Solveig Vitanza (A) [11:57:38]: Jeg vil starte med å takke fiskeri- og havministeren for en god redegjørelse i en viktig, men også krevende sak.

Ytre Hvaler i mitt hjemfylke, Østfold, er et av nullfiskeområdene som ble opprettet 1. januar i år, som et av flere tiltak for å redde Oslofjorden. I disse nullfiskeområdene er alt fiske nå forbudt, både for yrkesfiskere og for fritidsfiskere. Alle som har vært på Hvaler, og spesielt de som har vært på Utgårdskilen, som er vår viktigste fiskerihavn, har sett hvor viktig fiske er for kystkulturen der. Fiskerne herfra har fram til nå kunnet tråle etter reker i deler av nasjonalparken. Disse fiskerne skaper også flere arbeidsplasser og ringvirkninger på land, bl.a. fiskerimottak.

Samtidig er Hvaler et av våre mest populære naturområder, som har stor betydning for mange – ikke bare for oss som bor i Østfold, men også for mange tilreisende. Det er viktig å bevare kystperler som Hvaler rundt hele Oslofjorden. Den situasjonen Oslofjorden er i nå, kan vi allikevel ikke leve med.

Det haster med å snu utviklingen, og det er heldigvis bred politisk enighet om at Oslofjorden igjen skal bli ren, levende og med stort biologisk mangfold. Det er nettopp det regjeringen gjør, gjennom den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden. I et krafttak for å redde Oslofjorden må det gjennomføres effektive tiltak innen flere sentrale sektorer, og det må koordineres. Avrenning, avløp og fiskeri er noen av de største og viktigste områdene. For landbruket er det innført et nytt gjødselregelverk og nye regionale miljøkrav. Gjennom jordbruksavtalen har vi fått på plass nye vannmiljøtiltak rettet mot Oslofjorden. Innen avløp stilles det nå strenge krav til kommunene om nitrogenfjerning.

Hvis vi skal ha en ren og rik Oslofjord igjen, må det tas drastiske grep. Ansvaret for dette er det først og fremst vi som politikere som må ta. Den samlede belastningen på fjorden har over tid vært for høy, noe som har rammet økosystemet og det biologiske mangfoldet. Tiltakene som har vært innført tidligere, bl.a. for å redde kysttorsken, har ikke hatt den effekten vi hadde håpet på. Fagmiljøene har derfor pekt på nullfiskeområder som det tiltaket som kan redde økosystemet i fjorden.

Som næringspolitiker må jeg si jeg har stor forståelse for at det er drastiske tiltak som nå er innført, og at det fører til stor usikkerhet for yrkesfiskerne våre, som kanskje føler på at de har en ekstra tung byrde for å redde fjorden. Jeg har selv vært i Utgårdskilen mange ganger, og jeg ser hvor hardt det rammer.

Som vi hørte statsråden si i redegjørelsen sin, har hensynet til fiskerne stått sentralt i arbeidet med å utforme de nye tiltakene. Det har vært god dialog og kommunikasjon, med mange innspill fra næringen selv. Blant annet blir Hvalerrenna nå holdt åpen for fiske, noe som er viktig for de mindre fartøyene i Utgårdskilen. Det er også bevilget 15 mill. kr over årets budsjett til en tilskuddsordning som skal kunne benyttes av de fiskerne som rammes hardest av innstrammingene. Dette kommer i tillegg til de nærmere 100 mill. kr som er bevilget til restaureringstiltak i fjorden. Også her vil fiskerne bli viktige. Forhåpentligvis kan de bidra med både utstyr og kunnskap i arbeidet med å restaurere fjorden og få den frisk igjen.

Jeg vil nevne en ting til, og det er at det er viktig å ivareta det lokale utdannings- og opplæringstilbudet som den blå linjen på Kalnes videregående skole har, der de har et eget klasserom i Utgårdskilen og tilbyr opplæring i fiske og fangst. De har et eget fiskefartøy og tilbyr praktisk opplæring ute på fjorden, basert på en læreplan som inneholder både biologi og kunnskap om økosystemene og hvordan man skal kunne høste bærekraftig fra havet. Dette er et tilbud som er viktig både for å sikre rekruttering og engasjement og for å bidra til en framtidig bærekraftig forvaltning av Oslofjorden.

Den innsatsen vi nå står i for å redde Oslofjorden, er helt nødvendig. Det forteller både fagfolk og forskere oss. Hvis vi ikke gjør dette nå, vil konsekvensene bli store, for både lokalsamfunn langs kysten, alle som er glad i Oslofjorden, og ikke minst fiskerne som skal hente sitt levebrød der.

Erlend Wiborg (FrP) [12:02:49]: Oslofjorden er under press. Det er det bred enighet om, men det betyr ikke at alle tiltak er riktige eller rettferdige. Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot innføringen av nullfiskeområder i Oslofjorden. Vi mener dette er et kunnskapsløst og lite treffsikkert tiltak som rammer én næring svært hardt, uten at det er dokumentert at det vil løse de grunnleggende problemene i fjorden.

Det er viktig å minne om hvordan vi kom dit. Prosessen med fiskeforbudet ble startet av Arbeiderparti- og Senterpartiregjeringen. Begge partier har dermed et klart ansvar for beslutningen som nå rammer fiskerne langs Oslofjorden. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har de snudd og støtter nå Fremskrittspartiets forslag om å stanse nullfiskeområdene. Det er bra, men det endrer ikke at politikken de selv var med på å starte, nå får alvorlige konsekvenser for folk og næringsliv.

Dette handler ikke bare om miljøpolitikk; dette handler om mennesker, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Langs Oslofjorden finnes det fiskere som gjennom generasjoner har levd av fjorden. Mange av dem har investert millioner i båter og utstyr, og nå blir de i praksis fratatt mulighetene til å bruke dette. Det er jo dramatisk. Fremskrittspartiet mener det er en feil å gjøre fiskerne til hovedbæreren av byrden når utfordringene i Oslofjorden er sammensatte. Statsråden peker selv på avløp, jordbruk og annen landbasert aktivitet som store påvirkningskilder. Likevel er det fiskerne som møter de mest drastiske inngrepene. Det fremstår verken rettferdig eller kunnskapsbasert.

Da Stortinget behandlet Fremskrittspartiets forslag om å stoppe fiskeforbudet, ble det nedstemt av samtlige partier i denne sal, med unntak av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. KrF var med oss i komiteen, men stemte imot i denne salen, muligens ved en feil. Fremskrittspartiet fremmet da konkrete forslag som ville bedret situasjonen i Oslofjorden – uten en nedleggelse av fiskerinæringen, men også det ble nedstemt. Forslagene viste at det er mulig, men flertallet valgte en dyr symbolpolitikk som skader så mange.

Når man først går til et så inngripende tiltak som et fiskeforbud, må man i det minste behandle de berørte anstendig, noe som ikke har skjedd her. Regjeringen skryter av at de har satt av 15 mill. kr til en tilskuddsordning, men det er, ærlig talt, en hån mot dem som nå mister levebrødet sitt. Dette dekker på langt nær de reelle tapene, og flere fiskere risikerer nå personlig økonomisk ruin. Når staten gjennom politiske vedtak i praksis gjør det umulig å drive en lovlig næringsvirksomhet, da må også staten ta ansvar for konsekvensene.

Vi har sett det før: Da Stortinget vedtok forbudet mot pelsdyrhold, endte man med full kompensasjon, for dette ble sett på som ekspropriasjonslignende inngrep. Det samme prinsippet må gjelde her. Fiskerne som har investert store beløp i båter og utstyr, og som nå nektes å bruke dem, fortjener rettferdig behandling. Likebehandling er et grunnleggende prinsipp.

Fremskrittspartiet mener fortsatt at nullfiskeområdene ikke er riktig virkemiddel for å redde Oslofjorden. Vi trenger heller målrettede tiltak basert på kunnskap og som er godt dokumentert, særlig mot forurensning, avrenning og andre landbaserte utslipp, som forskningsmiljøene lenge har pekt på som avgjørende.

Det er fullt mulig å ta miljøutfordringene i Oslofjorden på alvor uten å legge ned en hel næring, men dette handler til syvende og sist om politisk ansvar. Det er lett å vedta symboltunge tiltak. Det er tydeligvis vanskeligere å stå opp for menneskene som rammes av dem. Fremskrittspartiet vil stå opp for dem som rammes av regjeringens politikk. Vi vil kjempe for fiskerne, for kystkulturen og for en kunnskapsbasert politikk som faktisk kan bidra til å forbedre tilstanden i Oslofjorden – uten å ødelegge livsgrunnlaget til dem som alltid har levd av den.

Erlend Larsen (H) [12:07:49]: Takk til statsråden for hennes redegjørelse for Stortinget for to uker siden. Det er nyttig med en oppsummering av regjeringens arbeid, men jeg savner noen tanker og perspektiver omkring arbeidet vi står foran. Jeg skulle gjerne hørt litt om statsrådens strategi for og høyere himmel over den jobben som skal gjøres for Oslofjorden, og for ivaretakelsen av fiskerne.

Tilstanden i Oslofjorden er kritisk, og det var på tide å intensivere tiltakene for å ta vare på fjordens flora og fauna. Det har blitt vedtatt flere planer og gjennomført flere tiltak tidligere, uten at det har gitt den nødvendige endringen og resultatet.

Vi i Høyre støtter i hovedsak regjeringens tiltak for Oslofjorden. Det er behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden, men vi er veldig kritiske til oppfølgingen av fiskerne og næringen som rammes. Dette har vi sagt fra om siden planen ble lansert i høst.

«Den lokale fiskerinæringen i Oslofjorden har stått i mye usikkerhet over lengre tid,» sa statsråden i sin redegjørelse. Det er ingen tvil om at de som lever av å høste fra fjorden, tar en stor del av byrden, og de kjenner på usikkerheten hver dag. Denne usikkerheten burde vi fått mange svar på i statsrådens redegjørelse, men det gjorde vi ikke.

Regjeringen har åpenbart tenkt at fiskerne skal få sin lønn fra Nav, men dette er ikke alminnelige arbeidere som blir arbeidsledige. Dette er selvstendig næringsdrivende med gjeld på båt og bruk med sikkerhet i hus og hjem. Nav dekker en liten del av inntektstapet, men de dekker ikke tilsvarende gjelden på båtene. En konkurs for fiskerne blir dramatisk dersom det ender opp med tap av selve hjemmet.

Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Dette er ikke bra nok med tanke på at restriksjonene ble innført fra 1. januar i år. Dette vitner om manglende respekt for en yrkesgruppe som fortjener en forutsigbarhet.

Det er satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Det er 250–300 fiskere som er aktuelle søkere, så dette blir ikke mer enn 50 000–60 000 kr per fisker. Tilskuddet kalles for omstillingstiltak, men vi vet ennå ikke hva de skal omstilles til. En redegjørelse fra statsråden burde inneholdt svar på de mange spørsmålene fiskerne og interesseforeningene har. Fiskerne må søke om penger på kriterier som ikke er avklart.

Redegjørelsen kan gi inntrykk av at det har vært gode dialoger mellom fiskerne og deres organisasjoner. Det er ikke min opplevelse, og det er heller ikke de tilbakemeldingene jeg får fra bransjen. De har levd i det uvisse siden fiskeforbudet ble kjent i sommer. De har ikke hatt klart for seg hva 2026 skulle føre med seg. De har hatt en kjip høst og jul. Spørsmålene var mange: Hadde de en jobb å gå til når nyåret kom, og hvordan skal gjelden for båt og redskap betales?

Det har vært møte mellom departementet og interesseorganisasjonen for fiskerne, men det virker som det er stor avstand mellom forventninger og hva regjeringen vil bidra med. Det handler ikke bare om penger, men også om hvordan bidragene skal virke. Hva ønsker egentlig regjeringen å oppnå med omstillingsmidlene? Skal de omstilles til et annet yrke, skal de omstilles til å fiske andre steder i Norge, eller skal de omstilles til å bli bidragsytere for en renere Oslofjord? Dette fikk vi ikke vite noe om i statsrådens redegjørelse.

Fiskerne mener potten på 15 mill. kr ikke er tilstrekkelig i forhold til de faktiske og dokumenterbare inntektsbortfallene for yrkesfiskerne, som helt eller delvis har mistet sitt driftsgrunnlag. Fiskerne har et ønske om å være del av løsningen – kunne sette opp marine nyttehager, rense fjorden for spøkelsesteiner og annet skrot, få bidra aktivt til naturrestaurering i Oslofjorden.

Grønn omstilling handler ikke bare om å stanse aktivitet, men om å endre retning. Med riktig bruk av disse 15 millionene kan Oslofjorden bli et nasjonalt forbilde for hvordan natur, arbeid og verdiskaping kan gå hånd i hånd. Fiskerne står klare til å ta ansvar. Nå trengs politisk vilje til å gi dem verktøyene.

Etter redegjørelsen sitter jeg altså igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmålene er ikke kompliserte, de er bare praktiske, og noe regjeringen burde hatt klare svar på da handlingsplanen ble fremlagt. Da hadde fiskerne, som tross alt tar den største belastningen, fått en fortjent forutsigbarhet.

Geir Pollestad (Sp) [12:12:40]: La meg starta med å retta opp ein feil i representanten Wiborgs innlegg. Dette fiskeforbodet kom 29. juli 2025. Då sat ikkje Senterpartiet i regjering. Det skil denne saka frå det Framstegspartiet gjorde, då dei sat med ansvaret for å innføra eit anna næringsforbod, nemleg for pelsdyrnæringa. Den diskusjonen trur eg er rimeleg uinteressant.

Det er heller inga ueinigheit om at det er miljøutfordringar i Oslofjorden, men måten regjeringa har valt å møta dette på, meiner Senterpartiet er under ein kvar kritikk, og det er eit alvorleg brot med måten me forvaltar fiskeriressursane våre på i Noreg.

Regjeringa har innført eit nytt prinsipp: å bruka forbod som verkemiddel – ikkje reguleringar, ikkje kvotar, ikkje tilpassingar av aktivitet. Det er dramatisk, og det kan ha verknader langt utover Oslofjorden viss forbod vert eit nytt forvaltingsprinsipp i fiskeria. Me har alltid hatt fiske i område med lite fisk, men då har kvotane vorte lågare, det har kome avgrensingar på reiskapsutforminga – ein har gjort den typen tiltak.

Konsekvensane for fiskarane i Oslofjorden er omfattande. Mange mister store deler av grunnlaget for inntekta si, nokre mister heile livsgrunnlaget. Regjeringa har sett av 15 mill. kr til omstilling. Det er altfor lite. Det dekkjer verken dokumentert inntektsbortfall eller reelle kostnader ved å leggja om drifta. Sånn dette framstår no, framstår det ikkje som ei omstillingsordning, men ei kondemneringsordning for fiskenæringa i Oslofjorden. Dette er ei avvikling av fiske. Det er ikkje ei vidareføring, og det er langt under det fiskarane sjølv ønskjer.

Noko av det eg reagerte på i innlegget og utgreiinga til fiskeriministeren, var at ein no nærmast hadde funne så gode løysingar at fiskarane var fornøgde. Nei, ingen fiskarar er fornøgde med det som har kome no. Då ein høyrde på utgreiinga til fiskeriministeren, kunne ein få inntrykk av at dialogen var så god, men når ein snakkar med fiskarane eller organisasjonane til fiskarane, seier dei at denne dialogen har vore heilt elendig. Det har knapt vore dialog. Det er nok å sjå på høyringa som var. Her hadde folk gjeve innspel til korleis ein kunne utforma området, gjera dette litt enklare og finna praktiske løysingar. Eg har møtt folk som trudde at ein hadde gjort ein feil, for det som var sendt ut etter høyringa, var jo akkurat likt det som var før høyringa. Det regjeringa kallar for dialog, er det me andre kallar for monolog. Det har ikkje vorte lytta.

Det uroar meg, for dette viser kven som bestemmer i regjeringa. Eg trur ikkje at fiskeriministeren eigentleg var veldig gira på dette tiltaket og syntest det var eit smart tiltak. Eg har stor tiltru til fiskeriministeren. Problemet er berre at ansvaret som i dag skal liggja til NFD, vert forvalta av klimaministeren. Der treng ein ikkje å ta omsyn til næringsdrivande. Der treng ein ikkje å ta omsyn til næringsaktørane. Då får me sånne eksempel som me ser no.

Kva er problemet med Oslofjorden? Jo, problemet er at Oslofjorden er forureina. Problemet med Oslofjorden er ikkje at det vert fiska i Oslofjorden. Det er ikkje sånn at bestanden vil ta seg opp viss ein ikkje greier å gjera noko med forureininga i fjorden. Det meiner eg ein burde svara tydelegare på enn det ein har gjort.

Så høyrde eg innlegget til Høgre her tidlegare i dag. I Høgre hadde dei jo all moglegheit til å sørgja for at dette var på plass – før ein gjekk imot det tidlegare forslaget om å stoppa dette forbodet. Då kunne Høgre ha brukt posisjonen sin til å stilla krav og ha forventingar til korleis dette skulle gjennomførast. Det valde Høgre å ikkje gjera.

Eg veit ikkje om det finst ein lykkeleg slutt på dette, men det er ikkje bra når regjeringa seier at dialogen er bra, og fiskarane og organisasjonane til fiskarane seier at dialogen er omtrent fråverande, at ein ikkje vert lytta til, og at ein ikkje vert forstått. Og ein ventar enno på korleis denne kompensasjonsordninga skal utformast. Oppgåva til fiskarane og det fiskarane ønskjer, er ikkje å rydda opp. Fiskarane ønskjer å fiska fisk. Det er difor dei er fiskarar, og dei drøymer om å få leva av det. Forbodet til regjeringa stoppar den moglegheita.

Une Bastholm (MDG) [12:17:53]: Jeg vil også begynne med å takke fiskeri- og havministeren for redegjørelsen i en veldig viktig sak – viktig for veldig mange nordmenn. Historisk er det et nytt tiltak for Oslo og for Norge å bruke denne typen nullfiskesoner som en måte for å prøve å få økosystemet tilbake og bestandene opp igjen, sånn at vi kan gå tilbake til å høste og til å ha fritidsaktiviteter der som før, slik at nye generasjoner kan få de opplevelsene ved å bruke fjorden som tidligere generasjoner har hatt. Det er nytt.

Jeg har lyst til å begynne med en liten realitetsorientering for Stortinget, for her mangler det litt – enten realitetsorientering eller vilje til egentlig å ta inn over seg tilstanden fjorden har vært i – og er i, i dag – som gjør at man har vært nødt til å innføre nullfiskesoner. Vi er forbi det stadiet – det er testet ut – der man kan begynne å se på regulering av enkeltbestander. På grunn av forurensingen som hovedkilde, men også ganske hardt fiske i en trang fjord med høyt press på andre måter – aktivitet, nedbygging av strandsonen – er det samlede presset på denne fjorden såpass stort at vi er nødt til å gjøre dramatiske og drastiske tiltak, særlig for næringsaktørene som er involvert, for å få tilbake økosystemet.

Dette kommer vi til å se mer av hvis vi ikke tar naturens alarmklokker på alvor når vi ser dem tidlig. Vi bør lære av Oslofjorden nå. Istedenfor å konkurrere i pekeleken om hvilke tiltak som egentlig er viktigst, bør vi lære og begynne å være litt mer opptatt av det når forskerne tidlig advarer om utfordringene.

Akkurat nå er det f.eks. alarm i Havforskningsinstituttet når det gjelder fiskebestandene ute i våre havområder, der våre fiskerier er ute og høster. Det er halvert på tolv år, det de finner nå. Det er skikkelig alarmerende. Hva gjør vi med det? Det kan hende at det ikke bare er kvoter, men at vi må gå gjennom hele systemet. Vi må sørge for at vi tar ordentlig tak i det som er av tjuvfiske. Vi må kanskje igjen se ordentlig og med alvor på marine verneområder og utvide dem, sånn at man har områder i havene hvor bestandene kan få hente seg inn igjen.

Redegjørelsen handler egentlig om hvordan vi ivaretar fiskerne, men bakteppet for hele denne debatten er jo egentlig noe positivt: at vi har klart å gjøre tiltak, at regjeringen har klart det – lytte til fagmiljøenes tydelige faglige råd og innføre nullfiskesoner for en periode på ti år. For Miljøpartiet De Grønne er det en kjempeseier. Det er noe vi har jobbet for veldig lenge. Vårt felles håp er at vi skal greie å bygge opp igjen intakte økosystemer med sterke og robuste fiskebestander, som kan legge grunnlaget for friluftsliv, fiskerinæring, arbeidsplasser – alt det som mange i salen er opptatt av å beholde.

Fakta har blitt etterspurt på talerstolen av folk før meg, av de som sier at nullfiskesoner var helt unødvendig. Vel, vi vet f.eks. at bestandene av torsk og reker i Oslofjorden og Skagerak har falt med 80–90 pst. sammenlignet med for 100 år siden. Vi har hatt en helt absurd tilstand i fjorden. For badefolket er det jo nesten ikke mulig å bade, for det er så mye lurv rundt omkring langs kysten i indre del av fjorden. Hvis vi hadde ignorert de faglige rådene nå og fortsatt å fiske som før, hadde vi risikert å ødelegge veldig viktige bestander, kanskje for alltid, i hvert fall for veldig, veldig lang tid. Det ville også vært et stort inngrep, vil jeg legge til, i matberedskapen til den mest befolkningsrike delen av Norge, for har man igjen en intakt fjord med gode fiskebestander, er det også tilgang på mat.

Det vi i Miljøpartiet De Grønne er veldig forundret over når det gjelder ivaretakelse av fiskerne, er at man ikke hadde dette på plass før. Man må tilbake til 2024, da Fiskeridirektoratet kom med anbefalinger om tre forskjellige alternativer. Allerede da burde man begynt å se på hvordan dette ville påvirke næringsaktørene. Miljødirektoratet fulgte så opp med en tydelig anbefaling om nullfiskesoner. Jeg synes det er veldig merkelig at vi er så bakpå, at regjeringen ikke har klart å være mer forberedt inn mot næringsaktørene på hvordan denne tilskuddsordningen nå skal se ut, uansett om vi kaller det en kompensasjon eller bare en omstillingsstøtte. Ja, det er kanskje viktig å ikke skape en presedens for at det alltid skal være en kompensasjon der, men det er jo også viktig ikke å heve terskelen så mye for å gjøre denne typen tiltak for å ivareta natur, som igjen skal ivareta næringsliv for framtiden – ikke å gjøre den politiske kostnaden så høy – fordi vi ikke klarer å ivareta de menneskene som blir rammet av dramatiske tiltak vi gjør for å ivareta naturen.

Jeg mener den jobben som blir gjort nå, burde vært gjort i fjor sommer og høst, slik at ordningen var på plass i god tid før nullfiskeregelverket trådte i kraft.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:23:07]: Takk for at jeg har fått redegjøre for regjeringens arbeid for å ivareta fiskerne i Oslofjorden.

Bakgrunnen for de nye fiskeritiltakene er godt kjent. Økosystemet i Oslofjorden er i ubalanse, og den samlede menneskelige påvirkningen er for stor. Det er behov for omfattende tiltak på tvers av sektorene for å gi fjorden rom for å hente seg inn igjen. Nullfiskeområdene er et nødvendig, men også krevende virkemiddel for å sikre at fjorden kan forvaltes bærekraftig for framtiden. Flere fiskere står i en utfordrende situasjon i lys av innføringen av nullfiskeområdene fra 1. januar 2026, og har mistet tilgangen til flere av sine faste fangstområder.

Det er viktig for regjeringen at de berørte fiskerne følges opp og ivaretas på en god måte. Jeg har stor forståelse for at de som lever av å høste av fjorden, opplever at de nå tar en stor del av byrden i arbeidet for Oslofjorden. Dette treffer familier, lokalsamfunn og tradisjoner som har gått i arv gjennom generasjoner.

Regjeringen har vært opptatt av å legge til rette for at fisket skal kunne fortsette i områdene i fjorden som fortsatt holdes åpne. Et viktig eksempel er beslutningen om å holde Hvalerrenna åpen for fiske. Et annet er at regjeringen har valgt å videreføre adgangen til bruk av krepsespalte, på bakgrunn av innspill fra fiskeriorganisasjonene. Vår vurdering har vært at det ikke kunne gjøres ytterligere justeringer for å lempe på tiltakene fordi dette vil kunne svekke tiltakenes forventede effekt.

Det er viktig at de berørte blir hørt, og regjeringen vil fortsette å arbeide tett med fiskeriorganisasjonene for å finne løsninger som ivaretar kunnskapen og tradisjonene fiskeriene har bygget opp. Samtidig må vi tilpasse oss naturens rammer. Det er bevilget 15 mill. kr til en egen tilskuddsordning for de berørte fiskerne. Vi har mottatt innspill fra næringsorganisasjonene om hvordan ordningen bør innrettes. Vi arbeider nå med å følge opp innspillene og ferdigstille regelverket for ordningen.

Dialogen med næringen er viktig. Det er fiskerne som best vet hvordan situasjonen oppleves i praksis, og hva som faktisk kan hjelpe. Vi arbeider for en rask avklaring av regelverket for ordningen og for at midlene skal tildeles og utbetales til mottakere så raskt som mulig.

Over statsbudsjettet er det også bevilget nærmere 100 mill. kr til en tilskuddsordning for restaureringstiltak i Oslofjorden. Regjeringen har oppfordret berørte fiskere til å søke om tilskudd til gode prosjekter, slik at de kan bidra med sin kompetanse og sitt utstyr i arbeidet for å bedre fjordens tilstand. Søknadsfristen er nå ute, og Miljødirektoratet har som mål å behandle søknadene innen 1. mars.

Når situasjonen er så alvorlig som den er, kan vi ikke utsette handling. Hensynet til naturen og framtidige generasjoner må veie tungt i våre beslutninger. Regjeringen jobber for å ivareta de berørte fiskerne på en best mulig måte innenfor de rammene situasjonen gir. Vi vil fortsette dialogen med organisasjonene og de berørte i tiden framover, for å finne løsninger som både tar vare på fiskernes unike kompetanse, og bidrar til at Oslofjorden på lang sikt kan bygges opp igjen og støtte et bærekraftig og livskraftig fiskeri.