Solveig Vestenfor (A) [10:06:46]: Føremålet med dette forslaget er å gje kommunane fleire verktøy for å påverka bustadprofilen og bumiljøet gjennom samfunns- og arealplanlegginga. Saka handlar altså om moglegheita kommunane har til å fastsetja planbestemmingar og regulera eit bestemt bustadområde og bestemma at her skal burettslag vera organisasjonsforma. Akkurat det er det viktig for meg å understreka: Dette er ei moglegheit kommunane har.

I høyringsinnspela uttrykkjer mange som har sendt innspel, seg positivt. Kommunane vert oppfordra til å vera aktive bustadplanleggjarar. Nokre presiserer at dette gjev kommunane eit auka handlingsrom til å nå dei bustadpolitiske måla og til å påverka utviklinga i eigen kommune. Dei viser til at dette er ein god og berekraftig eigarmodell, for ulike aldrar, både økonomisk og sosialt. Eg er einig med dei som meiner det.

Andre høyringspartar åtvarar om at slike heimlar kan føra til forseinking eller usikkerheit i byggjeprosessar. Dei meiner det kan motverka intensjonen om å få bygd meir og raskare, og dei fryktar at planbestemmingar om burettslag ikkje vil vera treffsikre nok, men derimot svekkja bustadbygginga i område der marknaden etterspør andre buformer. Dei er negative fordi dei meiner dette grip inn i marknadene sine eigne vurderingar, i eigedomsretten og i utbyggingsfridomen.

Me ynskjer alle at det skal verta bygd fleire bustader, og det er tydeleg at det trengst ein brei variasjon i buformer for å sikra at flest mogleg får tilgang på bustader som passar dei – sosialt, økonomisk og ut frå om dei bur åleine eller med fleire.

Dette er ei endring av plan- og bygningslova, og eg meiner det er riktig å gje kommunane dette utvida handlingsrommet. Samtidig er det viktig for meg å understreka at for å sikra at bustadene faktisk vert selde, og dermed kan verta bygde, er det avgjerande med god dialog mellom kommune og utbyggjar, men òg med aktuelle kjøparar. Det må vera ei felles forståing mellom utbyggjar og kommune om kva type bustader det er behov for å byggja kor, og kva slags bustader det er etterspurnad etter til kvar tid.

Difor: Dette er ei moglegheit, og eg rår kommunane til å forvalta denne med klokskap.

Mudassar Kapur (H) [10:09:33]: La meg aller først gripe fatt i intensjonen bak proposisjonen. I den forbindelse ble det gjennomført en utredning med tittelen «Utredning om sosial bærekraft og planbestemmelser i boligsammensetning». Den ble gjennomført av Oslo Economics og NIBR ved Oslomet i 2022. Utredningens konklusjon når det gjelder krav til borettslag, var:

«Etter vår vurdering vil krav til borettslag være et lite treffsikkert virkemiddel for å oppnå de tilsiktede virkningene om å forbedre etableringsmulighetene i boligmarkedet og å redusere opphopning av dårlige levekår.»

I denne saken er det to grunnleggende prinsipper som veies opp mot hverandre: lokalt selvstyre og kommunal frihet på den ene siden, og et fritt marked uten unødvendig regulering på den andre. Nettopp i slike saker er det viktig å minne om at også den forenklingen i kommunal sektor som vi alle ønsker å jobbe for, har sitt utspring i at vi ønsker det beste for våre innbyggere og for næringslivet. Det må være utgangspunktet for all forenkling vi gjør i det offentlige, også for kommunene. En innføring av nye krav og en økt regulering kommer mest sannsynlig til å komplisere planbestemmelsene, men også skape en treghet i byggeprosessene. Det er bransjen veldig tydelig og klar på i sine høringssvar til oss.

Jeg tenker også at det er helt feil vei å gå at politikerne i praksis ender opp med å bestemme organisasjonsformen til de selskapene som ønsker å bygge boliger, gjennom å legge denne typen ting inn i reguleringer. I denne tiden, når vi ser en veldig lav byggetakt, at stadig flere sliter med å komme inn i boligmarkedet, og regjeringen har svulstige og uoppnåelig mål om å sette i gang 130 000 nye boliger, da trenger man ikke enda flere reguleringer som vil hemme dette. I den tiden vi lever i nå, trenger vi oppmykning. Vi trenger å legge til rette for at flere ønsker å være med og bygge boliger, og ikke minst sørge for at vi forenkler plan- og bygningsloven, får til raskere saksbehandling, får til mer digitalisering, får til flere modeller som leie til eie og deleie, og får til en boliglånsforskrift som er fleksibel. På alle de områdene ligger regjeringen etter, og så får vi enda en reguleringssak på bordet når det er forenkling vi trenger. Derfor kommer Høyre til å stemme mot dette lovforslaget og også mot mindretallsforslaget i innstillingen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:12:41]: Bolig er ikke en vare som alle andre varer. Bolig er velferd. Bolig er trygghet. Bolig representerer makt over eget liv. Likevel har vi i Norge latt boligmarkedet utvikle seg til å bli en motor for økte forskjeller. De som eier, blir rikere. De som leier, betaler. Stadig flere unge, lavtlønte og helt vanlige arbeidsfolk stenges ute fra eiemarkedet. Samtidig vokser et utrygt leiemarked dominert av kommersielle aktører. Derfor støtter SV denne lovendringen.

Å gi kommunene større makt over boligsammensetningen er riktig og viktig, men det er ikke nok å justere kursen, vi må rett og slett endre retning. SV mener kommunene må få tydelig hjemmel til å kreve ideelle og ikke-kommersielle utleieboliger i nye utbygginger. Hvis private utbyggere får tilgang til fellesskapets tomter og reguleringer, må fellesskapet kunne kreve noe tilbake. Boligpolitikken er ikke til for å sikre maksimal profitt, den er til for å sikre folk et hjem.

Vi trenger derfor en tredje boligsektor i Norge, en sektor med ikke-kommersielle leie- og eierboliger med pris- og omsetningskontroll. Det er ikke et angrep på eierlinja. Det er et forsvar for dem som stadig står utenfor. Det er et forsvar for vanlige folk. Det kan gjøre at boliger blir billigere og mer tilgjengelig, og det kan være nyskapende. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne eksempler på at dette absolutt er mulig. Stortinget har allerede bedt regjeringen utrede hvordan ikke-kommersielle boliger kan defineres. Det vedtaket ligger fortsatt ubesvart. I mellomtiden øker forskjellene. Skal vi ta kampen mot forskjeller på alvor, må vi tørre å bruke politisk makt, og den makten ligger her i salen. Kommunene må få sterkere verktøy, og fellesskapet må ta større ansvar. SV er tydelig på at vi vil ha en boligpolitikk som setter folk foran marked og sørger for at folk har trygge hjem igjen. Det haster.

Jeg tar opp SVs forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:15:48]: Senterpartiet har et mål om at flest mulig skal få bygge og eie sin egen bolig, og eierlinjen i norsk politikk skaper trygghet i bomiljøene og mulighet for privat sparing. Å eie bolig skaper også trygghet og gode rammer for familier. Et velfungerende boligmarked er en forutsetning for nærings- og samfunnsutvikling i lokalsamfunn over hele Norge. Veien inn i boligmarkedet er blitt mer krevende for mange de siste tiårene. Det er en utvikling vi nå må ta på alvor, og vi må finne måter å gjøre det lettere for folk å få seg bolig på.

Et mål for Senterpartiet er å legge til rette for at kommunene kan utvikle et variert boligmarked tilpasset innbyggerne i ulike livsfaser. Forslaget som ligger i proposisjonen, gir kommunene muligheten til å kreve at noen tomter blir bygget som borettslag, og jeg har stor tro på og tillit til at kommunene vil bruke dette som et verktøy der hvor de ser at det kan gi den rette løsningen og den rette boligsammensetningen i deres kommune. Dette kan også bidra til å sørge for mer stabile boforhold og at boliger i størst mulig grad blir kjøpt av privatpersoner, og det er kommunene som selv er best egnet til å se om dette er et tiltak som fører til mer boligbygging i egen kommune.

Det pågår nå en debatt, som for så vidt ikke er ny, i kjølvannet av kommunekommisjonens første delrapport. Kjernen i den debatten er hvordan vi kan gi kommunene mer frihet til å finne de lokale løsningene, og den proposisjonen vi i dag behandler, handler egentlig om den friheten. Vi gir kommunene et verktøy som de kan bruke, og lokaldemokratiet gjennom kommunestyrene er de som er best egnet til å benytte seg av dette verktøyet, hvis de ønsker det. Det er jo det som kanskje er kjernen i hele proposisjonen: Om kommunene ønsker det, har de en mulighet til å gjøre det. Dersom kommunene da ønsker å finne andre løsninger som er best egnet i egen kommune, gjør de det.

Fleksibilitet og et samarbeid med kommuner, med innbyggere og ikke minst med potensielle boligkjøpere er helt essensielt. For å få til gode, treffsikre prosjekter, både i byer og i distriktskommuner, er den handlefriheten viktig.

Vi i Senterpartiet ser dette som en mulighet i like stor grad som en innskjerping av handlefriheten, med tanke på hvordan boliger skal tilpasses lokale forhold.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:18:56] (komiteens leder): Proposisjonen vi behandler i dag, om planbestemmelser om borettslag, er vel og bra. Noen steder kan det bidra til mer bostabilitet, for i borettslag må man selv bo i boligen. Det er litt overraskende at høyresiden her tolker dette som en veldig innskrenkning og byråkratisering. Jeg må si meg enig med forrige taler i at dette er en utvidelse av kommunalt selvstyre, ikke en innskrenkning, og alle skritt i retning av å gi kommunene verktøy for en mer sosial boligpolitikk er positive.

Samtidig trengs det mye mer verktøy i samfunnets verktøykasse for å få til en mer sosial og bærekraftig boligpolitikk. Det er rett og slett en krise i boligpolitikken i Norge. Vi har overlatt altfor mye til markedet, og dette markedet er en forskjellsmaskin. Sykepleierindeksen viser at det i de store byene bare er en brøkdel av boligene en sykepleier ville hatt mulighet til å kjøpe, og når vi kommer til fagarbeiderindeksen, nærmer vi oss null. Det er lett å spørre med tittelen på fagarbeiderindeksen, «Hvor skal arbeidsfolka bo?». Det er også rundt en million mennesker i Norge som leier bolig, og av dem er halvparten langtidsleieboere. Det er altså mennesker som ikke har sjanse til å kjøpe en bolig.

For de som er interessert i sosial boligbygging, anbefaler jeg å lese om det i Store norske leksikon. Der kommer det fram flere interessante opplysninger, bl.a. at i Norge kunne i underkant av 20 pst. av boligmassen kalles sosial boligbygging fram til 1980-tallet, da borettslagene ble liberalisert. Nå er det bare de kommunale boligene igjen, og andelen sosial boligbygging i Norge er på lave 3,7 pst. Og for det andre: Både Sverige og Finland har om lag 15 pst. av boligmassen som sosial- og utleieboliger, og Danmark har – som det vel er blitt nevnt tidligere her – om lag 20 pst. av det som kalles allmenboliger.

I Rødt mener vi at det haster å få på plass en tredje boligsektor med ikke-kommersielle leie- og eieboliger. Det er vanskelig å skjønne hvorfor regjeringen sleper beina etter seg når det gjelder å gå inn i denne problemstillingen. I 2023 fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger med pris- og omsetningskontroll kan defineres. Dette anmodningsvedtaket mener vi fortsatt ikke er ordentlig svart på, og det ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

En sånn definisjon og lovgivning tryller ikke fram en tredje boligsektor, men uten et tydelig rammeverk har det vist seg å være vanskelig å få det til, selv for kommuner som har et ønske om å gå i denne retningen.

Man kan også stemme for det gode forslaget som ligger på bordet i dag, fra Rødt, SV og MDG, om å be regjeringen «komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som åpner for at kommunene kan gi planbestemmelser om ideelle eller ikke-kommersielle utleieboliger». Bli med på det, da vel – på et godt forslag. Det er på tide å tenke litt nytt.

Den lille spikeren vi legger i verktøykassen i dag, kan ikke ligge der alene. Vi trenger faktisk en verktøykasse til.

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:22:12]: I Norge skal ikke bostedet avgjøre hvilke muligheter man får. Gode boliger og bomiljøer styrker lokalsamfunnene og legger viktige rammer for trygghet, fellesskap og muligheter. Lokalsamfunn er ikke minst viktig for å skape trygghet for barn og unge, som er ett av innsatsområdene i regjeringens plan for Norge.

Mange arbeider hver dag for å styrke lokalsamfunnene våre, både blant beboere, blant frivillige, i næringslivet og blant offentlig ansatte. Gjennom dette arbeidet ser vi også hvilke muligheter og utfordringer nabolagene gir. En god boligmiks, med både eide og leide boliger og med forskjellige boligtyper og boformer, kan skape levende og inkluderende nabolag der folk med forskjellig bakgrunn og livssituasjon kan bo side om side.

I områder med mye inn- og utflytting blant beboerne kan det være vanskeligere å få til engasjement og fellesskap i nærmiljøene. Mange kommuner har etterspurt bedre verktøy for å bidra til inkluderende og mangfoldige nabolag. Med dette lovforslaget vil vi gi kommunene et slikt verktøy. Vi vil gi kommunene mulighet til å stille krav om at en andel boliger i nye utbyggingsområder skal organiseres som borettslag.

Borettslag er en trygg og god boform, der det som hovedregel kreves at eierne selv bor i boligene. Hvis folk blir boende i boligen sin over tid, kan det gi økt engasjement og tilhørighet til nabolaget, og styrke både skolemiljø, idrettslag og liknende. Politiets erfaring er at stabile nabolag der folk blir boende over tid og kjenner felles ansvar og eierskap til nabolaget, har mindre kriminalitet.

Regjeringen har som mål å få bygd 130 000 boliger innen 2030. Vi arbeider med å forenkle og effektivisere plan- og byggesaksprosessene, og forventer at kommunene gjør det samme. Kommunene bør ikke regulere mer enn nødvendig, og de bør ha forutsigbar og effektiv saksbehandling. Mange kommuner legger vekt på at regulering bør skje i tett dialog med utbyggere, og det tror jeg er en veldig god tilnærming. Gjennom samarbeid kan vi få både økt boligbygging, gode boliger og godt bomiljø.

Sverre Myrli (A) [10:37:33]: Når jeg hører talerne fra Høyre og Fremskrittspartiet, er jeg litt usikker på om de egentlig diskuterer det saken dreier seg om. Dette dreier seg vel verken om byggekostnader og hvorvidt de blir lavere eller høyere, eller om det vil medføre tregere eller raskere boligbygging. Det dreier seg om å gi kommunene en mulighet til på bestemte områder å kunne regulere at det skal bygges borettslag. I dag har ikke kommunene den muligheten. Man regulerer til boligformål, og så er det opp til utbygger å bestemme hva slags type boliger.

Hvis jeg tar på meg hatten som bosatt i Lillestrøm og faktisk også kommunestyrerepresentant der, er dette et svært kjærkomment forslag. I Lillestrøm, som er et pressområde med stor boligbygging, bygges det – selv om det også bygges borettslagsleiligheter – store utbyggingsprosjekter med selveierleiligheter. Det skal det fortsatt være, det kommer helt sikkert til å være mest selveierleiligheter også framover. Men en utfordring med boligprosjektene er at en stor andel av boligene kjøpes opp og leies ut som utleieboliger. Det er helt i orden med utleieboliger, vi er faktisk helt avhengig av det, men det blir en utfordring når det blir for mange utleieboliger på ett sted. I Lillestrøm er det faktisk et såpass stort problem at politiet har advart mot at det blir dårlige boforhold hvis det er for mange utleieboliger på ett og samme sted.

Jeg må også si til Høyre og Fremskrittspartiet at det må være etterspørsel etter boligene. Hvis det ikke er etterspørsel etter borettslagsleiligheter, regulerer selvsagt ikke kommunene det til borettslagsformål. Så dette er jo et instrument kommuner kan få. Ja, det skal bygges flere boliger, men det skal også bygges gode og stabile boliger, og vi skal legge til rette for gode og stabile boforhold. Derfor er dette et svært godt og kjærkomment forslag som det lokalt har blitt jobbet lenge med. Jeg vil tro at dette er mest aktuelt for kommunene i pressområder, hvor det virkelig er behov for å bygge mye boliger. Det er ikke riktig, det som hevdes fra høyresiden, at alle utbyggere og alle i boligbransjen er motstandere av dette, snarere tvert imot. Dette er et veldig kjærkomment tilskudd, i alle fall i områdene jeg kjenner til.

Solveig Vestenfor (A) [10:40:44]: Eg var nøydd til å ta ordet igjen, fordi eg reagerer litt på nokre av uttalane her, kanskje mest frå FrP og Høgre. Me snakkar om tillit og tillit til lokalpolitikarar. Me trur vel at dei er like opptatte av å byggja bustader som me er herifrå i salen. Ein treng puls i marknaden, og det betyr at variasjonen er viktig. Eg veit frå tidlegare liv som ordførar og frå lokalpolitikken at burettslagsmodellen er noko som tener variasjonen.

Og så snakkar me om forenkling – for kven då? For det kostar mykje å kjøpa bustad, men me veit at det er enklare å nå draumen om eigen bustad også gjennom burettslagsmodellen. Min første bustad var i burettslag. Ikkje minst no etter at me vedtok nye reglar for bustadkjøpsmodellar før jul, der du kan leiga til eiga, f.eks., er det òg ein enklare inngang, slik at folk kan eiga eigen bustad og ikkje minst betala til seg sjølv. Det er det me snakkar om, fattigdomsfella.

OBOS som var nemnt her i stad, støttar forslaget. Det er jo viktig her: Vi er frustrerte over at byggjebransjen ikkje får bygd nok, men marknaden treng kjøparar, og då er dette også ei tilpassing til det. Stabilitet – det er ei sosial buform, me veit at fleire enn nokon gong bur aleine. Då me var på prosjektet til OBOS i går, viste dei at det går an å tilpassa dette gjennom tekniske bygningskrav og at me kan gjera leilegheitene mindre, og ergo er det fleire som har moglegheit. Burettslag skal me ha der det er gunstig, og der dei tener utbygginga, slik at det blir fleire kjøparar.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [10:44:17] (ordfører for saken): Representantforslaget fra Høyre handler om regler for innleie av arbeidskraft. Det er kommet inn elleve skriftlige innspill i høringsperioden. Innspillene peker på at faste heltidsstillinger bør være hovedregelen i norsk arbeidsliv, samtidig som flere fremmer behovet for fleksibilitet i bransjer med sesong- og spesialistbehov.

Forslaget tar for seg endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. april 2023, og som hadde et tydelig mål: å begrense innleie fra bemanningsbyråer som permanent del av arbeidsstyrken og styrke hovedregelen om faste og direkte ansettelser. I tillegg ble det innført et særskilt forbud mot innleie i deler av byggebransjen på Østlandet.

Komiteen slutter seg til at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og at regelverket må gi klare rammer for når innleie er tillatt. Likevel har saken avdekket at det finnes betydelige uenigheter om hvordan innleiereglene fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser de har for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Fremskrittspartiet mener at innleiereglene i dag går for langt. Vi har i komiteen foreslått å reversere de lovendringene som trådte i kraft i 2023. Her står Fremskrittspartiet fast på noen prinsipper. For det første har norsk bemanningsbransje allerede et høyt nivå av faste ansettelser, faktisk står åtte av ti ansatte i fast stilling gjennom et bemanningsbyrå. Dette viser at bemanningsbransjen ikke er useriøse aktører, men tvert imot en godt integrert del av arbeidsstyrken som vi har i norsk arbeidsliv i dag, som bidrar til flere arbeidsplasser og mer verdiskaping.

Innstrammingene i innleiereglene har fått betydelige konsekvenser. Det er dokumentert at innleieforbudet for byggebransjen på Østlandet ikke har gitt færre midlertidige ansetteler, men flere. Det er altså nå mer bruk av deltidsarbeid og midlertidige ansettelser i byggebransjen på Østlandet.

Parallelt står 57 pst. av dem som sto i jobb tidligere gjennom et bemanningsbyrå, nå utenfor arbeidslivet. En direkte konsekvens av lovvedtaket var at disse menneskene ikke lenger har arbeid. Det synes jeg er ganske alvorlig. Dette er ikke bare teoretiske poenger, det har reelle konsekvenser. Flere som før var en del av arbeidslivet, står nå utenfor. Bedrifter har ikke lenger fleksibiliteten til å møte behovene til arbeidsmarkedet og arbeidstakerne, og prosjekter forsinkes og blir dyrere fordi næringslivet ikke lenger kan dekke det behovet som de har. Dette svekker konkurranseevnen og verdiskapingen i samfunnet vårt. Regjeringen må slutte å gjøre folk arbeidsledige og få våre innbyggere tilbake i jobb og tilbake i samfunnet.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Per Vidar Kjølmoen (A) [10:47:30]: Av en eller annen grunn har Høyre og FrP bestemt seg for å bli reverseringspartiene framfor noen innen arbeidslivspolitikken. I hele forrige periode måtte Arbeiderpartiet og rød-grønn side stå imot Høyre og FrPs forsøk på omkamper om innleie og bemanningsbyråer – og nå er de sannelig i gang igjen.

Denne saken handler om et helt grunnleggende spørsmål: Hvilket arbeidsliv vil vi ha i Norge? Vil vi ha et trygt arbeidsliv der folk kan leve av lønnen sin og planlegge livet sitt, eller vil vi ha et arbeidsliv der noen må leve et utrygt liv på stadig jakt etter en ny kontrakt, en ny ekstravakt, eller der man vet at hvis det skjer noe på jobben som egentlig ikke burde skje, er det best at man ikke sier fra?

For Arbeiderpartiet er svaret krystallklart: Vi skal ha trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv. Det er fundamentet for den norske modellen. Det er grunnlaget for velferden vår. Det er en verdi som Arbeiderpartiet aldri kommer til å kompromisse bort. Dessverre er ikke Høyre enig med oss. Når Høyre vil modernisere arbeidslivet og ha mer fleksibilitet, betyr det i realiteten å gå tilbake i tid – til en tid med mer innleie, mer midlertidighet og mindre trygghet for den som er tømrer, bussjåfør, betongarbeider eller helsefagarbeider. Høyre vil tilbake til den tiden da innleie florerte, fast ansatte ble byttet ut med løsarbeidere og useriøse aktører fikk blomstre i noen bransjer.

Høyre vil tilbake til 2020, da Eirik Kornmo, kjent som Oslos siste murer, skrev følgende:

«Hvem gidder vel å bruke fire år på en utdannelse og få polsk lønn i Norge, ha jobb via et bemanningsbyrå og se at både kommuner og staten prioriterer ufaglærte fra Øst-Europa fremfor norsk ungdom?»

Arbeiderpartiet vil ikke tilbake dit. Derfor tok vi den helt nødvendige rundvasken etter Høyre i arbeidslivspolitikken. Derfor stoppet vi Høyres løsarbeidersamfunn på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold. Derfor skaper vi et Norge der hovedregelen skal være trygge jobber, faste ansettelser og et seriøst arbeidsliv.

Harald Braathen i Fellesforbundets avdeling 600 har invitert både Høyre og Arbeiderpartiet til å besøke en byggeplass i Oslo. Han inviterte til å snakke med folk som tidligere jobbet i et bemanningsbyrå, og som nå har fått fast jobb. Høyre har ikke respondert på invitasjonen. Det er synd. Jeg tror Høyre med fordel kan bruke mer tid på å snakke med folk som har kjent Høyres løsarbeidersamfunn på kroppen, og bruke mindre tid bak skrivebordet på Stortinget for å skrive forslag som skal ta Norge tilbake i tid.

Anna Molberg (H) [10:50:50]: Regjeringens og venstresidens innstramninger i innleiereglene rammer næringslivet, og det gjør også terskelen høyere for at mennesker kommer inn i arbeidslivet. Representanten Kjølmoen snakker om løsarbeidersamfunnet som Høyre går i bresjen for, men når 11 000 mennesker har mistet jobben sin, sin faste stilling i bemanningsbransjen, i løpet av de to årene innleieforbudet og innleieinnstramningene har fungert, mener jeg det er ganske alvorlig, og det viser at innleiereglene slår negativt ut.

Alle er enige om at faste og hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, men virkeligheten der ute innebærer også at det er behov for flere typer tilknytningsformer til arbeidslivet, både fordi næringslivet kan være utsatt for sesongvariasjoner, fordi behovet for arbeidskraft svinger i takt med oppdragsmengde, og også fordi mennesker er forskjellige og har behov for fleksibilitet på grunn av helsen sin eller på grunn av livssituasjonen sin, f.eks. hvis man er student.

Etter at de nye innstramningene trådte i kraft, har antallet midlertidige ansettelser økt kraftig. Flere tusen ansatte i bemanningsbransjen har, som nevnt, mistet jobben, og mulighetene for unge og arbeidsledige til å få foten innenfor arbeidslivet er svekket. Det er sånn at når man forbyr eller strammer inn på noe man ikke liker, tyter det ut et annet sted. Det blir mer overtid på fast ansatte, det blir mer midlertidighet, det blir flere utenlandske entrepriser, og det blir mindre innovasjon innen offentlige anskaffelser – alt dette fordi Arbeiderpartiet og ytre venstreside ikke vil forholde seg til en virkelighet der midlertidige behov oppstår helt naturlig.

Nå vil sikkert de rød-grønne partiene, som har innført disse reglene, si: Ja, men det er jo fremdeles mulig å leie inn i dag. For det første er ikke det tilfellet i bygg- og anleggsbransjen på det sentrale Østlandet, for der gikk regjeringen inn for et rent forbud mot innleie. Andre næringer rundt om i landet som har behov for innleid arbeidskraft, opplever dette som mye vanskeligere nå, bl.a. fordi et av vilkårene for å inngå avtale om innleie er at det må godkjennes av en sentral fagforeningsmakt på Youngstorget. Det gir null spillerom for lokale forhandlinger mellom lokale, små fagforeninger og arbeidsgivere. Det andre strenge vilkåret er at minst halvparten av de ansatte må være organisert i en stor fagforening for at man skal kunne inngå avtale om innleie. Denne typen regelverk bidrar jo til at ansatte blir tvangsorganisert, stikk i strid med grunnleggende rettigheter.

Dette har VG avdekket i flere omganger. Høyre er ikke for innstramningene til de rød-grønne partiene.

Marian Hussein (SV) [10:54:20]: Vi er i en tid da partiene Høyre og FrP har mest lyst til å snakke om sånn ting var i fortiden. De ser seg tilbake, til en eller annen ideologisk eller idealistisk fortelling om hvordan livet var før de rød-grønne tok over makten her på Stortinget. Å skru tiden tilbake til arbeidspolitikken i 2019, slik Høyres representanter tar til orde for, uten å reflektere over de ansattes rettigheter eller snakke om hvem som tjener på den tryggheten fast arbeid gir i dag, er uansvarlig. Det vi ser i dag, med innleieforbudet, er at arbeidsfolk har fått trygghet gjennom fast ansettelse – og ikke løsarbeid. Det har gjort det lettere å rekruttere unge mennesker til å ta yrkesfaglig utdanning, at de kan tenke at de også kan få fast jobb med skikkelige arbeidsforhold.

Jeg vet at partiene Høyre og FrP har representanter som ønsker å gjøre livet bedre for arbeidsfolk – noen ganger – men de har noen ideologiske skylapper som står i veien for dem. Mer løsarbeid og flere midlertidige jobber er farlig for det arbeidslivet vi ønsker, for det gir ikke faste ansettelser.

I min gamle jobb, da jeg jobbet i Nav, tok jeg imot en del ansatte som hadde mistet midlertidige stillinger i bemanningsselskapene. Da så jeg veldig fort at det var veldig få som tok ansvar for sine ansatte når helsa ikke holdt. Jeg møtte damer som hadde jobbet åtte måneder i et bemanningsselskap, men når de ble gravide eller hadde andre helseutfordringer, var det ikke flere vakter å få.

Det vi forsøker å gjøre, er å sørge for at unge mennesker, når de kommer inn i arbeidslivet, skal vite at de har en fast, trygg jobb, hvor de kan ta utdanning, hvor de kan lære seg et yrke, men også hvor de kan tenke seg en framtid med både boliglån og trygghet for hverdagen sin. Det får man ikke med løsarbeid.

Jeg håper at partiet Høyre etter landsmøtet sitt begynner å tenke nytt og å tenke ansvarlig, og slutter å se bakover. Jeg er også glad for at vi fortsatt har rød-grønt flertall i denne salen.

Marie Sneve Martinussen (R) [10:57:34]: Til helgen har Høyre landsmøte, der de tydeligvis skal prøve å finne seg selv etter et skuffende valgresultat. Et gammelt triks når det går litt dårlig på hjemmebane, er å skaffe seg en felles fiende, for det er ingenting som samler laget så mye som å ha en ordentlig fiende å kjempe mot. Det virker som planen fra flere i Høyre er at den fienden skal være arbeidsfolk, og i særdeleshet organiserte arbeidsfolk i fagforeninger.

Utspillene i forkant av Høyres landsmøte er å kutte i sykelønnen, det er å fjerne hele fagforeningsfradraget. Det passer også godt at denne debatten kommer i landsmøteuken til Høyre, for er det noe Høyre ønsker seg, er det å fjerne de rettighetene som arbeidsfolk i Norge har kjempet i hundre år for å få.

Det var nærmest symbolsk at et av de første forslagene Høyre leverte på Stortinget etter valget, var noe av det Rødt var mest opptatt av å hindre at Høyre fikk lov til å røre ved. Retten til faste ansettelser handler om mye. Det handler om å kunne ta en utdanning, det handler om kompetanse, det handler om inntekt, men det handler først og fremst om makt. For arbeidslivet er ikke et sånt Ole Brumm-sted der arbeidsgiver og arbeidstaker bestandig har de samme interessene, og at det er ja takk, begge deler. Veldig ofte må man velge, f.eks. når man forhandler om lønn: Én krone til arbeidstakeren er én krone som arbeidsgiveren ikke får. Men også i spørsmål om hvordan arbeidshverdagen organiseres, og hvilke forhold ansatte har, handler det om makt og interesser.

Skal arbeidsgivere og næringslivet ha mer fleksibilitet og kunne hente inn folk, «klikk og hent», når de trenger en betongarbeider her og en elektriker der, er det noen som mister trygghet og forutsigbarhet, og det er arbeidsfolk.

Rødt mener at de innstrammingene vi fikk i 2023, var veldig riktige. Forbudet på byggeplasser her i østlandsområdet er noe av det viktigste norsk fagbevegelse har fått til, fordi det nettopp flytter makten. Jeg har besøkt flere byggeplasser der man ser konkrete utslag av det, f.eks. på Fornebu, der man hadde sju-åtte ulike bemanningsbyråer inne før forbudet. Man hadde en klubb, altså en fagforening, men der var det bare et fåtall som var med, for det var bare de som var fast ansatte i kjernebedriften. Etter forbudet inneholder klubben de organiserte, det er mange folk, det er plutselig sju nasjonaliteter og en mye større bredde, og det er arbeidsfolk som da kan stå sammen i den klubben.

På en byggeplass på Sogn møtte jeg en betongarbeider som hadde gått fra bemanningsbyrå til fast jobb. Jeg spurte ham: Hva er den største forskjellen for deg? Da sa han: For det første vet jeg at jeg skal være her, jeg skal bygge dette bygget til det er ferdig. For det andre blir jeg kjent med de andre som er her. Jeg kan stå sammen med dem når vi jobber for bedre HMS-vilkår, når vi sier ifra. Og for det tredje: Jeg er ikke redd for å miste jobben min.

Den makten det gir, er åpenbart en makt som både Høyre og FrP vil ta fra arbeidsfolk. Men tro meg: Rødt er veldig, veldig fornøyd med disse forbudene, og vi kjemper gjerne videre for å utvide dem.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:00:56]: Hovedregelen om fast og direkte ansettelse i topartsforhold spiller en helt sentral rolle i det norske arbeidslivet. Det gir trygge, gode og forutsigbare arbeidsforhold for arbeidstakere, og det legger grunnlag for et organisert arbeidsliv, med tariffavtaler, medvirkning og samarbeid. Det skal vi verne godt om.

Høy bruk av innleie utfordrer helt sentrale elementer i norsk arbeidsliv, og det er ingen god langsiktig løsning, heller ikke for virksomhetene. I praksis er arbeidstakere ofte sårbare og har en utrygg situasjon, selv om de er fast ansatt i et vikarbyrå. Deltidskontrakter er fortsatt utbredt, og mange jobber på kortvarige oppdrag. Etter mitt syn var innstrammingene i 2023 nødvendige. Det var nødvendig å endre kurs for å snu en utvikling som gikk i feil retning.

Regelverket vi har i dag, har også fleksibilitet. Det er fortsatt mulig å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak i Norge. Det gjelder når det er behov for vikar når andre arbeidstakere er fraværende, og på visse vilkår gjennom avtale. Det er også gode muligheter for leie mellom produksjonsbedrifter. Virksomhetene kan dessuten ivareta fleksibilitetsbehov gjennom direkte midlertidige ansettelser. Jeg mener at regelverket vi har i dag, har en god balanse mellom å ivareta både trygghet og nødvendig fleksibilitet.

Regjeringen mener at regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten. Vi ser at flere arbeidstakere ansettes fast og direkte i et topartsforhold. Statistikken tyder på at flere arbeidstakere som tidligere var ansatt i bemanningsforetak, har fått jobb i bedrifter i de næringene de var utleid til. Dette gjelder særlig innenfor byggenæringen, hvor bruken av innleie tidligere var veldig høy. Statistikken viser at flesteparten av disse har fått jobb i fulltidsstillinger.

Bjørnar Laabak (FrP) [11:15:27]: Fremskrittspartiet er dypt bekymret for utviklingen i norsk arbeidsliv etter de siste års kraftige innstramminger i innleieregelverket. Analyser viser at innstrammingene har bidratt til flere midlertidige ansettelser, mer overtid og færre muligheter for mennesker som trenger en inngangsport til arbeidslivet.

Det dukker opp uttrykk som løsarbeidersamfunn, osv. Det blir sagt 7 500 færre – det blir sagt 11 500 færre – som jobber via bemanningsbyråene. Samtidig får vi flere fattige, vi får lengre matkøer, og samtidig snakker man om at veien ut av fattigdom er arbeid. Å legge begrensninger på bemanningsbransjen vil nettopp bidra til at færre innbyggere får innpass i arbeidslivet. Det er veldig synd at det skal baseres på ideologi.

Andelen barn i lavinntektshusholdninger har økt de siste årene, og Fredrikstad/Sarpsborg, som jeg kommer fra, viser en vesentlig høyere andel enn landsgjennomsnittet. Når det gjelder barn uten innvandrerbakgrunn, lever bare 4,7 pst. under fattigdomsgrensen, mens når det gjelder innvandrerbarn, lever tett på halvparten, 46,9 pst., under fattigdomsgrensen. Dette har stor betydning i regionen Nedre Glomma. Vi har veldig høy andel sekundærtilflyttere- Da tenker jeg at vi trenger alle gode krefter. Vi trenger ikke bare frammøte på Nav og hjelp og tiltak for å komme ut i arbeidslivet. Vi trenger de gode kreftene også innenfor bemanningsbransjen til å bidra til at flere kommer ut og får startet arbeidslivet. Det trenger man trening og praksis for. Derfor blir det slik at å begrense innsatsen for arbeid, arbeidslinja og selvhjulpenhet ved å ikke heie på alle de gode kreftene, inklusive bemanningsbransjen, er ikke å ta betydningen av arbeid på alvor.

Morten Sandanger (A) [11:18:13]: Jeg er stolt av å stå her på vegne av de over to millionene som er organisert i det norske arbeidslivet – arbeidsfolk som står opp hver dag for å bygge landet: bygningsarbeidere, industriarbeidere, restaurantarbeidere, butikkansatte, osv. Disse fortjener et trygt og organisert arbeidsliv, med trygge rammer og god medbestemmelsesrett. De fortjener at vi politikere her inne spiller på lag med dem og fagforeningene deres, slik at de får det best mulig på jobb. Såpass mye skylder vi alle dem som går på jobb hver dag for å bygge Norge.

Men ingen er overrasket over at høyresiden løper arbeidsgivernes ærend. Ingen er overrasket over at høyresiden nå igjen går til angrep på det organiserte arbeidslivet, og ingen er overrasket over at det nå igjen er medbestemmelsen til de ansatte høyresiden ønsker å ta bort.

Fullt frislipp innen innleie, som Fremskrittspartiet og Høyre tar til orde for her, ville gjort at vi hadde gått baklengs inn i framtiden. Det hadde tatt oss mange skritt tilbake mot løsarbeidersamfunnet på slutten av 1800-tallet, hvor ansatte hadde få eller ingen rettigheter, og sjefen hadde all makt.

Representanten Molberg hadde helt rett, for jeg skal si dette: Det er fortsatt lov å bruke innleie, utenom byggfag, i Viken-området, men bedriften må ha ordnede forhold, og de ansatte må være enig i det. Dette betyr at hvis det er et reelt behov for å dekke svingningene i oppdrag eller å ta toppene, kan bedriften gjøre dette hvis de tillitsvalgte er enig i at det er et reelt behov. Det er medbestemmelsesrett, og det gjør at de ansatte har mulighet til å påvirke arbeidsplassen sin.

I Viken-området, i byggfag, var bruken av innleie så utbredt at normalen var at en var ansatt i et bemanningsforetak, og unntaket var at en var fast ansatt i bedriften. Det var rett og slett cowboytilstander i bransjen her i området, og innstrammingene var helt nødvendige. Hvis representantene som fremmer dette forslaget ønsker det, er de mer enn velkomne til å bli med meg på byggeplassbesøk her i Oslo for å snakke med de mange ansatte som har fått fast jobb etter innstrammingene. For resultatet av dette er at antall lærlinger i byggfag i Viken har gått opp, flere har fått seg fast jobb, og bransjen har blitt mer seriøs og oversiktlig. Dette er politikk som fungerer, og som gjør livet til folk bedre.

Arbeiderpartiet kommer alltid til å være på lag med arbeidsfolk og støtte opp om det organiserte arbeidslivet. Og vi kommer alltid til å kjempe imot forslag som er regelrette angrep på arbeidsfolks rettigheter.

(Innlegg er under arbeid)

Alf Erik Andersen (FrP) [11:33:19]: Innstramminger i innleiereglene har bidratt til å gjøre det vanskeligere for bedriftene å møte skiftende etterspørsel. Bemanningsbyråene har hatt en viktig funksjon i norsk arbeidsliv, men regjeringen har gjort det vanskeligere for bedriftene å benytte bemanningsbyråenes tjenester. Det bidrar verken til inkludering eller økt produktivitet.

Det er bred enighet om at faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Likevel har både arbeidstakere og arbeidsgivere behov for den fleksibiliteten som bemanningsbyråene tilbyr.

De siste årene har det vært tøffe tider i bemanningsbransjen, og det er det fortsatt. I tiden framover håper vi i hvert fall på økt byggeaktivitet, kanskje fordi rentenivået kan bli lavere. Dette kommer til å bety at de ulike arbeidsgiverne i byggebransjen få økt bemanningsbehov. Når alle trenger flere medarbeidere samtidig, vil det oppstå flaskehalser, og bemanningsbyråene kan bidra med nødvendig kapasitet til å møte utfordringer i perioder med produksjonstopper. For mange bedrifter er faktisk muligheten til å leie inn arbeidskraft ved behov en viktig nøkkel for å kunne drive virksomheten effektivt, trygt og lønnsomt, og det trygger også dem som jobber fast hele året.

Bemanningsbransjen spiller en viktig rolle i å inkludere flere i arbeidslivet. En undersøkelse fra Ipsos viser at hele 48 pst. av dem som blir ansatt i bemanningsbransjen, er unge under 34 år. Videre oppgir 69 pst. av de ansatte i bemanningsbransjen at de vil anbefale venner og bekjente å jobbe som utleid medarbeider. Dette viser at bemanningsbransjen ikke bare tilbyr fleksibilitet for bedriftene, men også gir arbeidstakere en verdifull mulighet til å få relevant erfaring og bygge nettverk.

Det er viktig å understreke at innleide arbeidstakere er fast ansatte i bemanningsselskaper og har samme stillingsvern, sosiale rettigheter og krav på inntekt som fast ansatte i enhver annen bedrift. Det er arbeidsstedet som ikke er fast for den innleide, og det er nettopp den fleksibiliteten bedriftene trenger for å håndtere svingninger i produksjonen.

Fremskrittspartiet arbeider for et seriøst arbeidsliv, men det må være rom for fleksibilitet. Et for strengt regelverk for innleie rammer ikke bare bemanningsbransjen, men det rammer også kundene deres, som er lokale bedrifter og viktige arbeidsplasser, det rammer verdiskaping, og det rammer jobbsøkere som ønsker seg inn i arbeidslivet.

Fremskrittspartiet er derfor veldig tydelig på at loven som trådte i kraft i april 2023, må reverseres. Vi trenger flere av dem som står utenfor, innenfor. Bemanningsbransjen er et viktig verktøy som vi ikke kan stenge ute. Vi har ikke råd til å holde dette verktøyet utenfor verktøykassen.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:36:40]: Jeg synes bestandig det er fascinerende når representanter fra høyresiden snakker om ideologi som at det er det styggeste ordet i ordboken. Det å ha prinsipper er bra og viktig, og det er spesielt påfallende når Høyresiden åpenbart er fullstendig blindet av sin egen ideologi i denne debatten.

Hvis man hører på Høyre og FrP, høres det ut som bemanningsbransjen er noen som lager jobber. Det høres ut som bemanningsbransjen lager jobber. Det er jo ikke tilfellet. Det er butikken på hjørnet og entreprenøren som lager jobben; bemanningsbransjen bare formidler arbeidskraft. Det høres ut som bemanningsbransjen utdanner fagfolkene, og at det er de som tryller fram elektrikere og rørleggere. Sånn er det jo ikke. Vi i fellesskap utdanner fagfolkene; bemanningsbransjen bare formidler dem.

Det høres ut som bemanningsbransjen er et veldedig tiltak for unge mennesker. Tro meg: Bemanningsbransjen tjener penger på å formidle arbeidskraft, og det gjelder også i byggebransjen her på østlandsområdet. Det er ikke sånn at det var 18-åringer som ble leid inn for å bygge boliger her. Det var godt voksne – ofte menn, ofte fra Øst-Europa – som var innleid år etter år etter år. Det var fagutdannede folk som ofte var betalt mye lavere enn de burde, fordi de var ansatt via et bemanningsbyrå, der bemanningsbyrået tok fortjenesten på veien.

Dette er en business, og for Rødt er det gode tall når ansettelsen i bemanningsbransjen går ned. Det er hele poenget med denne innstrammingen og denne politikken.

Jeg synes også det er veldig spesielt at representant Ytrevik klarer å knytte sammen innleiereglene og konkurser i byggebransjen. Det har vært 1 500 konkurser i byggebransjen de siste årene. Det som også har skjedd de siste årene, er at vi har hatt en stor priskrise og renter som har økt. Det skal ikke mye tankekraft til for å skjønne at byggeaktiviteten går ned når renten øker. Det er Norges mest konjunkturutsatte næring, og derfor har Rødt jobbet for tiltak, som å øke Husbankens rammer og andre ting som får opp byggeaktiviteten, men det er en helt annen debatt.

Det Rødt er bekymret for nå, er jo de delene av Norge der vi ikke har like stramme regler, og at oppsvingen i byggebransjen nå kommer til å tas nettopp gjennom bemanningsbyråer og ved den samme sosiale dumpingen som vi så før. Vi mener det er et godt tidspunkt nå, mens aktiviteten og innleien er lav, for å utvide forbudet, sånn at vi kan få de samme positive effektene også i andre deler av landet.

Dette handler jo om at Norge trenger fagarbeidere. Vi vet at vi har vært veldig sårbare når veldig mange av fagarbeiderne har kommet fra andre land. Nå er kronekursen dårlig, og det er mer lukrativt for dem å jobbe i det landet de kommer fra. Hvis vi ikke får ytterligere kontroll på innleien i resten av landet, er jeg litt redd for at vi kommer til å slite med å få de fagfolkene vi trenger til å bygge boligene som vi alle er helt avhengige av.

Per Vidar Kjølmoen (A) [11:39:41]: Dette var en litt underlig debatt. Høyre og FrP går på talerstolen og er veldig opptatt av at det er blitt enten 7 800 eller 11 000 færre ansatte i bemanningsbransjen, akkurat som om det skulle være et mål for Arbeiderpartiet og venstresiden at flest mulig skulle være ansatt i bemanningsbransjen. Nei, det er ikke Arbeiderpartiets mål. Det er Høyres og Fremskrittspartiets mål at flest mulig skal være ansatt i bemanningsbransjen. Målet til Arbeiderpartiet og venstresiden er at flest mulig skal ha fast ansettelse direkte hos dem de jobber for, og et trygt arbeidsliv.

Så virker det i debatten nesten som om en må ta et valg, at hvis en vil ha lav arbeidsledighet, må en akseptere sosial dumping, midlertidig ansettelse og massiv innleie, for det er den eneste måten å få til lav arbeidsledighet på. Men det er jo ikke det som har skjedd. I forrige stortingsperiode har vi fått 150 000 flere i jobb i landet, selv med renteøkninger, selv med konjunkturnedgangen i byggebransjen. Så det er opplagt mulig å klare å lage et samfunn der folk har det trygt på jobben, og samtidig ha lav arbeidsledighet. Jeg tror det mer er et spørsmål om ambisjoner og prioriteringer.

Videre, for å følge opp poenget fra forrige taler: Hva med attraktiviteten til yrkene her? Hva var det som var i ferd med å skje med yrkesfagene rundt Oslofjorden for noen år siden? Har høyresiden helt glemt det? Ungdommer ble aktivt frarådet å velge yrkesfag fordi det var så utrygt, det var så mye innleie, det var så mye midlertidighet, og det var så mye press på ansattes lønninger.

Fremskrittsparti-representanten Anne Grethe Hauan kaller det skremselspropaganda at mye innleie og midlertidighet gir sosial dumping. Vel, den debatten har jeg hatt før, i Møre og Romsdal fylkeskommune. Da hadde vi en stor debatt om seriøst arbeidsliv og LO-koordinator for fylkeskommunen. Da gikk partifeller av Hauan opp på talerstolen i fylkeskommunen og sa: Sosial dumping er ikke noe problem i Møre og Romsdal. Så gikk det tre uker, og vi fikk Vard-skandalen, der et av de mest seriøse verftene i Møre og Romsdal hadde massiv lønnsdumping. Og grunnen til at det var mulig å jobbe på det verftsgolvet for 50 kr i timen, var at de var innleid av et firma, som var innleid av et firma, som var innleid av et firma – og på et eller annet tidspunkt der var det en eller annen falsk kontrakt. Det er det Arbeiderpartiet vil bort fra. Det er det Høyre og FrP vil tilbake til, og det er Arbeiderpartiet sterkt imot.

Marian Hussein (SV) [11:43:00]: Jeg hører at det er en selektiv historiefortelling om hva innleieforbudet egentlig betyr for unge eller, som representanten fra Østfold sier, innvandrere, og at det kanskje er innleiebransjen som skal få dem ut av fattigdommen. Sist Høyre styrte, var det så å si regelrett mafiavirksomhet i byggenæringen i Oslo. Som foregående taler var inne på, var det ekstremt vanskelig å rekruttere unge mennesker til å ta yrkesfag.

Jeg deler bekymringen når det gjelder at vi trenger å få flere i fast arbeid, og særlig folk med innvandrerbakgrunn, men da kan man ikke samtidig gjøre seg blind for det som rapport etter rapport som har undersøkt dette med hvordan innleieforbudet har fungert, viser. Det rapportene forteller, er at flere av disse menneskene, og særlig menn med innvandrerbakgrunn, har fått bedre lønn og arbeidsvilkår, risikoen for utnyttelse er blitt mindre, og de har fått faste jobber, som gjør det mulig for dem å starte et familieliv og ha fast tilknytning til Norge.

Det ble sagt tidligere her at vi har regler. Arbeidstilsynet og Fair Play har imidlertid vært veldig tydelig på hvordan disse reglene tidligere ble regelrett unngått og ikke fulgt opp av de useriøse aktørene. Men nå har vi en venstreside som ønsker å satse på Arbeidstilsynet, og som ønsker å lytte. Jeg lyttet veldig nøye da Høyres og Fremskrittspartiets representanter var på talerstolen, og ikke en eneste gang nevnte de det som hele det organiserte arbeidslivet er enige om. De ville heller sørge for fleksibilitet for arbeidsgiver enn trygghet for arbeidstakere.

For oss i SV har det ikke vært snakk om hvilken side vi ønsker å stå på, for vi vet at med trygghet i arbeidslivet, med faste ansettelser, med fagfolk og arbeidsfolk som står sammen, får man det beste. Når arbeidstakere forener seg og organiserer seg, produserer de også bedre, og det er det beste for både oss og kommende generasjoner.

Morten Sandanger (A) [11:45:59]: Jeg fikk en direkte utfordring fra representanten Saltrø Ytrevik, så jeg tenkte jeg skulle komme opp og svare på hva du kan si til vennene dine hjemme som jobber innen byggfag. Det første du bør si til dem, er at de bør melde seg inn i en fagforening, så de kan få trygge og organiserte rammer i arbeidslivet – men det spørs om en FrP-er hadde sagt det til sine kompiser. Så kan du si til dem at nå kan de få seg faste og hele stillinger innen byggfag i Vestfold, for det er sånn at bedriftene fortsatt trenger de ansatte, men de leier ikke nødvendigvis bare inn alle de ansatte i de forskjellige prosjektene. Nå må de faktisk ansette folk eller leie inn fra andre produksjonsbedrifter. Så det er større sannsynlighet for at dine kompiser nå får seg en jobb – og hvis de var lærlinger, er det større sannsynlighet for at de hadde fått seg en læreplass i perioden som har vært. Du kan også si til dem at arbeidslivet de nå går til, når de kommer seg inn i hele og faste stillinger, er et mer trygt, sikkert, seriøst og oversiktlig arbeidsliv, med mange færre aktører blandet inn. Man er ikke ansatt i et firma som leier ut til et annet firma, altså forskjellige parter. Nå er det to parter man forholder seg til, og da er det lettere å sørge for seriøse forhold.

I debatten er det veldig mange som har blandet snørr og barter når det gjelder innleieregelverket. Det er jo to forskjellige regelverk vi snakker om. Det ene er forbudet, det andre gjelder resten av landet. Mange representanter snakker her som om det er helt ulovlig i resten av landet å bruke innleie. Det er det ikke. Det eneste er at de ansatte må være enig i det. Det er kjempebra for medbestemmelsen. Det er kjempebra for fagforeningenes og de ansattes makt at de kan være med og si: Nei, vi trenger ikke innleie, vi har faktisk nok folk til å gjøre dette arbeidet selv.

Høyre snakker som om bemanningsforetak er Guds gave til unge arbeidstakere, og at dette er det eneste som gjør at de kommer seg inn i arbeidslivet. Det er nok helt sant at mange bemanningsforetak er seriøse, gode og bra for unge arbeidstakere, men veldig, veldig mange er ikke det. Det skjer negative hendelser i bemanningsforetak, og da vet man ikke helt hvem man skal gå til. Skal man gå til den man er leid ut til, skal man gå til bemanningsforetaket, eller skal man gå til Arbeidstilsynet? Det er ingen oversikt. Mens jeg studerte, hadde jeg selv en jobb i et bemanningsforetak. Det var mange problemer der. Dem jeg ble leid ut til, hadde litt problemer med å følge arbeidsmiljøloven. Alle pekte på alle. Det var ingen opplysninger å få. Det endte med at ingenting ble løst. Jeg fikk ikke engang lønn den siste måneden fordi alle pekte på alle med tanke på hvem som skulle betale meg.

Jobben er der fortsatt, og behovet er der fortsatt, selv om man ikke nødvendigvis leier ut. Man må bare ansette folk fast istedenfor å ha dem i midlertidig løsarbeid.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [11:48:59]: Nå er det blitt nevnt flere ganger fra representantene fra både Arbeiderpartiet, SV og Rødt at høyresiden er nødt til å ta av seg de ideologiske skylappene sine. Jeg tenkte litt på det. Da gjør jeg det. Jeg tar av skylappene som jeg angivelig har på, og så ser jeg på om dette har fungert. Er det nå flere som står innenfor arbeidslivet enn utenfor arbeidslivet? Er det flere som fullfører utdanningen sin og får seg en jobb, eller er det færre? Av de som før jobbet i bemanningsbransjen, er det flere som står i fast jobb nå enn før? Hvor mange er arbeidsledige? Svaret er dessverre veldig, veldig trist. Svaret er at flere er arbeidsledige nå. Flere står utenfor arbeidslivet. Da kan man også gi opp målet om et mer organisert arbeidsliv, når man ikke engang er en del av det. Sannheten er at vi har fått høyere arbeidsledighet i den regjeringsperioden som har vært – både den tidligere og den som er nå. Det er færre som står i arbeid. Det er realiteten.

Representanten Kjølmoen kom i stad med et poeng om at det er bra at færre jobber i bemanningsbransjen. Men er det virkelig bra når resultatet er at flere står utenfor arbeid? Det mener ikke Fremskrittspartiet. Vi ønsker at flest mulig skal stå i arbeid, at de skal kunne tjene sine egne penger, at de skal kunne være selvstendige og være en del av det velferdssamfunnet som vi har bygd opp over så mange år.

Anna Molberg (H) [11:51:03]: Arbeiderpartiet, SV og Rødt brer om seg med ulike begreper i denne debatten, som jeg mener er nødvendig å ta opp. Det vises til mafiavirksomhet, man snakker om at det har vært lønninger ned i 50 kr for timen, og det snakkes om løsarbeidersamfunn. Jeg vil bare understreke at dette er noe Høyre tar fullstendig avstand fra. Jeg trodde det var unødvendig i det hele tatt å måtte gå opp på denne talerstolen og si det.

Det disse representantene tilsynelatende ikke er klar over, og som jeg mener det er grunn til å minne om, er at vi i dag har et krav om likebehandling i norsk arbeidsliv. Uansett om du er fast ansatt, om du er midlertidig ansatt, eller om du er innleid: Du har krav på lik lønn, og så har du selvfølgelig krav på å ikke bli utsatt for kriminalitet. Representantene fra venstresiden linker jo i denne debatten innleie og bemanningsbyråer opp til kriminalitet. Det er da jeg mener at denne debatten sporer fullstendig av.

Man snakker om fast ansatte – de som er innleid fra et bemanningsbyrå, er jo fast ansatte. Det er jo nettopp disse menneskene som er fast ansatte, i et bemanningsbyrå. Nå er det 11 500 av dem som ikke lenger er fast ansatte gjennom et bemanningsbyrå. Nå er det derimot 35 000 flere midlertidig ansatte på grunn av regjeringens innstramminger i innleiereglene.

Jeg trodde at venstresiden og fagbevegelsen i Norge også var opptatt av midlertidige stillinger, at man skal ha minst mulig av det. Jeg trodde venstresiden og fagbevegelsen også var opptatt av at man skal jobbe minst mulig overtid og oppleve minst mulig arbeidspress på arbeidsplassen. Dette er saker fagbevegelsen og venstresiden tilsynelatende ikke bryr seg om i debatten om innleie, for alt handler om at innleie er så forferdelig, mens det at midlertidige ansettelser bare eksploderer, er ikke noe problem, eller det at fast ansatte på arbeidsplassene må jobbe mer overtid og opplever mer arbeidspress fordi arbeidsgivere ikke kan ta inn midlertidig arbeidskraft eller leie inn midlertidig arbeidskraft, er ikke noe problem. I denne debatten savner jeg litt fra venstresiden hvorfor man ikke ser på det som et problem at det er så mange flere midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv i dag.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:54:12]: Jeg vet at jeg snakker fort noen ganger og også har dialekt, så jeg skal si det én gang til, så representanten fra FrP får det med seg: Det er ikke bemanningsbyråene som skaper arbeidsplassene. Det å knytte arbeidsledighet inn i debatten om hvorvidt folk skal være direkte ansatt eller ikke, er litt som unger som tror at melken dukker opp på butikken. Bemanningsbransjen formidler arbeidskraft. Det er mye politikk vi må ha for å skape flere jobber, og for å få ned arbeidsledigheten, men det kan vi ta i en annen debatt. Det har ikke noe med denne saken å gjøre.

Jeg er null prosent overrasket over at representanten Molberg tar sterk avstand fra begrep som løsarbeid. Det er jo også fordi Høyre velger å tro at disse tingene ikke skjer. Regelverket er det samme, ja, men som jeg sa i mitt første innlegg: Maktforholdene har noe å si. Er det sånn at arbeidstakere føler seg trygge på å si ifra om det som ikke funker, eller er man redd for at man da ikke får telefon om den ekstravakten neste gang? Det er det som er grunnen til at Rødt er så sterk forkjemper for faste ansettelser og mener at bemanningsbransjen egentlig ikke spiller en rolle i norsk samfunns- og arbeidsliv.

Per Vidar Kjølmoen (A) [11:55:26]: Representanten Ytrevik snakker om at Arbeiderpartiet ikke ønsker at folk skal være i bemanningsbransjen. Det er fint at folk er i bemanningsbransjen, problemet for Arbeiderpartiet oppstår når folk er midlertidig ansatt og det fortrenger faste ansettelser. Det var et utbredt problem da Høyre og FrP styrte.

Ytrevik snakker videre om at han ønsker et arbeidsliv der folk skal kunne være selvstendig og tjene sine egne penger. Arbeiderpartiet er helt enig i det. Problemet er at veldig mange i arbeidslivet ikke hadde den selvstendigheten de trengte, og de tjente ikke nok av sine egne penger, som de burde ha gjort. Det var hele problemet.

Jeg er glad for at representanten Molberg er imot kriminalitet i arbeidslivet. Det forstår jeg at Høyre er imot, og alle partiene på Stortinget er helt sikkert det, men man må jo være villig til å gjennomføre de reguleringene i samfunnet som får vekk kriminaliteten. Problemet tidligere var nettopp at systemet var sånn at det oppsto kriminalitet. Det var et systemproblem. Da må man være villig til å løse det, eventuelt ikke være villig til å løse det.

Solveig Vitanza (A) [11:57:38]: Jeg vil starte med å takke fiskeri- og havministeren for en god redegjørelse i en viktig, men også krevende sak.

Ytre Hvaler i mitt hjemfylke, Østfold, er et av nullfiskeområdene som ble opprettet 1. januar i år, som et av flere tiltak for å redde Oslofjorden. I disse nullfiskeområdene er alt fiske nå forbudt, både for yrkesfiskere og for fritidsfiskere. Alle som har vært på Hvaler, og spesielt de som har vært på Utgårdskilen, som er vår viktigste fiskerihavn, har sett hvor viktig fiske er for kystkulturen der. Fiskerne herfra har fram til nå kunnet tråle etter reker i deler av nasjonalparken. Disse fiskerne skaper også flere arbeidsplasser og ringvirkninger på land, bl.a. fiskerimottak.

Samtidig er Hvaler et av våre mest populære naturområder, som har stor betydning for mange – ikke bare for oss som bor i Østfold, men også for mange tilreisende. Det er viktig å bevare kystperler som Hvaler rundt hele Oslofjorden. Den situasjonen Oslofjorden er i nå, kan vi allikevel ikke leve med.

Det haster med å snu utviklingen, og det er heldigvis bred politisk enighet om at Oslofjorden igjen skal bli ren, levende og med stort biologisk mangfold. Det er nettopp det regjeringen gjør, gjennom den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden. I et krafttak for å redde Oslofjorden må det gjennomføres effektive tiltak innen flere sentrale sektorer, og det må koordineres. Avrenning, avløp og fiskeri er noen av de største og viktigste områdene. For landbruket er det innført et nytt gjødselregelverk og nye regionale miljøkrav. Gjennom jordbruksavtalen har vi fått på plass nye vannmiljøtiltak rettet mot Oslofjorden. Innen avløp stilles det nå strenge krav til kommunene om nitrogenfjerning.

Hvis vi skal ha en ren og rik Oslofjord igjen, må det tas drastiske grep. Ansvaret for dette er det først og fremst vi som politikere som må ta. Den samlede belastningen på fjorden har over tid vært for høy, noe som har rammet økosystemet og det biologiske mangfoldet. Tiltakene som har vært innført tidligere, bl.a. for å redde kysttorsken, har ikke hatt den effekten vi hadde håpet på. Fagmiljøene har derfor pekt på nullfiskeområder som det tiltaket som kan redde økosystemet i fjorden.

Som næringspolitiker må jeg si jeg har stor forståelse for at det er drastiske tiltak som nå er innført, og at det fører til stor usikkerhet for yrkesfiskerne våre, som kanskje føler på at de har en ekstra tung byrde for å redde fjorden. Jeg har selv vært i Utgårdskilen mange ganger, og jeg ser hvor hardt det rammer.

Som vi hørte statsråden si i redegjørelsen sin, har hensynet til fiskerne stått sentralt i arbeidet med å utforme de nye tiltakene. Det har vært god dialog og kommunikasjon, med mange innspill fra næringen selv. Blant annet blir Hvalerrenna nå holdt åpen for fiske, noe som er viktig for de mindre fartøyene i Utgårdskilen. Det er også bevilget 15 mill. kr over årets budsjett til en tilskuddsordning som skal kunne benyttes av de fiskerne som rammes hardest av innstrammingene. Dette kommer i tillegg til de nærmere 100 mill. kr som er bevilget til restaureringstiltak i fjorden. Også her vil fiskerne bli viktige. Forhåpentligvis kan de bidra med både utstyr og kunnskap i arbeidet med å restaurere fjorden og få den frisk igjen.

Jeg vil nevne en ting til, og det er at det er viktig å ivareta det lokale utdannings- og opplæringstilbudet som den blå linjen på Kalnes videregående skole har, der de har et eget klasserom i Utgårdskilen og tilbyr opplæring i fiske og fangst. De har et eget fiskefartøy og tilbyr praktisk opplæring ute på fjorden, basert på en læreplan som inneholder både biologi og kunnskap om økosystemene og hvordan man skal kunne høste bærekraftig fra havet. Dette er et tilbud som er viktig både for å sikre rekruttering og engasjement og for å bidra til en framtidig bærekraftig forvaltning av Oslofjorden.

Den innsatsen vi nå står i for å redde Oslofjorden, er helt nødvendig. Det forteller både fagfolk og forskere oss. Hvis vi ikke gjør dette nå, vil konsekvensene bli store, for både lokalsamfunn langs kysten, alle som er glad i Oslofjorden, og ikke minst fiskerne som skal hente sitt levebrød der.

Erlend Wiborg (FrP) [12:02:49]: Oslofjorden er under press. Det er det bred enighet om, men det betyr ikke at alle tiltak er riktige eller rettferdige. Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot innføringen av nullfiskeområder i Oslofjorden. Vi mener dette er et kunnskapsløst og lite treffsikkert tiltak som rammer én næring svært hardt, uten at det er dokumentert at det vil løse de grunnleggende problemene i fjorden.

Det er viktig å minne om hvordan vi kom dit. Prosessen med fiskeforbudet ble startet av Arbeiderparti- og Senterpartiregjeringen. Begge partier har dermed et klart ansvar for beslutningen som nå rammer fiskerne langs Oslofjorden. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har de snudd og støtter nå Fremskrittspartiets forslag om å stanse nullfiskeområdene. Det er bra, men det endrer ikke at politikken de selv var med på å starte, nå får alvorlige konsekvenser for folk og næringsliv.

Dette handler ikke bare om miljøpolitikk; dette handler om mennesker, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Langs Oslofjorden finnes det fiskere som gjennom generasjoner har levd av fjorden. Mange av dem har investert millioner i båter og utstyr, og nå blir de i praksis fratatt mulighetene til å bruke dette. Det er jo dramatisk. Fremskrittspartiet mener det er en feil å gjøre fiskerne til hovedbæreren av byrden når utfordringene i Oslofjorden er sammensatte. Statsråden peker selv på avløp, jordbruk og annen landbasert aktivitet som store påvirkningskilder. Likevel er det fiskerne som møter de mest drastiske inngrepene. Det fremstår verken rettferdig eller kunnskapsbasert.

Da Stortinget behandlet Fremskrittspartiets forslag om å stoppe fiskeforbudet, ble det nedstemt av samtlige partier i denne sal, med unntak av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. KrF var med oss i komiteen, men stemte imot i denne salen, muligens ved en feil. Fremskrittspartiet fremmet da konkrete forslag som ville bedret situasjonen i Oslofjorden – uten en nedleggelse av fiskerinæringen, men også det ble nedstemt. Forslagene viste at det er mulig, men flertallet valgte en dyr symbolpolitikk som skader så mange.

Når man først går til et så inngripende tiltak som et fiskeforbud, må man i det minste behandle de berørte anstendig, noe som ikke har skjedd her. Regjeringen skryter av at de har satt av 15 mill. kr til en tilskuddsordning, men det er, ærlig talt, en hån mot dem som nå mister levebrødet sitt. Dette dekker på langt nær de reelle tapene, og flere fiskere risikerer nå personlig økonomisk ruin. Når staten gjennom politiske vedtak i praksis gjør det umulig å drive en lovlig næringsvirksomhet, da må også staten ta ansvar for konsekvensene.

Vi har sett det før: Da Stortinget vedtok forbudet mot pelsdyrhold, endte man med full kompensasjon, for dette ble sett på som ekspropriasjonslignende inngrep. Det samme prinsippet må gjelde her. Fiskerne som har investert store beløp i båter og utstyr, og som nå nektes å bruke dem, fortjener rettferdig behandling. Likebehandling er et grunnleggende prinsipp.

Fremskrittspartiet mener fortsatt at nullfiskeområdene ikke er riktig virkemiddel for å redde Oslofjorden. Vi trenger heller målrettede tiltak basert på kunnskap og som er godt dokumentert, særlig mot forurensning, avrenning og andre landbaserte utslipp, som forskningsmiljøene lenge har pekt på som avgjørende.

Det er fullt mulig å ta miljøutfordringene i Oslofjorden på alvor uten å legge ned en hel næring, men dette handler til syvende og sist om politisk ansvar. Det er lett å vedta symboltunge tiltak. Det er tydeligvis vanskeligere å stå opp for menneskene som rammes av dem. Fremskrittspartiet vil stå opp for dem som rammes av regjeringens politikk. Vi vil kjempe for fiskerne, for kystkulturen og for en kunnskapsbasert politikk som faktisk kan bidra til å forbedre tilstanden i Oslofjorden – uten å ødelegge livsgrunnlaget til dem som alltid har levd av den.

Erlend Larsen (H) [12:07:49]: Takk til statsråden for hennes redegjørelse for Stortinget for to uker siden. Det er nyttig med en oppsummering av regjeringens arbeid, men jeg savner noen tanker og perspektiver omkring arbeidet vi står foran. Jeg skulle gjerne hørt litt om statsrådens strategi for og høyere himmel over den jobben som skal gjøres for Oslofjorden, og for ivaretakelsen av fiskerne.

Tilstanden i Oslofjorden er kritisk, og det var på tide å intensivere tiltakene for å ta vare på fjordens flora og fauna. Det har blitt vedtatt flere planer og gjennomført flere tiltak tidligere, uten at det har gitt den nødvendige endringen og resultatet.

Vi i Høyre støtter i hovedsak regjeringens tiltak for Oslofjorden. Det er behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden, men vi er veldig kritiske til oppfølgingen av fiskerne og næringen som rammes. Dette har vi sagt fra om siden planen ble lansert i høst.

«Den lokale fiskerinæringen i Oslofjorden har stått i mye usikkerhet over lengre tid,» sa statsråden i sin redegjørelse. Det er ingen tvil om at de som lever av å høste fra fjorden, tar en stor del av byrden, og de kjenner på usikkerheten hver dag. Denne usikkerheten burde vi fått mange svar på i statsrådens redegjørelse, men det gjorde vi ikke.

Regjeringen har åpenbart tenkt at fiskerne skal få sin lønn fra Nav, men dette er ikke alminnelige arbeidere som blir arbeidsledige. Dette er selvstendig næringsdrivende med gjeld på båt og bruk med sikkerhet i hus og hjem. Nav dekker en liten del av inntektstapet, men de dekker ikke tilsvarende gjelden på båtene. En konkurs for fiskerne blir dramatisk dersom det ender opp med tap av selve hjemmet.

Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Dette er ikke bra nok med tanke på at restriksjonene ble innført fra 1. januar i år. Dette vitner om manglende respekt for en yrkesgruppe som fortjener en forutsigbarhet.

Det er satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Det er 250–300 fiskere som er aktuelle søkere, så dette blir ikke mer enn 50 000–60 000 kr per fisker. Tilskuddet kalles for omstillingstiltak, men vi vet ennå ikke hva de skal omstilles til. En redegjørelse fra statsråden burde inneholdt svar på de mange spørsmålene fiskerne og interesseforeningene har. Fiskerne må søke om penger på kriterier som ikke er avklart.

Redegjørelsen kan gi inntrykk av at det har vært gode dialoger mellom fiskerne og deres organisasjoner. Det er ikke min opplevelse, og det er heller ikke de tilbakemeldingene jeg får fra bransjen. De har levd i det uvisse siden fiskeforbudet ble kjent i sommer. De har ikke hatt klart for seg hva 2026 skulle føre med seg. De har hatt en kjip høst og jul. Spørsmålene var mange: Hadde de en jobb å gå til når nyåret kom, og hvordan skal gjelden for båt og redskap betales?

Det har vært møte mellom departementet og interesseorganisasjonen for fiskerne, men det virker som det er stor avstand mellom forventninger og hva regjeringen vil bidra med. Det handler ikke bare om penger, men også om hvordan bidragene skal virke. Hva ønsker egentlig regjeringen å oppnå med omstillingsmidlene? Skal de omstilles til et annet yrke, skal de omstilles til å fiske andre steder i Norge, eller skal de omstilles til å bli bidragsytere for en renere Oslofjord? Dette fikk vi ikke vite noe om i statsrådens redegjørelse.

Fiskerne mener potten på 15 mill. kr ikke er tilstrekkelig i forhold til de faktiske og dokumenterbare inntektsbortfallene for yrkesfiskerne, som helt eller delvis har mistet sitt driftsgrunnlag. Fiskerne har et ønske om å være del av løsningen – kunne sette opp marine nyttehager, rense fjorden for spøkelsesteiner og annet skrot, få bidra aktivt til naturrestaurering i Oslofjorden.

Grønn omstilling handler ikke bare om å stanse aktivitet, men om å endre retning. Med riktig bruk av disse 15 millionene kan Oslofjorden bli et nasjonalt forbilde for hvordan natur, arbeid og verdiskaping kan gå hånd i hånd. Fiskerne står klare til å ta ansvar. Nå trengs politisk vilje til å gi dem verktøyene.

Etter redegjørelsen sitter jeg altså igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmålene er ikke kompliserte, de er bare praktiske, og noe regjeringen burde hatt klare svar på da handlingsplanen ble fremlagt. Da hadde fiskerne, som tross alt tar den største belastningen, fått en fortjent forutsigbarhet.

Geir Pollestad (Sp) [12:12:40]: La meg starta med å retta opp ein feil i representanten Wiborgs innlegg. Dette fiskeforbodet kom 29. juli 2025. Då sat ikkje Senterpartiet i regjering. Det skil denne saka frå det Framstegspartiet gjorde, då dei sat med ansvaret for å innføra eit anna næringsforbod, nemleg for pelsdyrnæringa. Den diskusjonen trur eg er rimeleg uinteressant.

Det er heller inga ueinigheit om at det er miljøutfordringar i Oslofjorden, men måten regjeringa har valt å møta dette på, meiner Senterpartiet er under ein kvar kritikk, og det er eit alvorleg brot med måten me forvaltar fiskeriressursane våre på i Noreg.

Regjeringa har innført eit nytt prinsipp: å bruka forbod som verkemiddel – ikkje reguleringar, ikkje kvotar, ikkje tilpassingar av aktivitet. Det er dramatisk, og det kan ha verknader langt utover Oslofjorden viss forbod vert eit nytt forvaltingsprinsipp i fiskeria. Me har alltid hatt fiske i område med lite fisk, men då har kvotane vorte lågare, det har kome avgrensingar på reiskapsutforminga – ein har gjort den typen tiltak.

Konsekvensane for fiskarane i Oslofjorden er omfattande. Mange mister store deler av grunnlaget for inntekta si, nokre mister heile livsgrunnlaget. Regjeringa har sett av 15 mill. kr til omstilling. Det er altfor lite. Det dekkjer verken dokumentert inntektsbortfall eller reelle kostnader ved å leggja om drifta. Sånn dette framstår no, framstår det ikkje som ei omstillingsordning, men ei kondemneringsordning for fiskenæringa i Oslofjorden. Dette er ei avvikling av fiske. Det er ikkje ei vidareføring, og det er langt under det fiskarane sjølv ønskjer.

Noko av det eg reagerte på i innlegget og utgreiinga til fiskeriministeren, var at ein no nærmast hadde funne så gode løysingar at fiskarane var fornøgde. Nei, ingen fiskarar er fornøgde med det som har kome no. Då ein høyrde på utgreiinga til fiskeriministeren, kunne ein få inntrykk av at dialogen var så god, men når ein snakkar med fiskarane eller organisasjonane til fiskarane, seier dei at denne dialogen har vore heilt elendig. Det har knapt vore dialog. Det er nok å sjå på høyringa som var. Her hadde folk gjeve innspel til korleis ein kunne utforma området, gjera dette litt enklare og finna praktiske løysingar. Eg har møtt folk som trudde at ein hadde gjort ein feil, for det som var sendt ut etter høyringa, var jo akkurat likt det som var før høyringa. Det regjeringa kallar for dialog, er det me andre kallar for monolog. Det har ikkje vorte lytta.

Det uroar meg, for dette viser kven som bestemmer i regjeringa. Eg trur ikkje at fiskeriministeren eigentleg var veldig gira på dette tiltaket og syntest det var eit smart tiltak. Eg har stor tiltru til fiskeriministeren. Problemet er berre at ansvaret som i dag skal liggja til NFD, vert forvalta av klimaministeren. Der treng ein ikkje å ta omsyn til næringsdrivande. Der treng ein ikkje å ta omsyn til næringsaktørane. Då får me sånne eksempel som me ser no.

Kva er problemet med Oslofjorden? Jo, problemet er at Oslofjorden er forureina. Problemet med Oslofjorden er ikkje at det vert fiska i Oslofjorden. Det er ikkje sånn at bestanden vil ta seg opp viss ein ikkje greier å gjera noko med forureininga i fjorden. Det meiner eg ein burde svara tydelegare på enn det ein har gjort.

Så høyrde eg innlegget til Høgre her tidlegare i dag. I Høgre hadde dei jo all moglegheit til å sørgja for at dette var på plass – før ein gjekk imot det tidlegare forslaget om å stoppa dette forbodet. Då kunne Høgre ha brukt posisjonen sin til å stilla krav og ha forventingar til korleis dette skulle gjennomførast. Det valde Høgre å ikkje gjera.

Eg veit ikkje om det finst ein lykkeleg slutt på dette, men det er ikkje bra når regjeringa seier at dialogen er bra, og fiskarane og organisasjonane til fiskarane seier at dialogen er omtrent fråverande, at ein ikkje vert lytta til, og at ein ikkje vert forstått. Og ein ventar enno på korleis denne kompensasjonsordninga skal utformast. Oppgåva til fiskarane og det fiskarane ønskjer, er ikkje å rydda opp. Fiskarane ønskjer å fiska fisk. Det er difor dei er fiskarar, og dei drøymer om å få leva av det. Forbodet til regjeringa stoppar den moglegheita.

Une Bastholm (MDG) [12:17:53]: Jeg vil også begynne med å takke fiskeri- og havministeren for redegjørelsen i en veldig viktig sak – viktig for veldig mange nordmenn. Historisk er det et nytt tiltak for Oslo og for Norge å bruke denne typen nullfiskesoner som en måte for å prøve å få økosystemet tilbake og bestandene opp igjen, sånn at vi kan gå tilbake til å høste og til å ha fritidsaktiviteter der som før, slik at nye generasjoner kan få de opplevelsene ved å bruke fjorden som tidligere generasjoner har hatt. Det er nytt.

Jeg har lyst til å begynne med en liten realitetsorientering for Stortinget, for her mangler det litt – enten realitetsorientering eller vilje til egentlig å ta inn over seg tilstanden fjorden har vært i – og er i, i dag – som gjør at man har vært nødt til å innføre nullfiskesoner. Vi er forbi det stadiet – det er testet ut – der man kan begynne å se på regulering av enkeltbestander. På grunn av forurensingen som hovedkilde, men også ganske hardt fiske i en trang fjord med høyt press på andre måter – aktivitet, nedbygging av strandsonen – er det samlede presset på denne fjorden såpass stort at vi er nødt til å gjøre dramatiske og drastiske tiltak, særlig for næringsaktørene som er involvert, for å få tilbake økosystemet.

Dette kommer vi til å se mer av hvis vi ikke tar naturens alarmklokker på alvor når vi ser dem tidlig. Vi bør lære av Oslofjorden nå. Istedenfor å konkurrere i pekeleken om hvilke tiltak som egentlig er viktigst, bør vi lære og begynne å være litt mer opptatt av det når forskerne tidlig advarer om utfordringene.

Akkurat nå er det f.eks. alarm i Havforskningsinstituttet når det gjelder fiskebestandene ute i våre havområder, der våre fiskerier er ute og høster. Det er halvert på tolv år, det de finner nå. Det er skikkelig alarmerende. Hva gjør vi med det? Det kan hende at det ikke bare er kvoter, men at vi må gå gjennom hele systemet. Vi må sørge for at vi tar ordentlig tak i det som er av tjuvfiske. Vi må kanskje igjen se ordentlig og med alvor på marine verneområder og utvide dem, sånn at man har områder i havene hvor bestandene kan få hente seg inn igjen.

Redegjørelsen handler egentlig om hvordan vi ivaretar fiskerne, men bakteppet for hele denne debatten er jo egentlig noe positivt: at vi har klart å gjøre tiltak, at regjeringen har klart det – lytte til fagmiljøenes tydelige faglige råd og innføre nullfiskesoner for en periode på ti år. For Miljøpartiet De Grønne er det en kjempeseier. Det er noe vi har jobbet for veldig lenge. Vårt felles håp er at vi skal greie å bygge opp igjen intakte økosystemer med sterke og robuste fiskebestander, som kan legge grunnlaget for friluftsliv, fiskerinæring, arbeidsplasser – alt det som mange i salen er opptatt av å beholde.

Fakta har blitt etterspurt på talerstolen av folk før meg, av de som sier at nullfiskesoner var helt unødvendig. Vel, vi vet f.eks. at bestandene av torsk og reker i Oslofjorden og Skagerak har falt med 80–90 pst. sammenlignet med for 100 år siden. Vi har hatt en helt absurd tilstand i fjorden. For badefolket er det jo nesten ikke mulig å bade, for det er så mye lurv rundt omkring langs kysten i indre del av fjorden. Hvis vi hadde ignorert de faglige rådene nå og fortsatt å fiske som før, hadde vi risikert å ødelegge veldig viktige bestander, kanskje for alltid, i hvert fall for veldig, veldig lang tid. Det ville også vært et stort inngrep, vil jeg legge til, i matberedskapen til den mest befolkningsrike delen av Norge, for har man igjen en intakt fjord med gode fiskebestander, er det også tilgang på mat.

Det vi i Miljøpartiet De Grønne er veldig forundret over når det gjelder ivaretakelse av fiskerne, er at man ikke hadde dette på plass før. Man må tilbake til 2024, da Fiskeridirektoratet kom med anbefalinger om tre forskjellige alternativer. Allerede da burde man begynt å se på hvordan dette ville påvirke næringsaktørene. Miljødirektoratet fulgte så opp med en tydelig anbefaling om nullfiskesoner. Jeg synes det er veldig merkelig at vi er så bakpå, at regjeringen ikke har klart å være mer forberedt inn mot næringsaktørene på hvordan denne tilskuddsordningen nå skal se ut, uansett om vi kaller det en kompensasjon eller bare en omstillingsstøtte. Ja, det er kanskje viktig å ikke skape en presedens for at det alltid skal være en kompensasjon der, men det er jo også viktig ikke å heve terskelen så mye for å gjøre denne typen tiltak for å ivareta natur, som igjen skal ivareta næringsliv for framtiden – ikke å gjøre den politiske kostnaden så høy – fordi vi ikke klarer å ivareta de menneskene som blir rammet av dramatiske tiltak vi gjør for å ivareta naturen.

Jeg mener den jobben som blir gjort nå, burde vært gjort i fjor sommer og høst, slik at ordningen var på plass i god tid før nullfiskeregelverket trådte i kraft.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:23:07]: Takk for at jeg har fått redegjøre for regjeringens arbeid for å ivareta fiskerne i Oslofjorden.

Bakgrunnen for de nye fiskeritiltakene er godt kjent. Økosystemet i Oslofjorden er i ubalanse, og den samlede menneskelige påvirkningen er for stor. Det er behov for omfattende tiltak på tvers av sektorene for å gi fjorden rom for å hente seg inn igjen. Nullfiskeområdene er et nødvendig, men også krevende virkemiddel for å sikre at fjorden kan forvaltes bærekraftig for framtiden. Flere fiskere står i en utfordrende situasjon i lys av innføringen av nullfiskeområdene fra 1. januar 2026, og har mistet tilgangen til flere av sine faste fangstområder.

Det er viktig for regjeringen at de berørte fiskerne følges opp og ivaretas på en god måte. Jeg har stor forståelse for at de som lever av å høste av fjorden, opplever at de nå tar en stor del av byrden i arbeidet for Oslofjorden. Dette treffer familier, lokalsamfunn og tradisjoner som har gått i arv gjennom generasjoner.

Regjeringen har vært opptatt av å legge til rette for at fisket skal kunne fortsette i områdene i fjorden som fortsatt holdes åpne. Et viktig eksempel er beslutningen om å holde Hvalerrenna åpen for fiske. Et annet er at regjeringen har valgt å videreføre adgangen til bruk av krepsespalte, på bakgrunn av innspill fra fiskeriorganisasjonene. Vår vurdering har vært at det ikke kunne gjøres ytterligere justeringer for å lempe på tiltakene fordi dette vil kunne svekke tiltakenes forventede effekt.

Det er viktig at de berørte blir hørt, og regjeringen vil fortsette å arbeide tett med fiskeriorganisasjonene for å finne løsninger som ivaretar kunnskapen og tradisjonene fiskeriene har bygget opp. Samtidig må vi tilpasse oss naturens rammer. Det er bevilget 15 mill. kr til en egen tilskuddsordning for de berørte fiskerne. Vi har mottatt innspill fra næringsorganisasjonene om hvordan ordningen bør innrettes. Vi arbeider nå med å følge opp innspillene og ferdigstille regelverket for ordningen.

Dialogen med næringen er viktig. Det er fiskerne som best vet hvordan situasjonen oppleves i praksis, og hva som faktisk kan hjelpe. Vi arbeider for en rask avklaring av regelverket for ordningen og for at midlene skal tildeles og utbetales til mottakere så raskt som mulig.

Over statsbudsjettet er det også bevilget nærmere 100 mill. kr til en tilskuddsordning for restaureringstiltak i Oslofjorden. Regjeringen har oppfordret berørte fiskere til å søke om tilskudd til gode prosjekter, slik at de kan bidra med sin kompetanse og sitt utstyr i arbeidet for å bedre fjordens tilstand. Søknadsfristen er nå ute, og Miljødirektoratet har som mål å behandle søknadene innen 1. mars.

Når situasjonen er så alvorlig som den er, kan vi ikke utsette handling. Hensynet til naturen og framtidige generasjoner må veie tungt i våre beslutninger. Regjeringen jobber for å ivareta de berørte fiskerne på en best mulig måte innenfor de rammene situasjonen gir. Vi vil fortsette dialogen med organisasjonene og de berørte i tiden framover, for å finne løsninger som både tar vare på fiskernes unike kompetanse, og bidrar til at Oslofjorden på lang sikt kan bygges opp igjen og støtte et bærekraftig og livskraftig fiskeri.