Solveig Vestenfor (A) [10:06:46]: Føremålet med dette forslaget er å gje kommunane fleire verktøy for å påverka bustadprofilen og bumiljøet gjennom samfunns- og arealplanlegginga. Saka handlar altså om moglegheita kommunane har til å fastsetja planbestemmingar og regulera eit bestemt bustadområde og bestemma at her skal burettslag vera organisasjonsforma. Akkurat det er det viktig for meg å understreka: Dette er ei moglegheit kommunane har.

I høyringsinnspela uttrykkjer mange som har sendt innspel, seg positivt. Kommunane vert oppfordra til å vera aktive bustadplanleggjarar. Nokre presiserer at dette gjev kommunane eit auka handlingsrom til å nå dei bustadpolitiske måla og til å påverka utviklinga i eigen kommune. Dei viser til at dette er ein god og berekraftig eigarmodell, for ulike aldrar, både økonomisk og sosialt. Eg er einig med dei som meiner det.

Andre høyringspartar åtvarar om at slike heimlar kan føra til forseinking eller usikkerheit i byggjeprosessar. Dei meiner det kan motverka intensjonen om å få bygd meir og raskare, og dei fryktar at planbestemmingar om burettslag ikkje vil vera treffsikre nok, men derimot svekkja bustadbygginga i område der marknaden etterspør andre buformer. Dei er negative fordi dei meiner dette grip inn i marknadene sine eigne vurderingar, i eigedomsretten og i utbyggingsfridomen.

Me ynskjer alle at det skal verta bygd fleire bustader, og det er tydeleg at det trengst ein brei variasjon i buformer for å sikra at flest mogleg får tilgang på bustader som passar dei – sosialt, økonomisk og ut frå om dei bur åleine eller med fleire.

Dette er ei endring av plan- og bygningslova, og eg meiner det er riktig å gje kommunane dette utvida handlingsrommet. Samtidig er det viktig for meg å understreka at for å sikra at bustadene faktisk vert selde, og dermed kan verta bygde, er det avgjerande med god dialog mellom kommune og utbyggjar, men òg med aktuelle kjøparar. Det må vera ei felles forståing mellom utbyggjar og kommune om kva type bustader det er behov for å byggja kor, og kva slags bustader det er etterspurnad etter til kvar tid.

Difor: Dette er ei moglegheit, og eg rår kommunane til å forvalta denne med klokskap.

Mudassar Kapur (H) [10:09:33]: La meg aller først gripe fatt i intensjonen bak proposisjonen. I den forbindelse ble det gjennomført en utredning med tittelen «Utredning om sosial bærekraft og planbestemmelser i boligsammensetning». Den ble gjennomført av Oslo Economics og NIBR ved Oslomet i 2022. Utredningens konklusjon når det gjelder krav til borettslag, var:

«Etter vår vurdering vil krav til borettslag være et lite treffsikkert virkemiddel for å oppnå de tilsiktede virkningene om å forbedre etableringsmulighetene i boligmarkedet og å redusere opphopning av dårlige levekår.»

I denne saken er det to grunnleggende prinsipper som veies opp mot hverandre: lokalt selvstyre og kommunal frihet på den ene siden, og et fritt marked uten unødvendig regulering på den andre. Nettopp i slike saker er det viktig å minne om at også den forenklingen i kommunal sektor som vi alle ønsker å jobbe for, har sitt utspring i at vi ønsker det beste for våre innbyggere og for næringslivet. Det må være utgangspunktet for all forenkling vi gjør i det offentlige, også for kommunene. En innføring av nye krav og en økt regulering kommer mest sannsynlig til å komplisere planbestemmelsene, men også skape en treghet i byggeprosessene. Det er bransjen veldig tydelig og klar på i sine høringssvar til oss.

Jeg tenker også at det er helt feil vei å gå at politikerne i praksis ender opp med å bestemme organisasjonsformen til de selskapene som ønsker å bygge boliger, gjennom å legge denne typen ting inn i reguleringer. I denne tiden, når vi ser en veldig lav byggetakt, at stadig flere sliter med å komme inn i boligmarkedet, og regjeringen har svulstige og uoppnåelig mål om å sette i gang 130 000 nye boliger, da trenger man ikke enda flere reguleringer som vil hemme dette. I den tiden vi lever i nå, trenger vi oppmykning. Vi trenger å legge til rette for at flere ønsker å være med og bygge boliger, og ikke minst sørge for at vi forenkler plan- og bygningsloven, får til raskere saksbehandling, får til mer digitalisering, får til flere modeller som leie til eie og deleie, og får til en boliglånsforskrift som er fleksibel. På alle de områdene ligger regjeringen etter, og så får vi enda en reguleringssak på bordet når det er forenkling vi trenger. Derfor kommer Høyre til å stemme mot dette lovforslaget og også mot mindretallsforslaget i innstillingen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:12:41]: Bolig er ikke en vare som alle andre varer. Bolig er velferd. Bolig er trygghet. Bolig representerer makt over eget liv. Likevel har vi i Norge latt boligmarkedet utvikle seg til å bli en motor for økte forskjeller. De som eier, blir rikere. De som leier, betaler. Stadig flere unge, lavtlønte og helt vanlige arbeidsfolk stenges ute fra eiemarkedet. Samtidig vokser et utrygt leiemarked dominert av kommersielle aktører. Derfor støtter SV denne lovendringen.

Å gi kommunene større makt over boligsammensetningen er riktig og viktig, men det er ikke nok å justere kursen, vi må rett og slett endre retning. SV mener kommunene må få tydelig hjemmel til å kreve ideelle og ikke-kommersielle utleieboliger i nye utbygginger. Hvis private utbyggere får tilgang til fellesskapets tomter og reguleringer, må fellesskapet kunne kreve noe tilbake. Boligpolitikken er ikke til for å sikre maksimal profitt, den er til for å sikre folk et hjem.

Vi trenger derfor en tredje boligsektor i Norge, en sektor med ikke-kommersielle leie- og eierboliger med pris- og omsetningskontroll. Det er ikke et angrep på eierlinja. Det er et forsvar for dem som stadig står utenfor. Det er et forsvar for vanlige folk. Det kan gjøre at boliger blir billigere og mer tilgjengelig, og det kan være nyskapende. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne eksempler på at dette absolutt er mulig. Stortinget har allerede bedt regjeringen utrede hvordan ikke-kommersielle boliger kan defineres. Det vedtaket ligger fortsatt ubesvart. I mellomtiden øker forskjellene. Skal vi ta kampen mot forskjeller på alvor, må vi tørre å bruke politisk makt, og den makten ligger her i salen. Kommunene må få sterkere verktøy, og fellesskapet må ta større ansvar. SV er tydelig på at vi vil ha en boligpolitikk som setter folk foran marked og sørger for at folk har trygge hjem igjen. Det haster.

Jeg tar opp SVs forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:15:48]: Senterpartiet har et mål om at flest mulig skal få bygge og eie sin egen bolig, og eierlinjen i norsk politikk skaper trygghet i bomiljøene og mulighet for privat sparing. Å eie bolig skaper også trygghet og gode rammer for familier. Et velfungerende boligmarked er en forutsetning for nærings- og samfunnsutvikling i lokalsamfunn over hele Norge. Veien inn i boligmarkedet er blitt mer krevende for mange de siste tiårene. Det er en utvikling vi nå må ta på alvor, og vi må finne måter å gjøre det lettere for folk å få seg bolig på.

Et mål for Senterpartiet er å legge til rette for at kommunene kan utvikle et variert boligmarked tilpasset innbyggerne i ulike livsfaser. Forslaget som ligger i proposisjonen, gir kommunene muligheten til å kreve at noen tomter blir bygget som borettslag, og jeg har stor tro på og tillit til at kommunene vil bruke dette som et verktøy der hvor de ser at det kan gi den rette løsningen og den rette boligsammensetningen i deres kommune. Dette kan også bidra til å sørge for mer stabile boforhold og at boliger i størst mulig grad blir kjøpt av privatpersoner, og det er kommunene som selv er best egnet til å se om dette er et tiltak som fører til mer boligbygging i egen kommune.

Det pågår nå en debatt, som for så vidt ikke er ny, i kjølvannet av kommunekommisjonens første delrapport. Kjernen i den debatten er hvordan vi kan gi kommunene mer frihet til å finne de lokale løsningene, og den proposisjonen vi i dag behandler, handler egentlig om den friheten. Vi gir kommunene et verktøy som de kan bruke, og lokaldemokratiet gjennom kommunestyrene er de som er best egnet til å benytte seg av dette verktøyet, hvis de ønsker det. Det er jo det som kanskje er kjernen i hele proposisjonen: Om kommunene ønsker det, har de en mulighet til å gjøre det. Dersom kommunene da ønsker å finne andre løsninger som er best egnet i egen kommune, gjør de det.

Fleksibilitet og et samarbeid med kommuner, med innbyggere og ikke minst med potensielle boligkjøpere er helt essensielt. For å få til gode, treffsikre prosjekter, både i byer og i distriktskommuner, er den handlefriheten viktig.

Vi i Senterpartiet ser dette som en mulighet i like stor grad som en innskjerping av handlefriheten, med tanke på hvordan boliger skal tilpasses lokale forhold.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:18:56] (komiteens leder): Proposisjonen vi behandler i dag, om planbestemmelser om borettslag, er vel og bra. Noen steder kan det bidra til mer bostabilitet, for i borettslag må man selv bo i boligen. Det er litt overraskende at høyresiden her tolker dette som en veldig innskrenkning og byråkratisering. Jeg må si meg enig med forrige taler i at dette er en utvidelse av kommunalt selvstyre, ikke en innskrenkning, og alle skritt i retning av å gi kommunene verktøy for en mer sosial boligpolitikk er positive.

Samtidig trengs det mye mer verktøy i samfunnets verktøykasse for å få til en mer sosial og bærekraftig boligpolitikk. Det er rett og slett en krise i boligpolitikken i Norge. Vi har overlatt altfor mye til markedet, og dette markedet er en forskjellsmaskin. Sykepleierindeksen viser at det i de store byene bare er en brøkdel av boligene en sykepleier ville hatt mulighet til å kjøpe, og når vi kommer til fagarbeiderindeksen, nærmer vi oss null. Det er lett å spørre med tittelen på fagarbeiderindeksen, «Hvor skal arbeidsfolka bo?». Det er også rundt en million mennesker i Norge som leier bolig, og av dem er halvparten langtidsleieboere. Det er altså mennesker som ikke har sjanse til å kjøpe en bolig.

For de som er interessert i sosial boligbygging, anbefaler jeg å lese om det i Store norske leksikon. Der kommer det fram flere interessante opplysninger, bl.a. at i Norge kunne i underkant av 20 pst. av boligmassen kalles sosial boligbygging fram til 1980-tallet, da borettslagene ble liberalisert. Nå er det bare de kommunale boligene igjen, og andelen sosial boligbygging i Norge er på lave 3,7 pst. Og for det andre: Både Sverige og Finland har om lag 15 pst. av boligmassen som sosial- og utleieboliger, og Danmark har – som det vel er blitt nevnt tidligere her – om lag 20 pst. av det som kalles allmenboliger.

I Rødt mener vi at det haster å få på plass en tredje boligsektor med ikke-kommersielle leie- og eieboliger. Det er vanskelig å skjønne hvorfor regjeringen sleper beina etter seg når det gjelder å gå inn i denne problemstillingen. I 2023 fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger med pris- og omsetningskontroll kan defineres. Dette anmodningsvedtaket mener vi fortsatt ikke er ordentlig svart på, og det ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

En sånn definisjon og lovgivning tryller ikke fram en tredje boligsektor, men uten et tydelig rammeverk har det vist seg å være vanskelig å få det til, selv for kommuner som har et ønske om å gå i denne retningen.

Man kan også stemme for det gode forslaget som ligger på bordet i dag, fra Rødt, SV og MDG, om å be regjeringen «komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som åpner for at kommunene kan gi planbestemmelser om ideelle eller ikke-kommersielle utleieboliger». Bli med på det, da vel – på et godt forslag. Det er på tide å tenke litt nytt.

Den lille spikeren vi legger i verktøykassen i dag, kan ikke ligge der alene. Vi trenger faktisk en verktøykasse til.

Statsråd Bjørnar Skjæran [10:22:12]: I Norge skal ikke bostedet avgjøre hvilke muligheter man får. Gode boliger og bomiljøer styrker lokalsamfunnene og legger viktige rammer for trygghet, fellesskap og muligheter. Lokalsamfunn er ikke minst viktig for å skape trygghet for barn og unge, som er ett av innsatsområdene i regjeringens plan for Norge.

Mange arbeider hver dag for å styrke lokalsamfunnene våre, både blant beboere, blant frivillige, i næringslivet og blant offentlig ansatte. Gjennom dette arbeidet ser vi også hvilke muligheter og utfordringer nabolagene gir. En god boligmiks, med både eide og leide boliger og med forskjellige boligtyper og boformer, kan skape levende og inkluderende nabolag der folk med forskjellig bakgrunn og livssituasjon kan bo side om side.

I områder med mye inn- og utflytting blant beboerne kan det være vanskeligere å få til engasjement og fellesskap i nærmiljøene. Mange kommuner har etterspurt bedre verktøy for å bidra til inkluderende og mangfoldige nabolag. Med dette lovforslaget vil vi gi kommunene et slikt verktøy. Vi vil gi kommunene mulighet til å stille krav om at en andel boliger i nye utbyggingsområder skal organiseres som borettslag.

Borettslag er en trygg og god boform, der det som hovedregel kreves at eierne selv bor i boligene. Hvis folk blir boende i boligen sin over tid, kan det gi økt engasjement og tilhørighet til nabolaget, og styrke både skolemiljø, idrettslag og liknende. Politiets erfaring er at stabile nabolag der folk blir boende over tid og kjenner felles ansvar og eierskap til nabolaget, har mindre kriminalitet.

Regjeringen har som mål å få bygd 130 000 boliger innen 2030. Vi arbeider med å forenkle og effektivisere plan- og byggesaksprosessene, og forventer at kommunene gjør det samme. Kommunene bør ikke regulere mer enn nødvendig, og de bør ha forutsigbar og effektiv saksbehandling. Mange kommuner legger vekt på at regulering bør skje i tett dialog med utbyggere, og det tror jeg er en veldig god tilnærming. Gjennom samarbeid kan vi få både økt boligbygging, gode boliger og godt bomiljø.

Sverre Myrli (A) [10:37:33]: Når jeg hører talerne fra Høyre og Fremskrittspartiet, er jeg litt usikker på om de egentlig diskuterer det saken dreier seg om. Dette dreier seg vel verken om byggekostnader og hvorvidt de blir lavere eller høyere, eller om det vil medføre tregere eller raskere boligbygging. Det dreier seg om å gi kommunene en mulighet til på bestemte områder å kunne regulere at det skal bygges borettslag. I dag har ikke kommunene den muligheten. Man regulerer til boligformål, og så er det opp til utbygger å bestemme hva slags type boliger.

Hvis jeg tar på meg hatten som bosatt i Lillestrøm og faktisk også kommunestyrerepresentant der, er dette et svært kjærkomment forslag. I Lillestrøm, som er et pressområde med stor boligbygging, bygges det – selv om det også bygges borettslagsleiligheter – store utbyggingsprosjekter med selveierleiligheter. Det skal det fortsatt være, det kommer helt sikkert til å være mest selveierleiligheter også framover. Men en utfordring med boligprosjektene er at en stor andel av boligene kjøpes opp og leies ut som utleieboliger. Det er helt i orden med utleieboliger, vi er faktisk helt avhengig av det, men det blir en utfordring når det blir for mange utleieboliger på ett sted. I Lillestrøm er det faktisk et såpass stort problem at politiet har advart mot at det blir dårlige boforhold hvis det er for mange utleieboliger på ett og samme sted.

Jeg må også si til Høyre og Fremskrittspartiet at det må være etterspørsel etter boligene. Hvis det ikke er etterspørsel etter borettslagsleiligheter, regulerer selvsagt ikke kommunene det til borettslagsformål. Så dette er jo et instrument kommuner kan få. Ja, det skal bygges flere boliger, men det skal også bygges gode og stabile boliger, og vi skal legge til rette for gode og stabile boforhold. Derfor er dette et svært godt og kjærkomment forslag som det lokalt har blitt jobbet lenge med. Jeg vil tro at dette er mest aktuelt for kommunene i pressområder, hvor det virkelig er behov for å bygge mye boliger. Det er ikke riktig, det som hevdes fra høyresiden, at alle utbyggere og alle i boligbransjen er motstandere av dette, snarere tvert imot. Dette er et veldig kjærkomment tilskudd, i alle fall i områdene jeg kjenner til.

Solveig Vestenfor (A) [10:40:44]: Eg var nøydd til å ta ordet igjen, fordi eg reagerer litt på nokre av uttalane her, kanskje mest frå FrP og Høgre. Me snakkar om tillit og tillit til lokalpolitikarar. Me trur vel at dei er like opptatte av å byggja bustader som me er herifrå i salen. Ein treng puls i marknaden, og det betyr at variasjonen er viktig. Eg veit frå tidlegare liv som ordførar og frå lokalpolitikken at burettslagsmodellen er noko som tener variasjonen.

Og så snakkar me om forenkling – for kven då? For det kostar mykje å kjøpa bustad, men me veit at det er enklare å nå draumen om eigen bustad også gjennom burettslagsmodellen. Min første bustad var i burettslag. Ikkje minst no etter at me vedtok nye reglar for bustadkjøpsmodellar før jul, der du kan leiga til eiga, f.eks., er det òg ein enklare inngang, slik at folk kan eiga eigen bustad og ikkje minst betala til seg sjølv. Det er det me snakkar om, fattigdomsfella.

OBOS som var nemnt her i stad, støttar forslaget. Det er jo viktig her: Vi er frustrerte over at byggjebransjen ikkje får bygd nok, men marknaden treng kjøparar, og då er dette også ei tilpassing til det. Stabilitet – det er ei sosial buform, me veit at fleire enn nokon gong bur aleine. Då me var på prosjektet til OBOS i går, viste dei at det går an å tilpassa dette gjennom tekniske bygningskrav og at me kan gjera leilegheitene mindre, og ergo er det fleire som har moglegheit. Burettslag skal me ha der det er gunstig, og der dei tener utbygginga, slik at det blir fleire kjøparar.