Stortinget - Møte tirsdag den 10. desember 2024 (under arbeid)

Dato: 10.12.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 72 S (2024–2025), jf. Dokument 3:15 (2023–2024))

Søk

Innhold

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 8 [16:43:29]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål (Innst. 72 S (2024–2025), jf. Dokument 3:15 (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen. De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Det viser seg at også i saker hvor det er uenigheter, kan man være konstruktive og få frem både enigheter og uenigheter på en god måte. Jeg vil i det følgende redegjøre for hva komiteen er enig om. Så forutsetter jeg at de ulike partiene vil redegjøre for sine særstandpunkter.

Komiteen tar utgangspunkt i rapporten fra Riksrevisjonen. Den igjen tar utgangspunkt i at målet med undersøkelsen har vært å vurdere myndighetenes/regjeringens styring og samordning for å nå Stortingets lovfestede klimamål. Undersøkelsen omfatter primært budsjettårene 2022 og 2023. Det er kun to år i perioden frem til 2030, når det skal oppnås en lovfestet reduksjon i klimagassutslippene. Riksrevisjonen har ikke vurdert realismen i de vedtatte mål.

Komiteen er enig i Riksrevisjonens fem konklusjoner. Komiteen legger til at gjennomgangen tyder på at regjeringen ikke sikrer at målene kan nås på en kostnadseffektiv måte, eller sagt på en annen måte: Her bruker man ikke nødvendigvis pengene på en god måte. Det er kanskje mest alvorlig når komiteen peker på at det er lite sannsynlig at det brukes effektive styringsverktøy i dette arbeidet.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk, som er det mellomste kritikknivået, altså kritikkverdig. Noen lurer på hvorfor det ikke er sterkt kritikkverdig når det egentlig er en veldig knusende kritikk i Riksrevisjonens rapport. Komiteen slutter seg imidlertid til Riksrevisjonens kritikk og til de fire konkrete anbefalingene.

Hvorfor er så jeg som klimarealist, en som ikke tror at den livgivende gassen CO2 har noen nevneverdig virkning på global oppvarming, med på denne kritikken? Jeg er jo egentlig glad for at man ikke når målene, med de store kostnader og vanskeligheter det ville påføre det norske samfunn. Det er fordi vi i kontroll- og konstitusjonskomiteen skal kontrollere det som er Stortingets vedtak, og det er en regjerings plikt å gjennomføre Stortingets vedtak, også de vedtak jeg selv og flere andre er uenig i. Derfor er jeg med på kritikken.

Så har jeg lagt merke til og notert meg at Venstre og Miljøpartiet De Grønne i innstillingen slår fast at når vi kjøper klimakvoter i utlandet, så skal det være i tillegg til kuttene her hjemme i Norge, og ikke til erstatning for. Det er en for meg merkverdig målsetting, for det betyr at vi i tillegg til å påføre det norske samfunn store skadevirkninger med urealistiske utslippskuttmål, også skal betale. Jeg håper at statsråden vil bekrefte at det er fullt mulig for regjeringen å kjøpe kvoter fra andre steder i stedet for å kutte i Norge, altså at man har denne fleksible metoden som det har vært veldig mye diskusjon om, og som jeg husker Jens Stoltenberg var veldig ivrig på at vi burde bruke for å unngå for store belastninger på det norske samfunn. Jeg håper at statsråden vil bekrefte at det faktisk er mulig å kjøpe kvoter i stedet for å ha kutt i Norge. Dette kan jo også finansieres direkte fra oljefondet, da det ikke har noen pressvirkninger i norsk økonomi, som handlingsregelen sa at vi skulle prøve å begrense.

I tillegg vil jeg gjerne høre statsråden bekrefte at regjeringen vil følge opp de fire anbefalingene som er kommet fra Riksrevisjonen, og som en enstemmig komité slutter seg til.

Heidi Greni hadde her overtatt presidentplassen.

Frode Jacobsen (A) []: Takk til saksordføreren for både innlegg og godt arbeid med saken, og takk til Riksrevisjonen for en god og viktig rapport. Stortinget har vedtatt ambisiøse klimamål. Det er nødvendig for at våre barn og barnebarn og deres etterkommere skal kunne leve det gode liv som vi lever i dag, i en verden som er føre var og handler i møtet med klimaendringene. Det gjøres mye bra klimaarbeid i Norge og internasjonalt, men vi må gjøre mer. Vi må kutte utslipp og omstille norsk økonomi, og det er ingen vei utenom.

Arbeiderpartiet slutter seg til Riksrevisjonens kritikk om at det er kritikkverdig at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer. Vi er også enige i at det ikke er tilfredsstillende at det i utslippsframskrivingen i den årlige rapporteringen er lite synliggjort hvor stor usikkerhet vi faktisk har. Vi slutter oss også til Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalingene som kommer fram i rapporten.

I våre merknader viser Arbeiderpartiet og Senterpartiet til statsrådenes svarbrev til Riksrevisjonen av 5. juni 2024, hvor flere statsråder peker på at klimamålene ikke er fordelt ned på enkeltsektorer, og at det derfor ikke er gitt at det er mulig eller hensiktsmessig å konkretisere dem helt ned til hvordan den enkelte sektor skal bidra.

I forbindelse med behandling av rapporten har komiteen stilt flere gode spørsmål til statsministeren, og vi har fått gode svar i brev fra statsministeren 20. november. Jeg vil anbefale alle å lese dette brevet, men la meg gjenta to viktige poenger i statsministerens brev. Som den første regjering i historien legger dagens regjering hvert år fram for Stortinget en konkret plan for hvordan vi skal nå klimamålene våre. Dette kalles for Grønn bok. Dette omfattende arbeidet med klimastatus og -plan er en mer systematisk måte å jobbe med klimapolitikken på, nettopp fordi klimapolitikken integreres i det årlige, helhetlige budsjettarbeidet. Nå teller vi altså tonn i tillegg til penger, og dette har vært et utviklingsarbeid som er ledet av Klima- og miljødepartementet, men hele regjeringen har bidratt.

Det andre poenget er at regjeringen også arbeider langsiktig for å omstille hele den norske økonomien, og langt bredere enn de utslippene som omfattes av innsatsfordelingen i ikke-kvotepliktig sektor. Dette er helt nødvendige for å sikre at norsk næringsliv er godt posisjonert og rustet til å delta i den internasjonale økonomien, som går gjennom store omstillinger.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: La meg først få takke Riksrevisjonen for en svært viktig rapport. Funnene er dessverre nedslående og viser at Norge ikke er i rute i klimapolitikken. Riksrevisjonen konkluderer bl.a. med at det gjenstår mye arbeid med å utvikle virkemidler for å nå klimamålene, og at den reelle samordningen i regjeringssystemet er svak.

Det er også svært viktig å merke seg at Riksrevisjonen advarer om stor usikkerhet knyttet til om det blir mulig å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter i utlandet for å nå de norske klimamålene. Nettopp dét har SV advart om i årevis.

Det er ganske enkelt ikke godt nok at regjeringen ikke har etablert et system for styring og samordning som er tilpasset den store utfordringen vi står overfor. Dessverre tyder det på at klima ganske enkelt ikke er høyt nok oppe på denne regjeringens dagsorden. De fleste viktige gjennombrudd, både i klimapolitikken og i tiltak for å fremme grønn industriutvikling og grønne arbeidsplasser, har i denne perioden kommet som følge av SVs gjennomslag i budsjettforhandlingene, noe som helt nylig også har blitt påpekt og dokumentert. Gjennom SVs gjennomslag har vi fått kuttet mer utslipp. Regjeringen selv er for passiv, og dette understrekes av Riksrevisjonens rapport.

Hvis vi ikke prioriterer utslippskutt og omstilling i Norge, bommer vi dobbelt. Vi kommer ikke til å nå klimamålene, og vi kommer til å skade norsk økonomi og konkurransekraft. Det pågår nå et kappløp mellom mange ulike land om å sikre seg et godt utgangspunkt i framtidens grønne næringer, i nye industrier, i ny teknologi og i et nytt energisystem. Hvis Norge sitter fast i oljealderen for lenge, kommer vi for sent til de mulighetene som vi kan leve av i framtiden.

De tiltakene som er vedtatt til nå, er langt unna å være nok til å nå Norges klimamål. Riksrevisjonens undersøkelse viser på tydelig vis at soveputen flere av Stortingets partier tyr til, muligheten for å kjøpe seg fri utenlands, kanskje ikke blir tilgjengelig. SV etterlyser en skikkelig vurdering av denne usikkerheten fra regjeringens side. Mangelen på det svekker troverdigheten til norsk klimapolitikk. Regjeringen kan ikke fortsette å si at den har levert en plan for å nå klimamålene, når denne planen er avhengig av tiltak som vi i dag ikke vet om det vil være mulig å ta i bruk.

Det denne rapporten viser, er at det er sterke behov for en mer forpliktende klimapolitikk. Vi trenger karbonbudsjetter, sektorvise handlingsplaner og nasjonale målsettinger som faktisk følges opp. Tiden for uforpliktende mål er nødt til å være forbi. Riksrevisjonen har lagt seg på nivået kritikkverdig i sin vurdering av funnene. Det må være en kraftig vekker for regjeringen, som har lovet mye i klimapolitikken. Det er tid for handling.

Seher Aydar (R) []: Det er en hard dom over norsk klimapolitikk. Vekslende regjeringer har lite å være stolte av. Det denne rapporten viser, er jo at ansvaret forvitrer når de ulike delene av staten ikke samordner. Det er nødvendig å påpeke at kutt i klimagassutslippene til rike land må tas innenlands. Det gjelder også Norge. Det bør legges fram forpliktende klimabudsjetter og klimaplaner for hvordan vi skal nå mål om kutt i klimagassutslipp i Norge. Da trengs det delplaner for alle samfunnssektorer som viser hvordan utslippene skal reduseres, både på kort og på lang sikt, for det vi ser, er at når det ikke lages konkrete planer, når ikke Norge de langsiktige og for ofte uforpliktende målene, og det er kritikkverdig. Det er egentlig mildt sagt problematisk når vi ser og står overfor enorme klimagassutslipp som har konsekvenser i dag. De har konsekvenser spesielt for land i sør, men vi ser oftere og oftere ekstremvær, og vi ser at det haster mer. For hvert år vi ikke når klimamålene, er nødvendigheten av å prioritere dem enda større, for det er ikke sånn at problemet utsettes. Tvert imot, det blir større og vanskeligere å løse.

Det er viktig å påpeke at flertallet på Stortinget i fjor vedtok at regjeringen skulle legge fram en konkret plan som viser hvordan Norge skal kutte utslippene i perioden fram mot 2030. Den rapporten understreker først og fremst behovet for en sånn plan, og da er jeg nødt til å nevne at regjeringen ikke kan si at Grønn bok holder mål, for Grønn bok er ikke til særskilt behandling på Stortinget. Den er et vedlegg. Det er blitt ønsket å behandle den, men det er den ikke blitt. Stortinget har ikke hatt muligheten til å behandle en slik plan, og det mener vi i Rødt at det er behov for å gjøre.

Det som nå er viktig, er at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om å legge fram en klimaplan som er reell, til reell behandling på Stortinget, sånn at vi sammen kan sørge for å nå de målene. Rapporten fra Riksrevisjonen bør være en vekker. Den veien som vi har gått nå, har ikke fungert. Da holder det ikke å klappe seg selv på skulderen, for vi har ikke fått det til. Da må vi sørge for å følge anbefalingene og gjøre det som faktisk trengs fra Norges side, for å ta det ansvaret vi er nødt til å ta. Det er tross alt de aller rikeste landene som slipper ut mest. Da må også de aller rikeste landene sørge for å kutte mest.

Ola Elvestuen (V) []: Først vil jeg også takke komiteen for det arbeidet de har gjort, og med en gang slå fast at Venstre også slutter seg til Riksrevisjonens kritikk og de råd de gir, i tillegg til at vi også har fremmet et eget forslag i saken, som jeg tar opp. Men jeg har noen kommentarer jeg vil knytte til dette.

Klimamålet til Venstre, det klimamålet som er vedtatt på Stortinget, er jo 90 pst. reduksjon i 2050. Det er et mål som ble forhandlet fram på Granavolden. Det sier jo litt om hvor alvorlig dette målet tas, og hvordan man forholder seg til det, når det nye målet som skal meldes inn til FN for 2035, har et gap i hva man har sendt ut på høring, mellom 50 og 80 pst. reduksjon. Med 50 pst. reduksjon i 2035 når man ikke målet i 2050. Det er jo sånn at målet om 90 pst. reduksjon sannsynligvis også vil måtte forsterkes. EU har nå en diskusjon om 90 pst. reduksjon skal komme innen 2040, og det blir da en diskusjon for Norge om vi skal fortsette samarbeidet med EU. Fra Venstres side er vi tydelige på at det trenger vi å gjøre, sånn at vi også får det samme regelverket som resten av Europa.

Når det gjelder 2030-målene, fastslår Riksrevisjonen at det ikke er nok samordning. Det viser jo på én måte hvor det er mangler: Departementene forholder seg ikke i tilstrekkelig grad til vedtatte delmål på Stortinget, som 50 pst. reduksjon innenfor transport innen 2030, målet om bare salg av nullutslippsvarebiler i 2025, hvor vi henger langt etter, eller målet om utslippsfrie hurtigbåter, som utsettes av regjeringen.

Jeg er også litt overrasket over at Riksrevisjonen ikke har tatt opp det forholdet at det Norge nå har meldt inn til FN, er 55 pst. reduksjon av klimagassutslipp sammen med EU. Vi har en klimaavtale med EU, som ble inngått i 2019, men vi har ikke fått en sak til Stortinget om forsterkning av den klimaavtalen, nettopp at vi skal nå 55 pst. reduksjon innen 2030. Her er det altså en mangel fra regjeringens side, for vi opererer fortsatt med svakere mål sammen med EU enn det vi har meldt inn til FN. Jeg må si jeg er ganske utålmodig. Når får vi den saken, sånn at vi faktisk får de reelle målene vi skal nå? Dette er viktig, for når det gjelder samordning, også mellom departementer i Norge, er det klart at ellers i Europa ivaretas mye av denne samordningen gjennom ulike EU-direktiver og forordninger. Der henger vi langt dette, enten det er fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet, bygningsenergidirektivet, Klar for 55-pakken eller REPowerEU. Alt dette er jo forordninger og direktiver som er utarbeidet for å nå målet som vi har sluttet oss til, om 55 pst. reduksjon innen 2030.

Vi henger jo etter innenfor transport, altså det som er innsatsfordelingsforordningen. Først vil jeg gjerne si: Innenfor det som er kvotepliktig sektor, vil vi nå målet sammen med resten av Europa: 62 pst. reduksjon. Det handler bare om hvor mye det er her i Norge, og hvor mye det er ellers i Europa. Med innsatsfordelingsforordningen er det mulig å nå 50 pst. reduksjon, som vil bli det nye målet. Vi henger etter med 5,4 mill. tonn, som er begrenset, men med en forsterket politikk går det.

Arealbruksendring av skog er den største mangelen. Der ligger vi langt etter. Det er altså over 36 mill. tonn de første fem årene, 1,4 mill. tonn etter de siste fem årene. Det som er hovedproblemet med regjeringens politikk, er at det ikke er noen tiltak på det feltet.

Til slutt går det på dette med kvotekjøp. Det er bra at Riksrevisjonen får fram at det er begrensninger her, og de er sterke. Når det gjelder innsatsfordelingen, er det allerede satt av en mulighet på litt over 5 mill. tonn som vi kan hente inn fra kvotemarkedet. Men når det gjelder skog- og arealbruk, er det ingen klarhet i hvor mye du kan hente inn utenfra, og hvor mye du kan ta hjemme. Der må regjeringen komme med tiltak for å få ned utslipp.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: 9 pst. utsleppskutt sidan 1990, utilstrekkelege og vage klimatiltak, usikkerheit og dårleg samordning, manglande styring – dette er norsk klimapolitikk oppsummert, og Riksrevisjonen slår fast at det er kritikkverdig.

I dag hadde me moglegheita til å tvinga fram reell endring. Det er så fortvilande å stå her og konstatera endå ein gong at Miljøpartiet Dei Grøne framleis står heilt aleine om å ønskja ein ansvarleg klimapolitikk i Noreg.

Klimakrisa må behandlast som akkurat det – ei krise. Det krev leiarskap, det krev mot, men så langt har me berre fått ansvarsfråskriving frå alle norske regjeringar. Når me treng handling, får me rapportar. Når me treng samordning, får med fragmentering. Når me treng reell omstilling i Noreg, får me usikre kvotar og fleksibilitetsmekanismar. Og Støre-regjeringa fortset propagandaen om at det finst rein olje og gass og skryt av Grøn bok.

Olje og gass er gift for planeten vår uansett kven som pumpar det opp. Og Grøn bok er eit rapporteringsverktøy, ikkje eit styringssystem. Grøn bok oppgjev ikkje den totale klimaeffekten av statsbudsjettet. Ho viser ikkje kva slags usikkerheit og vegval me står overfor. Ho gjev ikkje nok tiltak for å nå klimamåla, og er ikkje tydeleg nok overfor departementa som har ansvar for å følgja opp dei ulike klimatiltaka.

Støre-regjeringas svar på å løysa klimakrisa er redusert til eit mangelfullt vedlegg til statsbudsjettet, som ikkje ein gong vert politisk behandla her i denne salen. Det er som å skulla styra landet under koronapandemien og berre rapportera om kapasiteten på sjukehusa utan faktisk å gjera noko for stansa smitten eller behandla sjukdommen. Det er uakseptabelt, og konsekvensane er enorme.

Me i Miljøpartiet Dei Grøne tek inn over oss dei harde faktaa som forskinga og naturen sjølv viser oss. Klimakrisa me står oppe i, er ein eksistensiell trugsel. Naturkollapsen vil få katastrofale konsekvensar – for enkeltmenneske, for samfunnet. Om nokre få korte år allereie døyr det tusenvis av menneske kvart einaste år, uskuldige barn svelt, tørstar, druknar, døyr på flukt frå klimakrisa. Det er trass i alt ikkje noko hokus pokus å kutta utsleppa. Ein har kunnskapen som trengst, det handlar om å vera villig til å endra på ting.

Å koma til nesten null utslepp i 2050, skjer ikkje av seg sjølv. Det krev reell endring. Ikkje berre kvotekjøp, reell endring.

Fleire land vi liker å samanlikna oss med, har klart å starta omstillinga – Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia og EU. Og for ikkje å gløyma Oslo. Det er ingen grunn til at Noreg ikkje kan henta inspirasjon herifrå, å innføra betre klimastyring og samordning om berre viljen er der. Difor meiner me i Miljøpartiet Dei Grøne at det er sterkt kritikkverdig at regjeringa ikkje har etablert ei styring og samordning av klimapolitikken som er tilpassa vår tids aller største sektorovergripande samfunnsutfordring.

At det finst representantar i Stortinget som ikkje trur på klimakrisa, altså ikkje trur på grunnleggjande fakta om korleis naturen vår fungerer, er sjølvsagt skremmande. Men endå meir skremmande er det at me har regjeringar som fører politikk som om dei ikkje trur på fakta, som seier at klimapolitikken er viktig, men som i praksis fører klimafornektaranes politikk. Regjeringa behandlar norsk næringsliv som om klimakrisa ikkje finst og lét som om oljealderen skal vara evig. Mens resten av Europa kjem nærmare nullutsleppsamfunnet, held Noreg stø kurs mot å verta ein akterutsegla grå fossiløkonomi utan innovasjon, utan framtidstru og vert Europas forlatne bensinstasjon.

Klimakrisa krev eit styringssystem med tydelege forpliktingar for alle sektorar og departement. Miljøpartiet Dei Grøne har fremma mange forslag til korleis Noreg kan samordna klimapolitikken betre, men har vorte ignorert og stemt ned.

Det er tydeleg at klimaet ikkje er ein reell prioritering for Støre-regjeringa. Og det er ekstremt bekymringsfullt at det tydelegvis heller ikkje prioriterast høgt nok av andre parti i denne salen. Nok ein gong står Miljøpartiet Dei Grøne aleine om å ta kampen for å prioritera eit leveleg klima for barna våre.

Med det tek eg opp Miljøpartiet Dei Grønes forslag.

Presidenten [17:09:42: Da har representanten Sigrid Zurbuchen Heiberg tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Jeg vil takke Riksrevisjonen for en grundig analyse av klimapolitikken og hvordan vi styrer for å nå klimamålene. Riksrevisjonens rapport setter søkelyset på et viktig samfunnsområde. Den bidrar til å opplyse arbeidet på klimaområdet og legger til rette for at vi skal kunne videreutvikle klimapolitikken.

Verden står overfor store utfordringer på klimaområdet. Utslippene må reduseres over hele linjen. Alle land må bidra.

I Norge har vi satt oss mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Mye må skje på kort tid for å omstille norsk økonomi. Jeg vil understreke at omstillingen også gir store muligheter for verdiskaping og arbeid i landet vårt. Men endringene vi skal gjennom, er omfattende. Jeg forventer ikke at det vil gå knirkefritt.

Det er derfor avgjørende at vi klarer å organisere oss og innrette styringen av klimapolitikken på en best mulig måte. Klimapolitikken går på tvers av sektorer og må skje på alle nivåer av forvaltningen. Arbeidet er stort og komplekst og krever god samordning. Riksrevisjonen skriver:

«Det er kritikkverdig at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer.»

Riksrevisjonen har viktige poenger, bl.a. om Grønn bok. Grønn bok, eller Regjeringens klimastatus og -plan, er regjeringens oppfølging av klimalovens krav om at regjeringen årlig redegjør for klimapolitikken overfor Stortinget. Grønn bok viser hvordan vi ligger an til å nå klimamålene, altså utslippskutt, og inneholder en plan for å nå målene, men også vurderinger av klimaeffekt av budsjettet og hvordan Norge forberedes på og tilpasses klimaendringene. Grønn bok utvikles parallelt med statsbudsjettet for å integrere klimahensyn i budsjettarbeidet.

Vi har snudd oss rundt og har allerede i årets Grønn bok fulgt opp mange av Riksrevisjonens forslag og anbefalinger. Regjeringens klimaplan består av ulike politikkpunkter, der ikke all politikken er gjennomført ennå. For eksempel er noen politikkpunkter under utredning, andre er på høring, enkelte vurderes fortsatt av regjeringen, mens andre er forslag i budsjettet. Årets Grønn bok har en ny tabell som viser hvor langt arbeidet har kommet med alle politikkpunktene i planen, framdrift siden sist og hvilke departementer som er ansvarlig.

Vi har lagt inn en mer oversiktlig redegjørelse for klimaeffekten av statsbudsjettet og slik fulgt opp noen av anbefalingene fra Teknisk beregningsutvalg. Når det gjelder muligheten til å oppfylle våre mål gjennom kjøp av kvoter fra land som har overoppfylt sine egne mål, påpeker Riksrevisjonen at det er usikkert om andre land har overskudd som Norge kan ta tak i. Jeg er enig i dette. Derfor redegjør vi bedre for disse usikkerhetene i årets Grønn bok. Når vi innretter våre egne klimamål og utvikler politikken for kutt i Norge, må vi ha et realistisk bilde av hvor vanskelig det kan bli å kjøpe overskudd fra andre land.

Jeg er også glad for at Riksrevisjonen anerkjenner at

«klimastyringssystemet som ble innført i 2023, bidrar til forutsigbarhet og samarbeid gjennom systematiske leveranser knyttet til budsjettprosessen».

Regjeringen har videreutviklet klimarapporteringen under klimaloven, men også systematikken i politikkutviklingen i de tre årene med Grønn bok.

Klima- og miljødepartementet må holde orden i eget hus, men vel så viktig er det å sikre at de enkelte departementene følger opp på sine ansvarsområder i klimapolitikken. Det skal vi også bidra til, og det er et oppdrag hele regjeringen tar på alvor.

Riksrevisjonen har gitt viktige tilbakemeldinger også til sektordepartementene som har ansvar for oppfølging av klimapolitikken på sine områder, inkludert ved å bidra til samordningsprosessene som Klima- og miljødepartementet etablerer.

Jeg takker igjen for en god rapport fra Riksrevisjonen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) []: Som statsråden nevnte har man et dokument på høring for å undersøke og få et grunnlag for å fastsette et nytt klimamål for 2035. Mitt første spørsmål er: Når forventer statsråden at regjeringen er ferdig med behandlingen av det, og når kan man forvente å få det til Stortinget for endelig fastsettelse?

Det var det første spørsmålet, det andre er: Selv om statsråden berørte en del av anbefalingene fra Riksrevisjonen, vil jeg gjerne få en bekreftelse på at statsråden og Klima- og miljødepartementet vil ha et aktivt forhold til de øvrige departementer, slik at de anbefalingene som gjelder flere departementer, blir fulgt opp. Et av problemene har jo vært den overordnede styringen av de enkelte departementer, så jeg vil gjerne at statsråden bekrefter at han vil ta et lederansvar for at alle departementer gjør det som er anbefalingene fra Riksrevisjonen.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Når det gjelder klimameldingen, er det varslet at den vil komme til våren – vi har nå en omfattende høring –, og der vil også Norges klimamål fram mot 2035 bli lagt fram av regjeringen, på basis av de høringsinnspillene som kommer, og på basis av høringsutkastet.

Regjeringen vil følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen. Vi er glade for at Riksrevisjonen også peker på at styringssystemene har blitt bedre gjennom Grønn bok, og vi har allerede i årets Grønn bok forbedret det. Grønn bok må bli bedre for hvert år. Grønn bok er et pionerprosjekt som har medført bedre styring av klimapolitikken og en mer ærlig tilbakemelding på klimapolitikken. Derfor vil også Grønn bok måtte bli bedre i årene som kommer.

Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg takker statsråden for svaret, som var bekreftende med tanke på mine spørsmål, og jeg setter stor pris på at det vil bli fulgt opp.

I mitt innlegg tok jeg opp en mulighet for i større grad å bruke den fleksible mekanismen som er i avtalesystemet, ved at vi kan kjøpe klimakvoter. Er statsråden enig i at det er mulig å redusere noen av de tiltakene vi har innenlands, ved å kjøpe kvoter istedenfor, slik som man har gjort tidligere? Og har statsråden noe syn på merknadene fra noen andre partier, om at hvis det skulle være slik at alle klimamål skulle nås utelukkende basert på klimakutt i Norge, så ville det være nesten umulig å nå målene i det hele tatt?

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Jeg kan svare bekreftende på at det er mulig å kjøpe utslippskutt i utlandet som kan brukes i Norge, men regjeringens ambisjon er at vi skal nå de klimamålene vi har meldt inn til FN – 55 pst. kutt, i samarbeid med EU –, med innenlands kutt og gjennom samarbeidet med EU.

Men det er også behov for ytterligere utslippskutt internasjonalt. Det viste den globale gjennomgangen i Dubai i fjor. Derfor er også markedsmekanismen som ble gjennomført på det siste klimatoppmøtet i Baku, viktig for å kunne ta ytterligere kutt utenlands. Så har Stortinget vedtatt at Norge skal være klimanøytralt fra 2030, og dermed blir det også behov for å bruke denne mekanismen for å kjøpe ekstra kvoter – for at Norge skal være klimanøytralt.

Regjeringens ambisjon er å ta de kuttene som er nødvendige for å nå våre klimamål, hjemme, i samarbeid med EU.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg ble nysgjerrig på det siste svaret og kan egentlig gjerne tenke meg å følge det opp med statsråden. Det statsråden sier, er at regjeringen skal nå våre klimamål – 55 pst. kutt – i Norge gjennom innenlandske kutt og samarbeid med EU. Har regjeringen satt noe mål for hvor stor andel av de kuttene som skal være i Norge, og hvor mye som skal være gjennom kvotekjøp med EU? Det som ble sagt her, er jo at vi ikke skal kutte 55 pst. i Norge; vi skal gjøre det gjennom kutt i EU også. På hvilken måte har man tenkt å løse det som vil være en uunngåelig rekkefølgeutfordring når man håndterer usikkerheter rundt de kvotekjøpene? Klimakutt tar lang tid. Kvotekjøp kan en gjøre ett år, men hvis den usikkerheten setter inn og det ikke er mulig, har man ikke planlagt seg fram til de nødvendige utslippskuttene som man skulle ha begynt med flere år tilbake.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: I Grønn bok skisserer regjeringen hvordan vi skal foreta en forsterkning av klimapolitikken som bringer oss mot det nivået som er nødvendig innenlands for å oppfylle det vi har meldt inn til Paris sammen med EU. Det er oppgjørsmekanismer med EU. Vi har ETS, vi har oppgjørsmekanismer knyttet til skog, og vi har også et underskudd med EU på 5,4 mill. tonn knyttet til det vi har lagt fram i Grønn bok. Det tar vi med oss videre. Det er også mekanismer som ligger i EU, og som kan brukes. Det er en reserve vi allerede har, som også var nevnt av representanten Elvestuen. Regjeringens ambisjon er at vi greier å nå de nødvendige innenlandske kuttene og de resterende kuttene sammen med EU i de oppgjørsmekanismene. At det er krevende, er det ingen tvil om. Det er fortsatt dialog med EU om hvordan vi skal bruke de ulike mekanismene og hvordan de ulike kuttene samlet sett skal fordeles mellom land i EU i rapporteringen til Paris fra alle land innenfor EU-systemet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for svaret. Det Riksrevisjonen peker på her, er den betydelige usikkerheten som knytter seg nettopp til den måten å gjøre opp klimamålene på. Det jeg var inne på i siste del av mitt spørsmål, er at det finnes en tidsutfordring, en rekkefølgeutfordring, fordi klimakutt tar lang tid å realisere. Selv om det er betydelig med dialog med EU – og godt er det – rundt rammeverket for klimapolitikken, er det jo en betydelig usikkerhet der, som også regjeringen anerkjenner. Spørsmålet er jo: Står man ikke i fare for at den usikkerheten treffer oss med full kraft i 2030, der det ikke vil være mulig å gjøre opp utslippskuttene på den måten som det da har blitt planlagt for, og at man har kommet for sent i gang med å gjennomføre nødvendige utslippskutt i Norge?

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Jeg må gjenta at vi i Grønn bok legger fram en plan for å gjøre våre kutt i Norge som bringer oss ned mot de nivåene som er nødvendige for å nå de forpliktelsene vi har tatt på oss i Parisavtalen, og så vil det være en usikkerhet som ligger der. Den usikkerheten jobber vi med å redusere. Den usikkerheten gjelder også for EU, så det er av felles interesse å kunne få gjort den usikkerheten så liten som mulig. Men jeg gjentar: Regjeringens ambisjon er framlagt i Grønn bok. Vi har en plan for hvordan vi skal kutte ytterligere innenlands, og det forsterkes også bl.a. gjennom budsjettforliket med SV.

Ola Elvestuen (V) []: Regjeringen overselger den grønne boka si. Den er fin, den, men det store skiftet var jo klimaavtalen med EU i 2019 og påfølgende klimamelding fra 2021.

Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det vi har meldt inn til FN, 55 pst. reduksjon, sammen med EU. Men vi har fortsatt ikke fått saken som følger opp den målsettingen, til Stortinget. I stortingsvedtaket er det fortsatt snakk om 40 pst. reduksjon – eller det lavere målet, som lå inne tidligere. Og siden det regelverket EU lager for å nå målet sitt, er det som i veldig stor grad skaper samordning: Når vil vi få saken om forsterket mål i samarbeid med EU, til Stortinget, som er i tråd med det vi har meldt inn til FN?

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Jeg er litt usikker på hva det er representanten Elvestuen etterlyser. Vi kommer nå med klimameldingen, som skal fastsette målene fram mot 2035 og trekke målene mot 2035. Det er fortsatt dialog med EU om oppgjørsmekanismene. Det er en antakelse om at rundt 50 pst. er det som ligger i innsatsfordelingen. 62 pst., som representanten Elvestuen helt riktig henviste til, ligger i EU ETS, og så er det også nå prosesser knyttet til LULUCF, med det store underskuddet som vi fikk på grunn av – noen har kalt det uflaks – referanseåret for Norge på skog, der man nå er i dialog for å komme bedre ut av det sammen med andre skogland i EU. Vi har nå startet prosessen opp mot EFTA for å forberede det for å kunne ta det ned.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: I sin rapport viser Riksrevisjonen til kjernegruppa for klima og grøn omstilling og deira arbeid, og dei skriv at arbeidet med strategien på denne gruppa har tatt tid fordi «gruppen har brukt mye av tiden på å skape en felles forståelse blant departementsrådene om hva som er norsk klimapolitikk».

Det er ikkje så rart at ein ikkje får framdrift i klimapolitikken dersom ikkje eingong kjernegruppa som er nedsett for å setje i verk klimapolitikken og sørgje for at den blir meir samordna og effektiv, sjølv veit eller forstår kva som er norsk klimapolitikk, og kva dei skal jobba mot. Mitt spørsmål til statsråden er difor: Kva er eigentleg norsk klimapolitikk? Og så lurer eg på om statsråden med heilt konkrete eksempel kan gjere greie for kva som har blitt gjort i dei ulike departementa etter Riksrevisjonen sin rapport for å imøtekome den kritikken som har kome, og for å oppfylle måla regjeringa har sett seg i Hurdalsplattforma?

Statsråd Tore Onshuus Sandvik []: Regjeringens klimapolitikk er – igjen – lagt fram gjennom Grønn bok, der vi i årets Grønn bok, for 2025, foreslår å forsterke klimapolitikken gjennom å øke CO2-avgiften, som varslet mot 2 000 kr i 2030, vi varsler matkastelovgivning, virkemidler for å få flere ellastebiler på veiene, å utrede klimakrav i offentlige anskaffelser for bygge- og anleggsplasser, å innføre nullutslippskrav for alle nye ferjeanbud, å øremerke 200 mill. kr til lav- og nullutslippshurtigbåter og å innføre klima- og energikrav i CO2-kompensasjonsordningen, osv. Regjeringens klimapolitikk er beskrevet bredt i Grønn bok, og der ligger også forpliktelsene på de ulike departementene. Et eksempel er Samferdselsdepartementet i forbindelse med Nasjonal transportplan. Der er også virkemidlene beskrevet i Grønn bok for hvordan man skal nå utslippskutt innenfor transportsektoren i årene framover.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det kom noen harde, kritiske ord fra representanten fra Miljøpartiet De Grønne om at Miljøpartiet De Grønne var det eneste partiet her som var opptatt av en ansvarlig og god klimapolitikk. Det vil jeg, med respekt å melde, si meg uenig i, men jeg tenkte det kan være grunn til bare å avklare hvorfor SV ikke støtter Miljøpartiet De Grønnes forslag i denne saken. Vi har valgt å ikke fremme et eget kritikkforslag fordi Riksrevisjonens konklusjoner er svært tydelige i seg selv, og det er ikke vanlig at Stortinget går inn med egne forslag eller justerer Riksrevisjonens konklusjoner. Et sånt vedtak mener vi tvert imot kunne bidra til å svekke tyngden i den kritikken som Riksrevisjonen kommer med, og derfor velger vi i denne saken å stille oss bak den.

Så vet regjeringen utmerket godt, tror jeg nok, at SV ikke er fornøyd med klimapolitikken, og at de i hver eneste forhandling med oss blir presset til å gå videre.

Grunde Almeland (V) []: Etter å ha hørt på debatten, vet jeg ikke om jeg er så beroliget av statsrådens svar, men jeg tror likevel at konklusjonen må være at vi alle kan være enige om at den kritikken som er kommet fra Riksrevisjonen, er slående. Det må være en vekker også for den sittende regjeringen.

Jeg må bare få kommentere at jeg synes det er interessant at svaret på hvert eneste spørsmål er en samling av tall som tidligere var plassert rundt omkring ellers i budsjettet, men som nå er samlet i en såkalt grønn bok. Jeg merker meg at regjeringen har en ambisjon om at – litt forenklet – Grønn bok skal bli bra, og da er håpet mitt at Grønn bok en dag blir så bra at vi kanskje får behandlet den selvstendig her på Stortinget. Det hadde vært noe å hige etter.

Jeg må også få lov til å svare på representanten fra Miljøpartiet De Grønnes kraftsalver mot slutten. Jeg synes det er litt merkelig, all den tid dette er en sak der Venstre og Miljøpartiet De Grønne stort sett står samlet gjennomgående i hele saken – bortsett fra den ganske omfattende delen der Miljøpartiet De Grønne velger ikke å gå inn i kritikken av statsministeren knyttet til hans svar til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det kan være at Miljøpartiet De Grønne bør lese innstillingen en gang til.

Når det gjelder hvorfor Venstre riktignok også står utenfor en annen ting, nemlig det siste forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, er det fordi det å fremme et daddelforslag i Stortinget er ganske alvorlig. Det kan godt være at det i en sak knyttet til klima er verdt også å gå dypere inn i hvilken kritikk og hvilket ansvar man skal stille overfor en statsråd, men det tar ikke Venstre lett på. Da skal kontrollkomiteen – etter Venstres mening – ha en mer gjennomgående prosess, der vi har grundige høringer og også gir den ansvarlige statsråden mulighet til å svare for det ansvaret man skal være bevisst.

Det Miljøpartiet De Grønne her foreslår, er i praksis rett og slett et daddelvedtak. Det kan ikke Venstre støtte, selv om Venstre gjennomgående er enig med Miljøpartiet De Grønne i sak. Representanten Heiberg sa at man i klimakampen trenger lederskap og mot. Det er Venstre helt enig i. Man trenger også grunnleggende forståelse for systemet.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) []: Det var representantane frå SV og Venstre som fekk meg til å teikna meg.

Det er Riksrevisjonen som her har lagt fram sin rapport, som i realiteten er slakt av regjeringa si klimastyring, for å mangla leiing, koordinering, samordning og verktøy. Miljøpartiet Dei Grøne meiner at det Riksrevisjonen viser, fortener sterk kritikk og ikkje berre kritikk. Me er det partiet som er tydelegast på det, og me hadde håpa å få med oss fleire andre parti. Eg vil minna om at det er Stortinget som fører kontroll over regjeringa, ikkje Riksrevisjonen. Dei har gjort ein uhilda gjennomgang. Miljøpartiet Dei Grøne tek jobben vår på Stortinget på alvor og klimakrisa på høgste alvor. Difor er det svært kritikkverdig at regjeringa ikkje leverer på det som er deira absolutte kjerneoppgåve, og på Stortingets veldig tydelege vedtak.

Eg vil minna om at det ikkje er fyrste gongen ein føreslår denne type vedtak i Stortinget. I 2018 vart det fremja mistillitsforslag frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV mot Solberg-regjeringa. I 2018 vart det fatta kritikkvedtak i samband med behandling av den same saka, Riksrevisjonens rapport om objektsikring. I 2005 vart det fatta kritikkvedtak frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og SV. Dette kan ein gjera. Me meiner det burde verta gjort i denne saka, og så får dei andre partia gjera som dei vil – og det har dei jo gjort.

Eg vil òg minna om at det Riksrevisjonen her har vurdert, er eit systemproblem. Det at regjeringa Støre har sagt at klima og natur skal leggja ramma for all politikk, har dei openbert ikkje følgt opp godt nok, men det har heller inga tidlegare regjering gjort. Det er det som gjer at Noreg no står i denne veldig alvorlege situasjonen me står i. Me håpar på ei ny regjering snart som kan ta klimaproblemet meir på alvor.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.