Presidenten [10:30:49 ]: Etter ønske
frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordna debatten slik:
5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– bli gjeve høve til inntil 6 replikkar med svar etter innlegg frå medlemer
av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover
den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [10:31:26 ] (ordfører for saken):
Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for at de har levert et
viktig arbeid til Stortinget i denne saken. I Riksrevisjonens rapport
er deres overordnede vurdering at det er kritikkverdig at den arbeidsrettede bistanden
fra myndighetene ikke bidrar nok til å få flere unge over i arbeid
eller utdanning. Den arbeidsrettede bistanden er ikke tilstrekkelig
tilpasset unge med sammensatte utfordringer, og unge med psykiske
lidelser får ikke i tilstrekkelig grad en helhetlig og koordinert
oppfølging av Nav og helsetjenesten.
Riksrevisjonen anbefaler at Arbeids- og inkluderingsdepartementet
følger opp at Nav i større grad tilpasser virkemidler og tiltak
etter behovene til de unge, plikten de har til å stille vilkår om
aktivitet og at kravene i ungdomsgarantien om individuelt tilpasset
oppfølging oppfylles. I tillegg peker de på at Helse- og omsorgsdepartementet
må forsterke arbeidet sitt med samhandling, sånn at unge med sammensatte
utfordringer får mer helhetlig og koordinert oppfølging, gjennom
å bygge ned barrierer og gjøre felles satsninger og strategier bedre
kjent i Nav og helsetjenesten.
Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid
i arbeidet med denne rapporten. Det er en samlet komité som slutter
seg til Riksrevisjonens anbefaling og viser til at bedre inkludering
av unge mennesker i arbeidslivet har vært et sentralt politisk mål
gjennom flere år, med flere politiske satsninger som har som mål
å få unge inn i arbeidslivet og bort fra helserelaterte ytelser.
Vi ber derfor Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurdere hva som
er årsakene til at tiltak gjennom mange år har hatt så liten effekt,
og hvilke nye tiltak som kan ha effekt.
En samlet komité viser til at Perspektivmeldingen fra
2024 også påpeker de samme utfordringene som Riksrevisjonen trekker
fram i dag, og at det er behov for samarbeid på tvers for å løse
disse utfordringene. Vi er urolige for funnene som Riksrevisjonens
rapport presenterer, og mener funnene om manglende psykisk helsehjelp
bør føre til en politisk vilje til å få ned ventetidene og gjøre
det lettere for unge å få den hjelpen de trenger.
Så vil partiene selv si noe om sine særmerknader,
og jeg vil videre si noe om Arbeiderpartiet sine. For regjeringspartiene
er målet om å få flere unge inn i arbeidslivet et av våre viktigste
mål. Ingen unge skal måtte kjenne på følelsen av at samfunnet ikke
har bruk for dem, for det har vi. Derfor har vi innført ungdomsgarantien
for alle unge under 30 år, der de skal sikres tett og god oppfølging
av Nav til å kunne fullføre utdanning eller komme seg ut i arbeid.
Likevel er det en stor jobb å gjøre for å hjelpe flere unge tilbake
inn i samfunnet.
For meg er det viktig å si at hvis du er syk,
blir ufør og ikke kan jobbe, så har du rett på et fellesskap som
stiller opp for deg. Velferdsstaten vår er ikke til pynt, den er
til bruk. Det er også en av grunnene til at noe av det første Arbeiderpartiet
gjorde da vi kom i regjering, var å fjerne karensåret på AAP, som
kastet folk ut av velferdsstaten – uten inntekt. Ingen blir mer
friske av å kastes ut i fattigdom og usikkerhet. Tvert imot: veien
tilbake blir enda lengre.
Rapporten vi behandler i dag, viser at vi må
gjøre mye mer. Vi trenger å utvikle ungdomsgarantien i Nav videre,
sånn at unge møter tett og tilpasset oppfølging av det offentlige.
Vi trenger et arbeidsliv som tåler å ta imot folk som ikke alltid
kan jobbe 100 pst., men der arbeidsdagen og arbeidsoppgavene er
tilpasset det du har kapasitet til. Og så trenger vi å få ned ventetidene
på psykisk helsehjelp, som denne regjeringen jobber med, sånn at unge
kan få den helsehjelpen de trenger. For jo lenger tid unge må vente,
jo lengre blir veien tilbake. Alle skal ikke og kan ikke jobbe 100 pst,
men vi må gjøre det mulig å jobbe litt, eller gradvis mer og mer,
hvis du er klar for det.
Kampen mot utenforskap, mot psykisk uhelse
og for et arbeidsliv som har plass til alle, er en av våre aller største
og viktigste kamper. Denne rapporten slår helt tydelig fast at vi
fortsatt har en lang vei å gå.
Nils T. Bjørke (Sp) [10:36:27 ] : Eg vil starta med å takka
saksordføraren for eit godt samarbeid.
Fleire i arbeid og aktivitet og færre på stønad
har vore det overordna målet for arbeids- og velferdspolitikken
gjennom mange år og gjennom mange regjeringar. I lengre tid har
unge vore ei prioritert målgruppe for arbeidsretta bistand frå Nav.
Det har vorte vedteke fleire politiske satsingar med mål om å få
unge inn i arbeidslivet og bort frå helserelaterte ytingar. Den
siste perspektivmeldinga peikar på at sidan unge kan ha ei lang
yrkeskarriere framfor seg, vil det gje betydelege gevinstar for
den einskilde og for samfunnet å redusera talet på unge som ikkje
er i arbeid.
Riksrevisjonen treffer rett ved å rapportera
særskild om den arbeidsretta bistanden frå styresmaktene til unge
utanfor arbeidslivet. Dette er bistand som er viktig for livskvaliteten
til den einskilde og for samfunnet som heilskap. Difor er det kritikkverdig
når den arbeidsretta bistanden frå styresmaktene ikkje bidreg nok
til å få fleire unge over i arbeid eller utdanning.
Eg vil særleg trekkja fram Riksrevisjonens
tilråding om at Arbeids- og inkluderingsdepartementet skal følgja
opp at arbeids- og velferdsetaten i større grad tilpassar verkemiddel
og tiltak etter behova til dei unge.
Unge treng ofte bistand på tvers av ansvarsområde. Det
inneber støtte og føreseieleg, individuelt tilpassa oppfølging frå
ulike delar av hjelpeapparatet og gjerne samtidig.
Det forundrar meg at Riksrevisjonen har funne
at effekten av arbeidet som Nav har gjort, har variert lite i perioden
2018–2023. Det er dokumentert at tiltaket individuell jobbstøtte
– IPS – har god effekt, men modellen er lite utbreidd. Få brukarar
som har krav på individuell plan, får det. Difor ber komiteen Arbeids-
og inkluderingsdepartementet om i gjennomføringa av tilrådinga frå
Riksrevisjonen å vurdera kva som er årsaka til at gjennomførte tiltak
og satsingar har hatt liten effekt, og kvifor tiltak som har effekt,
vert nytta i for liten grad. Desse vurderingane må departementet
nytta til å setja i verk tiltak som har effekt.
Hurdalsplattforma slår fast at det lokale Nav-kontoret
skal vera ein tilgjengeleg kontaktstad for alle tenestene i arbeids-
og velferdsforvaltinga og bidra til at brukarane får eit tilbod
om heilskapleg oppfølging av sine behov, uavhengig av eigarskapen
til ytingar og tenester. Det må liggja i botn av den vidare oppfølginga
av rapporten.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:39:14 ] : Det er en viktig rapport
som ligger til grunn for komiteens arbeid. Bakgrunnen for undersøkelsen
er rett og slett at det er svært mange unge som står utenfor arbeidslivet. Det
har vært et tema som tverrpolitisk har vært prøvd løst over tid,
men når man ser rapporten, ser man at man i svært liten grad har
lyktes.
I tillegg til at man ser at det er en dobling
av unge uføre på uføretrygd, er det også svært mange av dem som
er under 30 som lever på sosialstønad. Rapporten viser også til
at OECDs andel unge som er på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger,
er mye lavere enn i Norge. Det er vel verken polare lavtrykk eller
klimaet i nordiske land som gjør at vi er i den situasjonen vi er
i i Norge, for da hadde situasjonen vært lik i Sverige og Finland. Det
er nok slik at vi må se på om vi i for stor grad har gjort det for
enkelt å sette folk utenfor, for jeg tror svært mange unge faktisk
har lyst til å være i jobb. Det viser seg også at å være i jobb,
iallfall litt i jobb, kan være helsefremmende. Da er det vel også
slik at man må ha lov å stille seg følgende spørsmål: Er det slik
at man fra Navs side – som man ser og opplever har svært mye å gjøre, man
har svært mange saker til klaging, man klarer ikke å nå de målsettingene
man har om å svare ut – har løst et problem ved å sette folk over
fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd? Det må man ha lov å
stille seg spørsmålet om, for jeg tror ikke vi kommer så veldig
mye lenger bare ved å fortsette med samme medisin.
Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag
i denne salen, som alle har blitt nedstemt, som har én målsetting,
og det er å prøve å ta tak i problemet. Før i tiden hadde man det
som heter midlertidig uførhet, hvor det etter en tid ble vurdert
hvorvidt man kunne gå tilbake i yrkeslivet i en mindre grad. Den
ordningen er mer eller mindre borte. I Sverige har man en slik ordning,
hvor man underveis i en uførhet blir vurdert, for å se på mulighetene
for at man kan gå tilbake i jobb i en mindre grad.
Fremskrittspartiet har også fremmet forslag
om at man i større grad må få økt aktivitetsplikten innenfor dem
som mottar sosialstønad. Det er også nedstemt. Statsråden er enig
med undertegnede i at det er et problem at man ikke når de målsettingene
man har satt. Å bruke aktivitetsplikten er en plikt som kommunene
har. Det ble lagt fram en rapport som viser at den i altfor liten grad
blitt brukt, og at man på mindre plasser i større grad lykkes med
å bruke aktivitetsplikten enn på større plasser. Da blir jeg forundret
over at det er et mindretallsforslag som ligger her fra Fremskrittspartiet,
og at ikke resten av komiteen har sluttet seg til det. Det er jo ikke
noe annet enn at man ber regjeringen om å følge opp dette overfor
kommunene, for det er en plikt de har. Da blir jeg litt forundret
over at det ikke er flere som stiller seg bak et slikt forslag.
Med det regner jeg Fremskrittspartiets forslag
for tatt opp.
Presidenten [10:42:54 ]: Representanten
Dagfinn Henrik Olsen har teke opp forslaget han refererte til.
Audun Lysbakken (SV) [10:43:13 ] : Noe av det politisk viktige
med denne rapporten er at den understreker hva de reelle problemstillingene
er, i en debatt som ofte bærer preg av forestillinger om unge uføre
som lett bærer galt av sted. Vi har ikke en svær gruppe unge mennesker
som ønsker å være syke. Vi har et for dårlig apparat og for få virkemidler
til å følge opp dem som sliter på ulike vis, og til å hjelpe flere
til å finne en meningsfull vei inn i aktivitet når det er mulig.
Det handler nettopp om det Riksrevisjonen peker på. Det handler om
individuell tilpasning, det handler om tilgang på meningsfull aktivitet,
som kan være en begynnelse, det handler om manglende samordning
og koordinering mellom ulike offentlige instanser, og det handler
i en god del tilfeller om manglende psykisk helsehjelp.
Altfor ofte blir debatten om unge uføre en
slags moralsk panikk, hvor all vekt veldig fort blir lagt på spørsmål
som plikt til aktivitet, når det reelle problemet i mange tilfeller
i mange kommuner er at det ikke finnes et reelt og godt tilbud om
aktivitet til veldig mange unge mennesker som ønsker det. Eller
det blir en diskusjon om kutt i stønader – vi kan jo selv se effektene
av AAP-kuttene for unge som forrige regjering gjennomførte. Det
førte til at langt flere unge havnet nettopp i den køen og statistikken
som vi diskuterer i dag.
Jeg synes at Riksrevisjonen har pekt veldig
godt på de konkrete tingene som må gjøres. Det kan forhåpentligvis
bidra til at vi kan få en mer edruelig debatt rundt den utfordringen
vi står overfor, der høyresiden kommer med nye forslag inn mot valget
neste år og nye, firkantede grenser der man ikke i det hele tatt
tar stilling til nettopp hvor komplisert det er å forholde seg til
de problemene som disse menneskene har. Jeg tenker det også er viktig
at regjeringen nå ikke går med på de premissene for debatten som
høyresiden har satt, men isteden forholder seg til de veldig klare
og konkrete anbefalingene som Riksrevisjonen her kommer med.
Statsråd Tonje Brenna [10:46:02 ] : La meg begynne med å si
at jeg er enig med Riksrevisjonen. Det er for mange unge som står
utenfor arbeidslivet. Unge som opplever å stå på utsiden av arbeid
eller utdanning, har ofte sammensatte utfordringer og et omfattende
behov for hjelp. Vi må klare å koordinere innsatsen bedre og tilpasse
tilbudet til de unge vi har som mål å nå. Jeg er enig med Riksrevisjonen
og komiteen i at vi må gjøre mer for å få denne gruppen inn i arbeid
eller utdanning.
Riksrevisjonens konklusjoner stemmer i stort
med min forståelse av det som er hovedutfordringene når det gjelder
myndighetenes arbeid med å redusere antallet unge som står utenfor
arbeidslivet. Flere unge må få den hjelpen og støtten de trenger
for å komme i jobb, og derfor har regjeringen jobbet intenst med
dette siden dag én. Allerede i fjor sommer fikk vi på plass ungdomsgarantien,
som skal sikre unge under 30 år en fast kontaktperson i Nav, og
som skal bidra med tidlig tett og tilpasset oppfølging helt fram
til arbeid.
Regjeringen la den 6. september fram Meld.
St. 33 for 2023–2024, En forsterket arbeidslinje – flere i jobb
og færre på trygd. Meldingen adresserer flere av konklusjonene og
tilrådningene fra Riksrevisjonen. Der foreslår vi en rekke nye tiltak
som skal bidra til at flere unge kommer i arbeid og ikke ender på
trygd.
Vi vil bl.a. sette i gang et forsøk med nytt
ungdomsprogram, med større vekt på arbeidsrettet aktivitet og mindre
vekt på helseutfordringer. Det er et ledd i arbeidet med å sørge
for at færre unge havner på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.
Arbeidskraften er vår aller viktigste ressurs,
og framover må den rett og slett forvaltes veldig mye bedre. Derfor
vil regjeringen styrke innsatsen for å få flere inn i arbeidslivet.
I statsbudsjettet for 2025 har vi foreslått en økt satsing på arbeidsmarkedstiltak
og nye tilbud til unge.
For å lykkes bedre med å gi unge et tilbud
som bidrar til å få dem inn i jobb, må vi gi dem et mer helhetlig tilbud.
Det betyr en mer systematisk og koordinert innsats fra arbeidsmarkeds-,
helse- og utdanningssektoren. Regjeringen vil videreutvikle denne
innsatsen, slik at flere unge med sammensatte behov får det best
mulige tilbudet.
I et land som vårt, hvor hvem vi er, er så
tett knyttet til hva vi gjør, er det ekstra viktig at unge mennesker opplever
at det er plass til dem, bruk for dem og vilje til innsats for å
få dem med i arbeidslivet. Når man treffer et nytt mennesker i Norge,
er det egentlig to biter med informasjon man får gjennom det første
håndtrykket: Folk forteller hva de heter, og så forteller de hvor
de jobber. Det betyr at det å stå utenfor er ekstra vanskelig, og kanskje
særlig for unge som har mange år på utsiden foran seg, om vi ikke
klarer å ta tak i det.
Derfor mener jeg at dette grunnleggende sett
handler om at nye generasjoner skal få oppleve tilhørighet, trygghet
til å leve det livet de selv ønsker seg, og mulighet til å delta.
Det er derfor blant de aller viktigste tingene vi må lykkes med
i dette landet, for å kunne bygge et Norge hvor det er bruk for
folk, hvor vi får produsert de varene og tjenestene vi trenger,
og hvor vi får løst de oppgavene vi trenger å få løst i fellesskap.
Derfor er jeg glad for Riksrevisjonens undersøkelser og påpekninger og
kommer til å følge opp det som anbefales.
Presidenten [10:49:29 ]: Det blir replikkordskifte.
Svein Harberg (H) [10:49:52 ] : Det er tydelig understreket
fra talerstolen at regjeringen satser på ungdomstiltak og vil det.
Det gjorde den forrige regjeringen også, som iverksatte den nasjonale
ungdomsinnsatsen. Riksrevisjonen har levert en viktig og god rapport,
men det er relativt generelle anbefalinger – litt mer av det, litt styrking
av det. Jeg lurer på om statsråden kunne gi oss noen knagger å henge
dette på, og hva som kan utløse mer. For nå sier vi egentlig mer
av det samme, men som ikke har utløst det vi vil. Har statsråden
noe å melde – hadde jeg nær sagt – på akkurat det?
Statsråd Tonje Brenna [10:50:39 ] : Takk for et veldig godt
spørsmål. Jeg tror vi skal klare å få til noe ganske komplisert
sammen. Vi skal endre systemer, slik at de kan møte ethvert menneske
med all dets kompleksitet enten de kommer inn via utdanning, via
arbeid eller via helse og har behov for hjelp. Det kan se enkelt
ut på papiret, men det er ganske krevende.
Den gode nyheten er at summen av det Riksrevisjonen
peker på, de initiativene regjeringen har tatt til nå og alt det
vi er i ferd med å få vite om denne delen av befolkningen, kan hjelpe
oss på vei med tanke på hva som kan fungere bedre.
Det blir understreket at IPS fungerer ganske
godt, men at det kan brukes mer. Det er en veldig tydelig knagg.
Det blir pekt på at utfordringen med å gi en varig ytelse til noen
som potensielt kan ha et midlertidig helseproblem, er en utfordring
og et dilemma – mener jeg – for politikken fordi folk skal ha trygghet,
men vi skal ikke støte folk ut. Jeg mener også at veldig mange av
tiltakene i stortingsmeldingen som etter hvert forhåpentligvis blir
vedtatt finansiert og kommer på lufta, vil være nyttige bidrag for
å komme et stykke videre.
Svein Harberg (H) [10:51:43 ] : Jeg takker for svaret, som
peker på noen konkrete ting – det er bra. Riksrevisjonen er god,
den har en god påminnelse og gjør noe med forvaltningen i dette
arbeidet. Men jeg har lyst til å spørre statsråden om det er noe
statsråden mener Stortinget skal bidra ekstra med for å få dette
til. For disse rapportene er jo også rapporter for Stortingets arbeid.
Statsråd Tonje Brenna [10:52:12 ] : Jeg mener at Stortinget
bidrar med noe veldig viktig her i dag når vi har denne diskusjonen,
basert på det Riksrevisjonen selv påpeker, men også basert på det
engasjementet som er her i salen, fra dem som jobber med både helse-, utdannings-
og arbeidslivspolitikk til vanlig. Så tror jeg at Stortinget og
også staten i stort, kommunene, kan gjøre mer av nettopp det; være
interessert i å finne ut av dette og fatte beslutninger som gjør
at man ser systemene våre mer helhetlig. Jeg tror vi i for mange
år har gitt unge mennesker et tilbud om først å bli frisk, så å
bli kvalifisert, og så få hjelp til å komme i arbeid. Men for en
20-, 21- og 22-åring har tiden gått med kanskje tre–fire–fem år,
istedenfor at vi klarer å ha en mer koordinert innsats. Det er en
enkel ting å beskrive, en ganske krevende ting å løse, men jeg tror
det starter med oss som beslutningstakere – tenke helhet fra start
til slutt og prøve å trekke med oss systemene våre til å tenke helhetlig
på koordinering av innsatsen mot unge mennesker.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:53:21 ] : Statsråden sier at
hun vil følge opp de tilrådinger som Riksrevisjonen har lagt til
grunn her. Et av de punktene som står her, er plikten arbeids- og
velferdsetaten har til å stille vilkår om aktivitet for sosialhjelpsmottakere
under 30 år. Vil også det bli fulgt opp?
Statsråd Tonje Brenna [10:53:40 ] : I sosialtjenesteloven er
dette et ansvar som ligger veldig tydelig på kommunene, og representanten
og undertegnede har jo møttes i flere omganger her for å diskutere
nettopp det. Jeg tror vi må anstrenge oss for at kommunene følger
opp sine forpliktelser, men jeg vil bare advare litt mot å tro at
dersom vi overprøver kommunenes ansvar, blir ansvaret tydeliggjort.
Vi må holde fast ved at det er de i førstelinjen, som treffer det
enkelte mennesket, som har et ansvar for å følge sosialtjenesteloven.
Vi må ikke sementere det ansvaret og fordele det litt stat og litt
kommune. Det tror jeg vil gjøre møtet mellom den enkelte saksbehandler
og den enkelte unge mer komplisert. Men at det er et behov for å
styrke bevisstheten om dette i alle deler av velferdsforvaltningen
vår, både fra helsesiden, fra arbeidssiden og også i det lokale når
det gjelder samarbeid mellom skole, arbeid og helse, tror jeg er
hevet over enhver tvil. Så mener jeg det er riktig, sånn som det
står i lovverket i dag, at det er i møte med den enkelte at dette
må overholdes, og at det er kommunenes ansvar
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:54:40 ] : Jeg er helt enig med
statsråden, og det er klart at her vil det være individuelle behov,
som må vurderes underveis. Men det som er utgangspunktet for mitt
spørsmål, er at man ser at det er stor forskjell mellom mindre steder
og større steder, og det er mer det jeg er ute etter at statsråden vil
følge opp. Hva er det som ligger til grunn? Er det noe vi kan gjøre
for å få dette til å fungere like bra på store steder som på mindre
steder?
Statsråd Tonje Brenna [10:55:07 ] : Jeg vil iallfall følge
opp det i den dialogen jeg har med kommunene når det gjelder å bruke
hele verktøykassen kommunene har, for å få folk i aktivitet. Jeg
mener at både i møte med unge mennesker og med innvandrerne våre
har vi egentlig en større verktøykasse enn den vi benytter oss av
i det daglige gjennom Nav-systemet fra kommunenes side, og også
store muligheter til å koordinere innsatsen bedre. Jeg mener også
at det er et stort potensial her for å trekke næringslivet tettere
inn og samarbeide bedre med et arbeidsliv som på den ene side skriker
etter folk, men som på den annen side er redd for risikoen de løper
ved å ansette noen de ikke vet vil være 100 pst. til stede, eller
100 pst. produktive 100 pst. av tiden. Derfor er det forslaget jeg
kom med til Stortinget for kort tid siden om å lage en ny variant
av lønnstilskudd, som kan vare noe lenger og ha flere elementer
av kvalifisering underveis, hvor man gradvis blir lønnsmottaker istedenfor
å ha lønnstilskudd inne som en del av det man får utbetalt, et viktig
forslag, for det gjør at man kan samarbeide tettere i oppfølgingen
av de unge.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed
avslutta.
S
tatsråd Jan Christian Vestre [10:56:25 ] : Jeg er også glad
for at Riksrevisjonen har sett på Navs og helse- og omsorgstjenestens
oppfølging av unge med psykiske lidelser utenfor arbeidslivet. Undersøkelsen
viser at psykiske lidelser er blant de vanligste diagnosene hos
mottakere av helserelaterte ytelser, og at unge med psykiske lidelser
ikke i tilstrekkelig grad får helhetlig og koordinert oppfølging
av Nav og helse- og omsorgstjenestene våre.
Arbeidsdeltakelse er i mange tilfeller også
helsefremmende. Det vet vi, og vi vet også at mange med psykiske
plager og lidelser både kan og vil jobbe. Myndighetene jobber derfor
for en mer helhetlig oppfølging fra Nav og helse- og omsorgstjenesten,
ikke minst at de skal bidra til å inkludere flere unge utenfor arbeidslivet.
Så ser vi at det er en rekke utfordringer vi må ta tak i, slik Riksrevisjonens
rapport viser.
Regjeringen har lagt fram en opptrappingsplan
for psykisk helse, og der er et av målene å redusere andelen unge
som blir uføre som følge av psykiske plager og lidelser. Denne planen
har en rekke tiltak for bedre forebygging og bedre oppfølging og
hjelp til mennesker med psykiske helseutfordringer. Planen kommer
også med en forpliktelse om å trappe opp innsatsen i kroner og øre,
slik at det finnes virkemidler rundt om i Norge for å kunne inkludere
flere. Og det gjør vi fordi arbeidet med å få flere i arbeid, utdanning
og aktivitet står helt sentralt. Alle skal med.
Regjeringen vil inkludere flere med helseutfordringer
i arbeid, styrke arbeidsrettet rehabilitering og forbedre arbeidsmiljøet
gjennom samarbeid mellom helsesektoren og arbeids- og velferdssektoren.
Arbeidsinkludering og jobbmestring bør i større grad inkluderes som
behandlings- og/eller rehabiliteringsmål i ordinære helse- og omsorgstjenester.
Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
utarbeider nå nasjonale faglige anbefalinger for tjenesteutøvere
innen arbeid og helse, herunder om individuell jobbstøtte og HelseIArbeid.
Direktoratene har også fått i oppdrag av regjeringen å utvikle nye
tjenestesamhandlingsmodeller for å understøtte nettopp et forsterket
samarbeid mellom de ulike sektorene. Her er vi avhengig av at alle
trekker i den samme gode retningen.
Jeg er enig med Riksrevisjonen, som peker på
at dagens digitale løsninger for informasjonsutveksling mellom Nav
og helsetjenesten er et hinder. Derfor jobber også Helse- og omsorgsdepartementet
nært og godt sammen med kollegaene i Arbeids- og inkluderingsdepartementet
for å forbedre informasjonsutvekslingen mellom etatene til det beste
for innbyggerne våre, slik at vi i større grad kan følge opp, fange
opp og gi den veiledningen og oppfølgingen som er nødvendig for
at den enkelte skal føle seg sett og kunne bli inkludert.
Det er et svært viktig mål for regjeringen
og for oss alle å møte disse utfordringene med innsatser på en rekke
områder, og det er det vi gjør.
Presidenten [10:59:42 ]: Fleire har
ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.