Kari-Anne Jønnes (H) [15:41:31 ] : Forskning og innovasjon
er kritisk viktig for Norges konkurransekraft og i et geopolitisk
perspektiv. Forsknings- og kunnskapsfeltet er i en særstilling når
det gjelder behovet for forutsigbarhet, langsiktighet og helhet.
Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon,
med krig i både Europa og Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige
konfliktene. Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett,
våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve.
I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart, noe
som gir oss mange muligheter og noen utfordringer. At det er flere
eldre og færre i yrkesaktiv alder, bringer med seg mange utfordringer,
selv om det er positivt at vi lever lenger. Kampen om arbeidskraften
og kompetansen er allerede i gang, og gapet mellom behov og faktisk
tilgang er ikke mulig å tette med framtidas befolkning.
Alle disse utfordringene har en fellesnevner:
De krever omstilling, kunnskap og forskning. De store gjennombruddene
er avhengig av grunnforskning. Det gjelder kreftbehandling, og det
gjelder hjuloppheng i lettmetall. Begge deler er basert på grunnforskning
som har pågått over tid. Vi trenger tverrfagligheten det ligger
til rette for i de robuste forskningsmiljøene, ikke bare for å sprenge
nye grenser på forskningsfronten, men også for å få til mer av det
vi gjør i dag. Vi trenger de verdensledende miljøene for å skape
de kompetansearbeidsplassene med høy verdiskaping som vi trenger
når petroleumssektoren etter hvert reduseres og andelen av befolkningen
i arbeidsfør alder blir lavere.
Draghi-rapporten viser at Europas konkurranseevne
sakker akterut. Rapporten peker på at Europa må intensivere innsatsen
for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina, særlig innen avanserte
teknologier. Det er en mangel på dynamiske oppstartsbedrifter og
nye teknologisektorer, noe som resulterer i at Europa investerer mindre
i forskning og innovasjon enn konkurrenter som USA.
Norge har i dag mange gode forskere og noen
ledende forskningsmiljøer, men kvalitet, kapasitet og kunnskapsberedskap
må videreutvikles og vedlikeholdes på viktige områder. Støre-regjeringen
satser ikke strategisk, og det prioriteres ikke. For å oppnå best
mulig resultat burde forskningspolitikk ses i sammenheng med næringspolitikk,
energipolitikk, klimapolitikk, helsepolitikk osv. Regjeringens kvantesatsing
i forslag til statsbudsjett er positiv, men det meste spres tynt
utover – alle skal ha litt, middelmådighet prioriteres over kvalitet,
og ambisjonsnivået er langt lavere enn våre kunnskaps- og forskningsmiljøer
fortjener. Støre-regjeringen bruker forskning og innovasjon som
distriktspolitikk. Det blir et virkemiddel. Kunnskap og kvalitet
er ikke driveren. Hvordan vil statsråden da sikre at kvaliteten
i forskningen opprettholdes, når midlene smøres tynt utover?
Åpen konkurranse om midlene ville sikret at
de beste miljøene kunne søke på dem uten å øke byråkratiet og kostnadene.
Det ville også satt instituttsektoren bedre i stand til å levere
på sitt samfunnsoppdrag, nemlig forskning av god kvalitet som kan
styrke næringslivets og offentlig sektors konkurransekraft. Samtidig
som våre naboland og EU ruster opp sin forsknings- og kunnskapssektor,
sørger Støre-regjeringen med Senterpartiet og statsråden i spissen
for at Norge blir mer innadvendt, mindre internasjonalt og mindre
konkurransedyktig. Næringslivet belastes med uforutsigbare og høye
skatter. Forskningsmiljøene har blitt distriktspolitikk framfor
kunnskapsberedskap og konkurransefortrinn. Det kuttes i tid til
og krav til forskning.
Da blir mitt spørsmål: Mener statsråden at
den mobiliseringen vi nå ser i våre naboland og i EU på forskningsområdet,
ikke er relevant for Norge, og hva begrunnelsen for det? Hvordan
vil statsråden sikre at norsk forskningssektor i tilstrekkelig grad
kan ivareta kvalitet i sitt samfunnsoppdrag?
Statsråd Oddmund Hoel [15:46:28 ] : Takk til interpellanten
for spørsmåla. Verda er i endring. Produktivitetsveksten i Noreg
og resten av Europa fell, og me står overfor ei rekkje store samfunnsmessige
utfordringar. Omstillingsbehova er store, og dei er tett kopla på
tilgangen til kunnskap og kompetanse. Forskings- og innovasjonspolitikken
må difor utviklast heile tida, slik at me byggjer sterke forskingsmiljø
og fremjar kompetanse i heile landet. Utvikling og rett bruk av
dei nye teknologiane som veks fram, er ein heilt avgjerande del
av dette.
Spørsmålet frå representanten Jønnes er omfattande.
For å sikre at forskingssektoren kan ta vare på samfunnsoppdraget
sitt, vil eg i svaret mitt leggje hovudvekt på to ting: ressursar
og tillit.
Først om ressursar: Me er blant dei landa i
verda som bruker aller mest offentlege midlar på høgare utdanning
og forsking. Halvparten av all forsking og utvikling er finansiert
av offentlege kjelder her i landet, mot 25–30 pst. i dei andre nordiske
landa. I OECD-samanheng ligg me i toppsjiktet når det gjeld offentlege
midlar brukte på forsking, utvikling og høgare utdanning. Ambisjonen
er høg. Me skal framleis liggje i toppsjiktet når det gjeld offentlege
investeringar i forsking og høgare utdanning.
Forskingssektoren ligg altså på eit høgt nivå,
men me må òg finne rom for forskingssatsingar innanfor gjeldande
budsjettrammer. I 2025-budsjettet vidarefører me eit høgt nivå på
FoU-løyvingane. Me satsar strategisk, og me kjem med satsingar på
FoU i oppfølginga av langtidsplanen for forsvarssektoren, forsking
på kvanteteknologi, forsking på høgare yrkesfagleg utdanning og fag-
og yrkesopplæring, forsking knytt til samfunnsoppdraget om berekraftig
fôr og forsking og utvikling for omstilling av transportsystemet
– i tillegg til ei lang rekke andre satsingar.
For å betre omstillingsevna og verdiskapinga
må òg forsking og utvikling i næringslivet halde fram med å auke.
Strategien for å auke investeringane næringslivet gjer i FoU, som
regjeringa la fram i vår, er eit viktig bidrag, men her må me ha
ein høg innsats òg framover.
I tillegg til ressursar vil eg trekkje fram
tillit. Det er ein viktig føresetnad for at sektoren kan ivareta
samfunnsoppdraget sitt. Me har tillit til at institusjonane gjer
gode prioriteringar ut frå behova i samfunnet og ut frå eigne faglege
vurderingar og styrker. Norske universitet og høgskular er rammefinansierte,
og finansieringssystemet er forenkla under oss. Det betyr at dei
har fått stor fridom og stort ansvar for sjølv å nytte løyvingane
på best mogleg måte.
Me ser heller ingen teikn til at kvaliteten
på forskinga er fallande, tvert om. Utviklinga er positiv. Mange
og stadig fleire forskarar får stipend frå Det europeiske forskingsrådet,
ERC. Returandelen frå Horisont Europa er høg og har auka. Suksessen
i denne harde konkurransen er eit teikn på at kvaliteten i norsk
forsking er høg. Noreg har òg gode tal når det gjeld vitskapleg
publisering, og stadig meir blir publisert i samarbeid med internasjonale
forfattarar. Eg kan òg leggje til at OECD, på bakgrunn av meir systematisert
kunnskap, har vurdert at kvaliteten i norsk forsking har auka dei
siste åra.
Me står overfor heilt andre utfordringar i
dag enn me gjorde for to–tre år sidan. Det er ikkje tilstrekkeleg
at kunnskapen blir utvikla. Omstilling av samfunnet føreset at forskinga
blir gjort tilgjengeleg og teke i bruk. Forskinga og kompetansen
må koplast til dei områda der det er behov for ho. Særleg måten
me greier å nyttiggjere oss dei framveksande teknologiane på, blir
avgjerande for den omstillinga som næringslivet og offentleg sektor må
gjennom.
Det er bakgrunnen for at me i fjor lanserte
ein offensiv forskings- og innovasjonsatsing på kunstig intelligens.
I 2025-budsjettet har regjeringa òg ei satsing for å styrkje forskinga
på kvanteteknologi, som på ingen måte blir smurt tynt utover. Det
skjer heller ikkje med KI-satsinga. Her blir det satsa på å byggje
forskingssenter av aller høgaste internasjonale kvalitet.
Til slutt vil eg trekkje fram at me no går
gjennom heile forskingssystemet for å sjå om me er godt nok sette opp
for å handtere dei store endringane me står i, og dei utfordringane
som kjem til å kome over oss i åra framover. Me skal leggje fram
ei stortingsmelding om forskingssystemet våren 2025 og gler oss
til det.
Kari-Anne Jønnes (H) [15:51:46 ] : Takk for at statsråden holder
meg med selskap i denne salen.
Langsiktighet, sa statsråden, og det snakket
jeg også om i mitt innledende innlegg. Er det én ting vi er helt enige
om, er det at forskning er langsiktig. Derfor er det et stort og
ubesvart spørsmål for meg hvorfor denne regjeringen har vedtatt
en langtidsplan uten en forpliktende økonomisk opptrappingsplan,
noe som gjør at forskningssektoren i Norge lever med uvisshet fra
år til år, mens man i våre naboland har budsjetter som er fireårige
eller åtteårige. Det er helt åpenbart at næringslivets evne og vilje
til å investere i forskning og utvikling ikke har økt under den
sittende regjeringen, med det skattetrykket de har innført, og den
uforutsigbarheten det har brakt med seg.
Statsråden sier at vi bruker mye ressurser
på forskning. Det er mulig, men det spres tynt utover, og det er
noe av grunnen til min spørsmålsstilling her i dag. Vi er et lite
land, men vi har behov for like mye kunnskap og kompetanse som våre
naboland og de største landene i verden, f.eks. USA, men vi har
ikke mulighet til å opprettholde et like stort forsknings- og utdanningssystem.
Da er vi helt avhengige av at det er kvalitet i den forskningen
vi driver med.
Norge er som en liten forstad i Shanghai. Det
er ikke massevis av universiteter i en forstad i Shanghai, men det
de har, er veldig bra. Når det er sagt, mener jeg ikke at Norge
skal ha ett universitet, men hvis vi skal lykkes, er det helt essensielt
at de forskningsmiljøene vi har, er gode, og at det legges til rette
for at de styrkes. Jeg må minne om at under den forrige regjeringen
ble det satset ganske grundig på fremragende miljøer. Den gang sa
en talsperson i Senterpartiet, statsråd Hoels parti, at det ikke
var noen vits i å satse på fremragende miljøer, fordi vi var et
lite land, og vi kom ikke til å få så veldig mange fremragende miljøer
likevel.
Så spørsmålet mitt handler ikke bare om hvordan statsråden
vil sikre kvalitet i forskningen, det er også: Hvordan vil statsråden
legge til rette for at de som i dag er forskere i Norge, skal kunne
ha gode kollegaer? Det er i møter mellom folk det geniale oppstår.
Hvordan skal det være kvalitet i all forskning som skjer? Hvis ikke norsk
næringsliv får tilgang på forskning av høy kvalitet i Norge, kan
de få den tilgangen internasjonalt. Det ønsker ikke vi.
Statsråd Oddmund Hoel [15:55:09 ] : Me kan vere skjønt einige
om at dette temaet er altfor viktig til at representanten Jønnes
og eg skal diskutere det aleine. Me har i vår forskings- og høgare
utdanningspolitikk lagt vekt på to ting som omhandlar det interpellanten
tek opp. Me skal fortsette satsinga på forsking av aller ypparste
internasjonale kvalitet. Det gjer me gjennom å fortsetje å satse
på dei ordningane som løfter forskinga aller høgast. Me satsar gjennom
Horisont Europa, me satsar gjennom Det europeiske forskingsrådet,
me satsar gjennom senterutlysingar, som Senter for framifrå forsking,
Senter for forskingsdriven innovasjon og Forskingssenter for miljøvenleg
energi, FME-ane.
Me stod i beit, etter å ha teke over etter
Solberg-regjeringa, for ganske betydelege manglar i Forskingsrådet,
som me måtte rydde opp i. Me gjekk inn med 1,6 mrd. kr ekstra til
Forskingsrådet for å sikre nettopp toppforskinga og grunnforskinga.
Me ser resultat av det. Me gjer det veldig bra – betre og betre
– i Horisont Europa, betre og betre i ERC og betre og betre internasjonalt. Det
er meir og meir internasjonalt samarbeid om den aller ypparste forskinga.
Dette går bra. Det går veldig bra med norsk forsking for tida.
Me må gjere ein ting til, noko som representanten Jønnes
òg sette ord på: Me må ha god kvalitet i all forsking, og forskinga
må treffe behovet i heile det norske samfunnet. Dei områda i landet
der forskinga treffer aller minst, er i næringsliv og kommunar i
dei minst sentrale kommunane. Det er små og mellomstore bedrifter. Skal
me løfte heile landet, skal me løfte konkurranseevna i heile landet,
må heile landet løftast. Me må løfte små og mellomstore bedrifter,
og me må løfte alle kommunar.
Me greier med politikken vår å kombinere to
ting: høg kvalitet og ein forskingspolitikk som treffer heile landet
og løfter heile landet. Me ser inga motsetning – noko som partiet
Høgre, ut frå retorikken deira, openbert gjer – mellom kvalitet
og såkalla distrikt. Me greier å kombinere desse to, me greier å
satse på begge delar, og det gir no gode resultat. Me må få forskinga
meir i bruk, og ho må meir i bruk i heile det norske samfunnet.
Kari-Anne Jønnes (H) [15:58:20 ] : Takk til statsråden. Jeg
håper jo at det går bra, for det er vi helt avhengige av, men jeg
blir litt bekymret når statsråden peker på å dekke behovet i hele
samfunnet og i hele landet som alle er så glad i. Jeg er også glad
i dette landet, men jeg mener ikke at vi dekker behovet i hele landet
ved at det sitter en forsker på hvert nes, som statsråden tidligere
har jublet for. Jeg mener at god forskning og kvalitative, robuste
forskningsmiljøer treffer hele landet, for det er det å tilgjengeliggjøre
den forskningen for alle bedrifter i alle lokalsamfunn som bidrar
til at vi skal løse framtidens problemer. Det er heller ikke sånn
at vi nå vet hva som er behovet i hele samfunnet og i alle bygder
om noen år. Kongsberg Automotive brukte 15–20 år på å utvikle de
hjulopphengene i lettmetall, basert på grunnforskning, som bidro ikke
bare til det næringseventyret, men også til å løse en hel masse
andre problemer som vi ikke visste vi hadde.
Jeg håper det går bra, og jeg stoler på at
statsråden vil at det skal gå bra. Men mener statsråden virkelig
at å spre forskning tynt utover og ha forskningsmiljøer i alle grender
er å bidra til å løse de utfordringene vi har i samfunnet? Det er
jo ingen som blir god alene. De som skal sitte og løse de problemene
vi ikke vet vi har ennå, vil helst ikke gjøre det alene. Vi får
heller ikke fremragende miljøer ved at en sitter alene og forsker.
Jeg må henge på at hvis vi skal løse dagens
utfordringer og framtidens utfordringer, er vi som et lite land
avhengig av å gjøre det sammen med andre. Vi er nødt til å ha mye
mer internasjonalt samarbeid, og vi er nødt til å ha et mer utpreget
samarbeid i Norden, for heller ikke innenfor KI eller kvanteteknologi
har vi mulighet til å ha parallelle kunnskapsmiljøer – kanskje heller
ikke i Europa, men i alle fall ikke i Norden. For å vinne ikke bare
utlysninger, men også i næringsutvikling er vi nødt til å bli best
på noen områder. Da må vi velge, og da må vi jobbe sammen for det.
Hvis statsråden kan svare på det konkrete spørsmålet om en forsker
på hvert nes en gang til, hadde det vært fint.
Statsråd Oddmund Hoel [16:01:39 ] : Me skal ha forskingssatsingar
av ypparste internasjonale kvalitet. Me skal byggje – fortsetje
å byggje – sterke forskingsmiljø. La meg bruke kvanteteknologi som
eit eksempel: No skal me bruke 70 mill. kr i året, i tillegg til
det me bruker frå før, på å styrkje forskinga på dei ulike kvanteteknologiane.
Det driv me no og byggjer opp eit nordisk samarbeid for å gjere,
og det driv me og byggjer opp eit samarbeid mellom offentlege og
private aktørar for å få til. Det me ønskjer der, er å byggje dei
aller fremste miljøa i heile landet som skal drive med det. Men
så er det ikkje slik at dei fremste forskarane sit berre i Oslo
eller berre i Bergen eller berre i Trondheim. Det sit definitivt
framståande forskarar på eit felt som det òg i fleire forskingsinstitusjonar.
Me skal utnytte det beste av forskingskapasiteten me har i heile
landet når me køyrer i gang ei satsing, men den skal ha den aller
ypparste kvaliteten. Me skal byggje internasjonalt samarbeid, og
me skal byggje offentleg og privat samarbeid.
Så skal forsking fylle ei lang rekkje føremål
i samfunnet. Me skal òg ha forsking som dekkjer konkrete regionale
behov, som dekkjer det lokale næringslivet sine behov, og som dekkjer
alle kommunar sine behov. Me skal òg ha forsking av høg kvalitet
på korleis sosialt arbeid i mellomstore kommunar blir drive, og
me skal ha forskarar på dei felta knytte til profesjonsutdanningane
som driv ei forsking og ei utdanning for sin region, for sin del av
landet, som er knytte opp til nasjonale og internasjonale nettverk.
Men det er av stor verdi for forskinga at den typen forsking òg
føregår nær der brukarane av den forskinga er. Det greier me å kombinere
på ein heilt utmerkt måte i regjeringa sin forskings- og høgare
utdanningspolitikk. Me greier å kombinere toppforsking med ei forsking
som kjem heile landet til nytte og er nær folk, og eg undrar endå
meir på korleis det er mogleg å lage ei motsetning mellom dei to
tinga.
Presidenten [16:04:10 ]: Sak nr. 8 er
dermed ferdigbehandla.
Dermed er dagens kart ferdigbehandla. Er det
nokon som ber om ordet før møtet blir heva? – Det er det ikkje,
og møtet er heva.