Kari-Anne Jønnes (H) [15:41:31 ] : Forskning og innovasjon
er kritisk viktig for Norges konkurransekraft og i et geopolitisk
perspektiv. Forsknings- og kunnskapsfeltet er i en særstilling når
det gjelder behovet for forutsigbarhet, langsiktighet og helhet.
Samfunnsutfordringene står i kø. Det er en geopolitisk svært krevende situasjon,
med krig i både Europa og Midtøsten i tillegg til de pågående langvarige
konfliktene. Klimaendringene gjør at vårt tradisjonelle levesett,
våre prioriteringer og vår evne til innovasjon blir satt på prøve.
I tillegg utvikler vår digitale hverdag seg i rasende fart, noe
som gir oss mange muligheter og noen utfordringer. At det er flere
eldre og færre i yrkesaktiv alder, bringer med seg mange utfordringer,
selv om det er positivt at vi lever lenger. Kampen om arbeidskraften
og kompetansen er allerede i gang, og gapet mellom behov og faktisk
tilgang er ikke mulig å tette med framtidas befolkning.
Alle disse utfordringene har en fellesnevner:
De krever omstilling, kunnskap og forskning. De store gjennombruddene
er avhengig av grunnforskning. Det gjelder kreftbehandling, og det
gjelder hjuloppheng i lettmetall. Begge deler er basert på grunnforskning
som har pågått over tid. Vi trenger tverrfagligheten det ligger
til rette for i de robuste forskningsmiljøene, ikke bare for å sprenge
nye grenser på forskningsfronten, men også for å få til mer av det
vi gjør i dag. Vi trenger de verdensledende miljøene for å skape
de kompetansearbeidsplassene med høy verdiskaping som vi trenger
når petroleumssektoren etter hvert reduseres og andelen av befolkningen
i arbeidsfør alder blir lavere.
Draghi-rapporten viser at Europas konkurranseevne
sakker akterut. Rapporten peker på at Europa må intensivere innsatsen
for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina, særlig innen avanserte
teknologier. Det er en mangel på dynamiske oppstartsbedrifter og
nye teknologisektorer, noe som resulterer i at Europa investerer mindre
i forskning og innovasjon enn konkurrenter som USA.
Norge har i dag mange gode forskere og noen
ledende forskningsmiljøer, men kvalitet, kapasitet og kunnskapsberedskap
må videreutvikles og vedlikeholdes på viktige områder. Støre-regjeringen
satser ikke strategisk, og det prioriteres ikke. For å oppnå best
mulig resultat burde forskningspolitikk ses i sammenheng med næringspolitikk,
energipolitikk, klimapolitikk, helsepolitikk osv. Regjeringens kvantesatsing
i forslag til statsbudsjett er positiv, men det meste spres tynt
utover – alle skal ha litt, middelmådighet prioriteres over kvalitet,
og ambisjonsnivået er langt lavere enn våre kunnskaps- og forskningsmiljøer
fortjener. Støre-regjeringen bruker forskning og innovasjon som
distriktspolitikk. Det blir et virkemiddel. Kunnskap og kvalitet
er ikke driveren. Hvordan vil statsråden da sikre at kvaliteten
i forskningen opprettholdes, når midlene smøres tynt utover?
Åpen konkurranse om midlene ville sikret at
de beste miljøene kunne søke på dem uten å øke byråkratiet og kostnadene.
Det ville også satt instituttsektoren bedre i stand til å levere
på sitt samfunnsoppdrag, nemlig forskning av god kvalitet som kan
styrke næringslivets og offentlig sektors konkurransekraft. Samtidig
som våre naboland og EU ruster opp sin forsknings- og kunnskapssektor,
sørger Støre-regjeringen med Senterpartiet og statsråden i spissen
for at Norge blir mer innadvendt, mindre internasjonalt og mindre
konkurransedyktig. Næringslivet belastes med uforutsigbare og høye
skatter. Forskningsmiljøene har blitt distriktspolitikk framfor
kunnskapsberedskap og konkurransefortrinn. Det kuttes i tid til
og krav til forskning.
Da blir mitt spørsmål: Mener statsråden at
den mobiliseringen vi nå ser i våre naboland og i EU på forskningsområdet,
ikke er relevant for Norge, og hva begrunnelsen for det? Hvordan
vil statsråden sikre at norsk forskningssektor i tilstrekkelig grad
kan ivareta kvalitet i sitt samfunnsoppdrag?