Sveinung Stensland (H) [10:02:36] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et lovforslag som på overflaten kan virke rimelig – at sjøfolk i norske farvann skal ha norske lønnsvilkår. Men dette forslaget gjelder ikke norske sjøfolk, det gjelder utenlandske sjøfolk som befinner seg i norske farvann. Ingen er uenig i at norske sjøfolk skal ha trygge rammer og en lønn i tråd med det som forhandles frem mellom partene.

Jeg vil takke for ryddig komitéarbeid og svært mange tydelige høringsinnspill. Ser vi nærmere på konsekvensene, avdekkes alvorlige utfordringer som vi ikke kan overse.

EFTAs overvåkningsorgan har klart uttalt at dette lovforslaget kan være uforenlig med EØS-avtalen. Kabotasjeforordningen artikkel 3 gir flaggstaten kompetanse til å fastsette lønn for skip over 650 bruttotonn. Regjeringen velger å se bort fra denne juridiske virkeligheten, noe som kan føre til kostbare rettsprosesser og undergrave Norges omdømme som en pålitelig EØS-partner.

Denne loven kan svekke Norges posisjon som flaggstat. Det norske skipsregisteret har over flere tiår bygget opp et solid omdømme internasjonalt, basert på høye standarder, forutsigbare rammebetingelser og respekt for etablerte maritime konvensjoner. Når man ensidig vedtar en lønnsregulering som potensielt bryter med internasjonale avtaler, sender vi et bekymringsfullt signal til det internasjonale maritime miljøet. Flaggstatens primære ansvar er å sikre at skip under deres flagg overholder internasjonale standarder og konvensjoner. Samtidig er det avdekket at kontroll med denne loven på skip med utenlandsk flagg vil være vanskeligere enn for skip med norsk flagg. Den maritime næringen er global, og tillit til flaggstatens respekt for internasjonale spilleregler er fundamentalt. Når andre land ser at Norge potensielt bryter med etablerte prinsipper, kan det skape presedens for lignende ensidige tiltak andre steder, noe som vil skade den internasjonale maritime ordenen som norsk skipsfart er avhengig av.

Gjennom petroleumsskatteregimet vil staten indirekte bære en betydelig del av kostnadene på sokkelen, kostnader som ikke er tilstrekkelig utredet eller reflektert i regjeringens økonomiske analyser. Forslaget vil skape en betydelig konkurranseulempe for norsk næringsliv. NIS- og utenlandsregistrerte skip som opererer i norske farvann, vil møte en økning i lønnskostnader som uunngåelig veltes over på norske bedrifter og forbrukere.

Sjøfartsdirektoratet peker på alvorlige utfordringer med tilsyn og kontroll. Hvordan skal vi sikre at sjøfolk på utenlandske skip får utbetalt tillegget, ofte etter at skipet har forlatt norske farvann? Dette krever betydelige nye ressurser til direktoratet, uten at denne finansieringen er på plass.

Økte kostnader for sjøtransport vil selvfølgelig sørge for at godstrafikk overføres fra sjø til vei.

Vi svekker den norske modellen ved å lovfeste lønnsnivået fremfor å overlate dette til partene i arbeidslivet. Både lønns- og arbeidsvilkår reguleres i dag gjennom tariffavtaler som dekker størstedelen av norsk skipsfartsnæring.

Dette lovforslaget er dårlig gjennomtenkt, undergraver norsk næringsliv, skaper juridisk usikkerhet, kan føre til mer godstransport på vei og svekker Norges posisjon som respektert flaggstat i det internasjonale maritime samfunnet. Norske sjøfolks rettigheter er i dag godt regulert og ivaretatt. Vi må finne andre måter å ivareta utenlandske sjøfolks rettigheter på. Jeg oppfordrer derfor Stortinget til å stemme mot dette forslaget, noe Høyre akter å gjøre.

Rune Støstad (A) [10:05:58]: Dette er en merkedag, en milepæl, et stort og viktig steg for sjøfolkene og for et rettferdig arbeidsliv til sjøs. I dag vedtar vi at arbeid til sjøs i norske farvann og på norsk sokkel skal skje på norske vilkår, at folk som jobber der, uansett hvilket flagg skipet fører, skal ha norsk lønn, norske rettigheter og trygghet i arbeidslivet. Det skulle bare mangle.

Mange fortjener stor honnør for at vi står her i dag. Jeg vil særlig løfte fram fagbevegelsen, sjøfolkene, LO, Sjømannsforbundet og alle andre som har stått i frontlinjen i denne kampen i mange år, også når motstanden har vært hard. De har aldri gitt opp, og i dag leverer vi svaret – nå får vi rettferdigheten tilbake på dekk.

Arbeiderpartiet er stolt av å ha gått i front for denne lovendringen. Det er norsk arbeidslivspolitikk på sitt beste – trepartssamarbeid, rettferdighet og respekt for arbeid.

Men det er også grunn til undring. Ikke alle partier støtter saken i dag og et så grunnleggende prinsipp som lik lønn for likt arbeid, også til sjøs. Det overrasker. Vi kan ikke ha et arbeidsliv der rederier henter inn billig arbeidskraft for å konkurrere ut norske lønninger. Vi kan ikke ha et system der folk jobber i Norge, men får betalt som om de jobber i et lavkostland. Lik lønn for likt arbeid, det skal gjelde på havet også.

Det handler ikke bare om rettferdighet. Det handler om beredskap, om å sikre maritim kompetanse i årene som kommer. Det er et signal til ungdommen, til dem som vurderer maritim utdanning, til dem som vil bygge en framtid på havet: Det er plass til dem, vi trenger dem, og vi skal sørge for at de slipper å konkurrere med lønnsnivået i lavkostland for å få jobb i sitt eget land.

Dette er en sak om verdighet, om hva slags kyst vil ha, om hvem som skal ha plass på dekk, og om hvem vi bygger framtiden for. I dag sender vi et tydelig signal: Vi bygger ikke en havnasjon på sosial dumping, vi bygger den på anstendighet, trygghet og rettferdighet. Takk til alle som har kjempet, og gratulerer til sjøfolkene, dette er deres dag.

Per Ivar Lied (Sp) [10:08:44]: Målet med lovforslaget er å sørgje for like lønsvilkår for arbeidstakarar på skip i norske farvatn, mellom norske hamner og på norsk sokkel. Forslaget betyr at alle arbeidstakarar på skip i norsk innanriks fart og skip som utfører tenestetilknytt næringsverksemd i norske havområde, får eit krav om norsk løn.

Over 90 pst. av all varehandel internasjonalt føregår med skip, og skipsfart er utsett for sterk global konkurranse. Det varierer, men typisk utgjer lønskostnadene ein tredjedel av kostnadene til eit skip, og internasjonalt er det fleire land som har innført ulike former for kabotasje og/eller sokkelregulering, og som stiller krav til utanlandske skip som utfører maritime tenester innanriks eller på sokkelen. Australia og Canada er eksempel på land som stiller krav om lisens og nasjonale løns- og arbeidsvilkår for utanlandske skip i innanriksfart og skip som leverer tenester på sokkelen. USA stiller krav om at skipet er amerikanskbygd, amerikanskeigd og bemanna med amerikanske sjøfolk. Halvparten av EU-landa har reglar som avgrensar marknadstilgjenget for skip frå land utanfor EU og EØS-området. Døme er Sverige og Finland. Havområda våre har stor maritim aktivitet, og mykje av dette er ikkje internasjonal transport.

Stortinget oppmoda i 2017 regjeringa om å greie ut moglegheiter for å stille krav om norske løns- og arbeidsvilkår i norske farvatn og på norsk sokkel. I 2019 blei det levert to utgreiingar om temaet, og det blei nedsett eit partssamansett maritimt utval. I 2021 oppmoda Stortinget regjeringa om å setje i gang arbeidet med å innføre krav om norske løns- og arbeidsvilkår. Det blei sendt ut eit lovforslag og eit revidert forslag på høyring i 2024. Høyringsrundane viser at det er ulike syn på konsekvensane forslaga vil ha, og om det vil auke eller gjere sysselsetjinga av norske sjøfolk lågare. Senterpartiet legg til grunn at tiltaka skal auke rekrutteringa av norske sjøfolk. Lik løn for likt arbeid også til havs.

Det er også gjort omfattande utgreiingar over fleire år, og så har dei endra forslaget både for cruise og for særlov. Senterpartiet ønskjer ei vurdering av ei grense på meir enn 14 dagar samanhengande aktivitet og 40 dagars tenester av eit skip i eit kalenderår.

Holmefjordutvalet anbefalte å innføre krav om norske løns- og arbeidsvilkår på skip i norske farvatn, men samtidig å styrkje tilskotsordninga for sysselsetjing av sjøfolk. Senterpartiet føreslår difor saman med andre å fjerne makstaket i tilskotsordninga for sysselsetjing av sjøfolk, og då er forslaget teke opp. Det er også i tråd med høyringsinnspel frå kystreiarlaga og andre. Nettolønsordninga er heilt avgjerande for å sikre norske sjøfolk og reiarlag konkurransekraft og betre rekruttering til den maritime klyngja.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:11:55]: Regjeringen foreslår i denne saken endringer i allmenngjøringsloven for å innføre et krav om norske lønnsvilkår på skip i norske farvann og på norsk sokkel. Forslaget innebærer å pålegge rettighetshavere å sørge for at ansatte på skip har norske lønnsvilkår. Alle nordmenn som jobber på norske skip, har allerede i dag norske lønnsvilkår.

Sterk lønn til norske sjøfolk er viktig for Fremskrittspartiet. For Fremskrittspartiet er det viktig å bevare en sterk maritim næring, og da må ikke politikerne vedta lovverk som kan gi utilsiktede konsekvenser, og det er det vi frykter med dette forslaget. Fremskrittspartiet støtter intensjonen med å sikre norske sjøfolk konkurransedyktige rammevilkår og vil understreke viktigheten av å bekjempe sosial dumping og sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår i alle næringer, inkludert maritim sektor. Samtidig er det foreliggende lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad balansert med hensyn til å sikre konkurransedyktige rammevilkår for norsk skipsfart.

Forslaget handler ikke om norske sjøfolk, men om utenlandske sjøfolk i internasjonal skipsfart, dvs. sjøfolk som hovedsakelig opererer i andre land enn Norge. Sjøfolk på utenlandske skip og på skip registrert i NIS verken bor eller arbeider i Norge, og påvirkes ikke av det norske kostnadsnivået. De fleste av disse sjøfolkene har egne inntektsskattefritak og nettolønnsordninger i sine respektive hjemland. Det innebærer at forslaget vil føre til at betydelige midler går ut av landet uten å bidra til en eneste arbeidsplass.

Samtidig er det mange uavklarte forhold og konsekvenser i forslaget. Sjøfartsdirektoratet sier at de ikke har ressurser nok til å håndheve et slikt lovverk. ESA uttalte i fjor høst at forslaget kan være i strid med EØS-avtalen. I tillegg er dette en praksis som vil være særnorsk, som svekker rederienes rammevilkår, og som i ytterste konsekvens fører til at skip flagges ut av Norge, og at den norske sjømann blir igjen på land. Fremskrittspartiet mener disse problemstillingene må være avklart før vi kan vedta lovforslaget.

Det viktigste tiltaket for å rekruttere norske sjøfolk er en sterk nettolønnsordning. Mens Fremskrittspartiet styrket ordningen i 2021, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet latt ordningen bli spist av inflasjonen i sin regjeringsperiode. Forlengelse og endringer i nettolønnsordningen må godkjennes av ESA, og det er uavklart om lovforslaget til regjeringen får konsekvenser når nettolønnsordningen må forlenges i 2026. Å sette nettolønnsordningen på spill vil være kritisk for hele den norske maritime kompetansen.

Det er viktig å presisere at Fremskrittspartiet ikke er kategorisk motstander av forslaget, men forslaget er dårlig utredet og kan gi uønskede konsekvenser. Derfor foreslår vi å sende saken tilbake til regjeringen og heller behandle et bedre gjennomarbeidet forslag senere som både ivaretar norske sjøfolk og viser hvilke konsekvenser det vil ha for norske rederier.

Så tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:15:15]: Endelig får vi vedtatt at det skal være norske lønnsvilkår på skip i norske farvann og på norsk sokkel. I godt samarbeid med fagbevegelsen og sjøfolk har SV jobbet for dette i elleve år. Det er på høy tid at disse lovendringene kommer på plass, og jeg vil i dag takke alle som har stått på for det i en årrekke, for sjøfolk.

Lovendringene slår fast viktige prinsipper om at norske lønninger skal gjelde både på land og i sjøen. Det skal være ryddige vilkår i norsk arbeidsliv, og norsk sokkel og norske farvann er selvsagt en del av det. Norge er en stolt sjøfartsnasjon, men skal vi forbli det, må vi også ha norske sjøfolk. La oss ikke glemme at et av de viktigste konkurransefortrinnene til norsk maritim næring er at en kan dra nytte av norske sjøfolks erfaring. En allmenngjøring av norske lønnsvilkår vil ha stor betydning for konkurransekraften til norske sjøfolk. Hvis vi skal sikre framtidig rekruttering til maritim sektor i Norge, må vi unngå at norske sjøfolk utkonkurreres av billig arbeidskraft. Det må være et mål å fortsette å skape mange arbeidsplasser med norske lønnsvilkår basert på ressursene i havet.

Jeg kan ikke se at det er noen gode prinsipielle begrunnelser for at man skal ha et annet syn på et trygt og anstendig arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår til havs enn på land. Norge har en lang kyst og store havområder med høy maritim aktivitet, og mye av denne aktiviteten er ikke internasjonal transport, men snarere en del av norsk næringsliv og verdiskaping, og skipsfart som dekker nasjonale transport- og tjenestebehov. Det er ikke lett å forklare prinsipielt hvorfor transport av varer på veiene mellom steder i Norge skjer med norsk lønn, mens det ikke gjelder for varetransport mellom havner til sjøs.

To tredjedeler av innenriksfarten foretas av utenlandske rederier med andre flagg enn det norske. Mange av disse har helt andre lønnsvilkår enn sine norske kollegaer i samme bransje. Det gjelder også på skip i offshore-segmentet. Man kan med andre ord ha norsk lønn for oljearbeideren på sokkelen, men ikke for arbeideren på et skip i tilknytning til virksomheten.

Til spørsmålet om EØS-avtalen som blir dratt opp: Det finnes to rapporter som det vises til i innstillingen, som begge konkluderer med at det finnes et handlingsrom til å stille krav innenfor både folkeretten og EØS-retten. Selvsagt gjør det det. Dette er ikke en vesentlig begrensning av fri bevegelse, det er ganske enkelt et krav om å betale norsk lønn i tilfeller der det leveres tjenester på et område dekket av allmenngjort tariffavtale eller særlig vedtatt forskrift. Over 90 andre land i verden har nasjonale reguleringer som stiller krav til godstransporten i sine farvann.

Jeg vil avslutte med å understreke at også SV kommer til å støtte opp under og stemme for forslag om å styrke nettolønnsordningen, som vi også tidligere har fremmet forslag om.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:18:42]: Det manglar ikkje på store ord om betydninga av nettolønsordninga og norsk skipsfart når Arbeidarpartiet og Senterpartiet reiser kysten rundt og driv valkamp. Men denne saka handlar om reell politikk som får følgjer for konkurransekrafta til norske reiarlag og norsk skipstransport, og også om at vi kan stå på trygg grunn når vi slåst for dei viktige pilarane som faktisk er med på å sikre at vi har norske sjøfolk på norske skip, spesielt då nettolønsordninga, altså tilskot til sysselsetjing av sjøfolk.

Venstre er sterkt kritisk og kjem til å stemme imot dette lovframlegget. Vi meiner det ikkje er forsvarleg å vedta det utan at det har vore ein heilskapleg gjennomgang av samspelet mellom allmenngjering og andre verkemiddel i maritim politikk, utan at det ligg føre ei skikkeleg tilrådd utgreiing av dei EØS-rettslege spørsmåla knytte til dette og ein betre analyse av kva konsekvensar dette faktisk vil få når det gjeld mogleg utflagging av norske skip til utlandet.

Det er viktig å påpeike at dette forslaget ikkje handlar om lønsvilkåra til norske sjøfolk, men om utanlandske sjøfolk i internasjonal skipsfart, med andre ord sjøfolk som hovudsakleg opererer mellom andre land enn Noreg.

Dette forslaget vil i praksis – og det er det åtvara om frå mange høyringsinstansar – bety at du får eit regime som vil følgje tett opp norske reiarlag, men som i praksis ikkje vil følgje utanlandske reiarlag like tett opp. Du får ei konkurransevriding, eit kontrollregime som rammar norske og utanlandske skip ulikt. Det gjev for det første ein reell fare for konkurransevriding, og for det andre for utflagging, og dét det iallfall med 100 pst. sikkerheit betyr, er at skipsfarten langs kysten blir dyrare, og at pengane vil gå ut av landet krone for krone utan direkte å bidra til ein einaste norsk arbeidsplass. Den ekstra prisen som no må betalast for dyrare sjøtransport, må betalast av kundane, som er industrien langs kysten, og spesielt dei i nord, som er dei som har dei lengste transportdistansane. I verste fall vil dette føre til at konkurransekrafta til sjøtransporten som transportform blir svekt. Då veit vi korleis transporten går i staden.

Det er mange sider av dette det er grunn til å vere kritisk til. Eg skulle ønskje at eit fleirtal i denne salen også la større vekt på dei vektige innvendingane som har kome blant anna frå Rederiforbundet. Med det er det gjort greie for Venstre sitt syn.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [10:22:03]: Regjeringen foreslår endringer i allmenngjøringsloven og relevant sektorlovgivning for å gjennomføre et krav om norsk lønn på skip i norske farvann og på norsk sokkel. Dette er et viktig tiltak for å sørge for et rettferdig arbeidsliv til sjøs – som på land. Et rettferdig arbeidsliv til sjøs vil bidra til at næringsvirksomhet i Norge skjer på like vilkår, skape forutsigbarhet og gjøre maritim næring til en mer attraktiv yrkesvei.

Forslaget retter seg mot skipsfart som foregår i norske farvann og i tilknytning til offshore-aktivitet. For det første foreslås det at skip i innenriksfart blir omfattet av allmenngjøringsloven. Dette omfatter lasteskip som transporterer varer mellom norske havner, og cruiseskip som tilbyr reiser mellom norske havner. Arbeidstakerorganisasjoner vil kunne kreve at lønnsvilkårene som følger av landsomfattende tariffavtaler, blir allmenngjort.

For det andre foreslås det at det skal være norske lønnsvilkår på skip som yter tjenester til annen næringsvirksomhet til havs. Dette gjelder per i dag særlig petroleum og akvakultur, men forventes framover i økende grad også å gjelde tjenester i tilknytning til havvind, utvinning av havbunnsmineraler og karbonfangst og lagring. Forslaget går ut på at rettighetshavere må sørge for at ansatte på skipene som leverer tjenester, får norsk lønn.

Bakgrunnen for forslaget er dagens situasjon i norske farvann og på norsk sokkel, der skip registrert i utenlandske registre og til dels i Norsk internasjonalt skipsregister, NIS, i stort omfang utfører tjenester hvor de ansatte har et betydelig lavere lønnsnivå enn det som er vanlig i Norge.

Forslaget regulerer ikke internasjonal skipsfart, og det rokker ikke ved flaggstatsprinsippet. Det vil fortsatt være flaggstaten som har ansvaret for skipets sikkerhet og bemanning, men det innføres supplerende nasjonale regler for skip som tilbyr tjenester i Norge.

Og selv om et krav om norsk lønn kan virke begrensende på tjenestefriheten i EØS-området, vurderer vi det som et lovlig og nødvendig tiltak for å ivareta hensynet til arbeidstakerne og rettferdig konkurranse.

Norge er en stor og viktig sjøfartsnasjon. Det skal vi også være i framtiden. Men Norge er også en stor og viktig kystnasjon. Derfor må vi sørge for at arbeidstakere på skip i norske farvann og på norsk sokkel gis norske lønnsvilkår.

Bjørnar Skjæran (A) [10:37:25]: Norge er en stolt sjøfartsnasjon. Det er fordi vi lærte oss å mestre havet og Arktis at Norge kom først til både Sydpolen og Nordpolen, at vi utforsket Island og Grønland, at vi finner spor etter vikingene både ved Onega og Ladoga, og ikke minst at våre forfedre oppdaget Amerika nesten 500 år før Columbus.

Norge er verdens femte største skipsfartsnasjon, og skipsfart er en framtidsnæring. Selv om havet er stort og båten kan være liten, skal lønns- og arbeidsforholdene til sjøs være ryddige, rettferdige og respekterte, som på land. Den storrengjøringen som vi lovte å gjennomføre, er like viktig på havet som på land.

Dagens skipsarbeidslov er fra 2013, og før det har vi hatt tre sjømannslover. Det var partiet Venstre som sto bak den første, i 1913, men det var Arbeiderpartiet som sto for lovforslagene i 1953, i 1975 og i 2013. Lovbehandlingen i dag føyer seg derfor godt inn i vår tradisjon for å lovfeste rettigheter for norske sjøfolk.

Fremskrittspartiet har tidligere framstilt seg som sjøfolkenes parti. I regjering fikk de lite til, og i dag viser de sitt sanne ansikt. Det er og blir redernes interesser de ivaretar på havet, i lag med Høyre.

For å sikre norsk maritim kompetanse for framtiden må vi sikre norsk lønn i norske farvann. I dag seiler utenlandske skip mellom norske havner på lønninger langt under norsk nivå. Det stopper nå. Det er viktig av flere grunner.

For det første vil norsk lønn fjerne mye av årsaken til stor sosial ulikhet om bord på skip i norske farvann. Norske sjøfolk skal ikke bli utkonkurrert på hjemmebane fordi utenlandske sjøfolk blir avspist med 30–40 kr for hver hundrelapp nordmenn tjener.

For det andre vil norske lønninger fremme et mer rettferdig arbeidsliv. Lave lønninger skal ikke være et konkurransefortrinn. Det aksepterer vi ikke på land, og det er ingen grunn til å akseptere det til havs.

For det tredje vil det skape forutsigbarhet og gjøre den maritime næringen mer attraktiv som yrkesvei for norske ungdommer. Det trengs for å opprettholde og øke norsk sysselsetting og ikke minst kompetanse i næringen.

I dag forsterker vi Norges posisjon som sjøfartsnasjon, og vi tar vare på verdigheten til en viktig næring som gjennom generasjoner har bidratt til nasjonal stolthet. Jeg vil takke de partiene som er med og utgjør flertallet her i dag.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:40:33]: Dette er en klassisk sak hvor målet helliger midlet, dvs. man vet egentlig ikke helt hva midlene er. Det vi alle er enige om, er at det skal være trygge rammer på sjøen, og det skal ikke forekomme sosial dumping. Alle er enige om det. Men så har regjeringen ført en slags «cherry picking» fra Holmefjord-utvalget, som gjorde et godt og grundig arbeid for noen år siden. Det alle i Holmefjord-utvalget var enige om, var at grunnmuren i den norske maritime politikken og det aller viktigste for norske sjøfolk er tilskuddsordningen – nettolønnsordningen.

Så er det ganske freidig av statsråden at hun sier at den har blitt styrket, når hun sammenligner med et budsjett som aldri ble vedtatt. Hun sammenligner med et budsjettforslag fra Høyre–Venstre–Kristelig Folkeparti-regjeringen som aldri ble vedtatt i Stortinget. Den reelle endringer i nettolønnsordningen er en svekkelse fra det som var faktisk saldert budsjett i 2021.

Det er Sjøfartsdirektoratet som er statens autoritet på dette området, og som skal følge opp regelverket. De møtte også opp i komiteens høring, og de kan rett og slett ikke forklare hvordan dette skal foregå. Det skal foregå gjennom havnestatskontroll, som Sjøfartsdirektoratet har et par hundre av i året. Så må man da vurdere hvilke skip som skal sjekkes, hvor mange skal drive med kabotasje, hvor mange skal ikke. Ved skip med utenlandsk flagg vil det sannsynligvis ikke være lønningslister å sjekke, fordi lønnen utbetales etterskuddsvis fordi man ikke vet hvor lenge skipet skal være i norske farvann. Og her kommer virkelig problemene til syne. Sjøfartsdirektoratet må da drive etterforskningsvirksomhet mot rederier og bemanningskontorer i Delhi, Jakarta, Shanghai og Kuala Lumpur. Det har ikke Sjøfartsdirektoratet verken mannskap eller kompetanse til å gjøre i dag.

Hvordan dette skal foregå, kan egentlig ingen forklare, ikke statsråden, ikke stortingsflertallet og ikke de som skal følge opp regelverket: Sjøfartsdirektoratet. De sier tvert imot at det vil bli svært ressurskrevende, og at konsekvensen kan bli forskjellsbehandling mellom skip med utenlandske flagg og skip med norske flagg. Sånn svekkes vårt flagg, og faren for utflagging øker. Sånn kan norske sjøfolk settes i fare med dette forslaget. Man aner ikke kostnadene, og det er unaturlig at man ikke vet det før saken vedtas, i motsetning til hva statsråden sier. Målet helliger middelet, men på veien til målet kan konsekvensene for mange norske sjøfolk bli veldig alvorlig.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:43:45]: Stortinget anmodet i 2017 regjeringen om å utrede mulighetene for å stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann og på norsk sokkel. Det ble nedsatt et partssammensatt maritimt utvalg, Holmefjord-utvalget, som anbefalte at det ble innført et krav om norske lønns- og arbeidsvilkår på skip i norske farvann.

Det er viktig å påpeke at Holmefjord-utvalget også påpekte at tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk måtte styrkes og lovfestes dersom et sånt krav ble innført, noe som en enstemmig komité også har sluttet seg til i merknads form i innstillingen. Da vil kanskje samtlige partier støtte vårt løse forslag, forslag nr. 2, om å fjerne taket på alle segmenter i tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk og fremme forslag om å lovfeste substansen i dagens nettolønnsordning for å sikre nødvendig forutberegnelighet, slik Holmefjord-utvalget anbefalte.

Proposisjonen adresserer i utilstrekkelig grad sammenhengen mellom den foreslåtte utvidelsen av allmenngjøringsloven og eksisterende refusjonsordning for sjøfolk. Refusjonsordningen for sjøfolk er etablert for å sikre konkurransedyktige rammevilkår for norske sjøfolk og norsk maritim næring. Bortfallet av tilskuddsordningen vil kunne føre til at norske sjøfolk må settes på land. Vi anser det derfor som svært risikabelt å vedta forslaget før det foreligger en sånn avklaring.

Den foreslåtte endringen i allmenngjøringsloven skaper betydelig usikkerhet rundt hvordan refusjonsordningen skal praktiseres, når også utenlandske sjøfolk kan omfattes av norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er ikke framlagt beregninger eller analyser av de økonomiske konsekvensene dette vil ha for refusjonsordningen. Regjeringen har heller ikke vurdert hvordan dette vil påvirke en framtidig renotifisering av ordningen. Det burde regjeringen ha utredet og avklart før proposisjonen ble framlagt for Stortinget.

Det er uheldig at regjeringen fremmer forslag om endring i allmenngjøringsloven uten at saken er tilstrekkelig avklart med EFTAs overvåkningsorgan, ESA. Proposisjonen berører sentrale EØS-rettslige spørsmål knyttet til fri bevegelse av tjenester og etableringsrett. Det er en betydelig risiko for at det foreslåtte regelverket kan bli underkjent av ESA eller EFTA-domstolen på et senere tidspunkt.

Flere høringsinstanser har stilt spørsmål ved lovforslagets forenlighet med internasjonale regler, særlig flaggstatsprinsippet og EØS-regelverket. Det uttrykkes bekymring for at Norge med dette lovforslaget kan utfordre veletablerte internasjonale prinsipper. Norsk Skipsmeglerforbund og flere andre aktører hevder at forslaget strider mot folkeretten og undergraver flaggstatsprinsippet. Svensk Sjöfart påpeker at forslaget tilsidesetter svenske kollektivavtaler og flaggstatens ansvar for regulering ombord på egne fartøy.

Det er også innvendinger knyttet til praktisk kontroll og håndheving. Det reises spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon i lønnskonflikter mellom utenlandske sjøfolk og arbeidsgivere, og om havnestatskontroll er egnet til å håndheve nasjonale lønnskrav som går utover internasjonale standarder.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:47:05]: Jeg er kanskje den eneste i denne salen som har hatt sjøen som arbeidsarena hele min yrkeskarriere, og som har seilt i langfart og vært underlagt tilskuddsordningen. For det er det det er: Det er ikke en nettolønnsordning; det er en tilskuddsordning.

Undertegnede synes intensjonen i forslaget fra regjeringen er god, men når man leser proposisjonen, er det svært mange usikkerhetsmomenter i dette. Derfor vil det mest naturlige være å sende en slik sak tilbake til regjeringen.

Statsråden deler ikke Sjøfartsdirektoratets bekymring om å klare å håndheve en slik lov. Da kan undertegnede dele noen erfaringer med statsråden fra et liv som statslos langs norskekysten. Der har jeg møtt utenlandsk arbeidskraft på utenlandsregistrerte fartøy som med sine ord har framholdt Norge som en av de plassene det er sjeldnest å se noen fra havnestaten om bord på inspeksjon. Kanskje det handler om ressurser. Da stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan skal man da klare å gjennomføre slike kontroller, som i neste omgang ikke skal ramme norsk rederinæring, hvis det ikke er ressurser tilgjengelig til å foreta inspeksjoner som skal ivareta skip og mannskaps sikkerhet?

Representanten Bjørnar Skjæran hadde en historiefortelling. Det kunne vært like interessant å høre en historiefortelling om hvordan Arbeiderpartiet og denne salen har dolket norske sjøfolk i ryggen opp igjennom årene, men det skal jeg ikke gi.

Det som bør være innlysende, er hvorvidt man har en rekrutteringsarena for norsk ungdom til å bli sjøfolk i framtiden. Er dette forslaget, slik det ligger på bordet i dag, svaret på det? Nei, det er det ikke. Det eneste jeg kan si, etter 15–16 år i langfart, er at vi etterspurte like vilkår som de vi jobbet sammen med, og det var en nettolønnsordning. Det er den beste måten å sikre en rekrutteringsarena for norsk ungdom på.

Det er sant at det er mange skip i dag langs norskekysten som har utenlandsk flagg, sett i forhold til hvordan det var før EØS-avtalen, for det er den som gjør at vi i dag må akseptere at det er skip med utenlandske flagg langs norskekysten. Før det var det NOR-flaggede skip, Norsk ordinært skipsregister, men det ble historie med EØS-avtalen. Da må vi legge til rette for at norsk ungdom velger sjøen som arena i framtiden også. Men dette forslaget er for lite gjennomarbeidet til at man kan vedta det og vite at man ikke skader norske sjøfolk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:50:12]: Vi hører fra borgerlig side at det er et lite gjennomarbeidet forslag som ligger på bordet. Det er grunn til å minne om at det har vært jobbet med dette over mange år. Det har vært grundig utredet, og det er også en grundig behandling som ligger til grunn for Stortingets behandling. Målet er bl.a. å forhindre sosial dumping, men det viktigste er å sikre rekruttering av norsk ungdom til sjøfarten. En sjøfartsnasjon som Norge skal kunne ha egne sjøfolk som ikke blir utkonkurrert av billig arbeidskraft fra andre land.

Fra høyresiden framføres det mange praktiske motargumenter som i mine ører høres ut som vikarierende argumenter. Man burde i stedet si det som det er: Man ønsker ikke en lovendring som sikrer at det er norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som jobber langs norskekysten.

At Sjøfartsdirektoratet må styrkes, er det også enighet om fra komiteens og flertallets side, men særlig Fremskrittspartiets plutselige vilje til å lytte til et faglige innspill fra statlig etat er jo rørende, når man hører Fremskrittspartiets manglende respekt for faglige innspill i så mange andre eksempler. Skal vi begynne å lytte til alt statlige etater sier, må Fremskrittspartiet snu i mange saker, spesielt i miljøpolitikken.

Så er vi, fra SVs side, helt enig i at nettolønnsordningen må styrkes. Det har også SV tatt kampen for, bl.a. i budsjettforhandlinger med regjeringen. Men det er grunn til å minne om at det var en borgerlig regjering som svekket nettolønnsordningen i sitt siste budsjettforslag.

Når det gjelder EØS-avtalen, må vi tørre å utfordre den. Vi, som 90 andre land, må kunne stille vilkår for hvordan vi ønsker at sjøfarten skal være langs norskekysten. Det er det god grunn til å tro at vi har rett til å gjøre, også i henhold til EØS-avtalen. Vi må ikke være redd for å utfordre den.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:52:45]: På 1990-tallet var det en stor diskusjon om skipsfart og sjøfolkenes framtid i Norge. Jeg var saksordfører for saken om rederibeskatningen, og jeg er veldig stolt av det vi gjorde den gangen. Det Senterpartiet da bestemte seg for, var at et Norge uten skipsfart ikke var Norge. Et Norge uten sjøfolk er ikke Norge, og Senterpartiet sto da i spissen for rederiskatteordningen.

Vi har også hele tida vært tilhenger av tilskuddsordningen til sjøfolkene, for vi ønsker at det skal være norske lønns- og arbeidsvilkår. Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Når vi nå har en situasjon hvor NOR-skip får norske lønns- og arbeidsvilkår mens NIS-skip har de arbeidsvilkår som framgår av internasjonale avtaler og lønnsnivået i sjøfolkenes hjemland, vet jo alle at det er to forskjellige verdener. Jeg er derfor veldig stolt av at Senterpartiet står på sjøfolkenes side, og at sjøfolk fra alle nasjoner skal få norske lønns- og arbeidsvilkår uavhengig av hvilke avtaler de selv har, dersom deres skip tar oppdrag i norske farvann.

Det er helt opplagt at dette vil bety økte kostnader. Det er helt i kjernen – når en betaler ut fra norsk lønns- og kostnadsnivå, vil det bety økte kostnader. Dette er akkurat den samme diskusjonen som vi har om forholdene på land. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å ha billig utenlandsk arbeidskraft fra tredjeland som jobber for lønns- og arbeidsvilkår en ikke kan leve og bo i Norge for hele tida. Så den diskusjonen vi har her, er en helt klassisk politisk diskusjon mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden, som vil ha billig utenlandsk arbeidskraft, som gjør at de yrkene blir lite attraktive for norske ungdommer, og Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, på den andre sida, som hele tida står for at vi skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår. Jeg er veldig stolt av det, og jeg berømmer statsråden for at hun står på den linja.

Det blir stilt spørsmål om hvordan en skal følge opp dette. Stortingets vilje skal jo følges opp av statens oppfølgingsinstitusjoner. Jeg regner med at alle de som nå har det oppfølgingsansvaret, får beskjed fra statsråden om at dette nå skal følges opp. Vi fatter ikke vedtak som er «liksomvedtak», som ikke skal bety noen ting. Det skal praktiseres, og da må en få den organiseringen og den ressursmengden som skal til for å få til det, for vi skal ha forandring. For dem som opererer i norske farvann, enten det er NOR-skip eller NIS-skip, skal det være norske lønns- og arbeidsvilkår – ferdig snakka!

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [10:55:37]: Jeg vil starte med å takke flertallet, som nå stiller seg bak et utrolig viktig prinsipp om at næringsvirksomhet i Norge skal skje på like vilkår. Det vil være med på å skape forutsigbarhet og gjøre maritim næring til en mer attraktiv yrkesvei.

Det har blitt diskutert hvorvidt det er mange ubesvarte spørsmål i denne saken. Dette er, som det ble sagt fra representanten fra SV, et arbeid som har pågått i lang tid allerede. I 2019 ble det levert to omfattende juridiske og økonomiske utredninger om saken. Saken var også på høring i 2022 og 2024. I proposisjon har vi også grundig redegjort for lovforslaget og konsekvensene av det. Så etter mitt syn er det ikke er uavklarte spørsmål i saken som tilsier videre utredninger og avklaringer.

Jeg vil også være veldig tydelig på at regjeringen mener at kravene som er foreslått, ikke er i strid med EØS-avtalen, men derimot nødvendige for å beskytte arbeidstakere og sikre rettferdig konkurranse i maritim næring. Det kan jo ikke være sånn at bedrifter i Norge baserer seg på at innenriks sjøtransport skal utføres av utenlandske ansatte som følger lønnsnivået i den enkeltes hjemland, f.eks. Filippinene. Jeg mener dette en stor og viktig dag. Nå skal vi rulle ut lovendringer som sørger for at vi får like vilkår for lønn både på land og til sjøs.

Bjørnar Skjæran (A) [10:57:23]: Allerede i år 1260 ble det slått fast i frostatingsloven at «med lov skal landet bygges». Det har vi egentlig fortsatt å gjøre opp gjennom årene. Så hører jeg her at Fremskrittspartiet er bekymret for EØS-avtalen. Ja, det er jo en tradisjon vi har, at borgerlige partier aldri vil utfordre EØS-avtalen, handlingsrommet i den, og hvordan man kan manøvrere innenfor den. Der går det en skillelinje i denne salen. For Arbeiderpartiet er det helt grunnleggende at vi trenger EØS-avtalen, men vi må også utnytte handlingsrommet som ligger i den, og utvikle det.

Det som er Fremskrittspartiets historie, er at de drar føttene etter seg når det gjelder disse spørsmålene. Partiet satt i regjering fra 2013 til 2020 – sju år i regjering og ikke et spor å finne av politikk som er viktig for sjøfarten. Holmefjord-utvalget, som det har blitt vist til i flere innlegg, ble nedsatt høsten 2020, altså etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering. Det er vel det sporet vi kan finne.

Ja, nettolønnsordningen er viktig, men det er etter mitt syn ganske påfallende at det eneste Fremskrittspartiet har å by på i denne debatten, er en tilskuddsordning. «Med lov skal landet bygges» er et sitat som fortsatt står seg.

Det går en tydelig skillelinje gjennom denne salen – som vi hører også i denne debatten – mellom dem som vil lovfeste rettigheter for norske arbeidsfolk, og dem som ikke vil det. Vi har sett det når det gjelder arbeidsmiljøloven. Det er noen som konsekvent svekker det, mens andre konsekvent styrker den. Vi så det når det gjaldt drosjenæringen, og vi har sett det når det gjelder hvem som vil ta kampen mot sosial dumping i transportnæringen, enten det er til lands eller til havs. Jeg synes egentlig at denne debatten er ganske så avklarende. Posisjonene er tydelige, og det synes jeg er veldig greit. Jeg legger til grunn at sjømannsorganisasjonene og alle som er opptatt av norsk skipsfart, får med seg hvor skillelinjene går på dette her i dag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:59:49]: Er regjeringens forslag rett medisin for å styrke rammebetingelsene for norske sjøfolk og for norsk maritim næring? Nei, det er det ikke. Gode lønnsvilkår på norske skip er viktig for sjøfartsnasjonen Norge. Når vi derimot skaper rammevilkår som svekker norske rederier mot utenlandske rederier, risikerer vi at norske skip flagger ut av Norge. Uten norske skip har vi heller ikke norske sjøfolk. Det er god rekruttering vi må se til for å styrke den norske sjømann. Fremskrittspartiet vil styrke rekrutteringen av norske sjøfolk gjennom konkurransedyktige rammevilkår og styrking av nettolønnsordningen. Vi foreslår derfor å fjerne taket i alle segmenter i tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk og fremmer forslag om å lovfeste substansen i dagens nettolønnsordning for å sikre nødvendig forutberegnelighet, som Holmefjord-utvalget sa. Jeg håper flere partier viser sitt sanne ansikt og stemmer for dette, dersom de ønsker det beste for norske sjøfolk.

Sveinung Stensland (H) [11:01:02]: Vi fikk nettopp en belæring fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder om hvordan vi skal behandle norske sjøfolk. Er det ett parti som skal sitte veldig stille når det gjelder behandlingen av norske sjøfolk, er det Arbeiderpartiet. En skal ikke ha lest mye historie for å skjønne hva jeg snakker om. I den byen jeg kommer fra, er det fortsatt levende bevis på det offeret norske sjøfolk gjorde under krigen. Vi kan tenke litt på hvordan flertallet behandlet denne gruppen etter krigen.

La det bare være sagt, siden noen velger å være høye og mørke på sjøfolkenes vegne: Jeg tror ikke at denne loven gjør det så mye bedre for norske sjøfolk, for denne loven gjelder ikke norske sjøfolk. Den gjelder utenlandske sjøfolk som tilfeldigvis seiler i Norge.

Norge har i århundrer vært en stolt sjøfartsnasjon, formet av sin lange kyst og sine mange dype fjorder. Jens Evensen var Norges første og for så vidt eneste havrettsminister. Han ble kjent som havrettens far. Han var arkitekten bak den moderne havretten. Den ga Norge rettigheter til ressursene i havet og på bunnen. Jeg lurer på hva Evensen ville sagt til at Stortinget vedtar et lovverk som risikerer å rokke ved havretten, for det er nemlig det som kommer fram i høringen. Det står også i våre merknader. Egentlig lurer jeg ikke på hva han ville sagt – kanskje han ville sagt noe sånt som at når vi først begynner å rive i det internasjonale regelverket, som han selv har vært med på å skape, undergraver vi ikke bare vår egen posisjon, men hele systemet som har gitt Norge vår maritime storhet og økonomiske styrke. Det er nemlig det Sjøfartsdirektoratet sier.

Hvordan skal vi med pondus gå inn i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen og fortelle hvor skapet skal stå, som en stormakt innen sjøfarten, når vi samtidig vedtar et lovverk som rokker ved noe, før det er skikkelig avklart? Noe av det vi ber om, er å få det avklart. Kan vi ikke vente til det er avklart i ESA? Kan vi ikke få gjort et skikkelig arbeid? Nei, dette haster, for det skal ut før valget. Det er det dette handler om.

Representanten Lundteigen skal ha rett i en ting: Jobben som ble gjort på 1990-tallet med rederibeskatningen, skal vi være takknemlige for, alle vi som er glad i Norge som sjøfartsnasjon. Det er det heldigvis ingen som rokker ved her i salen.

Jeg er helt overbevist om at alle ønsker å styrke både den norske sjømann og den norske maritime sektor. Det vi må jobbe med da, er – som representanten Strifeldt var inne på – rekruttering. Det er mangel på norske sjøfolk. Marinen alene trenger 1 200 nye skipsoffiser for å bemanne de nye skipene vi nå skal kjøpe. Vi må styrke den maritime utdanningen. Vi må sørge for at flere vil stå lenger om bord. Det er det denne debatten bør handle om. Jeg er ikke sikker på at denne allmenngjøringen vil gi så mange flere norske sjøfolk, men den vil gi mange utenlandske sjøfolk betydelig høyere lønn enn de før hadde – kanskje mye mer enn de skulle hatt, når vi ser hvor lite skatt mange av dem betaler hjemme, noe som også ble påpekt under høringen.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:04:23]: Representanten Skjæran snakka i store ord og svære vendingar om norske arbeidsfolk og at med lov skal landet byggjast, og ein kan jo bli frelst av mindre. Men det er viktig å minne om at denne saka faktisk ikkje handlar om lønsvilkåra for norske sjøfolk. Denne saka handlar om lønsvilkåra for utanlandske sjøfolk i internasjonal skipsfart, som er underlagde skattereglar og levekostnader i heimlanda sine, som kan vere veldig ulike frå korleis det er i Noreg. Mange av dei utanlandske sjøfolka det gjeld, kan ha høgare nettoløn og samtidig bu i land med betydeleg lågare levekostnader. Viss dei i tillegg skal ha krav på nettoløn tilsvarande norsk bruttoløn, vil det føre til at dei kjem vesentleg betre ut enn norske sjøfolk. Det er sjølvsagt fint og flott, det, men det handlar om noko heilt anna enn lønsvilkåra for norske sjøfolk.

Representanten Skjæran set også dette inn i ein stolt samanheng om korleis denne regjeringa etter beskjed frå LO har stramma inn arbeidsmiljølova og innleigeregelverket og endra regelverket på det eine og det andre området, akkurat slik som LO har sagt dei skal gjere. Vel, dette òg er saker som ein har gjort på einspora vis, ut frå eitt vilkår, utan å sjå heilskapen i det som skjer rundt seg. Etter f.eks. det forbodet mot innleige som blei innført, har vi på Stortinget blitt kontakta av hundrevis av sjølvstendig næringsdrivande som i praksis har fått yrkesforbod og ikkje har kunna halde på lenger med det dei har skapt som sitt levebrød, på grunn av sjablongreglar som denne regjeringa har innført for å ta tak i spesifikke problem knytte til bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Ein har innført reglar som rett og slett har feia grunnen under moglegheita for mange, mange folk over heile landet til å skape sin eigen arbeidsplass og drive for seg sjølve. Men det har ikkje blitt lytta til. Det har ein ikkje brydd seg om fordi LO har sagt at ein skal gjere det, og så gjer ein det.

Venstre er ein stolt forsvararar av trepartssamarbeidet, men vi må aldri erstatte trepartssamarbeidet med eit topartssamarbeid, då er vi ute å køyre.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:07:07]: Undertegnede har skrevet mang en uttalelse og mangt et forslag for å prøve å bedre rekrutteringen av norske sjøfolk. Representanten Bjørnar Skjæran mente at vi ikke hadde gjort noe for å bedre dette da vi satt i regjering. Han mente vi dro beina etter oss, og at vi ikke hadde utfordret EØS-avtalen, noe de gjør.

I mitt hode prøvde jeg å si noe om det i stad. Det er slik at før i tiden var det NOR-flaggede skip på kysten, NOR-flaggede skip i Nordsjøbassenget, på norsk sokkel. Hvis man først skulle utfordre noe, hvorfor utfordret man da ikke flagget, og sa at vi skulle ha norsk flagg? Da hadde man i alle fall sluppet å gjøre det man gjør nå, som er å lage til en konkurransevridning hvor man løfter lønnsnivået til noen som er noen dager inne på norsk sektor eller på norskekysten.

Realiteten er at det er mangel på norske sjøfolk. Ferger og hurtigbåter ligger i ro langsetter norskekysten fordi man ikke har mannskap å sette om bord. Er dette svaret – at noen får økt lønnen sin noen dager når de er inne? Nei, det er ikke det. Det er full nettolønnsordning som vil være svaret.

Jeg sa det i stad: Vi husker behandlingen av krigsseilerne og Nortraship-fondet som forsvant. Vi husker saken om krigsseileren der vi måtte få Arbeiderpartiet til å slepe bena etter seg i fjor sommer for å vedta at han skulle få en verdig slutt på livet. Sist, men ikke minst: Vi har nettopp arrangert en konvoi, en fredskonvoi, fra Norge over til England. De kom seg faktisk ikke helt til England, for de hadde spurt den norske stat om støtte til å gjennomføre konvoien, men det fikk de ikke – i alle fall kom det så sent og med et så redusert beløp at de måtte redusere konvoien.

Så det er Arbeiderpartiets måte å slepe beina etter seg på som, tror jeg, atter en gang viser seg å være gjeldende når historien skal fortelles, også om denne saken.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:09:39]: Det er i og for seg alltid både hyggelig og nyttig å få historietimer fra Bjørnar Skjæran. Onde tunger vil kanskje hevde at man kan ha forståelse for at han må trekke fram 1 000 år gamle sitater og historier, når han ikke har noe av nyere historie å vise til på egen hånd. Jeg synes også det er synd at lektor Skjæran ikke fant tid til å være i salen under hele denne viktige debatten for sjøfartsnæringen, for han stilte også noen spørsmål i sitt innlegg, bl.a. om hva Fremskrittspartiet hadde gjort for maritim næring de årene vi satt med en hånd på rattet, om det var bare nettolønnsordningen.

Vel, i det omtalte Holmefjordutvalget, som egentlig er bakgrunnen for den saken vi diskuterer i dag, sier alle parter at det viktigste for å styrke maritim næring er nettopp nettolønnsordningen, tilskuddsordningen for sjøfolk. Den ble vesentlig styrket mens Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet. Under pandemien fjernet man alle tak i ordningen – tak som Arbeiderpartiet nå igjen har innført for norske sjøfolk. Ordningen er i dag betydelig svekket sammenlignet med hvordan den var da Fremskrittspartiet satt med hånden på rattet.

Man kan ikke sammenligne dagens nettolønnsordning med en ordning som aldri var gjeldende, som aldri ble vedtatt i Stortinget, men det er det Arbeiderpartiet gjør. Det er en tilsnikelse å snakke om en sammenligning med en nettolønnsordning som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti foreslo for 2022, men som aldri ble vedtatt, og som aldri hadde kommet til å bli vedtatt hvis den regjeringen hadde fått fortsette, fordi Fremskrittspartiet også fikk stoppet de forslagene i årene før.

Det er fint å vedta prinsipper, slik flere fra regjeringspartiet, også statsråden, snakker om her fra talerstolen, men man må jo ha en formening om hvordan dette skal følges opp i praksis. Stortinget kan ikke bare vedta prinsipper og så lene seg tilbake og si at resten skal Sjøfartsdirektoratet ta seg av – et direktorat som statsråden har tillit til, men hun er uenig i alt de sier. Det er en helt merkelig situasjon å stå i i Stortinget: å høre en statsråd si at hun har tillit til det direktoratet som skal følge opp saken i den praktiske hverdagen i årene som kommer, men er uenig i alle innvendinger de kommer med. De har vektige innvendinger og sier at dette kommer til å være svært krevende å få til i praksis, om ikke umulig.

Hvordan skal dette løses? Det må Stortinget få svar på før man kan vedta det som ligger foran oss.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:48]: Jeg vil takke representanten Stensland for at han var stolt av rederiskatteordningen. Jeg var tidsvitne til den og kan bare fortelle at både Norges Handels- og Sjøfartstidende og representanten Per-Kristian Foss den gangen var aktive motstandere av rederiskatteordningen. Og hvorfor var en aktiv motstander av den? Jo, fordi den brøt med næringsnøytraliteten, som var overordnet. Det var Senterpartiet som drev igjennom og var spydspissen for rederiskatteordningen, en ordning som var helt nødvendig. Den førte til at rederiene slapp å betale skatt av sitt overskudd. Overskudd ble bare beskattet når rederne tok penger ut av rederiet. Dermed fikk rederiene en mulighet til å betale for seg, til å betale arbeidsfolkene sine. Rederiene fikk altså en mulighet, og da er det ikke urimelig at Stortinget også gir dem en plikt til å betale arbeidsfolkene, sånn at det blir balanse i det vi gjør.

Det ble spurt her hva det er som er saken. Jo, det er konkurransevilkårene for norsk ungdom som ønsker å gå til sjøs. Hvilken mulighet har de kontra den ungdommen som kommer ifra eksempelvis Filippinene, og som ønsker å gå til sjøs? Representanten Bjørlo og representanten Stensland sier at de har så gunstige kostnader i sitt hjemland at de ikke trenger høyere lønn enn det de får om bord på disse internasjonale skipene med de internasjonale avtalene. Det fører jo selvsagt til at når rederier som opererer i samme farvann, kan ha sjøfolk til en lav pris eller norske sjøfolk til en høyere pris, er det veldig enkelt å bli enig om hvem en rekke rederier da velger. Det er spørsmål om å få like konkurransevilkår. Det er spørsmål om å gi et praktisk innhold i vår skipsfartspolitikk. Vi legger gode vilkår til rette for rederiene, og da skal vi også ha gunstige vilkår for de norske ungdommene som ønsker å gå om bord.

Og dette argumentet om at det er levekostnadene i hjemlandet som skal telle med, har jeg hørt hele tida. Hele tida hører jeg at de som kommer fra Vietnam, fra Nepal, fra Østen eller fra Ukraina, kan jobbe i Norge til lavere lønns- og arbeidsvilkår. Her går det en klar skillelinje mellom høyresida i norsk politikk og Senterpartiet og venstrepartiene, som ønsker norske lønns- og arbeidsvilkår. Vi legger fram en akkord som gjør at også eierne av disse virksomhetene skal få overskudd av sin virksomhet når en betaler norske lønns- og arbeidsvilkår.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:16:04]: Vi kan gjerne diskutere fram og tilbake hvem i denne salen som har den stolteste historien, enten under krigen eller årene etter. Men det er nok mange partier som skal være varsomme i en sånn debatt, og når vi må gå 80 år tilbake for å finne argumenter, tenker jeg at det sier sitt.

Vi må snakke om hva denne saken faktisk handler om. Den handler om vilkår i norske farvann og at de som jobber eller bruker arbeidshverdagen sin i norske farvann, enten på norske eller utenlandske skip, skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er ikke sånn i dag at alle de som seiler opp og ned langs vår kyst, har de gode arbeidsvilkårene som norske arbeidstakere har. Og det er helt riktig, som flere representanter påpeker: Nei, dette vil ikke nødvendigvis bedre lønns- og arbeidsvilkårene til norske sjøfolk, men det gjør at norske sjøfolk har en jobb å gå til også i framtiden. Det er jo dét denne saken handler om. Den handler om at norske sjøfolk ikke skal bli konkurrert ut av sosial dumping, av arbeidsvilkår fra Bahamas, Malta eller Caymanøyene. Det er ikke de landene skal bestemme hvilke lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde i Norge. Det skal vi bestemme i denne salen, og det er nettopp derfor vi tar grep. Vi styrker håndhevingen av norske regler i norske farvann. Vi setter ned foten for sosial dumping, og vi er tydelige: Når du opererer i Norge, skal du følge norske regler.

Dette handler om respekt for arbeidsfolk, enten de er norske eller utenlandske. Det handler om å ta tilbake kontrollen over norsk arbeidsliv, også til havs, og det handler om å sikre en maritim næring som bygger på kvalitet, sikkerhet og seriøsitet. Sjøfolk som jobber i norske farvann, skal ha en lønn å leve av, ikke en lønn å overleve på. Vi kan ikke ha et todelt arbeidsmarked der noen konkurrerer på lav lønn og sosial dumping og andre følger spillereglene. Vi har fortsatt mer å gjøre. Vi må fortsette å utvikle og forsterke regelverket, vi må sørge for at kontrollen er effektiv, og vi må stå samlet bak den norske modellen også til sjøs.

Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der det blir en tydelig grense og et skille i norsk politikk, der noen partier står på arbeidsfolks side, mens andre partier ikke gjør det. Det er dét denne saken handler om. Det har vært nok av eksempler hvor Arbeiderpartiet med flere nå tydelig står opp for arbeidsfolk, enten det er pensjon fra første krone, om det er å verne om sykelønnen, om det er å styrke det seriøse arbeidslivet. Det er dét dette handler om, og jeg er stolt over at Arbeiderpartiet står så rakrygget i denne saken, for det handler om norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann, og dette blir virkelig en merkedag for norske sjøfolk. Takk.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [11:19:02]: Jeg føler behov for å kommentere noen av kommentarene fra Fremskrittspartiet og Sivert Bjørnstad i særdeleshet. Det er jo heldigvis sånn at vi har et system i Norge som gjør at direktorater står i sin fulle rett til å komme med sine bekymringer og innspill i en sak som en regjering har til hensikt å legge fram. Og jeg er veldig takknemlig for kompetansen og det som kommer fra nettopp Sjøfartsdirektoratet, og har full tillit til den jobben som gjøres der. Men det betyr jo ikke at vi følger det som ble sagt der, til punkt og prikke. Og det har jeg heller ingen tro på at Fremskrittspartiet en gang, eventuelt i en ny regjering, skal gjøre med tanke på bl.a. Miljødirektoratet og de innspillene som kommer derifra.

Men til saken. Som sagt: Sjøfartsdirektoratet har erfaring og en høy kompetanse når det gjelder å føre tilsyn med norske skip og utenlandske skip i norske farvann. Og som sagt: Jeg har en stor forventning og tiltro til at Sjøfartsdirektoratet skal kunne utvikle en god tilsynsmetode for å føre tilsyn med skip i innenriksfart, og at slikt tilsyn vil egne seg for en risikobasert tilnærming.

Helt til slutt vil jeg også bare understreke at det er rederienes ansvar å sørge for at reglene følges. Vi skal nok klare få på plass et godt tilsynsregime, men rederiene har også et særskilt ansvar i denne saken. Takk.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:20:33]: Jeg følte behov for å si et lignende ord fra denne talerstolen, for det må ikke oppfattes slik at de som opererer langs norskekysten, driver med ulovligheter. De fleste fartøy som ferdes langs kysten, er altså underlagt internasjonale lønnsvilkår, som framforhandles mellom rederiene og hjemlandet til disse sjøfolkene. De er underlagt dette, og dette blir kontrollert, både av havnestat, av sjømannsorganisasjoner og av ITF. Det er ikke slik som det kunne høres ut som, at det er sosial dumping, som var ordet som ble brukt. Det er ikke det. Det dreier seg om å få på plass et norsk regelverk som egentlig blir enestående i Europa.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:23:16] (ordfører for sak nr. 16): Først vil jeg takke for samarbeidet i komiteen i saken jeg er saksordfører for, og for så vidt i begge sakene. Jeg tror jeg trygt kan slå fast at det er stor tilslutning i komiteen om viktigheten av å styrke både norsk og ukrainsk forsvarsindustri. Så er nok oppfatningen av tempoet i ulike prosesser og hva som er satt i gang og ikke satt i gang av regjeringen, mer ulik.

Norsk forsvarsindustri er av stor betydning for vår forsvarsevne og for våre allierte og nærmeste samarbeidspartnere, som Ukraina. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen har nødvendiggjort et forsvarspolitisk taktskifte, og for å lykkes spiller forsvarsindustrien en helt sentral rolle.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram «Veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien», og nå jobbes det for fullt med å implementere veikartet. Både dagens regjering og foregående regjering har derfor støttet opp om en kraftig økning av forsvarsindustriens kapasitet til å levere avansert sprengstoff, missiler, rakettmotorer og artilleriammunisjon.

La meg trekke fram noen eksempler. Regjeringen har inngått flere kontrakter med Nammo om levering av artillerigranater og bidrar i tillegg med milliardbeløp for å øke produksjonskapasiteten. Vi medfinansierer også Nammos prosjekt i ASAP med til sammen 322 mill. kr til bl.a. etablering av en tredje rakettmotorlinje til missiler, slik at Nammos produksjonskapasitet av rakettmotorer økes med 70 pst.

Vi bidrar med medfinansiering til Chemring Nobel gjennom ASAP, slik at Chemring Nobels produksjon av sprengstoffene RDX og HMX dobles og NTO firedobles. Vi samarbeider med Chemring Nobel for å se hva vi kan gjøre for å etablere en ny produksjon av avanserte eksplosiver som inngår i ammunisjon og missiler.

Vi medfinansierer også Kongsbergs ASAP-prosjekt med 200 mill. kr for produksjon av NSM- og JSM-missiler, slik at produksjonskapasiteten økes med hele 50 pst.

Avslutningsvis: Når det gjelder forslagene nr. 5 og 6, fra Høyre, vil jeg minne om at Nammo allerede har fått reservert nettkapasitet og er i gang med å bygge en ny fabrikk på Raufoss. Det pågår en dialog mellom Nammo og Elvia om en mulig løsning for ytterligere kapasitet. Dersom den ordinære prosessen for tilknytning ikke gir resultater, vil regjeringen sørge for at Nammo får den nødvendige nettkapasiteten i tide. Derfor framstår forslagene som noe overflødige, men vi ønsker ikke å stemme imot noe regjeringen allerede jobber med, og Arbeiderpartiet vil stemme ja til disse to forslagene.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:26:32]: Norsk forsvarsindustri er en avgjørende del av vår nasjonale beredskap og sikkerhet. I møte med en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa er det viktig at vi både styrker vår egen produksjonskapasitet og bidrar til Ukrainas kamp for frihet. Begge deler må ses i sammenheng, og vår produksjonskapasitet er avgjørende for støtten til Ukraina og oppbygging av eget forsvar.

Jeg vil takke komiteen for arbeidet og for vår felles intensjon om å styrke norsk beredskap og forsvarsevne. Vi deler intensjonene bak representantforslagene, men vil understreke at mange av tiltakene allerede er godt ivaretatt. I regjering la vi fram en ambisiøs langtidsplan for Forsvaret, en plan et samlet storting stilte seg bak. Nå er vi fem måneder inn i en ny planperiode. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er i stadig endring, og det vil bli behov for justeringer, men det er også viktig at planen gis rom til å virke. Samtidig må vi følge tett med, slik at vi kan gjøre nødvendige tilpasninger når det er mest hensiktsmessig.

Vi har også etablert et veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien. Dette er ikke bare ord, det er forpliktelser som følges opp med konkrete investeringer og milliardstøtte til strategisk viktige kapasiteter. Det er også behov for ytterligere konkretiseringer og tiltak. Det forventer vi at regjeringen følger nøye opp, i tett dialog med Forsvaret, industrien og relevante forskningsaktører.

Senterpartiet mener at mange av forslagene som fremmes i representantforslaget, allerede er dekket opp av det pågående arbeidet med å styrke Forsvaret, trygge landet og bidra til Ukrainas frihetskamp. Dette er et arbeid som har vært en viktig prioritering i denne stortingsperioden, og blir vel så viktig framover. Det er avgjørende at regjeringen arbeider med å sikre forsvarsindustrien tilgang på strøm, og at det utvikles en søkbar tilskuddsordning for oppskalering. Dette er tiltak som gir industrien forutsigbarhet og muligheter til å investere. Sikkerhetspolitiske hensyn må tillegges vekt.

Vi mener det er avgjørende å gi industrien forutsigbarhet og langsiktige rammer. Derfor skal veikartet følges opp med ytterligere konkretisering, slik at industrien kan investere og bygge kapasitet, noe de allerede er godt i gang med. Samtidig må vi sikre at regelverket og anskaffelsesprosesser er effektive og tilpasset dagens behov. Den kraftige satsingen på forsvar og beredskap vil i tiden framover bidra til at forsvarsindustrien tilføres økt kapital til å investere i egen kapasitet. Vedtatte budsjetter har allerede bidratt med direkte støtte i milliardklassen for å øke kapasiteten av strategisk viktige produkter. Senterpartiet vil fortsette å arbeide for en sterk nasjonal forsvarsindustri, for trygghet, beredskap og verdiskaping i hele landet.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:29:54] (komiteens leder): Høyre fremmer i dag seks ulike forslag som er ment for å styrke norsk og ukrainsk forsvarsindustri betydelig. Det er også et forslag fra Fremskrittspartiet som ligger til behandling. Intensjonen i de to forslagene er veldig mye av det samme. De kommer fra opposisjonen fordi det ikke går raskt nok med regjeringas arbeid.

Jeg hører både saksordføreren og andre snakke om alt regjeringa gjør. Det er helt riktig at det gjøres en god del, men jeg mener samtidig vi skal ta det på stort alvor når Forsvars- og Sikkerhetsindustriens Forening og mange av de store lokomotivene og enkeltbedriftene kommer med tilbakemeldinger om at det ikke er forpliktende nok, at det ikke inngås nok langsiktige kontrakter, at det ikke er nok kapitaltilskudd og garantier, og at det ikke er høyt nok tempo eller stor nok kriseforståelse. Det må tas på stort alvor.

Det er usedvanlig viktig at vi nå gjør vår del av jobben som må gjøres i Europa for å anskaffe mer våpen og ammunisjon til å forsvare oss. Vi er et land som har en veldig sterk og god industri, som leverer både til oss og til våre allierte – og ikke minst til Ukraina, i den forsvarskrigen de nå står i.

Jeg opplever at opposisjonen er både utålmodig og konstruktiv. Jeg har gjennom dagen i dag lagt merke til at det fra Arbeiderparti-regjeringas side påpekes at det egentlig ikke er nødvendig å vedta disse forslagene de nå støtter, fordi dette gjøres allerede.

Det er fascinerende hvordan Arbeiderpartiet jevnt over er motstander av alle forslag når vi behandler dem i Stortinget, men i det øyeblikk det blir klart at regjeringa kommer til å gå på et nederlag fordi det er flertall i Stortinget, opposisjonen har klart å samle flertall, skal Arbeiderpartiet plutselig stemme for og på toppen av det hele late som om det er Stortinget som slutter opp om regjeringas politikk.

Forslagene som i dag får flertall i Stortinget, knytter seg særlig til behovet for strøm i forsvarsindustrien. Nammo varslet for over to år siden at de kom til å ha et prekært behov for strøm hvis de skulle kunne øke produksjonskapasiteten. Energidepartementet. Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har sittet sammen i en arbeidsgruppe i godt over ett år. Samtidig er det fortsatt ikke funnet noen endelige og permanente løsninger. Det har også vært nødvendig med to runder med spørsmål fra kontrollkomiteen.

Det opposisjonen etterlyser i disse sakene, er rett og slett evne til å skjære gjennom, evne til å bestemme hva som er viktig, hva som skal ha prioritet og forrang. Hvis det er sider ved dette som er problematisk, må regjeringa komme til Stortinget og be om de nødvendige fullmakter. Det vil Stortinget da gi.

Jeg tar opp forslagene Høyre er en del av.

Morten Wold (FrP) [11:33:16]: Norsk forsvarsindustri er ledende i verden på en rekke områder. Mange forsvarsindustribedrifter er små og mellomstore bedrifter, og disse har ikke nødvendigvis økonomisk ryggrad til å påta seg risikoen ved å delta i utviklingsprosjekter i samarbeid med Forsvaret.

For å bidra til at norsk forsvarsindustri kan vokse og utvikle seg, er det avgjørende at samarbeidet mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt og industrien er forutsigbart og inkluderende også for små og mellomstore bedrifter. For å utnytte våre samlede ressurser på en god måte må det avklares hvilke oppgaver Forsvaret selv skal ivareta, og hvilke oppgaver industrien skal løse. I tiden fremover vil Forsvaret ha mer enn nok med å dekke behovene for personell til oppgaver som krever fagmilitær kompetanse. Det er derfor naturlig å se etter andre løsninger for oppgaver som kan bli løst gjennom strategisk samarbeid med industrien, og andre fleksible løsninger.

Fremskrittspartiet mener regelverk og beslutnings- og anskaffelsesprosesser må forenkles, slik at det kan jobbes raskere. Dette kan bety at vi må være villige til å akseptere en høyere risiko, men vi mener forsvarsevne, beredskap og forsyningssikkerhet må være styrende for videreutvikling av anskaffelsesregelverket.

Norge må fortsette å hjelpe Ukraina i deres forsvarskamp mot Russland. Våpenhjelp og annen støtte er avgjørende for at forsvarskampen kan fortsette. Fremskrittspartiet ser utfordringer knyttet til korrupsjon i forbindelse med investeringer i Ukraina. Vi må sørge for at det er et godt system og oppfølging for å forhindre at dette skjer. Fremskrittspartiet forutsetter at det er inngått avtaler som regulerer eventuelle videresalg til allierte eller andre, og som også ivaretar opphavsrettigheter til teknologi.

Forsvarsindustrien har behov for elektrisitet. Det har derfor vært fokusert mye på manglende tilgjengelighet på kraft og kapasiteten i nettet. Det er egentlig nok å vise til Stortingets vedtak av 6. mai i år, hvor man slo fast at man

«ber regjeringen iverksette nødvendige tiltak for at forsvarsindustrien og andre kritiske samfunnsfunksjoner med betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser kan gis særskilt prioritering av strømnett».

Som foregående taler også nevnte, gir regjeringen sin tilslutning til forslaget når man ser at det er flertall i Stortinget for noe lignende, og det er da litt underlig at dette forslaget som er fremmet, har fått så mye medieomtale og medført at regjeringen har gitt sin tilslutning, siden intensjonen allerede er ivaretatt gjennom tidligere vedtak, men som regjeringen da altså ikke har levert på.

Med det vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er en del av.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:35:59]: Det er behov for å styrkja norsk produksjon av forsvarsmateriell som ein del av den samla beredskapen. På eit overordna nivå, og i tråd med forsvarsforliket, er det einigheit om dette målet, at me skal få fortgang i produksjon av forsvarsmateriell, men der nokre legg ekstra stor vekt på volum, og at det skal skje endå raskare enn det det allereie er lagt opp til, har SV ein annan inngang til korleis denne auka produksjonen av forsvarsmateriell skal skje.

Norsk forsvarsindustri er i dag i stor grad integrert i utanlandsk – og særleg amerikansk – våpenindustri. Det skaper ikkje berre problem i handhevinga av den norske våpeneksportkontrollen, som eg er godt kjent med, det gjer òg produksjonen av nødvendig materiell til forsvaret av Noreg sårbart og avhengig. SV bruker difor sjansen til å minna om dette i merknadene våre til desse to sakene.

Våpenproduksjon handlar ikkje berre om volum og fart – det er òg sikkerheitspolitiske vegval, vegval som må stå seg over tid. SV meiner difor at forsvarsindustrien må innrettast meir etter norske og nordiske behov og vere mindre innretta mot eksport og produksjon av komponentar til våpensystem kontrollert av USAs våpenindustri. Det er nødvendig å ta meir nasjonal demokratisk kontroll over produksjonen, helst i samarbeid med nærståande land, som dei nordiske og nordeuropeiske.

SV meiner òg at sjølve produksjonen, særleg av enkelt forsvarsmateriell, bør vera plassert ulike plassar i landet for å sikra korte forsyningslinjer og god beredskap, mens meir avansert produksjon og større våpensystem bør samordnast med industrien i land Noreg deler sikkerheitsinteresser med, i staden for å gjera oss endå meir avhengige av USA.

Når det gjeld forslaget om å prioritera tilgangen til straum og nett, er SV av den klare oppfatning at dagens marknadsstyre med førstemann til mølla-prinsippet er overmodent for utskifting. Prioriteringa av straum til TikTok framfor Nammo er eit veldig tydeleg eksempel på dette.

SV sympatiserer difor med begge forslaga i tilrådinga, men me står ikkje i tilrådinga, fordi me meiner at dette allereie er vedteke. Eg viser då til vedtak nr. 605, som blei vedteke av eit einstemmig storting for kort tid sidan.

André N. Skjelstad (V) [11:39:10]: Vi står i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Krigen i Ukraina har vist oss at forsyningssikkerhet, produksjonskapasitet og teknologisk innovasjon ikke lenger er langsiktige mål, men akutte behov. Venstre støtter derfor helhjertet intensjonen bak representantforslaget; å styrke både norsk og ukrainsk forsvarsindustri og å gjøre det raskt og målrettet.

Venstre støtter derfor forslagene nr. 1–3, som er fremmet i fellesskap med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Disse handler om å gi kapitalinnskudd og garantiordninger til norsk forsvarsindustri, forbedre anskaffelsesprosessene i Forsvaret og utvikle en strategi for samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri.

Venstre mener imidlertid at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis forslag nr. 4 har vesentlige svakheter, der de ønsker å se på om det er flere av innsatsvarene forsvarsindustrien trenger i produksjonen, som kan produseres i Norge. Ja, vi kan gjøre oss mindre avhengig av land som Kina i verdikjedene våre, men vi må ikke kaste ungen ut med badevannet. Vi må se på dette sammen med våre nære allierte. Derfor fremmer Venstre et alternativt forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en analyse av om flere av innsatsvarene forsvarsindustrien trenger i produksjonen, kan produseres i Norge eller andre land Norge har et tett sikkerhetspolitisk samarbeid med, og hvordan det raskest og best kan skje.»

I forlengelsen av det fremmer vi også forslag nr. 7:

«Stortinget ber regjeringen samordne styrking av norsk forsvarsindustri så tett som mulig med EU.»

Jeg vil ta opp det med alvor. Under høringen til investeringsproposisjonen vi også behandler i dag, kom det fram at forsvarsindustrien i Norge fortsatt ikke opplever noen kriseforståelse hos norske myndigheter. Hvordan kan dette være mulig? Derfor ber vi i forslag nr. 6 om en konkret og tidfestet plan for å øke produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri. Venstre mener det ikke holder med intensjoner, vi trenger en forpliktende opptrappingsplan.

Det er viktig at små og mellomstore bedrifter også får en rolle i den opprustingen av forsvarsindustrien. Det er der innovasjon skjer, ikke minst innenfor droneteknologi. Derfor fremmer Venstre forslag nr. 8:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige tiltak for å øke små og mellomstore bedrifters anledning til å bidra til å ruste opp Forsvaret.»

Venstre mener at disse forslagene samlet vil styrke både vår egen beredskap og vår egen evne til å støtte Ukraina og gjøre norsk forsvarsindustri mer robust, moderne og integrert i det europeiske samarbeidet.

Jeg tar opp forslagene.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [11:42:03]: Innledningsvis vil jeg understreke at det er positivt at Stortinget setter produksjonskapasitet på agendaen. Behovet for økt produksjonskapasitet er et viktig saksfelt for regjeringen. Det er en styrke for oss at vi har sterk støtte i Stortinget når vi bidrar til økt produksjonskapasitet i norsk og ukrainsk forsvarsindustri.

I oktober 2024 la regjeringen fram et veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien, som vi nå er i ferd med å implementere. Jeg kjenner igjen mange av de forslagene som har blitt fremmet i Stortinget. Det gjør meg betrygget på at den retningen vi ga i veikartet, er riktig.

Så kan det være enkelt å tape av syne det regjeringen og Stortinget allerede har utrettet i fellesskap. Vi bidrar med om lag 1 mrd. kr til oppbyggingen av ny produksjon av artilleriammunisjon hos Nammo. Utbyggingen tidobler Nammos kapasitet. I tillegg har vi bidratt med 950 mill. kr til pågående prosjekter for å utvide norsk kapasitet til å produsere missiler, artilleriammunisjon, rakettmotorer og avanserte sprengstoffer. Dette er tiltak regjeringen har tatt initiativ til, men som Stortinget har gitt sin støtte til, og jeg mener vi sammen har gjort mye for å styrke norsk forsvarsindustris kapasitet.

Jeg kan bl.a. betrygge Stortinget med at Forsvaret kontinuerlig jobber for å forbedre anskaffelsesrutiner og inngå langsiktige kontrakter. Jeg kan også informere Stortinget om at FFI allerede har fått i oppdrag å kartlegge behov for å styrke verdikjedene for våre viktigste forsvarsprodukter. I tillegg jobber regjeringen strategisk for å bidra til oppbyggingen av ukrainsk forsvarsindustri gjennom teknologioverføring og anskaffelser. Dette arbeidet har allerede ført til at norske artillerigranater produseres i Ukraina.

Vi må kunne prioritere forsvarsindustriens nettilknytning når nasjonale sikkerhetsinteresser tilsier det. Dette definerte regjeringen som et behov i veikartet. En arbeidsgruppe i departementet bekrefter behovet. Vi har derfor igangsatt et hurtig lovarbeid innenfor rammene av utredningsinstruksen. Denne hjemmelen vil gjøre det mulig å prioritere forsvarsindustriens behov. At et samlet storting i dag støtter det, er jeg udelt positiv til.

Vi står tverrpolitisk samlet, og det er viktig, for det blir krevende framover. Det må prioriteres tøffere. Vi må vri sivil produksjon over til militær produksjon, og det gjør regjeringen. Derfor er jeg glad for at Stortinget i så stor grad slutter opp om den politikken.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:55:10]: Vi trenger fortgang i produksjonen av forsvarsmateriell. Behovet er stort, tiden er knapp. Sterke signaler og vedtak om at Norge vil anskaffe betydelig med forsvarsmateriell de kommende årene – ammunisjon, fartøyer, ubåter, helikoptre, droner og luftvern, og alt dette skal vedlikeholdes – er i seg selv en stimulans for investeringer. Forsvarskommisjonens rapport, FMR og LTP sier det samme. Det er også tydeliggjort hva som trengs. Det er ikke noen tvil om at vi da må benytte EØS-artikkel 123 og gi disse oppdragene til norsk forsvarsindustri.

Men la oss samtidig ikke glemme at også forsvarsindustribedriftene er kommersielle aktører og en del av landets markedsøkonomi, og at ingen annen bransje har fått sterkere signaler om å satse. Det gjelder hele produksjonslinjen. Landets største forsvarsbedrifter går med historisk høye overskudd og har en ordrereserve som strekker seg tiår inn i fremtiden. Ordreinngangen er sterk, aktiviteten er raskt økende, marginene er høye, og lønnsomheten er solid.

I dagens globale sikkerhetspolitiske bilde er det det offentliges fremste ansvar å sikre samarbeid med allierte og fjerne byråkratiske hindringer for å fremskynde anskaffelser, inkludert rammeavtaler. Overordnet har det ansvar for at forskning og utvikling skjer. I tillegg skal regjeringen passe på at man har personell til å drifte disse materiellanskaffelsene.

Det er ikke gitt at Forsvaret vil gå for raskere anskaffelser dersom staten sikrer subsidier eller tilskudd eller gir finansielle garantier til bedriftene i en allerede svært lønnsom næring. Det er heller ikke gitt at det er staten som skal sikre forsyningslinjene til de store bedriftene. Bedriftene selv har et betydelig ansvar. La oss ikke glemme at markedsøkonomien fremdeles er gjeldende, og at forsvarsindustrien inngår i denne. Det er ikke alltid slik at FSi har de riktige svarene. De har også en interesse av å få mer garantier. Finansielle garantier til leverandører i verdikjeden vil bidra til å fryse dagens leveransekjeder. Da vil effektiviteten gå ned, konkurransen reduseres, og innovasjonskraften svekkes. Vi må finne en balansegang. Det er veldig viktig at innovasjonskraften fortsetter, slik at underleverandører kan konkurrere ut andre underleverandører. Hvis man fryser det med garantiordninger, vil de samme underleverandørene hele tiden kunne levere til de store bedriftene. Det er uklok politikk, og det skaffer oss ikke noe mer forsvarsmateriell.

Jeg vil ta opp mitt eget forslag i sak 15, forslag nr. 6. Når det gjelder sak 16, vil jeg ikke støtte forslag nr. 1, det er akkurat det som jeg kommenterte. Jeg vil støtte forslag nr. 2 om å få fortgang i bestillingsoppdragene og anskaffelsesprosessene. Forslag nr. 3, 4, 5 og 6 er noe som forsvarsindustrien eller det offentlige ikke bør bruke tid på. Forslag nr. 7 er fornuftig og for øvrig noe regjeringen har meldt tilbake til Stortinget at den er i gang med.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:58:30]: Mens krigen raser i Ukraina, diskuterer vi her hjemme prioritering av strøm til dem som produserer våpen, og mens stadig flere ukrainske borgere mister livet i kampen for vår fred og frihet, diskuterer vi her hjemme hvorvidt det er nødvendig med langsiktige kontrakter for våpenprodusenter og underleverandører. Det er nesten ikke til å tro.

Krigen i Ukraina har lært oss hva moderne krigføring er. Det viktigste av alt er utholdenhet og behovet for store mengder våpen og ammunisjon. Som en av få produsenter av våpen og ammunisjon i Europa har Norge et særskilt ansvar. Vi må raskt øke vår egen våpen- og ammunisjonsproduksjon, ikke bare for vårt eget forsvar, men for at Norge og våre allierte skal ha den kapasiteten som trengs for å kunne forsvare oss. Derfor fremmer Høyre flere konkrete forslag for å styrke norsk forsvarsindustri. Forslagene omfatter å gi kapitaltilskudd og garantier for å øke antallet produksjonslinjer, øke bruken av langsiktige kontrakter, sikre forsvarsindustrien tilgang på strøm og få nødvendig oversikt over kritiske innsatsvarer.

I dag får vi flertall for vårt forslag om å sikre industrien prioritert tilgang på strøm. Det er avgjørende for både forsvarsindustrien og forsvarsevnen, og det skulle bare mangle. Arbeiderpartiet bruker for lang tid og tar ikke behovet for forutsigbarhet i våpenproduksjonen alvorlig nok. Ikke har de sørget for nok strøm, og ikke har de sørget for forutsigbarhet og langsiktighet, verken for produsenter eller underleverandører. Forutsigbarhet er avgjørende for at underleverandørene skal kunne investere i nødvendig kapasitet og kompetanse. Disse bedriftene er helt vesentlige i norsk forsvarsindustri og leverer kritiske komponenter til våpenproduksjon. Både våpenprodusentene og underleverandørene trenger langsiktige kontrakter og forutsigbare rammebetingelser. Utfordringen er at mange underleverandører opererer i et marked med lange utviklingsløp og høye investeringskostnader, men med usikre ordremengder.

De forslagene Høyre fremmer, men som dessverre ikke ser ut til å få flertall, er alle viktige for å sikre Norge, Ukraina og våre allierte tilstrekkelig med våpen og ammunisjon. Ukraina, NATO og Norge står sammen i dette, og alle er vi avhengige av langsiktighet, forutsigbarhet og økt kapasitet, både hos Nammo og hos bl.a. Dokka Fasteners. Nå er ikke tida for å nøle, nå er tida for handling. Hvis Dokka Fasteners skal rigge økt produksjon for å levere til Nammo, trengs det ikke nøling, det trengs handling nå, slik at kapasiteten er klar når bestillingene renner inn.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:01:42]: Å styrke norsk forsvarsindustri er blant de viktigste sakene Stortinget jobber med denne sesjonen. Det må vi legge til rette for, det er ingen tvil om det, men kanskje man skal konsentrere seg om der problemet faktisk er størst, og hvor Stortinget ikke allerede har tatt stilling til de ulike løsningene som kommer opp. Da retter jeg selvfølgelig oppmerksomheten mot forslaget fra Høyre, som handler om å prioritere strøm til forsvarsindustrien, noe Fremskrittspartiet er hjertens enig i, og som vi for øvrig også fremmet forslag om til Stortinget allerede før påske. Det ble vedtatt 6. mai i år, altså for ca. en måned siden. Å lytte til denne debatten om noe som allerede er vedtatt i Stortinget, for øvrig med langt tydeligere formuleringer enn det Høyre har foreslått i dag, fremstår litt underlig.

For det første var det krevd full sal i Stortinget 6. mai. Samtlige representanter som hadde mulighet til å møte, møtte og voterte. Det gjelder også Høyres og Arbeiderpartiets representanter som er til stede i salen her i dag. Dette er vedtatt med en langt tydeligere formulering enn det som ligger på bordet i dag, så jeg skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt diskuterer den saken.

Det fremstår også som at kommunikasjonen innad i regjeringen må være noe dårlig når forsvarsministeren og olje- og energiministeren tydeligvis ikke har pratet sammen om det viktige vedtaket Stortinget fattet 6. mai. Det virker som om man ikke tror at dette allerede er vedtatt. Det som i hvert fall er riktig, er at det har blitt fremstilt i media som om Arbeiderpartiet har snudd. Det er mulig Arbeiderpartiet har snudd – de snudde 6. mai, eller egentlig før påske. Det er ikke noe som har kommet opp i det siste. Det som gjør saken enda mer spesiell, er at media har kjøpt dette. NRK, med sitt budsjett på ca. 7 mrd. kr, har ikke engang oversikt over hva Stortinget har vedtatt eller ikke vedtatt. Det var litt spesielt å lytte til Politisk kvarter i morges, hvor man altså hadde en politisk diskusjon som var fundert på gale premisser. Sånn er det i dag. Jeg er glad for at Stortinget allerede har vedtatt – med en mye tydeligere formulering – det som er oppe når det gjelder elektrisitet og strøm til forsvarsindustrien. Det er i hvert fall godt.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [12:04:56]: Jeg tenkte jeg skulle presisere litt, for det gikk litt fort i svingene på slutten av mitt innlegg. Når man kun får tre minutter, er det litt vanskelig.

Når det gjelder Høyres forslag, er det mye likt det Fremskrittspartiet har fremmet, men fremdeles ligger det inne at man ikke tar inn over seg at forsvarsindustribedriftene tjener veldig, veldig mye penger. Klart de vil ønske å få bedre garantiordninger for sine underleverandører, men sannsynligvis er forsvarsindustrien den bransjen som gjør det best av samtlige bransjer, kanskje bortsett fra olje og gass – og Equinor, som sløser bort pengene sine på andre ting. Likevel er forsvarsindustrien den det går best med. En vet at det kommer store anskaffelser i de årene som kommer, og det har vi fått dokumentert i Forsvarssjefens fagmilitære råd og i langtidsplanen. Vi vet at det kommer. Det vil regjeringen måtte levere på, og det kan industrien faktisk forberede seg på.

Når det gjelder strøm, er det en annen diskusjon enn det som gjelder å finansiere underleveranser. Det vil være helt naturlig at de store bedriftene faktisk klarer å få kontrakter for underleverandører selv. Det er faktisk deres jobb å sikre underleveranser og ikke gå til staten for å be om en garantiordning for at underleverandørene skal levere. Jeg synes det er ganske viktig. Forslag nr. 1 fra Høyre er faktisk et ønske om det.

Jeg støtter imidlertid forslag nr. 2, som er at bestillingsoppdragene til forsvarsindustrien må komme raskere, og de må være mindre byråkratiske. Man må få bort det juridiske arbeidet betydelig, og man må gjerne bruke rammeavtaler. Forslag nr. 3, som omhandler en strategi for samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri, er veldig fornuftig. Der tror jeg regjeringen har langt å gå. Det gjelder ikke bare å pøse inn penger. De må faktisk få til et samarbeid som gjør at også norsk forsvarsindustri drar fordel av at regjeringen pøser inn milliarder til Ukraina – noe som er fornuftig, men vi må få forsvarsindustrien med.

Når det gjelder forslag nr. 4, mangler det den internasjonale dimensjonen, og jeg vil derfor heller støtte forslaget fra Venstre, som også snakker om dem vi har sikkerhetspolitiske avtaler med – at vi kan bruke disse, og ikke bare norske leverandører. Forslagene nr. 6–8 er noe forsvarsindustrien eller det offentlige ikke bør bruke tiden sin på, så jeg støtter altså ikke de forslagene.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:07:35]: Jeg er helt sikker på at dette med forsvarsindustri, forsvarsmateriell, forutsigbarhet og lange og gode rammebetingelser kommer til å bli debattert i Stortinget, men jeg er enda mer sikker på at dette også kommer til å være en av de viktigste agendaene regjeringen og ikke minst forsvarsministeren må ta stilling til framover.

Det ble laget et veikart som i utgangspunktet skal være en start på et strategiarbeid. Langtidsplanen sier kanskje mer enn noen gang at norsk forsvarsindustri skal styrkes, spesielt knyttet til bygging av disse standardiserte fartøyene. Jeg vil si at Stortinget i langtidsplanen var krystallklart på at det er store forventninger til norsk forsvarsindustri. De forventningene dreier seg ikke nå lenger bare om gjenkjøpsavtaler, det dreier seg om å være så attraktiv at det er norsk forsvarsindustri som skal bli foretrukket når investeringer skal gjøres i framtiden.

Jeg vil si at dette veikartet må videreutvikles. Vi satte det i gang da vi også satt i regjering. Det må videreutvikles på en slik måte at man til enhver tid er i tett dialog med forsvarsindustrien.

Jeg er også enig med representanten Tybring-Gjedde i at det må være en egenkraft i forsvarsindustrien til å kunne påvirke sine beslutninger. Det er ikke bra hvis man går inn for tidlig i prosessen, som gjør at man kanskje ved å berike noen, ekskluderer andre. Denne dynamikken her er særdeles viktig. Den er særdeles viktig fordi forutsetningene kommer til å endre seg hele tiden. Jeg er helt sikker på at når forsvarsministeren kommer tilbake til Stortinget før sommeren for å rapportere om status i Forsvaret, vil dette være et viktig poeng.

Hårek Elvenes (H) [12:10:34] (ordfører for saken): Regjeringen ber gjennom investeringsproposisjonen om Stortingets godkjenning til oppstart av to nye investeringsprosjekt og økt kostnadsramme for fire prosjekt som tidligere er godkjent av Stortinget. Investeringsprosjektene proposisjonen omtaler, er alle i samsvar med inneværende langtidsplan for forsvarssektoren, som et samlet storting har sluttet seg til. En samlet komité slutter seg til investeringsbeslutningene i proposisjonen og utvidelsen av kostnadsrammen på de prosjektene det gjelder.

Hva gjelder program Mime leveransebølge 3 – som for øvrig er en nokså kryptisk betegnelse, men på godt norsk er det altså Forsvarets kampnære IKT-systemer for sjø, luft og land – har komiteen merket seg Riksrevisjonens påpekning om at det fortsatt er betydelig risiko i dette prosjektet. Det kunne være interessant å høre fra ministeren i hans innlegg hvordan denne risikoen nå blir håndtert, med tanke på at dette prosjektet skal gå etter forutsetningene.

Prosjektet Landbasert transportstøtte ble vedtatt av Stortinget gjennom behandling av Prop. 66 S for 2017–2018. Dagens om lag 2 000 Scania-lastevogner er nå i ferd med å gå ut på dato. Det er allerede anskaffet en god del nye lastevogner, og denne proposisjonen legger til grunn at 340 nye lastevogner skal anskaffes.

De øvrige prosjektene er en konsekvens av tidligere stortingsvedtak i de to siste langtidsplanene for Forsvaret, og er således helt nødvendige investeringsprosjekt for å kunne gjennomføre det Stortinget tidligere har vedtatt. I så måte kan ministeren og regjeringen påregne Stortingets tilslutning til den framlagte proposisjonen.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:12:59]: Vi lever i tider da Europas sikkerhet trues av den russiske angrepskrigen mot Ukraina og økende interessemotsetninger globalt. For ca. ett år siden ble den nye langtidsplanen vedtatt av et enstemmig storting.

I proposisjon 99 S for 2024–2025 foreslår regjeringen å investere for over 15 mrd. kr. Dette er investeringer som følger opp den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. Oppbyggingen av den nye finnmarksbrigaden er i gang. Det er vedtatt at den skal inneholde en artilleribataljon som skal ha 24 skyts av samme type som Brigade Nord, og det får de nå.

En konseptvalgutredning er under arbeid og vil vurdere en eventuell ytterligere anskaffelse av skyts og ammunisjonskjøretøy. Våre om lag 200 lastevogner fra 1987 til 1996 – da vi anskaffet dem – nærmer seg slutten på sin tjeneste i Forsvaret. Vi anskaffer nå nye lastevogner. Det er i gang, og vi må nå gjenanskaffe lastevogner etter donasjon til Ukraina.

Program Mime er i fasen leveransebølge 3. Det vil gjenomføres som et treårig tiltak i årene fra 2025 til 2027. Etter Riksrevisjonens undersøkelse har Forsvarsdepartementet hatt en risikoreduserende helsesjekk av program Mime. Undersøkelsen avdekket vesentlig risiko ved programmet, og Forsvarsdepartementet følger nå opp iverksetting av en rekke tiltak for å bedre planlegging og gjennomføring av leveransebølgen.

Det er gjentatte ganger slått fast at EBA-tilstanden i Forsvaret er dårlig. Den personellrelaterte EBA har et stort etterslep i vedlikehold og behov for nybygg sett i lys av oppbyggingen av Forsvaret. Nå vil det etableres 250 befalskvarter på Ørland. Prosjektet skal erstatte kvarter som er avstengt og under avhending på grunn av HMS-relaterte forhold.

Å sikre bevegelsesfrihet i norsk farvann i en krise eller krig er essensielt. Det å kunne manøvrere egne maritime styrker og sikre mottak av alliert forsterkning som framføres med sjøtransport, er avgjørende for Norge og for våre allierte. Derfor vil man nå utvide omfanget av prosjekt Fremtidig maritime minemottiltakskapabiliteter og utvide og sørge for at det er nok materiell til å stille styrker og tilgjengelig for operasjoner innenlands og utenlands og drive styrkeproduksjon samtidig.

Ny langtidsplan ga føring for ytterligere styrking av Kystjegerkommandoen. En økning i kostnadsrammen for oppgraderingen vil nå gi økt evne til overvåking og bidra til situasjonsforståelse og økt redundans.

I en urolig verden må vi satse på forsvar og sikkerhet, og regjeringe i forslag prop. 99 S følger opp den nye langtidsplanen.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:16:20]: Investeringsprosjektene i denne proposisjonen er i tråd med vedtak og budsjettrammer den i foregående inneværende langtidsplan for forsvarssektoren som ble enstemmig vedtatt av Stortinget. Det er beskrevet en kostnadsramme for program Mime, som er behørig omtalt. Det er en kostnadsramme for eiendom, bygg og anlegg på Ørland.

Det er også en godkjenning av endring av kostnadsramme for fire materiellprosjekter. Det er både landbasert transportstøtte, artillerisystem, framtidig maritim minemottiltakskapabilitet og prosjekt som går på Kystjegerkommandoen og oppfølging og oppgradering av den.

Jeg vil nevne Forsvarets kampnære IKT-systemer i land-, luft- og sjødomenet, som skal moderniseres gjennom program Mime med mål om å sikre relevant og riktig evne til kommandokontroll, situasjonsforståelse og informasjonsdeling. Dette prosjektet er helt avgjørende for framtidig ledelse og koordinering på stridsfeltet og må prioriteres særdeles høyt.

Det er klart: Vi støtter forslagene på de andre områdene om å øke kapasitet og justere investeringsprosjektene, men Mime – jeg gjentar det igjen – må prioriteres særdeles høyt.

De andre tiltakene er nødvendige tiltak for å sikre at Forsvaret har det materiellet og infrastrukturen som trengs for å møte dagens og morgendagens trusler. Vi er særlig opptatt av at investeringene følger opp den enstemmige langtidsplanen for forsvarssektoren, og at de bidrar til å styrke hele forsvarsevnen, ikke bare gjennom materiell, men også gjennom å bedre vilkår for personell, drift og vedlikehold.

Riktig og nok personell er nøkkelen for å lykkes med denne langtidsplanen. Personellet i Forsvaret skal føle seg trygge i sine boliger og på arbeidsplassen. Det er derfor gledelig å se at regjeringen setter av midler til å erstatte eksisterende kvarter som ikke møter dagens krav til HMS.

Senterpartiet vil påpeke viktigheten av at forsvarssektoren kontinuerlig forbereder sin evne til å utøve risikokontroll og gjennomføre prosjekter innenfor vedtatte tids- og budsjettrammer. Nå har vi mye penger, og vi har lite tid, og det kreves betydelige ressurser for å få gjennomført hele denne rammen som skal sørge for at vi får økt stridskraft i kongeriket. Det er også avgjørende at vi sikrer framdrift i prosjektene, og at vi samtidig legger til rette for at norsk industri og kompetanse får en sentral rolle i gjennomføringen. Dette handler både om beredskap, og ikke minst om verdiskaping.

Jeg vil poengtere dette med verdiskaping. Når vi legger så mye penger på bordet gjennom et forsvarsløft, forventes det at man får en nasjonal verdiskaping utover dette.

Morten Wold (FrP) [12:19:36]: Dagens sikkerhetspolitiske situasjon fordrer at Norge bygger opp forsvaret og styrker båndene til våre nærmeste allierte. Som del av den vedtatte langtidsplanen for forsvarssektoren er materiellanskaffelser avgjørende for at Forsvaret skal ha tilfredsstillende kapasiteter og kapabiliteter. Den fremlagte proposisjonen gjør rede for prosjekter som er nødvendige for å komme fremover i implementeringen av forsvarsevnen, som er beskrevet i langtidsplanen.

Ettersom regjeringen ikke har fremlagt den påkrevde årlige rapportereringen av status i fremdriften av implementeringen av vedtakene i langtidsplanen, er det vanskelig å vite om det burde vært flere prosjekter i dette dokumentet.

Fremskrittspartiet er opptatt av at Forsvarets kapasiteter må styrkes så raskt som mulig. Det er derfor nødvendig å se investeringene i Forsvaret opp mot eventuelle nye behov og tilgjengelighet av materiell. Dersom det er behov for ytterligere investeringer i Forsvaret for å styrke norsk sikkerhet og forsvarsevne, må regjeringen komme til Stortinget og be om midler utover rammen av langtidsplanen. Flere partier har foreslått tiltak for å styrke norsk produksjon av forsvarsmateriell, uten at regjeringen har sett behovet for dette. Fremskrittspartiet forventer at regjeringen gjennom denne proposisjonen har ivaretatt de investeringsbehovene som er nødvendige for å holde fremdriften i langtidsplanen.

Når vi kommer til votering, vil Fremskrittspartiet støtte det løse forslaget som Venstre etter hvert kommer til å ta opp i sakens anledning.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:21:23]: Då eit samla storting blei einige om langtidsplanen for Forsvaret i fjor, fekk SV gjennomslag for ei erkjenning av at den nasjonale forsvarsevna er avhengig av å halda på og rekruttera personell. Store investeringar vil i beste fall ha liten effekt og i verste fall gå ut over forsvarsevna om dei ikkje blir følgde opp av ei styrking av personell, drift og vedlikehald. Gode vilkår for dei forsvarstilsette er avgjerande.

Eg finn grunn til å minna om dette når me behandlar ei sak om nettopp investeringar. Ubalansen mellom investeringar i materiell og personell har fått lov til å byggja seg opp over tid, og så langt er det ikkje blitt gjort kraftfulle grep for å retta opp i det. Det er avgjerande å stoppa den pågåande personellflukta i Forsvaret og halda på erfarent personell.

Rett skal vera rett, og eg vil rosa regjeringa for at dei har kome i gang med utbygging av fleire befalskvarter, i dette tilfellet på Ørland. Det er viktig å prioritera gode kvarter og anna personellnært EBA i Forsvaret, og prosjektet bør difor starta opp så snart som råd, med mål om sluttføring før 2029. Utan skikkeleg innkvartering kan me sjå langt etter godt kvalifisert arbeidskraft.

Så til IKT: Eg merkar meg at Forsvarsdepartementet har sett i verk ei undersøking og avdekt vesentleg risiko ved Mime-programmet, «særlig innen gevinstrealisering og økonomi, styring, og strategisk partnerskap». Dette er illevarslande, særleg med andre statlege IKT-skandalar friskt i minne. Regjeringa seier at det er sett i verk fleire tiltak, men det kjem ikkje fram kva slags tiltak dette er. Riksrevisjonen har på si side gjort det klinkande klart at det er behov for meir informasjon om risikoen med eit så viktig program, og kva slags tiltak departementet har sett i verk. SV etterlyser difor meir informasjon om Mime-programmet og kva regjeringa har gjort for å redusera risikoen.

Det er etter mi meining betre at Stortinget og offentlegheita får utfyllande informasjon nå, med moglegheit til å handla, enn at statsråden må møta til endå ei kontrollhøyring i etterkant. Difor tek eg opp SVs forslag om at regjeringa kjem tilbake til Stortinget om dette.

Ola Elvestuen (V) [12:24:30]: Vi i Venstre støtter selvfølgelig hovedsakene i denne innstillingen, både investeringene inn mot Mime-programmet, at man nå anskaffer nye lastevogner også i Forsvaret – det er vel 125 nye – og artilleriskyts til Finnmarksbrigaden, selv om vi også påpeker at det likevel er mangler ved prosjektet ved at det ikke er ammunisjonskjøretøy med i denne anskaffelsen.

Siden jeg har vært med og forhandlet på dette huset gjennom mange år, er jeg selvfølgelig enig i at vi nå også investerer i materiell til kystjegerkommandoen. Kystjegerkommandoen, som – om vi går tilbake til 2017 – var foreslått nedlagt, men som det er helt riktig at ble beholdt, og som nå utvikles videre.

Som det ble nevnt tidligere, har Venstre lagt fram forslag nr. 2:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om eksisterende og planlagte shelterkapasiteten på Ørlandet er tilstrekkelig i lys av erfaringene med droner i krigen i Ukraina.»

Selv om vi støtter de investeringene som nå gjøres på Ørland, er det klart at når vi nå ser hvor enormt rask utvikling av krigføringen i Ukraina er, på både materiell og bruken av materiell, og da i særdeleshet bruken av droner, hvor raskt den utvikler seg, stiller vi spørsmål ved om vi i tilstrekkelig grad omstiller oss for å møte den nye trusselen. Langtidsplanen stiller vi oss bak. Det er en tolvårig plan, men den er ganske tradisjonell i måten vi investerer på. Samtidig med at den skal gjennomføres, så må vi være forberedt på at det er en voldsom utvikling.

Vi så jo nå i helgen et veldig effektivt ukrainsk droneangrep mot russiske strategiske bombefly, som jeg tror ingen egentlig tenkte kunne få et sånt resultat som det fikk. Vi støtter Ukraina i deres kamp. Det er det bra at de lyktes så godt, men vi må også se på om vi er forberedt på den nye krigføringen som nå pågår. Vi skal også ta med oss at Russland, Kina og Iran samarbeider i sterkere og sterkere grad, ikke minst i samarbeidet om utviklingen av droner. Derfor er dette løse forslaget fra Venstre ett forsøk på å møte den nye utviklingen. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [12:27:52]: Vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, med den russiske angrepskrigen mot Ukraina og økende interessemotsetninger mellom Europa og USA. Når verden er urolig, må Norge ta mer ansvar for egen og alliert sikkerhet.

I Prop. 99 S for 2024–2025, som er til behandling i dag, foreslår regjeringen derfor at Stortinget tar stilling til investeringer til Forsvaret på mer enn 15 mrd. kr. Alle sakene som er omtalt i proposisjonen, er i tråd med Stortingets beslutninger ved behandlingen av langtidsplanen for forsvarssektoren, og er viktige for å realisere ambisjonene i planen.

Proposisjonen inneholder forslag til godkjenning av to nye investeringsprosjekter. Det ene gjelder utvidelse av Program Mime leveransebølge 3, som moderniserer Forsvarets kampnære IKT-systemer. Det andre nye prosjektet skal sørge for at det bygges 250 nye befalskvarter på Ørland hovedflystasjon. Videre inneholder proposisjonen forslag om endring av kostnadsrammene for fire tidligere godkjente prosjekter.

Finnmarksbrigaden skal bygges opp med nye kapasiteter, herunder egen artilleribataljon. Når det gjelder ammunisjonskjøretøy til skytsene, som skal anskaffes til bataljonen, planlegger regjeringen å komme tilbake til Stortinget med en egen anskaffelsessak om det så snart en pågående konseptvalgutredning for Finnmarksbrigaden er ferdigstilt.

Program Mime skal realisere kampnære IKT-systemer til Forsvaret. Både Riksrevisjonen og interne evalueringer har vist betydelig risiko ved programmet, og vi jobber med å ta ned denne gjennom en tiltakspakke innenfor styring, gevinstrealisering, leverandørstrategi og strategisk partnerskap og gjennomføringsevne.

Prosjektet for anskaffelse av framtidig maritim minemottakskapabilitet markerer et konseptuelt skille i Sjøforsvarets operasjoner, i retning av et mer autonomt og ubemannet konsept for å finne og uskadeliggjøre miner og eksplosiver i havet. Mange av løsningene som anskaffes i prosjektet, vil kunne kartlegge havbunnen og med det f.eks. rørledninger, og kan bidra til å håndtere trusler mot undersjøisk infrastruktur.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som slutter seg til regjeringens forslag om investeringer i Forsvaret. Alle prosjektene er viktige bidrag til å opprettholde og videreutvikle et troverdig og relevant forsvar i en krevende sikkerhetspolitisk tid.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [12:37:39] (ordfører for sakene nr. 18–19): Forsvaret trenger personell på hele linjen. Det er også poengtert i langtidsplanen. Det hjelper ikke å kjøpe avansert utstyr og systemer hvis man ikke har folk til å faktisk styre det. Man trenger fotsoldater, man trenger befal, man trenger instruktører, man trenger ledere, man trenger det aller meste. Denne proposisjonen er en start på denne prosessen.

Det er egentlig selvsagt det som vi skal vedta nå, om Endringer i forsvarsloven mv. Det at det er en plikt til å slutte i en jobb mens man kanskje har mest evne til å bidra, er en underlig konstruksjon, ikke minst når det er 60-årsgrense. Det er veldig positivt at det nå fjernes, og at vi kan bruke de ressursene vi har, når det er knapphet på arbeidskraft i nesten alle sektorer i Norge. At en legger om ordningen med avsluttende redusert lønn, er også rett fokus.

Jeg regner med at regjeringen ser på ordningen når det gjelder pensjoner, noe som også var et stort diskusjonstema i langtidsplanen og under høring, slik at man får orden på pensjonsordningene slik at de også lokker folk til å komme nordover. Det hjelper lite å bo i sør når vi alle trenger folk i nord. Det må være ulike tiltak der, også pensjonsordninger og alle andre ordninger, for å få det til. Jeg håper at regjeringen ser på det, og at det kommer.

Det er enkelte merknader fra partier i innstillingen, og de kan sikkert orientere om det selv, ellers er innstillingen fra komiteen enstemmig.

Trine Lise Sundnes (A) [12:39:30]: Nå har vi snakket om oppskalering av industri og strøm, og nå skal vi snakke om folk. Et forsvar med en personellstruktur i aldersmessig balanse er avgjørende for å sikre operativ evne, kompetanseoverføring og bærekraftig bemanning over tid.

En god aldersspredning gir Forsvaret tilgang på både den fysiske kapasiteten og den operative erfaringen som trengs. Yngre ansatte tilfører energi, nytenking og fysisk styrke, mens eldre arbeidstakere bidrar med erfaring, lederskap og kontinuitet. Uten en slik balanse risikerer Forsvaret å miste verdifull kompetanse, samtidig som det blir utfordrende å rekruttere og utvikle nye.

For å lykkes med dette, er det vesentlig at partene i Forsvaret, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, sammen utvikler og blir enige om personalpolitikken og de mange ordningene for ansatte. Jeg vet hvor utfordrende og mange ganger rett og slett svært vanskelig dette er, det å komme til enighet i forhandlinger. Uten representative og sterke parter på hver side av bordet er det så å si umulig.

Den norske modellen bygger nettopp på et organisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad der dialog og samarbeid mellom partene står sentralt. Dette sikrer at endringene og nye ordninger forankres bredt, og at ansatte har reell medvirkning i spørsmål som angår deres ansettelsesforhold. Gjennom slike prosesser kan Forsvaret tilpasse seg samfunnets behov, samtidig som det tas hensyn til ansattes rettigheter og forventninger.

Bortfall av plikten til å fratre ved 60 år, innføring av åremålsstillinger og omlegging av ordningen med avskjed med redusert lønnstilskudd innebærer at ansatte får større fleksibilitet og mulighet til å stå lenger i jobb dersom de ønsker det. Dette bidrar til å beholde verdifull kompetanse i organisasjonen og gir den enkelte økt valgfrihet i egen karriere. Samtidig stiller det krav til Forsvaret om å tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med en livsfasetilpasset personalpolitikk som også inkluderer eldre medarbeidere og deres muligheter til å bruke sine erfaringer på best mulig måte. For Forsvaret betyr dette at gode ordninger og en bærekraftig personellstruktur ikke bare er et internt anliggende, men også en del av den samfunnsmodellen som har gjort Norge til et trygt og velfungerende land.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke våre soldater for deres innsats. Tusen takk for valget om å beskytte landet og om nødvendig forsvare Norge.

Hårek Elvenes (H) [12:42:51]: Plikten til å fratre ved en særaldersgrense på 60 år har i realiteten vært en tvungen avskjed. Fjerningen av plikten til å fratre ved 60 år er godt begrunnet, men svært mange av høringsinstansene er kritiske, og det med god grunn. Også Forsvarsdepartementet mener at lovendringen vil forrykke aldersbalansen og «forsterke risikoen for at en økende andel av Forsvarets militært tilsatte ikke vil være helsemessig og fysisk skikket til å oppfylle kravene til stilling», og at en slik utvikling vil kunne få vesentlig negativ betydning for evnen til å løse oppdrag. Det sier Forsvarsdepartementet, som også foreslår denne lovendringen. Flere av høringsinstansene påpeker også den økte risikoen for at vi får en personellstruktur som ikke ivaretar operative krav over tid.

Forsvaret skiller seg fra andre organisasjoner. Militære lederstillinger krever profesjonskompetanse som utvikles internt i Forsvaret. Det vil være en risiko for at kvalifikasjonsstillinger på alle nivåer kan blokkeres av eldre personell, og/eller at vi får topptunge staber med offiserer som er gått ut på operativ dato, for å si det slik. Begrensningene i årsverksrammene har allerede i dag ført til reduserte muligheter til å rekruttere og utdanne yngre befal.

Utfordringen nå framover blir å matche kompetansen med Forsvarets faktiske behov. Vi vet at tilgang på erfarent personell er nødvendig for å kunne gjennomføre den omfattende langtidsplanen. I sum trenger forsvarssjefen nye personalpolitiske virkemidler for å kunne gjennomføre denne personellomorganiseringen som nå Stortinget vedtar. Det er ikke ønskelig at vi står i en situasjon der det er få søknader til avdelingssjefsstillinger og stabsstillinger i operative avdelinger, mens vi ser at stabene vokser. Det er en fare for at vi kan få topptunge staber med eldre offiserer ved den reformen som nå gjennomføres. Alt i alt er den godt begrunnet, ulike forhold veid mot hverandre, men dette er absolutt et forhold som forsvarsministeren bør være obs på.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:45:58]: Langtidsplanen for Forsvaret er ambisiøs. Det er store materiellprosjekter som skal gjennomføres. De krever innovasjon, og de krever ikke minst arbeidskraft. Det kommer til å bli flere ansatte i organisasjonen. Man skal øke volumet. Det blir et høyere antall treninger som skal gjennomføres, og den operative aktiviteten vil i stor grad også bli høyere og mer komplisert i framtiden.

Som nevnt er vi helt avhengige av nok og riktig kompetanse. Vi trenger altså soldater, spesialister, teknikere, offiserer og sivilt ansatte som ønsker å bidra til dette løftet. Derfor er det helt avgjørende at vi nå prioriterer personellet høyt og tilrettelegger for at Forsvarets ansatte blir godt ivaretatt. Militært personell tilsettes i Forsvaret, men kan disponeres i hele forsvarssektoren. Personellet kan i dag tilsettes enten midlertidig, fast til 35 år eller fast til 60 år. Det er kun sistnevnte tilsettingsforhold som gir rett til særalderspensjon og går under begrepet særaldersgrense. De juridiske rammene for øvrige tilsettingsforhold berøres derfor ikke av dette forslaget. Forslaget omfatter heller ikke sivilt ansatte i Forsvaret, der aldersgrensen er hjemlet i lov om aldersgrenser for statsansatte.

Senterpartiet støtter regjeringens forslag om å modernisere regelverket for særaldersgrenser og innføre åremål for toppledere i Forsvaret. Dette er viktige grep for å sikre fleksibilitet og bedre utnyttelse av kompetanse i hele aldersspekteret. Det er vi helt avhengige av. Det er også viktig at vi gjør dette på en måte som ivaretar tryggheten og forutsigbarheten for den enkelte ansatte. Det er svært viktig at også yngre legger seg disse signalene på minne. La meg presisere: Fjerning av plikten til å fratre for militært tilsatte med en særaldersgrense på 60 år endrer ikke pensjonsrettighetene deres.

Vi vet at Forsvaret i dag har store utfordringer med å rekruttere og beholde personellet. Det handler om lønn, arbeidsvilkår, bolig, pendling, familie og karrieremuligheter. Det handler om å føle seg sett og verdsatt, og det handler om å ha en arbeidsgiver som følger opp, ikke bare i krisetid, men i hverdagen. Mange som må gå av ved 60 år i dag, er ikke fornøyde med det. De ønsker å fortsette, de ønsker å bidra, og det gjelder altså ikke bare toppledere. Det gjelder folk i hele organisasjonen. Og det må vi aldri glemme. Vi snakker altså ikke bare om toppledere, vi snakker også like godt om teknikere og dem som da er på både lavere og midlere nivå i Forsvaret, og som driver med fag.

Vi investerer tungt i nytt materiell, men uten folk til å betjene og vedlikeholde det er det lite verdt. Derfor må vi sørge for at personellet har gode rammevilkår, og at vi bygger en kultur i Forsvaret som gjør at folk ønsker å bli og utvikle seg i tjenesten.

Morten Wold (FrP) [12:49:15]: Forsvaret har i dag utfordringer med å beholde personell. Det er også knyttet utfordringer til å rekruttere offiserer til en del lederstillinger. Det er derfor viktig at Forsvaret har en personellpolitikk som appellerer og sikrer fremtidig rekruttering, og at personellet beholdes. Personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Dagens arbeidsmarked gjør at det er stor rift om dyktige medarbeidere, og det gjelder også personell fra Forsvaret. Det å ivareta og forvalte personellressursene i Forsvaret på en god måte er avgjørende for at vi kan realisere den vedtatte langtidsplanen for forsvarssektoren.

I denne saken reagerer Fremskrittspartiet på at Forsvarsdepartementet benytter en fire år gammel høringsrunde som grunnlag for sine vurderinger, selv om en rekke forutsetninger er endret siden høringsrunden. Fremskrittspartiet mener innføring av åremål for toppledere i Forsvaret må gjennomgås, sett i lys av de store omleggingene av pensjonssystemet. De omleggingene som er gjort, vil kunne gi store negative pensjonskonsekvenser for den enkelte dersom åremålet ikke blir videreført, eller de gis ny stilling. Dette er etter Fremskrittspartiets oppfatning ikke tilstrekkelig vurdert i det forslaget som er lagt frem. Dersom åremål innføres for toppledere i Forsvaret, må kravet om retrettstilling eller et høyere sluttvederlag i større grad sikres. Dersom det ikke tas høyde for dette, vil det bli enda vanskeligere å rekruttere personell til åremålsstillinger.

Fremskrittspartiet oppfatter at avskjed med redusert lønn, ARL, har vært et viktig virkemiddel for å balansere personellstrukturen i Forsvaret. Når det gjelder sluttvederlag, vil Fremskrittspartiet i denne sammenheng vise til høringsinnspill til komiteen fra YS stat.

Regjeringens forslag tar ikke innover seg den endringen som kommer som følge av at plikten til å fratre nå fjernes. Dette innebærer at ARL vil være viktig også i tiden som kommer, for å balansere aldersstrukturen i Forsvaret. Fremskrittspartiet mener ARL som virkemiddel bør beholdes. Det er ikke til hinder for at ordningen med Forsvarets sluttvederlag innføres som et virkemiddel i tillegg. En slik tilnærming gir større fleksibilitet for å møte en større omlegging av pensjonssystemet som man ikke vet konsekvensene av.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:51:51]: Eg har i eit tidlegare innlegg i dag snakka om kor viktig det er med nok personell i Forsvaret, og at det er nødvendig å stoppa personellflukta. Denne saka handlar om ein liten bit av dette, korleis me skal behalda fleire folk i Forsvaret, og i hovudsak er dette fornuftige endringar som gjer at Forsvaret og samfunnet kan nyttiggjere seg den kompetansen og erfaringa som militært tilsette har, også etter fylte 60 år.

Rekruttering er sjølvsagt avgjerande, men me treng óg dei med lang erfaring, som sjølve ønskjer å fortsetja no når aktiviteten skal opp. Det er altså sånn at SV støttar dei føreslåtte endringane, men med eitt unntak, og eg viser til argumenta som føregåande talar hadde om at avskjed med redusert løn, såkalla ARL, er viktig å behalda også i den nye situasjonen, og at det ikkje er til hinder for å innføra Forsvarets sluttvederlag i tillegg. Men det er ei ordning som også dei forsvarstilsette sine eigne organisasjonar peiker på er viktig for å kunna behalda kompetent personell, og SV vil difor ikkje støtta avviklinga av avskjed med redusert løn.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [12:53:43]: Vi behandler i dag flere forslag som tar for seg viktige endringer i rammeverket for militært personell i Forsvaret. La meg gjøre rede for regjeringens vurderinger og svare på noen av de bekymringene som er blitt lagt fram,

Det har blitt nevnt at proposisjonen ikke tar høyde for nye pensjonsregler. Dette forslaget

bygger på at vi i januar i år inngikk en ny, bredt forankret avtale med partene i arbeidslivet. Vi hever fribeløpet for tidlig pensjon til 2,7 G. Det gir de tilsatte større økonomisk trygghet og valgfrihet. Jeg vil i tillegg nevne at i 2023 kom partene også til enighet om en avtale som sikrer at personer med særaldersgrense, inkludert forsvarsansatte, får et livsvarig tillegg i pensjonen på opptil 7,7 pst. Når vi innfører åremål for Forsvarets militære toppledere, er det for å sikre strategisk ledelse, dynamikk og fornyelse. Regjeringen ønsker å legge til rette for at forsvarssektoren skal kunne finne nye løsninger på personellmessige utfordringer, for å støtte opp under ambisjonene i langtidsplanen. Det vil bli opp til Forsvaret å tilpasse sin forvaltningspraksis sånn at innføringen av åremål vil fungere godt i praksis, både for arbeidsgiver og for personellet. Forsvaret vil bl.a. kunne tilby retrettstillinger i særlige tilfeller. Jeg har tillit at Forsvaret vil håndtere det på en god måte.

Når det gjelder ordningen med avskjed med redusert lønn, er det en ordning som er tilpasset en annen tid. Dagens ordning med avskjed med redusert lønn bidrar til å førtidspensjonere ansatte i 40–50-årsalderen. Ordningen går altså på tvers av målet regjeringen har, om at flere skal stå lenger i jobb. Avskjed med redusert lønn har vært svært lite brukt de siste årene. Jeg mener at den nye ordningen med et sluttvederlag vil være en mer fleksibel ordning som er bedre tilpasset den virkeligheten Forsvaret står i nå. Også her er det tillit til at Forsvaret vil tilpasse forvaltningspraksisen på en god måte og sørge for at den nye sluttvederlagsordningen ville være både rettferdig og forutsigbar for personellet. Husk at de som allerede har fått innvilget avskjed med redusert lønn i dag, beholder de rettighetene de har.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:04:48] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil først få takke forslagsstillerne for et engasjement jeg opplever at alle partiene i Stortinget deler. Konflikten i Øst-Kongo er dramatisk og har blitt trappet betydelig opp fram til nå nylig. Det er reell fare for at dette er en konflikt som også kan eskalere ut over Kongo, til hele regionen.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid om saken, og jeg vil også få rette en takk til utviklingsministeren for et godt svar på vårt forelegg. Det var mye viktig informasjon jeg tror er viktig å ha generelt, uansett om man er for forslagene eller ikke.

Det er for så vidt noen små og positive tegn som tyder på at både Rwanda og Kongo nå setter seg sammen og diskuterer en fredsavtale. Etter et møte i Washington 25. april, hvor partene bl.a. var enige om å respektere suverenitet og ikke støtte ulike former for ikke-statlige grupper, som Rwanda er beskyldt for å gjøre når det gjelder M23, er det rapporter om at det skal være diskusjoner om en fredsavtale som skal være levert 5. mai. Det er noe usikkerhet rundt det, men det viktigste er at partene ser ut til iallfall å snakke sammen. Det er viktig.

Forslaget er å fryse bistanden til Rwanda. Her er Høyre enig med regjeringa i at vi ikke bør gjøre det nå, men selvfølgelig ha det til vurdering. Den viktigste årsaken til ikke å gjøre det, er at denne bistanden – som er relativt beskjeden, på ca. 25 mill. kr – primært går til helse og til utdanning. Det vil altså ikke kunne ramme regjeringen, men svake grupper dersom man nå fryser bistanden. Det vil altså sånn sett ikke ha den effekten man ønsker å oppnå, som jeg tror alle partier er enige om.

Det illustrerer også et dilemma som stadig melder seg i utviklingspolitikken, og som vi har sett i mange andre sammenhenger også. I enkelte situasjoner kan det å stoppe eller fryse bistand faktisk gjøre situasjonen verre for en del av de gruppene man ønsker å hjelpe eller beskytte, fordi de da også får et slags syndebukkstempel når bistand forsvinner på enkelte områder.

Det er flere både norske og internasjonale institusjoner involvert i bistanden som da primært går til utdanning og helse i Rwanda. Det er – etter alt vi kan vurdere, iallfall – organisasjoner som også gir god støtte og hjelp til mennesker som trenger det, i en krevende situasjon.

Even Eriksen (A) [13:07:57]: Jeg vil takke komiteen, utviklingsministeren og forslagsstillerne – for å sette saken på dagsordenen, for å opplyse saken og for et godt samarbeid. Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren for et godt stykke arbeid.

Vi er dypt bekymret over den opptrappingen vi ser i konflikten i Øst-Kongo. Vi er derfor enig med forslagsstillerne og deler deres intensjoner med hensyn til den alvorlige situasjonen, og at det bør skje en endring. Det er store ødeleggelser M23 påfører en allerede hardt rammet sivilbefolkning.

Et grunnleggende prinsipp er at folkeretten gjelder for alle, og alle parter har en plikt til å respektere den. Jeg er glad for at Norge har vært tydelig i sin fordømming av M23s offensiver og Rwandas støtte til dem.

Norge har sluttet seg til listeføringer i EUs restriktive tiltak mot personer og organisasjoner som bidrar til konflikten i DR Kongo. Det er bra.

Når det gjelder bistand, er, som saksordføreren redegjorde veldig godt for, Norges bruk av bistandsmidler i Rwanda begrenset. I fjor ble det utbetalt omtrent 21,3 mill. kr til Rwanda. Mesteparten gikk til helse, til skole og til samarbeid på skatteområdet. For i år er det foreslått en bistandsinnsats på 24,6 mill. kr, som skal gå til mye av de samme områdene, i tillegg til å styrke kvinners stilling.

Det at en vesentlig andel av vår bistand går til helse og utdanning, betyr at en suspensjon av bistanden vil være lite treffsikkert for å oppnå det vi alle ønsker. I stedet for en slutt på konflikten er det en risiko for at en bistandssuspensjon vil kunne gå ut over vanskeligstilte som ikke har noe ansvar for rwandiske folkerettsbrudd i Øst-Kongo.

Vi støtter derfor selvsagt regjeringens linje om å holde dialog og kontakt gående, samtidig som statsråden i brev til komiteen slår fast at spørsmålet kan aktualiseres og vurderes på nytt på et senere tidspunkt, hvis det er mer sannsynlig at suspensjon av bistand faktisk kan føre til at vi oppnår den målsettingen vi alle er ute etter, nemlig en slutt på konflikten.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:10:46]: I likhet med de fleste andre i denne salen, om ikke alle, er jeg svært bekymret over situasjonen i Øst-Kongo. Vi støtter Norges arbeid med å forsvare folkeretten generelt og suverenitet og territoriell integritet spesielt. Derfor var det viktig at regjeringen fordømte opprørsgruppen M23s offensiv og Rwandas støtte til M23.

Dersom Stortinget skal instruere regjeringen i denne typen utenrikssaker, må det foreligge svært prinsipielle spørsmål, etter min oppfatning. Hvorvidt og når Norge skal suspendere bistand til et land som er deltaker i en pågående konflikt, må ta høyde for mange faktorer – faktorer som detaljert kunnskap om hva som skjer på bakken, hva som skjer i andre hovedsteder, eller hva som skal til for at aktører flytter på seg. Vi på Stortinget har ikke samme oversikt eller kunnskap som regjeringen, men det er svært viktig at vi har denne typen debatter, hvor vi får innsikt i hva som foregår. Det setter jeg personlig stor pris på.

Målbildet er vi alle enige om, og regjeringen er åpen om virkemiddelbruk. Da tenker jeg at vi skal gi dem den tilliten – tillit til å vurdere hvorvidt og når man skal ta i bruk forskjellige virkemidler, som f.eks. bistandsfrys.

Å instruere regjeringen i denne saken, slik forslagsstillerne ønsker, kan tvert imot virke mot sin hensikt ved å frata regjeringen viktige kort på et senere tidspunkt når det har størst effekt, eller svekke regjeringens diplomatiske kanaler til styresmaktene i Kigali.

Jeg ønsker virkelig regjeringen lykke til i arbeidet videre med å gjenopprette respekten for folkeretten og bidra til fred i den demokratiske republikken Kongo.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:13:13]: Den demokratiske republikken Kongo er sjølve skuleeksempelet på det me kallar ressursforbanninga, nemleg at eit land som er rikt på naturressursar, har større sannsyn enn andre for å bli herja av krig, konflikt og korrupsjon. Minerala og dei andre rike naturressursane til Kongo har ikkje kome innbyggjarane til gode. I staden har utanforståande krefter berika seg på kostnad av det kongolesiske folket. Før var det kolonimakta Belgia, eller rettare sagt Leopold II, med sitt særleg brutale kolonistyre, i den seinare tida har det vore særleg Rwanda og ulike brutale militsar.

I Kongo har generasjonar levd i og med krig. Unge i det austlege Kongo kjenner ikkje til eit liv utan krig, og opptrappinga i vinter var urovekkjande. M23 tok kontroll over nye område, og dei humanitære lidingane auka betydeleg.

Eg vil takka Venstre for å setja ein krig som sjeldan når norske avisspalter på dagsordenen her i Stortinget.

Noreg bør gjera alt me kan for å stoppa krigen og auka den humanitære støtta. SV støttar difor forslaget om at Noreg skal arbeida aktivt i internasjonale forum og med fredsarbeid for å fremja ei fredeleg løysing på konflikten i Kongo, og for å sikra at alle partar respekterer menneskerettane.

Det er ingen tvil om at Rwanda støttar opp om M23. SV har difor fremja forslag om at Noreg bør ta initiativ til ein internasjonal våpenembargo mot Rwanda. Det er eit forslag me skal stemma over seinare denne veka. Men når det gjeld bistandskutt, er me ikkje einige med Venstre. Å kutta norsk bistand til Rwanda vil ikkje svekkja rwandiske styresmakter og deira involvering i den kongolesiske krigen. Tvert imot: Me trur det fyrst og fremst vil ramma marginaliserte grupper. Ein god del av norsk bistand til Rwanda går til sivilsamfunnsorganisasjonar, og sivilsamfunnet er avgjerande for å halda rwandiske styresmakter ansvarlege når det gjeld menneskerettar og folkerett. Noreg bør difor heller styrkja enn svekkja støtta til det rwandiske sivilsamfunnet.

Med det tek eg opp forslaget som SV har saman med Venstre.

Ola Elvestuen (V) [13:16:20]: Som siste taler også trakk fram, har situasjonen øst i Den demokratiske republikken Kongo vært veldig alvorlig gjennom mange tiår med krig, konflikt og undertrykkelse, og den siste runden er opprøret nå med militsen M23, støttet av Rwanda, og som i vinter overtok byene Goma, Bukavu og også store andre områder i Nord- og Sør-Kivu, øst i Den demokratiske republikken Kongo. Det er ingen tvil om at det er Rwanda som gir sterk støtte til M23, og også militær tilstedeværelse i Den demokratiske republikken Kongo. Det er våpenleveranser, det er koordinering, og det er ingen tvil om at det er Rwanda som er en støttespiller og pådriver for M23 og for den undertrykkelsen og de menneskerettsbruddene som nå pågår fra deres hånd øst i Den demokratiske republikken Kongo.

Fra Venstres side mener vi at det er viktig at det internasjonale samfunnet reagerer på dette, mot Rwanda. Det er viktig at vi gjør det med de virkemidlene som vi har. Vi mener derfor det er riktig å suspendere den norske bistanden til Rwanda inntil landet avslutter sin støtte til M23, og at vi også må arbeide aktivt internasjonalt for å fremme en fredelig løsning. Så er vi klar over at det her har vært en utvikling med en fredsprosess, at det har vært en kontakt mellom Kagame og Tshisekedi om en mulig fredsavtale, men fortsatt er det sånn at M23 står i områdene øst i Den demokratiske republikken Kongo. Vi mener også at Norge må slutte seg til EUs sanksjoner knyttet til situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo.

Til slutt har jeg lyst til å si: Vi snakker nå om bistanden, og den kan fryses, men Norge har jo et tettere forhold, både til Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo, som også brukes, for Norge sitter jo sammen med Rwanda og leder høyambisjonskoalisjonen mot plastforurensning. Hvordan skal vi reagere i den i forhold til dette? Det er klart at også der må dette være med i hvordan vi forholder oss til Rwanda. Vi har også et tett samarbeid med Den demokratiske republikken Kongo i regnskogsamarbeidet, hvor vi jo har et omfattende samarbeid som vi også trenger å støtte opp under.

Jeg mener det er viktig at vi reagerer. Det kan ikke bare være dialog.

Med det tar jeg opp Venstres forslag i saken.

Statsråd Åsmund Aukrust [13:19:41]: La meg starte med å takke for det som jeg synes har vært veldig mange gode innlegg.

Jeg synes det er veldig bra at denne saken kommer på agendaen. Den får jo ikke den oppmerksomheten den fortjener internasjonalt, den veldig dramatiske situasjonen i Kongo, men det er veldig bra at Stortinget så entydig kommer med en norsk linje, som jo i all hovedsak er den samme linjen som det regjeringen har, med den veldige bekymringen for opptrappingen av konflikten i Øst-Kongo, for de lidelsene som sivilbefolkningen utsettes for, og bekymringen for at dette kan bli en enda verre konflikt, både i Kongo og i hele regionen.

Så la meg bare dvele litt ved noen av de forslagene som har kommet opp. Det er kommet forslag om bistandsfrys. For 2025 er den planlagte innsatsen for Rwanda på 24,6 mill. kr, og det er, som det har vært sagt tidligere i debatten, penger som går til å styrke kvinners rettigheter, helse, utdanning og godt styresett. Støtten kanaliseres gjennom norske kanaler: Universitetene i Agder og Bergen, skatteetaten, NLA Høyskolen, Sykepleierforbundet og CARE. Jeg tror at det å fryse samarbeidet med disse organisasjonene ikke får noen som helst betydning for befolkningen i Øst-Kongo. Jeg tror tvert imot, som saksordføreren var inne på, at det er veldig mange dilemmaer knyttet til det å fryse bistanden. Det kan ofte gå ut over de menneskene vi ønsker å hjelpe i de landene hvor vi engasjerer oss. Skulle dette vært aktuelt, mener jeg det burde vært sammen med en rekke andre land, og det er noen land som har fryst samarbeidet, men de fleste har altså ikke gjort det.

For denne regjeringen er forsvaret av folkeretten kanskje det aller viktigste i utenriks-, utviklings- og sikkerhetspolitikken. Det er den samme folkeretten som forsvarer Norge, som forsvarer folkene i Gaza, Ukraina, Sudan, Kongo – og på hele kloden. Derfor har vi vært veldig tydelige og fordømt M23 sine offensiver og Rwanda-støtte til M23. Kongos suverenitet og territorielle integritet må respekteres.

Det kommer forslag her om at dette bør vi ta opp i internasjonale fora. Det gjør Norge, både direkte med rwandiske myndigheter og i alle andre fora hvor dette kan være aktuelt. Kanskje aller mest aktuelt har det vært i FNs menneskerettighetsråd, men også i andre fora har Norge tatt opp dette. Vi støtter opp om de initiativer som søker en fredelig løsning på konflikten, og som det har vært sagt i debatten, har det nå vært noen gode initiativer som vi håper at vi kan lykkes med.

La meg bare til slutt si at det også har kommet, ser jeg, forslag om at vi skal slutte oss til EUs restriktive tiltak mot personer og grupper. De tiltakene og listeføringen ble vedtatt av EU 17. mars, og det sluttet Norge seg til allerede 20. mars, så det forslaget tror jeg allerede er godt ivaretatt.

Erlend Larsen (H) [13:27:20]: Stortingsmeldingen vi nå behandler, om droner og ny luftmobilitet, er et resultat av et representantforslag fra Høyre som ble behandlet i Stortinget for halvannet år siden. Norge etablerte vår første dronestrategi i 2018, og det var på tide med en oppdatering. Det har også vært ekstra morsomt å følge stortingsmeldingen, siden vi har hatt et større eierskap til den enn hva som er vanlig. Resultatet er bra, men kunne vært mer framoverlent og offensivt. Takk til komiteen for et godt samarbeid.

Droner har gått fra å være enkle leketøy til å bli svært avanserte digitale plattformer som blir tatt i bruk på stadig flere områder. Vi klarer ikke å se hvilket potensial droner har. På den ene siden vil droner løse flere samfunnsoppgaver og bli effektiviserende. På den andre siden blir det store antall droner en utfordring for den øvrige og tyngre luftfarten. Det er med andre ord viktig å få til en god og sikker integrering av droner. Flysikkerhet har førsteprioritet.

Luftmobilitet handler om nye typer luftfartøyer som kan frakte passasjerer og tyngre gods. Utviklingen av nye luftfartøyer skaper nye muligheter og utfordringer med nye former for luftmobilitet. Ny luftmobilitet vil utfordre den tradisjonelle luftfarten, bl.a. gjennom regelverket.

Droner og ny luftmobilitet medfører økt risiko for luftfartsulykker og hendelser, kriminalitet og sikkerhetsutfordringer. Stortingsmeldingen tar også for seg utfordringer knyttet til den enkeltes privatliv.

Samtidig som det er behov for et godt regelverk som ivaretar fly- og samfunnssikkerheten på en god måte, må regelverket være enkelt og effektivt å forholde seg til. Det er også viktig å legge til rette for utvikling og produksjon av droner i Norge, gjennom både virkemiddelapparatet, godkjenningsprosesser, tilrettelagte områder for testflygninger og så videre. Medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre står sammen om et forslag om å be regjeringen sikre testarenaer og etablere luftrom avsatt til testing av ubemannet luftfart utenfor synsrekkevidde.

De samme partiene sto også bak et forslag om å be regjeringen sørge for at staten i sine anskaffelsesrutiner legger vekt på sikkerhetsaspektene og ikke anskaffer programvare og droneteknologi fra land Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med. Dette forslaget har Høyre trukket seg fra fordi det er for firkantet og vil skape for store begrensninger i utviklingen av dronemarkedet. Høyre har derfor gått sammen med Arbeiderpartiet og Venstre om et åpnere forslag, men med samme intensjon om å ivareta samfunnssikkerheten.

En svakhet ved stortingsmeldingen om droner og ny luftmobilitet er at den i for liten grad tar inn over seg grenseområdet til militær sektor. Det er sivile bedrifter som utvikler våpen for Forsvaret. Vi i Høyre kommer derfor med et løst forslag hvor vi ber regjeringen legge til rette for at norsk forsvarsindustri får mulighet til å fly og teste droner med våpen i sine våpentestområder.

En oppsummert stemmeforklaring: Høyre står inne i komiteens forslag nummer en og tre, men ikke nummer to, slik det står i innstillingen. Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre er del av.

Jone Blikra (A) [13:30:24]: Jeg vil også starte med å takke for et godt samarbeid i komiteen, og jeg er glad for at komiteen på mange av de områdene som er beskrevet i dronemeldingen, har klart å finne fram til gode formuleringer og forslag.

Det er forventet en enorm utvikling innen nye luftfartøy, og det åpner opp nye mobilitetsløsninger som for få år siden var utenkelige. På de fleste samfunnsområder vil droner og nye former for luftmobilitet endre, forenkle og effektivisere hverdagen. Men vi må også håndtere de utfordringene som følger med. Meldingen omhandler i hovedsak sivil sektor. Det er åpenbart at droner og luftmobilitet også vil ha stor betydning for militær sektor, og jeg er derfor glad for at regjeringen har igangsatt arbeid med en egen dronestrategi for forsvarssektoren. Det er synergier mellom sivil og militær bruk av droner. Det er derfor viktig at vi i behandlingen av denne stortingsmeldingen ikke fatter vedtak som kan få utilsiktede negative følger for de vurderingene som må gjøres i en dronestrategi for forsvarssektoren.

Det er likevel naturlig at vi også i behandlingen av denne stortingsmeldingen har søkelys på den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er akkurat her vi må sørge for å balansere vårt ansvar og behov for å sikre norske sikkerhetsinteresser med vedtak som samtidig sørger for at norsk beredskap og sikkerhet blir ivaretatt. Vi må bidra til å bygge opp norsk teknologi som muliggjør utvikling av produksjon av norske droner med norsk droneteknologi.

Jeg er derfor glad for at et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, med et løst forslag i saken har kommet med et alternativ til innstillingens forslag til vedtak II. Dette alternativet til innstillingen er en helt nødvendig justering. Teksten i det alternative forslaget understreker og forsterker det sikkerhetspolitiske fokuset ved dronevirksomhet, samtidig som den gjennom tillit understreker etatenes og bransjeaktørenes ansvar for skikkelige, risikobaserte vurderingskriterier ved anskaffelser til statlig sektor.

Herved er det løse forslaget, som er et alternativ til innstillingens forslag til vedtak II, tatt opp. Jeg vil også varsle at Arbeiderpartiet i voteringen vil støtte innstillingens forslag til vedtak I om testarenaer, og også Høyres løse forslag om testing av våpen fra droner.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:33:12] (leiar i komiteen): Noreg er eit langstrekt land, eit fantastisk land, men der vi har utfordringar med tanke på avstandar og det å binde landet saman, det å sørgje for gode løysingar både for persontransport og for å frakte varer og gods. Dronar og ny luftmobilitet er noko som gir perspektiv og moglegheiter for framtida med tanke på å binde landet meir saman og finne nye løysingar for korleis ein kan bidra til levering av post, pakkar og anna gods, men òg innan søk og redning, slik det allereie vert brukt i ein del samanhengar. Men då må vi vere offensive og proaktive når det gjeld teknologiutvikling. Vi må satse på oppbygging og understøtte dei initiativa som finst ulike plassar i Noreg allereie i dag når det gjeld dronar, ny teknologi og teknologiutvikling, og bidra til å styrkje dei miljøa. Senterpartiet er med på fleire forslag i innstillinga som nettopp understrekar behovet for støtteordningar og insentiv i så måte. Det vil bidra til både arbeidsplassar og verdiskaping, men òg til å kunne styrkje norsk beredskap.

Vi er òg opptekne av at ein kan bruke droneteknologi på nye område og vil bidra regulatorisk til at det skal vere enklare, m.a. på eit område som høgdevindkraft, som eg viser til i innstillinga. Eg besøkte sjølv bedrifta Kitemill på Lista for nokre veker sidan. Det er viktig å leggje til rette for slik ny energiproduksjon som har potensial til å produsere betydelege mengder med eit langt mindre avtrykk enn mange andre nye typar energiproduksjon.

Så til det som går på sikkerheit og beredskap. Det har vorte jobba godt med innstillinga på mange område, og det har vore ein god prosess i komiteen. Difor er eg litt overraska over at det i salen i dag kjem nye og endra forslag frå partiet til saksordføraren. Nettopp fordi dronar får auka kapasitet og rekkjevidde og vert brukte av m.a. politiet i søk og redning og inn mot både militære installasjonar og andre kritiske objekt i Noreg, ser vi det frå vår side som særdeles viktig å sørgje for å ha kontroll, ivareta sikkerheit og beredskap og ikkje anskaffe frå land som Noreg ikkje har sikkerheitssamarbeid med. Risikovurderingar gjer ein allereie i dag, men vi må setje nokre tydelege grenser.

Eg vil med det ta opp dei forslaga som Senterpartiet har åleine og saman med andre, og vil òg varsle at vi vil stemme for forslag nr. 12 frå Høgre, som er lagt fram i dag, mens vi ikkje vil stemme for det alternative forslaget som vart lagt på bordet av Arbeidarpartiet, Høgre og Venstre.

Morten Stordalen (FrP) [13:36:39]: Mye har skjedd siden de første dronestrategiene ble lagt fram for Stortinget, det er ikke noen tvil om det. I en usikker tid med mer krig og uro rundt oss ser vi hva droner gjør, og hva droner brukes til. Sånn sett synes Fremskrittspartiet det er uheldig at ikke Forsvaret er inkludert og tatt med i meldingen når det skal være en helhetlig melding om dronestrategi.

I likhet med Senterpartiets Gjelsvik lurer jeg når man senker terskelen for å kunne anskaffe droner fra dem vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Særlig synes jeg det er spesielt at i en tid hvor vi snakker om Kina og andre som vi ikke har det samarbeidet med, refererer man i mediene til at også politiet akkurat har inngått avtaler. Da lurer jeg på hvor regjeringen har vært hen. Man har snakket om sikkerhet og beredskap, og så skal vi da senke terskelen sammenlignet med det forslaget som egentlig var i innstillingen, som var en flertallsinnstilling. For Fremskrittspartiet er det ikke et argument at man akkurat har inngått avtaler. Tvert om haster det da enda mer å stramme inn. Det finnes andre produsenter. At det er ubehagelig for noen etater at man har inngått samarbeid med Kina om dronekjøp, forandrer ikke det faktum at alvoret er her.

I Fremskrittspartiet savner vi en mer helhetlig strategi som også reflekterer Forsvaret, og vi savner konkrete, målrettede tiltak. Meldingen bærer preg av at man bygger reguleringer lag på lag på lag, som bare gjør det enda mer uforståelig, og ikke enklere – tvert om.

André N. Skjelstad (V) [13:38:45]: I løpet av det siste året har det vært mye fokus på droner. Fra å være leketøy er dette blitt en nødvendighet, med ny teknologi som hele tiden utvikler seg. Droner er en del av beredskapen, både i sivil sammenheng, i søk og beredskap, innen nye muligheter og ikke minst i Forsvaret. Effektivisering av en del ting vil en også kunne få til.

Så er det litt spesielt å høre fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet at en da ikke skal bruke det som er tilgjengelig, når vi ikke har tilsvarende. En kan gjerne mene det, og gjerne mene at vi skal sakke akterut, men jeg tror, i likhet med Høyre og Arbeiderpartiet, at det er en nødvendighet at vi går videre. Vi kan ikke sakke akterut. Uansett: Venstre vil støtte de forslagene vi står inne for, og vi vil støtte det løse forslaget fra Høyre, som er lagt fram i dag.

Mona Fagerås (SV) [13:40:10]: Droner er spennende. De gir oss noen uendelige muligheter innenfor post-, pakke- og matlevering, og teknologiutviklingen skjer raskere enn lynet. Det skjer noe nytt hver dag.

Ta f.eks. krigen i Ukraina, hvor droner spiller en vesentlig rolle. Jeg ser fram til en stortingsmelding om forsvar og droner.

Når det gjelder stemmeforklaring, har jeg bare lyst til å si at SV kommer til å støtte løst forslag nr. 11. Vi trekker oss altså fra det opprinnelige forslag nr. 2 og stemmer for løst forslag nr. 11. Så kommer vi til å stemme imot løst forslag nr. 12.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [13:41:19]: Det er fint at vi nå har fått lagt fram Norges første stortingsmelding om droner og ny luftmobilitet. Det er en melding som jeg oppfatter har bred støtte i Stortinget. Jeg vil takke komiteen for grundig behandling av en sak som handler både om muligheter, om ansvar og selvfølgelig også om utfordringer.

Regjeringen legger med denne meldingen grunnlaget for en trygg og målrettet innfasing av droner og den nye luftmobiliteten i Norge. Vi står foran et paradigmeskifte i luftfarten. Regjeringen ønsker å gjøre det mulig å ta i bruk droner og nye luftfartøyer på en måte som er både effektiv, sikker og bærekraftig. Dette vil kunne bidra til grønn omstilling, bedre mobilitet og smartere tjenester i hele landet.

Jeg er glad for at Stortinget deler regjeringens syn på potensialet i denne sektoren. Den raske utviklingen skaper muligheter for norske bedrifter og leverandører. Regjeringen ønsker derfor å stake ut en langvarig og forutsigbar kurs som gir næringen trygghet for å satse framover.

Flertallet har fremmet forslag om testarenaer og dedikerte luftrom for operasjoner utenfor synsrekkevidde. Behovet er reelt. Det er vi enige om. Luftrommet er delt, og utvikling av løsningene må koordineres mellom sivile og militære aktører, samtidig som sikkerheten i luftrommet må stå i sentrum. Det er nettopp det regjeringen arbeider med, inkludert hvilke tiltak som er mest egnet, og når.

Flertallet har også fremmet forslag om at staten skal legge vekt på sikkerhetsaspektene og etablere risikobaserte vurderingskriterier for anskaffelser av programvare og droneteknologi fra leverandører i land Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Jeg er enig i at vi må stille strenge krav til sikkerhet i statlige anskaffelser.

Denne meldingen omhandler i hovedsak sivil sektor, men det er slik som flere allerede har vært inne på: Droner og ny luftmobilitet vil også ha stor betydning for militær sektor. Det finnes sterke synergier mellom sivil sektor og forsvarssektoren. Å høste disse synergiene mellom sivil og militær bruk av droner, inkludert mottiltak mot droner, vil være viktig for den norske dronenæringens konkurranseevne og for landets forsvarsevne. Regjeringen har for øvrig igangsatt et arbeid med en egen dronestrategi for forsvarssektoren.

Vi mener tiltakene i meldingen gir et godt grunnlag for å utvikle sektoren, og for at Norge skal kunne ta en ledende rolle i en bransje som bare så vidt har lettet.

Per Ivar Lied (Sp) [13:49:36]: Dronar og ny luftmobilitet kan bidra til meir effektiv oppgåveløysing på ei rekkje samfunnsområde og auke mobiliteten for personar og gods, med betre tilgjengelegheit til grunnleggjande og viktige tenester. Det kan ha særleg betydning for innbyggjarar og næringsliv i Noreg, med si spreidde busetting, lange avstandar og utfordrande geografi for vegbygging og kommunikasjon.

Senterpartiet meiner det ligg føre store næringsmoglegheiter for norske bedrifter med høg kompetanse og stor innovasjonsteknologi. Det er svært viktig at heile verkemiddelapparatet blir utforma og tilrettelagt for å støtte norske bedrifter og norsk industri til aktivt å kunne vere ein del av ei utvikling som har store internasjonale marknader og moglegheiter.

I samtalar med bedrifter som utviklar dronar, har eg understreka at bedrifter er sårbare i teknologiutviklingsfasen, som krev omfattande utvikling, testing og forbetring før kommersielt sal. Her må verkemiddelapparatet bli styrkt og betre koordinert for å hjelpe eit nytt norsk teknologimiljø inn i marknaden nasjonalt og internasjonalt. Verkemidla må bli innretta sånn at dei gjev eit insentiv for betre samarbeid mellom industri, akademikarar og myndigheiter.

Utvikling av dronar for ulike føremål skjer i høgt tempo. Norske myndigheiter må sikre at det er gode og mange nok testarenaer fordelte over heile landet, som har vore nemnt, som tilfredsstiller langtflygande dronar og ny teknologi, også utvikla av innovasjons- og teknologimiljø her i Noreg. Det inkluderer luftrom som kan brukast til testing og prototype. For operasjonar utanfor synsrekkjevidde er det i dag ein tidkrevjande prosess å få tilgang til luftrommet.

Teknologiutviklinga skjer hurtig, og regjeringa må styrkje det regulatoriske arbeidet rundt og betre koordinering mellom ulike myndigheiter og type reguleringar, og få til raskare saksbehandling og forenkla krav i område med liten luftaktivitet. Effektivisering av søknadsprosessar og styrkt kapasitet i Luftfartstilsynet er avgjerande for nødvendig føreseielegheit. Difor meiner Senterpartiet at det er fornuftig med eit eige prosjekt for å utvikle det regulatoriske for dronar utanfor synsrekkjevidde, som ei vidareføring av norsk luftromsstrategi.

Fleire har nemnt koplinga til det sikkerheitspolitiske, og norske myndigheiter må spesielt følgje konsekvensane av at programvare og fysiske dronar er tett samanvovne, og regulere det med tanke på sikkerheitsrisiko opp mot kvar teknologien kjem frå. Dronar og ny luftmobilitet har også stor betydning for militær sektor, og Senterpartiet imøteser dronestrategien for Forsvaret som regjeringa har varsla. Her ligg det store moglegheiter i samarbeid og skjeringspunktet mellom sivil sektor og forsvarssektoren.

Morten Stordalen (FrP) [13:52:51]: Venstres Skjelstad kom med en liten visitt til Senterpartiet og Fremskrittspartiet om hva det ville bety dersom flertallsinnstillingens opprinnelige forslag nummer to skulle gå igjennom. Da ville det, slik jeg forsto Skjelstad, kunne forsinke og gjøre det problematisk å skaffe droner.

Det er ikke slik at det er bare Kina som produserer droner. I hvert fall det vi har lest i media, vitner om at bl.a. politiet hadde et påtrykk, og sikkert regjeringen også, for politiet hadde inngått en avtale om en kinesisk dronetype.

Da jeg hørte replikkordskiftet og hva statsråden svarte om disse forslagene, ble jeg ikke egentlig noe mer beroliget. Vi vet at det ikke i utgangspunktet er samferdselsministerens oppgave, men politiets. Jeg antar likevel at samferdselsministeren har dialog med justisministeren.

Hva betyr dette? Det er snakk om dronebruk i politiet, objektsikring, det mest hemmelige og det sikreste, det vi skal stole på, og så tenker man: Nei, men det er da bevissthet rundt det. Ja, hvor mye bevissthet har det vært rundt det, siden man akkurat har inngått en avtale, etter disse truslene og etter krigen i Ukraina? Og hva er det som har endret seg spesielt nå, som gjør at det er tryggere nå enn eksempelvis kjøp av busser fra Kina? En skulle tro at politiets oppgaver kanskje veide enda tyngre når vi snakker om sikkerheten til sivilbefolkningen, også i fredstid – at det ville veie enda tyngre.

Slik sett står Fremskrittspartiet veldig godt i det forslaget vi støtter. Jeg skulle ønske man kunne utdype dette mer: Hva er forskjellen, bortsett fra at regjeringen har en liten åpning i døren for fortsatt å kunne handle kinesiske droner, noe som egentlig er veldig spesielt?

En stemmeforklaring: Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag nr. 12 i saken. Så er det sagt fra om.

Erlend Larsen (H) [13:55:04]: Det er veldig spesielt når representantene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet ikke viser politiet den tilliten de burde ha til å gjennomføre en sikkerhets- og trusselvurdering på egen hånd. Hvis ikke politiet klarer og evner å gjennomføre en sikkerhets- og trusselvurdering av sitt utstyr, hvem skal da kunne gjøre det?

Vi i Høyre vil absolutt ikke forby droner fra Kina, men vi er veldig tydelige på at staten i sine anskaffelsesrutiner legger vekt på sikkerhetsaspektene og etablerer risikobaserte vurderingskriterier for anskaffelse av programvare og droneteknologi fra leverandører i land Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Så er det altså sånn at stort sett alt vi har av elektronikk har deler og komponenter fra Kina. Og selv om en del droner blir produsert i andre land i verden enn Kina, har de komponenter fra Kina. Så skulle vi vært så rigide på droner som Senterpartiet og Fremskrittspartiet framstiller det, måtte vi også forbudt alle offentlig ansatte å bruke iPhone.

Så er det andre elementer det er fristende å kommentere, i enkelte av merknadene, f.eks. at Senterpartiet foreslår å gjennomføre skadefelling av dyr fra droner. Dette strider altså mot norsk lovverk. Konseptet om å bruke droner eller drager til kraftproduksjon er veldig spennende. Det kan skape veldig mange nye muligheter, ikke minst i tilknytning til anleggsbransjen og på steder hvor det gjennomføres anlegg og er behov for å lade tyngre maskiner. Dette er altså et av flere områder hvor droner kan skape ny industri som samtidig bidrar til lokal kraftproduksjon.

Å foreslå at høydevindkraft skal reguleres som droneaktivitet og ikke som luftfartshinder, er imidlertid en direkte trussel mot flysikkerheten. Drager som flyr i 800 meters høyde, utgjør en vesentlig risiko for luftfart som følger visuelle flyveregler og typisk flyr i høyder mellom 300 og 800 meter over bakken. Forskrift om rapportering, registrering og merking av luftfartshinder definerer et luftfartshinder til bl.a. et menneskeskapt objekt med en høyde på 30 meter eller mer, og her vil altså Senterpartiet at man skal kunne fly opp til 800 meter uten å definere det som et luftfartshinder.

Det å støtte det flertallsforslaget som åpner – og ikke er så firkantet og så til hinder – for å utvikle norsk dronestrategi, står vi trygt i.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:57:56]: Eg merkar meg at saksordføraren, representanten Larsen, bruker mykje kraft på å argumentere mot Senterpartiet i denne saka og argumenterer mot eit standpunkt som han sjølv hadde inntil for nokre dagar sidan. Det er òg interessant å sjå den fullstendige snu-om-på-haldninga som Høgre viser gong etter gong i desse spørsmåla.

Når det gjeld vurderingane til politiet: Då Høgre sist hadde justisministeren, Monica Mæland, gjekk altså politiet til anskaffing av dronar til ein verdi av ca. 100 mill. kr – med full tilslutning frå høgaste hald i politiet, og justisministeren var med på presentasjonen av det. Då Høgre kom i opposisjon, har ein markert seg som sterkt kritiske til og motstandarar av den type anskaffingar. Eksempelvis uttalte representanten Mahmoud Farahmand til NRK tidlegare i denne stortingsperioden, i 2022, at desse dronane som politiet har teke i bruk, lett kunne vorte skaffa frå våre allierte. Han åtvara òg mot sikkerheitsutfordringane med å la Kina få innpass på ein slik måte og viste til at Kina og Russland har tette band.

«Derfor er det ekstra viktig at vi er forsiktige nå. Skulle Russland få tilgang til bilder og data fra innsiden av politiets operative tjeneste, vil det helt klart være en sårbarhet for norsk sikkerhet», sa han.

Det er nettopp difor vi frå politisk hald må setje nokre rammer for kva slags type anskaffingar som statlege verksemder, i dette tilfellet politiet, skal kunne føreta. Det er nettopp fordi vi har sett at dei vurderingane som har vore gjorde tidlegare, ikkje har vore tilstrekkelege frå etaten si side og heller ikkje frå dåverande politisk leiing i Justisdepartementet si side.

Til representanten Skjelstad, som seier at vi ikkje må sakke akterut: Nei, det er jo nettopp det som er poenget. Vi må vere offensive når det gjeld å vidareutvikle og understøtte dei initiativa som er for utvikling av droneteknologien på ulike plassar i Noreg. Eg har sjølv vore og besøkt ulike verksemder som driv med droneproduksjon, både i Møre og Romsdal i Sykkylven og andre plassar, og som i godt samarbeid med allierte kan bidra til å ivareta mange viktige funksjonar knytte til dronar.

Vi må setje nokre tydelege rammer på eit så sensitivt område og med ein kapasitet som dronar i dag har.

Trond Helleland (H) [14:01:34] (ordfører for saken): Komiteen viser til Prop. 77 S for 2024–2025, Vidareføring av bompengeinnkrevjing på rv. 7 Sokna – Ørgenvika i Buskerud for å påskunde utbetringar av rv. 7 vidare gjennom Hallingdal.

Regjeringen foreslår i proposisjonen å videreføre dagens takstnivå og rammene for fastsatt gjennomsnittstakst i bomstasjon, med noen justeringer av takstsystemet. Inntektene skal gå til å påskynde nødvendige utbedringer av rv. 7 på strekningen mellom Kittilsvik og Gol og forberedende arbeid for utbyggingsprosjektet rv. 7 Ørgenvika–Kittilsvik. Dette er en pilot knyttet til bompengeinnkreving som det er åpnet for i Meld. St. 14 for 2023–2024, Nasjonal transportplan.

Komiteen vil peke på at rv. 7 er prioritert som en såkalt utbedringsstrekning i NTP 2025–2036. Det er satt av statlige midler til veipakke Hallingdal i gjeldende NTP. Komiteen ser fram til at veipakken blir etablert, og at staten bidrar med midler til ytterligere utbedring av rv. 7 på den aktuelle strekningen.

I den nylig framlagte prioriteringslisten til Statens vegvesen er det gledelig nok sånn at Ørgenvika–Kittilsvik står på femteplass og skal startes opp relativt fort, får en håpe. Det lover godt.

Alle i komiteen unntatt Fremskrittspartiet viser til at det er bred lokalpolitisk enighet om å påskynde nødvendig utbedring av rv. 7 mellom Kittilsvik og Gol. Det gjelder alle kommunene i Hallingdal, Ringerike og Krødsherad samt Buskerud fylkeskommune, som har tatt initiativ til og fattet vedtak om å videreføre innkreving av bompenger i dagens bomstasjon fram til juni 2029, som var det opprinnelige sluttpunktet for bompengeinnkrevingen på rv. 7 Sokna–Ørgenvika.

Jeg hadde den 27. juni 2014 klokken 12.25 gleden av å se at en trailer fra Lerum kom fram til der snora var, og snora ble klipt over. Det medførte en innsparing i reisetid på 18 minutter. Grunnen til veien er så fort nedbetalt – den ble nedbetalt på 10 år – er at dette har vært en kjempesuksess. Det har vært en trafikksikker strekning, og det har bidratt til betydelig forkorting av reisetiden mellom Hallingdal og Oslo – eller Bergen og Oslo for den del.

Derfor er det veldig positivt at en nå kan videreføre innkrevingen og bruke de pengene som kommer, i tillegg til det staten skal bidra med, til å utbedre rv. 7 – som dessverre fortsatt er en av Norges mest trafikkfarlige veier, med altfor mange alvorlige ulykker og dødsfall. Jeg er glad for at det er bred enighet i komiteen om å komme i gang med dette arbeidet, og at bompengene nå kan gjenopptas, slik at vi får en god vei gjennom Hallingdal.

Geir Inge Lien (Sp) [14:04:55]: Riksveg nummer sju Sokna–Ørgenvika er framleis ei ulykkesutsett strekning med vesentlege utbetringsbehov. Vegen er viktig for næringslivet og dei som bur i området. Med ei forlenging av bompengeinnkrevjinga legg Stortinget til rette for ein målretta innsats for å sikre ein god og trygg kvardagsveg i Hallingdal.

Senterpartiet er ikkje imot bompengar, men det er viktig at bompengane ikkje kjem på eit nivå som vert for stort for den enkelte bilist, og det må vere lokalpolitisk tilslutning til prosjektet. Det er difor ei svært interessant sak vi behandlar her i dag. Initiativet til forlenginga kjem frå lokalt hold. Det er eit sterkt ønske i regionen om å få til dei utbetringane vi legg til rette for i dag, og det styrkjer legitimiteten i forlenginga.

Dette er òg det første bompengeopplegget som nyttar seg av førehandsinnkrevjing før finansiering av prosjekt. Førehandsinnkreving og parallellinnkrevjing medfører at fylkeskommunen slepp å stille med lånegarantiar, og det betyr at bilistane slepp å betale renter på toppen av utbyggingskostnadene.

Førehandsinnkrevjing kan vise seg å vere eit svært fornuftig alternativ som får ned kostnadene for bilistane, spesielt for mindre tiltak som i denne saka. Senterpartiet meiner det må gjerast strukturelle grep for å redusere bompengebelastninga i Noreg og håper denne piloten kan gje ei verdifull erfaring med alternativ til dagens bompengesystem og få ned kostnadene for bilistane på sikt.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [14:07:07]: Riksvei 7 er, sammen med rv. 52 over Hemsedalsfjellet, en viktig del av transporttilbudet mellom Østlandet og Vestlandet. Strekningen gjennom Hallingdal er smal, den har dårlig standard, og den er høyt trafikkert og ulykkesutsatt. Jeg er derfor glad for at komiteen med sitt flertall støtter regjeringen i framlegget om en pilot der vi viderefører innkrevingen. På den måten får vi gjort veien tryggere, vi får bedre framkommelighet på strekningen, og vi får til det på et tidligere tidspunkt enn vi ellers ville ha fått det til.

Lokale myndigheter har vært tydelige på at de ønsker å videreføre for å komme raskere i gang med nødvendige utbedringer, og det er bred lokal enighet om det. Vi har lyttet til lokale myndigheter, og vi foreslår derfor denne løsningen som en pilot.

I Nasjonal transportplan åpner vi for piloter med bruk av bompenger til finansiering av utbyggings- og utbedringstiltak på lengre strekninger. Løsningene må være i tråd med nytteprinsippet, gi lavest mulig investeringskostnader og bygge på lokale ønsker og lokal tilslutning. Disse vilkårene mener jeg at er oppfylt her. En svært stor del av trafikken er gjennomgangstrafikk. Disse vil få nytte av utbedringstiltakene på hele den aktuelle strekningen. I tillegg trenger ikke bompengeselskapet å ta opp lån, noe som betyr at trafikantene ikke vil bli belastet for rentekostnader.

Takstene blir som de var før, men det blir i tillegg bompengebetaling på 50 pst. for lette nullutslippspersonbiler. Tunge nullutslippsbiler, lette nullutslippsvarebiler eller tunge kjøretøy skal ikke betale bompenger.

Det er forventet at denne videreførte bompengeinnkrevingen vil gi en samlet bompengeinntekt på om lag 400 mill. kr. Det samlede finansieringsbehovet for en portefølje med aktuelle utbedringstiltak er foreløpig beregnet til om lag 430 mill. kr 2025-kroner. I tillegg vil det bli brukt om lag 50 mill. kr til planlegging av og forberedelser til utbyggingsprosjektet rv. 7 Ørgenvika–Kittilsvik.

Det er usikkerhet knyttet til flere av kostnadsoverslagene om hvor raskt tiltakene kan gjennomføres. Statens vegvesen vil få ansvar for å gjennomføre tiltakene, og rekkefølgen blir vurdert fortløpende i samråd med lokale myndigheter.

Som sagt er jeg glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringen i denne saken. Dette er en pilot som utfordrer bompengeprinsippet noe, men som likevel er fornuftig å gjennomføre, og så må vi eventuelt se nærmere på og komme tilbake til om det kan være aktuelt også andre steder.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:15:44]: Om det å beholde bomstasjonene ved Brekkebygda på strekningen Sokna–Ørgenvika er det bare en ting å si, og det er at det er veldig klokt. Det er veldig klokt at en også beholder den og gjennomfører den nyskapningen en forhåndsinnkreving er. Det er billigere, og det vil kunne føre til at en nå naturlig kan videreføre de prosjektene med 15 utbedringstiltak på strekningen Kittilsvik i Flå til Gol sentrum. Vi snakker her om utbedringsarbeider over fire år, som anslagsvis vil koste nærmere 500 mill. kr, men hvor bompengeinntektene netto bør kunne gi om lag 400 mill. kr fram til 2029.

Den neste etappen i rv. 7 gjennom Hallingdal er ny veipakke for Hallingdal, altså Ørgenvika–Kittilsvik – fra Ørgenvika, der den nåværende gode veien stopper, og fram til Kittilsvik, hvor en fra Kittilsvik og til Gol får disse strekningsvise utbedringstiltakene denne saken omfatter.

Det er viktig også ha et perspektiv på hvordan vi skal legge til rette for ny vegpakke for Hallingdal. I proposisjonen står det:

«Ideelt sett skulle trafikken som nyttar fv. 280 frå Ørgenvika, også ha vore med å betale ved ei parallell- og forskotsinnkrevjing. Det utgjer om lag 1 400 køyretøy i døgnet. Dette er noko som blir vurdert nærare og ivareteke i bompengeløysinga for ei eventuell ny vegpakke for Hallingdal.»

Som sagt er bomplasseringen her viktig, for det har store konsekvenser for lokaltrafikken hvordan lokaltrafikken går. Det innvirker på det som er bompengefinansieringen. En utbedring av rv. 7 Ørgenvika–Gol burde vært finansiert over statsbudsjettet, som representanten Helleland sa, fordi det er bedret standard på eksisterende vei, med økt trafikksikkerhet, som er det mest sentrale. Strekningen Sokna–Ørgenvika var en ny vei, en svært kostbar vei, som forkortet strekningen mellom Hallingdal og Oslo med 20 km. Det var et viktig tiltak. Derfor vil jeg si at det i det videre arbeidet med ny Vegpakke Hallingdal seriøst må vurderes om ikke bomstasjonen bør stå i Brekkebygda, for den er plassert slik at en tar det som er hovedproblemet, nemlig den store gjennomgangstrafikken i helger og ferier.

Morten Stordalen (FrP) [14:19:05]: La meg først si meg enig med dem som sier at rv. 7 gjennom Hallingdal er viktig. La meg også berømme alle aktører som har jobbet for å sette rv. 7 på dagsordenen. Det som er trist, er at man legger et nytt prinsipp til grunn for å få fortgang i dette, fordi staten ikke stiller opp med det man burde gjort når det er en utbedringsstrekning. Det er det ikke noen tvil om. Statsråden sier det selv, man utfordrer her prinsippene, og statsråden sier også selv at det må vi også gjøre andre steder. Det mener Fremskrittspartiet er feil, det burde være full statlig finansiering. Vi vet hvor trafikkert den veien er, vi vet hvor ulykkesutsatt den er, vi vet hvor mange som kjører på veien, og hvor mange år man har jobbet med dette. Jeg mener at her burde staten kunnet stille opp, for utbedringsstrekninger er faktisk positivt. Det har vist seg at vi får mye mer for pengene, og man kan få en god nok vei, som bedrer tilstanden for mange.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [14:20:53] (ordførar for saka): Eg vil starte med å takke komiteen for det gode samarbeidet i saka, som gjeld utbygging og finansiering av Bypakke Kristiansund i Møre og Romsdal. Det var ei glede at det var eit breitt og solid fleirtal, med alle unntatt Framstegspartiet. Dei får gjere greie for sitt syn sjølv.

Bypakka skal medverke til ei meir attraktiv og berekraftig byutvikling, der fleire kan sykle, gå og reise kollektivt og køyre trygt. Heile pakka har ei kostnadsramme på 2,2 mrd. kr, der rv. 70 Vikansvingen–Kontrollplassen er det største enkeltprosjektet. Finansiering av pakka er basert på bompengar, statlege midla og fylkeskommunale midlar, samt tilbakeføring av meirverdiavgift staten kompenserer for.

Lokalpolitisk tilslutning til bompengeprosjektet er ein føresetnad for at Senterpartiet skal godta bompengefinansiering av samferdselsprosjekt. Den samla belastninga for den enkelte bilist skal ikkje verte for stor, verken på enkeltstrekningar eller samla i regionen, og betalinga må stå i stil med dei forbetra tilboda som kjem.

Bypakke Kristiansund legg til grunn ei innkrevjingstid på 15 år. Berekninga viser at innkrevjingstida kan verte heilt ned i tolv år. Difor meiner vi i Senterpartiet at det ligg trygge og gode føresetnadar til grunn for at bompengeopplegget i bypakken vert bra og ivareteke.

Prosjektet er viktig for Møre og Romsdal og for entreprenørar som har ledig kapasitet. Det er viktig for byen, regionen og heile fylket. Det er svært gledeleg å sjå at alt går på skjener no. Prosjektet kan starte opp allereie i 2027, viss alt går etter planen, og ein får då ein moderne og framtidsretta infrastruktur for bilistar, kollektivtransport og mjuke trafikantar i Kristiansund by.

Erlend Larsen (H) [14:23:36]: Formålet med Bypakke Kristiansund er å sørge for et pålitelig og effektivt transportsystem for alle transportformer. Bypakken skal også medvirke til en attraktiv og bærekraftig byutvikling, der flere skal sykle, gå og reise kollektivt. Dette er en sak som vil styrke trafikksikkerheten og framkommeligheten i Kristiansund. Tiltakene i pakken er viktige grep for å redusere flaskehalser og bedre framkommeligheten for folk og næringsliv. Det er lokalpolitisk tilslutning til saken, så da støtter vi i Høyre proposisjonen.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [14:24:21]: Hovedveien til Kristiansund med bil og buss er rv. 70. Det er ofte mye trafikk og kø i begge retninger på denne strekningen. Mye næringstrafikk har Kristiansund som både start- og endepunkt, og for dem som går eller sykler, henger veinettet dessverre dårlig sammen, og det er lite tilrettelagt. Kollektivtilbudet er heller ikke godt tilrettelagt, og det er bare en liten andel av innbyggerne i Kristiansund som bruker buss eller annen offentlig transport.

Møre og Romsdal fylkeskommune og Kristiansund kommune har vedtatt en bompengepakke som består av en rekke transport- og bymiljøtiltak innenfor en økonomisk ramme på om lag 2 mrd. 2023-kroner.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringen i framlegg av Bypakke Kristiansund. Bypakken vil bidra til en miljøvennlig og framtidsrettet utvikling av transporttilbudet for alle i Kristiansund. Finansieringen er basert på bompenger, statlige midler, enkelte mindre investeringstiltak og fylkeskommunale midler. Bypakken skal finansiere fem riksveiprosjekter, hvorav rv. 70 Vikansvingen–Kontrollplassen er det største tiltaket. Prosjektet omfatter 1,4 km firefeltsvei med kollektiv og sambruksfelt, og 1,4 km sykkelvei med fortau. Det er fem tiltak på fylkesveinettet som skal legge til rette for bedre kollektivreiser, og elleve tiltak på kommunalt veinett som skal inneholde utbedringstiltak for myke trafikanter i bypakken.

Det legges opp til bompengeinnkreving i 15 år med oppstart i løpet av 2026. Med forutsetningene som er lagt til grunn i proposisjonen, er innkrevingsperioden beregnet til å vare i 12 år. Lokale myndigheter har likevel i sine vedtak lagt til grunn toveis innkreving av bompenger inntil 15 år i to bomstasjoner for å sikre at dette er bærekraftig og solid.

Det er stort behov for realisering av prosjektene. I dag er veinettet for dem som går og sykler, ikke godt nok, og trafikksikkerheten er heller ikke god nok. Transportsystemet er dårlig tilrettelagt for kollektivtransport, og en rekke bosteder langs rv. 70 er utsatt for støy, luftforurensning og mye kø. Det er lokalpolitisk ønske om bypakken. Det er lokal enighet om at det bør fremmes en bompengeproposisjon, og det foreligger lokalpolitiske vedtak med også fylkeskommunal garanti. Derfor er det gledelig at komiteens flertall tilrår å gjøre vedtak i tråd med forslaget i proposisjonen.

Morten Stordalen (FrP) [14:28:41]: Det er vel ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet er imot disse bypakkene, og det er like interessant hver gang i denne salen å høre andre partier som er for bompengefinansiering av bypakker og av vei, stå her og si at det er et lokalt ønske med lokal tilslutning om å starte disse bompengeinnkrevingene. Det vet vi alle sammen at nettopp er fordi de føler seg tvunget til det – skal de ha noe, må de si ja til bompengefinansiering – og så står en statsråd eller stortingsrepresentant her og sier at dette har man ønsket lokalt, så da sier de ja. Det er litt spesielt.

Jeg må minne om at denne pakken, Vikansvingen–Kontrollplassen, er 100 pst. betalt av bilistene, mens summen for transportpakken som sådan er 80 pst. Det er litt forstemmende å se at det er sånn det er rundt i alle byområder og alle veiprosjekter: Man lemper det over på bilistene, og så kommer man i denne salen. Vi har hatt to saker her tidligere på forsommeren hvor det er prosjekter der finansieringen faktisk ryker som følge av at folk ikke har råd til å bruke dem. Det bør man snakke mer om, men det må vi tydeligvis ta i neste periode for å få fortgang – forhåpentligvis.

Med det tar jeg også opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Jone Blikra (A) [14:30:52] (ordfører for saken): Kanskje litt med referanse til representanten Stordalen fra forrige sak: Utgangspunktet for denne proposisjonen er lokal enighet og lokale vedtak om å forlenge innkrevingsperioden for Bypakke Nord-Jæren til ut 2038. Det er synliggjort gjennom likelydende vedtak i Rogaland fylkeskommune og kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg.

Komiteen var også på besøk i deler av området for kort tid siden, og der fikk vi tydelig tilbakemelding om at dette var et vedtak de imøtekom med både stor spenning og glede over å komme i gang. Forlengelsen etter lokalt ønske kan legge til rette for at flere prosjekter og tiltak kan bli gjennomført, men det er viktig å understreke at porteføljestyring betyr tilpassing til tilgjengelige økonomiske rammer.

Proposisjonen inneholder også forslag om forenkling i finansieringsstrukturen for byvekstavtaler generelt. Dette ble varslet i Nasjonal transportplan og følges nå opp av regjeringen. Forenklingene i regelverket innebærer mindre øremerking og mer lokal frihet til bruk av de statlige midlene. Det er viktig å understreke at midlene fortsatt kan brukes til lavere priser på kollektivtrafikk.

Erlend Larsen (H) [14:32:30]: Det er i utgangspunktet uheldig at innkrevingen av bompenger forlenges med fem år. Det er fordyrende i og med de økte rentekostnadene. Samtidig har det vært en ønsket politikk å motivere til utslippsfrie biler, noe som har økt voldsomt gjennom denne innkrevingsperioden.

I proposisjonen omtaler regjeringen øremerkingen av midler til reduserte billettpriser på kollektivtrafikk. Dette er en ordning regjeringen Solberg innførte i statsbudsjettet for 2020. Regjeringen Solberg økte statens bidrag til store kollektivprosjekter fra 50 til 66 pst. Halvparten av økningen ble øremerket for å redusere bompengene. Delen som var øremerket reduserte bompenger, ble fjernet av dagens regjering allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2022.

Det er lokalpolitisk tilslutning til denne proposisjonen, og derfor støtter vi i Høyre den.

Geir Inge Lien (Sp) [14:33:34]: Proposisjonen inneheld vesentlege endringar i Bypakke Nord-Jæren, bl.a. forlengd innkrevjingsperiode for å kunne realisere fleire prosjekt i porteføljen. Det er eit mål for Senterpartiet at bompengetrykket ikkje skal verte for høgt, men at ein skal kunne redusere det. Det er svært viktig at bompengebelastninga no ikkje vert for høg for privatpersonar og næringsliv, verken på enkeltstrekningar eller samla sett i regionen. Denne regionen begynner å nå tålegrensa.

Det er difor svært viktig å få redusert kostnadene i samferdselsprosjekta. Høge rente- og innkrevjingskostnader er ein dyr måte å finansiere samferdselsprosjekta på.

Senterpartiet er i dag likevel glad for at Stortinget sluttar seg til forslaget om forlenging av innkrevjingsperioden for Bypakke Nord-Jæren, og ser fram til at ein kan få på plass viktige prosjekt som Smiene–Harestad og Ålgårdstunnelen. Dette er to flaskehalsar på E39, og som står på topp 4 på lista til Statens vegvesen over prioriterte prosjekt i regionen.

No får bompengeselskapet Ferde AS løyve til å ta opp lån og krevje inn bompengar ut 2038, der Bypakke Nord-Jæren kan innføre fleksible bompengetakstar etter veglova innanfor den fastsette gjennomsnittstaksten. Dette krev sjølvsagt lokalpolitiske vedtak.

Roy Steffensen (FrP) [14:35:30]: For å ta det positive først: Det er i dag et stort flertall i Stortinget for at bl.a. veiprosjektene E39 Smiene–Harestad og E39 Figgjo–Ålgård snart kan realiseres. Det negative er at det dessverre er uenighet om hvordan dette skal finansieres. Fremskrittspartiet mener at europaveier er et statlig ansvar og har derfor i forslag nr. 2 foreslått offentlig finansiering av disse veiprosjektene, mens de andre partiene vil at det er bilistene som skal betale.

Dette er dessverre «the neverending story». I sakspapirene står det at bompengeinnkrevingen startet 1. oktober 2018. Med all respekt å melde: Bompengeringen på Nord-Jæren kom i 2001, etter vedtak i Stortinget i mai 1999. Det skulle koste 5 kr per passering, og bomringen skulle stå i ti år. Siden den gangen har pakken vokst, prosjektene har blitt flere, bompengene har økt, og perioden er forlenget. I dag vedtar flertallet på Stortinget å forlenge perioden fra – altså – 2001 til 2038.

Men vi vet jo alle at dette ikke er slutten. Så lenge flertallet i denne salen er tilhenger av og ønsker at bompenger skal finansiere veinettet vårt, vil de samme partiene lokalt sende ny søknad innen ti år, og så vil pakken naturligvis bli forlenget til 2053.

Det er rart at hvis det er jernbaneprosjekter på Østlandet som får kostnadssprekk, blir det møtt med et skuldertrekk. Eksempelvis ble det for et par år siden kjent at jernbanen i Moss ble ca. 6 mrd. kr dyrere. Nå har man en totalkostnad som nærmer seg 30 mrd. kr. Opprinnelig skulle det koste ca. 5 mrd. kr, for ti år siden. Ingen i denne salen har derimot krevd at lokalsamfunnet skal betale. Men så fort det er snakk om veiprosjekter, sendes altså regningen til bilistene.

Fremskrittspartiet har et mål om at store, viktige veiprosjekter skal fullfinansieres av staten. Dette handler utelukkende om prioriteringer og om politisk vilje. Skal vi komme dit, er vi avhengig av at enten må de andre partiene endre sin politikk, eller så må flere folk stemme på Fremskrittspartiet ved valget i høst, slik at vår forhandlingsmakt blir større.

Jeg tar med dette opp våre forslag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [14:38:09]: Bypakke Nord-Jæren er en del av byvekstavtalen for Nord-Jæren og inneholder prosjekter og tiltak som er viktige for videre utvikling på Nord-Jæren i kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg. Jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringen i forslaget om å forlenge innkrevingsperioden for bypakken, og på den måten legger til rette for at det kan gjennomføres flere prosjekter og tiltak. Det vil komme innbyggerne til gode. Det kommer dem til gode gjennom bedre løsninger for gange, sykkel og kollektivtransport, bedre trafikksikkerhet og framkommelighet på vei.

Lokale myndigheter har vært tydelige på at de ønsker å forlenge innkrevingsperioden for Bypakke Nord-Jæren med vel fem år, til utgangen av 2038. Denne forlengelsen sikrer balanse mellom forventede inntekter og utgifter i bypakkens portefølje. Ved kostnadsøkninger eller inntektssvikt betyr det at prosjekter i Bypakke Nord-Jæren må skaleres ned eller avlyses, i tråd med prinsippene for porteføljestyring. Framover må det være sterk kontroll med kostnadene.

Regjeringen foreslår også å åpne opp for å innføre et fleksibelt takstsystem for bompenger i Bypakke Nord-Jæren. Det betyr at lokale myndigheter kan justere bompengetakstene etter tiden på døgnet og miljøegenskapene til kjøretøyene. Det gir større fleksibilitet og mulighet til å tilpasse bompengeopplegget til lokale forhold.

Den fylkeskommunale garantien for bompengelånet i bypakken blir satt lavere på grunn av lavere lånebehov. Vi legger også opp til at vi samler tilskuddene i belønningsordningen for bedre kollektivtransport i byområdene. Det vil gi økt handlingsrom lokalt til å kunne gjennomføre de tiltak som gir best mulig måloppnåelse i tråd med nullvekstmålet.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for at det er et flertall for regjeringens forslag, som bygger på lokale vedtak. Flere viktige og ønskede prosjekter for alle trafikkgrupper vil nå kunne gjennomføres, noe som vil bidra til videre utvikling på Nord-Jæren.

Erlend Larsen (H) [14:42:25] (ordfører for saken): Planene og ønskene om en ny fastlandsforbindelse fra Nøtterøy har pågått i noen tiår. Med denne proposisjonen kan vi forhåpentligvis se en endelig løsning innenfor rekkevidde.

Det har vært utredet en rekke ulike forslag, som Vestfjordforbindelsen, parallell kanalbro ved siden av dagens bro og strekningen Kaldnes–Korten. Dette er tre forslag som ikke har nådd opp. Alle forslagene har sine kvaliteter. Alle forslagene har sine tilhengere, og de har sine motstandere.

Vestfold fylkeskommune, Tønsberg og Færder kommuner står sammen om søknaden om å bygge det fjerde alternativet, som går fra Ramberg til Smørberg, hovedsakelig finansiert med bompenger.

Det er ikke Stortingets oppgave å vurdere alle forslagene som har blitt utredet. Stortingets oppgave avgrenser seg kun til å vurdere søknaden: Skal vi si ja eller nei til søknaden de nevnte kommunenes flertall stiller seg bak? Fire av komiteens seks partier støtter søknaden.

En bro fra Ramberg til Smørberg vil beklageligvis ta mye matjord. Alle de fire alternativene vil ta mye matjord. Dette handler også om samfunnssikkerhet. Det er et stort behov for å trygge fastlandsforbindelse for Færder kommune. Dagens kanalbro er den eneste kjørbare forbindelsen Færder har til fastlandet.

I dag er det en klaffebro som knytter Nøtterøy til Tønsberg. Broen har ved flere tilfeller låst seg i åpen posisjon, noe som har vært til hinder for ordinær passering. Dette har i flere tilfeller vært til hinder for at bl.a. politi og ambulanse har kunnet rykke ut til Færder. En gangbro er bygd i nyere tid for å redusere denne sårbarheten, men denne er ikke åpen for privat bruk.

Denne saken handler ikke bare om å løse trafikkveksten som har vært, men også om nødvendig samfunnssikkerhet og beredskap. Det er behov for å bygge en robust og samfunnssikker fastlandsforbindelse fra Nøtterøy som sikrer viktige samfunnsfunksjoner.

Fastlandsforbindelsen er nødvendig for å utvikle et godt kollektivtilbud, i tillegg til ny gang- og sykkelvei, som vil gjøre det enda mer attraktivt å erstatte bil med sykkel. Den er også en del av en ringveiløsning Tønsberg by har behov for, slik at trafikken gjennom sentrum kan reduseres, noe som vil bidra til å utvikle bymiljøet.

Det er mange som mener at staten skal betale for fastlandsforbindelsen. Den dagen transport- og kommunikasjonskomiteen offentliggjorde vår innstilling i denne saken, ble det offentliggjort en rekke andre veiprosjekter til en samlet kostnad på 60 mrd. kr. Dette var bare prosjekter som ble lansert den 20. mai. 60 mrd. kr er mye sammenlignet med samferdselsbudsjettet på 100 mrd. kr.

Dersom forbindelsen skal bygges med offentlig finansiering, vil prosjektet måtte prioriteres og settes i kø i Nasjonal transportplan, sammen med alle andre nasjonale utbyggingsbehov.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:45:25] (leiar for komiteen): Saka om ny fastlandsforbindelse til det som no er Færder kommune, har vore jobba med over lang, lang tid. Det er ein lang historikk i saka, det har vore gjort mange utgreiingar, og det har vore mange alternativ på bordet. Det er slik at når ein jobbar med samferdselssaker, når ein jobbar med å få til nye løysingar – nye løysingar som det er eit heilt openbert og stort behov for, for å redusere flaskehalsar og bidra til å redusere barrierar for utvikling i regionen – ser ein at ulike løysingar har ulike fordelar og ulemper ved seg. Ein kan ha dilemma, ein kan ha ulike interesser som vert påverka på ulike måtar av dei ulike løysingane, og dei kan òg ha ulik verdi, både for lokalsamfunnet og for regionen.

Det at ein jobbar i prosess med den typen saker over tid, er særdeles viktig. Òg i Senterpartiet har vi hatt diskusjonar over tid om dei løysingane som ligg føre i saka, og vi som konkret sit i komiteen frå Senterpartiet, har òg hatt dialog med ulike interesser i både Færder Senterparti, Tønsberg Senterparti og andre lokale interesser, som har ulike synspunkt på korleis trafikkutfordringane best kan løysast, og kva slags alternativ ein bør gå vidare med. Vi har òg vore opptekne av at dei spørsmåla som har vore reiste i prosessen, både mens vi sat i regjering og etter at vi har kome i opposisjon, skal svarast på på ein god måte av dei som sit med ansvar på ulike nivå.

Når det gjeld den saka som vi no har til behandling, er det riktig som det òg vert vist til frå saksordføraren si side, at spørsmålet for Stortinget no er å ta stilling til det som vert lagt på bordet: ei løysing som har fleirtal bak seg i fylket og i begge kommunane som vert påverka, og der det skal særdeles gode grunnar til for at Stortinget eventuelt skulle velje ikkje å slutte seg til. Senterpartiet vil altså støtte det som er lagt fram i proposisjonen.

Samtidig vil vi òg framheve og vise til dei merknadene som ligg inne i saka som vi er med på, og fleirtalsmerknader som bl.a. går ut på å vareta omsynet til matjord. Eg vil bl.a. vise til merknaden frå Høgre, Senterpartiet og Venstre som seier at det er

«svært viktig å ta vare på matjorda og naturmiljøet, og at man gjennom porteføljestyringen av tiltakene i pakken må se etter løsninger som reduserer tapet av matjord mest mulig».

Vi forventar at både departementet og andre instansar følgjer det konkret opp i det vidare arbeidet med ein ny fastlandsforbindelse.

Morten Stordalen (FrP) [14:48:46]: La meg starte med å si at jeg er enig med de foregående talerne i at dette er en sak som har vært diskutert i mange, mange år. Jeg registrerer også at saksordføreren legger trykk på at dersom man skulle ha finansiert dette statlig, ville det gått inn i en ordinær portefølje og i Nasjonal transportplan. Dersom Høyre hadde vært mer enig med Fremskrittspartiet noen år tidligere, hadde dette vært en statlig vei for lenge siden, og da kunne man også fått et statlig bidrag som er langt, langt høyere.

Det er interessant at da transportkomiteen var på sin Vestfold-turné, var det flere i transportkomiteen som måpte med store øyne da man fikk høre trafikktettheten på den veien. Det gjelder særlig Mammutkrysset i Tønsberg. Det står i saken at den strekningen har 33 000 i ÅDT, men i rushtid er den om lag 75 000 biler. Da snakker vi om E18 Sandvika-trafikk på en fylkesvei.

Derfor mener Fremskrittspartiet at dette skulle vært en statlig vei. Staten skulle tatt større ansvar, men som i de andre sakene, blir det sagt – og statsråden kommer til å si – at dette er et lokalt ønske. Nei, lokalt ønske har vært å løse utfordringene lenge, i mange, mange år. Lokalt ønske har vært at staten bidrar mer. Det er det det først og fremst handler om, for det skulle blott bare mangle.

Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om at bare denne veien, som en av de fire strekningene, skulle tas over av staten. Vi har også fremmet forslag om egne byprogrammidler – som et spleiselag, ikke bompenger – og at staten skal ta tilbake viktige næringsveier og de mest trafikkerte veiene i Norge. Der står Fremskrittspartiet alene, men jeg håper at vi etter hvert skal få flertall.

Uansett tror jeg nok Vestfolds innbyggere, særlig i Tønsberg og Færder, er fornøyd med at man setter et punktum, men man kommer til å være ganske misfornøyd i en ganske stor del av befolkningen, fordi man skal betale dette gildet selv, noe staten burde gjort.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Grete Wold (SV) [14:51:09]: SV verken elsker eller hater bompenger eller bomringer. Vi kan leve veldig godt med at vi spleiser på gode, grønne prosjekter, og at vi bidrar til gode bymiljø som sørger for miljøvennlig og bærekraftig utvikling. Det er mange gode eksempler på at det har gitt gode resultater.

Det SV ikke kan være med på, er at man forsøker å pakke inn dette prosjektet i en bypakke som inneholder bygging av en bru som medfører alt annet enn bærekraft og grønn omstilling.

Det er flere gode grunner til at dette bør stemmes ned. For det første skal vi inn i framtiden redusere bilbruk og utslipp, og en slik bruløsning gjør det stikk motsatte. Det er som å selge en Commodore datamaskin i 2025 – det er forrige generasjons løsninger. Det er ikke formildende at de fleste av oss som sitter her i denne salen i dag, kanskje tilhører forrige generasjon. Vi er her for å lage politikk for framtiden.

For det andre vil dette ta store mengder matjord, som flere allerede har vært inne på – tap av mat i en tid hvor beredskap er overskriften i omtrent alle dokumenter og saker vi vedtar. Det henger ikke på greip.

For det tredje: Vi skal rive hus, vi skal hogge verneverdige trær, vi lager rundkjøringer som ødelegger nærmiljø, og vi skal bygge tårn i nærskogen som spyr ut eksos.

Så håper jeg at de som sier at dette ikke blir så ille, faktisk får rett. Men det er ikke formildende nok.

Nei, dette er ikke en pakke som vi bør gi i bompengeregning, på over 5 mrd. kr, til alle i og rundt Tønsberg – det er ikke det. SV har i alle år jobbet for det vi trenger, nemlig en mindre bru som sørger for beredskap. Det var planlagt en mindre bru, ved siden av den nåværende, tunnel er klar. Men folk ble lei av bompenger, og da stoppet det hele opp. Om folk er mer villige til å betale det mangedobbelte i bompenger nå i overskuelig framtid, vil forundre meg. Larsen nevner at alle prosjekter som har vært oppe i lyset, vil medføre tap av matjord. Det stemmer ikke.

Det vi trenger nå, er et billigere, grønnere og raskere bruprosjekt. SV vil derfor ikke stemme for å sende denne fakturaen til innbyggerne våre, men vi vil jobbe for noe som sørger for framtidens bærekraftige løsninger.

Tobias Drevland Lund (R) [15:45:09]: Færder trenger en ny fastlandsforbindelse. Det er alle partier enig i. Likevel stemmer Rødt mot bompengepakken for Tønsberg, der fastlandsforbindelsen er den største investeringen. Det er fordi vi ser at Vestfold ikke trenger mer nedbygging av matjord og natur, ytterligere press på vanlige folks økonomi, i form av bompenger, og potensielt økt biltrafikk.

I den enorme iveren etter å få bygget ny bro har asfaltpartiene Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, sammen med Venstre, kastet hensynet til både natur, matjord og rettferdig økonomisk fordeling over bord. Det forslaget som foreligger, bærer preg av å være et dårlig kompromiss. Rødt mener at en løsning med en parallell kanalbro vil være den beste for å spare natur, matjord og utgifter.

Vi har ingen overordnet plan for å bygge ned og ødelegge natur i Norge, men det er likevel det som skjer. Omtrent 80 m² natur bygges ned hvert minutt, i snitt. Når alle prosjektene bare tar litt, og alle gode hensyn skal begrunnes med at man må bygge ned natur, da mister vi veldig mye areal hvert eneste år. I Vestfold er det allerede lite skog og naturområder, og det er ganske mange som må dele på den naturen som finnes.

God matjord er en av de ressursene vi har minst av i Norge. Det tar lang tid å opparbeide god matjord. Hvis vi skal bli mer selvforsynt i framtiden, trenger vi å dyrke all matjorden vi har. At man velger å ødelegge god matjord for å bygge mer vei, er derfor veldig vanskelig for oss å forstå. Det er spesielt skuffende at Senterpartiet er villig til å ofre så mye matjord i et av Norges viktigste landbruksfylker.

Det er ikke til å komme utenom at dette er et dyrt prosjekt, og at det er Tønsberg og Færders innbyggere som må betale den største prisen, i form av økte bompenger. Bompenger rammer like hardt enten man er en alenemor, eller man har lav inntekt, eller man er en krøsus. Bomstasjonene som er planlagt, er dessuten plassert slik at også innbyggerne som bor i Revetal og skal til Tønsberg, men som aldri bruker den nye fastlandsforbindelsen, kommer til å måtte betale for den.

Vi er også bekymret for at denne bypakken ikke kommer til å få ned biltrafikken i særlig stor grad. I en bypakke velger man rekkefølgen på hvordan det skal bygges ut, og hvordan pengene skal brukes. I Bypakke Tønsberg kommer ny bilvei først i rekken. Deretter kommer det mindre tiltak for kollektiv, sykkel og gange. Å kalle dette for et miljøprosjekt er i beste fall en sannhet med store modifikasjoner.

Rødt mener at en billigere løsning med parallell kanalbro ville spart natur, matjord og ikke minst store utgifter for innbyggerne i Tønsberg og Færder. Den løsningen som er foreslått, er rett og slett for dårlig. Derfor stemmer vi imot – men for forslag nr. 1, om å sende forslaget tilbake til regjeringen.

Jeg stemte imot dette da jeg satt i Vestfold og Telemark fylkesting. Jeg er stolt av at Rødt også stemmer imot dette i Stortinget.

André N. Skjelstad (V) [15:48:26]: Jeg er ikke så sikker på at det å skyve på ting hele tiden er med på å berge natur, men det er mange dilemmaer i utbyggingssaker. Jordvern er definitivt en av dem, med tanke på matjord. Dette handler også om at begge kommunestyrene det gjelder, er for det. Fylkestinget er også for det, selv om siste taler slår seg på brystet og sier at han har stemt imot det. Det er greit nok. Det er som sagt mange dilemmaer i saken.

Det en ikke oppnår med det som er Rødt og SV sin posisjon her, er noe som har vært tvingende nødvendig for det området lenge – å få en løsning. Går en videre med deres løsning, vil det si at en med stor sannsynlighet vil få mer kaos og flere trafikale utfordringer, som igjen skaper utfordringer, ikke bare for folk som bor der, men for totaliteten med tanke på utslipp. Det er litt forunderlig, når det er slikt som er vedtatt og er så tydelig der de ønsker det, at noen mener løsningen er å skyve på problemet enda lenger, slik at en kanskje knapt vil få en løsning på mange, mange år.

Derfor er dette også en spleis som er nødvendig, selv om det, som enkelte har vært innom tidligere, er en fylkesveg, og at man ønsker dem tilbake til å være riksveger. Det er ikke sikkert dette hadde kommet noe lengre fram i køen da. Hovedpoenget her er faktisk å få ting gjort. Jeg skjønner at representanten Drevland Lund ikke er så opptatt av det. Han er kanskje mer opptatt av å bruke utestemme her på talerstolen, fortelle og rope og si at Rødt ikke ønsker å få ting gjort her i landet, men status quo eller kanskje å gå litt tilbake. Dette er imidlertid en utvikling, selv om det som sagt er mange dilemmaer. Jeg tror vi er nødt til å lande det nå, for befolkningen i dette området.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [15:50:58]: Bypakke Tønsberg-regionen skal bidra til å gjøre transportsystemet i Tønsberg-regionen mer miljøvennlig, robust og effektivt. Jeg er glad for at komiteens flertall støtter regjeringen i framlegget i denne bypakken.

Hovedelementene i pakken er de to fylkesveiprosjektene Ny fastlandsforbindelse til Færder og fv. 300 Semslinna. I tillegg kommer fire større gang-, sykkel-, kollektiv- og trafikksikkerhetsprosjekter samt en rekke programområdetiltak. Dagens kanalbro er fra 1957 og er i dag den eneste kjørbare fastlandsforbindelsen for nær 30 000 innbyggere. Jeg er glad for å se at komiteen er enig i at det er et stort behov for tryggere fastlandsforbindelse til Færder, og at fv. 308 utgjør en barriere for byutviklingen av Tønsberg.

For å nå nullvekstmålet må trafikkveksten håndteres ved at flere går, sykler og bruker kollektivtransport. Tønsberg-regionen er et relativt kompakt byområde. De fleste interne reiser er korte, kortere enn 5 km. På den måten kan vi få gjort framkommeligheten bedre. Tiltakene i bypakken vil også medvirke til å redusere forurensing og trafikkstøy i sentrumsområdene.

Ettersom denne bypakken inneholder kun fylkesvei og kommunal vei, er finansieringen av pakken basert på bompenger, statlige midler til enkelte mindre investeringstiltak og fylkeskommunale midler, ettersom det ikke er riksveiprosjekter i pakken. Det er ikke lagt til grunn statlige midler som en del av finansieringen, utover merverdiavgiftskompensasjon.

Bypakken skal følge prinsippene for porteføljestyring, og ansvaret for porteføljestyring er lagt til en styringsgruppe med representanter fra Vestfold fylkeskommune og kommunene Færder og Tønsberg. Bruken av porteføljestyring vil redusere risikoen for økte kostnader ettersom det er her de endelige prioriteringene må gjennomføres. Styringsgruppen har mandat til å justere og endre prioritering av rekkefølgen av prosjektene i arbeidet med handlingsprogrammet innenfor det mandatet som er gitt i handlingsprogrammet.

Det er gledelig at komiteens flertall tilrår at Stortinget gjør vedtak i tråd med forslaget i proposisjonen. Det er et sterkt lokalpolitisk ønske om bypakken. Det er lokal enighet om at det bør fremmes en bompengeproposisjon, og det foreligger lokalpolitiske vedtak med fylkeskommunal garanti.

Erlend Larsen (H) [15:59:37]: Det er viktig også for oss i Høyre å ta vare på matjord, og det sier vi også i en merknad sammen med Senterpartiet og Venstre. Det blir hevdet at parallell kanalbru ikke vil ta matjord. Det er feil. Utredningen viser at parallell kanalbru vil beslaglegge 70 mål, forutsatt at man kan bruke dagens veinett på Nøtterøy. Dersom man ikke kan bruke dagens veinett på Nøtterøy, vil det beslaglegge enda mer enn 70 mål. Den strekningen som vi nå forholder oss til, vil ta 106 mål, og 36 mål ekstra er absolutt noe vi ønsker å unngå, men det er også sånn at den matjorda som fjernes, skal rebrukes, gjenbrukes, andre steder.

Statsforvalteren skriver i et notat, i en klage, fra tidligere at parallell kanalbru «står svakt i forhold til robust fastlandsforbindelse, miljøvennlig transport og effektivitet». Det vil si at de som er motstandere av søkt løsning, ikke nødvendigvis har noe bedre alternativ. Det eneste de gjør, er å utsette en sak som har pågått i flere tiår, i enda flere år og å øke kostnadene som er med det.

Så tilbake til mitt hovedinnlegg, innledningsvis: Det vi debatterer i dag er ikke de ulike alternative løsningene for fastlandsforbindelsen, men om vi skal si ja eller nei til det som er søkt, om vi skal si ja eller nei til at en nødvendig byutvikling, regionutvikling, skal få komme videre – eller utsettes på ubestemt tid en gang til.

Tobias Drevland Lund (R) [16:01:36]: Jeg tegnet meg først for å svare ut innlegget til representanten Skjelstad. Han har jo hendene langt nede i vaskebalja for å prøve å vaske sin uskyld i at Venstre nå støtter et svært miljøfiendtlig prosjekt. Representanten Skjelstad var nå inne på at hvis man ikke gjør dette, er alternativet at det kommer til å ta lengre tid, og at ingenting vil skje. Men – også til siste taler, saksordføreren, som var oppe her – det er jo ikke noe i veien for å vente når man gjør en feil. Det er aldri for sent å snu. Det er jo en fjellvettregel, og jeg tenker at hvis man har gått seg vill, er det alltid lurt å stoppe opp og prøve å orientere seg på nytt og prøve å finne en ny vei.

Det gjelder også i dette tilfellet, for det er ikke slik at vi som er motstandere av denne løsningen for fastlandsforbindelse, er mot å ha en ny fastlandsforbindelse. Det var jo også det første jeg sa, at vi trenger en ny fastlandsforbindelse, og det er også alle partiene enige om. Spørsmålet er hvilken forbindelse, og Rødt mener at en billigere løsning med parallell kanalbro ville spart natur og matjord – og ikke minst også store utgifter for innbyggerne. Det er jo innbyggerne der, i Færder og Tønsberg, som må betale prisen for dette, og jeg synes det er synd at stortingsflertallet velger å overkjøre dem, og at de velger å gå for denne løsningen, som de vet er omdiskutert, som er mye debattert, og som er kontroversiell. Det er også synd for matjorda, det er synd for naturen, men det er nå slik det ser ut til å gå.

Mona Fagerås (SV) [16:03:33]: Bypakke Tønsberg og Ramberg–Smørberg-alternativet, som er førsteprioritet i denne pakken, er en firefelts bro over et svært naturskjønt område. Alternativet vil ta store mengder matjord, og det forundrer meg at Senterpartiet, som har et eget representantforslag om å ta vare på matjorden, stemmer for dette alternativet.

Videre vil dette prosjektet øke biltrafikken og klimagassutslippene, og jeg minner om at folk kommer til å miste hus og hjem. Bypakken har en prislapp på 7,25 mrd. kr, og over 5 mrd. kr av disse pengene skal altså hentes fra bompenger. Før de klimavennlige tiltakene i pakken settes i gang, skal man altså bygge denne firefelts motorveien. Regningen skal betales av kommuner og fylkeskommune, og folket skal altså betale over 5 mrd. kr.

Det kommer til å bli protester mot disse bompengene. Sann mine ord! Lokalt i Vestfold og Tønsberg SV har vi hele tiden lovet velgerne å kjempe mot dette prosjektet fordi det blir for kostbart for folk.

Venstre sier at de vil få ting gjort, men de vil altså få ting gjort på bekostning av miljø, matjord og folks lommebok. Nye firefelts motorveier er de største inngrepene vi har i norsk natur. Allerede har vi over 600 km med motorvei, og mye mer er under planlegging. Vi er nødt til å begynne å nedskalere de miljøfiendtlige firefelts motorveiprosjektene våre, for vi er nødt til å spare både natur og penger. Nye motorveier fører til mer luftforurensning, støy, mikroplastutslipp, økt klimagassutslipp fra nedbygging av arealer og byggeprosess og økt energiforbruk av strøm, bensin og diesel som følge av økt trafikk og høyere fart.

Grete Wold (SV) [16:06:28]: Det er ikke tvil om at denne saken skaper bevegelse også i kommentarfeltene på sosiale medier, og den skaper engasjement her i salen. Jeg blir litt fortvilt når jeg opplever at det beste argumentet for å stemme for dette, er at vi har brukt for lang tid. Det at man bruker lang tid, gjør ikke løsningen verken bedre, mer bærekraftig, grønnere eller mer framtidsrettet.

Larsen, all ære til representanten, forsøker å komme med noe konkret i argumentene istedenfor å vise til at nå må vi bare få gjort noe, for det er faktisk også uenighet om tallene for hvor mye matjord som tas. Det er ganske mye det ikke er uenighet om i dette prosjektet – om hvor mye som faktisk skal nedbygges, hvilke konsekvenser det får for lokalbefolkningen, for de 30 menneskene som mister husene sine, for de 130 familiene som kommer til å måtte leve med uforholdsmessig mye støy, som faktisk er over det som er tillatt helsemessig sett. Når man spør om dette, får man til svar at nei, det må man løse underveis.

For SV holder ikke argumentasjonen med at slike viktige helsemessige konsekvenser for befolkningen er noe vi skal løse underveis. Jeg har full forståelse for at det er flertall mange steder som mener at dette er en god løsning. Jeg mener bestemt at denne løsningen ikke er godt nok utredet, selv om man har brukt lang tid. Beklageligvis har man ikke lykkes med det, og dette er ikke måten å løse framtidens utfordringer på. Så både på kort sikt, som gjelder bompenger og de mer umiddelbare ulempene med dette, og også på lang sikt, hvor vi skal jobbe for å få ned utslippene, mindre asfalt, mer over på sykkel og gange, er jeg bekymret for at denne dagen dessverre kommer til å gå inn i historien som en dag hvor vi gjorde et veldig, veldig dårlig valg for Tønsberg-regionen.

Morten Stordalen (FrP) [16:08:37]: Det er nok med forskjellig fortegn at noen partier er imot denne proposisjonen. For Fremskrittspartiet er det helt klart at vi er for en vei, det sa jeg også i innledningen. Det er et stort veiprosjekt, men det er viktig. Til dem som ønsker å nedskalere: Det vil være å bygge feil for framtiden, det er helt opplagt. Det er ikke så ofte vi har sånne pakker i et såpass lite byområde. Den skal koste 7 mrd. kr, og 5 mrd. kr skal bilistene betale i bompenger. Det er en risiko. For de som er krystallklare på at dette har de tro på, at dette er sikkert finansieringsmessig, blir det interessant i en sak senere i dag i Stortinget. De samme partiene som er sikre, har nylig påført anleggsbransjen bygging av prosjekter med nullutslippsmaskiner. Vi vet hva det koster, det er mye dyrere enn det som lå til grunn i utgangspunktet, så akkurat det kan man diskutere en gang til.

Så er det en liten hilsen til saksordfører Erlend Larsen, som prøver å gjøre billige poeng ved å stå i replikkordskiftet og skape uenighet mellom partier. Det må han gjerne gjøre. I Fremskrittspartiet er vi stolte av at vi er mot bompenger. Vi er stolte av vår samferdselspolitikk. Jeg har lagt merke til at Høyre har diltet etter Fremskrittspartiet i flere saker senere, som man tar æren for etterpå når det er bra, men at man står her og er strålende fornøyd og skiller seg ut fra Fremskrittspartiet ved at man ønsker å betale bompenger, det er jeg litt usikker på om velgerne i Vestfold vil. Jeg hadde håpet at saksordfører Larsen var litt mer på bilistenes side, litt mer på innbyggernes side. Ja, de fortjener vei, men de har også fortjent mindre bompenger.

André N. Skjelstad (V) [16:10:34]: Jeg skal ikke bruke så mye tid på dilemmaene til Drevland Lund. Det vil være akkurat samme status som det Stordalen kom med i stad. Da vil det ikke skje noe. Så enkelt er det.

Men paradokset med siste taler er at med en bompengeløsning kan du faktisk komme fram i køen når det gjelder fylkesvei. Jeg skjønner ikke helt hvordan du skal få til å bygge den veien med den fylkeskommunale økonomien og den kommunale økonomien som Stordalen kommer innom. Status er at det verken vil bli bygget bro eller noe som helst i den regionen med Fremskrittspartiets inngang til dette.

Det er greit å være imot bompenger. Det er jo ingen som synes at bompenger er den beste løsningen hele tiden, men det er ikke til å komme fra at dette er fylkeskommunale veier, så da må fylket prioritere dette enda sterkere, og jeg anser det som er relativt vanskelig å få til, selv om herr Stordalen kanskje mener at det er annerledes, men så vidt jeg vet, har ikke det partiet heller glinset over med penger til fylkeskommunene, så jeg vil si at sier en nei der, sånn som det legges opp til fra ytre venstre og ytre høyre flanke, vil det altså ikke komme noen vei eller bro i den regionen.

Morten Stordalen (FrP) [16:12:21]: Jeg kan anbefale representanten Skjelstad å lytte til mitt første innlegg. Der sa jeg at det burde vært en statlig vei, og det er dét Fremskrittspartiet har tatt til orde for og mener at det burde vært, for det er en av Norges mest trafikkerte strekninger, og det er også foreslått i Nasjonal transportplan. Det kommer også fra tidligere forslag. Hadde det vært en statlig vei der, skulle ikke fylkeskommunen betale noen ting.

Erlend Larsen (H) [16:12:58]: Rødt sier i sitt innlegg at det er et kontroversielt forslag. Ja, alle forslagene til alternative veiløsninger er kontroversielle. Den løsningen vi nå behandler, er den minst kontroversielle løsningen. Begge representantene fra SV sier at folk vil miste hus og hjem. Ja, dessverre, folk vil miste hus og hjem. Det er en konsekvens av en nødvendig byutvikling. Det er beklagelig at folk vil miste hus og hjem, for all del, men det vil de gjøre også med andre løsninger, og det er behov for å bygge ned matjord ifra Tønsberg til motorveien dersom man skulle gå for en parallell løsning.

Så til Fremskrittspartiet. Ja, folk fortjener vei uten å måtte betale bompenger. Men dette handler ikke om ja eller nei til bompenger, for det er dessverre ikke noe tema. Det som er temaet her, er ja eller nei til en nødvendig videreutvikling av Tønsberg by og Tønsberg som region. Det er det vi stemmer ja eller nei til.

Helt til slutt: Takk til komiteen og alle andre som har deltatt i debatten. Det har vært en interessant debatt. Så får vi håpe at sluttresultatet gjør at vi kan få en raskere utbygging av veinettet, slik at vi får løst de transportutfordringene som Tønsberg har. Befolkningen er omtrent dobbelt så stor i regionen i dag som den var for 100 år siden. Det er helt naturlig at man også da har behov for å utvikle veinettet, og så må det bygges på en såpass robust måte at vi slipper stadige lappverk med nye utbygginger, slik som vi ser i Breviksundet, hvor det er tre broer som står ved siden av hverandre. Det er verken bra for miljøet, klimaet eller økonomien at man hele tiden driver og bygger på fordi man ikke bygget stort nok i første runde.

André N. Skjelstad (V) [16:14:56]: Jeg vil bare kort bemerke til herr Stordalen at i dette forslaget ligger det vel ikke an til at man skal gjøre om masse veier til statlige veier, Han sa det ikke helt selv, men konklusjonen av forslaget til Fremskrittspartiet og for så vidt de andre flankepartiene på den andre siden er at det ikke vil bli noe utvikling i det området, for det er ingen plan om å gjøre om fylkesveier til riksveier, som herr Stordalen for så vidt ønsker, men realiteten er at det da ikke vil skje noe som helst i det området.

Marte Mjøs Persen (A) [16:16:33] (ordfører for saken): Som saksordfører for disse to hver for seg viktige sakene, men som behandles i Prop. 97 S for 2024–2025 og i en samlet innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen, ønsker jeg å takke for godt samarbeid. Det er gledelig at det er bred politisk oppslutning om prosjektene, både lokalt og her i Stortinget.

E45 Kløfta i Finnmark er en skredutsatt strekning som utgjør en flaskehals for tungbiltrafikken på grunn av høy stigning og dårlig standard på veien. Prosjektet som det nå blir vedtatt finansiering for, tar sikte på å bygge om skredutsatte partier og erstatte det med 4,2 km tunnel og 2,2 km vei i dagen, samt 1,5 km vei på Alta-siden av Kløfta. Det skal også bygges bro over Eibyelva, og samlet sett vil det gi en trygg og forutsigbar helårs- og beredskapsvei på strekningen. Kostnadsrammen er foreslått til 2,059 mrd. 2025-kroner. Det legges opp til anleggsstart i 2026 og åpning i 2029.

Så skal vi til Vestlandet og fellesprosjektet Arna–Stanghelle. Det er en del av hovedkorridoren mellom Oslo og Bergen. Det er en skred- og ulykkesutsatt strekning, og flere tunneler mangler den tekniske standarden som skal til for å tilfredsstille kravene i tunnelsikkerhetsforskriften. Det er også lange omkjøringsveier, noe som er til stor belastning for både reisende og næringsdrivende. På jernbanedelen av strekningen er det i dag lav fart, noe som utgjør et vesentlig hinder for transporten, særlig mellom Voss og Bergen. Det er også betydelig skredfare.

Fellesprosjektet er et viktig nasjonalt prosjekt som vil komme langt flere til gode enn de som bor i regionen. Det vil binde sammen Øst- og Vestlandet, gi raskere reisetid, øke kapasiteten og ikke minst gi trygghet for de reisende. Trygghet for de reisende er etterlengtet, og vi har vel alle blitt dypt berørt av historier fra de reisende om forholdsregler som tas, og om frykt yrkessjåfører og deres pårørende kjenner på, på våte og regntunge dager, noe det bare vil komme mer av med klimaendringene.

Videre vil bo- og arbeidsmarkedsregionen mellom Bergen og Voss bli betydelig utvidet med dette grepet. Arbeidet på vei og bane skal utføres som et fellesprosjekt, og det blir gjensidige rømningssystemer i tunnelene. Å bygge jernbane og vei som et fellesprosjekt vil gi reduserte kostnader i utbyggingen, og det er lagt opp til prosjektstart i år. Jernbanestrekningen er ventet åpnet i 2038 og veien i 2039.

Prosjektet har en kostnadsramme på 49,3 mrd. kr, og det er lagt opp til 90 pst. statlig finansiering av veien, mens resten finansieres gjennom bompenger fra det tidspunktet strekningen blir tatt i bruk. Det har bred oppslutning, og alle partier utenom Fremskrittspartiet, som har et eget forslag, stiller seg bak innstillingen, også når det gjelder finansiering og utbygging av fellesprosjektet Arna–Stanghelle.

Med dette takker jeg for samarbeidet og gleder meg over at vi nå er kommet ett skritt nærmere realisering av ny vei og bane mellom Arna og Stanghelle, og med det også Bergensbanens forkortelse.

Liv Kari Eskeland (H) [16:20:00]: Nok ein milepåle er no nådd for Arna–Stanghelle, eit viktig prosjekt på mange måtar. Det gjeld sikkerheitsaspektet med tanke på ras, skred og ulykker. Me får no testa ut eit fellesprosjekt mellom bane og veg med to statlege aktørar. Ikkje minst må me merka oss at denne vegen, som stod ferdig i 1991, ikkje er tilfredsstillande i dag, og me må no byggja ny veg. Det minner oss om at når me først byggjer infrastruktur, må me byggja han skikkeleg.

Det er eit prosjekt til nær 50 mrd. kr, med 90 pst. statleg finansiering. Det er eit stort løft for staten, der 10 pst. vert finansiert gjennom bompengar. Målet vil likevel vera at Bergensbanen vert endå meir attraktiv, slik at fleire ser seg tente med å nytta tog. Dette vil sjølvsagt redusera bompengegrunnlaget, men er ei ønskt utvikling.

Det er viktig at statsråden er tett på prosjektet framover. Det har nokre kritiske punkt der ein må ha ekstra fokus. Det eine er dei store steinmassane som skal dumpast i fjorden, der statsforvaltaren har gjeve løyve på visse føresetnader. Ein skulle jo ønskja at me hadde noko betre bruk for dei steinmassane. Det andre er å få god erfaring med bygging av bane og veg i same prosjektorganisasjon, men med forskjellige finansielle innretningar, der moms vert lagt på vegprosjekt, men ikkje på baneprosjekt. God forvaltning er difor essensielt.

Me skulle ønskja at regjeringa hadde sett at Ringeriksbanen, som har Nye Vegar som prosjekteigar, også kunne vore starta opp. Då hadde me verkeleg fått utteljing for innkorting av Bergensbanen, samtidig som dei to prosjektorganisasjonane hadde kunne lært av kvarandre, men då må me visst få ei ny regjering på plass.

Dette er eit svært etterlengta prosjekt for både fylkeskommune, lokale myndigheiter og brukarane av vegen. Me ser fram til å kunna oppgradera infrastruktur som bind saman aust og vest på ein god måte. Sjølv om det ikkje alltid er så stas å køyra i Noreg berre for å sjå innsida og ikkje få oppleva dei vakre bygdene, vert det likevel fantastisk å kjenna seg trygg på vegen på dette strekket.

Til sist – fordi det er i same proposisjon – er det bra at E45 Kløfta i Finnmark no har fått dei nødvendige finansielle prioriteringane på plass. I det geopolitiske bildet vil også dette gje eit lite bidrag til eit meir samanknytt og framkomeleg vegnett i nord.

Nancy P. Anti (Sp) [16:23:07]: Det er to viktige utbyggingsprosjekt vi behandler i denne saken. Som finnmarking er det veldig naturlig at jeg starter med E45 Kløfta, eller Silisávži, som er det opprinnelige navnet på strekningen. Senterpartiet mener at E45 Kløfta er et av de viktigste samferdselsprosjektene i Finnmark de siste årene. Transportbehovene i Finnmark mener vi har blitt neglisjert over tid, og vi er glade for at Senterpartiet i regjering sikret prioritering av prosjektet. At komitémedlemmene fra Arbeiderpartiet ikke stiller seg bak det å understreke viktigheten av Kløfta i et sikkerhetspolitisk perspektiv, er ganske uforståelig, så jeg håper at det beror på en glipp.

Kløfta er en viktig korridor inn til Finland, og det er en sentral del av transportnettet i Norden. Godstransporten på E45 er formidabel, med fisk og mye annet. Men strekningen er utsatt for ras, og den er en flaskehals fordi den er bratt og har dårlig standard, som det ble sagt her. Store modulvogntog kan egentlig ikke brukes, de sakser og står stadig fast. Det betyr at det blir mindre gods på hver trailer, og dermed mange flere trailere.

Det å ferdes skal oppleves trygt for folk. Denne strekningen har deler hvor en virkelig kjører med klump i magen og er redd for hva som møter en bak neste sving. Når vi nå skal få deler av veien i tunnel og bru over Eibyelva, vil det gi en trygg og god helårsvei i full bredde.

Jeg er stolt av den utrettelige innsatsen som Senterpartiet både lokalt, regionalt og på Stortinget har lagt i å få i gang denne utbyggingen. At vi i dag skal vedta kostnadsrammen, og at proposisjonen legger opp til åpning av den nye veistrekningen i 2029, gjør at det er en gledens dag for Finnmark. Senterpartiet ber nå om at arbeidet startes opp så fort som mulig, og aller helst i går.

Når det gjelder Arna–Stanghelle, er også det en skred- og ulykkeutsatt strekning som vi nå endelig får vedtatt prosjektstart på. Som et fellesprosjekt for vei og bane vil det binde regionen tettere sammen, og det vil gi trygg og effektiv transport for alle de reisende og næringslivet.

Det er viktig for Senterpartiet å understreke viktigheten av at bompengeordningene må ha lokalpolitisk tilslutning. Vi er også opptatt av at det samlede trykket på bompenger ikke blir for stort for dem som ferdes jevnlig. Vi har også ment at bompengebidraget i dette fellesprosjektet skal ligge fast, og at eventuelle kostnadsøkninger skal være staten sitt ansvar.

Senterpartiet bygger hele Norge, og jeg ser veldig fram til den dagen vi kan stå med flagg og champagne i Silisávži og åpne den nye veien.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:26:09]: Det er en stor dag. I dag vedtar vi finansiering av fellesprosjektet Arna–Stanghelle. Det er det største samferdselsprosjektet i moderne tid. Vi vedtar også kostnadsrammen for E45 Kløfta, som er et veldig etterlengtet prosjekt i Finnmark.

E16 mellom Arna og Voss er en av Vestlandets viktigste veistrekninger, men det er også en av de mest krevende. Veien vi bruker i dag, ble bygget over flere tiår. Den er smal, den har skarpe svinger, og den har også lav standard. Jernbanen er på mange steder enda eldre enn veien. Mellom Arna og Stanghelle går toget stedvis på den opprinnelige traseen fra 1883. Både for vei og bane er det et stort behov for bedre standard, bedre sikkerhet og økt kapasitet på denne strekningen.

Fellesprosjektet vil gi ny ras- og skredsikker vei og jernbane mellom Arna og Stanghelle i Vestland. Dette er viktig, og kanskje det viktigste vi gjør – å bygge trygg vei og trygg bane på en sentral og viktig strekning. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens proposisjon for utbygging og finansiering av fellesprosjektet.

Prosjektet har, som det allerede har vært sagt, en kostnadsramme på 49,3 mrd. kr og en statlig finansieringsandel på om lag 90 pst. Fellesprosjektet omfatter i hovedsak tre nye tunneler på E16 og to nye tunneler på jernbanen over en nesten 30 km lang strekning. Dobbeltsporet bane vil øke kapasiteten og legge til rette for framtidige tilbudsforbedringer, flere godstog og økt driftsstabilitet på Bergensbanen. Prosjektet legger til rette for et sterkt forbedret regionalt togtilbud, vil bidra til regional utvikling, og vil også utvide arbeidsmarkedet mellom Bergen og Voss.

I denne proposisjonen legger vi også fram et forslag til kostnadsramme for veiprosjektet E45 Kløfta. Dette er et svært etterlengtet prosjekt i Finnmark, det er en viktig strekning for bl.a. tungtransporten mellom Norge og Finland, og det er et prosjekt som mange har ventet på også utenfor våre landegrenser. Jeg er ikke i tvil om at dette prosjektet også har betydning for samfunnsberedskapen vår. Det har også betydning for militær mobilitet. Strekningen er skredutsatt og har flere steder krevende stigningsforhold. Det gjør at tyngre kjøretøy ofte kjører seg fast om vinteren. Dagens vei har også relativt dårlig standard.

Dette er en gledens dag for Vestlandet, det er en gledens dag for Finnmark – ja, for hele Norge. Nå gjenstår det bare å sette spaden i jorden for tryggere hverdagsveier og ny jernbane.

Irene Ojala (PF) [16:34:59]: For oss i Finnmark er det stor glede over at NATO-veien E45 Kløfta i Finnmark mellom Alta, Kautokeino og Finland nå er blitt en realitet. Vi er også glad for at veistrekningen ikke vil bli en del av årets valgkamp. Det har vært ganske stor kø nordover for å kikke opp i berga. Jeg vil si takk til en samlet komité for en positiv innstilling, og jeg vil også takke statsråden, som har jobbet ganske mye med saken iallfall det siste året.

Den store NATO-øvelsen Nordic Response ble gjennomført i Finnmark i 2024. Den viste klart hvor sårbar infrastruktur vi har hatt mellom kysten av Finnmark og nabolandene Finland og Sverige. E45 Kløfta måtte flere ganger stenge om natten i begge retninger for sivil trafikk mellom Eiby i Alta og Suolovuopmi i Kautokeino kommune grunnet forflytning av stort og tungt militært materiell i forbindelse med nevnte øvelse. Den sårbare infrastrukturen vi fortsatt har, ble lagt merke til av finske journalister, som stilte spørsmål om den dårlige infrastrukturen til statsministeren.

Beslutningen som nå tas, er en lettelse for befolkningen som bor i Kautokeino, enten det er når de må kjøre 130 km for å handle store varer, eller når de må på sykehus i Hammerfest, som ligger 270 km lenger nord. E45 er også den eneste omkjøringen vi har fra Troms til Vest-Finnmark når veien gjennom Norge over Kvænangsfjellet er stengt, og hvis det f.eks. går ras på veiene i Nord-Troms, slik det gjorde for to år siden i dag. Da gikk det ras over Badderelva i Kvænangen kommune, og den ble tatt av vårflommen. I slike tilfeller får vi finnmarkinger en omkjøringsvei på ca. 45 mil eller mer via Finland, og da er E45 den viktigste transportåren for folk, fisk, varer og tjenester. Dette er derfor en gledens dag.

Det at Stortinget i dag vedtar en forpliktelse til prosjektet for Kløfta med anleggsstart i 2026 og åpning i 2029, er viktig for totalberedskapen i Nord-Troms og Finnmark og for landet for øvrig.

Avslutningsvis vil jeg si at staten har gjort Finnmark til et råvareleverandørfylke. Fisk, olje og gass blir eksportert nærmest rett ut av Finnmark. I tillegg legges store arealer under vei- og vindindustrianlegg. Det heter seg også at det må bo folk i Finnmark, av sikkerhets- og utenrikspolitiske årsaker. Vi finnmarkinger forventer at alle partier for framtiden fokuserer på de bevilgningene som gjøres til Finnmark innen både helse og infrastruktur. Jeg nevner kort veistrekninger som rv. 888 Bekkarfjord–Hopseidet, asfalt på veiene i Øst-Finnmark – det trenger de virkelig – og vi må heller ikke glemme rv. 94 mot Hammerfest. I dag er jeg likevel glad for at avgjørelsen for E45 ser ut til å være helt i boks.

Linda Monsen Merkesdal (A) [16:38:04]: I år er det 150 år sidan det blei vedteke å byggja Vossabanen. Det var ein dag som var verd å feira, og det er det i dag også. I dag kunne me pynta Stortinget med ballongar og flagg, for i dag er det verkeleg ein stor dag. Etter år med konvoiar, lesarinnlegg, debattar og eit samla krav frå heile Vestlandet er vedtaket endeleg på plass. Fellesprosjektet Arna–Stanghelle skal realiserast, og finansieringane er sikra. Dette er eit viktig ras-sikringsprosjekt, men det er også ein samferdselsrevolusjon, med både ny veg og bane som skal byggjast saman. Dette er eit løft for alle som ferdast på denne vegen, frå barn til yrkessjåførar.

Dødsvegen. Noregs verste veg. Rasvegen. Dette er ikkje berre dramatiske overskrifter. Det er kvardagen til folk som bruker E16 mellom Voss og Bergen. Ein veg prega av rasfare, stengde tunnelar og utryggleikar. Eg har sett vaksne menn gråta av fortviling over denne vegstrekninga. Men no kan me sjå med stoltheit og letnad at det kjem trygg veg og bane.

No startar arbeidet med å byggja ein kvardagsveg utan frykt for ras og stengde vegar. Mange har stått på Arna stasjon og lova ny veg og bane, men det er denne regjeringa, med statsminister Støre og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som har levert. Dei har lytta til Vestlandet og teke ansvar. No skjer det. Ein ny veg og moderne bane mellom Bergen og Voss vil gjeve tryggare reise, kortare reisetid, klimavennleg transport og betre framkomme. Og ja, det er viktig for Vestlandet, men det er også viktig for heile landet. E16 er ei nasjonal pulsåre mellom aust og vest. Dette er ei styrking av Noregs viktigaste samferdselsåre og gjer reisa tryggare for alle. Forhåpentlegvis blir dette mitt siste innlegg om denne saka frå denne talarstolen på ein stund, sjølv om me sjølvsagt skal ha heile vegen heilt til Voss. Så no er me i gang med trygg veg og bane, og takk til alle som har stått på.

Nils T. Bjørke (Sp) [16:40:53]: Dette er ein stor dag. Dette har me venta på lenge. Alt i 2014 var val av løysing klart med dåverande statsråd Olsen. Då var det klart kva ein skulle, men ein har ikkje klart å koma i gang før no. Det er altså elleve år sidan. Det viser kor lang tid det tek. Med ein bane frå 1800-talet, med rasfare, som mange bilistar faktisk slit psykisk med å køyra på, er det på høg tid.

Eg er glad for at me fekk arbeidd med dette og kome vidare, at me no endeleg er i gang. Og så kan me diskutera kven som har gjort den beste jobben. Men eg trur det viktigaste er at Vestlandet har klart å samla seg. Me har klart å stå på for å prioritera. Fleirtalet på Vestlandet har skjønt at ein ikkje kan velja alt på ein gong. No må me ta dette fyrst, og så må me byggja resten av infrastrukturen på Vestlandet i tur og orden. Men det at ein samla fylkeskommune, Bergen kommune, mange kommunar rundt, lastebilnæringa og mange, mange andre har stått så tydeleg på at dette må vera første prioritet, trur eg har vore med og hjelpt til at me no står der me står i dag.

Det er mange år før me får opna denne vegen, men me er iallfall godt i gang med å få lyfta det vidare, og eg trur det er heilt avgjerande for transporten mellom aust og vest at ein har ein trygg veg heilt til Bergen. Som konsekvens av det må me òg koma i gang med å planleggja resten frå Stanghelle til Voss. Fyrst då får me full utnytting av den store investeringa. For ja, det er dyrt å byggja veg på Vestlandet, men det er òg snakk om liv og helse. Dette er å setja sikkerheit i høgsetet, dette er å velja det viktigaste fyrst, og dette vil bety utruleg mykje for heile landet, men spesielt for Vestlandet. Og så håper eg no som me har brukt elleve år på å planleggja den biten, at me kjem i gang med å planleggja vidare til Voss, sånn at det er klart at når me kan opna dette, så kan me byggja vidare framover. Dette er ein stor dag for heile Vestlandet. Takk.

Morten Stordalen (FrP) [16:43:24]: Jeg skal fatte meg i korthet, men vil i likhet med andre som har sagt at Arna–Stanghelle er en særs viktig strekning og et stort prosjekt, si at det er det ikke noen tvil om. Det handler om tryggheten i hverdagen til folk som skal ferdes der, og man fortjener nå å komme i gang. Som man vet, er Fremskrittspartiet veldig imot bompengefinansiering, men at prosjektet er viktig: Ja, det er det.

Så vil jeg knytte noen ord til E45 Kløfta i Finnmark. Nå kommer det i hvert fall en sak som også handler om sikkerhet og beredskap i forsvarssammenheng. Det hilser vi velkommen. En konsekvens av at man gjør dette, handler også om lokalbefolkningen og transportørene, som tidvis har enorme omkjøringsveier. Dette er det bra å komme i gang med, så vi gir honnør for at man løfter denne strekningen, for den er viktig også sikkerhetspolitisk.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:44:42]: I dag er en jubeldag når vi har framdrift og vedtar kostnadsrammer for E45 Kløfta. Dette har vært jobbet med i tiår. Spesielt i Arbeiderpartiet i Alta og Kautokeino tror jeg jubelen står i taket for den jobben som statsråd Nygård har gjort når han har fått trumfet gjennom E45 Kløfta i Finansdepartementet. Det kommer ikke av seg selv, dette, det må prioriteres når man har makt. E45 Kløfta har vært ønsket fra Finnmark lenge, men denne regjeringen ønsker å prioritere det, og det er vi veldig glade for.

Det er ikke tvil om at dette er en sikkerhetspolitisk viktig vei, som også statsråden er inne på. Alta ble her om dagen hærkommune, og det forsterker dette bildet ytterligere. Men det er veldig mange grunner til at E45 er viktig. Det handler om tryggheten til folk, om tilgangen til god logistikk for næringslivet, og om råvarene som det ble snakket om i sted. Finnmark er et fylke som produserer og leverer viktige verdier til landet, og må også prioriteres tilbake.

Rv. 94 til Hammerfest står på planen og skal gjennomføres når en Arbeiderparti-ledet regjering får lov til å styre. E6 mellom Hesseng og Høybukta skal også prioriteres når Arbeiderpartiet får lov til å styre. Dette ser vi at Høyre ikke prioriterer, og det viser partiet også i sitt alternative statsbudsjett, der en tar bort planleggingsmidler. Så det betyr noe hvem som styrer, og det betyr noe at man prioriterer Finnmark.

Vi er veldig glade. Jeg er veldig glad for det arbeidet som Johan Vasara, som var statssekretær under statsråd Nygård, startet med E45 Kløfta, og det han var med og bidra til, og jeg er glad for alle dem som har jobbet tverrpolitisk i Finnmark over tiår med dette prosjektet. Dette er en seier, men nå skal det prioriteres flere veiprosjekt i Finnmark, og det er jeg trygg på at en gjør i en Arbeiderparti-ledet regjering.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:47:05]: Det er ein stor dag når ein har kome til det punktet at Stortinget skal fatte vedtak i ei sak som omhandlar to viktige og store vegprosjekt, eitt prosjekt i Finnmark, Kløfta, og eitt prosjekt i Vestland fylke, Arna–Stanghelle. Det er prosjekt som det har vore jobba godt med over tid, som det har vore viktig for Senterpartiet å ha framdrift i, og som det har vore jobba godt med av ulike lokale partar. Det har vore tilslutning til dei regionalt i dei fylka det gjeld, og vi har vore opptekne av å prioritere dei, i fellesskap med Arbeidarpartiet, då vi sat saman i regjering.

Berre ein liten merknad til representanten Rafaelsen som var her før meg: Han er sikkert vel klar over at når ein fekk gjennomslag for Kløfta i Finansdepartementet, var det gjennom eit sterkt engasjement frå dåverande finansminister Vedum.

Eg håpar at noverande finansminister Stoltenberg ved første anledning bidreg til å prioritere vidare viktige prosjekt i Finnmark, som rv. 94 Saragammen–Rypefjord. Dette handlar om ein akse som er utruleg viktig – heilt frå innfartsvegen til Hammerfest og sjukehuset der, vidare mot Alta, vidare innover i retning av Kautokeino og over grensa òg, og vidare mot andre delar av Finnmark òg. Den sikkerheitspolitiske og strategiske betydninga som vegen har, har berre auka med Sverige og Finland som medlemer av NATO og felles øvingar i området. Det er òg viktig å sjå på korleis ein kan bidra til framdrift i andre viktige prosjekt, sånn som det m.a. har vore vist til når det gjeld hamneløysingar i Alta.

Når det gjeld Arna–Stanghelle, er det eit utruleg viktig prosjekt som det har vore jobba godt med over lang tid. Det er eit stort prosjekt som det er viktig at ein får framdrift i. Senterpartiet støttar heilhjarta opp om dette prosjektet. Ein må sjølvsagt òg sjå på nye prosjekt framover for å bidra til ei betre trafikkløysing i området, men dette er eit stort løft som vart prioritert av Senterpartiet og Arbeidarpartiet då vi sat i regjering saman.

Eg registrerte at representanten Eskeland lurte på bompengesatsar, og det er som statsråden sa: Ein kan rekne seg fram til det ut frå 75 kr per passering. Det er eit passeringstak på 30 passeringar i kvart bomsnitt, så viss ein køyrer heile den vegen kvar månad, er det 13 500 kr utan rabattar. For ein typisk pendlar, som kanskje har 20 reiser kvar veg kvar månad, er det snakk om 9 000 kr. Det er mykje pengar, og difor er det òg viktig framover å fokusere på korleis ein kan bidra til å halde bompengane nede.

André N. Skjelstad (V) [16:50:25]: Det er jo gledelig med en bred enighet. Det er ingen tvil om at fellesprosjektet vil være med på å skape en bedre trygghet i hverdagen. Ikke minst for dem som kjører der hver dag, vil dette være veldig viktig. Det vil også på mange måter være en start der en ser framover. Som representantene fra området sier, er det klart at det er en gledens dag. Det er det absolutt ingen tvil om fra oss andre. Med tanke på både ras og det at dette er et ulykkesutsatt område, skjønner jeg utmerket godt at det er bra at dette kommer i gang.

En liten sveip innom den andre saken, om E45 Kløfta. Jeg holdt på og lette på mobilen i stad, for det er ikke så lenge siden jeg var der og tok litt bilder og så videre. Jeg har stor forståelse for dette har vært tverrpolitisk i Finnmark. Jeg tror ikke at det er jubel i bare Arbeiderpartiet på de nærliggende områdene. Jeg tror at de er godt fornøyde i den delen av Finnmark som bruker dette.

Dette er også en viktig vei mot Finland, forbi og innover der, for det er klart at dette er en beredskapsvei. Det er en viktig beredskapsvei i det området, og det betyr veldig mye at dette kommer på plass nå. Det har vært tverrpolitisk lenge, og det viser at det går an å jobbe over lang tid, og så klarer en å klikke det inn. Jeg tror ikke at den store motstanden nødvendigvis skal være Finansdepartementet. Til sjuende og slutt er det denne sal som må få vedtatt ting, uansett hva Finansdepartementet måtte mene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:53:29] (ordfører i saken): Til representantforslaget. Det er ikkje så mykje i denne saka som ein samla komité stiller seg bak, utover å vise til kva som er innhaldet i representantforslaget, og vise til eit høyringsinnspel frå EBA, altså Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg, som i sitt høyringsinnspel viste til at materialbruk er definert som indirekte utslepp, og at det også er viktig å måle dei når ein skal måle reduksjon i dei samla utsleppa.

Dei ulike partia får gjere greie for sine ulike vurderingar og ulike forslag i saka. Eg vil heretter gå inn på dei forslaga og vurderingane som Senterpartiet er ein del av. Vi meiner nettopp at det er viktig å sjå til det høyringsinnspelet som EBA har kome med, og det er også andre delar av bransjen som viser til det same. Vi er alle for at ein skal bidra til å kutte utslepp og bidra til omstilling. Men då er det for det første viktig at ein måler dei rette tinga, og at ein stiller konkrete krav og føremålstenlege krav og eksempelvis også måler indirekte utslepp.

Det som ofte har veldig mykje fokus, seinast gjennom ei forskrift som vart fastsett av regjeringa i starten av april, og som er knytt til å gi kommunane moglegheit til å stille krav om nullutslepp på byggje- og anleggsplassar, er jo at det berre er ein veldig liten del av dei samla utsleppa som det gjeld, og samtidig er det ein del utslepp knytte til elektrifisering av maskinene, anleggsmaskinene og så vidare, som har ein ganske høg tiltakskostnad. I staden burde ein sjå på der dei store utsleppa ligg, der det ligg stort potensial, og der kostnadene for å kutte utslepp er betydeleg mindre òg. Det kan vere knytt til kva slags materialbruk ein vel, betong, massehandtering og så vidare.

Vi er opptekne av ein jordnær og praktisk politikk som bidreg til å finne dei beste og gode løysingane. Vi er òg opptekne av at ein må ha ein beredskap på ulike løysingar, blant anna i form av ulike drivstoff og ulike drivlinjer for framtida.

Ved ein inkurie har det skjedd at Senterpartiet ikkje står inne i alle dei forslaga som vi skulle vere ein del av i innstillinga, men det kjem ganske tydeleg fram av merknadene våre kva vi meiner. Vi skal altså også stemme for forslag tre i innstillinga med Framstegspartiet og som ei følgje av det også gå ut av tilrådinga i saka. Då fremjar representanten dei forslaga som Senterpartiet er ein del av.

Liv Kari Eskeland (H) [16:57:03]: Anleggsbransjen har møtt krava til utsleppsreduksjon på ein konstruktiv måte. Det bransjen no etterspør, er føreseielegheit og evne til å sjå heilskap, for overgangen må synest fornuftig, elles mister det grøne skiftet sin legitimitet.

Det offentlege speler ei viktig rolle i å vera bjøllesau i det grøne skiftet. Me kan setja krav, men me har også ressursar til å støtta opp i overgangsperiodar. Det offentlege speler ei sentral rolle i å fremja klimavenlege løysingar gjennom offentlege innkjøp og tydelege miljøkrav i offentlege anskaffingar og i å bidra til innovasjon og teknologiutvikling og i å fremja overgangen til nullutsleppsløysingar.

Men ifølgje EBA utgjer direkte CO₂-utslepp ein liten del av dei totale utsleppa, slik som saksordføraren var inne på. Dei indirekte utsleppa er over 70 pst., og difor er det andre forhold enn anleggsmaskiner som er dei største utsleppskjeldene. Det er difor mykje å henta på å få ned CO₂-utsleppa, blant anna i materiale, massehandtering, gjennomføringsmodellar etc.

Det er ein relativt stor grad av fleksibilitet innan kontraktsregimet. Samtidig viser ein gjennomgang frå Riksrevisjonen at offentleg sektor ikkje bruker innkjøpsmakta si godt nok til å redusera klimagassutsleppa. Difor bør ein saman med bransjen jobba vidare med korleis dei store utsleppa i bygg- og anleggsbransjen kan handterast, slik at ein ikkje einsidig ser på anleggsmaskiner som tiltak som skal få ned klimagassutsleppa, men også i større grad legg vekt på materiale og massehandtering når norske klimagassutslepp skal kalkulerast og rapporterast.

Me er nok einige med Senterpartiet i at det er dei totale utsleppa som tel i anbodsregimet, og me har valt å drøfta og løfta dette gjennom klimameldinga, der me meiner at denne diskusjonen eigentleg høyrer heime. Målet må vera å utnytta entreprenørbransjen sin kunnskap og kompetanse for å få ned klimagassutsleppa. Men det betyr òg at me som styrer på regelverksida, må gå litt i oss sjølve slik at det beste ikkje vert det godes fiende.

Eg melder difor at Høgre vil støtta Senterpartiet sine forslag.

Morten Stordalen (FrP) [17:00:01]: De siste årene har det vært mye snakk om, også i denne sal, at det har vært dyrtid. Derfor må en redusere noe aktivitet. Man har også snakket om beredskap. Det er krig rundt oss. Samtidig har flertallet i denne sal stilt seg helhjertet bak regjeringens forslag om å prioritere nullutslippsanleggsplasser. Ifølge maskinentreprenørene er det et enkelt regnestykke: Selv etter subsidier fra staten til innkjøp er en elmaskin dobbelt så dyr, og når man skal bytte batteri på en elmaskin på en byggeplass, er kostnaden om lag 40 pst. av hva maskinen kostet som ny. Og ikke nok med det, de sier også at forsøket man har gjort, viser tiden man bruker fordi man skal lade – det er ikke oppetid på den maskinen på tilsvarende måte som det er med flytende drivstoff –, og en kan altså bruke 87 pst. lenger tid på anleggsplassen. Det er litt spesielt når man ønsker å bygge mer og man ønsker å sørge for sikkerhet og beredskap, så jeg er litt usikker på om teori og praksis går sammen. Når Forsvaret skal rekvirere maskiner, rekvirerer man i hvert fall ikke elmaskiner, men når de selv skal bygge noe, må man bruke elmaskiner. Forstå det den som kan – når det er krise.

Det er en grunn til at Fremskrittspartiet tar opp disse forslagene, og det er for å se om vi faktisk vet hva vi gjør. Vi går – jeg sier «vi», men det er flertallet i salen som går inn i det med åpne øyne. Alle varsellamper står på, men man går altså inn med åpne øyne. Man sier at man skal bygge mer, og at man skal få mer for pengene, og så går det rett og slett ikke i hop. Det kaller jeg sløsing. Jeg mener at flertallet bør ta et steg tilbake og se om man skal være så strenge, så rigide, i kravene ved anskaffelser at man skal ha nullutslippsplasser. Det må man også ta regningen for. Det betyr at det vil bli bygd langt mindre. Det vil bli dyrere. Dyrtiden er ikke over, i hvert fall ikke for dem jeg snakker med, og når en ser i mediene, er den ikke over på langt nær. Alt blir dyrere, og man får mindre igjen for pengene. Det er veldig spesielt når vi har det travelt med å skulle bygge og sikre beredskapen vår, og jeg skulle ønske at det var flere i komiteen som støttet Fremskrittspartiets forslag. Jeg registrerer at det er noe støtte til det, og hadde håpet at det var mer. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Mona Fagerås (SV) [17:02:59]: Det offentlige kan spille en viktig rolle i å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp. Tydelige miljøkrav i offentlige anskaffelser kan bidra til innovasjon og teknologiutvikling og fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Klimagassutslippene i bygg- og anleggssektoren må reduseres, og krav til nullutslippsmaskiner er en type krav innkjøperne kan stille, som er rettet direkte mot utslipp. Når det er sagt, bør det vurderes hvordan de store utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet kan håndteres, sånn at man ikke ser på anleggsmaskiner som det eneste tiltaket som skal få ned klimagassutslippene. Materialer og massehåndtering må i større grad vektlegges når klimagassutslippene skal kalkuleres og rapporteres. Men det er ikke noen motsetning mellom å se på krav som bidrar til å få ned de indirekte utslippene, og i tillegg stille krav til de direkte utslippene på byggeplassene. I tillegg til å få ned klimagassutslippene bidrar nullutslippskrav til å redusere lokal luftforurensning. Derfor er denne type krav også viktig.

For øvrig kan jeg legge til at en gjennomgang fra Riksrevisjonen viser at offentlig sektor ikke bruker innkjøpsmakten godt nok til å redusere klimagassutslipp. Vi har fortsatt en vei å gå.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [17:05:07]: Norge har ambisiøse klimamål. Det er slik at transportsektoren står for en stor andel av klimagassutslippene. Dermed må også transportsektoren stå for en stor del av utslippskuttene. Nasjonal transportplan slår fast at anleggsmaskiner er en av de utslippskildene der vi venter høye gjenstående utslipp i transportsektoren fram mot 2050.

Regjeringen Solberg inngikk i 2019 en avtale med EU om felles oppnåelse av forpliktelser under Parisavtalen. Dette er en god avtale som ble vedtatt av et bredt flertall på Stortinget.

For å oppfylle avtalen må vi kutte utslipp fra bl.a. transport og anleggsmaskiner. Prising av utslipp gjennom klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem er de viktigste virkemidlene i norsk klimapolitikk. Jeg er ikke enig i at det er symbolpolitikk. En riktig utformet klimaavgift bør omfatte alle utslippskilder med en felles sats. Det bidrar også til å redusere utslippene til lavest mulig kostnad for samfunnet. Anleggsdiesel er i dag ilagt en generell sats for CO₂-avgift, det vil si samme nivå som for veitrafikken.

Regjeringens klimastatus og -plan viser hvor krevende det er å nå Norges forpliktelser. Jeg mener at en reduksjon i avgiftsnivået for klimagassutslipp fra anleggsdiesel ikke ville være riktig vei å gå og vil gjøre det enda vanskeligere for oss å nå disse forpliktelsene.

Selv om klimaavgiftene er det viktigste virkemiddelet vi har, er det også behov for supplerende virkemidler, som klimakrav i offentlige anskaffelser.

Når det gjelder krav i regelverket for offentlige anskaffelser, vil jeg først og fremst minne om at klima- og miljøhensyn som hovedregel skal vektes 30 pst. i offentlige anskaffelser. Det gjelder altså for klima og miljø samlet, ikke bare for klima.

Offentlige aktører står for en stor del av etterspørselen i anleggssektoren. Krav i offentlige anskaffelser kan være et viktig virkemiddel for å kutte utslipp fra denne virksomheten, og det er jo slik at det er de offentlige oppdragsgiverne som kjenner best egne behov. Derfor er det viktig at oppdragsgiverne har fleksibilitet i sine anskaffelser og selv kan bestemme hvordan det tas hensyn til klima og miljø. Reglene er derfor utformet slik at oppdragsgiverne har en stor grad av skjønn knyttet til hvilke krav og kriterier som skal benyttes.

Jeg mener derfor at de virkemidlene vi har innført for å kutte utslipp fra anleggsplasser, er viktige å holde fast ved.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [17:16:32]: Eg har merka meg svara som statsråden gav i replikkordskiftet til både representanten Stordalen og meg, om kva slags krav som vert stilte – om det er knytt til direkte utslepp eller samla utslepp, om det er i enkeltsituasjonar eller i fleire tilfelle. Statens vegvesen publiserte ei sak den 5. mars i år. Det var moglegvis ein kommunikasjonsrådgjevar som hadde skrive det, men der står det:

«Nå stiller Vegvesenet krav om nullutslipp i nye utbyggingskontrakter.»

Det er vist til konkrete krav ein stiller til nullutslepp og direkte utslepp, altså anleggsmaskiner. Eg har òg merka meg at etter at Senterpartiet fremja forslag om dette, har Vegvesenet vore ute og sagt at ein skal ta ein fot i bakken og sjå på korleis dette faktisk fungerer i ulike prosjekt. Bakgrunnen for at vi, i denne saka, har fremja forslag om kontraktane til Vegvesenet, er nettopp at ein har gått så langt som ein har gjort, når det gjeld å stille krav om nullutslepp og å fokusere på dei direkte utsleppa.

Det vil som sagt bidra til ei betydeleg fordyring, og i mange samanhengar vil det òg føre til at ein relativt sett vil kutte små utslepp til ein høg kostnad. Det vil òg føre til at det er kostnadsdrivande for mange prosjekt som allereie har hatt ein stor kostnadsauke. For både kommunar, fylke og staten har det vore ein stor kostnadsvekst i både nye anbod og vedlikehaldsprosjekt. Det er difor viktig å gå nøye igjennom kva slags krav ein stiller, slik at ein ikkje bidreg til nye og fordyrande krav som har liten eller nesten ingen effekt når det gjeld å kutte utslepp. Det vert dessverre reint symbolsk.

Ein må i staden fokusere meir på det som faktisk har effekt, som bidreg til å kutte store utslepp, og som bransjen sjølv er oppteken av å leggje til rette for nye løysingar for, f.eks. materialbruk og massehandtering.

Som statsråden òg viste til, veit eg at det vert fokusert på ein del prosjekt, men litt av bakgrunnen for at debatten har kome opp, er at Vegvesenet i for stor grad har stilt konkrete krav til direkte utslepp, som har vore sterkt kostnadsdrivande, og som skaper utfordringar ikkje minst for ein del mindre aktørar i bransjen, og som er lite målretta når det gjeld å nå dei måla vi har sett oss.

Marte Mjøs Persen (A) [17:20:41] (ordfører for saken): Vi har i dag til behandling et Dokument 8-forslag fra representantene Geir Jørgensen, Sofie Marhaug, Tobias Drevland Lund, Marie Sneve Martiniussen og Mímir Kristjánsson om å forhindre rutekutt og prisøkning i kollektivtransporten, der representantene ber om at det legges fram økte midler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025.

Komiteen har både i sine fellesmerknader og i stor grad i partienes særmerknader, som de selv vil gjøre rede for, pekt på at det er revidert nasjonalbudsjett, som nå ligger til behandling i Stortinget, som er adressat for et slikt forslag. Forslagsstillerne peker på fylkeskommunenes økonomi, generell kostnadsvekst, kostnader ved overgang til nullutslippsteknologi og konkurranseutsetting av bussrutene som viktige faktorer som påvirker økonomien i kollektivtransporten negativt.

Som saksordfører vil jeg vise til de ulike partiers særmerknader og til debatten om RNB som skal foregå senere denne måneden. Innstillingen fremmes av en samlet komite, og jeg takker for samarbeidet om denne saken.

Erlend Larsen (H) [17:22:07]: Den raske overgangen fra fossilt drevne busser til nullutslippsbusser har gitt fylkeskommunene en kraftig kostnadsøkning. Det har også vært kostnadsøkning for flere sider av kollektivtrafikken, i tillegg til at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen kuttet kommuneøkonomien dramatisk. Kommunene i Norge har ikke hatt så dårlig økonomi siden 1987.

Det grønne skiftet kommer med en stor prislapp, og det er grunn til å spørre seg om overgangen til elbuss burde skjedd over flere år. Nå blir praktisk talt nye busser solgt brukt til dårlig pris, samtidig som det skal kjøpes inn nye elbusser til en vesentlig høyere kostnad enn det er for fossile busser.

Vi i Høyre er enige med forslagsstillernes i deres problembeskrivelse. Over hele landet er den lokale kollektivtransporten i krise. I fylke etter fylke meldes det nå om prisøkning og rutekutt. De økte prisene påvirker rutetilbudet i fylkene på en svært negativ måte.

Vi kommer ikke til å støtte forslaget, delvis fordi dette ikke hører hjemme i et representantforslag, men i debatten om revidert nasjonalbudsjett. I tillegg bør det vurderes om krav til elbusser kan utsettes dersom det er praktisk og økonomisk gjennomførbart.

Nancy P. Anti (Sp) [17:23:39]: Det er ikke tvil om at fylkeskommunene har hatt store kostnadsøkninger for kollektivtransport de siste årene. Det ene er den generelle kostnadsveksten, men det kommer i tillegg til det som er nevnt om overgang til nullutslippskjøretøy og konkurranseutsetting av bussrutene. Alt dette gjør det utfordrende bare det å opprettholde tilbud, og det gir veldig lite rom for forbedring. Nå smerter det veldig for fylkene på dette feltet.

Det er grunnen til at Senterpartiet foreslår at fylkeskommunene fullt ut må kompenseres for de økte utgiftene. Situasjonen her er også en av grunnene til Senterpartiets forslag til revidert budsjett om å øke bevilgningene til fylkeskommunene. Vårt klare mål er fortsatt å opprettholde og videreutvikle rutetilbudet i hele Norge.

Kollektivtrafikk er en av kjerneoppgavene til fylkeskommunen, og det berører veldig mange. Rutekutt kan føre til at mange rett og slett ikke kommer seg på jobb, og at barn og unge ikke får deltatt i sunne aktiviteter. Det gjør rett og slett livet litt vanskeligere å få til å gå opp.

Det er viktig å sikre økonomi for kollektivtilbud også der passasjergrunnlaget er varierende og mindre. Det legger til rette for mobilitet og desentralisert utvikling. Der jeg kommer fra, har vi kun én buss i døgnet. Vår kjære ordfører i Tana pleier å si at kommer det en buss, så kan du være sikker på at den går i feil retning.

Jeg registrer i det skriftlige svaret fra statsråden at det vises veldig mye til byvekstavtaler og den sterke satsingen på byområder, med økte bevilgninger der år for år. Det som gjøres der, er vel og bra, men Senterpartiet satser på hele Norge og vil at folk skal kunne bo og arbeide der de store verdiene virkelig skapes: i distriktene. Derfor treffer våre forslag om full kompensasjon til fylkeskommunen bredt. Det vil også ha en større legitimitet i befolkningen enn et opplegg som i dag, der omstilling med kutt i tjenester bare tvinges ned over hodene på folk.

Høyre og Fremskrittspartiet vil jo legge ned fylkeskommunen og bruker struping av kommuneøkonomien som et virkemiddel. Når de vil gi så dårlige vilkår at fylket ikke klarer å levere gode tjenester, prøver de på den måten å bygge opp en opinion mot dette forvaltningsleddet. At Arbeiderpartiet også viser at de er på god vei i den retningen, er noe vi dessverre registrerer.

Senterpartiet er tilhenger av et folkevalgt organ med regionalt ansvar og regional forvaltning. Det må vi bygge opp, ikke ned. Senterpartiet skal fortsette å kjempe for at fylkeskommunen skal være en motor for vekst.

Med det tar jeg opp forslagene fra Senterpartiet i saken.

Mona Fagerås (SV) [17:26:47]: Det er ikke noen tvil om at prisøkning og rutekutt fører til at færre reiser kollektivt, som i neste omgang fører til nye prisøkninger og rutekutt for å kompensere. Dette er en ond sirkel som gjør at biltrafikken øker, til ulempe for alle. For dem som ikke eier en privatbil, blir konsekvensene store. Rutekutt betyr at folk ikke kommer seg dit de skal, når de skal.

Stortinget har slått fast et nullvekstmål for personbiltrafikken i byområdene. Det er det ikke mulig å få til uten å styrke kollektivtransporten. Den store satsingen på kollektivtransport i Norge har vært vellykket. I mange fylker og mange byområder har kollektivtransporten tatt andeler fra biltrafikken. Det har redusert utslipp, og trafikkreduksjonen har gjort byområdene bedre å bo i. Nå står en i fare for at det motsatte vil skje framover.

Kollektivtransporten fikk en knekk i koronapandemien. Dette har nå stabilisert seg, og reisingen er tilbake på gamle nivåer. Problemet er at kostnaden ved å drifte kollektivtransporten har økt kraftig. I fylke etter fylke ser man nå at kostnadene øker kraftig når nye anbud skal inngås. Noen få store selskaper dominerer i dag anbudsmarkedet for buss. Nå ser det ut til at dette også bidrar til økte driftskostnader i den kommende generasjonens anbud.

Samtidig koster elektrifiseringen av bussparken store beløp, både i form av engangsinvesteringer og i form av dyrere anbud. Dette er en omstilling man står midt oppi, og det er nødvendig å gå over til elektriske busser for å redusere utslippene fra transportsektoren i tråd med målene for utslippskutt vi har fram mot 2030.

Fylkeskommunene er pålagt å gå over til nullutslippsløsninger, men foreløpig gir dette en merkostnad for fylkeskommunene som ikke har vært kompensert i stor nok grad. Tilsvarende gjelder for kravet om overgang til elektriske ferger og etter hvert også elektriske hurtigbåter. Dette er bare i begrenset grad kompensert.

Til de løse forslagene fra Rødt i denne saken: De ønsker SV å støtte i voteringen.

Geir Jørgensen (R) [17:29:53]: Når vi ser på samferdselen, på kollektivtrafikken, ser vi at situasjonen er akkurat den samme landet rundt, fra Finnmark til Agder, fra kysten til innlandet: Det er kutt, det er kutt, og det er kutt. Ruteproduksjonen går ned, billettprisene går opp. Folk og næringsliv rammes av denne politikken. Situasjonen er også den samme uansett hva slags politisk farge det er på flertallet rundt omkring i fylkeskommunene, og hva slags politisk farge det er på fylkesordføreren og fylkesrådslederen – det er kutt, det er kutt, det er kutt.

Da vi i Rødt la fram dette forslaget – ja, det begynner å bli månedsvis siden –, ba vi om hastebehandling, fordi vi ville se om det var mulig å samle så mange partier bak et ganske enkelt forslag om å styrke kollektivtrafikken og ruteproduksjonen at det kunne legge noen føringer for forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett som pågår nå. Vi fikk ingen hastebehandling. Det vi har fått i komitébehandlingen i samferdselskomiteen, som vi ikke sitter i, er at komiteens flertall er enig med oss i beskrivelsen som vi kommer med, men å gjøre noe er man ikke interessert i.

Denne analysen av Samferdsels-Norge som vi har gitt, er ikke vi i Rødt helt alene om. Jeg nevnte komiteens flertall i sted, men også Transportøkonomisk institutt, KS, Yrkestrafikkforbundet – ja, faktisk alle som er relevante stemmer i samferdselspolitikken – ser nøyaktig det samme, men vi klarer altså ikke å få det til på en god nok måte. Det er som sagt ikke et partipolitisk spørsmål, dette er et grunnleggende strukturproblem i hele Norge, fra de aller største byene til den ytterste utkant.

Når vi ikke fikk komiteen med oss på dette første forslaget, legger vi nå fram forslag nr. 3 og 4. Dette er løse forslag fra Rødt, hvor vi legger noen føringer for arbeidet med disse spørsmålene inn mot kommende budsjettarbeid, og det håper vi at flest mulig kan slutte seg til. Med det har jeg tatt opp Rødts forslag.

André N. Skjelstad (V) [17:32:54]: Det grunnleggende i dette er at den fylkeskommunale økonomien har blitt kraftig forverret, og at kostnadsutviklingen er ganske stor. Kollektivbiten, som er en del av kjerneoppgavene til fylkeskommunene, har lidd under det. Derfor er Venstre enig med Senterpartiet og er medforslagsstiller på forslag nr. 1 og 2. Noe må gjøres, og det må gjøres raskt, slik som situasjonen er nå. Venstre er svært for tre forvaltningsnivå, som ikke alle er, men det kan ikke være slik at en årelater fylkeskommunene når det gjelder basistjenester. Derfor er det nødvendig med et krafttak nå.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [17:34:05]: Buss og kollektiv er svært viktig. I fjor ble det satt ny rekord for reisende i kollektivtrafikken i Norge, med 729 millioner passasjerer. Det er jo veldig bra.

Regjeringen er godt kjent med at mange fylkeskommuner står i en krevende økonomisk situasjon, særlig innen kollektivtransporten. Hovedprinsippet for statlig finansiering av kommunesektoren er rammefinansiering. Det betyr at fylkeskommunene selv må balansere inntekter og utgifter og gjennom omstilling og effektivisering sikre at man har en bærekraftig drift. Vi har tillit til at fylkeskommunene kjenner de lokale forholdene best og kan gjøre de nødvendige avveiningene.

Samtidig er regjeringen opptatt av å unngå at fylkeskommunene må kutte i viktige tjenester. Derfor foreslo vi i tilleggsnummeret til statsbudsjettet for 2025 å øke frie inntekter med 700 mill. kr i 2024 og en tilsvarende varig økning i 2025. Dette ble vedtatt av Stortinget og kommer i tillegg til 1,65 mrd. kr i realvekst i det opprinnelige budsjettforslaget.

I kommuneproposisjonen for 2026 er det lagt opp til en ytterligere vekst i frie inntekter, med et reelt handlingsrom etter at demografikostnadene er dekket. I tillegg har regjeringen en særskilt satsing rettet mot byområdene. Det er det området hvor presset på kollektivtransport er størst. I 2025 er det satt av 7,7 mrd. kr til byvekstavtaler og andre ordninger som støtter opp under kollektivtransport, gange og sykling – alt for å nå nullvekstmålet og styrke mobiliteten i byene.

Når det gjelder mindretallsforslaget om å kompensere for kostnader ved nullutslippskrav i bussanskaffelser, vil jeg minne om at dette er et krav som har vært varslet over lang tid, og det har vært på høring både i 2021 og i 2023.

Klimakur og Miljødirektoratet viser at elektriske bybusser i hovedsak er konkurransedyktige med dieselbusser, og da er det viktig å merke seg følgende: Det er bybusser som det stilles krav til, ikke øvrige bussruter. Kravet gjelder kun nye anbud, og det åpnes for unntak der ladeinfrastruktur f.eks. mangler, og det er også anledning til å bruke biogassbusser hvis man ønsker det. Det har ikke kommet økonomiske innvendinger fra fylkeskommunen i disse høringene.

Jeg har forståelse for at det er en krevende situasjon. Regjeringen har allerede tatt viktige grep for å styrke fylkeskommunenes økonomi. Tiltakene vi har gjennomført, bidrar til å sikre at kollektivtilbudet er både bærekraftig og tilgjengelig nå og framover. Takk.

Stein Erik Lauvås (A) [17:43:00] (ordfører for saken): Dette dokumentet omhandler finansieringen av Mauna Loa-observatoriet. Komiteen viser til at det er viktig med langvarige tidsserier for å lage gode klimamodeller, og at Mauna Loa-observatoriet er en viktig del av det vitenskapelige grunnlaget for den internasjonale klima- og miljøpolitikken i bredt.

Vi viser videre til at statsråden har besvart komiteen i brev, og at de følger opp denne saken, både fra Kunnskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet, og løpende vurderer behovet for å gjøre noe med dette. Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, og er at dette forslaget ikke vedtas.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [17:44:09]: Mauna Loa var eit historisk startpunkt for moderne klimaforsking og for FNs klimapanel. Det er verdas eldste målestasjon for kontinuerleg CO₂-overvaking og er ein avgjerande referanse for målestasjonar over heile verda.

Felles referansar og kunnskapsgrunnlag er ein føresetnad for å lukkast i arbeidet med å stoppa klimaendringane. Å oppretthalda denne måleserien er dermed essensielt for å forstå klimaendringar og for å utvikla effektive tiltak. Men dette er no under angrep. I 2025 har Trump-administrasjonen føreslått å avslutta leigekontrakten for National Oceanic and Atmospheric Administration-kontoret på Hilo, som støttar Mauna Loa-observatoriet. Leigekontrakten går ut 31. august, og avgjerda om fornying er framleis usikker. Men éin ting er sikkert: Vert Hilo-kontoret stengt, kan dette forstyrra innsamlinga og analysen av desse kritisk viktige dataa.

Å sikra framtida til Mauna Loa-observatoriet er ikkje berre eit spørsmål om vitskapleg interesse, men òg om å ta globalt ansvar. I ei tid då klimaendringane er ein av dei største truslane mot demokrati, mot sikkerheit, mot framtida til barna, er det avgjerande at me opprettheld og styrkjer dei verktøya som gjev oss nødvendig kunnskap til å handla. I ein situasjon der USA trekkjer seg tilbake og ønskjer å ta mindre ansvar for internasjonale fellesgode som klimaforsking, må andre land ta meir ansvar. Men som vanleg i klimasaka vel regjeringa å sitja på gjerdet og venta. Statsråden sitt svar til komiteen er at sidan det er uvisst kva som skjer når leigekontrakten går ut, ser ikkje regjeringa at det er noko «grunnlag for å ta et særskilt initiativ til å sørge for videre finansiering».

La meg minna om at dette ikkje er første gongen måleserien på Mauna Loa er trua. I 2022 vart observatoriet midlertidig stengt på grunn av lavautbrot. Då sikra NOAA i samarbeid med University of Hawaii at det vart oppretta eit midlertidig målesystem, og sørgde for å gjenoppretta delvis drift ved hjelp av solenergi og batterilagring. Dette tiltaket sikra at omtrent ein tredjedel av dei viktigaste målingane vart oppretthaldne. Det var avgjerande den gongen, men situasjonen no er betrakteleg meir kritisk. No trengst det endå større mobilisering for å sikra vidare drift av måleseriane.

Som eit rikt fossilproduserande land og bidragsytar til store utslepp av klimagassar meiner Miljøpartiet Dei Grøne at Noreg bør ta på seg eit særleg ansvar for å bidra til at desse målingane kan fortsetja. Ikkje berre har me eit historisk og moralsk ansvar, men me har faktisk òg råd til det. Leigekontrakten på Hilo-kontoret er anslått til ca. 1,5 mill. kr årleg. Til samanlikning har regjeringa utbetalt omtrent 57,5 mrd. kr dei tre siste åra berre i straumstøtte til dei norske hushaldningane.

Mens klimakrisa fortset å eskalera i styrke, vert kunnskap, rasjonell debatt og uavhengig forsking trua av følelsesstyrt nasjonalisme. Miljøpartiet Dei Grøne meiner at Noreg bør stå opp for Mauna Loa ved å bruka nokre kroner på det.

Med det tek eg opp forslaget frå Miljøpartiet Dei Grøne.

Ola Elvestuen (V) [17:47:30]: Bare noen få ord. Det er ingen tvil om den betydningen som Mauna Loa-observatoriet har og har hatt gjennom veldig mange år. Dette er det viktigste observatoriet særlig for måling av CO₂-konsentrasjoner, vel det eneste vi har internasjonalt. En grunn til at jeg tar ordet her, er jo Zeppelinobservatoriet, vårt eget, i Ny-Ålesund, som har en slags samme betydning når det gjelder å måle særlig da CO₂-konsentrasjoner.

Det er ingen tvil om at det er veldig alvorlig det som skjer i USA. Man melder seg ut av Parisavtalen, man undergraver klimaforskning og undergraver den generelle forskningen også i USA. Venstre kommer likevel ikke til å støtte dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, egentlig fordi jeg mener at vi må forvente at både amerikanske institusjoner, delstater og individer også fortsetter den kampen som går på både å ivareta klimatiltak og å ivareta den forskningen som er der. Jeg forventer altså at dette er en problemstilling som tas på alvor der, og at de klarer å opprettholde støtten til Mauna Loa. Det er en forventning vi har, og hvis det er noe Norge skal gjøre mer av, må det være ut fra at det er et initiativ der, hvor vi inviteres mer inn, mer enn at det er vi som tar det initiativet.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:49:20]: En vellykket klimapolitikk er basert på deltakelse, involvering og solide faktagrunnlag. I klimameldingen framhever regjeringen forskningens viktige rolle som en avgjørende del av klimapolitikken.

Den politiske utviklingen i USA får ringvirkninger for en rekke viktige områder innen internasjonalt samarbeid, og klimaforskningen er ikke noe unntak. Det er særlig bekymring for tilgangen til amerikanske datasett og brudd i eller bortfall av viktige tidsserier som følge av tiltakene i USA. Når data- og modelldeling fryses, setter det store og viktige forskningsprosjekter i fare. Forskere opplever nå at tilgangen til viktige amerikanske datasett, brukt f.eks. til værvarsling og overvåkning av ekstremvær, har blitt dårligere. Langvarige tidsserier er nødvendige for å lage gode klimamodeller. Brudd i tidsseriene er skadelig for kunnskapsgrunnlaget som klimapolitikken vår hviler på.

Resultatene fra Mauna Loa-observatoriet på Hawaii er utvilsomt en viktig del av det vitenskapelige grunnlaget for den internasjonale klima- og miljøpolitikken i bredt. Tidsserien med CO₂-målinger er en av de viktigste observasjonsseriene av jordkloden.

I representantforslaget foreslås det at regjeringen tar initiativ sammen med andre villige land for å sørge for videre finansiering av Mauna Loa-observatoriet. Jeg er helt enig med representanten i at det er kritisk viktig at datainnsamlingen fra Mauna Loa-observatoriet fortsetter. Per nå kjenner vi imidlertid ikke til at det er besluttet å redusere driften av observatoriet. Derfor ser vi heller ikke grunnlaget for å ta et særskilt initiativ for å sørge for videre finansiering.

Det vi imidlertid kan gjøre noe med, er å øke kapasiteten for å lagre forskningsdata i Norge, for å sikre at ikke viktige forskningsdata og tidsserier som er lagret på utenlandske datatjenester, blir tapt. Vi sitter med andre ord ikke bare og venter og ser på, vi gjør noe. Regjeringen har foreslått å øke bevilgningen til Sigma2 med 20,2 mill. kr i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2025. Med en slik type bevilgning vil vi bl.a. kunne dekke lagring av klimadata fra USA som trengs for å bidra til FNs klimapanel.

Kunnskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet følger utviklingen tett, og vi vil selvfølgelig også vurdere løpende behovet for eventuelle nye tiltak.

Terje Halleland (FrP) [17:56:20]: I saksordførerens fravær skal jeg fremme denne saken.

Klima- og miljødepartementet foreslår i proposisjonen endringer i laks- og innlandsfiskloven, der de foreslår endringer på begreper som angir hva midlene i Statens fiskefond skal finansiere. Dette vil ifølge proposisjonen innebære en mer presis angivelse av hva slags formål midlene i fondet skal brukes til, nemlig bevaring og utvikling av vill anadrom laksefisk og tilrettelegging for fiske etter anadrome laksefisk.

Departementet foreslår også endringer i bestemmelsene om fiskeravgift i lakse- og innlandsfiskloven, slik at det presiseres at stangfiske i sjø er unntatt fra avgiftsplikt, mens en annen endring åpner for at departementet kan gi dispensasjon fra plikten til å betale avgiften. Endringene skal bidra til å klargjøre hva det skal betales avgift for, og styrke sammenhengen mellom bestemmelsen i loven og forskrift om fiskeravgift.

Dette er en såkalt gladsak. Hele komiteen stiller seg bak forslaget, og innspillene som kom i høringen, er positive til alle samtlige endringer.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:57:47]: Dette er kanskje ikke den store kioskvelteren av en sak, men den er viktig likevel. Det har vist seg et behov for å endre to bestemmelser i lakse- og innlandsfiskloven om Statens fiskefond.

Fondet forvaltes av Klima- og miljødepartementet ved Miljødirektoratet. Fondets inntekter kommer fra fiskeravgift og verdien av inndratt fisk etter loven.

Forslaget skal sikre bedre samsvar mellom bestemmelsene, instruksen for fondet og hvordan midlene brukes. Innbetalt fiskeravgift går i hovedsak til en tilskuddsordning, som skal bidra til å sikre og utvikle bestander av vill anadrom laksefisk og legge til rette for fiske. En liten andel brukes også til drift av fondet.

De foreslåtte endringene i § 29 vil bidra til å klargjøre ordlyden, slik at den samsvarer bedre med den faktiske bruken av fondet. Tidligere var bare fiskekultivering omtalt i bestemmelsen. Nå legges det opp til at også andre tiltak enn ren kultivering omfattes. Midlene vil også kunne brukes til f.eks. rekruttering, informasjon, driftsplanlegging og overvåking. Dette er bra for forvaltningen av anadrom laksefisk.

Endringene i § 30 vil bidra til å klargjøre når det skal betales fiskeravgift, noe som vil gi bedre forutberegnelighet både for dem som skal betale avgift, og for dem som skal kreve inn denne. Dette vil igjen styrke mulighetene for kontroll med at avgiften blir innkrevd og betalt før fisket tar til.

Jeg er glad for å se at en samlet komité har sluttet seg til forslagene i proposisjonen.

Sofie Marhaug (R) [18:00:13] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å være saksordfører for et representantforslag som inneholder hele tre forslag til romertallsvedtak fra komiteen, og det skjer ikke hver dag. Det dreier seg om representantforslaget fra Fremskrittspartiet om fjernvarmesatsing for bedre energisikkerhet og frigjøring av kraft.

Vedtaksforslagene fra komiteen handler for det første om å gjennomgå rammevilkårene for avfallsforbrenning for å unngå konkurransevridning og å vurdere konsekvensene for fjernvarme. Det andre er en bestilling av en analyse av fjernvarmepotensialet, som innebærer foreslåtte lokasjoner, og av energikilder som anses å ha størst potensial. Det tredje forslaget til romertallsvedtak fra komiteen er at Stortinget ber om en utredning av hvordan Norge kan avlaste kraftnettet ved bruk av fjernvarme, hvor stor avlastning man kan oppnå, og hvilke besparelser dette kan resultere i for strømnettinvesteringer.

Denne enigheten handler nok om at komiteen er skjønt enige om at fjernvarme er og skal forbli en viktig del av vårt kraftsystem – kanskje enda viktigere fordi det kan avlaste og supplere det vannkraftbaserte systemet vi har.

I tillegg til disse felles vedtaksforslagene fremmes det fire mindretallsforslag, som Rødt er en del av, og som jeg fremmer fra talerstolen nå.

Det er en reell bekymring, som SV også har løftet tidligere i denne perioden, for at måten vi håndterer norske avfallsanlegg og fjernvarmeaktører på, fører til at vi ikke får utnyttet det fulle potensialet for å bruke denne varmen lokalt og til smartere oppvarming av bygningsmassen vi tross alt har, og må varme opp på en eller annen måte. Noe av det Norge bruker mest strøm på, særlig midtvinters, er oppvarming. Dette er også en av de store effektslukerne på kalde vinterdager, som påvirker dimensjoneringen av nettet. Bruk av fjernvarme reduserer effektbehovet fra strøm, spesielt i de kritiske kaldeste timene, og vil da også redusere behovet for nettinvesteringer framover, som vi vet kommer til å bli veldig dyrt, ikke minst for strømkundene.

Rødt takker Fremskrittspartiet for representantforslaget og alle partier for samarbeidet. Vi håper at vi i framtiden klarer å dra best mulig nytte av det potensialet som tross alt ligger i fjernvarme, med den energisikkerheten og frigjøringen av verdifull vannkraft det faktisk gir.

Linda Monsen Merkesdal (A) [18:03:17]: Noreg skal kutta utslepp, skapa nye jobbar og byggja industri for framtida. Fjernvarme er ein del av heilskapen, så når samfunnet treng straum som mest, kan fjernvarme ta over for oppvarming og på den måten avlasta kraftsystemet. Det er smart bruk av energi, og det er god politikk. Potensialet er betydeleg. Energikommisjonen som energiministeren sette ned, peikar på at fjernvarmeproduksjonen kan aukast til kanskje det dobbelte innan 2040. Det ville vera ei dobling av dagens produksjon. Sverige har vist at det er mogleg. No følgjer me etter med målretta politikk.

Skal me lykkast, må me rydda opp i det som hemmar utviklinga. Fjernvarmeprisen blir framleis regulert etter regelverk frå 1986. Arbeidarpartiet i regjering arbeider med ei ny prisregulering som gir føreseielegheit både for kunden og for selskapa som investerer i systemet. Det skal vera rettferdig. Straumkundar har støtteordningar i møte med høge prisar, og det skal fjernvarmekundar òg kunna ha i framtida. No føreslår regjeringa to nye ordningar som kan gje tryggleik for hushalda utan å svekkja økonomien til selskapa, og det er viktig. Me må òg bruka meir av den energien me allereie har. Spillvarme frå industrien og datasentera må i større grad utnyttast, difor har regjeringa stilt krav om energikartlegging og vurdering av overskotsvarme. Gjennom endring i energimerkingsforskrifta vil fjernvarme no i større grad bli premiert, med ein ny vektingsfaktor på 0,45.

Fjernvarme er ei brikke i eit effektivt og fleksibelt energisystem. Arbeidarpartiet vil difor halda fram med å fjerna barrierar, sikra rettferdige vilkår og leggja til rette for at bransjen kan veksa og bidra. Det er god energi, det er god beredskap, og det er framtidsretta klimapolitikk.

Ove Trellevik (H) [18:05:39]: Avfallsforbrenningsavgifta er ei avgift på CO₂-utslepp, og i utgangspunktet i tråd med prinsippet om at forureinaren skal betala. Det er likevel uheldige verknader av avgifta. Forbrenning av avfall til fjernvarmeproduksjon er ein ønskt aktivitet, men verken avgiftsnivået eller kvoteplikta til slike anlegg er harmonisert mellom Noreg og nabolanda. Dermed kan avgiftsforskjellen gje insentiv til eksport av avfall til svenske fjernvarmeanlegg med større kapasitet og lågare drifts- og avgiftskostnader. Difor meiner me i Høgre at regjeringa si oppfølging av oppmodingsvedtak nr. 514 i Innst. 205 S (2023–2024) kunne vore betre. Høgre er difor strålande fornøgd med at heile komiteen no er med og sikrar at regjeringa atter ein gong må gjennomgå rammevilkåra for avfallsforbrenning for å unngå konkurransevriding, og samtidig vurdera konsekvensen for fjernvarme.

Utsleppa må prisast der utsleppa oppstår, i samsvar med normale grunnprinsipp i norsk og europeisk klimapolitikk. Den europeiske kvoteprisen varierer frå dag til dag. Den beste måten å oppnå likebehandling på er difor truleg å inkludera all avfallsforbrenning med innfyrt effekt på t.d. 15–20 MW i EUs kvotehandel. Alternativt må CO₂-avgifta spegla kostnadsbelastinga for kvotepliktige avfallsforbrenningsanlegg i Skandinavia over tid. Ei slik avgjerd er umogleg å ta i eit Dokument 8-forslag, men Stortinget må kunna forventa at regjeringa arbeider meir målretta for å løysa desse utfordringane enn det me har sett til no.

Marit Arnstad (Sp) [18:08:03]: Alle partiene her i dag ønsker en fornyet og sterkere satsing på fjernvarme, om enn på noen ulike måter. Og sjøl om vi trekker paralleller til Sverige, synes jeg det er grunn til å huske at vi og Sverige har en veldig ulik historikk når det gjelder bruken av fjernvarme.

Men det er et veldig stort potensial, noe som energikommisjonen også har understreket. Det er sjølsagt et teoretisk potensial, men det er et mål å strekke seg etter, og det vil jo, hvis du klarer å realisere en del av det, bety en sterk økning i bruken av fjernvarme sammenlignet med i dag.

Det er sånn at regulering av fjernvarmebransjen har ligget fast over mange år. Samtidig har kraftmarkedet endret seg vesentlig. Derfor er det også viktig at NVE har foretatt en utredning av prisregulering av fjernvarme. Det er åpenbart behov for å likebehandle fjernvarmekundene og strømkundene på en annen måte enn tidligere.

Regjeringen har også meldt at NVE har foreslått endringer i energiloven som kan muliggjøre en økning i inntektene for fjernvarmeselskapene, og den type lovendringer bør jo nå etter hvert legges fram for Stortinget. På samme måte bør regjeringen også – slik som en samlet komité foreslår – gjennomgå rammevilkårene, slik at uheldig konkurransevridning unngås.

Forslaget vi behandler i dag, omhandler også avfallsforbrenningsavgiften. Det er jo ikke noen tvil om at den utgjør en svært uheldig konkurransevridning for fjernvarme. Forbrenning av avfall er den viktigste energikilden til fjernvarme. Men sjøl om avgiften er en del av de samlede klimaavgiftene, har den fått noen virkelig absurde utslag. I dag er det mer lønnsomt å frakte avfallet til svenske anlegg enn å behandle avfallet lokalt, enten det er på Vestlandet eller i Trøndelag. Gjennom avgifter svekker vi altså norske avfallsanlegg og dermed fjernvarmeaktører og sender fra oss avfall som kunne ha vært en kilde til fornybar energi i Norge. Slik kan ikke prising av klimagassutslipp skje. Dette er et paradoks som bør endres. Denne avgiften er i dag om lag dobbelt så høy som i Sverige og bør derfor enten fjernes eller i det minste reduseres til svensk nivå.

Jeg må si at jeg etter å ha hørt på Høyres tordentale mot avfallsforbrenningsavgiften her i dag må spørre meg sjøl: Hvorfor kan de ikke bidra til et flertall for en faktisk reduksjon av den avgiften? I stedet er Høyre igjen en slags støttestav for Arbeiderpartiet for å utrede rammevilkårene, i stedet for faktisk å vedta en endring.

Lokal avfallshåndtering bidrar til bedre sirkulær økonomi, lavere klimagassutslipp og brensel til fjernvarme. Alle erkjenner det. Da må vi også erkjenne hva som er det virkelige problemet, og i dag er det avfallsforbrenningsavgiften.

Terje Halleland (FrP) [18:11:20]: Tilgang på energi har blitt et svært aktuelt tema. De fleste er enige om at vi har behov for både mer kraft og mer kraftproduksjon. Jeg tror de fleste ønsker en teknologinøytral tilnærming til kraftproduksjon, hvor oppsider og nedsider vurderes. Og er det noe vi har fått med oss, så er det at kraftproduksjon har sine nedsider.

Fjernvarme er en av de kraftproduksjonsmåtene som ikke har disse nedsidene. Den er vel en av de mest konfliktfrie kraftproduksjonsmåtene som vi har. Når du også samtidig ser det potensialet som vi har innenfor fjernvarme, er det svært uheldig at vi ikke utnytter det bedre.

Det har nok litt med historikken vår å gjøre. Vi har i lang tid hatt tilgang på rikelig og rimelig fornybar kraft, og derfor har vi ikke sett behovet for å utnytte det potensialet som vi har på fjernvarme. I dag er dette annerledes, og det er mangel på både kraft og kraftnett. Derfor er det viktig at vi også tar med oss fjernvarme når vi ser på økt kraftproduksjon og det store potensialet som kan utnyttes i fjernvarme.

I en mer sirkulær økonomi vil også fjernvarme kunne spille en stor rolle, med overskuddsvarme fra avfallsforbrenning og industri. Dette er jo energi som altfor lenge ikke har blitt utnyttet. Men skal vi få til en økt satsing, må det tilrettelegges for det, og da må det ikke være større usikkerhet rundt fjernvarme, verken for produsent eller konsument, enn hva det er rundt å bruke andre energikilder.

Fremskrittspartiet er veldig glad i dag for at vi får flertall for de forslagene som det er flertall for. Det er et viktig steg i rett retning. Rammevilkår må gjennomgås om en skal få til en ønsket satsing på avfallsforbrenning og fjernvarme.

En kan mene hva en vil om en CO₂-avgift på avfallsforbrenning, men det er vanskelig å argumentere for at denne avgiften øker potensialet for utbygging av fjernvarme. Det er flere problemstillinger, og det er flere som har tatt opp de problemstillingene – også den problemstillingen som er mellom anlegg som er en del av kvotepliktig sektor, og dem som ikke er det. Dette kan selvfølgelig være konkurransevridende. Og prinsippet om at forurenser skal betale, er bra, men er det et bra prinsipp på avfallsforbrenning? For er avfallsforbrenning et problem, eller er det en løsning på et? Her mener jeg at avgiftene burde vært lagt inn på en helt annen plass i verdikjeden.

Ola Elvestuen (V) [18:14:31]: Jeg har lyst til å takke for et veldig godt Dokument 8-forslag som gir et viktig flertall på Stortinget. Fjernvarme har et stort potensial også i Norge. Det utgjør i dag en kraftmengde tilsvarende omtrent 7,9 TWh, som er betydelig. Nå snakker vi veldig mye om avfallsforbrenning som en varmekilde, men det er jo sjøvann, biobrensel, kloakk fra industri, varme derfra og andre kilder som også skal bidra inn i fjernvarmenettene.

Fjernvarme er en betydelig varmekilde mange steder. I Oslo er det 28 pst. av varmebehovet. Jeg er en av kundene. Samtidig er byer vi kan sammenligne oss med, f.eks. Stockholm og København, oppe i 80–90 pst. Venstre, sammen med andre partier, har derfor lagt fram et forslag om at det bør utarbeides en handlingsplan for hvordan vi kan nå et mål om å ha fjernvarme tilsvarende 15 TWh innen 2035. Det er fullt mulig å få til, men det trengs et målrettet arbeid for å komme dit. Det er det ene store temaet i denne saken: Hvordan gjør vi det større? Hvordan får vi i gang mer fjernvarme og tar det i bruk også i Norge?

Det andre, som flere har vært inne på, er den akutte situasjonen avfallsforbrenningsanleggene og flere fjernvarmeselskaper er i akkurat nå. Det handler om manglende lønnsomhet. CO₂-avgiften er en av problemstillingene. Fra Venstres side er vi glad for at det er nettopp det vedtaket som nå kommer, som får et flertall, nemlig at en må se på en større helhet omkring fjernvarmeselskapene. En ting er CO₂-avgiften, og en må se på hvordan denne balanseres opp mot kvotepris og situasjonen i Sverige, men avfallsforbrenningsanleggene skal også gjøre mer i årene framover.

Det er utslipp. Vi har flere anlegg hvor vi trenger å se på hvordan vi kan få til karbonfangst og -lagring. Klemetsrud er nå i gang med sitt, men også flere av de mindre bør innrettes. Samtidig bør man se på hvilke støtteordninger vi har for å få på plass karbonfangst og -lagring, men også å prise biogene utslipp. Der bør en også ha en inntekt i avfallsforbrenningsanleggene når dette lagres.

Jeg synes det flertallet vi har her, er bra. Jeg skulle ønske det også ble flertall for en handlingsplan for å få 15 TWh (presidenten klubber) innen 2035, men det vil være noe Venstre følger opp senere.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:17:49]: Regjeringen er opptatt av å styrke fjernvarmens viktige rolle i det norske energisystemet, og jeg er glad for at Stortinget er med på det. Der fjernvarme kan erstatte kraftforbruk om vinteren, kan det redusere behovet for investeringer i kraftsystemet og virke positivt på effektbalansen vinterstid. Samtidig melder flere aktører i fjernvarmemarkedet om økonomiske utfordringer, og regjeringen jobber derfor langs flere spor for å redusere barrierer mot en god utvikling av fjernvarme.

Energidepartementet fastsatte 2. april endringer i energimerkeforskriften for bygninger som bl.a. legger bedre til rette for oppvarmingsløsninger som samspiller med kraftsystemet. Fjernvarme likestilles med effektive oppvarmingsløsninger basert på strøm gjennom en innføring av vektingsfaktorer. I regjeringens forslag til lov om norgespris og strømstønad til husholdninger legger vi opp til likebehandling av fjernvarmekunder og strømkunder. Husholdninger som bruker fjernvarme, skal også få tilgang til norgespris. Strømstønaden til fjernvarme skal ikke gå på bekostning av fjernvarmeselskapene.

Videre varslet regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2025 at Energidepartementet vil vurdere endringer i prisreguleringen av fjernvarme, og det arbeider vi med nå. Prisreguleringen er et sentralt rammevilkår for fjernvarmebransjen, og det er viktig at den er tilpasset dagens varme- og strømmarked. Jeg er opptatt av at eventuelle endringer i prisreguleringen gjøres på en måte som fortsetter å ivareta kundene som benytter fjernvarme til oppvarming.

Forurenser betaler-prinsippet gjelder også for forbrenning av avfall, og avfallsbransjen slipper ut omtrent 1 mill. tonn CO₂ i året. Avgiften er utformet på en måte som gjør at den belønner selskaper som reduserer sine utslipp, f.eks. ved bedre utsortering av plast eller på sikt å investere i karbonfangst og -lagring. En utfordring som flere aktører trekker fram, er at avgiften fører til økt eksport av avfall. Miljødirektoratets tall viser imidlertid at avfallsmengdene som sendes ut av landet, ikke har økt i 2023 eller 2024, men jeg kommer selvfølgelig til å følge med på utviklingen videre.

Regjeringen har også gjort andre grep som er viktige for fjernvarme. Vi har inngått en ny styringsavtale med Enova der energi igjen er en del av Enovas målstruktur, og Enova har viktige støtteprogrammer som bidrar til utviklingen av fjernvarme. Sist høst fastsatte departementet to nye forskrifter med krav til energikartlegging og gjennomføring av kost-nytte-analyse for utnyttelse av overskuddsvarme. Overskuddsvarme fra datasentre og andre virksomheter kan i mange tilfeller utnyttes som fjernvarme.

Regjeringen vedtok sist høst nye planretningslinjer som sier at kommunene skal samarbeide med fjernvarmekonsesjonærer for å utnytte lokale varmeressurser på en god måte, herunder overskuddsvarme. Regjeringen er opptatt av å styrke fjernvarmens viktige rolle i det norske energisystemet. Endringen vi har innført, og endringen vi jobber med, viser det tydelig. Jeg er glad for at en samlet komité også ønsker å utforske fjernvarmens muligheter for å legge til rette for et effektivt og godt energisystem.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [18:24:07] (ordfører for saken): I forbindelse med Meld. St. 25 for 2022– 2023, om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel – åpning av areal og strategi for forvaltning av ressursene, ga Stortinget sin tilslutning til en åpning av et område på kontinentalsokkelen. Her er intensjonen å legge til rette for en kunnskapsbasert forvaltning av norske havbunnsmineraler. Her skal hensynet til miljø og sikkerhet legges til grunn i alle faser av virksomheten. Det er også noe som flertallsforslagene legger til grunn og poengterer.

Den siste tids utvikling når det gjelder den sikkerhetspolitiske situasjonen når det gjelder Europas tilgang på kritiske mineraler, framhever viktigheten av framdriften i det som kan bli et nytt eventyr for Norge. Det grønne skiftet er avhengig av det, digitaliseringen er avhengig av det, og forsvarsteknologien er avhengig av det.

Jeg vil takke for samarbeidet i komiteen og for forslaget, som løfter spørsmål om en spennende framtidsnæring.

Ove Trellevik (H) [18:25:21]: Noreg si stegvise tilnærming i leiteprosessen for havbotnmineral er at det først vert gjeve løyve til leiting med eit fastlagt arbeidsprogram bestemt av myndigheitene. Krava inneheld prosjektspesifikke miljøundersøkingar og biologisk kartlegging. Når dette lisensarbeidsprogrammet er gjennomført, kan det søkjast om løyve til utvinning. Prosessen er godt beskriven i havbunnsmineralloven, vidare i Meld. St. 25 for 1922–1923 og i Stortinget si innstilling i saka. I denne prosessen vert det både høyringar, samarbeid og kunnskapsdeling mellom statlege myndigheiter og næringsaktørar. Kunnskapen om økosystemet i djuphavet er framleis svært mangelfull. Samarbeid mellom alle interessentar er nøkkelen til betre kunnskap.

Utvinning av mineral frå havbotnen kan i framtida verta ei ny og viktig næring for Noreg og samtidig bidra til å sikra den globale tilgangen på viktige metall og mineral. Difor er det viktig å koma i gang med konsesjonsprosessen. Det er synd at Høgre og Framstegspartiet ikkje får fleirtal for dette i dag. Eg tek likevel opp dei forslaga Høgre er med på å fremja.

Ein føresetnad for mineralutvinning er at ressursane kan haustast på ein lønsam måte, med akseptabel grad av miljøpåverknad. For å få avklart dette er opningsprosessen som Stortinget nyleg vedtok, avgjerande. Han legg grunnlaget for å starta ei vurdering av område slik at andre aktørar enn staten også kan leita, og når kunnskapsgrunnlaget eventuelt skulle tilseia det, kan det utvinnast mineral.

Det vil krevja ytterlegare kunnskapsinnhenting før ein eventuelt kan godkjenna utvinning. Det handlar altså om å skaffa meir kunnskap om miljøkonsekvensane før ein startar med utvinning. Difor er det viktig å koma i gang med konsesjonsprosessane.

Marit Arnstad (Sp) [18:27:47]: Norge har lange tradisjoner for å bruke havet til fiske, til energi og til transport. Nå står vi overfor en ny mulighet, som handler om mineraler knyttet til havbunnen. Det er mineraler som Europa i økende grad trenger for å gjøre seg selvforsynt på ting som er viktige for forsvarsindustrien og i overgangen til en grønnere framtid, så det er i norsk interesse å være langt fremme med å utvikle denne næringen. Vi har kompetanse, vi har teknologi som vi kan bygge videre på, og Norge har også et forvaltningssystem som har alle forutsetninger for å utvikle denne næringen på en god og trygg måte.

Senterpartiet støtter derfor forslagene som understreker nettopp det, at konsesjonsprosessen må bygge på et solid faglig grunnlag, at miljøkravene skal være høye, og at vi trenger en vurdering av om dagens regulering og tilsyn er godt nok rustet for en slik virksomhet. Dette er viktige signaler, og det er naturlig at Stortinget tydeliggjør sine forventninger til regjeringen i det videre arbeidet.

Senterpartiet er positiv til å lyse ut en konsesjonsrunde for havbunnsmineraler, men vi er imot å forhaste oss. Derfor gir vi heller ikke flertall til Høyre og Fremskrittspartiets forslag i dag. Det er viktig å huske at dette er den aller første konsesjonsrunden på et helt nytt område. Å sidestille dette med petroleumsvirksomheten, som bygger på over 50 år med operativ erfaring, er etter vår mening en lite treffende sammenligning. Dette er upløyd mark, og det viktigste nå må være å sikre en trinnvis og kunnskapsbasert tilnærming. Det kommer vi til å trenge, for her må vi ha det faglige i orden. Her kan vi komme til å være nødt til å kjempe imot et EU som i sin havstrategi, som nylig er framlagt, ønsker et forbud mot denne næringen.

Senterpartiet mener at Norge skal jobbe aktivt for å utvikle denne næringen, samtidig som vi setter høye standarder overfor oss selv. Det er mulig å være både framtidsrettet og forsiktig samtidig, og når vi nå går videre med havbunnsmineraler, bør vi gjøre det på en måte som tåler å bli sett tilbake på, som vi kan stå for i ettertid, og som vi kan ta en fight med EU på.

Terje Halleland (FrP) [18:30:07]: Dette stortinget vedtok i fjor, i 2024, et bredt forlik mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet for å åpne deler av norsk kontinentalsokkel for kommersiell leting og utvinning av havbunnsmineraler. Det var et veldig godt samarbeid den gangen mellom fire partier som førte til det forliket og den enigheten, men ved første anledning valgte dessverre regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, å selge dette forliket i budsjettforhandlingene med SV.

Det er ikke så lenge siden vi diskuterte elektrifiseringen av Melkøya og kraftløftet for Finnmark her i salen. Da var Arbeiderpartiet usedvanlig høy og mørk på hvor mye en kunne stole på Arbeiderpartiet og inngåtte avtaler. Det gjaldt tydeligvis ikke i denne saken. Men rett skal være rett: Det er det andre regjeringspartiet som springer enda fortere fra avtaler fra sin tid i regjering. Så det var med håp om at Senterpartiet kunne gjøre det samme i denne saken som de gjorde i 26. konsesjonsrunde. For det er ikke slik, som representanten Arnstad sier, at det er mindre ødeleggende for tilliten til næringslivet å utsette framdriften i denne saken enn det hadde vært å gjøre det for petroleumsnæringen. Her kunne Senterpartiet vært med og rettet opp og sikret forutsigbarhet for videre framdrift med havbunnsmineraler i Norge.

Det er viktigere enn noen gang at vi får tilgang til mineraler, og Norge har her en unik mulighet. Behovet for mineraler er stort, og det vil bare øke i tiden framover, samtidig som vi opplever sårbarhet i samfunnet når det er mangel på råvarer, eller når råvarene ikke er tilgjengelige for alle, på like vilkår.

Den stormaktrivaliseringen som vi opplever nå, øker risikoen for at tilgangen på råvarer og mineraler vil bli utfordrende framover. Det bør bekymre flere enn de partiene som er positive til utvinning av havbunnsmineraler.

Norge har store muligheter, men vi har samtidig et stort ansvar. Utvinning av havbunnsmineraler er en lovende næring, som vi tror kan skape både verdier og arbeidsplasser i Norge. For å lykkes med dette er det viktig å tilrettelegge og skape forutsigbarhet for de selskapene som nå er villige til å satse. Vi vet hvor viktig det er med forutsigbare rammevilkår for næringsaktørene, og spesielt i en ny næring som er helt i starten.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Ola Elvestuen (V) [18:33:12]: Jeg vil bare si at fra Venstres side er vi like imot den åpningsprosessen for havbunnsmineraler som flertallet har satt i gang, nå som vi har vært tidligere. Vi stemte imot, og vi vil også stemme imot flertallsinnstillingen i denne saken. Det vi ønsker, er at Norge skal jobbe mer aktivt internasjonalt i den internasjonale havbunnsmyndigheten ISA for et moratorium.

Jeg må si at jeg er overrasket de innleggene som nå har vært, som jeg synes ikke tar inn over seg den særstillingen som Norge har inntatt når det gjelder å utvinne havbunnsmineraler, for der står vi veldig alene, og jeg vil komme tilbake til hvem vi står sammen med.

Det er slik, som det ble nevnt tidligere her, at tidligere har vi fått tydelige avstemninger i EU-parlamentet som er mot den prosessen som Norge har satt i gang. I Nordisk råd har det vært flertall mot den prosessen som Norge har satt i gang. Og som det ble nevnt her tidligere: I EUs Ocean Pack, som vel legges fram i disse dager, går de også tydelig imot åpning av utvinning av havbunnsmineraler og vil ha et moratorium. I den internasjonale havbunnsmyndigheten er det heller ingen åpning for utvinning. Der er det fortsatt diskusjonen om moratorium som gjelder.

Hvem er det vi nå ellers står sammen med? Det landet som er best posisjonert for å ta en lederrolle for å utvinne havbunnsmineraler, er Kina. Det er det ingen tvil om. Mener vi at Norge skal være en døråpner også for dette internasjonalt? Venstre er helt imot at vi skal gjøre det.

Den andre aktøren nå er USA. USA er ikke medlem i den internasjonale havbunnsmyndigheten, men har nå en prosess på gang, med president Trump, om en mulig åpning for havbunnsmineraler og utvinning i det som er Clarion–Clipperton zone. Da utfordrer de hele havrettskonvensjonen, for dette er noe som ISA er sterkt imot, og som det reageres på internasjonalt. Men Norge sier ingenting. Skal vi være i en posisjon hvor vi ikke reagerer når havrettskonvensjonen utfordres, så er det en helt ny posisjon for en norsk regjering å ta. Og er det noe jeg mener vi har en interesse av – Norge, som den havnasjonen vi er – er det at internasjonale regler skal følges. Det er absolutt noe som vi har en interesse av.

Helt til slutt: Kritiske mineraler, ja, det trenger vi, men da burde vi jo sette i gang med den prosessen på Fensfeltet så raskt som vi kan, men det gjør regjeringen ikke.

Så vil jeg ta opp det forslaget som Venstre er en del av.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:36:28]: Regjeringen har som mål å forvalte norske havbunnsmineraler på en kunnskapsbasert og bærekraftig måte, slik forvaltningsstrategien Stortinget har sluttet seg til, legger opp til.

Den senere tid med økte geopolitiske spenninger viser hvor viktig det er for Vesten med en diversifisert og pålitelig forsyning av kritiske mineraler. Derfor mener jeg at land som Norge, som har lang erfaring med en kunnskapsbasert og forsvarlig ressursforvaltning, og som har et ressurspotensial, bør utforske mulighetene for å utvinne disse ressursene på en bærekraftig og trygg måte.

Utviklingen i verden i dag gjør det enda viktigere for Norge å gjennomføre den vedtatte forvaltningsstrategien og gjennomføre konsesjonsrunder og tildeling av tillatelser. Kun gjennom det kan vi få avklart om norske havbunnsmineralressurser er utvinnet forsvarlig, og kun hvis det kan skje bærekraftig, vil det være en lønnsom kilde til å dekke de globale behovet for kritiske metaller. Jeg er glad for at forslagsstillerne deler disse vurderingene.

Regjeringen har igangsatt den 1. konsesjonsrunden for havbunnsmineraler. Det skjedde gjennom å sende på høring forslag til utlysning av områder i juni 2024. Ved behandling av statsbudsjettet for 2025 fattet Stortinget vedtak om å ikke lyse ut første konsesjonsrunde for mineralvirksomhet på havbunnen i 2024/2025. Det forholder regjeringen seg til, og en utlysning som vil være neste skritt i 1. konsesjonsrunde, vil derfor skje først i neste stortingsperiode.

Regjeringen har imidlertid ikke stanset arbeidet med havbunnsmineraler – tvert imot. Jeg mener vi har nyttet tiden godt. Energidepartementet jobber videre med å få på plass mer detaljerte reguleringer for virksomhetens første fase, og fem forskrifter under havbunnsmineralloven er under utarbeidelse og har vært på offentlig høring. Tre av disse hører til under departementet, mens de to andre sorterer under henholdsvis Sokkeldirektoratet og Havindustritilsynet. Vi behandler nå høringsinnspillene, og vi tar sikte på å ferdigbehandle forskriftene i løpet av august.

Samtidig satses det betydelig på videre miljø-, og ressurskartlegging i statlig regi. Det benyttes 150 mill. kr til å samle miljøer og ressursdata i åpningsområdet i inneværende år. Det vil legge til rette for en effektiv og skrittvis utforskning av næringen, og det vil også bidra til en styrking av statens kunnskapsgrunnlag, som selvfølgelig er helt kritisk i utforskningen av hvordan dette kan skje, og hvordan det kan skje på en bærekraftig måte. Forvaltningsstrategien som Stortinget har sluttet seg til, legger opp til en balansert, skrittvis utvikling av våre havbunnsmineralressurser, der all aktivitet skal være forsvarlig og bærekraftig, og strategien svarer etter mitt syn ut de punktene som representantene fra Fremskrittspartiet i utgangspunktet reiser. Regjeringen følger nå opp strategien skritt for skritt. Det er viktig for Norge, og det er også viktig for våre allierte.