Ine Eriksen Søreide (H) [10:07:21] (komiteens leder): Jeg vil først få benytte anledningen til å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det er jo den siste i denne stortingsperioden. Det er etter min oppfatning en viktig og god fast foreteelse at det er to sånne redegjørelser i året, spesielt fordi tempoet øker i både beslutningsprosess og hvordan samarbeidet vårt med EU utvikler seg.

Redegjørelsen trekker opp utviklingstrekk både i EU og i Europa i stort, som legger mange rammer også for Norge. Jeg deler hoveddelene av utenriksministerens analyse, og jeg vil også understreke viktigheten av at Norge nå må både pleie et svært tett forhold til EU, oppfylle forpliktelsene våre etter EØS-avtalen og melde oss på nye initiativer som er viktige for norske interesser.

Det store samtaleemnet i Europa er sikkerhet og konkurransekraft, og ikke minst koblingen mellom dem. Gjennom en lang rekke nye initiativer understreker EU-kommisjonen viktigheten av økonomisk vekst for å kunne ruste opp og trygge Europa. Skillet mellom fred og krig blir mer utydelig, og vi trenger både NATO og EU. Utenriksministeren sier i redegjørelsen at «Norges forhold til EU handler om sikkerhet i bred forstand». Det er en vurdering jeg er helt enig i.

NATO og EU er ikke og skal ikke være i konkurranse med hverandre, og EU skal heller ikke erstatte eller duplisere NATO, men de to utfyller hverandre. De har ulike roller. En av de største utfordringene for Norge og andre europeiske land er knyttet til risikoen for hybride trusler, dvs. angrep i gråsonen mellom krig og fred, som ofte kan være akkurat under terskelen for en artikkel 5-situasjon. Det kan komme som cyberangrep, påvirkningskampanjer, desinformasjon og sabotasje, for å nevne noe. Ofte vil det i disse tilfellene være EU som har virkemidlene, i tett samarbeid med NATO.

Et bilde på dette er risikoen knyttet til de særnorske unntakene fra EUs havneforbud som del av sanksjonene mot Russland. Norge har valgt å holde tre havner fortsatt åpne, for å ivareta fiskerisamarbeidet med Russland, men det er betydelig risiko knyttet særlig til sabotasje og spionasje, og til omgåelse av sanksjoner og eksportkontrollregelverk. Dette har regjeringa altså pekt på selv. Derfor har Høyre vært kritisk til at vi fortsetter å ha havnene åpne og bedt regjeringa gjøre løpende risikovurderinger av om disse unntakene kan videreføres. Det vil si: Vi har satt som forutsetning at det gjennomføres reell og faktisk kontroll av alle russiske fartøy, og at politiet har og får de virkemidlene de trenger. Etterretningstjenesten og PST har flere ganger pekt på risikoen for at sivile russiske fiskefartøy med tilgang til norske havner kan brukes til å smugle varer og komponenter som er underlagt eksportkontroll eller sanksjoner, og det er også godt kjent at sivile russiske fartøy brukes til både sabotasje og spionasje, og at de er underlagt statlig russisk kontroll.

Vi lever i urolige og turbulente tider. Da blir alliansene og samarbeidende våre viktigere. Det vil også si at konsekvensene av utenforskapet vårt blir tydeligere, og sårbarhetene våre øker på mange områder. NATO er og forblir vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, men samarbeidet vårt med EU får større og større betydning for oss på stadig flere områder. Det gjør oss mindre sårbare i denne uroen, og det er vårt økonomiske ankerfeste. Det er utvilsomt avgjørende for norsk økonomi og norske interesser at vi i dagens uforutsigbare situasjon, med amerikansk toll, trippelskvis og økonomisk uro, faktisk samarbeider tettere med EU. Vi er ikke tjent med alenegang.

Samtidig er det viktig å understreke at i denne situasjonen krever EU at vi balanserer interessene mellom oss og dem. Det betyr at vi ikke kan forvente å kunne drive kirsebærplukking på samme måte som tidligere. Det utenriksministeren ved flere anledninger har snakket om, nemlig at skillet mellom innenforland og utenforland blir større, kommer til å treffe oss i økende grad. Tempoet, dybden og bredden i samarbeidet i EU øker, og det betyr også at EU har større utfordringer med kapasiteten til å håndtere utenforland som Norge. Vi kan ikke på den ene siden forvente at EU tar hensyn til oss på områder som er viktige for Norge, og samtidig la være å oppfylle forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Sagt på en annen måte: Vi kan heller ikke velge hvilke forpliktelser vi ønsker å oppfylle.

I denne økonomisk og politisk urolige og ustabile tiden vi lever i nå, er det også viktig å understreke at for norsk næringsliv er harmonisering av markedet vi er en del av, altså det indre markedet, svært viktig for at vi fortsatt skal kunne ha like regler for norsk og europeisk næringsliv.

Det er helt tydelig og stadig tydeligere at EU nå utvikler unionen for de landene som har bestemt seg for å være med. Det bør ikke komme som en overraskelse på noen, det er helt naturlig, men det stiller oss overfor noen utfordringer når det gjelder både helseberedskap, handelspolitikk, forsvarsindustri, tiltak mot hybride trusler, romsamarbeid – lista er lang på områder der vi søker et aktivt og tett samarbeid med EU.

I går deltok jeg sammen med deler av Oslo-benken på et veldig interessant besøk, bl.a. til MiNaLab, som er SINTEFs mikrochiplaboratorium og produksjonsfasilitet ved Universitetet i Oslo. De trakk fram en problemstilling knyttet til The European Chips Act, hvor Norge, fordi vi ikke er en del av EU, ikke har kommet tidlig nok og tett nok til bordet, og dermed går glipp av mulig EU-medfinansiering av ganske stor størrelsesorden. Dette er et såkalt IPCEI-prosjekt, altså svært viktige europeiske prosjekter, der vi er assosiert, men ikke fullt medlem. Det betyr at vi har mulighet til 50 pst. medfinansiering, men ikke 80 pst., som vi ville hatt dersom vi var fullt medlem. Det betyr også at det som er en næring – altså mikrochipnæringen og -industrien – som står for ca. en tiendedel av verdien av lakseeksporten vår, og som har et enormt potensial, og som er noe hele Europa trenger, opplever at de står litt bakpå, rett og slett fordi vi ikke er EU-medlem.

Europapolitikk handler om realpolitiske vurderinger. Det kan vi lese i Eldring-utvalgets rapport fra i fjor, som er en god og interessant illustrasjon av vårt forhold til EU. «Som et ledd i arbeidet med å redusere etterslepet, mener utvalget at Norge bør se på muligheten for å standardisere og dermed effektivisere arbeidet med EØS-tilpasninger», skriver utvalget i en av sine anbefalinger, og videre:

«Norske myndigheter bør raskt avklare EØS-relevansen til utestående rettsakter, og redusere etterslepet på innlemmelse av EUs energiregelverk i EØS-avtalen.»

For å legge til et siste poeng fra Eldring-utvalget:

«Utvalget har merket seg at man fra regjeringens side gir uttrykk for at spørsmålet om EØS-relevans ikke kan vurderes før et forslag er endelig vedtatt i EU. Det er for sent.»

I og med at regjeringa valgte å ikke legge fram en stortingsmelding knyttet til NOU-en, men sa at dette var bare å gjennomføre, vil jeg veldig gjerne, nok en gang, få høre mer om status for gjennomføring av de anbefalingene Eldring-utvalget kom med. Det er mange veldig gode og kloke anbefalinger der.

Fra redegjørelsen til utenriksministeren kan vi hente følgende sitat:

«Det er i tider som disse at vi virkelig ser hva EØS-avtalen betyr for oss. Derfor er det naturlig for Arbeiderpartiet å stå fast på avtalen som del av vårt politiske prosjekt.»

Jeg tror ikke statsråden finner noen uenighet her, men jeg vil likevel understreke at vi nå er i en politisk situasjon der vi altså lar være å implementere rettsakter og forordninger som vi er forpliktet til å implementere. Vi står i en svært vanskelig geopolitisk situasjon, og jeg har fortsatt til gode å se at regjeringa etterlever og tar konsekvensene av analysen de selv gir, og altså implementerer disse forordningene snarest mulig. Det er det flertall for i Stortinget, men det har regjeringa så langt valgt å ikke gjøre.

Trine Lise Sundnes (A) [10:17:30]: Det høver seg å takke utenriksministeren for en god EØS-redegjørelse sist tirsdag.

Vårt samarbeid med EU er helt vesentlig i stormaktenes tid, som nå. På Arbeiderpartiets landsmøte i april tok vi til orde for et tettere samarbeid med EU, også på områder som faller utenfor EØS-avtalen. Vi mener dette er avgjørende for norske arbeidsplasser og økonomisk trygghet, særlig i en urolig tid. Norge står i et tett og omfattende samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, som er en bærebjelke for både næringsliv, forbrukere og samfunnsutvikling, og særlig viktig for et sosialdemokratisk samfunn som vårt, hvor rettferdighet, velferd og fellesskap står sentralt. Det er derfor i vår interesse at EU lykkes på sentrale områder som klima, demokrati og rettsstat.

Norges samarbeid med EU gir norske bedrifter full tilgang til EUs indre marked, et økonomisk fellesskap med 450 millioner mennesker. Bare i 2023 sparte norske bedrifter 5,6 mrd. kr i toll på eksport fra EU, takket være EØS-avtalen. Likevel har vi et uutnyttet potensial for ytterligere besparelser dersom næringslivet bruker hele avtaleverket.

Å sørge for norske virksomheters forutsigbarhet, vekstmuligheter og tilgang til et bredt spekter av EU-programmer innen innovasjon, teknologi, utdanning og forskning er viktig. Deltakelse i en rekke av EUs forsknings- og utviklingsprogrammer har stor betydning for kunnskapsutvikling, innovasjon og næringsliv i Norge. For Arbeiderpartiet er dette viktig. Sentrale programmer som Horisont Europa, Erasmus+ og Digital Europe gir norske forskere, institusjoner og bedrifter tilgang til betydelige midler, internasjonale nettverk og toppmoderne infrastruktur.

For Arbeiderpartiet er vårt samarbeid med EU avgjørende. EØS-avtalen sikrer arbeidsplasser, økonomisk trygghet og muligheter for små og store bedrifter over hele landet. Samtidig gir avtalen oss et regionalt ankerfeste i en verden preget av geopolitisk uro og proteksjonisme. Norske virksomheter deltar aktivt i EUs programmer for sikkerhet, romfart, helse og teknologi, og regjeringen jobber for full norsk deltakelse i EUs nye romprogram for 2028 og i Secure Connectivity-programmet, som er viktig for både samfunnssikkerhet og næringslivets teknologiske utvikling. Dette åpner nye markeder og samarbeidsmuligheter, særlig for teknologibedrifter.

Som representanten Søreide besøkte også jeg SINTEF MiNaLab her i Oslo i går. De er et konkret eksempel på en norsk virksomhet innen halvledere og sensorteknologi, med en komplett silisiumproduksjonslinje her i byen. MiNaLab produserer halvledere og sensorbrikker som blodtrykksmålere, sensorer for olje og gass, og trykksensorer for fly – faktisk inneholder halvparten av alle fly i verden høydemålere fra Oslo. De er verdensledende på strålingssensorer og har en sentral rolle i utviklingen av framtidens elektronikk. Slike bedrifter er avgjørende for Europas omstilling.

Når EU nå vrir statsstøttemulighetene sine, blir det viktig for oss å være raske med oppfølging, sånn at ikke våre virksomheter taper i konkurransen. Det siste året har EU vedtatt flere nye direktiver som styrker forbrukerrettighetene, og som er på vei inn i norsk lov gjennom EØS-avtalen. To områder er særlig viktige.

Det ene er bedre informasjon og beskyttelse mot grønnvasking – nye regler som krever at næringsdrivende gir tydelig informasjon om produkters miljøaspekt, levetid og muligheter for reparasjon. Dette gjør det lettere for forbrukere å ta bærekraftige valg og beskytter mot villedende markedsføring og grønnvasking.

Det andre er direktivet som gir forbrukerne sterkere rett til å velge reparasjon framfor erstatning ved feil på varer. Selgernes ansvar utvides, og det blir enklere å finne reparasjonstjenester gjennom en felleseuropeisk plattform. Dette fremmer sirkulærøkonomi og reduserer unødvendig avfall. Slike rettigheter er viktig for Arbeiderpartiet, fordi de styrker forbrukernes stilling, fremmer bærekraft og gir alle mulighet til å ta informerte valg.

Selv om EØS-avtalen gir store fordeler, er det også utfordringer. Norge har ikke stemmerett i EUs beslutningsprosesser, og må derfor være proaktive for å sikre sine egne interesser. Noen viktige og kritiske områder for oss framover på energi- og klimaområdet er EUs grønne giv og skjerpede klimakrav som påvirker norsk energi- og industripolitikk direkte. Vi må sikre at våre løsninger for fornybar energi, hydrogen og karbonfangst får gjennomslag, og at vi fortsetter å beholde kontroll over egne naturressurser, som nå.

Når det gjelder digital suverenitet, satser EU tungt på digitalisering og teknologisk selvstendighet. Norge må være tydelig på å sikre tilgang til teknologiutvikling og datasikkerhet, samtidig som vi beskytter personvernet og samfunnssikkerheten.

Med økt proteksjonisme internasjonalt må Norge også jobbe for å bevare frihandel og sikre at norske bedrifter ikke diskrimineres i det europeiske markedet.

Utenriksministerens redegjørelse bidrar til å heve befolkningens kompetanse om vårt samarbeid med EU. Det er bra. Det tilligger oss som stortingspolitikere ytterligere å bidra i dette og snakke om muligheter og begrensninger i vår samarbeidsform, særlig i en tid hvor EU videreutvikles i et tempo som også utfordrer vår avtaletilknytning. EØS-avtalen gir Norge store muligheter for næringsliv, forbrukere og samfunn. For Norge handler dette om å sikre arbeidsplasser, styrke velferden og gi folk reelle valgmuligheter. Samtidig må vi være våkne og tydelige på våre interesser og sørge for å ta ned ytterligere etterslep, særlig i en tid med raske endringer i EU.

Med aktive norske innspill og verdensledende bedrifter har vi alle forutsetninger for å lykkes i det europeiske fellesskapet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:25:17]: Det har tjent Norge godt at det norske folk sa nei til norsk EF-medlemskap i 1972 og norsk EU-medlemskap i 1994. Når du hører innleggene, først fra Høyres Ine Eriksen Søreide, og så fra Trine Lise Sundnes fra Arbeiderpartiet, får du inntrykk av at det har skapt en ekstra utfordring at vi ikke er EU-medlem, og så glemmer man alle de mulighetene og fordelene det har skapt – at vi har styrt vår egen handelspolitikk, at vi, i motsetning til EU, på mange produkter ikke har tollsatser, f.eks. på de skoene vi går i, på biler og maskiner. Det er en helt annen tollpolitikk. Og vi har handlefrihet i handelspolitikken og har valgt en annen linje enn EU har valgt i handelspolitikken. Det har tjent oss bra, og vi har et tett og godt samarbeid med EU.

Jeg mener det har vært veldig bra for Norge at vi har egen pengepolitikk, og det siste året har det vært mer fokus på pengepolitikk enn tidligere. I dag er dagens sentralbanksjef i Norge på høring her i Stortinget, men sentralbanksjefen i EU, Lagarde, må selvfølgelig ta mer hensyn til tysk økonomi og fransk økonomi enn til norsk økonomi. Og når vi ser på tysk og fransk økonomi, så er de nesten alltid i motsatt utvikling av norsk økonomi. Det er klokt og godt for Norge at man har en sentralbank som kan ta hensyn til hvordan norsk økonomi utvikler seg. I stort må vi også huske at norsk økonomi har gått mye bedre enn EUs økonomi og mye bedre enn i eurosonen.

Det er klokt at vi har en egen fiskeripolitikk med de store fiskeriressursene vi har. Kampen om naturressursene blir bare større og større. Det at vi har forvaltet fiskeriressursene med et norsk perspektiv, et lokalt perspektiv, hvor vi kan utvikle kysten vår, hvor vi kan utvikle verdiskaping rundt omkring i hele Norge, har tjent landet vårt veldig godt. Det er dessverre helt umulig å høre i innleggene, både fra Arbeiderpartiet og fra Høyre, før i dag.

Det at vi har en egen jordbrukspolitikk, og at vi har matproduksjon rundt omkring i hele landet, er bra. Det har skapt store verdier, det skaper aktivitet og verdiskaping, og det legger også grunnlaget for Norges største fastlandsindustri, næringsmiddelindustrien, som er den største industrien vi har, som ville vært veldig krevende å opprettholde hvis vi ikke hadde hatt egen handelspolitikk og egen jordbrukspolitikk.

Denne litt nedlatende holdningen jeg hører fra representanten Søreide, om at vi ikke engang kan «drive kirsebærplukking», «treffe oss», en slik unnskyld-at-vi-er-til-holdning, der hun snakker om utenforskap, «utenforland» og «forvente at EU tar hensyn til oss». Jeg mener det er slik at selvfølgelig skal vi ta hensyn til EU, og EU skal ta hensyn til oss, for vi er jo gode naboer. Samarbeid er bra, men hele denne diskusjonen, når en hører enkelte representanter fra norsk ja-side, får en inntrykk av at vi skal takke, bukke, nikke, neie og alltid være fornøyde hvis EU vil samarbeide med oss, men vi skal ha et gjensidig samarbeid, i respekt mellom partnere som har hatt samarbeid i generasjoner, og som kommer til å samarbeide også framover.

Jeg har lyst til å sitere handelsminister Balstad, fra Europa-redegjørelsen 1989. Han sa følgende:

«Regjeringens målsetting om å føre en Europa-politikk innenfor rammene av dagens tilknytningsform til EF ligger fast. En opprivende debatt om ja eller nei til norsk medlemskap i EF vil legge betydelige hindringer i veien for det arbeidet vi må gjennomføre.»

Dette var våren 1989. Hvis du bytter ut ordet EF med EU, er det akkurat det samme som blir sagt fra regjeringen i dag.

Når vi da opplever hvor tydelig Høyre er nå, og hvor tydelig også Høyre var på sitt landsmøte, der det ble strammet opp ytterligere, hvor man ønsket å komme raskere i gang med å melde Norge inn i EU. Når vi nå også har sett hvor tydelig Venstre er, og Miljøpartiet De Grønne er, er det veldig mange likhetstrekk mellom den situasjonen vi ser nå, og våren 1989, der man ikke ønsket å ha en stor EU-debatt, og der også daværende regjering prøvde å dysse det ned. Men i perioden fra 1989 søkte Norge om norsk EU-medlemskap, det var vel da søknaden ble sendt, og det var også i den perioden man meldte Norge inn i EØS.

Derfor er det så viktig at vi også i den stortingsvalgkampen som kommer nå, diskuterer om det norske folk mener det var riktig at man sa nei til norsk EF-medlemskap i 1972 og 1994, om man mener det har tjent Norge godt, eller om man mener det har tjent Norge dårlig. Jeg mener at det har tjent Norge veldig godt, at vi har stor makt i nasjonalstaten Norge, at vi styrer vår egen handelspolitikk, at vi styrer vår egen fiskeripolitikk, pengepolitikk, jordbrukspolitikk, at vi kjører vår egen utenrikspolitikk, og at vi ikke er EU-medlemmer. Det tror jeg også det norske folk er enig i, og derfor vil Senterpartiet – i et eventuelt nytt samarbeid til høsten – blokkere ethvert forsøk på å starte en innmeldingsprosess i Den europeiske union.

Morten Wold (FrP) [10:30:33]: La meg aller først takke utenriksministeren for en redegjørelse jeg selv ikke fikk hørt, fordi jeg var på FN-opphold i New York. Jeg har imidlertid lest redegjørelsen i ettertid, og jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til den.

Norge og EU har et tett samarbeid om utenrikspolitiske spørsmål. Felles innsats øker vårt gjennomslag for felles verdier og interesser. Norges utenrikspolitikk er svært ofte sammenfallende med EUs utenrikspolitikk. Vi deler grunnverdier og har ofte samme mål. På mange områder gjør vi derfor felles sak med EU i utenrikspolitiske spørsmål. Interessefellesskapet skaper grunnlag for et nært samarbeid med EU i utenrikspolitikken, selv om Fremskrittspartiet ikke ønsker norsk medlemskap i unionen.

Norge har opparbeidet et tett og godt samarbeid. EØS-avtalen legger til rette for en halvårlig politisk dialog om utenriksspørsmål – en ordning som har fungert godt siden 1995. Den norske utenriksministeren møter sin kollega fra det til enhver tid sittende formannskapslandet i EU minst en gang i perioden, dvs. hvert halvår, slik statsministeren møter formannskapslandets regjeringssjef ved hvert nytt formannskap. I tillegg møter utenriksministeren EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Videre er det i partnerskapsavtalen på sikkerhet og forsvar formalisert en årlig dialog på nivå mellom norsk statssekretær og visegeneralsekretær fra EU.

Norge og de øvrige EØS-landene har også regelmessige møter på ekspertnivå med EUs utenrikstjeneste, EEAS, European External Action Service, om sentrale utenrikspolitiske temaer. Det er årlige møter om henholdsvis Midtøsten, Vest-Balkan, OSSE, Russland/Sentral-Asia og Afrika. Norge har også faste halvårlige konsultasjoner på høyt embetsnivå med EEAS.

Når EU utarbeider felles holdninger og erklæringer om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål, inviteres Norge alltid til å slutte seg til disse, noe vi gjør i de aller fleste tilfeller. Dette inkluderer også EUs sanksjonspolitikk. Sanksjoner som virkemiddel har størst effekt når likesinnede land samarbeider nært, og når de har bred internasjonal oppslutning. Norge har også anledning til å slutte seg til EUs innlegg i internasjonale organisasjoner.

Norge og EU har mange felles interesser i sikkerhetspolitikken. Det er positivt at EU gjennom flere initiativer tar mer ansvar for europeisk sikkerhet på en måte som utfyller NATO og bidrar til å støtte opp om transatlantisk samarbeid. Norge er EUs tetteste samarbeidspartner, og dette gjelder også innenfor forsvars- og sikkerhetsområdet.

Den 28. mai 2024 signerte Norge og EU en partnerskapsavtale om samarbeid på forsvar og sikkerhet. Avtalen er ikke-bindende, men sammenfatter og stadfester samarbeidet som allerede pågår mellom Norge og EU på forsvars- og sikkerhetsområdet. Intensjonen er bl.a. å styrke samarbeidet om krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid, kritisk infrastruktur, økonomisk sikkerhet og hybride trusler.

Norge deltar i EUs forsvarsfond, EDF, gjennom EØS-avtalen og har samme rettigheter som EUs medlemsland. EDF, som ble etablert i 2021, gir støtte til prosjekter som skal utvikle forsvarsmateriell og -teknologi. Norsk deltagelse styrker forsvarsindustriens tilgang til det europeiske forsvarsmarkedet. EU har også åpnet for at Norge kan delta i enkeltprosjekter i det fordypete forsvarssamarbeidet, PESCO. Dette er et forsvarssamarbeid hvor de fleste av EUs medlemsland er med. Norge, USA og Canada bidrar til PESCO-prosjektet om militær mobilitet. Dette arbeidet er viktig for at NATO-allierte skal kunne flytte militære styrker og materiell over landegrensene i fred, krise og krig.

Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har demonstrert at EU og Norge står overfor et usikkert og utfordrende sikkerhetsbilde i Europa. Norge og EU står tett sammen om støtte til Ukraina, som vist gjennom Norges generøse bidrag til den europeiske fredsfasiliteten, EPF. Norges støttepakke til Ukraina, Nansen-programmet, er også tett forent med EUs støtte til Ukraina.

Norge kan også delta i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, noe som er regulert i rammeavtalen fra 2004.

Norge har deltatt i tre militære og elleve sivile operasjoner. Blant annet deltar Norge finansielt og med personell til EUs treningsmisjon av ukrainsk personell og deltar i EU-programmene ASAP, som er rettet mot å øke produksjonskapasiteten i Europa, og EDIRPA, som gir støtte til fellesanskaffelser av forsvarskapasiteter.

Regjeringen arbeider også for deltagelse i EUs nye romprogram, som går fra 2028.

Norge har siden 2006 hatt en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrået, EDA. Gjennom EDA har vi tatt del i prosjekter som skal sikre leveranser for norsk forsvarsindustri.

Norge deltar også i flere av EUs andre programmer som bidrar til å redusere felles sårbarheter og bygge motstandsdyktighet i flere sektorer. Horisont Europa – et rammeprogram for forskning og innovasjon, og romprogrammene Galileo, som omhandler satellittnavigasjon, og Copernicus, som omhandler jordobservasjon, er eksempler på dette. Det samme gjelder EUs digitaliseringsprogram, EUs felles miljø for informasjonsdeling og EUs sivilbeskyttelsesmekanisme, UCPM. Under UCPM bidrar Norge med støtte til MEDEVAC, som frakter sårede ukrainere til sykehus rundt om i Europa. Det er et godt bidrag fra norsk side når folk rammes av russisk aggresjon, og noe vi skal være stolte over at vi bidrar til. Fremskrittspartiet støtter selvsagt fullt opp om dette.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:37:41]: Utanriksministeren teikna opp eit større bilete, der stormaktsrivalisering og press på folkeretten utgjer bakteppet òg for Noreg sitt forhold til EU.

Det er fornuftig å ha dette bakteppet klart for oss. I ei tid der krig har rykt nærmare, og der fascisme og ekstremisme spreier seg på begge sider av Atlanteren, er det behov for å danna internasjonale alliansar som kan stå opp for og forsvara dei prinsippa og verdiane me som nasjon alltid hyllar – særleg no når det nærmar seg 17. mai: demokrati, fred, menneskerettar og folkeretten.

Spørsmålet er om EU er eit så eintydig svar på desse utfordringane som det utanriksministeren gjev inntrykk av. Regjeringa gjentek gjerne at Europa – og EU – utgjer eit interesse- og verdifellesskap som Noreg høyrer til i. Eg er ikkje så sikker på det.

Det blir snakka som om desse grunnleggande prinsippa, om demokrati og folkerett, er noko Europa har av seg sjølv, som ei ibuande kraft me kan ta for gjeve. For kort tid sidan snakka mange sånn om USA òg. Det har mange slutta med no.

Eit nærmare ettersyn på Europa og EU viser at heller ikkje her står dei verdiane støtt. Dei indre truslane mot demokrati og menneskerettar er på frammarsj òg her. Ytre høgre styrkjer seg, og heller ikkje dei antatte modererande politiske kreftene består testen når makta står på spel.

Eg skulle likt å ha visst kva verdiar Arbeidarparti-regjeringa deler med f.eks. Giorgia Meloni i Italia og partiet hennar, Italias brør – arvtakaren etter Mussolini, som no blir rekna for å vera EU-president Ursula von der Leyens nærmaste samarbeidspartnar, og i tillegg har eit særleg godt forhold til Donald Trump.

Kva med Geert Wilders i Nederland, Sverigedemokraterna, Victor Orbán, Marine Le Pen, statsministeren i Slovakia, Robert Fico, ytre høgre i Spania og Austerrike, for ikkje å snakka om Alternative für Deutschland? I EU-land etter EU-land har ytre høgre både auka oppslutninga si og fått makt og innverknad, ofte godt hjelpt av den såkalla moderate høgresida. Skal me i Noreg alliera oss med desse, eller skal me prøva å byggja alliansar som står imot og motarbeider desse kreftene?

Heller ikkje EU-kommisjonen er eit lysande førebilete når det gjeld kampen for demokrati og ei opplyst offentlegheit. Nyleg sende ei rekkje europeiske journalistar eit opent brev til Kommisjonen der dei åtvarar mot det stadig strengare hemmeleghaldet av Kommisjonens eigne dokument. Eitt eksempel er den mykje omtalte avtalen mellom von der Leyen sjølv og legemiddelselskapet Pfizer om innkjøp av koronavaksinar, verd mange milliardar euro.

Når EU no i aukande grad prøver å ta opp kampen mot stormaktene i den økonomiske rivaliseringa, der jo Europa og EU i lang tid har sakka akterut på grunn av avindustrialiseringa, må dei demokratiske prosessane vika for det nye mottoet: konkurransekraft. Det merkar me òg i Noreg, med nye direktiv som skal gjera det enklare å utnytta naturressursar og byggja ned natur – anten det er mineral eller vindkraft det handlar om. Då skal det gå fort i svingane, noko lokaldemokratiet tapar på og storselskapa vinn på.

Regjeringa har visst ingen reservasjonar mot dette. Regjeringa har heller ingen motførestillingar mot å knyta Noreg tettast mogleg til EU i sikkerheitspolitikken. Eg må òg nemna at å snakka om europeisk sikkerheitssamarbeid som eit reint EU-prosjekt, der det nærmast hastar å få lov til å sleppa inn i varmen, utan å nemna Storbritannia, som jo openbert bør vera ein del av eit slikt samarbeid for Noreg sin del, framstår pussig.

Sikkerheitssamarbeid handlar i stor grad om verdiar og interesser. Då er igjen spørsmålet: Kva verdiar og interesser skal Noreg forsvara saman med Meloni, Le Pen, Orbán og Weidel? Å lata som om EU er ein samla og solid forsvarar av demokrati og folkerett er å neglisjera fakta. Dette treng me ein opplyst debatt om – det er ikkje noko me skal feia under teppet. Sentrale EU-land har vist seg lite immune mot diktatur og fascisme i fortida. Å lata som det ikkje kan skje igjen, er farleg.

Bjørnar Moxnes (R) [10:43:06]: EØS-avtalen er en underlig konstruksjon. Det er ikke først og fremst en avtale som skal sikre gode handelsvilkår, vi hadde som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS, men en ordning hvor den ene parten får retten til å omforme politiske og sosiale forhold hos den andre parten.

Over 150 land selger varer til EU. Ingen utenom EØS-landene må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene til EU. Og som regjeringen selv har klargjort: EØS-avtalen sikrer ikke at Norge havner innenfor en eventuell tollmur fra EU. EØS er derimot en husmannsavtale som underlegger Norge et markedsliberalt EU-prosjekt som i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og den nordiske modellen. Avtalen er – det er både de som er for, og de som er imot den, enige om – en demokratisk fiasko, for den innebærer en massiv overføring av delegering av lovgivende makt til EU og tilsvarende delegering av dømmende makt til EU-domstolen.

Derfor er ikke EØS en vanlig, folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri for å endre politiske og sosiale forhold i Norge uten at innbyggerne i Norge har innflytelse over disse beslutningene. Det er kanskje bakgrunnen for at 57 pst. mener at EU har for mye makt i Norge, mens 27 pst. mener det motsatte.

Derfor er det også uklokt å følge konklusjonen fra EØS-utvalget, som anbefalte at vi måtte bli enda raskere enn nå på å implementere EØS-direktivene. Det vi burde gjøre, er å undersøke hvordan Norge kan sikre nasjonal kontroll over sentrale samfunnsområder, heller enn å gjenta EUs krav om raskest mulig implementering av ulike EØS-regler.

Så ser vi at regjeringen bruker Trumps tollkrig i en slags skremselstaktikk for å presse gjennom enda mer servilitet overfor EU og Brussel. Statsråden har selv gjentatt påstander fra EUs daværende energikommissær om at vi risikerte mottiltak på helt andre områder om vi ikke raskest mulig implementerte EUs direktiver på energiområdet. Dette er noe det ikke finnes dekning for i EØS-avtalen. Det strider imot reglene, dette med mottiltak. Det ble også bekreftet av regjeringen på spørsmål fra Rødt i Stortinget at EU ikke har den adgangen. Men det overrasker ingen i denne sal eller der ute at – skal vi si – noe EU-glade statsråder, som Barth Eide, vil ty til den typen argumenter for å sørge for mest mulig harmonisering og underleggelse under det EU måtte finne på av lover, regler og direktiver, også for Norges vedkommende.

Det vi har nasjonal interesse av, er full nasjonal kontroll over kraften. Tilgangen til ren og rimelig strøm fra vannkraften har vært vårt viktigste fortrinn for å bygge industri i over 100 år. Ikke minst ligger interessen vår i å ha rimeligere strømpriser basert på vår egen vannkraft enn det de har i EU.

Dette er bakgrunnen for at ikke bare Rødt, men også fagbevegelsen, ved Fellesforbundet i privat sektor, ber om at det legges ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke, noe Rødt og andre har gått inn for på Stortinget. Det handler om å ha full råderett over kraften, handlingsrom til å ha en innenlands makspris på strøm – også for næringsliv, industri og bedrifter, ikke kun for husholdninger – beholde kommunenes rett til å si nei til vindkraft og ikke minst beholde retten til å dele inn prissoner og bruke flaskehalsinntektene sånn vi selv ønsker. Da må vi ta tilbake kontrollen ved å si nei til hele EUs fjerde energimarkedspakke.

Så ser vi at EU, grunnlovfestet nyliberalisme, dessverre ikke er et slags bolverk mot framveksten av ytre høyre og i siste instans også fascismen. Vi ser at avmakt, økende forskjeller, et utrygt liv for befolkningen og en svekket fagbevegelse gir grobunn for framveksten av ytre høyre. Da er ikke EU svaret på det, men tvert imot en solidarisk politikk. Rødt ønsker samarbeid med andre europeiske land, men det er ikke det samme som å underlegge seg et overnasjonalt og udemokratisk EU, som tvert imot, dessverre, gjennom sin politikk også legger grunnlaget for framveksten av disse kreftene, som er farlige også for Norge.

Guri Melby (V) [10:48:27]: Det er bare fire dager siden Europa-dagen, som den 9. mai feires over store deler av det europeiske kontinentet. På den dagen i 1950 inviterte Frankrikes president alle de europeiske landene til å samarbeide om kull- og stålproduksjonen.

I 1945 var det neppe mange europeere som så for seg at Tyskland og Frankrike bare fem år senere skulle starte noe som skulle gjøre kontinentet til det frieste, fredeligste og mest framtidsrettede som verden noen gang har sett. Men slik ble det, takket være modige politikere som våget å tenke nytt, ta store beslutninger og samarbeide med andre som man tidligere har kjempet mot.

At USA militært og økonomisk ikke lenger ser seg tjent med å ta ansvar for Europas sikkerhet, er et helt fundamentalt skifte for Europa. Det er rett og slett ikke mulig for oss per i dag å overskue ringvirkningene av dette. Men noe er klart, for når terrenget endrer seg så grunnleggende som nå, må vi oppdatere kartet vårt.

Svarene på hvordan Norge skal posisjonere seg i en ny verden, er åpenbart ikke de samme i dag som på 1990-tallet. Og det å klamre seg til en EU-beslutning som ble tatt for en generasjon siden og en avtale som ble lagd i en helt annen tid, gir ikke mening. Nå er det vi som må tørre å tenke nytt og inngå nyere og tettere former for samarbeid med Europa både fordi vi står tryggere sammen, men også fordi EU nå utvikler ny politikk innenfor klima, forsvar og sikkerhet i rekordfart, og det er til de grader i vår interesse å få være med på å påvirke fra et tidlig stadium.

Jeg hørte nylig noen beskrive situasjonen i dag som at hver gang Norge kommer til et eller annet internasjonalt toppmøte, er det som å begynne å lese en bok fra kapittel fire. Fordi de andre landene er så samsnakket gjennom alle de EU-møtene de er med på og egentlig det daglige virket de gjør sammen, har vi falt av lasset fra starten av. Jeg vil at Norge skal være med på å påvirke fortellingen allerede fra første side.

Jeg vil ta med noen betraktninger om EØS-avtalen også. Jeg hørte utenriksministeren i sin redegjørelse snakke varmt om EØS og sa at EØS-avtalen er selve hjørnesteinen i vårt samarbeid med EU. Det handler om trygghet for norske arbeidsplasser og økonomisk sikkerhet. Jeg kunne ikke vært mer enig. I mangel på et fullt EU-medlemskap for Norge må vi forvalte EØS-avtalen og vårt forhold til EU så godt som overhodet mulig.

Vi vet at på EU-siden har de vært frustrert over at Norge bruker lang tid på å implementere EØS-relevant lovgivning i Norge, altså at det såkalte etterslepet er så stort. Og hvis Arbeiderpartiet tar dette så mye på alvor som det man sier man gjør, kan vi jo spørre oss hvorfor man har valgt å innlemme bare tre av de åtte rettsaktene som Ren energimarkedspakken fra 2018 består av. Hvis det er så viktig å være en langsiktig og forutsigbar energipartner for EU som utenriksministerens sier, kan vi jo spørre oss hvorfor Arbeiderpartiet vil la være å fornye strømkablene til Danmark, en av våre nærmeste venner og naboer, som også sliter med høye strømpriser. Jeg synes det er en mismatch mellom regjeringens liv og lære her.

Jeg vil avslutte med et poeng som utenriksministeren åpnet med, nemlig at stormaktspolitikken er tilbake. I en verden der stormaktene dominerer, mener jeg det eneste riktige er å knytte oss tettere til våre allierte. En sammenligning mellom Litauen og Norge viser hvorfor land som ikke er store og mektige, blir mer beskyttet mot stormaktspress av et EU-medlemskap. Både Litauen og Norge har i løpet av de siste tiårene greidd å terge på seg stormakten Kina. Norge fordi Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 og Litauen fordi de i 2021 tillot Taiwan å åpne et representasjonskontor i Vilnius. Begge landene ble utsatt for handelssabotasje og stort politisk press. Norge, som sto alene uten EU, måtte inngå den skammelige normaliseringsavtalen for å slippe unna presset. Litauen derimot hadde EU ryggen, og i stedet for å måtte gjøre seg underdanig, gikk EU til sak mot Kina i WTO på Litauens vegne.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Vil vi være del av en stormakt, altså EU, eller vil vi være en brikke på siden av stormaktenes spill? Svaret for meg er åpenbart. Vi må tenke nytt, og Norge er tryggere sammen med EU.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:53:28]: En viktig og interessant debatt om vår aller viktigste internasjonale avtale, som berører så store deler av norsk samfunnsliv, norsk økonomi, norsk sikkerhet, er veldig velkommen.

Jeg har lyst til å begynne med å vise til representanten Vedum, som jo – jeg vet ikke helt om det var intensjonen – holdt et flammende innlegg for EØS-avtalen, for han påpekte, med rette, at det har gått godt med Norge etter 1994. I 1994 skjedde to ting. Det ene var at vi hadde da to år tidligere med rungende kvalifisert flertall her i salen sagt ja til EØS-avtalen, som begynte å virke 1. januar. Senere på året sa vi nei til fullt medlemskap. Den oppramsingen med alt som har gått bra med Norge, er nettopp en beskrivelse av hvordan EØS-avtalen virker og har levert. Der skal Vedum ha stor ære og respekt for å ha bidratt aktivt til det i vår regjeringsperiode. Mens Senterpartiet var med, økte antall rettsakter som ble implementert per år, opp til i størrelsesorden 500–600. Det har altså vært en massiv tilpasning gjennom EØS, som Vedum har vært med på. Det er veldig bra.

Eldring-utvalget, som også Senterpartiet var ivrig for å få på plass, og som ble en formidabelt god utredning, der ikke minst Christian Anton Smedshaug var med, foreslått fra Senterpartiet og flere, slo jo enstemmig fast at EØS-avtalen har vært til stor gunst for norsk samfunns- og næringsliv. Da har man nettopp slått fast at det valget man da tok om ikke å være medlem, men å være fullt ut tilknyttet i det indre markedet, stå utenfor den felles handelspolitikken, stå utenfor tollunionen, stå utenfor den felles landbrukspolitikken, men for øvrig være tett koblet på, men da uten bestemmelsesrett i den store balansen, er noe Vedum da slutter opp om.

Det kunne høres ut som om han hadde hørt innlegg i salen om at vi burde bli medlem nå. De innleggene hørte ikke jeg. Det var først og fremst en diskusjon om hvordan vi tar videre den nære tilknytningen vi har gjennom dagens tilknytningsform, hvor vi altså har EØS pluss over 100 tilleggsavtaler. Jeg vil kanskje spesielt trekke fram den som Bjørn Arild Gram, forsvarsminister fra Senterpartiet, og jeg underskrev for et år siden om et strategisk partnerskap om forsvar og sikkerhet. Det er jo den avtalen som gjør at Norge er det landet som er spesielt nevnt, og som er fullt på innsiden av det forsterkede forsvarssamarbeidet i Europa. Det skal Vedum ha stor ære for å ha bidratt til.

Når vi er inne på Eldring-utvalget, var representanten Eriksen Søreide inne på oppfølgingen av den. Da kan jeg forsikre Stortinget om at den oppfølgingen er i full gang, både i Norge med standardisering, med raskere evaluering av EØS-relevans, og også med en tydelig politikk, som jeg ga uttrykk for i min redegjørelse, om at vi også i tilfeller hvor nytt regelverk ikke nødvendigvis er fullt ut er EØS-relevant, eller eventuelt både er EØS-relevant og ikke EØS-relevant fordi det kommer i pakker, kan det ofte være slik at vi bør tilpasse oss det. Det er helt riktig at jo raskere man gjør det, hvis man er enig i det, jo bedre vil det være.

Vi har også, inspirert av det samme Eldring-utvalget, satt i gang et aktivt arbeid mellom EFTA-landene i EØS, altså Sveits, Liechtenstein og Norge, om hvordan vi møter nettopp disse horisontale programmene og initiativene i EU for å kunne ha en raskere oppfølging. Vi har også fulgt opp med å styrke kompetansen i departementene, det er i full gang, styrke oversetterkompetansen og i det hele tatt styrke de institusjonene som gjør at vi nettopp har den gode tilknytningen til det indre markedet gjennom EØS.

Så var Ingrid Fiskaa innom verdisettet. Jeg for min del f.eks. er ikke enig med enhver politiker i EU-parlamentet eller enhver politiker i den europeiske forening. Jeg tror verken Fiskaa eller jeg er enig med enhver annen politiker i Stortinget, heller. Det er slik det er i demokratiske land, at man mener forskjellige ting. Det jeg derimot mener man trygt kan slå fast, er at de institusjonene som både formet EU, og som EU utvikler, slår jo fast de grunnleggende verdiene for oss – toleranse, minoritetsvern, demokrati i en opplyst form, altså mer enn bare flertallsstyre, rettigheter for seksuelle minoriteter, velferdsstaten, og grønn omstilling, der EU har en lederrolle. Dette er nettopp noe vi er opptatt av. Derfor står jeg fast ved at det er i vår egen materielle interesse å være tett koblet til dette verdisettet, som ligger i EU-samarbeidet.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:12:13]: Først vil jeg si takk til statsråden for hans redegjørelse her tirsdag 6. mai og hans innlegg i dag.

Det er dramatiske tider i Europa. Europa må stå samlet, og vi står samlet. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen krever et tett og omfattende europeisk samarbeid. I et stadig mer krevende geopolitisk landskap, med tiltakende rivalisering og uforutsigbare rammevilkår, har Norge en sterk egeninteresse i et samlet Europa. Når autoritære krefter forsøker å splitte oss, er det viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Derfor er det viktig å styrke og videreføre EØS-samarbeidet.

Gjennom 30 år har EØS-avtalen vært en hjørnestein i norsk europapolitikk og for norsk økonomi, og i sum har avtalen tjent norske interesser vel. Avtalen har sørget for at vi ikke står alene i møte med omveltninger og kriser som oppstår i verden rundt oss. Krig i Ukraina, økt proteksjonisme, stormaktsrivalisering, pandemi og brexit har økt kompleksiteten i EU. Det er både viktigere og mer krevende å sørge for at EØS-avtalen fungerer. Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer krever at Norge også engasjerer seg aktivt i områder utenfor EØS-avtalen.

Et kapittel i Eldring-utvalgets NOU er viet til utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utvalget har klare tilrådinger på området: Vi bør fortsatt søke tett samarbeid med EU på området, vi bør knytte oss til relevante nye EU-initiativ, også når de faller utenfor EØS, og vi bør følge opp EUs ambisjon om et strategisk partnerskap. Dette er anbefalinger vi må ta med oss videre i debatten, uavhengig av om man er tilhenger av norsk EU-medlemskap eller ikke. Jeg er derfor særdeles tilfreds med at regjeringen signerte en avtale om et strategisk partnerskap med EU innen forsvar og sikkerhet for et år siden.

Russlands folkerettsstridige angrepskrig utfordrer alt vi står før, og vi skal derfor gjøre det vi kan for å støtte Ukrainas frihetskamp, så lenge det trengs. Det praktiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet med EU er blitt styrket siden krigen startet. Norge bidrar med militær bistand gjennom EUs eget støtteprogram, vi deltar sammen med EU-land for å utdanne ukrainske soldater, og vi har sluttet oss til EUs ammunisjonssamarbeid. I tillegg har EØS-avtalen sikret norsk deltakelse i programmene ASAP og EDIRPA.

Vi er enige om at NATO er grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk. EU spiller likevel en svært viktig rolle i europeisk sikkerhetspolitikk, men det er viktig at utviklingen i EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området utfyller og ikke dupliserer NATO, og dermed bidrar til å styrke det transatlantiske samarbeidet.

Det er ingen som snakker om å bygge opp en stor EU-hær, men man snakker om hvordan EU og NATO skal utfylle og styrke hverandre. EU har lansert sin forsvarsplan, European Defence Readiness 2030. Planen har som mål å mobilisere hele 800 mrd. euro til forsvarsinvesteringer, styrke den europeiske forsvarsindustrien og etablere en felles europeisk forsvarsunion. Norge er nevnt som en viktig partner i denne prosessen, selv om vi ikke er EU-medlem.

Planen reflekterer EUs ambisjoner om å ta en mer proaktiv rolle i sikkerhetspolitikken, og det vil føre til en bedret byrdefordeling og forskyvning over Atlanteren, innenfor rammen av NATO. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet.

Andøya Space er, sammen med resten av Norges romsatsing, i verdensklasse. Verdensrommet blir stadig viktigere for nasjonal sikkerhet, våre militære evner og i forsvarssamarbeidet med både NATO og EU. Det er betryggende å høre at utenriksministeren legger ned en betydelig innsats for full norsk deltakelse i EUs neste romprogram, som starter i 2028.

Et nært samarbeid med EU er viktig og nødvendig. Det handler om Norges og Europas sikkerhet. Forsvarssamarbeidet med EU er blitt styrket siden krigen startet, og det må vi fortsette, både for å sikre norsk trygghet og for å utvikle norsk forsvarsindustri.

Hårek Elvenes (H) [11:17:06]: Takk for en grundig redegjørelse fra utenriksministeren.

Etter at regjeringsprosjektet mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet havarerte, ser vi nå en utenriksminister som ikke lenger går på filttøfler overfor Senterpartiet i dette spørsmålet, selv om hans siste innlegg kanskje kunne tyde på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en felles tilnærming til EØS-avtalen. Det har jo de partiene som kjent ikke.

Vi ser et EU i dag som gjør større forskjell på land som er medlem av EU, og land som er utenfor. EU er ingen meny som man kan komme og forsyne seg av. Derfor blir det vanskelig å forstå hvorfor et EU-direktiv som er vedtatt så langt tilbake som 2018–2019, blir utsatt til 2029, i spørsmålet om man skal innføre hele direktivet. Man innfører fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Spørsmålet er jo hva man skal bruke timeouten fram til 2029 til, og hva forventer man at EU skal endre i denne fjerde energipakken for at Norge skal tiltre det?

Norge og EU undertegnet 28. mai i fjor en ny avtale knyttet til forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Avtalen åpner ikke for deltakelse i nye programmer, nye byråer eller nye initiativer. Avtalen er en generell overbygning for overordnet samarbeid, for å utvikle det eksisterende samarbeidet og søke nye samarbeidsområder på generell basis. Romsamarbeidet skal diskuteres i en årlig dialog. EUs meget omtalte romprogram IRIS² er av stor betydning for Europa, for å gjøre seg uavhengig av amerikanske satellittjenester, og er også svært viktig for å utvikle vår egen romindustri.

Den 19. mars i år vedtok EUs Joint White Paper for å styrke egen forsvarsevne og egen beredskap. Her framgår det at luftvern og artilleri, artilleriskyts og artilleriammunisjon er de to høyest prioriterte områdene. Her har Norge en nøkkelrolle gjennom produksjon av NASAMS-luftvern og vår artilleriproduksjon. Det er en forskjell på den beskrivelsen som regjeringen presenterer – hva man gjør for å øke kapasiteten i norsk forsvarsindustri, utnyttelsen av den eksisterende industrien – og det industrien faktisk oppfatter blir gjort. Det som er meldt til Stortinget fra industrien, er følgende: Industrien opplever i liten grad kriseforståelse og erkjennelse av at det er helt nødvendig at myndighetene i større grad bidrar til å legge til rette for nye investeringer.

Som det er sagt mange ganger fra denne talerstolen, har EØS-avtalen tjent Norge godt i vel 30 år. EØS-avtalen var på mange måter ment som en mer midlertidig ordning, en bro mellom ja- og nei-siden, i et håp om at man etter hvert kanskje skulle bli fullverdig medlem av EU. Å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale er en illusjon. Det er nærmest på grensen til propaganda å kunne hevde noe slikt.

Så lyttet jeg med interesse til representanten fra SV sitt innlegg. Hennes dype og ektefølte skepsis mot EU deles jo ikke av SVs søsterpartier ute i Europa. De er for EU. Den ihuga skepsisen og nærmest farlige motstanden mot EU kommer jo fra ytre høyre i Europa. Så SV må jo føle seg lite bekvem med å stå i et fellesskap med eksempelvis Alternative für Deutschland.

Det er et spørsmål hvor lenge vår strategi – basert på å kjempe med nebb og klør for å kunne opprettholde et nærest mulig samarbeid med EU – bærer de resultatene som Norge er avhengig av på sikt. Vi ser et Europa som tar langt større ansvar for felles sikkerhet, felles interesser og ikke minst det samholdet som Europa er avhengig av. Da er det et spørsmål om EØS-avtalen er en tilstrekkelig tilknytningsform til EU på sikt.

Ola Borten Moe (Sp) [11:22:28]: La meg begynne med det helt åpenbare: Norge ligger i Europa. Det er åpenbart viktig for Norge at det går bra med Europa. Det som er bra for Europa, er ofte også bra for Norge. Det er heller ingen uenighet om at vi selvsagt skal samarbeide tett med landene rundt oss, ei heller at de er våre viktigste handelspartnere.

Til den norske debatten rundt både EU og EØS er det å anføre at jeg, i alle fall, synes den ofte er litt lite nyansert og litt lite spennende. Nettopp dette utgangspunktet – at Europa er viktig for Norge, og at vi er en del av Europa – burde ført til en refleksjon rundt hvordan det egentlig står til i vår egen verdensdel, og hvordan det egentlig går. Min observasjon er at Europas absolutte og for så vidt også relative makt, betydning og gjenklang rundt i verden som en konsekvens av det, ikke akkurat er på oppad stigende kurs.

Hvis man ser på Europas andel av BNP, er den jevnt fallende og har vært det gjennom de siste 15 årene spesielt. Det er urovekkende – ikke fordi andre land gjør det bedre, men fordi vi er avhengige av å ha en økonomisk og sosial modell som kan vises fram, som kan eksporteres, og som kan brukes som utgangspunkt også for våre argumenter hva gjelder liberalt demokrati, rettsstat og alle de tingene som også utenriksministeren sier at samler oss i et verdifellesskap.

Den andre observasjonen min er at EU er et svært byråkratisk system. Det er kanskje ikke så rart, for det er stort sett reguleringer EU har å ty til. Man mangler som kjent en felles finanspolitikk. Man har ikke en felles forsvarspolitikk. EU er ikke et land, EU er et samarbeid mellom land. Når det eneste man har, er reguleringer, er det ofte det man tyr til. Det skal sies at EU gjør det til gagns – faktisk i en sånn grad at EU selv begynner å påpeke at dette er et problem for å få nødvendig dynamikk, for å få nødvendig vekst og for å få nødvendig utvikling på vårt eget kontinent.

Det er verdt å legge merke til at utenriksministeren bruker som noe positivt at man nå har klart å øke takten på lovverk som vi implementerer fra EU, opp til 500–600 lovakter i året. Vel, man skulle tro at 500–600 lovakter i året i seg selv er verdt en refleksjon knyttet til om antallet, doseringen og omfanget av hva som er nødvendig for å få til et godt og velfungerende samarbeid, kanskje er noe i overkant.

Europa har energipriser som er tre til fire ganger så høye som land, områder og regioner vi konkurrerer med. Det fører til at vår industri flytter ut. Senest i forrige uke kunne vi lese at kjemisk industri nå er på tur ut av vårt kontinent. Vi vet at BASF, det store tyske selskapet, ikke ser for seg noen stor framtid i Europa. Vi ser også på de store, kraftkrevende norske selskapene at investeringene deres ofte ender opp andre steder enn i Norge eller på vårt eget kontinent. Det er foruroligende.

Det hadde vært veldig forfriskende om vi i denne sal kunne ha diskutert ikke bare behovet for et nært samarbeid med Europa, men at man også gikk inn i realitetene der man snakket om hvordan det går, hva som skal til for å gjøre dette bedre, hvordan vi skal øke vår egen konkurransekraft og hvordan vi skal få energiprisene ned, sånn at vi igjen er et attraktivt sted å investere. Det er ikke bare snakk om behov for økt avkastning på kapital; det er i ytterste konsekvens hele vår samfunnsmodell som står på spill, rett og slett fordi hvis vi ikke klarer å tilby våre unge – enten de er i Norge eller Berlin – en framtid, muligheter, inntektsvekst og positivitet, er min spådom at de høyrekreftene som vi nå har sett på ekstrem frammarsj, bare vil fortsette.

Ingjerd Schie Schou (H) [11:27:35]: Takk til utenriksministeren for hans redegjørelse. Utenriksministeren sier i sin innledning:

«Norge står EU nærmest, selv om vi ikke er medlem. Gjennom tre tiår har vårt samarbeid vokst dypere og bredere med EØS-avtalen som grunnmur.»

Jeg er urolig for unge menneskers opptatthet av demokrati og deltakelse i valg. Jeg ser at fra 1972, vår første folkeavstemning, har det kommet til to–tre nye generasjoner som ikke har deltatt i denne samtalen om for og mot et EU-medlemskap. Det er greit å minne om at historie ikke er ferskvare. Unge mennesker kan med rette spørre, når jeg sier det som var mantraet fra dem som var særlig mot EU i 1972: Nei til EEC og dyrtid. Ingen husker det. Nå er det mange unge mennesker som ikke vet hvem Willy Brandt er heller. De sier: Hvem er det, hva var han? Dette er anakronismer fra 1994, det jeg nevnte om EU-debatten.

Med rette kan også unge spørre når jeg ikke vet, når jeg ikke har kunnskap: Hva er det du snakker om? Hva med en kunnskapsbasert samtale om Den europeiske union, om hva vi ville vunnet med et EU-medlemskap, hva vi ville tapt med et EU-medlemskap? Hva koster et utenforskap, hva koster et innenforskap og et medlemskap? Hva dekker ikke EØS-avtalen, og hva dekker den? Hvilke konsekvenser har de ulike svarene?

Jeg ser at Arbeiderpartiet i regjering ønsker seg en europadebatt. Det er en god begynnelse, et steg på veien. Jeg tror det er helt avgjørende viktig, bl.a. for å inkludere nye som kommer til oss, som forhåpentligvis skal delta i demokratiet. Det er bare det at arbeiderpartiregjeringens venner ikke er på samme sporet.

Utenriksministeren vier også tollmurer oppmerksomhet, som jo ikke nødvendigvis dekkes fullt ut godt i EØS-avtalen, og ikke gir en sikkerhet, men nok en gang viser at vi på en måte må være med i EU-paraplyen, og be om særlige tiltak. Det er kanskje også overraskende at vi ikke får større oppmerksomhet rundt det som var EU eller Den europeiske unions utgangspunkt, nemlig at det er et fredsprosjekt. Det skulle hindre storkrig mellom tidligere stridende parter, storkrig skulle være helt utenkelig. I det fredsprosjektet og i den samtalen velger vi altså ikke å delta. Jeg tror at en debatt om europapolitikken i Norge er helt på sin plass.

Utenriksministeren vier også Europarådet oppmerksomhet i sin redegjørelse. I en internasjonal arkitektur er det viktig å ha samlingsplasser, møteplasser, samtaleplasser og også plasser hvor vi kan konfrontere og være rykende uenige. EU, NATO, Europarådet og FN har alle ulike mandat. Den myke delen ligger i Europarådet, som er en grunnleggende organisasjon for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper, og også for å forhindre en tredje verdenskrig. Der har EU og Europarådet mye til felles, og det er nå tatt initiativ til møte mellom presidenten i Europarådet og EUs von der Leyen.

Jeg imøteser også den samtalen vi skal ha om den stortingsmeldingen regjeringen og utenriksministeren har levert om nettopp disse verdiene, som går på menneskerettigheter og også særlig Europarådet og Norges interesse og bidrag der. Når det virkelig gjelder, må ministerkomiteen, regjeringene og PACE stå sammen. Vi så det da vi ekskluderte Russland, men da var det de folkevalgte som gikk først, og regjeringene som kom etterpå. Det var selvfølgelig med utgangspunkt i krig, men vi ser ikke den samme typen samarbeid i forbindelse med det jeg tror kommer til å utfordre oss når det gjelder f.eks. Aserbajdsjan og Georgia. Vi ser at det er en del av de landene som tilslutter seg demokratiske verdier og underskriver konvensjoner, men som ikke lever etter dem. Det handler om nettopp det.

Utenriksministeren er forbilledlig klar, synes jeg, med hensyn til det å snakke om å reforhandle EØS-avtalen, slik enkelte gjør, for å lokke med løsninger som ikke finnes. Det er utenriksministeren veldig tydelig på, det er bare det at dem regjeringen ønsker å regjere med, ikke er på det samme sporet.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:32:54]: En klok mann sa en gang: Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. At vi skal samarbeide og handle med våre venner i Europa, er klokt. Det gjør oss rikere, og det gir oss et rikere liv. Samtidig må vi forsvare våre folkevalgtes handlefrihet til å løse problemer innad i Norge. Hvis folk opplever at Stortinget ikke er i stand til å løse hverdagsproblemer på grunn av utenrikspolitikken, har vi feilet. Dette må vi være oppmerksomme på.

Det merkes på utenriksministerens redegjørelse at Senterpartiet ikke lenger sitter i regjering. Kjærlighetserklæringene til Brussel er skrudd betydelig opp, og Norges rolle som selvstendig og avgjørende aktør i Europa er nedtonet. Storbritannia, kanskje vår aller beste venn ifølge statsministeren og Norges nærmeste og viktigste allierte i Europa ifølge forsvarsministeren, blir nevnt i en bisetning.

Det er positivt at utenriksministeren trekker fram Norges engasjement for menneskerettigheter og demokrati. Vi ser bekymringsfulle tendenser i en rekke EU-land, og autoritære krefter er styrket i Europaparlamentet. Vi skårer svært høyt på de fleste rangeringer om menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati. Vi har mye å lære bort til mange EU-land.

Sikkerhetspolitikk i Europa er krevende nå om dagen. Jeg er glad for at utenriksministeren stadfester Senterpartiets syn om at EU ikke skal utfordre NATOs rolle. Hvorvidt alle i EU er enige om det, kan derimot diskuteres. For eksempel var vår nåværende finansminister bekymret for EUs planer senest i fjor. Senterpartiet har alltid vært varme forkjempere for alliert samarbeid også i Europa, uavhengig av tilknytning til EU. Vår bekymring er at EU-kommisjonen kan stikke kjepper i hjulene for dette samarbeidet. De har en tendens til å blande seg inn i saker som kompliserer etablerte samarbeids- og kommandolinjer, og det har vi absolutt ikke råd til i disse dager. Det er komplisert nok som det er.

Jeg kan si mye om EØS- avtalen, og selv om den, sett opp mot norsk EU-medlemskap, er fordelaktig på enkelte områder som landbruk, fiskeri og import og eksport av industrivarer, beveger avtalen seg inn i forhold som skal forvaltes av norske folkevalgte, alt fra havnearbeidernes fortrinnsrett til oppdrag, interkommunalt samarbeid om søppeltømming eller konkurranse på tog og post. Listen er lang og detaljnivået nærmest ubegrenset. Dette har jo regelrett blitt EØS-avtalens tyranni.

Likevel – det viktigste av alt er utelatt i redegjørelsen, den norske folkevalgtes mulighet til selv å ta stilling til EU-regelverk. Når skal vi innlemme nytt regelverk, og skal vi overhodet gjennomføre nytt regelverk? Slik oppstår EØS-etterslepet. Jeg er uenig i det utenriksministeren sier om at EØS-etterslepet ikke er bra for norske interesser. Av og til kan det være en fordel at vi ikke har like vilkår. EØS-etterslepet gir bedre vilkår om banken vår skulle gå konkurs, gir norske oljearbeidere bedre trygghet på sokkelen og gir større fleksibilitet til å regulere utenlandskablene.

Det er interessant å høre utenriksministeren si at for Norges del betyr dette at EØS-relevante EU-rettsakter skal innlemmes i EØS-avtalen fortløpende. Det kan umulig være rett. Vi har en reservasjonsrett en arbeiderpartiregjering framforhandlet og en utenriksminister fra Arbeiderpartiet aktiverte. Denne perioden har gitt oss nok en nyvinning fra Arbeiderpartiet – den femårige innlemmelsespausen, selvfølgelig etter press fra Senterpartiet.

Norge har hatt tollfri adgang på industrivarer til EUs indre marked siden 1973. Det er i vår gjensidige interesse at det ikke bygges opp nye tollbarrierer på industrivarer mellom Norge og EU. Vi ønsker ikke å bli deltakere i en handelskrig. Om regjeringen spiller kortene sine rett, kan det faktisk være at Norge ender opp med bedre markedsadgang til USA enn EU. USAs president har godord å si om Norge, men EU kaller han derimot «nastier than China».

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:38:11]: No på laurdag sat litle Ahmed, ein blid og vilter baby på ni månader, og lekte med katten sin eit par timars flytur herifrå. I dag er ikkje Ahmed og katten hans meir. Endå ei bombe kom i natta, endå eit israelsk luftangrep, endå fleire palestinske liv er øydelagde.

Om ein protesterer mot denne nedslaktinga i Europa i dag, risikerer ein arrestasjon. Om ein protesterer mot folkemord i land som Tyskland og Storbritannia i dag, risikerer ein å møta politi, vald og fordømming.

No på laurdag gjekk tusenvis av menneske i tog i gatene i Oslo, men norske riksmedia skreiv ikkje om det. Barn, kvinner og menn fylte opp heile Karl Johan i protest mot det pågåande folkemordet som er i Palestina, med norske pengar, med amerikansk militær støtte og med politisk støtte frå Europa. Folkemordet får stadig mindre merksemd i media og i politikken. Tusenvis på tusenvis av vanlege norske folk ropte: La barna eta, la barna leva. Men regjeringa er tydeleg på at dei planlegg for at Noreg skal fortsetja å vera største europeiske enkeltinvestor i den ulovlege okkupasjonen i Palestina og den etniske reinsinga av Gaza og Vestbredda som no går føre seg.

Utanriksministeren har rett i at me er i ei tid med store geopolitiske endringar. Utanriksministeren beskreiv utfordringane godt, og MDG er einig i mykje av det han sa. Utanriksministeren siterer Jean Monnet, ein av arkitektane bak det moderne Europa. Eg vil velja eit anna sitat av Monnet, nemleg:

«There is no future for the people of Europe other than in union.»

Monnets ord beskriv òg vår tid, og det er på tide at regjeringa verkeleg tek tak og seier det som må seiast. I denne skjebnetida på vårt kontinent seier MDG at det er mogleg å forhindra folkemord, og det er mogleg å ta ansvar for vår felles framtid og vårt forhold til EU.

Det som mangla i utgreiinga, er nemleg konklusjonen: Noreg bør trekkja alle investeringar i folkemord og okkupasjon og ta eit tydeleg initiativ til ein internasjonal boikott av Israel, og Noreg bør innleia forhandlingar om medlemskap i EU.

I ei tid der stormaktspolitikken dominerer, er det avgjerande at Noreg står saman med våre nærmaste allierte. EU har klart å samla seg i møte med kriser. Russland har gode grunnar til å bruka fordekte metodar for å fremja motstand og mistru mot EU og mellom europeiske land. Utan EU ville Russlands ulovlege angrepskrig mot Ukraina ha møtt mindre motstand. Det er i norsk interesse å delta fullt ut i alle delar av EUs sikkerheits- og forsvarspolitiske samarbeid.

Klimakrisa og tap av naturmangfald er den viktigaste langsiktige utfordringa i vår generasjon. Der har EU vist leiarskap med sin grøne gjev, som set klare mål for reduksjon av klimagassutslepp og bevaring av natur. Noreg har mykje å læra her. Kvar dag Noreg heng etter, jo meir norsk natur forsvinn, jo meir energi sløser me på gammaldagse løysingar, og jo meir vert nordmenns framtid skadelidande.

Norsk økonomi er tett samanvoven med EU, og vår største handelspartnar er ikkje USA, det er Storbritannia, Tyskland og EU. Noreg sit på gangen når reglane som avgjer framtidas økonomi i Europa, vert diskuterte. Noreg må sitja ved bordet framover når avgjerder som avgjer vår framtid, skal takast for å sikra våre interesser og for å ta ansvar.

Det er langt frå alle utviklingar i Europa som går i riktig retning. Det høgreekstreme og rasistiske partiet AFD er no størst på målingane i Tyskland, og i land etter land ser me at framande og pengesterke interesser påverkar val. Anten dei heiter Putin, Musk eller meir ansiktslause grupperingar, er denne ekstremismen og destabiliseringa ekstremt farleg òg for oss. No vert ytre høgre i Europa samla i støtte for Israel, mens Netanyahus regime svelter tusenar på tusenar til døde og er i gang med den endelege og fullstendige etniske reinsinga på Gaza og Vestbredden. Noreg må bidra til ei samling for humanitære verdiar, for fellesskap og for rettferd. Det er store utfordringar me står overfor, og det krev at våre politikarar viser mot, prioriterer hardt og prioriterer riktig.

Det er på tide at Noreg tek det neste steget i vårt forhold til Europa. Det er mogleg å koma seg av benken og inn på bana. Noreg må verta med i EU for å sikra vår sikkerheit, beskytta klima og natur, og styrkja vår økonomi. Det er mogleg, og det er det som er det ansvarlege.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:43:29]: Med bakteppet om at Europa må ta et større ansvar for egen sikkerhet er det naturlig at Europa øker samarbeidet i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det vil på sikt føre til en nødvendig styrking av Europas samlede kampkraft og forsvarsevne. En pluss en blir tre. Styrkingen har sitt utgangspunkt i Russlands angrepskrig mot Ukraina, men også forventningene fra USA. USA hevder at sikkerhet i Europa først og fremst er et europeisk ansvar. Paradokset er imidlertid at et betydelig sterkere europeisk forsvar kan føre til et redusert amerikansk militært nærvær i Europa, svekke det transatlantiske militære samarbeidet og bli en utfordring for NATO. Vil da eventuelt Europa stå alene? Dette er et spørsmål som i altfor liten grad diskuteres.

Strengere klimalovgivning i Europa reduserer Europas globale konkurransekraft. EU innfører stadig strengere klimatiltak, og til tross for at disse ofte ligger utenfor EØS avtalen, slutter Norge seg til. CBAM er et slikt tiltak. CBAM skal forhindre karbonlekkasje som følge av de strenge klimatiltakene. Det er korrekt at CBAM sikrer at EU-land og Norge har like konkurransevilkår internt, men samtidig utkonkurreres Europa av land som produserer med høye utslipp av klimagasser. Sannheten er at noen må betale for selvpålagte klimatiltak, enten det er forbrukeren, bedriftene eller skattebetalerne. Vi kan ikke regulere oss ut av det med stadig mer komplisert klimalovgivning. Samtidig reduserer landene som bidrar til mest utslipp av klimagasser – som Kina, USA og etter hvert også India – sine tiltak, og velger heller å fokusere på industriell ekspansjon og økonomisk vekst.

Tilslutning til CBAM bidrar nok til at EU kutter utslipp, men påstanden om at det skaper ny teknologi og sikrer arbeidsplasser, er i beste fall svært tvilsom. Sannheten er uansett at Europas globale konkurransekraft – slik det også ble nevnt tidligere i salen – de siste årene er redusert og blir stadig redusert. Det er i Norges interesse å beskytte det indre markedet, men det er nettopp det EØS-avtalen skal bidra til. På samme måte som utenriksministeren påpekte at økte tollsatser vil ramme bedrifter, arbeidsplasser og forbrukere, vil særegne klimatiltak i Europa ramme bedrifter, arbeidsplasser og forbrukere i Europa. Regelbasert handel er kun et gode dersom reglene er like for alle. Videre er det så langt ingenting som tyder på at offentlig subsidierte klimatiltak fører til konkurransedyktig produksjon, enten det er batterifabrikker, havvind eller elektrifisering av ulike tiltak.

Når det gjelder innleie fra bemanningsforetak, er det ikke viktig å slutte seg til EØS eller EU, ifølge utenriksministeren. Det er noe som hindrer arbeidslivsmodellen til Arbeiderpartiet. Da burde konsekvensen være at dette skal være det samme overalt, for dette er like konkurransevilkår i Europa, men Norge stiller seg utenfor akkurat på dette området, og det er rett og slett meningsløst.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:46:50]: Det er nokså symptomatisk at noen av representantene som er sterkest i ordbruken, ikke er til stede i hele debatten, sånn at de kan få høre resten av diskusjonen. Det hadde vært fint om representantene Vedum og Moxnes fortsatt var her.

Representanten Vedum var inne på at sentralbanksjefen i EU tar mer hensyn til tysk og fransk økonomi enn norsk. Det er kanskje ikke så rart, all den tid Tyskland og Frankrike er med i EU, mens Norge ikke er med i EU. Så det er for så vidt en naturlig konsekvens av utenforskapet vårt, som flere har pekt på. Vedum sa videre at man bare kunne bytte ut ordet EF med EU, for å gå tilbake til historien før EF-avstemningen i 1972, men der er vi ved kjernen i Senterpartiets måte å argumentere om EU på: Man tror at man bare kan bytte ut EF med EU, og så er diskusjonen og debatten akkurat den samme – uten at man tar høyde for eller tar hensyn til at EU i dag er 27 medlemmer, ikke 12 medlemmer, som det var ved forrige korsvei, da vi hadde folkeavstemning om medlemskap. Det er selvfølgelig også en helt annen samarbeidsform.

Jeg la også merke til at representanten Fasteraune var opptatt av at vi kan ende opp med bedre vilkår for handel med USA enn det EU får. Vel, det kan for så vidt hende, men det ville jo ikke løse særlig mange problemer for Norge, all den tid 70 pst. av eksporten vår går til EU, mens ca. 3 pst. går til USA. Det er ingen tvil om at næringslivet i Norge er ekstremt opptatt av å ta vare på EØS-avtalen, og ikke minst at vi kommer på innsiden av eventuelle beskyttelsestiltak fra EUs side.

La meg bruke den siste delen av innlegget mitt på Moldova, og for så vidt også stille utenriksministeren et spørsmål: Den 28. september, altså 20 dager etter oss, har Moldova valg, og det er stor bekymring for russisk påvirkning, kombinert med bortfallet av amerikansk støtte, bl.a. til kapasitetsbygging og bygging av energioverføring fra Romania til Moldova. Jeg var i Moldova nå nylig, sammen med mine nordiske og baltiske komitéleder-kollegaer, og dette var en god del av diskusjonstemaet.

Høyre har også vært veldig opptatt av at vi skal bruke en del av Nansen-midlene til å støtte Moldova. Det mener jeg fortsatt er riktig, men det er også et spørsmål om hva man i kretsen av EU/EØS-land kan gjøre for å støtte opp. Det er jo allerede vist tydelig russisk påvirkning under presidentvalget. Det er ikke forventet at det skal bli noe mindre under parlamentsvalget – snarere tvert imot – og det er sterk bekymring i Moldova for at bortfall av amerikansk støtte til kapasitetsbygging gjør dem enda mer sårbare med tanke på at staten og myndighetene kan levere grunnleggende tjenester, at man kan stå imot presset fra Russland osv. Det dreier seg også om støtten til frie medier, som det er mange av – det er et blomstrende mediemangfold i Moldova – og de trenger også å være til stede for at man skal kunne stå imot denne påvirkningen.

Ola Elvestuen (V) [11:50:18]: Jeg hadde også tenkt til å ta ordet i denne diskusjonen. De største problemene verden står overfor, er global oppvarming, å stå opp for frihet og demokrati og å stoppe tapet av natur. På alle tre områdene har EU en lederposisjon, og vår tilknytning til EU er selvfølgelig viktig. Jeg stemte selvfølgelig ja tilbake i 1994 og vil stemme ja igjen. Venstre ønsker å få en debatt om medlemskap og også en avstemning på nytt. Jeg er også veldig glad for at vi har EØS-avtalen, for uten den hadde vært mye større problemer for Norge med å ha det nødvendige samarbeidet med og den tilknytningen til EU som vi trenger.

Jeg har lyst til å komme inn på noen områder. Det er helt riktig – som både representanten Borten Moe og representanten Tybring-Gjedde også påpeker – at strømprisene i Europa i dag er et problem for europeisk industri, og man trenger å få ned prisene. Men man må jo se på hvorfor det er høye priser. De høye prisene kom først da Russland tilbakeholdt gass før invasjonen i Ukraina. Etter det russiske angrepet er de høyeste prisene her fordi EU skal avslutte sitt forbruk av russisk gass. Det skal de slutte med i 2027. I dag er det avhengigheten av LNG som gjør at prisene er høye. Framover vil det være LNG fra Midtøsten, men også fra USA.

Det dette gjør, og der jeg mener de to representantene tar feil, er at EUs klimatiltak og klimapolitikk nettopp er det som er nødvendig for over tid å få ned prisene, også til støtte for europeisk industri. Det er gjennom å få mer fornybar energi, gjennom ren energi-pakken, gjennom Klar for 55 og gjennom REPowerEU at man får den nødvendige utviklingen av fornybar energi som gjør at man oftere og oftere vil få uavhengighet av LNG og dermed også få prisene ned. Utviklingen av energiunionen er det som er nødvendig for å nå målene, også for å støtte oppunder europeisk industri. For meg er det da viktig at også Norge er en del av dette samarbeidet, for det har også vi en interesse av. Våre priser er også høye først og fremst på grunn av avhengigheten av LNG i Europa, og ikke på grunn av utenlandskablene i seg selv. Så vi trenger å få direktiver og forordninger på plass så fort som mulig.

Ingjerd Schie Schou (H) [11:53:39]: Jeg vil komme med et par poenger til fra min side.

Vi fra norsk side har lagt vekt på at EØS-midlene skal bidra til økonomisk og sosial utjevning. Det er noe av formålet med disse midlene. Samtidig er det også viktig at midlene både fremmer og beskytter det som er de felles kjerneverdiene våre som rettsstat og demokrati. Og bekymringsfullt var jo da valgresultatet i Slovakia, mens gledelig det som kom senere i Polen. Men jeg ser at det er en rekke land i Europa som sklir på det vi kaller demokratiske verdier, democratic

backsliding

Ungarn er utfordrende. Det er absolutt på sin plass å stille spørsmål ved om Ungarn er et demokrati. Det er veldig fint at også EØS-midlene har som mål å bidra til å beskytte disse felles kjerneverdiene, men det er også forlokkende å ta del i EU-fellesskapet, som i sin tid stimulerte landene i Sentral- og Øst-Europa til å styrke sin demokratiske kultur. Det er klart at dette dreier seg om noe av kjernen i hvordan vi vil ha det på vårt kontinent og også det europeiske levesettet. Så jeg stiller spørsmål til utenriksministeren om hvordan regjeringen følger opp nettopp den utviklingen vi har sett i Ungarn.

Et annet poeng er det som handler om migrasjon, som nok et eksempel på en trend med avgjørende betydning for det som handler om vår, Norges, sikkerhet, og hvor EU på mange måter sitter med nøkkelen, og hvor Norge ikke får deltatt i diskusjonene om utformingen innenfor dette området. Det kan også være greit og få høre utenriksministerens vurdering av de konsekvensene man ser når dette regelverket er ferdigbehandlet i EU, og hvordan dette vil påvirke oss.

Når regjeringen nå arbeider for å ta igjen etterslepet på direktivområdet, imøteses dette, selv om det er på overtid. Utfordringen er at dette selvfølgelig er noe av prisen vi også må betale for å følge opp vårt medlemskap. Utfordringen er allikevel at på venstresiden er det stor uenighet om nettopp både oppfølgingen og de enkelte direktivene.

Ingjerd Schie Schou (H) [11:53:39]: Jeg vil komme med et par poenger til fra min side.

Vi fra norsk side har lagt vekt på at EØS-midlene skal bidra til økonomisk og sosial utjevning. Det er noe av formålet med disse midlene. Samtidig er det også viktig at midlene både fremmer og beskytter det som er de felles kjerneverdiene våre som rettsstat og demokrati. Og bekymringsfullt var jo da valgresultatet i Slovakia, mens gledelig det som kom senere i Polen. Men jeg ser at det er en rekke land i Europa som sklir på det vi kaller demokratiske verdier, democratic

backsliding

Ungarn er utfordrende. Det er absolutt på sin plass å stille spørsmål ved om Ungarn er et demokrati. Det er veldig fint at også EØS-midlene har som mål å bidra til å beskytte disse felles kjerneverdiene, men det er også forlokkende å ta del i EU-fellesskapet, som i sin tid stimulerte landene i Sentral- og Øst-Europa til å styrke sin demokratiske kultur. Det er klart at dette dreier seg om noe av kjernen i hvordan vi vil ha det på vårt kontinent og også det europeiske levesettet. Så jeg stiller spørsmål til utenriksministeren om hvordan regjeringen følger opp nettopp den utviklingen vi har sett i Ungarn.

Et annet poeng er det som handler om migrasjon, som nok et eksempel på en trend med avgjørende betydning for det som handler om vår, Norges, sikkerhet, og hvor EU på mange måter sitter med nøkkelen, og hvor Norge ikke får deltatt i diskusjonene om utformingen innenfor dette området. Det kan også være greit og få høre utenriksministerens vurdering av de konsekvensene man ser når dette regelverket er ferdigbehandlet i EU, og hvordan dette vil påvirke oss.

Når regjeringen nå arbeider for å ta igjen etterslepet på direktivområdet, imøteses dette, selv om det er på overtid. Utfordringen er at dette selvfølgelig er noe av prisen vi også må betale for å følge opp vårt medlemskap. Utfordringen er allikevel at på venstresiden er det stor uenighet om nettopp både oppfølgingen og de enkelte direktivene.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:56:30]: Utgangspunktet burde ikke være «med i EU» eller «utenfor EU». Det som burde være utgangspunktet, er: Hvordan går det med de europeiske EU-landene? Går det bra i EU, eller går det ikke så bra i EU?

Det vi opplever, er at konkurransekraften i EU svekkes. Andelen av verdens BNP i Europa går ned. Den går drastisk ned. Dette burde være utgangspunktet også for Norge – ikke nødvendigvis at vi skal snakke om EU-medlemskap eller om å stå utenfor, men hvordan går det, og skal vi slutte oss til det? Det er jo interessant at også USA i dag nærmest latterliggjør EU. Ikke minst gjorde Vance det i München, som de fleste husker, mens Norge står utenfor og får spesiell adgang til USA. Det hadde vi ikke fått som EU-medlem. Så kan man si at det kommer og går, men president Trump kommer i hvert fall til å være der i fire år.

Så snakker man om global oppvarming. Det er viktig å være med på klimatiltak, for vi skal bekjempe global oppvarming. Men vi kunne skrudd av hele Europa, og det hadde blitt den samme oppvarmingen likevel. Man sier vi skal gå foran med et godt eksempel, men USA letter på sine klimatiltak, India skal ha vekst, Kina skal ha vekst, og i Parisavtalen har de lov til å slippe ut mer CO₂. Allikevel tror vi at går vi foran med et godt eksempel, kommer de andre løpende etter. Det som skjer når vi går foran, er at vi taper konkurransekraft, og det er jo dokumenterbart. Det burde være utgangspunktet for all diskusjon vi har.

Vi kjemper for lavere tollsatser. Vi mener at like konkurransevilkår er viktig, og at tollsatser må ned, slik at vi skaper det. Men når det gjelder klima, stiller vi oss en helt annen liga. Da gjelder ikke like konkurransevilkår lenger. Da gjelder kun klimatiltak, som hjelper det globale klimaet veldig lite siden det bare er europeisk orientert. Enten må de være globale, eller så kan ikke vi gå foran med et godt eksempel, for da taper vi levestandard, velferd og konkurransevilkår globalt. Det betyr noe, og da kan EU gjøre enda mindre enn de kan gjøre i dag. Det kan ikke være noe vi kjemper for.

Jeg kunne gjerne vært medlem av EU hvis det hadde vært slik at EU-medlemskap hadde gitt bedre levestandard og likere konkurransevilkår globalt. Da skulle jeg gjerne vært medlem i EU. Dessverre er det ikke sånn; det er det motsatte. Det er meningsløst å være dogmatisk tilhenger av EU når man ikke er villig til å tolke hvordan det går med EU og levestandarden i EU, ikke minst når det gjelder migrasjon, som representanten Ingjerd Schou nevnte. Der er det også en stor utfordring som EU nå går i bresjen for, og Norge dilter litt etter. Det er interessant å vite hva vi har tenkt å gjøre dersom EU strammer inn på migrasjonen til Europa.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:59:41]: Jeg fikk et par direkte spørsmål. Det ene var fra komitéleder Ine Eriksen Søreide. Jeg deler fullt ut bekymringen for det som skjer i Moldova, og understreker, som henne, betydningen av at vi er tett på.

Nansen-programmet er heldigvis innrettet slik at faktisk en ganske betydelig del av midlene går til Moldova, fordi Ukraina og Moldova henger så nøye sammen. Det er også slik at når vi nå forhandler om EØS-midler – som ikke gjelder Moldova, fordi det ikke er et EU-medlemsland, men som gjelder f.eks. Romania – ser vi på synergieffekter mellom Nansen-midler i Moldova og EØS-midler i Ukraina fordi det bl.a. har å gjøre med energitilgang vestfra. Det kommer nødvendigvis fra Moldovas andre naboland, nemlig Romania. Så det henger nøye sammen. Det å støtte president Sandu og regjeringen som sitter i Moldova, i deres arbeid for å bli et mer moderne, europeisk og transatlantisk integrert land er svært viktig for oss alle. Så jeg vil bare kvittere ut at det har vi betydelig fokus på. Jeg var i Moldova flere ganger i fjor, og vi samarbeider også i den nordisk-baltiske gruppen om Moldova-spørsmålene.

Så til Schou, som var innom Ungarn: De problemstillingene som ble nevnt her, er jo sentrale i de kommende forhandlingene med Ungarn. Vi kommer til å forhandle, men vi har erfaring med at vi er opptatt av at de midlene, som er ganske betydelige, og som vi gir gjennom EØS-midlene, også bidrar til demokrati, rettsstat og minoriteter. Hvis man ikke får til det, vil det ha konsekvenser, noe vi f.eks. viste i Polen under deres tidligere regjering, som nå ikke lenger er der. Så dette er faktisk et område hvor vi kan ha innflytelse.

Jeg har også lyst til å si at representantene Borten Moe og nå nettopp Tybring-Gjedde har helt rett i at det er viktig å ikke bare snakke om tilknytningsformen, men hvordan det går i Europa. Det er riktig at hele OECD-området har falt i relativ andel av verdens BNP. Det er først og fremst fordi Kina, som er verdens nest største økonomi, og India, som er verdens femte største, men i ferd med å bli verdens tredje største økonomi, og mye av resten av verden tar sin plass. Det er også riktig at Europa har falt relativt til USA i mange år. Det er jo grunnen til at Draghi-rapporten, Letta-rapporten og det von der Leyens andre kommisjon nettopp jobber med, er å få mer vekt på konkurransekraft. Det er også i vår interesse.

Så skal det sies at USA også har opplevd en voldsom økning av forskjeller, både geografisk og sosialt, som jeg mener har bidratt direkte til den kraftige polariseringen som har skjedd i det landet. Så Europa har også noen ting å ta vare på når det gjelder å ha både velferdsstat og mindre forskjeller. Hvis man kan kombinere det med økt konkurransekraft, kommer Europa til å bli et enda bedre sted.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:03:03]: I mitt innlegg beskrev jeg litt av grunnlaget for og grunnen til at dette EØS-etterslepet er som det er. Jeg beskrev i og for seg også at det kan være fordelaktig på enkelte områder, uten at det nødvendigvis er et mål i seg selv at EØS-etterslepet skal bli størst mulig. I denne type diskusjoner er det ganske mange «if»-er og «but»-er.

Det som kanskje har vært litt for fremtredende i debatten den siste tiden, er at hvis Norge – helt ukritisk – ikke følger opp disse rettsaktene og innlemmer dem fortest mulig, så betyr det noe for adgangen for markedet og for norske bedrifter til å kunne selge sine varer. Jeg mener å se at den trusselen – som har vært forsterket flere ganger – er vesentlig overdrevet. Da jeg også beskrev at det kan være en fordel med tanke på handelen med USA, er jeg fullt ut innforstått med at brorparten av den handelen vi gjennomfører, er med Europa. Men likevel er handelen med USA viktig, og vi kan ha en rolle i samfunnet som gjør at vi er attraktive, og som kan være positivt i mange sammenhenger. Jeg tror det er viktig at man også får fram det i denne type debatter.

Jeg la merke til at utenriksministeren uttalte at varer tiltenkt USA kan ende opp i Europa og forstyrre markedet. Det ble det sagt av utenriksministeren i tilbakemeldingen til Stortinget. Denne forstyrrelsen betyr lavere pris for norske forbrukere og næringsliv. I prinsippet kan dette bidra til å senke prisveksten ytterligere og gi rom for rentekutt i Norge. Jeg synes det da er viktig at regjeringen ikke kommer mellom kjøper og selger med beskyttelsestiltak. Jeg håper det ikke er ment slik, og jeg tror kanskje heller ikke det. I prinsippet kan den type varer som kommer i det norske markedet, styrke norsk økonomi og konkurransekraft.

Ola Elvestuen (V) [12:05:49]: Som flere har vært inne på: Det er helt riktig – som jeg også sa i mitt forrige innlegg – at europeisk industri har problemer. Det er helt klart at det må gjennomføres tiltak, og Draghi-rapporten er viktig for å møte den problemstillingen. Det jeg imidlertid synes er helt uforståelig, er at det i innlegg etter innlegg, fra både Tybring-Gjedde og Borten Moe, framstilles som om det er EUs klimapolitikk som er problemet og bakgrunnen for dette. Jeg forstår egentlig ikke hva de mener. Bakgrunnen er at det var billig energi tidligere – og tilgangen til russisk gass. Da lurer jeg på – til dem som nå kritiserer klimapolitikken: Hva mener de er alternativet? For det jo ikke noe alternativ, med rimelig fossil energi, som er tilgjengelig. Problemet er avhengigheten av LNG, og LNG er dyrt. Derfor må man forsterke innsatsen for ny fornybar energi. Det er den muligheten EU har. Det er der man har konkurransefortrinnet, ved at man får billigere strøm, men man må opp i volum, noe som gjør at man blir kvitt avhengigheten av LNG – russisk først, deretter amerikansk, fra Qatar eller andre steder. Klimatiltakene henger sammen med den nødvendige næringsutviklingen vi har.

Venstre mener dette er en fordel for Norge, at vi må være en del av denne endringen, og at vi tar inn alle direktivene og forordningene under ren energi-pakken, Klar for 55, REPowerEU – ikke fordi dette er forpliktelser under EØS-avtalen, men fordi dette er gode regelverk som vi vil ha fordel av, og som vil gjøre at Europa tidligere kan bli uavhengig av LNG. Norsk rørgass kommer man til å være avhengig av lenge, og vi skal produsere så mye som mulig, helt enig i det, men den klimapolitikken er også en fordel for europeisk næringsutvikling, og det er viktig at vi er med på den.

Siden klima- og miljøministeren er her, vil jeg si at vi trenger og ønsker å fortsette med det samarbeidet og den klimaavtalen vi har, også etter 2030. Dette er også en sentral del av sikkerhetspolitikken. Vi må støtte opp under Ukraina, vi må styrke næringslivet i Europa, og vi må også mobilisere for mer produksjon av militært utstyr, mer produksjon av våpen. Det må være en felles satsing i Europa, der Europa må ha en mye sterkere posisjon, og EU må være ledende. Vi ønsker så tett samarbeid med USA som overhodet mulig, men vi må være forberedt på den usikkerheten som er der.

Trine Lise Sundnes (A) [12:09:02]: EØS-avtalen står støtt i folkeopinionen. Det er egentlig litt rart at vi i denne salen hele tiden evner å vende tilbake til polemikk fra 1994. Jeg er helt enig med representanten Søreide, som uttaler at EU i dag er noe helt annet enn det var i 1994, men vi diskuterer i realiteten utenriksministerens EØS-redegjørelse. Da er det litt besnærende at enkelte, hver gang det er debatt om EØS-samarbeidet, velger å bruke tid på alt EØS-samarbeidet ikke er, som områder utenfor – landbruk, spørsmål om politiske partier eller politikere i EU-parlamentet – som representanten Fiskaa utfordret Arbeiderpartiet på, og som utenriksministeren glimrende svarte opp.

Så har også våre gode kamerater i Rødt hele tiden en tendens til å trekke opp hva fagorganiserte i Fellesforbundet mener. Jeg synes det er fint at det akkurat har vært LO-kongress, og LO-kongressen valgte å ikke ta stilling til eller ikke stemme for Fellesforbundets ACER-forslag, men faktisk samlet den seg om uttalelser som er positiv i forhold til EØS-samarbeidet. Og det handler i stort om at folk utenfor denne salen, folkeopinionen, lever med EØS-samarbeidet hver eneste dag. Arbeidsplassene våre nyter godt av dette EØS-samarbeidet hver eneste dag. Vi som forbrukere nyter godt av dette EØS-samarbeidet hver eneste dag. Og LO-kongressen vedtok følgende:

«Våre europeiske naboland og EU er Norges viktigste samarbeidspartnere både økonomisk og politisk, og utgjør Norges største eksportmarked. I urolige tider er det viktigere enn noensinne å sikre Norge tilgang til EUs indre marked og rammevilkår som er likeverdige med det andre EU- og EØS-land har.»

Da var ikke EØS-avtalen ment som en bro mellom ja- og nei-siden. Den var ment som en måte å løse et konkret problem, nemlig handel mellom landegrenser.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [12:12:19]: La det være helt klart: Klimatiltak har en pris, enten det for forbrukeren, for bedriften eller for staten. Det har en pris, det gjør varer dyrere. Det kan være at man kan redde verden, og det kan være positivt, det, men når resten av verden ikke vil redde verden, er det vi, EU og vår EØS-avtale, som står alene om å skulle redde verden fra klimatisk undergang. Vi skal gå foran med et godt eksempel. Ja, gjerne for meg, men det taper vi konkurransekraft på. Det må vi bare erkjenne, og hele Europa taper konkurransekraft hele tiden. Vår andel av BNP når det gjelder OECD, går ned. Konkurransekraften går ned. Vi kan ikke hevde noe annet, men vi kan si at vi skal sette klimatiltak foran det. Det er helt greit, og det er det mange som gjør, men det vil være dårlig for konkurransekraften i EU, og også da for Norge. Det er ikke energipriser eller renter eller euro eller andre ting som avgjør dette, det er kostnadene ved klimatiltak. Det må viinnse, og det må vi enten akseptere eller kjempe imot.

Ola Elvestuen (V) [12:13:42]: Det er jo det som er feil, for det er jo klimatiltakene som nå er muligheten for å få billigere energi og støtte opp under det næringslivet som vi trenger i Europa. Der representanten har feil, er: Hvor er tilgangen på de fossile energikildene som man ønsker å bruke? For de er jo ikke der. Det er LNG som er problemet, og det er avhengigheten av gass som er problemet. Det er det russiske angrepet på Ukraina – vi skal slutte med russisk gass – som gjør at dette er en problemstilling som EU står overfor. Da handler det om å forsterke den klimapolitikken og få mer ny fornybar energi, som er en fordel også for europeisk industri. Og fordi man har en sikkerhetssituasjon i verden hvor diktaturene samarbeider tettere – det gjør Russland, Kina, Iran og andre – handler det også om at man trenger å få mer kontroll over verdikjedene. Da trenger man CBAM da trenger man andre tiltak for at Europa skal ha mer kontroll over større deler av sitt næringsliv. Dette henger sammen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:15:00]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet mer, men ble inspirert av Tybring-Gjedde, fordi jeg tror han egentlig målbærer noe som flere enn han mener, og som vel er best oppsummert i at hvis ikke alle vil være med og redde verden, får det heller være det samme, da får verden gå til grunne. Det er jo i utgangspunktet et underlig standpunkt, siden det er alles problem om verden går til grunne, hvis jeg kunne forstå ham slik.

Det er rett og slett helt feil at det bare er noe vi driver med i Europa. Det er en grunnleggende misforståelse. En av de økonomiene som har vokst raskest, Kina, er nå faktisk helt i front i å utvikle veldig mange av de teknologiene som vil dominere det 21. århundre. En av utfordringene for USA er at de har slitt med å henge med på den omstillingen som har skjedd i Kina, som er verdens største investor i fornybar energi, men som også har blitt bekymringsfullt dominerende innenfor nettopp elbiler, batterier, solcellepaneler og vindmøller, og man forsøker nå å sørge for at også andre land enn Kina får en større andel av det. Det er altså mange økonomier og land der ute som prøver å bidra til å redde verden. Og når man kobler dette til CBAM, er det viktig å huske på at når man først har et karbonprisingssystem i EU for varer og tjenester produsert i Europa, er hele poenget med karbongrensejusteringsmekanismen, eller CBAM, at man også skal pålegge en pris på utslipp som har blitt til utenfor Europa, på varer som kommer inn. Det er jo nettopp for å gjøre det mer konkurransedyktig, relativt sett, å ha et karbonprisingssytem i Europa, så det burde man etter min mening i hvert fall være for hvis man er bekymret for at Europa mister konkurransekraft.

Så er det riktig at i utviklingen av mye av det som har skjedd på dette feltet, har det blitt vel mye detaljert regulering. En helt sentral del av det som skjer nå, er at man arbeider inspirert, ikke minst Draghi-rapporten, for å opprettholde målene og retningen, men for å få en mer, skal vi si, nordeuropeisk tilnærming til hvordan det gjennomføres, og få større fleksibilitet i gjennomføringen, mindre detaljregulering, men med tydelig felles retning. Det bør interessere oss, for det er den økonomien vi er med i. Nesten 70 pst. går til EU, opp mot 20 pst. går til Storbritannia. En veldig liten andel går til USA. Derfor er det viktig for oss at Europa lykkes, og det har vært hovedbudskapet også i min redegjørelse. Det er faktisk viktigere enn hva vi kaller vår tilknytningsform.