Alfred Jens Bjørlo (V) [17:44:46 ] : Bakgrunnen for den interpellasjonen
eg og Venstre løftar fram i Stortinget i dag, er kort fortalt at
stadig fleire norske fjordar har pusteproblem – så alvorlege pusteproblem
at mange av fjordane våre er i ferd med å døy.
At miljøtilstanden i Oslofjorden er kritisk,
har vi visst lenge, i alle fall Venstre og alle andre som aktivt
har søkt kunnskap om miljøtilstanden i Oslofjorden, ikkje berre
feia han under teppet. Heldigvis er fjorddøden i Oslofjorden omsider
i ferd med å bli teken på alvor. Vern og tiltak som monnar, ser
gradvis ut til å bli sette i verk, sjølv om mykje enno gjenstår.
Ny kunnskap vi no har fått på bordet, særleg
frå NIVA, Norsk institutt for vannforskning, viser at Oslofjorden
berre er starten. No blinkar det raudt lys for fjordane våre også
andre stader i landet: Storfjorden på Sunnmøre, Byfjorden i Bergen,
ja, også den lengste, djupaste og mest ikoniske fjorden vi har:
Sognefjorden.
I Sognefjorden har oksygennivået minka med
rundt 15 pst. sidan 1970-talet og fram til i dag. Det er dramatisk
mykje. Det betyr at fisk og andre organismar som har levd i fjorden
i uminnelege tider, ikkje lenger har oksygen nok til å leve der.
Fjorden døyr. Det er ein usynleg død, i motsetnad til når f.eks.
ein gamal skog på land blir hogd ned eller beitemark gror igjen.
Årsakene veit vi også. Det handlar om varmare
vatn i fjordane på grunn av menneskeskapte klimaendringar, klimaendringar
som vi berre kan bremse ved raskt og effektivt å erstatte fossil
energi med fornybar energi og på andre måtar kutte klimautslepp
i Noreg, Europa og resten av verda. Det handlar vidare om auka tilførsel
av organisk stoff og næringssalt frå havbruk, landbruk og andre
forureiningskjelder i og rundt fjordane våre. Det er utslepp som
får endå sterkare effekt no enn før på grunn av klimaendringar og
havtemperaturstiging, og utslepp som det er mogleg å gjere noko
med dersom den politiske viljen er til stades.
Dei marine miljøa i mitt heimfylke, Vestland,
er blant dei mest mangfaldige og artsrike i landet, som vi har eit
ansvar for å ta vare på for framtidige generasjonar. Men summen
av havtemperaturstiging og auka tilførsel av næringsstoff er rett
og slett ein dødeleg miks for livet i dei marine miljøa i Vestland
og andre stader langs kysten vår.
Sentrale politikarar frå partia som enno ikkje
hatt fått med seg alvoret i det som skjer med naturen i Noreg, Arbeidarpartiet,
Senterpartiet, Høgre og Framstegspartiet, seier ofte at vi har rikeleg
med urørt natur i dette landet. Det er ikkje sant – ikkje til lands
og ikkje til havs. Berre 3 pst. av havområda i verda er frie for
menneskeleg påverknad. Vi ligg langt tilbake, også i Noreg, i å
verne havområda våre i den utstrekninga vi har påteke oss å verne
dei gjennom FN, og som er nødvendig og fagleg tilrådd.
Vi fekk allereie i 2004 ei tilråding frå eit
breitt samansett utval på 36 kandidatområde langs norskekysten for
marint vern. Nokre av desse områda er no verna, men på langt nær
alle. Sognefjorden er per 2025 framleis ikkje verna, sjølv om det
låg i lista tilbake i 2004.
Med den nye kunnskapen vi no har fått på bordet om
kor raskt den negative miljøspiralen i fjordane våre snurrar, må
tempoet opp. Vi må raskt få på plass vernevedtak for Sognefjorden
og andre verdifulle marine miljø. Vi må raskt gå frå ord til handling
i å kutte klimautslepp. Og vi må raskt og effektivt få bremsa den
altfor høge tilgangen av nye næringsstoff ut i sårbare fjordar – gjennom
ny havbruksteknologi, ved å stoppe utslepp frå landbruk og hushaldningar
ut i fjordsystemet, med meir.
Den gode nyheita er at vi kan redde fjordane
våre. Vi har eksempelvis klart å redde Mjøsa ut av ein kritisk miljøtilstand.
Vi er omsider i gang med Oslofjorden. No må vi syne politisk handlekraft
til å redde også Sognefjorden og alle dei andre fjordane våre for
framtida. Det skuldar vi det levande livet i fjorden, folket som
bur langs heile kysten, og alle komande generasjonar.
Fjordane er verdsarven vår. La oss syne at
vi er i stand til å vare på den arven som eit sprell levande økosystem,
ikkje som svart hav som har slutta å puste. Difor spør eg i dag:
Vil klima- og miljøministeren sørgje for fortgang i planane om å
gjere Sognefjorden til marint verneområde, og kva andre tiltak vil
statsråden ta initiativ til for å redde livet i fjordane, ut frå
den nye kunnskapen vi no har fått?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:50:02 ] : Jeg vil takke
interpellanten for muligheten til å komme til Stortinget for å diskutere
miljøtilstanden i norske fjorder. Jeg har ansvaret for vannforvaltning
etter vannforskriften, som gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett.
Målet er at norske vannforekomster skal beskyttes mot forringelse,
forbedres og gjenopprettes med sikte på minst god tilstand.
Selv om Sognefjorden fortsatt har god tilstand,
er rapporten fra Norsk institutt for vannforskning, NIVA, urovekkende.
Rapporten viser en nedgang i oksygen på rundt 15 pst. i bunnvannet
i tre større fjorder på Vestlandet. Endringen har skjedd på bare
30 år. I mange andre terskelfjorder på Vestlandet er det også rapportert
om nedgang i oksygenkonsentrasjonen. Varmere klima står ifølge rapporten
for en tredel av oksygentapet i Sognefjorden. Tilførsler av næringssalter
og partikler fra fiskeoppdrett, jordbruk, avløp og industri står
for to tredeler.
Både i åpne og i kystnære vannmasser langs
norskekysten har det vært en tydelig oppvarming av havet. Dette
samsvarer med globale trender for havtemperatur. Klimaendringene
kan føre til at vi mer sjelden får vannutveksling og oksygenrikt
vann inn i terskelfjordene våre. Rapporten fra NIVA slår fast at
den økningen i havtemperatur vi ser langs norskekysten, som også
sammenfaller med globale trender, gjør at fjordene tåler mindre
tilførsel av næringssalter og organisk stoff. Klimaendringene innebærer
altså at vi må øke innsatsen, særlig mot tilførsel av næringssalter.
Tilførselen av næringssalter til fjordene har økt kraftig de siste
30 årene. I Oslofjorden er jordbruk og avløp de største kildene. NIVAs
rapport slår fast at i fjordene på Vestlandet er fiskeoppdrett den
klart største kilden til tilførsel av både fosfor og nitrogen.
Regjeringen er godt i gang med mange viktige
tiltak, et historisk løft for Oslofjorden hvor vi tar mange grep på
én gang. Vi må iverksette tiltak mot en rekke påvirkninger, også
for å hindre at andre fjorder havner i samme situasjon. For Oslofjorden
har vi iverksatt en rekke tiltak mot de viktigste kildene, som er
jordbruk og avløp. Vi har fått på plass regionale forskrifter med
krav om redusert høstpløying, vi har økt tilskuddene til frivillige vannmiljøtiltak
betydelig, og vi har vedtatt en ny gjødselbrukforskrift med strengere
krav til lagring og bruk av gjødsel, for å nevne noe.
For avløp har kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt
fått et tydelig signal om at strengere rensekrav kommer. Regjeringen
har både styrket Miljødirektoratet og statsforvalter og etablert
en tilskuddsordning til planlegging av nitrogenfjerning for Oslofjordens
nedbørsfelt. Vi bruker over 50 mill. kr på det i år.
Vi må sikre at andre norske fjorder ikke havner
i samme situasjon som Oslofjorden. Erfaringene fra Oslofjorden er
viktig for å ta vare på fjordene våre ellers i landet. Stortingets
og regjeringens fastsatte mål for den norske havbruksnæringen er
bærekraftig vekst. Det er regjeringen opptatt av. NIVA slår som
nevnt fast at fiskeoppdrett er den klart største kilden til tilførsel
av næringssalter til fjordene på Vestlandet. Regjeringen har vedtatt
et nytt forurensningsregelverk for akvakultur i sjø, som trådte
i kraft i februar 2024. I det nye forurensningsregelverket er utslippstillatelsene
som ny hovedregel erstattet med standardvilkår for forurensning.
Statsforvalteren kan fortsatt i visse tilfeller enkeltsaksbehandle
søknader etter forurensningsloven, bl.a. på bakgrunn av miljøeffektene.
Det er også vedtatt minstekrav til forundersøkelser. Det vil bidra
til bedre opplyste søknader og bedre beslutningsgrunnlag for statsforvalterne.
Regjeringen jobber videre med å utvikle regelverket som
gjelder forurensning fra akvakulturnæringen. Vi vil bl.a. vurdere
forslag til krav om kartlegging av sårbar natur i akvakultursøknader.
Vi er også i gang med viktige tiltak i forbindelse med havbruksmeldingen,
som ligger til behandling i Stortinget.
Når det gjelder planene om å gjøre Sognefjorden
til marint verneområde, er Sognefjorden ett av de 36 områdene som
inngår i marin verneplan fra 2004. Regjeringen har sagt at den marine
verneplanen skal gjennomføres og suppleres med flere kandidatområder
for vern. Sognefjorden er et kandidatområde for vern både fordi den
er representativ som fjordområde i Norge, og fordi den, som verdens
dypeste fjord, har helt unike egenskaper. Det gir igjen et særegent
artsmangfold.
Verneprosessen startet formelt i 2022. Prosessen
er i en utredningsfase der det skal gjennomføres konsekvensutredninger.
Deretter skal det på alminnelig høring, og det er planlagt i løpet
av året. Statsforvalteren og Miljødirektoratet skal så komme med
sine anbefalinger i saken, før sluttbehandling i Klima- og miljødepartementet
og vedtak av Kongen i statsråd. Dette er altså en høyt prioritert
sak. Den jobber vi aktivt med, men verneforslaget må gjennom de
viktige trinnene som jeg har beskrevet, før vernet kan vedtas. Det
tar noe tid, men det er viktig for at vi skal få på plass et treffsikkert
vern som står seg over tid, og som også har god oppslutning lokalt.
Alfred Jens Bjørlo (V) [17:55:17 ] : Eg takkar for svaret.
Det er iallfall eit godt utgangspunkt at statsråden og underteikna
er heilt einige om alvoret i den verkelegheitsbeskrivinga som ligg
i den nye rapporten frå NIVA, og at vi no er i ein situasjon der
det som til no har vore handtert nær sagt som krisetiltak for eit
og eit vassdragsområde eller fjord, no må møtast på ein heilt annan
og mykje breiare måte, fordi vi ser at det no er fjord etter fjord
langs heile kysten vår som er under press.
Det er også rett, som statsråden seier, at
det denne nye rapporten viser, er at næringsutsleppa er den aller største
kjelda til fallande oksygennivå og bortfall av liv i fjordane, og
at havbruket kanskje, iallfall i Sognefjorden, er den største enkeltkjelda.
Det er på den bakgrunn veldig beklageleg at vi allereie er ganske
langt på etterskot med å begynne den omstillinga av havbruksnæringa som
Venstre var med og tok initiativ til i denne perioden, i 2023, då
vi inngjekk eit forlik med regjeringa om rammevilkår for havbruksnæringa.
Der låg det bl.a. inne at vi skulle få på plass ei miljøteknologiordning
allereie i løpet av 2023 for å få fortgang i investeringar i ny
havbruksteknologi, som er det aller viktigaste vi no kan gjere.
Det har ikkje kome enno. No er vi i 2025, og ei ny miljøteknologiordning
er ikkje på plass. Dette hastar. Det vil vere ei prioritert og viktig
sak for Venstre å jobbe med no framover at vi kan kome i gang, reelt,
med den heilt nødvendige miljøomstillinga i havbruksnæringa.
Eg har lyst til å utfordre statsråden meir
på dette med Sognefjorden, der han gjorde greie for prosessen vidare
framover. Kor raskt ser statsråden for seg – viss vi no nær sagt
bestemmer og er einige om at vi er nøydde til å setje fart på prosessen
på grunn av den kritiske tilstanden – at det vil vere mogleg å få
på plass Sognefjorden som eit marint verneområde? Har vi tid til
å late desse prosessane gå så utruleg seigt som det har gjort til
no, og som vi veit det har gjort til no i mange av desse sakene, eksempelvis
i min heimkommune, Stad, der ei ganske kurant sak om vern har dratt
ut i fem–seks år? Meiner statsråden dette er godt nok – den tidsbruken
vi har? Kva vil ein gjere for å få fart på både prosessane for å
få på plass fleire marine verneområde og for å kome med nye tiltak
for raskare å kutte utslepp i fjordane, ut frå den nye kunnskapen
vi no får frå NIVA-rapporten? Er det eksempelvis aktuelt å gå inn
med statleg støtte for å få raskare bygging av reinseanlegg i kommunane
rundt Oslofjorden og andre fjordar og få til eit spleiselag der?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [17:58:35 ] : Innledningsvis
må jeg bare få lov til å si at jeg deler interpellantens – i og
for seg – tristhet over at man ikke har fått på plass tiltak før.
Det gjelder for Oslofjorden, og det gjelder på mange andre områder,
på miljøområdet i tillegg, at det et mye enklere å forebygge i forkant
enn å komme inn og rette opp i etterkant. Den omfattende tiltakspakken
vi nå gjennomfører for Oslofjorden, er egentlig en god påminner
om nettopp det. Det er en prosess som kommer til å ta tid, det kommer
ikke til å være gjort over natten å snu den alvorlige tilstanden
for fjorden som man har nå. Heldigvis er vi godt i gang, men det
bør være en påminner om at vi bør komme tidligere i gang på andre
områder.
Så har vi allerede kommet godt i gang på en
del viktige områder. Gjødselbrukregelverket, f.eks., kommer til å
gjelde for hele landet vårt, og det er et godt utgangspunkt for
å redusere avrenningen fra landbruket. Det viktige arbeidet som
nå skjer gjennom havbruksmeldingen, som har skjedd gjennom forurensningsregelverket,
er et viktig arbeid for å sørge for at man demper den utfordringen
i tillegg.
Jeg deler ikke representantens sitt syn på
hvordan vi skal gå fram på avløpsområdet spesifikt. Der er det selvkostprinsippet
som gjelder. Det å nå varsle at det kanskje, muligens, skal utredes
noe som et alternativ til selvkostprinsippet, det tror jeg vil ha
motsatt effekt av det representanten egentlig ønsker å oppnå. Da
mener jeg det er riktigere, den strategien staten har valgt for
f.eks. kommunene rundt Oslofjorden, hvor det har kommet pålegg til
16 kommuner om å gjøre sin del av jobben. Det er også riktig ut
fra et rettferdighetsperspektiv, der det er andre kommuner som faktisk
har tatt den kostnaden det er å gjøre sin del av arbeidet. Det stenger
naturligvis ikke for at vi f.eks. kan ha tilskudd til planlegging, sånn
som regjeringen har gjort for Oslofjorden, der vi får kommunene
til å planlegge disse anleggene på en mest mulig hensiktsmessig
måte, og der gebyrene for innbyggerne ikke blir større enn det de
strengt tatt trenger å bli.
Så får jeg bare si til verneprosessen spesifikt:
Det er klart at når vi jobber med vern, er det jo evigheten som er
perspektivet vårt. Da mener jeg at det er uklokt å forhaste seg,
hvis det gjør at vernet blir mindre godt enn det det ellers ville
ha blitt, at det står seg mindre over tid enn det det ellers ville
ha gjort. Dette er et område som er så stort at det krever en konsekvensutredning,
f.eks., og den skal vi gjøre på skikkelig måte. Det er noe av det
som gjør Norge til Norge, at vi gjør denne type prosesser ordentlig,
men det skal ikke ta lengre tid enn det trenger. Jeg er alltid opptatt
av at vi skal holde trykket oppe i sånne viktige saker, at folk
skal få en avklaring så tidlig som mulig, og at vi gjennomfører
det så raskt som mulig, og det skal vi også jobbe med i denne saken.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Ola Elvestuen (V) [18:01:53 ] : Først må jeg takke for en god
debatt om et viktig tema. Jeg jobbet også lenge med den tiltaksplanen
for Oslofjorden og var også med på å ta initiativ til den.
Så jeg har egentlig bare tenkt å ta opp ett
spørsmål. Statsråden var inne på det nå på slutten, om hvor lang tid
det tar med disse verneprosessene, og jeg mener vi bør sette det
med å ta vare på norske fjorder i et større perspektiv, om det er
mulig å si det. Da handler det særlig om de avtalene vi har, med
Kunming–Montreal-avtalen, som jo med sine krav, som går på å definere
verneområder, altså 30 pst. fram mot 2030. Da har man jo et kort
tidsperspektiv, og Norge vil jo bli målt på hvilke arealer vi har
satt til side. Det kan godt hende at det kan være ulike definisjoner
på hvor mye vern, eller at det er prosesser som fortsatt er på gang,
men man må i hvert fall ha definert disse. Ikke bare fordi vi trenger
å gjøre det, men også for at vi skal være et forbilde og vise at
dette er mulig å få til, også for andre land. Så mener jeg det er
viktig å se på dette også i den andre forpliktelsen, i Montrealavtalen,
som er at en også skal ha 30 pst. restaurering. Da mener jeg det
ville være riktig å ta noen større prosjekter, som får mange, også
enkeltsaker, til å henge sammen. Oslofjorden – det vil si egentlig
tiltak på hele Østlandet – er jo ett stort restaureringsprosjekt, som
det går an å lage planer, gjennomføring og tiltak på, for i hvert
fall å kunne vise til at man har en omstilling, og at en kan få
til resultater, fram mot 2030.
Så er det også det som også Bjørlo sa, om at
fjordlandskapet er verdensarv. Da er det jo elevene og fjordlandskapet
langsmed kysten nordover som er helt unikt, og som også er et restaureringsprosjekt,
men det er annerledes enn det som er for Oslofjorden, hvor en har
kommet lenger med den tiltaksplanen som vi har. Da er det vel helt
klart at havbruksnæringen, den saken som nå ligger i Stortinget,
er kjempeviktig, for det er der man viser at man har kommet i gang
med tiltak og planer, men også med resultater allerede i 2030.
Jeg mener at en egentlig trenger å ha en plan
for en omstilling over i lukkede anlegg, og så kan man diskutere:
Ja, hvor lang tid trenger man det? Men det viktigste er at man kommer
i gang med tiltakene allerede nå, så man kan vise til at det også
er bedringer. Det handler selvfølgelig om fjorden, men det er klart
at i et internasjonalt perspektiv er jo det som svømmer igjennom fjorden,
altså denne laksen, villaksen, et viktig symbol for hele dette tiltaket.
Så er det også mange andre ting som kan gjøres
når det gjelder restaurering. Det er bekker, eller det er blå skog
– det er mange ting man kan få til her, samtidig som en har hele
omstillingen, selvfølgelig, i landbruket. Det er bra med det regelverket
som nå er kommet, den innstrammingen som er kommet, men samtidig
handler jo dette egentlig om å få et mer regenerativt landbruk,
altså som ikke har den avrenningen som man tidligere hadde, og som
er en mye bredere og større omstilling. Så kan jo jeg mene at en
god del av det også bør være økologisk landbruk, og så kan man diskutere
hvilken prosentandel det skal være.
Går vi utover fjordene, så har vi et tredje
restaureringsprosjekt, og det er den blå skogen med tang og tare. Det
er særlig nordover, hvor jo hele stortareskogen er borte, men der
vi trenger å komme i gang med prosjekter for å få den tilbake –
og igjen: Legger man de planene, får på plass tiltak, så er det
mulig å kunne vise til et pågående arbeid og resultater allerede
mot 2030. Jeg synes man skal sette det 2030-målet inn i dette, fordi
det er en tidsramme som vi har forpliktet oss til. Dette er også
et årstall der vi vil bli målt på det vi har levert innenfor naturavtalen,
altså denne Kunming–Montreal-avtalen.
Presidenten [18:06:54 ]: Da blir det
en avsluttende runde.
Alfred Jens Bjørlo (V) [18:07:03 ] : Takk for debatten. Dette
er eit tema som eg er heilt hundre prosent sikker på at vi kjem
til å kome tilbake til – dessverre – i mange andre samanhengar vidare.
Takk òg til representanten Elvestuen for gode, og etter mitt syn
veldig viktige, innspel om at dette òg handlar om – nær sagt – ikkje
berre fjorden og utsleppa ned i den: Det handlar om heile fjordlandskapa,
måten vi driv arealpolitikk på, måten vi driv landbrukspolitikk
på, måten vi tenkjer rundt heile forvaltninga av desse områda med
dei heilt unike fjordlandskapa på, og at det gjennom å restaurere
natur faktisk er mogleg å bidra til å gjere sjølve fjordane reinare.
Det trur eg er riktig.
Noko av det paradoksale her er jo kor lite
kunnskap vi enno har, både om livet i fjordane og om årsakssamanhengane
mellom ulike typar miljøpåvirkning på livet i fjordane og havet
elles, og kor stor betydning desse havmiljøa har for vern og Noreg
som havnasjon. Kunnskapen her er altså ekstremt viktig å få opp
på brei front.
Eg er i og for seg einig med statsråden i
at vi må ha eit evigheitsperspektiv i det vi gjer, og det handlar
om at vi skal ta vare på naturen og landskapa våre for evigheita.
Samtidig må det aldri bli ei kvilepute for å kome raskt i gang med
nødvendige tiltak når det miljøet vi skal bevare for evigheita,
er trua her og no. Difor vil eg framhalde at det hastar å få på
plass tiltakspakkar, det hastar å få på plass vern, og eg og Venstre
meiner eksempelvis at når miljøtilstanden i Oslofjorden er så kritisk
som han er, vil det vere viktig å kome med ytterlegare skjerpa krav
til nitrogenreinsing, og til alt som skjer i kommunane rundt fjorden.
Det vil vere tiltak som kostar og er dyre, og då meiner vi frå Venstres
side at det faktisk må vere aktuelt å sjå på ulike typar spleiselag
for å få dette til. Det betyr ikkje at kommunar eller innbyggjarar
kjem til å sleppe unna dette gratis, men det betyr at vi er nøydde
til å gjere kraftfulle og til dels dyre tiltak raskt for å få bukt med
dette.
Eg har ei siste utfordring som eg har lyst
til å gje statsråden når han skal ha sitt avsluttande innlegg. Vi
er jo iallfall einige om at vi no er komne lenger med å tenkje heilskaplege
tiltakspakkar rundt Oslofjorden, enn med korleis vi handterer dette
i andre fjordar rundt i landet. Ser statsråden at det kan vere ting
i det vi no har fått på plass av tiltakspakkar rundt Oslofjorden,
med heilskap og kraftig styrking av dei pakkane, som kan vere mogleg
å implementere og få på plass ganske raskt også i Sognefjorden og
andre fjordar – i påvente av at vi får eit endeleg vernevedtak?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [18:10:22 ] : Jeg er helhjertet
enig i at kunnskap er viktig og en nøkkel for forvaltningen av disse
områdene. Vi har mye kunnskap, og vi trenger mer kunnskap framover
i tillegg. Det kommer til å være en viktig del av det vi jobber
med framover. En av de tingene som har vært nyttig for Oslofjorden,
er at vi har fått jevnlige statusrapporter som har gitt oss tilbakemelding.
Der det er naturlig i hvert fall å vurdere det, bør vi ønske oss
det på andre områder i tillegg.
Jeg må være ærlig og si at mitt mål er at vi
skal ha en miljøforvaltning hvor tiltakspakker ikke er nødvendig. Det
betyr ikke at jeg er fremmed for å bruke dem når de er det. Nå er
vi i gang med tiltaksplaner for villreinen, f.eks. Det mener jeg
er helt betimelig gitt den krevende situasjonen villreinen er inne
i. Likevel: Nå når vi for mange andre fjorder har mulighet til å
ta grep for å redusere belastning og for å gjøre nødvendige tilpasninger for
f.eks. å møte de klimaendringene vi vet kommer til å komme i årene
framover, mener jeg det skal være hovedfokuset i hvordan vi driver
miljøforvaltningen i årene framover.
Jeg har i og for seg en forståelse for kommentarene knyttet
til avløpssektoren og at det skal være et spleiselag, men der igjen
vil jeg bare minne om at skattebetalerne og innbyggerne i norske
kommuner i sum er en og de samme. Jeg er usikker på om innbyggerne
i f.eks. Oslo, som har tatt den høye regningen med nitrogenfjerning, synes
det er et spesielt godt spleiselag at de som har gjort jobben sin,
skal måtte betale, mens de som ikke gjør jobben, kommer inn og får
støtte fra staten for å bygge ut det som i utgangspunktet er krav
kommunene er pålagt å følge opp. Jeg er enig i at vi må ha tiltak,
f.eks. for å sørge for hvordan vi kan bygge ut disse anleggene på
en så billig måte som mulig, som gjør at gebyrene ikke blir større enn
de trenger å være, men at selvkostprinsippet fortsatt skal gjelde,
mener jeg er en ganske viktig forutsetning for at det spleiselaget
skal bli riktig innrettet.
Evigheten skal på ingen måte være en hvilepute
for meg. Vi skal gjennomføre disse prosessene så raskt som mulig.
Der har vi mye igjen, og det er egentlig svaret mitt til representanten
Elvestuens gode innspill i tillegg. 19 av de 36 områdene fra marin
verneplan fra 2004 er vernet. For de fleste andre pågår prosessene
fortsatt. Det betyr at å følge dem opp er en enormt viktig del av
det vi skal gjøre framover.
Miljødirektoratet har i tildelingsbrevet for
2025 fått i oppdrag å sammenstille nødvendig miljøfaglig kunnskap
for å identifisere nye kandidatområder for marint vern i norske
havområder. Hovedfokus der skal være de områdene som ikke er dekket
av marin verneplan fra 2004, og vi er også i gang med kartleggingsarbeidet
for forringet natur i Norge. De elementene blir enormt viktige for
å levere på Norges forpliktelser i naturavtalen.
Presidenten [18:13:22 ]: Sak nr. 9 er
dermed omme.
(redegjørelse er under arbeid)