Presidenten [13:33:02 ]: Etter ønske
frå komiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar
partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve anledning til eit replikkordskifte på inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Kirsti Leirtrø (A) [13:33:40 ] (ordfører for saken): Først
og fremst: Takk til komiteen for godt samarbeid, og tusen takk til
Riksrevisjonen for en viktig rapport om situasjonen for en særdeles
sårbar gruppe pasienter, de som har rusproblemer samtidig som de
har psykiske lidelser, kjent som ROP-lidelser.
Riksrevisjonen skriver at målet med undersøkelsen har
vært å belyse årsaker til mangler i tjenestetilbudet til voksne
personer med ROP-lidelser og deres pårørende, og at rapporten er
en oppfølging av tidligere rapporter. Riksrevisjonen konkluderer
med at det er sterkt kritikkverdig at samhandlingen mellom tjenestene
ikke fungerer etter hensikten, og at manglende behandling i dette tilfellet
kan ha særlig store konsekvenser for både den enkelte og samfunnet.
En samlet komité slutter seg til Riksrevisjonens
konklusjoner, kritikk og anbefalinger.
For denne gruppen pasienter er det ikke bare
ett departement som har ansvaret for tjenestetilbudet og oppfølgingen
– det er flere. Riksrevisjonen har sendt rapporten til både Helse-
og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal-
og distriktsdepartementet, og deres svar følger saken. Jeg mener
at også Justis- og beredskapsdepartementet bør gå gjennom funnene
i rapporten. De trengs i samhandlingen med både kommuner og helsesektoren,
f.eks. for å bistå den gruppen pasienter som også er bostedsløse,
og som ikke selv tar kontakt med de øvrige instansene.
Som på altfor mange områder i dagens samfunn
går funnene spesielt på dårlig samhandling mellom ulike sektorer.
Jeg tror det er én av vår tids store utfordringer. Samtlige departementer
peker på at de ser nytten av at Riksrevisjonen retter søkelyset
mot nettopp dette, kanskje spesielt på at begrensninger i adgangen
til å dele taushetsbelagt informasjon er et hinder for samhandling
på tvers av sektorene.
Hvem kan ha ansvaret for hele mennesket, sånn
at de får rett hjelp og oppfølging til rett tid? Hvorfor blir de kasteballer
mellom systemene eller faller helt utenfor? Hvordan bistå de pårørende?
Dette er pasienter som trenger samtidig behandling innenfor
psykiatri og rus, samtidig som de trenger en bolig og en meningsfylt
hverdag i form av aktivitet. Riksrevisjonen sier at det kommer en
egen undersøkelse med samhandling som eget tema, og det tror vi
vil være nyttig.
For Arbeiderpartiet er det et mål at alle skal
kunne leve gode og selvstendige liv i trygghet, og at alle skal
få den hjelpen man trenger når man trenger det. Og ikke minst: Systemet
skal ikke forsvares når vi ikke lykkes. Fellesskapsløsninger er
det beste for denne gruppen, som er uten sterke talspersoner.
Stortinget har nylig behandlet opptrappingsplanen for
psykisk helse og en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet
del 2, hvor man bl.a. ser på bedre bo- og tjenestetilbud til mennesker
med langvarige og sammensatte behov. Her har vi også sagt at hele
planen skal evalueres, og at det skal utvikles ulike modeller for
samhandling.
Fastlegene er viktig for denne gruppen, og
det er de også for samhandlingen. Det samme er et godt lavterskelarbeid
og det arbeidet frivillige organisasjoner gjør. Fastlegekrisen er
nå i ferd med å snu, og ulike modeller for samhandling bør bidra
til en kunnskaps- og læringsoverføring der beste praksis, der kommuner
og spesialisthelsetjeneste virkelig lykkes i å gi et helhetlig tilbud, overføres
til andre.
Så igjen: Takk til Riksrevisjonen for en viktig
rapport for en sårbar gruppe pasienter.
Mindretallet i komiteen vil selv redegjøre,
antar jeg, for sine forslag i saken.
Kjersti Toppe (Sp) [13:38:40 ] : Dette er ein veldig alvorleg
og dyster rapport om at vi faktisk ikkje klarar å gi ei veldig sårbar
pasientgruppe den oppfølginga og behandlinga dei har behov for.
Ifølgje statistikken er det i Noreg ein plass mellom 5 000 og 6 000
menneske som er hardt ramma av både rusliding og psykisk liding. Blant
desse finst det ei mindre gruppe, som fagfolk gjerne omtalar som
blålysmenneske, med ekstra stor sjukdomsbyrde som hjelpeapparatet
ikkje når inn til. Dei vert altså svikta av det kommunale hjelpeapparatet,
dei går gjerne inn og ut av fengsel, dei går inn og ut av psykiatrien,
og det er ingen offentlege etatar som tar det overordna ansvaret
for situasjonen. Dei er i ein sårbar situasjon med stor risiko for
å døy tidleg. Menneske med rusliding og psykisk liding har 15–20 års
kortare forventa levetid enn befolkninga elles. Dette er alvorleg.
Riksrevisjonen kjem med sterk kritikk av korleis
vi handterer tilbodet til desse personane, men dette er ingen ny
kritikk. Statens helsetilsyn gjorde både i 2017 og i 2018 landsomfattande
tilsyn med tenestetilbodet. Statsforvaltarane fann svikt og manglar
i to tredjedelar av kommunane og i 18 av 20 distriktspsykiatriske
poliklinikkar som vart undersøkte. Svikt som gjekk igjen, var mangelfull
kartlegging av rusmiddelbruk og pasientars somatiske helse. I det
kommunale tilsynet fann ein at svært mange treng hjelp til å meistra
å bu, men at det vert gitt lite slik meistringshjelp. Det er det
same som går igjen no, i Riksrevisjonens rapport. Verken helsetenester,
arbeidsretta oppfølging, andre aktivitetstiltak eller bustadsosiale
tenester for pasientar med rusliding og psykisk liding er laga på
ein slik måte at det er tilpassa deira behov, og ein får sterk kritikk
frå Riksrevisjonen.
Det er klart at om det er for liten kapasitet
i psykiatrien, går det hardast ut over dei aller sjukaste pasientane.
Riksrevisjonen er veldig tydeleg på at døgnplassar i psykisk helsevern
er redusert med 35 pst. frå 2010 til 2025. Døgnplassar for vaksne
har auka litt etter 2021, men ikkje i tråd med befolkningsutviklinga.
Riksrevisjonen seier at døgnkapasiteten reelt har gått ned i alle
regionar, og at det er ei utvikling som er i strid med føresetnaden
frå Stortinget om at antalet døgnplassar ikkje skulle reduserast
ytterlegare etter 2021.
Eg og Senterpartiet fremja i 2021 eit Dokument 8-forslag
om ei kraftfull styrking av innsatsen overfor personar med alvorleg
rusliding og psykisk liding. Eg meiner mange av våre forslag kunne
ha betydd ein forskjell, om dei hadde vorte vedtatt, f.eks. noko
så enkelt som å innføra eit informasjons- og varslingssystem som
kan brukast mellom etatar i kortare eller lengre periodar, som kan
følgja opp personar med alvorlig rusliding og psykisk liding. Det
som fekk fleirtal på Stortinget og vart vedtatt ved behandlinga
den gongen, var forslaget om å be regjeringa straks å stansa nedbygginga
av døgnplassar innan psykisk helsevern, og å be regjeringa om å
gjennomgå tilgjengeleg kapasitet og behov innan psykisk helsevern
med sikte på å auka døgnkapasiteten i tråd med behovet. Vi fekk
òg fleirtal for å be regjeringa gjennomføra ei levekårsundersøking
for personar med alvorleg rusliding og psykisk liding.
Kampen for å følgja opp desse forslaga står
no. Vi må gjera meir, og regjeringa må koma tilbake til Stortinget
og visa korleis ein faktisk følgjer opp Riksrevisjonens sterke kritikk.
Eg har vore litt ekstra opptatt av denne pasientgruppa.
Eg kan seia at eg i min første ordentlege legejobb på Bergen legevakt
fekk inn veldig mange av desse pasientane. Det er over 30 år sidan,
og eg vart sjokkert over korleis dei vart avviste. Hadde vi ein
pasient vi ønskte å leggja inn som hadde ei psykisk liding, var
spørsmålet: Har han drukke ein øl? Da fekk ein ikkje leggja han
inn i psykiatrien. Og omvendt: Hadde vi ein pasient med ei rusliding
som vi ønskte å få inn til behandling, var spørsmålet: Har han ein
psykiatrisk diagnose? Viss ja, vart han avvist. Slik kan det ikkje
vera. No er det gått over 30 år, og eg håpar det ikkje går 30 år
til før vi får ei betring for desse pasientane.
Eg tar opp vårt forslag.
Presidenten [13:43:48 ]: Då har representanten Kjersti
Toppe teke opp det forslaget ho refererte til.
Bård Hoksrud (FrP) [13:44:09 ] : Det er en heftig rapport vi
får fra Riksrevisjonen, som klart og tydelig avdekker at helsetjenesten
ikke har gjort nok for å tilpasse helsetilbudet til personer med
ruslidelser og psykiske lidelser. Kommunene klarer ikke å skaffe
nok egnede boliger, og de arbeidsrettede tiltakene og andre aktivitetstiltak
er dårlige og lite tilrettelagt. I tillegg ser vi pårørende som
i svært liten grad blir ivaretatt og involvert, og det å være pårørende
til mennesker med både ruslidelser og psykiske lidelser, kan være
ganske heftig. Det er åpenbart viktig at man ivaretar også pårørende på
en mye, mye bedre måte enn det som blir gjort i dag. Det er dårlig
samhandling mellom tjenestene og tjenestenivåene, og det fører til
svikt i oppfølging av personer med ROP-lidelser. Vi merker oss den
sterke kritikken fra Riksrevisjonen. Det er jo det sterkeste virkemiddelet Riksrevisjonen
bruker, og de er tydelige på at det er langt ifra bra nok.
Jeg vil også peke på at mye av det som kommer
fram i rapporten, ikke er nytt. Det er mye der som har vært kjent,
og som vi har vært klar over. Personer med ROP-lidelser møter dårlig
oppfølging og et tilbud som er i ferd med å bygges ned flere steder
i landet. Det bekymrer meg virkelig. Man ser også at tilbud som
er i distriktene, også er tilbud som nå er under sterkt press, og
hvor man faktisk vurderer nedleggelser flere steder. Jeg vil også
her peke på avvikling av fritt behandlingsvalg, som har fått katastrofale
følger for mange mennesker som sliter med rus, psykiske lidelser
og utfordringer i livet sitt. Vi har også sett at tilbud legges
ned flere steder i landet, og ikke minst er døgnplasser lagt ned.
Dette går hardt ut over den enkelte, men som jeg sa i stad, går
det også hardt ut over pårørende som ser sine kjære eller venner
som ikke får hjelpen de åpenbart trenger, og som de skulle ha fått. Fremskrittspartiet
er derfor klare på at vi må snu dette. Vi må få på plass gode tilbud
til de personene. Vi ønsker å gjeninnføre fritt behandlingsvalg
og bygge ut flere døgnplasser. Det har vi fremmet flere forslag
om i Stortinget også, og det har dessverre blitt nedstemt av et stort
flertall i denne salen.
Vi må sikre at det også finnes gode tilbud
for kvinner, slik som Kvinnekollektivet Arken, som nå står i en veldig,
veldig usikker situasjon om hvorvidt tilbudet kommer til å være
der i framtiden eller ikke. Vi trenger å sikre at rusomsorgen framover
skal basere seg på kvalitet og målbare resultater framfor ideologiske
hensyn eller lavest pris, som heller ikke alltid bør være det viktigste.
Det handler faktisk om at kvaliteten betyr enormt mye og er utrolig
viktig for å lykkes i å komme ut av en situasjon med ruslidelser
og psykiske lidelser. Det handler faktisk om å hjelpe sårbare mennesker
på best mulig måte.
Så kan jeg ikke unngå å komme tilbake til anbudsprosessene
i Helse sør-øst. Jeg tror det nesten savner sidestykke at en organisasjon
klarer å ha en så dårlig prosess, og de har nå egentlig blitt saksøkt
av nesten alle som har vært involvert. Det tyder åpenbart på at
det er ting som ikke har gått. Vi får også tilbakemeldinger fra andre
deler av landet hvor man er veldig, veldig kritisk til hvordan prosesser
innenfor rus og psykiatri blir gjennomført. Jeg tenker, som jeg
har sagt noen ganger før til statsråden og andre, at når en Fremskrittsparti-politiker sier
at man bør tenke seg om når man setter i gang med anbudsprosesser
og kriterier for anbudsprosesser, da bør man – hvis man er sosialist
– virkelig lytte, for da er det åpenbart ting man burde gjøre noe
med.
Jeg er i hvert fall opptatt av at det bør være
like viktig med kvalitet når man behandler mennesker som når man
skal vedta et nytt veiprosjekt. Fremskrittspartiet har fremmet et
forslag her som jeg ønsker å ta opp, som nettopp går på at Stortinget
ber regjeringen igangsette en helhetlig gransking av alle anbudsprosesser
knyttet til rus og psykiatri.
Presidenten [13:49:03 ]: Då har representanten
Bård Hoksrud teke opp det forslaget han refererte til.
Seher Aydar (R) [13:49:16 ] : Det er en knusende rapport vi
behandler her. Staten har sviktet med tanke på sitt ansvar overfor
personer med samtidige rusmiddellidelser og psykiske lidelser. Dette
er noen av de mest sårbare i samfunnet vårt, og det bekymrer meg
å lese hvordan de ikke får den hjelpen de trenger. Tilbudene som
gis til personer med ROP-lidelser, er fragmenterte og lite tilpasset
den sammensatte sykdomssituasjonen deres. Det fører til at folk
ikke får den tilgangen til både helsehjelp og annen type hjelp de
trenger, og vi er langt unna målsettingen om likeverdige tjenester
for den gruppen.
Her svikter det egentlig på alle nivå, alt
fra helsehjelp til boliger og arbeid. ROP-pasienter kastes ofte
ute i bostedsløshet etter endt rusbehandling – kan vi lese – de
er overrepresenterte blant bostedsløse, og kommunene mangler egnede
boliger med oppfølging til denne gruppen. I tillegg kommer det fram
at arbeidsrettet oppfølging og aktivitetstiltak ikke er tilrettelagt
for personer med ROP-lidelser. De blir kasteballer og blir kastet
fram og tilbake i et liv i utrygghet, fattigdom og rus. For mange kvinner
innebærer det at de må selge kroppen sin for å få tak over hodet.
Det er hjerteskjærende. Virkeligheten er ikke til å holde ut for
altfor mange.
Over lang tid har regjeringen – egentlig skiftende
regjeringer og regjering etter regjering – bygd ned helsetilbudene
for ROP-pasienter. Døgnplassene i psykisk helsevern per voksen innbygger
har blitt redusert. Dette gjør at det er vanskelig å få døgninnleggelse
for personer med ROP-lidelser, og at innleggelsene ofte varer for
kort. Dette har hatt og har alvorlige konsekvenser for både den
det gjelder og familiene og samfunnet ellers. Det er ekte mennesker
med levd liv og ekte historier som ligger til grunn for konklusjonen
til Riksrevisjonen. Det er på tide at vi ser menneskene og gir dem
et verdig tilbud.
Måten vi driver helsetjenestene våre på, funker
ikke bra nok. Folk blir kasteballer eller faller mellom to stoler.
Det er nok akkurat dette poenget, å falle mellom to stoler, som
blir problemet for mange. Når velferden kuttes og kommuneøkonomien
er stram, går det først og fremst ut over dem som trenger det mest.
Jeg blir nødt til å adressere det som representanten Hoksrud
fra Fremskrittspartiet sa. Jeg er enig i at regjeringen bør tenke
seg om når det gjelder anbudsprosessen i Helse sør-øst. Men det
er interessant å påpeke og nevne at nettopp Fremskrittspartiet har
vært en pådriver for at kommersielle skal få muligheten og retten
til å være en del av disse anbudsprosessene. Ikke minst har Fremskrittspartiet
stemte imot hvert eneste forslag som handler om at ideelle skal
reserveres disse anbudene, og det mener jeg at de må stå til ansvar
for. For det er ikke slik at fritt fram for kommersielle aktører
løser noe som helst, for det er ikke de som er ute etter å tjene
penger, som er løsningen når det gjelder mennesker som har enorme
behov. Det er et offentlig helsevesen og et hjelpeapparat som tar
nok ansvar, og der svikter dessverre det offentlige i dag. Løsningen
må være at det offentlige faktisk tar det ansvaret.
Og så var det et problem at da Helse sør-øst
lyste ut anbudet, handlet det om hvor mange plasser som ble lyst
ut, men også at det ikke var reservert for ideelle, slik det var
forespeilet.
Konsekvensen av dette er at gode og seriøse
aktører som ligger høyt med tanke på kvalitet og kjenner systemet,
blir skjøvet langt ned på prioriteringslisten fordi de ikke er billigst.
Det skal ikke være poenget å være billigst, poenget må være kvalitet.
Når kommersielle aktører med store økonomiske muskler får konkurrere
mot ideelle, har det gått ut over mangfold, men også kvalitet og
gode fagmiljøer. Det er det som er poenget. Dessverre høres det
bra ut når Fremskrittspartiet kritiserer regjeringen på det, men
deres løsninger er bare enda verre. Der håper jeg regjeringen går
i litt mer ekte sosialistisk retning.
Det handler egentlig ikke om hva slags retning
man vil ha på akkurat det ene eller det andre anbudet i seg selv,
men det handler om at det er det offentliges ansvar å stille opp
for mennesker som har enorme lidelser og behov, og spesielt når
behovene blir sammensatte og vi har systemer basert på silotenkning.
Da blir det vanskeligere når utfordringene er sammensatte, og derfor
er det enda viktigere at det offentlige helsevesenet, hjelpeapparatet
og velferden fungerer godt nok, slik at ingen mennesker faller mellom
to stoler.
Statsråd Jan Christian Vestre [13:54:19 ] : Jeg vil innledningsvis
takke Riksrevisjonen for nok en grundig og viktig rapport, og jeg
slutter meg også til det utfordringsbildet som kommer fram i denne
rapporten. Mennesker med samtidige rusmiddel- og psykiske lidelser
rammes særlig hardt av lite individuelt tilpassede tjenester, manglende
samhandling, koordinering og helhetlig tilnærming. Tjenestene må
på en bedre måte tilpasses de individuelle behovene pasientene og
ikke minst deres pårørende har. Derfor er jeg glad for at helsefelleskapene
prioriterer denne gruppen.
Det må sikres tilstrekkelig kapasitet og at
tjenestene er tilgjengelige for dem som trenger det mest. En helhetlig
tilnærming til dette inkluderer både helsetjenester, bolig, arbeid
og meningsfull aktivitet, som er nødvendig for å gi et godt tilbud.
Oppsøkende og ambulante tjenester er særlig
viktige for denne pasientgruppen. Det har over flere år vært en
betydelig satsing på å utvikle og spre modeller som ACT, FACT og
FACT ung. Vi vil videreføre og utvikle videre sånne oppsøkende tjenester,
slik vi har forpliktet oss til og nå gjennomfører i opptrappingsplanen
for psykisk helse.
Riksrevisjonen løfter også Individuell jobbstøtte, IPS,
som et målrettet og godt egnet tiltak for denne brukergruppen. Min
ambisjon er å videreføre og utvikle det viktige arbeidet med IPS
og andre tiltak for bedre helse og økt arbeidsinkludering, i tråd
med både Opptrappingsplanen for psykisk helse og Meld. St. 33 for
2023–2024, En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd.
Dette skal jeg gjøre i dialog med arbeids- og inkluderingsministeren.
Vi vet at det er behov for flere egnede boliger
for denne gruppen. Det er et ansvar kommunene har, og kommunal-
og distriktsministeren følger opp dette i sin dialog med Kommune-Norge.
Regjeringen har lagt fram viktige styringsdokumenter
for helsesektoren som gir føringer for tjenestetilbudet til pasienter
med langvarige og sammensatte behov. Overordnet – og med betydning
for samhandling og koordinering av tjenester og god utnyttelse av
personellressurser og kompetanse – ligger Nasjonal helse- og samhandlingsplan,
som Stortinget har sluttet seg til.
Regjeringen har videre innført et rekrutterings-
og samhandlingstilskudd som bidrar til at kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten kan samarbeide tettere, ikke minst om
viktige pasientgrupper. Regjeringen er nå i gang med forberedelsene
av det som vil bli den neste helsereformen, som altså innebærer
å bygge ned barrierene mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste,
slik at alle innbyggere kan få et helhetlig, sammenhengende tilbud,
unngå å bli kasteballer mellom forvaltningsnivåene, og der vi unngår
svingdørproblematikken, som altfor mange kjenner på i dag.
Vi fortsetter å trappe opp for psykisk helsevern.
Vi har lagt fram en tiårsplan, en opptrappingsplan, og vi ligger
nå før skjema. Vi har passert 1 mrd. kr i varig, permanent opptrapping.
Tilbudet til dem med langvarige og sammensatte behov er ett av tre
innsatsområder i denne planen.
Vi la fram forebyggings- og behandlingsreformen for
rusfeltet i oktober, med en lang rekke helsepolitiske tiltak som
møter akkurat denne målgruppens behov. Vi er nå i gang med å implementere
denne reformen.
Før påske la vi fram en ny melding om framtidens allmennlegetjenester
og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, hvor vi også løfter
samhandling og tjenester til målgruppen. Der er en viktig ambisjon
at alle som trenger det, skal ha en fastlege. Vi skal ha mer tverrfaglighet
og økt digitalisering.
Jeg vil også nevne at vi har inkludert pårørendeperspektivet
i all helsepolitikk. I forebyggings- og behandlingsreformen, som
Stortinget har sluttet seg til, er det et eget kapittel med en lang
rekke tiltak som nettopp handler om å ivareta de pårørende på best
mulig måte.
Vi jobber med å redusere ventetidene i spesialisthelsetjenesten.
Jeg er glad for at vi nå praktisk talt har rekordkorte ventetider
innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og for at det er høy
oppmerksomhet og etter hvert også fallende ventetider innen psykisk
helsevern for barn og unge og psykisk helsevern for voksne.
Jeg er også glad for at vi kan dokumentere
at vi har stoppet nedbyggingen av antall døgnplasser innenfor psykisk
helsevern. På noen år har det forsvunnet flere hundre plasser, nå
ser vi en ørliten økning. Det er ikke nok, derfor har vi også bedt
de regionale helseforetakene om å øke kapasiteten for å sikre at
alle dem som trenger det, får den hjelpen de skal ha.
Vi er i gang, men vi må gjøre mer. Vi tar med
oss Riksrevisjonens viktige rapport, og vi kommer selvfølgelig til
å følge opp den og rapportere tilbake til både Riksrevisjonen og
Stortinget på egnet måte.
Presidenten [13:59:21 ]: Det vert replikkordskifte.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:59:37 ] : Det var mange ord fra
statsråden. Det som er mitt tankekors og mitt spørsmål er om regjeringa
og statsråden har tatt alvoret inn over seg, for den kritikken som
kommer fra Riksrevisjonen, er den skarpeste som de kan komme med. Hele
komiteen er enig i det, og i denne salen er det bred forståelse
av at det står dårlig til.
Da blir spørsmålet: Har regjeringa vilje til
endring, og hvilke endringsforslag er viktigst for statsråden å
sette i verk for å rette opp skuta for disse menneskene som trenger
oss aller mest?
Statsråd Jan Christian Vestre [14:00:33 ] : Takk for spørsmålet.
Jeg tror ikke jeg klarer på under ett minutt å redegjøre for det
jeg brukte fire minutter på, som egentlig var en lang opplisting
av alle de tiltakene som er satt i gang, og hva vi ser for oss å
gjøre framover for å ivareta denne pasientgruppen bedre, og ikke
minst også sørge for at de anbefalingene som vi har fått fra Riksrevisjonen,
og som vi er helt enige i, blir fulgt opp. Det som er sentralt,
er jo at de skal få et best mulig tilbud, og at det blir mindre
kasteballproblematikk gjennom at vi har bedre samhandling, økt kapasitet
innenfor psykisk helsevern, at vi satser mer på god rusbehandling
som faktisk fungerer, som er basert på kunnskap, og ikke på synsing
om hva som faktisk har effekt, og ikke har effekt. Alle de tiltakene
vil virke.
Dette er et langsiktig arbeid. For eksempel
det å snu en mangeårig nedbygging av antall døgnplasser i psykisk
helsevern, er ikke gjort over natten, men jeg er glad for at vi
nå ser en positiv utvikling også der.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:01:39 ] : Det som er veldig åpenbart
fra rapporten til Riksrevisjonen er at tjenestene må være fleksible
og tilpasset behovene, for disse menneskene er mennesker som er
i en veldig vanskelig situasjon, og flere vegrer seg til og med
for å få hjelp. Det som har vist seg å være veldig nyttig og bra,
er de såkalte FACT-teamene, altså oppsøkende, ambulerende team,
hvor det er et samspill mellom kommunens primærhelsetjeneste på
psykiatrisiden, spesialisthelsetjenesten og det kommunale Nav. I
dag er disse teamene i altfor liten grad utbygd. Vil statsråden
gå inn for at en øker bevilgningene til dette, at en får flere fagfolk,
kanskje gjennom øremerkede bevilgninger, sånn at det som fungerer
best, kan få fungere bedre for flere?
Statsråd Jan Christian Vestre [14:02:40 ] : Takk for oppfølgingsspørsmålet.
FACT/ACT og FACT ung gjør en veldig viktig jobb. Vi har om lag 86
av disse teamene i Norge i dag, og som jeg sa i innlegget, er disse
en viktig del av opptrappingsplanen for psykisk helse. Der har vi sagt
at vi vil videreutvikle og utvide dette tilbudet. Opptrappingsplanen
innebærer at vi skal varig og permanent øke bevilgningene til formålet
med 3 mrd. kr over en periode på noen år. Vi har allerede passert
den første milliarden, så vi ligger foran skjema.
Spørsmålet om øremerking handler også om kommunenes
grunnlovfestede rett til å innrette tilbudet til sin befolkning
på en best mulig måte. Vi har jo tilskuddsordninger og finansieringsordninger
fra statens side som bidrar til at kommunene kan få på plass ulike former
for lavterskeltilbud. Vi kan gjerne diskutere om vi har den rette
innrettingen på dette i dag, men det viktigste er jo at pengene
kommer fram, og at innsatsen kan skje til det beste for pasientgruppen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:03:46 ] : Jeg er helt enig i at
det viktigste er at pengene kommer fram. Det som har vist seg, er
at disse FACT-teamene og lignende team har den beste effekten. 86
team er ikke mye, for det er mange tusen mennesker vi her snakker
om. Bare innenfor mitt helseforetak, Vestre Viken, anslås det å være
1 500 mennesker som i større eller mindre grad er avhengige av den
oppgaven som her blir gjort.
Da er mitt spørsmål, konkret og direkte: Er
det ikke da nødvendig å få en spissing, altså nærmest en øremerking
av pengene, sånn at spesialisthelsetjenesten kan samspille med primærhelsetjenesten
og det kommunale Nav? For det er den helheten som trengs for å gi
dem et godt tilbud.
Statsråd Jan Christian Vestre [14:04:42 ] : Som jeg sa, kan
det godt mulig være at en skal ta diskusjonen om øremerking eller
ikke, men det viktigste er jo at tilbudet videreutvikles og forsterkes.
Det opplever jeg at nå skjer mange steder, ikke minst fordi denne
opptrappingsplanen kommer med konkrete penger og ressurser som skal
brukes til formålet. Så er både FACT/ACT og FACT ung veldig viktige
og gode tiltak som treffer mange godt, men det er på langt nær tilstrekkelig.
Vi må også sørge for at det er god kapasitet innen psykisk helsevern.
Vi må sørge for at det er både kapasitet og kvalitet innenfor tverrfaglig
spesialisert rusbehandling. Vi må gjøre enda mer for å styrke samhandlingen
mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, for det
er fortsatt for mange som blir kasteballer. Vi må fortsatt sørge
for og legge til rette for at kommunene kan tilby bedre egnede og
et høyt nok antall boliger. Denne innsatsen vil kreve en lang rekke
ulike tiltak, og det er vi i gang med. Og som jeg sier: Vi er nødt
til å gjøre mer i årene framover, slik at vi kan kvittere ut denne alvorlige
kritikken fra Riksrevisjonen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:05:48 ] : Jeg er helt enig i at
det er behov for et bredt sett med tiltak. Vi kan da gå over til
døgnplassene innenfor psykisk helsevern. Statsråden sier her at
en nå så vidt har stoppet nedleggingen, og en har fått noen få flere
plasser. Det ble, som Senterpartiets helsepolitiske talsperson Kjersti
Toppe sa, allerede i 2021 gjort flertallsvedtak her, hvor Arbeiderpartiet
var med på at en skulle øke antallet plasser.
Har statsråden en plan for tempo og omfang
av disse økningene, sånn at fagfolkene kan se en større grad av lys
i tunnelen for dem som trenger et døgntilbud?
Statsråd Jan Christian Vestre [14:06:41 ] : Takk for oppfølgingsspørsmålet.
Svaret på det er ja. Vi har bedt alle de fire helseregionene om
både å kartlegge behovet i sin region og at de også skal trappe
opp den kapasiteten i tråd med framskrivingene og det de anser er
behovet. Dette følger vi veldig nøye med på. Vi teller dette, bokstavelig
talt, og ser på hva det aktuelle antallet døgnplasser er.
Som jeg sa i innlegget, har det tatt tid å
snu denne utviklingen fordi den har pågått over mange år, men jeg
er veldig glad for at utviklingen nå er snudd, og at vi forhåpentligvis
kan se en positiv vekst i årene framover. Det handler både om at
vi er tydelige i oppdragsdokumentene til helseregionene – det har
vi vært, og det kommer vi fortsatt til å være – og om at vi er villige
til å investere i gode helsetjenester til befolkningen vår. I år
øker inntektene til sykehussektoren med 5,7 mrd. kr. Vi må veldig
mange år tilbake for å finne en like høy vekst. Det gjør at sykehusene
har rammer til å kunne prioritere flere gode tiltak, herunder det
vi diskuterer i dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:07:47 ] : Jeg hadde tenkt å gi
meg nå, men når statsråden sier at en har vært tydelig i oppdragsdokumentene
til helsesektoren om å prioritere døgnplasser i psykiatrien, og
vi ser hva som blir resultatet, må vel det bety at det som statsråden kaller
tydelig, er for utydelig for underliggende etater eller helseforetakene.
Betyr det som nå statsråden sier, at det nå skal det bli en annen
vei i vellinga, for å bruke dialekt, sånn at vi her altså får en
prioritering med hensyn til disse gruppene, som til de grader er
de som sitter nederst ved bordet.
Statsråd Jan Christian Vestre [14:08:29 ] : Nå har vi hatt
en vekst i antall døgnplasser. Den har riktignok vært svak, men
det har vært en vekst, og det står i sterk kontrast til de foregående
årene. Denne veksten begynte i 2022, fortsatte i 2023, og alt tyder
vel på at den også fortsatte gjennom 2024. Det oppdragsdokumentet
jeg har hatt ansvar for, 2025, slår dette veldig tydelig fast. Vi følger
opp i styringsdialogen med helseregionene, og jeg har full tillit
til at de selvfølgelig følger opp det på best mulig vis.
Jeg vil igjen understreke at her henger virkelig
alt sammen med alt, så vi må ikke se oss blinde på bare ett innsatsområde
eller ett tiltaksområde – det opplever jeg heller ikke at representanten
gjør i spørsmålet. Denne gruppen trenger en helhetlig tilnærming
og sammenhengende tjenester, og det er egentlig det som er essensen
i rapporten fra Riksrevisjonen. Jeg har lest den med stor interesse,
og den røde tråden er at endene må møtes, folk må få hjelp, og vi
må se bort fra siloene, se bort fra sektorene og møte det helhetlige
mennesket med en helhetlig innsats. Det er det vi nå er i gang med
å implementere.
Presidenten [14:09:32 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane som heretter får ordet, har ei
taletid på inntil 3 minutt.
Anders Brabrand (A) [14:09:54 ] : Jeg vil begynne med å slutte
meg til det statsråden sa både i sitt innlegg og under replikkordskiftet,
nemlig at det er særlig viktig med gode, ambulante tilbud i tillegg
til døgnplasser, og at man har kunnskapsbaserte tilbud på dette
feltet. Personer med samtidige rusrelaterte og psykiske lidelser
er en svært utsatt gruppe med både omfattende og langvarige helseutfordringer,
og det gir seg utslag i en mye lavere levealder i denne gruppen
sammenlignet med befolkningen for øvrig. Det såkalte levealdergapet
kan være så stort som hele 20 år. I tillegg er livskvaliteten dårligere
enn for de fleste.
Rusavhengighet og alvorlige psykiske lidelser
er blant de sykdommene som gir dårligst livskvalitet, og det er
ofte langvarige tilstander som man må leve med. For både pasienter,
pårørende og familie gir dette noen ekstra utfordringer.
For Arbeiderpartiet vil det alltid være viktig
å hjelpe de svakeste i samfunnet. Det er de som trenger det offentlige
støtteapparatet aller mest. Vi vet at nettopp denne pasientgruppen
ofte sliter med at tjenestene er for fragmenterte og dårlig samordnet.
To hovedfunn i rapporten er nettopp at personer med rusmiddellidelser
og psykiske lidelser ikke får helsetilbudet de har behov for, og
at det er store utfordringer med samhandlingen mellom de relevante
aktørene.
Et eksempel er sykehus hvor tilbud om behandling for
psykiske lidelser og somatisk sykdom fremdeles ikke er plassert
under samme tak. Slik er situasjonen dessverre fortsatt i mitt hjemfylke,
Innlandet. Personer som f.eks. legges inn på grunn av en overdose,
havner først på et somatisk sykehus, må ferdigbehandles der og kan
siden henvises videre for psykisk oppfølging. Dette var bl.a. representanten
Toppe innom i sitt innlegg. Det gir et dårlig og oppdelt tilbud.
Heldigvis har Helse sør-øst nylig vedtatt å bygge et nytt sykehus
for Innlandet i Moelv for å samle alle de ulike fagmiljøene på ett
sted, inkludert både somatikk og psykiatri.
Dette er et konkret eksempel på et prosjekt
som vil bedre tilbudet til denne svært utsatte pasientgruppen. Det
kan gjelde personer med rusmiddel- og psykiske lidelser, som denne
saken omhandler, men også andre pasientgrupper med spiseforstyrrelser
eller alvorlig selvskading. Kropp og sjel henger sammen – det gjelder begge
veier. Pasienter med rusmiddel- og psykisk sykdom er dessverre ofte
også mer utsatt for somatisk eller fysisk sykdom. Et nytt sykehus
på Moelv vil være ett viktig bidrag for å bygge et felles helsevesen
som kan behandle hele pasienten, ikke stykkevis og delt.
Jeg håper Stortinget merker seg dette, slik
at finansieringen av det nye sykehuset kommer på plass i statsbudsjettet
for 2026.
Irene Ojala (PF) [14:13:11 ] : Det er ikke til å unngå at man
blir berørt av å lese en så alvorlig rapport. Pasienter med rusmiddellidelser
og psykiske lidelser, ROP-lidelser, har mangelfullt helsetilbud,
mangelfullt botilbud, mangelfulle aktivitetstiltak og mangelfull
arbeidsrettet oppfølging. I tillegg er det dårlig samhandling mellom
tjenestene og tjenestenivåene, noe som medfører oppfølgingssvikt.
Riksrevisjonens konklusjon er at departementer anbefales
å påse at pasienter med ROP-lidelser får nødvendig behandling. Man
skal videre påse at det legges bedre til rette for økt aktivitet
gjennom Navs arbeidsrettede tiltak og tjenester. Det anbefales også
å vurdere hvordan Husbanken kan bruke sine virkemidler til å bistå
kommunene med bedre og flere egnede boliger. Det skal også vurderes
å bygge ut IPS-tilbud – det vil si at ulike fagfolk jobber sammen
med pasientene for å finne deres ressurser som jobbsøkere, at man
tilrettelegger for individuell tilnærming og oppfølging over tid.
Jeg regner med at dere hørte alle ordene –
«vurdere», «påse» og «legges bedre til rette for». Det er en svært
alvorlig rapport, og jeg synes faktisk at det er en litt puslete framstilling
av hva vi må gjøre.
Fra 2010 til 2023 har døgnplassene i psykisk
helsevern per voksne innbygger blitt redusert med 35 pst. Per i
dag har vi ca. 5 200 personer med ROP-lidelser. Det er disse som
rammes aller hardest av vårt utilstrekkelige helsetilbud. Statistikker
viser at psykiske helseplager øker, og de fortsetter å øke. Det
er godt kjent at psykiske lidelser er blant de største årsakene
til uførhet og sykmeldinger i Norge.
Ifølge Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling
og oppfølging av personer med ROP-lidelser er det mange som ikke
oppnår bedring av poliklinisk behandling, de trenger døgninnleggelser.
Det blir for få og for korte innleggelser – og utskrivelser til
det samme de hadde før de ble innlagt. Det resulterer i at de blir
sykere. Denne utviklingen må vi snu. Vi må bygge dynamiske tilbud
som hjelper dem som rammes aller hardest, til å bli friske.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til
at Riksrevisjonen i sin rapport mener at det er nødvendig med en
«helhetlig tilnærming som inkluderer både helsetjenester, bolig,
arbeid og/eller meningsfull aktivitet». Men en helhetlig tilnærming
med fungerende tverretatlig samarbeid er ikke noe spesialisthelsetjenesten,
kommunene, Nav eller Husbanken er i posisjon til kunne å skape.
Dette arbeidet må gjøres overordnet, av øverste myndigheter, storting
og nevnte departementer. Vi må også styrke økonomien betraktelig.
Vi i Pasientfokus mener at vi må se på pasientene som
framtidige arbeidstakere. Det vil løfte selvfølelsen deres, og det
vil gi dem håp.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:16:33 ] : Det er en meget krevende
oppgave å få orden på dette temaet. Det er veldig mange som sliter
med rus og psykiatriske lidelser i større eller mindre grad, og
mange er i faresonen. I mitt helseforetak, Vestre Viken, er kanskje
1 500 mennesker berørt av dette – et foretak som har ansvar for 500 000
innbyggere. Vi må erkjenne at det er vanskelig for det offentlige
å gi god hjelp til disse menneskene, for flere vegrer seg jo også
for å få hjelp.
Det er veldig krevende å stille en skarp analyse
av hva som trengs. Det er helt opplagt nødvendig, som statsråden
sa, å tenke helhet. Det er helt opplagt at samhandling fremmes i
dag ikke fra departementenes hold. Samhandling fremmes ikke fra
departementenes hold. Senterpartiets fokus er: Hva skal til for
å realisere en samhandling i praksis på kommunenivå? Det er fra
den beste praksisen i kommunene at en kan utvikle en systemkritikk
som kan fremme denne kursendringen. Vi vet at de ulike etatene hegner
om egne budsjetter, og det er en kultur som går på budsjettpostene
– helst over på andre.
Det er fra Riksrevisjonens rapport helt opplagt
– som jeg sa i replikkordskiftet – at tjenestene må være fleksible
og tilpasses behovene. FACT-tiltakene og døgnbehandling er viktig.
Det er også viktig med Nav-oppfølgingen. Jeg merket meg spesielt
det Riksrevisjonen sier om at den digitaliseringen som nå skjer,
ikke gjør tjenestene mer tilgjengelig for disse menneskene, men
tvert imot mindre tilgjengelig. Disse menneskene har spesielt vanskelig
for å nyttiggjøre seg Nav-tjenestene. Mennesker med ROP-lidelser
mottar oftere midlertidige ytelser og sjeldnere varig trygd fra
staten. De innvilges sjeldnere AAP eksempelvis, og det er et stort,
stort tankekors. Disse menneskene har problemer med å dokumentere nedsatt
inntektsevne og funksjonssvikt, og dermed vilkårene for å få uføretrygd.
Dette fører til at mange blir mottakere av økonomisk sosialhjelp
fra kommunen, og det er noe vi må ha med i den helhetlige inngangen
for å få en bedring.
Etter Senterpartiets vurdering trengs det flere
fagfolk i det statlige Nav, i kommuner og bydeler som kan medvirke
til denne jobben. Lyspunktet er FACT-tiltakene, hvor en har samspillet
mellom Nav, primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Der
er utnyttelsen av Navs støtteordninger bedre for disse menneskene.
Det er et lyspunkt.
Eivind Drivenes (Sp) [14:19:54 ] : Denne rapporten er dyster
lesning. Den avdekker en systemsvikt som rammer en av våre aller
mest sårbare grupper. Riksrevisjonen konkluderer med sterk kritikk.
Et gjennomgående og grunnleggende problem er dårlig
samhandling mellom tjenestene. Mangel på koordinering og uklare
ansvarsforhold fører til at mennesker blir kasteballer i systemet.
De faller mellom alle stoler – mellom spesialisthelsetjenesten,
kommunene og Nav. Konsekvensene er alvorlige: manglende behandling,
forverret helse, utrygghet og tap av verdighet. Riksrevisjonen anbefaler
derfor tydelig at Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
og Kommunal- og distriktsdepartementet sammen må legge til rette
for samhandling, slik at denne gruppen får helhetlige og koordinerte
tjenester. Det er bra at komiteen slutter seg til denne anbefalingen.
Vi har sett ulike anbefalinger tidligere uten
at situasjonen har blitt vesentlig bedre for denne gruppen. Derfor
har Senterpartiet, sammen med Fremskrittspartiet, SV og Rødt, fremmet
et forslag om at regjeringen årlig redegjør for oppfølgingen av
selve samhandlingen mellom de ulike tjenestene. Det gir Stortinget
mulighet til å følge med på om samhandlingen reelt sett har blitt
bedre. Uten systematisk oppfølging risikerer vi at gode intensjoner
forblir på papiret, mens de som trenger hjelpen, fortsatt sviktes.
Vi skylder denne sårbare gruppen å sørge for
at systemene fungerer.
Bård Hoksrud (FrP) [14:21:56 ] : Jeg er veldig enig med de
to foregående talerne, som fokuserte på dette med samhandling og
hvor dårlig og altfor lite flink man er til å få til en god samhandling
for nettopp å ivareta disse pasientene på en god måte. Dette er
jo ikke noe nytt. Disse to representantene har tydeligvis sluppet
ut i friheten og mener noe annet nå enn det man kanskje gjorde i
de tre og et halvt årene før, men det gjør ingenting.
Det var egentlig etter innlegget til representanten fra
Rødt at jeg ikke klarte å dy meg, for det ville jeg nesten kalle
et angrep. Hadde det hatt med naturen å gjøre, ville jeg kanskje
sagt at det var helt på bærtur, men det er det vel litt uparlamentarisk
å si. Forskjellen på Rødt og Fremskrittspartiet er altså at Rødt
har ideologiske skylapper. De er imot alt som er privat – det er
så farlig. Fremskrittspartiet er for at vi skal kunne få lov å velge å
bruke de mulighetene som er der. Vi skal bruke alle. Vi skal bruke
private, vi skal bruke offentlige, og vi skal bruke ideelle. Vi
skal ikke legge ned Kvinnekollektivet Arken, som fort kan bli konsekvensen
fordi man kanskje har vært for lite opptatt av kvalitet og for mye
opptatt av pris.
Jeg synes det er et paradoks at på helsefeltet
er pris viktigere enn på samferdselsfeltet. Jeg har jobbet på begge
områdene. Jeg vet at noen prøver å late som om det er stor forskjell
på infrastruktur, rusomsorg og rehabiliteringsfeltet, fordi man
der må kvalitetssikre alt før man får lov å levere inn anbud, osv.
Sånn er det på infrastruktursiden også. Det er altså ingen forskjell.
For meg og Fremskrittspartiet handler det om
at vi skal sørge for et best mulig tilbud til de menneskene som
trenger det. Rusmisbrukere og mennesker som sliter med psykiske
lidelser, er akkurat som alle oss andre. De er unike mennesker som
har forskjellige behov, og det er det å ha forskjellige løsninger
som er det beste. Derfor er Fremskrittspartiet opptatt av mangfold.
Vi er tydelig på at vi synes anbud er bra, og der er det per i dag helseforetakene
som bestemmer. Man kan også sørge for at anbudene er satt opp på
en måte som gjør at kvalitet er det som trumfer pris, for da får
man de beste tjenestene og sannsynligvis også de aller beste resultatene. Det
er jo resultatene her som er viktig, for det handler om mennesker,
og det handler om liv. Derfor er jeg glad for at flere har tatt
opp dette. Fremskrittspartiet kommer til å være veldig tydelig.
Vi kommer til å fortsette å følge nøye med på dette, for det som
slås fast i Riksrevisjonens rapport, er knusende. Det er den sterkeste
tilbakemeldingen de gir til Stortinget.
Presidenten [14:24:56 ]: Viss representanten
Hoksrud sjølv tenkjer at eit uttrykk ikkje er parlamentarisk, bør
han kanskje ikkje bruka det.
Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.
Votering, se voteringskapittel