Stortinget - Møte tirsdag den 29. april 2025 *

Dato: 29.04.2025
President: Heidi Greni

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 12 [17:00:28]

Debatt om kultur- og likestillingsministerens redegjørelse om status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold i alle sektorer (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 24. april 2025)

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte med å takke statsråden for redegjørelsen gitt til oss i Stortinget sist uke. Hun sa at regjeringens hovedmål er å sikre et samfunn der alle fritt, trygt og på like fot kan delta og bidra i fellesskapene våre, og at ingen skal komme skjevt ut fra start, holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres på grunn av den de er. Alle må være frie, sa statsråden. Disse ordene slutter jeg meg selvfølgelig til.

Jeg kan ikke innlede denne debatten uten en visitt til Kristelig Folkepartis landsmøte i helgen. Jeg har stor respekt for partiet og kjenner mange dyktige og engasjerte tillitsvalgte, men jeg er ikke glad for det vedtaket de fattet om et flaggforbud. Når Kristelig Folkeparti ønsker å forby noe som i dag er lovlig, sender de et signal fra storsamfunnet om at vi ikke fullt ut aksepterer det. Det bekymrer meg. Hva slags signal sender et slikt forbud mot å heise regnbueflagget i skolegården? Ingen enkeltorganisasjoner eier pridemarkeringene eller regnbueflagget. De tilhører homobevegelsen verden over – og alle oss andre som ønsker å heise flagget for å feire og markere kjærligheten. Vi nærmer oss mange prideuker og pridefestivaler, og jeg lover å bli med ut i gatene for å kjempe videre.

Statsråden sa at likestillingen ikke har gått for langt, slik enkelte hevder. Det er jeg helt enig i. Det er likestilling nok til absolutt alle. Utfordringen er at mange i den mannlige halvdelen av befolkningen føler at mange av deres utfordringer blir glemt, enten det gjelder utenforskap, frafall fra utdanning, tap av samvær med barn ved samlivsbrudd, eller at de topper selvmordsstatistikken. I den nylig framlagte barneloven har Støre-regjeringen nå tatt noen få steg, men riktignok tilbake i forhold til hva Arbeiderpartiet tidligere har lovet om mer likestilt foreldreskap. Den diskusjonen skal vi ta.

Regjeringen skal ha skryt for å ha satt ned mannsutvalget, som så på mange av disse utfordringene, men mange etterlyser nå handling og venter på den lenge bebudede stortingsmeldingen. Mannsutvalget ble viet et lite avsnitt i statsrådens redegjørelse. Ordene «mann», «menn» og «gutt» ble nevnt 55 ganger, mens «kvinne» og «jente» ble nevnt 99 ganger. Det er nok likestilling å kjempe for – til alle.

Høyre ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene for å lykkes og oppleve trygghet i hverdagen, uavhengig av bakgrunn, kjønn eller livssituasjon. For å møte noen av de utfordringene jeg har løftet avslutningsvis i dette innlegget, har vi i vårt nye partiprogram bl.a. slått fast at vi vil gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral og styrke arbeidet med å bekjempe utfordringer som særlig gutter og menn møter i dagens samfunn.

Karianne B. Bråthen (A) []: Først vil jeg få takke statsråden for en god redegjørelse som løfter fram et utrolig viktig arbeid. For snart fire år siden tok vi plass i regjeringskontorene med en tydelig ambisjon å forsterke og fornye likestillingsarbeidet i Norge.

Å jobbe for et mer likestilt samfunn der det er plass til alle, er en av våre hovedoppgaver. Arbeiderpartiets mål er et samfunn der alle, uavhengig av kjønn, legning, funksjonsevne eller bakgrunn, kan delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Alle skal kunne leve et godt, fritt og selvstendig liv, uavhengig av hvem de er.

Redegjørelsen peker på mange av utfordringene vi fortsatt står overfor i kampen for et mer likestilt samfunn. Selv om vi har tatt store steg de siste årene, er det fortsatt store utfordringer og forskjeller mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Det finnes fortsatt lønnsforskjeller og kvinner som tjener mindre enn menn i samme stilling. Tiden for det må være forbi. Rasisme og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og hudfarge er fortsatt utbredt i samfunnet, og minoriteter, skeive og transpersoner opplever fortsatt vold og trusler i større grad enn andre.

Det er vår oppgave som storsamfunn å si: Dere hører til, og dere skal være trygge i Norge.

Redegjørelsen fra statsråden løfter fram mange av de viktige tiltakene vi har gjort på området: styrket støtte til likestillingssentrene, krav om kjønnsbalanse i styrene, en historisk satsing på heltid og for første gang en nasjonal likestillingsstrategi.

Samtidig som vi jobber for å trekke Norge i en retning som gjør at forskjellene blir mindre, er det krefter som er på jobb hver dag for å øke forskjellene og ta oss baklengs inn i framtiden. Pappapermen har vært et viktig likestillingsgrep for å sørge for at barn får viktig tid med far, og at far også få lov til å være hjemme med barnet sitt. På Høyres landsmøte i år vedtok de å gå til valg på å redusere fedre- og mødrekvoten fra 15 til 10 uker og tilsvarende lavere uttak. I programforslaget til Fremskrittspartiet står de fast ved å avvikle hele kvoten. Det er likestilling i revers.

På Kristelig Folkepartis landsmøte i helgen vedtok de at de ønsker å forby skoler å flagge med regnbueflagget. Det er politikk som hører hjemme i et annet århundre og et slag i magen for de unge skeive i skolen, som fortjener å se at de er en del av fellesskapet – der andre krefter vil dem vondt.

Arbeiderpartiet vil igjen takke statsråden for en god redegjørelse og si at vi kommer til å jobbe utrettelig med å fortsette å følge opp den viktige jobben som gjøres for å dra Norge i en mer likestilt retning.

Silje Hjemdal (FrP) []: Også jeg vil takke likestillingsministeren for redegjørelsen. Jeg har også lyst til å benytte anledningen til å si at jeg stiller meg 100 pst. bak det innlegget som representanten fra Høyre, Tage Pettersen, innledet med.

Det jeg synes var bra med årets redegjørelse, var at man også omtalte vold i nære relasjoner og ikke minst æresrelatert kriminalitet og alle dem som rammes av negativ sosial kontroll. Dette var nettopp noe som i liten eller ingen grad ble nevnt i f.eks. regjeringens trontale. Vold i nære relasjoner koster samfunnet enorme summer, som jeg har påpekt fra denne talerstolen tidligere. Tall fra 2021 viste at det koster samfunnet nærmere 93 mrd. kr.

Det viser at dette er en utfordring vi stadig er nødt til å ta på alvor, og da er vi nødt til å snakke om menneskene bak tallene. 121 mennesker er utsatt for slike drap de siste 25 årene. Ser man på statistikken, er ni av ti drepte kvinner. Det viser at det er en kraftig overrepresentasjon. Det viser også at fem av ti gjerningspersoner er norske. Det betyr at innvandrere, som utgjør ca. 15 pst. av befolkningen, står for 50 pst. av partnerdrapene. Det er en problemstilling jeg og Fremskrittspartiet mener at det fremdeles er en berøringsangst for, og det har jeg forventninger til at man tør å ta tak i i tiden som kommer.

Det er også snart et år siden arbeids- og inkluderingsministeren mottok utredningen fra lovutvalget om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. På den tiden har dessverre lite skjedd, og aldri før har kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold håndtert så mange saker som de gjorde i 2024.

Det er meget alvorlig, og det er også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet 18 konkrete forslag i et representantforslag som snart skal til behandling i denne sal. Det er ett av veldig mange eksempler på hvordan Fremskrittspartiet konkret mener at vi skal ta disse menneskene på alvor. Det fortjener de. De har ventet lenge.

Kathy Lie (SV) []: Det er selvfølgelig positivt at regjeringen nå sier at de jobber på høygir for å få på plass et forslag om å inkorporere CRPD i menneskerettighetsloven, men det er også helt nødvendig å være ærlig. Dette kommer altfor sent. Regjeringen har sittet i snart fire år. Inkorporering av CRPD var en klar lovnad allerede i Hurdalsplattformen. Personer med funksjonsnedsettelse har ventet tålmodig, altfor lenge, på at Norge skal gi dem de menneskerettighetene de har krav på.

Når likestillingsministeren sier at dette arbeidet nå haster, er det riktig, men det hastet også i 2021, det hastet i 2022, det hastet i 2023, og det hastet i 2024. Vi har hele veien har fått høre at arbeidet er i gang, at utredninger pågår, at regjeringen prioriterer dette høyt. Likevel har vi i dag, fire år senere, fortsatt ikke et lovforslag på bordet. Det er ikke godt nok. Det sender dessverre også et svakt signal: at rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse fortsatt blir skjøvet bak i køen, selv av en regjering som sier at de skal gå foran.

SV er skuffet over at regjeringen ikke har levert. Inkorporeringen må ikke bare komme, den må skje på en måte som styrker rettsvernet for personer med funksjonsnedsettelse på ordentlig – ikke flere forsinkelser, ikke flere unnskyldninger, nå må det handles.

I dag startet jeg dagen på Redd Barnas barnerettighetsfrokost. Det var lansering av rapporten Oppdrag 7 – rett til å være med. Denne rapporten forteller oss mye av det samme som NOU-en På høy tid, som kom i 2023, og NOU-en Selvstyrt er velstyrt, fra 2021. Den forteller oss at barn og unge med funksjonsnedsettelse opplever de samme utfordringene med manglende universell utforming og tilgang på arenaer sammen med sine funksjonsfriske venner og klassekamerater. Den forteller oss at de fortsatt ikke kommer ombord i bussen på grunn av manglende rullestolrampe. Den forteller oss at barn og unge, og særlig barn og unge med funksjonsnedsettelse, ikke blir hørt eller inkludert i politiske prosesser, at de ikke får innsikt i hva som skjer med de innspillene de kommer med, og at tiltak for å inkludere barn og unge med funksjonsnedsettelse ofte blir nedprioritert på grunn av økonomi i kommunene.

I går kunne vi lese i Klassekampen om Obah Warsame Henriksen fra Gjøvik, som gjerne ville bo og studere i Trondheim. Obah har cerebral parese og sitter i rullestol. Hun er avhengig av BPA. Nå føler hun seg jaget fra Trondheim fordi denne kommunen stadig gjorde nye vurderinger og omtrent halverte BPA-timene hennes fra én vurdering til den neste, noe som førte til at hun ble isolert og utslitt og ikke kunne jobbe. Samtidig vet vi at altfor mange med funksjonsnedsettelse står helt utenfor arbeid, selv om de kunne jobbet hvis de fikk nødvendig tilrettelegging og assistanse. Disse historiene viser at vi har en lang vei å gå før vi har et likestilt samfunn som virker for alle.

Jeg har valgt å bruke tiden i dag på likestillingsutfordringene for mennesker med funksjonsnedsettelse, fordi vi har så mye kunnskap om utfordringsbildet, men mangler så mange tiltak for at alle skal kunne leve et likestilt og likeverdig liv.

Naomi Ichihara Røkkum (V) []: I sin likestillingspolitiske redegjørelse sier statsråden: «Uten økonomisk selvstendighet er vi ikke frie til å ta selvstendige valg, og mange vil heller ikke være frie til å kunne gå fra skadelige og voldelige forhold.»

Statsråden viste også til at de ville innhente kunnskap om mangel på likestilling når det gjelder formue. Jeg finner det da svært problematisk at regjeringen ikke prioriterer å ta raskere tak i et enstemmig vedtak fra Stortinget om å utrede en fravikelig samboerlov. En slik lov vil nettopp kunne styrke kvinners økonomiske stilling, og det angår mange.

FNs kvinnediskrimineringskomité har kritisert Norge for dette rettslige tomrommet og pekt på at det særlig går ut over kvinner. De uttrykker bekymring for at kvinner som er samboere, fortsatt ikke har noen økonomiske rettigheter og vern når slike forhold går i oppløsning. FN-komiteen oppfordrer Norge til å treffe nødvendige juridiske tiltak.

Ekteskapsloven fungerer i praksis som en standardkontrakt. Tilsvarende vil en fravikelig samboerlov fungere som en standardkontrakt, med full avtalefrihet for hver og en av oss. Sverige har hatt det i femti år. Hovedpoenget er at det letter det rettslige arbeidet for vanlige folk og flytter avtaleansvar til dem av oss med særinteresser.

Altfor mange kvinner blir i destruktive forhold av økonomiske årsaker. Økonomisk selvstendighet er avgjørende for likestillingen, og det er avgjørende for vår frihet.

SSB-tall fra 2024 viser at stadig flere velger ikke å gifte seg, og at de heller velger samboerskap. De fleste barn har samboere som foreldre. Det er derfor høyaktuelt å få på plass en samboerlov nå.

Fremdeles innretter svært mange samboerpar økonomien slik at mannen har majoriteten av midlene i varige verdier, som bolig og bil, mens kvinnen betaler løpende forbruk. Ved samlivsbrudd vil da mannen sitte rettslig igjen med de varige verdiene.

En svært liten andel av samboende har samboerkontrakt. Mange kvier seg for å ta opp temaet med samboer eller sliter med å navigere i et uoversiktlig regelverk. Rettshjelpsorganisasjonen JURK påpeker at mange ikke er klar over at de bør inngå en samboeravtale, eller at den avtalen de har, ikke holder mål.

Ved aller første anledning i 2021 fremmet mine medforslagsstillere og jeg et forslag og fikk Stortingets enstemmige støtte. Fire år senere driver fortsatt regjeringen og utreder. Det framstår for meg som en trenering av et enstemmig stortingsvedtak.

Regjeringen snakker om kunnskapsinnhenting, men de kunne faktisk handlet på noe de fikk servert. Det er uholdbart. Hadde regjeringen virkelig villet, kunne vi hatt en fravikelig samboerlov nå. I stedet har de satt rekord i sneglefart.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Likestilling angår oss alle. Som jeg sa under redegjørelsen min, er regjeringens mål et samfunn der alle kan delta og inkluderes i fellesskapet, der ingen holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres på grunn av den de er.

Dette jobber ikke bare vi i regjeringen med hver eneste dag, det virker også som Stortinget er sterkt forpliktet til dette. Vi har lansert landets første strategi for likestilling mellom kvinner og menn, og vi har laget et godt grunnlag for dette arbeidet. Vi er ikke i mål, men vi jobber systematisk på tvers av sektorer og i samarbeid med feltet. Vi går i riktig retning.

Som jeg også sa i mitt innlegg tidligere, er økonomisk uavhengighet helt sentralt for å kunne leve et fritt liv, men arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt kjønnsdelt. Lønnsgapet mellom kvinner og menn eksisterer fortsatt. Dette er uakseptabelt. Gutter og jenter skal ikke begrenses av tradisjonelle kjønnsnormer når de velger utdanning. Et likestilt arbeidsmarked er mye mer produktivt, og det er det vi jobber for.

Kvinner opplever i størst grad å leve i voldelige forhold. La meg være tydelig: Vold er ikke bare et likestillingsspørsmål, det er også kriminalitet, og det er et betydelig samfunnsproblem. Regjeringen har satt ned en partnerdrapskommisjon og lagt fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Nylig foreslo vi også viktige endringer i straffeloven, slik at Norge endelig får en samtykkelov. Gjennom handlingsplanene mot samehets, antisemittisme og muslimfiendtlighet bidrar vi til å bekjempe fordommer og rasisme.

Alle har rett til å være den de er og elske den de vil – uten å risikere å bli diskriminert eller hetset. Vi følger opp skeives rettighetskamp og feirer stolt med regnbueflagg.

Ja, regjeringen vil inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er viktig at det skjer i menneskerettsloven. Derfor mener jeg det var viktig å ta den tiden, slik at man faktisk kunne inkorporere den i den riktige loven.

Menn skal ha sin naturlige plass i likestillingskampen. Det er riktig at vi nå jobber med en stortingsmelding, men den har ikke vært annonsert lenge. Det var senest nå i høst, på Mannsdagen, at regjeringen annonserte at den kommer. Vi skal lage en skikkelig stortingsmelding som også bidrar til en ordentlig debatt her i Stortinget. Vi skal ikke forhaste oss i dette arbeidet, dette må gjøres grundig og skikkelig.

Likestilling og mangfold er under press mange steder i verden, men i Norge står vi støtt og gjør grep både politisk og finansielt. For Arbeiderpartiet er det selvsagt at vi står sammen i dette spørsmålet også internasjonalt, i kampen for mer likestilling, inkludering og mangfold, for likestilling kommer ikke av seg selv.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det er flott at statsråden har varslet en strategi for å følge opp mannsutvalget, og nå også en stortingsmelding. Dette utvalget foreslo 35 forskjellige tiltak, og det var lite å spore av det i budsjettet, og heller ikke konkrete forslag i etterkant. Høringen på denne NOU-en var jo over i september, så jeg lurte på om statsråden allerede nå kunne varsle noen konkrete tiltak for å følge opp mannsutvalgets anbefalinger.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Vi har aldri lansert en strategi for menn. Vi har laget en likestillingsstrategi mellom kvinner og menn. Vi kom med nyheten om at vi skal lage en stortingsmelding basert på denne NOU-en, og det vil bli en av de første stortingsmeldingene om menns likestilling og plass i likestillingen på veldig mange år. Den siste var basert på mannsrolleutvalget, og det begynner å bli noen år siden.

Regjeringen er allerede i gang med å følge opp mannsutvalgets poeng og forslag. Senest i barneloven går man et steg nærmere likt foreldreskap, et likestilt foreldreskap, noe også mannsutvalget har vært opptatt av. Senest i går kom også nyheten om at man etablerer nye møteplasser, bl.a. for unge menn. Det er en viktig del av det å følge opp mannsutvalgets forslag, men det er viktig at de behandles skikkelig i en ordentlig stortingsmelding, slik at hele Stortinget også får ta del i den debatten.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg takker for svaret, og vi skal nok få flere spennende debatter i tiden som kommer.

Et annet tema jeg følte ikke ble særlig omtalt i redegjørelsen, er hva man konkret ønsker å gjøre på kvinnehelse etter hvert. Der har man også hatt utvalg, strategier, handlingsplaner og diverse dokumenter, men fremdeles ser man at helsekøene øker, også for nettopp kvinnelidelser. Faktisk har ikke helsekøene vært lengre siden sist gang Arbeiderpartiet satt i regjering. Da må jeg utfordre statsråden, selv om jeg vet utmerket godt at hun ikke er helseminister. Synes likestillingsministeren at det er god likestillingspolitikk?

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Det må vel være lov å prøve seg også her i stortingssalen, men det er helt riktig at jeg ikke har tenkt å svare på helsekøspørsmålet. Det er ikke en del av den likestillingspolitiske redegjørelsen. Jeg synes kanskje at det er litt søkt å lage det til et likestillingspolitisk spørsmål, all den tid denne regjeringen setter fokus på kvinnehelse, bl.a. kvinners arbeidshelse, som arbeids- og inkluderingsministeren jobber med. Vi vet at mer enn 30 pst. av sykefravær skyldes forhold ved arbeidet, og kvinneandelen er høy i flere bransjer med høyt sykefravær. Derfor må vi se på hvordan arbeidsrelaterte helseproblemer skyldes arbeidsoppgavene, og hvordan vi organiserer arbeidslivet. Denne regjeringen er opptatt av et organisert arbeidsliv. Sist gang regjeringen som Hjemdal ønsker seg, satt i regjering, anerkjente de det uorganiserte arbeidslivet. Det er ikke likestillingspolitikk.

Silje Hjemdal (FrP) []: Takk for svaret – eller ikke-svaret. Som sagt skal det nok bli flere interessante debatter rundt dette. La meg grave litt videre i det, siden man er bekymret for kvinnehelse. Man kunne se en større artikkel i Nettavisen i går, der man viser til at uten pårørende kollapser Helse-Norge. Fakta er at veldig mange av disse pårørende er kvinner, og da er det også helt nødvendig å foreta grep idet man ser at også en del av kvinnene som er pårørende, forsvinner ut av arbeidslivet. Med den invitasjon lurer jeg på hvordan likestillingsministeren tenker å følge opp og bøte på de utfordringene som en del pårørende har i dag.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Jeg er litt usikker på hva representanten Hjemdal spør meg om. Hvordan jeg skal lette byrden for pårørende? Det er kanskje ikke noe likestillingsministeren kan løse alene. Det er klart vi vet at kvinner tar på seg et større ansvar for både hjem og barn, og nå ser vi en generasjon kvinner, som kanskje både undertegnede og representanten tilhører, som også får eldre foreldre. Måten å løse det på er nettopp å snakke om likestilling, både i hjemmet og i arbeid – det å dele på byrden når det gjelder det å være utearbeidende, men også hjemmearbeidende, det å gi også mennene en plass i det likestillingsspørsmålet som handler om å ta vare på både barn, hjem og eldre. Jeg tror vi må legge til rette for at man har en god pårørendepolitikk, men likestillingsministeren kan ikke svare på det spørsmålet som kom over bordet nå.

Tage Pettersen (H) []: Statsråden brakte selv barneloven på banen. Den hører jo til et annet departement, men er absolutt relevant for likestillingen. Det regjeringen sendte på høring i mai i fjor, var at delt bosted skulle være hovedregelen i barneloven, og det sa flere av Arbeiderpartiets representanter i mediene også så sent som i desember 2024. Når loven nå foreligger, har man landet på det man kaller delt foreldreskap. Og som jeg sa i mitt hovedinnlegg, anser jeg det som å gå et skritt tilbake i forhold til det som har vært utgangspunktet og egentlig lovnaden fra et bredt politisk flertall på Stortinget, sågar også Arbeiderpartiet. Så spørsmålet til statsråden er om statsråden er enig i at det er et tilbakeskritt, og kan hun kanskje si litt om hvilke vurderinger regjeringen har gjort i forhold til at man har gått bort fra det man sendte på høring, og har landet på delt foreldreskap.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: At man sender noe på høring, betyr ikke at man da sier at det skal gjøres akkurat slik som man sender det på høring. Hele poenget er nettopp å høre saken, og så trekker man noen konklusjoner basert på det.

Jeg mener man går et viktig steg i den nye barneloven. Nå ligger den til behandling i Stortinget. Vi er veldig klar over at vi er en regjering som må søke flertall i Stortinget. Det som er viktig i forslaget til ny barnelov, er nettopp at man sørger for et likestilt foreldreskap i denne barneloven. Der gjør vi et grep som ikke bare skaper bedre likestilling for menn, men også at hensynet til barna blir ivaretatt, at de har rett til samvær og også tilhørighet til begge foreldrene etter et samlivsbrudd.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Irene Ojala (PF) []: I dag kan vi gratulere NRK med 100 år. For 100 år siden var kanskje ideen at NRK skulle gjøre Norge til et nyhetsrike. Allerede ni år senere, i 1934, ble det første distriktskontoret for NRK bygd i Vadsø i Finnmark.

Folk i Finnmark fikk aldri vite den egentlige grunnen til at Vadsø fikk det første distriktskontoret. Den finske innvandringen til Øst-Finnmark ble sett på som en trussel mot norsk selvstendighet, og myndighetene mente at befolkningen i Finnmark manglet et nasjonalt sinnelag.

Med det som bakgrunn sier jeg takk til kultur- og likestillingsministeren for redegjørelsen om regjeringens likestillingspolitikk. Det er imidlertid interessant å se hva som er sagt om samme sak tidligere i denne regjeringsperioden.

Tidligere kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen sa i 2022 at dagens regjering vil at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Det var det året staten skulle starte oppryddingen i Fosen-saken og i de menneskerettighetsbrudd som Høyestrett mente staten hadde begått overfor reindriftssamene på Fosen.

I juni samme år kom sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Stortinget ba om unnskyldning for den uretten staten hadde gjort mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. Til og med jeg ba om unnskyldning, og jeg hadde aldri vært her før. Det store spørsmålet er: Hvordan har regjeringen siden da faktisk fokusert på likestilling mellom våre folk i Finnmark, mellom samer, kvener og norskfinner på den ene siden og storsamfunnet på den andre siden? Jeg lar det henge litt i luften.

I sin redegjørelse om regjeringens likestillingspolitikk viste ministeren til tre punkter. Det ene var handlingsplan mot hets og diskriminering av samer, det andre var oppfølging av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, og det tredje var en handlingsplan for å styrke kvensk språk og utrede et nasjonalt kompetansesenter som skal følge hele prosessen.

Jeg synes alle disse tre punktene er svært viktige, men jeg vil bare minne om at Norge skulle være et foregangsland når det gjaldt urfolks rettigheter, og så er det slik at om en uke fra i dag, tirsdag 6. mai, skal vi behandle elektrifiseringen med landstrøm til Melkøya. 72 pst. av den flerkulturelle befolkningen i Finnmark har altså sagt klart nei til elektrifiseringen. Allikevel overkjøres vi, og vi vet at vi vil få nye rettssaker à la Fosen-saken.

I Norge skal alle stille på like fot og leve som vi vil, trygt og fritt. Det er det som er likestilling, sa statsråden. Ordene er igjen riktige, men mange i Finnmark kjenner seg ikke igjen når ordene skal gjøres til aktiv handling. Igjen minner jeg om den tidligere likestillingsministerens ord, og mitt spørsmål er: Hva mener man finnmarkinger har oppnådd – hva kjenner vi på når det er snakk om likestilling, blir vi møtt av dagens regjering når det gjelder det?

Karianne B. Bråthen (A) []: Likestilling handler ikke bare om prinsipper. Det handler om liv, kropp, arbeid og å få være seg selv hele livet. Derfor har jeg lyst til å bruke dette innlegget til å løfte en gruppe som altfor sjelden nevnes i likestillingsdebatten, kvinner over 45 år.

Gjennom mitt arbeid møter jeg mange av dem, kvinner med lang erfaring, høy arbeidsmoral og sterke faglige kvalifikasjoner, kvinner som i årevis har vært ledere, spesialister og bærebjelken i arbeidslivet, men som plutselig begynner å tvile på seg selv når kroppen endrer seg. Overgangsalderen kommer ikke med fanfarer, den kommer med hetetokter, søvnmangel, angst, utmattelse, konsentrasjonsvansker og en følelse av å ikke strekke til. Mange av disse damene biter tennene sammen – de sykmelder seg ikke før de må, for terskelen er høy. Men til slutt gjør man nettopp det, sykmelder seg, slutter i jobben eller trekker seg tilbake, og det er ikke tilfeldig. Kvinner over 45 år har i dag det høyeste sykefraværet i arbeidslivet. Det er ikke de som svikter, det er systemet som ikke er laget for kroppslige og hormonelle svingninger som varer over tid. Arbeidslivet er fremdeles bygget på mannlige normer, på en kropp som er jevn og flat og ikke psykisk og variabel.

Vi har snakket mye om rekruttering og likestilling ved inngangen til arbeidslivet, men nå må vi også snakke om hvordan vi beholder kvinner inne i arbeidslivet hele livet. Vi må våge å se og anerkjenne kvinners psykiske liv, også etter 45 år. Det må bli en av de neste store likestillingskampene, at kvinner ikke presses ut i stillhet, men får muligheten til å bidra, utvikle seg og leve et godt helt liv. Vi går inn i en tid med økende behov for både kompetanse og arbeidskraft. Vi har ikke råd til å miste disse damene. Vi trenger deres erfaring, klokskap og trygghet, og ikke minst som rollemodeller for de unge som kommer etter.

Samtidig må vi ikke glemme at kvinners rettigheter er under press, også globalt. Vi ser det i store og tidligere ledende demokratier – retten til egen kropp, retten til å være kvinne og retten til frihet og mangfold svekkes. Det gjør det enda viktigere at vi her i Norge tør å gå foran, at vi ikke bare måler likestilling i styrer og startfasen, men i hele livsløpet. Likestilling handler om å kunne delta. Et arbeidsliv som knekker kvinner midt i livet, er ikke likestilt. Nå må vi skape et arbeidsliv som faktisk ivaretar et psykisk liv. Vi må stille krav til strukturene, ikke til kvinnene. Det er ikke de som skal tilpasse seg et trangt arbeidsliv, det er arbeidslivet som må utvides for å romme hele livet – for kvinner, for menn, for skeive, for alle. For likestilling må merkes i kropp, liv og arbeid.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.

Votering, se tirsdag 6. mai
Forrige kapittel
Neste kapittel