Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:05:46] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et representantforslag fra representanter i Rødt om opprettelse av et statlig mineralselskap. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i behandling av saken.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at kritiske råmaterialer er avgjørende for industriell teknologi, og at etterspørselen etter kritiske råmaterialer vil fortsette å øke. I dag er Norge og Europa avhengig av import for å dekke egne behov for råmaterialer og sjeldne jordartsmineraler. Det er av stor strategisk, industriell og etisk betydning at man blir mer selvforsynt med råmaterialer. Mye utvinning av sjeldne jordartsmineraler foregår i deler av verden med langt mindre strenge helse-, miljø- og sikkerhetsregler enn i Norge og med store mangler innenfor menneske- og arbeiderrettigheter.

Komiteen påpeker at Kina i dag er totalt dominerende i produksjon av sjeldne jordartsmineraler, både innenfor egne grenser og på eier- og utvinningssiden i andre land. Strategisk avhengighet av Kina og andre stormakter er en viktig diskusjon både etisk, strategisk og sikkerhetspolitisk.

Jeg vil nå redegjøre nærmere for Fremskrittspartiets syn i saken og regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine.

Komiteen inviterte til skriftlig høring i saken og mottok tre høringsinnspill. Det var kun Nome kommune som oppfordret til å vurdere opprettelse av et deleid statlig mineralselskap som kunne bidra til langsiktig og bærekraftig utvikling av næringen. De to andre høringsinnspillene, fra Utmarkskommunenes Sammenslutning og Norsk Bergindustri, var negative til en slik løsning.

Fremskrittspartiet tror ikke et statlig eid mineralselskap er den riktige veien å gå, men at vi må ha en mer aktiv statlig myndighet som først og fremst kan bidra og tilrettelegge for investeringer og verdiskaping i norsk mineralnæring gjennom bedrede rammevilkår, framfor etablering av et statlig mineralselskap. Fremskrittspartiet mener gode rammevilkår for mineralnæringen med raske konsesjonsbehandlinger og søknadsprosesser er den viktigste forutsetningen for å bygge opp en sterk mineralnæring.

Vi er fornøyd med at vårt forslag om å be regjeringen se på muligheten for økt nordisk samarbeid om utvinning og foredling av mineraler og forskning og utvikling for å begrense miljøutfordringene får tilslutning fra en enstemmig komité og blir vedtatt her i dag. Vi skulle gjerne sett at flere av våre forslag fikk flertall, det ville vært veldig positivt for norsk mineralnæring.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Tobias Hangaard Linge (A) [10:09:02]: Norge har en stolt historie som bergverksnasjon. Mange steder, som Røros, Løkken og Sulitjelma, oppsto som følge av utstrakt gruvevirksomhet. Det har bidratt til yrende lokalsamfunn og lokal verdiskaping mange steder i landet.

Tross vår stolte historie har mye av verdens mineralproduksjon blitt flyttet ut av Europa, og i dag står Kina for omtrent 70 pst. av utvinningen av sjeldne jordarter og kontrollerer i stor grad prosesseringen av disse. Framover vil behovet for mineraler bare øke. I all teknologien vi omgås med hver eneste dag, og ikke minst i den grønne energiomstillingen vi står midt oppe i, er tilgangen på mineraler helt avgjørende. Det er ikke til å stikke under stol at tilgangen på mineraler er sårbar når store deler av verdens produksjon av sjeldne jordarter kommer fra ett enkelt land. Derfor har denne regjeringen vært veldig tydelig på at vi ønsker en storstilt satsing på norsk mineralindustri, nettopp for å sikre tilgangen på de mineralene vi så sårt trenger.

Heldigvis er Norge i en særklasse med svært rik berggrunn over store deler av landet. For å trekke fram et eksempel har vi Fensfeltet, som anslås å inneholde Europas største forekomst av sjeldne jordarter. Da sier det seg selv at dette er et fortrinn Norge bør benytte seg av. Dette tror jeg imidlertid de fleste partiene på Stortinget er helt enige om, nemlig mer mineralproduksjon i Norge.

For oss i Arbeiderpartiet er det viktigste at vi får flere bærekraftige mineralprosjekter i gang. Dagens lovverk har gjort det krevende å få det til. Med en saksbehandlingstid som i enkelte tilfeller overskrider ti år, sier det seg selv at det er krevende å stable sammen gode prosjekter med tilstrekkelig finansiering. Regjeringen har lagt fram en mineralstrategi, der ambisjonene for næringen framheves, og nå følger vi opp med en ny minerallov, som er varslet lagt fram for Stortinget før påske. Målet med en ny lov er bl.a. å sikre et klarere og mer forutsigbart rammeverk, og en saksbehandlingstid som er overkommelig. Klarer vi det, imøtekommer vi langt på vei det næringen selv sier er kritisk for å få i gang prosjekter.

Det er viktig for meg å understreke at Arbeiderpartiet ikke lukker døren for et statlig mineralselskap. Vårt syn er imidlertid at mindretallet som støtter forslaget, forhåndskonkluderer på at statlig mineralselskap er det beste verktøyet for å få flere mineralprosjekter i gang og sikre tilstrekkelig med nasjonal kontroll, uten at det er utredet eller dokumentert på noen måte. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er prematurt å opprette et statlig mineralselskap før vi har lagt fram en ny minerallov, og før vi har fått utredet hvilke andre virkemidler som er best egnet for å støtte opp under flere mineralprosjekter.

Sveinung Stensland (H) [10:12:05]: Norge har en stolt gruvetradisjon, og jeg tror nok at hvis vi ikke også hadde vært en stolt oljenasjon, ville vi ha vært en enda større gruvenasjon i dag. Det er lenge siden sist vi åpnet en ny gruve i Norge, og Høyre ser fram til den nye mineralloven. Det er et viktig arbeid, og den store diskusjonen om norsk mineralnæring kommer nok der. Det er flott at Rødt tar opp dette initiativet, men Høyre er ikke for et statlig mineralselskap – det er vi ikke.

Gjennom historien har vi mange samfunn som rett og slett bare har eksistert på grunn av gruvene. Man har Sydvaranger som er veldig viktig, man har Sulitjelma, og Fensfeltet kan bli sånn. I forbindelse med min region består Frihetsgudinnen i New York av kobber som er utvunnet på Karmøy; Vigsnes gruver lå et steinkast fra Haugesund lufthavn. Gruvehistorien i Norge er altså veldig stor.

Flere plasser ser vi at det er stor lokal og til dels nasjonal uro rundt etableringen av nye gruver. Ett eksempel er i Dalane helt sør i Rogaland, der det er et svært gruveprosjekt på gang, og det er veldig mye lokal motstand. Noe av motstanden handler om at lokalbefolkningen ikke føler at de får noe igjen for at de ofrer store naturverdier og ressurser. Det er snakk om landbruk som må legge ned, og at folk må flytte.

Derfor har vi i Høyre lagt inn et løst forslag, som er til forveksling likt mindretallsforslag nr. 4 i innstillingen, som handler om at vi må utrede hvordan kommunene kan sitte igjen med en større del av verdiskapingen knyttet til mineralvirksomhet, og da selvfølgelig også gruvevirksomhet. Jeg håper derfor at de som står bak forslag nr. 4, kan støtte vårt forslag, som ikke går så langt når det gjelder produksjonsavgift, og som jeg med dette tar opp.

Utover det ser vi virkelig fram til mineralloven. Vi skal ha en konstruktiv tilnærming til den, for dette er viktig. Det ser vi ikke minst i verdensbildet i dag, der mineralrettigheter er det som er på bordet når vi nå diskuterer en fredsløsning i Ukraina.

Erling Sande (Sp) [10:14:26] (leiar i komiteen): Rik tilgang på naturressursar og – kanskje like viktig – ei forvaltning av desse på ein langsiktig og berekraftig måte til gagn for fellesskapet er viktig grunnar til at vi har klart å skape eit av samfunna i verda med høgast levestandard.

For Senterpartiet har det vore viktig med nasjonal kontroll, norsk eigarskap og ei berekraftig forvaltning av ressursane våre. Det handlar om å ha ein aktiv politikk for å byggje kunnskap og kompetansemiljø, sikre sysselsetjing og sørgje for ei rettferdig fordeling av verdiskapinga. Eit blikk ut i verda viser oss at desse prinsippa står seg godt også i eit langsiktig perspektiv.

Norsk bergverks- og mineralnæring har ei lang historie og har i periodar vore meir sentral enn ho er i dag. Likevel skjer det viktig mineralutvinning fleire stader rundt om i landet også no. Verdiane som ligg i mineral og sjeldne jordartar får stadig større betydning og merksemd. Det er ingen tvil om at minerala er ein avgjerande innsatsfaktor i teknologiske produkt som verda i stadig større grad blir avhengige av. At kontrollen av desse ressursane er samla på få land sine hender, er krevjande, både etisk, strategisk og tryggleikspolitisk.

Det er difor viktig både for Noreg og for Europa i større grad å kunne bli sjølvforsynte med sentrale råvarer. Difor er mineralnæringa ei viktig framtidsnæring for landet vårt. Vi kan auke både sysselsetjinga, verdiskapinga og bidra til grøn teknologi. Det blir ikkje noka grøn omstilling utan mineralressursar. I ei verd med auka utryggleik og nødvendig satsing på forsvaret er også minerala ein nøkkelfaktor.

Samla tilseier dette at vi må leggje meir vekt på kartlegging og utvikling av sjeldne jordartar framover. Vi har viktige ressursar på norsk territorium, og Fensfeltet, som er omtala i forslaget, er eit godt døme på det.

Skal vi sikre auka verdiskaping i mineralnæringa, må vi sikre gode rammevilkår. Ikkje minst handlar det om effektive søknads- og konsesjonsprosessar og eit føreseieleg lov- og regelverk. Vi får i dag dessverre signal frå næringa om at mange av konsesjonsprosessane innanfor dette området tek altfor lang tid. Eg forventar at regjeringa og næringsministeren vil gripe fatt i dette og kome med forslag til forbetringar. Verkemiddelapparatet vi har innanfor næringsutvikling, må ha verktøy for satsingar innanfor dette området.

For Senterpartiet er det også viktig å understreke at utviklinga i mineralnæringa må skje i tett samarbeid med grunneigarar, lokalsamfunn og kommunar. Verdiskapinga må gje betydelege ringverknader for lokalsamfunna for å sikre både legitimitet for aktiviteten og også aktivitet, bukvalitet og rekruttering til dei lokalsamfunna der ressursane ligg.

Satsing på utvinning av mineral og sjeldne jordartar er ofte svært kapitalkrevjande, særleg i oppstartfasen, og i dag er ein stor del av norsk mineralnæring eigd av større utanlandske selskap. Senterpartiet meiner at etablering av eit norsk statleg mineralselskap kan bidra positivt i partnarskap med det private for å setje i gang utvinning, men også for å drifte mineralutvinning og vidareforedling av ressursane. Vi trur etableringa av eit slikt selskap vil kunne vere utløysande for nye prosjekt, bidra til å byggje viktig kunnskap og sikre at delar av verdiskapinga kjem fellesskapet til gode.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet, SV og Raudt.

Lars Haltbrekken (SV) [10:17:55]: Da Norge fant oljen på slutten av 1960-tallet, ble det raskt opprettet et statlig oljeselskap, Statoil. Dette sikret at det var fellesskapet som fikk inntektene fra oljeressursene og hadde sterk kontroll over det – i motsetning til mange andre land, hvor inntektene gikk til private.

Vannkraftutbyggingen i Norge har vært organisert på samme måte. Der eies 90 pst. av produksjonen av det offentlige, enten det er stat, fylke eller kommune. Det har gitt fellesskapet, staten, fylkene og kommunene, viktige inntekter som vi bruker på vår felles velferd.

Gjennom et statlig mineralselskap vil vi ha større kontroll på den mineralutvinningen som skal skje, og som vi er avhengig av framover. Vi kan gjennom et statlig selskap sikre at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig og skånsom måte, og at det er en langsiktig strategi bak utvinningen, istedenfor en tøm-og-røm-strategi, som vi har sett fra en del private selskap, og som vil være til stor skade for naturen, og som også gjør at selskapene bare skummer fløten og lar mye av ressursene bli liggende igjen.

Sammen med Fremskrittspartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne foreslår vi i dag også at det opprettes et miljøfond som skal finansieres av mineralselskapene, og som skal brukes til opprydding etter endt drift.

Vi sliter i dag fortsatt med store miljøproblem fra tidligere tiders gruvedrift. Selskapene som drev gruvene, har forlatt åstedet og overlatt regningen for oppryddingen til staten. Det er plasser i Trøndelag der vi sliter med alvorlige avrenning. Det samme gjelder de gamle gruvene på Røros samt Løkken. I Innlandet har vi Folldal, og vi mange andre plasser i Norge som har sterk forurensning.

Gjennom et statlig selskap vil vi sørge for at mye av fortjenesten kommer fellesskapet til gode. Vi får bedre kontroll på hvordan utvinningen skal skje, og vi vil sette i gang en produksjon av metaller og mineraler som er til beste for fellesskapet.

Jeg tar med det opp forslaget fra SV.

Geir Jørgensen (R) [10:21:10]: I forbindelse med denne saken og det forslaget vi i Rødt har lagt fram, bør vi egentlig stille følgende spørsmål: Hvorfor har vi ikke allerede et statlig mineralselskap? Vi har jo gjort oss noen erfaringer etter over 100 år som industrinasjon. Vi vet hva som har fungert for landet vårt, lokalsamfunnene og arbeidsplassene rundt omkring. Det er en langsiktig og planmessig industripolitikk til fellesskapets beste. Oljen tok vi kontroll over da det var nødvendig, og kraften eide vi selv, og det vi ikke eide selv, nasjonaliserte vi på det tidspunktet det var nødvendig å gjøre det. Dette rammeverket står seg ennå, selv om det ikke helt perfekt.

Når det gjelder norske mineraler og metaller, har vi lovgrunnlaget for en del av dette allerede på plass. Alle metaller av en viss tyngde tilhører etter loven Kongen, men i dag er det også fellesskapet som eier dem, enten det er gull, sølv, kobber eller jern.

Når det gjelder sjeldne jordarter, har vi ikke det regelverket på plass. Der er det et helt annet regelverk. Når vi ser på den geopolitiske situasjonen i dag, hva var det første Donald Trump gjorde da han kom inn i den russisk-ukrainske krigen? Jo, han reiste på røvertokt til Ukraina for å sikre seg landets strategiske ressurser når det gjaldt sjeldne jordarter. Så det haster å komme inn i et spor som handler om metallutvinning og gruvedrift på fellesskapets grunn.

Jeg merket meg Arbeiderpartiets representant som uttalte at det er prematurt å gå inn på et slikt forslag før mineralloven legges fram. Vi noterer oss det, og så ser vi fram til at det legges fram en ny minerallov, som er varslet fra regjeringen, og har forhåpninger til den videre prosessen med det.

Jeg vil advare mot tanken om et statlig investeringsfond. Vi kan ikke ta risikoen med den internasjonale gruvekapitalen. Hvis man følger sporene deres rundt omkring i verden, ser vi at menneskerettsbruddene er mange og ofte brutale. Så vi vil ha et statlig eierskap.

Med det anbefaler jeg de forslagene som Rødt står inne i.

Ola Elvestuen (V) [10:24:28]: Det er ikke tvil om at tilgangen på kritiske råmaterialer og mineraler er avgjørende viktig for utviklingen og produksjonen av ny teknologi, som igjen er nødvendig for å ta tak i de største problemene vi står overfor. Men selv om vi klarer å resirkulere og gjenbruke mer av disse råvarene og mineralene enn før, vil vi likevel ha et stort etterspørselsgap i årene framover.

I dag er både Norge og Europa helt avhengige av import for å dekke behovet for og etterspørselen etter slike materialer og mineraler. Import trenger i og for seg ikke å være et stort problem, men i denne sammenheng er det ensbetydende med at utvinning og kontroll med denne type materialer foregår særlig i ett land vi helst ikke vil gjøre oss mer avhengige av, nemlig Kina. I et geopolitisk perspektiv er det viktig at både Norge og Europa blir mindre avhengige av Kina, og det er derfor viktig å utvikle en mineralnæring i Norge og andre europeiske land, og at vi klarer å gjøre dette på en bærekraftig og økonomisk forsvarlig måte. Derfor er Venstre mot mineralutvinning på havbunnen, men for å gjøre det på fastlandet der det ligger til rette for det.

Det er, som vi alle vet, kartlagt store forekomster av sjeldne jordarter i Fensfeltet i Nome kommune. Det er Europas så langt suverent største forekomst av sjeldne jordarter, som igjen kan bli svært viktig for utviklingen av grønn teknologi i Europa. Spørsmålet som egentlig er utgangspunktet for debatten vi har i dag, er om det er staten som skal utvikle og drive Fensfeltet.

At forslagsstillerne, Rødt og SV, er for et statlig selskap, er ikke spesielt overraskende. Mer overraskende er det at Senterpartiet plutselig har blitt en tilhenger. Særlig overraskende er det når vi vet at selskapet Rare Earths Norway har utvinningsrett til 90 pst. av forekomsten i Fensfeltet, og at de er kommet langt i arbeidet med kartlegging og utvikling og planlegger oppstart av pilotfabrikk allerede i løpet av neste år. Rare Earths Norway er et ekte norskeid, distriktsbasert selskap, som Senterpartiet altså vil nasjonalisere, og at staten heller skal opprette et eget selskap.

Mer underlig blir det når vi vet at Rare Earths Norway har inngått et samarbeid med Nome videregående skole for å utdanne framtidige medarbeidere, og med den lokale næringsforeningen for å sikre at mest mulig av verdiskapingen får størst mulige ringvirkninger lokalt. Effekten av denne politikken er at utvinningen av Fensfeltet ville blitt satt på vent, at det blir svært kostnadskrevende for staten å eventuelt ekspropriere rettighetene til Rare Earths Norway, og at det også kan bli slik at en betydelig regional verdiskapende inntekt heller tilfaller staten.

Det viktige her er at staten spiller på lag med Rare Earths Norway og legger til rette for en snarlig og bærekraftig utvinning av Fensfeltet. I den forbindelse viser jeg også til Venstres alternative statsbudsjett for 2025, der vi omprioriterte penger til dette.

Helt til slutt: Veden feil står ikke Venstre inne i flere mindretallsforslag i innstillingen som vi er for. Vi vil stemme for mindretallsforslagene nr. 1, 2, 4, 7 og 9, og i tillegg også det løse forslaget til saken.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:27:53]: La meg først bare si at jeg deler engasjementet til komiteen når det gjelder utviklingen av mineralnæringen. Det aller viktigste er jo at vi får opp flere prosjekter nå, at vi gjør dem lønnsomme, og at man kommer i gang. Derfor ser jeg veldig fram til å få lagt fram en ny minerallov, og jeg kan røpe såpass mye at jeg sier den er rett rundt hjørnet. Det er i tillegg til at vi har lagt fram en ny mineralstrategi, som også har mange viktige politikkområder vi har styrket.

Vi jobber med problemstillinger knyttet til kritiske mineraler langs flere spor. Vi har som nasjon selv utvinning og produksjon av kritiske mineraler, og vi har også et potensial for økt mineralutvinning. En sentral del av rammevilkårene for slik virksomhet er også å ha et godt samarbeid med partnerland og ikke minst allierte for å bidra til robuste verdikjeder. Derfor er jeg glad for at da jeg møtte mine nordiske kollegaer før jul, var vi enige om å styrke samarbeidet i Norden når det gjelder mineraler.

Myndighetenes viktigste ansvar når det gjelder kritiske mineraler, er å etablere gode, forutsigbare rammevilkår og regelverk. Jeg mener at et statlig eierskap også bør vurderes i lys av om det er det beste tiltaket for å nå målene, eller om det er andre tiltak som treffer bedre. Regjeringen, og heller ikke partiet jeg representerer, har sagt nei til opprettelsen av et sånt statlig selskap, men vi mener at vi er nødt til å gjøre den beslutningen på et mye bedre grunnlag enn hva vi har nå.

Mange nevner Fensfeltet, og det skjønner jeg veldig godt. Det er et utrolig spennende prosjekt jeg håper at vil lykkes. Jeg er også glad for at det er private selskaper der som tar ansvar og gjør en viktig jobb med de etablerte rettighetene de har, og ikke minst med god dialog både med kommunen og lokalbefolkningen og med berørte statlige myndigheter. Derfor var det fint å kunne foreslå Rare Earths Norways prosjekt til MSP, Mineral Security Partnership, før jul, noe også Stortinget har ønsket. I tillegg har vi gitt penger til kommunen for å legge til rette for å få framdrift i planavklaringene.

Den aller største utfordringen er at det siden forrige minerallov kom, ikke har kommet på plass noen nye prosjekter. Det er krevende, det er mange reguleringer, det er mange ting som gjør at det tar altfor lang tid å komme i gang. Vi trenger mer mineraler, vi trenger det i Norge, vi trenger det i Norden, og vi trenger det med våre partnerland. Det håper jeg vi også får lagt til rette for med ny minerallov.

Mahmoud Farahmand (H) [10:42:09]: Fensfeltet i Nome har Europas største forekomst av sjeldne jordarter, en ressurs som vi er helt avhengig av i den tiden vi lever i. Fensfeltet kan være med og bidra til å gjøre oss mindre avhengige av totalitære stater som Kina, Iran og Russland. Det kan bidra til 10 pst. av behovet til våre allierte når det kommer til sjeldne jordarter.

Det er allerede flere private selskaper på Fensfeltet, REN – Rare Earths Norway – har blitt nevnt av flere her. Det er greit å få noen fakta på plass rundt Rare Earths Norway. Rare Earths Norway er et selskap eid av to norske familier. Den ene har lokal forankring, de har drevet virksomhet i Nome og på Ulefoss i flere generasjoner. Den andre familien driver bergindustri litt lenger nord i Norge. De har også drevet i flere tiår. Dette er familier som har stor respekt i sine lokalmiljøer. Begge er opptatt av å ha verdiskaping lokalt i Nome og i Telemark, og det snakker de om på inn- og utpust. Den lokale familien sier sågar: Det viktigste for oss er å utvinne dette, men det er enda viktigere at verdiskapingen blir her, slik at vi får fotballtrenere til lokallaget, folk som er aktive i lokalpolitikken og virksomheter som er her lokalt.

Jeg må si at Støre-regjeringen både før og etter skilsmissen med Senterpartiet ikke har hatt det så travelt med å få fart på Fensfeltet. Det er litt trist å innrømme herfra. Dessverre har det som vanlig vært mer enn nok lovnader, men man har dessverre ikke levert. Etter tre og et halvt år er jeg glad for at man er i ferd med å få på plass en minerallov, men det har altså tatt tre og et halvt år og statsråden og jeg har vært i flere debatter om dette.

Så til dette Dokument 8-forslaget. Når det eneste man har er en hammer, blir alt spiker. Det samme gjelder her. Når det eneste man har er statlig eierskap, er det den eneste løsningen man ser. Når man er skeptisk og – beklager å si det – viser nærmest en forakt for privat eierskap, er det enkelt å ty til staten som en løsning for å få kontroll over kapitalen og de såkalte innsatsfaktorene.

Så mener faktisk forslagsstillerne at staten er en bedre aktør til å utvinne mineraler på Fensfeltet enn dem som allerede er der, de som har generasjoner av erfaring med utvinning av sjeldne jordarter og bergarter. Det er helt oppriktig underlig for meg.

Samtidig er det slik at i argumentasjonen framlegger man en del påstander om internasjonalt samarbeid som er litt urovekkende. Vi lever i en tid der vi er avhengig av samarbeid med våre allierte. Våre allierte er ikke en skremmende størrelse som kommer og tar oss.

Til slutt har jeg et spørsmål til statsråden: Mener virkelig Arbeiderpartiet at et statlig mineralselskap er løsningen? Jeg gleder meg til å høre hva statsråden tenker om det, for hvis det er løsningen, tenker jeg vi har en betydelig stor utfordring.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:45:16]: Fremskrittspartiet tror ikke et statlig eid mineralselskap er den riktige veien å gå, men at vi må ha en mer aktiv statlig myndighet som kan bidra først og fremst til å tilrettelegge for investering og verdiskaping i norsk mineralnæring. Fremskrittspartiet mener mineralnæringen er en viktig framtidsnæring i Norge og har stort potensial til å bli enda en viktig eksportindustri. I en globalisert industri er stabil tilgang på ulike mineraler svært viktig for produksjon av nødvendige komponenter til bruk i moderne teknologi. Vi ser nå ut til å gå inn i en periode preget av mer usikkerhet, ustabilitet og geopolitiske maktkamper. I den geopolitiske situasjonen der store deler av mineralutvinningen skjer i Kina og Afrika, og Europa er avhengig av å importere flere kritiske mineraler, er det viktig og nødvendig med en egenproduksjon av mineraler for å unngå at mineraler benyttes som et handelspolitisk pressmiddel.

Det er derfor store muligheter for utvikling av mineralutvinning i Norge som kan skape store verdier og viktige distriktsarbeidsplasser, og som samtidig vil bidra til nødvendige mineraler til moderne og grønn teknologi.

Tilgang på kapital er en utfordring, og markedet for å kapitalisere aktuelle mineralprosjekter i Norge er krevende. For at mineralnæringen kan få vekst og imøtekomme det stadig økende behovet for mineraler må vi se på nye løsninger. Vi foreslår i dag derfor å be regjeringen legge fram et forslag om etablering av et statlig mineralfond etter finsk modell. I replikkordvekslingen ønsker ikke statsråden og regjeringen å legge føringer for å få fortgang på oppstart av mineralnæringen, men endrer gjerne retningslinjer for å finansiere ulønnsomme grønne prosjekter, slik som batterifabrikker hvor man kaster gode penger etter dårlige prosjekter. Et slikt statlig kapitalfond har fungert bra i Finland, og et slikt fond vil redusere risikoen for andre investorer, vil bidra til å få fart på mineralnæringen i Norge og vil bidra til at mineralfunn utvikles til industrielle prosjekter. Jeg vil oppfordre andre partier til å se nærmere på forslag nr. 5 om et slikt fond.

Så har jeg en stemmeforklaring: Dersom vårt forslag nr. 4 faller, vil vi subsidiert støtte forslag nr. 10 fra Høyre.

Erling Sande (Sp) [10:48:11]: Det var innlegget til representanten Elvestuen frå Venstre som fekk meg til å ville ta ordet ein gong til. Det kan vere krevjande å gå inn i ein debatt på vegner av ein kollega og dermed kome inn i ein debatt i ein annan komité, men ein må i alle fall lese innstillinga dersom ein skal gå til frontalangrep på andre parti. Det står ingenting i denne innstillinga om at Senterpartiet vil nasjonalisere dei private selskapa. Det er heller inga konkret oppfølging av korleis ein skal organisere utvinninga av Fensfeltet, slik ein kan få inntrykk av frå innlegget til Venstre. Då er det sagt.

Sidan eg har ordet, er det òg freistande å utfordre Venstre – for så vidt Høgre også – på det faktum at det er eit stort utanlandsk eigarskap i norsk mineralnæring i dag. Det må jo vere eit mål at det er eit sterkare norsk engasjement og eit sterkare norsk eigarskap også når det gjeld denne viktige naturressursen. Då er det ikkje feil å vektleggje at ein må søkje etter reiskap for det. Eit statleg selskap kan vere ein slik reiskap. Vi har som nasjon brukt det innanfor petroleumsnæringa og energinæringa. Så eg er litt overraska over at det blir møtt på ein slik himmelfallande måte her i dag.

Vi bur i ei verd der dei marknadsliberalistiske prinsippa, som enkelte parti i denne salen omfamnar veldig tett, ikkje blir følgde på ein rasjonell måte verda over. Det er statar som brukar eigarskap og andre verktøy for å sikre seg kontroll med naturressursar – langsiktig, over tid og i andre land. I eit slikt bilde må vi, som norske politikarar, også tenkje langsiktig og strategisk på korleis vi har kontroll over viktige råvarer. I eit slikt bilde synest eg at eit statleg mineralselskap er eit slikt verktøy.

Eg er glad for at fleire av dei partia som i dag ikkje stemmer for det, i alle fall er i tenkjeboksen når det gjeld dette, og ser fram til den vidare debatten om desse viktige spørsmåla.

Jone Blikra (A) [10:50:39]: Hvis man er veldig raus, og det skal man jo være, høres det i stort ut som at de fleste partiene har den samme bekymring og det samme ønsket om både å lage gode regler og å ta hånd om en viktig naturressurs. Det er vi som bor i Telemark, veldig glad for, men vi trenger en ny minerallov. Den kommer, og den er varslet. Et lovforslag, med høring og debatt, både i denne salen og i komiteer, sikrer at vi får den grunnmuren som er helt nødvendig før vi konkluderer i store, prinsipielle avgjørelser.

Nome kommune er smertelig godt kjent med hva uklare regler betyr. Sikring av 5 000 tonn radioaktivt avfall ved Søve gruver fant sin løsning i går, etter 60 år, ved å bygge en betongbeholder til 100 mill. kr. Å sikre et godt lovverk og et moderne og gjennomtenkt rammeverk er den beste måten å hensynta både lokale og nasjonale forhold på.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:52:05]: Dette er en viktig sak. Å sikre nasjonal kontroll over naturressursene våre, til nytte for lokalsamfunn og nasjon, har vi svært gode erfaringer med i Norge. Fensfeltet i Nome kommune, som mange har snakket om, har Norges største kjente forekomst av sjeldne jordarter – ressurser som er avgjørende for grønn teknologi, forsvar og industriell utvikling. Fensfeltet representerer ikke bare en enorm økonomisk mulighet, men også en strategisk ressurs som må forvaltes i nasjonens interesse. Det er derfor synd at flertallet i næringskomiteen ikke støtter forslaget om å få på plass et nasjonalt mineralselskap, og med det på mange måter signaliserer at nasjonal kontroll og eierskap ikke er så viktig. Når ny minerallov kommer, må det på plass – noe annet ville være et alvorlig feilgrep.

Vi i Senterpartiet er godt fornøyd med de selskapene som i dag er engasjert på Fensfeltet, og vi mener staten skal jobbe godt sammen med private aktører for å realisere utvinningen av feltet. Men dette er en prinsippsak. Dersom vi lar markedskreftene styre alene, risikerer vi at utenlandske aktører får avgjørende innflytelse over verdifulle mineralressurser. Markedet for sjeldne og kritiske mineraler er svært viktig i internasjonal sammenheng. Som mange har pekt på, har Kina stålkontroll på og dominerer på det globale markedet. EU jobber aktivt for å sikre kontroll over kritiske mineraler. Det gjør også Kina og USA, som vi vet. Norge kan ikke stå igjen som en råvareleverandør uten strategisk innflytelse over egne ressurser. Det går ikke.

Senterpartiet har alltid stått for nasjonal råderett, og vi i Telemark har et særlig ansvar for å sikre at Fensfeltet og andre mineralressurser forblir på norske hender. Vi må sørge for at det kommer nok kapital til å reise dette prosjektet, og jeg kan ikke se hvordan det skal kunne skje uten at staten bidrar stort, men nasjonen og lokalsamfunnet må selvfølgelig da sitte igjen med gevinst.

Avslutningsvis vil jeg si at Senterpartiet støtter forslag nr. 10, fra Høyre.

Geir Jørgensen (R) [10:54:28]: Når vi i Rødt legger fram dette forslaget om et statlig mineralselskap, er det ikke for å gi full gass til å drive ut alt vi har og alt vi kjenner til av metaller og mineraler i Norge. Når vi gjør det, er det fordi vi ser behovet for en langsiktig og samfunnsmessig planlegging av det vi har, og at de ressursene skal komme fellesskapet til gode. Det er viktig for oss i Norge og resten av verden at vi klarer å minimere behovet for oppstart av nye gruver. Dette er planetens lagerressurser, og de kan utvinnes bare én gang. Heller enn å gå etter disse ressursene må vi i større grad rigge samfunnet slik at vi klarer å resirkulere mest mulig, og får et samfunn som i mindre grad krever åpning av flere gruver og med det rasering av naturen vår.

Vi må også se på hvordan industribyggingen i Norge ser ut i 2025. For noen få år siden var Kjell Inge Røkke og sønnen i Narvik. De skulle etablere Aker Horizons, og det skulle bli vekst og utvikling. De skulle investere 50 mrd. kr i dette lokalsamfunnet, og lokalsamfunnet skulle stille opp. Hva ble resultatet? Jo, de stakk av. De hadde blåst opp sine egne aksjeverdier på børsen. Da var de fornøyde, og da dro de. Det samme så vi i Mo i Rana, når det gjaldt batterifabrikker. Der hadde samfunnet og fellesskapet stilt opp med milliarder i garantier og kommune og fylkeskommune med millioner for å tilrettelegge. Hva ble resultatet? Jo, nøyaktig det samme. Da børsverdiene var blåst tilstrekkelig opp, stakk de av. De dro til Sveits, og der sitter noen av dem og klager.

Slik kan vi ikke bygge industri. Dette har vært utprøvd, og det har feilet. Det vi vet kan bygge ny industri, er et langsiktig eierskap på fellesskapets grunn. Som flere har vært inne på: Med den situasjonen vi har i verden i dag, har det aldri vært viktigere at vi klarer å ta kontrollen over de ressursene. Det vi skal utvinne, skal vi gjøre på fellesskapets grunn.

Til slutt vil jeg advare mot forslaget om å etablere et statlig mineralfond etter finsk modell. Slik det ser ut og med bakgrunn i de eksemplene jeg har nevnt her, vil jeg si følgende: Hvis vi skal gå inn med fellesskapets midler og ta risikoen fra disse spekulantene, kommer vi oss ingen vei. Nå må vi ta kontroll over vår egen industri og våre egne ressurser. Vi kjenner til hva som har gått bra i norsk historie: Vi må eie det selv.

Mahmoud Farahmand (H) [10:57:39]: Senterpartiet uttrykker en viss bekymring for privat eierskap i Norge. Det er litt hyggelig at man gjør det, men det burde man kanskje ha tenkt på når man hadde finansministeren i tre og et halvt år og gjorde forutsetningene for norsk eierskap ganske uforutsigbare, og skrudde alle skattene opp i været. Der har Arbeiderpartiet fulgt opp på en ganske god måte. Dette bidrar ikke til å skape norsk privat eierskap. Når da løsningen blir å skattlegge privat eierskap og så be om et statlig selskap, blir det veldig underlig for meg.

Virkemiddelapparatet snakkes det mye om her. Vi har allerede ganske mange virkemidler Det er snakk om å omdirigere dem, slik at vi også kan støtte opp under innsatsfaktorene til de industrielle endringene vi ønsker. Industrielle endringer kommer ikke til av seg selv.

Alle mineraler som ligger i bakken, tilhører i utgangspunktet staten. Det er til forskjell fra mye annet som man tar opp som eksempler her.

Det snakkes mye om nasjonalt eierskap, og man beskriver mye av dette som en nesten lovløs tilstand. Vi har lover som regulerer dette. Hvis en innsatsfaktor blir ansett å være en kritisk innsatsfaktor for å understøtte nasjonale sikkerhetsbehov, vil det også underlegges reguleringer og lov, og man kan sette krav til eierskap i selskaper som skal utvinne og prosessere disse mineralene. Det samme vil gjelde forskjellige jordarter, og det samme vil gjelde på Fensfeltet.

Jeg må igjen si at jeg snakker mye om Fensfeltet her, for Fensfeltet og de aktørene som er her, skiller seg i betydelig grad fra de bekymringene som Geir Jørgensen fra Nord-Norge beskriver fra Finnmark, Narvik og det som er. Flere av de eierne som er på Fensfeltet, er lokale. De har vært der i generasjoner, og de kommer nok til å bli der i generasjoner også.

Til slutt: Når det gjelder prosessering, er allerede REN og andre aktører på Fensfeltet i dialog med Herøya industripark om å finne muligheter til å kunne prosessere deler av det som utvinnes på Fen, på Herøya før det sendes videre ut i verden.

Helt til slutt: Telemark har drevet med eksport siden vikingtiden, og det var ikke vikingkultur de eksporterte, det var faktisk bergarter da også. Det er altså viktig å ha med seg at det er en lang kultur for mineralutvinning i Telemark, og vi klarer nok å bære den arven videre på en god måte.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:00:07]: Jeg vil starte med å vise til representanten Farahmands innlegg – ikke det siste, men innlegget før der – om en ny minerallov, og minne representanten på at de tross alt hadde åtte år på å gjøre noe med det da de satt i regjering. Det er symptomatisk for en del partier at når man ikke lenger sitter ved makten, blir man blott veldig utålmodig. Nå kommer det en ny minerallov. Det tar tid å lage et godt lovverk, men jeg tror at det kommer til å bli tatt veldig godt imot av mineralnæringen selv.

Jeg mener også at mye av denne debatten baserer seg på en misforståelse av hva et statlig mineralselskap er og skal være. Det er ikke sånn at nasjonal kontroll alene sikres gjennom et statlig mineralselskap, det sikres gjennom alle andre lover og regler. I dag har oljenæringen blitt trukket fram, noe jeg synes er et godt eksempel. Det er ikke kun Equinor som driver med oljeleting på norsk sokkel. Det er et sammensurium av ulike selskaper fra ulike deler av verden som utvinner norsk olje og gass, men de er inne på et regelverk som er kontrollert hele veien fra start til slutt, og som sikrer at vi har den nasjonale kontrollen over ressursene våre. Det er også viktig å huske på når vi nå skal diskutere mineraler – ikke bare i dag, men også forhåpentligvis en god del når en ny minerallov kommer og skal debatteres her i Stortinget – at det ikke må forveksles.

Et statlig mineralselskap kan absolutt være et viktig verktøy for å få opp flere mineralprosjekter, og ikke minst for at vi kan ta en større del av verdiskapingen, men vi må ikke gå i den fella å tenke at det er et likhetstegn mellom statlig mineralselskap og nasjonal kontroll, for det er veldig mange måter vi kan sikre nettopp det på. Det kan f.eks. være gjennom det gode lovverket, men også gjennom et stadig tettere skatteregelverk som hindrer overskuddsflytting av penger til skatteparadiser, noe vi er veldig opptatt av og mener er veldig viktig.

Vi registrerer også at Høyre har kommet med et løst forslag i salen. I Arbeiderpartiet er vi selvfølgelig alltid positive til at kommuner skal kunne ta større del i verdiskapingen, og her velger vi derfor å støtte det forslaget.

Ola Elvestuen (V) [11:02:41]: Først vil jeg si at jeg er glad for at Senterpartiet ikke vil overta og ekspropriere Rare Earths Norway sine interesser og de interessene som er i Fensfeltet, og at vi da har gått for langt i vår tolkning. Men jeg vil minne om at i det forslaget, som da ikke får flertall, noe Venstre er fornøyd med, står det jo at man «ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser». Det er vel Fensfeltets betydning – det er jo et dobbelt så stort funn som noen andre funn vi har i Europa i dag, det nest største er i Kiruna – som er bakgrunnen for Venstres misforståelse, men at Senterpartiet ikke vil gjøre det, er bra.

Så er det klart at det å sikre kontroll på ressursene handler om at vi må tilrettelegge for investeringer og verdiskaping i norsk mineralnæring. Det må være gode rammevilkår. Vi bør nå definitivt få en avklaring og slutte oss til de prosessene som også er i Europa, med Critical Raw Materials Act, og selvfølgelig bruke det lovverket som vi trenger for å beholde norsk kontroll, enten det er sikkerhetslovgivning eller annet lovverk, for å sikre at vi har kontroll på disse verdikjedene, også inn mot kritiske mineraler. Og det lar seg selvfølgelig gjøre uten at en nødvendigvis har et statlig eid selskap, eller statlig selskap.

Det er engang sånn at vi har mye statlig eierskap i Norge. Fra Venstres side mener vi at det er bedre å tilrettelegge for at en har en privat drevet næring, samtidig som vi selvfølgelig skal beholde den nasjonale kontrollen over disse veldig viktige råvarene og disse veldig viktige verdikjedene.