Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:05:46] (ordfører for saken): Vi behandler i dag et representantforslag fra representanter i Rødt om opprettelse av et statlig mineralselskap. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i behandling av saken.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at kritiske råmaterialer er avgjørende for industriell teknologi, og at etterspørselen etter kritiske råmaterialer vil fortsette å øke. I dag er Norge og Europa avhengig av import for å dekke egne behov for råmaterialer og sjeldne jordartsmineraler. Det er av stor strategisk, industriell og etisk betydning at man blir mer selvforsynt med råmaterialer. Mye utvinning av sjeldne jordartsmineraler foregår i deler av verden med langt mindre strenge helse-, miljø- og sikkerhetsregler enn i Norge og med store mangler innenfor menneske- og arbeiderrettigheter.

Komiteen påpeker at Kina i dag er totalt dominerende i produksjon av sjeldne jordartsmineraler, både innenfor egne grenser og på eier- og utvinningssiden i andre land. Strategisk avhengighet av Kina og andre stormakter er en viktig diskusjon både etisk, strategisk og sikkerhetspolitisk.

Jeg vil nå redegjøre nærmere for Fremskrittspartiets syn i saken og regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine.

Komiteen inviterte til skriftlig høring i saken og mottok tre høringsinnspill. Det var kun Nome kommune som oppfordret til å vurdere opprettelse av et deleid statlig mineralselskap som kunne bidra til langsiktig og bærekraftig utvikling av næringen. De to andre høringsinnspillene, fra Utmarkskommunenes Sammenslutning og Norsk Bergindustri, var negative til en slik løsning.

Fremskrittspartiet tror ikke et statlig eid mineralselskap er den riktige veien å gå, men at vi må ha en mer aktiv statlig myndighet som først og fremst kan bidra og tilrettelegge for investeringer og verdiskaping i norsk mineralnæring gjennom bedrede rammevilkår, framfor etablering av et statlig mineralselskap. Fremskrittspartiet mener gode rammevilkår for mineralnæringen med raske konsesjonsbehandlinger og søknadsprosesser er den viktigste forutsetningen for å bygge opp en sterk mineralnæring.

Vi er fornøyd med at vårt forslag om å be regjeringen se på muligheten for økt nordisk samarbeid om utvinning og foredling av mineraler og forskning og utvikling for å begrense miljøutfordringene får tilslutning fra en enstemmig komité og blir vedtatt her i dag. Vi skulle gjerne sett at flere av våre forslag fikk flertall, det ville vært veldig positivt for norsk mineralnæring.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Tobias Hangaard Linge (A) [10:09:02]: Norge har en stolt historie som bergverksnasjon. Mange steder, som Røros, Løkken og Sulitjelma, oppsto som følge av utstrakt gruvevirksomhet. Det har bidratt til yrende lokalsamfunn og lokal verdiskaping mange steder i landet.

Tross vår stolte historie har mye av verdens mineralproduksjon blitt flyttet ut av Europa, og i dag står Kina for omtrent 70 pst. av utvinningen av sjeldne jordarter og kontrollerer i stor grad prosesseringen av disse. Framover vil behovet for mineraler bare øke. I all teknologien vi omgås med hver eneste dag, og ikke minst i den grønne energiomstillingen vi står midt oppe i, er tilgangen på mineraler helt avgjørende. Det er ikke til å stikke under stol at tilgangen på mineraler er sårbar når store deler av verdens produksjon av sjeldne jordarter kommer fra ett enkelt land. Derfor har denne regjeringen vært veldig tydelig på at vi ønsker en storstilt satsing på norsk mineralindustri, nettopp for å sikre tilgangen på de mineralene vi så sårt trenger.

Heldigvis er Norge i en særklasse med svært rik berggrunn over store deler av landet. For å trekke fram et eksempel har vi Fensfeltet, som anslås å inneholde Europas største forekomst av sjeldne jordarter. Da sier det seg selv at dette er et fortrinn Norge bør benytte seg av. Dette tror jeg imidlertid de fleste partiene på Stortinget er helt enige om, nemlig mer mineralproduksjon i Norge.

For oss i Arbeiderpartiet er det viktigste at vi får flere bærekraftige mineralprosjekter i gang. Dagens lovverk har gjort det krevende å få det til. Med en saksbehandlingstid som i enkelte tilfeller overskrider ti år, sier det seg selv at det er krevende å stable sammen gode prosjekter med tilstrekkelig finansiering. Regjeringen har lagt fram en mineralstrategi, der ambisjonene for næringen framheves, og nå følger vi opp med en ny minerallov, som er varslet lagt fram for Stortinget før påske. Målet med en ny lov er bl.a. å sikre et klarere og mer forutsigbart rammeverk, og en saksbehandlingstid som er overkommelig. Klarer vi det, imøtekommer vi langt på vei det næringen selv sier er kritisk for å få i gang prosjekter.

Det er viktig for meg å understreke at Arbeiderpartiet ikke lukker døren for et statlig mineralselskap. Vårt syn er imidlertid at mindretallet som støtter forslaget, forhåndskonkluderer på at statlig mineralselskap er det beste verktøyet for å få flere mineralprosjekter i gang og sikre tilstrekkelig med nasjonal kontroll, uten at det er utredet eller dokumentert på noen måte. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er prematurt å opprette et statlig mineralselskap før vi har lagt fram en ny minerallov, og før vi har fått utredet hvilke andre virkemidler som er best egnet for å støtte opp under flere mineralprosjekter.

Sveinung Stensland (H) [10:12:05]: Norge har en stolt gruvetradisjon, og jeg tror nok at hvis vi ikke også hadde vært en stolt oljenasjon, ville vi ha vært en enda større gruvenasjon i dag. Det er lenge siden sist vi åpnet en ny gruve i Norge, og Høyre ser fram til den nye mineralloven. Det er et viktig arbeid, og den store diskusjonen om norsk mineralnæring kommer nok der. Det er flott at Rødt tar opp dette initiativet, men Høyre er ikke for et statlig mineralselskap – det er vi ikke.

Gjennom historien har vi mange samfunn som rett og slett bare har eksistert på grunn av gruvene. Man har Sydvaranger som er veldig viktig, man har Sulitjelma, og Fensfeltet kan bli sånn. I forbindelse med min region består Frihetsgudinnen i New York av kobber som er utvunnet på Karmøy; Vigsnes gruver lå et steinkast fra Haugesund lufthavn. Gruvehistorien i Norge er altså veldig stor.

Flere plasser ser vi at det er stor lokal og til dels nasjonal uro rundt etableringen av nye gruver. Ett eksempel er i Dalane helt sør i Rogaland, der det er et svært gruveprosjekt på gang, og det er veldig mye lokal motstand. Noe av motstanden handler om at lokalbefolkningen ikke føler at de får noe igjen for at de ofrer store naturverdier og ressurser. Det er snakk om landbruk som må legge ned, og at folk må flytte.

Derfor har vi i Høyre lagt inn et løst forslag, som er til forveksling likt mindretallsforslag nr. 4 i innstillingen, som handler om at vi må utrede hvordan kommunene kan sitte igjen med en større del av verdiskapingen knyttet til mineralvirksomhet, og da selvfølgelig også gruvevirksomhet. Jeg håper derfor at de som står bak forslag nr. 4, kan støtte vårt forslag, som ikke går så langt når det gjelder produksjonsavgift, og som jeg med dette tar opp.

Utover det ser vi virkelig fram til mineralloven. Vi skal ha en konstruktiv tilnærming til den, for dette er viktig. Det ser vi ikke minst i verdensbildet i dag, der mineralrettigheter er det som er på bordet når vi nå diskuterer en fredsløsning i Ukraina.

Erling Sande (Sp) [10:14:26] (leiar i komiteen): Rik tilgang på naturressursar og – kanskje like viktig – ei forvaltning av desse på ein langsiktig og berekraftig måte til gagn for fellesskapet er viktig grunnar til at vi har klart å skape eit av samfunna i verda med høgast levestandard.

For Senterpartiet har det vore viktig med nasjonal kontroll, norsk eigarskap og ei berekraftig forvaltning av ressursane våre. Det handlar om å ha ein aktiv politikk for å byggje kunnskap og kompetansemiljø, sikre sysselsetjing og sørgje for ei rettferdig fordeling av verdiskapinga. Eit blikk ut i verda viser oss at desse prinsippa står seg godt også i eit langsiktig perspektiv.

Norsk bergverks- og mineralnæring har ei lang historie og har i periodar vore meir sentral enn ho er i dag. Likevel skjer det viktig mineralutvinning fleire stader rundt om i landet også no. Verdiane som ligg i mineral og sjeldne jordartar får stadig større betydning og merksemd. Det er ingen tvil om at minerala er ein avgjerande innsatsfaktor i teknologiske produkt som verda i stadig større grad blir avhengige av. At kontrollen av desse ressursane er samla på få land sine hender, er krevjande, både etisk, strategisk og tryggleikspolitisk.

Det er difor viktig både for Noreg og for Europa i større grad å kunne bli sjølvforsynte med sentrale råvarer. Difor er mineralnæringa ei viktig framtidsnæring for landet vårt. Vi kan auke både sysselsetjinga, verdiskapinga og bidra til grøn teknologi. Det blir ikkje noka grøn omstilling utan mineralressursar. I ei verd med auka utryggleik og nødvendig satsing på forsvaret er også minerala ein nøkkelfaktor.

Samla tilseier dette at vi må leggje meir vekt på kartlegging og utvikling av sjeldne jordartar framover. Vi har viktige ressursar på norsk territorium, og Fensfeltet, som er omtala i forslaget, er eit godt døme på det.

Skal vi sikre auka verdiskaping i mineralnæringa, må vi sikre gode rammevilkår. Ikkje minst handlar det om effektive søknads- og konsesjonsprosessar og eit føreseieleg lov- og regelverk. Vi får i dag dessverre signal frå næringa om at mange av konsesjonsprosessane innanfor dette området tek altfor lang tid. Eg forventar at regjeringa og næringsministeren vil gripe fatt i dette og kome med forslag til forbetringar. Verkemiddelapparatet vi har innanfor næringsutvikling, må ha verktøy for satsingar innanfor dette området.

For Senterpartiet er det også viktig å understreke at utviklinga i mineralnæringa må skje i tett samarbeid med grunneigarar, lokalsamfunn og kommunar. Verdiskapinga må gje betydelege ringverknader for lokalsamfunna for å sikre både legitimitet for aktiviteten og også aktivitet, bukvalitet og rekruttering til dei lokalsamfunna der ressursane ligg.

Satsing på utvinning av mineral og sjeldne jordartar er ofte svært kapitalkrevjande, særleg i oppstartfasen, og i dag er ein stor del av norsk mineralnæring eigd av større utanlandske selskap. Senterpartiet meiner at etablering av eit norsk statleg mineralselskap kan bidra positivt i partnarskap med det private for å setje i gang utvinning, men også for å drifte mineralutvinning og vidareforedling av ressursane. Vi trur etableringa av eit slikt selskap vil kunne vere utløysande for nye prosjekt, bidra til å byggje viktig kunnskap og sikre at delar av verdiskapinga kjem fellesskapet til gode.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet, SV og Raudt.

Lars Haltbrekken (SV) [10:17:55]: Da Norge fant oljen på slutten av 1960-tallet, ble det raskt opprettet et statlig oljeselskap, Statoil. Dette sikret at det var fellesskapet som fikk inntektene fra oljeressursene og hadde sterk kontroll over det – i motsetning til mange andre land, hvor inntektene gikk til private.

Vannkraftutbyggingen i Norge har vært organisert på samme måte. Der eies 90 pst. av produksjonen av det offentlige, enten det er stat, fylke eller kommune. Det har gitt fellesskapet, staten, fylkene og kommunene, viktige inntekter som vi bruker på vår felles velferd.

Gjennom et statlig mineralselskap vil vi ha større kontroll på den mineralutvinningen som skal skje, og som vi er avhengig av framover. Vi kan gjennom et statlig selskap sikre at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig og skånsom måte, og at det er en langsiktig strategi bak utvinningen, istedenfor en tøm-og-røm-strategi, som vi har sett fra en del private selskap, og som vil være til stor skade for naturen, og som også gjør at selskapene bare skummer fløten og lar mye av ressursene bli liggende igjen.

Sammen med Fremskrittspartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne foreslår vi i dag også at det opprettes et miljøfond som skal finansieres av mineralselskapene, og som skal brukes til opprydding etter endt drift.

Vi sliter i dag fortsatt med store miljøproblem fra tidligere tiders gruvedrift. Selskapene som drev gruvene, har forlatt åstedet og overlatt regningen for oppryddingen til staten. Det er plasser i Trøndelag der vi sliter med alvorlige avrenning. Det samme gjelder de gamle gruvene på Røros samt Løkken. I Innlandet har vi Folldal, og vi mange andre plasser i Norge som har sterk forurensning.

Gjennom et statlig selskap vil vi sørge for at mye av fortjenesten kommer fellesskapet til gode. Vi får bedre kontroll på hvordan utvinningen skal skje, og vi vil sette i gang en produksjon av metaller og mineraler som er til beste for fellesskapet.

Jeg tar med det opp forslaget fra SV.

Geir Jørgensen (R) [10:21:10]: I forbindelse med denne saken og det forslaget vi i Rødt har lagt fram, bør vi egentlig stille følgende spørsmål: Hvorfor har vi ikke allerede et statlig mineralselskap? Vi har jo gjort oss noen erfaringer etter over 100 år som industrinasjon. Vi vet hva som har fungert for landet vårt, lokalsamfunnene og arbeidsplassene rundt omkring. Det er en langsiktig og planmessig industripolitikk til fellesskapets beste. Oljen tok vi kontroll over da det var nødvendig, og kraften eide vi selv, og det vi ikke eide selv, nasjonaliserte vi på det tidspunktet det var nødvendig å gjøre det. Dette rammeverket står seg ennå, selv om det ikke helt perfekt.

Når det gjelder norske mineraler og metaller, har vi lovgrunnlaget for en del av dette allerede på plass. Alle metaller av en viss tyngde tilhører etter loven Kongen, men i dag er det også fellesskapet som eier dem, enten det er gull, sølv, kobber eller jern.

Når det gjelder sjeldne jordarter, har vi ikke det regelverket på plass. Der er det et helt annet regelverk. Når vi ser på den geopolitiske situasjonen i dag, hva var det første Donald Trump gjorde da han kom inn i den russisk-ukrainske krigen? Jo, han reiste på røvertokt til Ukraina for å sikre seg landets strategiske ressurser når det gjaldt sjeldne jordarter. Så det haster å komme inn i et spor som handler om metallutvinning og gruvedrift på fellesskapets grunn.

Jeg merket meg Arbeiderpartiets representant som uttalte at det er prematurt å gå inn på et slikt forslag før mineralloven legges fram. Vi noterer oss det, og så ser vi fram til at det legges fram en ny minerallov, som er varslet fra regjeringen, og har forhåpninger til den videre prosessen med det.

Jeg vil advare mot tanken om et statlig investeringsfond. Vi kan ikke ta risikoen med den internasjonale gruvekapitalen. Hvis man følger sporene deres rundt omkring i verden, ser vi at menneskerettsbruddene er mange og ofte brutale. Så vi vil ha et statlig eierskap.

Med det anbefaler jeg de forslagene som Rødt står inne i.

Ola Elvestuen (V) [10:24:28]: Det er ikke tvil om at tilgangen på kritiske råmaterialer og mineraler er avgjørende viktig for utviklingen og produksjonen av ny teknologi, som igjen er nødvendig for å ta tak i de største problemene vi står overfor. Men selv om vi klarer å resirkulere og gjenbruke mer av disse råvarene og mineralene enn før, vil vi likevel ha et stort etterspørselsgap i årene framover.

I dag er både Norge og Europa helt avhengige av import for å dekke behovet for og etterspørselen etter slike materialer og mineraler. Import trenger i og for seg ikke å være et stort problem, men i denne sammenheng er det ensbetydende med at utvinning og kontroll med denne type materialer foregår særlig i ett land vi helst ikke vil gjøre oss mer avhengige av, nemlig Kina. I et geopolitisk perspektiv er det viktig at både Norge og Europa blir mindre avhengige av Kina, og det er derfor viktig å utvikle en mineralnæring i Norge og andre europeiske land, og at vi klarer å gjøre dette på en bærekraftig og økonomisk forsvarlig måte. Derfor er Venstre mot mineralutvinning på havbunnen, men for å gjøre det på fastlandet der det ligger til rette for det.

Det er, som vi alle vet, kartlagt store forekomster av sjeldne jordarter i Fensfeltet i Nome kommune. Det er Europas så langt suverent største forekomst av sjeldne jordarter, som igjen kan bli svært viktig for utviklingen av grønn teknologi i Europa. Spørsmålet som egentlig er utgangspunktet for debatten vi har i dag, er om det er staten som skal utvikle og drive Fensfeltet.

At forslagsstillerne, Rødt og SV, er for et statlig selskap, er ikke spesielt overraskende. Mer overraskende er det at Senterpartiet plutselig har blitt en tilhenger. Særlig overraskende er det når vi vet at selskapet Rare Earths Norway har utvinningsrett til 90 pst. av forekomsten i Fensfeltet, og at de er kommet langt i arbeidet med kartlegging og utvikling og planlegger oppstart av pilotfabrikk allerede i løpet av neste år. Rare Earths Norway er et ekte norskeid, distriktsbasert selskap, som Senterpartiet altså vil nasjonalisere, og at staten heller skal opprette et eget selskap.

Mer underlig blir det når vi vet at Rare Earths Norway har inngått et samarbeid med Nome videregående skole for å utdanne framtidige medarbeidere, og med den lokale næringsforeningen for å sikre at mest mulig av verdiskapingen får størst mulige ringvirkninger lokalt. Effekten av denne politikken er at utvinningen av Fensfeltet ville blitt satt på vent, at det blir svært kostnadskrevende for staten å eventuelt ekspropriere rettighetene til Rare Earths Norway, og at det også kan bli slik at en betydelig regional verdiskapende inntekt heller tilfaller staten.

Det viktige her er at staten spiller på lag med Rare Earths Norway og legger til rette for en snarlig og bærekraftig utvinning av Fensfeltet. I den forbindelse viser jeg også til Venstres alternative statsbudsjett for 2025, der vi omprioriterte penger til dette.

Helt til slutt: Veden feil står ikke Venstre inne i flere mindretallsforslag i innstillingen som vi er for. Vi vil stemme for mindretallsforslagene nr. 1, 2, 4, 7 og 9, og i tillegg også det løse forslaget til saken.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:27:53]: La meg først bare si at jeg deler engasjementet til komiteen når det gjelder utviklingen av mineralnæringen. Det aller viktigste er jo at vi får opp flere prosjekter nå, at vi gjør dem lønnsomme, og at man kommer i gang. Derfor ser jeg veldig fram til å få lagt fram en ny minerallov, og jeg kan røpe såpass mye at jeg sier den er rett rundt hjørnet. Det er i tillegg til at vi har lagt fram en ny mineralstrategi, som også har mange viktige politikkområder vi har styrket.

Vi jobber med problemstillinger knyttet til kritiske mineraler langs flere spor. Vi har som nasjon selv utvinning og produksjon av kritiske mineraler, og vi har også et potensial for økt mineralutvinning. En sentral del av rammevilkårene for slik virksomhet er også å ha et godt samarbeid med partnerland og ikke minst allierte for å bidra til robuste verdikjeder. Derfor er jeg glad for at da jeg møtte mine nordiske kollegaer før jul, var vi enige om å styrke samarbeidet i Norden når det gjelder mineraler.

Myndighetenes viktigste ansvar når det gjelder kritiske mineraler, er å etablere gode, forutsigbare rammevilkår og regelverk. Jeg mener at et statlig eierskap også bør vurderes i lys av om det er det beste tiltaket for å nå målene, eller om det er andre tiltak som treffer bedre. Regjeringen, og heller ikke partiet jeg representerer, har sagt nei til opprettelsen av et sånt statlig selskap, men vi mener at vi er nødt til å gjøre den beslutningen på et mye bedre grunnlag enn hva vi har nå.

Mange nevner Fensfeltet, og det skjønner jeg veldig godt. Det er et utrolig spennende prosjekt jeg håper at vil lykkes. Jeg er også glad for at det er private selskaper der som tar ansvar og gjør en viktig jobb med de etablerte rettighetene de har, og ikke minst med god dialog både med kommunen og lokalbefolkningen og med berørte statlige myndigheter. Derfor var det fint å kunne foreslå Rare Earths Norways prosjekt til MSP, Mineral Security Partnership, før jul, noe også Stortinget har ønsket. I tillegg har vi gitt penger til kommunen for å legge til rette for å få framdrift i planavklaringene.

Den aller største utfordringen er at det siden forrige minerallov kom, ikke har kommet på plass noen nye prosjekter. Det er krevende, det er mange reguleringer, det er mange ting som gjør at det tar altfor lang tid å komme i gang. Vi trenger mer mineraler, vi trenger det i Norge, vi trenger det i Norden, og vi trenger det med våre partnerland. Det håper jeg vi også får lagt til rette for med ny minerallov.

Mahmoud Farahmand (H) [10:42:09]: Fensfeltet i Nome har Europas største forekomst av sjeldne jordarter, en ressurs som vi er helt avhengig av i den tiden vi lever i. Fensfeltet kan være med og bidra til å gjøre oss mindre avhengige av totalitære stater som Kina, Iran og Russland. Det kan bidra til 10 pst. av behovet til våre allierte når det kommer til sjeldne jordarter.

Det er allerede flere private selskaper på Fensfeltet, REN – Rare Earths Norway – har blitt nevnt av flere her. Det er greit å få noen fakta på plass rundt Rare Earths Norway. Rare Earths Norway er et selskap eid av to norske familier. Den ene har lokal forankring, de har drevet virksomhet i Nome og på Ulefoss i flere generasjoner. Den andre familien driver bergindustri litt lenger nord i Norge. De har også drevet i flere tiår. Dette er familier som har stor respekt i sine lokalmiljøer. Begge er opptatt av å ha verdiskaping lokalt i Nome og i Telemark, og det snakker de om på inn- og utpust. Den lokale familien sier sågar: Det viktigste for oss er å utvinne dette, men det er enda viktigere at verdiskapingen blir her, slik at vi får fotballtrenere til lokallaget, folk som er aktive i lokalpolitikken og virksomheter som er her lokalt.

Jeg må si at Støre-regjeringen både før og etter skilsmissen med Senterpartiet ikke har hatt det så travelt med å få fart på Fensfeltet. Det er litt trist å innrømme herfra. Dessverre har det som vanlig vært mer enn nok lovnader, men man har dessverre ikke levert. Etter tre og et halvt år er jeg glad for at man er i ferd med å få på plass en minerallov, men det har altså tatt tre og et halvt år og statsråden og jeg har vært i flere debatter om dette.

Så til dette Dokument 8-forslaget. Når det eneste man har er en hammer, blir alt spiker. Det samme gjelder her. Når det eneste man har er statlig eierskap, er det den eneste løsningen man ser. Når man er skeptisk og – beklager å si det – viser nærmest en forakt for privat eierskap, er det enkelt å ty til staten som en løsning for å få kontroll over kapitalen og de såkalte innsatsfaktorene.

Så mener faktisk forslagsstillerne at staten er en bedre aktør til å utvinne mineraler på Fensfeltet enn dem som allerede er der, de som har generasjoner av erfaring med utvinning av sjeldne jordarter og bergarter. Det er helt oppriktig underlig for meg.

Samtidig er det slik at i argumentasjonen framlegger man en del påstander om internasjonalt samarbeid som er litt urovekkende. Vi lever i en tid der vi er avhengig av samarbeid med våre allierte. Våre allierte er ikke en skremmende størrelse som kommer og tar oss.

Til slutt har jeg et spørsmål til statsråden: Mener virkelig Arbeiderpartiet at et statlig mineralselskap er løsningen? Jeg gleder meg til å høre hva statsråden tenker om det, for hvis det er løsningen, tenker jeg vi har en betydelig stor utfordring.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:45:16]: Fremskrittspartiet tror ikke et statlig eid mineralselskap er den riktige veien å gå, men at vi må ha en mer aktiv statlig myndighet som kan bidra først og fremst til å tilrettelegge for investering og verdiskaping i norsk mineralnæring. Fremskrittspartiet mener mineralnæringen er en viktig framtidsnæring i Norge og har stort potensial til å bli enda en viktig eksportindustri. I en globalisert industri er stabil tilgang på ulike mineraler svært viktig for produksjon av nødvendige komponenter til bruk i moderne teknologi. Vi ser nå ut til å gå inn i en periode preget av mer usikkerhet, ustabilitet og geopolitiske maktkamper. I den geopolitiske situasjonen der store deler av mineralutvinningen skjer i Kina og Afrika, og Europa er avhengig av å importere flere kritiske mineraler, er det viktig og nødvendig med en egenproduksjon av mineraler for å unngå at mineraler benyttes som et handelspolitisk pressmiddel.

Det er derfor store muligheter for utvikling av mineralutvinning i Norge som kan skape store verdier og viktige distriktsarbeidsplasser, og som samtidig vil bidra til nødvendige mineraler til moderne og grønn teknologi.

Tilgang på kapital er en utfordring, og markedet for å kapitalisere aktuelle mineralprosjekter i Norge er krevende. For at mineralnæringen kan få vekst og imøtekomme det stadig økende behovet for mineraler må vi se på nye løsninger. Vi foreslår i dag derfor å be regjeringen legge fram et forslag om etablering av et statlig mineralfond etter finsk modell. I replikkordvekslingen ønsker ikke statsråden og regjeringen å legge føringer for å få fortgang på oppstart av mineralnæringen, men endrer gjerne retningslinjer for å finansiere ulønnsomme grønne prosjekter, slik som batterifabrikker hvor man kaster gode penger etter dårlige prosjekter. Et slikt statlig kapitalfond har fungert bra i Finland, og et slikt fond vil redusere risikoen for andre investorer, vil bidra til å få fart på mineralnæringen i Norge og vil bidra til at mineralfunn utvikles til industrielle prosjekter. Jeg vil oppfordre andre partier til å se nærmere på forslag nr. 5 om et slikt fond.

Så har jeg en stemmeforklaring: Dersom vårt forslag nr. 4 faller, vil vi subsidiert støtte forslag nr. 10 fra Høyre.

Erling Sande (Sp) [10:48:11]: Det var innlegget til representanten Elvestuen frå Venstre som fekk meg til å ville ta ordet ein gong til. Det kan vere krevjande å gå inn i ein debatt på vegner av ein kollega og dermed kome inn i ein debatt i ein annan komité, men ein må i alle fall lese innstillinga dersom ein skal gå til frontalangrep på andre parti. Det står ingenting i denne innstillinga om at Senterpartiet vil nasjonalisere dei private selskapa. Det er heller inga konkret oppfølging av korleis ein skal organisere utvinninga av Fensfeltet, slik ein kan få inntrykk av frå innlegget til Venstre. Då er det sagt.

Sidan eg har ordet, er det òg freistande å utfordre Venstre – for så vidt Høgre også – på det faktum at det er eit stort utanlandsk eigarskap i norsk mineralnæring i dag. Det må jo vere eit mål at det er eit sterkare norsk engasjement og eit sterkare norsk eigarskap også når det gjeld denne viktige naturressursen. Då er det ikkje feil å vektleggje at ein må søkje etter reiskap for det. Eit statleg selskap kan vere ein slik reiskap. Vi har som nasjon brukt det innanfor petroleumsnæringa og energinæringa. Så eg er litt overraska over at det blir møtt på ein slik himmelfallande måte her i dag.

Vi bur i ei verd der dei marknadsliberalistiske prinsippa, som enkelte parti i denne salen omfamnar veldig tett, ikkje blir følgde på ein rasjonell måte verda over. Det er statar som brukar eigarskap og andre verktøy for å sikre seg kontroll med naturressursar – langsiktig, over tid og i andre land. I eit slikt bilde må vi, som norske politikarar, også tenkje langsiktig og strategisk på korleis vi har kontroll over viktige råvarer. I eit slikt bilde synest eg at eit statleg mineralselskap er eit slikt verktøy.

Eg er glad for at fleire av dei partia som i dag ikkje stemmer for det, i alle fall er i tenkjeboksen når det gjeld dette, og ser fram til den vidare debatten om desse viktige spørsmåla.

Jone Blikra (A) [10:50:39]: Hvis man er veldig raus, og det skal man jo være, høres det i stort ut som at de fleste partiene har den samme bekymring og det samme ønsket om både å lage gode regler og å ta hånd om en viktig naturressurs. Det er vi som bor i Telemark, veldig glad for, men vi trenger en ny minerallov. Den kommer, og den er varslet. Et lovforslag, med høring og debatt, både i denne salen og i komiteer, sikrer at vi får den grunnmuren som er helt nødvendig før vi konkluderer i store, prinsipielle avgjørelser.

Nome kommune er smertelig godt kjent med hva uklare regler betyr. Sikring av 5 000 tonn radioaktivt avfall ved Søve gruver fant sin løsning i går, etter 60 år, ved å bygge en betongbeholder til 100 mill. kr. Å sikre et godt lovverk og et moderne og gjennomtenkt rammeverk er den beste måten å hensynta både lokale og nasjonale forhold på.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:52:05]: Dette er en viktig sak. Å sikre nasjonal kontroll over naturressursene våre, til nytte for lokalsamfunn og nasjon, har vi svært gode erfaringer med i Norge. Fensfeltet i Nome kommune, som mange har snakket om, har Norges største kjente forekomst av sjeldne jordarter – ressurser som er avgjørende for grønn teknologi, forsvar og industriell utvikling. Fensfeltet representerer ikke bare en enorm økonomisk mulighet, men også en strategisk ressurs som må forvaltes i nasjonens interesse. Det er derfor synd at flertallet i næringskomiteen ikke støtter forslaget om å få på plass et nasjonalt mineralselskap, og med det på mange måter signaliserer at nasjonal kontroll og eierskap ikke er så viktig. Når ny minerallov kommer, må det på plass – noe annet ville være et alvorlig feilgrep.

Vi i Senterpartiet er godt fornøyd med de selskapene som i dag er engasjert på Fensfeltet, og vi mener staten skal jobbe godt sammen med private aktører for å realisere utvinningen av feltet. Men dette er en prinsippsak. Dersom vi lar markedskreftene styre alene, risikerer vi at utenlandske aktører får avgjørende innflytelse over verdifulle mineralressurser. Markedet for sjeldne og kritiske mineraler er svært viktig i internasjonal sammenheng. Som mange har pekt på, har Kina stålkontroll på og dominerer på det globale markedet. EU jobber aktivt for å sikre kontroll over kritiske mineraler. Det gjør også Kina og USA, som vi vet. Norge kan ikke stå igjen som en råvareleverandør uten strategisk innflytelse over egne ressurser. Det går ikke.

Senterpartiet har alltid stått for nasjonal råderett, og vi i Telemark har et særlig ansvar for å sikre at Fensfeltet og andre mineralressurser forblir på norske hender. Vi må sørge for at det kommer nok kapital til å reise dette prosjektet, og jeg kan ikke se hvordan det skal kunne skje uten at staten bidrar stort, men nasjonen og lokalsamfunnet må selvfølgelig da sitte igjen med gevinst.

Avslutningsvis vil jeg si at Senterpartiet støtter forslag nr. 10, fra Høyre.

Geir Jørgensen (R) [10:54:28]: Når vi i Rødt legger fram dette forslaget om et statlig mineralselskap, er det ikke for å gi full gass til å drive ut alt vi har og alt vi kjenner til av metaller og mineraler i Norge. Når vi gjør det, er det fordi vi ser behovet for en langsiktig og samfunnsmessig planlegging av det vi har, og at de ressursene skal komme fellesskapet til gode. Det er viktig for oss i Norge og resten av verden at vi klarer å minimere behovet for oppstart av nye gruver. Dette er planetens lagerressurser, og de kan utvinnes bare én gang. Heller enn å gå etter disse ressursene må vi i større grad rigge samfunnet slik at vi klarer å resirkulere mest mulig, og får et samfunn som i mindre grad krever åpning av flere gruver og med det rasering av naturen vår.

Vi må også se på hvordan industribyggingen i Norge ser ut i 2025. For noen få år siden var Kjell Inge Røkke og sønnen i Narvik. De skulle etablere Aker Horizons, og det skulle bli vekst og utvikling. De skulle investere 50 mrd. kr i dette lokalsamfunnet, og lokalsamfunnet skulle stille opp. Hva ble resultatet? Jo, de stakk av. De hadde blåst opp sine egne aksjeverdier på børsen. Da var de fornøyde, og da dro de. Det samme så vi i Mo i Rana, når det gjaldt batterifabrikker. Der hadde samfunnet og fellesskapet stilt opp med milliarder i garantier og kommune og fylkeskommune med millioner for å tilrettelegge. Hva ble resultatet? Jo, nøyaktig det samme. Da børsverdiene var blåst tilstrekkelig opp, stakk de av. De dro til Sveits, og der sitter noen av dem og klager.

Slik kan vi ikke bygge industri. Dette har vært utprøvd, og det har feilet. Det vi vet kan bygge ny industri, er et langsiktig eierskap på fellesskapets grunn. Som flere har vært inne på: Med den situasjonen vi har i verden i dag, har det aldri vært viktigere at vi klarer å ta kontrollen over de ressursene. Det vi skal utvinne, skal vi gjøre på fellesskapets grunn.

Til slutt vil jeg advare mot forslaget om å etablere et statlig mineralfond etter finsk modell. Slik det ser ut og med bakgrunn i de eksemplene jeg har nevnt her, vil jeg si følgende: Hvis vi skal gå inn med fellesskapets midler og ta risikoen fra disse spekulantene, kommer vi oss ingen vei. Nå må vi ta kontroll over vår egen industri og våre egne ressurser. Vi kjenner til hva som har gått bra i norsk historie: Vi må eie det selv.

Mahmoud Farahmand (H) [10:57:39]: Senterpartiet uttrykker en viss bekymring for privat eierskap i Norge. Det er litt hyggelig at man gjør det, men det burde man kanskje ha tenkt på når man hadde finansministeren i tre og et halvt år og gjorde forutsetningene for norsk eierskap ganske uforutsigbare, og skrudde alle skattene opp i været. Der har Arbeiderpartiet fulgt opp på en ganske god måte. Dette bidrar ikke til å skape norsk privat eierskap. Når da løsningen blir å skattlegge privat eierskap og så be om et statlig selskap, blir det veldig underlig for meg.

Virkemiddelapparatet snakkes det mye om her. Vi har allerede ganske mange virkemidler Det er snakk om å omdirigere dem, slik at vi også kan støtte opp under innsatsfaktorene til de industrielle endringene vi ønsker. Industrielle endringer kommer ikke til av seg selv.

Alle mineraler som ligger i bakken, tilhører i utgangspunktet staten. Det er til forskjell fra mye annet som man tar opp som eksempler her.

Det snakkes mye om nasjonalt eierskap, og man beskriver mye av dette som en nesten lovløs tilstand. Vi har lover som regulerer dette. Hvis en innsatsfaktor blir ansett å være en kritisk innsatsfaktor for å understøtte nasjonale sikkerhetsbehov, vil det også underlegges reguleringer og lov, og man kan sette krav til eierskap i selskaper som skal utvinne og prosessere disse mineralene. Det samme vil gjelde forskjellige jordarter, og det samme vil gjelde på Fensfeltet.

Jeg må igjen si at jeg snakker mye om Fensfeltet her, for Fensfeltet og de aktørene som er her, skiller seg i betydelig grad fra de bekymringene som Geir Jørgensen fra Nord-Norge beskriver fra Finnmark, Narvik og det som er. Flere av de eierne som er på Fensfeltet, er lokale. De har vært der i generasjoner, og de kommer nok til å bli der i generasjoner også.

Til slutt: Når det gjelder prosessering, er allerede REN og andre aktører på Fensfeltet i dialog med Herøya industripark om å finne muligheter til å kunne prosessere deler av det som utvinnes på Fen, på Herøya før det sendes videre ut i verden.

Helt til slutt: Telemark har drevet med eksport siden vikingtiden, og det var ikke vikingkultur de eksporterte, det var faktisk bergarter da også. Det er altså viktig å ha med seg at det er en lang kultur for mineralutvinning i Telemark, og vi klarer nok å bære den arven videre på en god måte.

Tobias Hangaard Linge (A) [11:00:07]: Jeg vil starte med å vise til representanten Farahmands innlegg – ikke det siste, men innlegget før der – om en ny minerallov, og minne representanten på at de tross alt hadde åtte år på å gjøre noe med det da de satt i regjering. Det er symptomatisk for en del partier at når man ikke lenger sitter ved makten, blir man blott veldig utålmodig. Nå kommer det en ny minerallov. Det tar tid å lage et godt lovverk, men jeg tror at det kommer til å bli tatt veldig godt imot av mineralnæringen selv.

Jeg mener også at mye av denne debatten baserer seg på en misforståelse av hva et statlig mineralselskap er og skal være. Det er ikke sånn at nasjonal kontroll alene sikres gjennom et statlig mineralselskap, det sikres gjennom alle andre lover og regler. I dag har oljenæringen blitt trukket fram, noe jeg synes er et godt eksempel. Det er ikke kun Equinor som driver med oljeleting på norsk sokkel. Det er et sammensurium av ulike selskaper fra ulike deler av verden som utvinner norsk olje og gass, men de er inne på et regelverk som er kontrollert hele veien fra start til slutt, og som sikrer at vi har den nasjonale kontrollen over ressursene våre. Det er også viktig å huske på når vi nå skal diskutere mineraler – ikke bare i dag, men også forhåpentligvis en god del når en ny minerallov kommer og skal debatteres her i Stortinget – at det ikke må forveksles.

Et statlig mineralselskap kan absolutt være et viktig verktøy for å få opp flere mineralprosjekter, og ikke minst for at vi kan ta en større del av verdiskapingen, men vi må ikke gå i den fella å tenke at det er et likhetstegn mellom statlig mineralselskap og nasjonal kontroll, for det er veldig mange måter vi kan sikre nettopp det på. Det kan f.eks. være gjennom det gode lovverket, men også gjennom et stadig tettere skatteregelverk som hindrer overskuddsflytting av penger til skatteparadiser, noe vi er veldig opptatt av og mener er veldig viktig.

Vi registrerer også at Høyre har kommet med et løst forslag i salen. I Arbeiderpartiet er vi selvfølgelig alltid positive til at kommuner skal kunne ta større del i verdiskapingen, og her velger vi derfor å støtte det forslaget.

Ola Elvestuen (V) [11:02:41]: Først vil jeg si at jeg er glad for at Senterpartiet ikke vil overta og ekspropriere Rare Earths Norway sine interesser og de interessene som er i Fensfeltet, og at vi da har gått for langt i vår tolkning. Men jeg vil minne om at i det forslaget, som da ikke får flertall, noe Venstre er fornøyd med, står det jo at man «ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser». Det er vel Fensfeltets betydning – det er jo et dobbelt så stort funn som noen andre funn vi har i Europa i dag, det nest største er i Kiruna – som er bakgrunnen for Venstres misforståelse, men at Senterpartiet ikke vil gjøre det, er bra.

Så er det klart at det å sikre kontroll på ressursene handler om at vi må tilrettelegge for investeringer og verdiskaping i norsk mineralnæring. Det må være gode rammevilkår. Vi bør nå definitivt få en avklaring og slutte oss til de prosessene som også er i Europa, med Critical Raw Materials Act, og selvfølgelig bruke det lovverket som vi trenger for å beholde norsk kontroll, enten det er sikkerhetslovgivning eller annet lovverk, for å sikre at vi har kontroll på disse verdikjedene, også inn mot kritiske mineraler. Og det lar seg selvfølgelig gjøre uten at en nødvendigvis har et statlig eid selskap, eller statlig selskap.

Det er engang sånn at vi har mye statlig eierskap i Norge. Fra Venstres side mener vi at det er bedre å tilrettelegge for at en har en privat drevet næring, samtidig som vi selvfølgelig skal beholde den nasjonale kontrollen over disse veldig viktige råvarene og disse veldig viktige verdikjedene.

Rasmus Hansson (MDG) [11:05:27]: En samlet komité støtter altså regjeringens forslag om å gi myndighetene hjemmel til å beslaglegge fiskeredskap som ikke oppfyller kravene til merking. Det er jo bra, for gjeldende regelverk gir ikke Fiskeridirektoratet adgang til videre håndtering av beslaglagt fiskeriredskap, og dermed må alt sånt utstyr anmeldes og overleveres til politiet for videre håndtering, og det er en praksis som helt unødvendig beslaglegger store ressurser, både hos Fiskeridirektoratet og hos politiet.

Spøkelsesfiske, altså det fisket som skjer med tapt redskap, som er lagd av materialer som ikke brytes ned i havet, er et kjempestort problem globalt for alle fiskeressurser og for alt miljø i havet, og det er et veldig stort problem i norske havområder. Men i motsetning til veldig mange av de andre negative påvirkningene som havmiljøet vårt blir utsatt for – klimaendringer, forurensning, overfiske, utbygging osv. – er spøkelsesfiske noe som i prinsippet er ganske enkelt å fikse. Det er et spørsmål om å ikke etterlate redskap i sjøen. Derfor bør vi også gå lenger i å bruke den teknologien og de mulighetene som finnes, for å unngå at redskap blir stående igjen i sjøen og driver unødvendig dreping av alt liv, uten at noen har noe som helst nytte av det.

Det finnes mye merketeknologi, det finnes mye signalteknologi, og denne teknologien må vi i større grad sørge for at fiskerinæringen tar i bruk, sånn at det offentlige slipper å bruke svære ressurser fra Fiskeridirektoratet og andre til å lete etter og finne redskap som private aktører har etterlatt i havet – ikke alltid fordi de er uvørne eller ikke gjør jobben sin, for det finnes dårlig vær, og det finnes andre ting, men det går an å gå mye lenger i å sørge for at slik redskap kan skaffes tilbake.

Derfor legger Miljøpartiet De Grønne nå fram et løst forslag om å be regjeringen utrede et krav om at alle fiskeredskaper innen 2030 skal utstyres med teknologi som gjør at det er lett å finne og identifisere denne redskapen, altså signalteknologi, som identifiserer både redskap og eier. Det løse forslaget lyder altså, eksplisitt:

«Stortinget ber regjeringen utrede krav om at alle fiskeredskaper innen 2030 skal utstyres med teknologi som gjør redskapene lettere å finne og identifisere.»

Da legger jeg fram det forslaget.

Sveinung Stensland (H) [11:08:39]: Det var en enstemmig komité som var enig om dette helt til Miljøpartiet De Grønne kom med et løst forslag i dag. Jeg vil bare kommentere det forslaget litt.

Det å miste fiskeredskap er irriterende nok. Det har jeg god erfaring med, og om det ikke er lett å finne, er det veldig lett å varsle også for fritidsfiskere. Det er gode systemer for det, og det skal bli enda bedre.

Til forslaget som Miljøpartiet De Grønne legger fram: Det er jo umulig å stemme for slik det står. Fiskeredskap er per definisjon alle redskap som brukes for å fange fisk – skalldyr, altså reker, krabber, hummer og bløtdyr, som makk og alt mulig. Så fiskeredskap er en veldig vid definisjon. Det er heller ikke rammet inn at dette skal gjelde bare yrkesfiskere. Så hvis dette forslaget blir vedtatt, skal en da ha krav om merking av fiskestenger, dorg, sniksnøre og alt mulig? Forslaget burde i alle fall blitt tatt opp i komitéinnstillingen, så man kunne fått en diskusjon rundt det. Vi er ikke uenig i at vi må bruke den teknologien som er tilgjengelig, men dette forslaget er ikke godt nok gjennomtenkt før det ble fremmet.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:10:44] (ordfører for saken): Flere representanten fra Rødt har fremmet et forslag om strengere regulering av turistfiske. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Turistfiske har hatt vekst i flere år og bidrar til viktige arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten. Turistfiske er en næring i vekst og har blitt en viktig næring i flere lokalsamfunn langs norskekysten. Selv om det er og fortsatt vil være en viktig distriktsnæring, har det vært noen utfordringer i og rundt næringen, bl.a. knyttet til utførsel av fisk og manglende oversikt over uttak av fisk.

Turistfiske er en relativt ny næring, der vi er nødt til å finne fram til et regelverk som ivaretar en bærekraftig beskatning av naturressursene i sameksistens med tradisjonelt fiskeri og næringen selv.

Brudd på dagens regler knyttet til utførsel av fisk av utenlandske turister er uakseptabelt, og det må slås hardt ned på fiskesmugling. Slikt lovbrudd svekker tilliten til den seriøse delen av turistfiskenæringen, som er med på å skape arbeidsplasser og verdier i kyst- og distriktskommuner.

Et flertall i komiteen mener det er uhensiktsmessig at Stortinget skal gjøre endringer i reguleringen av turistfisket samtidig som Fiskeridirektoratet har en pågående prosess for utforming av nye tiltak for næringen. Det er sendt inn rundt 260 høringssvar til Fiskeridirektoratet og kommuner, fylkeskommuner, bedrifter og privatpersoner har fått framlagt sine meninger. Å fatte et vedtak før disse stemmene er blitt hørt, vil ikke være å vise respekt for alle som har brukt tid og kommet med sine innspill til saken.

Statsråden skriver i sitt svarbrev til komiteen at hun vil jobbe videre med direktoratets anbefalinger etter høringen. Min oppfordring til statsråden er å forankre tiltakene i Stortinget så bredt som mulig, selv om det er statsrådens privilegium å utforme forskriften for turistfiske. Det er for å få på plass et regelverk som står seg over tid og gir forutsigbarhet og trygge rammer for den seriøse delen av denne viktige distriktsnæringen.

Erling Sande (Sp) [11:13:30] (leiar i komiteen): Noreg er eit attraktivt reisemål, og det er bra. Folk frå andre delar av verda ønskjer å kome hit, og det at dei gjer det, skapar grunnlag for verdiskaping, sysselsetjing og aktivitet i reiselivsnæringa over heile landet vårt.

Langs kysten har mange reiselivsaktørar tilrettelagt for turistfiske som ein del av opplevinga. Fiske har blitt eit attraktivt reiselivsprodukt og har blitt viktig for mange lokalsamfunn langsmed kysten. Samtidig fører det med seg nokre utfordringar, m.a. knytte til utførsel av fisk og manglande oversikt over uttaket. I ei tid der kvotane i dei tradisjonelle fiskeria blir reduserte, kan dette auke spenningane mellom interessene til aktørane innanfor tradisjonelt fiske og reiselivsinteressene.

Senterpartiet vil framheve at berekraft er eit viktig prinsipp i all forvaltning av naturressursar. Fiskeriressursen vår er rik, men ikkje uavgrensa, og ei heil fiskerinæring opplever no at det grunnlaget dei haustar frå, blir mindre gjennom nedgangen i fiskekvotane. Dette gjer debatten om reguleringar i turistfisket endå viktigare.

Senterpartiet er oppteke av at vi framover klarer å kombinere omsynet til å sikre fiskerinæringa sitt livsgrunnlag og å ha eit berekraftig turistfiskenæring, men som set opplevinga i sentrum. Det er likevel viktig å presisere at vi må ha god kontroll og styrkje kontrollen, og at vi slår hardt ned på fiskesmugling. Vi har eit regelverk for turistfiske, og i det utkastet som no er på høyring, registrerer vi at ein ønskjer at kontrollstyresmaktene skal få betre moglegheit til å kunne kontrollere regelverket for turistfiske, og at ein vil redusere utførselskvoten monaleg og knyte utførsel og innfrysing til registrerte turistfiskeverksemder. Senterpartiet synest retninga i Fiskeridirektoratet sine forslag er god og støttar målet om innføring av nye tiltak allereie frå inneverande år.

Senterpartiet har eit varmt hjarte for det lokale sjølvstyret og er generelt positiv til at kommunane skal ha stort ansvar og stor handlefridom. Vi meiner også at det er nødvendig med eit tett samarbeid mellom fiskeristyresmakter og kommunane i reguleringa av turistfiske, og at den lokale kunnskapen til kommunane skal bli lytta til. Men fiskeria våre, som er ein felles ressurs, og som bevegar seg på tvers av kommunegrenser, trur vi ikkje det er rett å overlate til kommunane å forvalte. Det vil også kunne føre til at det kan bli oppfatta som urimelege forskjellar mellom turistfiskeaktørane på kvar si side av ei kommunegrense, eller at det bidreg til større konflikt mellom kystnær fiskeflåte og reiselivsaktørar, t.d. i kommunar som ønskjer vekst i turistfisket. Vi kan difor ikkje støtte forslaga på dette området.

Senterpartiet ønskjer at folk skal kunne bu og skape verdiar i heile landet vårt. Då må vi tilretteleggje for både ein levande fiskeflåte og ei livskraftig reiselivsverksemd. Vi klarar det, men vi må også i fellesskap av og til regulere ressurstilgangen når vi meiner det er riktig, og Senterpartiet støttar ei strengare regulering av turistfisket.

Lars Haltbrekken (SV) [11:16:42]: Turistfisket i Norge har utviklet seg til å bli en ganske stor næring med over 2 000 registrerte turistfiskebedrifter, med særlig konsentrasjon i Nord-Norge. Samtidig ser vi at særlig kystfisket er under sterkt press på grunn av bestandsnedgang i fiskebestandene og dramatiske kutt i kvotene.

Dagens regelverk, som tillater utførsel av 18 kg fisk eller fiskeprodukter to ganger årlig, blir systematisk brutt. Vi ser at det som er den reelle situasjonen, er at når det hovedsakelig er filet- og ryggstykker som tas ut av landet, representerer utførselskvoten på 18 kg i realiteten 90 kg rund fisk. Belastningen på fiskeressursene er derfor mye større enn det disse kvotene gir inntrykk av.

Det er også et problem at tolletatens rapporter viser at vi har hatt 75 pst. økning i denne formen for økonomisk miljøkriminalitet siden 2018, altså i løpet av sju år, og de fleste av beslagene er gjort i Nord-Norge. Derfor mener vi, i likhet med Rødt, at det må innføres et forbud mot utførsel av fisk fra turistfiske for å kunne sikre en bærekraftig ressursforvaltning og for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Jeg tar med det opp de forslagene som SV står bak.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [11:19:05]: Vi trenger både turistfiskenæringen og det tradisjonelle fisket langs kysten vår.

I tillegg til dagens behandling av representantforslaget om bedre regulering av turistfisket har det nylig vært en høringssak i kommuner og fylkeskommuner om forslag til forvaltningstiltak for turistfiske. Forståelig nok har denne saken ført til et stort engasjement blant aktørene i turistfiskenæringen langs hele kysten.

Regjeringens forslag til strengere reguleringer av turistfiske og ikke minst forslaget som Rødt nå har fremmet, skaper stor usikkerhet for en viktig distriktsnæring. Vi i Fremskrittspartiet støtter en bærekraftig forvaltning av disse fiskeressursene, men vi kan ikke godta hastetiltak som truer livsgrunnlaget til bedrifter langs kysten. Forslaget fra Fiskeridirektoratet er også urimelig, og innføring av skjerpede regler allerede fra 1. april vil være katastrofalt for næringen.

Da må det heller vurderes innføring av en kontrollordning for useriøse aktører som utnytter fiskeressursene til ulovlig næringsvirksomhet i Norge. Det er her problemet er størst. Det finnes mange aktører som driver næringsvirksomhet i Norge som ikke forholder seg til norsk lov knyttet til forhold som f.eks. persontrafikk på land og til vanns, ulovlig innførte båter, persontrafikk på sjø uten gyldige papirer på båt og skipper og så videre.

For oss i Fremskrittspartiet handler dette om å finne en balanse. Turistfiskenæringen er en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn, og vi må sikre at reguleringene ikke blir unødvendig byråkratiske eller ødeleggende for den lovlige næringsdriften. Fisketurisme gir i dag den største sysselsettingen og de høyeste inntektene per kilo fisk, jf. rapporten fra Menon Economics, og er særlig viktig for mindre lokalsamfunn langs kysten.

Vi i Fremskrittspartiet sier derfor:

• Nei til forhastede innstramminger – næringen må få tid til omstilling.

• Ja til bedre kontroll av useriøse aktører – ulovlig fisketurisme er problemet, ikke de seriøse bedriftene.

• Nei til økt byråkrati – regelverket må være fornuftig, gjennomførbart og forutsigbart.

• Ja til samarbeid med næringen – der de berørte aktørene må høres før nye regler eventuelt innføres.

Fremskrittspartiet sier derfor nei til forslaget fra Rødt, som i praksis vil forby turistfiske. Vi vil fortsette å jobbe for en forvaltning som ivaretar både ressursene, turistfiskenæringen og det tradisjonelle fisket. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig dersom vi skal sikre lys i husene og levende kystsamfunn i framtiden.

Sveinung Stensland (H) [11:22:23]: Jeg er enig i vurderingen av at om dette forslaget skulle få flertall, ville det i praksis bety at turistfiskenæringen vil opphøre. Det vil være dramatisk hvis det skjer så fort og over natten. Jeg deler den vurderingen.

Jeg deler også vurderingen av at det er litt rart om vi skulle vedta noe sånt samtidig som det pågår en bred prosess i regi av Fiskeridirektoratet med flere hundre høringsinnspill. Det vil være respektløst av Stortinget hvis vi går inn og overstyrer den prosessen. Der har vi tålmodighet, og vi står inne i en del merknader som peker på nettopp det.

Samtidig er det sånn at 18 kg filet er veldig mye rund fisk, spesielt hvis man er dårlig til å filetere. Jeg vet ikke hvor gode de er til å filetere på kontinentet, men det er ingen tvil: Alle vet jo at det er ryggene de tar med seg ut, og da er det vesentlig mer enn 18 kg fisk de i realiteten tar med seg hjem.

Kontrollen er nok for svak, så vi må se på det. Høyre er ikke uenig i en innstramming av både vekt, volum og alle de tingene der. Vi ønsker strengere kontroll på det, spesielt i en tid der vi ser at prisen på torsk er bortimot ekstremt høy. Hvis man går på en fiskebutikk i Oslo og skal kjøpe en torsk, eller det man nå til dags kaller «loin» heller enn ryggstykke, er det fort 700–800 kr per kilo. Prisen på torsk i Oslo er nå like høy som prisen på hummer. Det gjør også at den er mer interessant å ta med seg ut. Det må gjøres noe, men da må det gjøres skikkelig, ikke gjennom et Dokument 8-forslag i Stortinget.

Det er også sånn at når fisketuristene kommer til Norge, kommer veldig mange til en plass med en båt med GPS. Der ligger fiskeplassene innover. Det ser vi jo – i hvert fall der jeg holder på – at fisketuristene ligger på de samme plassene uke etter uke etter uke. Og der står det fisk, det vet vi. De ligger der hele dagen, mens vi lokale fisker til vi har det vi trenger, og går hjem og lager middag. Det er en matauk mange plasser. Hvis dette står i veien for dem som lever av å fiske, og hvis det står i veien for muligheten vi som bor her, har til å fange vår egen fisk, så er dette problematisk.

Dette er en vanskelig balansegang, men vi må regulere det med konduite og i alle fall følge spillereglene, som er å lytte til høringsinnspillene og ikke gjøre noe overilt her i Stortinget.

Geir Jørgensen (R) [11:25:07]: Her var det interessante tolkninger av hva dette forslaget er. Dette er ikke et forslag om å legge ned turistfiskenæringen. Tvert imot er det et forslag som kan være med på å forhindre at denne næringen på et eller annet tidspunkt er nødt til å legge ned seg selv, fordi motstanden i lokalsamfunnene er for stor, eller at ressursene har sviktet under den praksisen som bedrives i dag.

Det er ikke sånn at hvis man reiser som turist hit til Oslo og går i Frognerparken blir skuffet over opplevelsen fordi man ikke får ta med seg Sinnataggen hjem. Denne turistnæringen som har etablert seg nå, har en praksis som støter mot helt grunnleggende prinsipper i allemannsretten.

Det var Høyres tidligere fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen som gjorde de første innstrammingene på denne næringen, og flere reguleringer har det vært. Men når vi ser på beslagene fra tolletaten viser de at de tiltakene som så langt har vært iverksatt, ikke har virket. Tvert imot har vi nå en økning fra fjoråret. 13 tonn fiskefilet er beslaglagt på de nordnorske grenseovergangene. Tolletaten sier selv at dette bare er toppen av isfjellet, dette er stikkprøvekontroller. Derfor går vi så langt i Rødt at vi sier at vi må ha et utførselsforbud på fisk, for da kan faktisk de lokalsamfunnene og kystmiljøene reagere på at det fileteres fisk i store mengder på disse anleggene. Hvis vi ikke får det inn, vil denne smuglingen fortsette. Så skal vi si at det er aktører i næringen som driver seriøst og gjør det beste de kan, men vi kan altså ikke basere lovgivningen på noen gode eksempler.

Til slutt vil jeg si litt om de arealtildelings- og havdelingsforslagene vi har. Kommunene har arealmyndighet i kystsonen etter plan- og bygningsloven. Kommunene bestemmer her skal det være oppdrett, her skal det ikke være. Her skal det være en hensynssone for ditt, og her skal det være datt. Dette kan kommunene regulere. Og vi har sett hvor mye flinkere kommunene har blitt nå med å lage interkommunale kystsoneplaner, som går over hele havområder og fjordsystemer framfor bare i en enkelt kommune. Vi mener at de kommunene som vil prioritere sine arealer for sine egne yrkesfiskere, skal få lov til det.

– Med dette tar jeg opp det forslaget Rødt har sammen med Miljøpartiet De Grønne og det vi har alene.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [11:28:25]: Jeg vil takke komiteen for en ryddig behandling og den respekten som de utviser for den høringsprosessen som Fiskeridirektoratet nå kjører.

Turistfisket bidrar til viktige arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten og særlig i nord. Det er en utfordring likevel at enkelte smugler fisk ut av landet og dermed ødelegger for den seriøse delen av næringen. Dette vil regjeringen slå ned på. Samtidig ønsker vi å opprettholde en bærekraftig turistfiskenæring, hvor turistene tar bedre vare på hver enkelt fisk og setter opplevelsen i sentrum.

En arbeidsgruppe i Fiskeridirektoratet leverte i fjor en grundig rapport med forslag til hvordan turistfisket kan reguleres bedre. Jeg ba direktoratet om raskt å sende på høring forslag til tiltak som kan innføres allerede denne sesongen. De har nettopp oversendt sine tilrådinger til departementet, og vi skal nå vurdere tilrådingen og høringsinnspillene og ta stilling til saken. Dette er kun første etappe. Fiskeridirektoratet jobber også med å følge opp de andre forslagene som krever mer utredning, slik som innføring av fiskekort – før det kommer en ny høring senere i år.

Representantene vil innføre forbud mot utførsel av fisk fra turistfiske. Tilbakemeldingene fra turistfiskebedriftene er at det er viktig for mange av deres gjester å kunne ta med noe fisk hjem. Vi ønsker å beholde denne muligheten, men vurdere mengden. Forslaget som ble sendt på høring, innebærer å nedjustere utførselskvoten fra 18 kg til 10 kg to ganger i året.

Blant de andre tiltakene som har vært på høring, er såkalt innfrysingsforbud. Dette foreslås å gjelde for alle turister med unntak for gjester av registrerte turistfiskevirksomheter, som vil kunne fryse ned samme mengde fisk som de har lov til å føre ut av landet. Dette tiltaket vil gi Fiskeridirektoratet et viktig kontrollpunkt før grensepassering, noe de ikke har i dag.

Ytterligere tiltak inkluderer daglig fangstrapportering for å kunne bedre datagrunnlaget for uttak, standardisert utførselsdokumentasjon samt økte sanksjonsmuligheter, eksempelvis inndraging av fiskeutstyr. Jeg vil nå vurdere alle disse tiltakene grundig.

Regjeringen jobber aktivt med å forbedre vårt nasjonale regelverk for turistfiske for å få bedre kontroll på uttaket og hindre fiskesmugling, samtidig som vi gir gode rammevilkår til turistfiskenæringen.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:37:50]: Dagens regelverk har blitt utformet etter flere justeringer og innstramminger, og det er at det kun er utførsel dersom du har fisket i regi av en registrert turistfiskebedrift, og at du kan ta med deg 18 kilo fisk eller fiskeprodukter, inklusiv troféfisk, og at utførsel kan foretas to ganger i året.

Dagens regelverk er ikke problemet. Det er kontrollen som er problemet. Det viktigste er å få kontroll på det uregulerte turistfisket og på brudd av utførselskvoten. Samtidig anerkjenner vi at det er viktig å vurdere om det er regler som må justeres. Det er ikke de som har med seg 18 kilo fisk over grensen som er utfordringen. Det er de som tar med seg betydelig større mengder og regelrett smugler det ut av landet, vi må få stoppet. Ved å redusere utførselskvoten straffer man i utgangspunktet bare dem som forholder seg til regelverket. De som smugler større mengder, vil antakeligvis bare fortsette med det. Det er litt som – for å trekke paralleller – at dersom folk kjører for fort i 70-sonen, så er ikke løsningen å redusere fartsgrensen til 50 km/t. Man må intensivere kontrollen og sanksjonere de useriøse.

Men å ta ned utførselskvoten på grunn av den kvotenedgangen som vi har sett, kan være mer legitimt. Jeg tror det kan være fornuftig å gå i dialog med næringen, om man skal se på en utførselskvote som er regnet i HG, hodekappet og sløyd, framfor slik det er i dag, at man stort sett bare tar ut loins. Da får man medregnet hele fisken, og turistfiskeren må ta med seg hele fisken, dersom man ønsker det. Men man må, i lag med næringen, se på hva utførselskvoten skal være med det nye kravet, og om det er tilstrekkelig å endre utførselskvoten til 18 kilo hodekappet og sløyd.

Så er jeg veldig usikker på om det er fornuftig å redusere utførsel til én gang i året. De som ønsker å komme flere ganger, bidrar til at vi har turistfiskebedrifter i veldig mange lokalsamfunn rundt omkring.

En annen ting, som næringen selv har foreslått, er å vurdere en sertifiseringsordning for turistfiskebedrifter, og at man kan sanksjonere de turistfiskebedriftene som man ser ikke forholder seg til regelverket. For selv om man er en registrert turistfiskebedrift, finnes det useriøse der også.

Til slutt vil jeg bare si at innføring av fiskekort er et tiltak som er nesten umulig å kontrollere, og det vil bare føre til større frustrasjon.

Rune Støstad (A) [11:41:13]: På vegne av saksordføreren, Kari Elisabeth Kaski, legger jeg fram denne saken til behandling, og på vegne av saksordføreren takker jeg komiteen for samarbeidet.

Statsforetakene våre spiller en viktig rolle i samfunnet. De forvalter store naturressurser, eier kritisk infrastruktur og har ansvar for viktige samfunnsoppdrag. Derfor trenger vi et oppdatert lovverk som gir tydelige, moderne og fleksible rammer – og det er nettopp det vi nå legger fram.

Den gamle loven fra 1991 er utdatert og bygger på gamle regler fra aksjeloven. Nå foreslås en ny statsforetakslov, som er enklere, mer tilpasset dagens behov og bedre i tråd med nyere selskapsrett.

Enkelte kan nok stille spørsmålet: Trenger vi statsforetak som egen selskapsform? Svaret er enkelt: Statsforetak er heleid av staten – og bare staten. Det gir forutsigbarhet og langsiktighet. Til forskjell fra et statsaksjeselskap kan det ikke åpnes for andre eiere, verken private eller offentlige. Dette er særlig viktig på områder som vannkraft, infrastruktur og beredskap.

Et annet viktig poeng er at styret i et statsforetak må legge fram saker som kan endre foretakets karakter, for eierdepartementet. Det gir staten innflytelse i viktige spørsmål, uten å blande seg inn i daglig drift.

Tidligere har det vært diskusjoner om vi burde avvikle statsforetaksformen, særlig etter at statens garantiansvar ble fjernet i 2002. Likevel har både offentlige utvalg og departementer pekt på at denne formen gir en god balanse mellom politisk styring og operativ frihet. Det finnes ikke mange selskapsformer som klarer dette like godt.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også et par særmerknader i innstillingen.

Med denne loven moderniserer vi regelverket, samtidig som vi tar vare på det som gjør statsforetak unike. Det handler om kontroll, ansvar og langsiktig forvaltning av samfunnets verdier. Lovforslaget skal også sikre teknologinøytralitet og kjønnsnøytralitet på en bedre måte enn dagens lov.

Med det legger jeg saken fram til behandling.

Sveinung Stensland (H) [11:44:24]: De foreslåtte endringene i lov om statsforetak framstår logiske og riktige, så de støtter vi, i likhet med resten av komiteen. Representanten Støstad var inne på aksjeloven versus lov om statsforetak. Aksjeloven har allerede bestemmelser om aksjeselskap der staten eier alle aksjer. Det kalles statsaksjeselskap. Den eneste praktiske forskjellen mellom et statsaksjeselskap og et statsforetak er at et statsforetak ved et eventuelt salg formelt må omdannes til et AS. De praktiske implikasjonene som Støstad er inne på, med regulering av hvem som sitter i styret, salg og de tingene, kan reguleres i både aksjonæravtaler, vedtekter og alle andre mulige ting. Equinor er et godt eksempel på det. Det står en del ting veldig tydelig i vedtektene som definerer det, og det er et AS.

Det er et forslag vi ikke har fremmet, men som likevel er interessant, og som Høyre ikke avfeier. Det ville også gitt en viss forenkling. Istedenfor å vedta en ny lov og ha en dobbel selskapslovgivning kunne vi holdt oss til én lov, aksjeloven, og så kunne statsforetakene blitt statsaksjeselskap med den innrammingen vi kan gjøre der. Jeg vil bare ha det sagt. Vi har andre lover som regulerer statlige foretak, f.eks. helseforetaksloven, som jeg – jeg holdt på å si dessverre – har lest. Det er ganske stor likhet mellom aksjeloven og helseforetaksloven, men det er en viss forskjell på helseforetak og alminnelige statsforetak. Da har jeg sagt det. Vi har ikke lagt det inn i merknadene eller noe, men vi skal ikke legge den ballen helt død. Denne lovendringen er uansett nødvendig.

Statsråd Karianne O. Tung [11:46:28]: De åtte statsforetakene vi har i dag, utfører viktige oppgaver i samfunnet. De eier kritisk infrastruktur, fremmer teknologiutvikling og forvalter store naturressurser. Det er derfor viktig at statsforetakene har en lovregulering som gir gode og moderne rammevilkår for virksomheten deres. Det er også viktig at reglene er fleksible og gir rom for å ivareta spesielle behov i det enkelte statsforetaket. Den nye statsforetaksloven sikrer dette.

Dagens statsforetakslov av 1991 er basert på eldre regler i aksjeloven. Noen større endringer har blitt gjort. Det har for eksempel kommet inn krav til kjønnsbalanse i styrer. Tidligere bestemmelser om at staten garanterte for statsforetakenes forpliktelser, er tatt ut, men det har ikke vært utført en totalrevisjon av loven før nå. Loven har derfor blitt oppdatert sånn at den følger utviklingen innenfor selskapslovgivningen. Lovforslaget har bl.a. nye regler om stifting av statsforetak, foretaksmøtet, styret, daglig leder og omdanning av statsforetak, og det er nå færre minstekrav til hva vedtektene skal regulere. Loven er også revidert for å sikre at reglene er teknologi- og kjønnsnøytrale.

I lovarbeidet har regjeringen vært opptatt av å bevare de få reglene som er særegne for statsforetakene. I forslaget til ny lov er det fortsatt et krav om at saker som har stor betydning for formålet til foretaket, eller som i vesentlig grad vil endre karakteren til virksomheten, må legges fram for staten ved eierdepartementet. Det sikrer staten kontroll i særlig viktige saker uten at det går utover statsforetakenes rettslige selvstendighet. Statsforetaksformen gir derfor en hensiktsmessig balanse mellom statsforetakenes handlingsfrihet og politiske styrbarhet. Dette er noe flertallet i Sand-utvalget også framhevet i sin utredning, NOU 2003: 34 Mellom stat og marked.

Staten som eier har ikke direkte myndighet i den løpende forvaltningen og daglige driften av statsforetaket, men må utøve eiermyndigheten sin gjennom foretaksmøtet og ellers innenfor de rammene som loven fastsetter. Det er et styrings- og organisasjonsmønster som bygger på tilnærmet samme modell som for aksjeselskapene, og som har vist seg å være tjenlig. Derfor er denne hovedstrukturen foreslått videreført i den nye loven, men med justeringer i tråd med endringer som har blitt gjennomført i aksjeloven. Samtidig er statsforetaksloven kortere og enklere enn aksjeloven, som følge av at den ikke behøver å regulere forhold knyttet til flere aksjonærer.

Den nye loven har også fått en formålsbestemmelse. Den rammer inn alle de åtte statsforetakene som finnes i dag, og eventuelt nye statsforetak som blir opprettet i framtiden. Formålsbestemmelsen får fram et av de viktigste særtrekkene ved statsforetakene, nemlig at det kun er staten som kan eie et statsforetak. At et statsforetak ikke kan selges, og at det er uaktuelt med andre eiere ved siden av staten, markerer langsiktighet og stabilitet i det statlige eierskapet. Loven skal bidra til at statsforetakene kan ivareta samfunnsoppdrag eller virksomheten sin på en effektiv måte.

Eigil Knutsen (A) [11:50:28] (ordfører for saken): Dette er en sak hvor samarbeidet i finanskomiteen har vært godt, enkelt og smertefritt, og det er en samlet komité som tilrår at vi godkjenner og setter i kraft en protokoll om endring av skatteavtalen mellom Norge og Qatar. Den eksisterende skatteavtalen daterer seg tilbake til 2009. Siden den gang har det kommet nye standarder gjennom «Inclusive framework» hvor både Norge og Qatar er medlemmer. Dermed oppdaterer vi nå skatteavtalen basert på de nye standardene.

Statsråd Jens Stoltenberg [11:51:24]: Regjeringen ber Stortinget om å gi sitt samtykke til å sette i kraft en protokoll som endrer skatteavtalen mellom Norge og Qatar.

Skatteavtaler er bilaterale avtaler som primært skal motvirke dobbeltbeskatning. Avtalene gir forutberegnelighet for skatteytere og fremmer samhandelen mellom landene. Vi har et stort nettverk av slike avtaler, om lag 85. Med jevne mellomrom er det behov for å endre avtalene slik at de er tilpasset nye behov og internasjonal normutvikling.

Det er nå behov for å endre skatteavtalen mellom Norge og Qatar. Den ble inngått i 2009. Siden da har OECD og G20 gitt flere anbefalinger mot overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget gjennom det såkalte BEPS-prosjektet, «Base erosion and profit shifting». Flere av disse BEPS-anbefalingene skal styrke skatteavtalene mot misbruk og er bestemmelser som Norge har forpliktet seg til å gjennomføre, såkalte minimumsstandarder.

Mange av våre skatteavtaler oppfyller allerede minimumsstandardene. Det er et pågående arbeid hvor det vil ta flere år å innta de nye standardene i hele skatteavtalenettverket vårt.

Både Norge og Qatar er medlemmer av OECD/G20s «Inclusive framework». Landene er derfor blitt enige om å oppdatere skatteavtalen fra 2009. Konkret består endringene av at skatteavtalens fortale endres slik at det framgår at et sentralt formål med avtalen er å forebygge skatteomgåelse. Det tas inn en generell omgåelsesregel. Denne regelen gir mulighet til å avskjære skatteavtalefordeler i misbrukstilfeller. Det gjøres også noen andre mindre endringer i skatteavtalen, bl.a. sørger den for at bestemmelsen om informasjonsutveksling er i tråd med den gjeldende internasjonale standarden på området.

For å oppsummere: Vi styrker med denne protokollen Qatar-avtalen mot misbruk. Vi følger lojalt opp anbefalingene fra BEPS-prosjektet i OECD/G20, og vi følger opp Stortingets ønske om å oppdatere Norges skatteavtaler med BEPS-standardene.

Regjeringen ber Stortinget om å gi sitt samtykke til å sette i kraft en protokoll om endringer i skatteavtalen mellom Norge og Qatar.

Liv Kari Eskeland (H) [11:54:29]: Etter mange år med jamn nedgang i talet på trafikkdrepne har talet på omkomne auka noko i snitt dei to siste åra, og den positive utviklinga me hadde, kan synast å ha stagnert. Utviklinga viser klart at me er på etterskot i forhold til målkurven me har sett oss fram mot 2030 og 2050 for trafikkdrepne og hardt skadde i trafikken – og dessverre aukar etterslepet.

Det er fleire forhold som gjer at me får fleire drepne i trafikken. Køyring i rusrelatert tilstand er ein av dei. Dette er forhold me har mykje statistikk på, me veit mykje om årsaksforholda, me veit kva som verkar, og me veit kva personar dette gjeld. Likevel må me ikkje gløyma at bak statistikken finn me liv som har gått tapt, og vener og kjære som aldri kom heim att.

Undersøkingar viser at det dagleg vert køyrd 140 000 turar i Noreg av ruspåverka førarar. Frå politiet sin eigen tilstandsanalyse finn me at køyring i ruspåverka tilstand var sannsynleg medverkande i 20 pst. av dødsulykkene i 2023. Me ser ein aukande del av annan rus enn alkohol, både blant dei drepne i trafikken og blant dei som er rustekne bak rattet av politiet, samtidig som alkoholpåverka køyring framleis er like utbreidd i trafikken.

Av 19 dødsulykker med rus har 9 vore med alkohol, 4 med blandingsrus og 6 med annan type rus. Flest tilfelle av ruspåverka køyring vart ikkje overraskande avdekt natt til laurdag og natt til søndag – alkohol i 46 pst. av sakene i 2023, medan annan rus vart avdekt i 63 pst.

Dei fleste tilfella av ruspåverka køyring skjer med personbil – 81 pst. i 2023 – medan tungbil, MC og moped i liten grad var representert. Ein etter forholda stor del av førarane er melde for ruspåverka køyring. Dei har òg vorte melde for same forhold fleire gonger. Av dei vel 10 000 personane melde for ruspåverka køyring i 2023, var ca. 73 pst. melde for andre forhold i perioden 2019–2023. Det vanlegaste var trafikkbrot, som køyring utan gyldig førarkort, der ruskøyrarane var registrerte melde for til saman 9 000 tilfelle av køyring utan førarkort i perioden 2019–2023.

Difor er me sjølvsagt glade for at regjeringa no endeleg har følgt opp det Høgre og Framstegspartiet tok til orde for i 2023, og som politiet òg sjølv har peika på, nemleg høve til å ta frå bilistar køyretøyet ved alvorlege trafikkbrot, og ikkje berre førarkortet.

Fleire spyttestar er no tilgjengelege, både for UP-patruljar og i tillegg er det eit stort tall spyttestar tilgjengelege til bruk i politidistrikta. Det har gjort det lettare å avdekka køyring under påverka tilstand av annan rus enn alkohol.

Frå 1. juli 2023 styrka òg regjeringa kontrollaktiviteten ved å innføra heimel for tolletaten til å ta alkotest av motorvognførarar i forbindelse med tollkontroll, men berre ei sak var registrert med tolletaten som fornærma i 2023. Dette fortel oss at me må setja inn tiltaka der dei verkar, så då vert spørsmålet: Kva tenkjer statsråden å gjera no utover det som allereie er sett i verk, med referanse til den kunnskapen me har, og korleis vert prioriteringane for statsråden framover?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:59:24]: La meg innledningsvis takke representanten for initiativet til debatten. Dette er et viktig tema om et samfunnsproblem som engasjerer oss alle sammen.

Ruspåvirket kjøring er en medvirkende årsak til mange av de dødsulykkene vi har på norske veier. Representanten og jeg har lest den samme statistikken: Daglig blir det kjørt 140 000 turer med ruspåvirkede førere i Norge. Så må jeg korrigere representanten litt: I fjor var det 89 drepte på norske veier. Det var en nedgang på om lag 20 pst. De siste årene har det altså vært et lite knekkpunkt ned igjen. Det er selvfølgelig ikke godt nok, for vi vil videre.

De siste ti årene har rus vært en medvirkende årsak i omtrent 25 pst. av dødsulykkene. Ruspåvirket kjøring utsetter alle trafikanter for fare.

Regjeringen fortsetter arbeidet med en nullvisjon, hvor målet er at det ikke skal forekomme ulykker med drepte og hardt skadde i veitrafikken.

Å forebygge og forhindre ruspåvirket kjøring er et felles ansvar som krever innsats. Når det gjelder alderssammensetningen til de som har vært ruset ved ulykker, viser statistikken at det er vanskelig å identifisere tydelige trender eller endringer over tid. Dette skyldes at tallene er relativt små når ulykkene fordeles på aldersintervaller.

De viktigste virkemidlene mot ruspåvirket kjøring i veitrafikken er en kombinasjon av lav promillegrense, aktiv og resolutt kontrollvirksomhet og effektive sanksjoner når ruspåvirket kjøring avdekkes. Jeg har derfor innhentet merknader fra justisministeren for å utdype dette.

Hyppig kontrollinnsats, bl.a. for å avdekke ruspåvirket kjøring, sikres ved at det settes klare mål- og resultatkrav for innsatsen både for Utrykningspolitiet og politidistriktene. Alle politipatruljer er pålagt å rusteste sjåfører som stanses i politikontroll. Rustesting følger av politiets instruks for trafikktjenesten og er et obligatorisk og rutinemessig tiltak uansett om det foreligger mistanke om ruspåvirket kjøring eller ikke. Innsatsen mot ruspåvirket kjøring er videre styrket gjennom anskaffelse av spyttester, som representanten var inne på, slik at UP og politidistriktene har et virkemiddel til å avdekke også annen ruspåvirkning enn alkohol.

Politiets straffesaksbehandling er, i tillegg til omfattende kontrollinnsats, en sentral faktor i bekjempelsen av ruspåvirket kjøring. Etterforskning og adekvate sanksjoner som kommer hurtig, sikrer at straffen får den avskrekkende effekten som er tilsiktet. Riksadvokaten har i sitt prioriteringsrundskriv for straffesaksbehandlingen for 2024 framhevet at ruspåvirket kjøring som fører til fengselsstraff, herunder risikoadferd som har ført til dødsulykke i trafikken, skal være høyt prioritert for etterforskning. Det skal bl.a. vurderes om det kjøretøyet som er brukt ved overtredelsen, skal inndras etter straffelovens § 69.

Tiltak for å redusere rusrelaterte veitrafikkulykker er prioritert for regjeringen. Jeg er opptatt av å opprettholde dagens tiltak, men også å innføre nye tiltak for å øke trafikksikkerheten og redusere omfanget av ruspåvirket kjøring. Regjeringen foreslår forbud mot varsling av trafikkontroller og mer effektiv inndragning av motorvogn ved særlig graverende trafikklovbrudd, som bl.a. ruspåvirket kjøring med minst 2,0 i promille eller tilsvarende for annen rus, og der man er dømt for andre gang i løpet av tre år for kjøring med rus med minst 1,2 i promille eller tilsvarende for annen rus.

Risikoadferd som høy fart, rus og uoppmerksomhet kan føre til alvorlige trafikkulykker. Trafikkontroller er avgjørende for å fange opp slike sjåfører. For at trafikkontrollene skal virke etter hensikten, er det helt nødvendig at sjåføren ikke varsles om det på forhånd. Regjeringen har derfor sendt på høring et forslag om å forby varslingstjenester som gjør det mulig for bl.a. ruspåvirkede sjåfører å unngå kontroll. Regjeringen vil ta stilling til dette etter at forslaget har vært på høring.

I likhet med justisministeren er jeg tilfreds med at Politidirektoratet prioriterer høy kontrollvirksomhet på vei, og at de alvorligste overtredelsene av vegtrafikkloven, som ruspåvirket kjøring, har stor oppmerksomhet i straffesaksbehandlingen. I 2024 nådde vi en milepæl med under hundre drepte i trafikken. Det er ingen grunn til å stoppe der. Vi må fortsette å styrke trafikksikkerhetsarbeidet, og regjeringens nye lovforslag som nå er ute på høring, er et viktig skritt i riktig retning.

Liv Kari Eskeland (H) [12:04:25]: Takk til statsråden for eit godt svar. Det er godt høyra at det er klare mål hos politiet for å få ned dei rusrelaterte trafikkmisferdene, og eg håper at det er målbart, slik at me kan koma tilbake til dette.

Det er heilt rett, som statsråden påpeikte: I fjor omkom 89 menneske på norske vegar. Det er ein nedgang frå 118 i 2023. Likevel: Om me kunne hindra dei rusrelaterte ulykkestala, ville statistikken ha vore nede på 68–69 drepne, noko som ville vore ei markant forbetring.

I ei undersøking Norstat har gjort, kjem det fram at 12–20 pst. har køyrt med alkohol eller narkotiske stoff innanbords ein eller fleire gonger, litt avhengig av kva fylke ein ser på. Dette er veldig høge tal. Tenk så mange ruskøyrarar ein då risikerer å møta på vegen. Kvar einaste dag vert det meldt 30 personar, og det er berre blant dei som vert stoppa. Mørketala er store, og berre ein liten del av misferdene vert oppdaga og melde, viser rapportane frå UP. Ein overvegande stor andel av dei spurde er menn. Dei har køyrt med alkohol eller narkotiske stoff. Det er langt færre kvinner som seier det same.

Erfaringane har vist at høgare bøter eller straffer ikkje alltid gjev ønskt effekt, spesielt ikkje mot ruskøyring. Det som derimot fungerer, er å vita at det er ein reell sjanse for å verta teken dersom ein køyrer ruspåverka. Difor er oppdagingsfara og kjensla av ikkje å vita om politiet står bak neste sving, svært viktig, som statsråden var inne på.

Så er det sånn at ein del av systema som kan varsla trafikkontrollar, òg varslar andre typar farar. Dei har fleire funksjonar, så det kan verta teke igjen på andre område dersom ein sørgjer for at den typen utstyr ikkje vert lovleg. For den som har vore kalv for ikkje så lenge sidan, hugsar vel at varslinga av kontrollar kan gjerast på veldig mange måtar, ikkje berre gjennom Safedrive og slikt som no er ute på høyring.

Haldningsskapande arbeid, kontrollar, konsekvensar av rusrelatert køyring som ein del av føraropplæringa, tekniske hjelpemiddel som alkolås, der ein tek både førarkort og bil, er alle tiltak som bidrar, men det er openbert ikkje nok. Rus og trafikk går over fleire departementsområde – Samferdselsdepartementet, Helsedepartementet og Justisdepartementet – samt opplæring, barn og unge når det gjeld førebygging, og tidleg varsling for personar som er komne i faresona. Me kunne sikkert ha utvida denne lista, så eg vil gjerne vita: Korleis jobbar no statsråden på tvers med dei andre departementa?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:07:50]: Jeg er enig med representanten i at det må være et bredt utvalg av tiltak som skal nyttes for å redusere antall personer som kjører med rus i trafikken. Jeg redegjorde i mitt første innlegg for det som er det aller viktigste, nemlig et strengt lovverk, at man iverksetter tydelige sanksjoner når man begår lovbrudd. Men det jeg egentlig vil oppfordre representanten og Høyre til, er å titte nærmere på de forslagene som regjeringen nå har lansert. Det handler om, som representanten sa, at det må være oppdagelsesrisiko. Det er slik i dag at alle de kontrollene som politiet har, rutinemessig også er ruskontroll. Da er det veldig enkel logikk å forstå at hvis vi har tjenester som varsler om det, vil personer som potensielt er ruset, kunne unngå å bli tatt.

Så er jeg enig i at disse varslingstjenestene også tilbyr varsling om andre hindringer i veien. Det er veldig positivt. Det har ikke regjeringen noen innsigelser mot, og jeg synes det må være mulig å distingvere disse debattene, i den forstand at vi må være enige om det som går på å varsle om kontroller, enten det er fartskontroller eller ruskontroller, som det da også alltid er, og at det er en god ting å gå i en retning som skissert. Jeg vil altså oppfordre Høyre til å se nærmere på det forslaget. Det er et helt konkret grep, som vil kunne føre til at vi tar flere med rusatferd, og vil få luket dem ut av trafikken. Det vil også være preventivt, selvfølgelig.

Jeg er enig i at kampanjevirksomhet er viktig. Derfor fortsetter man det arbeidet som pågår på det området. Det brukes penger til ulike trafikksikkerhetsaktører. Ung i trafikken er en slik konkret aktør, som mottar penger for å jobbe med denne typen problematikk, og jeg har selv hatt gleden av å være med ut på aktiviteter de har hatt. Så selvfølgelig handler det også om bevisstgjøring, kampanjer og holdninger, men jeg tror jeg igjen vil peke tilbake på at kontrollsporet, regelverksinnretning og muligheten for å bli tatt vil være det som fører til at vi får luket flest mulig av dem som er potensielt farlige sjåfører, ut av trafikken. Når det gjelder rus, høy fart, uoppmerksomhet og manglende bruk av sikkerhetsutstyr, er det slik at hadde vi fått luket dette ut av atferden til folk, hadde antall ulykker gått dramatisk ned, og her finnes det gode tiltak som vi kan benytte oss av.

Så kan jeg bare nevne en ting til. Det er et mindre tiltak, men det viser at regjeringen har vært interessert i å gjøre regulerende grep: Min forgjenger påbegynte dette arbeidet når det gjaldt elsparkesykler. Vi gjorde også grep når det gjaldt promillekjøring og elsparkesykler, som har bidratt til at vi har redusert den typen ulykker i trafikken. Her er det fortsatt en del å gå på, men det er et konkret verktøy hvor vi har vært villig til å ta i bruk regulering for rett og slett å oppnå ønskede resultater.

Liv Kari Eskeland (H) [12:11:08]: Dette engasjerer! Det er viktig at me er kunnskapsbaserte når me går inn i denne diskusjonen. Dersom ein vert varsla om at det er ein kontroll på gang, kan det henda at det hindrar nokre i å setja seg i bilen og køyre, så ein skal heller ikkje sjå vekk frå det.

Det eg spurde om, var korleis ein jobbar på tvers av departementa. Det fekk eg ikkje svar på. Kanskje statsråden kan koma inn på det i avslutningsinnlegget sitt.

Me veit no at politikontrollar er nokre av dei mest kostnadseffektive trafikksikkerheitstiltaka me har. Det gjeld særleg politiets kontroll og handheving av fart, rus og anna trafikkfarleg åtferd. Ved effektiv kontroll og handheving og synlegheit i trafikkbildet er politiets samla innsats vesentleg for å oppretthalda oppdagingsrisikoen og slik påverka trafikantanes åtferd. Utrykningspolitiet, UP, som er fagorganet, seier dette er viktig, og at det vert brukt effektivt.

I lys av dette er det sjølvsagt interessant å drøfta korleis dei totale ressursane til politiet vert disponerte. Difor hadde det avslutningsvis vore interessant å få ei vurdering frå statsråden om kva han tenkjer om dei prioriteringane denne regjeringa har gjort. Det er brukt titals millionar på å oppretta nye lensmannskontor og på årleg drift av desse, mens ein forsterka innsats på trafikkontrollar kunne gjeve ei markant betring av dødstala i trafikken.

Med dei svara me har fått her i dag, veit me at det er ein del på gang, men eg er ikkje veldig optimist med tanke på at regjeringa skal nå sine eigne mål, som legg til grunn ein ambisjon om at det innan 2030 maksimalt skal vera 350 drepne og hardt skadde i trafikken, derav maksimalt 50 drepne, og at det ikkje skal omkoma folk i trafikken i 2050. 2030 er fire og eit halvt år fram i tid, og då skal me altså ha ei halvering av talet på drepne i trafikken. Det vart oppgjeve at 25 pst. av dei drepne i dag kan knytast til rus. Ein innsats på dette området vil utgjera ein stor andel, men det handlar om prioritering, det handlar om fokus, og det handlar om vilje til å ta grep.

Sjølvsagt vil autonome køyretøy kunna hjelpa oss etter kvart, men det er ei stund til me er der. Inntil så skjer, må me gjennom gode prioriteringar gjera det som verkar. No står me framfor ein ny sommarsesong. Me veit då at antalet som køyrer i ruspåverka tilstand, vil auka. Det hastar difor med å gjera meir av det som verkar. Eg ser fram til statsrådens forsterka innsats i så måte.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:14:20]: Jeg vil benytte anledningen til å takke representanten for debatten. Det er et viktig tema som egentlig hadde fortjent at enda flere hadde deltatt i debatten, men sånn er det nå.

Jeg kan si litt om det brede trafikksikkerhetsarbeidet. Jeg tror representanten kjenner godt til det, men i Norge har vi en trafikksikkerhetsmodell og et arbeid med trafikksikkerhet som er bredt. Det innbefatter et bredt samarbeid mellom politiet – og da selvfølgelig særlig UP – Statens vegvesen, som er statens aktør, og Trygg Trafikk, som representerer både fylkeskommuner og frivillig sektor, men også en rekke andre aktører i organisasjonslivet som jobber sammen med oss med å redusere antall ulykker. Den modellen er noe som vi har et bredt politisk eierskap til, og det er en modell som virker godt, for i Norge er vi jo veldig gode på trafikksikkerhetsarbeid. Selv om vi har ambisiøse mål og skal videre, er vi blant de landene i verden som har absolutt lavest dødelighet i trafikken. Det betyr ikke at vi kan se på det som noen hvilepute, det betyr bare at det må være en inspirasjon til å gjøre enda mer framover.

Vi har lansert konkrete tiltak nå for rett og slett å komme videre, og vi tror, som representanten, at det er nødvendig med flere konkrete grep. I mitt åpningsinnlegg nevnte jeg dette med å inndra biler, som partiet Høyre helt riktig sammen med Fremskrittspartiet var tidlig ute med å foreslå. Det syntes vi var en god idé. Vi utredet det, det ligger nå ute på høring, og det er også koblet til rusbruk og promille. Det tror jeg er et nyttig tiltak, det vil være avskrekkende i sin form, og det vil sannsynligvis bidra.

Til dette konkrete forslaget om å fjerne muligheten til å varsle politikontroller: Jeg tror bare jeg må understreke hvor viktig det er. Representanten tar nok feil når hun sier at man da ikke vil – jeg holdt på å si – sette seg inn i bilen, for poenget er at man blir varslet når man er i bilen. Da har man altså allerede satt seg inn i bilen i rusrelatert tilstand, for å si det på den måten. Det er altså veldig viktig at vi står sammen om at det å varsle politikontroller, som også innbefatter ruskontroller, ikke er en god ting.

Jeg er enig i at det å varsle andre typer hindringer i veien er bra for trafikksikkerheten, og det må man absolutt fortsette med, så jeg vil oppfordre Høyre til å være med oss i det arbeidet. I tillegg ser vi nå også på å gjøre justeringer på regelverket knyttet til mobilbruk. Dette er på utsiden av rustematikken, men det handler selvfølgelig om trafikksikkerhet.

Vi må altså skru på mange verktøy og mange virkemidler samtidig. Da vil vi kunne nærme oss det ambisiøse målet vi har satt oss sammen, men da må vi også være villige til å gjøre regulerende tiltak.