Stortinget - Møte torsdag den 16. november 2023

Dato: 16.11.2023
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:02:25]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i 2023 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 14. november 2023)

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ine Eriksen Søreide (H) [] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å få takke utenriksministeren for redegjørelsen som ble holdt på tirsdag. Jeg syns det er en redegjørelse som tegner et realistisk bilde av utviklingen i EU og hvordan den får betydning for Norge.

Diagnosen utenriksministeren stiller, er helt i tråd med den Høyre har stilt de siste årene, nemlig at utviklingen i EU og av samarbeidet mellom medlemslandene går stadig fortere, blir dypere og bredere og omfatter stadig flere områder som faller utenfor EØS-avtalens rammer, helt eller delvis. Skillet mellom å være innenfor og utenfor øker. I den grad Norge ønsker å være med på et område som ikke er en del av EØS-avtalen, må vi forhandle bilaterale avtaler med EU om deltakelse eller tilknytning. EUs kapasitet til å gjøre dette blir mindre som følge av at EU er opptatt med å utvikle EU for dem som er eller vil bli medlemmer.

I en samtale jeg hadde med statsminister Støre under en boklansering så sent som 16. oktober, mente han at dette var en såkalt utdatert analyse. Det var tydeligvis ikke mer utdatert enn at det fikk plass i utenriksministerens redegjørelse 30 dager senere, noe jeg altså er glad for.

Kort sagt gjør dette at konsekvensen av utenforskapet vårt blir tydeligere, og sårbarhetene våre øker. Det er en betydelig utfordring for oss. Vi samarbeider tett med EU fordi vi vil, og fordi det tjener og har tjent norske interesser svært godt. Denne utviklingen går veldig fort, og hastigheten kommer selvfølgelig av krisene Europa har stått i de siste årene, og den er helt naturlig. Finanskrise, migrasjonskrise, pandemi, energikrise og krig på kontinentet knytter naturlig landene tettere sammen.

Utenriksministeren sa helt tydelig at EU, særlig basert på denne utviklingen, nå fører en mye bredere, mer enhetlig, helhetlig og mye raskere politikkutforming enn tidligere, og skillet mellom medlemmer og ikke-medlemmer blir tydeligere. Han sa også noe annet som er interessant, og som vi har registrert over noe tid, nemlig at EU i økende grad gjør koblinger mellom ulike politikk- og forhandlingsområder. EU er, kort sagt, en mer selvbevisst aktør.

For at Norge skal lykkes, må vi være med helt fra forslagene utformes i EU, men ofte, fordi vi er utenfor og på gangen, vet vi ikke at et forslag er på vei før det ligger på bordet, og da kan det være for sent. Utenforskapet er en utfordring for tilgang til informasjon og tilgang til nettverk. Utenriksministeren beskriver nettopp dette problemet helt avslutningsvis i redegjørelsen. Han spør om vi er gode nok til å engasjere oss tidlig, argumentere godt og prioritere sakene våre, eller om vi gjør det motsatte. Vi har ikke en posisjon som tillater kirsebærplukking.

Samtidig står EU også overfor en annen utvikling. Kommisjonen har nå anbefalt at det startes medlemskapsforhandlinger med Ukraina, Moldova og, med noen forbehold, Bosnia-Hercegovina. Det betyr ikke at disse landene kommer til å være EU-medlemmer neste år hvis forhandlinger startes opp nå, men det betyr to ting. Det ene er at EU kommer til å bruke enda mer energi og ressurser på EU og det å få nye medlemmer inn. Det andre er at hvis særlig Ukraina, med sine 41 millioner innbyggere, et land som nå er ødelagt av krig, kommer inn – noe jeg støtter varmt – vil det endre EU nokså fundamentalt. Det vil også få konsekvenser for Norge.

Helt uavhengig av hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap, påvirker denne utviklingen Norge og vår evne til å ivareta norske interesser overfor EU. Det kommer til å kreve mer av oss, og vi må jobbe annerledes. Jeg mener regjeringa til nå ikke har tatt dette tilstrekkelig inn over seg, og jeg håper at det at utenriksministeren sa dette i redegjørelsen på tirsdag, representerer en erkjennelse som synker inn i alle deler av regjeringa, også de delene som ønsker minst mulig samarbeid med EU, og som er bremseklossene.

Når utviklingen går så tydelig i retning av store, overgripende programmer og direktiver, som enten helt eller delvis er utenfor EØS-avtalens rammer, er det også naturlig å stille spørsmål ved om EØS-avtalen er tilstrekkelig. Det er mange eksempler man kan trekke på.

Som vi har diskutert i denne sal før, har Norge et ønske om å knytte seg til EUs forsterkede helseberedskap. Både koronakommisjonens tydelige tilråding, nemlig at vi må knytte oss til, og helseministerens klare utsagn om at det ikke finnes noe troverdig alternativ til å bli med, burde danne grunnlaget for en intensiv arbeidsøkt fra regjeringas side. Likevel er realiteten, som utenriksministeren peker på i sin redegjørelse, at det foreløpig kun er uformelle samtaler. Der må alle ressurser settes inn på å få formelle samtaler i gang, for dette er en komplisert sak, både juridisk og økonomisk, som kommer til å kreve mye ressurser også på norsk side. Noe av regelverket vil være EØS-relevant, andre deler vil ikke være det, og nettopp derfor er det så viktig å komme i gang.

Så hadde vi en runde i spørretimen i går med forsvarsministeren om Secure Connectivity og IRIS2 – usedvanlig viktig for norsk beredskap. Også der er det klare inntrykket at vi har kommet for sent i gang, og at det er ingen formelle samtaler og heller ingen utsikter til at det vil bli det snarlig. Det er en betydelig utfordring ikke bare for sikkerhet og beredskap, men det er også en betydelig utfordring for norsk romindustri og forsvarsindustri, som nå hektes av viktige initiativer fordi toget i prinsippet har forlatt perrongen.

Vi kan også snakke om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk i denne sammenhengen. Det er ingen tvil om at vår sikkerhetspolitiske forankring er i NATO. Det har den vært siden vi var med på å danne alliansen i 1949, og det kommer den til å forbli. Likevel, selv om det er der vi nå investerer alle våre ressurser og all vår politiske kapital, kan vi ikke overse eller ønske bort utviklingen som skjer på dette feltet i EU, både fordi det påvirker Norge, og fordi vi som utenforland i stor grad er utenfor disse diskusjonene.

Når 23 av 27 EU-medlemmer nå blir NATO-medlemmer, er det klart at det også kommer til å påvirke dynamikken mellom de to organisasjonene. Når Danmark nå har fjernet sitt forsvarsforbehold i EU, er det også noe som kommer til å knytte dem tettere inn i denne rammen.

I Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon beskrives egentlig utviklingen veldig godt. Det står at et godt samarbeid mellom NATO og EU også er viktig for vår trygghet, men at EU ikke skal erstatte eller konkurrere med NATO med hensyn til avskrekking, trygghet og forsvar, og at EU med sine politiske og økonomiske virkemidler samt evne til krisehåndtering kan være et supplement, uten at dette kommer til erstatning for NATO. Det er umulig å bli mer enig med det som beskrives i denne proposisjonen. Det skrives videre om Russlands krig mot Ukraina. Poenget er at det viser veldig tydelig behovet for å gjøre begge deler, og at det ikke er i konkurranse med hverandre.

Når vi nå ser på de initiativene som kommer fra EUs side, som Norge også er med på, f.eks. EDIRPA og ASAP, er det viktige initiativer som det er viktig at Norge legger penger i, men det løser heller ikke alle problemene, i hvert fall ikke for forsvarsindustrien, fordi norsk forsvarsindustri da må være i konkurranse med mange andre for kanskje å få tilslaget.

I budsjettproposisjonen til Forsvarsdepartementet ligger det mange interessante poenger. Det som er interessant, er at når man ser hvordan dette forholdet mellom EU og NATO har utviklet seg over de siste årene, er det nettopp kjennetegnet av større arbeidsdeling. Det har vært bra, det har vært fornuftig, og det må det gjøres mer av. Så kan man med litt glimt i øyet registrere at Forsvarsdepartementets utmerkede byråkrater kanskje enten har gitt uttrykk for ønsketenkning eller på annen måte understreket hvordan denne utviklingen kan komme til å gå, for de skriver at et samlet Norden i EU starter en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk.

Trine Lise Sundnes (A) []: Det var en god redegjørelse utenriksministeren la for dagen tirsdag denne uken. For Arbeiderpartiet er vårt samarbeid med EU gjennom EØSavtalen og tilliggende avtaler et viktig verktøy for å fremme og for å hegne om norske interesser og sikre likeverdige konkurransevilkår for våre industrier – et samarbeid som har tjent oss vel over tid. Det indre marked i EØS bygger på et ensartet regelverk, med like rettigheter og plikter.

Jeg er glad for det tydelige signalet utenriksministeren kom med tirsdag om at regjeringen i sitt arbeid nå skal ta et krafttak for å rydde opp i unødvendig etterslep. Fra Arbeiderpartiets side er det viktig å velge ut de områdene som vi vil trenge å fokusere spesielt og særskilt på. Det er avgjørende for å sikre norske interesser og styrke vår posisjon i forhandlinger på viktige felt. Å få ned etterslepet vil legge grunnlaget for et fortsatt velfungerende EØS-marked. Det er igjen avgjørende for norske bedrifters adgang til det indre marked og dermed også norske arbeidsplasser. Vi er dypt integrert i Europa, og omtrent alt vi eksporterer, går til Europa. I en tid hvor svært mange land, også Norge, mangler arbeidskraft, er det viktig å sikre tilgang på arbeidskraft fra hele EØS-området.

Det blir tydeligere og tydeligere at vi har å gjøre med et EU før og et EU etter pandemien. Et EU som tidligere kunne oppfattes som tungrodd og byråkratisk, er i dag et EU som tar med seg kunnskap og erfaring fra pandemiens krisehåndtering og fra håndteringen av sanksjonspakkene overfor Russland i forbindelse med deres aggressive angrep på Ukraina. EU framstår som mer moderne, mer effektivt og mer handlekraftig enn tidligere. REPowerEU, EUs Green Deal, oppbyggingen av et europeisk helseberedskapssamarbeid og IRIS2 for sikker kommunikasjon innenfor unionen som følge av Russlands krig er eksempler på det. Derfor er det også viktig for å sikre norske interesser og norsk konkurransekraft at vi aktivt søker samarbeid og slutter avtaler som ligger utenfor EØS-avtalen, med vår viktigste samarbeidspartner, EU.

Det er viktig for Arbeiderpartiet med et velfungerende samarbeid for å virkeliggjøre våre klimaforpliktelser og klimamål. Det er også viktig å fylle den grønne alliansen som statsminister Støre og Kommisjonens president von der Leyen sluttet i april, med konkret samarbeid og innhold. Arbeiderpartiet er opptatt av at norsk industri og andre aktører skal sikres adgang og likebehandling i de grønne markedene. Det må sikres en forsvarlig og rettferdig omstilling. Man må ivareta legitime hensyn i industri og befolkning og verne om natur og miljø.

Når det gjelder torsk i vernesonen, har regjeringen ivaretatt norske interesser klokt og satt bærekraftig fiske tydelig i fokus. Det er bra. Som EUs største leverandør av sjømat er vi også opptatt av en forbedret markedsadgang til EU når det gjelder sjømat, og forutsetter at EU kommer oss i møte i forhandlingene. Vi ser fram mot ferdigstillelse av forhandlingene om EØS-midlene og et videre samarbeid med landene som er omfattet av dem.

For mange i Norge synes våre muligheter og de forpliktelser EØSavtalen gir, å være vanskelig tilgjengelig. Vi har i dag i tillegg til EØS-avtalen og Schengen over 70 andre avtaler for å kompensere for alt det EØS-avtalen ikke dekker. Det er mitt håp at Eldring-utvalget, som evaluerer erfaringene med EØS-avtalen, vil gjøre den lettere tilgjengelig for meningsbærere i Norge. Den bebudede EU-utvidelsen er viktig for Norge, for det betyr jo en utvidelse av EØS-avtalen og vil få betydning økonomisk og markedsmessig for oss.

Veldig mange i Norge er involvert i EUs regelverksutvikling for Norge, gjennom EØSavtalen og tilliggende avtaler. Vår utfordring er at regelverksutviklingen først kommer på politikernes bord etter at arbeidet er gjort. Tempoet i regelverket er høyt. Siden 2019 er nær sagt alt klima- og miljøregelverk revidert. Dette betyr at vi må være raskere når det gjelder å ta diskusjonene omkring regelverksutformingen, hvordan den påvirker oss, og hvilke muligheter den gir for norske interesser og norsk industri.

EU har løftet lovgivningsbeslutningene på høyeste nivå. De har blitt en krisehåndteringsorganisasjon, som eksemplene knyttet til kriseberedskap og pandemihåndtering viser klart. For oss er det viktig å styrke den nasjonale samordningen overfor EU, og at vi i mye større grad, som utenriksministeren på tirsdag redegjorde om for oss, er villig til å vurdere saker opp mot hverandre, nettopp for å tjene norske interesser vel og få gjennomslag for de sakene som er viktigst for Norge. Vi vet at det kommer til å være krevende, men vi vet også at det vil være nødvendig for å sikre våre overordnede interesser i et Europa som blir mye viktigere for Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Redegjørelsen om EØS og EU preges nok en gang av den svært urolige tiden vi er inne i. Krigen i Ukraina og den tilspissede situasjonen i Midtøsten er bare noen av de konfliktene som i dag preger det sikkerhetspolitiske landskapet. Engasjementet for demokrati, menneskeverd og fred er stort både her i salen og ellers i samfunnet, og samarbeidet betyr at man må ha et felles engasjement. Det er godt å se.

Det er riktig som utenriksministeren vektla i redegjørelsen, at det er et sterkt samhold i Europa. Vi skal fortsette å stå sammen med EU og samarbeide tett med våre europeiske naboer. Det er mye som binder oss sammen med våre europeiske partnere. Sammen med EU har vi innført en historisk viktig og kraftig sanksjonspakke mot Russland. Her har det vært svært viktig å stå sammen for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt.

Vi deltar også i et britiskledet fond for våpenhjelp til Ukraina, og vi bidrar til et omfattende humanitært arbeid sammen med FN, Røde Kors og Verdens matvareprogram. Det har også vært tett koordinering mellom NATO og EU, og sikkerhet og forsvar blir til stadighet løftet på den politiske dagsordenen i de enkelte europeiske land. Det europeiske samarbeidet har fungert godt i spørsmål knyttet til økonomisk materiellstøtte til Ukraina. Likevel la utenriksministeren vekt på og understreket at det er NATO som er hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk, og som forblir sikkerhetsgarantien både for oss og for våre allierte i Europa.

Samtidig er norsk forsvarsindustri svært viktig for å ruste opp i Europa i den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen vi i dag står i. Under forsvarsindustrikonferansen i München tidligere denne måneden var temaet norsk-tysk forsvarsmateriell og industrisamarbeid og hvordan dette bidrar til å styrke NATOs, Tysklands og Norges forsvarsevne. Tyskland er vår viktigste europeiske partner for samarbeid om forsvarsmateriell og en stor og viktig alliert i NATO. I et krevende sikkerhetspolitisk landskap må slike relasjoner styrkes og utvikles.

Vi er samtidig gitt et viktig oppdrag for å styrke Europas samlede våpen- og ammunisjonsprogram og -produksjon, og regjeringens ammunisjonsordre til den norske bedriften Nammo viser at vi tar dette på alvor.

Vårt forhold til EU er også i all hovedsak preget av samarbeid og gjensidig tillit. Vi har mange samarbeidsplattformer, vi har gode systemer, og slik ønsker vi at det fortsatt skal være. Målet for å få til det må hele tiden være å forvalte vårt forhold til EU godt. I dette vil jeg nevne EØS-etterslepet, som også utenriksministeren var innom. For å styrke vår forhandlingsposisjon overfor EU er det svært viktig at vi får oversikt og får redusert etterslepet. Et etterslep kan skape uheldige situasjoner for regelutvikling nasjonalt og usikkerhet for markedsaktørene i EØS-området – en viktig jobb som det må ryddes opp i.

Nasjonalt selvstyre, sikring av selvråderett, folkestyre og demokrati var noen av de tyngste argumentene mot norsk medlemskap i EU i 1994. Via folkeavstemningene valgte det norske folk suverenitet over byråkratistyret og overnasjonaliteten i Brussel, med mulighet til å påvirke egen hverdag. I dag har også konflikten i Ukraina og dagens råvarepriser vist oss hvor viktig det er med kontroll over egen matproduksjon og egen energiproduksjon. Vi må kunne sikre det norske folks grunnleggende behov for mat og strøm. Norsk sjømatproduksjon gir forsyningssikkerhet til Norge, og 27 pst. av all sjømat EU importerer, kommer fra Norge. Det er viktig. På veien til det grønne skiftet mener vi at Norge og EU er tjent med at import av sjømat fra land som ligger nærmere EU geografisk, gjøres enklere. Derfor er det, som utenriksministeren sier, et paradoks at norsk sjømat møter et mer komplekst tollregime i EU enn andre frihandelspartnere.

Nå er forhandlingen om en ny kvotemelding i gang. Vi skal søke samarbeid, men jeg vil understreke viktigheten av at vi i Norge sikrer en bærekraftig forvaltning av våre havressurser. For meg er det viktig å poengtere at et samarbeid i Europa er særdeles viktig for Norge. Samtidig er det viktig at vi kan gjøre det på våre premisser. Disse premissene må vi kunne regulere gjennom EØSavtalen og andre frihandelsavtaler.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg vil gjerne takke utenriksministeren for en god redegjørelse om hvordan regjeringen analyserer utviklingen i Europa, og om hvorfor Norge er best tjent med et tett samarbeid med europeiske land. Det er liten tvil om at samarbeid med Europa er viktig for Norge, men årsakene som ble presentert, ble presentert på svært flyktig og snevert vis.

Norges tette bånd med andre europeiske land startet ikke med slutten av annen verdenskrig eller med Murens fall. Det har røtter mye lenger tilbake i tid. Årsaken er ikke ytre hendelser, men kulturelt og verdimessig fellesskap forankret i felles forståelse av demokrati, nasjonalstatens uavhengighet, fellesskap gjennom gjensidighet og verdiskaping gjennom hardt arbeid. Norge samarbeider derfor tettere med landene i Nord-Europa enn med landene i Sør-Europa. Det skyldes geografisk nærhet, kulturell utveksling, monarkiet og språklig fellesskap. Norge er historisk også sterkt knyttet til Nord-Europa, helt tilbake til 1500-tallet gjennom reformasjonen og det religiøse fellesskapet.

Jeg nevner dette fordi samarbeidet i Nord-Europa ikke lar seg erstatte eller forklare gjennom vedtak i Stortinget. Samarbeid med det øvrige Europa er basert på gjensidige økonomiske interesser, tillit, felles spilleregler for handel og sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom NATO. Det er i dag heller ikke klimaendringer, pandemien eller krigen i Ukraina som skaper samholdet. Klimaendringene eller pandemien er ikke begrenset til Europa. De er globale. Krigen i Ukraina angår alle land som deler våre liberale verdier, ikke kun EU.

Utviklingen vi opplever i dag, utfordrer det europeiske fellesskapet. Det skyldes særlig kulturelle omveltninger gjennom høy og ureflektert innvandring fra land som er helt ukjente med Europas historiske fellesskap. Mange har dannet seg sine egne fellesskap basert på egen kultur og religion. Det har ført til sosiale utfordringer og splittelse innad i mange europeiske land. Dette kan få store konsekvenser og utfordringer og skape splittelse i Europa.

Schengen-samarbeidet ble etablert for å bremse og stanse denne utviklingen, men har kun i beskjeden grad lyktes. Flere Schengen-land har liten evne til å beskytte egen yttergrense, og det har ført til at stadig flere land tyr til egne strengere nasjonale tiltak. Søken etter nasjonalt fellesskap er verken skummelt eller suspekt. Det er helt naturlig og selvsagt. Nasjonal kultur må beskyttes og bringes videre til neste generasjon. Det er på dette grunnlaget vi må forstå morgendagens samarbeid med Europa. Det er ikke gitt at en stadig nedbygging av nasjonalstatens uavhengighet er til gagn for hvert enkelt europeiske land. Alle landene er imidlertid tjent med verdiskaping og økonomisk vekst, og med denne ambisjonen følger det felles spilleregler som vi oppnår gjennom EØSavtalen.

Skal slike spilleregler ha noen mening, må Norge samtidig slippes inn i europeiske fora og programmer som danner grunnlaget for disse felles spillereglene. Norsk deltakelse i ulike EU-prosjekter viser at vi kan oppnå dette uten å være medlem av EU. EU vil slippe oss inn dersom vi har noe å tilby. De slipper oss ikke inn på grunn av at vi skriver under på et papir. Vi må ha noe å bidra med. Det har vi innenfor forsvarsindustrien, og vi har det innenfor romfartsteknologien. Så det er opp til regjeringen og statsråden og statsministeren å få oss inn i disse programmene, gjerne gjennom våre bidrag gjennom EØS-midlene. Det er jo greit å minne om at partiet Høyre ikke ønsket i utgangspunktet å være en del av EDF, og at det var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i opposisjon som fikk regjeringen til å snu.

Norge er et land rikt på naturressurser. Mange land er interessert i å dra nytte av disse ressursene. Det gjelder både tradisjonelle samarbeidsland og også land som ikke deler våre demokratiske tradisjoner og verdier. Naturressurser er varer som ikke enkelt lar seg erstatte. Det er ikke gitt at et land kan gå fra én gassprodusent til en annen. Vår kraftproduksjon er unik i Europa, og den bør derfor gi norske konsumenter fordeler. Landets naturressurser tilhører norske forbrukere. Da burde det være selvsagt at norske forbrukere og norsk næringsliv drar fordel av dette. Det er ikke naturlig at det er Tyskland som bestemmer strømprisene i Norge, noe regjeringens standhaftige opposisjonspolitiker Trond Giske framhevet i dagens Politisk kvarter på NRK, og som posisjonspolitikeren fra samme parti avviste.

Fremskrittspartiet mener det ikke er riktig at EU gjennom økonomiske bidrag presser medlemsland til å miste sin egen identitet. Selvstendige land må få anledning til å lytte til egne innbyggere og ikke la seg presse til å føre en politikk som bryter med egen historie og identitet. Det er ikke slik at større land i Europa nødvendigvis er forbilder for mindre land, snarere tvert imot, og det er slik at større land i Europa sliter mye mer med de forholdene jeg nevnte innledningsvis, enn mindre land. Hvis man påtvinger de mindre landene de samme problemene som større land har, gjør vi en stor feil, og vi vil i hvert fall ikke være en bidragsyter til dette, som vi faktisk har en tendens til.

Norge har innflytelse på EU gjennom våre EØS-midler. Det er store midler det er snakk om. Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at dette skal reduseres, men hvis vi kan bruke disse EØS-midlene som et pressmiddel, og ikke minst våre naturressurser for å delta og få delta i disse programmene, burde det være enkelt for regjeringen å fremme dette. Det er ikke slik at vi står med lua i hånden. Vi har store, store muligheter for å påvirke Europas utvikling og påvirke Norges deltakelse i de programmene vi mener er viktige.

Så er det viktig at vi ikke setter oss på vår høye moralske hest for å belære andre land. EU-land gjør dette overfor land i Øst-Europa, og vi bidrar også til det. Det er ikke slik at det er vi som skal bestemme hvordan andre land utvikler seg, på samme linje som vi ikke ville akseptert at andre land ville bestemme over oss. Da ville vi kalt det indre anliggender. Vi skal bestemme over eget land, og vi skal ikke la Tyskland, Frankrike, Italia eller andre land bestemme hvordan vi uttrykker oss. På samme måte må også land i Øst-Europa få lov til å utvikle sitt land basert på sine innbyggeres ønsker. De vil etter hvert sannsynligvis endre sitt lovverk mer i retning av demokrati og verdifellesskap som vi har, men at vi påtvinger dem å gjøre det over natten, er urimelig, og det er feil. Både Ungarn og Polen og andre land har veldig mye å bidra med til Europa, selv om de skulle ha en noe annen holdning til de enighetene som er oppnådd i Europa over mange år, og som man ikke vedtok i går.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Utanriksministeren held fast på at regjeringa si haldning er den same som alltid: Noreg må ha eit så tett forhold til EU som mogleg, sidan me ikkje er EU-medlem. Då blir EØS redninga, skal me tru regjeringa. Denne haldninga er med på å undergrava det klare, demokratiske nei til EU som blei gjeve i folkerøystinga for 29 år sidan – ei haldning som er endå klarare i dag, skal me tru meiningsmålingane. No har òg EØS-motstanden auka. Siste måling viser at tilslutninga til EØS har stupt, frå ca. 64 pst. for eitt år sidan til 50 pst. i dag. Motstanden har auka frå 22 pst. til 25 pst. i det same tidsrommet. Forspranget til ja-sida er altså nesten halvert.

Eg veit ikkje om det har gått statsråden hus forbi at det har vore landsmøte i Fellesforbundet, som er det viktigaste industriforbundet i LO. Landsmøtet vedtok for det fyrste at det bør bli nasjonal, politisk kontroll med krafta. Krafta bør bli teken av børs, Noreg bør gå ut av ACER, kabelavtalane med Tyskland og Storbritannia bør reforhandlast, og me bør få eit toprissystem for straum.

For det andre vedtok landsmøtet ei klar støtte til Noregs posisjon overfor ESA. Forbodet mot innleige i anleggsbransjen i Oslo-området, Vestfold og Telemark må bestå – viss ikkje vil Fellesforbundet at Noreg skal seia opp EØS-avtalen og forhandla fram ein annan avtale med EU.

Dette er eitt av fleire eksempel på at EØS-avtalen ikkje er like populær på grasrota, i fagrørsla, blant dei som har skoa på, som det gjerne heiter, som han er i denne salen. Det er særleg undergravinga av eit ordna arbeidsliv saman med importen av dei høge straumprisane frå EU som er grunnlaget for den skepsisen mange har, ikkje berre til EU-medlemskap, men òg til EØS-avtalen – særleg så lenge EU-tilhengjarane på Stortinget stadig bruker EØS-avtalen som argument for ikkje å utfordra marknadsliberal politikk.

Internasjonalt samarbeid – òg med EU – er vel og bra, men import av politikk som flyttar makt og ressursar frå fellesskapen til kapitalkreftene, er noko anna. SV støttar regjeringa når ho forsvarer norske, demokratiske vedtak mot EUs forsøk på overstyring, som i innleigesaka. Me ynskjer oss meir av ei slik offensiv haldning, ikkje mindre. Me er tydelege på at Noreg ikkje bør underleggja seg endå meir EU-styring gjennom f.eks. den fjerde energimarknadspakken.

Utanriksministeren legg vekt på at EØS-etterslepet må reduserast, slik at EU ser med blidare auge på oss. Problemet er, slik SV ser det, at EØS-avtalen blir meir og meir omfattande og inngripande, og at det kjem fleire problematiske EØS-spørsmål framover. Me merkar oss at fjerde energimarknadspakke ikkje ser ut til å koma til Stortinget med det fyrste. Eit minstelønsdirektiv nærmar seg, ESA trekkjer oss for domstolen i saka om pasientrettsdirektivet til EU. Me har innleigesaka, me har torskestriden, me har snøkrabbesaka, og slik kunne eg ha halde fram. Meiner regjeringa at Noreg bør gje etter i fleire saker? Eg håpar ikkje det.

SV ynskjer ei einigheit i EU om mottak av asylsøkjarar og flyktningar velkomen viss det betyr at ein i fleire land er open for å ta imot og busetja fleire asylsøkjarar og flyktningar. Erfaringane til no er skremmande, med direkte framandfiendtlege haldningar i ein del EU-land og med EUs politikk i og rundt Middelhavet. Frontex, som Noreg villig bidreg til, er skulda av EUs eigne tilsynsorgan for å bryta internasjonalt lov- og regelverk. I tillegg betaler EU i dyre dommar til land som Libya og andre nordafrikanske land for å halda flyktningar tilbake og hindra dei i å koma over til Europa og søkja om asyl, noko dei har rett til, ifølgje internasjonal lov. EU betaler for leirar der det er dokumentert valdtekter, overgrep og mishandling, og Noreg er delvis medskuldig. Det er uhyrleg, og me finn liten grunn til å hylla EU på dette området.

Sofie Marhaug (R) []: Regjeringen skjønnmaler EU og EØS' betydning for Norge. På mitt felt, dvs. kraftpolitikken, er det utrolig påfallende. Vi har knyttet oss til et markedsliberalt kraftregime som legger helt konkrete begrensninger på vår politiske råderett, f.eks. i hvilken grad vi kan regulere eksporten på en annen og mer hensiktsmessig måte enn med dagens markedsregime.

Dette så vi da regjeringen jobbet med den famøse styringsmekanismen for kraft. Beskjeden fra reguleringsmyndighetene den gangen, altså ESAs kontrollorgan i Norge, var klar: Dere kan ikke regulere eksporten. Dere kan ikke legge begrensninger på eksporten.

Så kan regjeringen si: Ja, men det er villet politikk – vi ønsker oss den politikken. Det er også en sannhet med modifikasjoner. Det var altså 120 arbeiderpartiordførere som protesterte mot at Norge skulle slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke. Det var et LO som var mot.

Regjeringen kunne sikkert levd helt fint med at Rødt er uenig med regjeringen i kraftpolitikken. Det er vanskeligere for en regjering utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet å leve med å være uenig med det største fagforbundet i privat sektor, nemlig Fellesforbundet. På Fellesforbundets landsmøte nå i høst var de klinkende klare på dette punktet. De vil ikke bare si nei til EUs fjerde energimarkedspakke; de vil ut av EUs energiunion. Det er alvorlig også for regjeringen.

Dette er det fagforbundet som organiserer lavtlønte i hotell- og restaurantbransjen, som taler på vegne av de lavtlønte som sliter med å betale strømregningen – ikke bare om vinteren, men også om sommeren – fra Skien og Drammen i øst til Stord og Husa i vest, fordi prisene er ekstraordinært høye også midt på sommeren når magasinene er fulle.

Og dette er det fagforbundet som organiserer mange av dem som jobber i industrien, de som liksom skal tjene på den handelsavtalen vi har med EU. Det er jo hele argumentet til Arbeiderpartiet for EØS. Nå roper det fagforbundet varsko. De ser flere problemer med EUs kraftliberalisme enn de ser løsninger. De er redd for industridød og for at den fastlandsindustrien vi faktisk skal leve av når oljen tar slutt, for det gjør den, skal forsvinne.

Det er en katastrofe for den grønne omstillingen alle politikere smykker seg med, for det er jo en veldig dårlig start på den omstillingen hvis vi begynner med å legge ned fastlandsindustrien som baserer seg på fornybar, klimavennlig kraft.

Samtidig kan det være verdt å merke seg at regjeringen har et ytterst selektivt forhold til hvilke deler av EUs regelverk som er nyttig å implementere i Norge. Viljen i departementet til å innføre god politikk for energieffektivisering synes å være langt mindre enn viljen til å være med i EUs kraftmarked, for å si det på den måten. Energieffektiviseringsdirektivet fra 2012 er fortsatt ikke implementert. Markedstenkningen synes å være viktigere enn samarbeid og reguleringer som er gode, som mange i Norge er for.

Kraft er ikke det eneste området der EØS skaper trøbbel for Norge. Fellesforbundet var enda tydeligere i kritikken i arbeidslivsspørsmål. Deres vedtak lyder som følger:

«Dersom EFTA domstolen eller ESA tvinger Norge til å endre regler om innleie, vil Fellesforbundet jobbe for en alternativ handelsavtale og annen tilknytning til EØS.»

Bakgrunnen er altså at ESA har varslet at de vil fjerne regjeringens innleiepolitikk. Her har regjeringen sagt at de skal stå opp for det som er vedtatt politikk for demokratiet, mot EU og byråkratene i Brussel. Det er bra, men regjeringen gjør ikke det samme i kraftpolitikken. I kraftpolitikken er regjeringen en pådriver for mer marked, de ønsker ikke å bruke handlingsrommet. Det er og blir da vanskelig å se fordelene med EØS-avtalen, ikke bare for Rødt, men også for de som liksom skal tjene på EØSavtalen. Eksportindustrien i Norge får flere ulemper når vårt konkurransefortrinn forsvinner, som det er et uttalt felles mål om å beholde.

Guri Melby (V) []: Jeg vil takke utenriksministeren for hans første EU/EØS-redegjørelse i denne perioden som utenriksminister.

Slik Venstre ser det, er det helt avgjørende at vi forvalter vårt forhold til EU godt – og på en bedre måte enn vi har klart de siste årene. Politikkutviklingen i EU går i et rivende tempo. Mitt klare inntrykk er at EUs tålmodighet med norske ønsker om særbehandling er blitt meget lav. Det er for så vidt også rett og rimelig. Derfor er det bra at utenriksministeren varsler at regjeringen skal ta igjen det såkalte EØS-etterslepet.

Denne manglende tålmodigheten fra EUs side mot Norge gjør det for det første stadig viktigere at norsk EU-politikk er proaktiv og tidlig ute. Her er det mye å gå på. Når det gjelder manglende norsk deltakelse i EUs viktige satellittsamarbeid, sa romnæringen i Norge senest denne uken at de opplever at regjeringen «altfor lenge har vært fullstendig passive og lite proaktive her – til tross for advarsler fra næringen gjennom mer enn to år.»

For det andre mener jeg det er problematisk at vi har et regjeringsparti som snakker EU ned her hjemme, for så å forvente særbehandling og spesialtilpasninger når de kommer til Brussel. Vi trenger et Senterparti som snakker mer om hvordan vi kan sikre norsk deltakelse i ny og viktig EU-politikk og mindre om å utnytte handlingsrommet i EØS.

Utenriksministeren konkluderte i sin redegjørelse med at regjeringen framover ville legge stor vekt på å «være villige til å vurdere saker opp mot hverandre» for på den måten å «få gjennomslag i de sakene som er aller viktigst for Norge». Her vil jeg gjerne utfordre utenriksministeren til å være mer konkret. Hva vil være de viktigste sakene for Norge og for regjeringen framover?

Det vi i Venstre har brukt mest tid på siden forrige EU/EØS-redegjørelse, har vært klima- og naturpolitikken og sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det er to områder hvor det er helt essensielt at vi samordner oss med EU. Jeg vil derfor kommentere noen punkter som spesielt gjelder disse områdene.

Jeg vil starte med å si at jeg er skuffet, men dessverre lite overrasket, over at vi nok en gang er nødt til å høre at det er for tidlig å si når ren energi-pakken vil bli lagt fram for Stortinget. Utenriksministeren slår fast at man jobber med å fylle den grønne unionen med innhold, men selv må jeg si at jeg har litt vanskelig for å forstå at den grønne unionen skal være så veldig mye verdt uten at Norge også implementerer ren energi-pakken. Derfor vil jeg også her utfordre utenriksministeren til å være mer konkret på hva det betyr at den skal fylles med innhold.

Og når utenriksministeren sier at regjeringen skal utarbeide veikart og arbeidsplaner på «prioriterte områder under Grønn Allianse», vil jeg be ham være konkret på hvilke områder de prioriterer. Det er ikke bare viktig å vite for oss som sitter på Stortinget, det er også veldig viktig for norsk næringsliv – både å få konkretisert innholdet og å få en tydeligere tidsplan som gjør at de kan se hvordan de kan bidra i det grønne skifte både med løsninger og ikke minst med ting som skaper nye arbeidsplasser og mer langsiktige arbeidsplasser i Norge.

Når det gjelder felles samarbeid om sikkerhet og forsvar, og da kanskje særlig Ukraina, vil jeg rette oppmerksomhet mot forsvarsindustrien og ammunisjonsproduksjonen. Det er veldig enkel og brutal matematikk at Ukraina ikke vil vinne krigen de nå står i, dersom de går tom for ammunisjon. Denne uken kom Tysklands forsvarsminister med den dystre konklusjonen at EU ikke vil makte å oppfylle løftet til Ukraina om 1 million runder med ammunisjon innen mars neste år.

Som utenriksministeren helt riktig påpeker, produseres en betydelig andel av Europas ammunisjon i Norge. Det er veldig bra at Norge har fått innpass i EU-programmene som handler om nettopp dette. Men vi må også se på hva vi gjør hjemme. Selskapet Nammo er veldig tydelig på at de ønsker å produsere det Europa trenger, men de er også tydelige på at de foreløpig ikke har fått støtten de trenger fra regjeringen, og de vurderer nå å flytte produksjonen til andre land. Det er ikke holdbart i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i nå. Vi har en enormt ustabil situasjon, og Venstre mener at å prioritere ammunisjon er noe av det mest strategisk viktige vi gjør for europeisk, ukrainsk og egen sikkerhet akkurat nå.

Jeg vil avslutte med å si at de store utfordringene i samfunnet løser vi best gjennom forpliktende, internasjonalt samarbeid. Derfor er det viktig med et så tett samarbeid som mulig mellom Norge og EU. Neste år er det 30 år siden forrige folkeavstemning om norsk EU-medlemskap. Jeg mener Norge fortjener er ny.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg vil takke alle som har hatt ordet så langt, for gode innlegg og for i all hovedsak støtte til hovedanalysen.

For å begynne med representanten Eriksen Søreide: Det er helt riktig at EØS-avtalen alene er utilstrekkelig, og det er derfor vi etter hvert har bygget opp et sett med 70 tilleggsavtaler «and counting», for å si det sånn. Vi jobber fortsatt med flere, nettopp for å sørge for at vi er relevant til stede alle steder der det er i norsk interesse å være det, og det gjelder ganske mange felter.

Jeg ble spurt nå av representanten Melby om hva som er de viktigste prioriterte områdene. De er mange, men for å nevne noen vil jeg si at spørsmålene på arbeidslivsområdet – bl.a. innleie, som ble nevnt av flere – er et felt vi legger stor vekt på. Vi mener at vi er helt innenfor EØS-avtalens regler og kommer til å stå for det i den diskusjonen som går med ESA. Det er opp til ESA om de vil ta dette videre, men vi står i hvert fall veldig tydelig på at vi mener det er riktig at hovedregelen i Norge skal være fast tilsetting, og det er et helt sentralt poeng for oss. Det er det ene.

Det andre er klima og grønn omstilling. Der er det et svært nært samarbeid som for det første er basert på den avtalen som ble vedtatt av Stortinget med massivt flertall under forrige regjering, nemlig klimaavtalen mellom Island, Norge og EU som gjør at vi rapporterer og kutter klimagassutslipp i fellesskap. Nå har vi også grønn allianse, som mer dreier seg om investeringene i å bygge de arbeidsplassene og de løsningene som kommer når den gamle fossile verdenen etter hvert skal gå ut på dato. Det andre var altså hele feltet klima og grønn omstilling.

Det tredje jeg vil trekke fram, er helse og helseberedskap. En ny pandemi kommer – vi vet ikke når, men at den kommer, kan vi ta for gitt. Da vil vi stå mye bedre rustet om vi har et mye mer formalisert og forberedt samarbeid om helserespons med EU.

Så for å velge tre vil jeg velge de tre, uten at det er til forkleinelse for andre.

Som representanten Sundnes veldig riktig påpekte, er det stadig mer avgjørende og svært viktig for norsk næringsliv, ikke minst norsk industri, siden vi i stor og økende grad er en del av europeiske verdikjeder som er i rask forandring – omtrent alt norsk prosessindustri produserer, er del av europeiske verdikjeder og skal videre inn i f.eks. tysk bilindustri, for å ta ett eksempel – at man er nært koblet sammen, og at man er koblet sammen ikke bare til en statisk situasjon i Europa, men til en europeisk økonomi som endrer seg utrolig raskt i grønnere retning.

Representanten Marhaug gjentok at EU er et liberalistisk prosjekt. Her vil jeg anbefale Rødt å gå litt gjennom talepunktene sine igjen, for hvis man ser hen til liberalister i Europa, river de seg stadig mer i håret over at EU etter deres syn er et stadig mer sosialdemokratisk prosjekt, noe jeg for øvrig ikke er uenig i; jeg skjønner poenget. Staten er tungt tilbake, det er en mye sterkere aktiv statlig deltakelse, både fra statene i EU og fra EU som offentlig aktør inn i en retningsgivende næringspolitikk. Det er drevet fram både av klimaomstillingen, av konkurransen med Kina og av et ønske om mer strategisk autonomi, og det er veldig lenge siden det ga noe særlig mening å si at EU er et liberalistisk prosjekt. Det mener jeg rett og slett er analytisk feil, og jeg tar gjerne diskusjoner om det på et hvilket som helst tidspunkt. Det var kanskje riktig en gang for veldig mange tiår siden, men stemmer svært dårlig med dagens virkelighet.

Når det gjelder energisamarbeidet, er det et område hvor EU-tilpasning er et godt ord, for her har EU tilpasset seg til oss. Det er det nordiske energisamarbeidet, som ble utviklet først av Gerhardsen og Tage Erlander i 1960-årene og deretter fra 1990-årene og framover, som nå langt på vei blir kopiert av EU. Man tilpasser seg til det, for det har tjent oss godt i mange år. Samtidig har vi en del nasjonale interesser å ivareta i det, og derfor jobber vi, ledet av energiministeren, med å komme tilbake til det som heter ren energi-pakken og elementene i den. Det finnes altså ingen fjerde energimarkedspakke, som mange sier; det heter ren energi-pakken, for det er det den dreier seg om, men det er også noe som vi kommer tilbake til senere.

For å kunne ivareta de temaene som er strategisk viktige, må vi redusere etterslepet. Vi reduserer ikke etterslepet for å være hyggelige med EU – vi reduserer etterslepet fordi det lønner seg for oss å kunne prioritere de tingene som er viktige, bl.a. de områdene jeg nevnte i sted. Da må vi unngå at vi blir sittende med veldig mange uløste saker som ikke er spesielt viktige for oss, og det er jeg glad for at mange tok til orde for at de støttet. Det skal vi jobbe med med stor kraft.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, mener jeg at utenriksministeren stiller en helt riktig diagnose. Spørsmålet er bare hvilken medisin som skrives ut, og det store spørsmålet som utenriksministeren selv tok opp i sitt innlegg, nemlig helsesamarbeidet med EU, er et samarbeid Norge har både sterk interesse av og sterkt behov for å være en del av. Lærdommen etter pandemien har vist oss det veldig tydelig. Som utenriksministeren sier, det kommer en ny pandemi på et eller annet tidspunkt, eller en annen stor helsekrise der vi er avhengige av et formalisert og tett samarbeid med EU. Men de formelle forhandlingene med EU er fortsatt ikke i gang. Som utenriksministeren sier i redegjørelsen, er det en god, uformell dialog, men en god, uformell dialog kommer ikke til å bringe oss til en avtale. Siden dette er både teknisk komplisert og juridisk komplisert, er spørsmålet: Hva er regjeringens konkrete strategi for å komme i en forhandlingsposisjon med EU om dette?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: La meg først si at jeg er glad for støtten til at dette er viktig, for dette er altså et særlig prioritert område for regjeringen, av nettopp de grunner som nå ble gjengitt. Fra norsk side begynte vi arbeidet med dette i vår og har signalisert en sterk interesse for å delta, og vi har også brukt det argumentet at vi tror det er bra for alle parter, også EU-siden, at vi deltar i dette. Det vi venter på nå, er at Kommisjonen får seg et forhandlingsmandat, for grunnen til at samtalene er uformelle og ikke formelle, er ikke at ikke vi gjerne vil inn i formelle samtaler, men at det jobbes på EU-siden med et forhandlingsmandat for forhandlingene med Norge. Og akkurat som vi vil ivareta våre interesser, som mange i salen snakker om, vil også EU ivareta sine interesser, og de trenger å få et mandat for å gå i de forhandlingene. Men helseministeren og jeg kommer til å jobbe for at det går så fort som mulig.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Vi ønsker å oppfylle våre klimamål i samarbeid med EU. Tida fram til 2030 går fort, sa utenriksministeren i sin redegjørelse. Så sier han videre at rettsaktene i ren energi-pakka står sentralt for å nå EUs energi- og klimamål for 2030. Da må man jo anta at det er en sammenheng mellom at vi ønsker å samarbeide med EU om dette, og at ren energi-pakka er en del av å få dette til innen 2030. Som vi har hørt flere ganger her i dag, sier utenriksministeren at det er for tidlig å si når denne pakka vil komme til Stortinget. Hvis klimaambisjonene er så store, og samarbeidet med EU er så viktig, hvorfor kan ikke da regjeringa legge fram ren energi-pakka for Stortinget og få den igjennom?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Det er riktig at jeg mener at det er en god del elementer i ren energi-pakken som er viktig i forhold til klimamålene. Det henger nøye sammen, for klima og energi er svært nært koblet, og det å drive fram en raskere omstilling fra fossil til fornybar energi, men også avkarbonisering av bruken av energi, er utrolig viktig. Her ligger EU helt i front i verden. Jeg kan også si som fasilitator for utslippsreduksjonsfeltet i FN opp mot klimatoppmøtet at EU er virkelig en drivkraft på den mest progressive siden av dette. Så er dette en pakke med mange elementer, og mange av elementene i denne pakken er allerede etablert norsk rett, for siden mye av dette har hentet inspirasjon fra det nordiske samarbeidet, er f.eks. reglene om forbrukerrettigheter, som kommer nå, allerede tilfellet i Norge. Vi ser på hvilke elementer det er som er viktig for oss, og hvilke vi må ta i riktig rekkefølge, og vil komme tilbake på en ordentlig måte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Strømkablene til Tyskland gjør at strømprisene i Tyskland og Norge blir de samme, de utjevnes. I Politisk kvarter i dag påpekte lederen av Nidaros Sosialdemokratiske Forum at dette er urimelig og må endres til fordel for norske forbrukere. Olje- og energiministeren hevdet på sin side at økt produksjon av kraft vil hindre at dette fortsetter i fremtiden. Begge to kan ikke ha rett samtidig. Hvem mener utenriksministeren har rett?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Som med andre varer og tjenester er det her et forhold mellom tilbud og etterspørsel, og jo mer man produserer, jo mer går prisen ned. Så er det helt særskilte forhold rundt energiproduksjon – en sum av både strøm, gass, kull og andre ulike kilder, og tilgjengelighet i ulike perioder. Alle analyser som jeg mener skal tillegges vekt, sier at det er en viss priseffekt av at vi har kabler. Den går for øvrig begge veier. Noen ganger betyr det at prisen går opp, andre ganger går den ned. Men det viktigste er selvfølgelig at når man har overskudd på kraft, blir kraften billigere enn når man har underskudd på kraft. Det har energiministeren åpenbart helt rett i, mener jeg.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg takker for svaret. Så utenriksministeren er enig med olje- og energiministeren og uenig med lederen av Nidaros Sosialdemokratiske Forum og mener altså at mer kraft vil gjøre at prisene går ned, men at de blir de samme i Tyskland og Norge. Det er greit å vite.

Mitt spørsmål nå er om EØS-midlene. Utenriksministeren sier at vi er medlem av 70 ulike programmer som vi på et eller annet vis har kommet inn i. Det antar jeg gjør at vi er attraktive i EU, fordi vi har noe å bidra med, at vi ikke tvinger oss inn. Noen av disse programmene er sikkert fornuftige, ikke minst gjennom forsvarsindustrien og romfartsindustrien. Utenriksministeren var også inne på det i sin redegjørelse.

Vil utenriksministeren bruke forhandlingene om EØS-midler og vårt bidrag til at vi kan komme inn i programmer som vi i dag ikke er medlem av, f.eks. innenfor romfart?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg sa ganske tydelig i min redegjørelse at EU allerede i dag ser på helheten i forholdet til Norge. Nå pågår det f.eks. både samtaler om neste runde med EØS-kontingent og adgang for norsk fiskerieksport parallelt. Der er det en sammenheng i den forstand at det skjer på omtrent samme tid. Hvis motparten ser på oss som en helhet, er det jo en helhet.

Så er det slik at når vi vil være med i IRIS2 og i strategisk satellittkommunikasjon – som jeg oppfattet at representanten Tybring-Gjedde sa i sitt innlegg – er det fordi vi har en interesse av det, men vi har også noe å bidra med. Vi har relevant industri, avansert romindustri, og mye kompetanse på satellitter i Norge. Vi mener at det er bra for EU og Norge, og vårt inntrykk er at det mener de også på EU-siden, selv om det står litt igjen før vi har en avtale. Jeg tror koblingene skjer mer på de feltene som EØS-pengene tjener, f.eks. demokrati, menneskerettigheter og sånt (presidenten klubber). Når vi i fellesskap med EU har blitt enige om det, må jo også de landene som mottar, oppfylle dette.

Presidenten []: Taletiden er ute.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg vil tilbake til temaet helse og helseberedskap. Utanriksministeren gjev uttrykk for eit ønske om meir formalisert samarbeid med EU på dette området, men nemner ikkje moglegheita for å byggja opp ein eigen nasjonal helseberedskap, f.eks. for medisinar og legemiddel, noko som bl.a. er teke opp i rapporten frå beredskapskommisjonen.

Ser statsråden nokon utfordringar med å gjera oss for avhengige av EU når det gjeld medisinar og helseberedskap? Vil eit eventuelt formalisert samarbeid med EU på dette området koma i tillegg til eller til erstatning for ein sterkare nasjonal helseberedskap?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Her kan jeg gi et klart og tydelig svar: Nei, jeg ser ingen utfordringer i det, for det er ingenting i et nærmere samarbeid om helseberedskap som tilsier at vi ikke også kan bygge opp en sterkere egen beredskap. Det vil sannsynligvis glede våre partnere i Europa stort om vi produserte mer medisiner og vaksiner også i Norge. Men at Norge med sine 5,5 millioner innbyggere skulle kunne klare å utvikle vaksiner for helt nye og ukjente sykdommer raskt og effektivt nok til så å kunne produsere og distribuere dem til befolkingen i en lukket økonomi, ville i hvert fall ikke jeg gamblet på hvis jeg skal ta vare på innbyggernes helse.

Det å samarbeide med hele EU, som altså er alle de landene som ligner mest på oss, og som har mest sammenlignbare samfunnssystemer når det gjelder helseberedskap, oppfatter jeg som noe som er åpenbart riktig hvis denne salen er interessert i å ivareta våre borgeres grunnleggende interesser, og en av dem er jo å forbli friske.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg takkar for svaret. Det er sjølvsagt mogleg å gjera begge delar. Det var jo det som var litt av premissen i spørsmålet mitt – ikkje å gjera einsidige norske tiltak i ein såkalla lukka økonomi, for å sitera utanriksministeren.

Spørsmålet er jo om regjeringa har ein strategi for òg å auka den nasjonale helseberedskapen, eller om ein einsidig lener seg på eit sterkare samarbeid med EU på dette området.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Nå er vi langt inne i helseministerens felt, men det er klart at vi gjør grundige evalueringer av koronaperioden, hvordan vi responderte på den, og hva vi kan lære av det. En av lærdommene er et tettere og nærmere samarbeid med Europa, men det er jo ikke den eneste konsekvensen av det vi har lært. Som representanten Fiskaa helt riktig sier, kan man av og til gjøre to ting samtidig – det hender at Ole Brumm har et poeng – og dette kan godt være et tilfelle hvor det å også styrke vår egen beredskap er bra.

Når det gjelder å koble seg tett på, er det bl.a. snakk om hvordan man identifiserer en ny global sykdomsbølge, etablerer respons, finner ut hva som er riktig respons, utvikler medisintyper og så distribuerer dem. Det er mye mer sannsynlig at man lykkes raskt med det hvis mange store industriland samarbeider, enn hvis hvert land prøver for seg.

Sofie Marhaug (R) []: Det er en handelsavtale vi diskuterer. Vi diskuterer altså fri flyt av arbeidskraft eller løsarbeidere når Fellesforbundet vil beholde et innleieforbud. Vi diskuterer fri flyt av kraft – markedsliberalisme – når vi diskuterer det man kaller enten fjerde energimarkedspakke, den som kommer etter den tredje, eller ren energimarkedspakke, som denne regjeringen foretrekker.

Det er ikke det samme som Gerhardsens utveksling av kraft på 1960-tallet. Vi fikk på 1990- og 2000-tallet en kraftbørs og flere utenlandskabler som i større grad har fungert som eksportkabler.

Regjeringen kan drive med retorisk fiksfakseri – på samme måte som man snakker om en energiminister i stedet for en olje- og energiminister – men spørsmålet mitt til utenriksministeren er om han tror at folk er så dumme at de ikke skjønner at det er markedsliberalisme likevel?

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Når jeg refererer til energiministeren, er det fordi det er vedtatt at departementet endrer navn fra Olje- og energidepartementet til Energidepartementet, og da er det logisk at ministeren også blir energiminister. Så er det for så vidt riktig at det skjer fra 1. januar, men jeg synes det er en såpass fornuftig endring at jeg allerede har implementert den i mitt eget hode.

Når det gjelder navnet på denne pakken, kan vi si det én gang, og så trenger vi ikke bruke mer tid på det. Hvis man lurer på hva noe heter, kan man jo spørre dem som har funnet det opp. Den heter altså ren energi-pakken i Europa, og da tror jeg det er lurt at vi også refererer til den som det. Men det er jo ikke hovedpoenget her.

Det er riktig at det var på 1990-tallet børssystemet kom. Det var en ren nordisk oppfinnelse. Derfor etablerte vi Nord Pool, en nordisk børs. Det var det de nordiske landene som ble enige om. Det er også riktig at kablene kom på 1990- og 2000-tallet, som Marhaug sier. Det er ikke vedtatt en eneste kabel etter at vi knyttet oss til ACER. Stikk i strid med det som ble påstått i ACER-debatten, har vi full mulighet til å si nei, og det har vi også gjort til den kabelen som Fremskrittspartiet ville bygge, nemlig NorthConnect.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Vitanza (A) []: Først vil jeg takke utenriksministeren for en god redegjørelse på tirsdag. Det er viktig at Stortinget får en slik helhetlig presentasjon av EU- og EØS-relevante spørsmål, siden vi på tvers av komiteer og fagområder relativt ofte behandler enkeltsaker som er EØS-relevante.

Jeg vil i mitt innlegg snakke om EØS og EU i et næringsperspektiv. Norge er en liten, åpen økonomi, og inntektene fra handel med utlandet er en forutsetning for å finansiere våre sterke velferdsordninger. Å verne om og videreutvikle et åpent, regulert, forutsigbart og rettferdig handelssystem er derfor viktig. For å referere til Hurdalsplattformen vil jeg også legge vekt på at EØS-avtalen skal ligge til grunn for Norges forhold til Europa. Handlingsrommet i avtalen må brukes aktivt, og det skal jobbes målrettet med å forsvare norske interesser i EU.

Samarbeidet med EU gjennom EØS, Schengen og andre avtaler har som sagt tjent norsk næringsliv og norske arbeidsplasser godt gjennom flere tiår. EØS-avtalen har som hovedmålsetting å sørge for at vi er en del av EUs indre marked, som sørger for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Dette forenkler eksport og import av varer og tjenester, og ikke minst gir det tilgang på viktig arbeidskraft, relevant kompetanse og investeringer i norsk næringsliv. EØS-avtalen gir med andre ord norsk næringsliv stabilitet og forutsigbarhet.

Som også utenriksministeren redegjorde for, har Norge og EU mange områder der vi har felles interesser. Et slikt område er å fremme grønn omstilling. Norge besitter mye erfaring, kompetanse og ressurser som etterspørres, samtidig som vi er avhengig av et bredt samarbeid for å nå vårt felles klimamål, gjennom bl.a. forskning og industriell utvikling. EØS-avtalen vil bidra til at vi fra norsk side tar del i prosessene som pågår, og gir norsk næringsliv adgang i det nye, grønne markedet, slik at vi sammen vil lykkes med omstillingen i Europa.

Grønn allianse er et godt eksempel på politisk samarbeid som skal legge til rette for framtidige grønne arbeidsplasser i Norge. Dette er et rammeverk for å forsterke klima-, energi- og industrisamarbeidet mellom Norge og EU. Avtalen ble signert i april. Det er god framdrift i samarbeidet om grønn omstilling i Europa, men det er ikke rom for noen hvilepute. Endringene i EU og i resten av handelssystemet skjer i en forrykende fart, og vi må hele tiden være på i prosessene for å ivareta de norske interessene.

USA iverksatte i år Inflation Reduction Act, IRA, som skal fremme grønn omstilling og utslippskutt i USA. Det er positivt at USA innfører tiltak for å bekjempe klimaendringene og framskynde den grønne omstillingen, og det kan gi markeds- og investeringsmuligheter for norske bedrifter. Men IRA slik det foreligger i dag, begrenser også norske bedrifters muligheter i noen av verdikjedene. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig i virkemidlene i IRA. Krav om lokalt innhold og lokal produksjon bryter med hovedprinsippene i det multilaterale handelssystemet, og direkte produksjonstilskudd og subsidier er ikke det vi i Norge eller for den saks skyld Europa eller EU oppfatter som de mest treffsikre virkemidlene. Men det er viktig for Arbeiderpartiet at vi fortsetter det systematiske arbeidet med å få i gang forhandlinger og synliggjøre norske råvarer og verdikjeder overfor både EU og USA, og da særlig innenfor mineral og batterier.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi fortsetter å jobbe med å verne om det multilaterale regelverket. Med en liten, åpen økonomi har globaliseringen og den økende internasjonale samhandelen tjent Norge vel.

Jeg vil avslutte med å si at for Arbeiderpartiet er det en svært viktig oppgave framover å trygge arbeidsplasser og verdiskaping ved å sikre bedrifter god adgang til deres viktigste markeder gjennom internasjonale avtaler. Jeg gleder meg derfor også til næringsministerens redegjørelse om norsk handelspolitikk neste uke.

Ingjerd Schie Schou (H) []: Først vil jeg få takke utenriksministeren for hans realistiske redegjørelse. Den var innom svært mange viktige spørsmål av høy relevans for den tiden vi lever i. Vi ser et samarbeid i EU som går langt ut over EØS-avtalen, og Norge er utenfor. Det er ikke overraskende med hensyn til det samarbeidet, siden Europa igjen befinner seg i krig og dermed også er konfrontert med de store politiske spørsmål. Russlands siste angrep på Ukraina var foranlediget av at nabolandet Ukraina valgte Europa, demokrati og selvstendighet som sin vei. Det kunne ikke det autoritære regimet til Putin tåle. Det er verdt å minne om når vi diskuterer EU- og EØS-spørsmål – det kan knapt gjentas for ofte.

Verdifellesskapet vi over tid har klart å utvikle i Europa, må hegnes om. Dette kjenner utenriksministeren også godt fra sitt arbeid i Europarådet. De dypere spørsmål kan likevel lett forsvinne når vi diskuterer konkrete saker, slik som implementering av direktiver eller andre forhold rundt EØS.

La meg si litt om helsesamarbeidet – utenriksministeren sa det også: Vi har en god uformell dialog med EU om en slik avtale. Vi ønsker nå å starte formelle forhandlinger, og regjeringen arbeider aktivt for å få framdrift i denne prosessen. Det tydeliggjør en vesentlig ulempe med utenforskapet. Ethvert EU-land kan allerede nå være trygg på at de vil være en del av en felles håndtering av en ny krise. I Norge vet vi ikke dette, og det vil kanskje også ta lang tid før vi vet.

Når det gjelder EØS-midlene, sa også utenriksministeren at vi fra norsk side legger vekt på at EØS-midler skal bidra til økonomisk og sosial utjevning. Samtidig er det viktig at midlene fremmer og beskytter felles kjerneverdier som rettsstat og demokrati. Da er det bekymringsfullt med de valgresultatene som vi nå har sett i Slovakia, men det kan være noe mer oppløftende og positivt å se den utviklingen som er i Polen, med hensyn til demokratiske verdier. Så er det et annet land, Ungarn, som er utfordrende, og det kan stilles spørsmål ved om Ungarn i det hele tatt er et demokrati.

Det er bra at EØS-midlene har som mål å bidra til å beskytte felles kjerneverdier. Det var forlokkende å ta del i det EU-fellesskapet som i sin tid stimulerte landene i Sentral- og Øst-Europa til å styrke sin demokratiske kultur. Dette dreier seg om kjernen i hvordan vi skal ha det på vårt kontinent, det europeiske levesettet, og når det gjelder «the European way of life», er det helt på sin plass å stille spørsmål ved om ikke Norge burde ha sittet ved bordet når EU legger en strategi for hvordan vi skal møte utfordringer med demokratier på vikende front. Nok en gang er det grunn til å minne om den kunnskapen utenriksministeren har fra arbeidet i Europarådet.

Utenriksministeren omtaler asyl- og migrasjonspakten som Kommisjonen har foreslått. Som utenriksministeren påpeker, vil Norge være omfattet av de delene av regelverket som faller inn under enten vår Schengen-avtale eller Dublin-avtalen. Migrasjon er nok et eksempel på en trend med avgjørende betydning for nasjonal sikkerhet hvor EU sitter med nøkkelen, og hvor Norge ikke deltar i diskusjonen om utforming. Utenriksministeren sier også at vi må komme tilbake med en vurdering av konsekvensene for Norge når regelverket er ferdigforhandlet i EU. Denne setningen oppsummerer – dessverre – på glimrende vis det norske utenforskapet.

Norge og vi har valgt bort muligheten til å påvirke, og henvises til å ha en reaktiv vurdering av konsekvensene. Vi står i en posisjon som ikke tillater kirsebærplukking, og når vi engasjerer oss i nye initiativer fra en tidlig fase og viser at vi tar helhetlige pakker fra EU på alvor – ikke bare de delene som behager oss – vet vi at EU setter pris på vår deltagelse. Vi er tross alt definert som EUs nærmeste partner i det strategiske kompasset, og det er positivt at vi har kanalisert mye av støtten til Ukraina gjennom europeiske institusjoner.

La meg avslutningsvis bare si at vi også har, uten at det framkommer i redegjørelsen, et godt samarbeid med EU og individuelle land på bistandsfeltet, noe som selvfølgelig er et viktig utenrikspolitisk virkemiddel for Norge.

Ola Borten Moe (Sp) []: Takk for redegjørelsen fra utenriksministeren, som er godt innenfor sjangerkravet. Når vi diskuterer EØS i Norge gjennom denne typen redegjørelser, er det bestandig under vignetten hvordan vi kan knytte oss tettere til det som skjer i Brussel, hvorfor det, sak for sak, er en fordel for Norge. Det bærer også denne redegjørelsen preg av.

Jeg tenkte å bidra med et litt annet perspektiv, for vi spør oss egentlig aldri hvordan det egentlig går i Europa, med EU, og hvordan det står til. Faktum er at EU og Europas både absolutte og relative betydning er på nedadgående kurs. Konflikten i Midtøsten er et illustrerende eksempel på det. For hundre år siden var de europeiske landene helt instrumentelle i det som skjedde i Midtøsten. De var premissleverandørene. I dag er det knapt noen som bryr seg noe særlig om hva vi sier, og hva vi mener. Det får i hvert fall ikke noen reelle utslag med hensyn til fakta på bakken. USAs dominerende rolle, derimot, er stadig sterkere – globalt, og spesielt i den vestlige verden.

Økonomi har alltid vært drivende for europeisk utvikling, fra kull- og stålunionen og helt fram til i dag. For ordens skyld: Dette er Senterpartiet for. Vi trenger tilgang til EUs marked, det er vår viktigste handelspartner, men vi trenger også å ivareta nasjonal handlefrihet over naturressursene våre. Vi trenger å holde landbruk og fisk utenom, og vi trenger å regulere vårt eget arbeidsmarked.

Hvis man kikker på økonomien, er det et faktum at det går ganske dårlig i Europa for tiden. Europa sliter ikke bare med en krevende demografi, men også med manglende økonomisk utvikling. Dette er alvorlig fordi det over tid bryter ned den politiske og sosiale kontrakten som alle våre samfunn er bygd på: vekst og muligheter for alle. Det politiske landskapet blir deretter, og det ser vi eksempler på over hele Europa.

La meg kort ta noen nøkkeltall, og dem har jeg hentet fra Financial Times: I 2013 var det absolutte bruttonasjonalproduktet til Europa på 91 pst. av det amerikanske. I 2022 er det samme tallet 65 pst. Hvis man måler per capita, er den europeiske verdiskapingen mindre enn halvparten av den amerikanske, og forskjellene øker. Europa har ikke maktet å ta del i de store teknologiskiftene som har skjedd i verden de siste 30 årene, ikke knyttet til internett og digitalisering. Det er også lite som tyder på at man klarer å ta globale posisjoner på det som nå skjer innenfor AI. Vi kjenner bare amerikanske og noen kinesiske selskap.

Parallelt har statsstøtte blitt et stadig mer framtredende element i europeisk politikk. I 2015 godkjente EU ca. 1 000 milliarder i statsstøtte. I 2023, eller de siste 18 månedene, er det samme tallet 8 000 milliarder. 4 000 av disse milliardene står tyskerne for, altså 50 pst. Det gjør for det første at regjeringens statsstøtte til batterifabrikker i Norge blir ganske puslete, men det betyr også at man planmessig kortslutter det indre markedet og de fire frihetene, og det betyr at det er de sterke landene som tar seg til rette på bekostning av de små.

Hvor har det blitt av det frie markedet, konkurransevilkår og innovasjon – og dermed også økonomisk vekst – som muligheter for oss som bor i Europa? EUs svar på dette har i overraskende stor grad vært nye reguleringer, nye initiativ og nye forordninger som ikke bare trekker i ulike retninger, men som kanskje tvert imot trekker i retning av at man ikke får utløst det potensialet som ligger i Europa. Faktum er at EU som konstruksjon virker dårlig med hensyn til økonomisk utvikling av kontinentet.

Da blir det avsluttende spørsmålet til utenriksministeren: Hvilke trekk mener utenriksministeren å se i Europa som gjør at man – nummer én – anerkjenner den krisen man egentlig står i, og – nummer to – har tenkt å gjøre noe med det? Og, avslutningsvis: Hvilken analyse har utenriksministeren av om det er i norsk interesse å knytte seg stadig tettere til et Europa som ikke leverer på det som er viktigst – utvikling og vekst for alle?

Kamzy Gunaratnam (A) []: Pandemien, krigen i Ukraina, energikrise og urolige markeder som påvirker forsyningssikkerheten, viser at vi må tenke nytt om samfunnssikkerhet og beredskap, herunder også helseberedskap. Derfor legger regjeringen i neste uke fram en helseberedskapsmelding, den første i sitt slag. Vi er nødt til å omstille oss, slik at vi i framtiden er bedre rustet til å møte kriser og uforutsette hendelser – for vi har vært og er sårbare.

Tenk bare tilbake på koronapandemiens tidlige fase og den usikkerheten som rådde om, når og hvordan vi ville få tilgang på helt nødvendige vaksiner eller nødvendig smittevernutstyr. At vi ville få tilgang på dette, var slett ikke selvsagt. Pandemien er et godt eksempel på hvor avgjørende det er at vi har tilgang til legemidler og medisinsk utstyr for å kunne gi helse- og omsorgstjenester. Slik situasjonen er i dag, vil vi ikke klare å sikre denne tilgangen i en eventuell ny krise – og vi vet at den kommer.

For de fleste EU-landene innebar erfaringene fra pandemien en erkjennelse av at man ikke vil klare å håndtere en slik global helsekrise på egen hånd. Det er også bakgrunnen for etableringen av den europeiske helseunionen. Behovet for flere og mer motstandsdyktige systemer og felleseuropeiske løsninger for helseberedskap er kjernen i dette samarbeidet.

Flere av helseunionens tiltak har allerede trådt i kraft i medlemslandene på EU-siden, bl.a. HERA, Health Emergency Preparedness and Response Authority. HERA skal sikre at medlemslandene har tilgang til medisinske mottiltak når forsyningen svikter, eller når Europa er i en krise. HERA skal i både fredstid og krisetid være et bindeledd mellom forskning, utvikling, produksjon, innkjøp og distribusjon av alle medisinske mottiltak, som legemidler og medisinsk utstyr.

EU er vår viktigste partner på helseberedskapsfeltet. Selv om vi allerede i dag deltar i flere relevante fora, som EUs helseprogram, står vi uten formelle rettigheter. Det er verken etablert juridiske forpliktelser eller tilrettelagt for praktiske løsninger for at Norge skal kunne bidra finansielt, delta og motta medisinske mottiltak ved en ny krise. Det gjør oss sårbare.

For Norge er deltakelse i EUs styrkede helseberedskap derfor avgjørende for vår nasjonale beredskap. Regjeringen har besluttet at Norge skal arbeide for full norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskap. Det er helt nødvendig. For framtidige kriser må internasjonalt samarbeid på helseområdet være forberedt og formalisert, og vi må være en del av det. Det har erfaringene fra pandemien vist oss.

Hårek Elvenes (H) []: Først vil jeg minne representanten Tybring-Gjedde på at Norges inntreden i Det europeiske forsvarsfondet var et resultat av forhandlinger, en langtidsplan som også Høyre sluttet seg til.

Jeg vil takke utenriksministeren for en meget grundig og innsiktsfull redegjørelse, som bærer preg av en grunnleggende tro på det europeiske fellesskapet. Det går en rød tråd gjennom redegjørelsen. Vi ser et EU med initiativ og gjennomføringskraft. Politiske initiativ tas på løpende bånd knyttet til klima, miljø, helseberedskap, sikkerhet osv., utfordringer som må løses i fellesskap der enkeltland kommer til kort fordi utfordringene er grenseoverskridende. Å stå alene er sårbart. Det viste pandemien til fulle for Norges del.

EU-samarbeidet utvikler seg på stadig nye områder. Det tjener ikke Norge at dette samarbeidet i stor grad utvikler seg på områder utenfor rammen av EØS-samarbeidet. Vi ser nå et EU som setter klarere grenser mellom hva det betyr å være utenfor EU og innenfor EU.

Det er nytt, i hvert fall for meg, at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er så tydelig på de utfordringene dette skaper for utenforlandet Norge. Jeg håper at dette budskapet også fanges opp av det offentlige utvalget som regjeringen har nedsatt, som skal utrede handlingsrommet i EØS-avtalen. Det kan fort bli spennende lesning.

I en tid med krig i Europa igjen er det betimelig å minne om hvorfor EU ble stiftet. På ruinene av et krigsherjet Europa vokste EU fram. Den europeiske kull- og stålunionen, inngått av syv land i 1951, var det første steget mot et integrert Europa. Stål og kull ble underlagt overnasjonal kontroll for å unngå enda et våpenkappløp i Europa.

Uansett EU-standpunkt er det hevet over enhver tvil at EU har vært en pådriver for fred, forsoning og demokrati i Europa. Stadig flere nasjoner banker på EUs medlemsdør. Det er grunnleggende positivt, men det er heller ikke uproblematisk. Det verdimessige spennet i fellesskapet kan bli stort og vanskelig å håndtere. Ungarns negative demokratiske utvikling er et tankekors i så måte. Men la oss håpe at det er bedre å være innenfor enn utenfor. Det bør være en ledetråd når disse søknadene skal behandles.

EU og EUs medlemsland har så langt bidratt ved å støtte Ukraina i størrelsesorden 76 mrd. euro. Det er et usedvanlig sterkt uttrykk for europeisk samhold og vilje til å stille opp for Ukraina i en skjebnetid for Europa, for å bruke statsministerens egne ord. Men penger må omsettes i kampkraft. Som representanten Melby var inne på, uttalte Tysklands forsvarsminister tidligere i uken at EU ikke klarer å oppfylle løftet om en million artillerigranater til Ukraina innen 23. mars neste år. Ukraina trenger mer ammunisjon, og de trenger mer ammunisjon raskt.

I redegjørelsen 2. mai fra daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt ble det løftet fram at det er kontrahert ammunisjon fra Nammo for 4,3 mrd. kr. Utenriksminister Barth Eide er inne på det samme. Under budsjetthøringen kom det fram at det kun er kontrahert ammunisjon for 1,9 mrd. kr, og at dette er langt fra tilstrekkelig for å generere nok overskuddskapital til Nammo for å kunne gjøre de nødvendige investeringene som må til i økt produksjonskapasitet. Her må det helt andre grep til. Skal Nammo være i stand til å oppfylle sin del av den europeiske etterspørselen, blir dette for smått. Dette handler også om europeisk solidaritet.

Tryggheten i Europa er basert på NATOs militære kraft og EUs politiske makt. Vi ser et Europa og et EU som samordner sin utenrikspolitikk i sterkere grad. I lys av de problemstillingene som utenriksministeren har trukket opp i sin redegjørelse, de utfordringene det er for Norge ved å stå utenfor når så mange av initiativene nå fra EU ligger utenfor EØS-avtalen, burde man kanskje ha kommet med en tilleggsbestilling til det utvalget som er nedsatt, der man faktisk går inn og utreder hva et fullt ut medlemskap betyr for Norge. Om ikke en tilleggsbestilling er mulig, kan man jo eventuelt nedsette et nytt utvalg.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten []: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sveinung Stensland (H) []: Da Norge for vel tre år siden kom i den mest alvorlige krisen vi har sett siden den andre verdenskrigen som følge av covid-19-pandemien, var det EU som sikret Norge tilgang på vaksiner gjennom EØS-avtalen og god hjelp fra Sverige. Det var også EØS-avtalen som gjorde at Norge ble unntatt fra EUs restriksjoner på eksport av smittevernutstyr i mars 2020, slik at smittevernutstyr kom inn i landet og kunne tas i bruk på sykehjem, sykehus og fastlegekontorer.

Koronapandemien tydeliggjorde at vi trenger mer internasjonal solidaritet og mer multilateralt samarbeid, ikke mindre. Ingen land kan løse en pandemi alene, og et lite land som Norge er spesielt avhengig av samarbeid med andre land. Derfor er det bekymringsfullt at forhandlingene om norsk deltagelse i EUs myndighet for helseberedskap og krisehåndtering, kalt HERA, ennå ikke har kommet i gang. HERA ble opprettet i 2021, og ved neste krise er det HERA som vil ha ansvaret for både utvikling, produksjon, anskaffelse og distribusjon av alt fra vaksiner til utstyr for å dekke Europas behov.

Det var EU som sikret Norge koronavaksinen. Det er ikke sikkert vi er like heldige neste gang. Norge trenger tilgang til kunnskapen og musklene i HERA både for å forebygge og for å håndtere alvorlige helsekriser, som vi vet vil komme også i framtiden.

Det er ingen hemmelighet at det er stor uenighet blant regjeringspartiene i EU-spørsmålet. Senterpartiets politikk er å bryte bånd framfor å styrke samarbeidet med EU, et samarbeid vi er avhengig av for å kunne trygge landets innbyggere i en helsekrise. Høyre frykter at Senterpartiets EU-motstand forsinker regjeringens arbeid for deltagelse i det som landets helseminister omtaler som det viktigste organet for å trygge befolkningen i en helsekrise.

På tross av at helseministeren er tydelig på at Norge ønsker full tilknytning til HERA, har ikke regjeringen kommet i gang med formelle forhandlinger med EU om en egen avtale. Det kan bli krevende for Norge å bli enig med EU om norsk deltagelse i HERA dersom landets regjering ikke klarer å bli enig med seg selv.

Dette handler om beredskap, det handler om liv og helse. Argumentet som framføres her om at forhandlingene ikke har startet, holder ikke. Vi er mye mer avhengig av EU enn de er av oss. Vi kan ikke vente lenger, vi må komme i gang. Det er ikke engang sikkert at EU vil godkjenne at ikke-medlemmer blir med i HERA-samarbeidet.

Norge må være mer frampå i alle europaspørsmål og ikke minst i dette spørsmålet. Vi kan ikke ta for gitt at EU stiller opp slik de gjorde sist. Det var et sterkt påtrykk fra Sverige som hjalp oss sist, og det var bare flaks – jeg vil kalle det det – at vi fikk så rask tilgang på vaksiner. Vi kan ikke basere oss på flaks. Vi må basere oss på samarbeid, og vår nærmeste allierte er Europa.

Olve Grotle (H) []: I utgreiinga frå utanriksministeren blei det orientert om at Noreg er i forhandlingar med EU om å forbetre handelsregimet for sjømat, og at forbetra marknadstilgang er ein føresetnad for ei ny avtale om EØS-midlar. Ministeren kom òg inn på at Noreg er den største leverandøren av sjømat i EU, at forbrukarane i EU ønskjer trygg og sunn norsk fisk, og at norsk sjømat bidreg til vesentleg økonomisk aktivitet og sysselsetjing i EU. Norsk sjømatproduksjon gjev vidare både forsyningssikkerheit, autonomi og robustheit i Europa. Med alt dette sa utanriksministeren at det difor er eit paradoks at norsk sjømat møter eit meir komplekst tollregime i EU enn hos andre frihandelspartnarar.

Under Sjømat Norge sitt fiskeriindustriseminar nyleg stod dette temaet på dagsordenen. Her blei det opplyst at Noreg i fjor eksporterte over 850 000 tonn fersk og fryst laks til EU, mens det av røykt laks berre blei eksportert 586 tonn. Ein viktig grunn til dette er at røykt laks har ein toll på 13 pst., mot 2 pst. på fersk og fryst laks. Når det gjeld sild, blei det eksportert nærmare 250 000 tonn fersk og fryst sild med ein tollsats på 15 pst., medan det blei eksportert 16 000 tonn tilarbeidd sild med ein tollsats på 20 pst.

Tollsatsar som dette er eit stort hinder for tilarbeiding av norsk sjømat og fører til redusert verdiskaping, færre arbeidsplassar og mindre aktivitet langs kysten vår. I rapporten «Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien» frå 2022 går det fram at styrkt marknadstilgang og reduserte tollsatsar er svært viktige, men at dette krev at myndigheitene i langt større grad enn til no er villige til å prioritere marknadstilgang for sjømat i arbeidet med handelsavtaler. Men regjeringa gjer det motsette. Samtidig som ein altså vil krevje reduserte tollsatsar for norsk sjømat til EU, styrkjer regjeringa tollvernet på norske landbruksprodukt og varslar at det òg vil skje med fleire produkt.

Tollgrepa til regjeringa har blitt møtt med sterk kritikk frå Norges Fiskarlag, Sjømatbedriftene, Sjømat Norge og andre. NUPI-forskar Arne Melchior er ifølgje Fiskeribladet òg tydeleg på at slike einsidige tollgrep frå norsk side for landbruksprodukt er uheldige, og han trur at dette vil kunne skape kraftige reaksjonar i EU.

Dessverre ser tollkritikken ikkje ut til å gjere inntrykk på regjeringa, som i realiteten dermed nedprioriterer sjømat og sjømatnæringane våre – eller som Fiskeribladet på leiarplass korrekt har sagt:

«Å skape nye tollmurer er ikke det vi trenger. Dessverre virker det som om regjeringen ikke innser dette.»

Ove Trellevik (H) []: EU har dei siste åra akselerert satsinga på meir fornybar energi og klimaomstilling. Fleire tusen terawattimar med energi frå russisk gass og kol skal erstattast. Den omfattande Klar for 55-pakka vert no behandla, vedteken og gjennomført usedvanleg raskt i EU, nettopp fordi me usedvanleg raskt treng å kutta utsleppa våre og få meir energi. Det vert då endå vanskelegare for Noreg å stå utanfor.

Jobben til regjeringa er å sikra at Noreg er rigga for å handtera det markant auka tempoet og den tverrsektorielle politikkutviklinga me ser frå EU. Dessverre viser det seg å vera vanskeleg for Arbeidarpartiet å føra ein heilskapleg og ansvarleg nærings-, energi- og klimapolitikk når dei samarbeider med eit EU-skeptisk senterparti.

Klimasamarbeidet med EU er på mange måtar eit kaldtbord, der ein vel dei delane ein likar. Det er eit heilskapleg system. Men no har me sett fleire gonger at regjeringa ikkje klarar å avklara Noreg sin posisjon til viktige lover frå EU, og Noreg heng etter i implementeringa.

Det eine er CBAM, den nye karbontollen til EU, som skal hindra at europeisk industri flaggar ut på grunn av høgare kvotepris. Det er ikkje ønskjeleg at Noreg vert ei frihamn for varer frå land med dårleg klimapolitikk i konkurranse med norsk næringsliv. Likevel har ikkje regjeringa klart å bestemma seg for om Noreg er med eller ei. Dette er ein trussel for norsk industri. No er ein toårig prøveperiode i gang. Norsk industri, som leverer rundt 40 pst. av aluminiumen og silisiumet til Europa, får ikkje vera med og hausta erfaringar. Det er dårleg nytt for Noreg.

Det reviderte regelverket til EU for skog- og arealbruk er eit anna eksempel. Eit norsk nei kan setja heile eller delar av EØS-avtalen i fare, for klimaavtalen er ein del av EØS. Senterpartiet har likevel sett foten ned. Regjeringa ber no om fullmakt på 3 mrd. kr for å kjøpa skogkredittar i EU, men har ikkje avklart kva posisjonen til Noreg er.

Det tredje er rein energi-pakka, som inneheld sterkare forbrukarrettar i straummarknaden, reglar som fremjar fornybar energi, og ei rekkje reguleringar som er viktige for norsk leverandørindustri å verta omfatta av samtidig som EU, dersom dei skal vareta konkurransekrafta si.

Det fjerde er alle forordningane som kjem innan sirkulær økonomi. EU er i ferd med å vedta ei omfattande pakke med eit forsterkt produktrammeverk og nye krav til emballasje, batteri og byggjevarer. Noreg har ikkje sett i gang nokon parallelle prosessar. Regjeringa har foreløpig ikkje levert eit einaste tiltak for å få ein meir sirkulær økonomi.

Eg synest utanriksministeren hadde ei god orientering tysdag, med ein tydeleg og varm bodskap for EU, men realiteten i regjeringa er noko anna. Det svekkjer dessverre konkurranseevna og gjer det mindre føreseieleg for norsk næringsliv og industri.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg har først en refleksjon om den diskusjonen som har gått om hva selve EØS er. Det er framført fra representanten Marhaug at dette er et dypt liberalistisk prosjekt som går ut på deregulering. Vi hørte fra representanten Borten Moe et innlegg som påpekte at det er svært mange regler, mye stat, mye statsintervensjon i EU, og at det er en del av EUs problem. De to kan jo ikke være riktig samtidig. Det må være enten det ene eller det andre – eller kanskje, som jeg vil anføre, noe midt imellom.

Det er i hvert fall ingen tvil om at sammenlignet med det EU vi så utvikle seg under Jacques Delors’ tid – en periode hvor alle vestlige land drev og deregulerte markedene – har vi nå sett et EU som er mye mer opptatt av å ha en mye sterkere, retningsgivende næringspolitikk, regler for stadig flere ting. EØS-avtalen – pluss de over 70 tilleggsavtalene – dreier seg om veldig mye mer enn en handelsavtale – veldig mye mer enn en handelsavtale. Det er gjerne det som framsettes som alternativet til EØS-avtalen, som beskrives som en handelsavtale, hvor mange av EØS-motstanderne ønsker en handelsavtale isteden. Her tror jeg det kan være lurt at vi alle nå ser hen til hva som har skjedd siden sist og siden forrige sett med talepunkt ble skrevet. Det er også litt av poenget med å ha disse redegjørelsene og disse samtalene.

Så til det litt mer konkrete. Trellevik var innom grønn giv, CBAM og ETS – eller kvotesystemet. Regjeringen har nettopp lagt fram for Stortinget det vi mener hastet aller mest, for det utvidete kvotesystemet skjer fra 1. januar, og det ville vært svært problematisk om Norge ikke var med i det. Derfor anbefaler vi full deltakelse i det utvidete kvotesystemet. Hvis vi nå samarbeider godt med Stortinget og Stortinget tar de beslutningene vi har foreslått, vil vi kunne inngå i det fra 1. januar, sammen med alle de andre partnerne i EØS.

Når det gjelder karbongrensejusteringsmekanismen, eller CBAM, er det riktig at det blir en prøveperiode fra 1. januar, men det skal ikke betales noe før etter flere år. Det er der mest for å teste bedriftenes evne til å registrere innkommende karbonhistorikk, og så er det flere år fram før man faktisk vil innføre systemet fullt ut. Det er viktig at vi har avklart vår posisjon raskest mulig, men det er ikke et problem at det ikke er ferdig til 1. januar, slik det ville vært med ETS. Finansministeren har nylig kunngjort at man nå går i samtale med EU-landene for å se på en mulig norsk tilkopling til nettopp CBAM. Det mener jeg er riktig, og da kommer vi tilbake til det når den utredningen er gjort.

Når det gjelder Grotles poeng om sjømat, er det noe som står høyt på vår agenda. Vi ønsker å bedre adgangen til norsk sjømat på det europeiske markedet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Først en liten hilsen til representanten fra Høyre, som hevdet at regjeringen støttet EDF-deltakelse. Jeg står her med en pressemelding hvor det står at regjeringen ikke ville være med. Det står i Forsvarets forum at Fremskrittspartiet presset igjennom norsk deltakelse. Så snudde regjeringen like etterpå og støttet det. Det har jeg mye dokumentasjon på, så jeg kan godt sende det til representanten fra Høyre, hvis han ønsker å få det. Når man sender en pressemelding, Forsvarets forum bekrefter dette, regjeringen bekrefter dette, Frank Bakke Jensen støttet ikke en tiltredelse, og så snur regjeringen etterpå – det var Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som fikk dette til. Det er for så vidt ikke veldig viktig, men jeg synes ikke man skal endre historien når den faktiske historien er slik som jeg nevnte nå.

Tilbake til debatten: Man snakker om at vi trenger å være medlem og tilknyttet EU fordi norsk næringsliv drar fordeler av det, osv. Jeg og Fremskrittspartiet tror ikke på at om man signerer et papir, kommer norsk næringsliv mer med. Jeg tror at vi har noe å tilby. Vi har mye å tilby fra Norge. Vi har naturressurser, vi har også mye kunnskap, teknologi, ikke minst når det gjelder forsvarsindustri, og vi har det også på andre områder. Da vil EU ha et behov for vårt bidrag. Vi ser hvordan vi er konkurransedyktige i USA – i USA, et voldsomt marked. Vi kan levere. Kongsberg er større i USA enn de er i Norge. Vi er konkurransedyktige mange steder i verden. Å tro at man blir konkurransedyktig av å signere et papir, er feil. Det vi må gjøre, er å bevise at vi kan bidra med noe til EU, og det gjør vi på område etter område etter område. Det er positivt. Norsk næringsliv skal vi ikke snakke ned. Vi skal snakke det opp og ikke hevde at de er avhengige av noen andre for i hele tatt å kunne konkurrere. Vi kan levere, vi kan produsere, vi har teknologiutvikling, vi har gode forskningsmiljøer, og vi har noe å bidra med. Da får vi til et samarbeid. Når vi har gjenkjøpsavtaler på forsvarssiden, leverer vi konkurransedyktige komponenter som amerikanerne ønsker fordi vi er best. Er vi best, så får vi kontrakter. Det hjelper ingenting å være nest best og ha en avtale skrevet på et papir. Vi er best, da får vi kontrakter, og EU åpner sine markeder.

Mari Holm Lønseth (H) []: Verden blir stadig mer urolig, og det er mange mennesker som blir tvunget på flukt fra krig og konflikt. Rekordmange mennesker, over hundre millioner, er nå på flukt, og de fleste av dem befinner seg i sitt eget hjemland. Det er nå også en krig på vårt eget kontinent som gjør at millioner av ukrainere har måttet søke beskyttelse i andre europeiske land. Flere titusenvis av dem har funnet veien til Norge. Samtidig som flere land i Europa, også Norge, opplever at kapasiteten til å ta imot flyktninger begynner å bli presset på grunn av den krigen vi opplever, øker også stadig presset mot Europas yttergrense. Nå er ankomstene til Europa på det høyeste nivået siden flyktningkrisen i 2016. Det var nesten 1 million mennesker som søkte asyl i EU, Norge og Sveits i 2022, og det var en økning på nesten 50 pst. fra året før. Hittil i år ser vi også en stor økning i antallet asylsøkere som kommer til Europa.

Dette gir store lidelser for de menneskene som har lagt ut på flukt. Mange av dem legger også ut på en farefull ferd over Middelhavet. Fram til september i år hadde over 150 000 migranter forsøkt å ta seg over Middelhavet, og flere tusen av dem har mistet livet, som de hadde lagt i hendene på kyniske menneskesmuglere i håp om å komme til Europa.

Høyt migrasjonspress skaper også utfordringer for en rekke europeiske land. Ukontrollert innvandring kan bidra til både destabilisering og uro, og viljen til å ta imot flyktninger som trenger beskyttelse, kan bli truet hvis man ikke klarer å håndtere innvandringen som kommer. For å holde kontroll med innvandringspolitikken og ha god beredskap også i Norge er vi helt avhengige av at land i Europa samarbeider og har et effektivt system for kontroll av hvem som oppholder seg på kontinentet. Vi må også ha et tettere samarbeid med EU på dette området. Gjennom utveksling av informasjon mellom ulike land kan vi f.eks. avdekke kriminelle nettverk, hvor enkeltpersoner også opererer med flere ulike falske identiteter. Vi er også nødt til å sørge for rask retur av personer som ikke har krav på beskyttelse, og forhindre sekundærbevegelser på kontinentet. Mangel på gode retursystemer kan føre til mer kriminalitet og at asylsystemet også blir undergravet på sikt.

Derfor er det nå svært positivt at EU har kommet et godt stykke på vei med å bli enige om den nye migrasjon- og asylpakten. Den er det veldig viktig at vi i Norge også er tett på for å påvirke andre land til å føre en mer ansvarlig politikk som forhindrer sekundærbevegelser og gir beskyttelse til dem som trenger det, men ikke minst for at vi står sammen om å forhindre migrasjon.

Marit Arnstad (Sp) []: Etter å ha hørt disse debattene over noen år har de en tendens til å utvikle seg på akkurat den måten vi nå ser: En rekke Høyre-representanter kommer med nærmest panegyrisk hyllest til EU, samtidig som partiet prøver å sette merkelapper på Senterpartiet. Representanten Stensland og utenriks- og forsvarskomiteens leder var i den kategorien. Komiteens leder etterlot et inntrykk av at noen i denne salen skulle ønske minst mulig samarbeid med EU. Det er ingen i denne salen som ønsker «minst mulig samarbeid med EU».

Senterpartiet for sin del ønsker et godt og fornuftig samarbeid med EU og andre europeiske land, og vi mener at det må skje i tråd med det et stødig flertall i Norge ønsker, og det flertallet i Norge har stadfestet gjennom 40 år, er at en ikke ønsker å bli medlem av EU. Da må vårt samarbeid med EU ta utgangspunkt i det faktum.

Vårt samarbeid med EU må skje fra sak til sak og på en måte som ikke svekker det norske folkestyret. Det er et annet viktig moment. Vårt forhold til EU må ivareta norske interesser, og det gjelder kanskje særlig på områder som angår norske naturressurser, norsk matproduksjon og norsk energiproduksjon ikke minst. Jeg synes det er viktig å understreke akkurat det.

Vi samarbeider godt på mange områder. Og jeg tror også det er viktig, som utenriksministeren har vært inne på, at en i tida framover sorterer mer mellom det som er greit å få unna av den restansen, og det som vi i større grad må drøfte hvordan vi skal klare å ivareta norske interesser knyttet til.

Senterpartiet sitter i en regjering basert på EØS-avtalen. Det vil være å slå inn åpne dører å komme med noen kommentarer om akkurat det, men vi sitter i en regjering som har sagt nei til norsk medlemskap i EU. Høyresidens forhold til EU derimot skal det bli veldig interessant å følge i det neste året. Hva blir samarbeidet mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og Høyre og Venstre på den andre siden, når Høyre og Venstre nå i stadig større grad, ikke minst utenriks- og forsvarskomiteens leder, tar til orde for et norsk EU-medlemskap? Hva som blir høyresidens linje i disse spørsmålene framover, skal bli utrolig interessant å se. Senterpartiet på sin side er ærlig på at vi sitter i regjering basert på EØS-avtalen. Samtidig sitter vi i en regjering som har forpliktet seg til å ikke søke EU-medlemskap. Det er en avklart, grei og ryddig linje.

Utenriksminister Espen Barth Eide []: Jeg vil gjerne understreke veldig sterkt dette som representanten Arnstad nå nettopp minnet om: Vi styrer på basis av at vi ikke skal søke medlemskap i EU – i tråd med det som lenge har vært flertallssyn i det norske folk, og vi skal ha et nært samarbeid gjennom EØS, som også har massiv støtte både i befolkningen og i denne salen. Det er grunnlaget for hele politikken vår og også for hele redegjørelsen som vi nå diskuterer. Det er viktig.

Innenfor den tilknytningsformen er det f.eks. absolutt og betydelig rom for å beskytte norske landbruksprodukter. Det har jeg en god del erfaring med, for vi økte den berømte ostetollen i min forrige runde som utenriksminister. Vårt forhold til EU ble da beskrevet fra Høyre som nærmest en katastrofe. Det er riktig at det vekket en del misnøye i Brussel, men etter en del samtaler med daværende handelskommissær fikk jeg overbevist ham om at dette hadde vi full rett til, for dette er også litt av forskjellen på medlemskap og EØS, at vi nettopp har muligheten for å sørge for at vi har et landbruk i hele landet basert både på et høyt subsidienivå og tollvern. Det norske tollvernet er ikke spesielt stort hvis man ser på all mat, men det er det på de matvarer som det går an å produsere i Norge. Vi importerer en god del av det vi spiser, fordi det er varer som ikke produseres i Norge. Så jeg er veldig trygg på at det vi ser for oss å gjøre på dette feltet, er helt i tråd med både EØS-avtalens ord, intensjon og norsk praksis – så er det også sagt.

Flere representanter har med rette tatt opp det problemet som vi ikke kan beskrive som etterslep, men at vi kommer i etterkant. En strukturell side ved EØS-avtalen er at først må EU blir ferdig, så tilpasser vi oss i EØS. Den delen av tilpasningen som skjer gjennom EØS-komiteen, må per definisjon komme etterpå. Det er slik EØS-avtalen er laget. Men påvirkningen kan komme før. Veldig mye av det som var budskapet i min redegjørelse, er at det er et stort rom for fra norsk side å gå inn og sette fokus på det vi er opptatt av – norske perspektiver, norsk innsikt og kunnskap, og det er det vi ofte mangler. Det vi har sagt i skiftende regjeringers europautredninger at vi skal bli flinke til, men som ingen av oss har vært flinke nok til faktisk å gjøre, er å påvirke før beslutningen er tatt. For når den er tatt, er det ikke en ny diskusjon om beslutningens innhold med EØS-landene. Da er det et spørsmål om hvordan vi tilpasser oss til det som Europa, Det europeiske råd, Kommisjonen og Europaparlamentet har blitt enige om, og det er viktig.

Borten Moe spurte om hvorfor det er viktig å styrke samarbeidet med EU sett i forhold til den litt pessimistiske beskrivelsen av vekst. Nå mener jeg at den ville sett mye gunstigere ut hvis man så på kjøpekraftjustert økonomi, men jeg vil nevne digital agenda, grønt skifte og kvaliteten på vekst, hvor jeg mener at verken Kina eller USA har noe særlig å stille opp med mot en mer europeisk tilnærming.

Ine Eriksen Søreide (H) []: Jeg vil takke for en god og interessant debatt. Jeg synes det er interessant å se hva som nå skjer i forbindelse med at regjeringa har økt tollsatsen og importvernet på en del grønnsaker fra EU, knyttet til det utenriksministeren la mye vekt på i sin redegjørelse, nemlig at EU nå kobler sammen ulike politikk- og forhandlingsområder på en måte vi strengt tatt ikke ønsker, og som har blitt vanligere for EU nå i det siste.

Grunnen til at jeg tok ordet, var representanten Tybring-Gjeddes siste innlegg, hvor han sier at det å tro at man blir konkurransedyktig av å signere et papir, er feil. Det er jeg grunnleggende sett uenig i. Han brukte flere eksempler, nemlig at vi har gode teknologimiljøer, gode råvarer osv. – det er jeg absolutt helt enig i – og at vi har teknologi som f.eks. amerikanerne ønsker, og at vi er konkurransedyktige med det på det amerikanske markedet. Men det er altså én del av norsk eksport til ett land. EØS-avtalen gir oss jo både markedsadgang og det å kunne behandle 450 millioner mennesker som vårt eget hjemmemarked. Det er en veldig mye bredere og veldig mye viktigere handelsavtale i det store og hele, rett og slett fordi den ordner stort sett alt vi har av eksport i våre nære markeder.

Cirka 70 pst. og vel så det av eksporten vår går til EU, og nettopp derfor er EØS-avtalen så uhyre viktig. Det er ikke noe forbud mot å eksportere til EU uten EØS-avtalen, men det er da på helt andre vilkår. Det at vi har felles standarder og felles vilkår som gjør at norske varer kan flyte like fritt som svenske og tyske varer, det at vi har akkurat de samme vilkårene for å eksportere til Belgia som det Tyskland har, er selvfølgelig en enorm fordel for norsk næringsliv. Jeg har heller ikke hørt mange i norsk næringsliv som mener at det vil være en god idé å si opp EØS-avtalen.

Det er også viktig, som utenriksministeren er inne på både her og i redegjørelsen sin, å få bukt med etterslepet. For det er helt riktig som utenriksministeren sier, at prosessen er som den er, men når prosessene da er fullført i EU, må vi være raske. Et eksempel på det er en hel næring, finansnæringen, som er bekymret for de konkurranseulempene de nå får fordi man ikke har implementert de rettsaktene på finansmarkedsområdet som er viktige for at de skal ha like konkurransevilkår i en veldig konkurransedrevet bransje i Europa.

Presidenten []: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg ønsker bare å understreke at Fremskrittspartiet er for EØS-avtalen, og det jeg siktet til, var alle disse programmene som vi angivelig ikke får komme inn i. Det er de signaturene jeg var ute etter. Jeg er helt enig i at det er bra å ha like betingelser for konkurranse sånn sett, men at vi ikke kan delta i programmer fordi vi ikke er flinke nok eller signerer et papir, tror jeg ikke noe på. Jeg tror at EU ønsker oss velkommen i disse programmene hvis vi kan bevise at vi har noe å tilby. Det er helt uavhengig av EØS-avtalen. EØS-avtalen er bra for Norge; den støtter Fremskrittspartiet.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel