Presidenten
[12:51:11 ]: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Hårek Elvenes (H) [12:52:47 ] (ordfører for saken): Utenriksministeren
skriver i sitt svarbrev til denne saken at regjeringen ikke har
tatt stilling til de forslagene som forsvarskommisjonen har kommet
med. Den tiden kommer jo raskt, at regjeringen må ta stilling til
de forslagene som kommisjonen har kommet med, så i så måte går vi
en ganske spennende tid i møte.
Krigen i Ukraina
er en krise med uoverskuelige konsekvenser for europeisk sikkerhet.
EU har møtt krisen med økt og forsterket samarbeid innen utenriks-,
forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge er imidlertid utenfor det
intensiverte samarbeidet om europeisk sikkerhet fordi utenriks-,
forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen. Så
lenge fullt EU-medlemskap ikke er aktuelt for stortingsflertallet,
mener Høyre at Norge bør følge anbefalingen fra flertallet i forsvarskommisjonen
om å inngå en egen rammeavtale knyttet til utenriks-, forsvars-
og sikkerhetspolitikk med EU.
Høyre deler oppfatningen
til flertallet i forsvarskommisjonen, som legger til grunn at EU
trolig kommer til å få en mye mer framtredende rolle i europeisk
og global sikkerhet de kommende årene. Den sikkerhetspolitiske situasjonen
i Norden er endret. Danmark har nå avskaffet det såkalte «forsvarsforbeholdet»
til sitt EU-medlemskap, og Sverige og Finland blir etter hvert NATO-medlemmer.
Alle disse landene er altså medlemmer av EU.
Norge er allerede
tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen og en rekke andre avtaler,
men et formalisert samarbeid innenfor forsvar og sikkerhet finnes
ikke. Det er en ulempe at deler av sikkerhetspolitikken som angår oss,
og som kan påvirke oss, drøftes og besluttes på arenaer i EU der
Norge ikke er til stede. Det er grunn til å tro at et forsterket
utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid ikke vil undergrave NATO-alliansen.
NATO forblir bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. NATO er imidlertid
en rent militær allianse, mens EU er en politisk allianse med helt
andre muligheter til å utforme en felles politikk i viktige sikkerhetspolitiske
spørsmål for Europa og Norge. Dette blir stadig tydeligere og viktigere
for oss.
Presidenten
[12:55:30 ]: Presidenten antar at representanten vil ta opp
forslag.
Presidenten
[12:55:36 ]: Da har representanten Hårek Elvenes tatt opp
forslaget fra Høyre og Venstre.
Trine Lise Sundnes (A) [12:55:51 ] : Vi hørte i dag vår utenriksminister
Espen Barth Eide i sin EØS-redegjørelse understreke at EU i kjølvannet
av Russlands fullskala angrep på Ukraina har fått økt sikkerhetspolitisk
betydning også for Norge – ikke på bekostning av, men i nært samarbeid
med NATO. Jeg ser fram til debatten om hans redegjørelse torsdag.
Når det gjelder
herværende representantforslag, behandlet i Innst. 23 S, mener Arbeiderpartiet
at det er vårt medlemskap i NATO som må være bærebjelken i norsk
forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette er bakgrunnen for vår tilråding
om å ikke vedta forslaget om å inngå en rammeavtale om utenriks-,
forsvars- og sikkerhetspolitikk med EU. Det er fornuftig å avvente
regjeringens behandling av forsvarskommisjonens rapport.
EU skal ikke erstatte
eller konkurrere med NATO når det gjelder avskrekking, trygghet
og forsvar. NATO og EU trekker i stort på de samme ressursene i
Europa, og derfor er det viktig å unngå duplisering. Vi samarbeider
allerede godt med EU. Vår regjering ser norsk og europeisk sikkerhet
i sammenheng og arbeider aktivt for å utvikle samarbeidet med EU
i tråd med norske interesser.
Utenriks- og sikkerhetspolitisk
samarbeid med EU har åpenbart ikke blitt mindre aktuelt etter Russlands fullskalainvasjon
av Ukraina. Som første og eneste tredjeland bidrar Norge til EUs
treningsmisjon for ukrainske soldater og med finansiering av stridsvognammunisjon gjennom
EU-mekanismen European Peace Facility. Norge er også en aktiv deltaker
i en rekke andre forsvarspolitiske avtaler, som PESCO. Vi deltar
i prosjektet om militær mobilisering sammen med USA, Canada og Storbritannia,
og i relevante tilfeller vurderes også deltakelse i andre prosjekter.
Vi deltar også
i det europeiske forsvarsfondet, EDF, som sikrer norsk forsvarsindustri
kontrakter og god avkastning, og bidrar samtidig til å legge grunnen
for framtidige felleseuropeiske forsvarsanskaffelser. Norges tilslutning
til rammeavtalen for ammunisjonsanskaffelser sammen med andre EU-land
trekker i samme retning.
Når representantene
bak forslaget foreslår å be regjeringen om å innlede dialog med
EU om mulighetene for en rammeavtale for norsk tilknytning til EUs
felles utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, understrekes det
fra vår side at vårt medlemskap i NATO må være bærebjelken i norsk
forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Bengt Fasteraune (Sp) [12:59:17 ] : Det er vårt medlemskap
i NATO som er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
EU skal ikke erstatte eller konkurrere med NATO med tanke på avskrekking,
trygghet og forsvar. NATO og EU trekker i stort på de samme ressursene
i Europa, og det er derfor viktig å unngå duplisering.
Krigen i Ukraina
har tydelig vist oss hva betydningen av nasjonal beredskap og nasjonal
kontroll betyr. Det betyr svært mye å ha et godt nasjonalt forsvar.
Den tøffe og pågående krigen i Ukraina viser oss hva militær motstandskraft,
utholdenhet og sivil beredskap betyr.
Vi samarbeider
allerede godt med EU. At Norge står sammen med våre europeiske partnere
om sanksjonene og de harde linjene mot Russland, vitner om dette. Samtidig
har det vært behov for å gjøre nasjonale tilpasninger. Det er svært
viktig at vi beskytter kanalene som er av direkte betydning for
nasjonal trygghet og sikkerhet og ivaretar de godt etablerte samarbeidsplattformene
på bl.a. fiskeri og søk og redning i nordområdene. Dette kommer
også til syne i spørsmålet om å vedta forbud mot havneanløp. Norges
situasjon skiller seg fra EUs på fiskeriområdet på grunn av felles
norsk-russiske bestander og gjensidig soneadgang.
Det har også vært
tett koordinering mellom NATO og EU, og sikkerhet og forsvar blir
stadig løftet på den politiske dagsordenen i de enkelte europeiske
land. EU og NATO har likevel svært forskjellige roller. Selv om Lisboa-traktaten,
som EU er bygd på, understreker solidaritet innad i unionen, har
betydningen av NATO som en rendyrket kollektiv forsvarsallianse
blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig, og alliansens
samhold er viktigere for Europa enn på mange tiår. Alliansens strategiske
planer og konsept er spisset sett i forhold til dagens trusselbilde.
I våre nærområder
er viktigheten av NATO meget tydelig understreket av Sveriges og
Finlands søknader om NATO-medlemskap. Til tross for at både Sverige
og Finland har et tett samarbeid med NATO i dag, er det kun fullt
medlemskap som gir sikkerhetsgarantien i NATOs Artikkel 5, det kollektive
forsvar. Finlands og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid
med NATO viser at EU-medlemskap ikke er nok som følge av den endrede
trusselsituasjonen. Oppbygging av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk
i EU samt å etablere konkurrerende kommandostrukturer, styrkeoppsetninger og
operasjoner, vil verken være fornuftig eller riktig bruk av ressurser
og bør på det sterkeste unngås.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen att.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:02:34 ] : NATO er bærebjelken
i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Å innlede et tett samarbeid
med EU på dette feltet synes å være mer et politisk grep enn et
grep som kan gi oss et bedre forsvar og bedre sikkerhet. Det er
ingenting som tyder på at det norske forsvaret, eller forsvaret
av Norge, er tjent med at det inngås en rammeavtale med EU på forsvars-
og sikkerhetsområdet. Påstanden om at mer fokusering på europeisk
samarbeid samtidig vil styrke de transatlantiske båndene, er i beste
fall tvilsom. Argumentene slår hverandre faktisk i hjel. Man får ikke
mer samhold i NATO ved å forsterke Europa uten USA. Dersom Norge
velger et tettere samarbeid i Europa, er dette et signal til USA
om at Europa i større grad evner å forsvare sitt eget kontinent
– et helt unødvendig signal å sende i en tid hvor det transatlantiske
samarbeidet er viktigere enn noen gang.
Når USA hevder
at Europa må gjøre mer, betyr ikke det at Europa må gjøre mer på
bekostning av USA. Det er liten tvil om at europeiske land, ikke
minst Norge, må øke forsvarsbudsjettene, men USA forventer samtidig
at dette fører til større materiellanskaffelser i USA. Et styrket
samarbeid i Europa vil naturlig nok føre til flere felles prosjekter,
noe som vil ramme amerikansk industri og dermed USAs vilje til å
forsvare Europa. Her må vi ha to tanker i hodet samtidig. Et tettere
forsvars- og sikkerhetssamarbeid i Europa gjennom EU vil også kunne svekke
NATOs evne til å handle raskt i kritiske situasjoner. EU har ikke
ressurser nok til å opprette egne, selvstendige kapasiteter militært
uten at det reduserer tilgangene i NATO. EU har heller ikke kapabiliteter
til å lede store militære operasjoner. Der vil de være helt avhengige
av NATOs struktur for å kunne operere.
Man må også ta
hensyn til de unike og sterke båndene som Norge over tid har bygd
med USA og Storbritannia, som nå er utenfor EU. Det er ingen grunn
til å risikere det i bytte mot et bredere kontinentalt samarbeid. Norge,
Storbritannia og USA har sterke kulturelle, språklige og historiske
bånd, og det er unødvendig å svekke disse til fordel for samarbeid
sørover i Europa. Det er ikke som forslagsstillerne hevder, at vi
kan gjøre alt på én gang, i alle fall ikke uten å bruke mer penger
og samtidig svekke forsvarsevnen.
Når det er sagt,
er det viktig å ikke blande sammen forslagets intensjon med det
gode samarbeidet Norge allerede har med EU på forsvarssiden. Samarbeidet
i European Defence Fund gir eksempelvis norsk industri mulighet
til å delta i materiellprogrammer og utviklingsprosjekter. Norge
kan også delta i enkeltprosjekter i forsvarssamarbeidet PESCO. Dette
forsvarssamarbeidet, hvor de fleste av EUs medlemsland er med, bidrar
Norge, USA og Canada om militær mobilitet. Dette arbeidet er viktig
for at allierte skal kunne flytte militære styrker over landegrensene
i krise eller krig. Norge kan også delta i EUs sivile og militære
krisehåndteringsoperasjoner.
Norge har siden
2006 hatt en samarbeidsavtale med det europeiske forsvarsbyrået
EDA. Gjennom EDA har vi tatt del i prosjekter som skal sikre leveranser
for norsk forsvarsindustri. Norge deltar også i flere av EUs andre programmer,
som bidrar til å redusere sårbarhet og bygge motstandsdyktighet
i flere sektorer. Det gjelder rammeprogrammer for forskning og innovasjon
og romprogrammene Galileo og Copernicus.
– Nå ser jeg at
tiden er ute, og da avslutter jeg.
Guri Melby (V) [13:05:57 ] : Jeg vil først slå tydelig fast
at Venstre er for norsk EU-medlemskap. Krigen i Ukraina, krig i
Midtøsten og økt internasjonal ustabilitet gjør at verdier som demokrati,
frihet og selvråderett står under press. Vi må kjempe for disse
verdiene på en helt annen måte enn det vi har gjort de siste 20–30
årene, og vi må gjøre det sammen med Europa.
Dessverre innser
også vi at regjeringens EU-politikk fram til 2025 er bundet på hender
og føtter av Senterpartiets innbitte EU-motstand. Da må vi prøve
å komme framover i EU-politikken der det er mulig. Slik Venstre ser
det, er utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken et av de aller
viktigste områdene.
Krigen i Ukraina
har vist oss at sikkerhet ikke bare handler om militært forsvar,
men også om energi, næringsliv, sanksjonspolitikk og mye annet.
På mange av disse feltene er EU en mer relevant aktør med en mer passende
politisk verktøykasse enn NATO, og vi mener at et forpliktende samarbeid
med EU innenfor utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk vil gi
den nødvendige forutsigbarheten for norsk sikkerhet og norsk næringsliv.
Også forsvarskommisjonens flertall foreslår dette.
I dag er vår primære
tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Problemet er at den avtalen
ikke gir oss tilgang til de politikkområdene som EU nå utvider seg
på. Alternativet til vårt forslag om en forutsigbar rammeavtale
med EU om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk er et komplisert
samarbeid fra sak til sak og krise til krise, prisgitt forhold utenfor
vår kontroll, og et samarbeid som ofte setter oss på gangen når
viktige avgjørelser skal tas.
Dette blir ikke
mer tydelig enn når det gjelder Norges manglende deltakelse i EUs
nye satellittprogram, IRIS2 .
IRIS2 vil være et lukket
og sikret satellittkommunikasjonssystem som bare EU-land får tilgang
til. Det vil utgjøre kritisk infrastruktur, det vil bl.a. bli brukt
til maritim overvåking i strategiske områder som Arktis, og det
vil styrke Europas mulighet til både militær og sivil sikker kommunikasjon.
Norsk umiddelbar deltakelse i IRIS2 er
helt essensiell. Uten deltakelse sier forsvarsforskere at norsk
sikkerhet svekkes. Næringslivet sier at norsk forsvarsindustri og
romindustri blir utestengt fra markedet i sektorer som skal benytte
IRIS2 som databærer. Regjeringen
selv sier at deltakelse har høyeste prioritet, men da jeg nylig
stilte spørsmål til næringsministeren om når Norge kunne delta,
måtte han melde pass. Norge må nemlig vente på at EU finner ut hvilken avtaleform
vår tilknytning skal ha, og må vente på at Europakommisjonen får
et forhandlingsmandat fra Rådet. Og hvis vi får en avtale, må vi
vente på Europaparlamentets ratifisering av avtalen, noe som trolig
ikke kan skje før etter valget i juni 2024.
Jeg mener at vi
ikke kan ha det slik. Jeg er glad for at det er andre partier som
er mer framoverlent enn regjeringen, og for at Høyre er med på å
støtte vårt forslag om å inngå en rammeavtale om utenriks-, forsvars-
og sikkerhetspolitikk med EU. Jeg viser herved til forslaget vi har
sammen med Høyre i denne saken.
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:09:13 ] : Jeg vil vise
til redegjørelsen jeg holdt for noen timer siden, om EU og EØS,
hvor jeg la stor vekt på at vi ser en tydelig utvikling av en sterkere
rolle for EU i sikkerhetspolitikken, at det er viktig at vi følger
nøye med på det, og at det også er helt riktig at EØS-avtalen alene
bare delvis løser spørsmålet om tilgang til samarbeid rundt dette.
Men jeg sa også
i den redegjørelsen, og gjentar her, at det likevel er slik når
det gjelder alle de konkrete uttrykkene som her blir nevnt – det
være seg European Peace Facility, det europeiske forsvarsfondet,
EDF, EUs forsvarsbyrå, EDA, permanent strukturert samarbeid, PESCO,
og de nye prosjektene som ble beskrevet i redegjørelsen, om bl.a.
ASAP og EDIRPA – er dette samarbeid vi allerede er med i, har sluttet
oss til eller er i ferd med å slutte oss til. Det gjelder også Secure
Connectivity, IRIS2 . Jeg
tror ikke at en rammeavtale oppå dette vil løse problemet med at
vi likevel må forhandle fram tilgang til hvert enkelt element. Så
jeg mener at på veldig mange måter er behovet for å følge med på
og ta del i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid der det er relevant,
godt ivaretatt innenfor den nåværende tilknytningsformen.
Vi kan alltids
ha en diskusjon om vi skulle hatt en annen tilknytningsform, men
å tro at det finnes delmedlemskap i sikkerhetspolitikken som gir
en slags uavkortet adgang til alt sikkerhetspolitisk samarbeid uten
å gå disse rundene med enkeltprosjektene, tror jeg rett og slett
ikke fører noensteds hen, så jeg ser ikke noe stort behov for en
slik rammeavtale. Men jeg mener, som også komiteens flertall har
uttrykt, at vi skal fortsette med et nært samarbeid på alle de feltene
som er relevante for oss.
Jeg vil igjen
understreke, som flere representanter har sagt, at NATO er ankerfestet
for forsvarspolitikken. Så er det mange sider ved sikkerhetspolitikken
som går ut over det, og der deltar vi jo, både innenfor det som
går under rubrikken sikkerhetspolitikk, og f.eks. i energisamarbeidet,
der vi samarbeider om energipolitikk med Europa.
Presidenten
[13:11:31 ]: Det vert replikkordskifte.
Hårek Elvenes (H) [13:11:45 ] : Det utvikler seg en rollefordeling
mellom EU og NATO som gjør at de forsterker og utfyller hverandre.
Vi ser et EU som tar en stadig mer aktiv rolle knyttet til utenrikspolitiske
og sikkerhetspolitiske spørsmål, særlig på områder der utfordringene
er grenseoverskridende. Da kan hybride trusler eksempelvis nevnes.
Det er ingen tvil
om det her gjøres vedtak som påvirker Norge, men som vi selv dessverre
i svært begrenset grad er med og påvirker. Da er det nærliggende
å spørre utenriksministeren, som er en erklært EU-tilhenger og sågar
tidligere generalsekretær i Europabevegelsen: Ser utenriksministeren
enkelte ulemper ved at Norge ikke har en slik rammeavtale, eller
– sagt på en annen måte – at regjeringen vender tommelen ned for
å inngå en rammeavtale slik som den forslaget beskriver?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:12:47 ] : Det er riktig
at jeg var og er en erklært EU-tilhenger, og jeg mener på generelt
grunnlag at man har mer medbestemmelse i organisasjoner man er med
i, enn i organisasjoner man ikke er med i. Så langt er jeg enig
med spørsmålsstilleren. Samtidig tror jeg også at denne rammeavtalen
ikke tilfører noe særlig til det vi allerede har, for vi har jo
nettopp vist at gjennom skiftende regjeringer – også denne, som
aktivt har engasjert seg i dette – har vi sluttet oss til mange
av de konkrete uttrykkene for sikkerhetspolitikk vi ser i EU, altså
dem jeg nettopp ramset opp og ikke trenger å gjenta. Det er jo der
sikkerhetspolitikken i praksis skjer.
Gitt at vi nå
har det nasjonale kompromisset vi har, med EØS-avtalen pluss et
70-talls tilleggsavtaler, og at vi kobler oss på der hvor vi ser
en egeninteresse i det og finner løsninger på det, mener jeg at
vi er godt ivaretatt. Så kan vi ved andre anledninger snakke om
hvordan tilknytningsformen egentlig burde ha vært.
Hårek Elvenes (H) [13:13:49 ] : Takk for svaret. Er det slik
å forstå at utenriksministeren allerede nå vender tommelen ned for
det forslaget som forsvarskommisjonen har anbefalt? Utenriksministeren
skriver jo i sin redegjørelse til saken at regjeringen ikke har
tatt stilling til noen av forsvarskommisjonens anbefalinger. Er
det slik å forstå at når det gjelder dette, har utenriksministeren
allerede inntatt et standpunkt som også er regjeringens standpunkt:
at det ikke er aktuelt med en slik rammeavtale?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:14:22 ] : Nei, jeg har
ikke vendt tommelen verken opp eller ned for noen enkeltelementer
i kommisjonens forslag. Jeg mener at det skal vi se på som en helhet
og i sammenheng og komme tilbake til som en helhet og i sammenheng. Det
jeg er enig med regjeringspartienes representanter i komiteen om,
er at det å vedta dette her og nå er noe vi ikke vil anbefale. Men
jeg mener at diskusjonen om alt som kom fra forsvarskommisjonen,
bør diskuteres og gis en grundig gjennomgang, og regjeringen kommer
til å gjøre det og komme tilbake til alle elementene i det.
Hårek Elvenes (H) [13:15:03 ] : Da kan jeg kanskje tillate
meg å konkludere med at det fortsatt er en åpning for at en slik
rammeavtale kan komme på plass når utenriksministeren har fått gått
nøye inn i problemstillingen?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:15:17 ] : I den forstand
at vi skal se på helheten i forslagene og se hva vi følger opp og
hvordan vi tar det videre, er svaret på det ja. Men nå har jeg også
sagt at jeg ikke ser at akkurat denne rammeavtalen vil tilføre spesielt
mye nytt. Jeg tror ikke det gjør at vi slipper unna å gå rundene
på hvert enkelt felt, og på den annen side har vi erfaring for at
når vi gjør nettopp det, blir vi sett på som en særlig viktig og
nær partner. Vi er også definert av EU som den tettest assosierte
partneren EU har. Vi er altså det nærmeste ikke-medlemmet, og det
har EU nylig gitt uttrykk for gjennom sitt såkalte strategiske kompass.
Så der det er av interesse for både EU og oss, kan vi være med,
men vår sikkerhetspolitiske hovedtilknytning forblir i NATO.
Guri Melby (V) [13:16:16 ] : Utenriksministeren sa i sitt innlegg
at vi håndterer samarbeid med EU om sikkerhetspolitikk godt uten
en rammeavtale og uten et EU-medlemskap, men viser ikke den saken
som jeg viste til i mitt innlegg, om IRIS2 , at vi ikke gjør det?
Spørsmålet mitt
er egentlig ganske enkelt. Tror utenriksministeren at en rammeavtale
ville gjort alle disse skrittene for deltakelse i IRIS2 lettere enn det er i dag?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:16:47 ] : Mitt syn er
at tilknytningen til IRIS2 og
Secure Connectivity må skje gjennom tilknytningen Secure Connectivity. Det
tror jeg kommer til å skje, og der har vi en positiv tone med Kommisjonen.
Jeg tror ikke at en rammeavtale ville gitt en slags «shortcut» til
en slik avklaring, for dette er formelle avtaler med et formelt
innhold som vi likevel måtte ha laget. Jeg tror egentlig alle sider
i denne debatten gjør litt mye ut av verdien av en slik rammeavtale.
Poenget er at vi har en meget omfattende avtale med EU som heter
EØS-avtalen, vi har over 70 tilleggsavtaler, stort og smått, og
vi deltar i veldig mye av det EU gjør, men etter en selvstendig
vurdering av hvert enkelt tiltak. Så lenge vi har den tilknytningsformen
vi har, mener jeg at dette etter forholdene fungerer greit.
Guri Melby (V) [13:17:38 ] : EU satser nå ganske store summer
på IRIS2 . Det er klart at
én del av deltakelsen handler om sikkerhet, men en annen del handler
også om norsk næringslivs mulighet til å være med på å konkurrere
om kontrakter. Slik det ligger an nå, er det ikke mulig for norsk
næringsliv å delta på like vilkår med øvrig europeisk næringsliv.
I Aftenposten i går påpekte NUPI-forskeren Pernille Rieker at det
er altfor sent å starte initiativ overfor EU når forordningen foreligger, og
at vi burde vært mer aktiv i forkant og klart å avklare norsk deltakelse
på et tidligere tidspunkt. Mener utenriksministeren at det hadde
vært mulig å gjøre tiltak som gjorde at Norge hadde fått bli med
tidligere i dette?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:18:24 ] : En generell
utfordring med vår tilknytningsform er at som hovedregel vil de
formelle tilslutningene fra Norges eller andre EØS-lands side skje
etter at EU er ferdig med sin behandling. Det ligger litt i sakens
natur, og det er slik EØS-avtalen – pluss, pluss – fungerer. Slik
sett er det klart at hadde man vært medlem av EU, som Venstre vil,
hadde man vært tidligere ute med å utforme politikken. Vi vet også
at der vi har særlig offensive interesser, særlig defensive interesser
eller særlig norske synspunkter, er det mulig å påvirke tidlig i
prosessen. Jeg har ikke fulgt IRIS2 -prosessen
så nøye at jeg kan si om ting kunne vært gjort tidligere der, men
jeg har i hvert fall nå et veldig godt inntrykk av at vi er i en
god prosess med Kommisjonen. Som representanten Melby helt riktig
sier, har vi både forsvarspolitiske og næringspolitiske interesser
i å delta, og vi har også noe å bidra med, for det er faktisk et
betydelig norsk rommiljø som kan delta, og som er interessert i
det.
Presidenten
[13:19:26 ]: Replikkordskiftet er omme.
Fleire har ikkje
bedt om ordet til sak nr. 10.
Votering, se voteringskapittel