Presidenten [12:09:53 ]: Etter ønske
fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Hårek Elvenes (H) [12:10:36 ] (ordfører for saken): Alle partiene
i komiteen, unntatt SV og Rødt, slutter seg til innstillingen om
endring i tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA.
Endringen gjelder inkludering av nye omforente områder. Tilleggsavtalen,
eller SDCA-avtalen i engelsk forkortelse, er en av flere avtaler
som regulerer det forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Avtalen
ble undertegnet 16. april 2021. Norge og USA undertegnet 2. februar
2024 en endring av denne tilleggsavtalen. Endringsavtalen medfører
at det opprettes åtte nye omforente områder, og blir totalt tolv
omforente områder på norske militære anlegg. Komiteens flertall
er av den oppfatning at utvidelsen fra fire til tolv omforente områder
legger til rette for en videreutvikling av det norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet.
Endringen forsterker det transatlantiske båndet og viderefører de
lange linjer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Etter at tilleggsavtalen ble undertegnet mellom Norge
og USA i 2021, har den negative sikkerhetspolitiske situasjonen
akselerert. Russlands totale krig mot Ukraina har til fulle vist
betydningen av et kollektivt forsvar og hvor utsatt et land med
grense til Russland er uten nære allierte. Finsk og svensk inntreden
i NATO muliggjør en samordning av sikkerhets- og forsvarspolitikk
i Norden på en helt annen måte enn tidligere. Vi ser det allerede
på en rekke områder. Sverige og Finland vil i nær framtid inngå
avtaler med USA om henholdsvis 17 og 15 omforente områder, og Danmark
om 3. Dette illustrerer dynamikken og samkjøringen i det nordiske forsvarssamarbeidet
innenfor rammen av NATO. Vi ser et Norden som samlet styrker det
transatlantiske båndet.
Vi kan ikke forsvare Norge alene. Forsterkninger
fra nære allierte er avgjørende for vår sikkerhet. Den konklusjonen
trakk vi allerede etter annen verdenskrig. Alliansefrihet i fred
og nøytralitet i krig viste seg å slå grundig feil. Norge har i
mer enn 70 år hatt et nært og godt sikkerhetspolitisk samarbeid
med USA. USA er vår viktigste allierte, og USAs sikkerhetsgaranti
er fundamental for norsk sikkerhet.
Utvidelsen av tilleggsavtalen er ønsket både
fra norsk og amerikansk side. I krise og krig er Norge helt avhengig
av forsterkninger. Mottak av forsterkninger må forberedes i fredstid,
i tett samarbeid med våre allierte. Norge har over flere tiår mottatt
amerikanske styrker for trening. Det amerikanske marinekorpset har hatt
forhåndslagre i Trøndelag siden 1982, og forhåndslagring av sjø-
og luftstridsmateriell i Sør-Norge kom på plass allerede i 1950-
og 1960-årene. I motsetning til andre NATO-land med grense til Russland
har Norge ikke anmodet om framskutt nærvær av NATO-styrker på norsk
jord. Det krever til gjengjeld en forsterkningsmodell som er troverdig.
Og dette er ingen særnorsk avtale. USA har forhandlet fram liknende
avtaler med flere europeiske land.
Sett i lys av at SV har endret sitt NATO-standpunkt siden
vi behandlet tilleggsavtalen – partiet har jo som kjent nå lagt
ned sin kamp for å melde Norge aktivt ut av NATO – skulle man kanskje
forvente at SV i denne saken hadde inntatt et annet standpunkt enn
da vi behandlet selve tilleggsavtalen. Jeg bare konstaterer med
en viss forundring og kanskje litt skuffelse at SV ikke støtter
flertallsinnstillingen. Når man har lagt ned stridsøksen, vil jeg
tro at det er i erkjennelsen av NATOs betydning for norsk sikkerhet,
og i det ligger det jo selvfølgelig at vi må tilrettelegge for alliert
mottak i fredstid.
Norges medlemskap i NATO og vårt bilaterale
forsvarssamarbeid med USA har trygget Norge siden annen verdenskrig.
Det er ingen grunn til endring i innretningen av hovedlinjene i
norsk sikkerhetspolitikk – tvert imot. Over 90 pst. av befolkningen
slutter opp om NATO-medlemskapet, viser meningsmålingene. Klarere kan
det vel ikke illustreres at tilslutningen til norsk forsvars- og
sikkerhetspolitikk er ganske så unison i befolkningen.
Nils-Ole Foshaug (A) [12:15:58 ] : Det er snart to år siden
Stortinget godkjente tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid,
SDCA-avtalen. Avtalen som ble inngått, var en videreføring og videreutvikling
av vårt samarbeid med våre viktigste allierte, en avtale som først
og fremst handler om å ivareta norske interesser, og som den gangen
omhandlet fire omforente områder. I løpet av de to årene siden avtalen
ble undertegnet, har den sikkerhetspolitiske utviklingen fortsatt
i negativ retning. Krigen i Ukraina pågår for fullt, og vi ser i
dag et Russland som er på offensiven.
En annen og viktig endring siden vi skrev avtalen,
er at Sverige og Finland er blitt NATO-medlemmer. Et samlet Norden
i NATO betyr et forsterket nordisk forsvarssamarbeid. Både Sverige
og Finland har inngått bilaterale avtaler om forsvarssamarbeid med
USA. Avtalene legger opp til 17 omforente områder i Sverige og 15
i Finland. Dette er viktige forhold vi må ha med oss når vi nå skal
utvide antallet omforente områder fra 4 til 12.
Selv om vi nå skal gjennom en historisk satsing
på det norske forsvaret de neste tolv årene, vil forsvar av Norge
aldri kunne skje utelukkende med egne styrker. Det er ikke et realistisk
alternativ. Derfor er vi med i NATO, og derfor er det viktig at
USA og andre allierte kan øve og forberede forsterkninger til Norge.
Norsk basepolitikk legger til grunn at det
ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium
så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Forutsetningen for dette er at vi forbereder forsterkninger for
Norge i fredstid. Utvidelsen av antall områder er derfor viktig
i lys av Norges NATO-forpliktelser, både i et regionalt og i et
transatlantisk perspektiv. Det dreier seg om å sette USA og våre
andre allierte i stand til raskere og bedre militær forsterkning
av Norge og andre NATO-allierte i krise og krig, i tråd med vedtatte
planer.
Utvidelsen vil i seg selv ha positiv effekt
for norsk sikkerhet ved at den ytterligere forsterker USAs fortsatte forpliktelser
til å bidra til sikkerheten i Norge, NATO og Europa. Avtalen vil
med andre ord bidra til å høyne terskelen for krise og krig i både
Norge og våre nærområder.
Da vi ga vårt samtykke til SDCA-avtalen og
de omforente områdene, var det basert på en helhetsvurdering og
en rekke viktige kriterier – kriterier som sa at omforente områder
må støtte opp under balansen i norsk politikk for avskrekking og
beroligelse. De omforente områdene må være begrunnet i behov knyttet
til forsvar av Norge, militær forsterkning eller gjennomføring av nasjonalt
eller bilateralt planverk eller NATO-planverk relevant for forsvaret
av Norge og NATO. Bruken av omforente områder må være i tråd med
norsk base-, atom- og anløpspolitikk samt retningslinjer for utenlandsk militær
aktivitet i Norge, og de omforente områdene skal kun kunne opprettes
innenfor militære områder der all aktivitet på området skal være
basert på konsultasjon mellom Norge og USA. Disse kriteriene gjelder fortsatt,
og de ligger til grunn også for de åtte nye områdene.
Norge har i over 70 år hatt et tett, godt og
tillitsbasert forsvarssamarbeid med USA, og jeg er trygg på at dagens
utvidelse av antall områder vil bidra til en troverdig forsterkningslinje,
et tettere samarbeid med vår viktigste alliansepartner og en god
ivaretakelse av norske interesser.
Bengt Fasteraune (Sp) [12:20:37 ] : Denne avtalen legger til
rette for ytterligere videreutvikling av det norske-amerikanske
forsvarssamarbeidet gjennom opprettelse av flere omforente områder.
SDCA er viktig for oppfølgingen av både den kollektive og den bilaterale dimensjonen
i forsvaret av Norge, i tråd med Norges vedtatte forsvarskonsept.
NATO-medlemskapet skaper klarhet og forutsigbarhet og gir grunnlag
for et avklart naboskap og et praktisk og pragmatisk operativt samarbeid.
Avtalen om forsvarssamarbeid mellom USA og
Norge vil legge til rette for at USA kan yte raskere og bedre militær
forsterkning av Norge. For å kunne legge til rette for et effektivt
og godt samarbeid i krise og krig må vi legge grunnlaget gjennom
langsiktig tenkning, et godt planverk, samhandling, koordinering
og utbygging av en hensiktsmessig infrastruktur. Avtalen etablerer
et helhetlig, moderne rammeverk for amerikansk tilstedeværelse og
aktivitet i Norge og er en nødvendig forutsetning for at USA skal
kunne bruke midler på større infrastrukturinvesteringer i Norge.
Rammene for utenlandsk militær tilstedeværelse
i Norge er satt gjennom basepolitikken, atomvåpenpolitikken, anløpspolitikken
og andre mer spesifikke retningslinjer. Det ligger i bunnen. Denne
avtalen bekrefter at USA – og det er viktig å ta med seg – fortsatt
forplikter seg til å bidra til sikkerhet i Norge og Europa, noe som
er altfor lite oppe i debatten. Dette er med på å styrke Norges
forsvarsevne langs de tre hovedlinjene Stortinget allerede har sluttet
seg til gjentatte ganger: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive
forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære
allierte. Basepolitikken legger rammene for alliert tilstedeværelse
i Norge i fredstid, men norske myndigheter har selvfølgelig alltid
et betydelig skjønnsmessig rom for å ivareta norske sikkerhetsinteresser
gjennom skiftende regjeringer. Dette tillegget i avtalen reflekterer
akkurat dette. Det bygger videre på det vi allerede har, og det
viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeidet vi
har hatt i over 70 år. Slik rommer avtalen både avskrekking og beroligelse
og viser kontinuitet i vår sikkerhetspolitikk. Avtalen om forsvarssamarbeid
med USA endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller
norske begrensninger.
I 1949 var det klart at Norge trengte et organisert samarbeid
med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Siden den tid har
Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og
på forsterkninger fra allierte i krise og krig. Avtalen bekrefter
at USA fremdeles forplikter seg til å bidra til norsk sikkerhet.
Det er en tilleggsavtale til den allerede eksisterende avtalen og
viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeidet vi
har hatt i over 70 år.
Når man nå har signert denne avtalen 2. februar,
gir det åpning for flere nye omforente områder. Det er både Andøya,
Bardufoss, Ørland og Værnes militære flystasjoner, Haakonsvern,
Namsen drivstoffanlegg, Stadlandet, Osmarka fjellanlegg og ikke
minst Setermoen garnison og skyte- og øvingsfelt.
Den forverrede sikkerhetssituasjonen i Europa
og Russlands angrep på Ukraina medfører en varig endring av våre
sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi må ta inn over oss den sikkerhetspolitiske
dimensjonen som er knyttet til Russlands handlinger. Derfor må vi
være særdeles årvåkne og prioritere vår evne til samhold, søke multilaterale
løsninger og koordinere tett med våre partnere og våre allierte.
Denne tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid er en viktig del av dette
arbeidet. Dagens situasjon har tydeliggjort på en brutal måte at
Norge på kort varsel må være i stand til å kunne håndheve krevende
sikkerhetspolitiske utfordringer. Regjeringen har lagt fram et forslag
til en markant styrking av Forsvaret i forslag til ny langtidsplan.
Vi er likevel, med Russland som nabo, svært avhengig av internasjonal
støtte.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:25:31 ] : Hva denne saken
i realiteten dreier seg om, eller hvorfor uenigheten finnes, er
jo den grunnleggende holdningen Rødt og SV har til USAs rolle i
verden og hva USA representerer. For Fremskrittspartiet representerer USA
liberale friheter, demokrati og våre interesser i bredt. Derfor
ønsker vi at amerikansk tilstedeværelse i Norge er bred, og vi støtter
dette.
Så er spørsmålet: Hva kaller man dette? Det
har jeg spurt forsvarsministeren om tidligere. Jeg sa at «if it looks
like a duck, swims like a duck, quacks like a duck, it probably
is a duck» – det har i hvert fall jeg lært. Disse omforente områdene
inneholder jo alt som er i en base, bortsett fra navnet. «Omforent»
googlet jeg akkurat. Omforent betyr at man er enig om noe, at man
er enig om at det på disse områdene skal være amerikansk tilstedeværelse.
Det er omforent. I den første definisjonen på Pentagons hjemmesider
var det ikke brukt begrepet «omforente områder», men «baser». Men
det endret seg, jeg sjekket det. Det er nå endret til å være mer
i tråd med det som regjeringen hevder at det er.
For å si det med en gang: Fremskrittspartiet
er positivt til dette, men vi ønsker at definisjonen skal være tydelig,
så vi vet hva det dreier seg om. Vi frykter ikke amerikansk tilstedeværelse.
Det er ikke sånn som opposisjonen sier, at å konfrontere og legge
press på Russland ikke er i vår interesse, og at det ikke er et
effektivt forsvar av Norge. Det er Fremskrittspartiet helt grunnleggende
uenig i. Vi synes i disse tider at det at man legger press på Russland,
er positivt. Vi gjør det på alle andre områder. Når et aggressivt
Russland har invadert Ukraina, sier det seg selv at amerikansk tilstedeværelse
er positivt, også for Norge. Forsvaret av Norge er tjent med amerikansk tilstedeværelse.
Vi har ikke sjanser uten at amerikanerne er til stede.
Om amerikanerne har interesser i nordområdene? Ja,
det har de helt sikkert. Om de bruker de basene for å vise sin interesse
nordover? Helt sikkert. I utgangspunktet har både Norge og USA interesser
i nordområdene. USA har i hvert fall bedre interesser i nordområdene
– om vi skal sammenligne med Kina eller andre, vil jeg heller at
USA har det enn at Kina, India eller andre har det.
Jeg frykter ikke USA i nordområdene, og jeg
tror USAs tilstedeværelse er positiv. Jeg tror også bilaterale avtaler
er veldig viktige, ikke minst med den utviklingen USA har. Selv
har jeg hatt en prat med et par amerikanske generaler og spurt om
NATO-medlemskap. Uten å kunne si noe annet, sa de at de har bilaterale
avtaler med Norge, og de forholder generalene seg til, uavhengig
av NATO. Det får jeg også håpe de gjør i fremtiden. Dette er en
bilateral avtale som USA vil forholde seg til uavhengig av NATO-medlemskap
– vil jeg anta.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:28:43 ] : SVs syn på denne saka kan
oppsummerast i tre ord på s: suverenitet, sikkerheit og samsvar.
Suverenitet er det uttalte målet med den norske
forsvars- og sikkerheitspolitikken. Mykje av poenget med å ha eit
forsvar, saman med totalforsvaret og ein solid beredskap i heile
samfunnet, er å forsvara grensene våre og suvereniteten vår som
nasjon og stat. Norske styresmakter må ha kontroll på det som skjer
på norsk jord, og det skal vera norske lovar som gjeld i heile landet.
Ingen andre skal bestemma over oss. Denne suvereniteten er den nødvendige
ramma for at me kan ha eit verkeleg demokrati, eit folkestyre.
Samtidig som me diskuterer denne avtalen, er
Stortinget i innspurten av forhandlingane om ein ny langtidsplan
for Forsvaret, der målet nettopp er å styrkja den nasjonale forsvarsevna
for å kunna hevda suvereniteten vår. Med den andre handa ønskjer
altså fleirtalet i denne saka å stykkja opp den norske suvereniteten.
Baseavtalen, som me tek stilling til i dag, vil undergrava dei uttalte
måla med forsvars- og sikkerheitspolitikken elles, for denne avtalen
vil gje eit anna land eksklusiv og uhindra tilgang til endå fleire
område på norsk jord. Det var altså ikkje nok med dei fire basane
USA skulle få i fyrste omgang. No skal avtalen tredoblast, til tolv
basar.
Norske styresmakter vil berre ha innsyn i og
kontroll over desse områda i den grad USA bestemmer at me skal ha
det. Det betyr at me ikkje kan vera sikre på kva slags våpen som
finst der, og kva slags militært personell – kanskje til og med
fangar – som oppheld seg der. Det vil ikkje lenger vera norsk lov
som gjeld. Avtalen inneber etter SVs syn ein så stor grad av overføring
av myndigheit at han openbert burde bli behandla etter § 115 i Grunnlova,
som krev tre fjerdedels fleirtal.
Det andre sentrale ordet her er sikkerheit,
eller tryggleik. Målet om mest mogleg sikkerheit for innbyggjarane
oppnår me berre med ein klok politikk som tek inn over seg at Noreg
er ein mindre stat langt mot nord, og med store havområde, i ein
region som blir stadig meir interessant for stormaktene – meir interessant både
på grunn av den generelt økte geopolitiske spenninga og fordi klimaendringane
gjer at havisen smeltar og havområda blir meir tilgjengelege.
Me i Noreg har interesse av lågspenning. Me
har ikkje interesse av at stormaktene flytter ein større del av rivaliseringar
og moglege konfrontasjonar til vårt nærområde, men denne interessa
er ikkje samanfallande med stormakta USA si interesse. Dei oppfattar
sine interesser på eit anna vis og vil kunna sjå seg tente med å vera
meir til stades – og til langt meir offensive føremål enn det som
er i vår interesse. Ved å gje USA uhindra tilgang til område på
norsk jord risikerer me at desse områda blir brukte i tråd med USAs
interesser og ikkje våre. Det svekkjer sikkerheita vår i ei tid
der me verkeleg burde sikta på det motsette.
Det siste ordet som oppsummerer denne saka,
er samsvar, eller mangelen på det. Eg vil ha meir samsvar mellom
dei uttalte måla for norsk forsvars- og sikkerheitspolitikk og dei
faktiske handlingane. Difor stemmer SV imot utvidinga av denne baseavtalen.
Eg ønskjer meg òg eit større samsvar mellom ord og verkelegheit.
Å snakka om SDCA, eller tilleggsavtale, er jo ikkje særleg opplysande
viss målet er ein opplyst offentleg debatt. Det er for så vidt eit
vanleg problem i politikken. Men å kalla dei områda som USA skal
få eksklusiv og uhindra tilgang til, for «omforente områder», er
direkte misvisande.
Dei som forsvarer denne avtalen, burde vere
ærlege og omtala områda med ord som faktisk beskriv verkelegheita,
og på ein måte som er mogleg å forstå for folk flest. Norsk politikk
har i 75 år balansert den tette koplinga til USA – gjennom NATO-medlemskapen
– med kloke, sjølvpålagde restriksjonar som seier nei til utanlandske
basar på norsk jord, ingen allierte øvingar tett på grensa til Russland
og ingen atomvåpen på norsk jord. SV meiner at desse restriksjonane
framleis står seg, og viss norsk politikk skal endrast, må det iallfall
vera eit opent og ærleg offentleg ordskifte om det fyrst.
Med det tek eg opp forslaga frå SV.
Presidenten [12:33:52 ]: Da har representanten
Ingrid Fiskaa tatt opp de forslagene hun refererte til.
Bjørnar Moxnes (R) [12:34:14 ] : Siden 1949 har basepolitikken
vært en bærebjelke i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, nemlig
Gerhardsen-regjeringens erklæring om at fremmede makter ikke skal
ha militærbaser på norsk jord i fredstid. Dette var for å hindre
at Norge ble et militært oppmarsjområde, for å sikre lav spenning
i det høye nord og for å sikre Grunnlovens bestemmelser om at det
på norsk territorium er norsk råderett som skal gjelde.
Med baseavtalen har amerikanske styrker fått «uhindret
tilgang til og bruk av omforente områder» til å innkvartere personell,
stille opp styrker og lagre våpen og materiell. Her kan amerikanske
styrker se bort fra norske lover og regler, og de kan nekte norske
myndigheter innsyn. Det betyr at Norge frasier seg retten til å
inspisere hva USA lagrer av våpen, ikke har noen vetorett over hva
slags militærmakt de vil bruke, og også gir avkall på førsteretten
til å etterforske eventuelle lovbrudd.
Det vi risikerer, er å havne i en tap-tap-situasjon, hvor
basene både gjør oss sårbare for eskalering, og at USA i verste
fall bruker dem i strid med vertsnasjonens ønsker – slik de jo gjør
i Midtøsten – mens Norge ikke har krefter til å stanse en slik bruk.
Avtalen med USA undergraver Norges sikkerhet og vår selvråderett
ved at Norge frasier seg retten til å kontrollere USAs militære virksomhet
i Norge, og frasier seg retten til å rettsforfølge amerikanske styrker
som begår eventuelle lovbrudd i Norge. Dette i sum øker risikoen
for at Norge blir en slagmark.
Nå vil altså regjeringen og stortingsflertallet
innfri USAs ønske om en tredobling av antallet amerikanske militærbaser
i Norge. Rødt sier klart nei til dette. Vi fremmer i stedet forslag
om for det første å avvise tredoblingen av amerikanske baser, for
det andre å forkaste baseavtalen med USA, for det tredje at regjeringen
må gå i spissen for Norden som atomvåpenfri sone og bli enige med
våre naboland om kontrollmekanismer for at USA ikke skal lagre atomvåpen
på nordisk jord, og for det fjerde at Stortinget må kreve tre fjerdedels
flertall til samtykke av utvidelse av nye områder, i tråd med Grunnloven
§ 115, som skal hindre at Stortinget avgir suverenitet med knapt
flertall.
Jeg vil nevne hva tidligere stabssjef i Sjøforsvarsstaben,
pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen, beskriver om USAs motivasjon
for å opprette baser i Norge: «Det er primært rettet mot å konfrontere
(…) Russland i nord, og ikke mot mer effektivt forsvar av Norge.»
Jeg vil legge til at ingen steder i avtalen
av 16. april 2021, heller ikke i artikkel I, som er Virkeområde
og formål, er det noen forpliktelse for USA om at styrkene de stasjonerer
i Norge, skal tjene norske interesser eller norsk sikkerhet. Når
USAs militære kan bruke norsk territorium til å trappe opp stormaktsrivaliseringen
mot Russland, uten norsk demokratisk kontroll eller vetorett, øker
det risikoen for at Norge blir en slagmark i en konfrontasjon mellom
de to atommaktene. Det gjør ikke Norge tryggere.
Rødt har en politikk for å hevde og også fremme norsk
suverenitet i usikre tider og med en aggressiv nabo, og samtidig
sikre lavspenning i nord, som er i Norges nasjonale interesse. Det
handler om å gjenreise det norske territorialforsvaret – som jo
ble bygd ned av skiftende regjeringer, til fordel for deltakelse
i USA-ledet krig i utlandet – men også om å gjenreise hovedprinsippet
i den norske basepolitikken: ingen utenlandske militærbaser i Norge
i fredstid.
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:39:13 ] : Innenfor rammen av
NATO har Norge og USA samarbeidet tett om forsvaret av Norge i 75 år.
Gjennom flere tiår har USA forhåndslagret materiell i Norge. Amerikanske styrker
trener og øver jevnlig i Norge sammen med norske og andre allierte
styrker.
I juni 2022 samtykket Stortinget til inngåelse
av tilleggsavtale om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA. Avtalen
legger til rette for videreutvikling av det bilaterale forsvarssamarbeidet.
Den gangen ble det opprettet fire omforente områder i Norge, på
flystasjonene Rygge, Sola og Evenes samt på Ramsund orlogsstasjon.
Etter at tilleggsavtalen ble forhandlet ferdig
og undertegnet i 2021, har den negative sikkerhetspolitiske utviklingen
i Europa akselerert. Russlands fullskalakrig mot Ukraina har tydeliggjort
betydningen av kollektivt forsvar og ført til gjennomgripende endringer
i vår del av verden.
På NATO-toppmøtet i 2023 ble det vedtatt endringer
i alliansens kommandostruktur og planverk, som er viktig for norsk
sikkerhet. Dette innebærer bl.a. en tydeligere regional innretning
av alliansens forsvarsplaner. Denne utviklingen har bidratt til
konsultasjoner med USA om opprettelse av flere omforente områder.
Det er enighet om at det er hensiktsmessig å legge opp til åtte
nye slike plasser.
Etablering av omforente områder på de plassene som
nå foreslås, kan klart begrunnes i forsvarsmessige behov, herunder
militær forsterkning i tråd med nasjonalt, bilateralt eller NATO-planverk
relevant for forsvaret av Norge, Norden og NATO for øvrig. Ingen
av plassene er lokalisert slik at de utfordrer retningslinjene for utenlandsk
militær aktivitet i Norge, og de er i tråd med norsk base- og atompolitikk.
Samtlige av de nye plassene ligger helt eller i det vesentligste
på militært område eller på areal som bruksmessig defineres av Forsvaret som
militært område. De åtte plassene som foreslås etablert som omforente
områder, anslås å ligge innenfor de fire nasjonale kriteriene som
er lagt til grunn for norsk samtykke til opprettelse av nye omforente
områder.
I desember i fjor inngikk Sverige, Danmark
og Finland bilaterale avtaler om forsvarssamarbeid med USA, Defence
Cooperation Agreements. Avtalene, som ennå ikke har trådt i kraft,
legger opp til opprettelse av henholdsvis 17 omforente områder i
Sverige, 15 i Finland og 3 i Danmark. De 3 avtalene har samme utgangspunkt som
den norske tilleggsavtalen. Samtlige avtaler vil bidra til å understøtte
NATOs behov for å kunne se Norden som ett operasjonsområde. Det
vil bidra til at våre allierte raskere og bedre vil kunne yte militær
forsterkning av Norge og våre nordiske naboland i krise og krig. Dette
vil også styrke evnen til gjennomføring av operativt planverk, både
i nasjonal, i bilateral og i NATO-kontekst.
Samarbeidet med USA, både bilateralt og innenfor rammen
av NATO, vil fortsatt være avgjørende for forsvaret av Norge. USA
og Norge har felles interesse av fri ferdsel i Nord-Atlanteren og
av samarbeidet om alliert forsterkning av Norden, i tråd med NATOs
planverk. Dette er til nytte for alle allierte. Det er i europeiske
alliertes interesse at det legges til rette for amerikanske militære
bidrag til europeisk sikkerhet gjennom planlagte og forutsigbare
ordninger for mottak og tilstedeværelse.
Jeg er glad for den brede støtten i Stortinget
til å opprette flere omforente områder. Dette vil styrke norsk og
alliert sikkerhet.
Presidenten [12:42:48 ]: Det blir replikkordskifte.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:43:07 ] : Forsvarsministeren starta
innlegget sitt med å snakka om samarbeidet mellom USA og Noreg innanfor
ramma av NATO. Dette er ikkje ein NATO-avtale, men ein bilateral
avtale mellom USA og Noreg, på initiativ frå USA under dåverande president
Trump. Me veit ikkje heilt kva framtida bringer når det gjeld USAs
vidare politiske utvikling, kven som er president, og kva dei tenkjer
om sine interesser framover. Spørsmålet mitt er om forsvarsministeren meiner
at dette er ein del av NATO-samarbeidet, eller om det faktisk er
ein eigen avtale med USA – med dei usikkerheitene det kan innebera.
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:44:09 ] : USA er Norges desidert
viktigste allierte, både som ryggraden i NATO-alliansen og bilateralt
gjennom samarbeid som er utviklet gjennom mange tiår mellom Norge
og USA. Det at vi nå legger enda bedre til rette for amerikansk aktivitet
og tilstedeværelse i Norge – har infrastruktur på plass, forhåndslagring
– er utrolig viktig for den samlede forsvarsevnen vår. Som jeg sa
i innlegget mitt, legger det godt til rette for å kunne gjennomføre
det planverket, de regionale planene som NATO nå har utviklet. Den
infrastrukturen som det nå legges til rette for, vil i all hovedsak
være til disposisjon også for Norge og for andre allierte.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:45:09 ] : Eg høyrer at forsvarsministeren
gjerne ønskjer å sjå dette som ein del av NATO-samarbeidet. Me veit
jo ikkje heilt kva USA sjølv tenkjer, verken om sitt forhold til
NATO, f.eks. etter neste presidentval, eller kva dei kan tenkja
seg å bruka desse områda på norsk jord til. Er forsvarsministeren trygg
på at USA og Noreg har samanfallande syn og samanfallande interesser
når det gjeld bruken av desse områda?
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:45:54 ] : Svaret mitt på det
spørsmålet er ja. Vi har et langvarig – 75-årig – samarbeid med
USA, som er i stadig utvikling. Vi har lagt vekt på at vi ønsker
mer alliert tilstedeværelse og aktivitet i Norge. USA er vår viktigste
allierte, og jeg mener at dette styrker norsk og alliert sikkerhet.
Bjørnar Moxnes (R) [12:46:35 ] : Det som jo er et faktum, ble
nå avklart – at de amerikanske basene ikke er en del av NATO-samarbeidet.
De er direkte under USAs kontroll. Med utgangspunkt i disse basene
kan en amerikansk president gi ordre til militære aksjoner på siden av
NATO og i strid med interessene til alliansens medlemmer, inkludert
vertslandet. Det så vi eksempler på tidligere i vår – med de amerikanske
bombingene i Midtøsten som var en gjengjeldelse etter at tre soldater ble
drept i Jordan i slutten av januar. USA startet et angrep mot 85
mål i Syria og Irak fra basene sine, selv om vertslandet protesterte,
selvfølgelig til ingen nytte, for det har ingen mulighet til å innvirke
på operasjoner fra eget territorium fra det som er amerikanske militærbaser.
Er det noen prinsipiell forskjell på disse
basene USA har, og de basene de nå har fått og skal få flere av
i Norge?
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:47:39 ] : Jeg er uenig i representanten
Moxnes’ beskrivelse av faktum i denne saken. Det er ikke snakk om
å etablere amerikanske baser i Norge. Vi har en lang tradisjon for
at vi tilrettelegger for alliert forhåndslagring, investeringer,
aktivitet, tilstedeværelse og øving. Det er en del av norsk politikk. Denne
avtalen inngås med full respekt for norsk base-, atom- og anløpspolitikk.
Jeg kan utfordre representanten Moxnes litt
tilbake. Hvilke krav og forutsetninger er det vi selv stiller overfor utenlandske
myndigheter når vi sender norske militære bidrag til utlandet? Jo,
det handler om norsk jurisdiksjon over norske styrker, og det handler
om at det kan være områder vi benytter oss av som ikke er tilgjengelige for
andre land, heller ikke for den vertslandsnasjonen vi samarbeider
med.
Bjørnar Moxnes (R) [12:48:42 ] : Det kom ikke noe svar. Hva
er den prinsipielle forskjellen på de basene USA har i andre land,
og disse omforente områdene som de har fått og skal få i Norge?
USA har til orientering 750 militærbaser i
minst 80 land. De er en supermakt og har sine interesser som naturligvis
kan og vil fravike fra dem en mindre nasjon kan ha, ikke minst en
som er nabo med Russland.
Avtalen betyr at USA vil ha uhindret og eksklusiv
adgang og kan stasjonere alle typer utstyr uten innsynsmuligheter
og kontroll fra norske myndigheter. Avtalen åpner for at amerikanske
styrker kan ignorere norsk lov og folkerettslige forpliktelser hvis
USA mener norsk regelverk strider mot amerikanske tjenstlige behov.
Da er spørsmålet: Hva vil regjeringen gjøre hvis amerikanerne påberoper
seg amerikanske tjenstlige behov når norske myndigheter ønsker å
finne ut hva som lagres av våpen på disse amerikanske omforente
områdene?
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:49:50 ] : Det grunnleggende prinsippet
her er at det i tråd med norsk basepolitikk ikke er fast stasjonering
av amerikanske militære styrker i Norge. Det ligger til grunn for
basepolitikken.
Så er det vanlig praksis når Norge deltar i
operasjoner, øving og trening i utlandet, at vi i tilfeller kan
ha eksklusiv norsk bruk av deler av det området vi da disponerer.
Det gjelder f.eks. et naboland som Island. Når vi deltar i Iceland
Air Policing, er det faktisk områder knyttet til norsk tilstedeværelse
på Island som er eksklusive til bruk for det norske Forsvaret, og
som islendingene da ikke har tilgang til. Det er helt vanlig praksis
når vi sender norske militære bidrag til utlandet, selv i nære naboland
som Island.
Bjørnar Moxnes (R) [12:50:45 ] : Norden går fra å ha hatt to
baser, nemlig på Island og Grønland, til nå å få 47 slike totalt.
I Norge har vi tradisjonelt ment at det er i norsk interesse å ha
lav spenning i nord. Vi ligger der vi ligger, geografien får vi
ikke gjort noe med, og vi har den naboen vi har, det får vi heller
ikke endret på. Vi har hatt nasjonal interesse av en balanse mellom
avskrekking og beroligelse, og det har vært viktig at norske styrker
skal hevde norsk suverenitet, ikke minst i nord.
Mener forsvarsministeren at supermakten USA
har de identisk samme interessene som Norge av lav spenning i nord,
eller kan USA under skiftende presidenter og regimer – det vet vi
jo ingenting om – ha andre interesser vis-à-vis Russland enn småstaten
og nabostaten Norge?
Statsråd Bjørn Arild Gram [12:51:45 ] : Først: Representanten
Moxnes gjentar nå budskapet om 47 baser. Det er en feilaktig framstilling
av saken, og det blir ikke mer riktig om det gjentas. La oss legge
det på plass først.
I avtalen har vi lagt noen kriterier til grunn
for norsk samtykke til opprettelse av omforente områder. Det første
punktet der handler om avskrekking og beroligelse. Opprettelse av
omforente områder må støtte opp under balansen i norsk politikk
for avskrekking og beroligelse, og plassering, størrelse og tenkt
bruk av omforente områder skal ikke hver for seg eller samlet med
rimelig grunn kunne sies å bidra til økt spenning i våre nærområder.
Vi mener vi er godt i tråd med de kriteriene som er lagt til grunn,
når vi har fremmet denne saken for Stortinget til beslutning.
Presidenten [12:52:35 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Votering, se voteringskapittel