Margret Hagerup (H) [12:01:28]: Det siste året har debatten om digitalisering og skjerm i skolen skutt i været, anført av bekymrede foreldre og politikere som skal ta ansvar. Det er en viktig debatt, men den fortjener at vi tar den med innestemme.

Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget og KS har sendt et åpent brev til komiteen hvor de ber oss om en god og åpen debatt om bruken av digitale verktøy i skolen. De ønsker at alle som er kritisk til bruken av digitale verktøy i skolen, også skal anerkjenne og berømme de gode, etiske og pedagogiske valgene som tas i bruken av digitale verktøy i opplæringen. De ønsker samtidig at kritiske røster som peker på problematiske forhold som oppstår med digitaliseringen, skal lyttes til, slik at implementeringen av ny teknologi skal bli best mulig for elevene. Jeg håper både komiteen og ministeren lytter til disse stemmene.

Regjeringen har satt ned et skjermbrukutvalg som bl.a. skal se på digitale læremidler og mobiltelefon i skolen. Så langt har de konkludert med at det finnes lite forskning, og at mye er avhengig av bruk, tid, sted og rom. Det er forskjell på om en iPad brukes som en hammer, til å se på YouTube eller til å lese inn leseleksen. Som forelder er det stor forskjell på hva jeg selv synes om begrepet «skjerm», alt ettersom jeg hører tilbakemeldingen åtteåringen har fått på sin høytlesing, eller den samme åtteåringen scroller på YouTube eller TikTok hjemme, uten lov.

Det er et eksempel som er et argument for at vi må være mer presise, for språk er makt. Dessverre er det slik at debatten om skjerm i skolen fort kan basere seg på følelser og egne erfaringer heller enn kunnskap og fakta. Det er det elevene som vil tape på. Jeg mener bruken av ordet «skjerm» hindrer en viktig debatt.

Skjermbrukutvalget trekker også fram at «skjerm» er et for enkelt og snevert begrep. Skjermbruk i skolen kan være både nettbrett, pc-er, smartboards, mobiltelefoner, smartklokker og mye mer. De viser også til at det er forskjell på bruk av skjerm med et pedagogisk formål og bruk som ikke har slikt formål, og at måten skolen bruker skjermene på, er tett koblet til lærernes profesjonsfaglige og digitale kompetanse.

Digitale løsninger kan bidra til gode læringseffekter, men de kan også skape forstyrrelser og konsentrasjonslekkasjer for elevene. Vi trenger dermed mer kunnskap om når verktøyene tas i bruk, overfor hvilke elever, og i henhold til hva som skal læres, for vi må ha en større bevissthet rundt hvilke læringssituasjoner som krever det enkelte læremiddelet. Det er ikke et ja eller et nei, men heller at det må inngå i et variert tilbud av læremidler og -ressurser.

La meg ta lesing som et eksempel. Der kan en jo si at en leser på skjerm. Å lese på skjerm kan påvirke leseforståelsen negativt, knyttet til egenskaper ved både leseren og teksten. Skjerm anses som mindre egnet til å lese lengre, sammenhengende informasjonstekster, men lesing på skjerm kan være bedre hvis visningen etterligner bøker. Elever med lave leseferdigheter har lavest utbytte av å lese på skjerm. Samtidig kan elever med læringsutfordringer ha god nytte av å lese på skjerm fordi skjermen kan gi mer motivasjon og en kombinasjon av video, lyd og bilder i tillegg til tekst. Når en blir en bedre leser, spiller valg av skjerm eller papir en mindre rolle. Oppsummert kan vi si at det er liten tvil om at elever bør lese lengre tekster i bøker og på papir. Det bør antageligvis vi voksne også gjøre, for vi er viktige rollemodeller i barnas liv.

Hvis vi ser på skriving, viser forskningen at både tastatur og penn kan være kognitivt krevende, på hver sine måter. Mangel på klare fordeler med det ene eller det andre tyder på at læreren bør ha en viss metodefrihet til å velge når de vil bruke håndskrift, og når de vil bruke tastatur i begynneropplæringen.

Et samlet Skole-Norge har i brevet til komiteen bedt om at vi viser lærere og ansatte i skole og barnehage tillit. Vi anmodes om å heie på profesjonens gode faglige valg, samtidig som det skal være rom for kritiske røster. De skriver i brevet til oss:

«Vi skal ikke være naive, men skal heller ikke iverksette tiltak som gjør skolen passiv eller reaktiv i møte med den digitale utviklingen. Vi må sikre variasjon i opplæringen. Barnehagens og skolens mandat gir et krystallklart oppdrag i å utvikle elevers digitale kompetanse – det må vi ivareta. Vi utdanner for fremtiden!»

Høyre imøteser en debatt som i større grad handler om hvordan vi kan sørge for en variert undervisning, med ulike læremidler, basert på og med tillit til lærernes gode, etiske og pedagogiske valg. Høyre håper statsråden vil bidra til en opplysende skoledebatt og ta til orde for at vi slutter å bruke begrepet «skjerm» i debatten om læremidler i skolen, for vi bør være presise. Jeg vil si at i skolesammenheng er det vel nesten kun når en leser på skjerm, at en kan bruke skjerm. I andre eksempler er det digitale læremidler av ulik grad en bruker, og det er noe helt annet enn det som foregår på skjermen i hjemmet. Jeg håper at statsråden vil ta imot den invitasjonen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:06:43]: I høst ble vi presentert for nedslående resultater i PISA-undersøkelsen. Resultatene var i tråd med tall fra andre internasjonale og nasjonale undersøkelser. Tall som burde gå opp, går ned, mens tall som burde gått ned, går opp. Norske barn skårer historisk dårlig i matematikk og leser dårligere. Elevene trives dårligere på skolen, og mobbetallene går opp.

Dette er ikke følelser og egne erfaringer. Det er konkrete tall. Det er alvorlige meldinger om resultater som vi må ta tak i, og vi gjør det nå.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak, og det er mitt håp at også et bredt stortingsflertall ser samme behov for kraftfulle grep. Interpellanten fra Høyre har tidligere vært negativ til regjeringens grep for å få mobilen ut av klasserommet og vekk fra friminuttene i skolen. Nå – noen måneder senere og samtidig som regjeringen kommer med en historisk satsing på trykte lærebøker i skolen – er Høyres bidrag å gjøre norsk skole bedre gjennom en interpellasjon om å slutte å kalle skjerm for skjerm.

Det er dessverre vanskelig å se på dette som noe annet enn en stor ansvarsfraskrivelse fra partiet som altså hadde statsministeren i åtte av årene tiendeklassingene som ble testet i PISA-undersøkelsen, gikk på skolen. La meg være tydelig: Det er en oppfordring jeg ikke akter å følge. Det handler om ungene våre og framtiden deres.

Naturligvis er det forskjell på skjerm, sånn det for den saks skyld også er forskjell på bøker og penner. Noen digitale verktøy gir god læring, andre ikke. Men det er en fullstendig avsporing fra det reelle problemet i norsk skole å skulle ha en debatt om en skjerm kan kalles skjerm.

Representanten etterlyser fakta. La meg kort presentere noen: Norge er på OECD-toppen i skjermbruk i skolen. Norske elever er også blant dem som bruker skjerm mest på fritiden. Det er heller ingen hemmelighet at det er lett å la seg distrahere på pc eller iPad, og at disse digitale enhetene i læringssituasjonen også brukes av elevene til helt andre ting enn skolerelatert arbeid. Vi ser med spenning fram til skjermbrukutvalgets konklusjoner og anbefalinger. Jeg gleder meg spesielt til å se de helsemessige vurderingene av barns skjermbruk i tillegg til de pedagogiske.

Norsk skole skal fortsatt bruke skjerm og andre teknologiske verktøy der det gir best læring. Det vi vet, er at lærere også må ha muligheten til å bruke trykte bøker fordi det på flere områder gir mer og bedre læring. Da må de faktisk ha bøker å tilby elevene sine. Det er derfor vi bevilger 300 mill. kr i RNB til trykte bøker i skolen – på toppen av de 115 mill. kr som ble satt av i fjor. Årets bevilgning gir én million ekstra nye bøker i skolen.

Jeg er ikke bekymret for at noen bruker ordet «skjerm» i norsk skole. Jeg er bekymret for at norske elever ikke gjør det bedre eller lærer nok på skolen.

Margret Hagerup (H) [12:10:10]: Jeg må si jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at statsråden sier at representanten mener noe annet om mobilbruk og har sagt noe annet. Det vi har sagt, er at vi mener det løses godt på den enkelte skole i form av et regelverk. Jeg har selv fire unger som går på skole, og er helt klar og tydelig på at mobiltelefonen har svært lite i et klasserom å gjøre, og ofte har de godt av å leke sammen i friminuttet. Det prøver jeg også å forfekte hjemme – at en ikke skal springe rundt med mobiltelefonen i tide og utide.

Vi er veldig glade for at en har bevilget mer penger til bøker, for det er ingen uenighet om at en skal ha både bøker og digitale læremidler. Det vi er redd for, er at denne debatten handler om ja eller nei til skjerm i skolen og ja eller nei til mobiltelefon i skolen – i stedet for om hvordan vi kan fremme at barn og unge opplever en hverdag både på skolen, på fritiden og i hjemmet der de har trygghet for at de kan bruke de verktøyene de skal.

Regjeringens eget nedsatte skjermbrukutvalg er de som har vært tydelige på at «skjerm» er et dårlig ord og begrep i denne sammenhengen. Jeg synes det er overraskende at regjeringen ikke bruker tid til å vente med å se hva skjermbrukutvalget faktisk kommer tilbake med.

Digitaliseringen i skolen har foregått over lang tid. Den startet med Stoltenberg-regjeringen i 2012–2013, og siden den gang har skiftende regjeringer fulgt opp med strategier og gitt overordnet retning for dette. Det var mange kommuner som fulgte den nasjonale strategien og har gjort det opp gjennom årene. De har, i motsetning til andre som kanskje bare har kjøpt inn og delt ut f.eks. iPad, lyktes med dette på en god måte.

Derfor mener jeg at det å si at skjermbruken har tatt av i norsk skole, eller at digitaliseringen har gått for langt, er veldig vanskelig. Den har det i enkelte skoler. I enkelte kommuner har en kanskje ukritisk kjøpt en iPad til alle på ett eller flere trinn og tenkt at nå har en løst dette, men det finnes også veldig mange eksempler der en har gjort dette på en god måte.

Ifølge VG i 2016 ville Trond Giske, da han ledet utdanningskomiteen, gi nettbrett til samtlige elever i grunnskolen. Da ville Høyre heller prioritere lærerkompetanse og tidlig innsats. Det var ikke fordi vi ikke var positive til nettbrett i skolen, men vi var tydelige på at utstyret i seg selv ikke gir en bedre skole. Det er jo det som er poenget her. En iPad i seg selv gir ikke bedre læring i klasserommet, men at lærerne får tillit til å ha variert undervisning der de bruker det læremiddelet som best fremmer læring, gir god undervisning.

Jeg er glad for at KS er en tydelig pådriver for at kommunene skal ha en tydelig strategi for dette med en helhetlig plan, at de ansatte skal ha god kompetanse i bruk, og at en sikrer at alle kommuner har tilstrekkelig tilgang på læremidler. Noen mangler digitale læremidler, mens andre mangler bøker. Her er det for store forskjeller i Kommune-Norge i dag, og det er dessverre sånn at læreren ikke alltid har et reelt valg i klasserommet. Det må vi snakke mer om – hvordan en sikrer at de har et reelt valg for å sikre den beste undervisningen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:13:26]: Grunnen til at jeg viste til innlegg fra interpellanten, er at det en måned etter at jeg tiltrådte som statsråd, var et innlegg i VG fra interpellanten der overskriften var: «Skolene må få bestemme mobilbruken selv!» Videre sto det: «Det er læreren som er sjef i klasserommet, ikke Kari Nessa Nordtun.» Det var altså bakgrunnen for at jeg viste til det i mitt innlegg.

Jeg opplever at interpellanten nå er mer enig i den linjen som er valgt, og det er bra. Det er veldig mange skoler over hele landet som i lys av den diskusjonen og debatten som kom, og de anbefalingene som kom fra direktoratet, nå har hatt en mer helhetlig praksis rundt dette. Det mener jeg er bra for den enkelte elev, for da lærer en bedre på skolen i undervisningen, og ikke minst er det bedre sosialisering i friminuttene. Det hører vi om mange gode eksempler på, også om rektorer som omtaler dette som magisk, for å bruke rektorens egne ord.

Interpellanten sier at en vanskelig kan si at digitaliseringen har tatt av. Der er jeg ikke enig med representanten. Det vi faktisk ser, er undersøkelser som er tydelige for oss f.eks. når det gjelder lesing. Når vi har dårligst leselyst av alle 65 land som er med i den internasjonale leseundersøkelsen PIRLS, og norske elever leser dårligere og mindre enn noen gang – i hvert fall ut fra det som er registrert i de siste tallene vi har – er det en utvikling vi er nødt til å ta på alvor, spesielt når vi ser at så mange gutter er overrepresentert også i dette. Vi ser også det som skjermbrukutvalget sier – og som også interpellanten sa i sitt innlegg – at det å lese komplekse og lengre tekster er vanskeligere på digitale enheter enn i fysiske læremidler. Vi kan også se dette i lys av de resultatene vi ser i OECD, at vi i Norge er på topp når det gjelder skjermbruk i skole og fritid. Jeg mener det er med på å påvirke, og at det er lett å si at digitaliseringen har tatt av med de tallene vi har.

Derfor mener jeg det er viktig at vi faktisk satser på fysiske lærebøker, at vi faktisk satser på skolebibliotekene, og at vi derfor også satser på Lesesenteret og på kompetansetiltak til lærerne for å få snudd denne negative utviklingen, for sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

Elise Waagen (A) [12:16:11]: Høyre inviterer i dag til et seminar om begrepsbruk. Det er samtidig som man i norske klasserom har en reell mangel på lærebøker, og man har en ubalanse. Høyres representant har på denne talerstolen også sagt at det er overraskende at man ikke venter på et utvalg. Hva skulle vi ventet på? Skulle vi ventet på et utvalg før vi sørget for at ungene hadde bøker på skolen? Det burde egentlig være å slå inn åpne dører at en skole trenger bøker. Man kan ikke fjerne fysiske lærebøker og læremidler fra det å handle om innhold. Man trenger en sykkel for å kunne sykle, og man trenger en bok for å kunne lese.

Digitaliseringen er en fundamental endring i den norske skolen, det er kanskje den største endringen som har vært de siste tiårene. Vi i Norge er på topp blant OECD-landene i digitale hjelpemidler i skolen. Digitaliseringen kan være positiv på enkelte områder, men vi har ikke hatt den store diskusjonen før vi rullet det utover det ganske land. Det er helt riktig at det ikke har vært god nok forskning på det, men selv om det ikke har vært god nok forskning, har det vært tatt i bruk i stort monn. Det er heller ikke sånn at alle elever har både iPad, nettbrett og fysiske lærebøker. I altfor mange tilfeller ser vi at iPad, nettbrett og digitale læremidler fortrenger de fysiske læremidlene. Det er samtidig som vi får urovekkende tall fra PISA- og PIRLS-undersøkelser. Vi vet at selv om vi har verdens beste utgangspunkt for å ha gode resultater i vår skole, ligger vi på bunnen blant alle 65 land når det gjelder våre tiåringers leselyst. Det er rett og slett ikke godt nok.

Det blir stadig mer uklart for meg hva Høyre egentlig mener om digitalisering av skolen. For mens noen fra Høyre har vært ute og ment at det er helt greit at man innfører ChatGPT og KI i Osloskolen før man har innført nasjonale retningslinjer, og før man har rustet opp skolen til det, også helt ned til syvåringer, inviterer denne interpellasjonen i dag til en begrepsdrøfting. Vi har også et Høyre som har sagt at man ikke bør ha nasjonale regler for mobil i skolen.

Jeg lurer på om Høyre rett og slett har berøringsangst for det som er den viktigste diskusjonen ute i norske skoler her og nå. Det handler ikke om et enten–eller, det handler om å ha den riktige balansen. Det handler om at det finnes gode bøker og dårlige bøker og gode digitale læremidler og dårlige digitale læremidler. Men sånn det er der ute nå, er det altfor mange som mangler den fysiske boken. Vi får etter hvert også mer og mer kunnskap om det å lese godt og det å ha en god leseforståelse. Langlesingen gjøres best med bøker.

Dette handler om å øke læringen i skolen. Det handler om å sette våre barns behov først. Jeg er stolt av at Arbeiderpartiet i regjering har prioritert nettopp dette. I fjor fikk vi 115 mill. kr til fysiske læremidler i RNB, i år kommer det 300 mill. kr. Det tilsvarer ca. 100 mill. kr til fysiske lærebøker. Vi har styrket skolebibliotekene, vi har satset på kompetansetiltak for lærerne, vi har styrket Lesesenteret, vi legger om kort tid fram en leselyststrategi, og vi har styrket leseprosjekter.

For meg dannes det etter hvert et ganske klart inntrykk av et Høyre som ikke helt klarer å balansere denne debatten. Høyre vil fjerne moms på bøker og gjøre bøker dyrere. Man kritiserer satsingen på fysiske læremidler og har uttalt at man ikke ønsker å videreføre den. Man vil heller ikke ta et standpunkt om mobil i skolen. Jeg savner et Høyre som vil være med, som vil være de voksne i klasserommet, og sørge for at man setter barns læring først.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:21:22]: Samfunnet og arbeidslivet taper på regjeringens polarisering av debatten om bruk av digitale læremidler i skolen. Det har vi ikke råd til. Regjeringen, med kunnskapsministeren og statsministeren i spissen, burde tenke gjennom hvordan de omtaler digitale læremidler, og hvordan lærerne bruker disse i skolen.

Stoltenberg II-regjeringen la fram en digitaliseringsstrategi, og Solberg-regjeringen fulgte opp med flere. Det har vært en plan for digitalisering av Norge og av skolen gjennom de siste fire regjeringsperiodene. Det har norsk skole og arbeidsliv vært godt tjent med, og det har vært bred politisk enighet om det aller meste.

Det er ikke annet enn trist at vi nå har en regjering som hopper på enkle, populistiske debatter og feilinformerer befolkningen når de snakker om hodeløs digitalisering. Det er feil, og jeg tør påstå at det er farlig retorikk.

Norsk skole skal gi barn like muligheter til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter slik at de kan lykkes i framtidig arbeids- og samfunnsliv. Barn har dessverre ulike forutsetninger. Det er skolens viktigste oppgave å utjevne sosiale forskjeller, slik at ungdommene våre kan fullføre og bestå videregående opplæring og gå ut i arbeid eller i videre studier, godt skodd for å klare seg og bidra i samfunnet.

Den feilinformasjonen regjeringen nå holder på med rundt hodeløs digitalisering, og lærere og skolelederes manglende fornuft i bruken av digitale læremidler i skolen, bidrar til større forskjeller. Denne regjeringens tillit til fagfolk er forsvinnende liten, og det på tross av at man gikk til valg på en tillitsreform. Trøsten er at fagfolks tillit til denne regjeringen også svinner hen. Det er nemlig feil og grunnløs kritikk i regjeringens framstilling av bruken av digitale læremidler i skolen. Høyre har bred støtte i den påstanden.

Skolen er det eneste stedet alle barn og unge møtes. Derfor er det viktig at skolen bidrar til sosial utjevning og lik mulighet for alle barn til å tilegne seg kunnskap for framtiden.

Framtidens arbeidsliv krever digital kunnskap, uansett hva man skal jobbe med. Industrien er automatisert, robotisert og digitalisert. Ingen lærling kan komme ut i en bedrift uten digital kunnskap. Det samme gjelder entreprenørbransjen. Det meste av det som før var manuelt lese- og skrivearbeid, er nå digitalt. Det samme er maskiner, verktøy og kjøretøy. Digitale ferdigheter er dermed avgjørende for å kunne fungere. Hjemmetjenesten bruker digitale hjelpemidler, og mangel på ferdigheter kan være alvorlig for pasienten. Det samme gjelder på sykehjem og på sykehus.

Læreplanene er tydelig på at elevene skal lære å lese på skjerm og på papir, og de skal skrive med penn og på tastatur.

Norske klasserom er fylt av dyktige lærere som hver dag jobber for å oppfylle målene i læreplanene. Deres jobb er også til enhver tid å vurdere hvordan hver enkelt elev best kan oppfylle sitt potensial til fulle, hvilke læremidler som er mest formålstjenlig til bruk i undervisningen, og hvordan skolen kan bidra til å løfte dem som trenger litt ekstra hjelp.

Jeg mener regjeringen feiler fullstendig når den bare lytter til dem som roper høyest, som ikke selv aktivt regulerer egne barns bruk av digitale flater, enten det er telefon, pc, nettbrett eller tv. Jeg er enig med rektoren som i fjor uttalte til NRK at det er lurt med balansert og regulert bruk av digitale læremidler i skolen, at det bidrar til økt kunnskap og forståelse.

Det er den kunnskapen og forståelsen arbeidslivet er avhengig av når man søker kompetanse. Denne regjeringen er glad i å gjenta at vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger. Vi er ikke uenig i det, og vi har selv regnet oss fram til det. Nettopp derfor er det så viktig at vi forvalter den viktigste kapitalen vi har, nemlig folka, våre barn og unge, best mulig. Da må vi ta kunnskapsbaserte debatter om det som er helt avgjørende for å løse framtidens oppgaver: digitalisering, og hvordan den kan bidra til et bedre samfunn for oss alle.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:26:33]: Høyre ber om innestemme, men er selv de som løfter debatten og kan virke som de ønsker å fremme kimen til konflikt. Det er grunn til bekymring for hvilke konsekvenser digitaliseringen og økt skjermbruk har for læring og undervisning. Vi må stille spørsmålene: Hva betyr det for leseferdighetene og leseferdighetene over tid? Hva betyr det for skolemiljøet? Hva fortrenger skjermen? Det er retoriske spørsmål for å belyse problemstillingen: Vi trenger mer kunnskap, og det er en del prinsipper som kan peke på at føre var bør veie tyngre enn det har gjort til nå.

Vi vet f.eks. heller ikke nok om hvordan økt bruk av digitale enheter påvirker samhandlingen mellom lærere og elever. Da er det et feilspor å initiere en debatt om begrepsbruken i debatten om skjerm i skolen. Kunnskapsgrunnlaget fra skjermbrukutvalget viser oss at leseforståelsen er dårligere på skjerm enn på papir for lengre tekster. Lesing av lengre tekster på papir kan derfor også bidra til å øve opp viktige kognitive ferdigheter. Hjerneforskere påpeker vilkår for konsentrasjon, der det nettopp er et poeng å legge bort mobilen når du skal dypdykke i mye stoff og prestere på f.eks. eksamen. Psykologforeningen har vært tydelig med oppfordring om fysisk aktivitet og mestring for å fremme mer læring.

Skjermdebatten er altså høyst reell og bekymrer både foreldre og lærere, og det har stor betydning for dagens barn og unge at skolegangen og kunnskapen de får der, sammen med ferdighetene, skal ruste dem for å møte samfunns- og arbeidsliv. Da er Senterparti–Arbeiderparti-skolen langt bedre enn Høyres alternativ. Høyre bør slutte å debattere begrepsbruk og heller debattere den virkeligheten lærere står i. Flere av oss i komiteen var f.eks. på Pedagogstudentenes landsmøte nylig og ble spurt om det bør bli mer eller mindre kunstig intelligens i skolen. Jeg sa nei til at det bør bli mer, for jeg mener vi allerede har et stort inntog av kunstig intelligens i skolen. Jeg mener skjerm versus ikke skjerm er helt reelt. Vi vet hva ikke skjerm medfører i praksis, men det å ha skjerm innenfor stadig flere fagfelt, innenfor stadig flere læringsmetoder, vet vi ikke det samme om. Jeg lurer rett og slett på: Er ikke Høyre urolige eller bekymret for konsekvensene av skjerm for læring?

Lillehammer videregående skole har flere lærere som er bekymret for den grunnleggende skriveferdigheten til flere elever. De har nå elever i videregående som har hatt iPad siden 1. klasse. De henter så mye tekst fra andre steder at det i seg selv å skrive en tekst, er en ferdighet de ikke har fått øvd på. Universitetet i Tromsø dokumenterte nylig at seks av ti unge voksne bruker kunstig intelligens i skole, studier og jobb. En stipendiat ved Universitetet i Oslo, Naomi Lintvedt, innledet tidligere i dag for Stortingets teknologigruppe om KI-forordningen EU er i gang med å lande, som snart vil være helt reelt gjeldende i Norge. Hun kunne bl.a. fortelle at den sannsynligvis vil stille krav til fornyelsen og forsterkningen av regelverket knyttet til bl.a. bruk av kunstig intelligens i skole fordi våre barn og unge er særlig sårbare, og særlig samfunnskritiske institusjoner som er berørt av kunstig intelligens, trenger sterkere vern.

Jeg er teknologioptimist, og jeg er selv utdannet realist, men vi må samtidig være bevisste. Teknologi har løftet oss og samfunnet, men koronapandemien har også vist oss sårbarhetene ved kun digital undervisning. Elever må ha det bra for å lære bra. Det kan være på tide å se på grunnleggende ferdigheter og hva skolen skal tilføre for å realisere et iboende potensial til å lykkes, som absolutt alle barn har. Er grunnleggende skriving det det var? Hva skal skolen tilføre av grunnleggende lærdom i digitale ferdigheter? Jeg synes det er betegnende at Høyre ikke tar selvkritikk eller har selvinnsikt rundt skjermens og skjermpolitikkens konsekvenser for våre oppvoksende generasjoner. Vi trenger langt mer kunnskap, vi trenger en bevisst politikk, og det er jeg glad for at dagens regjering har.

Himanshu Gulati (FrP) [12:31:47]: Digitale virkemidler gir oss fantastiske muligheter. Samtidig skal jeg være den første til å innrømme at mobilen og skjermen ofte fort blir herre over eget liv. Enten man er voksen, barn eller ung, er mobilbruk noe som fort distraherer, enten det er i politiske møter eller i undervisningssammenhenger. Derfor har vi også gitt ros til kunnskapsministeren for initiativet med å begrense mobilbruk i skolen. Vi mener at klasserommene bør være frie for mobilbruk fordi det distraherer og forstyrrer undervisningen. Samtidig skulle det bare mangle at vi bruker digitale virkemidler der det har en pedagogisk effekt, og det har det i mange situasjoner.

Jeg synes det er bra at Høyre inviterer til en debatt om hva skjerm og digitale virkemidler er, for det er så mangt. Jeg hadde nylig et møte med et firma og et prosjekt fra Innlandet, som bruker VR-briller til å hjelpe ungdommer til å mestre skolehverdagen og til å kontrollere egen atferd fordi de ser at det virkemiddelet fungerer godt i de typer situasjoner.

Vi må være kreative og åpensinnede når det gjelder å bruke nye digitale virkemidler til opplæringsformål, ikke minst for å fange opp dem som ellers kanskje sliter litt mer på skolen enn andre. Mobilbruk og distraksjoner har ikke noe rom i undervisningen, etter min mening, men selvfølgelig må vi ha et bevisst forhold til bruk av digitale virkemidler der det gir pedagogisk effekt. Vi trenger en nyansert og god debatt om hva som bidrar til det.

Jeg er også glad for satsingen som har kommet på papirbøker i skolen. Det er viktig fordi vi har sett eksempler på at økonomi enkelte steder kanskje har vært en større grunn for prioriteringene man har gjort, enn hva som gir best pedagogisk effekt.

Jeg ønsker debattene velkommen, både den kunnskapsministeren har startet vedrørende mobilbruk i skolen, og den Høyre starter, om hva skjerm er, og hvordan vi kan ha et bevisst forhold til digitale virkemidler.

Grete Wold (SV) [12:34:28]: Det er vel få saker som har skapt mer oppmerksomhet enn nettopp skjerm i skolen, og dessverre blir mediebildet lett litt klikkbasert, litt tabloid og kanskje også noe forenklet. Vi som jobber med dette politisk, vet godt at det er sammensatt, og skjerm i skolen er verken en ulempe eller en fordel om den ikke brukes fornuftig.

Jeg har også som interpellanten henvist til bruk av innestemme, ikke fordi jeg på noen som helst måte ikke ønsker å ta debatten, men jeg har et ønske om å nyansere den. Det er ikke en debatt vi skal haste igjennom fordi vi tror at vi har et svar som løser alle de utfordringene skolen har i dag. Om det er slik at skjermen er problemet, er det i så fall et samfunnsproblem, som også forrige representant var inne på, og ikke kun et skoleproblem.

Det vi må adressere, er minst to forhold nå:

For det første må vi ta kontroll på et marked som har fått legge premissene for dette altfor lenge. Skoleeiere, lærere og rektorer må få kompetanse og makt til å definere hva de trenger, ikke hva store tek-selskaper ønsker å selge oss.

Det er pedagogene ute i Skole-Norge som har kunnskap om når og hvordan undervisningsmidlene er best. Det er de som har oppgaven med å lære kommende generasjoner det samfunnet vil trenge framover. Et høyst digitalt samfunn er et samfunn med høy grad av velferdsteknologi, kunstig intelligens og uante muligheter eldre damer som meg ikke har forstand til å forstå.

For det andre må de samme lærerne og rektorene få reelle valg. Skjerm skal være et supplement og et alternativ – ikke en erstatning. Trykte bøker er bra og helt nødvendig, spesielt i barneskolen, og vi må jobbe for å få opp leseevnen, som flere har vært inne på, også når det gjelder utholdenhet på lengre og kompliserte tekster.

Dette kan ikke isoleres til et skoleproblem. Det gjelder i hele samfunnet. Noen ganger er det ikke problematisk. Vi har andre måter å tilegne oss relevant kunnskap på, og ja, den er ofte digital og effektiv. Men andre ganger begrenser den vår evne til å se sammenhenger, holde konsentrasjonen og frarøver oss viktige erfaringer.

Boken skal selvsagt ha en sentral plass, og takk til statsråden som har ordnet friske midler til nettopp det. Da er det på sin plass å minne om at tidligere erfaringer har vist at ikke alle penger alltid har gått til formålet, så det er viktig at vi får på plass en innretning som sørger for at alle disse pengene går til trykte bøker til elevene våre. Ved å ha tilgang på gode bøker, men også egnede skjermer så vil nettopp læreren med sine team rundt seg kunne foreta de pedagogisk gode valgene, og det kan de. Det må være slik at vi sikrer barna våre grunnkompetanse, men vi må også gi dem bredde og en spesialisert kompetanse som vi trenger i samfunnet framover.

Jeg vil avslutningsvis takke Hagerup for interpellasjonen og anledningen til å komme med noen ord med så stor grad av innestemme som det lar seg gjøre fra denne talestolen. Framtiden kommer, forskning kommer, erfaringer gjøres, og sammen kan vi utvikle en skole som er en del av den tiden vi lever i, men vi kan selvsagt ikke kaste gammel lærdom og erfaringer på båten. Jeg har trua på at vi kan klare begge deler.

Hege Bae Nyholt (R) [12:37:57]: Det foregår et teknologisk eksperiment i skolen. Barna våre er forsøkskaninene. Nå er vi endelig kommet dit at vi kan snakke om skjerm i skolen, men mens vi andre er opptatt av konsekvensen av dette for våre barn og unger i skolen, vil Høyre heller diskutere hvilke ord vi skal bruke. Det er selvsagt korrekt, som representanten Hagerup påpeker, at «skjerm» fort blir upresist eller for enkelt. Men er det viktig? Jeg for min del er mer opptatt av hva vi gjør, enn hvilke ord vi bruker i debatten. Det tror jeg de fleste foreldre og foresatte også er.

Vi vet at byråkrater og kommunestyrer har presset på for å bytte ut bøker med touchskjerm og tastatur fordi det er billigere. Vi vet at elevene våre sliter mer med å lese lengre tekster. Vi vet at samtidig er det mange lærere som ikke har noen reelle muligheter til å velge de læremidlene som de vet er best for sine elever. Rundt om i Skole-Norge går det derfor varmt i kopimaskinene. Oppi alt dette øker også mobbetallene. Dette er problemene vi må diskutere. Her hadde jeg ærlig talt forventet litt mer av kunnskapspartiet Høyre.

Rødt har vært tydelig. Vi vil ha mobilforbud i skolen. Vi vil ha flere trykte lærebøker, mindre skjerm, mer lek og mindre stillesitting i klasserommet. Betyr dette at elevene ikke skal få lære seg å skrive på tastatur, at de ikke skal lære seg viktige digitale ferdigheter som vil bli viktig senere i livet, at vi skal tilbake til den samme skolen som jeg og interpellanten gikk på? Selvfølgelig ikke. Vi trenger en skole med et mer bevisst forhold til skjermbruk, en skole der skjermen ikke fortrenger penn, papir og fysiske bøker, en skole der elevene vender fram mot læreren og ikke ned i en pc.

Jeg er rett og slett usikker på hva det er Høyre ønsker å oppnå med en debatt som dette. Alle, både vi her på Stortinget og i befolkningen, forstår hva som menes med en skjerm. Det er ingen som har tatt til orde for et totalforbud mot alle former for skjerm i skolen – ikke at jeg helt ser for meg hvordan det skulle fungert heller. Hvis Høyre mener at dette handler om såkalt kunnskapsbasert debatt, er det de nå bedriver, en slags kunnskapsløs skyggeboksing. Verken statsråden eller jeg er med på å fordumme debatten gjennom å bruke ordet «skjerm». Jeg vil heller tørre å påstå at vi bruker et språk som folk flest forstår, selv om forskere og kanskje Høyre gjerne skulle sett at begrepene var enda mer presise, enda mer nyanserte.

Men det som er mer interessant enn representanten Hagerups retoriske øvelser i salen i dag, er jo hva hennes eget parti faktisk mener om saken. I debattprogrammer på tv har Hagerups kollegaer mang en gang tatt til orde mot både skjerm og mobil. Når vi i vår har stemt over to konkrete forslag om å stramme inn på skjermbruk, har Høyre stemt imot. Dette skal selvfølgelig være lov, men komikken blir fullkommen når både partilederen i Høyre og lederen i ungdomspartiet i går rykket ut i Dagbladet med partiets «guttepakke». Der skal bl.a., med Høyres egne ord, mobil og skjermbruk under lupen. Vi vil gjerne diskutere skjerm, men la oss diskutere skjerm og hva det gjør med elevene våre.

Øystein Mathisen (A) [12:41:35]: Vi trenger en kunnskapsdrevet debatt om skjerm og digitalisering i norsk skole, ikke å skape forvrengte bilder av hva virkeligheten i skolen er, og hva de forskjellige partiene mener.

Representanten Jønnes beskriver at det som er sagt, var feilinformering av befolkningen. Hennes beskrivelse av virkeligheten kjenner jeg meg virkelig ikke igjen i – hvordan dette debatteres, og spesielt ikke fordi denne regjeringen virkelig har lagt til grunn at vi skal ha bedre kunnskap om de avgjørelsene som tas om digitalisering og bruk av skjerm i norsk skole.

Vi har nedsatt skjermbrukutvalget, som nå har kommet med et temanotat, som går nøye igjennom og legger masse kunnskap til grunn for hvordan digitalisering påvirker læringsmiljøet, lese- og skriveferdighetene til elevene, tidsbruk og læringsutbytte i undervisningen. Dette løfter debatten og bidrar også til kunnskap i lokale og nasjonale debatter om skjerm og digitalisering i skolen. Gjennomgående viser vi også til at det er både muligheter og utfordringer med digitalisering i skolen.

Vårt mål i Arbeiderpartiet er at vi skal ha en balanse mellom bok, skjerm, digital og praktisk undervisning. Vi skal skape reell metodefrihet for lærerne, for når man snakker med lærerne der ute, er det mange som forteller at man ikke har bøker, man har ikke mulighet til å gjøre noe annet enn å bruke de digitale virkemidlene. Da er det ikke reell metodefrihet. Da er det behov for å kjøpe inn bøker. En vente-og-se-holdning, at man ikke skal gjøre disse grepene mens man venter på at skjermbrukutvalget skal levere, hadde vært det motsatte av det man får kritikk for andre steder. Det er helt avgjørende at man gjør to ting samtidig og har to tanker i hodet også her. Og de bøkene man i to runder nå har bevilget ekstra penger til, kommer veldig godt med for å skape læring ute i skolene.

En debatt om debatten og en debatt om ordet «skjerm» tror jeg er en avsporing. Som representanten før meg nevnte, brukte partileder Erna Solberg og ungdomspartileder Ola Svenneby i Dagbladet ordet «skjerm» selv og tok til orde for mer bevisst skjermbruk i skolen. Jeg tror at før vi tar debatten her, kunne gjerne Høyre tatt en intern debatt om man skal bruke ordet «skjerm» eller ikke.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:44:21]: Dette er et tema som engasjerer mange, ikke minst fordi det berører kjernen i vår oppgave som utdanningspolitikere: å forme et læringsmiljø som er både trygt og framtidsrettet for våre elever.

Senterpartiet mener at anbefalingene som Utdanningsdirektoratet nylig har presentert, er både viktige og riktige. Jeg har lyst til å benytte anledningen til å takke statsråden for å ha tatt initiativ til en så grundig gjennomgang av hvordan mobiltelefoner og smartklokker påvirker skolehverdagen. Som det framgår av rapportene og anbefalingene, er det klare pedagogiske fordeler med å begrense bruken av personlige enheter også i undervisningstiden.

Forskning viser at ustrukturert og uhensiktsmessig skjermbruk kan være forstyrrende og dempe elevers læringsevne og sosiale samspill. Dette underbygger behovet for de restriksjonene som nå foreslås, og som sikrer at teknologien brukes på en måte som fremmer, heller enn å hindre, pedagogisk progresjon.

Vi i Senterpartiet er spesielt fornøyd med hvordan veilederen gir kommuner og skoler fleksibilitet til å tilpasse lokale ordensregler som tar hensyn til lokale forhold og behov, samtidig som den setter en klar nasjonal standard. Det er viktig at vi gir rom for at skoler kan være innovative i sin bruk av teknologi, men at vi også setter tydelige rammer for å sikre et godt og trygt læringsmiljø.

Statsråden har vist lederskap ved å foreslå at vi tenker nytt om skjermbruk i skolen. Vi ser at det ikke bare er et spørsmål om å forby, men om å regulere og veilede. Dette er et eksempel på hvordan vi kan bruke nasjonale retningslinjer for å støtte opp under lokale beslutninger og samtidig opprettholde høye nasjonale standarder.

Når skjermene går bort, skal læringen fram. Da må vi prioritere tiltak som direkte støtter opp under denne visjonen ved å fjerne de digitale distraksjonene som hindrer effektiv læring og engasjement i klasserommet.

Vårt mål må være å sørge for at hver skoletime maksimerer potensialet for dyp læring og meningsfull interaksjon mellom elever og lærere. Det er gjennom slike innsatser vi kan omdanne vår pedagogiske praksis til det bedre og sørge for at våre elever er rustet til å møte framtidens utfordringer med selvtillit og kunnskap.

Det er vår oppgave å sikre at skolen forbereder våre unge på framtidens utfordringer, og det inkluderer å utvikle deres digitale ferdigheter på en måte som er ansvarlig og målrettet. Vi må sørge for at våre barn og unge ikke bare er brukere av teknologi, men også kritiske og informerte aktører i en digital verden.

Jeg tror det også er samfunnsutfordringer knyttet til det å bruke skjerm, og det handler om bruk av skjerm, mobil, nettbrett og tv på hjemmebane. Jeg tror det også er en debatt vi må ta og noe vi må snakke om. Vi vet at jo yngre barna er, jo vanskeligere er det for dem selv å regulere bruken av noe som faktisk er avhengighetsskapende. Den debatten trenger vi å ta. Det skal ikke handle om å regulere i det private hjemmet. Det skal handle om å bidra med kunnskap – om å bidra med kunnskap på feltet og hvordan man kan få til et godt hjem–skole-samarbeid også når det gjelder bruk av skjerm.

Jeg håper alle her i salen vil støtte regjeringen i denne viktige saken, slik at vi sammen kan sikre at norsk skole er et sted hvor teknologi kan brukes på den beste og mest formålstjenlige måten.

Margret Hagerup (H) [12:48:43]: Jeg må først og fremst takke for en utrolig bra interpellasjonsdebatt. Jeg tror aldri det har vært så mange på talerlisten og kanskje sjelden så lite mobilbruk i salen.

Høyre er bekymret for at leseferdighetene går ned, og det er også et samlet Skole-Norge, men det løses ikke ved at ministeren fortsetter å legge opp til en polarisert debatt. Én av tre foreldre leser ikke for ungene sine. Det viser forskning at er viktig. Samtidig innreder vi stuene våre med bøker sortert etter farge i stedet for kanskje å lese og være de rollemodellene vi må være. Vi må ha tillit til at skoleledere og lærere går på skolen hver dag for å skape en skole og et klasserom med mestring og læringsglede.

Representanten Waagen må begynne å lytte, for både i Dagsnytt 18 og her i salen har jeg sagt at vi er kjempeglade for at regjeringen kjøper mer bøker. Det trengs mer bøker; det er ingen som er kritiske til det. Vi er også tydelige på at det finnes gode og dårlige eksempler på bruk av både iPad, bøker og digitale læremidler i skolen. Jeg bruker også skjerm, i likhet med Erna Solberg og mange andre i denne sal, men jeg ber om at vi skal slutte å bruke begrepet «skjerm».

Dette er ikke et seminar om begrepsbruk. Det handler om å bygge tillit. For foreldre er ikke «skjerm» det samme som skjer i klasserommet. «Digital» betyr ikke stillesitting, sosiale medier og å slutte å lese, skrive og tenke. En roman leses best på papir, men skal man lage en dokumentarfilm, bruker man ikke penn og papir. Da må man ha kamera, mikrofon, programvare og veiledning fra lærere som er gode til å veilede.

Hvis vi skal snakke om mobiltelefonen: Den har svært lite på grunnskolen å gjøre, men kanskje burde vi snakke om at det finnes biologitimer i videregående skole der man kan gå ut og ta bilder av arter og gå tilbake til klasserommet og sjekke dem opp mot et leksikon.

Vi snakker for lite om foreldrene, for det er klart at foreldre treffer denne skjermbruken. På Jåtten skole hadde de et foreldremøte der de fortalte om hvordan de brukte digitale læremidler. Da kom det en forelder og sa: Jeg skulle ønske jeg visste dette.

Når en leser debatten og hører debatten vi politikere som står her i en boble, har, kan vi være enige om at vi skal være balanserte, men skjerm betyr underholdning, skrolling på sosiale medier, i stor grad i det private rom, og det betyr at en ofte sitter med mobiltelefonen.

Temaet er bredere enn det som skjer i skolen. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at en ser helt vekk fra Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet, Foreldreutvalget, KS og Elevorganisasjonen, som ber oss om å ha en mer nyansert stemme. De mener jo også at «skjerm» er et begrep som forvirrer, og de mener at dette må løses i samarbeid med hjemmet og tilliten til foreldrene. La oss slutte å bruke «skjerm»; la oss snakke om læremidler som best fremmer læring. La oss sørge for at lærerne får den tilliten, og ikke minst at de faktisk har et reelt valg ved at vi sørger for at det er tilgjengelige bøker og digitale læremidler for å skape en variert hverdag.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:51:56]: Elevene er på skolen for å lære. Jeg er opptatt av å øke resultatene i norsk skole og at elevene skal lære mer og bedre.

I en digital verden vil digital kompetanse, kritisk tenkning og digital dømmekraft være sentralt for å kunne ta gode valg. Vi trenger mye større bevissthet rundt bruk av digitale verktøy i skolen. Disse skal bare brukes når de fremmer læring, og ikke brukes hvis de fører til forstyrrelser fra læring og til et dårligere sosialt miljø.

Høyre gir uttrykk for at debatten er polarisert. Jeg er usikker på hva Høyre legger i dette begrepet, men jeg mener at vi må være ærlige. Ansvarsfraskrivelse er ikke tillit. Vi må ha en balanse mellom skjerm og bok og tastatur og penn, men når skoler ikke har fysiske lærebøker i et fag, kan ikke læreren velge mellom skjerm og bok. Tillit uten det handlingsrommet er lite verdt – om ikke ingenting verdt. Regjeringen vil være sikker på at læreren har dette handlingsrommet, av hensyn til nettopp den enkelte elevs læring og i lys av det forskning viser.

Skal vi vise til resultater, viste siste PISA-undersøkelse at over 30 pst. av elevene blir distrahert av egne eller medelevers digitale verktøy. Det er en kjempestor andel, når de egentlig skal være opptatt av å lære best mulig. Derfor tar regjeringen dette på stort alvor. Derfor vil vi gi det handlingsrommet. Derfor vil vi få opp konsentrasjonen i klasserommet. Derfor øker vi satsingen på lærebøker. Derfor øker vi satsingen på skolebibliotekene. Derfor skal vi nå fremme en leselyststrategi, og derfor har vi kompetansetiltak for lærerne.

Jeg håper dette er noe Høyre kan være med på, men det konkrete tiltaket jeg har klart å lese meg fram til – det kan hende det er noe jeg ikke har fått med meg – og det jeg så i statsbudsjettet for i år, er å innføre en avgift på bøker. Det mener jeg vil redusere nettopp den satsingen vi trenger, og det jeg opplever at Høyre snakker om. Det vil redusere sannsynligheten for at flere foreldre faktisk leser sammen med barna sine, hvis det blir enda dyrere med fysiske lærebøker, sånn Høyre la opp til i sitt alternative statsbudsjett for i år.

Jeg håper vi kan ha en felles innsats og satse på nye, gode tiltak, styrke de gode tiltakene vi vet at virker, av hensyn til elevenes læring, for den må bli mye bedre enn den er i dag.