Tobias Drevland Lund (R) [10:27:41] (ordfører for saken): La meg starte med å takke resten av komiteen og komitéråden for samarbeidet under behandlingen av denne saken.

I dette representantforslaget fra SV og Venstre blir det fremmet seks ulike forslag. Komiteens tilråding i dag fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mens komiteens mindretall består av SV og Rødt. Med det vil jeg ta fatt på Rødts syn på saken, og regner med at de andre partiene redegjør godt for sine egne syn.

William Shakespeare skrev på starten av 1600-tallet at noe er råttent i det danske riket, i sitt berømte skuespill Hamlet. Godeste Shakespeare kunne like gjerne skrevet: Noe er råttent i det norske riket – om han hadde fulgt med på norsk utlendingspolitikk.

Noe er råttent når en stat bruker enorme ressurser på å åpne saker om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse mot borgere for noe de gjorde eller sa galt da de kom for 10, 15, 20 eller 30 år siden.

Noe er råttent når en stat forventer at en mindreårig skal angi sin egen mor etter at de kom til landet, og nå straffer både mor og datter over 19 år etterpå, som vi kan lese om på NRK i dag, nemlig saken til Zarina.

Noe er alvorlig galt når norske utlendingsmyndigheter mener at en gravid tobarnsmor med mann i Norge og jobb, godt integrert, som har bodd her i over 12 år, skal dra tilbake til Pakistan, et land hun ikke er fra, og risikere å bli sendt videre til Afghanistan. Dette er altså den gravide tobarnsmoren Rukhsana, som har måttet forlate Norge.

Noe er feil når godt integrerte borgere, som dem jeg nevnte, som er viktige for sitt lokalmiljø, betaler sin skatt med glede, har skapt et godt og trygt liv her i Norge, skal fratas statsborgerskap eller oppholdstillatelse for brudd på utlendingsloven eller statsborgerloven så lenge etter at det som eventuelt er feil, har skjedd.

Slik er tilstanden i det norske riket. Siden 2017 er det gitt klare politiske føringer til UDI om at de skal prioritere tilbakekallssaker, at det skal brukes ressurser på å grave i gamle saker. Siden 2017 har mer enn 5 500 mennesker mistet sitt statsborgerskap eller sin oppholdstillatelse. Slike tilbakekallssaker åpnes ofte på grunn av mistanke, som verken trenger å være godt begrunnet eller ha noen nedre terskel.

Jeg mener dette er en veldig, veldig rar praksis. I øvrig justispolitikk i dette landet er det foreldelsesfrist for en hel rekke kriminelle gjerninger, men ikke når det gjelder brudd på utlendingsloven eller statsborgerloven. Det burde man gjøre noe med nå.

Med det fremmer jeg de forslagene som Rødt er med på, og viser også til en del andre løse forslag, og jeg skal redegjøre mer for det senere.

Mari Holm Lønseth (H) [10:30:52]: Norge har et ansvar for å gi beskyttelse til mennesker som er på flukt. Vi skal ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk med en så rettssikker og rask som mulig avklaring av både identitet og om en får opphold.

I dag bruker utlendingsmyndighetene mye tid på å få klarlagt identiteten til personer som søker beskyttelse i Norge. Ofte kommer personer uten papirer, og altfor ofte er det også eksempler på personer som oppgir uriktige opplysninger om egen identitet for å få opphold i Norge. Det er viktig at det får konsekvenser for oppholdsstatusen om man gir uriktige opplysninger om egen identitet i Norge.

Det aller beste vil være om disse uriktige opplysningene blir avdekket så tidlig som mulig, men det er også eksempler på saker hvor brudd på utlendingsloven først kommer til syne senere, etter at en person har oppholdt seg i Norge over tid. Da vil personen som regel ha gjentatt uriktige opplysninger til norske myndigheter flere ganger. Noen ganger er det også eksempler på personer som opererer med flere ulike identiteter, og som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Derfor mener Høyre at en absolutt foreldelsesfrist mot tilbakekall ikke er et riktig tiltak. For å fange opp helt urimelige utslag av at man har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter over lengre tid, sørget f.eks. Høyre – i et flertall med mange andre partier i denne salen – for at det ble innført en forholdsmessighetsvurdering ved spørsmål om tilbakekall av statsborgerskap.

Personer som ikke har statsborgerskap i Norge, vil ha en svakere tilknytning til landet. Da er det viktig å understreke at i de sakene må også hensynet til barns beste ivaretas, noe som er et grunnleggende prinsipp i Norge.

En absolutt saksbehandlingsfrist, som også er tatt opp i denne saken, vil heller ikke ta opp i seg at det kan være ulik kompleksitet i ulike saker som gjør at det er behov for å bruke lengre eller kortere tid på et spørsmål om tilbakekall. Derfor støtter Høyre heller ikke forslaget om det.

Det er helt nødvendig at utlendingsmyndighetene sørger for at det regelverket vi har vedtatt her i Stortinget, faktisk blir fulgt, om vi skal klare å opprettholde tilliten til asylsystemet på sikt. Skal vi gi beskyttelse til dem som har et behov for det, er det viktig at vi ikke åpner for at personer som ikke har behov for beskyttelse her fordi de har gitt uriktige opplysninger om egen identitet, får bli værende i Norge, og at det slik ikke har noen konsekvenser å bryte utlendingsloven. Om vi ikke har et effektivt system for at regelverket vi har vedtatt, følges, risikerer vi at vi undergraver hele asylsystemet på sikt.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:34:11]: Vi skal ha en rettferdig asylpolitikk, og rettferdighet innebærer også strenge krav til at de som søker asyl, må være ærlige om sin identitet og andre faktiske forhold. Det må til, skal vi ivareta asylinstituttet og en rettferdig praksis. Regjeringspartiene mener derfor at tilbakekall skal være en reaksjonsform ved misbruk av asylinstituttet, dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil påpeke at dersom oppholdstillatelse tilbakekalles, må det vurderes om det er grunnlag for å gi ny tillatelse av beskyttelsesbehov, sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Altså kan det gis oppholdstillatelse dersom vilkårene er oppfylt, selv om vilkårene for tilbakekall også er oppfylt.

Forslag om foreldelsesfrist på tilbakekall av oppholdstillatelse og statsborgerskap har vært til behandling her i Stortinget før. Jeg har stor sympati for at lang saksbehandlingstid i tilbakekallssaker og tilbakekall etter mange års opphold har store menneskelige konsekvenser og er en stor påkjenning for den enkelte. Det forventer jeg at utlendingsforvaltningen arbeider for å unngå.

Samtidig er det viktig at vi kjenner identiteten til de som får statsborgerskap. Det vil være uheldig dersom en person som motarbeider korrekt avklaring av egen identitet, får beholde norsk statsborgerskap på uriktig grunnlag og uriktig identitet. Det støtter ikke opp under en rettferdig asylpolitikk. Samtidig vil jeg igjen presisere at det er nødvendig med en rask og effektiv saksbehandling som ivaretar rettssikkerheten og unngår at folks liv blir satt på vent, særlig i saker der barn er involvert.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad for at Stortinget i 2019 fjernet den såkalte arvesynden, og at statsborgerskap som hovedregel ikke kan tilbakekalles som følge av feil foreldre eller besteforeldre har gjort.

Erlend Wiborg (FrP) [10:36:45]: Jeg kan begynne med å si at Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot også de løse forslagene her i dag.

Det er 110 millioner mennesker på flukt i verden. Alle kan ikke komme til Europa eller Norge. Den største trusselen vi har mot asylsystemet, er folk som jukser og prøver å skaffe seg opphold i Norge uten at de har behov for det. Hver person som jukser, opptar plassen til en annen person som har et reelt behov for beskyttelse. Da må man stille seg spørsmålet: Hvem er det man da skal prioritere? Er det den personen som har jukset seg til opphold som en ikke har behov for? Eller skal man prioritere den personen som er på flukt fra kuler, krutt og forfølgelse?

Det er noen som sier at vi bør innføre en foreldelsesfrist, sånn at det er greit å jukse bare man klarer å holde det skjult lenge nok. Det blir en helt feil sammenligning når noen blander inn straffeloven for øvrig, for det er ikke sånn at det er en straff å miste noe man aldri skulle hatt. Det er på samme måte som at hvis noen begår et tyveri, f.eks. stjeler en bil, og det blir avdekket mange år etter, må man gi fra seg den bilen man aldri skulle hatt. Det er ikke straffen. Straffen kommer som en helt egen sak.

De forslagene som er fremmet her i dag, vil sørge for at de som har et reelt behov for beskyttelse, i mindre grad vil få det, og man vil belønne, legge til rette for og oppfordre personer som ønsker å jukse for å få opphold i Norge. Det vil Fremskrittspartiet advare sterkt imot. Det er ikke bra for Norge, og det er i hvert fall ikke bra for de menneskene som da ikke får plass fordi noen som har jukset, opptar den plassen de skulle hatt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:39:40]: Det er sjølvsagt ikkje slik at alle som kjem til Noreg og søkjer asyl, har rett på flyktningstatus og opphald i Noreg. SV meiner også at vi skal ha ei god og rask handsaming av asylsaker, der ein sikrar at det er dei som har rett på vern etter utlendingslova og flyktningkonvensjonen, som får opphald i Noreg. Vi meiner likevel at det går nokre grenser for når saker om tilbakekall av opphaldsløyve og statsborgarskap kan opprettast, og vi treng ei innramming av skjønsutøvinga. Difor har vi fremja denne saka.

Tvilen skal falle tiltalte til gode, heiter det i norsk strafferett. I Noreg har vi foreldingsfrist for straffbare forhold, men i asylsaker er bevisbyrda lagt på asylsøkjaren, og vi har ei klagehandsaming i UNE utan kontradiksjon. Dette gjev i mange høve svak rettssikkerheit for asylsøkjarar. Etter 2015 har moraliseringa og mistenkjeleggjeringa av asylsøkjarar blitt meir dominerande i den politiske debatten, syner ei fersk doktoravhandling disputert i mars.

Saka til Mahad Mahamud frå Somalia, som blei utvist ved dom i 2019, er eit godt eksempel. UDI påstod at han var frå Djibouti og hadde oppgjeve feil identitet, og la til grunn at han hadde identiteten til ein død mann. Han blei utvist ved dom. Denne saka er eit grelt eksempel på kor ille det kan gå når såkalla innvandringspolitiske omsyn og mistanke trumfar fakta. No har Mahad fått asyl i Frankrike, og Noreg har fått refs frå franske myndigheiter for ikkje å ha ivareteke den grunnleggjande retten han har til vern. Dette er ei svært alvorleg sak.

At nokre ikkje greier å skaffe fram dokumentert ID frå landet dei kom frå for lenge sidan, betyr ikkje automatisk at personane har misbrukt asylinstituttet. Det kan vere vanskeleg å skaffe fram dokumentasjon frå svake statar med mykje konflikt og dårlege system for registrering. Vi meiner at når ei sak har vore handsama av UDI og UNE og det er gjeve opphaldsløyve, til og med statsborgarskap, bør det vere tungtvegande grunnar for å kunne opne ei tilbakekallssak. Difor føreslår SV at skjønsutøvinga må rammast inn med meir konkrete krav til kva som kan utløyse ei sak, og kva som skal vurderast. Vi meiner at det må innførast både ein saksbehandlingsfrist i slike saker og ein foreldingsfrist på ti år for tilbakekallssaker.

Vi ynskjer at menneske med lovleg opphald i Noreg skal bidra til samfunnet, lære seg norsk og forsørgje seg sjølv. Då kan vi ikkje ha det slik at folk som har fått asyl og opphald i Noreg, aldri skal kunne kjenne seg trygge. Reaksjonane må vere forholdsmessige. Mange gjennomlever store traume på flukt for å berge livet, og slike menneske treng føreseielege saksprosessar og tryggleik. Difor har vi fremja denne saka, og vi støttar også dei lause forslaga.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:43:05]: Statsborgerskap og oppholdstillatelse utgjør en helt grunnleggende trygghet for den enkelte. Ja, loven åpner for å frata mennesker statsborgerskap og oppholdstillatelse i gitte tilfeller, men det betyr likevel ikke at det er riktig å gjøre det i alle saker hvor det er juridisk mulig.

Når en person har levd i Norge i 19 år og nærmest over natten blir sendt til et land vedkommende selv opplever å ha lite tilknytning til – en person som har etablert et liv, en familie og en karriere her – og tilbaketrekkingen skjer på bakgrunn av uriktige opplysninger omsorgspersoner har gitt mens vedkommende var barn, er det grunn til å spørre seg om det ikke burde vært lagt større vekt på menneskelige hensyn i disse sakene.

Sånn er situasjonen for Zarina. Akkurat nå sitter hun på et fly til Kasakhstan etter 19 år i Norge. Vi behandler ikke Zarinas sak her i dag, men situasjonen hennes eksemplifiserer at dette er en praksis vi ikke bør fortsette med.

Selv om tilbakekallelsesbestemmelsen er en «kan»- og ikke en «skal»-bestemmelse, framgår det ikke av ordlyden til utlendingsloven på oppholdstillatelse. En forholdsmessighetsvurdering vil tillate myndighetene å vurdere hver enkelt sak med en mer nyansert tilnærming, og ved å innføre en momentliste for vurderingstemaet vil det for forvaltningen også bli enklere og mer sannsynlig at man hensyntar individuelle forhold som kan være viktige.

I samsvar med helt grunnleggende rettsstatsprinsipper om individualisert rettferdighet burde en sånn vurdering også reflektere prinsippet om at ingen skal straffes for andres handlinger. Derfor bør man som den klare hovedregel ikke tilbakekalle oppholdstillatelse eller statsborgerskap der uriktige opplysninger ble gitt av en omsorgsperson da man selv var barn. Det er flere representanter her i dag som snakker om rettferdighet, og at noen ikke kan jukse på bekostning av andre, men barn skal ikke betale prisen for foreldres handlinger.

For mange betyr det at man hele livet kan sitte og leve med risikoen for at oppholdstillatelse og statsborgerskap kan trekkes tilbake. NOAS har utgitt en rapport som viser hvor skadelig det kan være for den enkelte at man til tross for at man er godt integrert i samfunnet og arbeidslivet og har stiftet familie, når som helst kan bli sendt ut av landet av utlendingsmyndighetene. Derfor bør det også innføres en foreldelsesfrist.

Venstres forslag i saken er allerede tatt opp.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [10:46:27]: Aller først vil jeg takke SV og Venstre for et veldig viktig representantforslag, for hva er egentlig et rettferdig asylsystem? Jeg tør påstå at det systemet vi har, på ingen måte er rettferdig.

Det er kanskje det vi kan kalle flaks at dette representantforslaget kommer opp til behandling i Stortinget akkurat i dag. Eller: Det er egentlig bare flaks dersom det kan få regjeringspartiene og justisministeren til å snu i en sak der vi begår en urett mot en person som har fått lov til å bo i Norge i 19 år. Selv om vi ikke behandler Zarinas sak her i dag, er det tankevekkende at mens vi behandler denne saken, sitter hun på et fly på vei ut av Norge og til Kasakhstan, et land hun ikke har vært i på 19 år.

Zarina kom til Norge som 13-åring i 2005, og hun har bodd her siden. Hun har gått på skolen her, hun har fått venner her, hun har tatt utdanningen sin her, hun har fått jobb og samboer her. Hun er godt integrert og bidrar til samfunnet. Samtidig som politikere snakker på ut- og innpust om at vi må få flere barn i Norge som kan bidra, kaster vi henne altså ut.

Hun blir kastet ut av landet fordi hun da hun var 18 år gammel, ikke meldte fra til myndighetene om at hennes foreldre hadde oppgitt feil opplysninger om hvor hun var fra da hun kom hit som barn. For det første: I hvilke andre deler av rettssystemet lar vi mennesker bli straffet for foreldrenes feiltrinn? For det andre: Det norske systemet forventet altså at Zarina i det øyeblikket hun fylte 18 år, skulle angi sin egen mor. Og for det tredje: Sammen med moren blir Zarina nå kastet ut fordi de sammen bestemte seg for å gå til myndighetene for å fortelle sannheten. Det lønner seg ikke å lyve, og det skal det jo ikke gjøre, men det lønner seg heller ikke å si sannheten. Det er noe riv ruskende galt med systemet vårt.

Vi støtter alle de seks forslagene som er fremmet, og står nå også sammen med flere partier bak flere løse forslag. Det kunne i dag vært en gyllen mulighet til å stå opp for grunnleggende rettigheter, og for at folk ikke skal bli kastet ut på grunn av sine foreldres feil. Vi må slutte med det, og det er på overtid at vi endrer reglene.

Statsråd Emilie Mehl [10:49:25]: Å kunne tilbakekalle tillatelser gitt på uriktig grunnlag er viktig for å signalisere at vi ikke godtar misbruk av asylsystemet. Representantene foreslår bl.a. å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering i utlendingsloven § 63. Relevante hensyn under en forholdsmessighetsvurdering blir i dag vurdert etter lovens § 38, men dersom en forholdsmessighet tas inn i § 63, mister vi i realiteten muligheten til å reagere på misbruk. En følbar reaksjon som jeg mener vi bør beholde, er nettopp at botiden for permanent opphold må opparbeides på nytt dersom det gis en ny tillatelse etter § 38.

Jeg ser heller ikke noe behov for å innføre en momentliste for hva som skal vurderes ved tilbakekall av oppholdstillatelser. Lov eller forskrift vil uansett aldri kunne være uttømmende. UDI og UNE må vurdere i hver enkelt sak hvilken vekt ulike relevante hensyn skal tillegges.

I april 2022 stemte Stortinget imot å innføre foreldelsesfrist i statsborgerskapssaker. I tilbakekallssaker etter utlendingsloven vil botiden normalt være kortere, og det er da mindre grunn til å ha en slik frist. En absolutt frist kan forhindre tilbakekall i alvorlige saker. Forvaltningsloven foreskriver dessuten at alle saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold. Et annet forslag er en saksbehandlingsfrist på 15 måneder i tilbakekallssaker. Tidligere bestemmelser om dette ble opphevet i 2016. UDI har nå lange saksbehandlingstider og store restanser i flere sakstyper på grunn av høye asylankomster de siste årene. Forslaget er derfor problematisk. Jeg ønsker ikke å innføre en slik frist.

Videre ønskes en høyere terskel for å opprette en tilbakekallssak. Det er UDI som ut fra nye opplysninger eller tips må vurdere når sak skal opprettes. Terskelen for å opprette sak er høyere i dag enn tidligere, og UDI skal i henhold til tildelingsbrevet særlig rette innsatsen mot de alvorligste sakene.

Det siste forslaget går ut på å øke rettshjelpen i tilbakekallssaker. NOU 2020: 5, Likhet for loven, inneholder forslag til endringer i utlendingssaker. Utredningen er omfattende, og departementet må bruke noe tid på å vurdere forslagene. Det er med andre ord for tidlig å konkludere med hensyn til om det vil bli foreslått å øke rettshjelpen i tilbakekallssaker.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:58:21]: Det siste året har eg møtt fleire som har fortalt historia si om korleis det har vore å leve med ei tilbakekallssak over seg. Det har vore sterkt. På lanseringa av rapporten «Tilbakekall», laga av NOAS i 2023, møtte eg ein ung afghanar som fortalde si historie. Han kom til Noreg som barn, som einsleg asylsøkjar, og hadde opplevd mykje vondt på flukt. Med god hjelp frå norske myndigheiter fekk han stabla livet sitt på beina, kom seg gjennom vidaregåande skule og var godt i gang med utdanning som bioingeniør då han plutseleg fekk eit brev i posten om at det var oppretta ei tilbakekallssak mot han. Det stod lite om kvifor og kva som skulle skje vidare. Han gjekk i månader med uro, men blei etter kvart kalla inn til intervju som varte i dagevis.

Tilbakekallssaka gjekk over fleire år, og det var ei enorm påkjenning. Det første som skjedde, var at venar trekte seg unna. Redsel og usikkerheit for framtida gjorde det vanskeleg å konsentrere seg om studia, og prestasjonane blei dårlege. Gamle traume kom tilbake, trigga av uvissa. Han blei deprimert, fekk problem med å sove, og det uføreseielege og den lange ventetida gjorde det ekstra ille. Kjensla av ikkje å vere ønskt av samfunnet var enormt sterk. Det var detaljar frå ei facebookside som hadde vekt mistanken til utlendingsmyndigheitene – detaljar som sakshandsamarane feiltolka og hadde misforstått, synte det seg. Til slutt fekk han fornya opphald i Noreg.

Rapporten «Tilbakekall» og ei nyleg gjeven doktoravhandling dokumenterer svært store negative konsekvensar av prosessen med å opne ei tilbakekallssak – ikkje berre for den det gjeld, men også for familie, nettverk og ikkje minst barn. Folk som har brukt alle sine krefter på å lære norsk og har jobba hardt for å stable eit nytt liv på beina, opplever å bli avviste. Alle resursane dei har brukt og relasjonane dei har bygd for å bli ein del av samfunnet, blir lagde lite vekt på i saksprosessen. Å ha budd i Noreg i 20 år og hatt statsborgarskap for så å bli omtalt som «utlendingen», opplever veldig mange som vanskeleg.

Det er på høg tid at vi rammar inn skjønet i denne delen av utlendingsforvaltninga vår. Det er ei alvorleg sak når mange opplever det denne personen har opplevd, og det treng vi å ta tak i. Eg håpar inderleg at dette ikkje blir siste gongen vi diskuterer denne saka. Eg er skuffa over fleirtalet i Stortinget, som ikkje ser at det er andre måtar å regulere innvandring på enn ved å tilbakekalle saker og lage skrekkeksempel for at folk ikkje skal prøve å kome til Noreg.

Tobias Drevland Lund (R) [11:01:34]: Det er svært inngripende å gå gjennom prosessen ved tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse. Det kan også ta veldig mange år – år fylt av usikkerhet om hva tiden framover vil bringe. Det gis heller ikke rettshjelp i forbindelse med intervjuet personen må ha hos politiet, og som vanlig vurderes heller ikke hensynet til barnets beste tilstrekkelig i disse sakene.

Det blir sagt at man har innført en forholdsmessighetsvurdering når det gjelder tilbakekall av statsborgerskap. Det skjer likevel veldig ofte at man ikke vektlegger lang botid i Norge, tilknytning til riket og alle disse momentene som skal være viktige i en sånn forholdsmessighetsvurdering. Det ser vi gang på gang.

Foreldelsesfrister er heller ikke noe uvanlig eller nytt i norsk lov. Det finnes forbrytelser som ikke foreldes, som drap, mordbrann, voldtekt av barn under 18 år, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Det er veldig bra at de ikke foreldes, men skal man da sidestille disse forbrytelsene med brudd på utlendingsloven og brudd på statsborgerskapsloven? Det mener jeg blir helt feil.

Representanten Kleveland sa, og det bet jeg meg merke i, at man i 2019 gjorde endringer slik at man fjernet arvesynden. Hadde det vært så vel, for det stemmer jo ikke. Et eksempel på det er en sak som har blitt nevnt flere ganger her i dag, saken til Zarina Saidova. Etter 19 år i Norge må hun altså forlate landet og dra til Kasakhstan, et land hun ikke lenger kjenner, og prate et språk hun ikke kan. Hun må forlate alt hun har i Norge, nettopp fordi hun blir straffet for at hennes mor oppga feil opplysninger i asylintervjuet da Zarina var mindreårig. Det er arvesynd, og det burde vi ha kvittet oss med.

Til representanten Wiborg og Fremskrittspartiet kunne man jo sagt veldig mye, men hvis jeg skal begrense det til et tankeeksperiment: La oss si at man har en skattesnylter som har unndratt millioner av kroner fra den norske staten, som har brukt disse pengene til å gi barna en behagelig oppvekst, en oppvekst fylt av ting, der de aldri har trengt å tenke på at de mangler noe. Skal man da i ettertid gjøre barna juridisk og økonomisk ansvarlige for at foreldrene deres kanskje har unndratt skatt? Det gjør man ikke i Norge, men man gjør det for brudd på utlendingsloven og statsborgerskapsloven. Da forfølger det personene, selv om de var barn da ugjerningen inntraff. Det mener jeg blir helt urimelig og helt feil.

Det er på høy tid å ha en foreldelsesfrist for tilbakekallssaker om opphold og statsborgerskap. Men det bør finnes unntak, og det er selvfølgelig i saker hvor man bl.a. aktivt misbruker dobbel identitet. Det har også forslagstillerne lagt til grunn, hvis man da leser forslaget.

Lars Haltbrekken (SV) [11:04:50]: Akkurat nå sitter det en ung dame på et fly til et fremmed land – et land hun dro fra sammen med moren sin da hun var 13 år. Hun drar fra en trygg tilværelse med samboer og egen arbeidsplass, hun drar fra et land hun har vært i det meste av sin ungdomstid. Zarina Saidova har bodd i Norge i 19 år, men nå var det altså nok for de norske utlendingsmyndighetene. Nå skulle hun ut – på grunn av en feil som moren gjorde da de kom til Norge.

Hun kom til Norge som 13-åring, men blir i dag kastet ut. Arvesynden finnes fortsatt i den norske håndteringen av folk som søker opphold. UDI mente at Zarina burde ha fortalt om feilinformasjonen som moren ga, da hun fylte 18 år, og siden hun ikke gjorde det, utviser de henne. I møtet der saken hennes ble behandlet, fikk hun selv ikke delta. UDI mener altså at Zarina var ansvarlig for å angi sin egen mor. Vi kan vel alle forestille oss hvordan vi selv ville ha reagert i en situasjon hvor vi ble bedt om å angi våre egne foreldre.

Zarina er ikke det eneste eksempelet på at barn og unge må ta straffen for feil gjort av deres foreldre i utlendingssaker. Mange kastes ut fordi foreldrene ikke har fortalt alt eller vært helt sannferdige. Norske myndigheter har opprettholdt arvesynden i flyktning- og asylpolitikken, og det er skammelig at vi lar feil begått av foreldre avgjøre barns framtid her i Norge. Derfor fremmer SV, sammen med flere andre partier, i dag forslag som skal sikre at oppholdstillatelse ikke kan trekkes tilbake i de tilfellene der de som har fått oppholdstillatelse, var barn den gangen de uriktige opplysningene ble gitt av barnets omsorgspersoner. Som flere andre har vært inne på: Vi har ikke for vane å straffe barn for feil gjort av deres foreldre, og det bør også gjelde barn og mennesker som er på flukt, eller som kommer til landet på andre måter.

Zarina har nå fått beskjed om at hun ikke får komme tilbake til Norge før det har gått to år. Jeg håper inderlig at justisministeren ser på disse begrensningene, sånn at hun kan komme tilbake før det har gått to år.