Sak
nr. 4 [12:00:11]
Debatt om utenriksministerens redegjørelse
om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte
23. april 2024)
Presidenten [12:00:17 ]: Etter ynske
frå komiteen vil taletida verta fordelt slik: Arbeidarpartiet 25
minutt, Høgre 20 minutt, Senterpartiet 15 minutt, Framstegspartiet
10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Raudt 5 minutt, Venstre
5 minutt, Miljøpartiet De Grønne 5 minutt og Kristeleg Folkeparti
5 minutt.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve anledning til inntil 7 replikkar med svar etter innlegg
frå medlemer av regjeringa.
Vidare vil dei som måtta teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, få ei taletid på inntil 3 minutt.
Ine Eriksen Søreide (H) [12:01:08 ] : Først: Jeg er glad for
å se utenriksministeren i salen og for at vi kunne være fleksible
og skyve litt på debatten, så han rakk tilbake fra viktige møter
i Midtøsten.
Jeg vil også takke utenriksministeren for en
god og realistisk redegjørelse i forrige uke. Den kom under to uker
etter at det regjeringsoppnevnte Eldring-utvalget la fram sin NOU,
Norge og EØS: Utvikling og erfaringer.
En av rapportens hovedkonklusjoner er at EØS-avtalen
på en og samme tid er både viktigere og mer utilstrekkelig for Norge
enn før, og at
«EØS-avtalen gir dermed norske virksomheter
og arbeidstakere vesentlig sterkere rettigheter i EU enn en tradisjonell
handelsavtale (…).»
I redegjørelsen sa utenriksministeren at rapporten satte
et grundig søkelys på hva det vil bety for norske interesser dersom
vi gikk for en svakere tilknytningsform enn den vi har. Det er en
diplomatisk måte å si det på. Sannheten er at rapporten er en nokså
brutal realitetsorientering for EØS-motstandere, som fortsatt snakker om
at Norge skal si opp EØS-avtalen og erstatte den med en løsere tilknytning
til EU. Det er en analyse jeg er nokså sikker på at utenriksministeren
deler. Eldring-utvalget slår klart fast at slike alternativer ikke
finnes for Norge. De to eneste realistiske tilknytningsformene for
Norge er da EØS-avtalen eller fullt norsk EU-medlemskap.
I kommentarene etter framleggelsen er det fra
enkelte hold på nei-siden sagt at rapporten er et bestillingsverk.
Det er i og for seg helt riktig. I regjeringsplattformen var det
jo et poeng for Senterpartiet å innta en eksplisitt del av mandatet
som skulle se på avtaleformene Storbritannia, Sveits og Canada har
med EU. Alle tre landene har det til felles at de ikke er en del
av det indre marked, og har en helt annen og løsere tilknytning
til EU. De som kaller rapporten et bestillingsverk, gjør det nok
ikke først og fremst med et positivt fortegn. De liker ikke at rapporten
kommer med så klare konklusjoner om det alternativet nei-siden hadde
sett for seg: å si opp EØS-avtalen. Å bestille en utredning av andre
lands løsere tilknytning til EU enn vår og håpe at det kunne gi noen
argumenter i debatten og ønsket om å si opp EØS-avtalen, ble nok
en liten bumerang.
Høyre hadde ønsket seg at Eldring-utvalget
hadde fått i oppdrag ikke bare å utrede hvordan EØS-avtalen har
fungert for Norge de siste ti årene, men også å utrede den raske
og omfattende endringen som skjer i EU nå, og ikke minst det som
kommer til å skje i årene vi har foran oss. Det har enorm betydning
for vår mulighet til å ivareta norske interesser, og det ville kunne
danne grunnlaget for en god, saklig og informativ debatt. Det ville
også hatt stor betydning om utvalget så på tilknytningsformen ikke
bare til dem som har gått ut av EU, eller aldri kommer til å komme
inn, men også til våre nærmeste venner og samarbeidspartnere i Europa,
de nordiske landene som er medlemmer av EU.
Fredag forrige uke arrangerte Høyres stortingsgruppe
et halvdagsseminar der vi inviterte både små og store bedrifter
og interesseorganisasjoner på ulike sektorer for å gi sine vurderinger
av sårbarheten i EØS-avtalen, og hvordan vi konkret kan jobbe bedre
for å ivareta norske interesser. Noe av det som gikk igjen i innspillene,
var
savnet av norske posisjoner tidlig
i EU-prosessene, som vil gjøre det mulig å påvirke EU
tydeligere prioritering av det som er viktig for norske
interesser, med andre ord prioritere noe annet ned, som utenriksministeren
også har vært inne på i sin redegjørelse
behovet for en mentalitetsendring i måten vi jobber på –
ikke sitte og vente på at noen vil høre hva Norge har å si, men
gjøre som EU-land gjør, skape allianser i europeiske hovedsteder
mens prosessene faktisk pågår i EU
I tillegg: Forsinkelser og etterslep skaper
konkrete problemer for norsk næringsliv. Dette handler om ressurser,
men det handler også om organisering av de ressursene vi har. Dette
samsvarer godt med de funnene Eldring-utvalget også har gjort.
Både utenriksministeren og Eldring-utvalget
peker på et vesentlig trekk ved utviklingen i EU: Det blir et stadig
klarere skille mellom land innenfor og utenfor EU. Et av de områdene
der det merkes best for Norge, er gjennom at EU oftere og oftere
kobler sammen politikkområder. Som jeg var inne på i debatten etter
den forrige redegjørelsen, i november, springer hastigheten i EU-samarbeidet
og den stadig tettere integrasjonen ut av at EU har måttet møte
veldig mange kriser de siste årene. Utenriksministeren sa i redegjørelsen
sin i forrige uke at EUs svar er å styrke samarbeidet og mobilisere
på tvers av politikkområder. Det skjer bl.a. gjennom at ansvaret for
Norge nå er flyttet fra EUs utenrikstjeneste til kommisjonen. Kommisjonens
oppgave er i stor grad nettopp å se på tvers av politikkområder,
og det kan skape noen utfordringer for Norge.
I uken mellom Eldring-utvalgets NOU og utenriksministerens
redegjørelse la Italias tidligere statsminister Enrico Letta fram
rapporten han har skrevet om det indre marked, på oppdrag fra det
europeiske råd. Et hovedpoeng framkommer allerede i rapportens tittel: «Much
more than a market – Speed, Security, Solidarity. Empowering the
Single Market to deliver a sustainable future and prosperity for
all EU Citizens». Det har med andre ord vært tre begivenhetsrike
uker, med mange gode rapporter og redegjørelser.
Poenget om at det indre marked er mer enn et
marked, ser vi bl.a. i poengene Letta og flere andre gjør om behovet
for å integrere det indre marked mer for at EU skal kunne hevde
seg i den stadig skarpere globale konkurransen fra bl.a. USA og
Kina. Det er nødvendig for å kunne levere økonomisk vekst og sikkerhet
til EUs innbyggere. Denne utviklingen gjør også at bl.a. EUs handelspolitikk
og sikkerhetspolitikk, som Norge ikke er en del av, veves mer inn
i det indre marked. Det kan også skape noen utfordringer for Norge.
På samme måte som flere av de områdene der
vi ønsker å samarbeide tettere med EU, faller utenfor EØS-avtalen,
og at vi derfor må forhandle særskilt med EU om å få delta, vil
vi også oppleve at utviklingen av det indre marked trekker i en
retning der geopolitiske forhold får stadig større betydning. Skillet
mellom det som er innenfor og utenfor EØS-avtalen, er også mindre
skarpt. EU er ikke bare én ting, det er mer og mer en arena for felles
politikkutvikling for de landene som har valgt å være med.
Eldring-utvalget anbefaler et taktskifte i
samarbeidet med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Utvalget anbefaler også at regjeringa følger opp EUs ambisjon om
et strategisk partnerskap på dette området, et forslag som forsvarskommisjonen
også la fram, og som Høyre og Venstre har fremmet forslag om i Stortinget.
EUs opptrapping av initiativer og løsninger
innenfor kriseberedskap og samfunnssikkerhet er et tydelig eksempel
på hvordan EU utvikler seg, ikke i konkurranse med NATO, men for
å håndtere mange av de truslene NATO ikke er de beste på å håndtere.
Utenriksministeren sier det godt i redegjørelsen:
«Det er viktigere enn noen gang å videreutvikle samarbeidet
med EU for å trygge Norge. Det handler ikke om å velge mellom NATO
og EU, men snarere å styrke vår totale evne til å ivareta Europas sikkerhet.»
Jeg håper at det nå på bakgrunn av det rapporten
sier, er mulig også å legge bak oss påstanden om at det å være for
et tettere samarbeid med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk
er det samme som å stille spørsmål ved NATO-medlemskapet vårt. Det
er det absolutt ikke, og det vet også de som framsetter sånne påstander
veldig godt.
Så snart denne debatten er ferdig i salen i
dag, samles partiene til et møte med statsministeren om den videre
norske støtten til Ukraina. Dette er tidspunktet da både Norge og
Europa må trappe opp støtten og bidra mer militært i den kritiske
fasen Ukraina befinner seg i. Selv om USA nå har utløst sin støttepakke,
er ikke det en hvilepute for norsk og europeisk innsats, snarere
tvert imot. Det er en spore til å gjøre mer. Nettopp EUs rolle og
koordinering av militær, sivil og politisk støtte til Ukraina har
vært, og er, avgjørende for den samlede innsatsen. Der er Norge
med.
Europa er inne i en skjebnetid der en autoritær
leder i Russland driver en brutal krig for å fjerne et europeisk land
fra kartet, setter makt foran rett og inngår allianser for å undergrave
hele den internasjonale rettsordenen og Europas sikkerhetsarkitektur.
Dette handler om grunnleggende verdier. Norsk utenrikspolitikk starter
i Europa. Den eneste naturlige plassen for Norge i denne skjebnetida
er i et så tett samarbeid som overhodet mulig med våre venner og
allierte i Europa og USA.
Trine Lise Sundnes (A) [12:10:43 ] : Jeg har lyst til å takke
utenriksministeren for en god EØS-redegjørelse sist uke om viktigheten
av vårt samarbeid og vår tilknytning til EU. Med den nylig avleverte
EØS-utredningen i tillegg har vi nå et klarere bilde av våre muligheter og
forpliktelser etter avtalen.
Utenriksministeren la vekt på at EØS-avtalen
har utviklet seg til mer enn en handelsavtale, og at integrasjonen
i Europa er dyp. Avtalen med de 27 EU-landene på den ene siden og
Norge, Island og Liechtenstein på den andre gir rettigheter og plikter
til næringsliv og borgere i et område med om lag 450 millioner borgere.
Limet i selve avtalen er full deltakelse i EUs indre marked. Ingen land
har tettere samarbeid med EU uten å være medlem av unionen.
EØSavtalen er den klart viktigste og mest omfattende
internasjonale avtalen vi har, og den påvirker oss på en rekke områder.
Som en konsekvens av globale utfordringer fører nå EU en mye bredere,
mer enhetlig, helhetlig og mye raskere politikkutforming enn tidligere. Politikk
og nye regler innenfor handel, industri, klima, energi, helse, sikkerhet
og beredskap utvikles i større sammenheng enn tidligere, uten tanke
på om dette nødvendigvis er EØS-relevant eller ikke.
Russlands angrepskrig i Ukraina har også for
fullt satt det forsvarspolitiske samarbeidet på den politiske dagsordenen,
særlig med mål om økt ammunisjonsproduksjon og kommunikasjonssikkerhet
i god dialog og godt samarbeid med NATO. At EU nå utvikler politikk raskere
enn tidligere, betyr at Norge må være tidligere ute, gjøre klarere
prioriteringer og ha bedre argumenter overfor EU for å få gjennomslag.
Dette vil særlig være viktig for å ivareta norske interesser, ettersom
EU i større grad markerer et skille mellom dem som er innenfor og dem
som er utenfor.
Utgangspunktet for enhver debatt må være et
kunnskapsgrunnlag det er enighet om. Nå har vi en NOU om Norge og
EØS. Eldring-utvalget gir oss et fornyet kunnskapsgrunnlag om hva
EØS-avtalen er, utviklingen i EU og erfaringene vi har hatt med
det samarbeidet. Det er betimelig fra Eldring-utvalget å sette søkelys
på manglende kunnskap i befolkningen, i skolen, på kommune- og fylkesnivå
og i forvaltningen. At det manglende kunnskapsgrunnlaget kan bidra
til at vi ikke fullt ut bruker våre muligheter innenfor en avtale
som har tjent oss godt gjennom 30 år, bør bekymre alle, uavhengig
av hva man synes om avtalen politisk.
EØS-utredningen kommer med anbefalinger som er
viktige, og som regjeringen varsler at de vil følge opp. Den sterkt
forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, hvor vårt kontinent
står overfor den mest krevende situasjonen siden annen verdenskrig,
understreker alvoret og behovet Norge har for et sterkt ankerfeste i
NATO og EU. Vi hørte utenriksministeren redegjøre for at et taktskifte
i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere
å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer, allerede
er i gang. Det støtter jeg helhjertet opp om.
På energisiden kan vi lese i ulike medier at
mange er bekymret for bygningsenergidirektivet. Det synes jeg de ikke
skal være. Direktivet inneholder bestemmelser om energikrav til
bygninger, krav om energimerkeordninger for bygninger samt krav
om bygningers tekniske anlegg. Målsettingen med å innføre en rekke
nye standarder på dette området er at alle bygg skal være klimanøytrale
innen 2050. Det er jo bra. Ethvert land forplikter seg til å redusere
energibruken i boliger med 16 pst. i gjennomsnitt innen 2030. 55 pst.
av denne reduksjonen skal skje i de minst energieffektive boligene.
Hvordan medlemslandene gjør dette, er helt opp til dem. Direktivet,
som svært mange andre direktiv, er konstruert slik at medlemslandene
har ansvar for detaljene. Det er her diskusjonen bør ligge: om hva
slags type tiltak som må til for å nå kravet, heller enn om man
er for eller imot direktivet i seg selv. Heldigvis er det nå mange
som ønsker fortgang i arbeidet.
Etterslepet på gjennomføring av EU-regelverk
som kan bidra til utslippskutt og grønn omstilling i Norge, må reduseres
så raskt som mulig. Jeg frykter at våre næringer blir lidende dersom
virksomheter i EU blir liggende hestehoder foran i utviklingen av
ny teknologi, nye metoder og utslippskutt. Det får igjen betydning
for utviklingen på arbeidsmarkedet og utviklingen av arbeidsplasser.
At folk skal ha et arbeid å gå til, har alltid vært viktig for Arbeiderpartiet.
På arbeidslivsområdet anbefaler Eldring-utvalget at Norge bør ha
en klar strategi for å sikre ønsket og nødvendig rekruttering av
arbeidskraft fra EØS-området i tider med manglende arbeidskraft,
og også iverksette tiltak for å sikre nasjonal rekruttering og kompetansebygging.
Det er positivt at vi nå ser en økt interesse
for yrkesutdanningene her hjemme, og regjeringens tiltak for å sikre
et organisert arbeidsliv og bekjempe arbeidskriminalitet og sosial
dumping er et tydelig signal til de arbeidsgiverne som har vært
på jakt etter smutthull i arbeidslivsreguleringen. Her har regjeringen
levert god politikk, og tiltakene må videreføres og styrkes. Særlig på
håndhevingssiden er det behov for å vise enda større muskler, og
dette er jeg glad for at følges opp av regjeringens arbeidsminister.
Eldring-utvalget anbefaler at de særskilte
utfordringene innenfor transportnæringene må møtes med et tydelig
regelverk og sterk myndighetsinnsats for kontroll og håndheving.
Det er jeg enig i, og det er i god arbeiderpartiånd å følge dette
opp. Samarbeidet mellom norske arbeidslivsparter og myndighetene
for å fremme felles norske interesser i saker på arbeidslivsområdet
må styrkes ytterligere, slik at vi kan bruke den norske modellen –
trepartssamarbeidet – til å påvirke i tidligere faser av utformingen
av regelverk på arbeidslivsområdet i EU.
Den norske debatten om EØS-samarbeidet bærer ofte
preg av at vi ser oppsidene som muligheter for folk, for egne selskap,
arbeidsplasser og næringsliv. Forpliktelsene skaper derimot mye
debatt, og vi faller lett tilbake i sementerte diskusjoner fra 90-tallet,
da debatten om EU-medlemskap gikk i 1994. De siste ti årene viser
oss tydelig at EU slik vi kjente det fra 1994, ikke finnes mer.
NOU-en advarer mot å trekke konklusjoner basert på
andre lands avtaletilknytninger, som Sveits, Storbritannia og Canada
sine. Disse avtalene gir mindre markedstilgang enn vår, og EØSavtalen
representerer et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid som
samlet sett ivaretar våre interesser og behov bedre.
For alle praktiske formål er vi allerede EU-medlemmer,
bortsett fra at vi ikke har folkevalgte i det forberedende arbeidet,
og heller ikke i de fora beslutningene tas. Debatten om alternativer
til EØS-avtalen fortoner seg som en skinndebatt som i beste fall
fører folk bak lyset, heller enn å invitere til en diskusjon rundt
utvikling av politikk som er viktig for oss nå og framover, samtidig som
EU diskuterer og utformer politikk. På den måten vil norske posisjoner
komme tydeligere fram for våre venner i Brussel, heller enn at vi
kommer haltende flere år etter med posisjoner EU for lengst har
forlatt på de områdene de utvikler politikk for framtiden.
Marit Arnstad (Sp) [12:20:21 ] : Ettersom det nettopp har vært
en feiring av EØS-avtalens 30 årsjubileum, tenkte jeg kanskje det
kunne være på sin plass at vi som er EØS-motstandere, forteller
litt om våre erfaringer med denne avtalen og beskriver den sammenhengen som
EØS-avtalens står i i nyere norsk politisk historie.
EØS-avtalen ligger til grunn for Hurdalsplattformen og
regjeringens arbeid, og jeg erkjenner fullt ut i EØS-avtalens omfattende
innflytelse på Norge gjennom 30 år. Men når jeg fortsatt ikke er
tilhenger av denne avtalen, er det ikke på grunn av at jeg ikke
ønsker handel med europeiske land. Det har jeg bestandig vært tilhenger
av. Min motstand bygger på en norsk folkestyretenkning, der samfunnsretningen
i Norge så langt som mulig skal bestemmes av folkets representanter
i denne salen. EØSavtalen har i hele sin historie vært, og kommer
bestandig til å være, et avvik fra dette, og avtalen har bare blitt mer
og mer overnasjonal med årene, ikke minst gjennom nye tilsyn og
byråer. Det var Churchill som en gang sa at kjernen i demokratiet
er det parlamentariske systemet, et system som i mine øyne er uløselig
knyttet til nasjonalstaten. Et aktivt folkestyre er en verdi som
vi må bygge opp, og gjennom å være sjølstendig utenfor EU har vi
i Norge kort veg mellom velgere og folkevalgte. En må jo si at det
ikke bestandig gjør hverdagen like enkel for oss folkevalgte, men
det er allikevel helt avgjørende for et godt folkestyre.
EØSavtalen var i sin tid den mest omfattende
avtalen som Norge noen gang hadde inngått. Avtaleverket var på 12 000
sider. Den krevde endringer i 80 lover og om lag 200 forskrifter,
og den bandt oss ugjenkallelig til nye og utvidede regler i unionen.
Likevel ble den behandlet i ekspressfart i 1992. Avtalen ble signert
i mai. Proposisjonen om tilslutning ble lagt fram i mai. Utenrikskomiteen
avga innstilling i september, og saken ble behandlet i Stortinget
i oktober. EØS-avtalen har aldri fått noe ja ved noen folkeavstemning
i Norge. Beslutningen ble også tatt gjennom en stortingsbehandling
uten at folket gjennom valg hadde fått lov til å påvirke sammensetningen
av nasjonalforsamlingen i forkant. Til det må det også sies at etter
sammensetningen av et nytt storting i 1993, ville EØSavtalen ikke
fått noe kvalifisert flertall i denne salen. Med andre ord: Behandlingen
av EØS-avtalen i 1992 var ikke det vakreste kapittelet i norsk demokratisk
historie. Det er også et paradoks at det norske samfunnet skal bindes
av EØS-regler som for alle praktiske formål ikke har kommet til
gjennom norske initiativ og norske demokratiske prosesser. Det er
jo egentlig et brudd med en prinsipiell måte å tenke på det som
ble etablert med tanken om folkesuvereniteten.
EU-tilhengere har bestandig likt det dårlig
når vi snakker om det demokratiske underskuddet i EU, men paradokset
er så stort at et av EUs hovedland, Storbritannia, valgte å forlate
unionen i 2020, etter å ha vært medlem i nesten 50 år. Dette er
også årsaken til at Sveits aldri har gått inn i EU, og til at landet
heller ikke så seg tjent med EØS-avtalen. Sveitserne fikk lov til
å si nei ved en folkeavstemning, en demokratisk mulighet som de fikk,
i motsetning til det norske folk i 1992. Den europeiske unionen
er tuftet på ideen om unionens fellesnytte framfor det enkelte medlemslands
interesser. Det er det sjølsagt helt legitimt å være tilhenger av,
og dessuten ganske ryddig. Jeg har bestandig syntes at det er lettere
å drøfte EU-spørsmålet med dem som er erklærte føderalister. Jeg
har langt større problemer med dem som forsøker å unngå diskusjonen
om unionens høyst reelle og anerkjente problemer når det gjelder
medbestemmelse og demokrati. Noen forsøker å framstille vårt nei
til EØS og EU-medlemskap som et nei til internasjonalt samarbeid
og handel med Europa. Det er med respekt å melde ikke riktig, men
jeg mener at det er enhver nasjonalforsamlings oppgave å ivareta
nasjonale interesser, ikke minst i møte med internasjonale og overnasjonale
sammenslutninger som EU.
Bakteppet for utenriksministerens EU- redegjørelse er
alvorlig. Energisituasjonen i Europa har som følge av Russlands
krigføring vært krevende for veldig mange land. Norge både kan og
skal være en pålitelig leverandør av olje og gass til europeiske
land. Kraftpolitikken er derimot mer sammensatt. At en ikke ubetydelig
del av problemene i kraftmarkedet i Europa har oppstått fordi Tyskland
uklokt nok valgte å stenge ned sine kjernekraftverk samtidig som
de baserte sin energiforsyning på russiske gassleveranser, er ganske
åpenbart, og det skjedde i en situasjon der Russland lette etter
muligheter til å destabilisere Europa. Derfor er det også en påminnelse
om at integrasjon ikke alltid er av det gode, det kan også gjøre
mange land sårbare i ulike situasjoner. Derfor holder Senterpartiet
fast på et klart nei til ytterligere suverenitetsavståelser knyttet
til EUs fjerde energimarkedspakke. Her må ethvert element vurderes
kritisk, og det som ikke tjener Norge, må Norge si nei til.
Noen spør meg hvordan Senterpartiet, som nei-til-EØS-parti,
kan sitte i en regjering basert på EØSavtalen. Svaret på det ble
etablert under Anne Engers tid som partileder i Senterpartiet. Vi
kommer ikke til å la andre parti definere oss ut av spørsmålet om
hvem som skal ha regjeringsmakt i Norge med henvisning til vårt
EØS-standpunkt. Vi skylder våre velgere å søke innflytelse på politikken,
ikke bare ved å delta på Stortinget, men også ved å delta i regjering.
Så vi har akseptert å regjere på EØS-avtalen, både under sentrumsregjeringen,
den rød-grønne regjeringen og under nåværende regjering. Men vårt
motkrav har også alltid vært at vesentlige nasjonale interesser
skal forsvares når Senterpartiet sitter i regjering, også når det
må foregå innen rammen av EØS-avtalen. Da er det også viktig å også
viktig å utnytte handlingsrommet i avtalen best mulig, og jeg er
enig med utenriksministeren i at det utnyttes best ved å komme tidlig
inn i prosesser mens vi fortsatt kan påvirke dem, slik at norske
interesser ivaretas. EØS- avtalen, slik som den er skrevet, åpner
opp for at Norge kan bruke reservasjonsretten når vesentlige norske
interesser står på spill. Det er en styrke ved avtalen. Dessverre
har denne muligheten ennå ikke blitt fullt ut brukt, sjøl om den rød-grønne
regjeringen sendte en melding til Brussel om at den ville motsette
seg at et EU-direktiv skulle bli norsk rett. Det handler om postdirektivet,
og varselet ble sendt i 2011. Dessverre trakk Solberg-regjeringen
i 2013 dette varslet, og alt ble ved det vanlige.
Det er også litt paradoksalt når den norske
ja-siden truer med at EU kan møte Norge på en veldig fiendtlig måte
om vi ikke innfører smitt og smule av regelverk som er vedtatt.
Det er en underlig måte å tenke på, og Senterpartiet tenker ikke
på den måten. Vi ser på våre naboland i EU som vennligsinnede naboer
inntil det motsatte er bevist. Men vi er også bevist at våre interesser
ikke er nøyaktig overlappende, og derfor må alt samarbeid bygge
på en klar analyse av hva som tjener Norge i de ulike sammenhengene.
Det er sjølsagt bra at vi har et ordnet handelsforhold med
våre naboer i Europa. Full tilgang til EU-landenes marked for industriprodukter
fikk vi allerede ved frihandelsavtalen i 1973, og siden den gang
har vi også alle visst at ytterligere tilgang når det gjelder bearbeidet
fisk, vil møtes med motkrav fra EU om at EU-fiskere får tilgang
til de rike norske fiskeressursene. Når det gjelder andre områder
som tjenester og kapitalflyt, er det vanskelig å se at det skal
være et uoverstigelig hinder for Norge og EU-landene å finne en
form på det handelssamarbeidet. Det samme gjelder utdanningssamarbeidet,
kultursamarbeidet og samarbeid innenfor klima og helse.
Jeg kunne avsluttet med en saklig gjennomgang
av de EØS-spørsmålene som ligger på regjeringens bord. Jeg kommer
ikke til å gjøre det, fordi Senterpartiets posisjoner er velkjente.
Vi møter vår regjeringspartner til ærlige diskusjoner om det, og
vi regner med at det kommer til å gi gode beslutninger. Jeg er helt
enig med utenriksministeren i at etterslepet i innføring av EU-direktiv som
har oppstått, må reduseres, men også her har man skjelne mellom
de enkle og de mer kompliserte rettsaktene.
Norge ligger nært EU-landene og må samarbeide med
Europa og EU-landene på en rekke områder. Vårt forhold til landene
rundt oss forandres også av krigen i Ukraina. Vår geografi, våre
demokratiske verdier og vår åpne økonomi gjør oss en del av forandringene.
Og vi ser en ny verden preget av regionale spenninger og ny spenning
mellom stormaktene. I møte med dette er tett og god samordning av
både humanitært arbeid, mottak av flyktninger, militær støtte og
sanksjoner viktig. Det er til både Norges og EUs fordel. At vi deltar
i samarbeid om forsvarsindustri og militær trening med både EU og Storbritannia,
er også viktig. Det er å hevde en interesse, og det kan vi gjøre
uavhengig av tilknytningsform til EU.
Senterpartiet anerkjenner at et flertall i
denne salen har vedtatt EØSavtalen, og at Norge bygger sitt forhold til
EU på den, men det fritar ingen norske politikere fra ansvar. Hva
fungerer? Hva koster det for Norge? Er det i vår nasjonale interesse?
Slike typer problemstillinger til de enkelte sakene må vi alle kunne
gjøre rede for.
Senterpartiet respekterer at et flertall i
Stortinget har vedtatt EØS-avtalen, og vi aksepterer å sitte i regjering
basert på avtalen, men glad i EØSavtalen blir vi aldri.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:30:36 ] : Jeg vil først
takke for utenriksministerens redegjørelse.
La oss slå fast at Norge har en demokratisk
utfordring knyttet til vår binding opp mot EU. Uansett hva man skulle
mene om medlemskap, er det et demokratisk underskudd. Nasjonal selvråderett
forsvinner gradvis ved vår stadige tilpasning til EU gjennom EØS-avtalen.
Det kan synes uproblematisk, for hver forordning kan isolert sett
virke fornuftig, men det blir ikke mer demokratisk av den grunn.
Europautvalget er et utvalg uten særlig relevans. Berørte komiteer
blir orientert, men svært få setter seg inn i forordninger, direktiver
og annet som Norge sier ja til gjennom EØS. Min ærbødige påstand
er at heller ikke partigruppene har noe særlig inngående diskusjoner
knyttet til disse forordningene, med kanskje noen ytterst få unntak.
Jeg tok med opp på talerstolen Prop. 93 LS
for 2023–2024, Lov om elektronisk kommunikasjon. Jeg vil ikke lese
hele overskriften, for den er så lang, men det er altså 630 sider
som representantene får i hyllen, og som de får tid til å lese,
vil jeg anta, en eller annen dag, eller kanskje i morgen – 1. mai
er det jo en del som har god tid. Uansett kunne det være et råd
til departementene og til statsrådene at de bruker teknologi, kunstig
intelligens og ChatGPT for å gjøre disse dokumentene litt mindre, sånn
at kanskje noen flere er interessert i å lese dem.
De som forsvarer medlemskap, hevder at vi får
mer innflytelse ved å sitte ved bordet. Vi kommer tidlig inn i prosessen,
er mantraet som gjerne går igjen. Det er tvilsomt at Norges tilstedeværelse
gjør nevneverdig utslag i EUs prosesser. Når vi ikke bruker den
muligheten vi har i dag gjennom vårt salg av råvarer, er det lite
trolig at vi vil bruke den når vi sitter ved bordet.
Komiteen hadde 13. februar møte med den belgiske ambassadøren
til Norge. På et spørsmål om hvordan oppbygging av parallelle byråkratier
både i EU og nasjonalt påvirket den nasjonale politikken, svarte
han reflekterende: Demokratiets største svar er at vi forsøker å regulere
oss til perfeksjon. Har man to av disse byråkratiene, kan man også
tenke seg hvor mye perfeksjon man søker. Med hensyn til europeisk
kulturell identitet svarte ambassadøren klokelig at det er svært
krevende å etablere en meningsfull lovgivning, nettopp fordi EU-landene
ikke har et kulturelt fellesskap. De har ikke engang et minste felles
multiplum. De har verdier, men ikke noe kulturelt fellesskap.
Norge er et viktig land på flere områder i
Europa, og Europa er et viktig marked. Markedet har vi åpnet gjennom
EØS, og fisk og norsk gass vil gi oss tilgang til alle viktige beslutningstakere
uten medlemskap. Utfordringen i denne sammenheng er at ulike regjeringer
gradvis har utvisket vårt konkurransefortrinn på energi.
Så til argumentet om at Norge bør vise solidaritet med
Europa. Jeg er litt usikker på hva det betyr, men jeg tror neppe
at det er mangel på europeisk solidaritet som kjennetegner Norge.
Faktisk er det vel slik at Norge har utvist solidaritet gjennom
energiforsyning til Europa som langt overgår det som ligger i EØS-avtalen.
Utenriksministerens argument om at Europa har et felles ansvar når
det gjelder migrasjon, er igjen en påstand som isolert sett ikke
er korrekt. At Norge eventuelt skulle se seg tjent med et slikt
samarbeid, er en helt annen tilnærming. Schengen-avtalen må ikke
bli et minste felles multiplum hvor den mest liberale innvandringspolitikken
får sette betingelsene for immigrasjon til Europa. Erfaringsmessig
er det neppe Norge som vil stå fremst i køen for asylbehandling
på kontinentet migrantene forlot. På dette feltet har det vist seg
at britene utenfor EU ligger et hestehode foran resten av Europa.
Atter andre vil hevde et medlemskap i EU fordi
Norge er tjent med å ha et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid
med EU. Slik verden er i dag, er det ytterst tvilsomt. Norge er
helt avhengig av USA for å forsvare vårt eget land. Da er det uklokt
å knytte oss sterkere opp mot et felleseuropeisk forsvar, og det
er et unødvendig signal å sende til USA.
Så til det gjentakende argumentet om EU – at
vi gjennom kontakter og kjøp av store kvanta sikret oss tidlig tilgang
til vaksiner. Det er vel neppe korrekt. Når det gjelder tilgang
til vaksiner, er det pengene som rår, og ikke medlemskap.
Norges hjelp til Ukraina var ikke akkurat et
EU-tiltak. Det var vårt eget tiltak, som jeg vet at utenriksministeren
er veldig fornøyd med og stolt av, og det er for så vidt Fremskrittspartiet
også. Det var et godt tiltak, men det var ikke EU som sto i førersetet.
Når det gjelder donasjoner av våpen, er det heller ikke EU som setter
betingelsene. Vi setter alle betingelsene. Vi koordinerer dette
helt uavhengig av medlemskap i EU, og det tror jeg alle vet. Allikevel
prøver man å påstå at dette er helt umulig uten EU-medlemskap, og
det er det altså ikke.
Norge er et viktig land for Europa. Vi kan
tilby noe europeiske land ikke kan få andre steder. Da må vi bruke disse
komparative fortrinnene for alt det er verdt. Det er ikke slik at
Norge kan sitte alene med gassen vår og la eksempelvis Tyskland
seile sin egen sjø. Det er heller ikke slik at Norge har en plikt
til å selge gass når andre har gjort seg avhengig av russisk gass,
samtidig som land har faset ut sine atomkraftverk. Det er ikke Norges
ansvar. Når det er sagt, er ikke Norge tjent med at tysk økonomi stopper,
men i denne sammenheng er Tyskland langt mer avhengig av Norge enn
vi er av Tyskland. Derfor må Norge utnytte denne situasjonen. Norge
bør derfor kreve tilgang til alle relevante europeiske fora som
vi selv ønsker og har fordel av å være medlem i. Vi har fått til
avtaler når det gjelder forsvarsindustrisamarbeid, men vi bør også
kreve tilgang til alle EU-aktiviteter som berører romvirksomhet.
Det er viktig for Norge, men det er også viktig for hele Europa.
Nordområdene har en stadig viktigere betydning, og den varslede
romrelaterte satsingen på Andøya bør ha interesse for flere land
enn USA.
Avslutningsvis: Vi hører mange argumenter om hvorfor
EU er viktig, men vi fungerer ganske bra i dette landet. Vi har
en veldig solid økonomi, sannsynligvis den beste økonomien i Europa.
Dette skriket om behovet for et EU-medlemskap tror jeg kan skyldes
helt andre forhold enn at Norge ikke kan styres uten å ha et EU-medlemskap.
EØS-avtalen var en klok avtale. Det gjør at vi får delta i Europa,
men vi må ha mer oversikt over hva vi slutter oss til. Det er ikke
EU eller EØS-avtalens skyld – det er at vi ikke er i stand til å
gjøre forordningene og direktivene korte og mer presise slik at
stortingsrepresentantene faktisk kan lese dem. Den som har lest
disse 630 sidene, bør rekke opp hånden. Da er jeg veldig stolt av dem.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:37:33 ] : I år markerer me 30 år med
EØS. I dei same 30 åra har maktforholda i Noreg gått feil veg: Makt
har blitt flytta frå fellesskapet til eit mindretal av stadig mektigare
og rikare enkeltpersonar, og frå folkestyre til marknaden, der pengesetelen
avgjer i staden for stemmesetelen. Forskjellane mellom folk har
auka. Avstanden mellom dei som styrer, og dei som blir styrt, har
blitt større. Det er ikkje sikkert at alt dette har skjedd på grunn
av EØS. Men for dei av oss som er opptekne av dei lange linjene
i norsk og internasjonal politikk, er det i alle fall eit interessant
samanfall.
Eg er einig med utanriksministeren i dette:
EØS er langt meir enn ein handelsavtale. EØS er ikkje berre ein avtale
om handelsreglar og tilgang til marknader. Sjølvsagt skal vi i Noreg
handla med våre nærmaste naboland, men innebygd i EØS-avtalen ligg
òg sterke føringar for å importera politikk som det sjeldan er fleirtal
for i Noreg – i alle fall viss me spør innbyggjarane. Privatisering
av jernbanen, meir sosial dumping i arbeidslivet og import av tyske
straumprisar er vel ikkje saker å vinna val på i Noreg. Men heldigvis
for høgresida får dei gratis draghjelp av EU til å innføra løysingane
sine over hovudet på folk flest.
Ja, EØS er meir enn ein handelsavtale. EØS
gjer kampen for eit ordna arbeidsliv vanskelegare. EØS legg til rette
for meir innleige og bruk av kommersielle bemanningsbyrå i staden
for faste tilsetjingar, og tek frå oss verkemiddel som kan motverka
sosial dumping. Etter at det raud-grøne stortingsfleirtalet gjorde
vedtak om å forby innleige i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området,
har bemanningsselskapa trekt staten for retten fordi dei meiner
regelen er i strid med EØS-reglane. ESA truar med EFTA-domstolen.
Dessutan er kampen mot minstelønnsdirektivet ikkje over – eit direktiv
som kan undergrava heile den norske og nordiske arbeidslivsmodellen.
EØS har blitt mykje meir enn det var, den gongen
for 30 år sidan. For 30 år sidan var det vel ingen som trudde at
Noreg skulle bli pålagt ein politikk som gjev oss høge straumprisar
og kan føra til industridød. Nå ligg EUs fjerde energimarknadspakke
som ei mørk sky over oss. Direktiva og forordningane i denne pakka
vil ta frå oss endå meir suverenitet i energipolitikken og gjera
kampen for demokratisk styring over tilgang til og prisar på straum
endå tyngre. EU truar oss til og med med straffetiltak om me ikkje
snarast innordnar oss og innfører EU-reglar. Det er uhøyrt. Slike
truslar må møtast med reservasjon – ikkje kapitulasjon.
Nyleg vedtok EU ei ny asylpakt. Med det tek
EU endå eit steg i retning Festung Europa, der menneske på flukt frå
krig og kriser møter endå større hindringar for å kunna søkja tryggleik
og asyl. Pakta blir møtt med sterk kritikk frå menneskerettsorganisasjonar.
Er dette det EU som EU-tilhengarane meiner me har eit verdifellesskap med?
Eit verdifellesskap grunnlagt i utholing av
og brot på menneskerettar, og utan solidaritet med resten av verda,
er ikkje eit verdifellesskap Noreg bør vera ein del av. Sannsynlegvis
er det òg i denne retninga EU vil fortsetja å gå, i endå sterkare
grad enn før. Etter valet til EU-parlamentet om ein dryg månad vil
dei autoritære og antidemokratiske kreftene på ytre høgre fløy sannsynlegvis
ha styrkt seg.
Dette er urovekkjande, og det bør føra til
ein debatt om årsakene. Heller ikkje Noreg er immunt mot ei slik utvikling.
Dei av oss som ønskjer eit demokratisk og solidarisk Europa og Noreg,
må òg forstå kvifor det motsette skjer, og kvifor dei antidemokratiske
kreftene får større oppslutning. Eg er rimeleg sikker på at den
samfunnsutviklinga me har sett dei siste tiåra, med aukande forskjellar,
større avstand og mindre tillit, er ei viktig forklaring. Å knyta
Noreg endå sterkare til ein økonomisk og politisk union som fremjar
denne utviklinga, er feil veg å gå.
Bjørnar Moxnes (R) [12:42:41 ] : Jeg vil først takke ministeren
for redegjørelsen.
EØSavtalen er en underlig konstruksjon. Det
er ikke primært en avtale som skal sikre gode handelsvilkår. Vi hadde
som kjent nulltoll på industrivarer også før EØS. Det er en ordning
der den ene parten får retten til å omforme politiske og sosiale
forhold hos sin handelspartner.
Over 150 land selger varer til EU. Ingen utenom EØS-landene
må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få
solgt varer til EU. EØS er en husmannsavtale som langt på vei har
gjort Norge til et underbruk av et markedsliberalt EU-prosjekt som
i stadig større grad undergraver det organiserte arbeidslivet og
den nordiske modellen. Derfor er også avtalen en demokratisk fiasko.
I realiteten innebærer avtalen en omfattende
overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Vi snakker
om en massiv delegasjon av lovgivende makt til EU og en tilsvarende
delegasjon av dømmende makt til EU-domstolen. Derfor er ikke EØS
en vanlig folkerettslig eller mellomstatlig avtale, men et maskineri
for å endre politiske og sosiale forhold i Norge uten at landets
innbyggere har noen som helst innflytelse over disse beslutningene.
Dette er trolig bakgrunnen for at 57 pst. mener
at EU har for mye makt i Norge, kun 27 pst. mener det motsatte,
og at støtten til EØS faller. I mars 2024 er det flere for en handelsavtale
med EU enn for EØSavtalen.
Så fikk vi altså rapporten fra EØS-utvalget,
hvor anbefalingen er at Norge må bli enda raskere på å implementere
EØS-direktivene. Med andre ord: Den lydigste eleven i klassen skal
bli enda lydeligere i en klasse vi ikke engang er med i, siden flertallet
i befolkningen stemte nei til å delta i den klassen i to folkeavstemninger.
Vi burde kartlegge hvordan Norge kan sikre
nasjonal kontroll over sentrale samfunnsområder, heller enn å gjenta
EUs krav om rask og lydig implementering av EØS-regler fra Brussel.
Det kommer ingen svar i utredningen på hvordan Norge kan bekjempe
strømprissmitten fra Europa, stanse privatiseringen av jernbanen
eller hegne om innleieforbudet i byggebransjen for igjen å hegne
om arbeidsvilkårene på byggeplassene våre.
Norges viktigste konkurransefortrinn i over
100 år har vært tilgangen til ren og rimelig strøm fra vannkraften.
Det er jo dette vi mister når strømmen vår kobles på de europeiske
strømprisene. Utvalget sier ingenting om at Norge har en nasjonal
interesse i rimelige strømpriser basert på vår egen rene og fornybare
vannkraft.
Det som skjer, er at EU derimot kommer til
Norge og krever at vi skal implementere direktiver innen en tidsfrist
– hvis ikke kommer det trusler om å sette andre deler av EØS-avtalen
ut av spill. Dette er det ingen hjemmel for i EØSavtalen. Dette
er EU som vil tilta seg ytterligere makt over Norge, uten å ha dekning
for det i avtaleverket. I en sånn situasjon bør våre ledende politikere, ikke
minst utenriksministeren, stå tydelig opp for norske interesser
og klargjøre tydelig fra talerstolen her at dette har EU ingen adgang
til. Vi bestemmer våre egne tidsfrister, og vi skal styre over vannkraften
vår selv.
Støre var faktisk tydelig på dette, men Barth
Eide har faktisk gjentatt uttalelser fra EUs energikommissær, som altså
fløy over magasinene våre, pekte ned og sa at her skulle de ha mer
kontroll. Vi ønsker et tydelig svar fra Barth Eide i dag – som klargjør
at regjeringen vil stå opp mot EU, avvise forsøkene på utpressing
av vårt folkestyre og slå ring rundt nasjonale interesser. Det bør
vi kunne forvente av en regjering i Norge.
Guri Melby (V) [12:47:57 ] : Takk til utenriksministeren for
en god redegjørelse forrige uke.
Tidligere denne måneden fikk vi rapporten fra
Eldring-utvalget. Den slår fast at det ikke finnes noen gode alternativer
til dagens EØS-avtale som vil ivareta norske interesser. Som utenriksministeren
også påpekte i sin redegjørelse, vil verken alternative handelsavtaler
eller tilknytninger til EU, slik som Storbritannia og Sveits har, tjene
våre interesser. Mitt håp er at vi kan legge vekk enkelte partiers
syn og illusjon om at det finnes reelle alternativer til EØS-avtalen,
men etter å ha hørt denne debatten så langt må jeg innrømme at det
håpet er litt svekket. Det vi i realiteten står overfor, er et valg
mellom to alternativer. Enten kan vi fortsette med dagens avtale,
mest sannsynlig med stadig nye særavtaler som velgere og politikere
fra andre europeiske land lager for oss, eller vi kan gå inn for
et fullverdig norsk EU-medlemskap hvor nordmenn faktisk får påvirke
EUs politikk, som vi uansett ender opp med å akseptere.
Etter mitt syn viser EØS-utvalgets rapport
at det vi faktisk trenger, er en utredning om norsk EU-medlemskap.
Utvalget er tydelig på at endringene i og rundt EU det siste tiåret
er omfattende og dramatiske. Når verden endrer seg, må vi endre
oss med den. Utenriksministeren fastslår at Norge i dag står overfor
store og krevende oppgaver som best kan løses i fellesskap. Det er
jeg enig i. Derfor mener Venstre at Norge trenger et fullverdig
EU-medlemskap.
Jeg har klare forventninger til hvordan regjeringen bør
følge opp utvalgets anbefalinger. Fram til et EU-medlemskap er aktuelt,
mener jeg Norge må knytte seg nærmere EU på flere områder. Noe av
det som haster mest, er å bli en del av EUs felles utenriks- og
sikkerhetspolitikk. Jeg deler utvalgets bekymring knyttet til den stadig
forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, men også deres
beskrivelse av at EU tar en stadig viktigere sikkerhetspolitisk
rolle, og at det kan ha konsekvenser for Norge å stå utenfor dette
arbeidet. Vi støtter tilrådingen fra flertallet i utvalget, som
tar til orde for at vi i tillegg til å delta i et sterkt NATO bør
foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår egen
sikkerhet.
En annen sentral anbefaling fra EØS-utvalget
er at vi må få ned det store etterslepet av lovgivning fra EU, noe utenriksministeren
også har signalisert ved mange anledninger. Vi har mindre sjanse
til å få gjennomslag for norske interesser i den videre utviklingen
av samarbeidet med EU dersom vi ikke får ned dette etterslepet.
Det gjelder bl.a. EUs fjerde energipakke, også kalt ren energi-markedspakken.
Det er en pakke som vil gi mer fornybar energi, sterkere forbrukerrettigheter
og mer energisparing. For meg er det vanskelig å se hva det er med
dette innholdet som er så problematisk for regjeringen, og hvorfor
det tar så lang tid.
Den samme utfordringen gjelder klimaavtalen
med EU. Den ble juridisk inngått i 2019, men i etterkant har EU
oppdatert sitt klimamål, og EU har oppdatert sitt klimaregelverk
gjennom bl.a. Fit for 55 og REPowerEU. EØS-utvalgets flertall mener
at Norge bør videreføre klimasamarbeidet med EU fram mot 2050, og
at det raskt må avklares om klimaavtalen skal oppdateres og videreføres.
Jeg forventer at regjeringen raskt følger opp klimasamarbeidet med
EU og oppdaterer avtalen deretter.
Det er helt legitimt å mene at EU-systemet
er for byråkratisk, at det er en treg mastodont av en institusjon. Men
la oss ikke glemme hva som skjedde i februar 2022. Da den russiske
hæren rullet mot Kyiv, ble det spådd at den ukrainske hovedstaden
skulle være tatt innen få dager. Takket være ukrainsk heltemot skjedde
heldigvis aldri det, og med militær støtte fra EU og andre vestlige allierte
er Ukraina fortsatt fritt. Et helt kontinent reiste seg mot Putin.
EUs svar var kontant, samlet og kraftfullt. Selv om NATOs sikkerhetsgaranti
ligger fast, er det ikke NATO som har hentet ut skadde ukrainske
soldater og fått dem til sykehus. Det er ikke NATO som organiserer anskaffelse
av forsvarsmateriell til Ukraina. Det er heller ikke NATO som håndterer
flyktningstrømmen, eller som sanksjonerer Putin. Det er faktisk
EU.
De store utfordringene løser vi best i fellesskap.
Jeg er overbevist om at vi står tryggere jo tettere vi samarbeider
med EU, en allianse av 27 land og nesten en halv milliard mennesker
som jobber for å løse framtidens utfordringer hver eneste dag. Økt
proteksjonisme og alenegang er feil medisin. Jeg er glad for at
EØS-utvalget slår fast en gang for alle at det eneste alternativet
er at vi må knytte oss nærmere til EU og våre europeiske allierte.
Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [12:53:16 ] : EØS-avtalen har tent
Noreg godt i 30 år. Han har vore svært viktig for handel, klima,
utdanning, Europas posisjon i verda og ei lang rekkje med andre
viktige punkt.
Eldring-utvalets EØS-utgreiing slår også fast
at Noreg er godt tent med å vere ein del av ein fri og open europeisk
marknad. Samtidig meiner Kristeleg Folkeparti at EØS-avtalen ikkje
er perfekt, og han reflekterer òg at det er ein del avtalar der
ein har funne kompromiss.
Samtidig er EØS-utgreiinga tydeleg på at det
å erstatte EØS-avtalen med ein handelsavtale med EU, slik Sveits
har gjort, er urealistisk i dag, og at det vil gje ustabile og uføreseielege
rammar for samarbeidet, for både Noreg og EU. Det er difor ingen
god idé å gå ut av EØS-avtalen. Samtidig er Kristeleg Folkeparti
tydeleg på at det heller ikkje er ein god idé for Noreg å gå inn
i EU. EØS-avtalen bør liggje fast.
Betydninga av tilgang til den indre marknaden
er stor. Det gjev norske bedrifter tilgang til 440 millionar menneske.
For norske eksportbedrifter er dette i mange tilfelle avgjerande.
Kristeleg Folkeparti er oppteke av eit konkurransedyktig og berekraftig
norsk næringsliv, og den indre marknaden er difor ei viktig grunngjeving
for Kristeleg Folkeparti når vi seier at EØS-avtalen må stå fast.
EØS er ikkje berre viktig på grunn av den indre marknaden;
også i samband med pandemien var EØS avgjerande for Noreg. Takk
vere EØS blei Noreg inkludert i EUs krisehandtering, og vi deltok
med full tyngd i ei rekkje organ der pandemiresponsen blei utvikla
på europeisk nivå, slik som helsesikkerheitskomiteen og det politiske
organet for kriserespons. Deltaking i EUs felles vaksinestrategi
var av stor betydning. Det må vi òg hugse.
Også når det gjeld klima, er norsk samarbeid
gjennom EØS-avtalen svært viktig. At EU har fått på plass eit velfungerande
kvotesystem og stiller betydelege krav, er bra. Samtidig ser vi
at norsk integrasjon på enkelte punkt kan vere utfordrande. Eksempelvis
vil krava til LULUCF vere krevjande med omsyn til norsk skog og hogst.
Med korte referanseperiodar og eit krav om netto null vil ikkje
EUs metode for utrekning alltid passe så bra. Det er også uheldig
om ein bereknar utslepp ved å hogge eitt tre for så å plante eit
nytt, på same måte som når ein hogg eitt tre og legg asfalt. Det
er jo eingong slik ein driv skogdrift, og det må ta fleire titals
år før skogen igjen tek opp like mykje CO2 . Ei slik berekning
som LULUCF legg opp til, kan vere uheldig.
Kristeleg Folkeparti har også nokre bekymringar knytte
til rein energi-pakka, også kalla fjerde energimarknadspakke. Eitt
eksempel er knytt til fornybardirektivet og såkalla akselerasjonsområde.
Dersom myndigheitene skal peike ut kva slags akselerasjonsområde som
er eigna for fornybar energi, vil dette kunne kollidere med synspunkta
i kommunestyra. For at kommunane ikkje skal få teke frå seg den
viktige rolla dei har gjennom revideringa av plan- og bygningslova,
er det viktig at kommunane kan seie nei til å setje av område til
akselerasjonsområde i kommuneplanane sine.
Tidlegare har Kristeleg Folkeparti stemt mot
norsk tilslutning til EUs finanstilsyn og til ACER. Kristeleg Folkeparti
ser at det kan vere krevjande med norsk tilslutning til nye EU-byrå
og tilsyn som står utanfor politisk kontroll på viktige område av
nasjonal interesse.
Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina
har betydninga av eit felles sanksjonsregime gjennom EU vist seg
tydeleg. I ei tid då fleire autoritære regime er på frammarsj og
eit europeisk land er i krig, er det ekstra viktig å stå saman med
våre demokratiske vener og verne om folkeretten. Kristeleg Folkeparti
er einig med utanriksministeren når han seier at EØS-avtalen er
eit viktig ankerfeste i ei uroleg verd.
Utenriksminister Espen Barth Eide [12:58:20 ] : Jeg vil begynne
med å takke for perspektiver delt så langt. Det er godt å konstatere
at det er relativt bred enighet om lesningen av både den situasjonen
vi står i, og Eldring-utvalgets hovedkonklusjoner.
Jeg vil slutte meg til dem som har sagt at
for alle praktiske formål har Norge to opsjoner: EØS – videreutvikling
og ivaretakelse av EØS, med alle de tilleggsavtaler, opp mot 100,
som vi nå har – eller medlemskap. Det er svært vanskelig, vil jeg
si – jeg har virkelig lest denne rapporten grundig – å finne noe
som helst faglig resonnement for at det ville være bedre å velge
en av de andre kjente tilknytningsformene. Der er ulempene klart
større enn fordelene, og uten at man egentlig ser ut til å oppnå
det man presumptivt skulle ha tjent på dette. Når man følger utviklingen
i land som f.eks. Storbritannia, ser vi at de er ganske bekymret
over effekter av brexit som nok ikke flertallet helt hadde sett
for seg akkurat da de stemte. Det er jo helt andre stemninger overfor
Europa nå enn det var i 2016. Det er ikke så usannsynlig at vi om
ikke så lenge får en regjering i Storbritannia som har en ganske
annen tilnærming til dette enn den sittende, og det tenkes mye der
om hvordan man kan gjenetablere deler av det man hadde i Storbritannia.
I Sveits er man også veldig tydelig på at den tilknytningsformen
de nå har, på mange måter er i ferd med å komme til veis ende. Den
er slitsom og krevende og mangler de rettssikkerhetsgarantier som
borgere og bedrifter i Norge, Liechtenstein og Island har gjennom
EØS-avtalen. Så jeg tror det er lurt å legge det til grunn.
Så har jeg lyst til å understreke et poeng
som jeg tror det er viktig at vi alle tar med oss. 1994 og 2024
er ikke bare 30 års avstand, men verden er veldig annerledes. 1992,
da vi stemte her over EØS, og 1994, da avtalen trådte i kraft, var
en tid hvor verden åpnet seg. Den kalde krigen var nettopp slutt.
Man gikk inn i en periode med globalisering, og hvor frihandel sto
veldig sentralt. Nå er vi i en tid hvor globaliseringen på mange
måter er over. Det er regionalt samarbeid, det er samarbeid med
dem som står nærmest, og det å ha solide ankerfester med dem vi
er aller nærmest, våre nordiske og europeiske naboer, er enda viktigere
nå enn da. Det tror jeg det er utrolig viktig å ta inn over seg.
Så sies det en del ting om at EU skulle være
en slags markedsliberal blokk, I de fleste andre land snakker man
jo nærmest om EU som et helt gjennomregulert system, og veldig mange
som ønsker en markedsliberal holdning, kritiserer EU for å være
for regulert, for å legge for mye vekt på miljøstandarder, på helsestandarder,
på arbeidslivsstandarder, på utjevning og på solide offentlige tjenester.
Det er ofte kritikken i andre land, mens vi her har blitt sittende
med en forestilling om et markedsliberalt Europa – som ikke stemte
spesielt godt for 30 år siden, men som i hvert fall ikke stemmer
i dag hvis man sammenligner med andre vestlige modeller, som USA, og
også Storbritannia, som jo gikk ut bl.a. fordi de syntes det var
for lite markedsliberalt i EU, og som har betydelig større sosiale
forskjeller og betydelig svakere arbeidstakerrettigheter enn det
man har i det europeiske området.
Så sier utredningen veldig tydelig, og dette
er viktig for oss i regjeringen, at det er omtrent ingen eksempler på
at regelverket i arbeidslivet har blitt svekket av EØS-medlemskapet.
Tvert imot er det en lang rekke eksempler på at det har blitt strengere,
tydeligere og bedre når det gjelder likebehandling, standarder og
virksomhetsoverdragelse. Det er en lang rekke forhold hvor utvalget sier,
og jeg er enig, at arbeidslivsreglene har blitt strengere i Norge.
Men så må vi også ta inn over oss at når arbeidsstokken blir mer
sammensatt, med folk fra ulike land og kulturer, er det enda viktigere
at vi også passer på at de reglene som gjelder i Norge – norske
og europeiske – faktisk praktiseres, og der er det rom for forbedring.
Til slutt vil jeg si at jeg slutter meg til
alle som påpeker EUs sentrale betydning for en miljø- og klimadrevet omstilling
av økonomien. Vi skal, hvis vi skal nå Parisavtalens krav, gjennom
en helt fundamental transformasjon av vår og andre lands økonomi,
og det å gjøre det hver for seg, i sin egen lille boks, er nesten
uoverkommelig. Så at vi gjør det gjennom Europas grønne giv, er egentlig
det nærmeste vi kommer til å oppfylle Parisavtalens forpliktelser
for Norge.
Presidenten [13:03:23 ]: Det blir replikkordskifte.
Ine Eriksen Søreide (H) [13:03:36 ] : For et år siden var finansministeren
i Europautvalget og sa at Norge kom til å ta stilling til CBAM når
EU hadde tatt stilling til CBAM. Det skjedde da to dager senere,
som utenriksministeren vet. Som svar på et spørsmål i Europautvalget
i forrige uke sa utenriksministeren at det var hevet over tvil at
det ville lønne seg for Norge å være på innsiden. Det ville også,
som han sa, «være svært problematisk å være på utsiden. Det vil
sette Norge i en veldig rar situasjon å være i det indre marked,
men utenfor CBAM». Han gikk videre i svaret til å si at han trodde norsk
industri og norsk fagbevegelse nærmest ville se på det som en katastrofe
om vi skulle ende med ikke å ha den barrieren som alle likesinnede
land i Europa har.
Med den katastrofetenkningen og med så stor
vekt på hvor ille det ville være å stå utenfor: Hvorfor skjer det ingenting
i regjering med tanke på tilslutning til CBAM?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:04:33 ] : Jeg vil først
si at jeg synes det var veldig godt sagt, det som her ble referert
fra Europautvalget. Dette er helt i tråd med det både fagbevegelsen
og næringslivet sier, nå som man har satt seg ganske grundig inn
i hva dette betyr. Dette er et helt nødvendig supplement til kvotesystemet
for å hindre karbonlekkasje, og det kan man ikke lenger bare gjøre
ved å undergrave sitt eget regelverk, men ved faktisk å pålegge
en pris på innkommende varer og tjenester tilsvarende det det ville
ha kostet å produsere i Europa. Derfor ville det, når det først
er sånn at man innfører CBAM, være svært vanskelig å stå utenfor.
Så, som jeg også sa litt senere i det samme
resonnementet, er det slik at siden vi ikke er med i EUs tollunion og
har frihandelsavtaler mot andre land, mener jeg at dette er kompatibelt,
men det må gjennomgås grundig for å sørge for at vår tiltreding
til karbongrensejusteringsmekanismen – som det heter, altså CBAM
– skjer på en måte som er forenlig med de andre avtalene vi har til
tredjeland. Derfor tar det litt tid, men vi jobber med saken og
har tenkt å fortsette.
Ine Eriksen Søreide (H) [13:05:38 ] : Det tar ikke litt tid
– det tar veldig lang tid, og jo lengre tid det tar, jo vanskeligere
blir det også for Norge å påvirke. Det er fordi beslutningen nå
er fattet i EU.
Det bringer meg over til et annet vesentlig
poeng i Eldring-utvalgets rapport. De skriver:
«Utvalget har merket seg at man fra
regjeringens side gir uttrykk for at spørsmålet om EØS-relevans
ikke kan vurderes før et forslag er endelig vedtatt i EU. Det er
for sent.»
Det tror jeg både utenriksministeren og jeg
er helt enige om.
Spørsmålet er da: Med den kunnskapen som nå foreligger
fra Eldring-utvalgets side, hvor de peker på veldig mange konkrete
ting Norge må gjøre for å komme tidligere og tydeligere i inngrep
med prosessene i EU, hvordan vil regjeringa – helt konkret – følge
opp de anbefalingene som ligger der og f.eks. jobbe med EØS-relevans
på et helt annet og tidligere tidspunkt?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:06:28 ] : Jeg kan bekrefte
at utenriksministeren er enig med spørreren og med utvalget om dette.
Det er i utgangspunktet sånn at EØS-avtalen gjør at EU først bestemmer
seg, og så kommer vår tilpasning. Det ligger altså en naturlig forsinkelse
i det, og det er noe vi visste da vi gikk inn i avtalen, og vi har
fått bekreftet over år at det er sånn det er.
Samtidig har Eldring-utvalget rett i at en
del av det arbeidet vi ofte begynner med etterpå, kan vi begynne med
før. Det er nettopp en del av de konkrete forslagene fra Eldring-utvalget.
Her vil jeg for øvrig igjen berømme hele utvalget og leder Eldring
for nettopp å ha kommet med helt konkrete forslag; det er ikke bare
vurdere, se på, komme tilbake til, kanskje – det er konkrete forslag. Akkurat
dette er et konkret forslag som jeg ønsker å følge opp, for det
gir mening å være forberedt.
Det betyr ikke at vi skal trekke konklusjonene
før man er ferdig, men om man kan begynne arbeidet med å se på EØS-relevans,
er det en måte å redusere etterslepet på.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:07:39 ] : I denne salen
og andre steder får man høre alt som er umulig å få til uten å være
EU-medlemmer. Også i dag fikk vi eksempler på at man snakket om
vaksiner, om forsvarssamarbeid, om migrasjonen og om støtte til
Ukraina. Man tar opp alle de tingene vi får til, og man svartmaler situasjonen.
Det er litt underlig – istedenfor å finne de tingene vi absolutt
ikke får til, og kanskje lete etter det. Når det gjelder det vi
absolutt ikke kan få til, er det sånn at vi har unike ressurser
i dette landet som Europa er mer avhengig av enn vi er avhengig
av Europa. Selvsagt er det en fordel å ha et åpent marked gjennom
EØS-avtalen, men vi har altså en unik situasjonen, mye bedre enn
Sveits – eller for den saks skyld Storbritannia.
Mitt spørsmål til utenriksministeren er om
han bruker disse fortrinnene vi har, til å få gjennomslag for Norges
tilknytning til organisasjoner og andre former for samarbeid som
Norge er tjent med, eksempelvis romsamarbeidet? Brukes dette aktivt,
f.eks. når det gjelder energibehovet til Tyskland og andre?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:08:40 ] : Hvis representanten
Tybring-Gjedde mener om vi skal gjøre det gjennom en form for utpressing
– altså: hvis ikke sånn, så sånn – tror jeg ikke det ville være
måten å gjøre det på. Men jeg kan forvisse representanten Tybring-Gjedde
om at EU-kommisjonen er veldig klar over at Norge er et svært interessant
land siden vi er den største energileverandør til Europa etter at
Russland falt bort. Vi har svært store ressurser, vi har selvfølgelig
svært attraktive fiskeriressurser, og vi har også mineraler og sjeldne
jordarter som det er stadig mer interesse for fordi man ikke nødvendigvis
ønsker å kjøpe det fra Russland eller kinesiskeide interesser i
Afrika. Så det er vel kjent. Og så er det slik at vi har interesse
av – og de har interesse av – et godt samarbeid med Europa. I kommisjonspresident
von der Leyens nylige møte med statsministeren forrige søndag var
jo det veldig tydelig – i samtalene de hadde, og også det som ble
sagt offentlig – at her er det en forståelse av en gjensidig interesse
for et tett og godt samarbeid, som vi tjener på, og som også EU
har glede av.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:09:45 ] : Det betyr at EU-medlemskap
er helt irrelevant i denne sammenhengen. Det er greit nok å ha en
diskusjon der man egentlig snakker om det som er viktig i EØS-avtalen. Når
utenriksministeren sier at det er utpressing, eller sier at det
kan oppfattes som utpressing, vil jeg heller kalle det diplomati.
Ofte har de sterke maktene mer innflytelse på verdenssamfunnet enn
de fattige og mindre. I denne sammenheng er vi en stormakt. Om man har
samtaler med noen – si at vi er blitt enige om at man er gjensidig
avhengig av hverandre – er det for så vidt greit nok. Men mitt spørsmål
til utenriksministeren var om han aktivt forteller Tyskland og andre
som er helt avhengige av norsk eksport av visse varer, gjerne også
mineraler, at det er naturlig at norsk industri f.eks. får tilgang
til romsamarbeidet, som er viktig for Norge. Eller er det slik at
man ikke forholder seg til den måten som jeg og – jeg tror – de
fleste der ute mener, er diplomati: bruke det vi kan bruke, for
alt det er verdt?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:10:44 ] : Formulert på
den måten: Det er klart at vi i vårt diplomati bruker det poenget
at vi er viktige for Europa, vi har mye å tilby hele tiden. Formulert
slik er svaret selvfølgelig ja, det bør jo alle land gjøre. Jeg
vil for øvrig si at jeg er optimistisk for at vi får til framgang
på det viktige romsamarbeidsområdet, Secure Connectivity. Jeg mener
at vi nå opplever å være på en god kurs. Det er ikke fordi vi har
presset på og truet med å holde tilbake gassen vår, det er rett
og slett fordi vi jobber systematisk med europapolitikken. Der handler
det om å vise hva vi har å bidra med, og å vise at vi som en part
i en avtale med gjensidige forpliktelser lever opp til den forpliktelsen,
for det er ingen som har tvunget oss til å gå inn i EØS-avtalen.
Det vi underskrev på, og som EU og de andre partnerne underskrev
på, er at vi skal jobbe sammen for å utvikle et indre marked med
like standarder. Da ligger det til oss og til dem å sørge for at
det også blir realitet.
Ingrid Fiskaa (SV) [13:11:55 ] : Kampen for faste tilsetjingar
og mot sosial dumping i arbeidslivet er avgjerande både for økonomisk
tryggleik for den enkelte og for eit samfunn med små forskjellar.
Denne kampen blir vanskelegare på grunn av EØS. Eit eksempel på
det er innleigeforbodet. Det raud-grøne stortingsfleirtalet vedtok
tidleg i denne perioden eit forbod mot innleige i byggjebransjen
i Oslo, Akershus, Vestfold og Telemark. Så har altså bemanningsbransjen
teke saka til retten fordi dei meiner at forbodet er i strid med
EØS-reglane, og ESA truar med EFTA-domstolen. Dersom dei skulle få
medhald, og demokratiske vedtak som er gjorde i denne salen, blir
overprøvde av ein domstol, kva vil regjeringa gjera for å forsvara
vedtaket?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:12:51 ] : Dette er en
svært viktig sak for oss. Dette er et eksempel på en av de sakene
vi prioriterer, fordi arbeidslivsspørsmål er særlig viktige. Vi
mener at vi har en god sak, og vi kommer til å stå på i den saken
for å vinne den. Da er det unaturlig å begynne å si hva man gjør
hvis man ikke vinner den. Vi argumenterer godt for dette, og vi
mener at vårt standpunkt er helt forenlig med EØS-avtalen. Dette
er også et argument, for som Marit Arnstad også, helt riktig, sa:
Det lønner seg å rydde opp i etterslepet generelt for å kunne gå
tydeligere inn med klare standpunkter og jobbe hardt for interessene
der det virkelig betyr noe. Dette er et eksempel på det, akkurat
som vårt synspunkt på minstelønnsdirektivet, som kan være bra i
Sør-Europa, men som ikke passer med den nordiske arbeidslivsmodellen.
Der er vi for øvrig enig med andre nordiske land, ikke minst Danmark,
og vi støtter dem i en sak de har. Så dette er områder vi prioriterer
og kjemper for innen rammen av EØS-avtalen.
Bjørnar Moxnes (R) [13:14:02 ] : EUs energikommissær, Kadri
Simson, har i et brev til regjeringen varslet mottiltak dersom Norge
ikke innfører fjerde energimarkedspakke innen midten av august.
Barth Eide har til Nationen uttalt:
«I prinsippet kan det komme sanksjoner
mot andre deler av avtalen, men jeg tror vi skal finne ut av det.»
Mitt spørsmål er om EU ifølge EØS-avtalen kan
tilsidesette andre vedlegg av avtalen enn det uenigheten faktisk
angår, og hva slags sanksjoner det i så fall er snakk om. Jeg vil
vise til artikkel 102 i EØS-avtalen, som sier at ved uenighet om
innføring av et vedlegg til avtalen kan det vedlegget settes ut
av spill av EU – ingenting om at tidspunkt har noe å si når det
gjelder sanksjoner.
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:15:06 ] : For det første
var det ikke slik at Kadri Simson snakket om hele fjerde energimarkedspakke-området,
hun snakket om fornybardirektivet og noen særlige deler av dette.
Dette er spørsmål som har ligget på både vårt
og forrige regjerings bord siden 2018. Det er i og for seg riktig å
si at vi i Norge har vært sent ute med å gi et svar, med å forholde
oss til dette slik vi burde. Nå har vi en stor opprydding i dette
etterslepet. Det skjer mye, og mye bra, både på matsiden og når
det gjelder finansspørsmål, men vi vet at vi ligger litt etter på
energi og jobber nå med nettopp det på de områdene som er viktige
å ta ut. Jeg tror vi skal ha gode svar på dette med tanke på å redusere
etterslepet. Det er riktig at vi bestemmer selv når vi endelig gjør
dette, men vi har også en gjensidig forpliktelse om i hvert fall
å forholde oss til at det er gjort vedtak i EU som er EØS-relevante,
og som vi er nødt til å gi en tilbakemelding på. Det er riktig.
Deretter sagt skal vi gjøre det på en måte som er i tråd med norske
interesser.
Bjørnar Moxnes (R) [13:16:15 ] : Takk for svaret. Det er mulig
at spørsmålet var litt upresist stilt. Det dreier seg om hvilken
adgang EU har til å sette inn mottiltak mot Norge, så det berører
jo egentlig norsk selvstyre og hvor inngripende makt EU har overfor
det norske selvstyret. Reservasjonsretten ligger som en del av EØS-avtalen.
Vi har en rettighet til å si nei, til å legge ned veto hvis vi vil.
Hvis så skjer, reguleres det som skal skje, av artikkel 102, som
sier at det berørte vedlegget kan settes ut av spill. Om vi skulle
lagt ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke, kan EU i så fall
sette ACER ut av spill, og det er vel kanskje noe Norge kunne ha
levd med. Men spørsmålet er altså: Har EU rett til å sette andre
deler av avtalen enn det berørte vedlegget ut av spill?
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:17:16 ] : Representanten
Moxnes gjengir riktig hva som står i artikkel 102. Det er altså
relevante deler som vil bli satt ut av spill, i ytterste konsekvens.
Det er veldig usannsynlig at det vil skje, for man finner jo gjerne
fram til minnelige ordninger i sånne saker.
Jeg vil også understreke at det er ingen fordel
for Norge å søke å ikke være integrert i det nære energisamarbeidet
med Europa. Vi har tjent enormt med penger på gass-salg. Det blir
ofte snakket som om dette bare dreier seg om strøm. Det dreier seg
også om å regulere gassmarkedet i Europa. Veldig mye av det som
har skjedd de siste årene i EU, har vært en tilpasning til det Norden
begynte med på 1990-tallet, hvor man har hatt en dyp integrasjon
av det nordiske energimarkedet. Det har nå utvidet seg også til
Europa. Hele ideen om at dette kom med ACER, er rett og slett empirisk
feil, og det er også godt beskrevet i utredningen, som jeg anbefaler alle
å lese.
Presidenten [13:18:10 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Nils-Ole Foshaug (A) [13:18:30 ] : Jeg vil begynne med å takke
statsråden for en utmerket redegjørelse, som han holdt den 23. april,
og for hans innlegg i dag. Det er dramatiske tider i Europa. Europa
må stå samlet, og Europa står samlet. Den forverrede sikkerhetspolitiske
situasjonen krever et tett og omfattende europeisk samarbeid. Med
et stadig mer rivaliserende geopolitisk landskap, med tiltakende
rivalisering og uforutsigbare rammevilkår, har Norge en sterk egeninteresse
i et samlet Europa. Det er avgjørende også for Norges trygghet.
Når autoritære krefter forsøker å splitte oss, er det viktigere
enn noen gang at vi holder sammen, og derfor er det viktig å styrke
og videreføre EØS-samarbeidet.
Som følge av Russlands ulovlige krig i Ukraina
har også Norge blitt viktigere for Europa. Vi har trappet opp både
gassproduksjonen og sikkerheten på sokkelen, og Norge er og skal
være en pålitelig leverandør av olje og gass til resten av Europa.
Vi er enige om at NATO er grunnpilaren i norsk
sikkerhetspolitikk. EU spiller likevel en viktig rolle i europeisk
sikkerhetspolitikk, og det er viktig at utviklingen på det sikkerhets-
og forsvarspolitiske området i EU utfyller og ikke dupliserer NATO.
På den måten bidrar EU til å styrke og forsterke det transatlantiske
samarbeidet.
Russlands folkerettsstridige angrepskrig utfordrer alt
vi står for. Vi må derfor gjøre det vi kan for å støtte Ukrainas
frihetskamp, som kan bli langvarig. En framtidig gjenoppbygging
av Ukraina forutsetter at de vinner krigen. Situasjonen i Ukraina
er svært krevende for tiden, og det er en prekær mangel på luftvern.
Med Nansen-programmet legger vi den langsiktige støtten til Ukraina
fra Norges side, men vi kan ikke alene bidra til at Ukraina vinner.
Vi er både nødt og forpliktet til å bidra i fellesskapet som støtter
Ukraina, både i NATO og med EU.
Det praktiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet med
EU har blitt styrket siden krigen startet. Norge bidrar med militær
bistand gjennom EUs eget støtteprogram. Vi deltar med EU-land om
å utdanne ukrainske soldater, og vi har sluttet oss til EUs ammunisjonssamarbeid.
I tillegg har EØS-avtalen sikret norsk deltakelse i EUs program
for økt produksjonskapasitet, europeisk ammunisjonsindustri og programmet
for felleseuropeiske forsvarsanskaffelser. Gjennom en tett samhandling
med EU bygger vi opp Europas og Norges sikkerhet. Vi opprettholder
støtten til Ukraina, samtidig som vi bygger egen forsvarsevne. Norges
verdensledende forsvarsindustri er viktig for Europa, og Europa
er viktig for forsvarsindustrien. Norsk industris uttelling på første tildelingsrunde
i ASA-programmet viser dette tydelig.
Eldring-utvalget avga nylig sin NOU, Norge
og EØS: Utvikling og erfaringer. NOU-en har viet et kapittel til utenriks-,
sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utvalget har klare tilrådinger
på området. Vi bør fortsatt søke tett samarbeid med EU på området.
Vi bør knytte oss til relevante nye EU-initiativ, også når de faller
utenfor EØS. Vi bør følge opp EUs ambisjon om et strategisk partnerskap
med sikte på en nærmere avklaring av hvordan et slikt samarbeid
kan utformes. Utvalget understreker at Europa i dag står overfor
den mest krevende situasjonen siden annen verdenskrig. Dette er
anbefalinger vi må ta med oss videre i debatten, som bidrar til
å styrke vår felles trygghet, uavhengig av om man er tilhenger av
norsk EU-medlemskap eller ikke.
Andøya Space, sammen med resten av Norges romsatsing,
er i verdensklasse. Verdensrommet blir stadig viktigere for nasjonal
sikkerhet, våre militære evner og forsvarssamarbeidet med NATO og
EU. Det er betryggende å høre at utenriksministeren legger ned en
betydelig innsats for å knytte Norge til EUs program om sikker satellittkommunikasjon,
og at de er klare til å starte forhandlingene så snart EU har vedtatt
sitt forhandlingsmandat. For norsk rom- og forsvarsindustri vil
en deltakelse gjøre det lettere å bidra til å styrke norsk og europeisk
forsvarsevne og motstandskraft.
Forsvarssamarbeidet med EU har blitt styrket
siden krigen startet, og det må vi fortsette med. Behovet for et nært
samarbeid med EU er viktig og nødvendig. Det handler om Norges og
Europas sikkerhet.
Ingjerd Schie Schou (H) [13:23:37 ] : Takk til utenriksministeren
for en god redegjørelse.
Entusiasmen for en utredning fra EØS-utvalget
som slår fast hvor avgjørende viktig EØSavtalen er for norske interesser,
og at det ikke er realistisk å tenke en alternativ tilknytningsform
som ivaretar norske interesser bedre, deles med utenriksministeren.
Høyre hadde gjerne sett at Eldring-utvalget
hadde hatt et mandat til også å vurdere konsekvensen av et framtidig
norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet. Minst to generasjoner
har gått glipp av den debatten. Høyre frykter ikke slik kunnskap.
Høyre vil arbeide for å få på plass et framtidsrettet kunnskapsgrunnlag
tilsvarende det utvalget har levert om årene som ligger bak oss.
Vi vil framover. Med Høyre i regjering vil vi gjøre denne kunnskapsproduksjonen.
De partier i denne sal som fortsatt står for
en ren motstand mot EØS-avtalen, bør etter min mening ta en tenkepause
og vurdere sitt standpunkt grundig. Mye av EØS-skepsisen har vært
knyttet til energifeltet, og en fersk dom fra Høyesterett slår fast
at Stortingets vedtak om tilslutning til energibyrået ACER var lite
inngripende. Det er ikke hold i påstandene om EU som et slags antidemokratisk
monster som sluker Norges mulighet til å fatte beslutninger på områder
av viktige samfunnsinteresser. Jeg finner det interessant at EØS-motstanderne, som
snakker på inn- og utpust om selvråderetten, ikke ser ut til å ha
reflektert over muligheten til å nå fram med nasjonale prioriteringer
i en verden slik den faktisk er. Retten til selv å bestemme og ikke
være med på beslutninger som angår oss, er litt forlokkende, men
det er å svikte lederskap.
Høyre hadde i forrige uke en høring med næringsliv og
sivilsamfunnsorganisasjoner om sårbarheter ved EØSavtalen, og flere
etterlyste en ny tilnærming til hvordan vi arbeider med EØS-saker
i Norge. Vårt selvvalgte utenforskap gjør det krevende å utøve reell
innflytelse på lovgivningsprosesser i EU. Næringslivet og organisasjonene
er godt representert i Brussel og sentrale europeiske hovedsteder,
og er ofte langt foran det politiske Norge i kunnskap om pågående
prosesser. Vi vet at Danmark har en strukturert prosess for å involvere
næringslivet i en tidlig fase, og det bør Norge se på.
Jeg tiltrer utenriksministerens understrekning
i redegjørelsen om betydningen av samarbeid med det europeiske fellesskapet
i den nåværende sikkerhetssituasjonen. EUs initiativ på forsvarsområdet
har blitt møtt med en viss skepsis – som noe som stjeler ressurser
fra NATO. Det er vi forbi. Europeisk fellesskap konkurrerer ikke
mot NATO. Det utfyller NATO. EU har en verktøykasse til f.eks. utvikling
av militær industriell kapasitet og militær mobilitet som det er
i norsk interesse å ha best mulig tilgang til, og det er foruroligende
at Senterpartiet, et forsvarsvennlig parti, lar sin inngrodde EU-
og EØS-motstand være til hinder for en slik tilknytning.
EØS-avtalen har en stor styrke i at den er
dynamisk og oppdateres etter hvert som EU oppdaterer sitt lovverk.
Det fordrer at vi leverer vår del av forpliktelsen, som er å ta
ansvar for rask og effektiv innlemmelse i hjemlig lovverk. Regjeringen
må etter mitt syn gjøre et bedre arbeid for at vår forhandlingsposisjon
overfor EU ikke skal bli dramatisk svekket. EU utvikler mer politikk av
relevans for oss som ikke nødvendigvis er EØS-relevant. Mye av politikken
er rettet inn mot å styrke EUs konkurransekraft og sikkerhetspolitiske
posisjon overfor omverdenen, altså utadrettet.
Hvis vi ikke engang klarer å oppfylle våre
kjerneforpliktelser i EØS-samarbeidet, hvordan kan vi da forvente
at EU skal sette av kapasitet til å inkludere oss på områder som
vi ikke engang har automatisk adgang til? Det er interessant å høre
utenriksministerens vurdering av risikoen for at vi havner i en
situasjon hvor EU rett og slett mister motivasjonen for å opprettholde
EØS-avtalen.
La meg nevne: Italias tidligere statsminister
Enrico Letta kom for kort tid siden med grundig gjennomarbeidede
anbefalinger for styrking av det indre marked det neste tiåret.
Det har vært taust i regjeringen om rapporten enda det indre marked
angår oss. Letta slår fast at det indre marked er et av EUs sterkeste
konkurransefortrinn, men at det nå trenger en skikkelig boost for
å fortsette å være det.
Bengt Fasteraune (Sp) [13:28:56 ] : Takk til utenriksministeren
for en grundig redegjørelse.
På mange områder, også sikkerhetspolitisk,
som i dag viser seg i hele sin bredde, har vi et godt samarbeid med
EU og andre europeiske partnere og allierte. Norge har, med noen
få unntak, sluttet opp om EUs sanksjoner mot Russland. Vi kan likevel,
fordi vi står utenfor EU, ta særlig hensyn til en bærekraftig fiskeriforvaltning
og bevare den grunnlovfestede retten til ytringsfrihet uten forhåndssensur.
Vi har samarbeidet tett med Ukraina om finansiell og
humanitær støtte samt håndteringen av ukrainske flyktninger. Nansen-programmet
er unikt og åpner for samarbeid. Fleksibilitet, pragmatisme og godt
politisk og diplomatisk håndverk har vært nøkkelen til dette, selv
når tåken legger seg og alvoret tynger. I tillegg kommer støtte
til helse og medisinsk evakuering og støtte via EUs sivile beredskapsmekanisme,
og Norge har deltatt i EU-samarbeid for sivil beredskap siden, 1982.
Det er det verdt å ta vare på i framtiden.
Internasjonal våpendonasjon, kjøp direkte fra
industrien og treningen på utstyret som kjøpes, har vært og er fortsatt
avgjørende for Ukrainas forsvarsevne. Det er avgjørende med samordning
mellom nasjoner. Akkurat som Norge gjør store innkjøp og samarbeider
godt med forsvarsindustrien i allierte og likesinnede land, bidrar
Norge med våpen- og utstyrsproduksjon i verdensklasse. Det så vi
senest ved norsk tilslutning til ASAP-programmet, der norske våpenprodusenter
fikk tildelt en stor brøkdel av totalrammen. Norsk våpenproduksjon
er avgjørende for Ukrainas seier og europeisk sikkerhet.
For å kjempe mot de russiske invasjonsstyrkene
er behovet for godt trente soldater kjent. Sammen med våre partnere
og allierte bidrar Norge til trening av ukrainsk personell gjennom
flere programmer, herunder EUs treningsprogram EU MAM, det britiske
treningsprogrammet Interflex samt trening i Norge, eksempelvis spesialistutdanning
i Trøndelag.
«Norges medlemskap i NATO er fundamentet for norsk
sikkerhet og forsvar», sa utenriksministeren. Det er i Norges interesse
med et tett samarbeid med våre allierte, enten det er med USA, Storbritannia,
Canada, enkeltland i EU eller EU selv. Dette må skje i en mellomstatlig
ramme.
Som utenriksministeren påpekte, har EU vært
flink til å ikke duplisere NATO-funksjoner. For Norge er det viktig
at man fortsetter i det sporet. Norge skal være en god alliert og
samarbeidspartner for alle våre venner i Europa og resten av verden,
uavhengig av vår tilknytningsform til EU.
Etter EU-valget i juni vil det bli utpekt en
ny EU-kommisjon. De vil ha en enorm oppgave foran seg i å snu utviklingen
for EUs medlemsland, der veksten har stagnert voldsomt sammenlignet
med land som Kina, India og USA. Akkurat som vi ofte trekker på
erfaringer fra andre land i norsk debatt, kan EU hente erfaringer
fra Norge. Senterpartiet mener det er mye å hente i EU fra regjeringens
politikk om å flytte makt og penger nærmere der skoen trykker, en
styrking av arbeidstakernes rettigheter og mindre detaljstyring
fra byråkrater.
Som utenriksministeren trakk fram, har både
Norge og EU satt seg ambisiøse mål for en grønn omstilling av økonomien.
Det er i den sammenheng viktig for både Norge og EU at man har folkelig
støtte for den politikken som føres i hverdagen. Dette har EU fått
oppleve de seneste månedene, der den grønne given har møtt stor motstand.
Det vil bli krevende for den nye kommisjonen å gjennomføre endringer.
Samtidig er målet om å kutte utslipp noe EU-borgerne virkelig ønsker.
I sånne situasjoner er det viktig at man justerer kartet til terrenget
uten å miste målet av syne. Man må alltid ha målet i syne.
I Norge har vi også følt dette på kroppen.
Skyhøye strømpriser, til tross for tilnærmet 100 pst. fornybar strømproduksjon
og produksjonsoverskudd, har ført til en stor folkelig motstand,
naturlig nok. Regjeringen har avhjulpet situasjonen med ekstraordinære
tiltak, som strømstøtteordningen, men handlingsrommet er begrenset.
Derfor er det helt nødvendig at vi justerer kartet etter terrenget,
ikke bygger flere utenlandskabler, og sier nei til ytterligere begrensninger
i Norges handlingsrom. Derfor er det uaktuelt for Senterpartiet
å innlemme fjerde energimarkedspakke.
For Senterpartiet er det viktig at vi står
opp for norske interesser og samtidig har et godt samarbeid med våre
venner i Europa, selv om vi helst skulle sett en annen tilknytningsform
til EU, tuftet på likeverdige parter, som ga mer rom for folkestyret.
Linda Monsen Merkesdal (A) [13:34:13 ] : Først vil eg takka
utanriksministeren for ei grundig og god utgreiing.
I løpet av dei siste 30 åra har EØS-avtalen
vist seg å vera ein viktig handelsavtale i norsk politikk og økonomi.
Denne avtalen har ikkje berre tent norske interesser godt, men har
òg vore viktig i møte med dei stadige endringane i Europa og ei
verd i konstant utvikling. Hovudbodskapen frå utgreiinga er tydeleg:
Noreg ville vore betydeleg fattigare utan EØS-avtalen.
Eit godt eksempel på dette er Vestlandet. EØS-avtalen
har tent Noreg godt gjennom eit kvart århundre, med høg vekst i
sysselsetjing og reallønn, stabil lønsfordeling og sterk vekst i
offentlege tenester. Vestlandet har vore eit knutepunkt for norsk
handel gjennom hundreår og har spesielt nytt godt av denne avtalen.
Dette bekreftar Menon Economics i si ferske eksportmelding for 2023.
«Vestlandet eksporterer mest», var ei av overskriftene i rapporten.
Samtidig seier statsminister Jonas Gahr Støre: «Hvis Vestlandet
lykkes, lykkes Norge». Men då er det viktig å hugsa på at nettopp
EØS-avtalen har hatt ei stor betydning for denne suksessen.
Gjennom analyse og vurdering har Eldring-utvalet kome
fram til at EØS-samarbeid er avgjerande for mange politiske område.
Samtidig fjernar ikkje EØS-avtalen behovet for ein nasjonal klima-
og miljøpolitikk. Noreg har framleis handlingsrom til å utforma
effektive verkemiddel som tar omsyn til klima-, energi-, industri-
og naturutfordringar. Det er viktig å koordinera innsatsen mellom
ulike fagdepartement for å sikra heilskapleg tilnærming til desse
komplekse problemstillingane.
EUs overordna klima- og miljømål har ein betydeleg
innverknad på utforminga av regelverket innanfor ei rekkje sektorar,
inkludert energi, transport, industri og finans her heime i Noreg.
Difor er eit samarbeid med EU på desse områda viktig og nødvendig
for Noreg. Vi skal ikkje stå utanfor EU si omstilling. Noreg skal
vere ein aktuell samarbeidspartner også i framtida. Utgreiinga frå Eldring-utvalet
viser tydeleg at EØS-avtalen gjev Noreg større fordelar inn i EU.
Det er òg viktig å vera open om politiske prosessar og
avgjerdsgrunnlaget bak dei. Openheit er ein føresetnad for demokratiet,
og difor må både prosessar og grunngjeving for vedtak vera tilgjengelege
for offentlegheita. Dette er spesielt viktig når det gjeld komplekse
internasjonale avtalar som EØS-avtalen, som gjeld ei rekkje politiske
område.
Noreg må fortsetja å følgja nøye med på utviklinga innanfor
EU, spesielt når det gjeld klima- og miljøpolitikk, og sikra at
samarbeidet med EU styrkjar norsk klima-, energi- og næringspolitikk.
Samtidig må vi vera opne for å vurdera nye tiltak og løysingar for
å møta framtidas utfordringar på best mogleg måte. EU, EØS-avtalen
og Noregs klima-, energi- og næringspolitikk må sjåast i samanheng
for å sikra framleis vekst og utvikling i Noreg.
Hårek Elvenes (H) [13:38:06 ] : Først vil jeg takke utenriksministeren
for en innsiktsfull redegjørelse med en grunnleggende tro på EU
– et fellesskap på 27 nasjoner som søker og som lykkes i å løse
grenseoverskridende utfordringer der nasjonalstatene kommer til
kort. Det går også igjen som en rød tråd i Eldring-utvalgets rapport.
Motstand mot EØS-avtalen var en av hovedsakene for
Senterpartiet før stortingsvalget i 2021. Redningsplanken etter
regjeringsforhandlingene ble et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle
vurdere erfaringene fra EØS-avtalen og andre avtaler med EU. Utvalget
har nå talt. Svaret ble neppe slik som Senterpartiet hadde håpet
på.
Erfaringene med EØS-avtalen gjennom de siste
ti årene er nå grundig utredet, og konklusjonene er entydige. EØS-avtalen
har tjent Norge meget godt og gitt betydelige gevinster for Norge.
Utvalget skriver i sin rapport:
«Norges inntreden i det indre marked
(…) har bidratt til økt handel, mer konkurranse og høyere velstand
enn det som ellers ville vært tilfelle.»
EØS-avtalen er ingen perfekt avtale, og det
er heller ikke å forvente at ikke-medlemsland skal oppnå de samme
betingelsene som et medlemsland. Dessuten vil ikke EU akseptere
at enkeltland vil håndplukke hvilke forpliktelser de påtar seg.
Siden midten av 1970-tallet har ulike regjeringer hatt
som mål å samarbeide tett med EU. EU anno 2024 er knapt sammenlignbart
med EU på 1970-tallet, den gang bestående av tolv stater og der
det indre markedet ennå lå 20 år fram i tid. EU er i dag et indre
marked, men det er så mye mer. Forutsetningen for å få gjennomslag er
at Norge prioriterer de viktigste sakene på et tidlig tidspunkt,
setter inn tilstrekkelige ressurser og begrunner sine synspunkter
godt, skriver Eldring-utvalget. Mitt spørsmål til utenriksministeren
må da bli: Setter vi av tilstrekkelig med ressurser, og er vi tidlig
nok på EU-ballen?
Senterpartiets alternativ til EØS-avtalen er
en handelsavtale med EU. Norge vil ikke da være en del av det indre
markedet, slik som det britiske eksperimentet brexit. Det er sterke
holdepunkter for at brexit så langt har hatt negative effekter på
økonomien i Storbritannia. Økonomisk forskning viser at utviklingen
samlet sett har blitt rammet negativt av brexit, ifølge de forskningsrapportene
som Eldring-utvalget bygger sin rapport på. Vi vet altså hva vi
har i vente hvis vi velger å erstatte EØS-avtalen med en frihandelsavtale.
EU har satt seg mål om å utvikle en romfartsstrategi for
sikkerhet og forsvar. Norge har et satellittmiljø i verdensklasse
som er avhengig av et tett samarbeid med EU for å kunne videreutvikles.
Det haster å få på plass en avtale med EU på dette feltet, for å
være godt posisjonert når kontrakter skal tildeles. Andøya Space
har enorme utviklingsmuligheter dersom myndighetene er villig til å
være en proaktiv døråpner i et tett samarbeid med EU.
I 2025 vil EU få en egen kommissær for forsvar.
Det er en direkte konsekvens av EUs ambisjoner om å utvikle felles
sikkerhetspolitikk og virkemidler i møte med en svært krevende sikkerhetspolitisk
situasjon. Dette kommer også tydelig til syne i svaret på Russlands invasjon
av Ukraina.
Eldring-utvalget konstaterer at det utenriks-
og sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom EU og Norge er dypere
og bredere enn noen gang. EØS-avtalen setter imidlertid begrensninger
for samarbeidet på dette feltet, og det er verdt å merke seg at
både forsvarskommisjonen og Eldring-utvalget påpeker behovet for
å få på plass avtaler om det sikkerhetspolitiske som ikke dekkes
av EØS-avtalen. Det er litt fornøyelig at Aftenposten talte opp
at utenriksministeren nevnte ordet «sikkerhet» 22 ganger i sin redegjørelse.
Det er ikke uten grunn.
Til slutt: Oppsigelse av EØS-avtalen vil være
en dypt uansvarlig politikk og plassere Norge på sidelinjen. Vi trenger
ikke mindre samarbeid med EU, men et tettere samarbeid for å ivareta
vår nasjons interesser.
Presidenten [13:42:58 ]: De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Rune Støstad (A) [13:43:17 ] : EØS-avtalen har vært helt avgjørende
for Norges økonomiske utvikling de siste 30 årene. Den har bidratt
til et omfattende samarbeid med EU, noe som har vært til fordel
for norske interesser. Avtalen gir norske bedrifter tilgang til
et marked med 30 land og rundt 450 millioner innbyggere. Det har
utvilsomt bidratt til økt verdiskaping, bedre velferd og flere arbeidsplasser
i Norge.
Et tett samarbeid med våre naboland handler
ikke bare om økonomiske fordeler. Gjennom avtalen har vi fått muligheten
til å delta i ulike EU-program som støtter vår grønne omstilling
og næringsutvikling. Norge bidrar til å redde liv og spiller en
viktig rolle for å styrke norsk og europeisk forsvarsevne. Samarbeidet
om norsk og europeisk forsvarskapasitet gir også mulighet til å bygge
opp egen industri. Bare i mitt eget hjemfylke, Innlandet, vil Nammo
på Raufoss ha behov for 700 nye ansatte de nærmeste årene for å
femdoble produksjonen av ammunisjon til Ukraina og fylle lager i
Norge og andre NATO-land.
Norge har aktivt deltatt i arbeidet med EUs
grønne omstillingsstrategi. Gjennom det samarbeidet jobber Norge
for å oppnå ambisiøse mål for grønn omstilling, samtidig som det
sikres europeisk konkurransekraft og sosiale rettigheter. Regjeringen
prioriterer å sikre norske interesser i diskusjoner om klima, energi
og miljøpolitikk i EU. Nylig har regjeringen inngått et grønt industripartnerskap
med EU, som vil gjøre at vi når klimamålene våre raskere, samtidig
som vi legger til rette for økonomisk vekst. Denne avtalen er viktig
for norsk næringsliv generelt, og for aktører i batteri- og råvarekjeden spesielt.
Digitalisering er en annen nøkkel til næringsutvikling
for framtidige arbeidsplasser i Norge. EØS-avtalen legger til rette
for innovasjon og samarbeid på tvers av grenser, noe som støtter
norsk næringsliv i å dra nytte av den digitale transformasjonen
i Europa. EØS-avtalen gir Norge mange fordeler. Samtidig er det
slik at EØS-avtalen gir Norge en sterk posisjon i Europa og et solid grunnlag
for videre utvikling av næringslivet, arbeidsplasser og grønn omstilling.
Jeg vil takke utenriksministeren for hans solide redegjørelse, og
jeg er glad for å høre at han er så tydelig på hvor viktig EØS-avtalen
er for å styrke norsk næringsliv, fremme grønn omstilling og skape
arbeidsplasser i hele Norge.
Kathrine Kleveland (Sp) [13:46:21 ] : Demokrati og folkestyre
er viktige verdier. I Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen har
vi ulikt syn på EU, EØS og tilknytning til EU-politikk i høyt tempo
gjennom EØSavtalen. En sterk nasjonalstat hindrer ikke internasjonal
solidaritet eller at Norge fortsatt skal ha en fri og selvstendig
rolle i internasjonal politikk og samarbeide med mange. Det kan
være Nordisk råd, FN, NATO og EU. Vi kan ha egne handelsavtaler,
og vi har en egen stemme i WTO. Norge samarbeider f.eks. godt med
EU om forsvar og sikkerhet. Vi bidrar mye. Andøya Space Center er
kanskje Europas beste sted å sende raketter til verdensrommet fra. Norsk
våpenindustri er viktig for NATOs samlede sikkerhet.
Senterpartiet er garantist mot norsk EU-medlemskap.
Det er nei-flertall på alle målinger på 18. året, og folket har
sagt nei til EU to ganger. Handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes
best ved å komme tidlig inn i prosesser, sa utenriksministeren sist
uke. Men handlingsrommet må tas; det er ikke noe vi får. For Senterpartiet gjelder
dette også EUs fjerde energimarkedspakke. Senterpartiet vil ikke
knytte Norge tettere til EUs energipolitikk. Vi stemte mot EUs tredje
energimarkedspakke og EUs energibyrå, Acer, i 2018. Senterpartiet
vil heller ikke stemme for EUs fjerde energimarkedspakke.
Norge er ikke en del av valutaunionen, og uten
euro kan vi sette egne skatter og avgifter. Vi kan stimulere til sysselsetting
og sikre velferdssystemet. Ved et EU-medlemskap mister vi kronen
og får euroen. Utenfor EU står vi fritt til å bestemme egen handelspolitikk,
senest med en frihandelsavtale med India som gir norske bedrifter bedre
vilkår enn konkurrentene i EU.
Protestene fra europeiske bønder har vært svært synlige,
sa Barth Eide. Utenfor EU har Norge en egen landbrukspolitikk, og
tollvern er med på å gi levende distrikter, matberedskap, bedre
miljø og trygg mat. Norske bønder og politikere prater med hverandre,
og om det var høylytt ute på Eidsvolls plass sist uke, er det fortsatt
en felles forståelse hos landbruket og de politiske partiene om
at jordbruksavtalen direkte mellom faglagene og staten, er smart.
Et eksempel er klimaavtalen, der landbruket var første yrkesgruppe
med egen klimaavtale.
Det er EU-valg i år. Jeg ønsker på EUs vegne
høyere valgdeltakelse. Lav valgdeltakelse er et demokratisk problem,
og det er skremmende at ytre høyrekrefter får såpass økt oppslutning
i Europaparlamentet som det kan se ut til nå.
Ingjerd Schie Schou (H) [13:49:45 ] : Konklusjonen til Eldring-utvalget
er at EØS-avtalen har tjent Norge og våre nasjonale interesser godt.
En svakere tilknytningsform, sier Senterpartiet. Vel, vi har fått
en sterkere tilknytning til arbeidet med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet,
gjennom avtalen. Vi har fått tilgang til marked i 30 medlemsland.
Vi får studere og arbeide i europeiske land uten for stort byråkrati.
Vi får gjennom avtalen tilgang til å arbeide med sikkerhet og beredskap
sammen med dem vi trenger å samarbeide med. Når det gjelder kampen
mot klimaendringer, er det nok å minne om at det europeiske fellesskap
er i front. Og EØSavtalen er langt mer, langt mer, enn en handelsavtale.
EU og vår EØS-avtale arbeider på en bred front: energikrise, pandemi,
klimaendringer, stormaktsrivalisering – men nei, Senterpartiet vil
ha en løsere tilknytning. Det gir ikke mening. Selv med EØS-avtalen
må vi tidligere inn i arbeidsprosessene – men nei, vi leverer ikke
råvarene, vi lager ikke retten, og vi må spise det vi får. Det er
å være leilending. Også på feltet digitalisering og grønn omstilling
er EU i front. Matsikkerhet, kritiske råstoffer, mineraler, migrasjon-
og asylsystemet, satellittkommunikasjon for å samordne krisehåndtering
– der er EU foran. Vi tar det vi får. Europa og EU tar stadig større
ansvar. Men hva gjør vi? Jo, vi fortsetter som husmenn i det europeiske
fellesskapet.
Jeg går tilbake til der jeg sluttet i mitt
forrige innlegg. Jeg skal tilbake til Letta-rapporten. Da jeg kom
inn på den, var det rett og slett fordi dette spørsmålet kommer til
å prege det europeiske og den politiske perioden som starter i EU
når et nytt europaparlament nå snart er valgt, og det er helt avgjørende
for norske bedrifters markedsmuligheter, for Norges mulighet til
å dra nytte av mulighetene i det grønne skiftet og for Norges totalforsvar.
Jeg er bekymret for om vår stemme i det hele tatt kommer til å bli
hørt i disse diskusjonene, og jeg vil gjerne høre utenriksministerens
vurdering av hvordan vi skal få til dette.
Marius Arion Nilsen (FrP) [13:52:24 ] : Jeg har fulgt denne
debatten fra kontoret og nå litt fra salen, og det er opplysende
å høre de forskjellige partiers holdninger til EU. Det spenner fra
direkte motstand til sunn skepsis, mens enkelte andre partier –
uten å nevne navn, men det er de to største – henstiller med servilitet
og stilltiende aksept alt EU kommer med.
Arbeiderpartiets representant sa tidligere
i dag at for alle praktiske formål er vi EU-medlem. Det er en urovekkende
holdning og forståelse av det norske demokratiet og de norske folkeavstemningene
å ha det utgangspunktet i en EU-debatt. Arbeiderpartiets representant
snakket også om våre venner i Brussel og virker å være fullstendig
overbevist om at alt EU kommer med, er overtruffet og at vi ikke
skal stille spørsmål ved det. Det er her problemet starter, for
ikke alt det som kommer fra EU er fornuftig. EUs byråkratiske hær
framstår som de bruker stimulerende midler, for mengden direktiver,
reguleringer og lover som kommer fra EU, tyder på et byråkrati som
aldri tar pause og aldri sover.
Det som derimot ikke vokser, er EUs økonomiske vekst.
Den er rekordsvak, og Europa faller akterut. BNP per person var
i 1994 1,7 ganger høyere i Norge enn i EU. 2022 var den BNP-en i
Norge 2,9 ganger høyere enn i EU, til tross for at folketallsveksten
i hele perioden har vært vesentlig høyere i Norge enn i EU. BNP
totalt har fra 1994 til 2022 økt med 230 pst. i EU og 450 pst. i
Norge. EUs fasit de siste tiår er lav økonomisk vekst, avindustrialisering
og tapt konkurransekraft. I 2008 var EUs og USAs økonomi på omtrent
samme størrelse. Nå er USAs økonomi mer enn 50 pst. større enn EUs,
uten Storbritannia.
Europeisk teknologisk utvikling og produksjon
har falt bak både USA og Kina. Amerikanske tech-selskaper slår knockout
på europeiske. Det er bare innen reiselivsnæring og luksusgodenæring
europeiske land dominerer. Blant årsaksforklaringene er økte energipriser. Ifølge
framskrivinger fra Det internasjonale pengefondet ser den økonomiske
veksten i eurosonen svært lav ut i 2024 og 2025.
Det er her det store problemet er: Måten Norge
ser verden og EU på, der alt som kommer fra EU, framstilles som
det rette, som noe vi bare må implementere, som noe vi ikke skal
stille spørsmål ved. Fasiten er at vi har et Europa som nå holder
på å regulere seg selv i hjel. Vi har et Europa der man ser utenlandsinvesteringene
fra land som Tyskland stadig øke. Tyskerne doblet investeringene
i USA det siste året. Dette er det de store partiene her i Norge
ønsker og ukritisk implementerer. Det er her diskusjonen bør være
– om vi i det hele tatt er tjent med å ukritisk implementere eller
om vi skal ha en reell diskusjon om alle direktivene og reguleringene
EU kommer med.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Trine Lise Sundnes (A) [13:55:42 ] : All den tid du og jeg
ikke kjøper inn et tonn aluminium og andre metaller til eget hushold,
har åtte fiskemåltider om dagen eller setter på oppvaskmaskinen
hjemme 30 ganger om dagen, men bare når det regner, for da har vi
stort overskudd på vannkraft, så er tilgangen til like konkurransevilkår
et være eller ikke være for virksomheter som har etablert seg i
Norge. Når representanten Nilsen prøver å underkjenne eller heve
opp Norges verdiskaping, snakker han altså om de 412 mrd. kronene
som var Fastlands- Norges eksport til EU-land i 2023.
Det stemmer, som representanten Arnstad sier,
at daværende regjering i forbindelse med postdirektivet startet
prosessen med å reservere seg. I direktivet var sanksjonen for reservasjonen
at Posten som selskap ville bli utestengt fra å konkurrere i det
indre marked. De fleste synes i og for seg det var bra og en rimelig
pris å betale – bortsett fra Posten, da, som den gang konkurrerte i
Sverige. Hva som skjedde siden, er historie.
Representanten Moxnes trekker opp at vi er
best i klassen, og nå skal vi bli enda flinkere, men fakta er at
vi ikke er best i klassen. Vi har plukket ut det som tjener våre
interesser best. Vi er sånn midt på treet. Noen ganger og lenge
har det gått bra, men som jeg sa, gjør globale utfordringer at EU
nå fører en mye raskere politikkutforming enn tidligere, og de markerer
i større grad enn tidligere at de som er innenfor, og de som er
utenfor, ikke nødvendigvis behandles likt. Dette kan vi like eller
ikke like, som i og for seg alt annet i livet, men så langt har samarbeidet
gitt oss langt flere fordeler enn ulemper. Det er realiteten. Jeg
oppfordrer til en kunnskapsbasert debatt, sånn at vi ikke fører
det norske folk bak lyset.
Utenriksminister Espen Barth Eide [13:58:25 ] : Dette har vært
en god debatt. Det var et par konkrete spørsmål jeg føler at jeg
bør kvittere ut.
For det første er det Elvenes, som helt riktig
påpeker, som også jeg har gjort, at etterslepet er et problem og
må reduseres. Så spør han: Bruker vi nok ressurser på det? Da vil
jeg først si at det har vi i hvert fall ikke gjort til nå, det er
derfor det er etterslep. Nå har vi satt inn et støt på akkurat det,
med et nært samarbeid mellom departementene. Det er ikke egentlig
et spørsmål om antall ansatte i departementene. Det er fokusert
på hvordan man bruker tiden sin. Derfor har vi en egen statssekretær
i Utenriksdepartementet, som nå av pressen har blitt utnevnt til
etterslepsgeneral, Maria Varteressian, som jobber med nettopp dette,
for å samordne innsatsen her. Det viser seg at når man går inn i
det, er det en god del av etterslepet som er relativt håndterlig
å få unna raskt, og så ser man noe som krever mer arbeid. Det nevnte
jeg i redegjørelsen, men jeg hadde bare lyst til å svare på det.
Så var Schie Schou innom Letta-rapporten. Det
er jeg glad for, for jeg tror vi ville stå oss veldig på om vi i
tillegg til å gjøre alle debatter om EØS til debatter om Norge og
vår tilknytningsform og ulike partiers syn på det, også hadde en
diskusjon om hva som diskuteres i Europa, for det er nå engang slik
at vi er et land i Europa, og den diskusjonen går aktivt og høylytt.
Sentrale poeng i Letta-rapporten tar opp bl.a.
det representanten Marius Arion Nilsen var innom, nemlig Europas
konkurransekraft, hva man kan gjøre for å bygge ut mer samordnet
infrastruktur, for å få det man kaller den såkalte femte frihet,
som går på innovasjon, forskning, utdanning, og satse mer på det,
og hvordan man kan gå videre på det sporet vi har sett, med mer
satsing på aktiv næringspolitikk i form av bl.a. det såkalte IPCEI,
Important Project of Common European Interest, der det er større
rom for en mer aktiv stat. Dette er noe som nå diskuteres varmt
i Europa. Vi bør også følge med på det, for det er en dynamisk transisjon
av hele det europeiske samarbeidet som vil prege oss, både direkte gjennom
EØS og de andre avtalene og også fordi våre aller nærmeste partnere
selv vil bli preget av det.
Så en del av de utfordringene som har vært
identifisert når det gjelder f.eks. at man har falt bakpå i forhold til
USA, ønsker man i EU å ta tak i, men samtidig som man ivaretar et
mye større fokus på miljøstandarder, på sosiale dimensjoner, på
å begrense ulikhetsutvikling og slikt sammenlignet med USA. Det
er litt av det man diskuterer i nettopp denne Letta-rapporten.
Ingrid Fiskaa (SV) [14:01:24 ] : Fleire har i denne debatten
teke til orde for å avslutta EØS-debatten etter Eldring-utvalets
rapport. Det blir sagt at det er urealistisk å tenkja seg alternativ
– anna enn EU-medlemskap, så klart, seier dei som aller helst skulle
hatt Noreg inn i EU. Andre ord som er brukte, er at me skal leggja
vekk illusjonar ein gong for alle.
«There is no alternative». Det var det ei anna
dame som sa, ei nokså berykta dame, tidlegare statsminister i Storbritannia,
Margaret Thatcher, som altså meinte at det ikkje finst nokon alternativ
til marknadsliberalismen. Eg trur ho hadde vore fornøgd med å høyra
på fleire av innlegga frå EU-tilhengjarane i denne debatten.
La meg slå fast: Eldring-rapporten og konklusjonane
der kom ikkje som noka overrasking på oss som er EØS-motstandarar.
Det var tvert imot heilt i tråd med det me kunne forventa ut frå
både mandat og samansetjing. Utvalet blei ikkje bedt om å greia
ut alternativ til EØS, sånn som bl.a. grasrota i fagbevegelsen bad
om. Det er ein mangel, etter SV si meining, og ikkje noko ein kan bruka
som bevis på at debatten om alternativ til EØS no er død.
Det er heller ikkje mogleg å leggja EØS-debatten død,
fordi det er noko som heiter verkelegheita. Dei negative konsekvensane
av EØS for arbeidslivet, for kraftpolitikken, for internasjonal
solidaritet og for miljø lar seg ikkje tenkja vekk eller argumentera
vekk. Dei finst der, og dei vil pressa seg på, uavhengig av kva
EU- og EØS-tilhengjarane her i denne salen skulle ønska seg.
For demokratiet og folkestyret i Noreg vil
det vera eit problem om dei EU-lojale skulle klara å leggja lokk
på norsk EØS-debatt. Folkestyret er avhengig av at me fritt og ope
kan diskutera kva veg me vil at samfunnet skal gå. Folkestyret er
avhengig av at folkets representantar tek opp desse spørsmåla og
faktisk representerer ulike syn. Dei demokratiske problema med EØS-avtalens
tvangstrøye for det norske samfunnet er store nok som dei er, om
me ikkje i tillegg skulle leggja lokk på debatten.
Marius Arion Nilsen (FrP) [14:04:19 ] : Jeg skal ta for meg
et par ting som ble sagt her i sted. Det ene er at man skal føre
en kunnskapsbasert diskusjon, og det er det ingen tvil om – det
er vi alle opptatt av. Vi har jo sett diskusjonen og utviklingen
som har vært de siste årene med tanke på energi og tilknytning til
Europa, der det først var kun den russiske angrepskrigen som hadde noe
å si for prisene vi så i Norge, og vi hadde heller ikke avgitt noen
som helst energimakt til Europa. Det har altså vært mange påstander,
men sannheten er at energipolitikken som føres i Europa – og som
har vært ført lenge, og som er planlagt å føres videre – har store
og negative konsekvenser for Europa, men også for Norge via vår
tilknytning der.
Det mest illustrerende er det som ble sagt
under «Debatten» i 2022 under partilederuken, der statsminister
Støre sa at han ikke ønsket å være statsminister for et land som
begrenset krafteksporten til Europa. Dette kom samtidig som Tyskland
med vitende og vilje la ned de seks siste kjernekraftverkene, som
produserte i størrelsesordenen fire ganger mer kraft enn det vi
hvert år eksporterte til Europa. Det er altså en veldig varierende grad
av forpliktelser og hengivenhet til å bistå andre land, og det er
det vi ser her og tar til orde for. Det er ikke alt EU kommer med
som er godt for Norge, men det er ikke oppe til diskusjon, for det
underslås. Det eneste diskusjonen går ut på, er hvor fort vi skal
innføre, og hvor farlig det er hvis EU blir kritisk til at vi kommer
med noe.
Egentlig burde EU ha tatt seg en grundig kikk
i speilet og sett på det de selv kommer med, for i løpet av de siste
årene har EUs andel av verdens befolkning falt fra 13 pst. til under
7 pst. Andelen av verdiskaping faller like fort. Det eneste EU faktisk
vokser på, er velferdsutgifter, og for noen år siden ble det beregnet
at EU – nå med 7 pst. av verdens befolkning – sto for 58 pst. av
verdens velferdsutgifter. Dette er ikke bærekraftig på sikt.
Når vi da har en energikommissær som kommer
til Norge og krever og tvinger oss til å innføre direktiver som
kommer fra EU, og framstiller det som at det kun er i Norges interesse
å innføre dem, blir det utrolig hult og falskt. Da bør vi heller
gå for Islands modell, der de grundig vurderer konsekvensen av ethvert
direktiv, både for Island som helhet og for islandsk næringsliv.
Det hadde vært vesentlig mer gunstig, vesentlig bedre og mer fornuftig
for Norge enn bare å svelge dette helt rått, med hud og hår.
Marit Arnstad (Sp) [14:07:26 ] : Jeg har bare noen korte kommentarer
på slutten av debatten, for motsetningene i dette spørsmålet er
egentlig ganske kjent og blandes kanskje litt sammen. EØS- og EU-medlemskap går
liksom litt om hverandre. Om det er noe som har skjedd i denne debatten,
er det kanskje at en del av de motsetningene som finnes i denne
salen, har blitt tydeliggjort. De går egentlig på tvers av de politiske
blokkene – ulike partier innenfor ulike politiske blokker.
Det jeg nevnte i mitt innlegg om å utnytte
alle mulighetene som ligger i EØS-avtalen, er noe av det jeg synes
er viktig. Da nevnte jeg reservasjonsretten som en rett jeg mener
er en styrke ved avtalen, men som vi ikke har brukt. Jeg trakk fram
postdirektivet rett og slett fordi det er et eksempel på at det
er mulig å sende en melding om bruk av reservasjonsretten, og det
er mulig å gjøre det uten at det fører til noen fullstendig krise
i forholdet mellom EU og Norge. Av ulike grunner, ikke minst et regjeringsskifte,
ble det avlyst. Det å utnytte alle muligheter i regelverket er viktig.
Jeg synes nok det blir brukt veldig mange sterke
ord i denne debatten, men det er en pussighet ved EØS-avtalen at
vi blir stilt overfor en avtale der vi skal godta regelverket bare
fra én part i en gjensidig avtale. Det er en merkverdighet, og det
forsterker egentlig det som var mitt hovedpoeng i mitt innlegg,
nemlig det demokratiske underskuddet i EØS-avtalen.
Så synes jeg at det Tybring-Gjedde sier, blir
avfeid litt enkelt. Når vi sier at vi bør bruke vår eksport av energi
til å få politisk gjennomslag i samarbeidet med EU, oppleves det
liksom litt kjettersk, nærmest som en slags utpressing. Men både
i EØS-redegjørelsen og av Høyres representanter her i dag sies det
at EU i større og større grad kobler ulike politikkområder til hverandre.
Det er egentlig den samme formen for dynamikk, men da høres det
ut som det er et faktum vi bare må forholde oss til og innordne
oss etter.
Så må jeg si én ting til, for jeg tror vi kommer
til å ha mye debatt om EØS og EU framover. Det å si at en her må forholde
seg til en kunnskapsbasert debatt, mener jeg en skal være forsiktig
med. Jeg mener en skal være forsiktig med å bruke det ordet om det
faktum at det er ulike politiske meninger. Den ene meningen er like
legitim som enhver annen mening, og en skal være forsiktig med å
bruke ordene «ikke kunnskapsbasert» om andre personers eller partiers
politiske meninger.
Presidenten [14:10:27 ]: Representanten
Trine Lise Sundnes har hatt ordet to gagner tidligere i debatten
og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Trine Lise Sundnes (A) [14:10:44 ] : I løpet av denne debatten
har jeg ikke hørt noen som har forsøkt å legge lokk på debatten
på noen måte, slik representanten Fiskaa sier. Snarere tvert imot
har det vært mye debatt, men jeg har til gode å høre noen lansere
et bærekraftig alternativ til dagens EØS-avtale.
Så hører jeg at representanten Nilsen sier
at energipolitikken i Europa har spilt falitt. Det kan vi kanskje diskutere
om Tyskland. Dersom Fremskrittspartiet mener at Norge skal ut av
energimarkedet, skulle jeg likt å høre de kraftproduserende kommunenes
kommentarer om hvor de i så tilfelle skal selge overskuddskraften
sin.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:11:53 ] : Det som er interessant,
er at de som er pro EU – ikke kun pro EØS, som Fremskrittspartiet
– ikke klarer å peke på hva det er EØS-avtalen ikke gir oss, som
de absolutt vil ha. Finnes det én eneste ting – bortsett fra å være
til stede på alle møtene, selvsagt – man ikke får gjennom EØS, som
man vil få gjennom EU? Hva er det de savner gjennom EØS-avtalen,
når de samtidig skryter av EØS-avtalen og alle disse forordningene
som vi må slutte oss til, og som de synes er bra? Hva enda mer vil
man ha med EU-medlemskap? Jeg ser ikke det, og jeg har ikke fått
noe svar her i salen i dag. Nå har vi snakket i to timer, og ingen
kan peke på étt eneste område eller étt eneste sted hvor EU vil
gi oss noe mer enn det vi får gjennom EØS. Så kan man stille spørsmål
om EØS-avtalen går for langt, eller om det er ting man kan endre
– det er én ting. Men vi må få argumenter for hvorfor EU er bedre
enn EØS. Det får man ikke.
De to største partiene, som bytter på å sitte
i Utenriksdepartementet annenhver regjering, er veldig for dette,
så det er klart at deres kolleger synes det er en god idé, og de
synes selv det er veldig fint å være en del av denne EU-klubben.
Men kom med argumenter som viser hvorfor det er bedre å være i EU
enn i EØS. Fremskrittspartiet tror på handel, men alt det øvrige
er helt irrelevant for dette, for vi kan innordne oss gjennom EØS-avtalen.
Som jeg var innom i sted: Den belgiske ambassadøren
i Norge sier at det ikke finnes noe europeisk kulturell identitet,
for kulturen i Europa er historisk helt ulik. Å prøve å skape en
felles europeisk identitet – den finnes ikke. Man kan ha felles
verdier, men en kulturell identitet finnes ikke.
Som den belgiske ambassadøren også sa til oss,
vokser byråkratiet, det vokser i Belgia, og det vokser i EU – det
er belgisk medlemskap. Byråkratiets iboende f-skap er nemlig at
det vokser uansett. Det vil det også gjøre hvis vi går inn i EU
og skal være europaparlamentarikere. Vi skal sitte i Europa, vi
kommer til å sende en stor delegasjon utover det vi har i dag, et
stort byråkrati. Selvsagt gjør vi det, Sverige gjør jo det, og vi
kommer til å doble opp dette.
Vi trenger ikke flere byråkrater nå, vi trenger
handel, og det får vi gjennom EØS-avtalen. Det burde være tilstrekkelig
for alle. Dette presset fra EU: Det er egentlig ingen som klarer
å dokumentere hvorfor det er så viktig. Vi har høy vekst i forhold
til EU, vi har lave velferdsutgifter i forhold til EU. Det er altså
ikke noe som tilsier at EU skulle være så mye bedre for Norge enn
EØS-medlemskap.
Presidenten [14:14:28 ]: Representanten
Marius Arion Nilsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Marius Arion Nilsen (FrP) [14:14:34 ] : Jeg skal kort ta tak
i det som ble sagt fra representanten Sundnes her. Energimarkedet
har spilt fallitt, og den påstanden står jeg ved. Ifølge alle prognosene
framover for energikonsumet – som kommer fra Statnett og alle planene
regjeringen har om å ha hydrogen, batteri og alt – har man et kraftunderskudd
ganske snarlig. Så dette vil strengt talt løse seg selv, men det
er ikke der problemet er. Vi har fremdeles god kontakt og integrasjon
mot både Sverige og Nederland og andre land. Vi sier ikke at vi
skal kutte kablene, sånn du insinuerer, men vi sier at vi skal ha
en regulering som ivaretar norsk forsyningssikkerhet, der vi flere
ganger har foreslått å knytte det til magasinfyllingsgraden. Det
ville ivaretatt norsk forsyningssikkerhet, og Norges verdifulle
vannkraft ville kunne hjulpet Europa når de hadde behov for det.
Bare en avsluttende kommentar om aktiv næringspolitikk:
Det er et sykdomstegn i seg selv, for da har man forhold som er
såpass ille at man er nødt til å komme inn med staten og støtte.
Det er jo energi- og klimapolitikken i stor grad som har ført til
behov det.
Presidenten [14:15:40 ]: Presidenten
vil minne om at innlegg skal rettes til presidenten og ikke i du-form
til kolleger i salen.
Utenriksminister Espen Barth Eide [14:15:57 ] : En forsøksvis
kort kommentar på slutten av debatten: Det er svært interessant
å høre på henholdsvis partiene lengst til venstre og Fremskrittspartiet
kritisere EU, for de ene sier at EU er et markedsliberalt system
hvor man importerer høyrepolitikk, og spør man Fremskrittspartiet,
er det for mye grønt, for mye velferd og for mye byråkrati som er
problemet med EU. Begge kan i hvert fall ikke ha rett samtidig.
Min påstand er at ingen av dem har rett, fordi det EU faktisk er,
er et system som ligner relativt mye på det norske, i hvert fall
sammenliknet med alle andre systemer der ute, nemlig at vi har en blandingsøkonomi
som legger vekt på at markedet har mange fordeler, men blir best
med litt kjærlighet og omsorg fra staten, ved at man setter noen
rammer og regler og passer på at noen andre hensyn også tas. Det er
jo slik vi styrer dette landet, og det er det de fleste er enige
om. Og det er egentlig det EU også forsøker å få til på et høyere
nivå, altså med flere land involvert. Det er vel egentlig det som
også ligger i Eldring-utvalgets rapport. Hvis man ser på disse rapportene
som nå har kommet eller utvikles i EU selv, er det veldig mange spørsmål
om hvordan EU tar tak i de utfordringene vi har – og Marius Arion
Nilsen har påpekt noen av dem med rette – men på en måte som ivaretar
de andre hensynene som de og også vi er opptatt av.
EØS-avtalen er altså en avtale om å ha et felles
indre marked med like regler – ikke nesten like regler, men med
helt like regler – men med rom for tilpasning og implementering
slik det passer ulike land, på samme måte som det skjer i EU. Det
er en folkerettslig forpliktelse vi har påtatt oss. Den ble vedtatt
med tre fjerdedels flertall. Den har vært bekreftet i enhver regjering
siden det, og jeg tror det etterlatte inntrykket av denne debatten
er at slik kommer det til å forbli.
På spørsmålet om forskjellen på medlemskap
og EØS, fra Tybring-Gjedde: Nå har ikke vi tatt til orde for noe
medlemskap. Vi står trygt i EØS-avtalen, og regjeringen styrer på
den. Men hovedforskjellen i dag er at man da løser problemet med
det demokratiske underskuddet fordi man vil være en del av beslutningsfatningen som
medlem av Det europeiske råd og representert i Kommisjonen og med
medlemmer av parlamentet. Man er altså med og former de beslutningene
man senere implementerer. Så har man selvfølgelig i tillegg da, hvis
man vil det, felles myntenhet og en tollunion mot omverden. Det
er de viktigste forskjellene. Men det indre markedet er det samme,
enten man har valgt å være med gjennom EU eller gjennom EØS.
Votering, se voteringskapittel
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 4.
Da tar Stortinget pause frem til votering kl.
15.
Stortinget tok pause i forhandlingene
kl. 14.19.
-----
Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.
President: Morten Wold