Svein Harberg (H) [10:41:36]: På grunn av at luftrommet over Sør-Norge har vært stengt i formiddag, har komitélederen vært hindret fra å fly til Oslo og rekke denne debatten, og derfor tar jeg hans innlegg som komitéleder og saksordfører.

Den årlige gjennomgangen av anmodnings- og utredningsvedtakene er en av kjerneoppgavene til kontrollkomiteen. Gjennom de siste årene har komiteen etter hvert funnet en ganske hensiktsmessig måte å gjøre denne jobben på, og da med god assistanse fra fagkomiteene. Jeg vil takke både fagkomiteene, kontrollkomiteens medlemmer og ikke minst sekretariatet for godt samarbeid i arbeidet med å legge dette puslespillet.

Mye kvitteres ut fra regjeringen, og det er bra. Regjeringen melder også at mye ikke kvitteres ut fordi arbeid fortsatt pågår. På en del punkter snur Stortinget på regjeringens konklusjoner. Sånn vil det naturligvis være, men det viser at kontrollen vi fører, er reell og viktig. Vi forventer naturligvis at det flertallet nå melder tilbake, følges lojalt opp av regjeringen.

Det er mange enkeltsaker som kunne vært kommentert. Fra Høyres side vil vi særlig framheve punktet som gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser. Det er et påfallende gap mellom hva regjeringen legger til grunn for sin praksis, og hva Stortingets klare flertall forutsetter. Regjeringen legger i praksis ikke nye statlige arbeidsplasser til de større byene, som Bergen, Stavanger og Trondheim. Det flyttes heller ikke eksisterende arbeidsplasser fra Oslo til disse byene. I Bergen er attpåtil flere arbeidsplasser flyttet ut og nordover.

Nå er det altså ikke lenger kun utflytting fra Oslo som gjelder, men også utflytting fra store byer. Dette har Stortingets flertall vært tindrende klare motstandere av, senest i et vedtak fra 2023. Komiteen gjør det i dag igjen veldig tydelig: Arbeidsplasser skal kunne flyttes ut fra Oslo til andre byer, og nye arbeidsplasser må fortsatt kunne opprettes i de større byene. Dette må regjeringen innrette seg etter.

Til slutt vil jeg komme med noen betraktninger om anmodningsvedtak Høyre har hatt over tid.

Oppgaven med å føre denne kontrollen over oppfølgingen av vedtak er enormt viktig, fordi det handler om at Stortingets vedtak forventes å bli fulgt opp. Dette handler om å ivareta respekten for Stortingets beslutninger. Ikke misforstå: Adgangen til anmodningsvedtak er en sunn og nødvendig dimensjon ved demokratiet for å gi regjeringer korreksjon når de er på villspor overfor de folkevalgte. Høyre mener likevel fortsatt, som tidligere år, at det er problematisk med det høye antallet anmodningsvedtak. Anmodningsvedtak om nær sagt alt mellom himmel og jord blir usunt på mange nivåer. Det risikerer å utvanne ansvarsforholdene mellom statsmaktene og i verste fall svekke styringen av landet. Når det hoper seg opp med ikke-utkvitterte vedtak, risikerer det å utvanne tyngden av Stortingets myndighet. At det hoper seg opp med anmodningsvedtak som ikke følges opp, må selvsagt regjeringssiden ta ansvar for, men Stortinget må også ta sin del av ansvaret, både fordi det vedtas for mye, og fordi det som vedtas, ofte er vagt eller uten realisme. Vi må også huske på den store reelle kostnaden mange av disse vedtakene har.

Jeg tror at vi gjør oss selv – og Stortinget som institusjon – en tjeneste om vi alle disiplinerer oss litt i årene framover. Da er det også lettere å reagere med kraft dersom regjeringen somler eller ikke viser tilstrekkelig lojalitet til det som besluttes i denne sal.

Frode Jacobsen (A) [10:46:28]: Saksordføreren, altså han som sliter i luften, startet uken med å bli intervjuet av NRK om saken vi har til behandling i dag, nemlig om anmodningsvedtak gjort av Stortinget. I den grad stortingsmeldinger blir folkelesning, er det ikke sikkert at det gjelder Meld. St. 4 for 2023–2024, om anmodnings- og utredningsvedtak, så det er bra at det blir litt oppmerksomhet rundt dette. Jeg synes i hvert fall saksordføreren hadde noen poenger i intervjuet med NRK som det er verdt å bruke litt tid på også i dag.

Bruken og betydningen av anmodningsvedtakene var et sentralt tema i innstillingen til det såkalte Harberg-utvalget, som foregående taler kjenner godt til, som i Dokument 21 for 2020–2021 utredet Stortingets kontrollfunksjon. Jeg har lyst til å minne om noe av det som framkommer i kontrollkomiteens innstilling til Harberg-utvalget. Her kommer noen sitater fra komiteens egne merknader, og jeg beklager om nynorsken er litt dårlig:

«Fleirtalet meiner det viktigaste er at oppmodingsvedtak er parlamentariske instruksar som regjeringa er forplikta til å følgje opp, men dei er ikkje rettsleg bindande.»

«Oppmodingsvedtak kan nyttast på alle stadium i ei sak, frå initiativ til gjennomføring og som ledd i kontrollen i ettertid. Difor må Stortinget og dei einskilde stortingsrepresentantane ha stor fridom til å nytte oppmodingsvedtak.»

«Fleirtalet viser til at oppmodingsvedtak er retta mot regjeringa og statsrådane. For regjeringa er oppmodingsvedtak parlamentariske instruksar.»

«Fleirtalet understrekar at den einskilde stortingsrepresentant og partia har eit sjølvstendig ansvar for å nytte vedtaksforma på forsvarleg vis. Vedtaka må vere så presise som mogeleg ut frå føremålet med vedtaket.»

«Fleirtalet peiker på at omfattande bruk av oppmodingar om korleis regjeringa skal nytte forvaltningsmyndigheita si, kan føre med seg uklåre ansvars- og styringstilhøve.»

«Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan ikkje lukke vedtak som ikkje er følgde opp. Fleirtalet understrekar at dersom regjeringa ikkje ynskjer å følgje opp oppmodingsvedtaka eller av ulike grunnar er usamd, så bør regjeringa fremje forslag om oppheving av oppmodingsvedtaka.»

«Fleirtalet viser til at det har vore auka bruk av oppmodingsvedtak frå slutten av 1990-talet og fram til i dag.»

Det står med andre ord mye klokt i innstillingen til Harberg-utvalget fra februar 2022, og jeg synes komitélederens utspill i NRK inviterer til en refleksjon rundt bruken av anmodningsvedtak, slik også foregående taler var inne på. Saksordføreren sier, ifølge NRK, at det er uheldig med alle anmodningsvedtakene som ikke blir fulgt opp. «Dette løses ved at regjeringen skjerper seg, og ved at Stortinget slutter å vedta vage ønsker», sier Frølich til NRK. Jeg vet ikke om jeg ville brukt akkurat de ordene, men jeg tror at Stortinget og regjeringen skal legge seg på minne det saksordføreren sier der.

De ti siste årene har bruken av anmodningsvedtak økt veldig. Toppårene er 2020–2021 med 568 vedtak og 2017–2018 med 429 vedtak. Her har helt sikkert alle partier bidratt aktivt, og både dagens og forrige regjering har hatt nok å levere på og nok å rapportere om. Når det først er gjort et vedtak, er vår prinsipielle holdning at anmodningsvedtakene skal følges opp etter sin ordlyd. Derfor har regjeringspartiene i innstillingen vi i dag behandler, støttet at enkelte vedtak regjeringen mener er oppfylt, ikke er fulgt opp godt nok.

Det er også grunnen til at vi ikke støtter flertallet i omgjøringen av regjeringens forslag om å avslutte rapporteringen på vedtak nummer 667 av 15. mai 2023, som handler om retningslinjer for lokalisering av statlige arbeidsplasser, slik også foregående taler var inne på. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen har følgende begrunnelse for at vedtaket er fulgt opp:

«Dokumenta som ligg til grunn for vedtaket, er representantforslag (…) om ein lokaliseringspolitikk for statlege verksemder som sikrar utvikling av sterke og mangfaldige arbeidsmarknadsregionar rundt større byar på Sørlandet, på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Noreg.»

Og videre:

«Ei sidestilling av Oslo med andre større byar i Noreg har aldri vore praktisert ved bruk av retningslinjene for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon. Praktiseringa av retningslinjene vil framleis vere at ein vurderer lokalisering til Oslo og andre av dei større byane i kvar einskild sak, ut frå sektorpolitiske og lokaliseringspolitiske mål.»

Sara Bell (SV) [10:51:39]: Å kontrollere regjeringens oppfølging av anmodningsvedtakene et flertall har vedtatt, er en viktig del av prosessen her på Stortinget. Det bidrar til å sikre at vedtakene vi gjør her på Stortinget, har den verdien de skal ha, og det sikrer at regjeringen faktisk prioriterer å sette vedtak ut i livet.

Jeg er enig i at dette også gir oss representanter et ansvar for å sikre at de forslagene vi fremmer, betyr noe, og at de er gjennomførbare og konkrete. En økt mengde vedtak fratar likevel ikke regjeringen noe ansvar for å gjøre sitt ytterste for å iverksette dem.

I flere tilfeller av denne meldingen ser vi at regjeringen er litt for ivrig på å kvittere ut vedtak. Det kan være at bare halve vedtaket er oppfylt, eller at noe er i prosess, men fremdeles ikke er helt i mål. Et eksempel er husleieloven, hvor regjeringen i utgangspunktet ville utkvittere fordi husleielovutvalget ble satt ned. Det er likevel en viktig del av vedtaket som ikke er oppfylt, nemlig at ny lov skal behandles i inneværende stortingsperiode. Det er ikke nok å skrive at man vil følge opp dette i framtiden; vedtakene må faktisk være oppfylt før de legges bort.

Det er også eksempler på at tidsfrister ikke er holdt, som i vedtaket om å fremme endringer i bostøtteregelverket innen statsbudsjettet for 2024. Her vil vi i SV understreke viktigheten av at regjeringen i meldingen gir en ordentlig vurdering av hvorfor et vedtak er forsinket, og hvordan de vil følge det opp for å sikre iverksettelse snarest mulig.

Vi mener også at det er viktig å se nøye på hva som legges i et anmodningsvedtak om utredning. Det må etter vårt syn underlegges reglene i utredningsinstruksen og gjøres på en skikkelig måte. Et spørsmål er ikke nødvendigvis utredet fordi det f.eks. er omtalt i en budsjettproposisjon. Et eksempel er utredningen av engangsavgiften på fossile lastebiler, busser og andre tunge kjøretøy, som etter denne behandlingen nå skal utredes videre før vedtaket kvitteres ut.

Sånn sett er på mange måter denne behandlingen også oppløftende, både fordi den viser at mange vedtak blir fulgt opp, og fordi det er en felles vilje til å påpeke der regjeringen ikke har gjort noe, og sørge for at det må rapporteres videre. Det er også veldig fint at regjeringspartiene i behandlingen av denne meldingen har vist vilje til ikke å kvittere ut flere vedtak før ordlyden i vedtakene er oppfylt, og at de i merknads form har presisert nye tidsfrister for utsatte vedtak.

Seher Aydar (R) [10:55:00]: Når flertallet i denne sal gjør et vedtak, må det respekteres, og det må følges opp. Hvis vedtak ikke følges opp år etter år, mister vi mye av hensikten med å fatte vedtak som regjeringen forplikter seg til å gjennomføre. Akkurat det er en veldig viktig del av demokratiet vårt, og det er det uansett hvor mange ulike vedtak det er å forholde seg til.

Jeg har lyst til å trekke fram noen av vedtakene.

Det har gått tre år siden et enstemmig storting gikk inn for at regjeringen skulle opprette et eget, selvstendig Nav-ombud, men vi har fortsatt ikke et Nav-ombud i Norge. Vi har i lang tid vært vitne til en rekke offentlige debatter om utfordringene folk møter i Nav-systemet, der altfor mange mennesker i sårbare og vanskelige livssituasjoner møter et system som oppleves som enda en ekstra belastning. Det haster med å få etablert et Nav-ombud. Ikke minst trenger vi selvfølgelig å etablere et system der mennesker blir ivaretatt og behandlet på en god og rettferdig måte.

Jeg velger å starte med å løfte de vedtakene som gjelder mennesker som på mange områder opplever å bli sviktet av de systemene som egentlig skal hjelpe dem. Gjennom en undersøkelse som ble gjort av forskningsinstituttet SINTEF og Fafo i 2022, ble det belyst hvordan ME-pasienter opplevde nedlatende behandling i systemene og ikke å bli trodd.

Et flertall på Stortinget ble med på et historisk første steg om ME-sykes trygderettigheter. Da var det mange som kontaktet meg og endelig følte seg hørt og sett. Det var viktig. Jeg blir kontaktet i dag også, men denne gangen med spørsmål om hva som skjer med vedtaket. Det ble f.eks. flertall for at regjeringen skulle gjennomgå regelverk og praksis for å sikre at ME-syke under avklaring ikke blir underlagt krav om behandling som er utilgjengelig, eller som de får avslag på i det offentlige helsevesenet. Regjeringen legger til grunn at det ikke skal kreves at bruker gjennomfører tiltak det ikke er medisinsk grunnlag for å anbefale, men problemet er at denne virkelighetsoppfatningen ikke deles av de pasientgruppene det gjelder. Derfor vil jeg igjen oppfordre regjeringen til å levere på vedtakene om ME-syke.

Jeg har lyst til å løfte blikket litt ut av Norge også. Jeg viser til vedtak 468, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen ta en ledende rolle i det internasjonale arbeidet for å identifisere, etterforske og straffeforfølge krigsforbrytelser i Ukraina.»

Regjeringen har hatt mange gode og viktige initiativer her, bl.a. å tilslutte Norge OSSEs Moskva-mekanisme og å stille midler til disposisjon. Da kan man spørre seg hvorfor jeg likevel velger å løfte det. Det er fordi det ikke er opprettet et spesialtribunal for aggresjonsforbrytelser mot Ukraina, og regjeringen har ikke fremmet ratifisering av Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, som kriminaliserer aggresjonsforbrytelser og gir Den internasjonale straffedomstolen hjemmel til å straffeforfølge personer som begår dem. Vi vet at UD er i gang med å opprette det, men vi har ingen dato for når ratifiseringen blir lagt fram. Vi mener at det ikke kan kvitteres ut før Norge har bidratt til å kriminalisere den opprinnelige forbrytelsen, dvs. Russlands illegitime angrepskrig.

Litt tilbake til Norge, rettere sagt til Melkøya: Her viser jeg til stortingsvedtaket om å utrede karbonfangst og -lagring. Det er ikke fulgt opp. Den såkalte oppfølgingen av dette vedtaket ble gjort ved å be Oljedirektoratet vurdere Equinors og de andre rettighetshavernes egne tall fra 2010. Direktoratet slo fast at rettighetshaverne hadde fulgt vanlige prosesser i et slikt prosjekt, men ikke involvert andre fagmiljøer, som Gassnova, i vurderingen. Dette er ikke en god nok oppfølging av vedtaket, som forutsatte en egen vurdering. Det er ingen hemmelighet at Rødt er mot elektrifisering av Melkøya, men dette handler ikke om hva Rødt mener. Det handler om oppfølgingen av et stortingsvedtak. Jeg løfter det fordi det først og fremst handler om at stortingsvedtak må bli fulgt opp, slik intensjonen var lagt til grunn.

Alle de sakene jeg har nevnt, er forslag Rødt har jobbet for, men i innstillingen til denne saken står vi også sammen med flertallet, som mener at vedtak ikke er fulgt opp, selv om det gjelder vedtak Rødt opprinnelig stemte imot. Et eksempel på det er lokasjon av arbeidsplasser, der Rødt var enig med regjeringen. Her er vi altså uenige med flertallet i politikk, men vi respekterer likevel flertallets vilje og intensjon og går derfor inn i den merknaden som sier at det ikke er fulgt opp. Det er nemlig det denne saken handler om. Det handler ikke om hvorvidt vi er enige eller uenige om vedtakene. Det handler om at flertallets vilje og vedtak må bli fulgt opp slik det har blitt vedtatt, og slik intensjonen ligger til grunn.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:00:06]: Eg skal fortsetje der førre representant, representanten Aydar, sleppte, med vedtak 667, retningsliner for lokalisering av statlege arbeidsplassar. Det vedtaket, som kontrollkomiteen har behandla, lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen i retningslinene for lokalisering av statlige arbeidsplasser om ikke å sidestille større byer og byområder med Oslo når det gjelder hvor nye og omlokaliserte statlige arbeidsplasser og virksomheter skal lokaliseres.»

Her er det, som representanten Aydar heilt korrekt peikar på, to debattar. Den eine er om det er ei reell politisk usemje om det er viktig å vidareutvikle, bakke og byggje også dei største byane i regionane utanfor Oslo, som del av ein samla politikk for å utvikle Noreg – altså synet på kva rolle byar som Bergen, Stavanger og Trondheim skal ha som drivkrefter i ei utvikling i Noreg for å balansere makta, for det er i ein stadig større Oslo-region veldig mykje makt og tyngdekraft er samla.

Det er også eit fleirtal på Stortinget som har eit anna syn enn Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Raudt. Det er eit fleirtal på Stortinget, med Venstre og alle dei andre opposisjonspartia, som meiner at desse byane – Bergen, Stavanger og Trondheim – er viktige vekstmotorar som skal utviklast. Det er ikkje rett å sidestille dei med Oslo og ha dei på fy-lista for kvar ein ikkje skal lokalisere nye og omlokaliserte statlege arbeidsplassar. Her er det ei reell politisk usemje. Eit fleirtal på Stortinget er ueinig med regjeringa i at Bergen, Trondheim og Stavanger er eit problem. Det meiner regjeringa, det meiner ikkje vi. Vi meiner desse byane er kjempebra og må stimulerast.

Regjeringspartia meiner at dette ikkje er noko problem, for retningslinene blir ikkje praktiserte slik vi er bekymra for. Då begynner dette å bli noko komplisert, for det er slik at fram til 2022 var ordlyden i retningslinene «at nye og omlokaliserte statlege verksemder i hovudsak blir lokaliserte utanfor Oslo og sentrale kommunar i Oslo-området».

Dei skal altså lokaliserast utanfor Oslo-regionen. Den 12. august 2022 gjer regjeringa Støre, med dåverande kommunalminister Gjelsvik, følgjande endring i den formuleringa, slik at det no står:

«Nye og omlokaliserte statlege verksemder skal i hovudsak bli lokalisert utanfor Oslo, sentrale kommunar i Oslo-området eller andre av dei største byane.»

Ein puttar altså inn i retningslinene «eller andre av dei største byane», på line med Oslo. Det er det som no står i retningslinene, og som er gjenteke fleire gonger. Der det før stod «Oslo og Oslo-området», står i no «Oslo, sentrale kommunar i Oslo-området eller andre av dei største byane», på lik line. Det er dette Stortinget har påpeika, at vi ikkje kan ha det sånn. Dette er vi ueinig i, her må regjeringa inn og endre i retningslinene.

Regjeringspartia, seinast ved representanten Jacobsen, argumenterer med at dette ikkje er noko problem, for det har aldri vore praktisert slik. Det minner meg om festløva eg kjende i min ungdom, som brukte å seie etter ein fest: Slapp av, eg er avhaldsmann, men eg praktiserer det ikkje.

Vi kan ikkje ha retningsliner der det står rett ut at Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er – på lik line – byar som ikkje skal ha statlege arbeidsplassar, og så skal vi slå oss til ro med det her på Stortinget fordi regjeringa ikkje praktiserer det på den måten, berre ta det heilt roleg.

Sånn kan vi ikkje ha det. Det må ryddast opp i teksten også i retningslinene, og eg er difor glad for at statsråden i ein replikk til meg i samband med eit spørsmål i Stortinget no 10. april sa følgjande – og eg siterer frå protokollen til Stortinget:

«Når det gjeld ordlyden i retningslinjene – og no registrerer eg at Stortinget har gjeve ei klar uttale om det også – skal eg sjølvsagt fylgje opp det som Stortinget ber om.»

Eg ser fram til at statsråden her i dag, no etterpå, vil gjere greie for korleis han faktisk skal følgje opp det Stortinget ber om, og sørgje for at ein ikkje berre praktiserer noko på tvers av det som står i retningslinene, men at ein får retningsliner som er i tråd med det regjeringa sjølv seier at dei praktiserer.

Statsråd Erling Sande [11:05:21]: La meg begynne med å anerkjenne og takke for det grundige arbeidet som har blitt gjort i alle komiteane i Stortinget i samband med behandlinga av meldinga. Det er ein grunnleggjande del av demokratiet vårt at Stortinget ikkje berre har høve til, men også følgjer opp kontrollfunksjonen sin overfor den utøvande makta. I nokon tilfelle har regjeringspartia sine medlemmer i komiteen merknadar om at dei er ueinige med regjeringa si vurdering av om eit vedtak er oppfylt. Det synest eg viser godt at heile Stortinget tek denne rolla på alvor og gjer seg ei sjølvstendig oppfatning, uavhengig av partipolitikk. Det er eit fantastisk sunnheitsteikn at vi har det slik.

La meg forsikre Stortinget om at regjeringa tek desse oppmodingsvedtaka på stort alvor. Vi jobbar samvitsfullt med å følgje dei opp. Samtidig er det eit stort antal vedtak, og det krev ein betydeleg innsats å setje dei i verk. I dei siste ti stortingssesjonane er det fatta omkring 3 000 oppmodingsvedtak, der dei aller fleste no er kvitterte ut.

Under mitt departement har vi frå 2023 til 2024 auka delen av uteståande oppmodingsvedtak vi reknar for å vere kvitterte ut, frå 34 til 49 pst., trass i at antalet har auka betydeleg. Det er eit forsøk på å seie at dette er noko vi jobbar aktivt med.

Når det gjeld vår vilje i regjering til å følgje opp Stortingets oppmodingar så raskt vi kan, kan det ofte dreie seg om ganske komplekse saker. Det er viktig å varetake krava til utgreiing og prosess, òg for at Stortingets vedtak skal få dei ønskte resultata, utan at ein får utilsikta konsekvensar. I ei avveging mellom å svare ut eit vedtak raskt eller med høveleg kvalitet, meiner eg at det ved dei fleste høve er betre å bruke litt meir tid på å få ei god oppfølging av vedtaket. Då er det sjølvsagt viktig at regjeringa informerer Stortinget godt og til rett tid om status på sakene, og det er noko vi strevar etter å etterleve.

Der komiteen har merknadar i innstillinga, skal vi vere lydhøyre. Vi tek det med oss i det vidare arbeidet, og vi kjem tilbake til Stortinget i regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for 2025 med ei ny rapportering på oppfølging av dei oppmodingsvedtaka som enno ikkje er kvitterte ut.

La meg knyte eit par kommentarar til det fleire talarar har vore inne på, nemleg oppmodingsvedtaket knytt til lokalisering av statlege arbeidsplassar. Det er viktig for meg å få seie litt om bakgrunnen for saka.

I dag er det slik at staten i stor grad er lokalisert i sentrale område. Frå 2013 og framover har staten blitt endå meir sentralisert. Det betyr at dei minst sentrale kommunane har fått vesentleg færre statleg sysselsette, mens veksten har vore sterkast i dei mest sentrale kommunane. Det var tanken bak å endre retningslinene for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon, slik at formuleringa blei at nye og omlokaliserte statlege verksemder som hovudregel ikkje skal lokaliserast i Oslo, sentrale kommunar i Oslo-området eller andre av dei største byane.

La meg understreke at retningslinene ikkje utelukkar lokalisering i verken Oslo eller andre av dei større byane dersom det er sterke grunnar for det. Regjeringa har òg lokalisert statlege arbeidsplassar til Trondheim, med kyrkjebevaringsfondet; til Tromsø, gjennom det nye investeringsfondet; og seinast no til Bergen, i samband med dataspelkultur. Det var rett nok berre éi stilling, men det viser at det skjer ting på både store lokaliseringar og mindre lokaliseringar.

Samtidig har Stortinget signalisert tydeleg at ein er ueinig i den måten retningslinene er utforma på. Då er det sjølvsagt for meg som statsråd at eg ber om å få kome tilbake til Stortinget og sjå på korleis ei oppfølging av det vedtaket kan skje.