Statsråd Ingvild Kjerkol [13:01:22]: Jeg er glad for muligheten til å redegjøre for myndighetenes oppfølging av de tre NOU-ene fra koronakommisjonen og koronautvalget.

Koronapandemien har vært en svært alvorlig global helsekrise, og alle ble berørt.

Koronakommisjonens rapporter del 1 og 2 samt koronautvalgets vurdering er at norske myndigheter samlet sett håndterte covid-19-pandemien på en god måte. Norge kom godt ut på sentrale utfallskriterier sammenlignet med resten av Europa og verden. Koronakommisjonen og koronautvalget mener også at det var riktig å møte pandemien med tidlig respons og kraftfulle tiltak av hensyn til liv og helse, for å beskytte økonomien og for å unngå at helsetjenestene våre ble overbelastet.

God kommunikasjon i kriser er viktig, bl.a. for å støtte opp om befolkningens tillit og etterlevelse av tiltak. Koronautvalgets vurdering er at regjeringen i hovedsak lyktes godt i sin kommunikasjon, og at enkelte læringspunkter ble fulgt opp underveis.

Vurderingen er også at myndighetenes krisehåndtering i all hovedsak var basert på solide faglige råd. For å kunne utarbeide enda bedre kunnskapsgrunnlag i framtidig krisehåndtering anbefaler koronautvalget at myndighetene styrker systemet for data- og kunnskapsdeling.

Det er videre koronautvalgets oppfatning at myndighetenes evne til læring og forberedelser til pandemiens videre utvikling kunne vært bedre gjennom hele perioden.

Erfaringene fra koronapandemien viste oss svakheter i dagens kunnskapssystem, og vi trenger bedre beredskap for håndtering av kunnskapsbehov når en krise inntreffer. Både lokale og nasjonale myndigheter opplevde, særlig i starten av pandemien, mangel på data og systemer for deling av data og analyser. Det er derfor etablert en interdepartemental kjernegruppe for bedre kunnskapssystemer i kriser. Kjernegruppen skal bidra til at norske myndigheter har raskest mulig pålitelig kunnskap til støtte for beslutninger i framtidige kriser.

Jeg har også gjort endringer i sentral helseforvaltning og samlet de nasjonale helseregistrene i Folkehelseinstituttet. Dermed styrker vi instituttet som kunnskapsetat, vi effektiviserer måten registrene samhandler på, og legger til rette for bedre utnyttelse av registrene for samfunnet i det daglige og ikke minst under kriser.

Pandemien innebar ikke bare risiko for den fysiske helsen, men førte også til betydelige psykososiale konsekvenser for befolkningen. Pandemien og de inngripende smitteverntiltakene rammet også skjevt, og enkelte grupper måtte bære en uforholdsmessig stor byrde. Vi må erkjenne at vi ikke nådde egne mål om å beskytte sårbare grupper tilstrekkelig. Strenge smitteverntiltak i bl.a. barnehager, skoler og på fritidsarenaer førte til ekstra belastninger for barn og unge. Erfaringene fra pandemien og kunnskapen vi har fått om både effekter av tiltak for å hindre smitte og ikke minst de psykososiale konsekvensene, gjør at vi ved neste pandemi må vurdere tiltak som berører barn og unge annerledes.

Tilsvarende opplevde mange eldre isolasjon i én eller flere perioder under koronapandemien. Også her må vi vurdere tiltak annerledes ved neste pandemi.

Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse ble lagt fram i juni 2023. Her foreslås det en forpliktende opptrapping for psykisk helsearbeid de neste ti årene, med bl.a. etablering av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud for psykisk helse i alle kommuner. Det er nødvendig med en opptrappingsplan, bl.a. fordi vi dessverre ser en utvikling der barn, unge og unge voksne rapporterer om en økning i psykiske plager. Vi må anta at utviklingen de siste årene også kan kobles til pandemien.

Ifølge FN så man en økning globalt i alle former for vold mot barn og kvinner da pandemien brøt ut, og særlig vold i nære relasjoner. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner ble lagt fram i desember 2023. Det framgår av planen at regjeringen vil inkludere arbeidet mot vold i nære relasjoner i beredskapsplaner, handlingsplaner og kommunikasjonsplaner i krisesituasjoner. Regjeringen vil også arbeide for at informasjon om hjelpetjenester når bredt ut til befolkningen.

I folkehelsemeldingen, som ble lagt fram for Stortinget i mai 2023, bygger flere av tiltakene på erfaringer fra pandemihåndteringen. Blant annet gjelder det arbeidet med å tydeliggjøre kommuneoverlegens funksjon. Kommunene må ha tilstrekkelig kapasitet til både å ivareta løpende samfunnsmedisinske oppgaver og håndtere større helsekriser, slik som utbrudd av smittsomme sykdommer og miljøhendelser. En veileder for kommuneoverlegens funksjon er et godt virkemiddel for tydeliggjøring av oppgaver og funksjoner. Jeg har gitt Helsedirektoratet et oppdrag med å utarbeide en slik veileder. I meldingen varsles det også at regjeringen vil komme tilbake med forslag til enkelte endringer i folkehelseloven.

Pandemien har gitt oss lærdommer, og vår håndtering har hatt vidtrekkende konsekvenser for samfunnet. I tillegg har pandemien synliggjort utfordringer knyttet til tilgang på personell, kompetanse og innsatsfaktorer som legemidler, medisinsk utstyr og smittevernutstyr samt styring, samhandling og organisering.

Koronakommisjonen og koronautvalget peker på en rekke forbedringspunkter innen helseberedskap som særlig gjelder grad av forberedthet, sårbarheter i nasjonale og internasjonale systemer og behov for gjennomgang av smittevernloven og helseberedskapsloven.

Covid-19-pandemien har vist at Norge i hovedsak har robuste og gode helsetjenester og gode systemer for å beskytte befolkningens helse. Samtidig har pandemien og andre beredskapshendelser de siste årene synliggjort et behov for å gjøre en samlet vurdering av helseberedskapen. Det er også en rekke utviklingstrekk i trussel- og risikobildet de siste årene som har aktualisert behovet for en samlet gjennomgang av helseberedskapen.

I stortingsmeldingen om en motstandsdyktig helseberedskap, som ble lagt fram i november 2023, presenterte derfor regjeringen den politiske og strategiske retningen for norsk helseberedskap. Meldingen er den første stortingsmeldingen om helseberedskap, og den inneholder tre hoveddeler: et styrket system for helseberedskapen, en motstandsdyktig helseberedskap og risiko- og sårbarhetsområder som vil følges opp særskilt.

Vi har en god helseberedskap i Norge. Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake og si oss fornøyd. Pandemi og krig i Europa viser at verden endrer seg raskt, og at hendelser utenfor Norge kan få store konsekvenser også for oss og for helsen vår. Digitale trusler, utrygg vannforsyning, atomhendelser, pandemier og brudd i forsyningslinjer kan true både liv og helse. Helseberedskapen må gis økt prioritet framover. God helseberedskap er også viktig for befolkningens tillit. Høy tillit i samfunnet styrker beredskapen.

Vår aller største ressurs i helseberedskapsarbeidet er de over 430 000 fagfolkene som jobber i vår felles helsetjeneste. Vi har også en god forvaltning og kunnskapssystemer til å overvåke, analysere, gi råd og iverksette effektive tiltak for å beskytte liv og helse. Fagfolkene våre har over tid vist både evne og vilje til å mobilisere for å verne befolkningens liv og helse i kriser og i katastrofer. Over hele landet, døgnet rundt, gir de oss trygghet og helsehjelp etter behov.

Norge skal ha en motstandsdyktig helseberedskap i hele landet. Norske kommuner kan krisehåndtering. Under pandemien viste kommunene en enestående innsats for å beskytte sine innbyggeres liv og helse. Derfor er jeg opptatt av at kommuneperspektivet må løftes gjennomgående i helseberedskapen. Det er avgjørende med samarbeid mellom nivåene i tjenesten, ikke minst i de akuttmedisinske tjenestene. Regjeringen har startet arbeidet med en stortingsmelding om akuttmedisinske tjenester, hvor samhandling mellom aktørene for å skape en sammenhengende og enhetlig akuttmedisinsk kjede er sentralt.

Regjeringen styrker helseberedskapen og tar nødvendige grep, slik at vi er best mulig rustet til å møte framtidige kriser. Jeg vil trekke fram fire hovedgrep fra helseberedskapsmeldingen, som jeg la fram i høst:

For det første endrer og styrker vi måten vi jobber med helseberedskap på. Gjennom en ny helseberedskapsmodell tydeliggjør regjeringen roller og ansvar og legger til rette for at riktige beslutninger tas på riktig nivå. Gjennom systematisk arbeid med risiko og sårbarheter, felles scenarioer og integrert planverk samt øvelser skal helsesektoren være best mulig forberedt til å møte hendelser i hele krisespekteret. Det nye helseberedskapsrådet samler de mest sentrale lederne fra helsesektoren og ledes av Helse- og omsorgsdepartementet.

For det andre legger vi til rette for å øke helsetjenestens evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever prioritering, oversikt over personellressurser og omdisponering og mobilisering av ressurser. For å lykkes i kriser er det viktig å øve i det daglige. Det er i hverdagen vi legger grunnlaget for god helseberedskap, og det forventes at helsetjenesten har planer for omdisponering av personell og at de øver på dette. Jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan vi kan få bedre oversikt over reservepersonell, f.eks. helsepersonell som er pensjonert eller som jobber i andre sektorer. UH-sektoren har allerede god oversikt over studenter innen medisin og helsefag.

For det tredje styrker vi samvirket på tvers av sektorer og samarbeidet med frivillig sektor og næringslivet. Næringsliv, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner er viktige bidragsytere til en motstandsdyktig helseberedskap. Det handler om å utnytte samfunnets totale ressurser på en god måte. Sammen er vi sterke.

For det fjerde styrker regjeringen det internasjonale samarbeidet om helseberedskap. Pandemien viste veldig godt hvor sårbart Norge er alene. For å gjøre Norge bedre rustet til å møte framtidige kriser jobber regjeringen for full norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid – på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig. Regjeringen mener det ikke finnes et annet ansvarlig alternativ for Norge enn å knytte seg til EUs styrkede helseberedskap.

I EUs helseberedskapssamarbeid ligger et nyopprettet Health Emergency Preparedness and Response Authority, HERA, økt samarbeid om alvorlige grensekryssende helsetrusler samt styrkede og utvidede mandater til EUs smittevernbyrå, ECDC, og EUs legemiddelbyrå, EMA. Vi ønsker en avtale med EU som sikrer deltakelse i europeisk helsesamarbeid. Særlig viktig er det å sikre tilgang til medisinske mottiltak, både i og utenfor kriser.

Regjeringen jobber for en så god avtale som mulig. Jeg er opptatt av framdrift, men samtidig forberedt på tidkrevende forhandlinger. Vi er kjent med at Kommisjonen nå er i prosess for å skaffe seg mandat for konkrete forhandlinger med Norge. Jeg opplever at vi hittil har hatt god dialog med EU-siden og sentrale EU-land. Så skal Norge fortsette å være en konstruktiv partner innen helseberedskapsfeltet. Medevac-samarbeidet for pasienter fra Ukraina er et eksempel på dette, hvor Norge stiller med felles ressurser for å frakte skadde og sårede ut fra Ukraina gjennom Polen til behandling i sykehus i hele Europa.

La meg bruke noe mer tid på internasjonalt samarbeid. Pandemien viste oss at verden trenger tydelig global ledelse, god kunnskap og forutsigbart samarbeid i krise. En sterk og uavhengig Verdens helseorganisasjon er navet i håndtering av globale helsekriser. Norge er nominert som kandidat til WHOs globale styre i 2024. En plass i styret gir oss muligheter til å videreføre Norges sterke engasjement og lederskap for multilateralt samarbeid innen helse. Norge tar et særlig ansvar for å bidra til bærekraftig finansiering av WHO, noe som også vil styrke beredskapen.

Vi bidrar også til å støtte WHO for å styrke kunnskapen om hvilke samfunnsmessige smitteverntiltak som kan være mest effektive og målrettede i møte med framtidige utbrudd av smittsomme sykdommer. Dette er kunnskap som er avgjørende for å bekjempe utbrudd raskt, med minst mulig negative konsekvenser for samfunnet.

Gjennom WHO pågår det også forhandlinger om en revisjon av det eksisterende regelverket for internasjonale sykdomsutbrudd, og om en ny pandemiavtale. Norge deltar i disse forhandlingene med to hovedmål. For det første må landene bli bedre på å forebygge pandemier. For det andre ønsker vi en mer rettferdig fordeling av vaksiner og legemidler i framtidige pandemier. Forhandlingene er veldig krevende. Norge er en brobygger, og vi er en aktiv bidragsyter for å finne kompromisser.

Regjeringen har som mål at Norge skal ha en intensivberedskap som takler naturlige variasjoner, slik at sykehusene raskt kan skalere opp kapasiteten under større kriser. Intensivplasser er ressurskrevende, og behovet for intensivplasser vil variere. Derfor er det viktig med fleksibilitet, slik at kapasiteten til enhver tid kan tilpasses det reelle behovet.

Koronakommisjonen har anbefalt at grunnkapasiteten økes noe, og at det utdannes flere intensivsykepleiere for å styrke kapasiteten i ordinær drift og for å styrke beredskapen.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag av meg å øke intensivkapasiteten og styrke intensivberedskapen. Under pandemien var det usikkerhet rundt hvor mange plasser vi hadde totalt, fordi sykehusene talte intensivplassene på ulike måter. Nå har vi fått på plass en felles definisjon. For å følge med på utviklingen skal helseregionene årlig rapportere den totale overvåknings- og intensivkapasiteten ved ordinær drift og beredskapskapasitet. Helseregionen har også laget planer for økning av kapasiteten på kort sikt og lengre sikt.

For å drifte intensivsenger må vi ha intensivsykepleiere. Vi har økt antall utdanningsstillinger i sykehusene og antall utdanningsplasser ved utdanningsinstitusjonene. Det tar tid å utdanne intensivsykepleiere, men denne regjeringen har satt i gang en økning av utdanningskapasitet, som vil ha effekt over lang tid. I tillegg foregår kompetansehevende tiltak og nye opplæringstilbud som sørger for at flere sykehusansatte kan bidra på intensivavdelingene. Vi har i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som nå ligger til behandling i Stortinget, varslet en omlegging av sykehusfinansieringen som bl.a. vil styrke sykehusenes mulighet til å prioritere beredskap.

Jeg har også gått gjennom organiseringen av den sentrale helseforvaltningen og redegjorde i revidert nasjonalbudsjett for 2023 for endringer i organisering, roller og ansvarsområder. Disse endringene trådte i kraft 1. januar i år. Blant annet har Statens legemiddelverk skiftet navn til Direktoratet for medisinske produkter, og de har fått et utvidet ansvar for forsyningssikkerhet av legemidler og medisinsk utstyr som et tiltak for en god beredskap. Som ledd i forsyningssikkerheten er det også opprettet nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr og legemidler.

Regjeringen har som nevnt lagt fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan, hvor løsninger for å styrke vår felles helsetjeneste samles. En sterk offentlig helsetjeneste er en forutsetning for at samfunnet skal være forberedt på framtidige pandemier og andre kriser. Samarbeid mellom kommuner og sykehus er en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Jeg vil her også trekke fram de grepene vi har tatt for å sikre at fastlegeordningen vår forblir den viktige grunnmuren i vår felles helsetjeneste.

Som varslet bl.a. i helseberedskapsmeldingen har regjeringen igangsatt en revisjon av regelverket knyttet til helseberedskap og smittevern. Dette omfatter primært helseberedskapsloven og smittevernloven, men det omfatter også relevante bestemmelser i annet lovverk som også blir vurdert.

Regelverksrevisjonen vil følge opp vurderinger og forslag fra koronakommisjonen og koronautvalget og vil også se på vurderinger og forslag fra forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen. Enkelte av forslagene fra helseberedskapsmeldingen vil også bli fulgt opp her.

Pandemien har vist oss betydningen av et regelverk som har hjemler for å kunne iverksette nødvendige tiltak for å beskytte befolkningen. Hovedinntrykket her er at vi i all hovedsak har et regelverk som fungerer godt, men at det er behov for en helhetlig gjennomgang, og at det bør foretas endringer og klargjøringer innenfor enkelte punkter.

Smittevernarbeidet skal fortsatt som hovedregel skje i kommunene, og kommune og stat skal videreføres som de to sentrale nivåene i smittevernarbeidet.

Vi ønsker å videreføre et regelverk som kan vare over tid og brukes på det vide spekteret av helsekriser og beredskapshendelser som kan oppstå. Samtidig må prinsippet om å ikke innføre mer inngripende tiltak enn strengt nødvendig komme tydelig til uttrykk i regelverket. Samfunnsmessige konsekvenser og hensynet til barns beste må også inngå ved vurderinger av smitteverntiltak. Det vil være viktig med klare hjemler med tydelige vilkår for de mest inngripende smitteverntiltakene, og at disse også regulerer inkludering av Stortinget.

Krise- og beredskapsregelverk bør diskuteres på en åpen og opplyst måte. Det vil være en styrke med mest mulig tverrpolitisk enighet om denne typen regelverk. Dette er viktig for å sikre tillit til regelverket og tillit til myndighetenes bruk av regelverket. Blant annet av den grunn har jeg i møte med de parlamentariske lederne, eller dem som de parlamentariske lederne valgte å sende, 9. april redegjort for det pågående revisjonsarbeidet, hvilke overordnede føringer som ligger til grunn for arbeidet, og hvilke problemstillinger som vi særlig vil vurdere.

Det tas sikte på å sende ut høringsnotat med forslag til ny smittevernlov og ny helseberedskapslov høsten 2024. Det blir fra en annen statsråd enn meg.

Statsråd Emilie Mehl [13:24:44]: Jeg vil starte med å takke for denne anledningen til å redegjøre for oppfølgingen av de tre NOU-ene fra koronakommisjonen og koronautvalget. Mens helseministeren la vekt på oppfølgingen av de helsemessige sidene av pandemien, vil jeg fokusere på forhold knyttet til krisehåndtering og kriseledelse generelt.

Covid-19-pandemien er den mest alvorlige krisen i Norge siden annen verdenskrig. Krisen fikk konsekvenser for hele samfunnet – private og offentlige virksomheter, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og den enkelte borger. Både den forrige og nåværende regjering fattet et stort antall beslutninger om tiltak for å motvirke smittespredning og sykdom.

Pandemien, og håndteringen av den, viste både våre styrker og våre svakheter. «Pandemi» var av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap identifisert som et scenario som kunne få svært alvorlige konsekvenser. Dette viser bare hvor viktig beredskap er – god beredskap for både det tenkelige og det utenkelige. Derfor var noe av det første Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjorde da vi kom i regjering, å sette ned en totalberedskapskommisjon. Formålet var nettopp å se de totale beredskapsressursene våre i sammenheng – og hva som er viktigst at vi som samfunn beskytter oss mot framover.

Det er viktig at vi bruker erfaringene fra pandemien og de tre evalueringene av myndighetenes håndtering vi nå har. Det gjør oss bedre i stand til i fellesskap å håndtere den neste store krisen.

Regjeringen har jobbet systematisk med oppfølgingen av de tre NOU-ene om myndighetenes pandemihåndtering. Ansvaret for oppfølging ligger hos flere departement, men det største ansvaret er hos Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Regjeringen vil bl.a. komme inn på flere av læringspunktene i en egen stortingsmelding om totalberedskap som vi vil fremme i år. Her vil funn og anbefalinger fra utvalgene som har sett på pandemihåndteringen, i tillegg til totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen, bli behandlet.

Jeg har merket meg at totalberedskapskommisjonen peker på flere av de samme punktene som koronautredningene, bl.a. om videreutvikling av sentral krisehåndtering, viktigheten av god tverrsektoriell koordinering og spørsmålet om hvorvidt sentrale aktører har de fullmaktene de trenger for å kunne håndtere kriser best mulig.

Dagens utfordringsbilde legger et ekstra lag av alvorlighet over dette arbeidet. Vi befinner oss i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Samtidig skal vi ha god beredskap mot andre alvorlige hendelser, enten det er naturhendelser som flom og skred, ulykker eller handlinger av personer eller grupperinger som ønsker å skade oss. Arbeidet med sikkerhet og beredskap må derfor prioriteres høyt.

Koronautvalget understreker betydningen av et godt planleggingsgrunnlag for at beredskapsaktører skal kunne planlegge for beredskap og krisehåndtering. Jeg deler utvalgets vurdering. Det er av stor betydning at beredskapsarbeidet i ulike sektorer rettes mot den typen hendelser vi som samfunn mener bør prioriteres høyest. Derfor jobber regjeringen nå med å tydeliggjøre det felles planleggingsgrunnlaget for sivil side, både ved at Forsvarets forventninger til de sivile departementene blir tydeligere kommunisert, og ved at vi på sivil side strammer inn hvilke scenarioer det skal planlegges for, og hvordan de skal følges opp.

Et annet moment som er trukket fram i alle de tre evalueringene, er at pandemien traff hele samfunnet. Det var en tverrsektoriell hendelse. Regjeringen mener vi bør legge til grunn at alle større hendelser vil treffe flere sektorer, og tiltak i én sektor kan få konsekvenser i en annen.

Under pandemien så vi f.eks. at stengingen av skoler fikk konsekvenser for barn og unges mentale helse. Behovet for tverrsektoriell koordinering og kriseledelse vil derfor være stort. Dette stiller krav til den sentrale evnen til krisehåndtering.

Under pandemien var Justis- og beredskapsdepartementet lederdepartement. Det betyr at departementet hadde ansvar for koordinering av all krisehåndtering som ikke berørte selve den helsemessige siden av pandemien. Det hadde Helse- og omsorgsdepartementet ansvar for. Justis- og beredskapsdepartementet er fast lederdepartement på sivil side, med mindre annet er bestemt. Siden hendelser som krever koordinering, spenner svært vidt, er det åpnet for at andre departement kan innta en slik rolle under en spesiell hendelse. Men Justis- og beredskapsdepartementet fyller altså naturlig den viktige funksjonen som lederdepartement.

Totalberedskapskommisjonen foreslår at Justis - og beredskapsdepartementet bør være lederdepartement i alle kriser. Dette vil derfor også være tema i meldingen om totalberedskap. Totalberedskapskommisjonen understreker viktigheten av Justisdepartementet som lederdepartement ved at Justisdepartementet må ha, og har, kunnskap om og erfaring med krisehåndtering.

Koronautvalget pekte på viktigheten av et best mulig situasjonsbilde og beslutningsgrunnlag. Dette krever innsamling og sammenstilling av informasjon fra ulike sektorer. Under pandemien og i tilknytning til krigen i Ukraina har regjeringen jobbet systematisk med å videreutvikle denne evnen. Dette arbeidet fortsetter, og vi vil nå bl.a. etablere en tydeligere struktur for hvordan informasjon skal innhentes fra sektorene og sammenstilles slik at krisehåndteringen baseres på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Justis- og beredskapsdepartementet spiller en helt sentral rolle i kraft av det samordningsansvaret departementet har for beredskap på sivil side.

Koronautvalget understreker også viktigheten av at myndighetene har evne til å innsamle og prosessere store mengder data, slik at krisehåndtering er mest mulig kunnskapsbasert og kan tilpasses utviklingen i hendelsen. Som helse- og omsorgsministeren poengterte, har regjeringen igangsatt prosjektet Kunnskap i kriser nettopp for å sikre mest mulig kunnskapsbasert krisehåndtering.

En annen sentral lærdom fra pandemien er betydningen av god samhandling med private virksomheter. Vi så f.eks. hvordan privateide hotell, brukt som karantenehotell, var svært viktige for håndtering av risikoen for importsmitte. Vi så også at god dialog med næringslivet var viktig for å kunne innføre tiltak og etablere støtteordninger der smitteverntiltakene hadde særlig negativ effekt for kommersielle virksomheter, f.eks. som følge av begrenset tilgang på nødvendig utenlandsk arbeidskraft. Regjeringen vil styrke og formalisere samhandlingen med private, både under kriser og i en normalsituasjon. Detaljene vil vi komme tilbake til i den kommende stortingsmeldingen om totalberedskap.

Under koronapandemien ble det iverksatt flere tiltak for å begrense importsmitte. Dette omfattet bl.a. innreiserestriksjoner for utlendinger, innreisekarantene, innreiseregistrering og krav om testing. Det ble også gjeninnført midlertidig indre grensekontroll. Tiltakene har blitt kritisert for å være krevende å ha oversikt over, for å være inngripende og for at effekten på smittespredning ikke sto i forhold til ulempene.

Regjeringen mener det er viktig å kunne ha god kontroll på grensene ved alvorlige hendelser, slik som i en pandemi, samtidig som tiltak må tilpasses den situasjonen tiltakene er rettet mot, og ikke være mer inngripende enn nødvendig. Derfor jobber regjeringen med å utvikle regelverket knyttet til innreisetiltak med tanke på framtidige pandemier.

Effektiv krisehåndtering kan tilsi at visse virksomheter under visse forutsetninger bør ha særskilte fullmakter til å fatte visse typer beslutninger. Under pandemien hadde f.eks. statsforvalterne fullmakt til å pålegge kommunene etablering av karantenehotell. Regjeringen vil derfor nå foreta en grundig vurdering av behovet for særskilte fullmakter knyttet til beredskapsarbeid og krisehåndtering.

Jeg vil avslutte med det jeg sa innledningsvis: Pandemien traff hele samfunnet. Det vil også framtidige kriser kunne gjøre. Jobben med sikkerhet og beredskap omfatter derfor hele samfunnet. Det krever bidrag fra offentlige og private aktører, frivillige, lokalsamfunn og den enkelte borger. Regjeringens videre arbeid i lys av bl.a. lærdommene fra pandemien og totalberedskapskommisjonens rapport har derfor et bredt perspektiv, som er viktig for å sikre en best mulig totalberedskap.

Truls Vasvik (A) [13:34:03]: Jeg må innrømme at i det store og hele kom Norge godt ut av pandemien, og det handlet egentlig om to ting:

1. Myndighetene på alle nivåer, både regjering, kommuner, helsetjeneste og fagfolk, tok kloke grep, og de klarte å lære og forbedre responsen underveis i krisen.

2. På flere avgjørende tidspunkter hadde Norge flaks.

Vi kan ikke bygge beredskapen vår på flaks. Derfor er jeg glad for at både denne regjeringen og også forrige regjering har tatt tak i det.

Norge kom bedre ut av koronapandemien enn mange andre land. Det viser både de to rapportene fra koronakommisjonen og utredningen fra koronautvalget. Konklusjonene viser at krisen og tiltakene ble formidlet til befolkningen på en god måte. Det var de faglige rådene som var grunnlaget for myndighetenes håndtering. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det var utfordrende at de faglige rådene etter hvert begynt å sprike.

Derfor er vi i Arbeiderpartiet tilfreds med at regjeringen og helseministeren har gjort endringer i sentral helseforvaltning. På den måten har vi styrket FHI som kunnskapsetat. Vi samler og forbedrer måter å jobbe med de nasjonale helseregistrene på. På den måten kan vi ha mer og bedre kunnskap, både i det daglige og under kriser.

Selv om vi i stor grad lyktes i å hindre at folk i sårbare grupper ble alvorlig syke og døde, og vi klarte å sikre at helsetjenesten ikke kollapset, var det flere ting vi ikke lyktes med.

Vi så at barn og unge måtte bære en for stor bør, med nedstengte skoler og fritidstilbud. Vi så at eldre ble isolert, og for mange ble sittende i ensomhet. Det må vi lære av. Det kan vi ikke la skje en gang til, og det har helseministeren redegjort for på en god måte.

Noe annet som ble ekstra tydelig for oss alle, er hvor viktig helsepersonell og de som jobber i velferdsyrker, er for oss som storsamfunn. Vi har visst det før, men det ble i enda større grad synlig under pandemien. Vi må sikre at vi har nok ansatte med rett kompetanse. Vi er sårbare om vi belager oss på innleie, vikarer og en bemanning som ikke er robust nok. Derfor må vi bl.a. jobbe videre med å sikre enda flere faste, hele stillinger, som gjør at de fagfolkene vi har, ønsker å holde seg i vår felles helsetjeneste.

Pandemien viste oss at helseberedskapen må styrkes, og det har regjeringen tatt på alvor. Vi har i denne sal behandlet den aller første helseberedskapsmeldingen. Bare det i seg selv er ganske fantastisk. Det er bra og helt nødvendig at vi har fått økt fokus på det.

Vi må samarbeide tettere med andre land, og derfor skal Norge bli en integrert del av EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Det er avgjørende, og det finnes ingen andre ansvarlige alternativer for Norge.

Vi skal gjøre helsetjenesten i stand til raskt å kunne omstille seg i kriser. Det krever mer og bedre trening i rolige tider og økt grunnkapasitet innenfor intensivberedskapen.

NOU-ene viser også at vi trenger en videreutvikling av sentral krisehåndtering, bedre tverrsektoriell koordinering og å sikre nødvendige fullmakter for sentrale aktører når krisen rammer.

Pandemien traff hele samfunnet bredt, og framover må vi planlegge for at alle større hendelser nettopp vil treffe bredt og på tvers. Krisehåndtering vil kreve at det iverksettes tiltak i flere sektorer samtidig, og da må vi ha i bakhodet at tiltak i én sektor kan få konsekvenser vi ikke har tenkt på, i en annen sektor. Det gjaldt både ved skolestenging og ved nedstenging av fritidsaktiviteter. Vi ser nå at dette har gått ut over barn og unges mentale helse i en grad som ikke var meningen, som nok ikke var tiltenkt, men som ble resultatet.

Behovet for tverrsektoriell koordinering og kriseledelse vil derfor være stort. Dette stiller krav til den sentrale evnen til krisehåndtering, og her er regjeringen allerede i gang med å ta tak i anbefalingene, bl.a. gjennom å opprette et helseberedskapsråd og en rekke andre tiltak.

Under koronapandemien ble det iverksatt flere tiltak for å begrense importsmitte. Dette omfattet bl.a. innreiserestriksjoner for utenlandske borgere, innreisekarantene, innreiseregistrering og krav om testing. Justisministeren har redegjort for det, og for de utfordringene det førte til, på en god måte.

Jeg er glad for at regjeringen nå jobber med å utvikle regelverket knyttet til innreisetiltak med tanke på framtidige pandemier og helsekriser. Er det noe vi har lært, er det at det er lurt å være i forkant.

Til slutt: Norge kom godt ut av pandemien, og det gjorde vi fordi vi jevnt over tok gode beslutninger, men også hadde flaks. Vårt mål er at ved neste helsekrise skal det også gå bra – også hvis vi ikke har like mye flaks i framtiden.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:39:03]: Takk til statsrådene for redegjørelsene.

Koronapandemien satte Norge på den største prøven vi har opplevd siden annen verdenskrig, og utfordret tryggheten for mange av oss. Mennesker ble atskilt fra hverandre, og en ubønnhørlig stillhet traff samfunnet vårt på en vanskelig måte for mange. I pandemiens første fase sto vi overfor utfordringer vi aldri hadde møtt før, og uten virksomme vaksiner sto vi lenge maktesløs mot en svært alvorlig og farlig smitte som spredte seg hurtig og over landegrensene.

I den tredje rapporten fra koronautvalget slås det tydelig fast at det var riktig å møte pandemien med tidlig respons og kraftfulle tiltak, av hensyn til liv og helse og for å unngå at helsetjenesten ble overbelastet. Koronautvalget slo også fast at helse- og omsorgstjenesten var i stand til å håndtere koronapandemien på en god måte. I den første koronakommisjonens vurdering ble det slått fast at myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett var god.

Vi klarte å omstille oss, og i en krevende situasjon ble det tatt beslutninger som var avgjørende for hvordan krisen utviklet seg videre. Vi vet at andre land, som valgte andre strategier og i større grad slapp smitten løs, har hatt betydelig større utfordringer og enda større etterslep i helsetjenesten enn vi har hatt i Norge.

Beslutningene om å handle raskt og være åpen på at det ville være nødvendig å korrigere underveis, viste seg å være riktig. Norsk økonomi klarte seg også bra sammenlignet med andre land. Vi kom ut av koronapandemien med en høyere sysselsettingsgrad enn da vi gikk inn i den.

Barn og unge var tydelig prioritert i pandemien. Heldigvis har de fleste klart seg bra, men mange har hatt, og har fortsatt, store utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget om barn og unges utfordringer etter pandemien er fortsatt mangelfullt. For eksempel vet vi lite om hvilken betydning tiltakene hadde for barn og unge, og hvilken betydning selve pandemien hadde, uavhengig av tiltakene.

Det er store endringer i skoleresultatene også i land som hadde mindre inngripende tiltak enn Norge, og selv i Norge er bildet variert. Vi ser dessverre utfordringer og ettervirkninger for barn og unges psykiske helse også der tiltakene ikke var så inngripende som de f.eks. var i Oslo. Bildet er variert, og vi trenger mer kunnskap om dette til senere håndtering av store kriser.

Høyre foreslo bl.a. våren 2022 en plan og en stor bevilgning for å ta igjen læring i skolen, men ble dessverre stemt ned av flertallet i denne sal.

Selv om pandemien har skapt dype sår for mange mennesker, er Norge blant landene i Europa som hadde lavest dødelighet og lavest tiltaksbyrde, og som ble rammet minst økonomisk. Helt fra starten av pandemien har vi som samfunn og myndighetene også vært tydelig på at i en så stor krise er det viktig at vi lærer av krisen. Gjennom tre evalueringer – to nedsatt av forrige regjering og den siste av nåværende regjering – er myndighetenes håndtering av pandemien grundig evaluert.

Stortinget har nylig behandlet en stortingsmelding for å sikre Norge en motstandsdyktig helseberedskap. Den første helseberedskapsmeldingen ble det tatt initiativ til av Solberg-regjeringen. Til grunn for den meldingen lå koronakommisjonens rapporter samt utredningene fra totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen, som alle har gitt viktige læringspunkt.

Pandemien viste oss tydelig hvor avgjørende viktig det er at Norge har et sterkt europeisk og internasjonalt samarbeid. EØS-avtalen og vårt nære forhold til EU bidro til at Norge fikk tilgang på smittevernutstyr og vaksiner, men det var på ingen måte tilstrekkelig. Basert på Solberg-regjeringens tydelige initiativ i 2017, om etablering av det internasjonale vaksinesamarbeidet CEPI og arbeid for å finansiere felles vaksineutvikling, så andre land det som rimelig at vi også fikk tilgang på vaksiner. I tillegg var det en betydelig innsats fra både politikere og embetsverk som sikret norsk tilgang. Vi bør ta inn over oss at EUs medlemsland faktisk delte sine vaksiner med oss, også på et tidspunkt da de ikke hadde nok til sin egen befolkning. Derfor er det viktig at Norge knytter seg tettere til EU, bl.a. ved å bli med i HERA, som er EUs helseberedskapssamarbeid. Høyre er opptatt av at vi får framgang i det arbeidet.

Det er viktig at vi har en motstandsdyktig helsetjeneste på alle nivå, og det er ikke et spørsmål om, men når neste helsekrise kommer. Da må vi sørge for at vi også er forberedt på å håndtere den på en like god måte som vi gjorde med koronapandemien.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:44:18]: Takk til justisministeren og helse- og omsorgsministeren for utgreiingane.

Den 12. mars 2020 hadde eg ei ekstravakt hos heimesjukepleia. Eg hadde ein dårleg pasient på lista mi som eg etter ei stund fekk sendt til sjukehuset. Pasienten hadde ikkje symptom på korona, men kva visste vel me då? Då ambulansen kom, såg det ut som om ambulansearbeidarane hadde landa på månen. Det var surrealistisk. Det var ein travel morgon og formiddag, og det var vanskeleg å få med seg kva som skjedde rundt meg. Då eg kom tilbake til lunsj, fekk me informasjon om at landet var stengt ned, og om korleis vegen vidare i heimesjukepleia kom til å bli. Leiinga hadde allereie då begynt å sjå på kva pasientar som kunne klara seg i lengre periodar utan hjelp – nok ein gong surrealistisk.

Som sagt var dette ei ekstravakt. Til vanleg jobbar eg med kreftpasientar i tillegg til å vera student. I løpet av våren 2020 var folk redde. Alvorleg sjuke kreftpasientar torde ikkje å ta kontakt med avdelinga i frykt for å bli smitta og for ikkje å belasta helsevesenet. Eg og kollegaene mine var livredde – livredde for å bli smitta på jobb, livredde for å bli smitta utanfor jobb for så å dra smitten inn på avdelinga. Me gjekk lenge og var livredde for å forårsaka skade og i verste fall død hos dei alvorleg sjuke pasientane me var sette til å vareta.

Det var mange som måtte ta ei uforholdsmessig stor byrde gjennom pandemien. Eg budde åleine gjennom store delar av pandemien, men eg kunne gå på jobb og møta folk. Det var det mange som ikkje kunne. Barn var altfor lenge heime frå skulen. Våre eldre blei isolerte, og kanskje det var mot deira vilje. Mine eigne besteforeldre kjente i alle fall på ein enorm frustrasjon.

Innleiingsvis snakka eg om korleis pandemien blei opplevd. Me må læra av pandemien. Me kan ikkje leggja han bak oss og tru at livet går vidare, for det gjer det ikkje. Mange sit framleis med både fysiske og psykiske skadar etter desse åra. Eg er bekymra for våre yngste, barna og ungdomane våre.

Smittevernlova og helseberedskapslova skal gjennomgåast, men me veit ikkje kva den neste krisa blir. Me veit ikkje kva som møter oss i framtida. Difor må me vera budde, mykje meir budde enn Noreg var sist. Inngripande tiltak må vera forholdsmessige og ikkje meir inngripande enn nødvendig. Regjeringa er godt i gang med å følgja opp anbefalingane. Det blei sett ned ein kommisjon som ser på den totale beredskapen i Noreg. Det er eg glad for. Det er usikre tider på mange område, og i haust kjem totalberedskapsmeldinga.

Alle kriser handlar om liv og helse. Det er difor bra at me her i Stortinget har vedteke både helseberedskapsmeldinga, opptrappingsplanen for psykisk helse og folkehelsemeldinga, blant mykje anna. No behandlar me Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Helsevesenet må vera rusta for neste krise. Samfunnet vårt må vera rusta for neste krise. Me har ein jobb å gjera, og alle må bidra i arbeidet for å sikra betre beredskap i Noreg – heile det norske samfunnet.

Morten Wold (FrP) [13:48:03]: Jeg vil først takke for redegjørelsen om myndighetenes håndtering av koronapandemien. Redegjørelsen gir et nyansert bilde av både suksesser og utfordringer vi møtte under disse ekstraordinære omstendighetene.

Det er oppløftende at Norge kommer relativt godt ut sammenlignet med mange andre land. Samtidig erkjenner vi at pandemien har hatt dramatiske konsekvenser, spesielt for våre barn og unge. Tap av verdifull utdanning, økning i vold og overgrep samt økte tilfeller av psykiske plager og ensomhet er alvorlige utfordringer som krever en helhetlig og målrettet respons. Jeg frykter at en del av de negative følgene vil fortsette å være synlige i tiden fremover.

Fremskrittspartiet understreker at i en verden som stadig forandrer seg, øker behovet for en styrket beredskap for å beskytte vårt samfunn mot en rekke trusler og utfordringer. Jevnlig gjennomgang og oppdatering av vår samfunnsberedskap er ikke bare nødvendig; det er avgjørende for vår evne til å stå imot og håndtere alt fra naturkatastrofer og pandemier til cyberangrep og terrorhandlinger. God beredskap hviler på solid ledelse, effektiv samhandling mellom alle sektorer og etater og en klar og funksjonell oppgavefordeling. Dette inkluderer ikke bare de offentlige institusjonene, men også sivilsamfunnets aktører, hvor både Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner spiller en kritisk rolle i vår totalberedskap.

Koronakommisjonen pekte i sin tid på manglende kontroll på importsmitten. Det er tydelig at bedre grensekontroll kunne ha hindret mange tilfeller av smitte, og vi må lære av dette og styrke vår beredskap for fremtidige utfordringer, inkludert bedre koordinering og ressursallokering på tvers av myndighetsnivåer.

Når det gjelder private helseaktører, erkjenner vi deres avgjørende rolle i smittebekjempelsen under pandemien. Vi vil arbeide for å sikre at disse aktørene har tilstrekkelig kapasitet til å bistå det offentlige helsevesenet i fremtidige helsekriser. Dette vil inkludere et tett samarbeid, klare avtaler og tilstrekkelig ressursfordeling. Vi er nødt til å ha privat-offentlig samarbeid i helsetjenestene for å sørge for at helsekøene går ned i en normalsituasjon, men også som en beredskapsfunksjon ved fremtidige helsekriser.

Vi tar også til oss bekymringene som er reist angående helseberedskapen, spesielt med tanke på nedleggelsesforslag og kapasitetsutfordringer ved sykehusene. Vi vil arbeide for å styrke helseberedskapen, inkludert investeringer i sykehusbygg og økt økonomisk handlingsrom for helseforetakene. En nasjonal investeringsplan for sykehusbygg vil være sentral i denne sammenhengen.

Det er ingen vei rundt det faktum at helsekøene har økt under den nåværende regjeringens periode, samtidig som det ikke har vært en reell økning i intensivkapasiteten. Tvert imot, antallet administrerende direktører i helsesektoren overstiger faktisk antallet intensivplasser. Bekymringer som er uttrykt av Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund om svekkelsen av beredskapsevnen på grunn av manglende styrking av sykehusbudsjettene, er noe vi må ta svært alvorlig. Det er ikke tilstrekkelig med helseberedskapsmeldinger og opprettelse av nye råd og utvalg hvis de ikke følges opp med tilstrekkelig økonomisk støtte for å styrke beredskapen på sykehusene. Både Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund har uttalt at hvis sykehusbudsjettene ikke styrkes, vil det svekke beredskapsevnen.

Med den økende globaliseringen og de åpne grensene vi nyter godt av, følger også økt risiko for spredning av sykdommer, som covid-19-pandemien understreket. Dette har vist oss viktigheten av å ha en sterk nasjonal beredskap for å håndtere slike trusler, inkludert beredskapslager av medisiner og medisinsk utstyr, og evnen til raskt å mobilisere helsefaglig personell i krisesituasjoner.

Fremskrittspartiet foreslo bl.a. 300 mill. kr til innkjøp av medisiner og smittevernutstyr i Norge i sitt budsjettforslag, dette for at enda flere pasienter raskere kan få hjelp og riktige medisiner. Pandemien viste med tydelighet at det var viktig å ta grep for å sikre at vi kan beskytte våre helsearbeidere og de som står i førstelinjetjenestene, når pandemier treffer oss.

Samlet sett tar vi redegjørelsen på alvor og vil arbeide målrettet for å styrke vår beredskap og responskapasitet for fremtidige helsekriser. Vi erkjenner at det er mye å lære av denne pandemien, og vi er fast bestemt på å bruke disse erfaringene for å stå bedre rustet til å beskytte befolkningens helse og sikkerhet i fremtiden. Mye var bra, men mange av tiltakene har nok beklageligvis gått uforholdsmessig ut over barn og unge, og det må vi ta lærdom av.

Audun Lysbakken (SV) [14:11:47]: For det første vil jeg gjerne takke både helseministeren og justisministeren for redegjørelsen. Det er positivt og viktig at vi fikk en sånn redegjørelse i Stortinget på dette tidspunktet. Det kom som en følge av at SV og Venstre ba om dette i vinter. Det gjorde vi på bakgrunn av at vi fant det underlig at det ikke hadde vært lagt opp til en forankring i Stortinget av det brede evalueringsarbeidet som regjeringen foretar. Når det er sagt, synes jeg det er veldig positivt at regjeringen så raskt svarte positivt på henvendelsen fra kontrollkomiteen og sa seg villig til å redegjøre.

Det vi diskuterer her, er en svært alvorlig krise for landet vårt, både den helsemessige siden og også den siden av krisen som har med alle de langsiktige konsekvensene å gjøre – de økonomiske kostnadene, men framfor alt de menneskelige kostnadene, ikke minst kostnadene for barn og unge knyttet til stenging av skoler og utdanningstilbud, knyttet til nedstenging av fritidstilbud og det det fikk å si ikke bare i pandemiperioden, men i årene etterpå.

En annen side ved krisen som er viktig å diskutere her, og som i seg selv er en viktig grunn til at vi trengte en redegjørelse og en prosess i Stortinget, er den rollen Stortinget spilte under pandemien, hvor Stortinget i stor grad var satt på sidelinjen, ikke fordi regjeringene som håndterte dette, gjorde noe feil, men fordi det er det smittevernloven legger opp til. Alt dette gjør det naturlig å evaluere bredt. Så er selvfølgelig den aller viktigste grunnen til å evaluere bredt å sørge for læring og sørge for at vår felles beredskap er enda bedre neste gang.

Så vet vi at pandemien var en tid som sådde mye usikkerhet, som bidro til den eroderingen av tillit som preger både Norge og andre vestlige samfunn for tiden. Det i seg selv gjør jo at det å ha brede debatter etterpå, det å vise åpenhet blir politisk viktig fordi det er tillitskapende og tillitbyggende.

Jeg er enig med dem som har sagt at Norge på mange måter kom godt gjennom pandemien, men jeg tror også det er veldig viktig at vi i håndteringen av en så alvorlig krise ikke blir selvgratulerende, fordi det kan stå i veien for innsikt, og fordi det ennå er litt tidlig å konkludere på en god del områder. De langsiktige konsekvensene for mange av dem som ble rammet hardest av tiltakene under pandemien, vet vi ennå ikke alt om. Det gjør – og det synes jeg også evalueringene legger opp til – at det er viktig at vi ser kritisk på de strategiene Norge valgte, og de tiltakene som ble gjennomført. Det handler ikke om å være ute etter å ta noen. Jeg tror ingen partier i Stortinget er ute etter det i denne sammenhengen. Det var for det første bred politisk enighet om håndteringen av pandemien, og for det andre kan alle se hva slags press viktige beslutninger ble tatt under. Men det gjør det ikke mindre viktig at vi nå, når vi vet mer, vurderer en del ting, kanskje også en del ting på nytt, som vi i dag ser var feil. Det gjelder ikke minst tiltakene knyttet til nedstenging av nøkkeltilbud til barn og unge. Det gjelder også, mener vi i SV, behovet for å se på hvordan smittevernloven ikke var tilpasset en langvarig krise, og bør endres for å legge opp til en tyngre demokratisk forankring i framtiden.

Vi tror det er behov for en bredere prosess i Stortinget enn kun en redegjørelse, av alle de grunnene jeg har nevnt nå. Nå blir det opp til presidentskapet å ta stilling til hva Stortinget skal gjøre med redegjørelsen, men for SVs gruppes del kan jeg si at vår anbefaling vil være at den sendes til komité. Det naturlige vil være kontroll- og konstitusjonskomiteen, sånn at vi kan få en bredere behandling av dette svært viktige sakskomplekset i Stortinget.

Seher Aydar (R) [14:17:00]: Jeg vil også takke begge statsrådene for redegjørelsene. Det var veldig nyttig. Jeg tror at hvis vi skal lære av historien, må vi også kunne påpeke det som ikke funket så bra, så vel som det som funket bra.

Det som er viktig for meg å starte med, er å påpeke formålet med helseberedskap. Det er å verne om befolkningens liv og helse og sikre nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester. Erfaringer fra koronapandemien avdekker at vi både var og fortsatt er sårbare. Det må vi være ærlige om. Koronapandemien avdekket store feil og mangler ved helsevesenet vårt.

Helseforetaksmodellen legger føringer for at sykehusene må effektivisere, telle lønnsomhet og dreie tjenestene dit det er inntjening å hente. Denne driftsmodellen har liten verdi i et beredskapsperspektiv. Da pandemien slo til, hadde sykehusene lav beredskap og måtte omdisponere og stenge ned normal drift over lang tid. Resultatet var at mange ikke fikk den behandlingen de trengte. Flere er i dag bekymret for at de ikke får den behandlingen de trenger, selv i normaltid. Jeg tror vi er nødt til å ta både erfaringene og de signalene vi får fra befolkningen, på alvor hvis vi skal ha god helseberedskap i både små og store kriser.

Gjennom hele pandemien baserte tiltak og restriksjoner seg på presset mot helsevesenet. Det var altfor lav intensivkapasitet, lav grunnbemanning og andre utfordringer i helsetjenestene våre. Da ble terskelen for å innføre restriksjoner og tiltak lavere basert på det.

Det er også viktig å påpeke at beredskapsplanlegging, der innleie av helsepersonell inngår, utgjør en betydelig sårbarhet. Det har vi erfart. Jeg synes det kommer positive signaler som sier at vi skal satse på faste stillinger. Det forutsetter at sykehusene våre og for så vidt kommunene er gode arbeidsgivere som gjør at det er mulig å ansette flere og øke grunnbemanningen, for innleie er ikke et godt utgangspunkt for en robust helseberedskap. Spesielt det å lene seg på kommersielle byråer gjør oss sårbare.

Et annet hovedfunn fra koronakommisjonen var at pandemien har forsterket sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen. Det er helt riktig at et virus ikke gjør forskjell på folk, men myndighetenes pandemihåndtering økte forskjellene. Det må vi også kunne snakke om hvis vi skal sørge for at de med dårligst råd, som i utgangspunktet fikk svekket økonomi, ikke skal oppleve det samme ved neste korsvei.

Vi må jobbe for en felles velferd for alle som er sterk nok til å møte en krise uten å ramme behovene til folk som er utsatt fra før. Det er også en erfaring at pandemien og smitteverntiltakene rammet skjevt. Enkelte grupper måtte bære en uforholdsmessig stor byrde, og blant dem er barn og unge, som det ble sagt at skulle vernes, men som dessverre måtte betale en høy pris. Det hadde i tillegg sosiale og økonomiske konsekvenser.

Det vi har sett etter pandemien, er at personer med lav lønn sammenlignet med andre i sin egen aldersgruppe systematisk var mer utsatt for koronaledighet enn andre. Vi er nødt til å snakke om de forskjellene som ble skapt, og som finnes i samfunnet vårt, som ble forsterket etter en krise. Det er dessverre ikke første gang.

Jeg synes også det er fint å høre at helseministeren nevner vold i nære relasjoner og vold mot kvinner. FN anbefalte tidlig under koronapandemien at beskyttelse av kvinner måtte inkluderes i beredskapsplanene. Det ble dessverre ikke gjort da, men nå er det fint å høre signaler om at det skal gjøres framover.

Så må jeg nevne at det er fint og viktig og nødvendig å ha internasjonalt samarbeid, men i likhet med Fagforbundet og flere andre sliter vi fortsatt med å forstå hva denne helseunionen egentlig innebærer for Norge, spesielt når det gjelder demokratisk forankring. Vi er nødt til å huske at vi trenger demokratisk forankring her i dette huset, samtidig som vi trenger kortreiste løsninger. Et eksempel på det er at det var mange sykehjem hvor de ansatte ikke engang hadde smittevernutstyr, fordi det ikke produseres i Norge eller i land nær oss.

Så må jeg helt til slutt si at det i krisetider er særlig viktig at demokratiet ikke svekkes. Derfor må vi lage lover som gjør at vi kan møte kriser på en måte som tar demokratiet i bruk, framfor å risikere at de folkevalgte settes på sidelinjen. Demokrati er grunnlaget for god beredskapshåndtering, og det er det en ny smittevernlov og beredskapsplaner må legge til grunn.

Grunde Almeland (V) [14:22:13]: Jeg vil starte med å takke begge statsrådene for redegjørelsene her i dag. Jeg vil også takke veldig for den oppriktig raske responsen på initiativet fra SV og Venstre om også å få en redegjørelse og en diskusjon og debatt rundt dette i Stortinget, for jeg er helt enig med min kollega fra SV i at debatten om hvordan vi håndterte pandemien i bredt, også fortjener å bli tatt grundig her i Stortinget.

Vi har fått en rekke utvalgsrapporter, som peker på mye av det som gikk veldig bra, som flere har vært inne på, men også på viktige læringspunkter framover. Jeg er glad for å se at regjeringen responderer på mange av de anbefalingene som kommer fra nettopp koronakommisjonen, og at både helseministeren og justisministeren da kan redegjøre for mange tiltak som allerede er satt i verk, og prosesser som er kommet i gang. Jeg er også glad for at det er lagt opp til en prosess med helseberedskapslovgivningen, som helseministeren nevnte, der man involverer Stortinget godt. Det tror jeg er viktig for forankringen av det som er potensielt veldig inngripende lovhjemler som har stor betydning for folks hverdag og folks liv, som vi så veldig tydelige eksempler på også under selve pandemien.

Når det er sagt, er det sånn at også Venstre ønsker at denne diskusjonen og denne behandlingen skal ha noe mer avtrykk i Stortinget enn kun redegjørelsen og debatten vi har nå. Så det er Venstres gruppes klare ønske og anbefaling til presidentskapet at også disse redegjørelsene, som mange andre redegjørelser, oversendes kontroll- og konstitusjonskomiteen, sånn at vi kan få en bred debatt og bred forankring også av mange av de læringspunktene og mye av det arbeidet som gjenstår i Stortinget. Det tror jeg en så alvorlig sak som dette er, både fortjener og trenger, for det politiske systemets del, men ikke minst for den tilliten folk der ute skal ha til det politiske systemet og de avgjørelsene som blir tatt.

Mange har vært inne på en god del av de punktene der Norge kan skilte med at vi har truffet langt bedre på statistikken enn våre naboland og land ellers rundt omkring, både i Europa og i verden for øvrig, men det er viktig også å se på at det er klare læringspunkter også for Norge, som kommisjonene påpeker. Det er også verdt å dvele ved det vi faktisk gjorde under pandemien, for vi gjorde dramatiske inngrep i folks liv, ting som jeg tror vi ikke drømte om at vi skulle kunne gjøre bare måneder før pandemien inntraff.

For Venstres del er det viktig at denne type tiltak må forankres i Stortinget i hvert enkelt tilfelle. Vi vet at flere av tiltakene under koronapandemien, spesielt dem som rammet barn og unge, gikk altfor langt. Barn og unge ble i for stor grad hindret i å leve et mest mulig normalt liv. Ansvaret for å gjøre slike helhetlige avveininger i en pandemi må vi som folkevalgte politikere ta også i framtiden. Derfor er Venstre kritisk til at Stortinget har overført til ikke-folkevalgte helsebyråkrater en generell fullmakt til å gjøre noen av de sterkest tenkelige inngrepene i folks liv: langvarig karantene og isolasjon. Jeg mener dette er et tankekors for oss, og at det er noe vi bør diskutere langt mer grundig enn vi har gjort fram til nå i Stortinget.

Det er mange anledninger for Stortinget til å involvere seg i diskusjoner om hvordan regelverk skal formes for framtiden. Det har begge statsrådene kommet med en rekke gode eksempler på her i dag. Men det som har vært utfordringen, også når vi ser tilbake på pandemihåndteringen, er nettopp at det i stor grad er hver enkelt sektor som litt for ofte ser på sitt eget område uavhengig av andre. Nettopp ved også å få en behandling i Stortinget vil man få en helt annen mulighet til å se de ulike tiltakene som ble gjort, i sammenheng. Det er nettopp den tverrsektorielle håndteringen, som også justisministeren var inne på, som jeg mener at Stortinget bør ha en klart sterkere rolle i å se i kortene, til tross for at også denne representanten var del av et parti som hadde et stort ansvar under pandemien.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [14:27:28]: Takk til statsrådene for viktige redegjørelser. Jeg tenker det ligger mye læring i hvordan pandemihåndteringen var, og hvordan vi tar den videre etter det vi nå har hørt, er utrolig avgjørende.

Jeg er enig med representanten Lysbakken i at vi ikke bare må slå oss på brystet for alt vi fikk til og for resultatene, men også være selvkritisk til det som ikke var bra. Derfor har ikke Kristelig Folkeparti noe imot at man vurderer det i kontrollkomiteen – jeg har lyst til å si det.

Jeg har også lyst å si at selv om det er noen år siden pandemien var over for de fleste av oss, er konsekvensen for noen der hver eneste dag fortsatt – de som mistet sin faste aktivitet, og dermed det fellesskapet de var en del av, de som ble mye hardere rammet av koronaen enn de hadde sett for seg, og som fortsatt er merket og kjenner long covid på kroppen, barn og unge som mistet verdifulle år med læring og ikke minst sosialt fellesskap, og som trolig vil bære de konsekvensene med seg hele livet. De ble dessverre for hardt rammet av mange av tiltakene, og jeg tror ikke at vi ennå vet helt konsekvensene av det fullt ut. Derfor er det viktig med en bedre forholdsmessighet mellom verdien av tiltakene og belastningen det påfører dem som utsettes – det må alltid være i bakhodet til dem som tar beslutningene.

At demokratiet ikke settes til side under store, pågående kriser, er utrolig viktig. De sentrale menneskerettighetene, som tros- og ytringsfrihet, er også viktige, og kanskje særlig i krisetider. Der gikk noen av de inngripende tiltakene under pandemien kanskje også for langt, og det håper jeg at vi også lærer av til neste krise og tenker annerledes, om det er mulig.

Jeg er glad for at statsråden er i gang med nødvendige revideringer av smittevernloven basert på håndteringen som ble gjort under koronapandemien, og at vi tar de lærdommene med oss inn i det lovarbeidet. Lover og regler er viktige byggesteiner for samfunnet vårt, men vel så viktig er det at vi tar vare på tilliten i samfunnet.

Vi må styrke helsetjenesten framover. Uavhengig av hvilken type pandemi eller krise som treffer oss, vil helsetjenesten være i førstelinjen. Dessverre har helsekøene økt også som et resultat av pandemien. Det har også ventetidene fortsatt å gjøre, og det gjør at vi står med store utfordringer i fellesskap.

Så tror jeg og partiet mitt alltid på internasjonalt samarbeid. Det er helt grunnleggende, for det er ikke sånn at en pandemi følger Norges grenser. Det er heller ikke sånn at smitten følger den, eller at vi må gjøre kun et tiltak hos oss for å lykkes. En må faktisk ha internasjonalt samarbeid, både med tanke på utstyr, hvordan vi tenker folk, og hvordan vi tenker utvikling av medisiner og medisinskteknisk utstyr. Det samarbeidet tror jeg står sentralt.

Jeg tror også at vi må ha et samarbeid, og det var det jo, mellom storting og regjering. Det er helt avgjørende i krisetider at vi som er her, faktisk står skulder ved skulder også med dem som sitter i regjeringsapparatet. Det må vi ikke miste av syne inn i en evaluering og en forbedring. En god involvering og en god demokratisk forankring og kontroll av tiltak som vil ramme befolkningen, er det ekstremt viktig å forankre og stå sammen om i fellesskap.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:32:16]: Jeg er glad for at Stortinget har brukt anledningen til å drøfte den samlede koronahåndteringen, og hvordan den følges opp her. Som NOU-ene fra både koronakommisjonen og koronautvalget viser også denne debatten at det er ganske bred enighet om at Norge samlet sett og gjennom to ulike regjeringsperioder håndterte covid-19-pandemien på en god måte, særlig når vi sammenligner og ser hvordan den har rammet andre land, av åpenbare årsaker, og land som er dårligere rustet i møte med denne typen kriser.

Debatten viser også i stor grad at det er enighet om viktige læringspunkter for framtiden. Kunnskapssystemene våre må forbedres. Når det gjelder tiltaksbyrden – det er jo et ord vi har lært oss – utsatte vi barn og unge for mye under denne pandemien. Det var i beste mening, men utfordringene har vist seg i etterkant, og derfor må vi som fellesskap ta tak for å både styrke den psykiske helsen og hjelpe dem som trenger det.

Så har regjeringen gjennom en rekke tiltak, med sikte på best mulig beredskap i møte med en ny pandemi, beredt grunnen for en motstandsdyktig helseberedskap i hele landet. Det er viktige grep som er tatt og må tas framover. Vi følger opp meldingen til Stortinget om en motstandsdyktig helseberedskap, der Stortinget har sluttet seg til retning og nye strukturer. En ny modell for organisering av helseberedskapen legger også til rette for å øke helsetjenestens evne til omstilling og fleksibilitet i krise – det er de ressursene vi har i hverdagen, som må mobiliseres når kriser rammer – og ikke minst at vi styrker samvirket på tvers av helsetjenesten og de andre samfunnssektorene.

Vi har også høy oppmerksomhet mot det internasjonale samarbeidet om helseberedskap – det har også landene rundt oss. Som Stortinget er kjent med, jobbes det også med en større revisjon av regelverket knyttet til både helseberedskap og smittevern.

Vi lever i en verden preget av stor usikkerhet. Uforutsigbarheten om hva som kan skje, og hvilke utfordringer vi kan få, gir oss på mange måter en ny normaltilstand. En ny pandemi er bare en av mange kriser som kan ramme oss. Samme krise kommer sjelden to ganger på rad. Sammensatte trusler som krig, terror, digitale hendelser, atomhendelser, hendelser som rammer forsyningssikkerheten og vannforsyningen – alt dette er risikofaktorer som vi er nødt til å planlegge for.

Derfor er det avgjørende at vi sammen jobber for en beredskap som kan håndtere ulike typer hendelser, med god forankring i de fire beredskapsprinsippene våre: ansvar, likhet, nærhet og samvirke. Vår framtidige helseberedskap må kunne takle alle typer kriser og alle deler av krisespekteret fra fred til sikkerhetspolitisk krise og krig. Derfor har vi også prioritert tiltak som skal favne ulike typer hendelser.

God beredskap og sikkerhet vil framover kreve mye av oss alle, og det vil også kreve at Stortinget prioriterer det høyere enn vi hittil har vært nødt til.

Statsråd Emilie Mehl [14:36:39]: Jeg vil takke for et godt ordskifte i etterkant av redegjørelsene våre. Det er et stort alvor som ligger bak det at vi har kommet hit. Det kan nesten virke litt fjernt at hele samfunnet var stengt ned for bare noen få år siden – med alle de konsekvensene det førte med seg. Likevel er det så utrolig viktig at vi fortsatt har det med oss, at vi bruker den kunnskapen som vi nå har fått, godt, og at vi tar den med oss inn i framtidig beredskapsarbeid.

Som jeg var inne på i mitt første innlegg, legger vi til grunn at alle store framtidige kriser vil være tverrsektorielle. Det er flere som har påpekt at det er viktig at man samarbeider godt på tvers av sektorene, og at vi har god kontakt med Stortinget både når vi skal gjøre eventuelle forberedelser til den neste krisen, og også underveis i en krise.

Utover det har jeg ikke så mye å legge til det helseministeren oppsummerte med.