Per Vidar Kjølmoen (A) [13:34:24] (ordfører for saken): «Nå er det alvor». Det er tittelen på totalberedskapskommisjonens utredning fra 5. juni. Kommisjonen sier:

«Med tiltakende sikkerhetspolitiske spenninger er det nødvendig å produsere så mye mat vi kan selv på egne ressurser. Hovedkonklusjonen til kommisjonen er at det er nødvendig å øke selvforsyningsgraden og snarest starte oppbygging av lagerhold.»

Det er i det perspektivet vi må se Arbeiderpartiets og Senterpartiets fundamentale omlegging av norsk landbrukspolitikk. Det var derfor regjeringen hadde en svært ambisiøs Hurdalsplattform. Det var derfor regjeringen kompenserte 754 mill. kr i tilleggsforhandlingene i 2021. Det var derfor regjeringen vedtok en egen strømstøtte til norsk landbruk. Det er derfor fjorårets jordbruksavtale hadde en ramme på 10,9 mrd. kr, og det er derfor årets oppgjør, som vi skal vedta her i dag, har en ramme på 4,15 mrd. kr.

Det er store tall. Det er en av regjeringen Støres tyngste prioriteringer, for nå er det alvor. Den største angrepskrigen siden andre verdenskrig pågår nå i Europa. Ustabiliteten i resten av verden øker, og da må vi prioritere det som tross alt er viktigst – vi må prioritere matproduksjon for egen befolkning.

Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet respekterer at Høyre og Fremskrittspartiet mener at omstillingen går for fort, og at bondens inntekter stiger for mye med Arbeiderpartiets og Senterpartiets landbrukspolitikk, men vi håper høyresiden respekterer selve forhandlingsinstituttet og subsidiært støtter en framforhandlet avtale. Kristelig Folkepartis prinsipielle og tydelige standpunkt bør være et eksempel til etterfølgelse.

Til slutt vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:45:44]: Først vil jeg egentlig si meg enig med – og rose – representanten Bjørlo og Venstre for alltid å løfte klimapolitikk og alltid være kanskje et av de partiene som er tydeligst på grønn politikk. En regjering med Venstre er helt klart mye grønnere enn en regjering med Arbeiderpartiet. Det ser vi jo nå alle sammen.

Ifølge FNs klimapanel forventes verdens matproduksjon faktisk å bli redusert med hele 1 pst. hvert eneste år i tiårene framover på grunn av nettopp menneskeskapte klimaendringer. Til sammenligning trenger vi 14 pst. mer matproduksjon per tiår for å holde tritt med økende etterspørsel.

Norsk landbruk er viktig, ikke bare for å skape aktivitet, bosetting og arbeidsplasser i hele landet, men jordbruket er veldig viktig for matsikkerheten vår. Et aktivt og bærekraftig landbruk er også helt avgjørende i klimakampen. Et bærekraftig jordbruk er et av de fire hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk. Det ser det ut som regjeringen har glemt. Skal vi sikre grønn konkurransekraft i Norge, stiller det krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. Dette gjelder selvfølgelig også i jordbrukssektoren.

En stor utfordring framover er nettopp å legge til rette for at matproduksjonen kan øke, samtidig som vi tar vare på miljøet og kutter utslipp. Her mangler det både fokus og tiltak fra regjeringen. Dagens politikk fører faktisk til økt miljøbelastning. Jeg er veldig glad for at Norge har ambisiøse klima- og miljømål, men disse ambisjonene gjenspeiles ikke i jordbrukspolitikken, som f.eks. ikke pålegger karbonskatt for utslipp eller utsetter landbruket for annen klimapolitikk, til tross for at jordbruket, akkurat som alle andre sektorer med CO₂-avgift, er opphavet til en stor del av de nasjonale utslippene.

Det er mye vi kan gjøre for å kutte mer, men regjeringen sier altså nei. Vi kan endre sammensetningen av matforbruket. Der sier regjeringen nei. Vi kan øke karbonlagring i jord, vi kan redusere utslippene innenfor samme produksjonsvolum, vi kan stanse nydyrking av myr. Takk skal dere ha, SV, for å ha opphevet opphevingen av oppheving av opphevingen, slik at vi er tilbake der Solberg-regjeringen var når det gjelder nydyrking av myr. Vi kan øke bruken av fangvekster, vi kan binde karbon i biokull, vi kan satse mer på biogass, gjødseltiltak, bedring av fôr, dyrehelse, fruktbarhet, avl, drenering og økt beiteandel. Alle disse tiltakene gir reduserte utslipp per enhet, og vi kan samtidig forbedre produksjonen. Mulighetene er mange, men den eneste i regjeringen som faktisk skjønner dette, han får ikke med seg resten av gjengen.

Norsk jordbruk lever ikke i en boble. Klimaendringene påvirker matproduksjonen vår. Vi står akkurat nå overfor en ny hetebølge. Mens vi står her, er vi på vei inn i en ny 2018-sommer. Skjer det, vil det være en katastrofe for norsk landbruk. Disse somrene kommer til å komme hyppigere, de kommer til å bli mer intense, og klimaforskerne har fortalt oss dette år etter år etter år. Det hjelper ikke å unnta landbruket for klimapolitikk. Det hjelper ikke å ikke se opp. Alle sektorer er nødt til å bidra.

Per Olav Tyldum (Sp) [13:56:14]: Regjeringen utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også i år prioritert budsjettøkninger framfor økte priser. Det er viktig for konkurransekraften til norsk matproduksjon og for å dempe presset på forbrukerprisene på mat.

Avtalen kompenserer for svikt i forutsetningene fra fjorårets avtale med 888 mill. kr. I tillegg økes inntektsmulighetene per årsverk med 60 000 kr. Over to år er det da en økning i inngått avtale i jordbruksforhandlingene på 100 000 kr i inntekt per årsverk sammenlignet med andre grupper i samfunnet.

For Senterpartiet er det viktig at vi styrker alle produksjonene, og at vi legger til rette for økt produksjon basert på våre naturgitte ressurser. Trygg norsk mat er det viktigste vi har i en beredskapssammenheng. At vi da legger til rette for å øke norskandelen der det er mulig, er helt avgjørende. I den sammenhengen er det viktig å vise til at avtalen har en politisk innretning, bl.a. gjennom tiltak som økt bruk av beiteressurser og en styrking av produksjonen av poteter, grønnsaker, frukt og bær. Melkeproduksjon er en bærebjelke i norsk matproduksjon, og jeg er glad for at avtalen gir melkeprodusentene en betydelig økning i distriktstilskudd for melk, husdyrtilskudd og økt målpris.

Avtalepartene er enige om å videreføre og forsterke satsingen på landbruket i Nord-Norge, løfte velferdsordningene og fokusere spesielt på mange og gode klimatiltak.

Jeg registrerer en utålmodighet i næringen, og det er en utålmodighet jeg deler. Tallgrunnlag og opptrappingsplan som skal landes, vil gi et lengre perspektiv for næringen, som må kunne stå seg over tid. Derfor vil et størst mulig flertall i Stortinget rundt opptrappingsplan og nytt tallgrunnlag være avgjørende – mest for næringens del, men kanskje aller mest for den norske forbruker.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet stiller opp for jordbruket – om det er gjennom tilleggsforhandlinger, investeringstilskudd, strømstøtte, rovdyrutfordringer eller jordbruksoppgjør.

Årets jordbruksavtale mellom stat og næring er signert. Den er et godt steg i riktig retning. Vi har fortsatt en vei å gå, men er klar på fortsettelsen, om vi skal sikre norsk matsikkerhet og beredskap over hele landet. Senterpartiet står opp for hovedavtalen med landbruket og en framforhandlet avtale.

Jordbruksavtalen for 2023 viser en tydelig prioritering av vår nasjonale matberedskap, hvor alle produksjoner løftes, særlig melkeproduksjonen. Det er viktig for Senterpartiet å sikre økt selvforsyning og matproduksjon over hele landet, og det er ikke gjort i ett oppgjør alene. Det vil ta tid. Årets avtale er et steg i riktig retning.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:09:57]: Mandag denne uken gratulerte jeg reindriftsnæringen med et rekordstort reindriftsoppgjør da vi debatterte reindriftsavtalen her i denne sal. I dag vil jeg gratulere bøndene, men det er med tungt hjerte.

Med årets jordbruksoppgjør kryper vi opp mot 30 mrd. kr i overføring fra staten til jordbruket. Det er en løsning som bøndene selv ikke burde vært fornøyd med. Bønder er private næringsdrivende som eier og driver sin egen bedrift. Det kan ikke være tilfredsstillende å vite at driften avhenger av statlige overføringer som er godkjent av et magert stortingsflertall, mens mulighetene til å ta egne valg for å få en bedre bedrift er gjerdet inn av alle slags reguleringer.

Samtidig øker utgiftene i takt med høyere gjødselpris, drivstoffpris, pris på landbruksmaskiner og ikke minst rentenivået. Vi har en situasjon der bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt. Vi har et jordbrukssystem som skriker etter fornyelse. Den nåværende regjering er dessverre mest interessert i å sementere det nåværende systemet.

Fremskrittspartiet vil ikke stemme for jordbruksoppgjøret. Det er en avtale som fører oss dypere inn i uføre og ikke ut derifra. Derfor går vi inn for at forhandlingsinstituttet bør legges om, at næringen må avreguleres, og at bøndenes inntekter i større grad må tas ut i markedet. Vi må tenke nytt rundt hva slags landbruk vi skal ha i framtiden. Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat.

Vi fremmer derfor forslag om å redusere overføringene fra staten, og vi foreslår en reduksjon på 1,2 mrd. kr i jordbruksoppgjøret. Vi mener det ikke er riktig nå å øke målprisene, av hensyn til forbrukerne, og er nok litt overrasket over at Høyre støtter et grep som vil gi høyere matpriser til forbrukerne. Vi ønsker også å styrke beiting og grasproduksjon for å ta bedre vare på kulturlandskapet, øke produksjonen av korn innenlands, øke produksjonen av frukt og grønt og sørge for at arealtilskuddene bidrar til at henholdsvis korn og gras dyrkes i områdene som er best egnet til det.

Ved en inkurie har vi kommet til å be regjeringen fjerne subsidier på import av matkorn, i forslag nr. 5. Vi henviser her til ordningen med prisnedskrivning av importert karbohydratråvare. Vi opprettholder forslag nr. 5, men ordet «matkorn» skal erstattes med «korn».

Så vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag. Vi kan også signalisere at vi vil subsidiært støtte forslag nr. 17, fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, dersom vårt forslag nr. 25 ikke får flertall.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:23:19]: Av og til skjer det viktige hendingar som endrar karakteren i ein politisk debatt. Veldig lenge har ein hatt debattar som er ganske like og føreseielege. Dei og dei partia meiner det, dei og dei partia meiner det, og så er det på ein måte ein dynamikk ut frå det. Eg meiner at på jordbruksfeltet ser vi allereie teikn til at debatten mellom partia begynner å endre karakter, fordi verkelegheita er i ferd med å endre seg ganske radikalt. Eg trur kanskje totalberedskapskommisjonen er ein grei stad å markere begynninga på ein ny måte å tenkje jordbrukspolitikk på. Det er ein samrøystes kommisjon som seier det som for mange har vore openbert, men som eg trur alle no må ta inn over seg: at vi har eit problem. Vi har eit problem i landet i dag, og det er at vi har ein sjølvforsyningsgrad som gjer oss avhengige av ei global matforsyning som er usikker. Og la meg sitere kva som står hos totalberedskapskommisjonen:

«Men vi kan ikke lenger være sikre på at de internasjonale forsyningskjedene alltid vil være velfungerende. Det er derfor nødvendig å styrke vår selvforsyningsevne, forstått som evne til å dekke matvarebehovet med innenlandsk produksjon og norske råvarer.»

Eg meiner dette dannar ei heilt ny ramme for korleis vi må jobbe med jordbrukspolitikk i åra som kjem.

Eg vil også seie at i førre behandling av jordbruksoppgjeret var faktisk alle parti einige om at no må vi auke sjølvforsyninga. Eg meiner at i åra som kjem, bør alle parti uansett farge og valør finne sine strategiar for korleis dei skal kunne oppnå det same: ei mykje sterkare sjølvforsyning med utgangspunkt i norske arealressursar – altså korleis ulike parti kan nå målet om å ta meir av jorda i bruk.

SV har gått i spissen for ei omdreiing i norsk jordbrukspolitikk. Det begynte med at vi fekk gjennomslag for ein opptrappingsplan der målet rett og slett er auka sjølvforsyning og å ta jorda i bruk. Vi fekk også inn dette som ein premiss for statens arbeid med jordbruksoppgjer. Vi var også kritiske til avtalen som blei framforhandla mellom staten og Bondelaget, fordi han ikkje tilstrekkeleg møtte det vi hadde blitt einige om. Når vi likevel kan støtte avtalen, er det fordi vi har fått på plass eit avgjerande viktig vedtak om sjølvforsyning. Ein overgang frå kronetoll til prosenttoll er avgjerande viktig dersom vi i det heile skal ha sjanse til å kome i mål med auka sjølvforsyning.

Eg tar opp forslaga våre.

Geir Jørgensen (R) [14:37:00]: Jordbruksavtalen og forhandlinger om oppgjøret har vi ikke bare for næringen og for bonden. Vi har det for samfunnet, vi har det for vår egen beredskap og totalsikkerhet, og vi har det ikke minst for vårt eget landskap, for bosetting og aktivitet i hele Norge. Derfor har vi valgt et partssamarbeid – fellesskap, stat og næring. Og la det være sagt: Dette må være siste gang at staten benytter seg av det privilegiet det er – som den faktisk har, men som det ikke er klokt å bruke – å bare forhandle med den parten som har det mest beskjedne kravet.

Vi må tro på Norsk Bonde- og Småbrukarlag når de sier: Vi forlot aldri forhandlingsbordet, vi ble forlatt. Dette er en seriøs, tung, ærverdig og gammel organisasjon i norsk landbruk, som ikke er med i år. Det er en alvorlig situasjon.

Det er også alvorlig at Rødt blir beskyldt for å svekke forhandlingsinstituttet, at det nå smuldrer opp, og at vi ikke vil godta den avtalen slik den foreligger. Det er ikke vi som har svekket legitimiteten til det framforhandlede resultatet. Nei, det er de som har kjørt en prosess i forkant av den debatten som vi har i dag.

Så er det ting vi er enig i i årets avtale – ting vi skal stemme for, ting vi skal støtte. Vi er glad for at vi får en satsing på Nord-Norge. Vi er i en særstilling i Norge ved at vi har et arktisk landbruk. Vi produserer mat på 70 grader nord. Det er vi glad for, og i den trepunktsenigheten mellom budsjettkameratene var det nødvendige ting å få presisert og få inn. Overgangen på tollsystemet, et teigbasert arealtilskudd og det som ellers kom, skal vi støtte.

Det er også sånn når vi ser at selvforsyningsgraden er så lav som den er, at vi ikke klarer å nå den med dette målet, og – som det også er referert til tidligere her i replikkrunden – at kornbøndene mener at dette oppgjøret, denne avtalen, vil svekke snarere enn styrke selvforsyningsgraden, er dette for dårlig til at Rødt skal kunne stemme for avtalen i sin helhet.

Til slutt tar jeg opp forslagene nr. 16–20 og forslag nr. 27, som Rødt er med på.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:42:06]: Eg har ei glødande grøn tru på framtida til norsk landbruk. Eg vil gå så langt som å seie at det einaste som kan øydeleggje framtida til norsk landbruk, det einaste som kan gjere landbruket til ei næring der stadig færre ønskjer å vere, og der pessimismen breier om seg, er ein feilslått landbrukspolitikk. Eller for å vere endå meir presis: at vi ikkje klarer å leggje om fortidas landbrukspolitikk i tide til å møte framtida. Då snakkar eg om fortidas landbrukspolitikk i brei forstand, som fleire regjeringar av ulike valørar har stått for.

Alle andre pilar enn den gamle landbrukspolitikken peikar strengt teke i rett retning for norsk landbruk. Verda treng meir mat. Klimaendringane tilseier at meir av den maten må produserast i vår del av verda. Forbrukarane blir stadig meir opptekne av sunn og rein mat og rett kosthald. Ny teknologi knytt til landbruket utviklar seg i enormt tempo – frå presisjonsteknologi til framsteg innanfor bioteknologi og på ei rad andre område. Ikkje minst: Vi veit kva retning landbruket må gå i for å treffe forbrukarane sine ønske, for å auke sjølvforsyninga, for å matche betre med folkehelsepolitikken, for å kutte klimagassutslepp og for å ta vare på natur. Det er, lykkeleg nok, i nøyaktig same retning.

Til og med leiaren i Norges Bondelag sa rett ut på høyringa i næringskomiteen at det skjer ei gradvis endring i forbrukarvanane i retning meir grønt, og norsk landbruk må hengje med i den utviklinga. Kort sagt: Vi veit alt vi treng for å setje kursen mot framtidas landbruk, som er eit grønare landbruk med litt mindre kjøt og mjølk, mykje mindre bruk av importerte fôrråvarer, mykje meir grønt og korn, meir variert produksjon, meir fokus på lokal verdiskaping og større samanheng og samarbeid i heile verdikjeda for å setje bøndene i stand til å få ein større del av den samla verdiskapinga ved matproduksjon.

Det einaste vi strengt teke manglar, er politisk vilje til å syne leiarskap og peike ut kursen. Som representanten Fylkesnes sa det veldig godt frå talarstolen i stad: Det er vår jobb å peike ut desse lange linjene.

Eg skal òg seie, på vegner av Venstre, at det er mykje som er positivt i den avtalen som ligg på bordet her i dag. Det er mange ting som går i riktig retning, og som vi støttar. Den største svakheita er at fleirtalet, regjeringspartia og SV, konsekvent avviser å vere med på å utforme ein heilskapleg, ny landbrukspolitikk, å seie rett ut kva han går ut på, og å peike ut dei store linjene. Der sviktar regjeringa og Senterpartiet.

Med det tek eg opp forslaget frå Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne.

Rasmus Hansson (MDG) [15:15:33]: Miljøpartiet De Grønne stemmer mot årets jordbruksoppgjør. Noen partier mener at jordbruksoppgjøret er noe partiene på Stortinget skal stemme for uansett, men for Miljøpartiet De Grønne er det en selvfølge fritt å ta stilling til alle saker som legges fram for Stortinget – og stemme slik vi mener er mest riktig.

For ordens skyld viser jeg til hovedavtalen § 3-1 andre ledd, hvor det står:

«Jordbruksavtaler står også forøvrig tilbake for Stortingets vedtak i saken.»

Miljøpartiet De Grønne stemmer mot innstillingen fordi den og oppgjøret ikke leverer godt nok på de aller viktigste målene i jordbrukspolitikken. Det er bra at det i innstillingen er flertall for å øke tollvernet for å innføre en mer finmasket modell for tilskudd til areal og andre ting, og for å legge fram en strategi for økt selvforsyning. Det er bra at en samlet komité merker seg at proposisjonen viser til at en vesentlig økning i selvforsyningsgraden avhenger av endringer i kosthold, i retning plantevekster til mat som kan produseres i Norge. Det er nye takter fra en landbruksminister som denne våren har vært mer opptatt av å drive kulturkrig mot vegetarianere enn av å øke bøndenes inntekter.

For hvor stor blir egentlig inntektsøkningen i dette oppgjøret? Regjeringen har lagt til grunn – og Norges Bondelag har godtatt – beregningsutvalgets tall som tilsier at gjennomsnittsbonden med dette oppgjøret får en såkalt økt inntektsmulighet på 60 000–70 000 kr. Men Norsk Bonde- og Småbrukarlag bestrider beregningsgrunnlaget i den grad at de kaller det for luftpenger. Vår konklusjon er at et oppgjør med så stor usikkerhet om de økonomiske realitetene for bonden, ikke gir oss nok trygghet for økt selvforsyning, og det vil ikke gi oss trygghet for at folk vil fortsette å være bønder.

Årets jordbruksoppgjør sikrer dessverre ikke mer mat på norske ressurser. Tilrådingen i innstillingen, om å legge fram en strategi for økt selvforsyning, er vagere enn regjeringens eget vedtatte mål i Hurdalsplattformen, der det i det minste er tallfestet til 50 pst. Det er uheldig at man i dette oppgjøret faktisk har forhandlet ned det målet.

Norge trenger flere bønder, ikke større fjøs. Den mer brutale situasjonen, og kanskje mer normale internasjonale situasjonen som vi nå våkner til, må føre til en omlegging mot en landbrukspolitikk som er mer arealbasert og mindre produksjonsbasert. Det må være folk på gårdene som bruker den jorda som finnes, og folk må ha lyst til å være bønder. Det er den politikken Miljøpartiet De Grønne stemmer for i dag når vi stemmer mot oppgjøret.

Jeg tar opp forslaget til Miljøpartiet De Grønne.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [15:26:10]: Jeg har lyst til å begynne med å si gratulerer med at staten og et faglag ble enige om en jordbruksavtale.

Forrige uke var jeg i Indre Agder. En liten melkebonde fikk 30 rundballer med gras nå, mot 130 i fjor, fordi det er så tørt – 75 pst. mindre nedbør sammenlignet med mai i fjor – mens de i nord, som er i samme land, har det mye våtere og kaldere enn før, og våronna er altså ennå ikke ferdig der. Dette viser spekteret innenfor landbruket vårt.

Vær kan vi ikke gjøre så mye med, men det er en rekke punkt vi som politikere faktisk kan gjøre noe med, som også handler om forutsigbarhet for den norske bonden. Generasjoner står på trappene og vil overta. De trenger å vite at de har lønn for det arbeidet de da skal gjøre. Det er også mange unge som er usikre, fordi de skulle ønske det hadde vært lagt til rette for noen velferdsordninger, sånn at det bl.a. går an å være ung kvinne, ta imot barn og samtidig være en del av arbeidet på gården.

Det å drive landbruk i Norge er faktisk både å bygge opp beredskapen, øke norsk selvforsyning og distriktspolitikk på sitt beste. Kristelig Folkeparti tenker at en investering i landbruket er en investering i et trygt, solidarisk Norge som har levende distrikt.

Jeg syns det er oppriktig synd at faglagene ikke klarte å bli enige om et felles krav. Jeg har respekt for at det er stor avstand mellom faglagene, og at de står fritt til å stå utenfor forhandlingene, men jeg håper inderlig at alle sitter rundt forhandlingsbordet neste år, at det ikke er vi i denne salen som går inn i dette. Jeg tror vettet er ganske jevnt fordelt, og landbruket, som har skoene på, vet best hvor skoen trykker, sammen med staten.

Vi trenger å gi forutsigbarhet til norske bønder. Når vi vet at kun én av fire ungdommer vurderer å overta gården, og foreldrene lurer på om de skal råde dem til å ta over gården, har vi et ansvar i denne salen for å legge til rette for trygghet, forutsigbarhet og ikke minst sikkerhet for at om de gjør det, skal staten være med. Norge trenger både norskprodusert mat og forutsigbarhet for det norske landbruket.

Statsråd Sandra Borch [15:29:26]: Først vil jeg takke Stortinget for det som har startet som en bra debatt som også viser skillelinjene mellom partiene. Sånn skal det også være. Jeg er glad for at vi bruker denne arenaen i dag til å diskutere jordbrukspolitikk.

Det er ingen tvil om at denne regjeringen prioriterer norsk jordbruk og norsk matproduksjon veldig høyt, og mange har sagt det: Ja, nå er det alvor. Vi lever i en verden med økende matusikkerhet, klimakrise, naturkrise, energikrise, krig, inflasjon og svekket kjøpekraft. Mye har endret seg siden vi skrev Hurdalsplattformen. Mange områder trenger ressurser, men matberedskap er fundamentalt, og rammebetingelsene for matproduksjonen er usikre i den tiden vi lever i. Derfor har vi de to siste årene satt inn mye ressurser nettopp på matproduksjon, og jeg er glad for at Norges Bondelag tok ansvar for å bruke forhandlingssystemet til fordel for norske bønder når det for første gang ikke var mulig å få organisasjonene til å fremme et felles krav.

Jeg er glad for at komiteen også understreker forhandlingssystemets betydning, men det er skuffende at man ikke følger det opp i praksis. I den situasjonen vi har nå, over to år, har regjeringen gitt jordbruket muligheten til å redusere den gjennomsnittlige inntektsforskjellen til andre grupper med 100 000 kr. Noe slikt har aldri tidligere vært gjennomført i Norge, og det har vi gjort i en periode med høy kostnadsvekst, der også forholdene rundt matproduksjonen har vært ekstreme.

Det å prioritere inntektsmuligheter har vært det viktigste for regjeringen, ikke minst med tanke på matsikkerhet og selvforsyning. Avtalen prioriterer særlig norsk melkeproduksjon, og den prioriterer unge bønder og velferdsordninger. Samtidig legges det opp til størst inntektsvekst i planteproduksjon. Dette er avgjørende for å sikre nettopp rekruttering og utvikling av jordbruket i hele Norge, og særlig i Nord-Norge, hvor jordbruket er særlig sårbart.

Min viktigste jobb var å få til en kursendring i norsk landbrukspolitikk. Det mener jeg regjeringen bidrar til med de prioriteringene vi gjør for landbruket.

Vi står overfor en krevende sommer, og vi skal selvfølgelig følge opp den saken. Nå skal Stortinget snart ta ferie. Det gjør ikke den norske bonden. Nå skal den norske bonden ut og ta slåtten, vaske fjøs og høste inn. Jeg vil avslutte med å si: Takk for den innsatsen som gjøres, og takk for maten.

Tove Elise Madland (A) [15:43:09]: I Hurdalsplattforma står det tydeleg nedfelt at jordbruket er viktig og har eit viktig samfunnsoppdrag. Landbruket vårt skal sikre befolkninga nok og trygg mat produsert på norske naturressursar og bidra til arbeid, god ernæring og helse. Difor er eg veldig glad for at me kom til einigheit, og at landbruket og bøndene våre får ein inntektsauke som samtidig sikrar oss forbrukarar at det blir produsert og selt norsk mat.

I min heimkommune, Vindafjord, handlar ikkje landbruket berre om at det skal produserast mat, at jorda skal haldast i hevd eller at kulturlandskapet skal pleiast. Nei, det handlar om at det i landbruket blir skapt verdiar til kommunekassa fordi det genererer mange arbeidsplassar. Dette er pengar som då kjem fellesskapet i kommunen til gode ved at me kan skape offentlege, gode velferdsordningar. Tidlegare statsminister Brundtland sa alltid at alt heng saman med alt. Det gjer det òg i landbrukspolitikken.

Europa står i ei krise med sterkt aukande matvareprisar internasjonalt, og det er krevjande klimautfordringar. Det tilseier at det må satsast på norsk matproduksjon. At det må produserast mat, er òg dagsaktuelle tema i Nordisk råd og utvalet for eit berekraftig Norden. At nokon i Stortinget vel å stemme mot årets jordbruksoppgjer, er for meg uforståeleg.

Me må sikre landbruket og bøndene våre, me må styrkje landbruket. Det er òg viktig å sikre matsikkerheita vår ut frå eit beredskapsomsyn. Totalberedskapen peikar òg på det. Bøndene våre opplever ein utgiftsauke, som oss andre. Det er dyrtid òg innan landbruket.

Som helsepolitikar er det viktig for meg å få fram betydinga av at me produserer norsk mat som er trygg, basert på lokale ressursar, og at bruken av antibiotika i landbruket vårt er mindre enn elles i verda. Helsa til bonden, både fysisk og psykisk, er viktig. Det verkar òg inn på ei god dyrehelse. Difor er eg veldig glad for at me sikrar at bonden får gode avløysarordningar, som gjer at ein har moglegheit til ferie og kan ta fri når ein er sjuk, og når ein får barn. Slik sikrar me at komande generasjonar kan overta dei gardane me har i landet.

Kathrine Kleveland (Sp) [15:46:09]: På søndager når jeg kan være ute i hagen, ser jeg Tines melkebil kjøre på veien med trygg og fersk melk fra en av de to melkeprodusentene vi fortsatt har i bygda vår. Matproduksjon foregår alle dager, hele året, og den ferske melken må raskt på meieriet for å gi oss fløte, rømme, melk og yoghurt i butikken.

Ethvert land har både rett og plikt til egen matproduksjon. Derfor er norsk matproduksjon en viktig del av innholdet i totalberedskapskommisjonens rapport.

Reale jordbruksoppgjør er beredskap. Vi må gi matprodusentene tilbake troen. Derfor ga vi mer i jordbruksoppgjøret i fjor enn de ti foregående årene til sammen. Med Senterpartiet i regjering har vi startet arbeidet med tetting av inntektsgapet for bøndene. Mye av det rekordstore oppgjøret i fjor var begrunnet i kostnadsvekst på nødvendige innsatsvarer. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde vært uten. Reelt sett er årets oppgjør enda bedre. Jeg er glad det blir flertall for jordbruksoppgjøret. Høyre, derimot, kutter 1,2 mrd. kr i sitt forslag. De vil heller ikke stemme subsidiært for den framforhandlede avtalen.

Neste tirsdag skal vestfoldbenken besøke Klavenes Gård & Gartneri, som produserer Crispisalat/Vestfoldsalat. Jeg er glad for opprinnelsesmerking, som gjør at jeg kan se når jeg spiser salat dyrket i Vestfold. Ja, for Senterparti-politikere er også glad i salat. De fleste av oss vet også at kostholdsrådene sier at vi må spise enda mer frukt og grønt.

Nordmenn har høy tillit til kostholdsrådene. Jeg er blitt bekymret for tilliten til de kommende kostholdsrådene, med det store søkelyset på bærekraft. Dette har skapt debatt i flere nordiske land. To norske og flere nordiske forskere trakk seg fra utarbeidelsen av bærekraftdelen i de nordiske rådene. De nye rådene ser ut til å foreslå markert lavere kjøttforbruk og begrunner også det med bærekraft. Men er bærekraftig matproduksjon i Norge lik som i Danmark? Er det ikke klimasmart å produsere kjøtt av gress i Utkant-Norge? Jeg forventer at vi får norske kostholdsråd, der selvforsyning og sunn og variert norsk mat vektlegges høyt.

Maren Grøthe (Sp) [15:49:12]: Jordbruksoppgjøret handler om mer enn bare bønder. Det handler om å sikre norsk matproduksjon basert på norske ressurser, det handler om beredskap, om kulturlandskap, om god klimapolitikk, og det handler om å skape levende lokalsamfunn i hele landet. Det betyr noe i en krisesituasjon at vi produserer mest mulig av maten vår selv. Det har en stor verdi at det Norge vi er så glad i, består av åpne, nedbeitede landskap i stedet for bare kratt, og det betyr noe for verdiskapingen at ringvirkningene av landbruket skaper arbeidsplasser i hele landet. Nettopp derfor er det viktig å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Jeg er glad for at staten har blitt enig med Bondelaget om en jordbruksavtale, og for at den får flertall i Stortinget i dag.

Årets jordbruksoppgjør bidrar til en inntektsvekst på 110 000 kr per årsverk. På to år er inntektsgapet til andre grupper redusert med 100 000 kr. Budsjettmidlene til landbruket på statsbudsjettet er økt med 54 pst. siden vi kom i regjering. Det er bra, og det er nødvendig. Men så er ikke jobben ferdig ennå. Vi vet at behovet er stort over hele landet, og at mange teller på knappene. Derfor skal vi legge fram en opptrappingsplan, og vi skal fortsette denne kursendringen i norsk landbrukspolitikk.

Og la det ikke være noe tvil om at dette er en kursendring. Eksempler på det ser vi tydelig her i salen i dag, når Høyre og Fremskrittspartiet vil kutte 1,2 mrd. kr i årets jordbruksavtale, i tillegg til at Fremskrittspartiet vil fjerne målprisøkningene. Jeg synes det er synd at Høyre og Fremskrittspartiet nok en gang understreker at de ikke ser verdien av norsk matproduksjon, og at de faktisk ikke ønsker å øke inntektene til bøndene. For vedtakene vi gjør i dag, handler om å sikre en framtidstro, og at norsk landbruk skal være en næring man kan både leve av og leve i. Det er avgjørende for at også min generasjon skal kunne ete norsk mat i framtiden.

Rune Støstad (A) [15:51:51]: Ny regjering har gitt ny optimisme i jordbruket. Forrige uke besøkte jeg vakre Vestvågøy i Lofoten, en av de største jordbrukskommunene i Nord-Norge. Her møtte jeg bonde – og Arbeiderpartiets ordførerkandidat – Elisabeth Holand. Årets jordbruksoppgjør er godt nytt for hennes familie på seks. Oppgjøret gir dem 600 000 kr mer i året, eller en økt timelønn på vel 90 kr. Samtidig er det ny giv og sterkere vilje til å satse på landbruket. Bare i Holands nærmiljø var det fire til fem ungdommer som allerede hadde bestemt seg for å ta over gardsdriften. Norske matprodusenter føler seg verdsatt, i motsetning til under forrige regjering.

I Arbeiderpartiet ønsker vi at by og land skal gå hand i hand. Derfor prioriterer dagens regjering norsk matproduksjon høyt. Det sikrer bosetting og levende lokalsamfunn over hele landet. Større produksjon av norsk mat basert på våre egne ressurser er også viktig for beredskap og matsikkerhet i hele landet, og skal vi bli mer selvforsynte, må vi fortsette arbeidet med å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre yrkesgrupper.

God jordbrukspolitikk er viktig for den enkelte gardbruker, men også for arbeidsplasser i tilknytning til jordbruket. Bare i næringsmiddelindustrien er det om lag 40 000 sysselsatte som foredler varer fra den norske bonden. Dette er viktige bedrifter, og de finnes i både by og bygd. Tine Meieriet på Kalbakken her i Oslo har 1 000 ansatte. I Gudbrandsdalen har Tine over 360 arbeidsplasser. Både i Oslo og i Gudbrandsdalen er dette viktige hjørnesteinsbedrifter for lokalsamfunnene.

Landbruket er en bærebjelke mange steder i landet. Derfor fører denne regjeringen en god og offensiv jordbrukspolitikk tilpasset landet vi bor i, og ressursene vi har – i årets oppgjør med en ekstra satsing på mjølk, utmarksbeite, unge gardbrukere, velferdsordninger, grøntnæringen og klima- og miljøtiltak. Alternativet er å gjøre som Høyre: å kutte 1,2 mrd. kr i budsjettstøtte fordi partiet mener at inntektene går for mye opp. Det betyr noe hvem som styrer Norge – for jordbruket, for norsk matproduksjon, og for at folk kan leve gode og trygge liv i hele landet.

Så prater vi også mye om været. Det får vi ikke gjort så mye med, men det må være lov til å håpe på litt mer regn i Sør-Norge i tiden som kommer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:54:51]: Hva er forhandlingsinstituttet for jordbruket? Jo, grunnlaget er hovedavtalen av 1. september 1950 mellom jordbrukets faglag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag, og staten, med senere tillegg og protokoller. Resultatet av forhandlingene er å anse som forberedelse til bevilgningsvedtak, som etter Grunnloven bare kan gjøres av Stortinget. Det er svært viktig at forhandlingene skal skje ut fra stortingsflertallets vilje, slik den er framkommet i vedtak og flertallsmerknader ved stortingsbehandlinger før jordbruksforhandlingene.

Årets jordbruksoppgjør er spesielt. Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag kom ikke fram til felles krav, og staten inngikk avtale med Norges Bondelag. Hva er den grunnleggende årsaken til denne alvorlige situasjonen? Det er etter min vurdering et opplagt svar. Det er uklart for Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag hva som er den reelle viljen til flertallet på Stortinget, til og med i overordnete spørsmål. Det kan ikke fortsette sånn. Hvordan skal unge familier investere for framtida? Skal de investere i økt planteproduksjon på gården sin? Hva er framtidas bærekraftige driftsmåter når priser på lån og innkjøpt energi øker?

Faglagene tolket stortingsflertallets vilje forskjellig. Norsk Bonde- og Småbrukarlag trodde på uttalelser fra regjeringspartienes ledere angående forpliktende, konkret forbedring av sjølforsyningen, la fram krav og endog virkemidler i henhold til det. Norges Bondelag forsto at uttalelsene ikke var sånn å forstå: ingen kursendring angående sjølforsyning og selve samfunnsoppdraget for jordbruket – matvareberedskap.

Dette er meget alvorlig for hele forhandlingsinstituttet. Derfor er det stort behov for ærlig og åpen debatt – å kalle en spade for en spade – om hva som er jordbrukspolitikken framover. Er det Stortingets vilje at en skal redusere importen av soya og korn til Norges husdyrproduksjon, og så erstatte den importen med økt norsk planteproduksjon, altså bygge vårt jordbruk på plogkjøl istedenfor skipskjøl? Kornneket, som tidligere var merket til Norges Bondelag, var symbolet på denne politikken og samling om felles sak – kornsaken. Dette er grunnleggende å forstå for å kunne prioritere virkemidler, prioritere penger og prioritere de driftsmåter som skal bli mer lønnsomme.

Vi må også huske at det er overimport av utenlandskproduserte planter som gir overproduksjon og tilhørende markedsprisfall på jordbruksråvarer. Denne overimporten må reduseres og erstattes av økt norsk planteproduksjon. Uten at Stortinget tar stilling til et slikt grunnleggende forhold, vil ikke Norge få en solid, forutsigbar jordbrukspolitikk for ungdom som vil drive gård inn i framtida. Dagens innstilling fra næringskomiteens flertall avklarer dessverre ikke dette. Det trengs debatt. Det trengs en stor debatt. Det trengs en ærlig debatt framover.

Hans Gunnar Holand (Sp) [15:58:06]: Forståelse er grunnleggende. Stortinget debatterer nå en framforhandlet jordbruksavtale. Jordbruksforhandlingene bygger på hovedavtalen for jordbruket av 1950. Dette er en unik og tjenlig ordning for vårt land. Hovedfokus for årets jordbruksforhandlinger har naturlig nok vært betydelig bedre inntjening og derav tetting av inntektsgap. Jordbruksforhandlingene inneholder likevel så mye mer, og det er alltid interessant å lese formålsparagrafer. § 1-1, formålet med avtaleverket for jordbruket, sier:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.»

Det er nettopp dette. Jordbruksforhandlingene har vært et egnet verktøy til å ivareta det som har vært Stortingets felles mål gjennom årtier.

Dagens regjering har signalisert sine ambisjoner for norsk landbruk inn i framtiden. Faglagene har vært tydelig på sine forventninger til staten. Gjennom reelle, tøffe forhandlinger har partene kommet fram til en avtale som ikke sikrer, men bedrer muligheten for å redusere inntektsforskjellen i forhold til andre grupper.

Årets avtale er et godt skritt på veien til å nærme seg målene som regjeringen har satt seg for hvordan landbruket skal oppnå viktige resultater i en usikker og omskiftelig tid. Årets jordbruksavtale imøtekommer mange av næringens egne prioriteringer. Med en ramme på 4,15 mrd. kr er den med på å redusere inntektsgapet. Den gir en styrking av melkeøkonomien gjennom økning av tilskudd og målpris samt noen tiltak for å begrense kostnadene til leie av melkekvoter. Det ligger inne en satsing på Nord-Norge for å møte den særskilt negative utviklingen i landsdelen. Velferdsordningene er styrket, noe som er viktig både for dagens aktører innenfor næringen og for å styrke rekrutteringen. For å kunne øke selvforsyningsgraden er vi avhengig av å fortsette hovedlinjene i kanaliseringspolitikken, slik at det dyrkes gras i områder hvor dette er eneste mulighet, og at korn og andre vekster dyrkes der det er best mulig.

Avtalen inneholder en rekke tiltak for å styrke klima og bærekraft. Økt beitetilskudd, styrking av regionale miljøprogram, videreutvikling av landbrukets klimakalkulator, styrking av vannmiljøtiltak i Oslofjorden, styrking av Bionova, utvikling og utprøving av metanhemmere gjennom prosjekt og økt grøftetilskudd – alt dette viser betydningen av å ha en regjering og en minister som leverer.

Jeg er av den oppfatning at landbruket, samfunnet for øvrig og framtidige regjeringer er best tjent med at de fleste partier støtter opp om innarbeidede prinsipper og stemmer for en framforhandlet jordbruksavtale.

Ole André Myhrvold (Sp) [16:01:17]: Etter å ha hørt debatten kan det høres ut som landbruket er den største klimasinken i norsk næringsliv. Sannheten er tvert imot at landbruket er den eneste næringen som har inngått en klimaavtale med staten, med et mål om å kutte 5 millioner tonn utslipp innen 2030. Årets jordbruksavtale tar det på alvor. Det er enighet om å avsette 9,3 mrd. kr til ordninger med klima- og miljøeffekt i 2024. Gjennom denne regjeringens to jordbruksoppgjør har ordninger med klima- og miljøeffekt fått en økning på over 40 pst. Det er historisk. Som representanten Holand nevnte, ligger det i det opprettelsen av Bionova, et verdiskapingsprogram for fornybar teknologi og teknologiutvikling i landbruket, utprøving av metanhemmere i fôr tilpasset norske forhold, utvikling av klimakalkulator, klimasmart landbruk, økning i det regionale miljøtilskuddet for spredning av husdyrgjødsel, økning av dreneringstilskuddet, satsing på Oslofjorden, kulturlandskap og artsmangfold, satsing på beite, utmark og innmark, m.m.

De som står her og etterlyser en kursendring, ser ikke skogen for bare trær. Det ser ut som de først og fremst ønsker å bytte ut den norske kua med utenlandsk, importert mat. Vi har foretatt en kursendring som tar inn over seg norske klimatiske realiteter og det norske ressursgrunnlaget. Landbruket er en politisk næring. Det er krevende å drive matproduksjon i dette landet. Dessverre ser det ut som noen velger å se bort fra det. Høyre, som i forrige periode sågar hadde et eget landbrukspolitisk nettverk, virker ikke som de har hørt eller lært noe på de mange gårdsbesøkene de var på land og strand rundt, når de i år velger å stemme mot en framforhandlet avtale.

Representantene i det såkalte landbruksnettverket fikk nok mangt et godt måltid servert da de var på sine mange besøk, men det er ikke noe som heter en gratis lunsj, heller ikke i denne saken. Regningen kommer, men Høyre viser i dette landbruksoppgjøret at de ikke vil være med og ta den. I stedet velger Høyre å kutte 1,2 mrd. kr uten å si noe om hvilken del av måltidet de ikke vil betale for – om vi skal holde oss til lunsjmetaforen. De sier ingen ting om hvor eller hvordan det skal kuttes, og i høst foreslo partiet via statsbudsjettet også å innføre en avgift på emballasje og CO₂-avgift for landbruket.

Resultatet er altså at Høyre går inn for lavere inntektsvekst og høyere kostnadsvekst for norske matprodusenter og sender regningen videre til norske forbrukere. Representantene fra partiet påpeker stadig at økende matpriser skyldes den norske landbrukspolitikken. Jeg kaller det uredelig, for det er partiet selv som står for økninger av avgifter til matproduksjon. Faktum er at den norske landbrukspolitiske modellen har bidratt til å holde den norske prisveksten på mat lav i forhold til sammenlignede land og i forhold til sammenlignbare importvarer.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [16:04:32]: Då Senterpartiet kom inn i regjering for snart to år sidan, såg det mørkt ut i norsk landbruk. Det hadde vore åtte år med rovdrift, null satsing og inga styrking av området. Det heile resulterte i eit bondeopprør som blei støtta over det ganske land. Bøndene heime i Rogaland fekk det tøffare og tøffare. Denne regjeringa derimot vil både styrkje og satse på landbruket. Det er Hurdalsplattforma og regjeringserklæringa tydelege eksempel på.

Totalberedskapskommisjonen la fram arbeidet sitt denne månaden. Senterpartiet har i mange år bedt om å få ein gjennomgang av den totale beredskapen, men ikkje fått gehør før me måtte ordne det sjølve i regjering. Kommisjonen har vigt eit heilt kapittel til matforsyning og startar med å slå fast:

«Å ha tilgang til nok mat, trygg mat og næringsrik mat er avgjørende for at hver og en av oss skal kunne leve et aktivt og sunt liv.»

Vidare seier kommisjonen at dei viktigaste føresetnadene for norsk matsikkerheit m.a. er kontinuerleg produksjon av mat innanlands og varetaking av produksjonsgrunnlaget. Matproduksjon er viktig beredskap. Me har gode føresetnader for å sikre eiga befolkning nok mat i det daglege, men òg i krise og krig. Det representerer i tillegg ein beredskap ved at det bur folk i heile landet.

Etter mange år i feil retning er me på rett veg. Men det er framleis langt igjen til målet. Noko av det som bekymrar meg, er tilbakemeldingane eg får frå bønder i Rogaland om usikkerheit knytt til kven som styrer regjeringa. Dei seier at viss Erna Solberg og Høgre får tilbake regjeringsmakta, er det det same kva Senterpartiet gjer for landbruket. Det kjem til å bli reversert, seier dei. Førre gong Erna Solberg var statsminister, resulterte det i eit bondeopprør med støtte over det ganske land. Høgre er verkeleg ikkje på lag med befolkninga i dette.

Bønder fortener framtidstru. Når beredskapsperspektivet er så tydeleg, er det veldig spesielt at me har parti i denne salen som anten vil kutte i jordbruksoppgjeret og/eller stemme heilt imot. Alle treng mat. Ein lågare inntektsvekst og høgare kostnadsvekst er ikkje på nokon som helst måte med på å tryggje norsk matproduksjon eller bidra til inntektsmoglegheiter til bøndene eller auka sjølvforsyning, trass i at det er det me treng i desse usikre tidene.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:07:11]: Norsk matproduksjon er et gode for deg og meg som innbyggere. Det handler om sikkerhet, ernæring og utvikling av hele Norge. Bønder og matproduksjon gir store ringvirkninger i lokalsamfunnene, og det produseres mat i verdensklasse med tanke på både kvalitet, dyrevelferd og næringsverdi.

Å sikre norsk matproduksjon videre handler om å erkjenne hvilket ressursgrunnlag vi har i Norge. Vi må kunne nyttiggjøre oss små og store åkerlapper i både flatt og bratt terreng. Vi må omstille produksjonen i tråd med endret klima og endret forbruk. Å tenke helhet og livsløp er naturlig for en bonde som produserer mat og forvalter jord i et generasjonsperspektiv. Man skal gi fra seg gården i minst like god stand som man overtok den, for å sikre at det er muligheter også for kommende generasjoner.

Nettopp dette utgangspunktet gjør at vi tar avstand fra politikken Høyre og Fremskrittspartiet førte i regjering, og nå fører i opposisjon. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke de økonomiske overføringene til landbruket som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ønsker. Høyre og Fremskrittspartiet tok ikke innover seg den påkjenningen angrep fra rovvilt eller usikkerhet knyttet til økonomien er for gårdbrukere. Dette har gitt bønder problemer med å sove og problemer med å betale regninger.

Regjeringen har mye godt arbeid i gang. Arbeidet med tetting av inntektsgapet, et nytt beregningsgrunnlag og en opptrappingsplan for å bedre økonomien er banebrytende. Det er krevende, og det er nødvendig. Forventningene er store.

Å øke selvforsyningsgraden er også helt avgjørende i den urolige tiden vi lever i. Økt tilskudd til setring, utmark og beiting er viktig. Folk som driver i utmarken, utnytter beiteressurser som ellers kun hadde blitt brutt ned og sluppet ut CO₂. Beiting bidrar til å holde kulturlandskapet oppe og gir inntak av urter, som igjen gir bedre melk og kjøtt. Støling og setring er en kulturbærer, og man har søkt om å få det inn på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg kom nå i 2023 rapporten Forslag til satsing for fortsatt seterdrift, som gir en god pekepinn på behovet videre.

Norsk Landbruksrådgiving eies av bøndene og står i en krevende omorganisering. Jeg merker meg at organisasjonene og bøndene som er eiere i NLR Innlandet, ikke ønsker en fusjon.

Til slutt vil jeg gi honnør for arbeidet med Nasjonalt senter for fjellandbruk. Økt samordning av godt arbeid i hele landet knyttet til ressurser i fjellet, klimaendringer og utvikling av nye planter som gir økt matproduksjon, er uhyre verdifullt. Landbruks- og matministeren åpnet senteret på tirsdag. Det var en stor dag.

Jeg kan ikke skjønne hvordan bønder kan stemme på Høyre, med de kuttene de går inn for.

Solveig Vitanza (A) [16:10:28]: Jordbruket er en viktig næring for Norge. Det løser et av de viktigste samfunnsoppdragene vi har: å sikre Norges befolkning nok og trygg mat. For å sikre landbruk i hele landet og bidra til å øke verdiskapingen samtidig som vi reduserer klimaavtrykket, må vi også sørge for at bøndene er sikret en lønnsomhet.

Jeg og Arbeiderpartiet er opptatt av at dette skal være en næring der jordbrukere skal våge å investere i en drift som er grønn, innovativ og med fokus på dyrevelferd. Det skal være mulig for unge å gå inn og ta over gårdsdrift som en trygg investering for framtiden. Akkurat det med rekruttering av unge i jordbruket har vært en kjernesak for oss. På lik linje med andre i arbeidslivet må vi legge til rette for et sikkerhetsnett i form av velferdsordninger. Jeg er derfor glad for at jordbruksoppgjøret har lagt sterk vekt på å gi norske bønder økonomisk sikkerhet ved sykdom og skade og økt tilskudd til avløsning, slik at de også kan ha mulighet til å ha fritid og ferie med familien, og ikke minst kunne planlegge for fødsel og svangerskap. Det skal i tillegg opprettes en partssammensatt arbeidsgruppe som skal gjennomgå tilskuddsordningene for avløsning ved sykdom, fødsler o.l.

Jordbruket skal være en framtidsrettet næring. Derfor er det viktig å satse på rekruttering, innovasjon og ikke minst gode klimatiltak. Jeg legger merke til at bl.a. Venstre og Høyre kritiserer regjeringens ambisjoner rundt miljømål, til tross for at vi gjennom de to siste jordbruksoppgjørene har økt ordningene for klima- og miljøeffekt med over 2,7 mrd. kr, dvs. en økning på over 40 pst. Det tar dessverre tid å snu skuta etter forrige regjering, som fokuserte lite på dette.

Som østfolding må jeg også si at jeg er glad for at det har blitt vektlagt å følge opp den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden. Det har kommet en betydelig styrking av tilskuddsmidler for å stimulere til avrenningsreduserende tiltak, og det er enighet om å igangsette arbeidet med en helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen i jordbruket.

Til slutt vil jeg oppfordre alle politiske partier til å legge det politiske spillet til side. La oss gå inn i sommeren med en god avtale for et framtidsrettet norsk jordbruk. La oss slutte opp om norsk matproduksjon i en tid da dette er viktigere enn noen gang.

Margret Hagerup (H) [16:13:15]: Norsk landbruk er viktig, og Høyres forslag til jordbruksoppgjør gir bøndene en inntektsutvikling på 16 pst., samtidig som Høyre prioriterer en økt satsing på teknologi, klima, grønn sektor og støtte til unge bønder og bønder som må omstille seg til løsdrift. Et godt grep for å øke selvforsyningen, som vi snakker mye om, er å produsere mer grønnsaker. Der har vi gode forutsetninger.

Landbruket er i stadig omstilling, og framtidens landbruk må ha flere bein å stå på. På Torvholen Gård på Jæren har man etablert samarbeid med flere kommuner om et demenstilbud på siden av den ordinære produksjonen. Her er det turer i nærområdet, kontakt med dyr, gode måltider og sang, noe som gir en god og verdig demensomsorg. Statsforvalteren i Rogaland jobber aktivt for å hjelpe landbruket med å mobilisere nye næringer for å sikre et mer bærekraftig landbruk.

Vi må løfte matpolitikken og se på alle ringvirkningene og fortrinnene den gir oss. Vi har f.eks. en ren matproduksjon. Det betyr noe i en verden hvor altfor mange får i seg for mye antibiotika. Mens vi får stadig bedre medisiner mot kreft, kan utfordringen i framtiden være at antibiotikaresistens vil gjøre at kreftpasienter overlever kreften, men at de dør av en enkel infeksjon i etterkant.

Norskprodusert mat er i verdenstoppen når det gjelder mattrygghet. Skal vi kunne utnytte fordelene ved den rene maten som produseres, må vi også vite hvor maten kommer fra. Det kan styrke verdiskapingen i den norske kjøttproduksjonen. Jeg har utfordret helseministeren på at Norge må koble seg på det arbeidet som nå skjer i EU, med tanke på opprinnelsesmerking av bearbeidet kjøtt, som eksempelvis spekeskinke og pølse. I dag er det ikke noe krav om å merke kjøttet med opprinnelsesland, noe som villeder forbrukerne.

Dette handler om å bygge den sterke merkevaren som Norge er, for vi har produkter som er ettertraktede. På restaurant i London kan en få geitost fra Jæren, og flatbrød fra Toten reiser sammen med laksen til Singapore. De siste årene har både sideren, ølet og akevitten fått en aldri så liten renessanse, og mer og mer produseres og baseres på norske råvarer. Norsk mat- og drikkekultur er definitivt «hot». Norske kokker løfter norske råvarer opp og fram, og restaurantene våre skinner med stjerner i Michelinguiden. Bocuse d'Or har lenge befestet vår rolle på det internasjonale matkartet – alt dette takket være driftige bønder og produsenter og et tett samarbeid om felles kjærlighet for maten som produseres.

Norsk landbruk kommer til å være viktig for oss også i framtiden, men da må vi se framover, og vi må forandre for å bevare. Den jobben gjør norske bønder hver dag. Da må vi sørge for at vi sikrer gode rammevilkår, samtidig som vi åpner for mulighetene. «Fra jord og fjord til bord» sikrer en bærekraftig norsk matproduksjon.

Olve Grotle (H) [16:16:16]: Stortinget har sett seg fire overordna mål for norsk landbruks- og matpolitikk: mattryggleik, landbruk over heile landet, auka verdiskaping og eit berekraftig landbruk med lågare utslepp. Dette er alle viktige og sentrale nasjonale tema som naturleg nok gjev grobotn for svært mange ulike spørsmål, ordskifte og svar.

Eg vil gjerne understreke at den viktigaste oppgåva til jordbruket er å produsere mat, og norsk jordbruk og matindustri skal produsere varer som norske forbrukarar etterspør. Det vil seie både nok mat og produksjon av trygg mat, basert på god plante- og dyrehelse. Forbrukarane skal òg bli tilbodne eit godt utval og eit breitt spekter av produkt i ulike priskategoriar. Av omsyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetjing og klima er det vidare viktig at norsk jordbruk produserer det fôret og dei matvarene som det ligg til rette for å produsere i Noreg, og i eit omfang som kan dekkje både innanlandsk etterspørsel og eksport.

Det er viktig å ta vare på norsk landbruk, sikre forsyningstryggleiken og leggje til rette for at bøndene kan auke sine inntekter sjølv om det ikkje er gjeve at alle marknadsreguleringane som finst i dag, er nødvendige for å vareta desse måla. Det er òg viktig at norsk landbruk i større grad greier å tilpasse seg endra forbruksvanar og endra marknadsforhold i framtida, og i større grad blir ei næring som leverer det forbrukarane etterspør, og som samtidig tek inn over seg ein stadig meir krevjande internasjonal marknad.

Her vil eg nemne at Solberg-regjeringa la godt til rette for å auke norsk produksjon av korn, frukt og grønsaker. Dette er produkt med eit stort marknadspotensial, samtidig som auka norsk produksjon vil bidra til auka sjølvforsyning. Høgre meiner difor at produksjon av korn, frukt og grønsaker òg må styrkjast framover.

Eksempel som dette og andre omstillingar som landbruket og næringslivet elles heile tida må vere innstilte på å gjere, er ein føresetnad for berekraftig og auka norsk matproduksjon og for at det framleis skal vere eit jordbruk over heile landet, noko det er brei politisk semje om at vi skal ha.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:18:45]: Det er få som har takket komiteen for behandlingen av denne saken. Det skal heller ikke jeg gjøre, for saksgangen i komiteen har vært utfordrende. Med den tidsplanen som ble lagt, hadde næringskomiteen faktisk færre dager på seg til å behandle jordbruksoppgjøret enn det regjeringen brukte på å sende det til Stortinget etter at avtalen var inngått med Norges Bondelag. Det viste seg at tidsplanen ble i korteste laget også for regjeringspartiene, som ikke evnet å overholde fristene de selv la opp til.

Det er litt overraskende at forhandlingene, som trakk ut godt over tidsfristene, ga så magert utfall til SV, som på forhånd hadde slått på stortrommen. To av forslagene hadde fått flertall i komiteen uansett, og det tredje forslaget, om å endre fra kronetoll til prosenttoll, vil i stor grad bare øke forbrukernes matvarepriser.

Jeg må si meg enig med Lundteigen: Det er bedre med plogkjørt framfor skipsført, og at man skal bidra til økt norsk grasproduksjon og økt norsk kornproduksjon. Jeg er veldig enig med Lundteigen i at dagens flertall ikke avklarer dette, men mindretallet foreslår mange grep som ville imøtekomme det Lundteigen påpeker. Så jeg vil oppfordre ham til å se litt på de mindretallsforslagene som foreligger i saken.

Forhandlingsinstituttet har i stor grad utspilt sin rolle. I en bok står det at alt har sin tid under solen. Forhandlingsinstituttet har nok tjent norsk landbruk godt, men det er kanskje utgått på dato. Da bør man benytte anledningen med Grytten-utvalget til å se på nye løsninger for hvordan man skal utforme en landbrukspolitikk for framtiden, ikke for fortiden, slik som Senterpartiet holder på med.

Et strengere tollregime vil øke dagligvareprisene ytterligere. Vi har dyrtid – vi har høye strømpriser, høye drivstoffpriser og høye matvarepriser. Det eneste som har gått ned under denne regjeringen, er vel aksjeverdiene og kronekursen. Man sliter med å få vekslet norske sedler i utlandet, på lik linje med zimbabwisk dollar eller venezuelansk bolívar. Men dyrtid er jo en effekt av den politikken som føres.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [16:22:08]: Som jeg sa i replikkordskiftet, er butikk også politikk, slik NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har sagt. Poenget med å fortelle dette er at «beredskap» – nå gjelder det særlig for Høyres representanter å spisse ørene – er et annet ord for forsikring, bare at beredskap forhåpentligvis skal gjelde for fellesskapet, for hele landet vårt og alle innbyggerne samtidig.

Representanten Westgaard-Halle lurte på om jeg var en spåmann, ettersom jeg påpekte at det var klokt å bygge opp beredskapen og dermed tegne denne forsikringen i forrige stortingsperiode. Svaret på det er nei, jeg er ingen spåmann, men grunnen til at man tegner en forsikring, som jeg nevnte i replikkordskiftet, er at man ikke vet når huset eventuelt begynner å brenne, eller når man krasjer med bil. Så her misforsto Westgaard-Halle fundamentalt, og det virker som om Høyre fortsatt vakler i forståelsen av at beredskap er en forsikring.

Representanten Grotle brukte riktignok ordet «beredskap» i sitt innlegg. Det er mulig det brukes mer som et fyndord enn at det har et reelt innhold, for i forrige stortingsperiode debatterte vi dette på en grunnleggende måte med Høyre. Da var Høyres landbrukspolitiske talsperson med i Dagsnytt 18. Spørsmålet fra debattlederen var: Hva skjer hvis handelen til Norge blir brutt? Svaret var rimelig bastant, og jeg siterer: Da må vi selvfølgelig klare oss på mindre energi.

Dette er ikke noe jeg finner på. Man kan gå inn på Dagsnytt 18-sendingen fra den 18. juni 2020 og høre dette.

Jeg lurer på om Høyre kan gå opp på denne talerstolen og bekrefte om den politikken står ved lag. Nå har vi jo sett et praktisk eksempel på hva som skjer hvis folk blir urolige for at det blir mindre energi. Da er det ikke energi gjennom munnen jeg snakker om, men mindre energi fordi Putin har stengt energitilførselen til Europa. Det er akkurat det samme med mat som det er med strøm – det blir uro i samfunnet. Det er det som er det fundamentale, og som Westgaard-Halle sannsynligvis fortsatt ikke har forstått. Hun ville i hvert fall ikke lytte til dette innlegget.

Hun bør gå opp på talerstolen og si ja eller nei på dette: Forstår Høyre at beredskap er en forsikring, og forstår man at det er fordi vi skal ta ned risiko at vi må tegne den forsikringspremien? Når Høyre forsikrer yachtene sine, hyttene sine og bilene sine, tegner de forsikringspremier «en masse», men hvis det er for fellesskapet, sitter de pengene veldig langt inne. Det er det ved har sett oss lei på, og det var derfor vi trengte en ny regjering og en ny kurs for norsk jordbruk.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [16:25:20]: Jeg vil starte med å takke regjeringen, ansvarlig statsråd og spesielt Norges Bondelag, som tok ansvar for å framforhandle årets avtale for norsk jordbruk.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering viste med all tydelighet at vi prioriterer nasjonal matberedskap og norsk matproduksjon. Denne enigheten mellom jordbruket og staten vil bidra til å trygge matproduksjonen over hele landet og øke selvforsyningen.

Det er klokt å øke potensialet for matproduksjon på egne råvarer til et maksimum, sa leder av totalberedskapskommisjonen, Harald Sunde, som nylig la fram sin rapport. Ja, det er klokt, for vår matberedskap er grunnleggende for vår sikkerhet og velferd når vi er i en tid da rammebetingelsene for matproduksjon er uvanlig usikre. Det er krig i Europas kornkammer. Frankrike og deler av England og Portugal opplevde i fjor den tørreste julimåned som noen gang er registrert. Det er tørt i store deler av Sør-Norge, og hvis det ikke kommer regn snart, vil det kunne gi tørkeskader og dårlige avlinger bare fem år etter forrige gang matprodusenter i Sør-Norge opplevde store tap på sine avlinger på grunn av tørke.

Jeg er glad for at statsråden følger godt med på hvordan dette utvikler seg, for det tærer på våre matprodusenter å stå i en sånn usikkerhet.

Høyre og Fremskrittspartiet vil redusere den inngåtte avtalen med 1,2 mrd. kr. Jeg er ikke overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet vil gi mindre inntekter til matprodusentene våre. Det er et betydelig etterslep og en stor usikkerhet i næringen etter åtte år med Erna Solberg som regjeringssjef, så her fortsetter Fremskrittspartiet og Høyre som før, men hvor er beredskapsansvaret overfor den norske befolkningen? Hvor skal Høyre og Fremskrittspartiet skaffe mat i framtiden om vi ikke sørger for mest mulig produksjon til vår egen befolkning? De svikter den norske matsikkerheten.

Hvordan en ønsker at norsk landbruk skal utvikles, er politikk. Det er et taktskifte for landbruket, og selv om vi har en vei å gå før vi er i mål, er vi på vei. Bondelagets leder sa på Bondetinget, som foregår i disse dager, at vi må tilbake til 1970-tallet for å finne jordbruksoppgjør som er noe i nærheten av det vi har fått til de siste to årene. Med Hurdalsplattformen i bunnen, årets jordbruksoppgjør og ikke minst det videre arbeid med både tetting av inntektsgap og målet om selvforsyning viser Senterpartiet og Arbeiderpartiet at vi prioriterer norsk jordbruk og norsk matproduksjon.

Per Olav Tyldum (Sp) [16:28:10]: Det er litt underlig å følge debatten her i dag. Vi ser en tydelig høyreside som er i sterk konkurranse med ytterste venstre om å riste på hodet over regjeringspartiene og SVs forslag om å støtte opp under bondens bidrag, med mål om å sikre norsk matsikkerhet og trygghet. Fremskrittspartiet refser sin tidligere regjeringspartner Høyre for å velsigne dyrere mat. Rødt etterlyser en vilje til å sikre at vi har en matproduksjon og en matberedskap i Norge, samtidig som de stemmer imot en framforhandlet avtale som nettopp ivaretar matsikkerhet, trygghet og beredskap.

Høyre og Fremskrittspartiet vil redusere budsjettmidlene kraftig og la markedet råde fullt og helt, men uten at matvareprisene skal røres. Partiene vil demonstrativt stemme nei til jordbruksavtalen. Det er en situasjon som både næringen og den norske forbrukeren bør merke seg. Nå er ikke Høyre i salen, men det er jo naturlig og rett og rimelig at Høyre kan fortelle næringen hva som skal kuttes, siden deres forslag innebærer en reduksjon på 1,2 mrd. kr sammenliknet med den inngåtte avtalen.

Høyre har også et ønske om å innføre en CO₂-avgift på ca. 460 mill. kr, og en drikkekartongavgift på 500 mill. kr. Det betyr et samlet nedtrekk på omkring 2,2 mrd. kr, som næringen må bære. Vi har tydeligvis en ulik virkelighetsoppfatning. Høyre vil altså gå inn for lavere inntekter og høyere kostnader og avgifter for den norske bonden. Høyre vil vel egentlig vrake forhandlingsinstituttet.

Jeg er glad for at avtalen gir den motsatte betydningen av det Høyre foreslår. Kostnadsveksten kompenseres i stor grad av budsjettmidler, som igjen holder økningen i matvareprisene nede.

Avtalen dreier kursen i en mer klima- og miljøvennlig retning. Det legges til grunn 9,3 mrd. kr på målrettede ordninger med klima- og miljøeffekt. Ordningene bidrar også til å redusere utslippene per produserte enhet og dermed også klima- og miljøbelastningen fra jordbruket. Oppfølging av klimaavtalen mellom staten og jordbruket prioriteres.

La meg få lov til å avslutte mitt innlegg med å takke SV for å ta ansvar, og ikke minst takke Kristelig Folkeparti, som tidlig flagget et tydelig forsvar av forhandlingsinstituttet.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [16:31:07]: Jeg skal begynne med å vise til den etter hvert ganske kjente og omtalte rapporten fra totalberedskapskommisjonen, som bl.a. tar for seg matvaresikkerheten i Norge. Kommisjonen slår fast at Norge bør styrke matberedskapen ved å produsere mer selv. Kommisjonen sier videre:

«De viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget (…).»

Man slår også fast at dagens import av varer går ut over norsk produksjon. Det gjelder både kornprodukter, kjøtt, egg og meierivarer – og mye frukt og grønt som like godt kunne vært produsert i Norge.

Alt dette handler om matproduksjon. Det handler om beredskap, det handler om matsikkerhet, og det handler om hvordan vi ivaretar framtiden, hvordan vi sikrer oss med tanke på en situasjon som måtte ligge framfor oss. Det er dette som er forsikringen, at vi sørger for at vi har mat også når det oppstår utfordringer av ulik art. Økt norsk selvforsyning er nødvendig for å styrke matsikkerheten og beredskapen, og jeg håper virkelig at flere og flere etter hvert ser det.

Det er to grunnleggende forutsetninger som må være på plass for å øke den norske selvforsyningen basert på de naturressursene vi har. Det er lønnsomhet i produksjonen – og da en levelig inntekt for den norske bonden – og det er etterspørsel etter de varene som produseres. Gjennom de to siste jordbruksoppgjørene er det tatt viktige og nødvendige steg – ja, det må nesten kunne sies at de to siste oppgjørene, altså inneværende års og fjorårets, innebærer et betydelig retningsskifte. Men vi vil mer. I årets avtale gjøres det viktige grep for å sikre norsk matproduksjon og legge til rette for økt selvforsyning.

Med de internasjonalt særdeles usikre tidene som vi nå har hatt en stund, er det nesten helt utrolig at partiet Høyre vil kutte årets jordbruksoppgjør med 1,2 mrd. kr. Høyre ønsker altså lavere inntektsvekst og høyere kostnadsvekst for norsk matproduksjon, og når vi i tillegg vet, som flere har vært inne på, at man ønsker CO₂-avgift, emballasjeavgift og å kutte tollsatsen på import, er bildet klart: Høyre ønsker ikke å legge til rette for norsk matproduksjon, for norsk landbruk i hele landet og heller ikke for norsk matsikkerhet – og går utrolig nok imot årets jordbruksavtale. Høyre vil altså i realiteten – Fremskrittspartiet vet jeg ikke om jeg orker å nevne – bidra til å undergrave matvaresikkerheten for landets innbyggere.

Høyre lever ennå åpenbart i den tro at vi kan hente mat fra hvor som helst i verden, til enhver tid, og uansett hva som skjer. Nei, slik er det ikke. Vi trenger politikken til dagens regjering, og den trenger vi lenge.

Kari Mette Prestrud (Sp) [16:34:22]: Skal man som politisk parti ha troverdighet på sikkerhet og beredskap, må man sikre innbyggerne sine det aller viktigste først. Her har ren mat en viktig plass. Sikkerhet rundt disse behovene er ufravikelig knyttet til produksjon. Når landet vårt ikke er selvforsynt for å dekke disse behovene, er vi ekstremt sårbare for endringer vi ikke har kontroll over, det være seg endringer i klima eller sabotasjehandlinger. Det er nok med tørke her i sommer eller i andre matproduserende land. Tilgangen på mat vil raskt bli en annen enn den vi er vant med. Det hjelper ikke å betale mer når det ikke er mat til salgs. FN slår i år for første gang fast at det produseres for lite mat. Det er ikke lenger fordelingen det står på.

Et parti som Høyre kan umulig være opptatt av å dekke behovet for mat når de ikke forstår behovet for at noen produserer den. NRK skrev i går at de siste 20 årene har ca. 25 000 bønder gitt seg. Det er 25 i uka. Når Høyre kan stemme imot fjorårets jordbruksoppgjør og i år kutte det med 1,2 mrd. kr, eller subsidiært stemme imot avtalen, er det åpenbart at de ikke har skjønt den uløselige tilknytningen mellom egen produksjon og å sikre befolkningen mat. Med en selvforsyning på 40 pst. mot Tysklands godt over 90 pst. er alvoret stort.

De som bør være mest bekymret, er ikke bøndene. De har kunnskap til å produsere egen mat på jordet sitt samtidig som de lett får seg en annen jobb. De som burde bekymre seg for en politikk uten jording, er de som bor i byene og ikke har så mye som en jordlapp å produsere egen mat på. Apropos jordlapp: Kun 3 pst. av Norges areal er det mulig å dyrke mat på. Da skulle vi ikke hatt en jordflekk å legge under asfalt, jernbaneskinner eller andre byggeprosjekter. I fylket mitt, Akershus, er Høyre den ivrigste til å bygge ned denne knappe ressursen. I sum utgjør fire aktuelle saker – skole på Eidsvoll, IKEA på Vestby, i tillegg til tog og E18 i Ås og Nordre Follo – nesten halvparten av de 2 000 dekarene med matjord som vår regjering mener må være maks mengde for nedbygging hvert år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:37:36]: Først vil jeg berømme SV med Torgeir Knag Fylkesnes som har forhandlet fram romertallsforslag V, som sier at regjeringa i statsbudsjettet for 2024 går fra kronetoll til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre en bedre norsk matvareberedskap.

Forslaget i innstillinga har støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, og jeg regner med at det også får støtte fra Kristelig Folkeparti. Både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sitter i komiteen og støtter det ikke. Det er for meg en lakmustest på partienes stillingtaken til framtidas jordbrukspolitikk.

I henhold til WTO-avtalen har Norge mulighet til å bruke kronetoll eller prosenttoll. Kronetollsatser ble iverksatt i 1995. En tollsats på eksempelvis 10 kr er nå mindre verdt enn den var i 1995. Prisstigningen uthuler verdien av kronetoll. Heldigvis har vi alternativet prosenttoll. Det vil gi et oppdatert importvern som en fast kronetollsats ikke kan gi.

Skal vi ha gårdbrukere i neste generasjon, må vi tenke langsiktig om importvernet. Vil det gi høyere matpriser med endring av tollsatsene? Ikke nødvendigvis, men mulighetene for økt prisuttak for neste generasjon ligger der. Dermed blir det mindre statsbevilgninger, noe som ikke minst Fremskrittspartiet burde merke seg.

Vi har et fantastisk system i Norge med et nasjonalt jordbruksmarked. Vi har mulighet til å produsere sunn mat. Vi har et tollvern som er forbrukernes beste venn. Vi så det nå sist år, hvor vi hadde lavere prisstigning på mat i Norge enn i Sverige. Lavere prisstigning på mat i Norge enn i Sverige er et resultat av vårt regulerte jordbruksmarked. Det er avgjørende viktig å ha stabilitet på mat, både i forsyning og i priser.

Ved at vi har et nasjonalt marked, har vi også en mulighet til å sikre en produksjonsmåte som er sunnere. Vi har f.eks. etter hvert nå en produksjon av kylling og kalkun i Norge uten de antibiotiske stoffene narasin og monensin. Importvernet gjør det mulig. Importvernet gjør det mulig å ha en produksjon som er bedre tilpasset dyrehelse og menneskehelse enn det ellers ville være. Det er en verdi som må opp og fram, og ikke minst må forbrukerinteressene synliggjøre det i en allianse mellom forbrukere og miljøbevisste gårdbrukere. Her ligger framtida.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [16:40:53]: Jeg vil begynne med å slå fast nøyaktig det samme som totalberedskapskommisjonen: Matproduksjon er viktig beredskap. Det burde være så åpenbart for alle at det føles nesten banalt å si det. Men er det egentlig åpenbart for alle?

Jeg husker tilbake til pandemien. Kort tid etter at Norge innførte omfattende tiltak, kunne VG skrive: «Skulle bare kjøpe brød: ? Det var tilløp til kaos». Daværende statsminister måtte gang på gang oppfordre folk til å ikke hamstre mat. Mange i Norge var skikkelig bekymret og redde for at de ikke skulle få nok av det mest grunnleggende av alt, nemlig mat. Mange som var i butikken, så hvordan det stadig ble tynnere i butikkhyllene, til dels tomt.

Senterpartiets partileder sendte brev med anmodning til daværende statsminister om å maksimere norsk matproduksjon, men svaret ga overhodet ikke inntrykk av at problemstillingen ble tatt på tilstrekkelig alvor. Senere, i stortingssalen, oppfordret Senterpartiets leder til og spurte om hvordan man kunne styrke matberedskapen, og om en bl.a. kunne opprette beredskapslager for korn. Da svarte daværende statsminister med å latterliggjøre spørsmålet og si at vi kanskje kunne klare oss uten sukkertøy og smågodt i en periode i krise. Det handlet ikke om sukkertøy og smågodt. Det handlet om at vi skulle være trygge i Norge på at vi fikk nok av det aller, aller viktigste.

Etter noen uker kom NRK med en gladnyhet. Det fantes hemmelige statlige lagre med mat som skulle sikre oss hvis det ble krise. Da ble alle interessert i hva som var i de hemmelige statlige lagrene. Jo, det var nok til å sikre 30 000 personer i Norge i tre døgn. Altså skulle Hamar by få sikret matforsyningen sin i tre døgn. Det ville ikke være mer til resten av oss.

Som totalberedskapskommisjonen slår fast, er de viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende internasjonalt handelssystem. Ingen er imot at vi skal handle, men de to første forutsetningene er helt avgjørende. På tross av at totalberedskapskommisjonen har skrevet et helt kapittel om matberedskap, har jeg ikke hørt noen av Høyres representanter ta opp temaet i debatten i dag. Illustrerende nok er vel representanten Bjørlo den eneste fra den forrige regjeringens parlamentariske grunnlag som fortsatt er i salen.

Vi skal styrke beredskapen i Norge. Da må vi betale for det. Det viser vi at vi er villige til å gjøre ved å stemme for dette jordbruksoppgjøret.

Ingrid Fiskaa (SV) [16:44:08]: Jordbrukssubsidiar er eit misvisande ord. Subsidiane er først og fremst ei subsidiering av forbrukarane for at prisane på mat ikkje skal bli for høge. Bøndene får jo ikkje betalt i marknaden for det det faktisk kostar å produsera mat, og statens bidrag til inntekta til bøndene er i realiteten ein kompensasjon for dette. Når matprisane likevel er så pass høge som dei er, og dei aukar, er det på grunn av den makta dei store daglegvarekjedene har over prissetjinga ut til forbrukaren.

Dei partia som vil kutta i jordbruksavtalen, bør difor òg vera tøffe nok til å seia at forbrukaren skal ta ein større del av kostnadene ved matproduksjon. Dei bør òg vera ærlege nok til å innrømma at det vil føra til redusert produksjon av mat på norske areal og av norske ressursar. Resultatet vil bli auka import av mat og av dyrefôr.

Å vera bonde i dag er for dei aller fleste å vera blant dei lågast lønte i landet. Når mange likevel held fram med å produsera mat – trass i at det knapt går rundt, trass i at ein ikkje får igjen for investeringar som staten har pålagt dei, trass i at mange i praksis betaler av eiga lomme for å forsyna oss andre med mat – kjem det av ein sterk lojalitet til samfunnsoppdraget. Men sånn kan det ikkje fortsetja. Difor er SV utolmodig etter å få inntektene til bøndene opp. Me er pådrivarar for å få på plass ein opptrappingsplan for bonden si inntekt og for auka sjølvforsyning, slik me òg var det for snart 50 år sidan. Då, i 1975, stod min forgjengar som stortingsrepresentant for SV frå Rogaland, Berge Furre, i spissen for opptrappingsvedtaket. 50 år er lenge sidan. Sidan den gongen har mykje skjedd. Frihandels- og globaliseringsoptimismen har lagt grunnlaget for ei overdriven tru på at me kan kjøpa det me treng på internasjonale marknader. Med relativt opne grenser er matproduksjonen vår utsett for ein uheldig konkurranse frå ein meir industrialisert, mindre dyrevenleg og mindre arbeidsintensiv matproduksjon i andre delar av verda. Denne strategien har no møtt veggen, og no står me overfor valet om me skal fortsetja med det Berge Furre kalla proteinimperialismen, eller om me skal velja ein ny kurs. SV meiner det siste. Me kan ikkje fortsetja på ein kurs som er både hasardiøs for oss og djupt usolidarisk med folk i andre land, ved å la dei produsera maten for oss. Me kan ikkje fortsetja med ein kurs som baserer seg på rovdrift av naturressursar, i ei tid som krev ein meir naturvenleg, dyrevenleg og klimarobust matproduksjon. Me må ta matproduksjonen heim, ta jorda og dei norske ressursane i bruk, og då treng me fleire bønder.

Per Vidar Kjølmoen (A) [16:47:30]: Høyres representant Westgaard-Halle var tidligere i debatten opptatt av redelighet. Arbeiderpartiets og mitt poeng er at Høyre nå foretar en tydelig høyredreining i sin landbrukspolitikk. La meg ta et eksempel: Mens Høyre i fjor stemte subsidiært for et oppgjør på 10,9 mrd. kr, ser de i år ut til å stemme subsidiært mot et oppgjør på 4,15 mrd. kr. I debattene forsøker også Høyre å skape en motsetning mellom å sørge for at bonden skal ha en anstendig inntekt og forbrukeren billig mat. Det er en falsk motsetning. La oss ta et eksempel: Når man går i butikken og kjøper et brød til 40 kr, er det kanskje bare et par kroner av det som går til kornbonden. Da er det opplagt, i hvert fall for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, at det er viktigere å se på hvor de 38 kr blir av, enn de siste 2 kr som bonden skal leve av. Når Høyre vil kutte 1,2 mrd. kr til norsk landbruk, men ikke vil si hvor pengene skal tas fra, og i tillegg vil øke avgiftene med kanskje én milliard, blir effekten fort det motsatte, nemlig at prisen på mat stiger mer med Høyre enn med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort en så radikal omlegging av norsk landbrukspolitikk, fordi vi både vil sikre bonden en anstendig inntekt og alle andre levelige matpriser. Det er ti år siden Høyre sist stemte mot en jordbruksavtale på Stortinget. Det viser hvordan Høyre går i en mer radikal retning i landbrukspolitikken.

Jeg kan også berolige Westgaard-Halle med at verken noen partier på Stortinget eller avisen Nationen mener at Høyre er et høyreekstremt parti i noen slags antidemokratisk eller fascistisk betydning av ordet, selv om landbrukspolitikken til Høyre nå tar et steg mot høyre, men det understreker bare de økende forskjellene som finnes mellom en høyre- og en venstreside i norsk landbruks- og distriktspolitikk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har startet en helt nødvendig omstilling og satsing på norske distrikter og norsk landbruk. Vi tror at denne offensive politikken vil bety svært mye for Norge i de tiårene som kommer.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:50:21]: Ein tek seg av og til i å lure på korleis det er å vere på eit landsmøte i Senterpartiet, og etter å ha høyrt denne debatten har ein vel i og for seg fått svaret på det. Eg har lyst til å oppsummere lite grann frå Venstre sin ståstad, sjølv om Senterpartiet sitt favorittema er Høgre, og verken Venstre eller landbruket – men la no det liggje.

Det er to ting som slår meg etter å ha høyrt på debatten og den enorme entusiasmen over dette jordbruksoppgjeret som kjem frå mange av representantane – det er stort sett Senterpartiet som har vore på talarstolen. Punkt ein: Vi har hatt to store debattar om matproduserande næringar i denne salen dei siste tre vekene, ein om havbruksnæringa og ein om landbruksnæringa. I denne debatten – og det skal Senterpartiet ha ros for – legg ein ekstremt stor vekt på kor viktig landbruket er for verdiskaping, sysselsetjing og ringverknader, ein snakkar varmt om næringa i alle samanhengar. Det skal faktisk Senterpartiet ha honnør for, det bør vi vere flinke til å gjere alle saman. Men i debattane om havbruksnæringa er fokuset eit heilt anna, sjølv om det er ei næring som skaper mykje av dei same ringverknadene i tillegg til å skape svære eksportinntekter for Noreg og ikkje er avhengig av overføringar over statsbudsjettet.

Det at vi greier å sjå balansen i dei ulike matproduserande næringane våre, anten vi snakkar om politisk retorikk, om politikk eller for så vidt om toll og handelspolitikk, trur eg er viktig for framtida i Distrikts-Noreg.

Punkt to: Eg opplever ein slåande ulikskap i entusiasme mellom det ein høyrer i denne salen, og det ein høyrer når ein reiser rundt i landet og snakkar med aktørar innanfor landbruket. Det er veldig mange som er urolege for framtida og ser at vi treng eit nytt fokus og ei ganske radikal nytenking i norsk landbrukspolitikk. Det var vel Albert Einstein som i si tid sa at definisjonen på galskap er å gjere det same om og om igjen og forvente eit heilt anna resultat neste gong. Det er litt den kjensla eg har med det vi no held på med i landbrukspolitikken vår. Men – og det skal i rettferdas namn seiast – det er positive signal i jordbruksoppgjeret som er lagt fram her i dag. No kjem det ein strategi til Stortinget for auka norsk beredskap og sjølvforsyning, ein strategi for at vi skal ha ei vriding i norsk landbrukspolitikk. Det har Venstre etterlyst. Statsråden har i dag stadfesta at det kjem til å handle om meir grønt, frukt og korn og mindre fôrimport. Det same har SV og Arbeidarpartiet gjort. Så får Senterpartiet berre ha sine internseminar med all sin retorikk, det trur eg vi legg litt til side no.

Eg og Venstre har i alle fall fått forsikringar om at vi har teke eitt steg i riktig retning. Vi ønskjer heller ikkje alternativ ramme for landbruk, vi meiner det er rett å bruke pengar på norsk landbruk i dagens situasjon, så vi kjem subsidiært til å stemme for landbruksoppgjeret slik det no ligg føre.

Statsråd Sandra Borch [16:53:42]: Det har vært en interessant debatt. Jeg skulle ønske at de to største partiene fra forrige regjering kanskje var litt mer delaktige i debatten om retningen for norsk landbruk. Jeg merker meg at det er mye fravær i salen.

Det er veldig mange som er opptatt av statsrådens kosthold, og det er vel og bra. Jeg kan opplyse forsamlingen om at i dag har jeg faktisk ikke spist kjøtt, men et rekesmørbrød i kantinen.

Så er det noe som ikke kan stå uimotsagt fra denne talerstolen, og det er når representanten Strifeldt gjør det til et poeng at regjeringen somlet med å få oversendt proposisjonen til Stortinget. Proposisjonen om jordbruksoppgjøret er utarbeidet og lagt fram for Stortinget etter helt vanlige prosedyrer, også etter de prosedyrene som var lagt da Fremskrittspartiet satt med landbruks- og matministeren.

Det er også sånn at vi ikke bare behandler jordbruksoppgjøret og jordbruksavtalen i denne salen i dag, vi behandler også jordvernstrategien, som ligger som et vedlegg til jordbruksoppgjøret. I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at jordvernet skal styrkes, og at jordvern skal bli et overordnet hensyn i all arealforvaltning. Jeg er veldig glad for at regjeringen nå legger fram denne strategien som bidrar til det, og også skjerper jordvernmålet. Det er viktigere enn noen gang å lage politikk som bidrar til matberedskap og bærekraft. Krig og konflikt midt i Europas kornkammer viser oss hvor viktig det er å ta vare på de arealene vi kan produsere mat på. NIBIO har utarbeidet et solid kunnskapsgrunnlag for denne jordvernstrategien, og dette arbeidet viser betydningen av å ta vare på matjord for samfunnet som helhet. Godt jordvern er et viktig bidrag for å nå flere av FNs bærekraftsmål.

Jeg vil også framheve det geopolitiske risikobildet der ute. Der miner sprenges og stridsvogner ruller fram på åkrer i Ukraina, skulle det nå vært sådd korn. Dette forsterker betydningen av stabil matproduksjon i Norge. Vi trenger sikkerhet for matproduksjon, matforsyning og matberedskap framover.

Til slutt noen ord om tørke: Det er utfordringer med været i flere deler av landet, og det er en god påminnelse om hva klimaendringene kan føre til. Tørkesituasjonen bekymrer også meg, og jeg kan opplyse Stortinget om at det nå framover vil være tett dialog med faglagene om hvordan vi skal håndtere tørken som vi ser utfolde seg i flere deler av landet.

Nils T. Bjørke (Sp) [16:56:59]: Når eg høyrer debatten her i dag, må eg seia at eg dett litt tilbake til 2014 då eg forhandla med Solberg-regjeringa om jordbruksoppgjeret – når Framstegspartiet på nytt prøver seg med 1,2 millionar i mjølkekvote og grunngjev det med robot. Det seier litt om tankeløpet om landbruksproduksjon, at det er industri, altså er det roboten som er grunnlaget for produksjonen. Nei, det er arealet – og det er det som er problemet, og som var problemet i dei åtte åra. Det vart fokusert meir og meir på stordrift, å slå i hop, og å bruka mykje importert kraftfôr, og så gløymde ein at det faktisk er arealet som er grunnlaget for produksjonen. Det må jo vera arealgrunnlaget og ikkje minst areal i rimeleg nærleik av driftseininga som må vera grunnlaget for produksjonen, slik at ein får tid til å driva godt jordstrukturarbeid, driva jorda godt og auka norsk produksjon.

Så fokuserer ein mykje på at me no må snu politikken, at ein no må produsera meir grønt og frukt. Det er heilt rett, men skal ein gjera det, må ein faktisk styrkja tollvernet. Er det nokon som er utsett for tollvernet, så er det akkurat desse produsentane. Mange småprodusentar tør faktisk ikkje å satsa på den biten fordi det er så usikkert om ein får selt. Brått kjem det dumpingvarer frå utlandet viss det er store produksjonar, og går det to–tre år utan at ein får selt utan tap, sluttar ein med produksjon.

Poenget er å styrkja tollvernet og modna strukturen slik at dei mindre vågar å satsa, få litt ekstra stimuli til å satsa – så vert det grøntproduksjon i tillegg til husdyrproduksjon i Noreg. Eg er ikkje så oppteken av om kjøtforbruket går ned, det er kva slags kjøt ein brukar, som er viktig. Då er det første ein må gjera, å styrkja tollvernet, slik at det er norsk kjøt som vert brukt, norsk kjøt som er produsert på ein berekraftig måte. Men ein skal altså redusera prisen til bonden, redusera overføringane og seia at no må bøndene verta meir konkurransedyktige. Kva skjedde med desse største, dei som gjorde som Solberg-regjeringa oppfordra til, og vart større og større? Det er dei som slit mest i dag, og det er dei som er mest avhengige av overføringar. Er det nokon som treng god pris og betre tollvern, er det akkurat desse. Ein snakkar mot seg sjølv, og det frustrerer meg noko kolossalt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [16:59:38]: Representanten Tyldum fra Senterpartiet hadde et viktig poeng da han takket Knag Fylkesnes og SV for den jobben som de tre rød-grønne partiene har gjort sammen. Den avtalen som Kjølmoen, Tyldum og Knag Fylkesnes har forhandlet fram i lag, er veldig positiv for det vi skal gjøre framover.

Da har jeg lyst å fortelle en liten historie om hvordan dette kommer til å utspille seg i praksis for den jobben vi nå skal gjøre sammen for norsk jordbruk, og hvordan produksjonen skal forbedres på bakken. I forrige periode var Knag Fylkesnes, Geir Pollestad og jeg på et møte i Rauland i Telemark. I store deler av Telemark er det gode forhold for å dyrke korn, men i et område som heter Flatdal, var ikke ett kornstrå å se. Det er fordi politikken over mange år har gått i en retning som har vært sentraliserende, med for svak kornøkonomi, særlig i de nest beste og de tredje beste områdene, og det har vært for lite økonomi i å dyrke korn der det er naturlige forutsetninger for det.

Når vi skal følge opp dette, skal vi sørge for at det igjen blir korndyrking i Flatdal i Telemark. Vi skal sørge for at det er korndyrking oppover Østerdalen der det er muligheter for det. Det er det det betyr i praksis. Vi skal sørge for at en større del av kjøttproduksjonen vår foregår med bruk av beite. Representantene Bjørlo og Hansson, fra henholdsvis Venstre og Miljøpartiet De Grønne, har noen gode poenger, men det lages en kunstig motsetning ved at det tegnes et bilde som om vi må velge mellom å produsere frukt og grønnsaker eller kjøtt. Men det må vi ikke. Sannheten er at vi i Norge har gode forutsetninger for å produsere mye mer av det kvalitetskjøttet som Bjørke nå snakket om, som er basert på utmarksbeite. En venn av meg som er kokk i Forsvaret, sa at hvis det blir krise og krig i Norge i dag, har vi faktisk for få drøvtyggere i dette landet, for hvis du blir satt i en situasjon der du må begynne å slakte ned besetningen, kommer du veldig fort ned på det kritiske antallet kyr som gjør at du da må ta ned mjølkeproduksjonen. Det er en konsekvens av den sentraliseringspolitikken som har blitt ført de siste årene. Hvis man er veldig interessert, gjøres det gjennom at kua skal maksimere antall liter mjølk, men vi må heller tenke på å maksimere bruken av beitene våre. Det er der det ligger, og der tror jeg vi kan bli enige om mye, men da må vi kutte ut den kunstige motsetningen mellom frukt og grønnsaker og kjøtt, for det handler om, som Bjørke sa, hvordan vi produserer det. Der har Knag Fylkesnes gjort et veldig godt arbeid på vegne av det rød-grønne fellesskapet, og nå er det opp til oss og statsråden å sørge for at det igjen blir en framtid for korn i Flatdal i Telemark.

Per Olav Tyldum (Sp) [17:02:42]: Jeg fikk behov for å gi respons til representanten Bjørlo. Vi har kanskje fått Høyre tilbake i salen nå, men jeg er glad for at i hvert fall Venstre responderer på innholdet. Det skal Bjørlo ha. Vi registrerer at mye av dreiningen som ligger til grunn for avtalen, er oppfattet. Det er jeg også glad for. Ikke minst synes jeg det er på sin plass å takke Venstre for at man hegner om avtalen og om forhandlingsinstituttet.

Så er ikke det som skjer i salen her i dag, et Senterparti-seminar. Det er det ikke, men jeg tror nok det er riktig forstått at det er et uttrykk for ekte kjærlighet til norsk mat og ekte kjærlighet til den norske bonden.

Jeg har helt avslutningsvis lyst til å takke saksordføreren for den jobben som er gjort. Jeg takker for debatten, og jeg takker for maten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:03:51]: Det er ein interessant diskusjon vi har hatt i dag. Det anar meg at det no er ei dreiing i den jordbrukspolitiske debatten som er verdt å merke seg. Mitt inntrykk er at alle partia på ulikt vis, med ulike inngangar, er opptatt av å auke sjølvforsyninga, altså ikkje stole på at verda vil kunne forsyne oss med mat og innsatsfaktorar i jordbruket i framtida. Det tenkjer eg er ein veldig bra grunnplanke når vi skal gå i gang med dette.

Eg synest det har vore mange gode innlegg. Sandtrøen er alltid interessant å høyre på. Tyldum også – og takk for samarbeidet. Så har dei gamle jordbrukshøvdingane i Senterpartiet, Bjørke og Lundteigen, påpeikt viktige ting, f.eks. at det openbert er snakk om arealet. Det meiner eg også er ei grunnsetning her: Det er auka sjølvforsyning med utgangspunkt i arealet. Når vi da begynner å tenkje på sjølvforsyning, trur eg vi også må tenkje regional sjølvforsyning og ta tilbake dei areala som har gått ut av drift.

Det skjer sjølvsagt ting i jordbruksoppgjeret, men eg trur at det er tida framover som kjem til å bli avgjerande, altså at den veksten vi skal ha i satsinga på jordbruk, berre går til å ta i bruk arealet, til å auke sjølvforsyninga. Det er der innsatsen kjem til å måtte gå i åra som kjem.

Så trudde eg i min naivitet at tollvedtaket ville bli den store diskusjonen i dag. Eg synest det er interessant at det ikkje blei så stor diskusjon rundt det. Framstegspartiet gjorde det til eit poeng, og det overraskar meg ikkje. Men totalberedskapskommisjonens arbeid seier nettopp at viss ein ikkje skjermar jordbruket frå import, går det ikkje an å få til sjølvforsyning. Det er umogleg. Eg trur at dersom den erkjenninga grip om seg på Stortinget, at ein ikkje ser på dette som ei lettvinn løysing og seier at det vil auke prisane – som er ein heilt annan diskusjon, vil eg seie – men at ein ser på det først og fremst som eit jordbrukspolitisk verkemiddel, eit sikkerheitspolitisk verkemiddel, eit spørsmål om nasjonal sikkerheit, trur vi har tatt mange viktige steg i denne diskusjonen. Men «the show goes on», det er mange ting som skal skje rundt jul og ikkje minst til våren neste år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:07:09]: I Erling Norviks tid i Høyre var det ikke de økonomiske liberalistene som hadde makta, men under Erna Solberg er det sånn. Nå går Høyre så langt at de også vil avgiftsbelegge det naturlige karbonkretsløpet. Ekstremt, spør du meg.

Så fremmer Høyre forslag om å redusere bevilgningen med 1,2 mrd. kr uten å fortelle hvordan en gjør det. Det er useriøst. Er det de storprodusentene som nå er mest avhengige av bevilgninger, som skal rammes, eller vil Høyre nå ramme eksempelvis de som har under 20 melkekuer? Høyre må forklare seg. Hvis de ikke forklarer seg her, må de forklare seg i den debatten som skal gå etter denne dagen, for den kommer til å bli heftig.

Per Vidar Kjølmoen (A) [17:08:18]: Representanten Bjørlo refererte Einstein og sa at galskap er å gjøre det samme og forvente et helt annet resultat, altså underforstått at nå gjør man det samme i landbrukspolitikken som man alltid har gjort. Det premisset er jeg uenig i.

Gro-Anita Mykjåland fra Senterpartiet sa det godt: Vi må tilbake til 1970-tallet for å finne en like kraftig satsing på norsk landbruk som vi har i dag. Det tror jeg er helt riktig. Den første store satsingen på bonden i moderne tid skjedde i 1935, kriseforliket, som åpnet for en Arbeiderparti-regjering i et forlik med den norske bonden. Det var en helt nødvendig og svært viktig satsing på norsk landbruk. Andre gangen var i 1975, med jamstillingsvedtaket. Da var det også Arbeiderpartiet og Senterpartiet som fant sammen. Nå er vi i gang igjen, med det jeg mener er den tredje store satsingen på bonden i moderne tid. De to tidligere gangene det skjedde, ga det store og varige endringer for Norge. Arbeiderpartiet og Senterpartiets ambisjon er at også denne gangen vil satsingen få store og varige konsekvenser for Norge.

Det er deilig å kunne heve blikket litt. Det vi vedtar i dag knyttet til jordbruksoppgjøret, skal ikke ha effekt i år, det skal ha effekt fra neste år, men vi håper effektene vil bli varige og vil være viktige for Norge, levende distrikter og selvforsyning i tiår framover.

Med det vil jeg takke alle partiene for debatten, og jeg vil takke bonden for maten.

Statsråd Sandra Borch [17:10:24]: Igjen: Takk for debatten. Jeg kunne ikke dy meg – jeg kan bekrefte overfor representanten Bjørlo at landsmøtene i Senterpartiet er svært hyggelige å være på, og jeg synes også det har vært en bra debatt her. Men jeg vil si, i likhet med det representanten Lundteigen påpeker fra denne talerstolen, at Høyre bør forklare hva de skal stemme i denne saken i morgen. Og hvis de stemmer imot jordbruksoppgjøret, bør de også vise til hva deres alternativ er. Hvor er kuttene i jordbruksavtalen? Det mener jeg en hel næring, 38 000 foretak der ute, fortjener et svar på. Det som var et ansvarlig styringsparti, som tar ansvar for sine politiske valg, må også vise hvor de har de politiske inndekningene, så jeg synes det er beklagelig at Høyre ikke i dag redegjør for hva de vil stemme i denne saken. Det tror jeg også skuffer en hel næring som driver med viktig matproduksjon.