Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:58:51] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. På grunn av liten tid har jeg ikke så god mulighet til å gå gjennom innstillinga, men jeg vil helt kort slå fast at det dannes ingen flertall i disse representantforslagene. Jeg vil likevel legge til at det er en helt annen aktualitet og åpenhet fra de ulike partiene. Så å si hvert parti har jo denne våren, i ulike landsmøter, diskutert kjernekraft, så det er en mye større åpenhet og tilslutning. I ulike forslag og merknader pekes det på viktigheten av forskning og kunnskap om kjernekraft, og forslag nr. 1, som gjelder en utredning av behovet for kjernekraft som en del av miksen fram mot 2050, har tilslutning fra både Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti.

Jeg skal bruke mine to siste minutter på Kristelig Folkepartis syn. Utgangspunktet vårt er at vi ønsker å ta alle krefter i bruk. Det er ingen naiv tro på at kjernekraft er en kvikkfiks, men vi mener at det må vurderes som en del av miksen og løsningen framover. Utgangspunktet er at vi står midt i en dramatisk klimakrise. Også bevisstheten rundt naturkrisen er forsterket, og vi vet at vi ikke kan bygge ned like mye areal som mange kanskje hadde tro på før. I tillegg ser og kjenner vi nå mye mer på alvoret i energikrisen. Så alle de tre krisene har medført at vi mener det er viktig å klargjøre regelverk, konsesjonsbehandling og å bygge opp kompetanse for å kunne håndtere eventuelle søknader for bygging av kjernekraft.

Vel vitende om at et sånt utvalg vil bruke flere år, vil vi også kunne si at om tre, fire, fem år ville vi kunne vært klare til å ta imot søknader og eventuelt si nei dersom vi ikke ønsker det, ikke har tro på det, eller ikke mener det er sikkert eller trygt nok. Men det ville gitt oss mer kunnskap, det ville gitt en reell mulighet, og derfor er jeg skuffet over at flertallet stemmer ned forslagene.

Jeg vil også vise til at Sverige, med ny regjering, har åpnet for å bygge mye kjernekraft framover, Finland åpnet nettopp, og Storbritannia og Frankrike. Jeg kunne nevnt mange europeiske land som har den samme debatten, og som har sagt at de nå ønsker å gå videre. Et annet viktig moment er disse mindre reaktorene, små modulære reaktorer, som får ned investeringskostnadene og dermed gir et helt annet bilde.

Til slutt: Det er som sagt tilslutning til forskning og kompetansebygging, men uavhengig av om man er for eller mot bygging av kjernekraft, eller utredning av kjernekraft i Norge, mener jeg det er viktig at vi har et skille mellom fusjon og fisjon. Vi har et sterkt miljø på fusjon ved universitetet i Tromsø. Equinor har investert betydelige midler i det, og jeg vil si det ville vært helt genialt hvis en klarte å utvikle den formen for energi.

Jeg håper at de andre partiene, selv om de ikke støtter disse forslagene, støtter det løse forslaget, forslag nr. 11.

Med det tar jeg opp forslagene som Kristelig Folkeparti står bak.

Hadia Tajik (A) [12:02:15]: Det er ganske mykje debatt om kjernekraft på norsk jord for tida, mykje utløyst av den felleseuropeiske krisen knytt til pris og tilgang til energi. Det er interessant å sjå at samtidig som ein del europeiske land fasar ut bruken sin av kjernekraft, bl.a. fordi vedlikehaldskostnadene har vore langt større enn ein rekna med, går det samtidig føre seg ein diskusjon om Noreg bør utvikla føresetnader for sjølv å verta eit land med kjernekraft i energimiksen. Per i dag har Noreg ikkje desse føresetnadene, men eg minner om at dagens regjering har utvida talet på studieplassar innan nukleære fag med 40 nye plassar, og regjeringa har lovt 200 mill. kr over fleire år for å finansiera eit nasjonalt forskingssenter for kjernekraft. Det vitnar om vilje til å sikra at Noreg òg styrkjer kunnskapane sine innanfor feltet.

Når Arbeidarpartiet likevel maner til forsiktigheit, er det òg i erkjenninga av at me er eit land med avgrensa ressursar, òg med omsyn til kvar me trur landet kan lykkast og i tilgangen til arbeidskraft for å byggja opp nye industriar og teknologi.

Noreg har per i dag ikkje kompetanse innanfor bruk av kjernekraft som ein del av kraftforsyninga. Landet vårt er derimot godt posisjonert for å kunna lykkast i konkurransen om særleg flytande havvind, og me har god kunnskap om subsea-installasjonar og bruk av sokkelen, noko som betyr at me har komparative fortrinn i satsinga på CO₂-lagring og -transport. Med petroleumsbransjen som fundament har me òg sterke kompetansemiljø for å kunne lykkast i den internasjonale konkurransen om dette.

Det er vanskeleg å sjå for seg at me har dei same føresetnadene for å lykkast med kommersiell satsing på kjernekraft. Europeiske land som har langt meir erfaring enn oss, fasar altså ut sin bruk av kjernekraft, og land som Storbritannia og Finland har opplevd store kostnadsoverskridingar i forbindelse med sine nyetableringar av kjernekraftverk. Andre europeiske land enn vårt står nærmare til å utvikla og pilotera teknologien bak små modulære kjernekraftverk.

Me har registrert at det er enkelte aktørar som stør seg til at private investorar vil kunna ta seg av alt knytt til utbygging av kjernekraftverk i Noreg. Difor ser eg behovet for å presisera at ei satsing på kjernekraft i Noreg òg vil innebera omfattande offentlege regime for atomsikkerheit, strålevern og handtering av radioaktivt avfall, noko me i dag ikkje har. Det er vanskeleg å sjå for seg at dette er mogleg å etablera utan òg å innebera store kostnader for fellesskapet. Det må på same måten som alle andre investeringar i så fall verta gjort ein kost–nytte-analyse av dette.

På kort sikt vil kjernekraft uansett ikkje løysa den norske eller europeiske energikrisen.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:05:19]: Fra etableringen av Institutt for atomenergi i 1948 har Norge vært verdensledende på forskning knyttet til kjernekraft. I mange år var kjernekraft også av myndighetene ansett som en framtidig del av norsk energimiks, og man brukte store midler på denne forskningen.

Kostnader, Norges tilgjengelighet på fornybar vannkraft og ulykker med kjernekraft andre steder i verden endret derimot bildet, og tanken stilnet. Forskningen i Norge har likevel fortsatt – til nytte for andre land som allerede hadde og var helt avhengig av kjernekraft i sin energimiks. Kompetansen i Norge er derfor relativt høy.

Behovet for grønn omstilling, de siste års høye strømpriser og rapporter om at vi kommer til å ha et kraftunderskudd fra 2026, kombinert med stor motstand mot særlig vindkraft på land, har for alvor igjen satt fart i debatten om kjernekraft. Håpet til tilhengerne ser ut til å være at vi med kjernekraft enkelt skal få et stort kraftoverskudd som presser prisen ned uten store naturinngrep. Særlig gjelder dette med kommersielle såkalte små modulære kjernekraftverk. Det opplever jeg også er bakteppet for dagens debatt.

Det er ingen uenighet om at Norge har et unikt kompetansemiljø knyttet til dette – særlig innenfor teknologi, styringsmekanismer, menneskelig faktor og brensel- og avfallshåndtering – som er viktig å ta vare på og videreutvikle. Dette er regjeringen i gang med. Den har bevilget 25 mill. kr til kjernefysisk forskning i fjorårets revidert. Den har bestemt at det skal brukes 200 mill. kr til et nasjonalt senter for nukleær forskning, og en har opprettet 40 nye studieplasser.

Verden når antakelig ikke klimamålene uten bruk av kjernekraft. Derfor er det et stort paradoks at et land som Tyskland nylig stengte sine siste kjernekraftreaktorer samtidig som landet er avhengig av kullkraft fra Polen, atomkraft fra Frankrike og for ikke å nevne vannkraft fra Norge.

Her i landet har vi i dag et netto kraftoverskudd, men fram mot 2030 vil vi få et underskudd om vi ikke tar tilstrekkelig grep for å bygge ut mer kraft, ta i bruk bioenergi, energieffektivisere m.m. Gjør vi det, vil vi unngå et underskudd. Det er ingen tvil om at Norge må husholdere bedre med kraften sin.

Norge skal ha kunnskap om kjernekraft og drift av det. Vi skal holde oss oppdatert på det som skjer i verden knyttet til det feltet, men slik vi ser det i dag, er det et sidespor i den hjemlige debatten på kort sikt for å løse våre utfordringer. Fokuset de neste ti årene må være på hvordan vi skal sørge for å unngå et kraftunderskudd, og hvordan vi skal klare å frigi og produsere mer kraft på eksisterende ressurser. Det krever bokstavelig talt en kraftsamling i denne salen. Kjernekraft blir i det bildet et sidespor i debatten.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:08:20]: Vi hører fra regjeringen at det er et sidespor å være opptatt av kjernekraft i den framtidige energimiksen. La meg minne om hva som er realitetene i dag: Vi står veldig snart foran et kraftunderskudd, som kjernekraft ikke er løsningen på. Det er vi alle sammen enige om. Det denne debatten handler om, er vår evne til å tenke på kort sikt og lang sikt samtidig.

Energipolitikken er de lange linjers politikk. Det er å lage god politikk for mange tiår framover. Det har vi visst hele tiden, og det er situasjonen også i dag. Så når regjeringen ikke har en politikk for å få bygd ut nok fornybar kraft til å unngå et kraftunderskudd fram mot 2030, og samtidig heller ikke vil ha en utredning om kjernekraftens potensielle betydning i en kraftmiks fram mot 2050, er det vanskelig å forstå at det skal være en troverdig energipolitikk.

Det skjer en stor utvikling av teknologi innenfor kjernekraft, både på fisjonskraft og fusjonskraft, og vi kommer til å trenge veldig mye kraft fram mot 2030. Det har energikommisjonen snakket om. Det energikommisjonen ikke tok seg like god tid til, var å snakke om hva som skjer fram mot 2050. Det er selvfølgelig fordi det er så presserende det som vi står oppe i nå, men fram mot 2050 er det all grunn til å tro at kraftbehovet vil øke minst like mye som det gjør fram mot 2030.

Er det to trender som virkelig viser hvilke utfordringer vi står overfor i dag, er det det grønne skiftet og digitalisering. Begge deler krever enorme mengder med kraft. Nå har vi OpenAI, og de som driver med kunstig intelligens, bruker helt enorme mengder med kraft på de forsøkene de holder på med. Hele digitaliseringen, det vi bruker av data, krever enorme mengder kraft. Dette kommer til å øke hele veien, og da må vi også ha en analyse av hvilken rolle kjernekraft eventuelt kan spille i en energimiks.

Jeg vil uttrykke støtte til forslaget om å utrede muligheten for assosiert medlemskap i Euratom Treaty, også EUROfusion, og også til det gode forslaget fra Kristelig Folkeparti som går på å tilrettelegge for fusjonsteknologiforskning.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:11:35]: Kjernekraftdebatten har på et halvt år gått fra å være obskur, fra å være noe som diskuteres av de få, til at vi – etter at Fremskrittspartiet fremmet forslaget som vi diskuterer i dag – har fått dette opp som en sak på agendaen. Det diskuteres i alskens fora. Det diskuteres ute blant næringslivet, og det diskuteres i de tusen hjem. Vi ønsker alle andre som har kommet med i saken, velkommen – som også har tatt meget gode standpunkt, slik som Kristelig Folkeparti. Det er meget bra og lovende å se. Høyre har også kommet godt med.

Vi skulle gjerne sett at også flere partier kom etter, for denne debatten er ikke ny. Fremskrittspartiet fremmet allerede i 2008 forslag om å se på kjernekraft som en del av framtidige løsninger. Allerede da så man at det kom til å være viktig for å nå framtidige energiutfordringer. Så det er mange år som er gått tapt. Nå kunne man vært godt i gang hvis man hadde hørt på Ketil Solvik-Olsen i 2008, som tok opp både thorium og kjernekraft.

På den tiden anbefalte lederen av FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået at det skulle bli bygget mange nye kjernekraftverk i verden. Dessverre har det i liten grad blitt gjort, men også i dag er det en av anbefalingene framover. EUs klimasatsing har kjernekraft som en meget viktig del av løsningen framover. EUs taksonomi, altså grønne finansieringer, har kjernekraft som en viktig bit. Et land som Frankrike, som har satset på kjernekraft, har et karbonfotavtrykk på 80 gram CO₂ per kWh, mens et land som Tyskland, som har satset på annet – kull fra Polen og vann fra Norge, som har økt prisene i Norge, samt «Energiwende» til tusenvis av milliarder – har et fotavtrykk på 500 gram CO₂ per kWh. Så det at kjernekraft er viktig for forurensningen og for klimaet, er det ingen tvil om.

Debatten har gått på at vi ikke har kjernekraftkompetanse i Norge. Det har vært meget hyppig brukt som et argument mot dette – men det er jo feil. Det er god kompetanse i Norge, og våre forslag tar til orde for å øke dette. Det er derfor det er så rart at man velger å stille seg mot det. Ingen av våre forslag går på at vi skal bygge kjernekraftverk i Norge i morgen, men vi ønsker kompetansen. Vi ønsker å utrede mulighetene og behovet, og å se på om thorium kan være en del av løsningen. Dessverre stemmes dette ned. Da går man den veien som De Grønne har gjort i Tyskland, som har ført til et dårligere energimarked, som har ført til dyrere strøm, og som har ført til høyere klimautslipp. Det er motsatt av det man skulle tro regjeringen og de andre ønsker.

Lars Haltbrekken (SV) [12:14:51]: Det kan virke som vi med et trylleslag skal få økt kraftproduksjonenen i Norge kraftig, at vi med et trylleslag skal få kuttet utslippene av farlige klimagasser. Så snart det oppstår konflikter rundt én energikilde, har vi en kjedelig tendens til å peke på en annen energikilde, som ikke er ferdig utviklet, som er dyr, som ligger langt inn i framtiden, og si at det skal være løsningen.

Ja, det er riktig at de nye atomkraftverkene produserer mindre farlig avfall enn før, men de produserer fortsatt farlig avfall. Jeg vil utfordre de partiene som nå tar til orde for å begynne å utrede atomkraft også i Norge, om å svare på: Hvor skal dette avfallet lagres? Hvilken kommune i Norge skal bli bedt om å ta dette avfallet?

Hvis vi ser på diskusjonen rundt lagring av spesialavfall, som har pågått i mange år, vet vi at ingen kommuner står klare til å ta imot det spesialavfallet. Min spådom er at heller ingen kommuner står klare til å ta imot avfallet fra et atomkraftverk, selv om det er i små mengder. Men de som i dag foreslår at man skal begynne å se på atomkraft også i Norge, har et ansvar for å si hvor dette skal plasseres. Man har også et ansvar for å si hvordan kostnadene ved dette skal dekkes inn. Vi har hatt to forskningsreaktorer i Norge. Opprydningen etter dem koster 20–30 mrd. kr, og vi vet fortsatt ikke hvordan vi skal få lagret det avfallet på en sikker måte. I dag er deler av dette avfallet lagret i en garasje i Halden, og det er ingen kommuner som har ønsket å ta på seg ansvaret for å lagre det.

Min spådom er at dersom det nå blir planer om bygging av atomkraftverk i Norge, vil vindkraftdebatten vi har hatt de siste årene, bare være en flau bris. Vi vil få igjen, håper jeg, den massive motstanden som vi hadde på slutten av 1970-tallet, da det eksisterte planer om bygging av flere atomkraftverk i Norge, men hvor bygdefolk i land og strand reiste seg og sa at dette ikke er aktuelt å gjøre her.

Vi kaster bort tid og ressurser på denne diskusjonen. Vi må prioritere pengebruken vår på forskning, der vi har kompetanse og kan bety en forskjell, og derfor stemmer vi også imot Kristelig Folkepartis forslag i dag.

Sofie Marhaug (R) [12:18:07]: Kjernekraft har fått stadig mer oppmerksomhet i Norge. Som alle andre energikilder har kjernekraft noen ulemper. Ulempene med kjernekraft er knyttet til avfallshåndtering. Det legger som alle andre energikilder beslag på areal, og produksjonskostnadene er relativt høye. Kjernekraftproduksjon kan også være sårbart i tider med krig og kriser, slik som vi ser i Ukraina i dag.

Fordelen er at det er en stabil energikilde, i motsetning til f.eks. vindkraft, uten nevneverdige klimagassutslipp. Dagens teknologi kan også gjøre produksjonen tryggere enn før. I Rødt, som i mange andre partier, har derfor våre medlemmer fattet fornyet interesse for kjernekraft. Vi legger oss på en linje av forsiktig optimisme, der vi ber om mer kunnskap, ny kunnskap og forskning på kjernekraft.

Likevel vet alle her at det uansett vil ta lang tid å skaffe mer kraft gjennom denne teknologien. Derfor vil jeg advare mot å tenke at dette er løsningen på kortsiktige problemer med dårlig kraftbalanse eller høye strømpriser, men som en del av verdens globale energimiks i en tid da vi har forpliktet oss til å bruke mindre olje og gass, er det rart å avskrive kjernekraft fullstendig.

I helgen vedtok Arbeiderpartiet omtrent samme linje som Rødt. Landsmøtet sa at vi trenger ny kunnskap om alternative energikilder som f.eks. kjernekraft. Samme helg gikk de ansvarlige statsrådene Espen Barth Eide og Terje Aasland ut i VG og avlyste eget vedtak, og i dag stemmer Arbeiderpartiet ned en rekke forslag om mer kunnskap. Vi ser en slags reprise av Senterpartiets vedtak om å si nei til elektrifisering av Melkøya.

Jeg synes at dette er politikk på sitt verste, når medlemsdemokratiene i partiene i virkeligheten ikke har noe å si. Vi ser det både på høyre- og venstresiden – Erna Solberg har gjort det samme med Høyres landsmøte, så det er ikke det. Det svekker tilliten til demokratiet, og det er egentlig veldig alvorlig. Hvordan kan vi som politikere forvente å bli tatt seriøst hvis vi ikke engang stemmer i tråd med våre egne demokratiske landsmøtevedtak?

Til slutt vil jeg også påpeke at det er noe underlig at Tyskland faser ut sin produksjon og dermed lemper ulempene med kjernekraft over på andre land. Norges konkurransefortrinn og ekspertise knytter seg fortsatt til vannkraften, men med en tettere tilknytning til det europeiske markedet er det vanskelig å hegne om den verdifulle vannkraften.

Det er uendelig naivt å tro at vi kan bygge oss ut av problemer med f.eks. prissmitte. Energipolitikk handler om mer enn hvor mye vi produserer, det handler også om hvordan vi forbruker og hvordan vi forvalter jordens begrensede naturressurser.

Ola Elvestuen (V) [12:21:31]: Kjernekraft er en av løsningene for å nå klimamålene internasjonalt. Det vil være behov for en utvikling av det selv om det fortsatt er problemstillinger med avfallshåndtering, som flere har vært inne på. De er store. Det er selvfølgelig fortsatt et tema internasjonalt om ikke-spredning av atomvåpen – det må være en del av diskusjonen – og så er det problemene i Europa med atombrensel. Når det gjelder atombrensel, er vi avhengig av Russland, så det er ikke en del av sanksjonene etter det russiske angrepet på Ukraina. Situasjonen i Ukraina der atomkraftverkene er utsatt – som det i Zaporizjzja – gjør at risikoen er stor.

Kjernekraft er selvfølgelig en del av løsningen for å nå klimamålene. Likevel mener Venstre at tradisjonelle kjernekraftverk ikke er aktuelle i Norge. Det er ikke noen løsning for de utfordringene vi står i nå, med de kraftbehovene vi har. Vi må søke et tettere samarbeid med markedet ellers i Europa, og det må være en satsing på havvind, vannkraft, solenergi, bioenergi energiøkonomisering, vindkraft på land, og etter hvert også bølger, tidevann og geotermisk energi. De små modulære reaktorene, som er mye framme i diskusjonen, vil ikke være tilgjengelige før ut på 2030-tallet, og selv da vil det også være et spørsmål om kostnader. Er det konkurransedyktig, eller er det andre energiformer som vil være mer aktuelle?

Likevel er vi med på at vi må se på hvilke forutsetninger og behov det kan være for kjernekraft også i Norge fram mot 2050. Vi har allerede kjernekraft i vår energimiks i Skandinavia gjennom det tette samarbeidet vi har med Sverige og Finland. Vi har sterke fagmiljøer i Norge. Derfor mener Venstre at vi bør forsterke forskningssamarbeidet i Skandinavia, og vi har forslag om det. Vi vil også stemme for forslag nr. 5, om å gå inn i et assosiert medlemskap i Euratom og EUROfusion. Med våre forskningsmiljøer vil det også gi en tilgang til ressurser, som vi kan få tilbake i form av mer støtte inn i Norge.

Jeg vil fra Venstres side også støtte det løse forslaget fra representanten Ropstad og Kristelig Folkeparti, om at vi ser på samarbeidet om fusjonsenergi. Vi har sterke miljøer. Universitetet i Tromsø er nevnt, og der er man også knyttet opp mot strategien Energi21.

Une Bastholm (MDG) [12:24:50]: Verden har sju år på å halvere utslippene. For å klare det må fossil energi erstattes med fornybar så raskt som overhodet mulig. Vi må prioritere kraften smartere, og vi må bygge ut ny energi uten å bygge ned mer natur. Når man i dag skrur på lysbryteren i Kina, Australia, USA eller Polen, er sjansen stor for at det er forbrenning av kull som gir lys i lampen. Verdens enorme kullforbruk er grunnen til at FNs klimapanel mener at vi trenger mer kjernekraft på global basis for å unngå 1,5 graders oppvarming. Samtidig er det vind, sol og vann som vil være de viktigste kildene til ny energi, og det er her Norge har naturlige fortrinn og kan bidra mest til verdenssamfunnet. Norge bør konsentrere sin innsats til områder der vi har et aktivt næringsliv, forskningsmiljøer og naturgitte fortrinn, som havvind og vannkraft, solenergi, energisparing og -effektivisering, CO₂-fangst og -lagring og bioenergi.

Miljøpartiet De Grønne jobber for en tydeligere og større prioritering av dette i dag. Det ville også ha vært lettere for regjeringen om en sluttet stadig å lokke hoder, hender og investeringer til oljen istedenfor.

Akkurat nå behandler komiteen et viktig forslag fra Miljøpartiet De Grønne om å satse mer på nærvind, altså små vindturbiner i industriparker og havner, områder med store kraftbehov. Miljøpartiet De Grønne var også de første som tydelig tok til orde for å satse kraftig på havvind på norsk sokkel, men også det innebærer naturinngrep som vi ennå ikke har erfaring med.

For mange av våre søsterpartier i Europa har kampen mot kjernekraft vært helt grunnleggende. En del taler for at vi bør se annerledes på moderne kjernekraft. Små, modulære kjernekraftverk kan være tryggere. De kan gi mye energi og krever lite areal og lite metaller i en verden med ressursknapphet. Så selv om moderne kjernekraft ikke er aktuelt i Norge fram mot 2030, mener vi at det er uklokt å utelukke at det kan bli aktuelt med noen små, modulære kjernekraftverk på lang sikt. Vi er derfor med på forslaget om å be regjeringen utrede hvilke forutsetninger og behov Norge har for kjernekraft som en del av energimiksen fram mot 2050.

Samtidig har også moderne kjernekraft baksider, som håndtering av avfall. Kunnskap og føre-var-holdning er derfor fortsatt viktig. Vi mener det er riktig å videreutvikle Norges forskningsmiljøer innen kjernefysikk og kjernekjemi. Vi støtter opprettelsen av et senter for nukleær forskning med en bevilgning på 25 mill. kr årlig over åtte år, og vi er glad for de 40 nye studieplassene. Vi kommer imidlertid ikke til å stemme for forslagene i dag som går lenger i å detaljstyre forskningen eller gjøre kjernekraft til et viktig fokus eller en hvilepute for Norge.

Statsråd Terje Aasland [12:27:58]: Den helt spesielle energisituasjonen vi har sett de siste årene, understreker behovet for utslippsfri, stabil og forutsigbar kraft i Europa på kort og lang sikt. Jeg skjønner derfor at det gjør spørsmålet om kjernekraft aktuelt for mange, også i Norge.

I dag er det konvensjonelle kjernekraftverk som eventuelt ville være aktuelle. Disse er både avanserte og kostbare, og de tar lang tid å bygge, i tillegg til at de fører med seg betydelige utfordringer knyttet til håndtering av radioaktivt avfall. Norge har ingen erfaring med kommersiell kjernekraft, og det vil ta lang tid å bygge opp tilstrekkelig kompetanse innenfor forvaltning og drift av en slik avansert industri. Min vurdering er derfor at kjernekraft ikke er aktuelt for Norge nå, og derfor heller ikke noe som bør prioriteres innenfor den norske forskningsinnsatsen på energiområdet.

Det er stor enighet om at vi trenger mer kraft, og at vi trenger det raskere. Derfor er det viktig for regjeringen at vi konsentrerer innsatsen om de energikildene som har størst potensial for Norge, og der Norge har kompetanse og erfaring – kort sagt om energikilder som kan spille en viktig rolle her og nå.

Fornybar kraftproduksjon er et slikt område. I årene framover skal vi derfor legge til rette for mer vindkraft på land og til havs, oppgradering av eksisterende vannkraftverk, solkraft og ikke minst styrke innsatsen på energieffektivisering. Derfor har regjeringen også satset betydelig på havvind og vil fortsette satsingen framover. Det vil gi ny fornybar kraftproduksjon på relativt kort sikt, men også nye muligheter for næringslivet. Norsk næringsliv og norske fagmiljøer kan dermed bidra til å utvikle flytende havvind. De kan bidra til at dette blir en lønnsom næring for Norge på sikt, og ikke minst en viktig eksportnæring.

Når det er sagt: Selv om Norge ikke har kompetanse innen drift av kjernekraft i kraftforsyningen, finnes det områder innenfor nukleær forskning der Norge har fagmiljøer, som nukleær sikkerhet, håndtering av radioaktive stoffer og radiofarmasi. For å bevare og styrke denne kunnskapsbasen har regjeringen derfor i år tildelt 200 mill. kr over åtte år til et nytt senter for nukleær forskning og finansiert opprettelse av 40 studieplasser innenfor nukleære fag ved Universitet i Oslo og NMBU.

Det er mye snakk om utvikling av små kjernekraftverk. Det kan ikke utelukkes at det en gang i framtiden kan komme mindre modulære anlegg som på kommersielt grunnlag kan være interessante, også for Norge. Foreløpig er dette dyrt, og det er umoden teknologi, men om utviklingen innen små modulære reaktorer skulle tilsi at disse kan bli en del av det framtidige norske kraftsystemet, kan det i framtiden bli aktuelt å bygge opp kompetanse også på dette området. Jeg mener derfor det er viktig at vi løpende følger med på utviklingen innenfor kjernekraftteknologien, også gjennom internasjonale forskningsprogrammer som norske aktører deltar i.

Marianne Sivertsen Næss (A) [12:48:46] (komiteens leder): Alle analyser viser at kraftforbruket forventes å øke betydelig fram mot 2040. Vi trenger mer av alt raskere. Arbeidet med en storstilt satsing på havvind er i gang, samtidig som det må satses mer på vannkraft, solkraft, energieffektivisering og vindkraft på land om vi skal få etablert nok ny kraftproduksjon innen 2030.

Det pågår en interessant debatt når det gjelder kjernekraft og hvilke muligheter Norge har for å inkludere kjernekraft som en del av kraftforsyningen. Vi ser at enkelte kommuner med ordførere i spissen rekker opp hånden og synes det er spennende å utforske mulighetene for mer kraftproduksjon ved bruk av kjernekraft. Som en følge av engasjementet til eksempelvis ordfører Hanne-Berit Brekken, har Aure kommune fått tilbud om å delta som partner i et samarbeidsprosjekt om kjernekraft der formålet er å utvikle faktabasert kunnskap om hva som skal til for at Norge skal kunne bygge og utnytte kjernekraft på en sikker måte.

Jeg synes det er positivt at framoverlente ordførere med kommunestyrets støtte ser på muligheter. Men jeg må samtidig presisere at utfordringer knyttet til avfallshåndtering er et av flere spørsmål som det må finnes en løsning på.

Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk parti. Vi er åpne for ny kunnskap om alternative energiformer som f.eks. kjernekraft, bølgekraft, tidevannskraft og andre framtidige mulige energikilder. Vi har i dag kompetanse på flere områder, som mange har vært inne på. Når Equinor og MIT, Massachusetts Institute of Technology, trenger verdensledende forskning på fusjonsenergi, er det universitetet i Tromsø de inngår avtaler med. Det initiativet som Kristelig Folkeparti og Ropstad har tatt når det gjelder å styrke dette miljøet, synes jeg er veldig bra og positivt.

Vi har også sterke fagmiljøer innenfor nukleær teknologi, f.eks. på Kjeller og i Halden. På en del andre områder mangler vi imidlertid kompetanse, slik som innenfor bruk av kjernekraft som en del av kraftforsyningen.

Uavhengig av hvilke energikilder Norge satser på, er vi tett integrert i Sveriges og Finlands energimarkeder. Kjernekraft er en del av den nordiske energimiksen. Eksempelvis kommer 30 pst. av kraftproduksjonen i Sverige fra kjernekraft, og andelen er enda litt høyere i Finland. Det er veldig bra at landene som kan dette, fortsetter å satse nettopp på kjernekraft. Og til opplysning kan jeg si at akkurat nå importerer vi en del kraft fra Sverige, og det kan nettopp være kjernekraft.

Jeg mener det er klokt av regjeringen å bevilge 200 mill. kr gjennom Forskningsrådet til et nytt senter for nukleær forskning, og at det gjøres mer for å styrke utdanningskapasiteten innenfor nukleære fag. Men vi har ingen tid å miste. Skal vi sørge for rimelige strømpriser og nok kraft til industri og samfunns- og næringsutvikling, må vi gjøre det vi er best på. Vi må satse på de energikildene som sikrer oss nettopp det.

Irene Ojala (PF) [12:52:05]: Jeg er født i Vardø og oppvokst i Kiberg i Vardø kommune, og det er derfor naturlig å nevne at Vardø har et bystyrevedtak som er positivt til kjernekraft og utredninger rundt det. Ordfører Ørjan Jensen fra Miljøpartiet De Grønne mener at kjernekraften kan være en del av framtidens energimiks. Etablering av de module kjernekraftverkene er satt til Svartnes, som ligger rett over Bussesundet, ca. 1 km fra bykjernen.

Ny kunnskap skal vi ikke være redde for, selv ikke i denne sak, sa energiminister Terje Aasland på Dagsrevyen 27. februar i år. Han etterspurte kunnskap i forbindelse med at man skulle gjøre et nytt vedtak i Fosen-saken. Målet vi alle har, er å få ned klimautslippene og samtidig redusere nedbyggingen av norsk natur, og dermed ta ned konfliktnivået mellom storsamfunnet og f.eks. reindriften, som vi sannsynligvis vil få store konflikter med i forbindelse med vindkraftutbygging i Finnmark. Jeg minner om at dagens regjering har innrømmet brudd på folkeretten i Fosen-saken, og at Sametinget har brakt saken inn for FN, som ber Norge raskt rydde opp i sitt forhold til urfolk på Fosen. Vi er nødt til å tenke langsiktig, sånn at vi ikke ødelegger vårt renommé rundt omkring i verden med den måten vi nå agerer på.

Jeg er klar over at mange, også i Finnmark, er ukomfortable når jeg nevner urfolksretter, men det er faktisk slik: Finnmarksloven og sameloven er norsk lovgivning, vedtatt i denne sal. Konsultasjonsplikt er også en rett som må oppfylles. Stortinget kan ikke ta «shortcuts» for å nå politiske mål, slik det ble gjort på Fosen, og som endte opp med at Norge har fått et dårlig omdømme i utlandet.

Finnmark har en svært sårbar arktisk natur. 95 pst. av arealene i Finnmark er reinbeiteland. De fleste inngrep i naturen i Finnmark – vindindustri m.m. – må gjennomføres i konsultasjon med reindriften og Sametinget. Det vil derfor ta tid før vi eventuelt har en enighet på bordet. Vi er vel alle som sitter her i dag, klar over at energitørsten ikke vil forsvinne i 2035. Energibehovet vil være økende, særlig når vi ser hvordan grønn energi blir brukt som argument for det grønne skiftet. Vi må derfor ta hensyn til framtidens energibehov, samtidig som vi tar ned eventuelle konfliktnivå i Finnmark.

Vi kan ikke være imot havvind, vindindustri på land og olje- og gassutvinning opp mot iskanten uten å ha et annet mål, et annet energialternativ. Derfor sier Pasientfokus ikke uforbeholdent ja til kjernekraft, men vi mener at det er viktig med kunnskap om en energikilde som vi ikke har råd til å si nei til. Vi har heller ikke råd til å miste tid. Vi må ha et parallelt løp, sånn at vi i 2035 vet hva slags kunnskap vi har, og eventuelt straks kan sette i gang med det som er viktig for framtiden. Derfor støtter vi Kristelig Folkepartis forslag.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [12:55:18]: Senterpartiet er glad for at regjeringen har satt av 200 mill. kr til nukleær forskning. Det er veldig bra, for det er viktig å fortsette med å bygge kompetanse på dette feltet. Frykten for at kunnskapen var i ferd med å forvitre, var høyst reell, for Norge har allerede mye god kompetanse innenfor akademia og det offentlige. At vi nå samler disse miljøene gjennom opprettelsen av Norsk nukleært forskningssenter, er viktig og riktig.

Derfor virker denne debatten litt underlig, sett fra salen, for jeg opplever at vi slår inn en del åpne dører. I midten av mars kom Norges forskningsråd med beskjed om at nå oppretter man et nukleært forskningssenter. Sakene i denne salen tar sin tid å behandle, men det er litt underlig å høre spesielt replikkrunden her, der en får inntrykk av at regjeringen ikke gjør noen ting på dette området. Det er nettopp det den nå gjør.

Opprettelsen av 40 nye studieplasser i nukleære fag ved Universitetet i Oslo og NMBU er bra. Fagmiljøene er allerede i full gang med etableringen av bachelorprogram innen kjernefysikk og nukleær teknologi og masterprogram i nukleær teknologi. Mange tenker automatisk på utvikling av kjernekraft i forbindelse med nukleær forskning, men dette fagfeltet rommer mye mer. Uansett om Norge satser på kjernekraft eller ei i framtiden, må vi sørge for at vi har kunnskap om denne teknologien. Bare det faktumet at våre naboland utvikler ny kjernekraft, gjør at vi må ha vår egen kompetanse og ekspertise som kan gi råd til norske myndigheter. Senterpartiet mener at de grepene vi nå har tatt i regjering med å sette av midler til nukleær forskning, er viktige.

Men kjernekraft vil ikke løse den største utfordringen vi står overfor fram mot 2030, og det handler om hvor vi skal prioritere ressursene nå. Tilstrekkelig balanse mellom produksjon og forbruk er en forutsetning for nasjonal kontroll i energipolitikken og akseptable priser. Havvind er den energikilden som virker lettest tilgjengelig, med store nok volum, i tillegg til det potensialet som ligger innenfor bio, vind, sol og vann på fastlandet og omfattende energieffektivisering. Et viktig grep for å få til dette var regjeringens vedtak om utbygging av havvind på feltene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II, og at det skal skje med kabel til fastlandet og ikke med hybridkabel.

Det kommer sannsynligvis til å komme mange debatter om kjernekraft i årene som kommer. Derfor er det viktig at vi bygger kompetanse nå, og med opprettelsen av et nukleært forskningssenter er jeg trygg på at vi vil få mer kunnskap og kompetanse rundt kjernekraft i årene som kommer.

Terje Halleland (FrP) [12:58:27]: Jeg skal være enig i at det nok er dagens energisituasjon som gjør at vi har en debatt om kjernekraft, og jeg skal gi de talerne rett som sier at kjernekraft ikke løser dagens problem, men debatten i dag handler ikke om dagens problem, den handler om morgendagens problem. Norge står i dag i en svært utfordrende situasjon med mangel på kraft, og den situasjonen må vi unngå at vi kommer i i framtiden. Om kun et par år har vi kraftunderskudd. Da gjelder det å komme seg ut av den situasjonen og forsikre oss om at vi ikke kommer i den samme situasjonen en gang til.

Det er stor forskjell på regulerbar og ikke-regulerbar kraft. Det vi ser i Europa i dag, er at de skal jobbe mot 80 pst. fornybar kraftproduksjon. Hva gjør vi da når det slutter å blåse, når store deler av energimiksen er basert på at det skal blåse? Jeg vet ikke, og problemet er at det er det veldig mange andre som heller ikke vet.

Jeg blir veldig skuffet når jeg hører representantene fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og ikke minst statsråden, som er svært passive, og som sier at det ikke er behov for dette nå, at det er et sidespor. Ja, det er det, men det er et viktig sidespor. Det er nok mye mer behagelig å snakke om havvind. Jeg har vært på Stortinget i noen år, og uansett hva spørsmålet har vært om den framtidige problemstillingen rundt energi, er det havvind som er løsningen.

Jeg ser at med den utlysningen som er på vei nå, får vi tilbakemeldinger om at ingen kommer til å søke på de premissene som regjeringen legger til grunn. Dette er ingen byggesøknad. Det er et forslag for å øke kompetansen, øke kunnskapen, se på og være forberedt på behovet for kjernekraft i Norge. Og om det skulle vise seg at Norge får behov for kjernekraft, sitter vi altså med kunnskap og kompetanse til å kunne ta en kvalifisert avgjørelse om hvorvidt vi skal bygge kjernekraft i Norge eller ikke.

Vi ønsker å samarbeide mer med Norden. Vi vet at det er et samarbeid mellom Sverige og Finland, som bør utvides, vi vet at dette er nasjoner som satser på kjernekraft. Her er det masse gratis som Norge kan være med og ta del i.

Og det viktigste av alt: Noen er bekymret for kostnader, for samfunnsøkonomien i det. Ja, det er jo en del av premissene. Her må det være aktører som ønsker å ta del i denne utviklingen, og som også er med og tar regningen for det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:01:38]: La meg starte med forslaget om fusjon og forskning på fusjonsenergi. Jeg er glad for statsrådens og flere andres imøtekommelse av det og vil gjerne gjøre det om til et oversendelsesforslag. Det viktige, mener jeg, er at Norge har et kompetansemiljø på fusjon og forhåpentligvis kan bidra til å lykkes med den utviklingen, så det er jeg glad for. Jeg har registrert at flere representanter fra regjeringspartiene har omtalt det positivt, også viktigheten av kompetanse og forskning, og vil anerkjenne det som er gjort for å få et kompetansesenter eller forskningssenter på mer konvensjonell kjernekraft. Jeg har blitt utfordret av flere, og det har vært flere temaer som har blitt tatt opp. Når det gjelder lagring av avfall, mener jeg det er et kjemperelevant spørsmål og en veldig god innvending mot bygging av kjernekraft i Norge. Der vil jeg vise til at Finland er godt i gang. Flere hundre meter under bakken skal de varig lagre avfallet sitt. Det er måten en må gjøre det på. En mellomlagrer først i 40–50 år, før den varige lagringen kommer. Der har jeg lært gjennom de siste månedene at vi – altså IFE – er verdensledende på sikkerhet og atomlagring, så når andre land jobber med hvordan de skal håndtere avfallet, brukes det kompetansemiljøet vi har i Norge.

Flere har vært inne på at vi allerede har avfall. Det er vel 17 tonn avfall etter Kjeller og Halden, og det skal vi kanskje bruke svimlende 30 mrd. kr for å lagre. Det betyr at vi uansett må få et godt system for lagring. Jeg mener at det kan kombineres, og aller best hadde det vært å gjøre noe med det internasjonale regelverket, sånn at en kan se på tvers av landegrensene, for det ville være unaturlig at Sverige, Norge og Finland hadde brukt eller bruker enorme summer på lagring. Det hadde vært mye bedre å samordne det.

Så vil jeg utfordre tilbake igjen til dem som er kritikere. Jeg har ikke sett én troverdig analyse av hvordan vi skal løse klimaproblemene uten kjernekraft – IEA, klimapanelet, flere har nevnt EU. Det er behov, og da mener jeg at hvis en er bekymret for avfall, er det ingen land i verden – i hvert fall ikke veldig mange – som er bedre i stand til å få til det enn Norge. Da synes jeg også at vi kan ta del i den dugnaden dersom det viser seg at dette er mulig, lønnsomt og gunstig å bygge ut i Norge. Men jeg er helt enig med bl.a. representanten Haltbrekken i at det ikke må stå i veien for en kraftig enøksatsing på sol, på vind osv., for dette vil heller ikke være løsningen på kort sikt.

Men hva er kort sikt? Vi sitter jo med en annen sak i komiteen om havvind, som jeg tror veldig mange av medlemmene der heier på, men når en legger behandlingene etter hverandre framover, har en veldig fort passert 2030 før den første mølla er oppe og står. Her snakker vi altså om noe som er 10 år, 15 år, kanskje 20 år fram i tid, og da er det ikke så veldig mange års forskjell på havvind og eventuelt kjernekraft. På kostnadssiden er det også interessant å se at i energimeldinga ble det antydet en kostnad på havvind på opp mot 120 øre og kjernekraft altså på nesten halvparten. Jeg mener det hadde vært bra å utrede behovet framover.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:04:59]: Jeg har noen spredte kommentarer til den debatten som har vært, som har vært en interessant debatt. For det første må jeg slå fast at selv om enkelte representanter fra regjeringspartiene prøver å gi et annet inntrykk, er det, slik jeg forstår det, sånn at olje- og energiministeren har slamret døren ordentlig igjen for kjernekraft i Norge i overskuelig framtid.

Litt om forslaget som går på Euratom og EUROfusion: Det presiseres at det skal vurderes, altså assosiert medlemskap. Sammenlikningen med Sveits er da svært spesiell. Sveits har en betydelig del av kjernekraft i sin energimiks. De er de fremste på kjernefysisk forskning gjennom CERN osv. Selvfølgelig har de masse forskningspenger inn i det. Høyre støtter forslaget med forbehold om at man også ser på budsjettmessige konsekvenser av eventuelt å gå inn i et assosiert medlemskap i Euratom og EUROfusion.

Så en kommentar til representanten Haltbrekken, som kommer med masse innvendinger mot kjernekraft i Norge: Jeg kan si for Høyres del at vi deler bekymringene til Haltbrekken. De er helt reelle. Det er vanskelige problemstillinger som en må ta stilling til. Spørsmålet er om det at det er vanskelige problemstillinger med kjernekraft, som med andre energiformer, gjør at man kategorisk skal si at man ikke skal ha en utredning. Der er vårt svar nei, for på sikt krever det enormt med beslag på natur å fortsette med fornybar kraft. Da er spørsmålet: Skal vi ha kjernekraft i den energimiksen for å ta vare på mer natur?

Jeg tror det er en tålegrense hos det norske folk. Selv om vi støtter både havvindutbygging og vindkraft på land fullt ut nå og fram til 2035, tror jeg det kan komme en tålegrense for hvor mye vi ønsker å bygge ut, mens kraftbehovet bare vil øke og øke fram mot 2050. Derfor mener jeg at det er riktig å gjøre en ordentlig utredning i dag om hvordan vi skal bruke mulig god teknologi i framtiden i Norge. Det er også fordi dette tar veldig lang tid å utvikle hvis en først skal gå den veien.

Angående miljøet i Tromsø, som jeg også har besøkt, som har fremragende forskere som er etterspurt ved MIT og etterspurt av de fremste forskerne i EU på fusjonskraft: Vi bruker kompetansen. Vi har nordlysforskning og solforskning som er relevant i plasmaforskningen relatert til fusjonskraft. Jeg synes det er synd når regjeringen – av misforstått stolthet – ikke vil gå inn og støtte dette forslaget, som er en viljeserklæring om støtte, ikke økonomisk støtte, og å legge til rette for at vi skal ha den type forskning som er i verdensklasse.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:08:10]: Det har vært en meget god og interessant debatt så langt. Det er flere gode innvendinger, andre mindre gode og mindre relevante. En av de som er gode, er avfallsproblematikken. Det er en av forutsetningene vi legger til grunn. Vi må ha en plan for å løse dette med avfall. IFE har drevet reaktorene i Norge, i Halden og på Kjeller, i lang tid, med forskning på brensel. De har mye spesialavfall, så det er en vanskelig materie å ordne opp i. Når man først skal bygge et avfallsdeponi, mener vi selvfølgelig at man må vurdere muligheten for å skalere det opp, slik at det skal kunne romme framtidig avfall, og ikke minst se på et samarbeid med våre nordiske naboer.

Det blir nevnt herfra, fra Miljøpartiet De Grønne, at vi har sju år på å halvere klimagassutslippene. Hvis man legger det premisset til grunn, bør man være så for kjernekraft som man kan. Det er jo det eneste som har nok energitetthet til å kunne bidra i et monn som vil gjøre noen forskjell. Det er bra at de er med på ett forslag, men vi skulle gjerne sett at de var med på flere.

Kostnader blir nevnt. Representanten Halleland var innom at kostnadene med havvind vil være høyere enn med kjernekraft, sånn som det er i gang. Ikke minst har vi arealdebatten. Det er mange fortrinn her, og det er jo det vi ønsker å få belyst. Det er derfor det er så utrolig rart at man ikke evner å se litt lenger fram i horisonten enn det man gjør. Man ser fram mot 2030, og man styrer mot et framtidig forventet kraftunderskudd, som er spesielt nok i seg selv, med de konsekvensene det vil ha. Det viser at man må prioritere både hva man bruker kraften til, og ikke minst hvilke planer man har for framtidig kraftproduksjon.

Fremskrittspartiet blir utfordret på hva vi tenker om framtidig kjernekraft. Hvis forutsetningene ligger til grunn, hvis alle premissene er der, hvis økonomien er der, hvis tryggheten er der, hvis det er kommuner, som f.eks. Arbeiderparti- og Senterparti-kommuner, som har vist seg å være veldig interessert i å se på framtidig kjernekraftplassering, og hvis man har et konkret framtidig kraftbehov, er vi selvfølgelig villig til å se på saken. Da skal vi legge gode behandlingsregler og -metoder til grunn, og det er meget mulig at vi lander på et ja.

Det som er interessant, er hvordan statsråden og regjeringen stiller seg til dette. Hvis behovet er der, hvis premissene er der, hvis økonomien er der, hvis tryggheten er der, og hvis vi trenger denne kraften, regulerbar kraft som vi eventuelt kun kan få fra kjernekraft, vil da regjeringen fremdeles være imot? Er man da ideologisk og kategorisk imot kjernekraft i framtiden, uansett hvordan situasjonen utvikler seg? Det tar jeg gjerne imot et svar på.

Ove Trellevik (H) [13:11:20]: Det er kjekt å høyra mange gode innlegg i dag. Det er mykje konservativ politikk. Det er interessant å høyra debatten. Det er interesse for og nysgjerrigheit på ny teknologi. Veldig få er fastlåste i gammal kraftproduksjon, men ønskjer å følgja med på utviklinga og sjå kva det neste kan by på.

Eg er eigentleg veldig overraska over kor negativ SV har vore i denne debatten. Lars Haltbrekken, som ein kollega nemnde tidlegare, har vore veldig negativ og hadde veldig stort fokus på atomavfall. Det er for så vidt heilt greitt, men ein kan altså ikkje støtta kunnskapsinnhenting, som er det Dokument 8-forslaget og dei forslaga me i dag behandlar, eigentleg handlar om. Det handlar om å få meir kunnskap om me har behov og føresetnader for å kunna driva med kjernekraft etter 2050. Det handlar om me skal kunna utnytta thorium, om kva førekomstar me har av dette. Det me skal vedta i dag, handlar eigentleg berre om kunnskapsinnhenting.

Difor er eg veldig overraska over at SV vel å vera så veldig negativ. Me må ta inn over oss kraftbehovet vårt og den skvisen som me er i no, og som me kjem til å koma i både i 2030 og i åra etter det. Det er ikkje heilt sikkert at me kjem til å lykkast verken med havvind eller vindkraft på land i stor målestokk, eller solkraft i stor målestokk for den del. Det er også ein del kunnskapsmangel, spesielt på havvind. Havforskingsinstituttet leverte ein rapport i 2020 om kunnskapsmangel. Høyringa som me no har om Sørlege Nordsjø II, viser at det er økonomisk krevjande med vindkraft til havs. Når eg høyrer statsråden i dag, som er så einsidig fokusert på fornybar energi, i form av både landvind og havvind, og set atomkraft til side i overskodeleg tid, er eg veldig spørjande til om statsråden i det heile har nokon miljøavgrensingar eller økonomiske avgrensingar for satsinga på havvind. Vil statsråden og regjeringa ta inn over seg det som Havforskingsinstituttet peikte på i rapporten sin i 2020? Vil dei følgja opp behovet Havforskingsinstituttet har for forsking og følgjeforsking undervegs, og vil dei ta med seg erfaringane frå den forskinga som vert gjord, når ein skal designa og satsa på havvind i dei nye avsette områda som er føreslått?

Sofie Marhaug (R) [13:14:25]: Vi kan være enige om at forskningen uansett er relativt sett autonom. Vi kan ikke styre direkte, men vi kan gi noen dytt når det gjelder forskning. Den forskningen som foregår på en del av disse områdene, vil jo finne sted uavhengig av hva vi vedtar her på Stortinget.

Dette handler om politisk vilje til å innhente mer kunnskap. Det handler heller ikke bare om forskning. Det skulle nok handlet om en offentlig utredning. Vi fikk en energikommisjon som sa mer av alt raskere, mer av alt bortsett fra kjernekraft. Det er en ærlig sak, men det er uærlig å late som man sier ja til alt hvis man ikke sier ja til alt. Det er akkurat det regjeringen gjør i veldig mange sammenhenger, og de gjør det også nå.

Jeg trodde dette skulle være en debatt som handlet om energimiksen om 20–30 år, for det er det vi i virkeligheten diskuterer når vi diskuterer kjernekraft, forskning og ny kunnskap. I stedet prøver regjeringen å gjøre dette til en debatt om havvind, som helt riktig, som representanten Halleland sa, er svaret på alle mulige spørsmål vi står overfor. Men regjeringen vet like godt som meg at vi ikke får nok havvind til å dekke de kortsiktige kraftbehovene innen 2030. Energikommisjonen sier at vi trenger 60 nye TWh. NVE sier at hvis vi skal frikoble oss fra de europeiske gassprisene og det prisnivået, trenger vi 40 nye TWh.

Regjeringen sier at vi trenger mer energi, og at vi skal få ned prisene ved hjelp av mer kraftproduksjon. Det regjeringen i praksis sier, er at vi skal ha 100 nye TWh innen 2030. Det tror ikke regjeringen på selv engang, og de vet veldig, veldig godt at det aldri kommer til å skje med havvind. Statsråd Aasland har sagt at vi får ny havvindproduksjon tidligst i 2029.

Denne debatten om havvind som regjeringen prøver å få dette til å handle om, er ikke et svar på de langsiktige problemene vi står overfor. Det er en ustabil, uregulerbar energikilde. Det er heller ikke svaret på de kortsiktige utfordringene med dårlig kraftbalanse kanskje allerede i 2027. Det er rett og slett en avsporing, et fullstendig luftslott til havs, og et like stort luftslott som en eventuell vrangforestilling om at kjernekraft skal løse problemene våre innen 2030, ville vært.

Jeg synes det er uærlig og uredelig av regjeringen å late som noe annet. På kort sikt er det som monner, energieffektivisering. Tenk om vi hadde brukt noen av de milliardene vi bruker på havvind, som er ulønnsomt i dag, på enøk eller på lokal solproduksjon. Da kunne vi fått fart på tingene. Det får vi ikke nå.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:17:40]: Først: Jeg synes forslaget om å gjøre om Ropstads forslag til et oversendelsesforslag er et godt forslag, som også Senterpartiet støtter.

Jeg biter meg merke i at Trellevik tar opp at vi ikke har ubegrenset med naturressurser, og nei, det har vi ikke. Vi trenger egentlig en helhetlig debatt om energibruk fordi all energi har konflikter og dilemmaer knyttet til seg, noe denne debatten viser med all tydelighet.

Jeg tror alle i denne sal er enige om at kjernekraft har en plass i verdens energimiks globalt når vi skal løse klimakrisen. Spørsmålet vi nå skal ta stilling til, er altså norsk fokus for å løse våre energiutfordringer. Det er ingen som betviler at vi har kompetanse i Norge. Vi har faktisk verdensledende kompetanse i Norge, og den kompetansen skal vi fortsette å utvikle og ta vare på innenfor det rammeverket vi har. Det har regjeringen også satset på, både i revidert i fjor gjennom en satsing på 200 mill. kr på et forskningssenter og gjennom økte studieplasser. Det vil også gagne kjernekraftutviklingen globalt.

Likevel vil jeg si at det er et sidespor i dagens debatt fordi Norge har hatt et annet energibilde enn de fleste av våre naboland og de fleste andre land. Vi har vært velsignet med store naturressurser som vi har forvaltet på en god måte. Thorheim fra Høyre sier at regjeringen ikke har noen plan. Halleland sier at de er passive. Det er fullstendig feil. Det kan ikke være sånn som Marhaug sier, at vi ikke skal kunne diskutere havvind når vi diskuterer energi. Selvfølgelig kan vi det, fordi havvind er en del av den framtidige energimiksen i Norge – på samme måte som vi er nødt til å husholdere bedre gjennom energieffektivisering av den energien vi allerede produserer, på samme måte som vi må satse på sol, og på samme måte som vi må satse på bioenergi og alle de andre fornybare ressursene.

Til slutt vil jeg si at jeg synes man har en noe naiv tilnærming til kjernekraftens fotavtrykk. Det vil være store utfordringer knyttet til avfallshåndtering, selv om det finnes kommuner i Norge som har sagt at de er villige til å ta det. Det vil være problemstillinger knyttet til framtidige generasjoner i tusenvis av år framover. Det er utfordringer knyttet til hvem vi skal kjøpe uran fra. Det er utfordringer knyttet til hvem vi skal få produksjonsutstyr for anriking fra. Det er utfordringer knyttet til transporten, og ikke minst ulike sikkerhetsmessige utfordringer. Dette er ingen kvikkfiks. Man kan spørre seg: Hvis disse kommersielle aktørene får etablere små modulære reaktorer og ikke finner dem lønnsomme, hvem tar da ansvaret for et slikt verk i ettertid? Jeg skal ikke svare, men jeg lar spørsmålet henge.

Lars Haltbrekken (SV) [13:21:02]: Flere av forslagsstillerne prøver i dag å framstille dette som et forslag som kun går på å innhente kunnskap. Jeg vil anbefale de forslagsstillerne å spole tilbake i debatten og høre på representanten Bård Ludvig Thorheims innlegg, som jeg mener var et ærlig innlegg, som sier det som det er fra en av forslagsstillerne: Man ønsker faktisk etablering av atomkraftverk i Norge. Det synes jeg også at de andre forslagsstillerne kunne tatt innover seg og vært like ærlige på.

Jeg registrerer også at det foreløpig ikke er noen som har sagt hvor atomkraftverkene skal ligge, eller hvor atomavfallet skal lagres.

Vi fikk i replikkordskiftet høre fra statsråden, som svarte på mitt spørsmål om hva vi alternativt kunne ha brukt 240 mill. kr på, som noen av partiene ønsker å søle bort på et medlemskap i Euratom. Vi kunne ha fått til mer satsing på energieffektivisering og forskning på hvordan vi skal få utløst energieffektiviseringspotensialet. Vi kunne ha fått til bedre og mer kartlegging av naturverdier knyttet til havvindsatsingen. Vi kunne også ha fått til forskning på andre fornybare energikilder.

Det sies fra enkelte at debatten er et sidespor, og det bekreftes også fra kamerat Halleland i Fremskrittspartiet, at det er et sidespor, men det er et godt sidespor. Det er ikke noe sidespor. Det er en total avsporing av energidebatten i Norge å begynne å diskutere dette. Ja, atomkraft kommer til å være en energikilde i en del land som har kompetanse på dette i årene framover, men det at Norge nå skal begynne å bruke mye penger på å utvikle det, vil være bortkastet. Vi bør i stedet bruke pengene på det vi har mulighet til å satse på. Derfor er vi fortsatt imot forslaget fra Kristelig Folkeparti. De ber regjeringen legge til rette for mer forskning på dette. Det betyr mer penger til det. Da vil jeg utfordre Kristelig Folkeparti og andre som stemmer for: Hvem skal da få mindre penger til sin fornybare energiforskning? For vi vet at det er det som til slutt blir resultatet i dagens økonomiske situasjon.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:24:09]: Ja, det har vært interessant å følge denne debatten. Atter en gang merker vi oss at Rødt og Fremskrittspartiet nesten passer sammen som hånd i hanske i en del av spørsmålene om kraftpolitikken, og igjen er bekymret for lokaldemokratiet i Senterpartiet. Derfor skal jeg fortelle hva Senterpartiets landsmøte sa.

De ønsket

• å «hente inn mer kunnskap om kjernekraft og satse planmessig på ytterligere forskning og kompetansebygging innenfor området kjernekraft»

• 200 mill. kr fra dagens regjering til å øke antallet studieplasser, øke satsingen på nukleær forskning og opprette et forskningssenter

Så igjen må jeg si til representantene fra Fremskrittspartiet og Rødt at det er ingen grunn til å bekymre seg for lokaldemokratiet og partidemokratiet i Senterpartiet.

Det er interessant å høre representanten Thorheim, som faktisk sier at de ønsker etablering av atomkraftverk. Når man leser representantforslaget, står det at en ønsker å hente mer kunnskap, og det er nettopp det Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen gjør.

En annen sak jeg har lyst til å ta opp helt til slutt, er de 250 mill. kr til Euratom. Jeg er glad for at vi ikke går inn for det. Det er 250 mill. kr vi kan bruke på mye annet. Og er det noe jeg vet fra min tidligere tid som ordfører, så er det at det er kamp om ressursene. Vi må prioritere. Hva haster mest, og hva ønsker vi å bruke de tilmålte ressursene på?

Det er veldig lett å gjøre slikt når man ikke har ansvaret for et budsjett, det har jeg full forståelse for, men da håper jeg at vi kan se, når det er tid for statsbudsjett mot slutten av året, at de partiene som ønsker at vi skal bruke 250 mill. kr årlig på dette medlemskapet, har lagt det inn i sine alternative budsjetter. Det ser jeg fram til å se. Da vil vi kunne se hva de prioriterer bort og ned.

Statsråd Terje Aasland [13:26:34]: Det er helt riktig, som forrige taler sa, at regjeringen følger denne situasjonen nøye, ikke minst fordi landene rundt oss har varslet at de skal satse på kjernekraft. Derfor trenger vi kunnskapsberedskap. Vi bygger også ned aktiviteten ved Halden og Kjeller. Det betyr at det er helt riktig med en satsing. Vi har også mye kunnskap om medisin og bruk av nukleær kunnskap i den sammenhengen.

Denne debatten handler om at noen vil gå videre – forske, utvikle og bidra til at vi kan få kjernekraft i Norge. Det er realiteten. Det er bra at representanten fra Høyre sier det. Det er indirekte det Rødt sier, og det er det Fremskrittspartiet sier. Det er en realitet. Det er en ærlig sak å mene at det er riktig vei å gå, men slik situasjonen er nå, mener regjeringen at det ikke er riktig vei å gå. Jeg er veldig glad for at det er tilslutning til det i Stortinget, for jeg mener det er en kortslutning av den energidebatten vi står i.

Svenskene håper å få de små, modulære kraftverkene etablert en eller annen gang etter 2035. Så dette er opplagt ingen løsning på situasjonen nå, uansett hvordan vi snur og vender på det. Det er punkt én.

De som rekker opp hånden i spørsmålet om kjernekraft, må også ta ansvaret for lagring av radioaktivt avfall. Jeg går ut fra at både representanten Thorheim og Pasientfokus i Finnmark stiller arealer til disposisjon for lagring av radioaktivt avfall. Men når den debatten nærmer seg, frykter jeg en massiv folkelig motstand mot det. Jeg har, i likhet med det representanten Haltbrekken sa tidligere i denne debatten, opplevd debatten om å lagre farlig avfall fra industrien vår. Det handlet om å ta syre fra Kronos Titan, blande den med flyveaske fra Sverige og deponere det. Dette er noe som egentlig ikke lar seg løse opp, og som egentlig er litt ufarlig, i hvert fall sammenliknet med radioaktivt avfall, men debatten var emosjonell, det var mange sterke følelser og sterk motstand mot det. Vi har ennå ikke fått en varig løsning på den problemstillingen. Når realitetene begynner å nærme seg, begynner også folks oppfatning å endre seg.

Så er det dette med pris, for en har vært veldig opptatt av pris i energi- og kraftdiskusjonen. Det finnes jo ikke noe dyrere permanent og varig strøm som ikke inneholder fleksibilitet, enn kjernekraft, for den er ikke regulerbar. Den har ikke den kvaliteten. Men at land som ikke har vannkraft, og som har stabilitet i fundamentet sitt, går for kjernekraft, er naturlig.

Det er land som fram mot 2030, 2035 og 2040 vil forberede seg på kjernekraft. Det gjelder Sverige, Nederland, Storbritannia og Finland. Så det vil komme mye kjernekraft rundt oss. Da mener jeg det er en stor fordel for oss – også med tanke på prisnivået – å satse på fornybare energikilder vi allerede kan veldig mye om.

Terje Halleland (FrP) [13:29:50]: Når jeg hører på statsråden, virker det litt idiotisk å spørre etter mer kunnskap, for det virker som om statsråden har det som er nødvendig av etterspurt kunnskap og kompetanse. Jeg vil bare si at forslaget fra Kjell Ingolf Ropstad som ble omgjort til et oversendelsesforslag, støtter Fremskrittspartiet.

Så til Gro-Anita Mykjåland, som hadde en liten melding til oss som ikke sto ansvarlig for budsjettet: La oss håpe at Senterpartiet også har lært litt der – om forskjellen på å være i posisjon og i opposisjon. Men det gleder meg at Stortinget kan se på et vedtak på Senterpartiets landsmøte som noe som er regjeringens politikk, og jeg gleder meg til vedtaket kommer om Melkøya.

Mer av alt – raskere – hører vi energikommisjonen si, og regjeringen adopterer det som sitt eget. Kraft og nett er noe vi trenger. Blåfalli–Gismarvik er en nettforbindelse som har oppstått etter at Johan Sverdrup-feltet ble elektrifisert. Statnett har utredet i flere år, vi har fått tilbakemelding om at linja skal være klar i 2025, 2026, 2027. Nå ble saken oversendt departementet. Svaret fra departementet er at den iallfall ikke blir ferdig før 2028. Jeg har lyst til å spørre: Hva er det vi gjør? Vi har en anstrengt kraftsituasjon. Hvor er «fast-track»-en, hvor er viljen til å komme med løsninger som gjør at vi kommer oss videre, kommer oss ut av denne krisen som vi er i? Hvor er viljen til å levere raskere, til å levere på alt? Den er totalt fraværende.

Og så, for nå er Espen Barth Eide til stede i salen: Mange er opptatt av klima, mange bringer denne debatten inn på klima og 2030-målene. Men Espen Barth Eide er ikke klimaminister lenger. I ordets rette forstand er han jo det – det skal ikke jeg ta fra ham – men det er Terje Aasland som sitter med løsningen på klimaproblematikken vår. Vi trenger 50 TWh til 2030 for å nå klimamålene. Det er energimangel som kommer til å være problemet for Norge med hensyn til å innfri de kravene. Jeg har lyst til å utfordre: Hvordan har en tenkt å gjøre det? Hvordan har en tenkt å levere 50 TWh? Ikke med kjernekraft, det er ingen løsning, men det er ikke havvind heller.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:32:54]: Først: Tusen takk for anledningen til å få en kort merknad når det kommer en del påstander som overhodet ikke stemmer, først og fremst fra representanten Haltbrekken. Selv om man sikkert kan drive kreativ tekstanalyse, vil jeg bare si at Høyres og min holdning er at vi ikke støtter kjernekraft i Norge nå. Vi har døren på gløtt i den forstand at vi ønsker å få en utredning, og så, ut fra den utredningen og den kunnskapen, ta stilling til det spørsmålet. Det er vår holdning. Jeg registrerer at det er ulike meninger som går ca. på høyre–venstre-skillet. Regjeringen ved statsråd Aasland har gjort det veldig klart at de overhodet ikke ønsker kjernekraft i Norge i overskuelig framtid. Der har man altså en uenighet.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:34:00]: Debatten går nå mot slutten. De fleste av våre gode forslag får dessverre ikke flertall, men debatten er kommet syvmilssteg videre siden den startet. Regjeringspartiene begynte kjernekraftdebatten for noen måneder siden med å si at det ikke fantes noen kompetanse i Norge, men i dag hører vi fra flere folk i regjeringspartiene at det er god kompetanse, og at vi har et kjempegodt miljø for det i Norge. Det er bra at man anerkjenner det. Statsråden sier videre at kjernekraft ikke kan reguleres. Da vil jeg anbefale ham å oppdatere seg litt, for det er beviselig feil, spesielt med tanke på ny teknologi for små, modulære kjernekraftverk. I tillegg spør SV hvor kjernekraftverket skal plasseres, og hvor avfallet skal være. Det er jo det vi med våre forslag ønsker flertall for – vi ønsker å få den kompetansen, vi ønsker å få utredet alt dette. Det er fullstendig uansvarlig å si at kjernekraft skal ligge der og der. Det vil de prognosene og analysene som vi tar til orde for, avdekke. Derfor ønsker vi flertall for det, hvis vi eventuelt skal bygge kjernekraftverk.

Sofie Marhaug (R) [13:35:12]: Rødt støtter ikke og står ikke bak alle forslagene i dag, men vi står bak noen forslag sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti og til dels med Miljøpartiet De Grønne og med Venstre. Vi støtter ikke alle forslagene.

Hvis det er slik, som med representanten Mykjåland, at man tror veldig sterkt på en hestesko, vil jeg minne om at hestesko og ideen om hestesko er magi. Det er ikke alltid det stemmer. Hvis representanten Mykjåland hadde lest gjennom forslagene, hadde hun sett at det ikke er alle forslag Rødt og Fremskrittspartiet stiller sammen. Jeg vil minne om at å be om ny kunnskap ikke er det samme som å si ja til alt. Hvis det stemte, er det veldig mange utredninger og offentlige dokumenter vi kunne avlyst allerede før de ble igangsatt. Vi ber om ny kunnskap – vi sier ikke ja til alt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:36:23]: Jeg vil takke for en god debatt. Etter mange år på Stortinget synes jeg det er interessant med et tema som utvikler seg, og der de ulike representantene og partiene utvikler sine standpunkt på grunn av at verden endrer seg. Det synes jeg har vært spennende å følge i denne debatten.

Da vi jobbet med denne saken, oppdaget jeg at vi i dag har et lovverk for bygging av kjernekraft. Det er til og med en konsesjonsbehandling. Det er faktisk slik at Kongen i statsråd kan godkjenne bygging av kjernekraftverk i Norge, men han bør gå til Stortinget for godkjenning. Vi er vel alle enige om at han kanskje bør det hvis det skal bygges kjernekraft i Norge.

Så vil jeg bare si at det er mange forskjellige forslag her. Til dem som beskylder hverandre for å mene det ene eller andre, vil jeg bare si at det er en vifte med ulike forslag. Nå er Kristelig Folkeparti inne i alle, så det er greit. Det er alt fra forskning og å innhente mer kompetanse til å sette ned et utvalg som kan se på regelverk både mot 2030 og mot 2050. Grunnen til at jeg har landet der jeg har gjort, er at jeg er oppriktig usikker på hvordan energimiksen kommer til å se ut framover. Jeg er usikker på hva som skjer med tanke på forskning og utvikling. Er det én ting jeg ikke er i tvil om, så er det at prisen på ny fornybar energi kommer til å stupe. Det er et enormt behov for det, så det kommer til å utvikles raskt. Behovet er nå så sterkt at det bare kommer til å gå fortere og fortere, og det håper jeg virkelig på.

Er det noe annet jeg er sikker på, er det at behovet for energi også kommer til å øke. Én ting er alt det vi tror vi kommer til å mangle i 2026 eller 2027, men i tillegg skal vi bli kvitt all fossil energi. Man kan doble den produksjonen vi har i dag bare ved å bytte ut bensin, diesel og olje og det som er, til fornybar energi, så behovet kommer til å være stort. Når vi ser på naturkrisen, ser på nedbyggingen av natur, ser på klimautfordringene og ser på energikrisen med mangelen på energi, mener jeg det er riktig å sette ned et utvalg for å utvikle regelverket vi har i dag, for å klargjøre det til eventuelt å kunne godkjenne en søknad. Da må alt det andre være på plass, som det har vært gode innvendinger mot i denne debatten. Jeg vil også si at det ikke er svart-hvitt. Det er gode argumenter mot, og de må svares ut før en eventuelt kan bygge.

Når et slikt utvalg har jobbet, når et lovverk eventuelt er klart, vil det allerede ha gått fire–fem år, og da vet vi veldig mye mer om f.eks. havvind lykkes. Svarene fra statsråden er interessante – at en peker på at når det gjelder utviklingen av kjernekraftverk med små, modulære reaktorer, vil prisen være under halvparten av det prisen på havvind vil være i starten. Vi håper oppriktig at den prisen også går ned.

Når det gjelder summen på 250 mill. kr, tok jeg kontakt med miljøene, som igjen tok kontakt med EUROfusion, som antydet en helt annen pris fordi det har vært noen store prosjekter de siste årene. De antydet en sum kanskje ned mot 30–35 mill. kr. Forslaget sier at en skal vurdere medlemskap. Det er noe helt annet enn å si 250 mill. kr og sette to streker under svaret.

Himanshu Gulati (FrP) [13:39:36]: Det er et veldig spennende tema vi diskuterer her i dag. Det gir framtidshåp å se den teknologiutviklingen som har endret kjernekraft til de mulighetene den gir i dag – til en mye sikrere teknologi, til en kilde som kan gi mye energi av relativt små ressurser, og på et område som kan føre til at Norge fortsetter å være en energisupermakt, men med andre kilder i framtiden.

Skal vi høste fruktene om noen år, må vi så frøene nå, og det er det dette forslaget legger opp til. Så må vi se det store perspektivet, som foregående taler var inne på. Det vil fortsatt være et stort og økende behov for energi framover. Andre land og andre folk som har lavere levestandard enn oss i dag, har rett til å komme seg opp på den samme utviklingen som vi har. Der kan kjernekraftverk være en viktig del av energiløsningen i årene som kommer, ikke minst en energiløsning uten utslipp. Det gir stor glede å se både de akademiske forskningsmiljøene i Norge som nå kommer fram, og også alle de private aktørene som nå sier at de kan være med på dette nye eventyret uten behov for offentlig subsidiering.

Men vi trenger fortsatt mer kunnskap, og det er derfor Fremskrittspartiet har lagt fram dette forslaget. Norge er en energisupermakt, og det skal vi fortsette å være i årene framover – ikke bare på de energikildene vi er det på i dag, men også på nye. Dette forslaget legger en grobunn for det framover.

Statsråd Terje Aasland [13:41:22]: Det går mot slutten, og jeg skal ikke forlenge debatten, for jeg ser at mange går tomme for taletid, men det er en viktig debatt vi har. Det var en påstand her – jeg husker ikke om det var fra representanten Halleland – om at regjeringen hadde sagt at vi har utmerket kompetanse på kjernekraft i Norge. Det må modifiseres litt. Norge har ikke kompetanse innen drift av kjernekraft i kraftforsyningen. Det er viktig å understreke. Det har jeg sagt hele veien, og det står jeg for, men vi har områder innenfor nukleær forskning der vi har fagmiljøer, som nukleær sikkerhet. Derfor bidrar vi også i Ukraina nå. Vi har kompetanse på håndtering av radioaktive stoffer, og vi har kompetanse på radiofarmasi. Det er viktige områder å ha oppdatert kunnskap på også i fortsettelsen.

Så til debatten som Halleland tar opp, om hvordan vi skal klare klimautfordringene, der han henviser til meg som klimaminister. Det er totalt feil. Vi har en utmerket klima- og miljøminister i Espen Barth Eide, som jobber iherdig hver eneste dag for at vi skal nå klimamålene våre. Det er klart at fornybar kraft er en viktig innsatsfaktor i det. Med bakgrunn i at vi nå har vært i regjeringskontorene i halvannet år, er det en betydelig satsing og tilrettelegging for at Norge skal kunne ta et ordentlig sjumilssteg inn i en ny fornybarsituasjon på kraftsiden som også kan bidra til stor industriell verdiskaping.

Det står i sterk kontrast til den tiden da Fremskrittspartiet satt i Olje- og energidepartementet og i regjering, for da løftet de ikke en eneste finger for verken å bygge ut mer fornybar energi eller tilrettelegge for det. Det kom noen utbygginger, ja, takket være regjeringen Stoltenberg, som innførte grønne sertifikater. Den historien som skal skrives om Fremskrittspartiets deltagelse i Olje- og energidepartementet, blir en liten historie. Det blir ikke mange linjene. De har ikke underbygd noe av det behovet samfunnet nå har.

Ola Elvestuen (V) [13:43:57]: Når statsråden nå i sitt siste innlegg valgte å ta et så stort steg over i Stortinget igjen, kan vi ikke la det bli stående.

Når det gjelder selve denne saken, står Venstre ved de forslagene vi har. Vi mener at det ikke er noen løsning med kjernekraft nå, men vi kan gå videre på forskning og er med på både styrket forskning i Skandinavia og at vi også ser på Euratom, ser på hva vi kan slutte oss til der vi også vil få store ressurser tilbake. Det er jo det disse medlemskapene handler om i EU, for å få det til.

Når man går over i de generelle energidebattene, er det slik at regjeringen snakker veldig høyt om havvind, mens det som foreløpig er levert, er veldig lite. Den ene saken vi har i komiteen, er det vel mange som tviler på vil kunne bli noe av i det hele tatt, nettopp fordi man lager et forslag som ikke har den tilknytningen til Europa som det kunne ha, med en hybridkabel. Det er fare for at den bare blir stående der nærmest som en endestasjon, som en egen liten radial, også i framtiden. Det må vi gå inn i.

Fra forrige stortingsperiode kan man si at det har vært mye kontroversielt omkring vindkraft og de grønne sertifikatene, men det har blitt bygget 15 TWh de siste årene, og det er bra at de er der, selv om noen av dem er veldig kontroversielle. Vi hadde også en regjering som gikk ut med å legge til rette for et skattesystem som legger opp til at vi skal ha fornyelse og oppgradering av vannkraften. Dagens regjering har lagt på plass et skattesystem som reiser tvil om man vil få de samme oppgraderingene.

Nå skal ikke jeg gå videre med en generell energidebatt – jeg skal slutte her. Men statsrådens siste innlegg burde ikke få stå alene. Det er ingen tvil om at det her har vært en satsing over tid, også for å nå klimamålene. Vi har også en klimaavtale med EU, som er bindende og juridisk forpliktende, som er noe helt annet enn det løse målet som regjeringen nå jobber etter. Dette må forpliktes. Jeg tror ikke avtalen ville kunne blitt vedtatt med denne regjeringen, og jeg tror ikke den ville kunne blitt vedtatt med dette stortinget. Heldigvis fikk vi det på plass mens det fortsatt var borgerlig flertall.

Terje Halleland (FrP) [13:46:40]: Jeg skal prøve å være veldig kort, og følge opp statsråden. Det er selvfølgelig veldig mye lettere å kritisere forgjengeren, kritisere de betingelsene som var den gangen, men jeg vil bare minne om at det er regjeringen som har stått på for å forsterke klimamålene, og som har sagt at vi klarer å kutte klimautslippene enda mer, samtidig som de ikke har løst hvordan en skal klare det med kraft. Jeg skal være førstemann til å innrømme at kraftsituasjonen har endret seg kraftig siden vi hadde Solberg-regjeringen, da vi innførte en så lav kraftpris at vi måtte gjøre tiltak for å få den opp. Den situasjonen er bitte litt annerledes i dag. Det er fra de som sitter ved rattet jeg forventer at det kommer tiltak som bringer Norge ut av den situasjonen vi er i nå.

Statsråd Espen Barth Eide [13:47:42]: Jeg har gjort et seriøst forsøk på ikke å delta i denne debatten, helt til Elvestuen tok ordet, men siden klimaavtalen med EU kom på bordet, følte jeg at jeg skulle nevne følgende: Det er en veldig god avtale, og vi anerkjente den daværende regjeringen for å foreslå den, men den fikk altså stemmene til – i tillegg til den daværende regjeringens grunnlag – Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne, SV og Rødt. Og det ene partiet som den gang reserverte seg mot den, sa at de gjorde det fordi man ikke hadde avklart referansebanen på uttak av skog. Det gjorde man senere, i tråd med det både Stortinget og regjeringen ville. Så jeg opplever at det er en massiv støtte bak den avtalen.

Det minner oss også på betydningen av internasjonalt samarbeid. Denne debatten kan gi inntrykk av at alle land må ha sin egen kraft, som lever sitt eget liv, men sannheten er at vi har atomkraft rundt oss på alle kanter, noe som bl.a. representanten Sivertsen Næss nevnte, og som olje- og energiministeren også nevnte. Det betyr at i den kraftmiksen, som er fullintegrert, ikke minst her i Norden, inngår kjernekraft hos land som både har den kompetansen, som har holdt på med det lenge, og som har system for lagring. Alle kan ikke gjøre alt.

Jeg vil f.eks. ikke anbefale Nederland å begynne med fossekraft eller Østerrike å begynne med havvind – av ganske åpenbare årsaker – men i Norge egner disse fornybare kildene seg særlig godt. Blandingen av sol, vind og vann, med den reguleringsmuligheten som ligger i vannkraften, er helt unik. Når vi da i tillegg sannsynligvis har kjernekraft i lysekronene i Stortinget i dag – fordi strømmen altså går fra Sverige og inn til Norge akkurat nå, ifølge Statnett – er vi med i et kraftsystem hvor kjernekraft er en del av løsningen.

Som olje- og energiministeren helt riktig sier, kan vi ikke løse klimakrisen uten at kjernekraft er en del av denne miksen, men det betyr ikke at alle land trenger å gjøre det samme. En av fordelene med internasjonalt samarbeid er at man kan spesialisere seg på det man er spesielt god til, og jo mer vi gjør det, jo bedre blir det for alle til slutt.