Ine Eriksen Søreide (H) [11:15:47] (komiteens leder): Jeg vil først takke utenriksministeren for en bred og god redegjørelse. Jeg tror vi er mange som deler hovedanalysene i den, særlig om hvilke hovedtrender som kommer til å prege utenriks- og sikkerhetspolitikken framover.

Selv om Stortinget i forrige uke hadde en bred og god debatt om Russlands brutale krig i Ukraina og den brede norske støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet, er det naturlig å snakke om krigen som omdreiningspunkt i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, også i dagens debatt. Krigens brutalitet fortsetter. I takt med den manglende militære framgangen på bakken blir angrepene på sivile og sivil infrastruktur, som f.eks. vann- og energiforsyning, mer målrettede og mer intense. Når Russland sender missiler som er ment for å senke hangarskip, rett inn i boligblokker, er det et tegn på at de militære handlingsalternativene er færre.

Den uavhengige undersøkelseskommisjonen om Ukraina, som ble nedsatt av FNs menneskerettighetsråd og ledes av norske Erik Møse, leverte sin rapport 15. mars. Bevisene kommisjonen har samlet inn, viser bl.a. at russiske myndigheter har begått en lang rekke brudd på internasjonal rett og internasjonal humanitærrett. Mange av lovbruddene er krigsforbrytelser og omfatter bl.a. drap og angrep på sivile, tortur, voldtekter og tvangsdeportering av ukrainske barn til Russland. For disse bortføringene av barn utstedte ICC 17. mars en arrestordre på president Putin.

Jeg tror det er et stort ønske blant alle partiene på Stortinget om at vi bidrar til å holde de skyldige ansvarlige gjennom det arbeidet Norge bidrar med. Disse overgrepene er ikke sideeffekter av krigen. De er våpen som brukes systematisk av Russland i krigen, og som viser at Russland ser styrke i brutalitet. Det er ett land som startet krigen, ett land som fortsetter og eskalerer krigen, og ett land som kan avslutte krigen.

Noe av det mest interessante framover er om, og i så fall hvordan, Kina ønsker å bruke sin innflytelse over Russland til å påvirke deres handlinger. President Xi var som kjent på besøk i Moskva to dager denne uka, og besøket var selvsagt spesielt viktig som en politisk støtte til Putin og viktig for Putin. Formelt sett har Kina inntatt en såkalt nøytral posisjon til krigen og stemmer avholdende i både FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling. Men i denne situasjonen, og som et av de få land som faktisk har innflytelse over Russland, må nøytralitet sies å være det samme som en aktiv støtte. Krigen representerer selvfølgelig også en balansegang for Kina. De er opptatt av at Russland ikke skal bli for svakt, for da vil ikke Russland kunne gjøre de oppgavene Russland har på vegne av dette partnerskapet mellom de to vestover, sånn at Kina kan konsentrere seg østover.

Den 18. mai i fjor søkte Finland og Sverige NATO-medlemskap, og selv om søknadsprosessen har gått raskere enn normalt, er det nå to land som står i veien for at våre to naboland kan bli medlemmer. Det er Tyrkia og Ungarn, som nå må slippe begge land inn. At Finland og Sverige kommer inn i NATO, er utelukkende positivt. Det styrker den regionale og den transatlantiske sikkerheten, men det innebærer også noen endringer.

Norges strategiske posisjon i nordområdene kommer bare til å bli viktigere siden vi blir mottaksområdet for allierte forsterkninger ikke bare til Norge, men til hele det nordisk–arktisk–baltiske området. Som følge av Russlands krig i Ukraina vil også nordområdenes strategiske betydning øke for Russland. Det er lett å se seg blind på Russlands store konvensjonelle tap av landstyrker, mens luft- og sjøstyrkene er nesten uberørt av krigen. Det er også å forvente at den kjernefysiske komponenten i Russlands forsvar blir viktigere, noe også FFI påpekte i sin analyse for to dager siden. For Norge får dette direkte betydning fordi luft- og sjøstridskreftene, særlig i undervannsdomenet, og de kjernefysiske kapasitetene har sine viktigste hjemmebaser og operasjonsområder på Kolahalvøya.

De utenriks- og sikkerhetspolitiske endringene vi ser rundt oss, gjør at det også er behov for å ta stilling på nye og kanskje andre måter, og jeg mener konsekvensen av den analysen utenriksministeren presenterte, grovt kan deles inn i fem ulike områder.

For det første må vi investere enda mer i alliansene og partnerskapene våre, i NATO og i EU. Jeg snakket også om dette i debatten etter redegjørelsen i mars i fjor, men aktualiteten har bare økt siden da. EU samarbeider stadig tettere om alle områder som er viktige for oss, som klima og det grønne skiftet, helse, industripolitikk, beredskap, global handelspolitikk og utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Utenriksministeren pekte på dette i redegjørelsen sin. Samarbeidet med EU som sikkerhetspolitisk aktør har blitt viktigere for Norge, og samarbeidet trappes opp, sa hun.

Både hver dag og i arbeidet fram mot toppmøtet i Vilnius i juli må Norge være en tydelig og troverdig alliert. At Norge nå er det eneste landet ved siden av Canada og Luxembourg som ikke har en plan for når og hvordan vi skal nå 2-prosentmålet, som alle skrev under på i 2014, er vanskelig å forstå for våre allierte.

Det er tre viktige ting som har endret seg siden i fjor: både Finlands og Sveriges søknad om NATO-medlemskap, at Danmark har opphevet sitt forsvarsforbehold i EU, og at samarbeidet mellom EU-landene bare skyter fart. Da blir utenforskapet vårt og sårbarheten vår bare større. Jeg syns det er illustrerende at Norge bruker utrolig mye tid, ressurser og krefter på å være et utenforland og be pent om at EU skal huske på oss, når vi kunne brukt tida, kreftene og ressursene på å sitte rundt bordet, utforme politikken og være med på å bestemme – kort sagt ivareta norske og europeiske interesser.

Nettopp denne erkjennelsen gjør jo utenriksministeren i større grad enn hun kanskje planla, i redegjørelsen. Hun sa at en kjerneoppgave for henne er å sikre norsk inngrep med IRA-prosessen i EU så tidlig som mulig, og fortsatte med at Norges muligheter til å påvirke verdenshandelen gjennom bilateral kontakt er begrenset, men at felleseuropeiske løsninger og felleseuropeisk påvirkning har betydelig større mulighet til å få gjennomslag. Jeg er helt enig. Likevel tviholder regjeringa på utenforskapet, og et av regjeringspartiene vil jo at utenforskapet skal bli enda større.

Denne situasjonen har også en annen konsekvens. Norge og Island blir nå de to eneste landene i nordisk–baltisk krets som bare er medlem av NATO, ikke av både NATO og EU. Selv om vår sikkerhetspolitiske forankring er klar og tydelig i NATO, må vi forvente at politikk som angår oss, i aller høyeste grad blir diskutert der vi ikke har tilgang.

For det andre: Energipolitikk er sikkerhetspolitikk. I Norge har vi vært lite villige til å erkjenne det, for vi ser på energi som en kommersiell vare vi selger i et marked, der vi ikke bruker pris eller tilgang som et virkemiddel eller pressmiddel mot dem som er avhengige av leveransene våre. Men andre land, som Russland, gjør nettopp det, og det får også konsekvenser for oss. Det gir oss muligheter og politisk handlingsrom at vi nå er Europas fremste leverandør av gass, men det øker også sårbarheten vår for angrep som sabotasje. Det må vi ta høyde for når vi planlegger vår beredskap.

For det tredje må norsk russlandspolitikk legges om. Vi skal ivareta norske kjerneinteresser, som handler om grense- og kystvakt overfor et naboland, om søk og redning for å holde folk trygge og en kunnskapsbasert fiskeriforvaltning. Jeg sa i 2015 at vårt forhold til Russland var varig endret som følge av den russiske anneksjonen av Krym i 2014. Mange var uenig i det, men jeg står for det og mener det fornyede angrepet på Ukraina i februar i fjor viser tydelig hvorfor det var riktig å delta i EUs restriktive tiltak mot Russland fra 2014, hvorfor det ikke var mulig å ha tillit til Russland, og hvorfor den politiske tilnærmingen som de fleste europeiske land har hatt, som var dominert av ønsketenkning om at bare vi engasjerte Russland nok, ville de bli som oss, ikke fungerte lenger. Det er enda tydeligere nå, og det må få konsekvenser også framover.

Russland er en totalitær stat med imperialistiske motiver, og enhver relasjon i framtida må baseres på de nye realitetene. Russland må i lang tid få tydelig beskjed om at okkupasjon av naboland og aggresjon og krig er uakseptabelt, og at det europeiske fellesskapet er tuftet på grunnleggende demokratiske verdier. Samtidig bør vi finne måter å forsøke å støtte russiske menneskerettighetsorganisasjoner og sivilt samfunn på innenfor de svært snevre rammene president Putin setter for det.

For det fjerde er vi ikke immune mot et nytt og mer krevende og komplekst trusselbilde, som både Etterretningstjenesten og PST peker på. Vi må legge til grunn at flere land, som Russland og Kina, bruker og vil fortsette å bruke sammensatte virkemidler og alle statens virkemidler for å forsøke å påvirke både meningsdannelse og beslutninger i Norge, forsøke å gjøre oss sårbare gjennom avhengigheter og skape uro og usikkerhet. Vi kan ikke tenke at det ikke rammer oss, for det gjør det.

For det femte må vi sammen med våre allierte og partnere stå opp for den liberale verdensordenen, for de universelle menneskerettighetene og mot de autoritære antidemokratiske strømningene mange steder i verden. Vi må fortsette å ha en tydelig stemme mot Kinas brudd på grunnleggende menneskerettigheter, mot stadig flere afrikanske lands nye og dramatiske lover mot homofili og mot Irans brutale undertrykkelse av dem som demonstrerer for sin selvsagte frihet.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:26:07]: Først: Takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Sjelden har vel utenrikspolitikken hatt et sterkere innenrikspolitisk fotavtrykk enn i dag. Verden der ute påvirker oss sterkere og i stadig større omfang: mat- og strømpriser, inflasjon og renteøkninger, krig og klimaendringer. Rammene for våre kjerneinteresser formes der ute, og da må vi føre en aktiv utenrikspolitikk for å ivareta Norges interesser.

Når verden er i endring, må også vi omstille oss og ta det inn i vår hverdag. Vi må rigge oss slik at vi får flere gjennomslag på viktige områder, og jeg støtter derfor utenriksministerens linje om at vi må prioritere tøffere. Når det internasjonale landskapet blir mer krevende, må vi i tillegg sørge for at utenrikstjenesten har de verktøyene og de ressursene som kreves for å lykkes. Sist, men ikke minst, må vi forankre og videreutvikle utenrikspolitikken i tråd med befolkningens ønsker og interesser og gjennom den unike kompetansen som våre ulike organisasjoner besitter rundt om i landet. Derfor vil jeg berømme regjeringen for å lansere Respons-prosjektet, som et ledd i å forme en utenrikspolitikk for en ny tid.

Som utenriksministeren understreket i sin redegjørelse, er utfallet av krigen i Ukraina langt fra avgjort. Betydelig og langvarig støtte til Ukraina er avgjørende for at Russlands fullskala invasjonskrig ikke skal føre fram. Samtidig ser vi at noen begynner å gå lei av den internasjonale støtten til Ukraina. Da sikter jeg ikke til regimet i Moskva, men snarere til demonstrasjonstog i europeiske hovedsteder og stemmer langt inn i sentrale styringspartier hos våre nærmeste allierte. Men vi kan ikke ha samme oppmerksomhetsspenn i utenrikspolitikken som vi har på smarttelefonene våre, for da vil autokratiene vinne. Vi kan ikke la utålmodigheten ta overhånd, og vi kan ikke ledes til å tro på enkle fredsløsninger, hvor Ukraina skal overtales til å inngå kompromiss mot sin vilje.

Denne uken var Kinas president på besøk i Moskva, og i norske medier har det blitt tatt til orde for at vi må reagere mer positivt på det kinesiske fredsinitiativet. De som tenker det, mener det nok godt, og vi skal selvsagt ha dialog med Kina, men det bør ringe noen bjeller når fredsplanens fremste støttespiller er en diktator i Belarus. Vi bør i alle fall være klar over at Kina overhodet ikke er en nøytral part i denne konflikten. Kina har aldri kritisert Russlands ulovlige angrepskrig, men snarere motarbeidet økonomiske sanksjoner mot Russland, sanksjoner som skal bremse den russiske krigsmaskinen og overgrepene i Ukraina.

Den siste måneden har det vært mye oppmerksomhet om eventuelle våpenleveranser fra Kina til Russland. Kina benekter dette, men jeg registrerer at aviser som Politico den siste uken har avdekket at kinesiske selskaper skal ha sendt både angrepsrifler, droner og beskyttelsesutstyr til Russland. Kanskje enda viktigere er ting Kina ikke har benektet, nemlig omfattende øvelser sammen med Russland, og det etter at invasjonskrigen i Ukraina startet. For det er ikke bare våpen som er viktig i en krig. Militære øvelser mellom Kina og Russland bidrar til å styrke Russlands militære evne. De øver jo ikke for å bli dårligere eller tregere eller mindre slagkraftige, de øver for å bli bedre på det de driver med: bombing, ødeleggelser og invasjon. Kina deltar aktivt i dette. Det er i mine øyne under enhver kritikk.

Jeg er 100 pst. enig med folk som sier at vi ikke bør dytte Kina og Russland nærmere hverandre, men mitt poeng er at til tross for at de nok ikke stoler på hverandre i tykt og tynt og på alle områder, skal vi ikke ha noen illusjoner. Russland og Kina har allerede inngått et strategisk samarbeid. De drar begge foreløpig stor nytte av det, og vi kan bli akterutseilt om vi ikke tar det inn over oss. Derfor er jeg glad for at utenriksministeren vil etablere et forskningssenter for geopolitikk med hovedvekt på Kina.

Jeg deler fullt ut utenriksministerens poeng om at Finland og Sverige vil gjøre NATO sterkere, og at det vil styrke sikkerheten i nord. Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har gjort det tydelig for alle med åpne øyne hvor viktig alliansens sikkerhetsgaranti er for oss med vår beliggenhet. Jeg er derfor også glad for at SV har endret NATO-standpunkt i helgen. Aller viktigst er det at regjeringen kontinuerlig arbeider med å styrke alliert enhet og samhold, for når Russland forsøker å splitte oss, da må vi holde sammen. Jeg vil derfor også benytte anledningen til å takke kollegaer fra andre partier for at vi kom fram til en bred enighet om et flerårig og historisk høyt støtteprogram for Ukraina, nemlig Nansen-programmet.

Norge er stabil og pålitelig og nå den største leverandøren av gass til Europa, og det skal vi fortsette med, for det er av geopolitisk betydning. Det er derfor et solid arbeid av regjeringen at den styrker samarbeidet med EU og våre allierte for å trygge produksjonen av gass. Statsminister Jonas Gahr Støre, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og NATO-sjef Jens Stoltenbergs møte i Nordsjøen viser at NATO og Europa står sammen. Framover må vi styrke denne innsatsen, både for å sikre kritisk infrastruktur og for å unngå strategisk avhengighet overfor autoritære regimer.

Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har senket et nytt alvor over Europa, og bakteppet er at autoritære krefter over flere år har arbeidet systematisk for å svekke internasjonale normer og regler. Tiden vi står i, krever derfor mer av oss i utenrikspolitikken, for vår tids utfordringer går ikke over av seg selv. De må løses i fellesskap.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:34:44]: Først vil jeg takke for redegjørelsen, en grundig redegjørelse som beskriver den situasjonen vi er oppe i, på en god måte. Med krig i Europa, demokratisk tilbakegang og det spente forholdet mellom Kina og USA står vi overfor de største endringene i det internasjonale landskapet siden annen verdenskrig. Krigen i Ukraina truer deres egen eksistens og har ført millioner av mennesker på flukt. Det er menneskene på bakken i Ukraina som utvilsomt kjemper den viktigste og hardeste kampen akkurat nå. Det må vi aldri glemme.

Ukraina-krigen har også store globale ringvirkninger. Økte priser på energi og innsatsfaktorer bidrar til mer sult, mer fattigdom og mer nød globalt og særlig i deler av Afrika og Midtøsten – nød i den delen av verden som geopolitisk vil endre seg mest, med sin store tilgang til uutnyttede ressurser. Dette er områder som allerede står overfor store kriser. Jeg vil understreke at våre bidrag til Ukraina ikke har gått på bekostning av annen humanitær bistand. Dette ville først og fremst vært skadelig for verdens fattige, men også vært et strategisk feiltrinn som ville kunne føre til økt globalt konfliktnivå, geopolitisk ustabile regioner og større oppslutning om autoritære modeller for internasjonal utvikling og svekket global innflytelse for land som Norge.

Det er når det er tøffe tider, vi sammen med andre skal opptre unisont og kraftfullt og i framtiden være forutsigbare og fleksible. Vi skal stå ved våre forpliktelser.

Som et angrep på normer og regler som er grunnleggende for sameksistens, sikkerhet og velstand i Europa, angår krigen også oss. Det brede og sammensatte risikobildet preger Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom er nært knyttet til vår strategiske posisjon i nord, en posisjon som i stor grad er bestemt av en maktpolitisk struktur der både NATO, USA, EU, Russland og Kina faktisk utgjør de viktigste tyngdepunktene. Disse tyngdepunktene er i bevegelse, og forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet har forandret seg de senere årene og forandret seg mye bare det siste året. Samtidig er utfordringene og de mulige truslene mer diffuse enn før. Det er i dette sikkerhetspolitiske landskapet det er særlig viktig at vi jobber godt sammen med våre partnere og allierte. Internasjonal samordning av humanitært arbeid, mottak av flyktninger og støtte til Ukraina og nabolandene til Ukraina i dagens situasjon har fungert godt. Som en reaksjon på Russlands angrepskrig har de samlede økonomiske sanksjonene vært kraftfulle. Det har samtidig vært viktig å gjøre nasjonale tilpasninger til sanksjonene for bl.a. å sikre en bærekraftig fiskeriforvaltning i Barentshavet.

Også norsk handelspolitikk har i økende grad blitt sikkerhetspolitikk. Vi sitter på viktige ressurser, og i forholdet til Europa er energi den store og helt avgjørende geopolitiske driveren. Gode og konkrete handelsavtaler er viktig for norsk handelspolitikk. Å ivareta norske næringsinteresser gjennom effektive frihandelsavtaler gir både forutsigbarhet og gode rammebetingelser. Like fullt er det i den situasjonen vi er i nå, særdeles viktig å sørge for nasjonal beredskap og sikre nasjonale interesser i det som nå utvikler seg både innen WTO og når det gjelder verdikjeder og sikkerhet. Dette kan være krevende i et landskap som er i kontinuerlig forandring, der helt avgjørende verdikjeder har endret seg dramatisk, f.eks. innen energiområdet. Vi må ikke være naive, vi må agere på en måte som sikrer at Norge kommer best mulig ut av det i en særdeles krevende situasjon. Det er ikke proteksjonisme, det vil være bra for oss selv og vårt eget land, men også – ikke minst – sikre vår evne til å bidra overfor andre, spesielt Ukraina.

Vårt medlemskap i NATO forblir av grunnleggende betydning for forsvaret av Norge, vår evne til å avskrekke mot angrep og forebygge konflikt. Nå har Russlands krigføring og en endret trusselsituasjon ført Finland og Sverige nærmere NATO. En ting er sikkert: De kommer til å bli medlemmer, og det kommer til å styrke vår forsvarsallianse.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:39:59]: La meg også takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, og Norges kanskje mest kjente dikter, Bjørnstjerne Bjørnson, hadde det samme synet på norsk utenrikspolitikk. De erklærte begge at «den beste utenrikspolitikk er ingen politikk at have». Bjørnson var også samfunnsdebattant og redaktør. Dette utgangspunktet var årsaken til at Norge ble tildelt det ærefulle oppdraget hvert år å dele ut Nobels fredspris. I dag ville sannsynligvis et slikt oppdrag ikke blitt gitt til Norge.

At ingen utenrikspolitikk «at have», er en uklok ambisjon og strengt tatt umulig å innfri. Verden blir stadig mer sammenvevd, og det gjenspeiles i utenrikspolitikken. Norge har imidlertid gått til det andre ytterpunktet. Det finnes knapt en konflikt eller krig som ikke Norge aktivt og høylytt uttaler seg om. Vi ønsker å gjøre oss relevant, og vi ønsker å bli lagt merke til.

Norge tar imidlertid nesten alltid ett steg videre for at vi ikke kun skal mene – vi skal også løse krigene og konfliktene. Dette har lagt grunnlaget for Norges oppfatning av seg selv som et land med unike og svært ettertraktede diplomatiske evner. Utenriksministeren viste til vår innsats i Colombia, Venezuela, Myanmar, Afghanistan og Midtøsten, at vi leder an i forhandlinger om nedrustning, og at vi nå har påtatt oss lederansvaret for å bidra til at prøvestansavtalen trer i kraft. Vi er også aktiv i ulike ambisjoner for å redde jordens klima, og i dag er sågar klima- og miljøministeren i Brasil for å redde landets regnskog. Jeg regner med at vi i neste redegjørelse får en oppdatering på hvilke av disse konfliktene og globale utfordringene som da er løst. Som et apropos kan vi jo tenke oss hvordan verden hadde sett ut dersom alle andre industrialiserte demokratier hadde engasjert seg globalt på samme måte som Norge.

Med dette som bakteppe er det derfor velkomment at utenriksministeren inviterer ulike stemmer til å gi innspill om fremtidsrettet utenrikspolitikk. Skal man lykkes med det, må man evne å lytte og ikke belære. Jeg gir mitt innspill i dette innlegget, så får vi se om utenriksministeren mener alvor.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at det i særlig grad er tre utviklingstrekk som vil prege samspillet i utenrikspolitikken i årene fremover. Det er energikrisen, det grønne skiftet og endringene i den globale økonomien.

Jeg tror dette er et altfor smalt utgangspunkt når man skal tolke globale trender. Det er liten tvil om at energi blir viktig. Det trenger vi alle. Det er imidlertid ikke like tydelig at verden vil preges av det grønne skiftet. Det er særlig den vestlige verden som tar dette på alvor, mens 80 pst. av jordens befolkning enten ikke har råd til eller kun i svært begrenset grad ønsker å delta.

Vi må i overgangen til fornybar energi uansett fokusere på konsekvensene for næringslivet og arbeidsplassene. Det er ingen god idé å gå fra lønnsom energiproduksjon til subsidiert produksjon av fornybar energi. Det vil bidra til at landene som tar klimaendringene på alvor, menneskeskapte eller ei, taper i den globale konkurransen. Da skyter vi oss selv i foten.

Videre er vi for øvrig i den globale økonomien alltid en vesentlig premissgiver i utenrikspolitikken, men det er mer en konsekvens av andre forhold. Jeg mener derfor at forhold som polarisering, Vesten mot resten, sviktende tro på demokratiet, kamp mot liberale verdier, forvitring av nasjonale fellesskap, migrasjon, demografi og befolkningsvekst er vel så viktige premissgivere.

Russlands president fortsetter å omskrive historien. Han forsøker å skape et narrativ som jeg vil påstå ikke engang han selv tror på. Alle hans fantasifulle ideer om at Vesten startet krigen, og at Russland måtte reagere mot nazifiseringen, er et oppdiktet scenario som kun finnes i hans eget hode. Det er ikke noe mindre farlig av den grunn. Krigen er ene og alene Russlands ansvar i landets forsøk på å ekspandere og gjenskape Russlands storhetstid. Hans vilje til å fortsette krigen og viljen til å sende nye tusenvis av soldater i den visse død viser at han satser hele sitt presidentembete på krigen. Hans påstander om at dette er Russlands skjebnetid, viser at han trekker meningsløse historiske linjer til en tid som aldri vil kunne gjenoppstå. Bortsett fra den groteske påstanden om Vestens aksept for pedofili, tror jeg imidlertid at enkelte av hans påstander om Vestens moralske forfall har noe gjenklang blant en del mennesker også i vestlige land.

På kort sikt, og muligens på mellomlang sikt, er det liten tvil om at Russlands krig i Ukraina vil prege europeisk sikkerhetspolitikk. Det bør også være Norges fokus. Vi må gjøre det vi kan for å støtte Ukraina med donasjoner av våpen, humanitær hjelp og gjenoppbygging av infrastruktur, inkludert Ukrainas kraftverk. Hjelpepakken på 75 mrd. kr over fem år er solid og viser at noen beslutninger er hevet over politiske dragkamper.

I dag er det nærmest umulig å se for seg en fredsløsning mellom Ukraina og Russland. La oss uansett aldri miste utgangspunktet. Ukraina ble invadert av Russland, og Russland okkuperer i dag ukrainsk land. Dette er et territorium Ukraina må få tilbake, enten med våpen i hånd eller ved en russisk kapitulasjon. Noen hevder at man så dette allerede i 2014, men det hindret ikke at de samme fortsatte det normale forhold til Russland også etter 2014.

En slagen bjørn er ikke nødvendigvis særlig mer håndterbar enn en slagbjørn. Det er den ikke om krigen skulle være over i morgen eller om fem år. Norges fokus må uansett være en tydelig støtte til Ukraina i landets forsvarskamp, og jeg deler utenriksministerens underforståtte ønske om at Putins autoritære regime faller. Eller som utenriksministeren uttrykte det: «raske omveltninger (...) har skjedd før, og det kan skje igjen». Uansett må vi styrke vårt eget forsvar, og da må vi styrke det med mange milliarder.

Vår velferd sikres av skatteinntekter betalt av et lønnsomt næringsliv. Man må gjerne mene at man skal skattlegge folk mer, men da må man samtidig ha konsekvensene klart for seg. Det gir ingen mening å snakke om å fordele kakestykket dersom kaken blir stadig mindre.

Utenriksministeren sa ingenting om norsk eksportindustri eller handelspolitikk og betydningen av utenrikspolitikkens ansvar for å promotere norsk industri og næringsliv. Dette bør være en av utenriksministerens sentrale oppgaver – ja, kanskje den aller viktigste oppgaven for utenriksministeren.

Utenriksministeren har det siste året gjort noen ukloke vurderinger. Den beste indikasjonen på det er at når man må forsvare det, gjør man det med utestemme. Det er eksempelvis ingen utenriksminister som har en fordømt plikt til å samtale med islamister og ekstremister. Det er ikke en del av stillingsbeskrivelsen. Hadde det forholdt seg slik, ville nærmest samtlige utenriksministre i Europa forsømt sitt arbeid.

Samtalene med Taliban på norsk jord var en tabbe og hadde som en konsekvens at kvinner i Afghanistan fikk det verre, ikke bedre, samtidig som Norge i mange miljøer ble oppfattet som naive. At vi heller ikke ville bruke bistand som et pressmiddel, styrket dette inntrykket. Påstander om at afghanske kvinner i Norge støttet disse samtalene, er også veldig drøyt og basert på et svært selektivt utvalg av kvinner.

Samtalene med Irans utenriksminister var heller ingen ubetinget suksesshistorie, og tidspunktet var særdeles dårlig. Like lite som man snakker med den politiske ledelse i et land som dreper mennesker i sitt naboland, altså Putin, snakker man med det politiske lederskapet i land som dreper sine egne innbyggere. Klokskapen i slike samtaler måles ikke ut fra hva man eventuelt måtte formidle, men signalene de gir. Denne gangen er det liten tvil om at samtalene ikke ble særlig godt mottatt av de flere tusen iranske kvinnene i Norge og i Europa.

Neste uke skal vi i Stortinget debattere Fremskrittspartiets forslag om å definere Russlands utsulting av ukrainerne i 1932 og 1933 som et folkemord. Debatten skal vi ta da, men jeg vil allikevel nå igjen oppfordre utenriksministeren til å endre standpunkt. Innspillene fra Ukrainas diasporaer er mange, og de er følelsesladete. Utenriksministeren har utvilsomt fått det med seg. Det er underlig at regjeringen skal innta et annet standpunkt enn nær sagt alle landene de ellers liker å sammenligne oss med.

På NRKs Nyhetsmorgen i går fikk vi høre at Vestens sanksjoner mot Russland delvis omgås ved at Russland kjøper vestlige varer via tredjeland som har tollunion med Russland. Med andre ord er de land som indirekte støtter Russlands krig. Det er liten tvil om at vestlige land vil bruke sin økonomiske makt for å stanse dette. Det må selvsagt også gjelde Norge.

På samme måte kunne vi ha brukt vårt bistandsbudsjett til i enda større grad å isolere Putins Russland. Fremskrittspartiet foreslo frys i bistanden til land som ikke var villig til å fordømme Russland. Å fordømme Russland er enkelt. Det krever ingenting, bortsett fra å si at man fordømmer det og å stemme for en slik fordømmelse i FN. Dette mente imidlertid bistandsministeren var urimelig fordi mange av disse landene har økonomisk samarbeid med Russland. Ja, nettopp – det er de samme landene vi snakker om, de landene som kjøper varer og eksporterer videre til Russland, de samme landene som vi gir bistandspenger til. Når vi ser hva dette økonomiske samarbeidet går ut på, kunne vi stanset den handelen aktivt ved å bruke bistandsbudsjettet.

Jeg vil legge til at det er veldig mange punkter jeg kunne ønske å si noe om videre, men det er ikke tid til det. Kanskje tar jeg en 3-minutter etterpå. Forsvaret av Norge er ekstremt viktig, og når forsvarskommisjonen kommer med sin rapport 3. mai, må vi alle være villige til å øke bistandsbudsjettet med mange milliarder hvert år fremover.

Audun Lysbakken (SV) [11:50:22]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen. Den kom jo før det ble kjent at Den internasjonale straffedomstolen kom med en arrestordre på Putin. Det gjør det naturlig å begynne der, for noe av det jeg har lagt meg mest på minne i det siste, er rapporten fra noe som heter The Reckoning Project. Det er et samarbeidsprosjekt mellom journalister og forskere som har sett på hva som har skjedd i de landsbyene og byene de russiske invasjonsstyrkene har inntatt i Ukraina. Det de viser, er at de menneskene som forsvinner ned i torturkamrene og fangehullene først, er lokale folkevalgte og lokale representanter for grasrotorganisasjoner. Det kan være menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger og andre deler av sivilsamfunnet.

Selv om Ukraina er langt fra noe perfekt demokrati, er noe av det som skiller Ukraina aller mest fra Putins Russland, at dette er levende sivilsamfunn der den levende grasroten finnes. Sånt kan ikke tolereres når diktaturer skal etablere seg. Det sier det meste om karakteren til Putins krig. Det ukrainske forsvaret er akkurat nå det eneste som står mellom den ukrainske befolkningen og okkupasjon og diktatur, og det gjør det nødvendig å fortsette våpenstøtten til Ukraina.

På SVs landsmøte nylig fikk vi en hilsningstale fra ukrainske Social Movement, et demokratisk-sosialistisk venstreparti i Ukraina. De ba om både våpenstøtte for å forsvare Ukrainas nasjonale suverenitet og samtidig støtte til arbeidet for et mer sosialt rettferdig Ukraina, og de pekte bl.a. nettopp på betydningen av å styrke sivilsamfunnet, som fagforeninger. Det mener jeg vi skal ta med oss inn i arbeidet med oppfølgingen av den store bistandsavtalen Stortinget har blitt enige om.

Jeg er også glad for utenriksministerens vektlegging av klima. Denne uken fikk vi den oppsummerende rapporten fra FNs klimapanel, som er klinkende klar: 1,5-gradersmålet nås ikke hvis det ikke iverksettes omfattende tiltak umiddelbart. Det betyr at vi ikke kan utvinne mer enn de fossile ressursene som allerede er funnet.

Sett i et klimaperspektiv er norsk oljepolitikk utenrikspolitikk. Klimakrisen vil ha enorme sikkerhetspolitiske konsekvenser. Derfor er det et paradoks at regjeringen vektlegger dette så tydelig, ikke minst når det gjelder Arktis, men samtidig står for en politikk for fortsatt leting etter olje og gass i nettopp Arktis. Det nytter ikke å være verdensmester i klima hvis man ikke er norgesmester.

Utenriksministeren uttrykker bekymring for økt proteksjonisme, særlig i forbindelse med IRA, og framholder det multilaterale handelsregelverket. SV er enig i at vi trenger et velfungerende internasjonalt handelsregelverk, men WTO har jo veldig ofte ikke vært det. Det siste tiåret har WTO vært arena for flernasjonale avtaler snarere enn multilaterale avtaler, rett og slett fordi et stort flertall av utviklingslandene ikke har sett seg tjent med den politikken de mektigste landene har forsøkt å presse igjennom.

Utenriksministeren påpeker at Norge har en troverdig utviklingspolitisk rolle, og at det gir oss en god posisjon i reformprosessen i WTO. Den bør ikke brukes til å forsvare det WTO har vært. Den bør i stedet f.eks. brukes til å støtte u-landenes mangeårige krav om reforhandling av patentregelverket TRIPS, sånn at vi bedre kan møte den neste pandemien på en mer rettferdig måte enn vi møtte den forrige.

Avslutningsvis: Jeg vet at solidaritet med det palestinske folket ligger dypt hos utenriksministeren og regjeringspartiene, men det er på høy tid å handle tydeligere når – som det går tydelig fram av redegjørelsen – den ytterliggående regjeringen i Israel nå fører en politikk som dypt forverrer situasjonen. Da er det riktig og viktig at utenriksministeren sender et signal om at en ny tid krever ny politikk. Vi er også bekymret over at Norge ikke markerer seg positivt nok. Tvert imot fikk Norge denne uken kritikk fra FNs spesialrapportør, som i et åpent brev til utenriksministeren påpekte at å avstå fra å stemme i FNs generalforsamling, slik Norge gjorde når det gjelder resolusjon 77/247, som ba Den internasjonale domstolen uttale seg om lovligheten av den israelske okkupasjonen, ikke er en måte å gi folkeretten forrang på.

Bjørnar Moxnes (R) [11:55:55]: Jeg vil også først takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det heter at norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, og det var for så vidt et viktig bidrag fra Huitfeldt at hun åpnet sin redegjørelse med et godt eksempel på dette, ved å hylle dem som bidro til å sikre nasjonal kontroll over petroleumsressursene på norsk sokkel.

I dag står kampen om nasjonal kontroll over en annen energiressurs, nemlig strømmen og kraften vår. Her har de siste norske regjeringene dessverre abdisert. Nå blir strømprisene fastsatt på en børs, og Stortinget har også avgitt råderett til EU. Etter vårt syn viser regjeringens manglende grep i møte med strømpriskrisen hvor uklokt det har vært å avgi suverenitet til EU gjennom EØS og ACER. God utenrikspolitikk er å ta tilbake kontrollen, sånn at kraften igjen kommer befolkning og næringsliv til gode, i form av rimelig strøm.

Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina preger i dag internasjonal politikk, men først og fremst dem som utsettes for den brutale krigføringen. Stortinget står sammen i fordømmelsen av Putin-regimets krigføring, i kravet om at Ukrainas territorielle integritet skal gjenopprettes, og at Norge skal bidra med 75 mrd. kr over fem år til Ukraina. Rødt mener at Norge må og bør yte 1 pst. av bruttonasjonalinntekt i bistand, i tillegg til bidraget til Ukraina, for å hjelpe utviklingsland som rammes hardest av global ulikhet, noe som nå forsterkes av krigens ringvirkninger.

Økt konfliktnivå og stormaktrivalisering har gjort verden farligere. Rødt mener at Norge bør jobbe langs tre hovedspor.

Det første gjelder folkeretten. I en tidligere redegjørelse sa utenriksministeren at Norge jobber for å binde stormaktene til å etterleve folkeretten. En av folkerettens viktigste bestemmelser er nettopp forbudet mot angrepskrig, men både Høyre- og Arbeiderparti-ledede regjeringer har hittil sagt nei til å ratifisere Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, som altså gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og straffe statsledere for folkerettsstridig angrepskrig. Rødt har nå foreslått både at Norge skal støtte Ukrainas initiativ om et spesialtribunal for både å etterforske og kunne straffe Putin for invasjonen, og også at Norge ratifiserer Kampala-tillegget. Blir det vedtatt, vil det styrke Norges rettsvern mot angrepskrig og bidra til å avskrekke Russland og andre lands ledere fra å starte den typen krig. Vårt standpunkt er klart: Statsledere som starter angrepskrig, bør straffes, om de så heter Bush eller Putin.

For det andre må vi styrke Norges nasjonale forsvarsevne. Rødt vil bl.a. gjenreise invasjonsforsvaret og øke antall soldater kraftig. Vi ønsker mer luftvern og også å reetablere luftvern for sivilbefolkning og beslutningssentre, som i dag står helt uten dedikert beskyttelse mot missiler og flyangrep. Hæren bør også styrkes med langtrekkende artilleri, og vi bør reetablere Sjøheimevernet.

Skal vi bevare sikkerhet og lavspenning i nord, er det viktig at vårt eget forsvar hevder suverenitet i våre land- og havområder, og at det ikke overlates til stormakter med interesser som kan være forskjellige fra våre.

For det tredje mener vi at Norge må bruke mer krefter på fredsdiplomati og atomnedrustning. Vi har erfarne diplomater og lange tradisjoner for fredsarbeid, som vi bør benytte langt mer aktivt for å gjøre Norge og verden tryggere.

Miljøpolitikk er også utenrikspolitikk, men regjeringen er ennå ikke i rute for å doble klimabistanden. Vi er glade for at regnskogsarbeidet kommer i gang igjen etter at Lula vant presidentvalget i Brasil, men det trengs mer penger for å ta igjen de tapte årene under Bolsonaro.

For oss er både internasjonal solidaritet og nasjonal selvråderett viktige verdier, og vi vil fortsette å jobbe for at de verdiene får sin rettmessige plass også i norsk utenrikspolitikk.

Guri Melby (V) [12:00:53]: Tirsdag fikk vi utenriksministerens analyse av dagens utenrikspolitiske situasjon. Jeg synes det var en god analyse fra utenriksministeren, men jeg tror ikke jeg er helt alene når det jeg savner fra regjeringen, ikke bare er en presis analyse, men en tydelig visjon, en tydelig retning.

Vi står nå midt i en storm, og det er klart at det mest brutale eksempelet på det er krigen som raser i Ukraina, de direkte konsekvensene det har for det ukrainske folk, men også alle de indirekte konsekvensene det har for oss i Norge, for resten av Europa og for resten av verden. Det vi trenger i en sånn situasjon, mener vi i Venstre, er en ledestjerne som er tydelig på i hvilken retning vi skal.

Det er klart at det er vanskelig å peke ut en retning i en tid som er preget av store, voldsomme endringer, men det er egentlig desto viktigere at vi vet hva vi vil. Og hvor vil egentlig regjeringen? Hvilke endringer i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk må en endret verden føre til? Land etter land reorienterer seg nå i utenrikspolitikken og i sikkerhetspolitikken, mens jeg opplever at i den norske debatten er det fortsatt de lange linjene som står fast. Her skal vi ikke gjøre store endringer, selv om verden er i stor forandring.

Utenriksministeren delte en god del av sine bekymringer i redegjørelsen, bl.a. frykten for at WTO skal spilles ut på sidelinjen, noe som er en alvorlig situasjon. Det at lederskapet i Arktisk råd kommer til å bli veldig krevende, er åpenbart også svært reelt, og ikke minst at konkurransekraften vår i den grønne omstillingen kan lide hvis vi ikke får til et godt samarbeid med Europa. Alle disse bekymringene deler vi i Venstre. Men utfordringen er at denne bekymringen og frykten for at ting endrer seg, jo ikke er en visjon. Det tegner ikke en retning for hvor vi skal gå.

Etter utenriksministerens redegjørelse lurer jeg egentlig fortsatt på hva regjeringen vil med utenrikspolitikken i tiden vi lever i. Hvordan skal regjeringen ta Norge framover og bidra til at vi finner løsninger, slik at vi går i en bedre retning både i Norge og i verden? Det å tviholde på ting sånn som de har vært, vil i hvert fall ikke være det riktige svaret. Vi må se framover og ikke bakover.

Det er min oppfatning at den mest strategisk betydningsfulle beslutningen Norge kan ta i dag, er å si at vi vil møte framtiden sammen med våre europeiske naboer i EU. Jeg mener det er ironisk at vi har måttet bruke året 2022 på å kjempe mot regjeringens ønske om å svekke EØS og Norges relasjon i stedet for å prioritere hvordan vi kan jobbe tettere med EU. Norge bør søke om medlemskap i EU, og på veien dit mener vi også at vi bør delta i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men akkurat nå opplever vi at vi har en utenriksminister og en statsminister som ikke engang ønsker å løfte debatten. På NUPIs utenrikspolitiske seminar samme dag som redegjørelsen kom det klart fram at statsminister Støre ikke ønsker en EU-debatt fordi det kan være polariserende. Hva om regjeringen heller hadde ambisjoner om å bidra til en nyansert og kunnskapsbasert debatt framfor å skygge banen? Det ville ha vært tydelig politisk lederskap.

Når det gjelder Kina, sier utenriksministeren at det er

«flere problematiske sider ved Kinas økonomiske system. Det er særlig konkurransefordelene som følger av et lite gjennomsiktig system av støtteordninger og offentlig eierskap, som bekymrer oss og andre.»

Dette er uten tvil en bekymring, men jeg tror det er flere med meg som i større grad bekymrer seg for at kinesiske virksomheter er pålagt å dele informasjon med kinesisk etterretning, eller at den samfunnsmodellen som understøtter Kinas økonomiske system, er et overvåkingsdiktatur. Det handler om bekymring for den enkelte kineser, hvis fri livsutfoldelse og fritt liv blir begrenset av en allestedsnærværende autoritær stat, men det handler også om at Kina bruker sine selskaper for å spre autoritære ideer også til andre land. Hvis et NATO-land havner i direkte militær konflikt med Kina i løpet av de neste årene, må vi forvente at Kina bruker all den markedsmakten de har, på å presse vestlige land.

Det er ikke noen tvil om at kritisk infrastruktur o.l. er utsatt, men jeg mener også at regjeringen kunne ha vært tydeligere på at dominerende markedsmakt, slik Kina har på enkelte områder, er et problem i seg selv, og at Norge må jobbe for å redusere vår avhengighet av Kina i stedet for å øke den.

Rasmus Hansson (MDG) [12:06:07]: Takk for en god redegjørelse fra utenriksministeren om en kompetent, men lite visjonær utenrikspolitikk i en verden som nettopp trenger tydeligere visjoner. Jeg vil illustrere dette med å kommentere forholdet til to land: Belarus og Kina. Utenriksministeren tok opp den autoritære utviklingen i mange land, som historien har lært oss én ting om: Vi kan ikke forholde oss passive til en slik utvikling. Gjør vi det, fortsetter den. Vi som nyter godt av mer frihet og mer demokrati enn noen andre, har størst ansvar for at også andre folk får del i den friheten og det demokratiet.

Jeg kommer rett fra et seminar om situasjonen i Belarus. Der ga en belarusisk frivillig på link fra Ukraina, en studentaktivist i eksil i Norge, og den ledende belarusiske demokratiforkjemperen Andrei Sannikov, som er på besøk fra eksil i Polen, en sterk påminnelse om sammenhengen mellom deres frihet og vår frihet.

FNs menneskerettighetskontor slår fast at utviklingen i Belarus har gått fra vondt til verre. Lukasjenkos regime begår stadig grovere brudd på sivile og politiske rettigheter. Folk fengsles og drepes. Demokrati og menneskerettigheter finnes ikke. Belarus har ikke stått høyt på den politiske agendaen i Norge, men folket i Belarus, en av våre nabostater i Europa, har samme rett til frihet som andre. Det alene er mer enn god nok grunn til at Norge bør øke støtten til demokratikampen i Belarus.

Dessuten er Lukasjenko-regimet, som undertrykker folket i Belarus, fullstendig avhengig av Putin-regimet i Russland – uten Putin, ingen Lukasjenko. Ukrainernes forsvarskamp mot Putins Russland er derfor også en forutsetning for at folk i Belarus kan få friheten sin tilbake. Samtidig er Belarus den geografiske forutsetningen for Putins drøm om å undertrykke ukrainerne for godt. Lukasjenko har allerede stilt til disposisjon land- og luftterritorium for russiske styrker, og Belarus er Putins geografiske mulighet for nye angrep mot Kyiv. En slik mulighet stritter det belarusiske folket imot. Mange belarusere kjemper allerede mot Russland i Ukraina. Lukasjenko vet tross alt at det vil være livsfarlig for ham å forsøke å trekke folket sitt inn i en krig mot Ukraina. Derfor må norsk utenrikspolitikk legge større vekt på å støtte sivilsamfunn, aktivister og demokratisk opposisjon i Belarus, både fordi det er et folk som i seg selv fortjener sin frihet fra ekstrem undertrykkelse, og fordi en slik støtte er viktig i kampen for Ukraina og mot Putins imperialisme. Til sjuende og sist er dette en støtte for demokrati og fred i hele Europa. Jeg håper at utenriksministeren vil bekrefte at hun vil øke samarbeidet med EU om støtte til den demokratiske opposisjonen i Belarus.

Jeg håper også, som jeg har tatt opp mange ganger sammen med andre partier, at utenriksministeren, regjeringen og partiet Høyre vil rette ryggen overfor Kina. Kina har mange ansikter. Xi Jinpings mulige fredsinitiativ overfor krigen i Ukraina inneholder konstruktive punkter. Det kan være en mulighet som Norge må forholde seg positiv til, dersom utspillet viser seg troverdig. Men samtidig har altså Xi Jinping kontroll i et regime som begår enorme overgrep, bl.a. det som ser ut til å være folkemord mot uigurer og andre gjennom direkte ødeleggelse av et helt folks reproduksjon. Miljøpartiet De Grønne har sammen med SV, Venstre, Rødt og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om at regjeringen følger opp denne forbrytelsen. Det kommer til behandling i Stortinget senere. Opp mot dette står fortsatt en påfallende lavmælt regjering med den ekstremt problematiske normaliseringserklæringen mellom Norge og Kina som et spøkelsesaktig bakteppe. Vi skal leve i samarbeid med Kina, og vi skal ha handel og utveksling med det kjempeviktige landet, men vi gjør verken oss selv, næringslivet vårt, verden eller kineserne noen tjeneste med ensidig ydmykhet. Jeg håper også at utenriksministeren i dag vil klargjøre en tydeligere linje overfor Kina.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [12:11:16]: La meg først få takke utenriksministeren for en god redegjørelse. Det var mange viktige temaer som ble belyst – naturlig nok med krigen i Ukraina som bakteppe og konsekvensene og utfordringene krigen i Ukraina har på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

Det er mye som har skjedd siden utenriksministeren sto her og holdt fjorårets redegjørelse. Selv om mange regnet med at dette kunne bli en både langvarig og blodig konflikt, har ondskapen nådd nye høyder. Det har nærmest gått inflasjon i triste nyhetsvarsler og groteske rapporter fra krigens herjinger, noe som dessverre – så absurd som det enn høres ut – gjør at vi kan venne oss til det og uten å merke det står i fare for å distansere oss følelsesmessig fra det som skjer. Det kan vi ikke gjøre. Vi kan ikke gjøre det for det ukrainske folkets skyld. Vi kan ikke gjøre det for egen sikkerhets og freds skyld eller for Europas framtid.

Lidelsene er enorme, og tapene er store på begge sider. Det er hensynsløse krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen og barn som kidnappes i tusentall. Vi har allerede i dag hørt om ny dokumentasjon om de mange tvangsadopsjonene som fortsatt pågår fra de okkuperte områdene. Andre rapporter som viser til tap og lidelser på russisk side, omtaler enkeltdager med tap på tusen mann. Putins forakt for menneskeverd og menneskeliv har ingen grenser. Gutter og unge menn blir sendt på slagmarken – eller «slaktemarken» – med lite, om noe, opplæring og svært begrenset utstyr. Putin tar seg ikke engang bryet med å be om å få likene tilbake. Dermed er det enklere å kamuflere dødstallene.

Utenriksministeren var innom flere områder. Jeg var bl.a. glad for å høre det som ble sagt knyttet til nedrustningsarbeid. Som utenriksministeren sa, er dette vanskelig, men det betyr ikke at vi ikke skal prøve. Noen må ta ansvar, gå foran og legge rammene for den nødvendige dialogen. Det var også den samstemte meldingen fra de europeiske parlamentarikerne, også fra sentrale NATO-land, som var samlet her i Oslo til nedrustningskonferanse for vel en uke siden. Flere framhevet og anerkjente Norges gode og brede erfaring. Den er viktig. Putins atomtrussel har med tydelighet vist hvorfor vi i større grad må adressere atomvåpennedrustning. Jeg tar ikke til orde for ensidig nedrustning, men vi er i en unik stilling til å bidra for å samle flere av de andre, være en brobygger og lede det arbeidet fra innsiden i NATO. Jeg var glad for de positive tonene fra utenriksministeren. Et første steg ville være høynivådeltakelse, møter med politisk ledelse, ved statspartsmøtet i november.

Jeg må innrømme at jeg satt spent og ventet på når det skulle komme noe om Afrikas rolle og betydning, både det geopolitiske spillet her og nå og de mer langsiktige, strategiske utenrikspolitiske vurderinger fra utenriksministeren. Selv om det er mye som trekker utenrikstjenestens oppmerksomhet og ressurser i helt andre retninger nå, trenger vi å videreutvikle både kapasiteten og kompetansen. Derfor ble jeg – det må jeg ærlig si – noe skuffet når det gikk en halvtime før et afrikansk land ble nevnt, og da en oppramsing knyttet til fred og forsoning. Avslutningsvis kom det rett nok mer knyttet til handelsmuligheter, og vi er også glad for at det nå er satt i gang et arbeid med en Afrika-strategi. Vi har også etterspurt en utviklingspolitisk redegjørelse, som det smått absurd ikke har vært i denne salen fra den nåværende regjeringen.

Afrika kan ikke ende opp som salderingspost hva gjelder oppmerksomhet eller ressurser i utenrikstjenesten, for feiler vi her, truer det langt mer enn vår egen «standing». Det handler altså ikke bare om Kinas og Russlands sterke tilstedeværelse og innflytelse på deler av kontinentet, med store infrastrukturprosjekt, lån, bindinger og bidrag til afrikanske lands ledere, deres sikkerhet og militære kapasitet. Nei, det kan forrykke langt mer og true mange av de viktige institusjonene, arkitekturen og plattformene som er framforhandlet og bygd opp over tiår.

Dette var noe komiteen ble gjort tydelig oppmerksom på i omtrent alle møtepunkt vi hadde under besøket i USA tidligere denne måneden – det være seg hos det amerikanske utenriksdepartementet, det nasjonale sikkerhetsrådet, representanter vi møtte i Pentagon. Eksakt samme bilde og beskjed fikk vi fra EUs ambassadør i New York, andre viktige FN-ledere, tunge analytikere i tenketanker vi møtte, om viktigheten av å forstå og engasjere seg i det som skjer på det afrikanske kontinentet.

Derfor håper vi at utenriksministeren og hele utenriksapparatet vil se den strategiske nødvendigheten av å styrke nettopp dette arbeidet. Da kan vi ikke bygge ned den kapasiteten og kompetansen – vi må bygge den opp. La oss fortsette å lytte, søke reelle partnerskap og besøke og investere i nettopp det også. Diskusjoner som har vært om å legge ned flere sentrale afrikanske ambassader, bør i alle fall parkeres i lys av dette.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:16:32]: Før jeg kommenterer noen av innleggene, vil jeg bare si at det er interessant og en nyvinning i disse diskusjonene etter den utenrikspolitiske redegjørelsen at vi har representanter for de interparlamentariske forsamlingene til stede, og at de deltar i denne diskusjonen. Det betyr veldig mye for forankring av norsk utenrikspolitikk at så mange parlamentarikere på ulike måter er involvert i ulike delegasjoner.

I Europarådets parlamentarikerforsamling, PACE, har eksklusjonen av Russland preget arbeidet, men den har også bidratt til at Europarådet nå kan se framover og arbeide med det som er de viktige forpliktelsene, og som tidligere har vært hindret av russisk deltakelse. Det er veldig viktig å få fokusert på det som er kjerneoppgavene i Europa nå, når vi ser at menneskerettigheter, rettsstatens prinsipper og ytringsfrihet i økende grad er under press i veldig mange land.

I OSSE har situasjonen i Ukraina vært hovedsak helt siden 2014. Selv om avstanden er stor og debatten er krevende, mener jeg likevel det er en viktig verdi i at både russiske og vestlige parlamentarikere møtes rundt det samme bordet. For Norge er det et mål å bevare OSSE som en plattform også for kontakt med Russland, på samme måte som FNs sikkerhetsråd er det.

Konferansen for arktisk parlamentarisk samarbeid har merket store endringer i nord. I mai er det Norge som overtar lederskapet i Arktisk råd, og vårt overordnede mål er å bevare rådet som et viktig forum for samarbeid i Arktis. I Tromsø førstkommende tirsdag vil jeg presentere det som er våre prioriteringer.

Det interparlamentariske arbeidet er viktig, også når det gjelder partnerskapet mellom Asia og Europa. ASEANs interparlamentariske forsamling, Den interparlamentariske union og EFTAs og EØS’ parlamentarikerkomiteer er kanskje viktigere enn noen gang. For meg er det veldig viktig, og også betryggende, at så mange av Stortingets representanter kjenner så godt til de utfordringene og dilemmaene som Norge nå møter i ulike internasjonale sammenhenger. Jeg vil takke alle for det arbeidet de gjør på ulike arenaer.

Ved inngangen til høytiden for kristne, muslimer og jøder er situasjonen veldig spent i Israel og Palestina. Jeg oppfordrer alle aktører til å avstå fra uttalelser og handlinger som kan bidra til eskalering av konflikten. I den forbindelse tar jeg sterkt avstand fra uttalelsen til finansminister Betzalel Smotrich nylig, der han hevdet at det ikke eksisterer noe palestinsk folk. Slike påstander er uakseptable, og vi oppfordrer den israelske regjeringa til å ta avstand fra dette utsagnet. Det er også viktig at Israel gjør det klart at landet respekterer sine nabolands territorielle integritet. Jeg er dypt bekymret for det høye voldsnivået på Vestbredden og andre tiltak utført av den israelske regjeringa mot det palestinske folk, inkludert opphevelsen av den såkalte «Disengagement Law». Det er positivt at partene møttes i Aqaba og Sharm el-Sheikh nylig, og jeg oppfordrer partene til å gjennomføre de avtalte tiltakene som er foreslått.

Så vil jeg bare si kort at menneskerettighetssituasjonen i Belarus står høyt på vår dagsorden. Jeg møter Svetlana Tikhanovskaja jevnlig, og vi har styrket innsatsen og bemanningen på vår ambassade i Vilnius nettopp for å kunne styrke dette arbeidet. Jeg vil også si at når det gjelder klimaendringer, er de afrikanske landene og veldig mange av landene i sør våre viktigste allierte fordi de i så stor grad merker klimaendringene. Jeg synes ikke akkurat de beskrivelsene som ble presentert her fra talerstolen, helt stemmer overens med den virkeligheten som vi møter i så mange internasjonale sammenhenger.

Når det gjelder forsvarsutgiftene, har vi økt dem veldig mye det siste året. Det var heller ikke noen plan under den foregående regjering, men vi har altså økt utgiftene til Forsvaret mye, i tråd med det som er den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Jeg hører nå at Venstre ønsker EU-medlemskap, og da kan det være spennende i løpet av diskusjonen å høre om – dersom det blir regjeringsskifte – det er slik at Venstre og Høyre kan si at de nå vil sette EU-saken på dagsordenen og gå inn for å søke medlemskap. Jeg mener vi skal ha en diskusjon. Jeg tror det ikke er i norske interesser å si at vi går i gang med en ny forhandlingssituasjon akkurat nå, og så kan det hende at det ender slik det har gjort tidligere, nemlig med at det blir nei fra folket. Jeg tror at det må et stemningsskifte til i Norge. Folk må bare diskutere EU i veldig stor grad. Det påvirker oss. Men innenfor bl.a. Verdens handelsorganisasjon har det mange ganger vært en fordel for oss å kunne ha et eget forhandlingsløp, bl.a. når det gjelder vedtakene om vaksine og vedtakene om å få slutt på fiskerisubsidier. Det er fordeler og ulemper for Norge, og jeg imøteser en slik diskusjon.

Bjørnar Moxnes (R) [12:29:32]: Jeg kan i forlengelsen av det foregående taler sa, også gå inn på samme tema – Midtøsten og Palestina. I redegjørelsen sa utenriksministeren:

«For oss handler dette også om vår prinsippfaste fordømmelse av okkupasjon og om beskyttelse av territoriell integritet – uansett hvor vi ser folkerettsstridig okkupasjon.»

Det er en presis og god beskrivelse av det som skjer i Palestina.

Så lurer jeg litt på hva utenriksministeren tenker om Norges reaksjoner på Israels folkerettsstridige handlinger. Vi har innført sanksjoner mot en rekke land, men dette, som ifølge Amnesty er et apartheidsystem, har ikke møtt den typen straffetiltak fra Norges side. Er det noe regjeringen vil revurdere når det gjelder Israel, og med tanke på sanksjoner mot folkerettsstridig okkupasjon?

Ola Elvestuen (V) [12:31:26]: I dag er det Nordens dag. Er det ett område vi har sett det skje store endringer det siste året, er det i Norden – med Finland og Sverige på vei inn i NATO.

Utenriksministeren var innom at Venstre nå ville ha medlemskap i EU. Det ønsker vi, og vi vurderer hvordan og når vi skal få til det. Men inntil det skjer, er det avgjørende viktig at vi styrker samarbeidet med EU. Utenriksministeren fikk et spørsmål om fjerde energimarkedspakke eller ren energi-pakken, som hun sier hun vil komme tilbake til Stortinget med på ordinært vis. Den ble vedtatt i EU i 2019. Nå er det en omfattende regelutvikling i EU med Klar for 55 og REPowerEU – disse bygger på ren energi-pakken. Uten at den kommer til avstemning, kommer det ikke andre.

Kan utenriksministeren nå forsikre om at vi får en rask behandling av disse, når de blir vedtatt?

Ingjerd Schou (H) [12:35:36]: Først til utenriksministerens redegjørelse, som jeg takker for, og så kommer jeg tilbake som saksordfører i neste innlegg til det som går på de internasjonale delegasjonene.

Jeg deler utenriksministerens forståelse av at årene framover vil preges av samspillet mellom tre utviklingstrekk: energikrisen, det grønne skiftet og den globale økonomien. Mellom linjene under redegjørelsen kom det tydelig fram hvordan Norges skjebnefellesskap er Europa, og hvordan vi er avhengig av et tettest mulig samarbeid med EU for å møte grenseoverskridende utfordringer som vi felles står overfor. Det kan ikke gjentas for ofte hvordan krigen i Ukraina har skapt et fornyet samhold i Europa. Det må gjentas ofte – også for å holdes ved like. For mange, og ikke minst for Putin, var det ikke åpenbart at et slikt fellesskap lenger fantes. Det viste seg å ha ligget der latent, for så å komme til full synlighet.

Ukraina er nå et felles europeisk ansvar. Et fritt og gjenoppbygget Ukraina utgjør den viktigste oppgaven for vår verdensdel i årene som kommer. I den anledning er det positivt at Norge med den femårige Ukraina-pakken vi nettopp vedtok i Stortinget, går foran og viser forpliktelser for vår felles hjelp til Ukraina – militært, humanitært, økonomisk og politisk.

Jeg merker meg at utenriksministeren spesielt med tanke på grønn omstilling trakk fram EUs betydning for Norge. Hun viste til at det er i vår interesse å sikre at EUs regelverk knyttet til det grønne skiftet inkluderes i EØSavtalen. Dette har vidtrekkende konsekvenser, og vi bør absolutt søke et tettest mulig samarbeid med EU.

La meg nevne to helt konkrete eksempler på at Norge kan spille en avgjørende rolle. Når EU ønsker seg løsrivelse fra russisk gass, er Norge en del av nøkkelen. Når EU ønsker seg større strategisk autonomi for kritiske mineraler, rettes øynene mot store potensielle forekomster i Norge. EUs ambisjon er at 10 pst. av mineralene Europa trenger for å lage grønn teknologi, skal produseres i Europa innen 2030. I retur sikres vi nærhet til et helt kritisk marked for norske bedrifter gjennom EØSavtalen. Vi får innpass i mekanismer som former framtidens sikkerhet og industri i Europa.

God dialog vil trenges framover. Våre bedrifter trenger forutsigbarhet og sikkerhet. Spesielt viktig vil dette bli når EU framover skal finne ut hvordan Europa skal forholde seg til USAs massive klimasatsing Inflation Reduction Act, IRA. IRA inneholder klare proteksjonistiske trekk. Massive subsidier innen grønn teknologi og energi vil gis under forutsetning av at produksjonen foregår i USA. Dette tjener ikke europeiske bedrifter som satser innenfor de samme områdene.

EU-kommisjonens svar så langt har vært å lempe på begrensninger for medlemslandenes egen subsidiering av grønne næringer, og mange stemmer, også innen EU, advarer mot et subsidiekappløp. Norge må finne ut av hva som skal være vår rolle, og det må vi gjøre i tett samarbeid med EU. Jeg mener utenriksministerens redegjørelse identifiserte nettopp dette behovet godt og håper også regjeringen følger opp et slikt budskap i tilstrekkelig grad.

Så kommer jeg tilbake, som nevnt, med saksordførermerknadene til de internasjonale delegasjonene Stortinget har.

Rigmor Aasrud (A) [12:39:51]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en svært god og omfattende redegjørelse om verden og Norge i verden. I dag er det, som noen har vært innom, Nordens dag. Det er 61 år siden vi underskrev Helsingforsavtalen, og jeg synes også det er noe å dvele ved når vi snakker om Norge i verden, for vi er avhengig av å ha et godt samarbeid med mange, også våre venner i Norden. Vi har nå formannskapet i Nordisk råd, og helt i starten av programmet for hva vi skal oppnå der, står det:

«Vi står overfor en klima- og miljøkrise som krever rask omstilling og nye grønne løsninger.»

Nettopp global oppvarming og tap av natur er vår tids største utfordring. En mer rettferdig verden må bygges på ren energi, lavere klimagassutslipp og en bedre forvaltning av sårbar natur. Vi ser at klimaendringene også får sikkerhetspolitiske konsekvenser. De vil påvirke konfliktmønstre, allianser og styrkeforhold og dermed også betingelsene for norsk utenrikspolitikk.

Ett år etter invasjonen av Ukraina er paradokset at Europa gjør seg uavhengig av russisk gass, at investeringene i det grønne skiftet skyter fart, og at Europa står mer samlet enn noen gang. Sterkere samarbeid med andre land vil være helt avgjørende for om vi klarer å nå klimamålene. Det var derfor viktig at Norge, da vi var medlem av Sikkerhetsrådet, jobbet for å styrke koblingen mellom klima og sikkerhet.

Biden-administrasjonens økonomiske og klimapolitiske flaggskip, Inflation Reduction Act, IRA, er industripolitikk med grønt fortegn. Det er positivt at USA innfører tiltak for å bekjempe klimaendringene og framskynde det grønne skiftet. Klimaproblemet er globalt, og det er nødvendig at også USA nå tar tak for å redusere utslippene. Men vi kommer likevel ikke bort fra at IRA setter opp noen stengsler ved å favorisere produksjon av grønne næringer i USA. Det er ikke bra for Europa – og ikke for et lite land som vårt. Vi er tjent med frihandel og med ambisiøse mål for den grønne omstillingen. Derfor skal vi jobbe for at norske bedrifter kan ta del i det arbeidet som nå gjøres for å levere de grønne løsningene som verden trenger. Derfor er det svært viktig for Norge at en løsning mellom EU og USA som omfatter handelsstrømmer, ikke utestenger norske verdikjeder. Derfor må vi samarbeide tett med EU om å finne gode løsninger.

Det er lenge siden vi snakket om kun soldater på slagmarker som de mest utsatte i krig. Slagmarken nærmest oss nå er den i Ukraina. Også fra Ukraina har vi hørt forferdelige rapporter om voldtekt brukt som våpen i krigføringen. Voldtekter og seksualisert vold skal ha blitt begått av russiske soldater mot kvinner og mot barn. Dette har vi erfart i konflikter i Bosnia, i Rwanda, i Irak og i Syria tidligere, og listen er lengre. Vold mot jenter og kvinner er forårsaket av et syn på verden der halvparten av jordens befolkning er mindreverdige. Å bekjempe kjønnsbasert vold mot jenter og kvinner er en viktig del av kampen for likestilling og like rettigheter mellom kvinner og menn. Debatten i dag bør minne oss om ansvaret vi har for å sette kvinner, fred og sikkerhet på dagsordenen, for vi er langt fra å være i mål.

Hårek Elvenes (H) [12:44:48]: Jeg føyer meg inn i rekken av takksigelser for en grundig redegjørelse, som også var en redegjørelse som trekker opp noen nye perspektiver. Utenrikspolitikken er jo – som all annen politikk – i utvikling.

Likevel er det vel å dra det litt langt å si at utenrikspolitikk er ferskvare, som utenriksministeren sa i sin redegjørelse. Tidligere utenriksminister Søreide sa i sin redegjørelse i 2021 at norsk utenrikspolitikk er summen av tusenvis av små og store oppgaver. Nettopp – og noen oppgaver er større enn andre.

Utenrikspolitikken handler i bunn og grunn om hvordan Norge skal ivareta sitt forhold til omverdenen og ivareta sine interesser. Tidligere utenriksminister Knut Frydenlund fra Arbeiderpartiet uttalte en gang på 1970-tallet at Norge er et lite land i en farlig verden. Det står seg også i dag, kanskje i enda sterkere grad.

Helt siden annen verdenskrig har sikkerhetspolitikken vært hjørnesteinen i vår utenrikspolitikk. Å kunne motstå politisk og militært press som kan true vår suverenitet og handlefrihet, er forutsetningen for å muliggjøre all annen politikk.

Troen på et demokratisk Russland vendt mot Vesten var en gjennomgangsmelodi i vår utenrikspolitiske tenkning for 25–30 år siden. Det håpet er knust og ligger i ruiner. Russland er i dag et militarisert, autoritært regime isolert fra store deler av verden.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at historien aldri gjentar seg. – Nei, historien har en lei tendens til å gjenta seg selv. Utenrikspolitikk er de lange linjers politikk, der historiske erfaringer er premissgivende for utformingen av politikken i dag. Igjen ser vi betydningen av en langsiktig sikkerhetspolitikk, alliansetilknytning og alliert samhold, nettopp fordi historien gjentar seg. Det transatlantiske båndet er og blir vårt viktigste ankerfeste i sikkerhetspolitikken.

De siste seks årene er antall land som beveger seg i autoritær retning, mer enn dobbelt så høyt som antallet som beveger seg i demokratisk retning. Det multilaterale systemet er under press. Kina og andre framvoksende makter bruker all sin tyngde på å vektlegge andre normer og verdier i dette systemet enn dem den liberale verdensordenen er bygd på. Vi ser også at Kina og Russland ofte opptrer samlet innenfor FN og disse organisasjonene.

Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk de neste årene må være å støtte opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid i det multilaterale systemet. Det tjener Norge, det tjener småstatene, og det tjener verden som helhet. Verden står overfor store globale utfordringer som ingen stat kan løse alene. Norge nyter høy tillit internasjonalt, vi blir lyttet til, og vi settes ikke i bås. Vår innsats som medlem av FNs sikkerhetsråd de to siste årene vitner om det.

Det er påfallende lite offentlig debatt om utenrikspolitiske spørsmål, også foran stortingsvalg. I så måte er det positivt at regjeringen legger opp til en diskusjon om utenrikspolitiske spørsmål. Det varslede forskningssenteret for geopolitikk som skal opprettes, må knyttes til eksisterende forskningsmiljøer.

Forskningen skal rettes mot en bedre Kina-forståelse, men vi vet allerede ganske mye om Kina. Vi ser en stormakt som knytter økonomiske bånd med påfølgende militære avtaler, og man beskytter økonomiske interesser, om så det måtte være militært. Kina har tatt mål av seg til å være en ledende militær stormakt til folkerepublikkens 100-årsjubileum i 2048, og de er allerede godt i gang, med sine 300 marinefartøy. Senest i går fikk vi høre om havneutbygging på Salomonøyene finansiert av Kina.

Dette gjør at USA er strategisk strukket. USA må rette mer og mer av sin strategiske og militære oppmerksomhet mot Sør-Kina-havet. Det fører til at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, og det gjelder også Norge.

Marit Arnstad (Sp) [12:49:57]: Utenrikspolitikkfeltet er så bredt. Derfor er det mange ulike tema som blir dekt av ulike talere i dag, også talerne fra Senterpartiet.

Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg er enig i at utenrikspolitikken i årene framover særlig kan bli påvirket av tre ting: energikrise, det grønne skiftet og endringer i den globale økonomien. Disse utviklingstrekkene vil antagelig påvirke forhold både mellom land og mellom regioner, og vi ser det nok allerede i forholdet mellom bl.a. USA og Kina. Den krigen vi er vitne til midt i Europa, vil også ha langsiktige følger for hvordan vi forstår verden omkring oss. Utenriksministeren pekte på viljen til å bevare og styrke regionalt samarbeid, endrede verdikjeder og tilgang til råvarer og teknologi. Jeg er enig i at det vil være vesentlige sider å diskutere i utenrikspolitikken i årene framover.

Jeg har også lyst til å understreke at den kanskje aller viktigste pilaren i utenrikspolitikken er å ivareta norske interesser – ikke i strid med andre, ikke som isolering eller proteksjonisme, men i dialog og samvirke med andre. Dette er det mest grunnleggende i all norsk utenrikspolitikk, men det er av og til så sjølsagt at vi nesten glemmer å si det.

Allianser og partnerskap kommer til å bli viktigere i den situasjonen vi er i. Det siste året har vi fått demonstrert hvor viktig vårt NATO-medlemskap er, og hvor viktig samarbeidet innenfor alliansen er. Vi har også hatt et godt samarbeid med EU om sanksjoner mot Russland.

Samtidig som NATO-samarbeidet er viktig, har krigen også vist oss betydningen av nasjonal beredskap og nasjonal kontroll. Ukraina viser oss i dag hva militær motstandskraft og sivil beredskap faktisk kan bety. Det betyr noe å ha et godt nasjonalt forsvar. Det er mulig for en nasjonalstat å stå imot en stormakt, ikke bare militært, men også som sivilt samfunn. Jeg er imponert over motet hos lederne i landet og hos hele befolkningen i Ukraina.

Jeg er overbevist om at vi står foran en tid der alle land vil være mer opptatt av egne ressurser, egen beredskap, eierskap til nøkkelbedrifter og eget forsvar. Kortere verdikjeder og nasjonal produksjon kommer til å få økt betydning. Et mer bevisst forhold til egne ressurser og egen infrastruktur kommer i kjølvannet av den krisen vi nå ser. Vi er i en slags post-globaliseringstid, og nasjonalstaten kommer til å bli viktigere for både beredskap, eierskap og fellesskap. Sjøl om det er riktig at de fleste land har tjent på det globale handelsregelverket de siste 30 årene, og sjøl om sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk veves stadig tettere sammen, ser vi også nå sårbarheten ved globaliseringen i mye større grad enn tidligere.

Senterpartiet har over mange år snakket om økt nasjonal kontroll og eierskap over både infrastruktur og naturressurser. Vi har vært opptatt av beredskapslagring av korn, totalberedskapen vår, norsk eierskap av havnene, skogen og andre naturressurser. Den tida vi nå lever i, illustrerer betydningen av det.

Norge har alltid hatt et godt samarbeid og en åpen handel med omverdenen. Det skal vi fortsette med, men vi skal heller aldri bli naiv i møte med sterke globale interesser som ønsker økt tilgang til nettopp naturressurser, teknologi og infrastruktur. Det gjelder ikke minst energi. Norge er forsynt med helt eventyrlige energiressurser, og de må brukes klokt. Vi har vært, og vi skal fortsatt være, en langsiktig og stabil leverandør av olje og gass til Europa. Den rollen har blitt stadig mer synlig, og derfor var det både viktig og riktig at Ursula von der Leyen sammen med NATOs generalsekretær og statsministeren besøkte norsk sokkel i forrige uke. Det er vesentlig at en sjøl kan se hvor teknologisk framtredende vår olje- og gassnæring er, og hvor viktig det blir å beskytte våre oljeinstallasjoner i årene framover. Å inngå en grønn allianse med EU der hovedvekten legges på CO₂-fangst og -lagring, hydrogen og felles industriutvikling, er bra.

Norge er også velsignet med store kraftressurser i form av vannkraft, og der er EUs regelverk under kontinuerlig utvikling. Når EU nå utformer et helt nytt markedsdesign for sitt kraftmarked, er det viktig at vi ivaretar norske interesser i det arbeidet, for det er et paradoks at atomkraft blir sett på som fornybar fra EU-kommisjonens side, mens magasinerbar vannkraft ikke blir sett på som fornybar.

Jeg må si at jeg syns det er litt spesielt at Høyre nå prøver å gjøre seg høy og mørk på 2-prosentmålet. Det er riktig at Norge skrev under på dette målet i 2014, på Høyres vakt, og etter åtte år har vi ennå ikke fått noen plan fra Høyre som er meldt inn til NATO omkring noen mål for forsvarsbevilgningen.

Frode Jacobsen (A) [12:55:25]: Utenriksministeren avsluttet sin redegjørelse med å si:

«Derfor trenger vi mer utenrikspolitisk diskusjon.»

Det er jeg enig i. Jeg skal innrømme at jeg synes det var lettere å være skråsikker på det meste da jeg startet mitt politiske engasjement midt på 1980-tallet, enn det er nå. Det gjelder også i utenrikspolitikken. Jeg synes derfor det er fint at vi skal diskutere mer utenrikspolitikk. Det er mye å ta tak i, og det må være rom for både tvil, tro og grubling.

Jeg vet ikke om det er riktig å si at vi har vært naive i vår tilnærming og forståelse innen utenrikspolitikken, men jeg skjønner at det kan hevdes. Eventuelt har vi vært for optimistiske og for godtroende. Byggingen av Berlinmuren startet i 1961 og symboliserte delingen av Europa helt fram til de dramatiske dagene høsten 1989 – en periode på 28 år som sterkt preget og definerte generasjoner av europeere. Mange av dem hadde også annen verdenskrig friskt i minne.

Nå er det 34 år siden Murens fall. Nye generasjoner europeere vokser opp uten å ha Berlinmuren som et felles referansepunkt, og bra er jo det, men det betyr samtidig at vi har glemt hva som skjedde, og kanskje tror vi at noe lignende ikke kan skje igjen.

For her kommer en innrømmelse: Jeg trodde ikke jeg skulle oppleve krig i Europa igjen. Jeg trodde ikke at når Sovjetunionen gikk i oppløsning og de gamle østeuropeiske landene fikk sin frihet og gikk i en demokratisk og vestlig retning, var det en utvikling som kunne reverseres. Jeg trodde ikke at land som etter hvert kom inn i EU, skulle gå i revers og bort fra rettsstatens og de liberale demokratienes grunntanker og prinsipper.

Det er det vi er vitne til. Demokrati, mangfold, frihet og ytringsfrihet er på vikende front i flere land. Dette må vi forholde oss til, enten vi liker det eller, mest sannsynlig, ikke liker det. Vi trenger utvilsomt samtale, debatt og meningsbrytninger for å forstå dette og for å vite hvordan vi skal møte det. Skråsikkerhet og polarisering er ikke veien å gå.

Det samme gjelder vårt forhold til Kina og utviklingen der. Økonomisk vekst, mindre fattigdom, frihandel og åpning mot Vesten ga grunn til optimisme. De fleste av oss trodde nok at dette ga nye muligheter for hele verden, og at en verden der man er økonomisk avhengig av hverandre, skulle bli en mer stabil og bedre verden. Vi må tenke annerledes i dag enn for bare noen år siden. I dag fikk vi som sitter på Stortinget, beskjed om å slette apper som har koblinger til Kina. Vi har hatt mange og viktige runder om eierskap og leveranser av infrastruktur til Norge. Oppleste sannheter er ikke lenger sannheter. Framtidstro og optimisme er erstattet av skepsis og usikkerhet.

Det vi har lært, er at Norge, og for så vidt hele verden, ikke er tjent med å gjøre seg avhengig av forsyninger fra ett land og ett marked. Stabile partnere i dag kan vise seg å være noe annet i morgen. Trygge leveranser kan være borte i morgen uten at vi har mulighet til å finne erstatninger.

Vi har store utfordringer i Europa, i forholdet til Kina og i det store geopolitiske bildet. Vi står overfor mange kriser som gjelder globalt i alle land: natur- og klimakrisen, energikrise, fattigdomskrise, migrasjons- og flyktningkrise, for å nevne de mest akutte. Er det derfor en ting jeg blir mer og mer overbevist om – og her nærmer jeg meg nok et punkt hvor jeg kan si at jeg er skråsikker – så er det følgende: De krisene Norge og verden står i, de store utfordringene vi står overfor, kan ikke løses av hvert enkelt land alene. Norge, Europa og verden trenger tettere og mer forpliktende samarbeid, ikke mindre. Derfor heier jeg på Nordisk råd – gratulerer med dagen – på EU, gjerne med Norge som medlem, og på EØS, NATO og FN.

Det er dessverre mer enn nok elendighet å ta tak i. Vi ser flyktningstrømmer som følge av krigen i Ukraina og sult i flere afrikanske land. Vi vet at de fattigste i verden også taper mest som følge av klima- og naturkrisen. Det vi så av brudd på menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter i forbindelse med fotball-VM i Qatar, er vi ikke ferdig med. Migrantarbeidere opplever det samme mange andre steder.

Det vi ser i Iran, med manglende frihet for iranske kvinner, må vi dessverre snakke om hver eneste dag. Det vi ser og hører, er uakseptabelt. La meg derfor avslutte kort: Kvinne – liv – frihet. Kampen fortsetter!

Kathrine Kleveland (Sp) [13:00:36]: I dag, 23. mars, er det Nordens dag, og et sterkt og tillitsbasert Norden har vært en av suksessfaktorene for det gode samarbeidet nordiske land imellom. For å bygge videre på tilliten må vi ha nasjonalstater med sterkt samhold. I Norden deler vi kjerneverdier som binder oss sammen. Åpne, liberale samfunn preget av tillit innad i landene og landene imellom, velfungerende institusjoner og sterk tradisjon for samarbeid er noen av dem. Demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og bærekraftig utvikling er grunnelementer i våre nordiske samfunn.

Norden er blant regionene i verden med aller høyest tillit til myndighetene. Denne tilliten er del av «det nordiske gullet» som vi må verne om. Vi lykkes når nordisk samarbeid bidrar, så fellesnordisk innsats skaper merverdi for de nordiske landene og oss som bor her.

I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil utvikle og fordype det nordiske samarbeidet på en rekke felt, både politisk, økonomisk og kulturelt. Selvstendighet og et sterkt forsvar er en viktig grunnmur for nasjonalstaten. Derfor er regjeringen godt i gang med å forsterke og fordype det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet som et tillegg til NATO-alliansen. Når etter hvert alle nordiske land blir NATO-medlemmer, blir det enda lettere å samarbeide på forsvarsområdet.

Senterpartiet er for internasjonalt samarbeid også på energifeltet, og i Norden har vi hatt energisamarbeid i mange tiår. Energisamarbeidet i Norden har bidratt til trygghet for energiforsyning og vært på et nivå som ikke har gitt en uforutsigbar prisvekst. Med de nye kablene til Storbritannia og Tyskland ble eksportkapasiteten så stor at prissmitten ble krevende. Derfor har vi satt en endelig stopper for NorthConnect-kabelen.

En raskere grønn omstilling er viktig for å sikre bærekraft og energisikkerhet framover. Da kan vi bygge på kunnskapen fra vannkraft og oljeutvinning. Norge har gode ressurser til å forske videre og tenke nytt.

Senterpartiet mener det er viktig med nasjonal kontroll i energipolitikken. Senterpartiet stemte imot da Stortinget knyttet oss til EUs energibyrå ACER i 2018. Vi hadde hatt mer nasjonal kontroll over energipolitikken uten ACER. Nå utredes handlingsrommet i EØS-avtalen på energi konkret – for handlingsrommet må tas, det er ikke noe vi får.

Utenriksministerens gode redegjørelse omtaler oljeeventyrets start. Det er ingen tvil om oljens viktighet for Norges heldige økonomiske situasjon i dag, men tidligere statsminister Jens Stoltenberg sa at kvinnenes deltakelse i arbeidslivet har betydd mer for norsk økonomi enn oljen. Institutt for samfunnsforskning fant i 2016 ut at uten sysselsettingsveksten blant kvinner siden 1972 ville Fastlands-BNP summert over 40 år vært 3 300 mrd. kr lavere enn vi faktisk hadde i 2012.

Likestillingskampen er fortsatt aktuell, med ulike kamper i ulike land og søstre i sør som mister sine rettigheter. I verdensmålestokk bidrar fattigdom, diskriminerende lover og sosiale normer til at kvinnene fortsatt havner nederst på de aller fleste stiger. Ikke bare får de dårligst økonomi, men det fratar dem alle muligheter til å bestemme over eget liv. Utdanning for jenter er et av svarene. Da er det utrolig at Afghanistan senest i fjor fratok jenter mulighet for utdanning.

Vi må aldri bare være oss selv nok. En aktiv utenrikspolitikk gjelder hele verden. Det er beredskap, også for Norge, å støtte Ukraina med våpenhjelp, kollektiv beskyttelse, bosted og arbeid. Aldri før har Norge tatt imot så mange flyktninger som i fjor. Alle 356 kommuner sa ja til å bosette ukrainere. Det er fortsatt krevende, men vi skal klare det sammen – for vi må aldri bare være oss selv nok.

Lars Haltbrekken (SV) [13:05:50]: Mandag kom den siste rapporten fra FNs klimapanel. Det er alvor nå. Alarmklokkene ringer, særlig i Arktis. Mandag holdt også FNs generalsekretær António Guterres en svært alvorlig tale for verden der han kom inn på det som må gjøres, bl.a. at fossil energi må bli liggende. Det er ikke tid for å åpne nye olje- og gassfelt nå.

Vi ser at Polhavet er mer åpent. Det er mer tilgjengelig for menneskelig aktivitet knyttet til bl.a. skipsfart, ressursutnyttelse og turisme. Et varmere og surere hav vil bl.a. få konsekvenser for fiskeriene. Samtidig har vi sett en økt politisk interesse for Arktis og nordområdene.

Russlands fullskala invasjon av Ukraina og den pågående krigføringen har fått store konsekvenser for det arktiske samarbeidet. I mars 2022 ble både det arktisk parlamentariske samarbeidet og regjeringssamarbeidet i Arktisk råd satt på pause. Samarbeidet har i noen grad startet opp igjen. Stortingets delegasjon for arktisk parlamentarisk samarbeid arbeider for å øke Stortingets oppmerksomhet om utviklingen i Arktis og spiller en aktiv rolle i den arktiske parlamentarikerkomiteen, som består av folkevalgte fra Canada, Danmark, Finland, Island og oss selv, og når det ikke er invasjon i Ukraina og krig der, også Russland, Sverige, USA og Europaparlamentet. Delegasjonen representerer også Stortinget i parlamentarikersamarbeidet for Barentsregionen og i den nordlige dimensjonen sammen med delegasjonen til Nordisk råd. Ingen av disse samarbeidsforaene har hatt møter i 2022 på grunn av Russlands krigføring i Ukraina.

Etter at samarbeidet ble satt på pause på grunn av den russiske invasjonen, er det, som jeg nevnte, til en viss grad tatt opp igjen, men uten Russland. Vi hadde et møte i fjor høst, i Nuuk på Grønland. Møtet var en samling av medlemmer i det arktiske parlamentarikersamarbeidet. Det var også en erstatning for den 15. arktiske parlamentarikerkonferansen.

Stortingets delegasjon hadde i 2022 også en koordinerende rolle for det såkalte nordområdepartnerskapet under Arendalsuka. Dette er et samarbeid som vil bli gjentatt under den kommende Arendalsuka.

I lys av den pågående krigen i Ukraina er det høyst usikkert hvordan det arktiske samarbeidet vil forløpe og utvikle seg i 2023, men det vil om kort tid være et møte i USA hvor vi kommer til å delta.

Ingjerd Schou (H) [13:09:09] (ordfører for sak nr. 6): De foreliggende årsrapportene viser den store bredden i de faste internasjonale delegasjonene Stortinget har. Det er av stor verdi at Stortingets medlemmer gis anledning til å representere Norge og delta i internasjonal samtale og samarbeid. Årsaken er enkel: De internasjonale delegasjonene er viktige for den videre demokratiske forankringen av multilaterale politiske prosesser i Norge.

Når det gjelder fjoråret, bør det ikke være overraskende at krigen i Ukraina var et overskyggende tema i de interparlamentariske forsamlingene. Russlands folkerettsstridige krigføring har mottatt fordømmelse og kritikk i samtlige. Spesielt tydelig har fordømmelsen vært i forsamlingene med europeisk og vestlig tyngdepunkt. Det er avgjørende at likesinnede land fortsetter å benytte alle tilgjengelige forsamlinger for å utøve press mot Russland og uttrykke støtte til Ukrainas sak.

Ettervirkningene etter covid-19-pandemien og Russlands krigføring i Ukraina har store konsekvenser for verdensøkonomien. Disse konsekvensene var i 2022 sentrale spørsmål for EFTA- og EØS-parlamentarikerkomiteene. Også i OSSE PA og NATO PA ble spørsmål knyttet til verdensøkonomi, matmangel og energitilgang tatt opp. De humanitære, menneskerettslige og rettsstatlige sidene ved krigen i Ukraina dominerte agendaen i PACE og OSSE PA.

Delegasjonene vil i år og i tiden framover utføre et viktig, men krevende arbeid i å fremme samarbeid og tillit internasjonalt. Vi opplever større usikkerhet enn på lenge, og grenseoverskridende utfordringer vil bare kunne møtes gjennom samhandling. Innen spørsmål om både sikkerhet, klima og autoritære krefter er vi avhengig av at likesinnede land leder an.

Når det gjelder Europarådet, har forsamlingen i hele fjor og under pandemien hatt møter jevnlig etter oppsatt program. Det har vært viktig at Europarådet har som virkemiddel å ha samtaler, men at det også kan konfrontere og hegne om de konvensjonene som 46 land nå er enige om. Norge, og undertegnede som saksordfører, hadde ansvaret da Russland ble ekskludert. Akkreditivene til Russland ble godkjent i januar i fjor. Krigen startet i februar, og med hastemøter i løpet av to netter var eksklusjonen av Russland et faktum. Forsamlingen var preget av dette og gråt, ikke bare fordi Russland var ute, men fordi 143 millioner mennesker mistet adgangen til menneskerettsdomstolen.

Tellef Inge Mørland (A) [13:12:22]: Jeg har i året som har gått, hatt gleden av å lede Norges delegasjon til Den interparlamentariske union, IPU, en global parlamentarikerorganisasjon med røtter helt tilbake til 1889.

Selv om vi har behandlet en rekke problemstillinger, fra cyberkriminalitet og cybertrusler til humanitære kriser rundt om i verden, har Russlands angrepskrig mot Ukraina vært hovedtema også i IPU, og to ganger har man lykkes – med over to tredels flertall – å få igjennom resolusjoner som tydelig fordømmer Russlands invasjon. Det har imidlertid ikke vært noen selvfølge, men det betyr noe når vi ser Russlands reaksjon i IPU, der de ikke er ekskludert, og ikke minst når vi ser tilbakemeldingene vi får fra Ukrainas egne parlamentarikere i forsamlingen.

Å behandle disse resolusjonene i et globalt forum har imidlertid gitt meg noen nye perspektiver. Det er ganske mange land i Asia og Afrika som ikke automatisk ser verden fra vår side, og for dem oppleves det nok av og til som at vi tar deres støtte for gitt når det skjer noe i våre nærområder, men at vi ikke alltid er like opptatt av de utfordringene de selv står midt oppe i. Så er det heller ikke utenkelig at f.eks. den europeiske historien som koloniherrer spiller inn her.

Utenrikskomiteen skriver to ganger i sin innstilling om behovet for at vi samarbeider med likesinnede land i denne type spørsmål, altså land med et europeisk og vestlig tyngdepunkt. Det er jeg enig i, og det gjør vi også i IPU, men samtidig vil jeg understreke betydningen av at vi klarer å bry oss mer om dialogen med afrikanske og asiatiske land, som opplever å stå midt imellom dilemmaer mellom Vesten og land som Kina og Russland. Vi må ta dem på alvor, og vi må også være forberedt på at de i årene framover kommer til å spille en viktigere rolle internasjonalt.

Erfaringene fra bl.a. IPU gjør meg i hvert fall ikke i tvil om at land som Russland benytter denne anledningen til dialog, til påvirkning, med f.eks. land i Afrika. Jeg tror Norge har en rolle å spille her. Vi som lever i et land med en solid, stabil økonomi og i fred, er på mange måter privilegerte, men samtidig er vi et lite land som i veldig begrenset grad har en krevende historie overfor f.eks. et kontinent som Afrika, noe som kan gi oss muligheter for dialog.

Utenriksministeren var inne på arbeidet i de internasjonale delegasjonene i sitt innlegg. Det er glad for, og jeg opplever at IPU er en fin arena for å ha dialog og bilaterale møter med parlamentarikere fra andre land. Derfor vil jeg – her fra denne talerstolen – benytte muligheten til å understreke at vi gjerne styrker den dialogen vi kan ha med utenriksministeren på dette feltet, for å kunne løfte internasjonale spørsmål i disse foraene i enda større grad enn det vi klarer i dag.

Ola Elvestuen (V) [13:15:43]: Jeg kan være enig med utenriksministeren i at det er tre områder som vil prege internasjonal politikk de nærmeste årene: klima, men også tap av natur og behovet for mye mer natur, det grønne skiftet og den økonomiske situasjonen. Men jeg vil ta med et fjerde element som henger nøye sammen med de tre andre, og det er behovet for å stå opp for å utvikle frihet og demokrati i verden.

Når det gjelder klima, mener jeg det er urovekkende signaler fra regjeringen at det ene regjeringspartiet vil stoppe og ikke gå inn i ren energi-pakken, den fjerde energimarkedspakken. Egentlig blir da konsekvensen at også Klar for 55-pakken utsatt, da blir REPowerEU utsatt, og konsekvensen av dette er ikke bra for norsk næringsliv. Vi vil få et annet regelverk enn resten av Europa, og det vil bli langt vanskeligere for oss å nå våre klimaforpliktelser, som følger av den klimaavtalen som vi har sammen med EU.

FN-rapporten tidligere denne uken viser én ting, at vi må handle mye raskere. Det er et behov for at Europa og USA ikke skal være klimanøytrale i 2050; vi må bli det i 2040. Alt må gå ti år raskere enn det man har sett tidligere. Utenriksministeren snakker i sin redegjørelse kun om en langsiktig omstilling fra olje og gass, men dette kommer til å komme mye tidligere, og vi kommer til å bli møtt med det mye tidligere, også i vår utenrikspolitikk.

Så til behovet for å stå opp for frihet og demokrati: Vi må stå sammen med våre allierte i NATO, men også i EU, i støtten til Ukraina. Vi må gi nok støtte, med våpen og ammunisjon og annen militær og sivil støtte, som gjør at Ukraina kan slå tilbake det russiske angrepet. Vi må sørge for at vi kan bygge opp vår produksjon av ammunisjon tilstrekkelig, Nammo må få nok kraft, og det er regjeringens ansvar å sørge for at dette skjer. Vi må også forsterke sanksjonene ytterligere. Det er på tide å stenge de tre siste havnene for russiske fiskefartøy.

Utenriksministeren nevnte polariseringen mellom USA og Kina, men fra Venstres side savner vi nok en tydeligere støtte til USA i den konflikten, en støtte til at de nå står opp for menneskerettigheter, støtter demokratier i Asia og tar en helt nødvendig konfrontasjon med et aggressivt Kina.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:18:59]: Jeg ønsker bare å ta noen prinsipielle vurderinger rundt årsrapportene fra de internasjonale parlamentariske delegasjonene.

Jeg har tatt opp dette før, om ikke fra denne talerstolen: Hvem er det egentlig disse parlamentariske delegasjonene representerer? Det synes jeg er veldig uklart. Når man reiser på dette – jeg er selv delegasjonsleder for konferansen for overvåkning av EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk – får man ofte bakgrunnspapirer fra Utenriksdepartementet, der det står hva regjeringen skal mene i disse sakene. Det vi i hvert fall vet, er at vi ikke er representanter for regjeringen. Vi er Stortingets representanter, men vi representerer heller ikke de ni partiene som er i Stortinget. Vi kan ikke representere et kompromiss av hele Stortinget eller lage en spørreundersøkelse om hva alle partiene skulle mene, og så fremføre det man er kommet frem til. Det er ikke mulig.

Jeg synes denne ordningen er veldig uklar, og det er veldig upresist hva man faktisk skal fremme av synspunkter. Da kan man bruke andre lands erfaringer og hvordan de gjør det, og de står veldig fritt. Særlig de større nasjonene er veldig frie i disse forsamlingene. Ikke minst da jeg satt i NATO PA, snakket både demokrater og republikanere veldig fritt om ulike problemstillinger, helt uavhengig av hva presidenten og det regjerende partiet skulle mene. Slik er det også i Storbritannia. Der er det også veldig åpent og fritt. Så er det gradvis mindre åpent og fritt, slik jeg forstår det, blant noen land. Men det er ingen klar, tydelig politikk på dette området, så jeg synes dette er ganske krevende.

Man kan si at det bør være delegasjonslederens ansvar å holde et innlegg på vegne av Stortinget, og det er for så vidt riktig, for vedkommende er blitt oppnevnt til å være delegasjonsleder. Så kan man si at det er greit, men det er klart at hvis en delegasjonsleder er i en konferanse hvor man skal snakke om klimapolitikk, ville representanten fra Miljøpartiet De Grønne og Tybring-Gjedde si ulike ting, eller mene ulike ting, og da er det greit at man ikke snakker på vegne av Norge i det hele tatt. Man snakker for så vidt ikke på vegne av Stortinget; man snakker egentlig på vegne av partiet. Det synes jeg er en balansegang som er veldig krevende. Det finnes ingen retningslinjer for det, så alle gjør det beste de kan. Vi er ikke så dramatisk uenig i de fleste spørsmål innenfor utenrikspolitikken, men på enkelte områder er vi jo det.

Dette var egentlig bare et lite hjertesukk. Det er greit å ha årsrapporter, men jeg har holdt flere innlegg der jeg sitter, og det er for så vidt stor enighet om hvordan man skal behandle Ukraina og slikt, men det kunne være en røst som hadde mer sympati for Russland enn de fleste andre, og hvem representerer da vedkommende?

Hårek Elvenes (H) [13:21:59]: Jeg la merke til at representanten Arnstad var litt indignert over 2-prosentmålet. Da er det lov å minne om at Senterpartiet på sitt eget landsmøte i 2017 vedtok en resolusjon om at forsvarsutgiftene skulle øke til 2 pst. av brutto nasjonalprodukt innen 2024, og at forsvarspolitisk talskvinne for det samme partiet i forrige periode var veldig tydelig på at regjeringen måtte legge fram en plan for at dette målet skulle nås. Nå som Senterpartiet har både forsvarsministeren og finansministeren, er det jo lov å kunne uttale en viss forventning om at ord skal følge handling.

I går vedtok Sverige å forlate 200 år med alliansefrihet. I det ligger det betydelige muligheter for Norden til å få et bedre forsvar og et utvidet forsvarssamarbeid. Den store forskjellen nå, når Sverige og Finland forhåpentligvis begge går inn i NATO, er at begge landene blir beskyttet av artikkel 5. Det er de ikke i dag, til tross for at de har et veldig nært samarbeid med NATO. Men det gir ingen gratismulighet for noen av disse landene med tanke på innrettingen av deres eget forsvar. Det gir betydelige synergieffekter, men vi må ikke la oss forlede til å tro at vi, tre skandinaviske land, har totalt sammenfallende strategiske interesser. Til det er nok geografien og hvor man har sitt strategiske fokus rettet, for ulike. Norge har store havområder, selvstendig ansvar og interesse av å hevde vår suverenitet og ha en god situasjonsforståelse i disse områdene på egen kjøl, mens Sverige og Finland nødvendigvis må ha mye av sitt fokus rettet mot Østersjøen.

Jeg ser at representanten Moxnes har forlatt salen. Det er litt synd, for det hadde vært en gyllen anledning til å høre hva Rødt egentlig mener med dette invasjonsforsvaret som de stadig skal gjenopprette. Uansett hvor mange mann Rødt skal ha under våpen, og hvordan dette innrettes, vil det være en betydelig «delta» som vi ikke er i stand til å ivareta selv, men som ivaretas av vårt NATO-medlemskap, nemlig vår evne til kollektivt å avskrekke og forsvare oss gjennom NATO-medlemskapet. Det må jo være et stort tankekors for Rødt at det er nettopp dette Finland og Sverige ønsker å oppnå å være beskyttet av, når de nå forhåpentligvis går inn i NATO.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:25:09]: Først vil jeg gjerne svare på et spørsmål fra utenriksministeren, og det gjaldt Høyres holdning til å reise EU-debatten og ta opp EU-diskusjonen igjen. Høyre er et klart definert ja-parti, og vi programfestet på landsmøtet i fjor at vi skulle bidra til å reise EU-debatten igjen. Vi gjør det nettopp av de grunner jeg nevnte i min innledning. Det er et samarbeid som går fortere og fortere på områder som har stadig større betydning for Norge, men Norge tviholder på et utenforskap samtidig som vi bruker alt vi har av energi og ressurser på å få EU til å huske på oss, så vi ikke blir skadelidende når EU f.eks. inngår avtaler med USA. Utenriksministeren sa det veldig godt i sin redegjørelse, nemlig at det ikke nytter hva Norge gjør på egen hånd, men en felles europeisk respons, derimot, er det som vil bidra.

Så en liten visitt til Marit Arnstad. På samme måte som den regjeringa vi satt i, la fram og gjennomførte planer for å øke forsvarsbudsjettet fram mot 2 pst. gjennom bl.a. langtidsplanen vi la fram, er det åpenbart at det er denne regjeringas ansvar å gjøre det nå når det skjer på deres vakt.

Det er viktig å huske at vi nådde 2-prosentmålet i 2020, og det er også viktig å huske at hvis vi ser litt tilbake til sist Senterpartiet satt i regjering, hadde vi en gjennomsnittlig årlig realnedgang i forsvarsutgifter på 0,8 pst. Da vi satt i regjering, hadde vi en gjennomsnittlig årlig realvekst på 3,7 pst. i forsvarsbudsjettene. Finansdepartementet skriver altså i Gul bok for 2023-budsjettet at de forventer en realnedgang på 0,2 pst. i 2022–2023. Dette er Finansdepartementets egne tall, og det er derfor det er interessant å bruke dem.

Det er derfor også oppsiktsvekkende, etter min oppfatning, at når regjeringa nå har gitt forsvarssjefen et oppdrag om å utarbeide et nytt fagmilitært råd, som er forventet å komme i mai, er en av de utviklingsbanene han har fått beskjed om å utrede, et lavere forsvarsbudsjett enn inneværende langtidsplan. For meg er det uforståelig hva regjeringa vil med å sende et slikt signal. Jeg spurte statsministeren om det i spørretimen. Han mente det var helt usannsynlig at man skulle ha et lavere forsvarsbudsjett. Da kan man lure på hvorfor i all verden man gir forsvarssjefen i oppdrag å utrede det. Det er ikke slik at Forsvaret i dag har tid til å utrede ting man ikke skal gjennomføre. Det er mer enn nok av andre oppgaver å håndtere for Forsvaret. Disse signalene sammen med den store motviljen – åpenbart – mot å presentere en troverdig plan, syns jeg er veldig rart. Jeg tror ingen forventer at man skal nå 2-prosentmålet i 2024. Jeg tror ingen forventer at et gap på ca. 32 mrd. kr kan fases inn raskt. Men jeg tror de fleste forventer at Norge skal ha en plan for å gjøre det.

Marit Arnstad (Sp) [13:28:27]: Ja, vi ser alle veldig fram til at Høyre og Venstre skal reise EU-debatten i neste stortingsperiode sammen med Fremskrittspartiet. Det skal bli en interessant øvelse. Sjøl om Høyre nå synes de har gode målinger, vil de nok være avhengig av Fremskrittspartiet i neste periode, så spørsmålet gjenstår fortsatt: Når det er så avgjørende med EU-medlemskap som Høyre nå sier, vil de søke om EU-medlemskap i neste stortingsperiode? Det er et viktig spørsmål å få utdypet.

Så må jeg få lov til å si litt mer om 2-prosentmålet, for jeg synes det er litt spesielt at Høyre nå gjør seg så høy og mørk med tanke på 2-prosentmålet. Det er riktig at Norge skrev under på dette målet i 2014 – og det skjedde på Høyres vakt. Høyre meldte aldri noen forpliktende plan inn til NATO omkring det. Etter åtte år uten en plan krever Høyre plutselig en forpliktende plan. Det er en smule paradoksalt. Så er det lett å skjønne det taktiske ved å gjøre det – det taktiske spillet til Høyre er at de vil late som om de var først ute når forsvarskommisjonens rapport legges fram i mai. Men sannheten er at Høyre bestandig har vært sent ute i denne saken. Høyre har ikke meldt inn målet forpliktende til NATO, men de har sagt i sin langtidsplan at det er et mål at det skulle lede til 2 pst. i 2028. Men det ble altså aldri meldt inn som noe forpliktende mål til NATO.

Dagens regjering har allerede økt forsvarsbudsjettet langt utover det som lå til grunn i Høyres langtidsplan. Vi har allerede i nominelle og faktiske tall økt forsvarsbudsjettet langt over det som lå til grunn for Høyres tall. Derfor synes jeg rett og slett det er et litt forvridd bilde Høyre nå forsøker å skape. Det er riktig at Høyre nådde det målet én gang i sin periode, men det var nok mer av hell og lykke, vil jeg si, enn det var av en bestemt avgjørelse, for det året fikk man et oljeprisfall, og oljeprisen var veldig lav. Dermed ble også norsk BNP lavt. Da utgjorde ikke 2 pst. av BNP så mye som det gjorde i årene før og etter. Det vet Høyre også godt. Derfor blir dette spillet som de legger opp til, litt rart.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:31:08]: Vår styrke er vår uavhengighet, og vår styrke er vår evne til å kunne ta selvstendige, nasjonale beslutninger. Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Det vil sikre gode politiske beslutninger på både kort og lang sikt. Derfor må vi skape debatt om Norges utenrikspolitiske orientering. Mer enn noen gang påvirker utenrikspolitikken hverdagen til det norske folk. Det er bare å se på den debatten som foregår i disse dager, om energi og hvordan vi skal understøtte den globale verden.

Utenrikspolitikk er altså blitt satt på agendaen på en helt annen måte. Hvorfor det? Vi må være villig til å prioritere. Det er en krevende tid, og vi er nødt til å ta aktive valg. Det er akkurat det som ble gjort i disse dager. Å ta aktive valg for å gjøre – kan du si – våre forpliktelser og ikke minst vår utenrikspolitikk aktuell er bl.a. det som ble gjort gjennom Ukraina-pakken, et helt unikt vedtak som også har stor betydning for vår innenrikspolitikk. Det samme vil jeg si om hvordan man har arbeidet helt systematisk, gjennom både donasjon av materiell og ikke minst gjennom hvordan man bygger opp evnen vi skal ha til å støtte Ukraina i alle faser. Samtidig er vi utrolig tydelig på at vi ikke klarer å styre disse fasene selv. Det er faser som blir styrt av den krigen vi har i Europa. Derfor må vi bygge opp fleksibiliteten.

Vi må sørge for å bidra der vi har mulighet, og søke å finne løsninger der hvor det er krevende. Å kunne gå ut og gå inn i krevende prosesser etter at vi vet hva som har skjedd i Afghanistan, å tørre å vise mot og å si at vi ikke slipper taket, det er helt avgjørende. Mot i utenrikspolitikken gir oss styrke hjemme og stolthet i vår egen befolkning. Vår selvstendighet og vår uavhengighet samtidig som vi har en viktigere geopolitisk rolle, er vår styrke. Når vi beveger oss i et landskap i en kontinuerlig endring, der tyngdepunktene, f.eks. EU, framstår som mer uavklart enn noensinne, er det helt avgjørende at vi står stødig på egne bein. Vi må stå stødig på egne bein og ivareta våre utenrikspolitiske ambisjoner.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:34:22]: Jeg kan love representanten Arnstad at vi skal ha mange gode diskusjoner om EU og Europa framover, både neste år og i årene som følger.

Forskjellen på det vi gjorde i regjering, og det som skjer nå, er at vi trappet opp forsvarsbudsjettet hvert år og kom stadig nærmere 2-prosentmålet og nådde det. Det som skjer nå, er at det går feil vei. Vi kommer stadig lengre unna 2-prosentmålet, og i svar fra forsvarsministeren til Stortinget for noen uker siden fortalte han at BNP-andelen var nede på 1,43 pst. Mitt poeng er bare at da vi la fram den siste langtidsplanen i 2020, var det vel, var det ikke mulig å ta høyde for krigen som skulle bryte ut. Men så har også regjeringa fått unison støtte fra Stortinget for de påplussingene som var nødvendige, og som er gjort.

Det jeg ønsker å understreke, er at det er viktig at vi nå holder tempoet oppe. Vi er ett av kun tre land i NATO – Canada og Luxembourg er de to andre – som ikke har en forpliktende opptrappingsplan, og jeg er bekymret for hvilket signal det sender fra Norge.

Marit Arnstad (Sp) [13:35:48]: Ja, nå har vi straks sluppet opp for taletid begge to, så da skal jeg bare bruke mitt ene minutt til å si at fakta gjenstår jo. Høyre-regjeringen meldte aldri inn et forpliktende mål om 2 pst. til NATO. Denne regjeringen har i faktiske tall bevilget langt mer til Forsvaret enn det Høyre la til grunn i sin langtidsplan. Så er det noen normale og noen unormale år knyttet til BNP. Det hadde vi det året Høyre nådde 2-prosentmålet, og det har vi i år.

Så gjenstår det et spørsmål når det er så avgjørende viktig med EU-medlemskap, som alle Høyres talsmenn i dag har gitt uttrykk for. Når det er så avgjørende viktig, må vi også få svar på spørsmålet: Vil det bli søkt om EU-medlemskap i neste stortingsperiode dersom Høyre skulle komme til makta?

Hårek Elvenes (H) [13:37:03]: Da gjenstår egentlig bare ett spørsmål i hele debatten: Når har Senterpartiet tenkt å innfri sine lovnader som de var så klinkende klar på i opposisjon at daværende regjering skulle nå, og som de gikk så sterkt til valg på? Det blir antakelig ikke anledning til å få svar på det i denne debatten, men vi imøteser svar ved neste korsvei.