Ingjerd Schou (H) [12:48:41 ] : Det er, bare for å gjenta,
enighet om at Norge skal bidra til utvikling i verden gjennom bistand,
kunnskapsoverføring og samarbeid med næringslivet.
Tradisjonelt har
vi også en tendens til å se på bistand som et enkeltforhold mellom
giverland og mottagerland. Historisk har det også vært god grunn
til å betrakte bistand på denne måten.
Det er mye positivt
å si om den mer tradisjonelle formen for utviklingshjelp. Rike land
som Norge bør bidra til utvikling i andre deler av verden som er
dårligere stilt. Men det er grunn til å foreta visse evalueringer
av det også.
Den tradisjonelle
formen for bistand er også eksemplifisert ved rammene som styrer
den. Norsk bistand er basert på regelverket for offisiell utviklingsbistand
– official development assistance – gjerne forkortet som ODA. Hva
som er ODA-godkjent bistand, vedtas av utviklingskomiteen – Development
Assistance Committee – eller DAC. For dem som lurer på hva jeg nå snakker
om, kan jeg også si at DAC befinner seg under paraplyen til OECD.
Det er mange forkortelser, og av og til kan de kreve forklaring.
Det er viktig
at utviklingshjelp er gjenstand for ikke bare internasjonalt rammeverk,
men også kontroll. Det gjør det lettere å sammenligne og koordinere utviklingshjelpen.
Det gjør det også vanskeligere for giverland å legge egne, opportunistiske
motiver til grunn for sin bistand.
Men verden er
i endring, og det gjelder også utviklingsland og utfordringene verden
står overfor. Det er ikke minst synlig i de svært ambisiøse verdensmålene eller,
som det kalles på norsk, bærekraftsmålene i FN, som vi i Norge har
forpliktet oss til å følge.
Bredden i bærekraftsmålene
gjør at stadig mer av utviklingspolitikken handler om grenseoverskridende problemstillinger
og såkalt globale fellesgoder som er til beste for både utviklingsland
og utviklede land. Det kan handle om klima, rene hav, pandemiberedskap
og digitalisering, bare for å nevne noen. Kort fortalt skiller globale
fellesgoder seg fra andre goder ved at de tilhører fellesskapet.
Globale fellesgoder lar seg ikke redusere til det enkle bistandsformularet
om at ett land gir hjelp til et annet land, for alle nyter godt
av at globale fellesgoder blir fremmet.
Jeg vil påpeke
at globale fellesgoder har likhetstrekk med den såkalte allmenningens
tragedie. Dette er en skjematisk framstilling av goder alle ønsker,
men som ingen vil betale for. Det er nettopp derfor et oppdatert regelverk
for bistand kan være til hjelp. Det vil gjøre det lettere for giverland
å bidra, og samtidig få hjelpen kvalifisert som bistand.
Det er derfor
jeg har ønsket å stille statsråden dette spørsmålet i denne interpellasjonen:
Hvilken rolle bør Norge spille for å fremme globale fellesgoder,
og hva gjør Norge for at slik bistand skal ODA-godkjennes? Jeg vil
også utfordre statsråden på om ikke nettopp globale fellesgoder
kan danne grunnlag for en utviklingspolitisk redegjørelse her i
stortingssalen, for å sikre større bredde og nødvendige endringer
i utviklingspolitikken.
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [12:53:03 ] : Dette
er en viktig og veldig godt timet debatt som jeg vil rose representanten
for å løfte.
Regjeringen har
store ambisjoner i utviklingspolitikken, og også i dyrtid gjelder
det at bidrag til en bedre verden også er bidrag til et bedre Norge,
et Norge som står rustet for all slags vær og vind. Derfor er dette
et viktig spørsmål å reise.
Tilstrekkelig
tilgang til globale fellesgoder, det være seg frisk luft, rene hav,
pandemiforebygging og levelig klima, er avgjørende for å nå bærekraftsmålene.
Disse utfordringene bryter nettopp med det tradisjonelle bildet
av skillelinjer mellom rike land og utviklingsland, og mellom nasjonale
og globale interesser.
Skal vi ha noen
utsikter til å nå våre mål i disse kastevindene vi opplever nå,
må vi styrke innsatsen på samtlige felt og øke investeringene fra
både nye og gamle finansieringskilder. FNs generalsekretær har tatt
opp denne problematikken i en egen rapport kalt Vår felles dagsorden,
eller «Our Common Agenda».
Norge har hatt
en langvarig politisk linje, med bred oppslutning i denne sal, om
at 1 pst. av nasjonalinntekten skal bevilges til offisielt godkjent
bistand, såkalt ODA. For at et tiltak skal regnes som slik bistand,
må det ha som mål å fremme økonomisk utvikling og velferd i land
som er klassifisert som et lav- eller mellominntektsland.
Bidrag til globale
fellesgoder kan unntaksvis føres som offisiell bistand dersom hovedformålet
er i tråd med denne definisjonen. Ett eksempel er støtte til fornybar
energi i utviklingsland, som både bidrar til økonomisk utvikling
og velferd og samtidig reduserer globale klimagassutslipp – til
beste for oss alle.
Trenden i OECDs
analyser viser at en økende andel av bistand finansierer globale
fellesgoder. Det er utfordrende når en begrenset ramme skal dekke
flere og flere mål.
Klimaendringene
er en trussel mot økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft og
bidrar til mer sult og fattigdom. Likevel kan finansiering av tiltak
som har utslippskutt som hovedmålsetting innenfor den offisielle bistandsrammen,
gå på bekostning av direkte fattigdomsbekjempende tiltak. Det kan
derfor være gode grunner til å dekke denne type tiltak utenfor ODA-rammen,
men innenfor et system hvor tiltakene kommer utviklingsland til
gode.
Norge vil fortsatt
arbeide for, og følge, regelverket som medlemslandene er blitt enige
om, i vår rapportering til OECD. Jeg mener det tjener verken våre
eller utviklingslands interesser at Norge skal jobbe alene for å
utvide grensene for at globale fellesgoder skal kunne godkjennes
som offisiell bistand.
Jeg tror ikke
løsningen finnes her, men snarere i å finne flere virkemidler enn
bistand – eller ODA, som det heter. Vi må snu hver en stein for
å finne flere verktøy og utvikle nye modeller, ikke minst for finansiering.
Vi må øke de private investeringene og investere mer i klima, energi
og lokale verdikjeder.
Dagens verktøy
er ikke lenger tilstrekkelig for både å løse utfordringene med de
globale fellesgodene og å bekjempe fattigdom. Norge går derfor i
forkant i denne diskusjonen og har nedsatt en ekspertgruppe som
skal gi råd om hvordan vi kan bidra til at utviklingsland når bærekraftsmålene,
og om hvordan Norge kan bidra i den internasjonale samtalen om dette.
Ekspertgruppen
skal se på hvordan det kan sikres tilstrekkelig finansering både
til økonomisk utvikling og velferd i u-land og til globale fellesgoder.
De skal også gi oss råd om begrensede unntak fra det såkalte ODA-regelverket
i det norske bistandsbudsjettet. Ekspertene skal avgi rapport i
mai, og for regjeringen vil rådene være nyttige innspill til arbeidet
med de årlige budsjettene og den langsiktige politikkutviklingen.
Vi vil fortsette
å jobbe for å nå bærekraftsmålene og bekjempe fattigdom, og samtidig
fremme globale fellesgoder i internasjonale fora.
Ingjerd Schou (H) [12:58:26 ] : Jeg vil få takke statsråd Tvinnereim
for et fyldig svar. Det er positivt at man ser på dagens regelverk,
at statsråden understreker at dagens regelverk ikke nødvendigvis
løser de utfordringer vi står foran nå, og at man søker råd ved
hjelp av en ekspertgruppe. Det har jeg lyst til å honorere.
Men jeg vil følge
opp dette med å vise hvordan spørsmålet har stor relevans for arbeidet
Norge skal bidra med framover. Ukraina-pakken eller Nansen-programmet,
som vi har debattert i salen tidligere i dag, er et av de viktige
områdene. Som det framkom i den debatten, slutter et nærmest samlet
storting seg til en svært ambisiøs og mangeårig støtte til Ukraina.
Det er vanskelig å overdrive betydningen av Ukraina-pakken. Det handler
til syvende og sist om å opprettholde varig fred i Europa, og våre
ukrainske venner befinner seg i kryssilden som truer hele Europas
sikkerhet. Norge skal bidra med støtte, så Ukraina kan forsvare
seg, og til gjenoppbygging av Ukraina når krigen er slutt. Den pakken
vi vedtar, inneholder betydelig humanitær støtte over flere år.
Den humanitære bistanden skal bidra til at mennesker i nød som følge
av krigen i Ukraina, får tilgang til nødvendig beskyttelse. Den
skal gå over flere år og være fleksibel for å kunne møte skiftende
behov i Ukraina.
Ukraina er definert
som et utviklingsland, med god grunn, men nok en gang møter vi problematikken
med ODA-godkjennelse. Det er tenkelig at vi ikke vil kunne få all
utviklingshjelp til Ukraina ODA-godkjent. Jeg mener fortsatt at
Norge skal gi hjelpen, uavhengig av slik godkjennelse, og for Høyre
er ikke det mye diskuterte 1-prosentmålet for norsk bistand viktig.
Likevel vil vi kunne havne i en situasjon hvor det blir politisering
av et spørsmål det egentlig hersker enighet om, nemlig langsiktig utviklingshjelp
til Ukraina. Jeg vil derfor spørre statsråden – og håper hun vil
berøre følgende spørsmål i sitt neste innlegg: Er ikke nettopp behandlingen
av Ukraina-pakken en anledning til å intensivere arbeidet med å bidra
til endringer i ODA-regelverket?
Morten Wold hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:01:30 ] : Statistikken
viser at ODA-godkjent bistand langt ifra er den eneste og heller
ikke den viktigste kilden til økonomisk vekst og redusert fattigdom.
Like ofte er det nettopp de globale fellesgodene som sørger for
gode betingelser for bærekraftig vekst. Som representanten også
påpeker, viser det at skal vi lykkes med å nå bærekraftsmålene,
er det på høy tid at vi tar til oss det i arbeidet vårt.
Når det gjelder
utviklingssamarbeid, har Norge tradisjonelt vært en forsvarer av
en streng tolkning av ODA-definisjonen, og vi har høy kredibilitet
med vårt høye ODA-nivå på 1 pst. av BNI. Dette har stilt oss i en særklasse
internasjonalt. Det har vært viktig for Norges renomme.
Jeg mener Norge
fortsatt skal arbeide for lojalt å følge regelverket som DACs medlemsland
har blitt enige om, i rapporteringen vår til OECD. Samtidig kreves
det flere virkemidler og finansieringsmodeller enn ODA for å bidra
til at land når bærekraftsmålene. Norge har og ønsker å innta en
aktiv rolle i de internasjonale foraene der diskusjonen om finansiering
av bærekraftsmålene, inkludert globale fellesgoder, pågår. Dette
blir en viktig debatt på en rekke arenaer internasjonalt i månedene som
kommer, og de neste par årene.
Når jeg sier at
det er viktig å unngå alenegang, handler det om at vi er et lite
land, og det tjener oss å samarbeide med andre. Vi ønsker heller
ikke at andre land skal begynne å vandre på egen hånd når det gjelder
innramming av ODA. Samtidig tror jeg vi alle ser behovet for en grundig
debatt og revisjon av den internasjonale arkitekturen for finansiering
av utvikling.
Til representantens
konkrete spørsmål vil jeg si meg helt enig. Det vil være behov for
en fleksibel innretning av finansieringen til Ukraina i årene som
kommer. Hva som ODA-godkjennes eller ikke, er noe vi ofte vil få
fasiten på i retrospekt, og det skal ikke være førende for hvilke
behov Norge kan finansiere.
La meg takke for
en veldig god og konstruktiv debatt. Som nevnt er dette en agenda
som kommer til å være veldig sentral i internasjonale fora i månedene som
kommer, og jeg ser fram til en utveksling med Stortinget for å definere
de norske posisjonene på dette området i tiden som kommer.
Ingjerd Schou (H) [13:04:46 ] : Takk nok en gang til statsråd
Tvinnereim. Denne interpellasjonen viser en problematikk. Norge
bruker mer enn 40 mrd. kr – jeg har ikke helt det rette tallet i
hodet akkurat nå, men det er, som vi sier i Østfold, ille mye penger
som går til viktige områder, til utviklingsland. For å bredde dette
ytterligere utfordrer jeg statsråden til både å svare på og også tenke
grundig gjennom om vi ikke skulle hatt en utviklingspolitisk redegjørelse.
Det vil gi anledning for både Stortinget, vi som er opptatt av dette
temaet, og også regjeringen, ved statsråden, til å bredde ut hele
det utviklingspolitiske arbeidet, herunder også å ta opp det som
går på ODA-midler, og hva som ikke kvalifiserer for disse såkalte
ODA-midlene.
Det er stadig
mer av utviklingspolitikken som handler om grenseoverskridende problemstillinger
som vi alle er berørt av, og som alle er interessert i å gjøre noe med,
som klima, rent hav, pandemiberedskap, digitalisering osv., men
som ingen egentlig er så veldig opptatt av å finansiere. Alle land
og alle folk trenger at luften er god og at vannet er rent, både
fordi vi drikker det, og fordi vi også dyrker av det, og alle er
berørt av hav. Alle er også etter hvert svært opptatt av det som
går på energitilgang, og ikke minst det som går på digitalisering.
Dette er områder som ligger til dels utenfor det som er ODA-definert.
Behandlingen i
Stortinget – og også ellers – viser at det norske folk er et folk
med giverglede, men forutsetningen er at vi har transparens, at
det går til det vi med sikkerhet vet kan gi resultater, og som også
er rettet inn mot det hovedformålet vi har skissert. Det er bra
at Norge følger regelverket. Som statsråden sier, skal vi ikke gå alene,
men det går an å gå foran. Det går an å være pådriver, og det går
an å få med seg flere i nettopp å se på det regelverket som ligger
der, som det såkalt ODA-godkjente. Det begrenser den muligheten
vi har til å bredde de temaene som alle er berørt av, som hjelper
bonden, som hjelper alle dem i utviklingsland som trenger energi
osv., og som skal være med og bygge opp sine egne land.
Dette er også
god utviklingspolitikk, og sånn sett tror jeg det er på høy tid
at vi får en bredere debatt, at vi ikke smalner inn for mye til
det ODA-definerte, men også utvider det som er kriteriene for bistand
og utvikling.
Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [13:08:01 ] : Igjen
vil jeg takke representanten for veldig gode perspektiver, som jeg
i all hovedsak deler både intensjonen bak og tankene rundt, samtidig
som vi skal være oppmerksomme på at det er noen dilemmaer her som
vi må diskutere underveis.
Som representanten
påpeker, er det norske bistandsbudsjettet raust. Det er vi stolte
av. Det er «ille mye penger», men det er ikke nok til å løse alle
utfordringene, og utfordringene globalt øker. Et av dilemmaene jeg
peker på, er at en redefinisjon av dette feltet ikke bør gå på bekostning
av de aller fattigste, som tradisjonelt har vært hovedmottakere
av den ODA-godkjente bistanden, som skal stiles mot fattigdomsbekjempelse.
Klimadebatten er et godt eksempel på det. Klimafinansiering og bistand
til å redusere globale klimautslipp er utvilsomt i både Norges og
utviklingslands interesse, men lite av disse pengene vil nå de fattigste
landene, ganske enkelt fordi de ikke står for så veldig mange av
disse utslippene. Derfor er det noen dilemmaer med tanke på hvem
som vil ende opp som mottakere, som gjør at vi må ha tungen rett
i munnen. Samtidig deler jeg intensjonen til representanten.
På vegne av regjeringen
vil jeg på et hvilket som helst tidspunkt veldig gjerne møte i denne
sal både for å redegjøre og for å diskutere denne og andre problemstillinger
knyttet til bistand, og jeg går gjerne i videre dialog med Stortinget
for å finne gode anledninger til det. I mellomtiden håper jeg ekspertgruppen
som skal levere sine konklusjoner i starten av mai, vil vekke interesse og
debatt både i denne sal og i offentligheten for øvrig. For som representanten
påpeker: Det er «ille mye penger» på bistandsbudsjettet, og det
fortjener gode debatter og offentlighet for å sikre framtidig legitimitet
hos norske skattebetalere.
Presidenten
[13:10:49 ]: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.