Peter Frølich (H) [11:29:39] (komiteens leder og ordfører for saken): Riksrevisjonen har levert nok en god og grundig rapport. Jeg tenkte at jeg skulle gå gjennom funnene først.

For det første finner de at kriminalomsorgen ikke tilrettelegger godt nok i tilbakeføringsarbeidet. Kriminalomsorgens kartleggingspraksis er mangelfull. Oppfølgingen av de innsattes behov er ikke satt i system. Mange innsatte får ikke dekket behovene sine ved løslatelse. Det er heller ikke godt nok tilrettelagt for at de innsatte skal ha tilgang til digitale velferdsløsninger.

For det andre er det mangler i tjenestetilbudet som de innsatte har tilgang til. For eksempel får mange innsatte ikke tilstrekkelig tilgang til hjelp fra Nav, og innsatte med rusproblemer og psykiske lidelser får ikke fullgod helsehjelp.

For det tredje finner Riksrevisjonen at statens styring rett og slett ikke er god nok. Det påpekes mangler i departementenes kunnskap om innsattes behov, og at de statlige virkemidlene kan samordnes bedre.

Det må sies at dette gir et lite snev av déjà vu. Det er dessverre velkjent problematikk på denne komiteens arbeidsområde.

Kritikken er hard, og Riksrevisjonen mener det er alvorlig at departementene i liten grad har gjennomført tiltak for å tette glippsonene i tilbudet til de innsatte. Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at departementene mangler kunnskap om innsattes behov, og de sier også at det er kritikkverdig at kriminalomsorgen ikke har god nok praksis for å varsle samarbeidspartnere i rimelig tid før løslatelse. Flertallet i komiteen slutter seg i all hovedsak til konklusjonene og anbefalingene i rapporten.

Flertallet har kommet med sine merknader, og det er noe der som jeg har behov for å svare ut på vegne av Høyre. Det påstås bl.a. – i alle fall antydes – at ABE-reformen på en måte er årsaken til at situasjonen ikke er god i kriminalomsorgen på disse feltene. Det mener jeg er en veldig forenkling. Vi må starte historieskrivingen med å finne ut hvilken situasjon Solberg-regjeringen overtok da den måtte starte et stort gjenoppbyggingsarbeid på kriminalomsorgens område. Man måtte begynne med det helt, helt grunnleggende, altså bygg, etablering av nye fengsler og rehabilitering av forfalte fengsler. Det var rett og slett der man måtte starte. Jeg tror all god kriminalomsorg starter med at man har gode forhold og bygg for både innsatte og ansatte, for å kunne gi et godt innhold.

Hvis man skal gjøre store investeringer på et felt, er det selvfølgelig også rom for å kunne gjøre noen effektiviseringstiltak, og det er det også i kriminalomsorgen. Hvis man ser i kriminalomsorgsmeldingen som kom i fjor, om jeg husker riktig, sies det nettopp at Norge er det landet av alle medlemslandene i Europarådet som har størst andel kostnader per innsatte. Så det er ikke det at det ikke er penger per innsatte. Likevel ser en utfordringer. Det er en litt urnorsk greie å tro at mer penger løser alt.

Jeg tror det er vel så viktig å tenke på: Hvordan styrer man? Hvordan gjør man ting? Hvordan strukturerer man kriminalomsorgen? Der mener jeg at det ligger en feil, en historisk feil, som ble begått i denne sal for et par år siden. Da stemte flertallet ned Solberg-regjeringens forslag om å endre forvaltningsstrukturen i kriminalomsorgen. Det var noe som ville gjort både forvaltningen og tjenestetilbudet bedre på sikt, tror jeg. Det hadde ikke løst alt, men det hadde rustet kriminalomsorgen bedre for å kunne stå imot og håndtere noen av de problemene som har vist seg å ligge under overflaten. Isteden valgte man å sparke ballen nedover gaten og ikke gjøre noe med strukturen. Den ballen ligger der fortsatt, men de partiene som stemte ned strukturendringer den gangen, sitter nå i regjering. Nå er det deres ansvar å stake ut en kurs for hvordan disse problemene, som vi alle ønsker å løse, kan løses, innenfor rammene av et system som jeg mener dessverre er utdatert – men det er nå det vi har. Jeg er veldig spent på og interessert i å se hvordan kursen stakes ut.

Even Eriksen (A) [11:34:47]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse for komiteens arbeid og innstilling.

Kriminalomsorgen har til enhver tid utviklet seg i tråd med samfunnet for øvrig. I de eldste tider handlet straff om den enkeltes hevn overfor gjerningsmannen, og dette var opp til en selv å håndheve. Etter hvert ble det et samfunnsansvar å sørge for en rettferdig gjengjeldelse. I dag handler det om rehabilitering og tilbakeføring. I den sammenheng må vi ha en kriminalomsorg som tilbyr helse-, opplærings- og velferdstjenester til innsatte tilpasset samfunnsutviklingen og de kravene storsamfunnet stiller, nettopp for å oppnå formålet med straffegjennomføringen og forebygge ny kriminalitet.

Jeg har lyst til å reflektere rundt noen av Riksrevisjonens funn og konklusjoner i den forbindelse. Kriminalomsorgen tilrettelegger ikke godt nok for at de innsatte skal ha tilgang til forvaltningssamarbeidspartnernes digitale løsninger. De innsattes tilgang til opplæringstjenester avhenger av hvor de gjennomfører straffen, og de statlige virkemidlene kan samordnes bedre.

Samfunnet blir stadig mer digitalisert, og bruken av offentlige tjenester krever i stor grad digitale ferdigheter og tilgang. Utgangspunktet er klart: Innsatte i fengsel har rett til opplæring i tråd med opplæringsloven, og i henhold til skolenes læreplanverk skal digitale ferdigheter være en av de fem grunnleggende ferdighetene. I fengslene står ofte hensynet til dette opp mot hensynet til sikkerhet, og denne vanskelige avveiningen har vært kjent i mange år. Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at det er gjort for lite for å kompensere for innsattes manglende tilgang til digitale tjenester, og komiteen er enig i det.

Opplæringsloven gjelder for alle. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike fengslene med hensyn til hvor stor andel av de innsatte det er plass til på skoler. Det kan ikke være slik i kriminalomsorgen at det er postadressen til fengselet som er avgjørende for om man får muligheten til å ta et fagbrev eller ikke.

Det siste punktet handler om samordning av statlige virkemidler. Tilbakeføringsarbeid krever god koordinering og samordning av offentlige virkemidler på tvers av etater og departementer. I lys av det er det uheldig at det er betydelige mangler i tjenestene og samhandlingen mellom aktører. Manglene øker risikoen for at det oppstår glippsoner i overgangen fra fengsel til det frie liv.

Riksrevisjonen vurderer at det er alvorlig at departementene som er involvert i arbeidet med tilbakeføringsstrategien, i liten grad har gjennomført tiltak for å tette glippsoner. Komiteen er også enig i det. Vi har alle lekt stolleken da vi var små. Det er fort gjort å dette mellom.

Takk til Riksrevisjonen for en god rapport og til komiteen for et godt samarbeid i saken.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:38:17]: Eg vil takka Riksrevisjonen for ein viktig rapport.

Kriminalomsorga har i oppgåve å ta frå folk fridomen deira, både for å straffa ugjerningar og for å motverka nye straffbare handlingar. Av omsyn til samfunnet tek me frå folk fridomen, men ikkje menneskerettane. Difor finst velferdstenestene i fengsel. Dei innsette skal ha planar for framtida, for å ha ei framtid å sjå fram mot. Dei skal ha kontaktbetjentar som kan sjå dei som menneske, og dei skal ha kontakt med andre for å vera menneske. Dette er samfunnsoppdraget til kriminalomsorga.

Solberg-regjeringa kutta løyvingane til drift av kriminalomsorga med til saman 176 mill. kr i perioden 2015 til 2021. Grunngjevinga var at det i offentleg sektor har vore og vil vera ein produktivitetsvekst som kan hentast ut.

Eg meiner dette er ei viktig forklaring bak det Riksrevisjonen har funne i denne rapporten. Solberg-regjeringa hadde ei generell tilnærming til offentleg sektor, utan å ta omsyn til kva samfunnsoppdrag kriminalomsorga skulle løysa. Solberg-regjeringa sette krav til effektivisering, utan ein plan for korleis dette skulle gjerast. Om det var eit effektiviseringspotensial i etaten som heilskap, vart det ikkje leita etter kvar det var.

Det som kom ut av denne innsparinga, var færre tilsette og færre vikarar i fengsla. Samstundes vart innsettepopulasjonen meir krevjande. Då vart det færre framtidsplanar, færre som fekk sjå kontaktbetjenten sin, og mangel på menneskeleg kontakt. Det vart færre tilsette til å følgja opp dei andre etatane med ansvar for velferdstenester i fengsel. Det vart fleire glippsoner. Sist glapp det då dei innsette skulle få dekt behova sine ved lauslating.

Eg meiner dei såkalla effektiviseringskutta til Solberg-regjeringa byggjer på ei manglande forståing av samfunnsoppdraget til kriminalomsorga. Me kan ikkje rekna effektivisering på ein slik måte at me bryt med menneskerettane det offentlege er sett til å ta vare på. Det er ikkje effektivt for samfunnet om kriminalomsorga ikkje lenger kan motverka nye straffbare handlingar. Det er ikkje effektivt om lauslatinga glepp. Arbeidet mot byråkratiet må kutta i oppgåver og kostnader som ikkje er naudsynte, ikkje kutta i sjølve samfunnsoppdraget.

Eg har lyst til å kommentera litt innlegget frå komitéleiaren, der han peikar på at det er sentralisering og effektivisering som er løysinga. Det er ikkje mykje hjelp i om kvar innsett vert litt billigare dersom det fører til dårlegare rehabilitering. Kvar innsett ein klarer å få på rett veg, som har soningstilhøve som gjer at dei klarer å koma att til samfunnet som gode borgarar – det er innsparing som verkeleg betyr noko.

Eg er glad for at justisministeren ser dette og har løyvt midlar til å ta tak i noko av det tapte. Budsjettauken, saman med det nye arbeidet med å førebyggja isolasjon og sikra innsette fellesskap i norske fengsel, må føra til at menneskerettane i fengsel vert betre varetekne, slik at folk klarer å verta rehabiliterte.

Carl I. Hagen (FrP) [11:41:59]: Jeg vil forholde meg først og fremst til én problemstilling, som jeg er veldig forbauset over er så mangelfull som det vi kan lese fra Riksrevisjonens rapport, nemlig tilbakeføring til samfunnet etter endt soning.

Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at kriminalomsorgen ikke har god nok praksis for å varsle samarbeidspartnere i rimelig tid før løslatelse fordi det svekker mulighetene for at den innsatte kan få en forberedt og vellykket tilbakeføring til samfunnet. Man sier at man ikke har en god nok praksis. Det er nesten helt ubegripelig når vi alle vet hva gevinsten er for den enkelte og for samfunnet hvis en som har vært kriminell og har sonet ferdig, blir en god samfunnsborger, får seg arbeid, blir lovlydig, får familie og er en bidragsyter, i stedet for å falle tilbake til kriminalitet og settes inn igjen. Så det er en usedvanlig viktig oppgave å ha en vellykket tilbakeføring. At det skal være vanskelig å lage en praksis for dette, begriper jeg ikke.

For noen år siden var jeg så heldig å få være med i cockpit i et fly. Da det skulle ta av, hadde flykapteinen og styrmannen en liste over ting de skulle sjekke. Selv om de var 50 år gamle og hadde gjort dette tusenvis av ganger tidligere, fulgte de den listen, for én gang kan det hende man glemmer noe sjekking hvis man ikke følger den.

Det å lage en sjekkliste over hva som skal skje tre måneder før en skal løslates, om at man skal slik og slik, at man skal varsle de og de samarbeidspartnerne, at de og de varsler kommuner og sørger for at vedkommende har et sted å bo når man kommer ut av fengslet, at man har en eller annen inntekt, at det er lagt til rette for at vedkommende kan få et tilbud om jobb, kan da ikke være vanskelig i det hele tatt. Særlig i vår tid med digitalisering er det fort gjort å lage en slik liste i departementet og sende til alle fengsler. Det burde ikke ta lang tid å gjøre slike ting.

At man ikke har en god nok praksis for å varsle samarbeidspartnere i rimelig tid før løslatelse, er for meg helt ubegripelig. Jeg håper justisministeren i dag vil forsikre Stortinget om at det nå er på plass, at vi har god nok praksis i alle fengsler, slik at vi ikke har den situasjonen som ble avdekket i Riksrevisjonens rapport.

Det er det samme når Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet mangler viktig kunnskap om innsattes behov for tjenester, og i hvilken grad de respektive underliggende etatene dekker disse behovene. Det er også veldig rart – det er ikke departementene som skal ha kunnskap om den enkelte innsatte – at ikke de underliggende etatene vet. Hvis det er en som soner i halvannet år eller fem år, har de jo god tid til å sjekke og få vite mye om den enkelte person som basis for forberedelse av tilbakeføringen.

Her har komiteen sluttet seg til Riksrevisjonens kritikk. Riksrevisjonen anbefaler Justis- og beredskapsdepartementet å påse at «kriminalomsorgen systematisk varsler relevante forvaltningssamarbeidspartnere når innsatte overføres til andre fengsler og før løslatelse», og at «kriminalomsorgen systematisk varsler kommunene om løslatelser i rimelig tid, slik at kommunene kan skaffe bolig og ivareta øvrige oppgaver». Her har komiteen enstemmig sluttet seg til disse anbefalingene, og det har da politisk sett den samme betydning som om Stortinget fattet et konkret vedtak om anbefalingene.

Da håper jeg at justis- og beredskapsministeren vil bekrefte at disse to punktene vil bli fulgt opp, og at vi neste gang Riksrevisjonen går igjennom det samme området, som jeg håper de gjør om et par–tre år, får en rapport som sier at nå er alt dette i orden, at praksis før løslatelse er at alle samarbeidspartnerne og kommunene er varslet og har forberedt tilbakeføringen til samfunnet, og at de har innhentet de nødvendige kunnskaper om den enkelte innsatte som en del av arbeidet med forberedelsene til en tilbakeføring.

Audun Lysbakken (SV) [11:47:10]: Det er et tydelig premiss for norsk politikk på dette feltet at kriminalomsorgen ikke bare skal handle om straff, men også legge til rette for at domfelte kan få en framtid uten kriminalitet. Da er det åpenbart at det er en sammenheng mellom soningsforhold og faren for tilbakefall til kriminalitet. Derfor er det flere av Riksrevisjonens funn i undersøkelsen som er egnet til å bekymre oss. Det har komiteen også slått fast. La meg f.eks. peke på den sterke nedgangen i antallet framtidsplaner fra 2016 til 2019. I utvalget er det nå sånn at nesten ingen får en sånn plan, og det er heller ikke lenger en styringsparameter som direktoratet må rapportere på.

Riksrevisjonens undersøkelse viser videre at mange innsatte sjelden møter sin kontaktbetjent. Det handler direkte om ressurssituasjon og organisering. Det er fordi betjentene jobber turnus og i mange tilfeller må ta ansvar som avløsere på andre avdelinger. Riksrevisjonen har da slått fast at betjentene i mange tilfeller ganske enkelt ikke har tid til å ivareta både sikkerhets- og tilbakeføringsoppgaver.

Det er mange sider ved kriminalomsorgen som er verdt å diskutere, men det er ikke mulig å ikke gjøre en tydelig kobling mellom funn i denne undersøkelsen og ressurssituasjonen i kriminalomsorgen. Det har det også vært svært tydelig advart mot gjennom flere år, ikke minst fra de ansatte og fagforeningene i kriminalomsorgen. De såkalte ABE-kuttene, altså avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, til forrige regjering var i denne sektoren på 176 mill. kr. Det er ingen tvil om at dette gikk ut over kvaliteten i kriminalomsorgen, og det viser hvordan ABE i mange tilfeller slett ikke er effektivisering, men rene kutt i aktivitet. Det viser det dypt problematiske ved den måten å kutte på, hvor en regjering gjennomfører flate kutt, men på mange måter frasier seg det politiske ansvaret for resultatene av kuttene ved å overlate prioriteringen lenger ned i systemet. Sånn kuttet forrige regjering store summer i offentlig sektor uten å synliggjøre hvor det skulle skje, og uten å ta ansvaret for de faktiske resultatene. Regjeringen Solberg mottok altså en analyse i 2018 som slo fast at effektiviseringspotensialet i kriminalomsorgen allerede var tatt ut. Likevel fortsatte ABE-kuttene. Det er ingen tvil om – og jeg mener denne undersøkelsen understreket det – at det var uansvarlig. Det er og har vært nødvendig for det nye flertallet å igjen bevilge mer midler til kriminalomsorgen for å rette opp i det som i mange tilfeller har blitt en kritisk situasjon. Jeg vil holde fast ved, som flertallet også har skrevet i sine merknader, at det må regnes som en viktig årsak til Riksrevisjonens funn.

Erkjennelsen etter gjennomgangen vi har hatt her, er både betydningen av nå å fortsette å sørge for at kriminalomsorgen har en ressurssituasjon som gjør det mulig å oppnå de samfunnsmessige mål som kriminalomsorgen er pålagt, og at den måten å kutte på i offentlig sektor som ABE-kuttene representerer, er dypt problematisk.

Tobias Drevland Lund (R) [11:52:06]: Kriminalomsorgens rolle i samfunnet vårt kan ikke underdrives. Deres samfunnsoppdrag skal sørge for at lovbrytere soner sin straff, for i neste rekke å kunne returnere til et liv uten kriminalitet etter endt soning. I Norge tror vi på at alle fortjener en sjanse til, og det er nettopp dette kriminalomsorgen skal sørge for. Dette samfunnsoppdraget er vi alle, som samfunn og fellesskap, helt avhengig av.

Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudene til de innsatte, som vi diskuterer her i dag, er en nedslående rapport. Det er heller ikke første gang vi får informasjon om levekårene til innsatte i norske fengsler. SSB kunne i 2014 avdekke at flertallet av de innsatte hadde levekårsproblemer på flere områder, og så en klar sammenheng mellom levekårsproblemer og innsattes egen tro på at de skulle klare å returnere til et liv uten kriminalitet etter løslatelse. Sivilombudet har dokumentert at kvinner i fengsel er en særlig sårbar og utsatt gruppe.

Funnene til Riksrevisjonen viser bl.a. at tilretteleggingen og kartleggingen ikke er god nok, at oppfølgingen av de innsattes behov ikke er satt godt nok i system, og at mange innsatte ikke får dekket sine behov ved løslatelse. De innsatte mangler tilstrekkelig hjelp fra Nav, får ikke fullgod oppfølging av helsetjenesten, og tilgangen til opplæringstjenester er avhengig av hvor de innsatte gjennomfører soningen sin. De statlige virkemidlene brukes ikke godt nok. Departementet mangler sentral og viktig kunnskap om behovene til de innsatte, og virkemiddelbruken og de statlige virkemidlene samordnes ikke godt nok.

For mange kom ikke funnene i denne rapporten som et veldig stort sjokk, dessverre. Rapporten underbygger det mange av oss har ropt om i flere år: at den såkalte effektiviseringspolitikken, med de tilhørende ostehøvelkuttene i kriminalomsorgen, har gått på bekostning av innholdet i soningen og tilbakeføringen til samfunnet. Dette kommer i klare ord fra de ansatte ute i førstelinjen i kriminalomsorgen og fra forbundene som organiserer dem.

Kriminalomsorgen vår er presset, og det vet vi. Det har den vært lenge. Det går verst ut over de innsatte og ansatte, men til syvende og sist går det ut over oss som samfunn. Krisen i kriminalomsorgen er på ingen måte ny eller ukjent, og det er en varslet krise som vi vet tydelig går ut over både innsatte og ansatte. Det er for få på jobb. De slites ut, sykmeldes, opplever vold og trusler. Hver eneste dag føler de at de ikke strekker til for å ivareta de innsattes behov. Dette går i tur ut over de innsatte, deres tilbud og deres hverdag etter og under soning.

Nå må noe gjøres. Denne rapporten kan ikke bare havne i en skuff uten at noe skjer. Det er bra at flere midler kommer på bordet. Det trengs også flere tiltak. Det må ryddes opp i de involverte etater og departementer. Kunnskapsnivået må opp, og ikke minst: Norsk kriminalomsorg trenger et solid løft. Det er til beste både for de innsatte og for de ansatte.

Statsråd Emilie Mehl [11:55:33]: Først vil jeg takke Riksrevisjonen for en grundig og god undersøkelse av tjenester til innsatte i fengsel. Dette er en rapport som gir viktig kunnskap til kriminalomsorgen og deres arbeid framover, bl.a. i samhandlingen med involverte departementer og etater.

Innsatte i norske fengsler har krav på de samme helse- og velferdstjenestene som befolkningen for øvrig, og det er de ulike etatene, kommunene og fylkeskommunene som er ansvarlig for at innsatte får de tjenestene de har krav på.

Jeg har allerede startet arbeidet med å følge opp rapportens funn og anbefalinger, sammen med arbeids- og inkluderingsministeren, helse- og omsorgsministeren og kunnskapsministeren. I tildelingsbrevene for 2023 er de berørte direktoratene gitt i oppdrag å levere en samlet plan for tiltak og tidslinje for å imøtekomme Riksrevisjonens funn.

Det er viktig å få fram at innsatte i fengsel har mer sammensatte og langvarige utfordringer enn befolkningen for øvrig. For eksempel har et stort flertall av de innsatte psykiske lidelser og langvarige behov for et utvidet sett av tjenester og oppfølging. Dette stiller økte krav til kriminalomsorgen og de andre samarbeidspartnerne, som helse- og omsorgstjenestene, Nav og opplæringssektoren. Kriminalomsorgen må tilrettelegge, kartlegge og varsle bedre for at velferdstjenestene skal kunne nå den enkelte. Helse-, arbeids- og opplæringstjenestene må sørge for et godt tilbud.

Undersøkelsen viser at det er forskjeller mellom fengsler når det gjelder tilgang til velferdstjenester. Mange innsatte har ikke tilstrekkelig tilgang til hjelp fra arbeids- og velferdsforvaltningen under soning eller ved løslatelse, innsatte med rusmiddelproblemer og psykiske lidelser får ikke fullgod tilgang til helsetjenester, og det er varierende og mangelfull tilgang til opplæringstjenester og arbeidsdrift. Manglende tilgang til, eller funksjonalitet for, digitale løsninger, som for opplæring eller Nav, pekes det også på. Vi vil følge opp at arbeidet med å utvikle digitale løsninger blir prioritert.

Riksrevisjonen anser det som alvorlig at departementene ikke har gjennomført alle tiltakene som ble skissert i Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff, også kalt tilbakeføringsstrategien. Vi er enig i at flere tiltak bør jobbes videre med, selv om enkelte tiltak er avhengig av pågående prosesser og løpende forbedringsarbeid i etatene.

Forholdene for de innsatte i fengsel er et viktig område, også for meg. Regjeringen har vært opptatt av å styrke kriminalomsorgens budsjetter i 2022 og 2023 for å redusere isolasjon i fengsler og sikre nok bemanning der det trengs. Det er også grunnleggende viktig for å kunne følge opp de innsatte på en god måte.

Vi vil også, sammen med Helse- og omsorgsdepartementet, sette ned et utvalg som bl.a. skal se på hvordan innsatte med alvorlige psykiske lidelser og utviklingshemming ivaretas i fengsel.

Kari Henriksen (A) [11:58:41]: Siden komitélederen startet med en historiebeskrivelse, vil jeg komme med Arbeiderpartiets historiebeskrivelse. Komitélederen og undertegnede satt i samme komité da disse endringene skjedde, fra 2013 til 2017.

Min historiefortelling er at det er en grunnleggende forskjellig oppfatning av hva straff skal være. Hvor stor skal pinen være? Stoltenberg-regjeringa la fram St.meld. 37 for 2007–2008, Straff som virker. Den gikk gjennom hele kompleksiteten med straff, de virkningene straff påfører den enkelte som blir straffet, de pårørende som står rundt, og samfunnet. Vi ser at det som var i ferd med å bli bygd opp, nemlig at alle fengsler skulle ha innhold som fasiliterte en god rehabilitering, ble det endringer i.

Så var det snakk om bygg. Bygningsmassen var for liten, det er riktig. Arbeiderpartiet og den forrige regjeringa hadde forslag om å bygge to nye fengsler i Agder. Det ble det ikke rom for de første årene med ny regjering, noe som kom i våre alternative budsjetter. Det var også ledig kapasitet i både Skien og Halden fengsel som ikke ble utnyttet – verken fengselsplassene eller det å kunne bygge nye.

I stedet valgte den sittende regjeringa å bruke nesten 1 mrd. kr på å planlegge og flytte innsatte til Nederland. Det var en stor endring i synet på gjennomføring av straff i Norge, som fikk ramsalt kritikk fra alt som kunne krype og gå av menneskerettsorganisasjoner, innsatte og ansattes organisasjoner, og også fra politisk hold.

Så til økonomi: Økonomien til Arbeiderpartiet og stort sett til opposisjonen har fulgt opp føringene som lå i St.meld. 37, ved å satse på mer innhold i alle fengsler – tilbakeføringsgaranti, bibliotek, programvirksomhet, rusbehandling i alle – det lå som en føring for noe Arbeiderpartiet og deler av opposisjonen ville få på plass. I stedet fikk vi altså 1 mrd. kr til Nederland pluss ABE-kutt, som gjorde at innholdet i fengslene så å si ble rasert.