Stortinget - Møte fredag den 3. juni 2022

Dato: 03.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 407 S (2021–2022), jf. Dokument 8:122 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 16 [13:18:24]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om ratifikasjon av tillegg til Roma-vedtektene om straffeforfølgelse av folkerettsstridig angrepskrig og kriminalisering av folkerettsstridig angrepskrig i norsk straffelov (Innst. 407 S (2021–2022), jf. Dokument 8:122 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Harald Hovland (A) [] (ordførar for saka): Først vil eg takke komiteen for godt samarbeid under behandlinga av saka.

Forslagsstillaren fremjar dei følgjande forslaga i saka:

«Stortinget ber regjeringen fremme en sak for Stortinget om ratifikasjon av Roma-vedtektenes tillegg om aggresjonsforbrytelse (Kampala-tillegget).»

Og:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en ny bestemmelse i straffeloven kapittel 16 som kriminaliserer angrepskrig, i tråd med Kampala-tillegget til Roma-vedtektene.»

Veldig kort forklart inneber tillegget til Roma-vedtektene, som kalles Kampala-tillegget, at ICC, Den internasjonale straffedomstolen i Haag, vert gjeven jurisdiksjon til å straffeforfølgje aggresjonsbrotsverk.

Hensikten til forslagsstillaren er å sikre at Noreg får ein betre nasjonal og internasjonal juridisk beskyttelse mot angrep frå framande makter, og at leiarar som står bak folkerettsstridig angrepskrig, kan verte stilte til ansvar og verte straffeforfølgde.

Forslaget vart fremja i 2020 utan at det fekk fleirtal, og det vert no fremja på nytt i lys av Russlands grovt folkerettsstridige invasjon av Ukraina og med sikte på at dei ansvarlege for dette brotsverket vert stilte til ansvar, og at Noreg får eit best mogleg rettsvern mot angrep frå framande land.

Forslagsstillaren viser til at norsk ratifikasjon av tillegget til Roma-vedtektene og kriminalisering av angrepskrig i norsk rett kan opne for at Noreg straffeforfølgjer personar i det russiske leiarskapet for det folkerettsstridige angrepet dersom invasjonen eller okkupasjonen framleis går for seg når lovendringa trer i kraft.

Utanriksdepartementet ved utanriksministeren har gjeve si vurdering av forslaget i brev til komiteen.

Forslaget vart som nemnd fremja i 2020 og behandla våren 2021. Vurderingane no er i hovudsak samanfallande med vurderingane som vart gjorde den gongen. Aggresjonsbrotsverket har vore ei vanskeleg og splittande sak for ICCs statspartar i fleire tiår. Noreg har, frå Roma-vedtektene vart forhandla fram og gjennom skiftande regjeringar, vore skeptisk til å inkludere aggresjonsbrotsverket i Roma-vedtektene. Det har vist seg vanskeleg å gje ein tilstrekkeleg presis definisjon av brotsverket, og det vert vist til at dette utfordrar krava til føreseielegheit og klarheit som følgjer av legalitetsprinsippet i strafferetten.

Usikkerheita om fortolkinga av straffebodet var eit tungtvegande omsyn for regjeringa Stoltenberg II. Då Noreg slutta seg til konsensus om Kampala-tillegget i 2010, påpeika Noreg i ei stemmeforklaring at ein i vurderinga av ein eventuell ratifikasjon ville vurdere om ytterlegare klargjering er nødvendig for at tillegget skal kunne tre i kraft for Noreg. Dette var også sentralt for regjeringa Solberg i 2021. Vurderinga den gongen er den same som i dag.

Utanriksdepartementet meiner at norsk ratifikasjon på dette stadiet vil ha avgrensa preventiv eller avskrekkande verknad. Vidare er det sånn at spørsmålet om å kriminalisere aggresjonsbrotsverket i norsk rett heng nært saman med spørsmålet om ratifikasjon og er noko ein vil måtte vurdere i den samanhengen.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet og Senterpartiet, viser til at vurderingane til departementet er dei same som under regjeringa Stoltenberg II og regjeringa Solberg, og tiltrer vurderingane frå departementet. Vidare viser fleirtalet til at Stortinget behandla Dokument 8:63 S for 2019–2020 om ratifikasjon av tillegg til Roma-vedtektene om straffeforfølging av folkerettsstridig angrepskrig og kriminalisering av folkerettsstridig angrepskrig i norsk straffelov i 2020. Fleirtalet støttar ikkje representantforslaget og viser til grunngjevinga frå fleirtalet i Innst. 164 S for 2020–2021. Den er i hovudsak samanfallande med vurderingane til departementet.

Justiskomiteen sende førebels innstilling til utanriks- og forsvarskomiteen til uttale 3. mai 2022. Medlemene i utanriks- og forsvarskomiteen viste i svarbrevet til merknadene frå sine respektive parti i justiskomiteens utkast til innstilling og hadde ingen ytterlegare merknader.

Eg går vidare ut frå at mindretalet i komiteen, beståande av Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil fremje og argumentere for sine mindretalsforslag, som ligg føre i to punkt.

Tilrådinga frå komiteen vert altså fremja av medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Senterpartiet og Framstegspartiet. Eg tilrår innstillinga, som er at representantforslaget ikkje vert vedteke.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg vil starte med å skryte av Rødt, som løfter dette viktige forslaget, et forslag som er blitt løftet flere ganger på Stortinget.

Ratifikasjon av Kampala-tillegget til Roma-vedtektene vil gjøre at Norge får en bedre nasjonal og internasjonal juridisk beskyttelse mot angrep fra fremmede makter. Det er en type beskyttelse Norge ikke hadde i f.eks. 1940. Vi ser at dersom ICC får myndighet til å avgjøre om det har skjedd en ulovlig aggresjon, kan det virke avskrekkende ved en eventuell trussel mot Norge. Blant annet har Forsvarets høgskole Stabsskolen påpekt ved behandling av Dokument 8:63 S for 2019–2020 at en mulig straffeforfølgelse av slike forbrytelser mot Norge forhåpentligvis kan ha en avskrekkende effekt.

Russlands grovt folkerettsstridige invasjon av Ukraina illustrerer viktigheten av å ha internasjonale systemer for å holde en angriper ansvarlig for forbrytelser mot fred. Ratifikasjon av Kampala-tillegget til Roma-vedtektene vil heller ikke komme i konflikt med Norges forpliktelser i NATO. Faktisk har et flertall av NATOs medlemsland allerede ratifisert – inkludert Tyskland, Spania, Island, Estland og Belgia. Etter at forslaget ble fremmet i 2020, har fire nye stater ratifisert tillegget om aggresjonsforbrytelsen, deriblant Sverige og Italia.

Ratifikasjonen av Kampala-tillegget til Roma-vedtektene er i tråd med norsk tradisjon for å slutte seg til avtaler som styrker folkeretten og internasjonal rett. Gjennom høringsrunden for Dokument 8:63 S for 2019–2020 kom det fram bred støtte til saken. Blant dem som støtter saken, er International Commission of Jurists, ICJ, en kommisjon som består av 60 framtredende jurister fra hele verden med hovedkontor i Genève. Den norske avdelingen av ICJ påpeker bl.a. at det er særlige forventninger knyttet til medlemmer av Sikkerhetsrådet om å gi sin tilslutning til Kampala-tillegget, og at det vil sende et uheldig internasjonalt signal dersom Stortinget avviser forslaget uten grundig behandling.

Nå er Norge en del av FNs sikkerhetsråd, og det hviler et særskilt ansvar på oss nettopp for å ratifisere Kampala-tillegget. Vi vil understreke betydningen av at Norge ikke har et tilstrekkelig rettsvern mot angrepskrig. Norge, i motsetning til mange andre europeiske land, har ikke ratifisert Kampala-tillegget, og det er nå nødvendig. En slik ratifikasjon vil også bidra til å styrke et globalt folkerettslig forbud ved å forby og straffeforfølge angrepskrig.

Vi i SV slutter oss til forslagsstillernes øvrige begrunnelse for forslaget.

Med dette tar jeg opp forslagene fra SV og Venstre i saken.

Presidenten: Da har representanten Andreas Sjalg Unneland tatt opp de forslagene han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt foreslår at Norge ratifiserer tillegget til Roma-avtalen, det såkalte Kampala-tillegget, som innebærer at Den internasjonale straffedomstolen, ICC, kan dømme og straffe ledere for folkerettsstridig angrepskrig, og at vi innfører en tilsvarende bestemmelse i den norske straffeloven, slik Norge gjorde da vi tilsluttet oss Roma-vedtektene om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Russlands president, Vladimir Putin, står bak en brutal folkerettsstridig krig mot Ukraina. Vi ønsker at Putin skal stilles til ansvar i en internasjonal domstol og kunne straffes for den forbrytelsen. Siden slutten av annen verdenskrig har de som ledet rettsoppgjøret mot nazistene, kjempet for å få lovfestet at statsledere som står bak en folkerettsstridig angrepskrig, skal kunne etterforskes og dømmes for dette av en internasjonal domstol. Siktemålet var å hindre at de enorme lidelsene som ble forårsaket av både første og annen verdenskrig, aldri skulle skje igjen. Verden fikk endelig en sånn ordning på plass i 2018 da ICC i Haag – gjennom det såkalte Kampala-tillegget til Roma-vedtektene – fikk jurisdiksjon til å straffeforfølge staters ledere for nettopp folkerettsstridig angrepskrig.

For at Norge skal kunne være med på å dømme og straffe ledere som Putin for angrepskrig, må vi selv ratifisere Kampala-tillegget, noe som Rødt har foreslått, og som også ledende nasjonale og internasjonale jurister har bedt oss om å gjøre, deriblant Den internasjonale juristkommisjonen, Dommerforeningen, Advokatforeningen, Juristforbundet og Den norske Helsingforskomité. Det bør være Norges plikt å støtte opp om denne ordningen – og ikke stille seg sammen med land som Russland, USA og andre stormakter som vil skjerme egne ledere og gi dem et fripass til å kunne bryte folkeretten og invadere andre land uten å stilles til ansvar og dømmes for det.

Norge er en småstat som trenger et sterkest mulig nasjonalt og internasjonalt rettsvern mot angrepskrig, men det mangler vi i dag. Det betyr at et folkerettsstridig angrep mot Norge vil kunne skje uten at norske domstoler kan etterforske og dømme denne forbrytelsen, og uten at Norge kan gå til en internasjonal domstol for å få de ansvarlige dømt der. Det er dette Rødts forslag vil rette på. Da vi foreslo det for første gang, i 2020, viste vi til at flertallet av Russlands europeiske naboland hadde ratifisert Kampala-tillegget nettopp for å styrke sitt vern mot russisk aggresjon. En ting er at flertallet som da stemte mot forslaget, den gangen ikke så hvor viktig det var å sikre Norge et rettsvern mot angrepskrig, men at regjeringen og høyrepartiene heller ikke i dag vil bidra til at Den internasjonale straffedomstolen, ICC, skal kunne dømme statsledere for folkerettsstridig angrepskrig, synes vi er litt underlig.

Organisasjonene som har spisskompetanse på folkerett, på juss og på menneskerettigheter, er i sine høringsinnspill krystallklare på at nettopp invasjonen av Ukraina krever at Norge ratifiserer avtalen, og at det å stemme mot forslaget nå – med invasjonen som bakteppe – sender et uforståelig signal både til norsk befolkning og til omverdenen.

Vi er glade for at partiet Venstre denne gangen støtter forslaget vårt. Det er heller ikke for sent for regjeringspartiene og partiene på høyresiden å gjøre det samme, sånn at Norge kan bidra til å få slutt på straffefriheten som gir stormakters ledere et fripass til å starte de mest brutale angrepskriger uten å bli stilt til ansvar for forbrytelsen.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Grunde Almeland (V) []: Russlands annektering av Krym-halvøya markerte startskuddet for en endret sikkerhetspolitisk situasjon for Norge og Vesten. Russland har i sin angrepskrig mot Ukraina utvist en brutalitet vi ikke har sett maken til siden annen verdenskrig. Bruken av tunge våpen i tett befolkede områder har resultert i at tusenvis av ukrainere har måttet bøte med livet i en meningsløs krig som truer felleseuropeiske verdier og frie, liberale demokratier. Dette er nye sikkerhetspolitiske utfordringer Norge må møte.

Norge har altså ikke ratifisert Roma-vedtektenes tillegg om aggresjonsforbrytelse, det såkalte Kampala-tillegget. Dette innebærer at Norge ikke har adgang til å be ICC om å etterforske et eventuelt angrep på Norge som en aggresjonsforbrytelse, og Norge har heller ikke vedtatt en bestemmelse om straffbar angrepskrig som vil kunne håndheves i norsk rett. Norsk strafferett har i dag et lovtomt rom som fremmede statsledere kan utnytte. Utfordringene vi står overfor i dag, er for store til at vi kan løse dem nasjonalt. Vi må ta alle tilgjengelige virkemidler i bruk for å stå opp mot Putins regime, og det inkluderer en ratifikasjon av Kampala-tillegget.

Da Roma-vedtektene ble vedtatt i 1998, ble det bestemt at domstolen skulle ha en jurisdiksjon over fire forbrytelseskategorier: folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelser. Domstolens jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelser ble utsatt fordi man ikke klarte å bli enige om en definisjon av hva som skulle anses som en aggresjonsforbrytelse, og hvilken rolle FNs sikkerhetsråd skulle ha i slike saker.

Først etter krevende forhandlinger i 2010 ble det vedtatt en definisjon av aggresjonsforbrytelsen. Aggresjonsforbrytelsen nedfeller etter Kampala-tillegget et individuelt straffeansvar for planlegging, forberedelse, igangsetting eller gjennomføring av en aggresjon som ved sin karakter, alvorlighet og sitt omfang utgjør et åpenbart brudd på FN-pakten. Per i dag er det 43 stater som har ratifisert Kampala-tillegget, og Sverige ratifiserte tillegget så sent som i januar i år.

Utenriksdepartementet har i sitt svarbrev til justiskomiteen vist til at det har vist seg vanskelig å gi en tilstrekkelig definisjon av aggresjonsforbrytelsen, og har framholdt at ratifikasjonen av Kampala-tillegget innebærer en risiko for at Den internasjonale straffedomstolen blir en aktør i et storpolitisk spill om opprettelse av internasjonal fred og sikkerhet.

Flere juridiske eksperter i Norge har de siste årene tatt til orde for å ratifisere tillegget. De viser til at de motforestillinger som en gang ga mening, ikke lenger gjelder. Flere eksperter peker på at definisjonen av en aggresjonsforbrytelse følger folkerettslig sedvane og inneholder viktige avgrensninger. Definisjonen legger terskelen høyt for å kategorisere noe som en aggresjonsforbrytelse. For at definisjonen skal anses oppfylt, må det foreligge et klart brudd på det maktforbudet som alle medlemsstater er enige om. Mindre alvorlige aggresjonshandlinger faller utenfor ICCs jurisdiksjon.

Til bekymringen om fare for politisering av ICC vil jeg påpeke at allerede i 2017 hadde et tilstrekkelig antall statsparter gitt sin tilslutning til at domstolen kan pådømme saker om aggresjonsforbrytelser, til at nettopp dette tillegget ble operasjonelt. Jeg kan derfor heller ikke se at denne innvendingen fortsatt skulle være aktuell. Dermed ser jeg heller ingen grunn til at vi ikke i dag kan starte prosessen med å få tillegget ratifisert.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Bekjempelse av straffrihet for de mest alvorlige internasjonale forbrytelsene er sentralt i norsk utenrikspolitikk. Den internasjonale straffedomstolen, ICC, er en viktig aktør i kampen mot straffrihet. Siden opprettelsen har Norge arbeidet for en sterk, effektiv og uavhengig domstol, med universell oppslutning. Disse hensynene gjør seg også gjeldende i regjeringas vurdering av representantforslaget om ratifikasjon av aggresjonsforbrytelser. Norge har, fra Roma-vedtektene ble framforhandlet og gjennom skiftende regjeringer, vært skeptiske til å inkludere aggresjonsforbrytelsen i vedtektene. Et forslag om å ratifisere aggresjonsforbrytelser ble fremmet i 2020 uten at det fikk flertall.

Jeg mener, i likhet med flertallet i komiteen, at Norge ikke bør ratifisere aggresjonsforbrytelsen nå, og det er flere grunner til det. For det første har det vist seg vanskelig å gi en tilstrekkelig presis definisjon av aggresjonsforbrytelsen. Dette utfordrer kravet til presisjon og forutberegnelighet, som er helt sentralt i strafferettspleien. I motsetning til de andre forbrytelseskategoriene under ICCs jurisdiksjon bygger aggresjonsforbrytelsen på en lite utviklet folkerett. Det er usikkert hvordan domstolen vil fortolke og praktisere straffebudet, og det vil gjenstå tvilsspørsmål som må finne sin avklaring.

For det andre vil aggresjonsforbrytelsen kunne bidra til en politisering av domstolen. Det spesielle med aggresjonsforbrytelsen er at domstolen må fastslå statsansvar, at en stat har foretatt en aggresjonshandling i strid med FN-pakten. Videre må domstolen etterforske statsledere, regjering og forsvarsledelse. Alt dette vil skje i en situasjon der Sikkerhetsrådet sannsynligvis ikke har besluttet å karakterisere statens handling som en aggresjonshandling i strid med FN-pakten. Dette innebærer en betydelig risiko for at domstolen vil bli en aktør i et storpolitisk spill om opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet, og det vil være uheldig for en domstol som i hele sin levetid har vært gjenstand for politiske angrep og trusler, og også tiltak.

For det tredje vil bevisinnsamling for aggresjonsforbrytelser være meget utfordrende i en situasjon der verken hjemstaten eller Sikkerhetsrådet støtter opp under etterforskning. Det er fare for at en etterforskning vil legge beslag på alle ICCs ressurser, og ikke kommer noen vei uten at seierherrene i en krig kan bidra med avgjørende bevis. Dette er utfordrende – og enda mer utfordrende nå – for en domstol med begrensede ressurser og store behov for å prioritere det som er det aller, aller viktigste.

Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina endrer ikke regjeringas syn. ICCs jurisdiksjon til å etterforske og straffeforfølge individer for aggresjonsforbrytelser er begrenset. Den omfatter ikke aggresjonsforbrytelser som er blitt begått av borgere fra en stat som ikke er statspart til Roma-vedtektene, eller som ikke har ratifisert Kampala-tillegget. At Norge ratifiserer Kampala-tillegget, innebærer således ikke nødvendigvis at vi vil være bedre beskyttet mot aggresjonshandlinger. En norsk ratifikasjon vil også ha begrenset preventiv og avskrekkende effekt.

På den bakgrunn mener jeg at Norge ikke bør ratifisere Kampala-tillegget om aggresjonsforbrytelse nå. Vi er tjent med å se ICCs anvendelse og tolkning av straffebudet før Norge ratifiserer, og det vil sette oss bedre i stand til å utrede konsekvensene for Norge ved ratifikasjon.

Det som er viktig når ICC ikke har de ressursene som de burde ha til rådighet – det er de opptatt av å få, og Norge skal gjøre sitt for å bidra til at de ansvarlige i Ukraina stilles til ansvar – er at det blir en skikkelig etterforskning av krigsforbrytelser. Men å utvide mandatet på den måten i en tid da det er store problemer med å konsentrere seg om kjerneoppgavene, mener jeg rett og slett ville være feil prioritering. Og det ville ikke bringe oss nærmere det å hindre det som er det store problemet i det internasjonale samfunn, at altfor mange går fri fra alvorlige krigsforbrytelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Ved tidligere behandling av ratifikasjon av Kampala-tillegget til Roma-vedtektene uttalte den norske avdelingen av International Commission of Jurists at det er en særlig forventning knyttet til medlemmer av Sikkerhetsrådet om å gi sin tilslutning til Kampala-tillegget. Da vil jeg spørre ministeren: Nå som Norge er et medlem av Sikkerhetsrådet, føler regjeringen på en særlig forventning om å gi sin tilslutning til Kampala-tillegget?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Svaret på det er nei. Det er fordi jeg mener at nå er det usedvanlig viktig at vi bidrar til at det kommer etterforskningskapasitet, at FN også får tilstrekkelige ressurser til å bidra til å innhente bevis når det gjelder krigsforbrytelser, og at vi får fokus på det som er kjerneoppgavene til ICC. Det å utvide mandatet i en tid hvor det er mange som ikke anerkjenner denne domstolen – og Russland er ikke med på dette, så vi kan jo heller ikke stille dem til ansvar – mener jeg ville være feil prioritering. Så svaret er egentlig nei.

Bjørnar Moxnes (R) []: Nürnberg-tribunalet kalte angrepskrig for den største av alle krigsforbrytelser. Målet var å få etablert en permanent internasjonal domstol som kunne dømme ledere for nettopp denne største av alle krigsforbrytelser.

Det kan være jeg hørte feil, men det kunne virke som om utenriksministeren mente at det ikke var en del av kjerneoppgavene til ICC å skulle etterforske og kunne dømme dem som var ansvarlige for nettopp folkerettsstridig angrepskrig. Det ble henvist til manglende ressurser som et argument mot å ta et prinsipielt standpunkt for å ratifisere Kampala-tillegget.

Jeg vil bare la utenriksministeren få klargjøre om hun er enig i at dette naturligvis ligger i kjernen av ICCs arbeid, nemlig å bekjempe og kunne pådømme folkerettsstridig angrepskrig.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det som er kjernen i Den internasjonale straffedomstolen, er å sørge for at de som er ansvarlig for krigsforbrytelser, dømmes og stilles til ansvar, og at det også er tilstrekkelige ressurser til etterforskning. Det er det som er det vanskelige akkurat nå, at det foreligger en rekke anklager, at det ikke er tilstrekkelige ressurser, og at en del land heller ikke har sluttet seg til ICCs arbeid. Det er store praktiske utfordringer knyttet til ICC i dag.

Jeg har selv hatt møte med mange av dem som er ansvarlig for å gjennomgå dette etter den brutale krigen i Ukraina, og det arbeides for å samle inn bevis for å stille de ansvarlige til ansvar. Det er det vi skal ha fokus på nå i tida som kommer, ikke nødvendigvis å utvide det som er grunnlaget, når det ikke er mulig å få samling om de kjerneoppgavene som tilligger domstolen i dag.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det virker da som at regjeringens kronargument mot ratifikasjon av Kampala-tillegget er ressurssituasjonen i ICC – ikke at man prinsipielt har noe imot forslaget. Da blir spørsmålet om Stortinget og Norge bør unnlate å fatte de riktige prinsipielle vedtakene med henvisning til at praktisk oppfølging av vedtakene vil kreve ressurser. Er dette et slags prinsipp for norsk utenrikspolitikk framover, at vi skal unnlate å støtte opp om forslag som har som hensikt å få dømt ledere for folkerettsstridig angrepskrig med henvisning til ressurssituasjonen? Eller kan vi ha to tanker i hodet på en gang, nemlig både fatte de vedtakene jeg mener er riktig prinsipielt, og også jobbe for at det tilføres nødvendige ressurser for å få fulgt dem opp i praksis?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Nå er det vel ikke første gang representanten Moxnes slår fast en del elementer av det jeg har svart, og presenterer dem på en feilaktig måte. Det gjelder også nå.

Det som jeg mener er usedvanlig viktig i en tid hvor flere går fri fra krigsforbrytelser – det handler om noe av det samme når vi diskuterer menneskerettigheter, som også stadig er under press – er at vi får fokus på det som er kjerneoppgavene. Det gjelder i spørsmålet om Den internasjonale straffedomstolen, og det gjelder også i spørsmålet om menneskerettigheter – at vi gir tilstrekkelige ressurser til det som er kjerneoppgavene. Det som er hovedproblemet i dette spørsmålet, er at Russland ikke kan stilles til ansvar, rett og slett fordi de ikke er en del av avtalen slik den ligger i dag. Det er det som er hovedproblemet knyttet til krigen i Ukraina og Russlands situasjon, så Kampala-tillegget innebærer således ikke noe tillegg når det gjelder arbeidet med å få idømt krigsforbrytelser i Ukraina.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da fikk vi et interessant skifte i argumentasjonen, nemlig at Russland ikke har tilsluttet seg ICC. Hvis det er slik at det at russerne ikke har gitt sin tilslutning til ICC, skal legge føringer for hvordan Norge agerer, er det litt underlig. Jeg mener at selv om ikke stormakter har gjort det rette når det gjelder å kunne bekjempe angrepskriger, bør småstater ta en selvstendig vurdering av om de ønsker å styrke arbeidet for å få straffet de ansvarlige for folkerettsstridig angrepskrig eller ikke.

Så kommer man tilbake til begrepet «kjerneoppgavene til ICC». Sånn jeg har forstått det, anser mange angrepskrig som en av de største av alle krigsforbrytelser. Det er vel enighet også i regjeringen og med Stortinget om at angrepskrig er en alvorlig krigsforbrytelse og derfor omfattes av kjerneoppgavene til ICC.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det som er noe av min kjerneargumentasjon, er at en norsk ratifikasjon på dette stadiet vil ha svært begrenset preventiv effekt og heller ikke avskrekkende effekt. Til gjengjeld vil aggresjonsforbrytelsen sjelden forekomme alene, ettersom den vil være ledsaget av andre internasjonale forbrytelser, som f.eks. krigsforbrytelser. Det faller inn under domstolens jurisdiksjon og bygger på det som er hevdvunne og objektive definisjoner. Slike handlinger vil således etter omstendighetene kunne straffeforfølges av ICC. Det er det som er det viktige her, at vi får fokus på disse oppgavene nå, og at vi ikke utvider området til områder som er mer kontroversielt internasjonalt.

Så jeg mener det er viktig at Norge skal gå i front her, vi er et av de landene som går i front når det gjelder å få etterforsket krigsforbrytelser, og også gir ressurser til det. Men det å tilslutte seg Kampala-tillegget nå, vil ikke styrke arbeidet.

Grunde Almeland (V) []: Den 28. april i år vedtok Europarådets parlamentarikerforsamling, PACE, en resolusjon hvor de oppfordrer alle medlemsstater og observatørstater til å signere og ratifisere Kampala-tillegget, som et av flere foreslåtte tiltak som skal sørge for at Russland kan holdes ansvarlig for krigsforbrytelsene de har begått og fortsatt begår i Ukraina. I PACE stemte Arbeiderpartiets delegater for resolusjon, i Stortinget stemmer de imot. I regjering jobber Arbeiderpartiets representanter også imot.

Derfor er mitt spørsmål: Er regjeringen kritisk til PACEs resolusjon? Og hva tenker utenriksministeren om det signalet Norge sender ved at man med Arbeiderpartiet i spissen sier én ting i internasjonale fora og noe annet nasjonalt?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Vel, nå var representanten medlem av en regjering som fram til oktober 2021 sa nei til å bli med på Kampala-tillegget, så han er vel en representant som sa nei fram til oktober og nå sier ja. Det er klart at dette er noe alle stater fortløpende vurderer, og Danmarks regjering besluttet senest i januar 2021 at tidspunktet ikke var riktig for dansk ratifikasjon. Det er tidspunktet som også er viktig for oss. En rekke forhold lå til grunn for denne beslutningen, og det slutter jeg meg til. Samlet sett var det en vurdering at det ikke var tilstrekkelig grad av sikkerhet og forutsigbarhet om ICCs forståelse av reglene om aggresjonsforbrytelse – som var påkrevd for dansk ratifikasjon. Det er de samme vurderingene jeg gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.

Votering, se voteringskapittel