Svein Harberg (H) [11:44:16] (ordfører for saken): Behandlingen av grunnlovsforslagene som omhandler valgordningen, har vært en krevende sak for alle i komiteen, og den har en uvanlig bakgrunn i og med at det i Dokument 12:11 fra en tverrpolitisk gruppe er fremmet en rekke alternative forslag der forslagsstillerne ikke har klargjort sine standpunkt. Bakgrunnen for det igjen er valglovutvalgets innstilling NOU 2020:6, Frie og hemmelige valg. Tidsrammen gjorde det umulig å få klargjort hvilke forslag de forskjellige partier og representanter ville støtte før fristen for å fremme grunnlovsforslag til behandling denne perioden. Derfor ble det gjort slik. Det kan med rette diskuteres om det å fremme grunnlovsforslag på denne måten er en god behandlingsmåte, men ønsket om å behandle forslagene slik at eventuelle vedtak kan gjelde fra stortingsvalget i 2025, var avgjørende. Så får vi evaluere og ta lærdom.

Vi kan imidlertid med stolthet si at vi i komiteen har drevet nybrottsarbeid når det gjelder behandling av grunnlovsforslag. Komiteen har vært rundt i landet og arrangert folkemøter om forslagene vi i dag behandler. I samarbeid med Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø og NTNU i Trondheim arrangerte vi folkemøter der vi engasjerte både unge velgere og faglig kompetanse til innledninger og debatt. Det var en ordentlig spennende rundreise, og jeg tror samtlige komitémedlemmer mener dette er en erfaring som må tas med når det nå skal opprettes en gruppe som skal se videre på hvordan vi kan få god behandling av grunnlovsforslag i framtiden.

Som sagt har det vært en krevende saksbehandling. Jeg vil få uttrykke en stor takk til mine kolleger i komiteen for svært godt samarbeid. Tålmodig og grundig gjennomgang av alternativene i komitémøter, stor respekt for hverandres primære standpunkt og stor raushet gjør at vi tross alt i dag har en innstilling som er håndterbar når vi kommer til votering. Takk, gode kolleger! Takk også til komitésekretariatet og Stortingets sekretariat for svært godt arbeid, god dialog og god hjelp!

Den samlede debatten vi nå har, tar utgangspunkt i fem forskjellige Dokument 12-forslag og inneholder i utgangspunktet hele 82 alternative forslag til endring. Mange av alternativene er med små nyanser, som likevel betyr mye for de enkelte forslagsstillerne. Etter komiteens behandling er det fremmet 44 mindretalls- og flertallsforslag, og det er fremmet ett løst forslag.

Etter denne dagen sitter vi likevel igjen med relativt få reelle endringer i Grunnloven knyttet til valgordningen, men det har vært både nyttig og spennende å bli utfordret på de ordninger vi har hatt. Som saksordfører opplever jeg at mange har lært mye, og jeg tror vi kan slå fast at vi har en velfungerende valgordning som trenger få endringer for fortsatt å sikre gode valg og en fordeling av mandater, alt på en slik måte at folk kan stole på resultatene.

Det vil naturlig nok føre for langt å gå gjennom alle forslag, men jeg skal gruppere det litt i mitt videre innlegg.

Det er 17 mindretallsforslag, 18 med det løse forslaget fra representanten Gulati, og jeg regner med at de respektive forslagsstillere eller partier fremmer og begrunner disse i sine innlegg. Jeg nøyer meg med å nevne at flere av disse er alternative tall på antall valgdistrikt, alternative forslag til prosentsats på sperregrense og alternative forslag til den tekniske beregningen som ligger til grunn for kåring av mandater.

Første gruppe av flertallsforslag jeg vil peke på, er 14 forslag som en enstemmig komité støtter. Dette dreier seg stort sett om språklige endringer samt flyttinger mellom paragrafer eller ledd. Det gjelder også oppheving av noen paragrafer som ikke lenger har en funksjon eller er ivaretatt i andre paragrafer. Videre er komiteen enige om at det skal slås fast i Grunnloven at alle valgdistrikt skal ha minst fire kandidater, og komiteen støtter forslaget om at fordeling mellom valgdistriktene skal beregnes hvert fjerde år – ikke som i dag, hvert åttende år. Komiteen er også samlet om å beholde paragrafen som slår fast at tjenestemenn ved statsrådets kontorer, medlemmer av Høyesterett og ansatte i utenrikstjenesten ikke kan stille til valg, selv om et stort flertall i valglovutvalget ville endre dette til kun å gjelde medlemmer av Høyesterett.

Den neste gruppen jeg vil nevne, håndteres gjennom to voteringer der det er to tredjedels flertall, men et mindretall vil stemme imot. Den ene voteringen gjelder forbudet mot listeforbund, som SV, Rødt og Pasientfokus ønsker å stemme imot. Den andre voteringen gjelder tre forslag som Fremskrittspartiet vil stemme imot. Flertallet vil oppheve § 53, som omhandler tap av stemmerett, da denne ikke lenger er i bruk. Fremskrittspartiet vil likevel opprettholde denne. I § 71 støtter flertallet at det nå skal slås fast i Grunnloven at Stortinget skal oppnevne riksvalgstyret – ikke regjeringen, slik det er i dag. Dette har tidligere vært regulert i valgloven. Fremskrittspartiet vil stemme imot denne endringen. I § 64 innføres det en klagerett på Stortingets avgjørelse av om valget er gyldig. Endelig avgjørelse på klage skal avgjøres av Høyesterett. Fremskrittspartiet støtter heller ikke dette.

Den siste gruppen av forslag som det skal voteres over, er forslag der det også er varslet enighet gjennom at de respektive partier etter å ha tapt votering om sine primærstandpunkt har varslet subsidiær støtte. I denne voteringen slås det dermed fast at stemmerettsalderen fortsatt skal være 18 år. Det slås videre fast at riket skal inndeles i 19 valgdistrikt. Dagens 19 valgdistrikt videreføres, men det er da verdt å merke seg at denne enigheten har flere forskjellige begrunnelser. Det er også flertall for å slå fast at grenser for valgdistriktene skal fastsettes ved lov, men flere partier har varslet at dette må rammes inn på en sikker måte i behandlingen av valgloven. Flere av forslagene i denne gruppen dreier seg videre om det tekniske grunnlaget for beregning av fordeling av mandater og kåring av direktemandater og utjevningsmandater. Kort fortalt gjør dette at dagens rammer for valg videreføres, om enn med noen språklige endringer.

Arbeidet med disse forslagene kan oppsummeres med at det har vært en grundig og god gjennomgang, der komiteen også har greid å involvere velgerne gjennom folkemøter. Det er ingen tvil om at stemmerettsalder ble et svært sentralt tema på disse møtene, likeså sperregrense og inndeling av valgdistrikt. Så ender det altså opp med at vi i denne omgang ikke gjør store endringer i dagens rammer for valgordningen. Vi gjør nødvendige språklige og tekniske forbedringer, og vi i komiteen ser fram til videre oppfølging av valglovutvalgets innstilling når valgloven skal behandles kommende stortingsår, og der det fortsatt ligger en rekke spennende avklaringer og venter på oss når departementet kommer med sin proposisjon.

Jeg vil så få lov til å knytte noen få og veldig korte kommentarer til et par av Høyres standpunkter i saken.

Høyre er tydelige på at det skal mye til for at vi skal endre Grunnloven, men at vi selvsagt er med på det dersom det fremmes forslag som løser et problem og gir forbedringer. For Høyre har det blitt synlig at vi har en velfungerende valgordning som ivaretar ønsket om en trygg gjennomføring av valg der innbyggernes deltakelse blir ivaretatt på en god måte. Vi ser derfor ingen grunn til å gjøre store endringer. Høyre mener det ikke er noe som knytter valgdistriktene ved stortingsvalg til fylkeskommunale grenser. Valget gjennomføres i den enkelte kommune, og representantene velges til å representere sitt geografiske valgdistrikt. Dagens grenser for valgdistriktene er godt kjent og tjener oss godt. Det er derfor naturlig for Høyre å slå fast at det fortsatt skal være 19 valgdistrikt – som før.

Den andre avgjørelsen jeg gjerne vil kommentere, er valget av stemmerettsalder. For Høyre er det et klart standpunkt at stemmerettsalder og valgbarhetsalder må være den samme, og vi mener at det er naturlig at dette knyttes til myndighetsalderen på 18 år. I mange sammenhenger gjennomfører vi 18 år som alderen da voksenlivet trer inn med både muligheter og ansvar. For oss er det riktig at dette også gjelder stemmeretts- og valgbarhetsalder.

Med det ønsker jeg alle en god debatt og takker igjen alle som har bidratt til at vi har kommet i mål på en god måte.

Lubna Boby Jaffery (A) [11:55:11]: Valgordningen er svært viktig for hvordan demokratiet vårt fungerer. Små endringer kan gi store utslag. I denne saken har komiteen tatt stilling til svært mange ulike sider ved valgordningen, og det er uten tvil en sak der man skal ha tungen beint i munnen. Jeg vil derfor takke saksordføreren for et svært godt saksordførerskap. Komiteen har etter saksordførerens initiativ vært på en spennende og lærerik valglovturné i Norge. Så har saken vært til behandling i komiteen. Dette er ikke en sak der det er enkelt å få full oversikt og kontroll, og langt mindre å få samlet og organisert en innstilling. Det har komiteen klart, og det skyldes saksordførerens engasjement og grundige arbeid. Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av innstillingen og de synspunkter komiteen har samlet seg om i debatten. Jeg vil bruke resten av innlegget mitt på å redegjøre for de delene av sakene der Arbeiderpartiet har egne synspunkter.

Arbeiderpartiet vil ikke senke stemmerettsalderen eller valgbarhetsalderen ved stortingsvalg. Senere i dag skal vi debattere stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg, hvor vi ønsker å senke stemmerettsalderen til 16 år, men beholde valgbarhetsalderen på 18 år. Vi er derfor ikke enig med Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som mener at stemmerettsalderen og valgbarhetsalderen må være den samme. Selv om stemmerettsalder og valgbarhetsalder har vært den samme siden 1979, har den før det stort sett ikke vært det. Ser vi internasjonalt, er det mange steder det ikke er samme stemmerettsalder og valgbarhetsalder. Det gjelder f.eks. i Østerrike og i Estland, der stemmerettsalderen er 16 år, mens valgbarhetsalderen er 18 år.

Når det gjelder å frata stortingsrepresentanter stortingsplassen sin, mener vi at det er behov for å se nærmere på dette. Det kan tenkes situasjoner der stortingsrepresentanter gjør handlinger som er uforenlig med det å være folkevalgt. Samtidig mener vi at dersom det skal skrives inn en hjemmel for å frata representanter vervet, må en slik hjemmel ivareta maktfordelingsprinsippet og den kontrakten som inngås mellom velger og representant når noen velges til å bli stortingsrepresentant. Dette blir det nødvendig å se nærmere på, og vi kommer eventuelt senere tilbake med forslag.

Når det gjelder antall valgdistrikt, stemmer Arbeiderpartiet for 19. Vi støtter omstruktureringen av bestemmelsene og flyttingen til § 56. Vi mener det ikke er et krav at valgdistriktene må være sammenfallende med grensene til fylkeskommunene. Samtidig mener vi at mange av innvendingene mot å følge fylkesgrensene som kommer fram i valglovutvalgets utredning, ikke gjør seg like sterkt gjeldende når Viken og Troms og Finnmark nå trolig oppløses. Det er også fylkeslag i Arbeiderpartiet i de sammenslåtte fylkene, som Trøndelag, som ønsker å bli ett valgdistrikt. Vi vil derfor la de nye fylkesstrukturene sette seg og så vurdere om vi bør fremme forslag som igjen gjør at fylkesstrukturen sammenfaller med strukturen for valgdistriktene. I så fall mener vi at det bør være likt for samtlige av de sammenslåtte fylkene.

En annen ting vi ønsker å komme tilbake til, er hvem som ikke skal kunne stille til valg til Stortinget. I dag er det en nokså stor krets, bl.a. alle ansatte i departementene, fra departementsråd og helt ned til førstekonsulenten. Valglovutvalget har drøftet og foreslått å la de fleste av disse få muligheten til å stille til valg. Vi støtter langt på vei valglovutvalgets vurdering, men er imot at det ikke skal gjelde noen begrensninger for ansatte i departementene. Vi vil derfor se nærmere på dette og eventuelt komme tilbake med forslag på dette området.

Jeg vil igjen takke komiteen for godt og konstruktivt samarbeid i en svært kompleks sak, og så ser jeg fram til en spennende votering etterpå.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:59:41]: Vallovutvalet gav frå seg utgreiinga si i mai 2020. I juni 2020 la medlemene i kontroll- og konstitusjonskomiteen fram alle forslaga til grunnlovsendring frå vallovutvalet, både fleirtalsforslag og mindretalsforslag, utan å ta stilling til dei einskilde forslaga. Grunngjevinga for dette var at slik kunne forslaga handsamast i denne perioden.

Eg sat i komiteen den gongen, og eg var ikkje med på forslaga. Grunngjevinga mi var at dette ikkje er i tråd med prosessen for handsaming av grunnlovsforslag. Grunnlovsforslag vert ikkje førebudd av regjeringa, som andre forslag. Handsaminga er slik at me representantar legg fram forslag som befolkninga skal verta kjende med og kunna ta stilling til i eit val. Her vart både fleirtalsforslag og mindretalsforslag fremja samstundes, slik at befolkninga ikkje kunne ta stilling til dei ved val. Eg meiner dette er eit brot på prinsippa for handsaming av grunnlovsforslag.

I innstillinga no seier me kvifor det ikkje var ei god løysing å fremja forslaga på denne måten. Ulike fleirtal og mindretal i komiteen støttar dei ulike fleirtala og mindretala i utvalet. Dei grunnleggjande omsyna bak heilskapen i valordninga vert borte. Eg vonar difor at me i ettertid tek oss dei fire åra ekstra og behandlar vallova ferdig fyrst – før ein fremjar grunnlovsforslag.

No meiner eg at me har kome bra i mål, og det er stort sett takka vera godt arbeid i komiteen og ikkje minst stort arbeid frå saksordføraren, som har klart å rydda i det krevjande arbeidet som har vore, slik at eg trur me har landa på ein god måte.

Eg meiner me har ei god valordning i dag. Vallova vektar omsyna mellom by og land og ulike landsdelar på ein god måte. Difor støttar Senterpartiet dei forslaga som styrkjar dagens valordning i innstillinga. Eg vil særleg trekkja fram at me har eit sterkt vern om grensene for valdistrikta me har i dag. Senterpartiet støttar òg dei forslaga som eit samla vallovutval står bak.

Eg er ekstra glad for at me får fleirtal for at ein skal ha ni valdistrikt, og eg er nok usamd med Arbeidarpartiet, som meiner at berre dette får gå seg til, så kan me vurdera det på ny. Det å ha desse 19 valdistrikta, som er godt kjente og innarbeidde, og det å faktisk ha moglegheit som representant til å farta i eige valdistrikt og verta kjent med veljarane, er av stor nytte for demokratiet og for at veljarane skal føla seg representerte på Stortinget. Eg trur det er viktig å ta vare på.

Eg meiner òg at det å behalda 18 år for både valbarheit og stemmerett er eit stort pluss som me må ta vare på.

Så vil eg ta opp to mindretalsforslag som Senterpartiet er ein del av.

Forslaget om at stortingsrepresentantar ikkje kan utnemnast som statssekretærar vart fremja fyrste gong av representantar for alle partia som var på Stortinget i 2012. Forslaget har vorte fremja av Senterpartiet to gonger i ettertid. No har vallovutvalet drøfta saka, og fleirtalet i utvalet har kome fram til at stortingsrepresentantar ikkje skal kunna utnemnast til statssekretærar eller politiske rådgjevarar ved statsrådskontora.

Grunngjevinga for forslaget ligg i maktfordelingsprinsippet i Grunnlova. Når regjeringa utnemner stortingsrepresentantar til statssekretærar og rådgjevarar trer dei ut av Stortinget. Slik kan regjeringa påverka samansetjinga i Stortinget, og då går me vekk frå det demokratiske grunnprinsippet om at det er veljarane som suverent set saman Stortinget. Eg meiner at omsynet til å slå ring om maktfordelingsprinsippet er viktigare enn om det praktisk kan verta vanskeleg for eit parti å finna folk til regjeringsapparatet. Difor beklagar eg at dette forslaget ikkje vert vedteke. Og det er eit tankekors for meg at dei to største partia, Høgre og Arbeidarpartiet, er så redde for at dei ikkje skal klara å finna gode kandidatar utanom Stortinget.

Ei anna sak som Senterpartiet har ein mindretalsmerknad på, er grensene mellom valdistrikt. Me meiner dei skal fastsetjast ved lov, men me meiner det òg skal gjerast med to tredjedels fleirtal, og at minst to tredjedelar av medlemene av Stortinget må vera til stades. Endringar av grensene mellom valdistrikt må vedtakast på fyrste eller andre storting etter eit val om dei skal få verknad ved neste stortingsval. Eg trur det ein viktig måte å hegna om dei 19 valdistrikta våre på.

Med det vil eg ta opp Senterpartiet sine forslag.

Carl I. Hagen (FrP) [12:04:59]: Her er det en mengde forslag, og det er umulig å gå inn på alle sammen. Jeg har også lyst til å gi en takk til saksordføreren, som organiserte en grundig behandling i komiteen, bl.a. med folkemøter rundt omkring i landet. Det har vært en meget god og grundig behandling i komiteen.

For å ta stilling til noen av forslagene vil jeg begynne med sperregrensen. Der vil Fremskrittspartiet støtte forslaget fra representanten Roy Steffensen om å øke sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater fra 4 pst. til 5 pst. Det kommer av erfaringer med et storting med kanskje for mange partier. Jeg tror det kanskje ville kunne bidra til å redusere antallet partier og tvinge oss til å ha færre partier, men selvsagt med større grad av åpenhet. Et lands styring skal jo være stabil også i en valgperiode, og høy grad av usikkerhet og kamp mellom partier skaper uklare forhold.

Vi bør også tilstrebe at ikke noen få representanter av og til kan være tungen på vektskålen eller i vippeposisjon, selv om ikke det har direkte med sperregrensen å gjøre. Det kan skape mindre stabilitet. Det sier altså jeg, som har hatt gleden av å sitte på vippen med to representanter, og dermed bidro til å innvilge en søknad fra en statsminister om å slippe ansvaret lenger og hindret noe annet. Det var en deilig utøvelse av makt, men det er helt uforsvarlig som styringssystem. Så det er systemet jeg vil til livs. Det bør være større grad av stabilitet. Det tror jeg det er flere som kanskje etter hvert vil komme frem til. Derfor vil vi støtte at sperregrensen for tildeling av utjevningsmandater heves til 5 pst.

Det sies ofte at vi har en forvaltning, byråkrater og embetsmenn som er veldig objektive og nøytrale, og som tjener enhver regjering likt, uavhengig av hvilken partifarge den har. Det er mulig at det er riktig, men for å styrke det argumentet og det synspunktet vil vi opprettholde og støtte at man i realiteten ikke er valgbar hvis man er ansatt ved statsrådets kontorer, altså i departementene, eller i utenrikstjenesten. Da skal man være nøytral. Jeg kan huske et eksempel, hvor en ekspedisjonssjef ble utnevnt til statssekretær i en regjering, og da regjeringen gikk av, gikk vedkommende tilbake til sin ekspedisjonssjefstilling. Da er det klart at statsråden kanskje var litt tvilende til at den ekspedisjonssjefen var partipolitisk helt nøytral. Så for å unngå det vil vi fjerne valgbarheten for dem som velger å ta jobb i statsrådenes kontorer.

Så er det et forslag om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Vi mener at myndighetsalder og stemmerett hører sammen og vil stå på 18-årsgrense. Når vi har gått så langt ned som til 18 år, bør vi sette en absolutt grense der. Særlig når man snakker om at det er mindreårige under 18 år, og når man vil gi stemmerett til dem som ellers omtales som stakkarslige folk som er mindreårige, lurer jeg på hvor de som stadig vil senke grensen, vil sette den. Vi vil opprettholde dagens system med at stemmerettsalderen er den samme som myndighetsalderen, og at det forblir 18 år.

Vi går inn for å opprettholde 19 valgdistrikter. Det var en debatt om det i Dagsnytt 18 i går, og jeg er helt enig i det som saksordføreren der uttalte, at det ikke er noe problem at grensene for fylkene og valgdistriktene ikke er nøyaktig de samme. De aller fleste er oppvokst med og vant til de gamle fylkene, de 19 fylkene vi hadde, og at de opprettholdes som valgdistrikter, er ikke noe problem, annet enn ved at det er noen journalister som prøver å oppkonstruere at det skulle være et problem – det er det ikke. Så vi går inn for å opprettholde de 19 valgdistriktene.

Å representere valgdistriktet Oppland er ikke noe problem når en annen representerer valgdistriktet Hedmark, selv om de begge er i Innlandet fylke. Fylkene har folk egentlig liten tilknytning til. Det er først og fremst byer og kommuner som folk har tilknytningsfølelser til, ikke til fylker. For øvrig burde selvsagt fylkeskommunen aldri vært opprettet. Jeg hadde den glede å stemme imot det i 1975. Nå bør også fylkene fjernes, slik at vi får to forvaltningsnivåer i Norge. Men det berører jo ikke denne saken.

Vi går inn for at utjevningsmandater, som tildeles de ulike partier som har kommet seg over sperregrensen, som burde være på 5 pst., også må ha i hvert fall 4 pst. i det valgdistriktet der de skal få et utjevningsmandat. Det bør legges inn som et krav. Vi har hatt eksempler på at man har fått en representant fra et valgdistrikt som hadde usedvanlig få stemmer, men man ble tildelt det fordi man hadde krav på et utjevningsmandat. Det bør være et krav om en viss minimumsoppslutning i det valgdistriktet det gjelder, og det går vi inn for.

Så gjelder det fordeling av mandater til de ulike valgdistriktene, som i dag er en beregning som er basert på innbyggertallet og arealdelen. Vi synes at begrepet «innbyggere» nå bør byttes ut med «statsborgere». Det er det ikke mulighet til i dag, fordi det ikke foreligger noe forslag om det. Derfor går vi imot de endringsforslagene som foreligger. Vi ønsker også i realiteten å fjerne arealdelen. Det er først og fremst mennesker vi representerer her i Stortinget, ikke skog, fjell eller innsjøer, altså areal og geografi – det er menneskene. Derfor bør det være det eneste kriteriet. Men vi vil opprettholde bestemmelsen om minimum fire mandater fra alle valgdistrikter. Deretter bør mandatene tildeles valgdistriktene ut fra antallet statsborgere som er der.

Når det gjelder forslaget fra Himanshu Gulati om å innføre en oppløsningsrett, er det flere av oss som har sans for det, bl.a. undertegnede. Men vi synes det bør vurderes noe nøyere enn den formuleringen som Himanshu Gulati har valgt, så vi stemmer imot. Men i prinsippet burde vi utrede en oppløsningsrett for Stortinget noe nærmere. Det har vært situasjoner hvor det kunne ha vært fornuftig. Men spørsmålet er: Hvem skal kunne beslutte en oppløsning av Stortinget? Hvis vi ensidig gir muligheten til det enten til statsministeren eller til regjeringen, styrker vi regjeringsmakten vis-à-vis Stortinget. Det kan være at også et stortingsflertall også skal kunne oppløse Stortinget og utskrive nyvalg, og da for den resterende delen av valgperioden. Jeg er ikke for det systemet man har f.eks. i England, hvor statsministeren når som helst kan utskrive nyvalg – og prøve å dirigere. Theresa May gjorde vel det. Hun prøvde å dirigere det slik at hun fikk høy meningsmålingsoppslutning, for så å utskrive nyvalg. Det gikk jo galt, men det systemet, hvor man på en kunstig måte kan prøve å gjøre noe populært for å utskrive nyvalg for en helt ny valgperiode, er jeg imot. Men hvis det er veldig kompliserte og vanskelige forhold med tanke på å få et styringsdyktig regjeringsflertall, kan det være på sin plass. Men vi vil utrede noe nærmere hvem som skal kunne gjøre det, og hvilke forutsetninger som må ligge til grunn.

Sara Bell (SV) [12:14:51]: Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et svært godt samarbeid i denne saken, og så vil jeg berømme og takke saksordfører Svein Harberg for å ha lagt særdeles godt til rette for at komiteen har kunnet behandle denne kompliserte og lange innstillingen. Så støtter jeg alle lovordene som er gitt til komiteens sekretærer og Stortingets sekretærer. Uten dem tror jeg jammen ikke at vårt arbeid ville ha vært mulig.

SV står på en rekke mindretallsforslag. Jeg kommer ikke til å kommentere alle, men jeg viser til merknadene i innstillingen. Jeg vil trekke fram to saker. Forutsetningen for utviklingen av et moderne og levende demokrati er at det også må utvides til nye grupper. Derfor er SVs forslag om å gi stemmerett til 16- og 17-åringer ved både stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg, viktig for oss. SV vil beholde grensen for valgbarhet ved myndighetsalder, men å tillate 16- og 17-åringer stemmerett er en reell demokratiutvidelse og ikke minst en styrking av ungdommens stilling i samfunnet vårt.

Vi i SV er fullt klar over at et flertall i Stortinget på ingen som helst måte er modne for å slippe ungdommen til ved stortingsvalg og kanskje heller ikke ved kommune- og fylkestingsvalg, men behandlingen av valglovordningen viser likevel en reell og stor bevegelse i spørsmålet om å tillate 16- og 17-åringene deltakelse ved kommune- og fylkestingsvalg. Det er en bevegelse vi i SV registrerer med glede.

Jeg vil også vise til votering 20, forslag V § 59 sjette ledd. Der har SV ikke stilt et motforslag. Det gjelder at i valglovutvalget var de enstemmig enige om å videreføre forbudet mot listeforbund. SV mener at listeforbund godt kan begrenses gjennom reguleringer og lovverk, men jeg forstår ikke det prinsipielle grunnlaget for at et forbud skal være nedfelt i Grunnloven. Derfor kommer vi til å stemme imot det forslaget. Det kan finnes gode og legitime grunner for å inngå listesamarbeid når partier eller andre politiske bevegelser ønsker å gå sammen i særlig viktige og avgjørende saker, f.eks. for å finne løsninger på klimakrisen eller i kampen mot fattigdom.

Jeg skal nå gi en stemmeforklaring for hvordan SV skal stemme over forslagene i dag. SV kommer til å stemme for følgende mindretallsforslag: forslagene nr. 1, 5, 7, 9, 14–17. Resten av mindretallsforslagene stemmer vi imot.

Når mindretallsforslagene har falt, vil SV stemme subsidiært for I i tilrådingen under votering 19, 21 og 22. Vi stemmer, som tidligere nevnt, imot i votering 20.

Jeg viser igjen til SVs merknader i innstillingen og tar med dette opp forslagene nr. 7, 9, 14–17, som SV står bak.

Seher Aydar (R) [12:19:09]: Jeg vil også starte med å takke både komiteen, komitésekretærene, sekretariatet og ikke minst saksordføreren. Det arbeidet som er blitt lagt ned av veldig mange mennesker, har gjort det mulig for oss å forholde oss til det politiske innholdet, og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Uten det hadde vi kun sittet med teknikaliteter og kanskje ikke klart å vise de politiske linjene, som vi må forholde oss til. Jeg ønsker å starte litt overordnet, om hva som er målet og tanken bak de valgene vi har gjort i denne innstillingen.

For Rødt er det et mål å ha et samfunn hvor stemmeseddelen veier mye tyngre enn pengeseddelen. Det er et mål at demokratiske forsamlinger rekrutterer bredt og innbyr til deltakelse. Det er et mål at det ikke bare i teorien, men også i praksis, er representativt, og at alle innbyggerne i Norge kjenner seg igjen i våre forsamlinger. For å oppnå alt dette kan en ikke se på folkestyret som en statisk størrelse. Vi her i salen har et spesielt ansvar for hele tiden å videreutvikle og tilpasse demokratiet vårt til tiden vi lever i og menneskene vi lever sammen med i landet vårt. Det er sånn vi kan gi institusjonene våre integritet nok til å stå seg over lang tid. Det er sånn vi kan sikre befolkningens tillit til dem som til enhver sitter i denne sal.

Vi er på mange måter en historisk forsamling. Ved valget i fjor ble det valgt inn elleve representanter som blir regnet som personer med innvandrerbakgrunn. Det er litt over 6 pst. av Stortinget – mens der ute, der folk bor og jobber og kjenner våre vedtak på kroppen, er andelen innbyggere i Norge med innvandrerbakgrunn 18 pst. Det er nå en raus beskrivelse av innvandrere i Norge, for inkludert i denne kategorien regnes det også med folk som har en eller to foreldre som en gang har innvandret.

Forsamlingen vår er også historisk, for i denne sal er det nå 45 pst. kvinner. Det er historisk høyt, men til tross for at det fra demokratiets morgen har vært et tilnærmet likt antall kvinner og menn i samfunnet, har det aldri vært 50 pst. kvinner på Stortinget.

Det tar tid fra demokratiet utvides ved lov til reelle endringer. Det er nå over 100 år siden fattigfolk fikk stemmerett på like vilkår som andre, men det er fortsatt en del økonomiske skillelinjer med tanke på hvem som setter dagsordenen, og som dermed også får muligheten til å bestemme.

Så hva sier alt dette oss? Jo, at det er en forsinkelse i demokratiet vårt, og at forsamlingen her har en vei å gå for å reflektere samfunnet der ute godt nok. Dette vil vi i Rødt endre på. Derfor sier vi ja til å utvide demokratiet på ulike måter. Det er også derfor vi stiller oss bak noen av de mest progressive forslagene til grunnlovsendringer i behandlingen i dag.

Skal vi ta ansvaret for å skape representativitet i og dermed legitimitet for demokratiet vårt, må vi ikke bare kvitte oss med tanken om at maktinstitusjonene våre først og fremst skal bestå av en viss type mennesker, helst fra etablerte partier; vi må aktivt jobbe for mangfold også i Grunnloven.

Rødt støtter valglovutvalgets forslag om å innføre stemmerett for personer med seks års botid i Norge. Ved å koble statsborgerskap og stemmerett fra hverandre vil man på den ene siden gjøre stemmeretten uavhengig av alle de stadig skriftende kriteriene som ligger til grunn for å avgjøre om et menneske skal få statsborgerskap eller ikke – det være seg inntekt eller noe annet – og det er i praksis å utvide innbyggernes demokratiske rettigheter. Det finnes i dag flere tusen mennesker som ikke kan delta i valg fordi de ikke har norsk statsborgerskap, til tross for at de har bodd her i mange, mange år. Det er synd at Rødt i dag er det eneste partiet som mener det.

Rødt har ikke tenkt å trekke opp stigen etter seg, selv om vi har tatt sperregrensa – og godt er det, mener vi selv. Vi har fremmet endringsforslag til Grunnloven om å senke sperregrensen til 2 pst. Valglovutvalget peker på at disproporsjonaliteten i den norske valgordningen i størst grad skyldes at partiene som ikke kommer over sperregrensen på 4 pst., er underrepresentert på Stortinget. Dagens sperregrense favoriserer de største partiene, gjør det vanskeligere å presentere nye alternativer for velgerne og fører til at urimelig mange stemmer ikke fører til representasjon. Med andre ord: Det representative demokratiet vårt er ikke fullt ut representativt, men et overveldende flertall i denne sal ser ut til å synes at det er helt ok. Vårt forsøk på å komme flertallet i møte med 3 pst. har dessverre ikke ført noe sted. Makta deler ikke sete – eller i dette tilfellet: seter.

Hvis du er 16 år, betaler du skatt fra sommerjobben din. Du kan straffes, men du kan ikke være med og påvirke den forsamlingen som fastlegger skattesatsen du må betale, eller loven som styrer hva som er rett og galt. Rødt har programfestet 16 års stemmerett. Det kan både gi unge voksne en større følelse av kontroll og påvirkning av samfunnet og også rekruttere unge mennesker til politisk aktivitet.

Når en 15-årig skolestreiker er i stand til å starte en global miljøbevegelse, er det rimelig å tro at en 16-åring er i stand til å lese partiprogrammer og ivareta stemmeretten sin på egnet vis. Dette er ikke nødvendigvis et spørsmål om alder – kanskje heller hvorvidt man tror samfunnet er tjent med at ungdommer har politisk påvirkningskraft eller ikke. Rødt tror definitivt det.

Men Rødt stemmer også for å beholde noe slik det er i dag. Når vi gjør det, har det også med representativitet å gjøre, for dagens 19 valgdistrikter og dagens arealfaktor sikrer en viss geografisk representasjon i et land med mye geografi og lite folk. Og for å sitere Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen: Reinlaven må også ha representasjon på Stortinget. Realiteten i dette utsagnet er mye mer alvorlig enn det høres ut, for taper vi distriktsrepresentasjonen, taper også de lokale interessene og den lokale kunnskapen kampen om plassene her inne. Og nettopp kunnskapen om Norge, også utenfor de tettbygde strøkene, er en forutsetning for at vi skal ta gode avgjørelser både for mennesker og for natur i hele landet. Rødt er glad for at det ser ut som flertallet tenker på samme måte.

Til spørsmålet om stortingsrepresentanter skal kunne fradømmes vervet, og om statssekretærer og rådgivere kan velges fra nasjonalforsamlingen, har vi gitt velgernes suverenitet til å sette sammen Stortinget absolutt forrang. Det å begrense den utøvedes makt og innflytelse over den folkevalgte nasjonalforsamlingen – og dermed folkets vilje – er et viktig demokratisk prinsipp. Det er velgerne som skal bestemme sammensetningen i denne sal, ikke regjeringens forgodtbefinnende.

Framfor å være en tidskapsel for bevaring av maktmidler for dem som alltid har sittet i denne sal, mener Rødt at Grunnloven må endres til fordel for mangfoldet og samtiden. Representasjon og påvirkning er grunnleggende for det å kjenne seg som en del av og ha engasjement for det samfunnet vi alle bygger sammen. Rødt skulle ønske at vi hadde delt ut byggeklosser til mange flere i dag.

Jeg tar opp forslaget til Rødt og de forslagene Rødt er en del av.

Så vil jeg bare avslutningsvis komme med en stemmeforklaring. Ved en inkurie har Rødt havnet feil i en merknad på side 28 i innstillingen – og dermed også på side 33 – hvor det står at Rødt støtter forslag M, alternativ 1, til endringer i § 57. Det stemmer ikke. Rødt støtter alternativ 2, og vi stiller oss bak flertallets merknader på side 28 om at dagens ordning med fordeling av kandidater mellom valgdistriktene på grunnlag av antall innbygger og areal er en god ordning. Til slutt: Vi kommer også til å stemme subsidiært for noen forslag – og bidra til enstemmighet – senere ved votering.

Grunde Almeland (V) [12:28:31]: Grunnloven er vårt demokratis grunnmur. Den er utgangspunktet for demokratiet vårt, og i sin fortsatt noe gammeldagse språkkledning er den også et symbol på de lange historiske røttene vårt demokrati tross alt har. Norge har i dag verdens nest eldste fungerende grunnlov, en grunnlov som garanterer frie og hemmelige valg. I dagens verden, der frihet er under angrep, der truslene mot demokrati kommer fra autoritære stormakter som Kina og Russland, men også innenfra, fra antidemokratiske grupper og partier som ønsker å uthule demokratiet, mener jeg vi kan være stolte av det frie og fungerende demokratiet vi har i dette landet – der det tross alt er rom for fri meningsytring på tvers av partispekteret representert i denne salen.

Det kan være lett å bli litt selvtilfreds med den styrken som er iboende i det norske demokratiet. Vårt levende demokrati har gjentatte ganger vist at vi har rom for meningsbrytning – men også demokratiske valg – innenfor rammene av en rettsstat der individets frihet er garantert. Erfaringene fra Polen og Ungarn, men også fra USA, viser imidlertid at dette ikke er noe å ta for gitt. Selv i land med tradisjonsrike og levende grunnlovsdokumenter kan demokratiet settes på prøve. Derfor er jeg glad for at Stortinget og den regjeringen jeg selv var en del av ikke hvilte på sine laurbær, men heller satte ned et utvalg som skulle se på hva vi kunne og burde gjøre for å sikre at også kommende generasjoner vil kunne leve i et land der de har friheten til å leve livet på egne premisser og trygt vil kunne gi sin stemme til det partiet og de kandidatene de ønsker skal representere dem.

Valglovutvalget ble nedsatt i 2017, og jeg ønsker nok en gang, i likhet med de foregående talerne, å si takk til alle medlemmer av utvalget for deres utrettelige innsats for vårt demokrati.

Valglovutvalget ble nedsatt på et tidspunkt da Norge hadde tegnet kartet sitt på nytt og fått nye slagkraftige regioner som tok plassen til de gamle fylkeskommunene. Der det tidligere hadde vært fullt samsvar mellom fylker og valgdistrikt, fikk vi nå en forskjell. Valglovutvalget måtte ta stilling til dette spørsmålet og ga oss gode anbefalinger om hvordan denne diskrepansen kunne håndteres. I tillegg fikk utvalget muligheten til å komme med helhetlige forslag til å oppdatere Grunnloven når det kommer til gjennomføringen av valg, bl.a. for å kunne utsette valg i forbindelse med uforutsette hendelser. Selv om pandemien ikke stoppet vår evne til å avholde stortingsvalg, har vi definitivt sett behovet for slike hjemler i tilfelle framtidige krisesituasjoner. Alt dette dannet bakteppet for de anbefalingene valglovutvalget har levert.

I forrige periode fremmet et tverrpolitisk utvalg av stortingsrepresentanter en rekke forslag som tok opp valglovutvalgets anbefalinger. Dette var viktig for at vi skulle kunne behandle forslagene i denne sesjonen. Tilrådningene fra meg, som Venstres representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen, følger hovedsakelig anbefalingene fra Venstres medlem i valglovutvalget, Sofie Høgestøl. På vegne av Venstres stortingsgruppe vil jeg også derfor benytte anledningen til spesielt å takke for hennes gode anbefalinger.

Endringene er mange og omfattende, og i flere tilfeller stiller ikke bare et samlet valglovutvalg, men også en samlet komité seg bak disse. Jeg kommer derfor ikke til å gå inn på alle temaene som er omtalt i innstillingen, men jeg vil heller bruke tid på å redegjøre for Venstres holdning til noen utvalgte temaer, der vi enten er en del av et mindretall eller unntaksvis har landet på standpunkt vi ikke deler med noen andre partier i kontrollkomiteen. Jeg vil også her understreke at vi ved flere anledninger kommer til å stemme subsidiært for flertallets tilrådning, i tillegg til de mindretallsforslagene vi er en del av i innstillingen. De aller fleste av forslagene vi støtter subsidiært, inneholder fornuftige språklige oppdateringer, hensiktsmessig flytting av grunnlovsparagrafer eller andre grep som gjør at vi heller velger subsidiært å gi dem vår støtte enn å stå på løsningene i dagens grunnlov. Dette gjelder konkret i spørsmålet om antall valgdistrikter, alderen for stemmerett, valgbarhet for Høyesteretts medlemmer, ansatte i utenrikstjenesten og ved statsrådets kontorer, fordeling av representantene mellom valgdistriktene, valgordning for direktemandatene, fordeling av utjevningsmandater og sperregrense og delingstall.

Det kanskje mest sentrale spørsmålet som ble behandlet av valglovutvalget, var hvorvidt stemmerettsalderen og alderen for valgbarhet skulle senkes. I en tid der unge mennesker blir stadig mer påvirket av politiske beslutninger, er det naturlig at dette spørsmålet kommer opp på nytt. Vårt utgangspunkt er at makten i størst mulig grad skal ligge hos individet. Derfor er vi opptatt av å styrke enkeltmenneskets rettigheter i møte med storsamfunnet. En av de viktigste rettighetene i denne sammenheng er retten til å påvirke beslutninger i det samfunnet vi lever i. Det gjelder for 18-åringer, men det bør også gjelde for 16-åringer.

Overgangen fra barneårene til livet som voksen er glidende, men 16-åringer har alle nødvendige forutsetninger for å kunne bidra til demokratiet vårt gjennom valgurnene. Mine møter med 16- og 17-åringer gir ingen indikasjoner på at de er mindre klare til å gi sin stemme enn 18- eller 19-åringer, eller for den saks skyld eldre velgere. Tvert imot er det først og fremst for de unge velgerne, for 16-åringene, 17-åringene og 18-åringene, at vi vedtar politikk i denne salen, politikk som kommer til å innramme deres liv, som vil gi dem flere eller potensielt færre muligheter i livet og mer eller mindre frihet til å bestemme over eget liv. I den sammenheng mener jeg det er naturlig at vi også gir dem en større mulighet til å påvirke den framtiden de eier.

Jeg mener det vil være positivt og ansvarliggjørende å gi 16-åringer retten til å stemme, og jeg mener at alderen for valgbarhet bør følge stemmerettsalderen. En 16-åring som kan stemme, bør også være en 16-åring som kan stille til valg. Å gi dem mellom 16 og 18 år muligheten til å delta i demokratiet vårt vil styrke samfunnet vårt, og det vil styrke fellesskapet som binder oss sammen. I tillegg er jeg sikker på at vi kommer til å få en rekke nye og sterke kandidater og gode innspill som vil gjøre det lettere å finne de politiske løsningene som kan bidra til mer frihet og flere muligheter for alle.

Et annet spørsmål valglovutvalget har tatt stilling til, er om mennesker med seks års botid i Norge skal få stemmerett, på lik linje med norske statsborgere. Utgangspunktet vårt har hele tiden vært at det er statsborgerskap og ikke botid som skal avgjøre retten til å stemme ved nasjonale valg. Før vi innførte dobbelt statsborgerskap var det en utfordring for mange som av ulike årsaker ikke kunne stemme ved norske stortingsvalg. Dette gjaldt også mennesker med lang botid i Norge. Med innføringen av dobbelt statsborgerskap ser vi ikke behovet for å gi mennesker med seks års botid i Norge automatisk stemmerett. Vi vil fortsatt koble stemmerett til statsborgerskap.

Et annet stort spørsmål som valglovutvalget behandlet, var selvsagt valgdistriktene. Vår holdning har hele tiden vært prinsipiell og konsistent. Vi mener at grensene mellom valgdistriktene og fylkeskommunene bør sammenfalle. Samtidig mener vi ikke at antall valgdistrikter eller grensene til disse valgdistriktene bør grunnlovfestes. Vanlig lovfesting vil være nok til å sikre fleksibilitet og hensiktsmessige justeringer. Dessverre ligger det an til at flertallet i denne sal både ønsker å grunnlovfeste antall valgdistrikt og at disse ikke skal følge fylkesinndelingen i landet.

Selv om det dessverre ikke ser ut til å bli flertall for forslagene om å gi 16-åringer stemmerett ved nasjonale valg, er det flere forslag som vil få flertall og bidra til å beholde valgene våre som frie og hemmelige. At vi i tillegg tydeliggjør og oppdaterer en del paragrafer, gjør at Grunnloven vår fortsatt er verdens nest eldste fungerende grunnlov, et vitnesbyrd om lange demokratiske tradisjoner, også med tanke på at demokratiet er et levende prosjekt som utvikler seg fra dag til dag.

Med det vil jeg ta opp Venstres forslag og forslagene som Venstre er en del av.

Himanshu Gulati (FrP) [12:38:40]: Når jeg ser på dagens voteringsliste, må jeg ærlig innrømme at det er sjelden jeg har følt meg så alene i denne salen. Vi får håpe det er noe sannhet i at den som står alene, står sterkest, og at jeg får litt mer støtte ved senere anledninger.

Jeg har da fremmet et grunnlovsforslag – og tar opp det forslaget – om muligheten for nyvalg i Norge midt i en stortingsperiode. Jeg vil bare si noen ord om det – ikke fordi jeg har et veldig stort ønske om eller behov for at vi har mange valg i Norge innimellom de ordinære valgene, men fordi jeg mener det er konstitusjonelt riktig at den muligheten finnes, i likhet med i mange andre land. Bare de siste årene har vi hatt flere politiske situasjoner hvor det kanskje kunne vært bra å ha den muligheten, etter som den politiske og parlamentariske situasjonen har endret seg midt i stortingsperioder.

For meg handler det om at denne muligheten skal finnes. Jeg mener den bør pakkes inn på en måte som gjør at den ikke skal misbrukes eller brukes stadig vekk, men kun ved behov – at det er en mulighet som bør ligge til Kongen i statsråd. Jeg mener også at et eventuelt nyvalg ikke skal gjøre at man forskyver de ordinære valgene, men at det kun skal vare fram til neste ordinære valg, som i seg selv vil være en begrensende faktor.

Jeg skal ikke bruke mye mer tid på det, men vil bare si at jeg synes det hadde vært bra hvis man fikk en sånn mulighet i den norske grunnloven, og håper selvsagt at flere vil snu fram til voteringen.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:40:35]: Det er alt flere som har sagt at denne dagen minner litt om 17. mai fordi vi diskuterer noen av kjerneverdiene i det norske samfunnet og det norske demokratiet. Det å kunne stemme og delta i det norske demokratiet er noe av det flotteste med det samfunnet vi lever i. Folket skal bestemme, folket skal gjennom valg delta i demokratiet og si sin mening om hvordan samfunnet skal utvikle seg. Stemmeretten er selve fundamentet i et demokratisk samfunn.

Den norske valgordningen står på skuldrene til en lang historie med stadig utvidelse av stemmeretten. I 1814 måtte man være en mann på minst 25 år med eiendom for å anses som stemmeberettiget. I 1898 ble det innført generell stemmerett for alle menn over 25 år. I 1913 fikk kvinner stemmerett hvis de var over 25 år. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 til 21 år, deretter til 20 år i 1967 og 18 år fra og med 1978.

Stemmerettsalderen er med andre ord ikke hogget i stein. Tvert imot har rammene for stemmeretten vært at den stadig er under utvikling, ved at stadig flere mennesker får stemmerett og stemmerettsalderen kryper nedover. Stemmerett ved 16 år er en naturlig fortsettelse av denne utviklingen. Og et viktig prinsipp bak ønsket om å senke stemmerettsalderen til 16 år, er at det innebærer en utvidelse av det deltakende demokratiet. Det er et viktig prinsipp fordi det betyr at flere får stemmerett, flere lærer seg å bruke stemmeretten tidlig, og flere kan si sin mening i et velorganisert stemmebasert demokrati.

En rekke land i verden har derfor satt ned stemmerettsalderen til 16 år. I Europa har f.eks. Østerrike innført stemmerett for 16-åringer for valg på alle nivåer, fra lokale valg til nasjonale valg og folkeavstemninger, som ble vedtatt i den østerrikske nasjonalforsamlingen i 2007. Det første nasjonale valget der også 16-åringer hadde stemmerett, var det østerrikske valget til Europaparlamentet i juni 2009. I andre land, som Malta, er også stemmerettsalderen 16 år. Flere tyske delstater har senket stemmerettsalderen. Det har også en delstat i Sveits gjort. Den nye sosialdemokratiske regjeringen i Tyskland har også planlagt å senke den generelle stemmerettsalderen til 16 år. Både Brasil og Argentina har stemmerett for 16-åringer. For valg i det skotske parlamentet er stemmerettsalderen 16 år. Det er med andre ord en rekke land som går i retning av å senke stemmerettsalderen. Det samme burde vi gjøre.

Derfor er det kanskje ikke så rart at et flertall i valglovutvalget gikk inn for at 16-åringer skal få stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg. I kommunevalgene i 2011 og 2015 ble det gjennomført prøveprosjekter med stemmerett for 16- og 17-åringer. Og når ungdommer i 20 kommuner fikk stemme ved valget, fikk man vist hva resultatet ble når unge faktisk hadde stemmerett. Alle spådommene som var på forhånd, ble gjort til skamme. Spådommene om at ungdom ikke bryr seg, ikke er reflektert, og at de ikke skjønner demokrati, var feil. Evalueringen viser at ungdom stemmer, og at valgdeltakelsen til og med er høyere enn hos den alminnelige befolkningen noen steder. I tillegg kumulerte de unge folk inn i kommunestyrene i Norge. Og er det én gruppe som er kraftig underrepresentert rundt omkring i lokalsamfunnene, er det ungdom.

Det er på tide å utvide demokratiet, det er på tide å la 16-åringene får delta og stemme. Jeg registrerer at i denne saken er det sakte, men sikkert en modning hos stadig flere. Jeg gleder meg til saken er ferdig modnet, og til at vi i denne sal kan utvide demokratiet og stemme for at 16-åringer endelig også kan delta og ha stemmerett.

Tobias Drevland Lund (R) [12:45:49]: Ungdom står veldig ofte i frontlinjen i de sosiale bevegelsene der ute som kjemper for mer rettferdighet. Det er bl.a. noe vi har sett i de mange klimademonstrasjonene de siste årene. Ungdom blir påvirket av alle lovene i samfunnet, og ungdom representerer en viktig motkultur og framtiden. Dere er framtiden, hører man ofte voksne si til ungdommer. Men det er som en jente sa til meg da jeg var i Tromsø på komitéreise for en måned siden: Det er ikke nok at de voksne kaller oss framtiden, dere må også la oss være med og bestemme over den. Det synes jeg hun har helt rett i, for det er de unge som er viktige stemmer i kampen for en bedre og mer rettferdig verden, og vi bør derfor ikke bare lytte, men la dem få lov til å være med og bestemme mer over samfunnsutviklingen.

Det er dagens ungdom som må leve med avgjørelsene til dem som sitter i denne salen, bl.a. når det gjelder klima. Likevel blir ungdommen ofte ignorert i flere viktige spørsmål, og de føler ofte at de har lite påvirkningskraft. Dette på tross av at det de siste ti årene har vært en kraftig vekst i de unges politiske deltakelse. Unge er også flinkere til å delta i organisasjoner, skrive i aviser og delta i demonstrasjoner enn voksne, noe en rapport fra 2017 kunne slå fast, utarbeidet av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Norge utmerker seg også sterkt i internasjonale undersøkelser om unges demokratiforståelse.

Som 16-åring er det ofte man har jobb eller en sommerjobb, og man betaler i så fall sin skatt. Man bidrar tilbake til samfunnet. Som 16-åring benytter man seg av kollektivtransporten. Man går på skole. Man benytter seg av en hel del tjenestetilbud i samfunnet som styres av politikerne. Man kan bli idømt straff. Man kan øvelseskjøre med bil. Man kan ta mopedførerbevis og førerprøven for lett motorsykkel og traktor. Man kan selv bestemme å få utført en abort, og man er også over seksuell lavalder. Som 16-åring påvirkes man med andre ord en hel del av en masse lover der man selv ikke har noen mulighet til å påvirke sin egen situasjon direkte gjennom valg, og det synes jeg og Rødt blir feil.

Det å stemme er en vane, og det å introduseres for dette tidlig og det å kunne delta i demokratiet i ung alder, må jo være positivt. Flere førstegangsvelgere på 16 år stemmer enn de på 18 år, og de får dermed tidlig en god start på det å delta i demokratiet vårt.

Det er ungdom som skal leve lengst med konsekvensene av politikken som vedtas i denne salen. Ved å senke stemmerettsalderen gis også politikerne et insentiv til å adressere en gruppe som vil påvirkes mest av de politiske endringer som vedtas, men som i dag ikke har mulighet til å påvirke direkte gjennom valg. Jeg vil også si at vi vet nok. Etter forsøksvalg, mange internasjonale erfaringer og en anbefaling fra valglovutvalget selv i 2020 vet vi nok til å gå inn for stemmerett i lokalvalg, men Rødt skulle også sett at det gjelder stortingsvalg.

Ved å sette ned stemmerettsalderen inkluderer vi over 130 000 nye mennesker i demokratiet vårt og gir alle et godt grunnlag for å delta i demokratiet resten av deres liv. Rødt er derfor tydelig på at det er på tide å utvide demokratiet til også å gjelde flere ungdommer. For det er som jenta i Tromsø sa så godt: Det er ikke nok at de voksne kaller oss unge framtiden, dere må også la oss være med og bestemme over den.

Med det viser jeg til de forslagene Rødt er en del av. La oss slippe ungdommen til!

Une Bastholm (MDG) [12:50:09]: Det første innlegget jeg noen gang holdt i Stortinget, var ved grunnlovsjubileet i 2014, og siden den gang har jeg sett at det er bevegelse i det politiske Norge i spørsmålet om stemmerettsalderen. Jeg vil gjerne takke valglovutvalget for arbeidet med en ny norsk valglov. Særlig vil jeg berømme flertallets innstilling om å utvide stemmerettsalderen, og det er det jeg kommer til å snakke mest om i innlegget i dag.

Miljøpartiet De Grønne mener at det å utvide stemmerettsalderen skal vi ikke bare gjøre i kommune- og fylkestingsvalg, men vi skal også gjøre det i stortingsvalg, for det skulle bare mangle at de som skal leve lengst med konsekvensene av politikken som vedtas i dag, får være med og påvirke den. Samtidig er 16- og 17-åringer mer enn bare framtiden. De er også nåtiden. Alle vi i denne salen har jo vært unge en gang, om vi ikke fortsatt føler oss unge, men det er bare de som er unge i dag, som vet hvordan det er å være ung i dag. 16- og 17-åringer må få lov til å være med og påvirke sin hverdag, sånn som de opplever hverdagen sin akkurat nå.

Jeg mener at et viktig prinsipp i et liberalt demokrati, som jeg også mener har vært litt lite belyst i innstillingene fra komiteen i sakene om stemmerettsalder, er prinsippet om at flest mulig skal ha sin egen stemme – en stemme og en stemmerett i et liberalt demokrati. Det er de som ønsker å begrense denne rettigheten for nye grupper, som har bevisbyrden mot seg, og som skal måtte argumentere for hvorfor akkurat denne gruppen ikke skal ha en rett som vi andre har, til å bruke sin stemme. Hver gang stemmeretten har blitt foreslått utvidet, har det vært motstand fra dem som da må dele på den makten det innebærer, og påstanden er alltid at den nye gruppen på en eller annen måte ikke er kvalifisert. Dette er ikke noe nytt. Det får ulik valør avhengig av hvilke grupper man snakker om, og i hvilken tid vi har levd i når debatten har foregått.

Ved kommunevalget i 1916 ble min tippoldemor, Anna Henriette Svendsen, fratatt stemmeretten fordi hun mottok fattigstøtte. Hun var da aleneforsørger, hadde seks barn og var i full jobb på låsfabrikken på Rodeløkka her i Oslo. Den formelle klagen fra henne og seks andre fattige arbeiderkvinner ble behandlet i Stortinget, og det bidro til at et enstemmig storting i 1919 opphevet grunnlovsbestemmelsen som hindret de fattige i å stemme. Dermed ble den reelle stemmeretten, allmenn stemmerett, innført i Norge. Dette er for øvrig en liten del av historien som vi har glemt. Vi refererer ofte til hvordan stemmerettsalderen ble senket i 1920, men ikke til at det faktisk var da man fikk en allmenn stemmerett for alle, uavhengig av inntekt, for inntil da ble ikke mange av dem som hadde mottatt fattigstøtte, ansett som kvalifisert til å ha stemmerett. Jeg vil tro at ingen i dag angrer på at vi utvidet stemmeretten den gang, eller alle de andre gangene vi har utvidet stemmeretten siden det.

Det finnes ikke én type barn eller én type unge. Ungdommen er mangfoldig, og de har en stor bredde av meninger. Det å slippe til 16- og 17-åringer ved valg betyr ikke å slippe til en ny velgergruppe for Miljøpartiet De Grønne, selv om vi kanskje skulle likt det. Snarere har forsøksvalgene i 2011 og 2015 vist at unge velgere stemmer ganske likt som foreldrene sine, som for øvrig borgere flest gjør. De stemmer og baserer sine vurderinger mye preget av de miljøene og de diskusjonene de er en del av. Uansett bør ikke hva unge helst ville ha stemt på, være et gyldig argument mot stemmerettsutøvelse i et liberalt demokrati. Snarere er det et argument for å slippe unge velgere til, sånn at de kan være med på å påvirke beslutningene som angår dem.

Mange har argumentert med at 16- og 17-åringer ikke har modenheten eller kunnskapen til å stemme ved valg. Det er vi i Miljøpartiet De Grønne helt uenig i. Det finnes kunnskapsrike og modne 16-åringer, og det finnes kunnskapsløse og umodne 61-åringer. For å være med og bestemme over samfunnet man lever i, trenger man heldigvis ikke å ta en test på verken modenhet eller kunnskap. Det året en norsk ungdom fyller 16 år, har hen fullført den obligatoriske grunnskolen når valget er i september – altså har hen fått et minimum av den demokratiopplæringen samfunnet har sagt at vi har rett og plikt til.

Avslutningsvis: Demokratiet vårt blir sterkere når flere får ta del i det. I et liberalt demokrati er det de som vil nekte noen stemmerett, som har bevisbyrden mot seg. Vi skal ha veldig gode argumenter for å nekte 16- og 17-åringer stemmerett, og de gode grunnene har jeg verken sett i innstillingen til denne saken eller i debatten jeg har hørt til nå. Jeg håper at neste gang vi har saken om stemmerettsalder i Norge oppe til debatt i Stortinget, vil vi ha et flertall for å senke stemmerettsalderen til 16 år.

Svein Harberg (H) [12:56:12]: Jeg er glad jeg nå har 10 minutter til å oppsummere debatten! – Nei, det trenger jeg ikke, men jeg vil takke for debatten. Jeg synes debatten har understreket det som jeg sa i mitt innledningsinnlegg, at arbeidet i komiteen har vært preget av grundig arbeid fra alle deltakerne, av stor respekt for hverandres primærstandpunkter og av raushet for å komme fram til gode løsninger. Det gir et godt grunnlag. Jeg vil si, også til statsråden, som sitter tålmodig i salen og følger med, at når en skal arbeide med valgloven, har en klare, solide bakgrunner fra Stortinget til det videre arbeidet som vi skal gjennom det kommende stortingsåret. Så takk for debatten.