Seher Aydar (R) [10:44:10] (ordfører for saken): Dette er en fellesinnstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om to grunnlovsforslag. Det dreier seg om forslag til endringer i § 25, om mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet, og om endringer i §§ 25 og 26, om forsvarsmakten og utenriksstyret.

I komiteen er det ikke flertall for noen av forslagene. Jeg kan imidlertid poengtere at det er bred enighet om at disse paragrafene i dag inneholder noen utdaterte begreper, som «Landvernet» og «linjetroppene». Det er derimot uenighet om vi skal endre de paragrafene for å reflektere det regjeringen har praktisert om deltakelse i internasjonale operasjoner, også kjent som krig, de siste årene, eller om vi skal gå tilbake til det jeg oppfatter som den opprinnelige intensjonen og tidligere praksis, nemlig at Stortinget skal samtykke til enhver bruk av norsk forsvarsmakt i utlandet.

Jeg vil tro at de ulike partiene redegjør for sitt syn i saken, og siden det ikke er flertall bak noen av forslagene, går jeg videre til å redegjøre for Rødts standpunkt.

For Rødt er det viktig med mest mulig demokrati og åpenhet i spørsmål som omhandler beslutninger om bruk av militærmakt. Det gjelder ikke minst deltakelse i operasjoner i utlandet. Det er noen av de mest alvorlige avgjørelsene en stat kan ta. Derfor går vi sammen med SV inn for å grunnlovfeste regjeringens plikt til å innhente samtykke fra Stortinget i spørsmål om norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet.

Stortinget behandlet nylig Dokument 21 for 2020–2021, Harberg-utvalgets rapport om Stortingets medvirkning og kontroll i utenriks- og sikkerhetspolitikken. I Innst. 176 S om rapporten slo en samlet komité fast at selv om regjeringens prerogativ etter Grunnloven §§ 25 og 26 regulerer den formelle vedtaksmyndigheten og det påfølgende ansvaret, legger det ikke begrensninger på Stortingets involvering i og behandling av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål utover dette.

Vi sto også sammen som en enstemmig komité i konklusjonen om at «for å sikre demokratisk legitimitet kan det være tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere, påser at beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet har klar parlamentarisk forankring».

Og vi stilte oss bak en like enstemmig komité i støtten til Harberg-utvalgets anbefaling om at konsultasjonskravet bør forankres sterkere konstitusjonelt, slik det er i våre naboland. I dag har Stortinget en sjanse til å sikre nettopp det i Grunnloven ved å vedta forslag om mer åpenhet og bedre demokratisk forankring i Grunnloven.

Fram til 1945 var det fast praksis at Stortinget ble bedt om å samtykke i norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet. Forslaget til grunnlovsendring vi støtter, vil være i tråd med denne praksisen. Det vil også gjøre at Grunnloven samsvarer bedre med grunnloven i våre naboland Sverige og Danmark.

Vi er enig med komiteens flertall i at formuleringer i Grunnloven §§ 25 og 26, som regulerer beslutninger om deltakelse i militæroperasjoner i utlandet, bør moderniseres. Men det må skje på en måte som sikrer hensynet til både nasjonal beredskap og åpen debatt, parlamentarisk forankring og Stortingets kontroll.

Forslaget til grunnlovsendring fra stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti går dessverre motsatt vei ved å befeste tidligere grunnlovsstridig praksis og snevre inn Stortingets rolle ved å sette nasjonal beredskap som eneste kriterium for at regjeringen skal innhente Stortingets samtykke. Slik sett er det forslaget på kollisjonskurs ikke bare med hensikten bak dagens grunnlovsbestemmelser og hensynet til demokrati og åpenhet, men også med grunnlovene i våre nordiske naboland.

Dette forslaget til grunnlovsendringer er heller ikke egnet til å forhindre dårlig forankrede beslutninger med katastrofale konsekvenser, som f.eks. det såkalte sms-vedtaket om å delta i NATOs krig mot Libya. Rødt kommer derfor til å stemme imot det forslaget.

Derimot kan vi stille oss bak hovedtrekkene i flertallets merknad om å gjøre en grundig utredning av forslaget om å modernisere Grunnloven på dette punktet, herunder klargjøring av de konstitusjonelle reglene og sterkere forankring av konsultasjoner i Grunnloven. Vi mener det er viktig at dette, i likhet med Harberg-utvalgets arbeid, gjøres på et bredt faglig og politisk grunnlag.

Praktiseringen av Grunnloven §§ 25 og 26 har variert, og det er omdiskutert hvorvidt alle vedtak om norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet har vært i tråd med Grunnloven og Grunnlovens intensjon eller ikke. Derfor er det riktig med et grundig og bredt forarbeid, fordi det er viktig at vi står så samlet som mulig om våre felles demokratiske spilleregler, slik vi i stor grad lykkes med i komiteens behandling av Dokument 21.

Vi mener også det er grunn til å ta med de intensjonene som ligger bak både Dokument 12:22 for 2019–2020, fra SV, og Dokument 12:45 for 2015–2016, fra Senterpartiet, i en slik utredning, i tillegg til å bygge på enighetene fra Harberg-utvalget.

Jeg tar opp forslaget Rødt er en del av.

Lubna Boby Jaffery (A) [10:50:08]: Vi er i en tid da vi igjen ser hvor viktig sikkerhetspolitikken er, og hvor bruk av militærmakt nå skjer altfor nær oss. Det er derfor med et nokså alvorlig bakteppe at vi nå har en debatt rundt hvordan vi skal innrette Stortingets involvering i forsvarsmakten og i utenriksstyret.

Det klare utgangspunktet i Grunnloven §§ 25 og 26 er at det er regjeringens prerogativ å fatte beslutninger om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Samtidig er det betydelig involvering av Stortinget i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, der Grunnloven også stiller krav om samtykke ved flere tilfeller.

I behandlingen av Harberg-utvalgets rapport om Stortingets medvirkning og kontroll i utenriks- og sikkerhetspolitikken støttet en enstemmig komité utvalgets anbefaling om at konsultasjonskravet bør forankres sterkere konstitusjonelt. Komiteen var også enig om at det er uheldig at de konstitusjonelle kompetansereglene som gjelder deltagelse i militære operasjoner i utlandet, framstår som uklare og lite anvendelige i dag.

Så er det ulike syn i komiteen på om forslagene som nå lå på bordet, var modne og klare for å vedtas. Arbeiderpartiets syn er at det er de. Vi mener Grunnloven bør gi uttrykk for gjeldende rett og klargjøre rammebetingelsene for beslutninger om deltagelse i internasjonale operasjoner, og dermed unngå unødvendig uklarhet.

Jeg var nettopp selv i Rukla og besøkte det norske bidraget i EFP-styrken, som er en del av NATOs framskutte nærvær i Baltikum. Dette er veldig dyktige folk som gjør en utrolig viktig innsats for landet, og som sikrer sikkerheten. I ytterste konsekvens er de klare for å gå i krig for oss. Når vi sender norske kvinner og menn ut i militære konflikter med livet som innsats, skal de være trygge på at de har det norske demokratiet i ryggen. Vi kan derfor ikke la bestemmelsene være utdatert, for de regulerer bruken av militærmakt, og i ytterste konsekvens regulerer de en kamp om liv og død.

Vi har en grunnlov som snakker om «Landvernet» og «linjetropper». Dette er uttrykk som for lengst er utgått på dato. Det er derfor på tide å få vedtatt nye formuleringer som gir uttrykk for gjeldende rett. Så må jeg si at jeg registrerer at det ikke lot seg gjøre å samle et grunnlovsmessig flertall denne gangen, selv om vi er flere partier som deler denne intensjonen. Jeg er likevel glad for at vi sammen med Høyre, Senterpartiet og Venstre ønsker at Stortinget nedsetter et utvalg som skal gjøre en grundigere utredning av intensjonene bak Dokument 12:27, og jeg ser fram til å følge dette videre opp og håper at neste storting vil kunne samles om en nødvendig modernisering av disse grunnlovsbestemmelsene.

Jeg vil med dette gjerne ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:53:46]: Forslaga i Dokument 12:27 for 2019–2020, om forsvarsmakta og utanriksstyret, vart fremja for å oppdatera Grunnlova slik at ho gav uttrykk for gjeldande rett. Slik innstillinga vart til slutt, er det klart at partia har ulikt syn på kva som er gjeldande rett. Difor er eg glad for at me ikkje vedtek endringar no, men arbeider vidare med dette i ein grundigare prosess.

Regjeringas prerogativ etter Grunnlova §§ 25 og 26 regulerer det formelle vedtaksmyndet og ansvaret i utanriks- og forsvarspolitikken. Det er grunnleggjande at ansvarsfordelinga mellom storting og regjering ligg fast, no når det er sånn at avgjerdene må fattast raskt og under stadig meir krevjande internasjonale tilhøve.

Då Stortinget handsama Harberg-utvalet si innstilling om Stortingets kontroll i utanrikspolitikken, var me einige om at dei konstitusjonelle kompetansereglane som gjeld militære operasjonar i utlandet, verkar uklare og lite tenlege i dag. Komiteen var også einig i at konsultasjonskravet burde verta sterkare konstitusjonelt forankra. Spørsmålet no er korleis me skal få dette til på best mogleg vis. Eg er glad for at Stortinget i mars i år bad presidentskapet setja ned eit utval for å sjå på alle tilhøve rundt framsetjing og handsaming av grunnlovsforslag for å sikra kunngjering og offentleg debatt, grundig handsaming og naudsynt utgreiing før forslaga vert tekne opp til endeleg handsaming. Denne saka syner kvifor eit slikt arbeid er naudsynt.

Grunnlova er den øvste lova som styrer tilhøvet mellom statsmaktene, og rangerer over alt anna lovverk. Me må vera sikre på at me veit kva me gjer når me endrar Grunnlova. Sjølv om forslaget i Dokument 12:27 for 2019–2020 byggjer på ei juridisk utgreiing, har eg i arbeidet med saka funne det vanskeleg å sjå kva for alternativ formulering til grunnlovstekst som er den beste løysinga for å gje uttrykk for gjeldande rett. Då er ikkje utgreiinga god nok til å vedta ein ny grunnlovstekst. Difor er eg nøgd med at fleirtalet er samd om at dette skal arbeidast vidare med.

Så vil eg avslutta med å takka saksordføraren for eit grundig og godt arbeid.

Lars Haltbrekken (SV) [10:56:14]: Det å gå til krig er det mest alvorlige en stat kan foreta seg. I Norge er det etablert praksis at regjeringen vedtar om Norge skal delta i krigføring på fremmed territorium og slutte seg til militære operasjoner, uten plikt til å involvere Stortinget i åpen debatt eller åpne vedtak.

Konsultasjoner gjøres i hemmelige lukkede møter med et utvalg av folk fra nasjonalforsamlingen. Beslutningsgrunnlaget er derfor heller ikke nødvendigvis kjent for allmennheten. At regjeringen ikke trenger å konferere, ei heller ha flertall i Stortinget for å gå til krig, er en praksis som har referanse i Grunnloven § 25, som sier at kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt, samt § 26, som sier at kongen har rett til å sammenkalle tropper og begynne krig til landets forsvar.

I løpet av de siste 20 årene har norske tropper, med henvisning til disse paragrafene i Grunnloven, blitt sendt til en rekke utenlandskriger og internasjonale operasjoner uten et aktivt vedtak i parlamentet bak seg. Erfaringene fra disse tilsier at det er behov for å endre praksis og en sterkere demokratisk kontroll over beslutningen om å gå til krig, og at en grunnlovsendring er nødvendig for å oppnå dette.

Praksisen som er blitt synlig de siste 20 årene, har en rekke problematiske sider. Den innebærer følgende: I dag råder det hemmelighold om helt sentrale spørsmål knyttet til norsk krigsdeltakelse, bl.a. knyttet til beslutningsgrunnlag, mulige innsigelser og fullstendige risikovurderinger. I praksis konsulteres Stortinget bare gjennom hemmelige, lukkede møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen.

Det at sentrale deler av beslutningsgrunnlaget er hemmelig, gjør at vilkårene for en opplyst og reell demokratisk debatt, både i og utenfor Stortinget, blir svekket. Svekkete debattvilkår medfører en legitimitetsutfordring gjennom at befolkningen og folkevalgte har liten kunnskap om bakgrunnen og begrunnelsen for særlig viktige vedtak. Mangel på åpen og bred kunnskapsinnhenting før beslutninger skal tas, medfører at viktige innsigelser og risikomomenter først blir åpenbare i etterkant av deltakelse i en krig.

En mindretallsregjering kan også sende Norge ut i krig uten et flertall i Stortinget bak seg. Det er i seg selv et fundamentalt demokratisk problem og innebærer betydelige utfordringer knyttet til legitimiteten til vedtakene. Disse forholdene, samt ytterligere erfaringer fra det siste tiåret, taler for en endring av dagens praksis. En sentral lærdom fra Godal-utvalgets rapport fra 2016, om Norges bidrag til krigen i Afghanistan, var at den lukkete praksisen Norge nå har, ikke sikrer gode vilkår for debatt om bruk av norsk militærmakt. De skriver i NOU-en:

«Åpenhet om regjeringens grunner til å delta er viktig. Disse må kunne kommuniseres tydelig. Dagens ordning med lukkede orienteringer for Den utvidede utenriks- og forsvarskomité og brede redegjørelser for Stortinget bør forbedres. Regjeringen bør ved internasjonale engasjementer i konfliktområder mer systematisk informere Stortinget om mål, midler, forventede resultater og erfaringer underveis. En systematisk tilnærming vil også gi bedre grunnlag for en informert debatt.»

Det har dessverre vært liten vilje til å revurdere denne praksisen, og det var veldig tydelig i debatten rundt Norges militære bidrag i Midtøsten, bl.a. gjennom opptrening av syriske og irakiske soldater, til tross for at disse beslutningene kunne ha vidtrekkende konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk.

Formålet med vårt forslag er å sikre at praksisen endres gjennom en konstitusjonelt forankret konsultasjons- og samtykkeplikt. Det innebærer følgende:

• at begrunnelser for framtidige deltakelser i internasjonale operasjoner skal legges fram for Stortinget. Redegjørelsen skal inneholde en beskrivelse av bidragets omfang, målene og betingelsene for å trekke seg fra oppdraget.

• at beslutninger om å sende norske bidrag til internasjonale operasjoner legges fram som sak for votering i Stortinget

Denne praksisen vil ikke nødvendigvis erstatte dagens ordning med orienteringer i den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen, men komme som et tillegg til den. Den vil bidra til å få belyst argumentene for og imot deltakelse og tydeliggjøre hvilke vurderinger de ulike partiene legger til grunn. Den vil også bidra til en bedre offentlig debatt knyttet til veldig viktige beslutninger og muliggjør innspill fra stemmer med fag- og områdekunnskap, som er sårt tiltrengt i vurderingen av internasjonale operasjoner.

En sånn vurdering vil også muliggjøre en helhetlig vurdering av risikomomenter. Et eksempel på dette er såkalt sjekkliste til bruk for regjering og forvaltning for å etablere en felles forståelse. Det er drøftet i Libya-utvalgets rapport, og åpenhet rundt dette vil gi Stortinget en tydeligere funksjon i å kontrollere og kvalitetssjekke relevante, rettslige og kontekstuelle momenter.

Så bør vi også se til våre naboland. I motsetning til Norge har regjeringene i både Sverige og Danmark en klart definert plikt til å innhente samtykke fra nasjonalforsamlingene, nettopp for å ivareta hensynet til kritisk åpenhet og legitimitet rundt beslutningen om deltakelse i krig. Disse konstitusjonelle sikkerhetsventilene har stor og tverrpolitisk støtte i våre naboland.

Den danske grunnloven § 19 andre ledd sier at kongen ikke kan anvende militære maktmidler mot fremmede stater uten Folketingets samtykke. Formuleringen i den danske grunnloven er knyttet til angrep mot andre land og ikke til hvorvidt tropper brukes utenlands, som det er formulert i det foreliggende forslaget. Intensjonen er imidlertid svært sammenfallende på den måten at landets parlament skal samtykke i at landets tropper brukes i krig mot andre land, unntatt til landets forsvar.

En liknende mekanisme med samme formål finnes også i Sveriges grunnlov. I kapittel 15 § 1 heter det:

«Kommer riket i krig eller krigsfara ska regeringen eller talmannen kalla riksdagen til sammanträde. Den som utfärdar kallelsen kan besluta at riksdagen ska sammanträda någon annanstans än i Stockholm».

Videre i kapittel 15 § 14 i den svenske grunnloven heter det:

«Förklaring att riket er i krig får, utom vid ett väpnat angrepp mot riket, inte ges av regeringen utan riksdagens medgivande.»

Det er i dag etablert en praksis med å sende norske soldater til utlandet uten stortingsvedtak. Det er problematisk, og det er en omstridt praksis. Det er derfor nødvendig å slå fast at det er Stortinget i åpent plenum, og ikke regjeringen, som skal gjøre vedtak om norsk krigsdeltakelse i utlandet eller ikke. SVs foreslåtte grunnlovsendring vil bidra til en mer åpen, gjennomsiktig og demokratisk debatt i og utenfor parlamentet om svært vanskelige spørsmål. Det vil bidra til å åpne det som i dag er lukket. I dag konfereres kun den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen i lukkete møter, og det vil bidra til at flere får kunnskap om bakgrunnen og begrunnelsen for viktige vedtak som gjøres for Norge, inkludert alle stortingsrepresentanter. Det vil også sikre at kunnskapsgrunnlaget, herunder sentrale risikomoment og innsigelser, i større grad blir en del av debatten i forkant av vedtak om militær maktbruk.

Samtidig bør Grunnloven garantere regjeringens mulighet til å handle raskt, også utenfor landets grenser, om det skulle være nødvendig i den eksplisitte hensikt å sikre forsvaret av Norge, som det bl.a. er ivaretatt i den danske grunnloven.

Det forslaget som SV har fremmet i denne sak, er allerede tatt opp, så det trenger jeg ikke å gjøre, og jeg takker for det.

Grunde Almeland (V) [11:06:38]: Innledningsvis ønsker jeg å takke både forslagsstillerne og saksordføreren for den gode debatten vi har hatt i forbindelse med komitébehandling av disse to ganske forskjellige, men likevel relaterte forslagene til grunnlovsendringer. Det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at også Grunnlovens rolle i å sette rammer for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner diskuteres her. Selv om det er store avstander i en del av disse spørsmålene, er jeg glad for å se at et bredt flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre står sammen om flere viktige momenter i denne saken.

Bakgrunnen for at min tidligere partileder, tidligere stortingsrepresentant Trine Skei Grande, og Venstre har gått inn for å tydeliggjøre Grunnlovens ordlyd rundt norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, er en anbefaling fra Libya-utvalgets rapport. Vi har derimot ikke hatt noe ønske om å gjøre grunnleggende endringer i det beslutningssystemet som ligger til grunn for militære utenlandsoperasjoner. Vårt anliggende har vært å tydeliggjøre gjeldende system, ikke å skape et nytt system.

Det er også utfordringen med Grunnlovsforslag 22 i Dokument 12:22 for 2019–2020, der terskelen for når regjeringen må innhente Stortingets samtykke, vil bli substansielt senket sammenliknet med det som er gjeldende praksis. Den foreslåtte ordlyden vil vesentlig snevre inn den etablerte tolkningen av Kongens kommandomyndighet, som gir regjeringen myndighet til å bruke tropper utenfor rikets grenser uten formelt samtykke fra Stortinget.

I Dokument 12:27 for 2019–2020 ligger det derimot flere gode forslag til presiseringer i Grunnloven som omhandler internasjonale militæroperasjoner. Gjeldende § 25 første ledd i Grunnloven er ikke klar nok i sin nåværende form på å definere regjeringens kompetanse til å bidra med norske styrker under en kommando som ikke er norsk. Dette er en problemstilling som jevnlig dukker opp i forbindelse med norsk deltakelse i internasjonale militæroperasjoner, der styrkene underlegges en felles styrkesjef fra et av de deltakende landene. Derfor vil jeg fra denne talerstolen gi min støtte til alternativ 2 for § 25 første ledd, i tillegg til alternativ 1 for § 25 andre ledd og alternativ 1 B for § 26 nytt andre ledd.

Dessverre ser det ikke ut som om det vil danne seg et grunnlovsmessig flertall for de forslagene som jeg har uttrykt min støtte til i denne saken. Til tross for at det ikke finnes det nødvendige to tredjedels flertall for å endre Grunnloven, mener jeg, i likhet med representantene for flertallet i salen, at dagens ordlyd bør moderniseres og dagens praksis kodifiseres. Det er en tapt mulighet at det ikke skjer i dag, men vi mener det vil være hensiktsmessig at Stortinget nedsetter et utvalg som utreder spørsmålet videre, med utgangspunkt i de forslagene som tas opp i Dokument 12:27 for 2019–2020.

Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Michael Tetzschner (H) [11:10:28]: Jeg synes dette var en interessant debatt, for den er nyansert, og jeg lyttet med stor interesse til representanten Haltbrekkens innlegg. La meg begynne med det. Det står og faller ikke med om det er Stortinget som må samtykke, eller om vi fortsetter den praksis som vi har i dag. Jeg synes for øvrig at representanten Bjørke hadde synspunkter som jeg lett kan slutte meg til.

Disse bemerkninger fra min side til dette: Vi må ikke få den forestilling at alt som vedtas i denne sal, er dypt gjennomarbeidet demokratisk, mens det regjeringen holder på med, nærmest er bak Stortingets rygg. Jeg vil legge vekt på at storting og regjering, når vi respekterer spillereglene, henger sammen på en naturlig måte. Det er også viktig å hegne om prinsippet om at Stortinget skal gjennomføre en kontroll av regjeringen, og den er i sin natur tilbakeskuende.

Særlig hvis man lytter til representanten Haltbrekkens innlegg, får man inntrykk av at Stortinget nærmest skal ha et seminar forut for beslutninger av veldig operativ karakter. Det vil frata regjeringen det ansvaret som bør ligge på regjeringen, også fordi de vil ha tilgang til informasjoner som det ikke er så lett å brette ut i en stor offentlighet. Når man får til dette i andre land, har det også sammenheng med at man der har akseptert at selve beslutningsgrunnlaget er noe begrenset, og at det ikke er plenum som diskuterer alt hele tiden. Hvis man først trekker inn våre nabolands forfatningsordninger, må man ta med seg hele systemet deres, og da vil man se at det også der vil være diskusjoner i de såkalt lukkede rom.

Jeg tror Stortinget og den demokratiske kontrollen som Stortinget på sitt beste kan representere, er best tjent med at vi tar vare på at det er regjeringen som må treffe disse beslutningene under det konstitusjonelle ansvaret regjeringen har. Derfor må jeg også ta noe avstand fra den beskrivelsen som gis av den utvidete utenriks- og forsvarskomité, nærmest som et hemmelig forum hvor det treffes beslutninger. Det treffes ikke beslutninger i DUUFK. Det er en institusjon som har sine røtter tilbake til første verdenskrig, da den daværende Venstre-regjeringen hadde behov for noe tettere kontakt med Stortinget om hva den rådende holdningen var mellom ledende utenrikspolitikere der, men det var ingen tvil om at når regjeringen med den bakgrunnskunnskap gikk tilbake og traff sine beslutninger, var regjeringen ansvarlig.

Det bringer meg over til det siste og kanskje viktigste punkt. Det er at noen i debatten tror at man kan både få maksimal påvirkning på beslutningene og samtidig utøve sin kontrollfunksjon nærmest som en tredjepart i ettertid. Vi må tenke meget vel gjennom om Stortinget da vil utøve den kritikken i ettertid hvis de har vært så dypt involvert i forkant. Da vil jeg foretrekke at vi har det parlamentariske ansvarsprinsipp, hvor man i ettertid, uten risikoen for å komme ut med operative opplysninger som til og med kan skade gjennomføringen av de operasjonene man vedtar, i ettertenksomhetens lys plasserer ansvaret der det hører hjemme, hos regjeringen. Vi får ikke begge deler. Vi får ikke både maksimal innflytelse og samtidig ansvarsfraskrivelse hvor vi i tilbakelent ettertenksomhet kan måle regjeringen mot de ideelle standarder, hvis man selv har vært med på å treffe beslutningen.

Jeg vil avslutte med å si at det er veldig viktig at uansett hvilke løsninger man bestemmer seg for, skal det ikke være slik at det er gruppelederne man ringer til eller sender sms til. I den grad man vil informere Stortinget, uten å øve vold på prinsippet om hvem som tar ansvaret og skal ha ansvaret, skal det skje i former som lar seg etterspore, altså ikke sms-er og annen uformell «noen har snakket sammen»-kommunikasjon. Det undergraver de konstitusjonelle arbeidsformer – enten vi har en svensk løsning, dansk løsning eller fortsetter, som jeg håper, med den norske.

Carl I. Hagen (FrP) [11:16:07]: Dette temaet er av meget stor betydning. For norske myndigheter er det å sende soldater til andre land – noe som kan medføre at de blir drept – selvsagt av meget stor og alvorlig betydning, og det krever en grundig behandling. Men det kan også skje at ting må skje relativt raskt, og at en for komplisert og langvarig beslutningsprosess ikke egentlig er fornuftig å gjennomføre. Det er meget komplisert, og det gjelder også ansvarsforholdet mellom statsmaktene, Stortinget og den utøvende makt, regjeringen.

Når regjeringen beslutter viktige ting, vet den alltid at den vil bli kontrollert av Stortinget i ettertid. Det at man risikerer å bli møtt med sterk kritikk og eventuelt mistillit, vil i seg selv påvirke regjeringens arbeid. Hvis regjeringen veldig raskt kan dele ansvaret med f.eks. Stortinget, vil regjeringens arbeid kanskje bli mindre grundig fordi Stortingets kontrollmulighet vil være begrenset i ettertid hvis Stortinget veldig aktivt er med på beslutningen. Så dette er ikke enkelt.

Jeg vil imidlertid være med på å åpne for å arbeide videre med en eventuell formalisering av regjeringens plikt til å konsultere Stortinget. En slik plikt kan nedfelles både i Grunnloven og i ordinær lov. Det kan være et bidrag til å skape mer forutsigbare og avklarte rammer for beslutningene. Imidlertid vil det kreve et mye grundigere forarbeid enn det som kan oppnås gjennom å ta stilling til de foreliggende grunnlovsforslagene. Selv om hensikten med å vedta de foreliggende forslagene er å grunnlovfeste dagens praksis, mangler det en omforent definisjon av hva som skal anses som saker av vesentlig betydning, og hva rammene for en slik konsultasjon egentlig skal være. Det kan lede til uklarhet om hvordan bestemmelsen skal forstås. Alle uavklarte spørsmål som kan vekke strid, bør så vidt som mulig være entydig avklart gjennom forarbeider dersom en ny grunnlovsbestemmelse skal vedtas.

Jeg vil også påpeke at en formalisert plikt i ytterste konsekvens kan medføre at beslutninger angripes rettslig dersom noen skulle mene at det er usikkert om de er oppfylt. Da vil også domstolene kunne komme inn i bildet på en helt annen måte enn i dag. En mer formalisert plikt krever – slik jeg ser det – at også Stortinget på sin side må avklare alle spørsmål om hvordan konsultasjoner skal foregå, før man kan si at plikten er oppfylt. Eksempelvis må det avklares hvilket organ som skal konsulteres, når et slikt organ kan anses å være lovlig konstituert, osv. I tillegg er det en rekke praktiske spørsmål som må avklares – og som vel er avklart i våre naboland.

Beslutningenes karakter tilsier at konsultasjoner kan måtte foregå når som helst på svært kort varsel, og på en måte som gjør det mulig å gi graderte opplysninger. Det må avklares en håndtering av situasjoner hvor Stortinget er oppløst: sommeren før stortingsvalg, når det er omfattende komitéreiser, og i perioder hvor det ikke er møter i salen, og hvor mange representanter må antas å være bortreist. Jeg kan ikke se at en slik beredskap eksisterer for Stortinget i dag. På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er forsvarlig å grunnlovfeste en konsultasjonsplikt før rammene for den er avklart og Stortinget har etablert en tilstrekkelig beredskap for å kunne tilrettelegge for konsultasjon i tidskritiske situasjoner. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i dag understreker alvoret i denne vurderingen.

Vi vet ikke voteringsresultatet ennå. Hvis intet i dag blir vedtatt med det nødvendige to tredjedels flertall, ville det være fornuftig at et bredt politisk sammensatt utvalg vurderer disse tingene grundig, slik at det eventuelt – etter en utvalgsvurdering – kan fremsettes forslag for behandling i neste stortingsperiode. Man gjør altså et grundig forarbeid hvor man går inn i de forskjellige problemstillingene og greier å gi svar på bl.a. de spørsmålene som jeg har reist her.

Seher Aydar (R) [11:21:59]: Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet og en interessant debatt. Jeg tror slike debatter fører oss videre til å utvikle våre felles demokratiske spilleregler. Så håper jeg at denne debatten ikke avsluttes her i dag, men at vi fortsetter å diskutere disse sakene.

Jeg vil bare kommentere et par ting. Det ene gjelder DUUFK, den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen. Dens hensyn er jo at saker som av hensyn til nasjonens sikkerhet ikke kan konsulteres om for åpne dører, skal konsulteres om der. Det er viktig at en sånn mulighet finnes. Samtidig er det ikke en motsetning til en åpen debatt om Norges deltagelse i utenlandsoperasjoner og kriger i utlandet, for det må være mulig å gjøre begge deler. Det er også sånn at det ikke har vært et problem i f.eks. Sverige og Danmark at det har vært lange, åpne seminarer, og de har faktisk grunnlovsfestet at parlamentet skal behandle slike saker.

Det andre gjelder det representanten Carl Ivar Hagen var inne på, om at det kan ta for lang tid. Jeg vil si at problemet heller har vært at det har vært for mange forhastede og dårlig utredede utenlandsoperasjoner, og at vi trenger å gå i en annen retning, der plikten overfor Stortinget kan bidra til å tydeliggjøre en beskrivelse av f.eks. folkerettslig mandat, eventuell varighet og mer konkrete poenger med eventuelle utenlandskriger.

Så vil jeg understreke at en åpen debatt på Stortinget ikke bare handler om oss stortingsrepresentanter, men også gir befolkningen mulighet til å forholde seg til og ta del i diskusjoner om noe så alvorlig som å delta i utenlandsoperasjoner. Dette tror jeg er et viktig steg i retning av å ha åpenhet i samfunnet vårt. Vi kommer mest sannsynlig ikke til å være enige om alt, men åpenhet gir mer legitimitet og styrker befolkningens deltagelse i beslutninger som tas.

Helt til slutt vil jeg en gang til gi min støtte til et eventuelt utvalg som kan utrede dette ytterligere, men også gjenta at det bør inkludere de to andre forslagene, som handler om åpenhet og Stortingets rolle i det.