Stortinget - Møte mandag den 30. mai 2022

Dato: 30.05.2022
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 304 S (2021–2022), jf. Dokument 8:145 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [12:29:56]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Birgit Oline Kjerstad, Lars Haltbrekken, Alfred Jens Bjørlo, Ola Elvestuen, Sofie Marhaug og Une Bastholm om å stanse gruvedumping i sjø (Innst. 304 S (2021–2022), jf. Dokument 8:145 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Ole André Myhrvold (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet.

Saken er godt kjent og har vært gjenstand for behandling her i Stortinget også tidligere. Når den nå er tatt opp igjen, er det ingen tvil om at det er fordi det er en vanskelig sak, der man må balansere ulike viktige hensyn mot hverandre.

Vårt folkestyre og vårt system er basert på forutsigbarhet. «Forvaltningens stener», om vi kan bruke et slikt bilde, maler sakte, fordi man før hvert vedtak innhenter kunnskap, man gjør grundige undersøkelser, man hører, og man avveier ulike hensyn før avgjørelser fattes. Slik bygges tillit til de avgjørelsene som tas. I denne saken ble tillatelsene gitt så langt tilbake som i 2015 og 2016, og historien strekker seg enda lenger tilbake. Saken har vært påklaget og behandlet, og vedtak opprettholdt. Tillatelsene er gitt basert på grundige faglige vurderinger.

Når det er sagt: Gruvedrift er krevende. Historien viser at det setter spor. Det er vanskelig å drive gruver uten en eller annen form for deponi, og de velkjente slagghaugene på Røros, som er avbildet på en rekke turistmotiver, er historiske eksempler i så måte.

Samtidig har gruvedriften vært avgjørende for den teknologiske utviklingen og framveksten av dagens velferdssamfunn. Kanskje er det enda viktigere i dag enn tidligere, når vi nå skal elektrifisere samfunnet for å redusere menneskeskapte klimaendringer.

Mennesket setter fotavtrykk. Slik har det vært i all tid. Målet må være å gjøre det så skånsomt som mulig. I denne saken er tillatelsene gitt etter nettopp de avveiningene, etter grundige vurderinger. En forutsetning er at virksomhetene alltid skal jobbe for å redusere mengden avfall som deponeres, og undersøke nye muligheter for bruk, slik at avtrykket blir enda mindre enn det det ligger an til i dag. Her skal Norge gå foran.

En annen måte å redusere avtrykket på er å slutte å sløse med ressursene og legge om i en mer holdbar retning, også kalt sirkulærøkonomi. Det vil redusere behovet for framtidig mineralutvinning og igjen redusere mengden av masse som må deponeres.

Det er likevel ikke mulig i dag å se for seg mineralvirksomhet som ikke har behov for deponi, og det er vanskelig å se for seg en verden uten mineralutvinning. Dette tatt i betraktning skal det være en høy terskel for å trekke tilbake tillatelser som er bredt belyst, vurdert og gitt. Det handler om forutsigbarhet og tillit til systemet for næringslivet og samfunnet som helhet.

Linda Monsen Merkesdal (A) []: Det er grundige vurderingar som ligg til grunn for løyvingane som blir gjevne etter forureiningslova. Eit omfattande kunnskapsgrunnlag ligg til grunn for løyvingane i sakene i Førdefjorden og Repparfjorden. Miljøverknadene er grundig utgreidde og vurderte før vedtaket blei fatta, i både konsekvensutgreiingar og tilleggsutgreiingar. Alternative deponiløysingar blei også vurderte før vedtaket blei fatta, og det blir stilt strenge krav til utslepp, miljøovervaking, utsleppskontroll og rapportering.

Det grøne skiftet treng mineral, og Noreg og verda vil trenge mineral ikkje berre for å elektrifisere samfunnet, men òg for å sørgje for at vi lykkast med det grøne skiftet. Det er ikkje utan betyding korleis og kvar mineral blir produserte. Samtidig er det uomtvisteleg at det vil medføre miljøverknader i form av inngrep i naturen gjennom utgraving og deponering av avgangsmassane.

Vi har òg eit solidarisk ansvar overfor verda og Noreg for å ta vår del av ansvaret for mineral som skal brukast til det grøne skiftet. Vi kan ikkje overlate dette til land der vi ikkje har innsikt i arbeidsforholda og klimaavtrykket med å hente ut mineral. Vi har forplikta oss til ein klimarekneskap, og vi har løns- og arbeidsforhold som er utarbeidde saman med fagbevegelsen og arbeidsgjevarane. Dette er også viktige element inn i det grøne skiftet.

Det vil bli avtrykk i naturen når vi hentar ut ressursar, men ressursane er vi avhengige av i den utviklinga vi står overfor. Difor må vi heile tida vere bevisste klimaavtrykket vårt. Gruvedrift og utvinning av mineral skapar også grøne arbeidsplassar inn i det grøne skiftet – ikkje berre lokalt, men også nasjonalt og internasjonalt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Vi vet at overgangen til fornybare energikilder krever en rekke kritiske mineraler de neste årene. Europa utvinner omtrent 3 pst. av verdens mineraler og forbruker 20 pst. Norge har derfor et stort potensial for å redusere Europas sårbarhet i disse verdikjedene og samtidig skape arbeidsplasser og verdier nasjonalt. Norsk mineralnæring har også kommet langt i mer bærekraftig retning, bl.a. gjennom elektrifisering av prosessene. Men at dette er vanskelig, er det ingen tvil om.

Vi vet at all gruvedrift betyr inngrep i naturen, både gjennom utgraving av verdifulle mineraler og ved deponering av avgangsmasser. Det betyr at forurensningsmyndighetene må gjennomføre en veldig krevende vurdering av hva som kan tillates.

Høyre er opptatt av at det stilles strenge miljøkrav i driftskonsesjoner. Målet på sikt må være at tilnærmet all masse fra mineralvirksomhet gjenbrukes, at man reduserer andelen overskuddsmasse basert på den best tilgjengelige teknologien, og ikke minst at selskapene også benytter utslippsfrie og fossilfrie maskiner og kutter utslipp og kjemikaliebruk.

Vi trenger en mer bærekraftig mineralnæring de neste årene, men fram til det er mulig å ha en mineralvirksomhet uten noe behov for deponi, må man velge den deponeringsløsningen som er mest forsvarlig og miljøvennlig i hver enkelt sak. Dette er avhengig av en konkret vurdering av bergart, driftsform, egenskap ved massene, arealbeslag og hvilke avbøtende tiltak som kan gjennomføres. Også deponering på land kan ha utfordringer med f.eks. avrenning av tungmetaller og partikkelspredning til luft. Det må derfor gjøres en grundig og faktabasert vurdering av hvilke konsekvenser virksomheten vil ha for miljøet og næringen.

I sakene om etablering av sjødeponi i Repparfjorden og Førdefjorden er det stilt strenge krav om at bedriftene skal redusere mengden avfall som deponeres, og de skal stadig vurdere og undersøke mulighetene for tilbakefylling og alternativ bruk av massene. Alternativene til sjødeponi i disse sakene har ikke blitt ansett miljømessig bedre. Miljøkravene i driftskonsesjonen til Nordic Rutile ble også nylig skjerpet etter klagebehandlingen i departementet.

Høyre forventer at Miljødirektoratet følger driften nøye, og at man vil justere og eventuelt stramme inn vilkårene i tillatelsene dersom det er grunnlag for det. Samtidig må vi huske at en god og forutsigbar næringspolitikk avhenger av at det er offentlig forvaltning som foretar faglig baserte vurderinger i behandling av konsesjonssaker om drift, og at tillatelse ikke kan trekkes tilbake uten at det er grunnlag for det. Videre skal vi i denne sal og i politikken stadig vurdere hvordan vi kan styrke miljøhensynet og kravene til mineralnæringen i Norge.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Ja, det er problematisk å ta omkampar på sånne saker, men i denne saka om fjorddeponi i Førdefjorden meiner SV at Stortinget bør be regjeringa setje anleggsarbeidet på vent til rettslege avgjersler er tekne og ESA har kome med si avgjerd i saka. Eg presiserer at framlegget vårt ikkje handlar om å stanse gruvedrift eller utvinning av rutil. Nei, det er ei sak mot sjødeponiet, ikkje ei sak mot å utvinne rutil.

Det kom klagevedtak frå Nærings- og fiskeridepartementet 6. mai, etter at vi fremja saka. I tillegg til at det er ei pågåande rettssak mellom Nordic Mining og dotterselskapet Nordic Rutile og Arctic Mineral Resources, har no Natur og Ungdom og Naturvernforbundet varsla rettssak om sjødeponi i Førdefjorden. Dette gjer at vi trekk forslaga nr. 2 og 3, fordi dei har blitt uaktuelle, og i staden fremjar SV eit laust forslag der vi ber staten stanse arbeid ved Engebøfjellet til dei juridiske spørsmåla i ESA er avklarte og den pågåande rettssaka mellom Nordic Rutile og Arctic Mineral Resources er avgjort.

Både Førdefjorden og Repparfjorden er nasjonale laksefjordar. Fjordane er fødebingar og oppvekstområde for ein mengde artar, og her er lokale genetiske fiskestammer som nesten ikkje er kartlagde enno. Å øydeleggje gyteområde og oppvekstområde for marine artar har konsekvensar langt utover det konkrete arealet. Det manglar risikoanalyse for økosystema i fjordane i desse sakene, og det meiner SV er særs uforsvarleg. Det er berre å sjå på bilete av slike fjordar. Over 35 år etter at det vart slutt på dumping i Jøssingfjorden, er livet ikkje på nokon måte kome tilbake. Viss vi ikkje får stansa sjødeponi i Førdefjorden, vil det ifølgje havforskarane gå 33–100 år, kanskje 400 år, før det er danna nytt naturleg sedimentlag på botnen, slik at det er mogleg for liv i fjorden å etablere seg igjen. Men då er det fylt opp 150 meter med masse, så heile økologien vil truleg bli varig endra, for ikkje å seie øydelagd, m.a. gyteområde for kysttorsk og blålange, begge artar som er hardt pressa av miljøendringar.

Det er med andre ord snakk om at det stadig vekk kjem ny kunnskap på dette området. Det er eit alternativ til å utvinne rutil utan sjødeponi i denne saka, og derfor meiner vi at regjeringa bør stanse anleggsarbeidet til rettssaka er over. Dermed fremjar eg mindretalsforslaga våre og gjer merksam på at i det lause forslaget skal Nordic Mining erstattast med Nordic Rutile AS, som er det korrekte namnet på det selskapet som no er i sak med Arctic Mineral Resources.

Presidenten: Representanten Birgit Oline Kjerstad har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Terje Halleland (FrP) []: Av og til møter man seg selv i døren, og jeg tror at for dem som slåss for en miljøvennlig hverdag og et redusert klimaavtrykk, er det vanskelig å klare å kombinere det å være for miljøet samtidig som man er imot en mineralnæring. I de fleste industriproduksjoner er man helt avhengig av tilgang til mineraler, og den etterspørselen etter mineraler kommer bare til å stige.

Egentlig er det positivt, for avhengigheten av mineralene kom av at vi ønsker å produsere produkter som skal tas inn i en verden med et redusert klimaavtrykk. Både Norge og Europa har i dag et høyt forbruk, og derfor har vi også gjerne et større ansvar for å realisere dette forbruket. Europa utvinner 3 pst. av verdens mineraler, mens vi forbruker 20 pst. av dem. Det gjelder nok like mye i mineralnæringen som i andre næringer i Norge, at flytter vi produksjonen ut av landet, øker vi klimabelastningen – og det kan jo ikke være noen løsning.

Denne saken handler om sjødeponi – et ønske om å inndra gitte konsesjoner. Useriøsiteten i et sånt forslag er helt innlysende. Vi har enormt omfattende prosesser før slike konsesjoner gis. Vi har strenge krav til utslipp, miljøovervåkning, utslippskontroll og rapportering. Det er krav til å jobbe for å redusere mengden som deponeres, og det er krav til å se på muligheten for tilbakefylling og alternativ bruk av massen. Men denne næringen har også et behov for forutsigbarhet i tillatelsene som blir gitt.

Dette er prosesser som tar mange år. Så er det igjen anledning til å klage på vedtaket, som igjen tar mange år, og så skal altså aktørene oppleve at saken deres blir løftet opp til Stortinget for en ekstra runde og en ekstra omkamp her. Det er ikke noe annet enn useriøst. Tillatelse til å forurense skal sitte veldig langt inne, og det gjør det. Jeg er veldig glad for at det er et stort flertall i dag for å avvise forslaget, men det bekymrer meg at vi har et så stort mindretall i en slik sak.

Sofie Marhaug (R) []: Norge er blant verdens miljøverstinger når det gjelder dumping av miljøfiendtlig avfall i sjø og fjorder. Det finnes knapt noen stat i verden som tillater det. Jeg har problemer med å omtale det som noe annet enn miljøkriminalitet. Likevel har dessverre også denne regjeringen – sist under behandlingen av klagesaken – gitt Nordic Rutile tillatelse til å dumpe gruveslam i Førdefjorden.

Lokalbefolkningen i Vevring er imot. Havforskerne fraråder det, sjømatnæringen fortviler, og i den norske befolkningen er det et stort flertall mot bruk av sjødeponi for gruveavfall. Ifølge en undersøkelse som Norstat utførte i desember 2021, sier 80 pst. nei til at gruveselskaper skal få lov til å deponere avfallsstoffer i sjø, slik det er planlagt i Førdefjorden og Repparfjord.

Og det mindretallet som representanten Halleland synes var så skremmende, er i ferd med å vokse. Også Vestland Arbeiderparti er kritisk til å dumpe gruveavfall i Førdefjorden. Både fisken, naturen og demokratiet er tapere i disse sakene, og da er det ikke rart, men tvert imot forståelig, at ungdommer lenker seg fast for å forsvare alle de verdiene som storsamfunnet vil kaste over bord, eller rettere sagt dumpe i fjorden.

Nødvendigheten av gruvedrift på akkurat denne helt spesielle og miljøfiendtlige måten er også sterkt overdrevet. I Førdefjorden har f.eks. et annet selskap, Arctic Mineral Resources, vist hvordan det er mulig å utvinne uten å dumpe i fjorden, og da i større grad utvinne granitt og i mindre grad rutil. Den konflikten pågår i rettssystemet mellom de to selskapene fortsatt.

For hva er det egentlig som skal utvinnes? Når jeg hører på innleggene fra Arbeiderpartiet og Høyre i denne sal, høres det ut som at vi skal redde verden med å dumpe i norske fjorder. Det stemmer jo ikke. Dette dreier seg ikke om et grønt skifte. Hvis vi tar Førdefjorden som eksempel, er ikke rutil livsviktig. Rutil er et fargemiddel som brukes for å gjøre tannkrem og fiskekaker hvitere. Dette er ikke et grønt skifte. Dette er et hvitt skifte, og det hvite skiftet er ikke jeg interessert i å være med på. For dette hvite skiftet skal vi ofre et helt økosystem, med risiko for å ødelegge en av våre fungerende lakseelver og i konflikt med lokalbefolkningen i Vevring. Og det er som aksjonistene sier: Gruveslam er jordens skam, eller rettere sagt den norske statens skam.

Rødt er medforslagsstiller på de to første forslagene som representanten fra SV har redegjort for, og vil støtte det løse forslaget fra SV.

Ola Elvestuen (V) []: Først vil jeg si at dette forslaget handler ikke om det er behov for norske mineralressurser for det grønne skiftet i verden. Det er det. Det dette forslaget handler om, er om vi skal tillate dumping av avgangsmasser i Førdefjorden og i Repparfjorden. Det er de to sakene, og det er av rene miljøhensyn at vi bør si nei til det, både fordi det er nasjonale laksefjorder, og det er andre – også viktige – arter der. I Førdefjorden er det kysttorsk, ål, blålange og pigghå.

I Repparfjorden er det snakk om dumping av avgangsmasse på 70 meters dyp. Nå er det heldigvis foreløpig stoppet av statsforvalteren etter at det er gitt tillatelse om oppstart fra Hammerfest. Så får vi se hvordan det går.

I Førdefjorden trenger vi også å stoppe disse tillatelsene. Og det er, som det er sagt tidligere, ikke snakk om å stoppe gruvedriften. Det det er snakk om, er å få i gang en moderne gruvedrift der vi tar i bruk så stor del av avgangsmassene som mulig, og der vi etterfyller i etterkant, slik at et deponi – et sjødeponi – ikke lenger er nødvendig. Og som det er påpekt: Arctic Mineral Resources har vist hvordan dette kan gjøres.

Vi er nesten det eneste landet i verden som tillater sjødeponi av gruveavfall. Det er vel Papua Ny-Guinea – og Tyrkia, om de fortsatt er inne – som er de eneste som fortsatt gjør dette. Nå er det også på tide at vi slutter med det.

Det er også viktig at vi sørger for og er trygge på at de tillatelsene som er gitt, ligger innenfor de rammeverkene vi er knyttet opp til og forpliktet til i samarbeidet med EU innenfor EØSavtalen. Det gjelder bl.a. vanndirektivet, som jo sier at det er ulovlig med sjødeponi når det er alternativer. Det gjelder også EUs mineralavfallsdirektiv. ESA sier 8. oktober 2021 at Norges regelverk ikke er i tråd med EUs mineralavfallsdirektiv, og det gjelder også å sørge for at det er i tråd med EUs vannrammedeponi.

Alt dette kan det reises tvil om (presidenten klubber), og da vil det være helt feil å gå videre med disse prosjektene (presidenten klubber igjen) nå i stedet for å bruke de reglene for å stoppe det.

Presidenten: Tida er ute.

Une Bastholm (MDG) []: Norge er en havnasjon, og vi er nå inne i FNs tiår for havforskning for bærekraftig utvikling. Det er viktig, for vi vet altfor lite om det blå på den blå planeten vår. Men mye vet vi, og beskjedene fra vitenskapelige tungvektere som FNs klimapanel og FNs naturpanel er krystallklar. Vi er i ferd med å fordrive, forbruke og forurense i hjel livet på planeten vår. Det utrydder arter, og det truer framtiden og helsen til ungene våre, fordi mennesket er sårbart, avhengig av naturen rundt oss, og naturen er også viktig for å stagge klimaendringene.

Her hjemme i havlandet konkluderer vitenskapelige tungvektere som Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet med at prosjektene i Førdefjorden og Repparfjorden har negative konsekvenser for livet i fjorden og for fiskebestandene. Det er mangelfulle utredninger, og det er i konflikt med reindrift og samiske interesser. Likevel er Norge ett av tre land i verden som fortsetter å dumpe gruveavfall i sjøen, til og med i våre nasjonale laksefjorder.

Å ikke lytte til faglige råd på miljøfeltet er noe Norge har gjort til sedvane. Det er gammeldags, og det er næringslivsfiendtlig, fordi å dumpe gruveslam i et sårbart fjordsystem er en utdatert sovepute for et enkeltselskap som gjør det mindre lønnsomt å resirkulere verdifulle metaller og mineraler. Også næringslivet i Norge ville ha vunnet på en sirkulær strategi for vår mineralnæring, krav om at massene ikke skal deponeres, og offentlige innkjøp, som gjør at restmassene fra gruvedriften kommer til nytte når de først er hentet ut, som i betong. I stedet er vi blant få land i verden nå som fortsatt tillater dumping av gruvemasser i sjø, i en tid hvor flere selskaper i verden ikke lenger vil kjøpe mineraler fra gruver med sjødeponi.

Norge kan bedre. Vi bør bli verdens første land til å drive en sirkulær gruveindustri hvor alle ressurser og avfallsstrømmer skal tas hånd om. Vi bør satse langt mer på urban gruvedrift, på gjenbruk av metaller og på forskning for å utvikle nye prosesser, teknologi og kunnskap som er avgjørende for å lykkes. Dette er ikke et spørsmål om for eller mot gruvedrift eller metaller til det grønne skiftet. Dette er et spørsmål om å ta vare på livet i havet og hjelpe fram bærekraftige næringer selv om det krever at vi oppdaterer gamle politiske vaner og setter nye krav.

Utrolig mange mennesker, både i lokalsamfunn og miljøbevegelsen, har kjempet for Førdefjorden og Repparfjorden i veldig mange år. Mitt håp er at det siste vedtaket om Førdefjorden er siste gang i historien regjeringen så grassat tramper på miljøfaglige råd og går baklengs inn i framtiden.

Statsråd Espen Barth Eide []: Dette er en viktig debatt og en debatt vi kommer til å ha flere av, for nettopp når vi skal gjennom en omstilling og et grønt skifte, vil vi måtte finne ut hva vi gjør i praksis når vi vil avveie inngrep i naturen mot bidrag til å løse klimakrisen. Det blir flere slike spørsmål. Dette er på ingen måte det siste, og da tror jeg det er viktig å bli enige om noen grunnleggende prinsipper.

Det jeg opplever at egentlig alle deltakere i debatten har understreket, er at vi må få en mest mulig sirkulær økonomi, altså at vi må bruke de ressursene vi henter ut av naturen, smartere, bedre, mer effektivt og om igjen. Det er en helt sentral del av utviklingen av en ombruksøkonomi. I en periode hvor vi trenger en rekke mineraler mye mer enn før, fordi veldig mye som var fossilt, skal gå gjennom andre systemer, kommer vi til å trenge gruvedrift, men vi bør også være mest mulig sirkulære. Så må man også være mest mulig bærekraftig, både i gruvedriften og med tanke på hva man gjør med overskuddsmasser fra gruvevirksomhet. Det er vi også enige om.

Så merker jeg meg to, litt ulike, syn hos dem som står sammen om forslagene. Sofie Marhaug var helt ærlig på at vi ikke trenger rutil. Det er ikke så farlig med denne hvitfargen eller titanoksyd. Det er et stoff som helt riktig brukes til det og også til en del sveisesammenhenger. Men mange andre mener at det er nyttig, og så vidt jeg kunne forstå, mente både Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre at det ikke var ja eller nei til gruvedrift. Da er det sånn at beklageligvis er det veldig få teknologier som gjør at man klarer seg helt uten deponi. Så lenge det er sant, vil det være sånn at man må finne et sted å deponere. Det beste stedet er inne i gruven man hentet ut fra, men det vil ofte være noe igjen.

Problemet i denne saken er at det krystallklare rådet som forrige regjering fikk fra Miljødirektoratet, som vurderte alle hensyn ved dette, og som Miljødirektoratet opprettholder, er at i valget mellom landdeponi og sjødeponi er det i disse tilfellene bedre med sjødeponi. Det er mindre inngripende. Jeg vil minne om at et landdeponi betyr at man må demme opp et ganske stort område. Disse materialene må ligge i vann. Det må ha et stort areal, og det må ha en dam. Man må stole på at den dammen tåler noen tusen år, og det vil være et betydelig naturinngrep, som Miljødirektoratet mener er et betydelig større naturinngrep enn sjødeponi. Da er jo utfordringen tilbake: Er det da slik at man skal si nei til gruvedeponi også når den faglige innstillingen fra våre fremste fagmyndigheter er at det er bedre enn alternativet? Da mener jeg at man egentlig går bort fra et grunnprinsipp i miljøpolitikken om at fakta skal ha makta.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Vi er nok einige her i salen om at det å ta best mogleg vare på miljøet er viktig i desse sakene, og at det også vil vere behov for mineral. Men meiner statsråden at den driftsforma som eit anna selskap har gjort greie for, ikkje er aktuell i denne saka?

Statsråd Espen Barth Eide []: Slik jeg har forstått denne saken, er det et krav også til Nordic Rutile om hele tiden å anvende «best available practice», og at man skal redusere deponimengden så mye som mulig. Det skal også komme en avfallshåndteringsplan som skal godkjennes, men i dette tilfellet er det umulig ikke å deponere noe masse, det er ikke praktisk forenlig med driftsmodellen. Det er det klare budskapet vi har fått fra dem som jobber med dette. Derfor har det vært vurdert slik at i denne konkrete saken er det bedre å deponere til sjø. Det vil være et mindre naturinngrep enn et landdeponi, som beskrevet i stad, som sannsynligvis er en større miljøbelastning over lengre tid enn sjødeponi i den helt spesielle topografien som disse norske fjordene har, som egentlig ikke ligner på noe annet sted på kloden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Likevel seier eit anna selskap at dei kan deponere inn att i fjellet og ikkje treng sjødeponiet, og det er opna ei rettssak. Er ikkje då statsråden einig med meg i at det kan vere klokt av regjeringa rett og slett å setje anleggsarbeid på vent til den rettssaka er oppe, sånn at ein får belyst saka? For det er openbert at det har kome litt sprikande råd, både med omsyn til fjordmiljøet og dette med landdeponi eller ikkje.

Statsråd Espen Barth Eide []: Nå skal for det første klagebehandlingen gå sin gang, og det er uryddig av meg om jeg skulle forskuttere utfallet av den klagebehandlingen. Den skal selvfølgelig gjennomføres på en god og profesjonell måte. Så er jeg også kjent med at det er en rettstvist mellom de to nevnte selskapene. De har en privatrettslig uenighet som også går sin gang der, slik det hører hjemme. Men det å innføre et prinsipp om at hver gang det er spørsmål om noe i en klagebehandling eller en rettssak, skal all aktivitet stilles på vent, tror jeg nesten ikke representanten Kjerstad selv mener at man skal gjøre som generelt prinsipp i Norge, for da vil det være veldig lett å stoppe omtrent enhver aktivitet. Jeg tror at for å ha forutsigbarhet for næringer er det viktig at en tillatelse er gitt, og hvis man mener at den må trekkes tilbake eller overprøves, må det gjøres på en ordentlig måte, i tråd med et allment prinsipp om hvordan rettsstaten fungerer.

Sofie Marhaug (R) []: Rødt har ikke sagt at vi er imot gruvedrift, men denne konflikten mellom de to selskapene dreier seg jo om hvorvidt det skal være gruvedrift med rutil eller granitt, altså ulik innretning, der det ene er i sjø og det andre er på land. Men spørsmålet mitt dreier seg om avgjørelsen av klagesaken på Nordic Rutiles driftstillatelse, for der stiller Regjeringen en del nye vilkår. Direktoratet for mineralforvaltning må godkjenne at disse vilkårene er oppfylt før driftsplanen og selve gruveprosjektet kan settes i gang. Blant vilkårene er størst mulig ressursutnyttelse av forekomsten og at behovet for deponering blir minst mulig, og at alle deler av virksomheten drives i henhold til best tilgjengelig teknologi. Kan statsråden forklare hva dette betyr, og hvorvidt dette vil innebære en ny helhetlig vurdering av behovet for sjødeponi, eller om akkurat sjødeponi kan unngås ved bedre ressursutnyttelse og best tilgjengelig teknologi?

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Espen Barth Eide []: Det gjør jeg gjerne, og det gjorde jeg vel i og for seg også i forrige svar. Det er altså slik at det er et permanent krav om å bruke best tilgjengelig teknologi, altså dette BAT-prinsippet, og at man hele veien skal jobbe for å redusere deponimengden maksimalt. Altså: Hver gang det kommer nye teknologiske løsninger, skal man vurdere: Har selskapet et selvstendig ansvar for å vurdere om den nye teknologien kan redusere deponimengden? Det vil naturligvis miljømyndighetene følge med på. Det er noe annet enn å trekke tilbake tillatelsen, for dette ligger innbakt i tillatelsen. Disse prinsippene ligger der allerede i bunnen – at det er en forpliktelse selskapet har. Så det mener jeg er både viktig og ivaretatt i de beslutningene som er tatt.

Men hvis spørsmålet er om staten da skal trekke tilbake tillatelsen og gi en annen, er svaret: Som sagt er det en klagebehandling på dette, men jeg vil fraråde at Stortinget vedtar det, uavhengig av den klagebehandlingen som nå pågår, for etter å ha gått ganske grundig inn i denne saken opplever jeg det slik at landdeponi er en dårligere løsning for miljøets del.

Sofie Marhaug (R) []: Er landdeponi en dårligere løsning, dersom man i større grad utvinner granitt og ikke rutil, altså det andre selskapets gruvedrift? Vil det være mer tilrådelig med landdeponi da? Har statsråden noen formening om det?

Statsråd Espen Barth Eide []: Problemet er at her sammenlikner man to forskjellige produkter. Det er klart at tillatelsen gis jo knyttet til det produktet som skal utvinnes. Både granitt, altså stein, og mineralet rutil mener de fleste av oss at man kommer til å trenge i en rekke ulike industriprosesser, også i framtiden, ikke minst i industri som også er i Norge, og som er viktig i Norge – altså en rekke ulike produkter. De må da vurderes hver for seg med tanke på hva man utvinner og effektene av deponi. Det er på ingen måte slik at landdeponi alltid er verre. I noen sammenhenger velger man jo landdeponi, men det gjøres en vurdering av tilstanden til det som skal deponeres. Nå er det stortingsrepresentantene som spør og vi, regjeringsmedlemmene, som svarer – men det hadde vært interessant å vite: Mener man at selv om miljøfaglige råd sier at havdeponi er best, skal man likevel fatte et prinsippvedtak om at Stortinget mener at det er faglig feil?

Ola Elvestuen (V) []: Statsråden peker flere ganger på at vi må ha best tilgjengelig teknologi. Samtidig framstiller han dette som om det bare er et valg mellom landdeponi og sjødeponi. Men teknologien går framover for å unngå å deponere så mye masser som man gjør i dag, og som det er planlagt for særlig i Førdefjorden.

Da blir spørsmålet: Med de naturverdiene som man har i Førdefjorden, som er helt ubestridelige, ville det ikke da være riktig å avvente en teknologiutvikling som gjør at vi kan unngå å ha sjødeponi eller landdeponi i framtiden? Hvorfor vil ikke regjeringen det?

Statsråd Espen Barth Eide []: Hvis vi i alminnelighet skulle avvente teknologiutviklingen i samfunnet, tror jeg vi skulle kunne vente både lenge og kort, litt avhengig av hvilken utvikling man skal vente på. Disse beslutningene tas jo når de tas, med den best tilgjengelige kunnskapen nå. Representanten Elvestuen satt jo selv i en regjering som mente at dette var det riktige valget den gang da, nemlig at man hørte på Miljødirektoratets syn om at i den grad det skal deponeres, vil det i denne konkrete saken være mindre inngripende med hensyn til naturen enn effekten av landdeponi.

Det vi er helt enige om, og som jeg også var tydelig på i mitt innlegg, og som jeg ser er tydelig fra flertallsinnstillingen, er at man skal deponere minst mulig, bruke mest mulig om igjen, og være mest mulig bærekraftig. Det ligger i best tilgjengelig teknologi-kravet, som allerede ligger inne i den gitte tillatelsen. Men sannsynligheten for at vi kan drive gruvedrift i Norge helt uten noe deponi, tror jeg rett og slett vi bare skal slå fast er veldig liten. Da tror jeg vi egentlig overlater til land med svakere styresett enn oss å sørge for mineralutvinningen vi trenger i det grønne skiftet.

Ola Elvestuen (V) []: Vi er vel bare tre land som driver med sjødeponering, sånn som det er per i dag. Så det er mange som har klart dette – og vil kunne klare det – på andre måter.

Venstre gikk inn i en regjeringsforhandling der vi ikke fikk gjennomslag for å stoppe disse prosjektene, men hvor vi sa nei til framtidige sjødeponier, som den nye regjeringen nå har gått bort fra igjen og med det ikke har den avslutningen vi hadde.

Spørsmålet er: Hvis EU finner at sjødeponiene er i strid med vanndirektivet, om det er i strid med mineralavfallsdirektivet eller den gjennomgangen de nå har av vannrammedirektivet – om de signalene kommer tydelig fra EU – vil statsråden da være helt klar på at vi må stoppe disse prosjektene, og at det ikke kan være tvil om at vi må følge den enigheten og de forpliktelsene vi har via EU?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er ingen tvil om at dette er direktiver som vi både vil bli bundet av, som vi mener er kloke og fornuftige, og som vi selvfølgelig skal sørge for blir godt implementert i norsk rett.

Så er det slik at når norsk rett endrer seg, f.eks. fordi det implementeres et direktiv, gir ikke det automatisk tilbakevirkende kraft for enhver beslutning som er gitt tidligere. Det er beslutninger fra og med det tidspunktet direktivet ble implementert, eller skulle vært implementert, som vil gjelde. Så hva som skjer her, vil være en viktig juridisk avklaring.

Jeg kjenner også prosessene i EU såpass godt – og det gjør også tidligere statsråd Elvestuen – at jeg vet at man også i de vurderingene skal se om det finnes bedre alternativer. Og finnes det bedre alternativer, tror jeg hele salen er enige om at da velger man et bedre alternativ. Men hvis det er slik at det ikke finnes bedre alternativer og dette er det beste alternativet for naturen, vil det igjen være interessant å få vite om Elvestuen og Venstre mener at man likevel ikke skal gjøre det, fordi man på egen hånd har bestemt seg for at det er bedre å velge det minst miljøskadelige prosjektet foran et annet, av symbolske årsaker.

Presidenten: Det får dessverre ikkje representanten Elvestuen svart på, det er statsråden som skal svare på spørsmål.

Statsråd Espen Barth Eide []: Det påpekte jeg også.

Presidenten: Neste replikant er representanten Une Bastholm, frå Miljøpartiet Dei Grøne.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg hører en statsråd som prøver å få det til å høres ut som om vi bare har to alternativer, og ønsker å fokusere veldig mye på at vi har et enda mer negativt alternativ, som er landdeponi. Jeg vil bare minne om at statsrådens ansvar er å sørge for at vi har en næringsutvikling i landet som faktisk tar vare på naturen, ikke forsterker en naturkrise, som igjen er med på å forsterke en klimakrise, og at han begynner å stille krav til enhver næringsutvikling, ethvert selskap, om å gjøre det i tråd med naturverdier.

Det å godkjenne sjødeponi i Førdefjorden er et veldig tydelig signal om at man vektlegger kortsiktige næringsinteresser foran hensynet til kystnaturen, og det er ikke en enkelthendelse, det er dessverre et mønster. Vi vet også at særlig villaksbestanden presses fra flere kanter fordi akkurat de samme vurderingene gjøres i forbindelse med oppdrettskonsesjoner. Så hvordan skal vi snu den utrolig uheldige utviklingen nå, med villaksbestandene våre, dersom dette er regjeringens praksis?

Statsråd Espen Barth Eide []: Problematikken rundt villaks er svært alvorlig. Den er rødlistet, og vi har satt i gang en rekke tiltak for å begrense den negative effekten på villaks. Vi kan ha en rekke diskusjoner om det i Stortinget, som er litt utenfor dette spørsmålet, men alt er selvfølgelig relevant.

Jeg er helt enig i beskrivelsen av hva vi skal gjøre her. Vi skal altså ha næringsutvikling i Norge, også relevant for det vi skal inn i nå, men den må gjøres mest mulig bærekraftig, mest mulig sirkulær, og naturligvis med minst mulig deponering av masse. Ingen her er i tvil om at deponering av masse i fjord er verre for fjorden enn ikke å deponere masse i fjord. Problemet er at det er enda verre om man deponerer på land.

Så har jeg allerede sagt at vi skal deponere så lite vi kan – det ligger i prinsippet om mest mulig sirkularitet og best mulig tilgjengelig teknologi – men jeg tror ikke vi kommer til å kunne si at gruvedrift ikke vil kreve deponi. Og hvis den minst inngripende deponitypen da er i sjø, mener jeg at man bør velge det framfor en verre løsning, som et landdeponi er.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Irene Ojala (PF) []: Fredag 6. mai 2022 markerte Klima- og miljødepartementet 50 år med norsk klima- og miljøhistorie. Gratulerer med jubileet! Mange av Pasientfokus’ velgere har tatt kontakt med meg og er ikke fornøyde hvis jeg i dag stemmer for giftutslipp i Repparfjorden. Andre mener at arbeidsplasser teller mer, og at jeg må stemme for utslipp. For min egen del er kunnskap selve tråden i måten jeg jobber på. Det vil jeg fortsette med, og jeg kommer nå med en del betraktninger.

Menneskeskapt klimakrise var en del av valgkampen for flere partier i 2021. I tillegg har Norge forpliktet seg internasjonalt til å nå ulike klimamål, med tidsfrist åtte år fra nå. Norge er rikt på mineraler, og innstillingen viser til hvordan forskere får i oppgave å beregne og kalkulere seg fram til en strek som indikerer tillatt grense for giftutslipp, også i våre fjorder. Spørsmålet er: Hva vil skje med Repparfjorden og Førdefjorden hvis vi aksepterer forurensing basert på en grenseverdi satt av forskere? Det finnes det ikke noe entydig svar på. Det vi vet, er at forurensningen og klimakrisen i det minste er demokratisk. Det vil ramme oss alle.

En som var opptatt av risiko i det moderne samfunnet, var den tyske sosiologen Ulrich Beck. Han viste til hvordan forskere fastsatte en grenseverdi for forurensning og legitimerte den. Og når lite grann forurensning gis legitimitet, endres våre holdninger til forurensning. Den blir plutselig ufarlig, så lenge den ikke overstiger grenseverdien forskerne har satt. Det er altså en permanent, kollektiv normalforgiftning, med godkjentstempel fra staten.

Erfaringene fra tidligere giftutslipp i Repparfjorden, Bøkfjorden og Sulisvassdraget viser at giften påvirker fjorden negativt, og at fisk og liv i fjorden dør. Det som er i fokus fra industri, forurensere, politikere og andre, er fordelene giftutslippet gir for økonomisk vekst, som nå er døpt om til det grønne skiftet. Hvis klimakrisen er så kritisk, er det da lurt å gå omveien til klimamålene ved å tilføre mer gift i våre fjorder? Og med respekt å melde: Hvem ønsker Norge å leke med? Papua Ny-Guinea og Tyrkia? Eller skal vi følge Chile, som innførte forbud mot sjødeponi i 2021, for ikke å snakke om FNs klimapanels anbefalinger? Vi må altså finne en annen måte å kvitte oss med giften på.

Fra ungdommen har jeg fått spørsmål om hvilket ansvar Pasientfokus tar hvis jeg stemmer ja til giftutslipp i fjordene våre. Det er et spørsmål mange av oss må tenke grundig over. Klima- og miljødepartementet er altså 50 år i år. Hva er årsaken til at Norge er så på etterskudd for å nå klimamålene? Det må vi også tenke på.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Det blir stadig vekk gjenteke at vi har så grundige og gode prosessar i Noreg. Eg har fått fortalt at i desse sakene om gruvedumping er det KU-manualen til vegvesenet som er brukt, og at han har ein metodikk som gjer at miljøverdiane kjem dårleg ut i sluttkonklusjonane.

Det blir også sagt at vi veit så mykje om fjordane våre. Sannheita er også at vi veit mykje om dei fiskeartane vi tradisjonelt har hausta, og størrelsen på dei, men vi veit lite om kva som er på botnen inni fjordane, og korleis dette økosystemet fungerer saman med storhavet.

Mareano-prosjektet og arbeidet med marine grunnkart er svært viktig for å forstå meir om livet i havet. Her vil eg påstå at det er kunnskapshòl, også i denne saka, særleg om Førdefjorden. Det er noko som er spesielt med Førdefjorden. Viss ein tek kartet over Noreg og ser på fjordane våre, er veldig mange av dei sterkt påverka av gamal industri, men Førdefjorden er ein av dei verkeleg reine og urørte fjordane. Viss ein tenkjer litt framover til Kunming og det med meir prosentvis vern, er det ikkje tvil om at dei ressursane og dei biologiske verdiane vi har i Noreg, i fjordane og langs kysten, burde vere mykje betre verna enn dei er i dag. Viss ein ser på verdien av dette: 1–2 pst. av all villfisk er fødd og oppvaksen i desse områda, med djupvatnskorallrev og med heilt unike biologiske verdiar.

Havpanelet slo i 2020 fast at det står dårlegare til med havet enn vi trudde, og dei slo også fast at dette er viktigare for miljøet enn vi trudde. Så viss ein skal snakke om klima, må noko av det første vi set på agendaen, vere å sørgje for at ikkje økosystemet i havet og i fjordane våre blir øydelagt. Det er to sider av same sak.

Det som er veldig interessant, er at i dette Oslofjordprosjektet som går sin gang, der ein skal prøve å berge Oslofjorden, har forskarane begynt å forske på om det kan vere vitaminmangel som gjer at fisken døyr, fordi overflata til sedimenta på botnen blir øydelagd av belegg og groe. Dette er for dårleg opplyst i desse sakene.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: I Venstre har vi hatt eit slagord om å vere på lag med framtida. Det er nettopp det denne saka handlar om. Det å dumpe gruveavfall i sjø er ein teknikk, ein metode, som enkelt og greitt ikkje høyrer framtida til. Skal vi vere ansvarlege politikarar med eit ansvar for framtida, høyrer han heller ikkje notida til. Derfor er det rett, etter Venstre sitt syn, å seie at no er nok nok. Vi kan ikkje lenger forsvare å drive mineralverksemd på ein måte som gjer at vi får store mengder deponimateriale som vi dumpar som avfall i sjøen. Det er ikkje eingong kva som helst slags sjø: I den eine av dei to sakene vi diskuterer i dag, dreier det seg om Førdefjorden i Sogn og Fjordane, ein fjord med heilt unike og spesielle miljøkvalitetar.

Det er rett, som fleire talarar har sagt her i dag, at vi kjem til å trenge mykje aktivitet innanfor gruvedrift og mineralverksemd i framtida. Det er heilt rett. Og det kjem aldri til å bli konfliktfritt, det er også rett, men nettopp derfor er det ekstremt viktig at vi no set så strenge krav som mogleg for den mineralverksemda som skjer, og at vi ikkje no blir blant dei tre siste landa i verda som brukar sjøen som avfallsplass for gruveavfall. Dette er ikkje å vere imot mineralnæringa, det er tvert imot å setje rammer for mineralnæringa som vil gjere det lettare å få til gode mineralprosjekt for framtida.

Så er det også slik at dette ikkje er ei sak som handlar berre om næring mot miljø, det handlar også om ulike interesser i ulike næringar. Ei samla fiskeri- og havbruksnæring åtvarar sterkt mot det vi her gjer. I Førdefjorden er det fiskeriinteresser, og det er havbruksinteresser. Også på nasjonalt nivå står fiskeri- og havbruksnæringa samla om at det å dumpe avfall i sjø ikkje må skje.

Eg er glad for at Venstre har vore ein pådrivar for at vi skal samarbeide internasjonalt. Vi skal få på plass eit sterkt internasjonalt regelverk som av og til vil hjelpe oss på rett veg i Noreg der vi sjølve ikkje har hatt god nok praksis. Det er også tilfellet i denne saka ved at vi som EØS-medlem er bunden av EUs vassdirektiv, som rett og slett seier at det er ulovleg med sjødeponi for gruveavfall der det finst alternativ. Her finst det alternativ.

Eg håpar inderleg denne saka finn si løysing. Gruveavfall i norske fjordar høyrer fortida til. Klarar ikkje vi å stoppe desse prosjekta, må det i alle fall bli dei siste nokosinne. Eg håpar også endå at vi skal unngå at dette skjer.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg skal først si at Venstre også støtter og vil stemme for tilleggsforslaget, forslag nr. 5, fra SV. Da er det vel forslag nr. 1 og 4 som ligger i saken, og så er det dette tilleggsforslaget.

Det er spørsmål fra statsråden hva Venstre vil gjøre hvis alternativet bare er land- eller sjødeponi. Dette er som alle andre store prosjekter der man må avveie de negative konsekvensene for naturen opp mot prosjektets betydning. Og med de enorme massene som her skal deponeres i sjø – 300–500 millioner tonn er det vel som er planlagt; det er å ta et fjell og hive det i sjøen – er det klart at med de negative konsekvensene, veid opp mot behovet for rutil, er det ingen tvil om at dette bør vi si nei til. Det skulle aldri vært gitt tillatelse. Det er ikke noe problem for ressursen, den blir bare liggende i fjellet. Hvis teknologien ikke er klar, vil ressursen forbli der, og man kan hente den senere når teknologien er klar. Det er akkurat som med alle andre mineralforekomster: Ressursen er der, og så må vi sørge for at vi har god nok både lovgivning og regelverk når vi skal hente den ut. Det er slett ikke avgjørende at dette gjøres nå.

Jeg mener også at de negative konsekvensene i Repparfjorden er for store til at det kan oppveies av den ressursen som hentes ut. Vi må ikke lage det sånn at det er disse to prosjektene og sjødeponiet som er avgjørende for klimatiltakene og det grønne skiftet. Det er to enkeltsaker, og de må vurderes hver for seg nettopp som det.

Jeg synes man tar for lett på de EU-direktivene vi har knyttet oss til. Nå har jeg ikke disse tallene, men noen av dem er fra 2012, så det er fra før tillatelsene ble gitt. Og det er som med alt annet miljøregelverk – det er en dynamisk utvikling hvor det hele tiden kommer strammere regler fordi man hele tiden skal ligge på best tilgjengelige teknologi.

Akkurat når det gjelder dette, er vi forbi diskusjonen om hvorvidt dette handler om landdeponi eller sjødeponi. Dette må nå handle om hvordan vi klarer å lage en moderne mineralvirksomhet i Norge hvor vi unngår de store negative deponiene, men klarer å utnytte ressursene bedre, og man også klarer å ha en tilbakefylling.

Dersom prosjektene ikke er gode nok i dag, må vi avvente til vi har teknologien som kan gjøre det på en miljømessig forsvarlig måte. Det burde også vært gjort både i Repparfjorden og Førdefjorden. Så får vi håpe at det er andre prosesser som fortsatt kan stoppe dette.

Lars Haltbrekken (SV) []: Statsråden snakker varmt og helt riktig om sirkulærøkonomi, og at vi må sørge for å få brukt mer av de ressursene som faktisk tas ut av naturen når de først tas ut. Da er spørsmålet mitt: Hvordan i alle dager har statsråden og resten av regjeringen tenkt å utnytte de enorme avgangsmassene, som de bare vil hive på bunnen av Førdefjorden og Repparfjorden? Det vil ikke være mulig å få til en utnyttelse av de ressursene når de først er dumpet på disse fjordenes bunn.

Det framstilles som om Miljødirektoratet har gått god for, og sågar anbefalt, dette prosjektet. Da må jeg be statsråden og regjeringen om å lese seg opp litt på historien.

Den 4. november 2014 sendte Miljødirektoratet et brev til den daværende Høyre-dominerte regjeringen. I det brevet skriver Miljødirektoratet om de alvorlige konsekvensene et sjødeponi vil kunne få for livet i Førdefjorden. De går så langt som å si at dette vil kunne ødelegge gyteområder for rødlistede fiskeslag, og de fraråder da at det etableres et sjødeponi.

Dette var et svar som den daværende regjeringen ikke likte. Derfor ba de Miljødirektoratet om å gjøre en ny vurdering, en såkalt helhetlig vurdering. Den såkalte helhetlige vurderingen kom på nyåret 2015 og ble av den daværende regjeringen holdt hemmelig fram til utslippstillatelsen ble gitt senere det året – i april 2015. Så det var først etter at Miljødirektoratet hadde fått i oppgave å gjøre vurderingene sine på nytt at de kunne gå med på at det skulle dumpes i fjorden. Men ut fra rent miljøfaglig hold frarådet Miljødirektoratet den løsningen, som regjeringen nå så varmt forsvarer.

Til representanten Halleland som mener at enkelte her møter seg selv i døren: Nei, det finnes planer om utvinning uten bruk av sjødeponi og med langt strengere miljøkrav til gruveindustrien, og det bør Norge faktisk støtte opp om.

Marianne Sivertsen Næss (A) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å sitere flere av dem som har vært på denne talerstolen i dag, og det er et faktum at enhver form for menneskelig aktivitet har en påvirkning på naturen. I dag behandler vi et representantforslag om å stanse bruk av sjødeponi i Repparfjorden og Førdefjorden. Det er jo sånn at både landdeponi og sjødeponi fører til betydelige miljøvirkninger. Det er også sagt tidligere i dag, og det er også vist til hvordan Miljødirektoratet i disse sakene har vurdert at sjødeponi er den mest bærekraftige løsningen.

Jeg har lyst til å trekke fram min erfaring. Jeg har vært ordfører i Hammerfest kommune, som er en kommune som er sammenslått med Kvalsund kommune, og Kvalsund kommune var den kommunen som i sin tid, i 2012, ga sin tverrpolitiske oppslutning til Nussir-prosjektet. Så dette prosjektet kjenner jeg forholdsvis godt.

Jeg har bare lyst til å gjenta og presisere det som er sagt om de strenge kravene som er stilt, bl.a. til dette prosjektet, som dreier seg om miljøovervåkning, utslippskontroll og rapportering, og at man også skal gripe inn i driften dersom de strenge kravene til miljøet blir brutt. Lokalt har man satt ned i kommunestyret en ressursgruppe i samarbeidsavtalen med Nussir. Det er en ressursgruppe som er satt sammen av ulike interessenter, og som skal være med og bidra og følge med på at de terskelverdiene som handler om spredning av partikler, ikke blir brutt, og man skal ha full innsikt i den overvåkningen av fjorden som foregår.

Jeg har også lyst til å kommentere reindriftsnæringen, som ble nevnt her. Nussir-prosjektet har altså fått de strengeste konsesjonsvilkårene som noen gang er gitt. Dette er en utvinning som er planlagt under jorden, altså underjordsdrift, sånn at lite beiteareal er berørt, men selvsagt blir det mer aktivitet – det kan bli støy, og det er maskiner som skal være i området. Derfor har man også sagt at det skal være driftsstans i kalvingsperioden, og det skal være en nedskalert drift på våren. Så alt i alt er det veldig strenge miljøkrav, det er overvåkning, og det er også tatt hensyn til reindriftsnæringen, på den beste måten man kan gjøre det.

Så har jeg lyst til å kommentere det representanten Elvestuen sa om at Nussir var stoppet av statsforvalteren. Det blir ikke helt riktig å si det, for det er ikke Nussir som prosjekt som er stoppet. Statsforvalteren har vært inne og sagt noe om detaljreguleringsprosessen, hvor Nussir skal være på Markoppneset i Hammerfest kommune. Det er det som har blitt stoppet inntil videre, altså næringsarealet, det området som er regulert til bruk.

Så er det sånn at Nussir og de andre sakene har vært til behandling over flere år, og en rekke faginstanser har vært involvert. Jeg mener det er helt rett at det skal være en høy terskel for å trekke tilbake tillatelser. Dette handler om forutsigbarhet både for samfunn og for næring. Og igjen, for å ta eksempelet fra Kvalsund, som har jobbet med dette og ga sin tillatelse fra et kommunalt perspektiv i 2012: Der har man investert i skoler, og man har lagt til rette for å få en økt aktivitet i den kommunen, som er sterkt preget av fraflytting.

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg ble inspirert av Elvestuens innlegg, fordi jeg tolket det vel slik – men han må gjerne korrigere om det var feil – at man egentlig da ikke bør utvinne rutil, i hvert fall ikke nå, fordi jeg oppfattet at han implisitt var enig i at landdeponi i dette omfanget vil være minst like alvorlig. Det er i så fall helt i tråd med Miljødirektoratets veldig tydelige råd.

Jeg har også lyst til å understreke overfor Haltbrekken: Det er helt riktig at hvis spørsmålet som stilles, er om det er best for fjorden å deponere store mengder avgangsmasser eller ikke, er svaret utvilsomt at det er best for fjorden å ikke gjøre det. Og det trodde jeg man visste på forhånd, og det er altså bekreftet. Det er bedre å ikke slippe avfall i fjorden enn å gjøre det. Men hvis spørsmålet er hva som er den totale samfunnsmessige vurderingen av behovet for et mineral, behovet for gruvevirksomhet, mest mulig bærekraftig bruk – og en erkjennelse av at selv i en sirkulær økonomi må noe deponeres – da får man en annen type spørsmål. Da er spørsmålet: Hvilken deponiform er minst alvorlig, og hvilken velger man da, i lys av det? Det som har skjedd i denne saken, foregikk jo under Solberg-regjeringen, men jeg mener at de beslutningene som ble tatt, faktisk var basert på det best tilgjengelige faglige skjønn fra den instansen som skal vurdere disse tingene opp mot hverandre, og det er at effekten av landdeponi ville vært betydelig verre og mer langvarig enn effekten av sjødeponi.

Så kan man jo mene at man er uenig i det og har en annen innsikt i det, men problemstillingen begynner på det tidspunktet man aksepterer at det både skal være gruvedrift og at noe skal deponeres. For hvis man, som Marhaug sa, sier at dette mineralet trengs ikke, da har man jo i og for seg løst problemet, i hvert fall i Norge, og da kan man jo utvinne det i andre deler av verden – i det sentrale Afrika, f.eks., eller andre steder hvor dette måtte finnes. Men hvis man mener at det trengs, og at vi skal være med på det, så får man denne type problemstillinger, og det tror jeg vi bare skal ta inn over oss alle sammen. Dette er vanskelig for alle. Hvis spørsmålet var: Skal vi velge en åpenbart god løsning eller en åpenbart dårlig løsning, tror jeg de fleste ville vært enige om at vi gikk for den åpenbart gode løsningen, men her er det altså en avveining mellom en rekke ulike hensyn. Det er derfor jeg vil advare mot at man egentlig overprøver de faglige vurderingene ved å si at vi har uansett bestemt oss i denne sal for at samme hva Miljødirektoratet mener er minst inngripende, så skal vi likevel ikke deponere i sjø, men vi skal ha gruvedrift, som deler av forslagsstillerne sier, eller egentlig utsette gruvedrift til ny teknologi er tilgjengelig, som andre deler av forslagsstillerne sier.

Det er den egentlige diskusjonen vi har nå. Da vil jeg igjen understreke: mest mulig sirkularitet, minst mulig deponering, mest mulig gjenbruk og minst mulig miljøødeleggende deponeringsområder. Det har vært vurdert og er fortsatt vurdert som sjødeponi i disse helt konkrete sakene. I veldig mange andre saker vil landdeponi være en bedre løsning.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vi får høre om strenge miljøkrav til Nussirs gruvevirksomhet ved Repparfjorden. Vel, de var ikke strengere enn at norgeshistoriens største kobberkontrakt ble oppløst av det tyske kobberselskapet Aurubis, som var kjøper av kobberet til Nussir. Og hvorfor oppløste de kobberkontrakten? Jo, fordi prosjektet ikke tilfredsstilte deres bærekraftskriterier. Så her hører vi da representanter for Arbeiderpartiet operere med ett sett såkalte strenge miljøkrav, som står i motstrid til kravene som kobbergiganten Aurubis stiller til sine selgere. Dette bør gjøre Arbeiderpartiet litt bekymret for sin egen miljøpolitikk.

Vi vet også at anleggsarbeidet på Markoppneset i fjor ble stoppet på grunn av manglende undersøkelser av naturen i området.

Så har statsråden en altfor enkel avvisning av Miljødirektoratets brev og anbefaling fra 4. november 2014. Der sier Miljødirektoratet ikke bare at det er bedre, selvsagt, for fjorden uten sjødeponi, men at sjødeponiet vil kunne gå ut over gyteområder til utrydningstruede fiskeslag, og det er ganske alvorlig.

Vi hører også at statsråden sier at vi kanskje i stedet skal drive denne gruvevirksomheten i Sentral-Afrika – underforstått: med dårligere miljøkrav enn i Norge. Det vi frykter, er at når Norge har valgt å ta i bruk billigste måte å bli kvitt avfallet på, og stiller svært slappe miljøkrav, vil andre selskap i verden måtte redusere sine miljøkrav ytterligere for å henge med i konkurransen. Norge setter med dette i gang et «race to the bottom» i gruveindustrien, i stedet for å bidra til å få fram den delen av gruveindustrien som kan gjøre dette med langt mindre skade på naturen enn det vi nå ser planlegges både i Førdefjorden og i Repparfjorden.

Sofie Marhaug (R) []: Det jeg har protestert mot, men som jeg tydeligvis ikke var klar nok på, er det med at rutil er en del av det grønne skiftet, som man kunne få inntrykk av ut fra denne debatten. Vi er ikke avhengige av rutil for å få ned klimagassutslippene. Noe av konflikten mellom Nordic Mining og deres datterselskap og Arctic Mineral Resources handler både om hvilke mineraler vi skal utvinne, og om hvordan de skal utvinnes. De som snakker om at klimaforkjempere møter seg selv i døren når vi ikke vil dumpe avfall i f.eks. Førdefjorden, tar helt feil, for å utvinne rutil handler ikke om klima.

Et annet argument man kunne brukt, men som ikke har blitt brukt – for det er også et dårlig argument – er argumentet om arbeidsplasser. Vi snakker her om Sogn og Fjordane, som i hvert fall pleide å være et av de fylkene med lavest arbeidsledighet i Norge. Det kan være annerledes andre steder, men det er ikke et skrikende behov og ønske om å leie inn arbeidskraft for å utvinne rutil i Vevring. Det er jo bare å reise til Vevring og snakke med dem som bor der, om hva de synes om den saken.

Økosystemene i havet lar seg også påvirke av gruveslam. Å tro at dette i sin tur ikke påvirker naturmangfold og klimagasser, at havet ikke er en del av det store bildet der, synes jeg er merkelig, og jeg synes det er uinformert. Det har blitt pekt på veldig mange ganger at havforskere er sterkt kritisk til gruvedumping i sjø og fjorder.

Linda Monsen Merkesdal (A) []: Det blir no framstilt som at det skal hentast ut mineral frå Førdefjorden som er heilt ubrukelege. Rutil er eit mineral som ikkje berre blir brukt som kvitt fargepigment, men òg til elektrodar i sveiseapparat og til romfartsindustrien. Rutil i Engebøfjellet har ein heilt unik eigenskap fordi det ikkje er radioaktivt. Det er òg eit viktig element å ha med seg inn i debatten.

Representanten Haltbrekken framstiller det som om regjeringa er heilt utan mål og krav, men det ligg heilt tydelege føringar til gruvedrifta i Engebøfjellet. Det er sagt at det skal utnyttast på best mogleg måte, med minst mogleg deponering i fjorden. Som statsråden òg påpeiker: Viss vi skal stoppa alle saker mellombels i rettslege rundar, vil industrien i landet faktisk bli sett på vent. Og det er ikkje sånn at ein sluttar å utvinna produkt andre stader i verda eller ikkje tek det konkurransefortrinnet det vil bli om noko stoppar opp på norsk jord.

Næringsdepartementet stiller også krav om å greie ut korleis dagbrot og underjordsdrift kan drivast sånn at mest mogleg kan fyllast tilbake igjen i fjellet.

Til representanten Marhaug: Norsk Arbeidsmandsforbund er svært glade for denne satsinga i Førdefjorden og det viktige i at det nettopp er vi i Noreg som tek ansvar for mineralutviklinga i eit globalt perspektiv – og for norske arbeidsfolk.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg følte bare behov for å kommentere disse såkalte tydelige kravene fra regjeringen. Jeg spurte næringsministeren hva disse tydelige kravene konkret betyr for Nordic Mining. Hva betyr det når han sier at minst mulig skal deponeres i sjøen? Hva betyr det når han sier at mest mulig skal brukes om igjen? Hva betyr det når han sier at man skal bruke best tilgjengelig teknologi? Vel, svaret jeg fikk, var en gjentakelse av minst mulig, mest mulig og best mulig – ikke noe konkret. Det er det som ligger i regjeringens krav til Nordic Mining.

Presidenten: Representanten Birgit Oline Kjerstad har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg føler behov for igjen å understreke at det i denne saka ikkje er snakk om å stanse mineralutvinning; det er berre snakk om å stanse fjorddeponiet. Og viss klima skal vere argumentet, vil ein øydelagd fjord vere ein katastrofe for klimaet. For om ein tenkjer på fotosyntesen og alt det livet som er der, alt frå dei minste bakteriane til dei største fiskane, er dei enormt viktige nettopp for å binde karbon i dette krinsløpet.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) []: Til det med rutil og Engebøfjellet: Man kan godt finne noen områder hvor rutil er viktig, men jeg vil betvile sterkt at fordi man har de behovene, må man ta hele den ressursen i Engebøfjellet og hive avgangsmassene i fjorden – tvert imot. Jeg mener de negative sidene ved dette prosjektet er så store at hvis dette er det man har, sjødeponi eller deponiplan, må vi avvente til vi har en bedre teknologisk løsning på plass før vi kan sette i gang med dette prosjektet. Ressursen ligger der.

Og som også representanten Haltbrekken var inne på: Hva innebærer det i praksis når man stiller strengere krav? Her står det at man skal ha best tilgjengelig teknologi og de beste drifts- og deponeringsmetoder, men det som står etterpå, i det som har kommet fra statsråden, er at man stiller krav til å rapportere om planer og årlig reduksjon av overskuddsmasser. Er det altså bare en rapport som er kravet?

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel