Stortinget - Møte mandag den 30. mai 2022

Dato: 30.05.2022
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 339 S (2021–2022), jf. Dokument 8:135 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [10:39:12]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Hege Bae Nyholt, Sofie Marhaug, Marie Sneve Martinussen og Seher Aydar om styrket, likeverdig, helårsåpent og døgnbemannet krisesentertilbud over hele landet (Innst. 339 S (2021–2022), jf. Dokument 8:135 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Kathy Lie (SV) [] (ordfører for saken): Forslagsstillerne fremmer i denne saken et forslag om et styrket, likeverdig, helårsåpent og døgnbemannet krisesentertilbud over hele landet. Man skulle tro at dette allerede var i orden siden krisesenter er et lovpålagt tilbud, men slik er det dessverre ikke. Kommunene har ifølge krisesenterloven det overordnede ansvaret og skal sørge for god kvalitet på tilbudet. Målet med loven var å sikre et likeverdig lavterskel krisesentertilbud til alle voldsutsatte over hele landet. En samlet komité er enige om at krisesentertilbudet er det eneste hjelpetiltaket med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Derfor er det viktig med et godt tilbud som er til for alle som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Et flertall i komiteen støtter også SVs forslag om at det er et særskilt behov for å styrke krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen. Samer opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen, og samiske kvinner er spesielt utsatt. Fire forskjellige komiteer i FN-systemet har anbefalt Norge å gjøre en bedre jobb i slike saker. Jeg er glad for at det er stor oppslutning om å bedre samenes krisesentertilbud.

Et flertall i komiteen – alle unntatt SV – mener at siden det er kommunene som har ansvar for krisesentertilbudet, er det den enkelte kommune som må sørge for et tilbud som er i henhold til reguleringene i krisesenterloven. Komiteens flertall ønsker ikke å øremerke midler til krisesentrene; flertallet mener det er opp til det lokale selvstyret å prioritere et godt nok tilbud over kommunens rammefinansiering.

SV har i likhet med forslagsstillerne tatt innover seg de store variasjonene i hvordan tilbudet prioriteres i den enkelte kommuneøkonomi. I dag har hvert senter dialog med sin vertskommune, og mange må hele tiden presse på for å få midler til et tilbud som fyller lovens krav. Kommunene i Norge drifter krisesentertilbudet på ulike premisser. De økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra et par millioner kroner til over 20 mill. kr. Dette er selvsagt betinget av størrelsen på sentrene og hvor stort befolkningsgrunnlag de dekker. Variasjonene i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, ulikt tjenestetilbud og ulike personalressurser, hvilket går ut over tilgjengelighet, kvalitet og sikkerhet i tilbudet.

SV fremmer på den bakgrunn et forslag om at regjeringen skal gjennomgå dagens krisesentertilbud og komme tilbake til Stortinget med en finansieringsmodell som sikrer styrkede, forutsigbare rammer og et likeverdig, døgnåpent og helårsåpent krisesentertilbud i hele landet. SV fremmer også et forslag om at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2023 midlertidig skal gjeninnføre øremerking av statlige midler til krisesentrene for å sikre krisesenterøkonomien på kort sikt.

SV er ellers glad for at vi i revidert nasjonalbudsjett fikk gjennomslag for å styrke krisesentrene for å være rustet til å kunne ta imot ukrainske kvinner og barn. Det innebærer at 22 krisesentre nå får en ekstra bevilgning – penger som kommer godt med, men som allerede er kritisert for ikke å være nok.

Presidenten: Da har representanten Kathy Lie tatt opp de forslagene hun refererte til.

Åse Kristin Ask Bakke (A) []: Krisesentertilbod i heile landet er ein viktig del av velferdssamfunnet vårt, som kan tilby ei trygg hamn for personar som står i ei krise.

Statsråden skriv til komiteen at ei øyremerking for krisesentertilbodet kan ha uheldige og uventa konsekvensar, bl.a. påverking av lokale prioriteringar og større administrative kostnader, og kommunar kan allereie ha bygd opp tilbodet. Men med ei Arbeidarparti–Senterparti-leidd regjering tek vi arbeidet med krisesenter på det største alvor. Regjeringa er allereie i gang med eit arbeid for å styrkje tilbodet i heile landet. Statsråden viste i svarbrevet òg til at regjeringa allereie følgjer opp to oppmodingsvedtak som gjeld krisesentertilbodet. Det er eit viktig arbeid, for eit breitt tilbod over heile landet er avgjerande for dei som treng det når krisa er der.

Det er viktig å understreke korleis krisesentertilbodet er organisert, at det er opp til den enkelte kommunen å bestemme dette ut frå gjevne rammer. Difor er det sjølvsagt variasjonar frå kommune til kommune, ut frå både økonomi og befolkningsgrunnlag. Difor er òg ein viktig og sentral del av arbeidet at vi har styrkt kommuneøkonomien, som gjer at ein òg kan bruke meir pengar på eit endå betre tilbod.

Samtidig er det ei kjensgjerning at det vil vere behov for å justere opp kapasiteten i krisesentera i samband med den auka tilstrømminga av flyktningar. Då er det òg behov for å styrkje bemanninga ved krisesentera, for krisesentera vil òg vere ein viktig del av det sikkerheitsnettet og den beredskapen som vi som samfunn tilbyr når personar i krise kjem til landet vårt.

Til slutt vil eg vise til forslaget om revidert nasjonalbudsjett, der regjeringa føreslår ein mellombels auke i løyvinga i inneverande år, med 16,3 mill. kr til dei 22 krisesentera som er lokalisert i nærleiken av asylmottak eller i område der ein forventar busetting av mange flyktningar frå Ukraina.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte litt personlig. Jeg var leder av representantskapet for krisesenteret i Moss i perioden 2010–2017, og jeg var da med på overgangen fra et ideelt drevet krisesenter til et interkommunalt selskap. Jeg var med på overgangen fra 80/20-finansiering til finansiering via rammen, og derfor vil jeg, basert på mine egne erfaringer, innledningsvis få si meg uenig med SV i at erfaringene med omleggingen av finansieringen ikke er god. Og jeg vil si meg uenig med de rød-grønne partiene i at ensretting gjennom kommunalt drevne krisesentre er ensbetydende med de best drevne krisesentrene.

Høyre har stor tiltro til at lokalpolitikerne over hele landet er seg sitt ansvar bevisst og finner både den beste driftsformen og den beste finansieringen av tilbudet. Vi anerkjenner at ideelle og private aktører er viktige samarbeidsaktører og -parter for mange kommuner, også når det gjelder drift av krisesenter. Min erfaring er at det er nettopp mangfold og grasrotengasjement, og ikke ensretting, som gir gode tilbud til kvinner og menn som trenger hjelp fra et krisesenter. Halden kommune, f.eks., har under skiftende politiske flertall siden 1983 hatt et krisesentertilbud organisert som en stiftelse, og i disse dager er det Blå Kors som overtar driften.

SV argumenterer med at krisesentrene ikke skal være avhengige av kommuneøkonomien. Det er med all respekt å melde et merkelig argument. Hva da med skoletilbudet til våre yngste eller omsorgen til våre eldste? Det SV egentlig sier, er at de ikke har tiltro til våre lokalpolitikere, og at det meste av beslutninger i realiteten bør løftes inn i denne sal. Det er jeg uenig i. Høyre er opptatt av å sikre at krisesentrene i hele landet har høy kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Dette må også inkludere kompetanse på rusproblemer og psykiske helseutfordringer. Derfor er jeg glad for at regjeringspartiene også blir med på å støtte forslaget om å se til at krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen bedres.

Jeg viser til at vi i Granavolden-plattformen slo fast at vi ville evaluere ordningen med overføring av ansvar for krisesentrene til kommunene, og vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Statsråd Toppe skriver til komiteen at departementet nå er i gang med å gjennomgå krisesenterloven med sikte på å tydeliggjøre hva krisesentertilbudet skal inneholde, og det er vi glade for.

Å være opptatt av krisesenter over hele landet er ikke noe som kom med denne regjeringen, det er noe jeg opplever at vi alle har vært opptatt av i veldig mange år, og vi har veldig mange gode krisesenter også. For oss er det viktig å holde på prinsippet om at krisesentrene er viktige hjelpetiltak, men at de finansieres gjennom rammen, og at lokalpolitikerne må finne gode modeller for å løse sine lokale behov.

Margrethe Haarr (Sp) []: Krisesentre over hele landet gjør hver dag en vesentlig og betydningsfull jobb for å sikre beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner. For disse personene er tjenestene som blir gitt på krisesentrene, livsviktig. Det er derfor avgjørende at dette tilbudet er tilgjengelig over hele landet. Derfor er det så bra at kommunene er gitt ansvaret for å tilby krisesentertilbudet til sine innbyggere. Dagens krisesentertilbud kan variere fra kommune til kommune. Kommunene er ulike og kan organisere tilbudet ulikt, enten alene eller i samarbeid med andre kommuner. Samtidig er rammene for tilbudet gitt gjennom lov om krisesentertilbud.

Jeg har tillit til at kommunene gjør det de kan ut fra sine forutsetninger for å legge til rette for et godt krisetilbud til dem som trenger det, i sin kommune. Samtidig må vi erkjenne at tilbudet kan bli bedre, og at det er for store variasjoner mellom tilbudene som gis. Dette blir også bekreftet av høringsuttalelsene. Det er derfor bra at regjeringen fokuserer på denne utfordringen og jobber med å styrke krisesentertilbudet.

Regjeringen har styrket kommuneøkonomien, noe som gir kommunene mulighet til å styrke sine tjenestetilbud til kommunens innbyggere, inkludert krisesentre. Regjeringen og statsråd Toppe er også i gang med å gjennomgå krisesenterloven for å tydeliggjøre hva krisesentertilbudet skal inneholde, samt at regjeringen skal følge opp to anmodningsvedtak og gjennomføre et gjenstående tiltak for handlingsplan mot vold og overgrep.

Regjeringen er også i gang med en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner og en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

I nåværende handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som skal videreføres fram til en ny foreligger, er et av tiltakene å styrke krisesentertilbudet til den samiske befolkningen. Det har vært jobbet med den problemstillingen og å legge til rette for at tilbudet skal bli bedre. Karasjok kommune har f.eks. mottatt tilskudd i 2019 og 2021 for å planlegge et nytt tilbud.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enig med flertallet i komiteen om at arbeidet også videre må være i fokus, og vi vil støtte komiteens vedtak om å be regjeringen se til at krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen bedres, og at Stortinget blir orientert om arbeidet.

Dette betyr at det er en samlet komité som står bak vedtaket i denne saken, og jeg er glad for at SV har samlet oss i det forslaget.

I forbindelse med krigen i Ukraina og økt tilstrømning av flyktninger vil det være behov for å oppjustere kapasiteten i krisesentrene. I den forbindelse vil jeg vise til revidert nasjonalbudsjett, der regjeringen foreslo å midlertidig øke bevilgningen i 2022 med 16,3 mill. kr til 22 krisesentre. Sentrene er lokalisert i nærheten av asylmottak eller i områder der det forventes bosetting av mange flyktninger. Dette er en riktig og viktig prioritering med tanke på de utfordringer vi står overfor i dag.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg vil takke saksordføreren for godt samarbeid.

Jeg tror alle i denne sal, uavhengig av parti, er helt enige om at vold er et alvorlig samfunnsproblem, også i nære relasjoner. Jeg har besøkt ulike krisesentre selv, og selv om det er variasjon på hvor de er i landet, hvor store de er, og hvem som leverer tjenestene, vet jeg at det er utrolig mange dyktige ansatte der ute som har et genuint engasjement for mennesker i krise, og de prøver å gi det beste tilbudet de kan.

Imidlertid er Fremskrittspartiet veldig klar på at vi mener det er viktig å kunne ha ulike aktører som tilbyr nettopp disse tjenestene, fordi det også er en verdi i seg selv. Men det er også sånn at ideelle og private ofte har en litt annen mulighet enn offentlige aktører til å hive seg rundt og tenke litt annerledes hva gjelder tilbud. Derfor har vi også understreket veldig sterkt i denne saken at det er viktig at spørsmålet om drift skal tas lokalt, og at den statlige politikken ikke må favorisere noen av driftsformene.

I den sammenheng mener vi at kommuner må sikres et verktøy til å velge foretrukken driftsform og ha et system, f.eks. for merverdiavgiftskompensasjon, som likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre. Det har vi fått en del bekymringsmeldinger på i Fremskrittspartiet, og det mener jeg er viktig å ta opp igjen også fra talerstolen i dag.

Det jeg synes var litt dumt at Fremskrittspartiet ikke fikk andre med seg på, er det som gjelder dyr, som gjerne trenger tilsyn idet noen opplever sin største krise i livet. Nå vet vi at samfunnet og regjeringen har omstilt seg når det gjaldt mennesker på flukt som har lyst til å ta med kjæledyrene sine til Norge. Men vi vet at det er et stort problem for mange som rammes av vold, som har kjæledyr hjemme og ikke kan ta dem med på krisesenter. Da blir det en ekstra belastning, og faktisk finnes det eksempler på at folk reiser hjem igjen til voldsutøver fordi man er bekymret for hva kjæledyrene kan bli utsatt for. Så jeg hadde håpet at man kunne støtte Fremskrittspartiets merknad om dette og de prosjektene som pågår, men det er fremdeles mulighet for å se på dette i regjeringens arbeid.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det er synd at stortingsflertallet i dag stemmer ned forslagene til Rødt i dette representantforslaget om å be regjeringen gjennomgå dagens krisesentertilbud og komme tilbake til Stortinget med en finansieringsmodell som sikrer døgnåpent og helårsåpent krisetilbud i hele landet. Det som derimot er godt nytt, er at komiteens tilråding i dag ber regjeringen se til at krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen bedres, og komme tilbake og orientere Stortinget på egnet vis – et forslag som ligner mistenkelig mye på et som Rødt fremmet tidligere i år om den samme problematikken.

Det samiske folkets historie er en historie om kamp for likebehandling, og den historien er ikke over selv om vi hele tiden tar noen skritt i riktig retning. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem – et samfunnsproblem vi må løse hvis vi alle skal kunne leve likestilte, frie liv i hele Norge. Og dette er relevant i denne debatten fordi samiske kvinner rapporterer om mer partnervold, samtidig som de har et betydelig dårligere hjelpeapparat enn i resten av landet. Tidligere i år kunne NRK Troms og Finnmark fortelle at kvinner, menn og barn i Karasjok og Kautokeino må reise over 200 km til Hammerfest for å få krisehjelp når de trenger det. Og slik har det vært etter at krisesenteret i Karasjok ble lagt ned i 2019.

Dette har flere sider enn en fryktelig lang reisevei i seg selv, for krisesenterloven stadfester alle innbyggernes rett til et krisesentertilbud tilpasset individuelle og særskilte behov. I sameloven sikres det samiske folk retten til å kunne bruke sitt morsmål i møte med offentlige tjenester. Ved ikke å ha et samisk krisesentertilbud oppfylles ikke disse rettighetene. Det finnes ikke i dag et krisesenter som ivaretar kompetansekravene til å møte samiske menn, kvinner og barn i krise, og det er uholdbart.

Ved behandlingen av handlingsplanen «Frihet fra vold» pekte sametingspresidenten på at samiske kvinner er spesielt utsatt for vold, og at i enkelte undersøkelser har hele 49 pst. av kvinnene rapportert om at de har vært voldsutsatt. Om samme sak uttalte sametingspresidenten følgende, som det er verdt å ta med seg:

«Vold er et samfunnsproblem som ofte kan berøre et enkelt menneskes liv og helse veldig sterkt. Så lenge vi lar dette fortsette, så vil ikke samfunnet utvikles slik det burde.»

Å ivareta urfolks rettigheter er et statlig ansvar, og vi vet at reisevei og språk er faktorer som gjør at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp. De folkene, de kvinnene, de barna forsvinner inn i mørketallene, all den tid det ikke tas grep for å sikre et fullverdig tilbud til den samiske befolkningen i nord. Derfor er det veldig bra at partier i denne salen i dag finner sammen og tar grep. Det trengs for å sikre et krisesentertilbud som gjør at reiseveien blir mer håndterlig, og ikke minst for å sikre at de menneskene som trenger det aller, aller mest, ikke møter en lukket dør når de trenger det.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem. Fra 1992 til 2017 har over 100 000 personer oppholdt seg på et av landets krisesentre. Familievold er også et utbredt samfunnsproblem. Volden kan være fysisk, psykisk, materiell, økonomisk eller seksuell. Personer som blir utsatt for sånn vold, kan utvikle kroniske fysiske og emosjonelle symptomer langt utover de umiddelbare skadene som kommer i forbindelse med voldsutøvelsen.

Det er et samfunnsansvar å sørge for egnede og lett tilgjengelige krisesentertilbud over hele landet. Dette plikter norske myndigheter også å gjøre etter Istanbul-konvensjonen. For mange er krisesenter et livsviktig tilbud som for en stund kan skjerme dem mot et liv preget av frykt, trusler og vold. Jeg vil understreke at det er kommunene som skal sørge for at det finnes et tilbud om krisesenter for alle som trenger det. Kommunene skal også sørge for at krisesentrene oppfyller kravene i krisesenterloven. Det er et viktig prinsipp at det er kommunenes rett å gjøre prioriteringer.

Dagens krisesentertilbud varierer mellom ulike kommuner. Noen kommuner er små og har andre behovsgrupper enn andre, og derfor er samarbeid på tvers av kommunegrensene og instanser viktig for å sikre et godt tilbud til alle som trenger det. Private og ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere for mange kommuner. Den statlige politikken må ikke favorisere noen driftsformer foran andre. Spørsmål om drift bør kunne tas stilling til lokalt.

Folk med samisk bakgrunn opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen. Ny forskning fra Senter for samisk helseforskning ved Norges ariske1 universitet bekrefter at samiske kvinner er mer utsatt for vold enn andre kvinner. Etter at krisesenteret i Karasjok ble lagt ned, er det nærmeste krisesenteret i Hammerfest, mer enn 200 km unna Sápmi. Det er ikke godt nok. Jeg mener at regjeringen har et særlig ansvar for å bedre samenes krisesentertilbud. Norge bør være et foregangsland når det kommer til urfolks rettigheter.

Solberg-regjeringen la i august 2021 fram en handlingsplan mot vold i nære relasjoner som for første gang har et eget innsatsområde for å bedre forebygging og bekjempelse av vold og overgrep i samiske samfunn. Et av tiltakene i handlingsplanen var å styrke krisesentertilbudet til den samiske befolkningen. Nå er det på tide at dette følges opp fra regjeringshold. Venstre fremmer derfor, sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og SV, forslag om at regjeringen skal sørge for at krisesentertilbudet til den samiske urbefolkningen bedres, og jeg er veldig glad for at det ser ut som at det får flertall i salen.

Statsråd Kjersti Toppe []: Først vil eg seia at eg deler engasjementet til representantane for krisesentertilbodet. Å sikre eit godt og heilskapleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar, er veldig viktig. Eg veit at mange kommunar jobbar veldig bra og tar godt vare på kvinner, menn og barn som har behov for hjelp i ein kritisk livssituasjon, men eg veit òg at kvaliteten kan vera ujamn, og vi må fortsetja å jobba for at alle skal få eit godt tilbod. Kjende utfordringar er bl.a. tilbodet til barn, tilbodet til valdsutsette i aktiv rus, m.m.

Departementet mitt er i gang med å gå gjennom krisesenterlova med sikte på å styrkja dette tilbodet. I det arbeidet vil vi greia ut kvalitetsutfordringar i tilbodet i dag og føreslå lovendringar og andre tiltak med mål om at valdsutsette får individuelt tilrettelagt det tilbodet dei treng.

Representantane ønskjer ein gjennomgang av finansieringsmodellen for sentera og ei mellombels gjeninnføring av øremerking med statlege midlar. Ansvaret for krisesentertilbodet er no lagt til kommunane, og sjølvstyret i kommunane er eit viktig prinsipp. Det er, etter det eg forstår, stor einigheit om at kommunane skal kunne organisera dei lovpålagde oppgåvene sine sånn dei sjølve meiner er best, ut frå lokale forhold. Samtidig må vi sørgja for å gi kommunane økonomisk handlingsrom, og det er éin grunn til at denne regjeringa har styrkt kommuneøkonomien.

Fleirtalet i komiteen tilrår – og det ser no ut til at eit samla storting kjem til å vedta det – at regjeringa skal sjå til at krisesentertilbodet til den samiske urbefolkninga vert betra. Det er ei viktig oppgåve som eg tar på alvor. Eg er opptatt av at vi skal ha eit likeverdig krisesentertilbod over heile landet, og ein viktig del av det nemnte arbeidet med krisesenterlova vil vera å sjå på tilbodet til den samiske befolkninga. Arbeidet med å få på plass eit nasjonalt samisk kompetansesenter for familievern, barnevern og krisesentertilbod er òg godt i gang. Det vil òg kunna vera med på å styrkja tilbodet til valdsutsette med samisk bakgrunn. Det er viktig at samiske kvinner, menn og barn som er utsette for vald, har eit tilpassa tilbod i heile landet.

Eg vil til slutt nemna at regjeringa er i gang med arbeidet med ein ny opptrappingsplan mot vald og overgrep mot barn og vald i nære relasjonar, og at vi i revidert nasjonalbudsjett har føreslått nettopp ei styrking av krisesentera i 2022 med tanke på flyktningsituasjonen og faren for menneskehandel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Regjeringspartiene skriver i en av sine merknader at de i revidert nasjonalbudsjett styrker budsjettet som følge av flyktningstrømmen til krisesentrene, og dette skal gå til 22 helt konkrete krisesentre hvor regjeringen forventer at det oppholder seg eller bosettes mange flyktninger fra Ukraina. Da er det naturlige spørsmålet: Hvordan har man valgt ut disse 22 geografiske lokasjonene, og hva gjør man eventuelt med beredskap i andre krisesentre som kan oppleve den samme tilstrømmingen, men som ikke er blant de 22 krisesentrene? Dette bryter på en måte litt med argumentet om rammefinansiering, som statsråden selv bruker god plass på å skrive om i sitt svarbrev til komiteen.

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er sant som representanten seier, at det bryt på ein måte med rammefinansiering, for no gir jo vi eit særskilt tilskot til utvalde senter. Bakgrunnen er den flyktningsituasjonen som vi står i, og det er gode grunnar for at vi må vera i beredskap og kunna gi eit godt tilbod – ofte til kvinner og barn som kan vera utsette for menneskehandel, som vi veit det er auka risiko for.

Utveljinga av dei 22 er gjord etter råd og fagleg vurdering frå direktoratet, som har kome med ei anbefaling om det. Målet er at det skal vera i tilknyting til der det er mottak, eller der ein forventar at dei kan verta busett, men òg at det skal vera ei geografisk fordeling over heile landet. Så er dette vårt beste forslag til Stortinget. Å spreia alt jamt utover trur eg kanskje ikkje hadde fått den same effekten, for dette er jo midlar som skal funka i år, og då gjer vi det på denne måten.

Tage Pettersen (H) []: Over til et annet spørsmål. Jeg oppfatter av debattene i aviser at alle partiene er veldig opptatt av at vi skal ha gode og tilgjengelige krisesentre over hele landet. Statsråden skriver også i sitt brev til komiteen at hun er i gang med å gjennomgå krisesenterloven med sikte på å tydeliggjøre hva krisesentrene skal inneholde av tjenester. Dette er en oppfølging bl.a. av prosesser som ble igangsatt av den forrige regjeringen. Man vil fremme «forslag til lovendringar og drøfting av kvalitetsutfordringar», som det skrives, men jeg håper jo også det kommer noen svar på disse kvalitetsutfordringene. Dette er vel et arbeid som jeg ut fra dagens debatt vil tro at Stortinget er ganske ivrig på å bli seg forelagt så raskt som mulig, så spørsmålet er: Når antar statsråden at Stortinget vil få en sak om dette med kvalitet og innhold i krisesentrene?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er jo det vanlege spørsmålet, kva tid dette kjem, og som vanleg kan eg ikkje svara heilt nøyaktig på det. Men det som kjem aller først, er eit høyringsforslag om kva vi vil føreslå av tiltak. Vi skal ikkje berre vurdera kva som er utfordringa, men målet er at vi skal forbetra dette tilbodet og setja krav til kvalitet og innhald i tenestene. Det kjem eit høyringsforslag snarast mogleg, og eg kan berre seia at dette er noko som ein prioriterer høgt i departementet. Akkurat kva tid det kjem, kan eg ikkje seia spesielt, men det vil iallfall skje i den rekkjefølgja.

Tage Pettersen (H) []: Et siste spørsmål: Vi har vært innom tilbudet til den samiske befolkningen i dag, både i en flertallsinnstilling som et samlet storting slutter seg til ved votering, og i flere innlegg på talerstolen. Men en av de største utfordringene med krisesentertilbud i de samiske områdene er språkutfordringene, og vi har tilsvarende utfordringer også innenfor barnevernsfeltet. Har statsråden noen tanker om hvordan vi kan løse den utfordringen, siden veldig mye av det er hengt på knaggen som gjelder språk og kulturell bakgrunn?

Statsråd Kjersti Toppe []: Språkutfordringar er ei stor utfordring òg på helsefeltet, som eg jobba med i mange år. Det er enormt viktig at ein vert møtt med sitt eige språk. Det er ei sjølvstendig sak å sikra det i alle desse tilboda, men òg i andre hjelpeapparat, ikkje berre krisesentertilbodet, så det er eg veldig opptatt av. Det er ulike måtar å gjera det på, og det har vore vanskelegare å få til enn det ein kunne ønskja, men det skal iallfall eg jobba hardt for.

Elles må eg få lov til å seia at dette med krisesentertilbod i indre Finnmark er ei sak som ikkje er ny. Det er ein del av den førre handlingsplanen, frå den førre regjeringa, og så har det vore ulike årsaker til at det ikkje har gått slik som vi hadde ønskt. Men vi har vore veldig på i denne saka, og slik sett ønskjer eg det forslaget veldig velkome. Det er midt inne i det som vi uansett jobbar med, og som er ei veldig viktig sak.

Silje Hjemdal (FrP) []: Som jeg understreket i innlegget mitt tidligere i dag, er det veldig viktig for Fremskrittspartiet å anerkjenne og vise til at private og ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere for mange kommuner, som tross alt er ansvarlige for å gi dette tilbudet.

En av tilbakemeldingene jeg har fått, er at det i dag skal oppfattes som en type diskriminering av private og offentlig driftede krisesentre, bl.a. gjennom mva.-kompensasjonen. Det vil si at man egentlig fort kan legge til rette for at én driftsform favoriseres framfor en annen. Jeg lurer på om statsråden kan kommentere om det er noe man vil se nærmere på, eller gjøre noe med, i det arbeidet som nå pågår.

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg merkar meg at dette er omtalt i merknadene. Òg frå andre felt kjenner eg til at ein slik kan få ein fordel av ei kommunal drift. No er det på ein måte det som er hovudregelen, men det er enkelte både stiftingar og frivillige som driv i dag. Dette har eg allereie høyrt og spurt etter informasjon om. Vi veit ikkje nok om dette i dag, men vi skal ta fatt i det. Det er naturleg at dette vert ein del av den kunnskapsgjennomgangen som må skje no, før ein skal koma med tiltak for ei betre regulering av krisesentertilboda.

Silje Hjemdal (FrP) []: Takk til statsråden for et godt svar. Jeg synes det er bra at man tar med seg slike innspill. Jeg må imidlertid gå over til den merknaden som Fremskrittspartiet står alene om.

Jeg synes det er veldig bra at statsråden har trukket fram i dag at man skal se ekstra på hvordan det er for barn på krisesentre, og ikke minst se på tilbudene hva gjelder dem som har rusproblemer. Fremskrittspartiet har fått mange innspill om det som gjelder de familiemedlemmene som ikke nødvendigvis får være med på et krisesenter, og det er naturligvis gjerne kjæledyrene. Jeg håper statsråden også har lyst til å se litt på problematikken. Det rammer familier hardt å måtte reise fra dyrene sine, eller etterlate dyrene sine hjemme hos en voldsutøver. Kan statsråden love her i dag at hun også vil se på denne typen problematikk?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er vanskeleg å seia nei til det. Det er ein viktig del av den situasjonen som ein del familiar står i, dersom ein må reisa i hui og hast frå eit kjæledyr som ein ikkje veit korleis vert teke hand om. Det forstår eg veldig godt, og eg kan lova at eg skal ta dette med meg. For å seia det slik: Det er ikkje ein del av krisesentertilbodet slik sett, men vi må da få til andre ordningar så desse dyra kan verta varetekne. Det er ein del av tryggleiken i den samla situasjonen, så det forstår eg inderleg godt. Eg kan ikkje lova noko meir enn det, men eg vil lesa innstillingane og ta ting med meg.

Kathy Lie (SV) []: Statsråden har varslet i svarbrevet til komiteen at krisesenterloven skal gjennomgås, med sikte på å tydeliggjøre hva krisesentertilbudet skal inneholde. Når vi vet at tilbudet rundt om i Norge har store variasjoner, og at mange sentre ikke har døgnbemanning f.eks., eller tilbud til alle brukergrupper, er dette helt nødvendig. Jeg hører statsråden sier at det skal resultere i forslag til tiltak. Det jeg lurer på da, er: Hvordan tenker statsråden at dette arbeidet skal følges opp konkret, all den tid man samtidig mener at det er opp til hver enkelt kommune hvordan de organiserer og prioriterer tilbudet?

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg meiner at det er fullt mogleg å få til eit godt og betre krisesentertilbod med å gjera ein slik lovgjennomgang og setja større krav til innhald i krisesentertilbodet utan å gå på øyremerking av det tilbodet. Eg er veldig opptatt av at vi må ansvarleggjera kommunane for krisesentertilbodet. Eg trur vi da får dei beste løysingane, for dei som kjem til krisesenteret, må jo òg ha ei oppfølging etterpå. Eg veit at ein del krisesenter føler at dei får altfor masse ansvar, og dei etterlyser sterkt at kommunen er tett på. Da tenkjer eg at det ikkje er så lett å få til viss det vert øyremerking og ei statleg finansiering av det. Vi må få dette til med eit kommunalt ansvar og ei kommunal finansiering, men vi skal setja krav til innhald og slik få eit godt tilbod i heile landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Kathy Lie (SV) []: For mange som opplever vold i nære relasjoner, er krisesentertilbudene et livsviktig tilbud, et tilbud som for en stund kan hjelpe dem som er utsatt, fra et liv med frykt, trusler og vold. Det er derfor trist at det er så store variasjoner i tilbudet rundt om i landet.

Det synes å råde stor usikkerhet blant lokale folkevalgte om hva som er et godt nok tilbud. Det handler om alt fra hvilken standard bygningene har – med tanke på sikkerhet og mulighet for skjerming av avdeling – til hvor mange ansatte som er nødvendig, når krisesenteret skal være åpent, eller om det skal være stengt. Mange krisesentre tar ikke imot kvinner i aktiv rus, og en del har ikke godt nok tilbud til menn. Svært få har universell utforming – dette til tross for at vi har en krisesenterlov som skal legge føringer for hvilke tilbud som gis. Mange steder i landet er det også svært lang reisevei til nærmeste senter. Det skaper problemer med å komme trygt fram, og det skaper problemer for skolebarn som risikerer avbrudd i skolegangen.

Alle disse utfordringene mener flertallet at kommunene nå plutselig skal løse selv, uten at vi hjelper dem med å prioritere. Hadde det vært så enkelt, hadde det vært løst. Tidligere finansierte staten 80 pst. av kommunenes utgifter til krisesenter. Nå er hele ansvaret lagt til kommunene og må finansieres over den samme rammen som barna i barnehagen og bestemor på sykehjemmet. Riktignok har kommunene fått økte rammer, men så har de også fått flere oppgaver. Prioriteringen av krisesenter har ikke blitt enklere av dette. På toppen av det hele trådte barnevernsreformen i kraft i år, og det gir kommunene langt større ansvar for det kommunale barnevernet.

SV mener det derfor er et stort behov for å styrke krisesentrene spesifikt. Det er et stort behov for å tydeliggjøre i loven hva et krisesentertilbud skal inneholde, og det er behov for en gjennomgang av hvordan kommunene håndterer og prioriterer sine tilbud. Det er behov for en forskrift i krisesenterloven, slik at innhold og kvalitet i kommunenes krisesentertilbud kan reguleres nærmere.

For at krisesentrene skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle brukere, må de sikres forutsigbar finansiering og like betingelser. Hvem du er og hvor du bor, skal ikke avgjøre hvilken hjelp du får. Norske myndigheter skal etter Istanbul-konvensjonen artikkel 23 sørge for et egnet og lett tilgjengelig krisesentertilbud. Det må tydeliggjøres hva slags bemanning som er tilstrekkelig for å gi et helårig, døgnåpent tilbud av god kvalitet.

Heldigvis er det mange som aldri kommer i kontakt med et krisesenter, men for dem som trenger hjelp til å slippe unna vold og undertrykking, og til å kunne reetablere seg og få et godt liv, er det avgjørende og livreddende at tilbudet er der når de trenger det, uansett når behovet oppstår.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Av og til får jeg kritikk for at jeg har litt dårlig diksjon, men denne gangen tror jeg faktisk jeg har overgått meg selv. Jeg mente selvsagt å si «Norges arktiske universitet». Jeg beklager det.

Presidenten: Da var det oppklart.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel

1. Representanten forsnakket seg – det korrekte er «arktiske». Det blir korrigert av representanten i et innlegg kl. 11.20.06.

Forrige kapittel
Neste kapittel