Stortinget - Møte mandag den 30. mai 2022

Dato: 30.05.2022
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 405 S (2021–2022), jf. Dokument 3:4 (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 18 [19:57:24]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av norsk bistand til Verdensbankens fond (Innst. 405 S (2021–2022), jf. Dokument 3:4 (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Sara Bell (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken og ikke minst for tålmodighet med en vararepresentant som er saksordfører for første gang.

Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er at stadig mer av den norske bistanden går til multilaterale aktører, og at andelen av den norske bistanden som går til multilaterale aktører, har økt fra 43 pst. til 59 pst. mellom 2016 og 2020.

I 2020 mottok Verdensbanken over 5,3 mrd. kr i norsk støtte, hvorav mer enn 4 mrd. kr var øremerket støtte til fond. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere Utenriksdepartementets og Norads arbeid for å sikre at støtten som gis gjennom Verdensbankens fond, bidrar til at norske utviklingspolitiske mål nås på en effektiv måte.

Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens funn, kritikk og anbefalinger, men vi er delt i synet på undersøkelsen. Et mindretall i komiteen, bestående av komiteens medlemmer fra Høyre, tar Riksrevisjonens kritikk til etterretning og tar i likhet med statsråden i hennes svar til Riksrevisjonen til orde for at multilateralt utviklingssamarbeid gir betydelige effektiviseringsgevinster for mottakerlandene.

Et annet mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, mener at undersøkelsen illustrerer at Stortinget vet for lite om hvor pengestrømmene havner, i hvilken grad denne bistanden faktisk er kostnadseffektiv, eller om disse investeringene fører til bistandseffektivitet, i tråd med norske internasjonale forpliktelser og nasjonale bistandspolitiske målsettinger. Jeg viser til forslag nr. 1, som er fremmet av mindretallet i komiteen, og tar det herved opp. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en systematisk gjennomgang av alle avtaler med multilaterale partnere og redegjøre for hvilke som er forenlige med god effekt på bakken, og som er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser og bistandspolitiske målsettinger.»

Jeg vil også benytte anledningen til å takke Riksrevisjonen for et viktig og grundig arbeid med denne undersøkelsen.

Så vil jeg legge fram SVs syn. I SV mener vi at dybdeanalysen av de fire enkeltfondene gir et godt bilde av en krevende og kompleks bistandsarkitektur hvor det er vanskelig å vurdere bistands- og kostnadseffektivitet. Vi mener at i tillegg til de høye administrasjonskostnadene, de mange leddene og det som kan – i hvert fall i enkelte fond – virke som et frislipp av konsulentbruk, vil den reelle kostnaden ved å investere i disse fondene også måtte inkludere det som faktisk kreves her hjemme for å oppnå en adekvat bistandsforvaltning, hvis disse investeringene skal videreføres i den formen de har i dag.

Det er problematisk at over 4 mrd. av norske bistandskroner har havnet i et fond som helsefondet GFF. Norge er den aller største bidragsyteren til GFF, til tross for at fondet ved flere anledninger er blitt kritisert av flere land, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeningssammenslutninger som Public Services International. De er blitt kritisert for bl.a. å øke gjeldsbyrden til fattige land, for ikke å inkludere mottakere og sivilsamfunnene i fondets styre og for å fragmentere bistanden, dvs. øke risikoen for at målene for bistand ikke nås.

FNs bærekraftsmål om å sikre god helse og livskvalitet for alle forutsetter universelle helsetjenester, og jeg spør meg selv om det er mulig å oppnå disse målsettingene gjennom investeringer i Verdensbankens fond når Verdensbankens foretrukne strategi er å investere i private helsetjenester.

Jeg deler sivilsamfunnsorganisasjonenes og fagforeningenes syn på at private helseaktører bidrar til økt ulikhet, at de tar seg betalt for tjenester som utelukker fattige pasienter i utviklingsland, og at privatisering bidrar til å hemme utviklingen av oppbyggingen av offentlige tjenester som ikke har profitt som mål for sin virksomhet. – Nå tror jeg at tiden går ut, men jeg kan kanskje tegne meg igjen.

Presidenten: Tiden er ute, ja.

Representanten Sara Bell har tatt opp det forslaget hun refererte.

Svein Harberg (H) []: Det fine er at en kan ta ordet flere ganger, og så får en fram sitt syn i saken.

Jeg har lyst til å si takk til saksordføreren for en grundig og god gjennomgang. En stund var det nesten så jeg vurderte å trekke meg fordi Høyres syn også kom godt fram. Men selv om det er betydelig enighet i komiteen, er det et par punkter jeg ønsker å bemerke.

Jeg tror vi må slå fast at det er krevende å ettergå bistand når det både skal måles mot skiftende politiske mål og ønsker og et verdensbilde i rask endring, på effektiv bruk av midlene og ikke minst på konkrete resultater hos målgruppene.

Resultatmål for bistanden – at bistanden skal gi resultater – må selvsagt ligge til grunn for tildelingene. For Høyre er det imidlertid viktig å understreke at tett oppfølging og evaluering må følge pengene, og at resultatene av dette må danne grunnlag for videre tildelinger. Når det påpekes for svak oppfølging av kostnadsbildet gjennom fondene, er det likevel avgjørende å ha klart for seg hva alternativet er, og hva det ville koste. Det er krevende å finne de relevante tellekantene til å fange opp dette.

Jeg vil minne om at Riksrevisjonen hadde en lignende rapport rundt støtte til Regnskogfondet i forrige stortingsperiode. Kontrollkomiteen reiste på grunnlag av den rapporten på studietur til regnskogområdene, både for å treffe dem som formidler pengene, og ikke minst for å se hva det resulterte i ute i regnskogen. Det var svært opplysende for komiteen og ga et langt mer nyansert bilde av resultatene enn Riksrevisjonens rapport. Det er med den erfaringen som bakgrunn at komiteen nå også planlegger en tilsvarende reise for å følge opp denne rapporten.

Dette må ikke oppfattes som kritikk av Riksrevisjonens arbeid, men som et eksempel på at Riksrevisjonens rapporter gir oss grunnlag for videre oppfølging og kunnskapsinnhenting. Det er bra. Da vil vi selvsagt også se på forskjellene mellom de forskjellige kanalene som i dag brukes i utviklingsarbeidet.

Høyre tar kritikken og funnene fra Riksrevisjonen til etterretning. Fra Høyres side er det likevel viktig å vise til statsrådens svar, hvor det understrekes at Verdensbanken gjennomgående kommer godt ut av evalueringer av bistandseffektivitet og resultater. Det er også viktig å ta med seg at multilateralt utviklingssamarbeid gir betydelige effektiviseringsgevinster for mottakerlandene. Alternativet er en rekke ulike givere med egne agendaer og rapporteringskrav. Multilateralt utviklingssamarbeid kan derfor bidra til å øke mottakerlandenes gjennomføringsevne og dermed bidra til at bistandsmidlene gir gode resultater.

Til slutt vil jeg bare minne om at kontrollkomiteens oppgave er å kontrollere om regjeringen i sitt arbeid følger opp Stortingets vedtak og premisser på en god måte. Det kan være fristende å mene noe om hva som skal legges til grunn for bistanden framover, men det arbeidet er fagkomiteens oppgave.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil fyrst takka saksordføraren for godt arbeid, og ho var jo innom mange punkt.

Ein veit at bistandsarbeid er krevjande. Å få mest mogleg ut av midlane er utfordrande. Som representanten Harberg var innom her, var det utruleg lærerikt å koma ut og sjå med eigne auge korleis dette fungerer. Det er faktisk det som tel: Korleis fungerer dette for dei som får midlane? Kor mykje går direkte til dei som verkeleg treng det, og kor mykje vert vekke på vegen?

Eg er ekstra glad for at statsråden er så tydeleg på at ho tek Riksrevisjonens rapport på alvor og vil fylgja opp dei punkta som Riksrevisjonen tek opp. Eg trur det er veldig viktig for oss, for å ha legitimitet for bistandsarbeidet, som er viktig, og som ein skal fortsetja med. Eg er òg glad for at ein no vrir mykje av arbeidet meir over på lokal verdiskaping, sjølvforsyning og matproduksjon, som er noko av det aller viktigaste for at desse skal koma seg opp på eigne bein. Det er jo det dei ynskjer, og det er jo det me lyt prøva å leggja mykje meir vekt på: Korleis kan vi bruka midlane til dette til å utvikla dette framover? Så eg trur det er viktig at me framover fylgjer opp, får ei mest mogleg effektiv drift og klarar å få midlane fram til dei det gjeld.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Riksrevisjonens rapport har vi for så vidt også diskutert i utenriks- og forsvarskomiteen – om ikke direkte, så indirekte gjennom flere innlegg vi har hatt her tidligere.

Men bare for å få litt oversikt, få et bakteppe for norsk bistand: De siste ti årene har hver norske innbygger i snitt gitt 60 000 kr i bistand, eller 120 000 kr per skattebetaler, som er ca. halvparten av befolkningen – ellers er det jo unge og eldre osv., som ikke betaler inn skatt. Det er 120 000 kr. Så har en da en familie på fire, kan en ta 240 000 kr på ti år. Og resultatene er dessverre nedslående: Det er flere fattige, flere som sulter, mer korrupsjon, flere flyktninger, befolkningsveksten er enorm, kvinneundertrykkingen er større enn noen gang. Så alle måleparametre er elendige. Avhengigheten av bistand er større. Ingen av dem vi startet å hjelpe, klarer seg selv, bortsett fra Sør-Korea, som ble nevnt en gang for et par år siden. Ellers er alle landene enda mer avhengige av bistand. De klarer seg ikke selv, og de trenger mer bistand.

Det var bare et bakteppe. Nå leser vi at bistanden til internasjonale fond, eller flergiverfond og internasjonale organisasjoner, har økt fra 43 pst. til 59 pst., og dette er også en slags måte for å si at nå er det vanskelig å måle resultatene, at vi ser ikke resultatene. Vi hadde et eksempel med utenriksministeren da vi snakket om FN og Afghanistan, hvor utenriksministeren forsikret oss om at det ikke gikk penger til Taliban, for de gikk til FN – og så var pengene borte. Men hun kunne garantere at det ikke var norske penger, de kom fra en annen lomme, men de kom fra FN. Det var altså ikke norske penger som gikk inn i FN, det var noen andre penger som finansierte Taliban. Og noen finansierer Talibans styre ennå, og de fortsetter med det, som de gjorde også før 2001, da den vestlige verden og NATO gikk inn i Afghanistan.

Så sier man at det er så viktig å finansiere Afghanistan fordi det er så mange som sulter og lider, men det var ikke det vi var enige om da vi hadde forhandlinger oppe i Soria Moria. Det var ikke sånn det var. Det var fem punkter som skulle oppfylles – kvinners rettigheter, å kunne gå ut alene, få utdanning osv. De er ikke fulgt, men pengene strømmer inn allikevel. Disse pengene, som var frosset i utlandet fra Afghanistan, er nå frigitt, og Afghanistan bruker de pengene og pengene de får i FN. Og Taliban fortsetter akkurat som før og behandler kvinnene sine akkurat slik de gjorde før, fordi vi ikke har noen innflytelse på det. Så fortsetter vi fordi vi synes synd på alle som lider, fordi alle som lider i Afghanistan, er ikke Taliban, de er andre. Men det erde som styrer landet, som må ta konsekvensene av sin egen politikk, og da må en også ta ansvaret for sitt eget folk. Det kan ikke være sånn at Taliban styrer for seg, og at vi holder Talibans befolkning i live. Sånn kan vi ikke ha det, og da må noen ta konsekvensen av det, og det kan ikke være FN og skattebetalerne rundt omkring i den vestlige verden.

Det finnes jo ingen resultatmål for bistand. Det er også noe som Riksrevisjonen har understreket. Eller som de sier nå i konklusjonene sine:

«– Bistand til tematiske fond støtter ikke godt nok opp under sentrale tverrsektorielle mål for norsk bistand.

– Flere fond kan ikke vise til resultater på bakken, og det er vanskelig å vurdere hvordan gjennomførte aktiviteter fører til endring for mottakerne.

– Utenriksdepartementet har ikke rettet nok oppmerksomhet mot hva bistanden som gis gjennom Verdensbankens fond, koster.

– Utenriksdepartementet arbeider aktivt opp mot Verdensbankens styre, men mangler en langsiktig og helhetlig strategi for fondsporteføljen.

– Oppfølgingen av resultater og kostnader i fond burde vært tettere.

– Det er fortsatt lite balansert rapportering til Stortinget om resultater av bistand.»

Det siste er grunnleggende umoralsk. Dette er Riksrevisjonens rapport, dette er Riksrevisjonens konklusjoner, og om statsråden skulle mene noe annet, mener jeg at jeg holder meg til Riksrevisjonens konklusjoner. Det håper jeg for alle her i salen at en endrer, slik at vi får en objektiv vurdering, og at objektive resultatmål presenteres for Stortinget. Det er noe vi trenger.

Så kan man se på Riksrevisjonens rapport ellers: Det er umulig å se resultater, det får ingen konsekvenser dersom det ikke rapporteres korrekt, UD følger ikke Norads råd, vi vet ikke hvor mye som går til administrasjon, og det er lite åpenhet. 80 pst. av antikorrupsjonsarbeidet virker ikke, og det er for mange prosjekter. Riksrevisjonen sa akkurat det samme i forrige rapport, og det har blitt enda verre. Jeg forstår at det er en ganske stor, provoserende utfordring for statsråden når jeg sier alt dette, men det er sant. Og jeg skjønner at du har en jobb som nesten er umulig å gjennomføre, for premissene for den jobben du har, er helt umulige, for du bruker mer og mer penger, og resultatene uteblir, dessverre. Men jeg tror ingen kunne gjort det bedre.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at talen skal gå via presidenten.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg vil også takke saksordføraren, og sidan eg ikkje er medlem av komiteen sjølv, kan eg vel tillate meg å takke heile komiteen for godt arbeid, og ikkje minst Riksrevisjonen for denne viktige rapporteringa om bruken av norsk bistand gjennom Verdsbankens fond. Venstres stortingsgruppe stiller seg heilt og fullt bak dei tilrådingane som ligg i Riksrevisjonens rapport.

For eit lite land som Noreg kan stønad via store multilaterale fond bidra til å gjere norsk bistand meir effektiv og treffsikker. Det er i utgangspunktet bra at vi gjennom bl.a. klimafond og helsefond bidreg til ein koordinert internasjonal innsats for å gje folk fleire moglegheiter og meir fridom i kvardagen. Men trass i dette er det ikkje slik at fordi formåla med fonda er gode, er det mindre grunn til å sjå kritisk på måten desse fonda opererer på, snarare tvert imot. Mellom 2016 og 2020 auka andelen av norsk multilateral bistand frå 43 pst. til 59 pst. Då må vi også forsikre oss om at midlane blir brukte på ein rett måte og i tråd med norske mål. Diverre viser Riksrevisjonens undersøking at norsk bistand går til land som Saudi-Arabia, Polen og Bulgaria, sjølv om desse landa ikkje er definerte som mottakarland av offisiell utviklingsbistand.

Vidare er det òg problematisk at det framleis går norsk stønad til om lag 70 ulike fond gjennom Verdsbanken, sjølv om Stortinget har vore tydeleg på at det er eit ønske om å konsentrere norsk bistand ytterlegare. Når Riksrevisjonen i tillegg konkluderer med at det er svakt nasjonalt eigarskap i fleire av fonda, og at dette svekkjer måloppnåinga, må Stortinget ta det på alvor. At korkje klimafondet eller helsefondet kan peike på vesentlege faktiske resultat frå norsk bistand, er eit ytterlegare tankekors.

Riksrevisjonens konklusjon om at Utanriksdepartementet heller ikkje har utarbeidd nokon overordna strategi for norsk støtte til Verdsbanken, eller sett ambassadane i betre stand til å følgje opp den stadig aukande multilaterale bistanden, gjer at Venstre har kome til at vi treng ein heilskapleg gjennomgang av dei allereie inngåtte avtalane. Difor står Venstre i dag i lag med Framstegspartiet, SV og Raudt om å fremje forslag om ei slik evaluering – ikkje fordi vi er imot multilateral bistand, men fordi vi tek Riksrevisjonens rapport på alvor og meiner vi no må få betre måloppnåing på dette området, som trass alt utgjer ein stor del av norsk bistand.

Ønsket vårt er først og fremst at norsk bistand skal bli brukt på ein måte som bidreg til å løyse dei store utfordringane vi står overfor i verda. Då må vi òg kunne vere kritiske når fakta seier at måloppnåinga så langt ikkje er god nok.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim []: Norske skattepenger skal brukes på en mest mulig effektiv måte for å nå utviklingspolitiske og bistandsfaglige mål. Jeg ønsker velkommen all politisk og offentlig debatt om norsk bistands- og utviklingspolitikk. I Hurdalsplattformen slås det fast at denne regjeringen skal være mer strategisk i valg av satsingsområder og prioriteringer for utviklingspolitikken. Vi skal styre norsk innsats sånn at den gir størst mulig effekt og samfunnsendring.

Riksrevisjonen har valgt å gjøre en dybdeundersøkelse av fire norskstøttede fond i Verdensbanken; da undersøkelsen startet, støttet Norge ca. 70 fond. Som jeg tidligere har gitt uttrykk for i denne salen, synes jeg det er grunn til å stille spørsmål ved om dette gir et tilstrekkelig, representativt grunnlag for å trekke den konklusjonen som gjøres om norsk bistand til Verdensbankens fond, som er tittelen på rapporten.

Når det er sagt, vil denne rapporten helt klart bidra positivt til arbeidet med å fokusere på bedre forvaltningsrutiner og god oppfølging av fond i Verdensbanken. Jeg er sikker på at det arbeidet kan gjøres bedre. Og så minner jeg om at Hurdalsplattformen ble lagt fram før Riksrevisjonens rapport ble lagt fram. I Hurdalsplattformen har vi slått fast at vi ønsker en kritisk gjennomgang av bruk av globale fond, for å sikre effektiv bistand. Dette arbeidet er igangsatt. I lys av at dreiningen mot multilaterale kanaler var så sterk under forrige regjering – som flere talere har vært inne på – mener jeg at en slik gjennomgang er på sin plass. Riksrevisjonens rapport kommer til å være et relevant bidrag, men denne gjennomgangen må handle om langt mer enn Verdensbanken.

Det er også på sin plass å si at Verdensbanken gjennomgående kommer veldig godt ut av evalueringer av bistandseffektivitet og resultater – som en av de mer effektive av alle multilaterale kanaler. Det er en av grunnene til at vi går inn i fond som er administrert av banken, og det gjelder også de aller fleste andre giverland. Internasjonalt vurderes bistand gjennom Verdensbanken som effektivt, og banken har bred støtte og mottar store bidrag.

Når vi bidrar til ulike typer fond, får vi en mulighet til å drive politisk påvirkning som fremmer norske prioriteringer i bistanden, f.eks. klima, hav, likestilling, jordbruk og matsikkerhet, som er ett av regjeringens satsingsområder.

Det er også viktig å minne om at bistand som kanaliseres gjennom multilaterale fond, bidrar til å avlaste mottakerlandets myndigheter, som ellers ville måttet forholde seg til veldig mange givere med egne agendaer og egne rapporteringskrav. Det ville vært svært lite effektivt. Sånn øker vi myndighetenes egen kapasitet og gjennomføringsevne, som vi er avhengige av for at bistanden skal gi resultater.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefaling om en mer langsiktig og helhetlig strategi for norsk støtte til Verdensbankens fond. Jeg mener også at vi vil være tjent med en strategi som tydeliggjør hvilke fond som bør prioriteres, og dette er et arbeid jeg har igangsatt. For inneværende og neste år er det imidlertid dessverre lite budsjettmessig handlingsrom for å støtte fond i Verdensbanken.

Avslutningsvis: Riksrevisjonen slår også fast at rapporteringen til Stortinget har vært for lite balansert. Jeg vil medgi at mitt departement har lagt mest vekt på å vise hva Norge får igjen for våre betydelige bistandsbidrag, og at vi kanskje i for liten grad har rapportert på manglende måloppnåelse. Men rapportering til Stortinget skal selvsagt være opplysende, nøyaktig og korrekt. Jeg tar Riksrevisjonens kritikk til etterretning og håper at dere vil se en forbedring og mer dekkende rapportering i bistandsbudsjettet for 2023.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sara Bell (SV) []: Statsråden sier at dybdeanalysen i Riksrevisjonens undersøkelse er lite representativ. Det er også derfor mindretallet i komiteen foreslår at Stortinget anmoder regjeringen om å gjøre en systematisk gjennomgang. Så sier statsråden at Hurdalsplattformen varsler en gjennomgang. Er den satt i gang, eller når vil statsråden sette den i gang?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim []: Arbeidet er så vidt satt i gang. Det vil si at vi nå utformer en tilnærming og metodikk for hvordan det skal gjennomføres. Da er det viktig å understreke at dette også gjelder en lang rekke mekanismer som kanskje ikke kalles fond. De kalles kanskje ikke globale, men de vil allikevel være relevante for en slik gjennomgang. Derfor er vi nå i gang med å utarbeide et mandat og en metodikk for den gjennomgangen. Jeg vil understreke at det er viktig for meg at den skal være mest mulig ekstensiv. Den skal ha en fordomsfri, helhetlig tilnærming både til effektiviteten i fondene og til andre sider ved hvorvidt de bidrar optimalt til å innfri våre utviklingspolitiske mål.

Sara Bell (SV) []: Jeg takker for svaret. Verdensbankens fond har fått høy karakter som bistandseffektive. Likevel viser dybdeanalysen at teorien om at det er effektivt å investere gjennom multilaterale fond, blir gjort til skamme, i hvert fall med de fondene som er undersøkt. OECD har også gitt norsk bistand gode karakterer, men har gitt kritikk nettopp for satsingen på å kanalisere bistanden gjennom multilaterale fond, på grunn av risikoen for fragmentering. De nevner at de siste forbedringene for å bli ordentlig gode kanskje er de vanskeligste.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim []: Grunnen til at vi i Hurdalsplattformen ønsker denne gjennomgangen, er nettopp at vi har en del spørsmål til bistandseffektiviteten generelt ved globale fond. Men litt av problemet er også at dette kan måles på ulike måter. Vi kan måle det i administrasjonskostnader, men det er ulike tellekanter alt ut fra hvilken metodikk man velger når man stiller disse spørsmålene, så det er krevende materie. Jeg vil understreke at MOPAN-undersøkelsen, som det så fint heter, som er en viktig gjennomgang av internasjonale fond, har gitt Verdensbanken gode karakterer. Jeg vil også understreke at det innenfor Verdensbanken er svært ulike fond, og det er vanskelig å skjære alle over én kam.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sara Bell (SV) []: Jeg vil gjøre ferdig mitt opprinnelige innlegg, og det skal være kort.

SV deler også Riksrevisjonens kritikk om de reelle kostnadene ved å kanalisere bistand gjennom multilaterale fond. Når verken forvaltningen eller Stortinget på en adekvat måte evner å holde oversikt over pengestrømmene og bistandseffektiviteten, er vi redd for at dette ikke representerer god forvaltning av offentlige midler og kan medvirke til at bistandspolitikken vil miste tillit og oppslutning i befolkningen. Det er liten tvil om at verden sårt trenger flere krefter i kampen for den globale velferden, men det forutsetter at midler og tillit forvaltes klokt.

Presidenten: Presidenten må minne om at representanten har lov til å bruke den tiden som hun har til taletid. Det er helt i orden.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Nå skal jeg ødelegge den hyggelige stemningen som kanskje er her igjen. – Nei, jeg har ikke tenkt å gjøre det. Jeg har tenkt å utfordre Høyre og representanten Harberg når det gjelder forslaget fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre. Det er altså 50 mandater på Stortinget, og hvis Høyre hadde sluttet seg til, hadde det vært 98. Da hadde vi fått et klart flertall. Det som står i forslaget, er:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en systematisk gjennomgang av alle avtaler med multilaterale partnere og redegjøre for hvilke som er forenlige med god effekt på bakken, og som er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser og bistandspolitiske målsettinger.»

Det som er interessant, er at da representanten Harberg var her oppe, sa han at det var nøyaktig Høyres mål: å følge pengene, og at det skal være resultater. Da stusser jeg litt over at man har et nøyaktig mål som blir fremmet i et forslag, og så, når man har det målet, ikke vil være med på forslaget. Da har man ingen troverdighet når man sier hva som er målet, når man har en mulighet til å gjøre det.

Jeg synes det er veldig synd at når man kunne fått regjeringen til å gjøre den gjennomgangen, velger Høyre å ikke gjøre det. Jeg har mine mistanker om at det skyldes at man kanskje har sittet i samme stol i samme hus en del ganger og føler at det er å tråkke seg selv på tærne. Men jeg synes man skal være såpass ærlig at man går frem – og det kan Høyre kan gjøre nå – og sier at de støtter dette forslaget, slik at det får flertall, og at regjeringen setter i gang og gjør dette, for de trenger den oversikten. Det hadde vært så bra om vi kunne fått flertall for dette. Nå står det på Høyre.

Så jeg oppfordrer Høyre og Harberg til å si: Ok, ja vel, vi var ikke med på det forslaget, men vi har tenkt oss om en gang til, og dette er noe vi vil være med på. Det skader ingen. Det er bare en undersøkelse som gjør at man får satt i gang en prosess. Da får regjeringen virkelig noe å gjøre også, for da vil man produsere resultater som alle kan lese, istedenfor at vi bare går og spekulerer på hva som kunne ha vært. Så igjen: Jeg oppfordrer Høyre til å bli med på dette forslaget, lage et solid flertall, få et annet søkelys på bistandspolitikken og den multilaterale innsatsen. Det hadde vært veldig bra.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg vil slutta meg til siste talar i den utfordringa som der blei gjeven. Eg vil òg seia meg einig med noko av det som var poenget til Framstegspartiets representant i det førre innlegget, nemleg at det er viktig at pengane kjem fram og bidreg til å nå måla, gjeve at Noreg – hittil, i alle fall – har vore ein stor bidragsytar til internasjonal bistand.

Det er òg eit anna viktig poeng her som eg skal gje representanten delvis rett i, og det er at bistand ikkje er det fremste middelet for å kjempa mot ulikskap og fremja demokrati i verda. Derimot er det nok andre årsaker enn for mykje bistand som gjer at ein no går feil veg internasjonalt, med ei dramatisk auke i forskjellar og ekstrem fattigdom. Det er ikkje for mykje bistand som har ført til dette, det er skeive maktforhold, det er òg klimaendringar, det er ein pandemi og manglande vaksinesolidaritet frå dei rike landa og ei rekkje andre slike årsaker.

Riksrevisjonen har lagt fram ein veldig interessant rapport – ikkje om bistand generelt, men om Verdsbankens fond. Det er viktige funn Riksrevisjonen her peikar på, og det minner faktisk litt om det styringssystemet me kallar New Public Management i Noreg og andre land. Der har ein altså eit mål om å kanalisera pengar og bruka styringsmodellar som liknar på privat næringsliv, med eit uttalt mål om forenkling og mindre administrasjon, og så endar ein opp med det stikk motsette. Resultatet er tydelegvis meir byråkrati, høgare kostnadar og ein haug med godt betalte konsulentar.

Då er det eit paradoks at regjeringa trass i dette, og trass i gode formuleringar i Hurdalsplattforma om å sjå kritisk på bruken av dei globale fonda, ikkje gjer grep i praksis. Det me ser no, er dramatiske kutt i norsk bistand som nettopp vernar om desse fonda. Ein kuttar til organisasjonar som kan visa til gode resultat, som menneskerettsorganisasjonar, sivilsamfunnsorganisasjonar og organisasjonar som jo òg er sentrale i vårt internasjonale mellomstatlege samarbeid, nemleg FN.

Svein Harberg (H) []: Jeg tror representanten Tybring-Gjedde må ha fulgt særdeles dårlig med på denne representantens arbeid i kontrollkomiteen de siste fem årene når han antyder at man er redd for å be om noe som kan ramme den tidligere regjeringen. Det har det i hvert fall ikke vært mulig å se spor av i arbeidet tidligere, så den begrunnelsen for ikke å være med på forslaget faller hvert fall på egen urimelighet.

Jeg må også si at da jeg hørte noen av uttalelsene til Tybring-Gjedde, ble jeg enda mer sikker på at vi ikke skal være med på dette nå. Hvis Tybring-Gjedde hørte etter, ville han hørt at komiteen skulle arbeide videre med denne saken – og skal til og med ha en studietur for å følge opp denne saken. Sist vi gjorde det, fikk vi mange nyttige opplysninger om hvordan arbeidet virker – og ikke virker – og hvordan vi skal jobbe videre med dette. Nettopp for å ta dette seriøst skal vi gjøre den jobben. Så får vi se hva som kommer ut av det. Det er jeg helt sikker på at også regjeringspartiene er med på, etter å ha gjort den jobben. Det kan bli et godt resultat både for Stortinget og for regjeringen.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg skal være ganske kort – jeg må være kort også, for jeg har bare 1 minutt.

Representanten Harberg skal ut og reise. Det blir sikkert en fin tur. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og det tror jeg også denne turen blir, men i stedet for at man skal la komiteen se enda en gang på det man ønsker, har man altså muligheten til å få regjeringen til å se på dette. Da trenger man kanskje ikke reise i det hele tatt. Man får sikkert noen erfaringer med å reise, selv om jeg i det hele tatt er veldig skeptisk til å reise som komité, men man kan reise for seg selv og se. Her har regjeringen et oppdrag som Høyre kan slutte seg til, for å få gjort de tingene som representanten Harberg etterlyste. Man kan både reise og be regjeringen gjøre dette – og se på skavanker og andre ting – jobbe i komiteen med dette, og stemme for å få dette forslaget igjennom. Det er jo helt fantastisk! Man kan ikke få det bedre, hvis representanten Harberg har rett i at det er Høyres mål. Så igjen: Jeg oppfordrer Høyre til å bli med på forslaget, få 98 stemmer i Stortinget og gi oppdraget til regjeringen, så blir det gjort – kanskje.

Votering, se tirsdag 31. mai

Presidenten: Det var nesten akkurat 1 minutt.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.

Da er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er herved hevet.

Forrige kapittel
Neste kapittel