Bård Hoksrud (FrP) [17:03:53 ] : Dette handler om forskjellsbehandling
av mennesker, mennesker som behandles med insulin, men som ikke
får tilgang til den nyeste og helsefremmende teknologien – det er
kontinuerlig glukosemåler, også kalt CGM. Det er en sensor som måler
blodsukkeret, og som sitter på armen 14 dager av gangen før den
byttes. Blodsukkerverdiene vises på en avleser eller en app på mobilen.
For å unngå komplikasjoner
knyttet til diabetes er det viktig å oppnå et stabilt og normalt
blodsukker. Oversikt og kontroll over blodsukkeret til enhver tid
er derfor helt essensielt. Risikoen for diabetesrelaterte skader
som hjerteinfarkt, amputasjon og blindhet øker dersom blodsukkeret
ligger for høyt over tid.
Langtidsblodsukkeret
til diabetespasienter har blitt bedre de siste årene. John Cooper,
medisinsk ansvarlig for voksendiabetesregisteret, har uttalt at
den markante økningen i bruk av CGM er svært positiv. Det er en
viktig årsak til at stadig flere pasienter får bedre blodsukkerkontroll,
og i dag er CGM standardbehandling for alle mennesker med type 1-diabetes.
Fagfolk er tydelig
på at dette handler om å få kontroll på blodsukkeret og dermed unngå
komplikasjoner. Utgifter til blodsukkermåling i fingre koster samfunnet nesten
300 mill. kr i året. Merkostnadene for å gi en CGM til alle med
type 2-diabetes som bruker insulin, er uklar. København Economics
beregnet det til 54 mill. kr, men vi ville faktisk spart 45 mill.
kr på å gi alle med type 2-diabetes som bruker insulin, en CGM dersom
de målte blodsukkeret i fingeren så ofte som de burde.
Det er knyttet
store samfunnsøkonomiske kostnader til behandling av komplikasjoner
grunnet dårlig regulert diabetes. Oslo Economics har i sin rapport
fra 2021 om type 2-diabetes sett på samfunnskostnader. De har anslått
verdien av tapte leveår og tapt livskvalitet til 30 mrd. kr årlig,
produksjonstapet til ca. 7,6 mrd. kr årlig og helsetjenestekostnadene
til 9,1 mrd. kr årlig. 54 mill. kr er småpenger i dette regnestykket.
En begrenset
gruppe mennesker med alvorlig type 2-diabetes behandles på samme
måte som mennesker med type 1-diabetes med insulin. Disse har de
nøyaktig samme utfordringene knyttet til å oppnå et stabilt blodsukker
for å sikre god egenbehandling, funksjonell deltakelse i arbeidslivet
og framtidig god helse, men de behandles hovedsakelig av sin fastlege
i primærhelsetjenesten. Disse pasientene må derfor henvises til
spesialisthelsetjenesten for å få en CGM.
Helseministeren
har uttalt i Stortinget at type 2-diabetespasienter som har nytte
av kontinuerlig blodsukkermåling, både har fått det av sitt regionale
helseforetak og bør få det. Denne oppfatningen sammenfaller ikke
med virkeligheten. Vi ser at det har utviklet seg store regionale
forskjeller i den tildelingen, der sykehusøkonomi er en utslagsgivende
faktor.
Fra en diabetessykepleier
i Viken har jeg fått kopi av et avslagsbrev på CGM fra Drammen sykehus
i mars i år. Der står det:
Vi har dessverre
ikke innvilget søknad om CGM til pasienter med diabetes type 2,
med mindre det er helt spesielle omstendigheter som vanskeliggjør
egenmåling. Vi håper det vil bli mer tilgjengelig for pasienter med
DM 2 på sikt.
Pasientens fastlege
skriver så nytt brev til Drammen sykehus etter avslaget og ber om
at det blir innvilget, eller at man eventuelt begrunner avslaget
mer detaljert. Drammen sykehus skriver så: Vi har diskutert i plenum flere
ganger hvordan vi skal håndtere søknader om CGM til pasienter med
type 2-diabetes. Dette er en stor pasientgruppe og økende. Vi har
ikke kapasitet på poliklinikk til å håndtere den opplæring og oppfølging
dette krever.
Her ser vi altså
at det er diabetes type 2-diagnose som er avslagsgrunn. Sykehuset
har heller ikke kapasitet til å ta seg av disse pasientene. Sykehuset
håper at CGM vil bli tilgjengelig på sikt for dem med type 2-diabetes, og
dermed ser vi også at det er en stor gruppe mennesker som trenger
CGM, og som ikke får det. Sykehuset virker derimot å ha liten innsikt
i at det faktisk er deres oppgave å innvilge CGM til denne pasientgruppen.
Det glansbildet
helseministeren maler om tilgjengelighet til CGM for dem som trenger
det, stemmer lite overens med en virkelighet hvor henvisninger avvises kun
basert på pasientens diagnose og kapasitetshensyn. For å sikre likeverdig
behandling av mennesker som bruker insulin, bør behandlende lege
kunne skrive ut CGM, uavhengig av om pasienten har type 1- eller
type 2-diabetes. Primærhelsetjenesten, som behandler pasienter med
type 2-diabetes, bør derfor få rett til å forskrive CGM. Vil helseministeren
legge til rette for at tildelingen av CGM kan gjøres over blåreseptforskriften,
slik helseministeren selv har tatt til orde for?
Jeg har tidligere
fortalt helseministeren om Kai Olav. Han har type 2-diabetes, bruker
insulin og måtte tidligere stikke seg i fingeren annenhver time
for å få kontroll på blodsukkeret. Romerikes Blad laget en sak om
ham med overskriften: «Kai Olav frykter å stå uten jobb hvis han
må fortsette å stikke seg: – Dårlig gjort.» Han fikk altså avslag
på hjelpemiddelet som ville gitt ham kontroll på blodsukkeret og
dermed hjulpet ham til å utøve jobben sin forsvarlig. Kai Olav kunne
ha mistet både førerkort og jobb da han i fjor sommer ble hasteinnlagt
på sykehus på grunn av ekstremt høyt langtidsblodsukker. Etter at
Romerikes Blad skrev om saken, fikk han innvilget søknaden og uttalte
at han har fått en helt ny hverdag. Han kan nå leve et fullverdig,
normalt liv og fortsette i jobben.
Det er mennesker
som Kai Olav denne saken handler om.
Statsråd Ingvild Kjerkol [17:09:12 ] : Denne saken har vært
oppe til debatt flere ganger de siste årene, senest i to spørretimespørsmål
fra representanten Hoksrud. Jeg hadde også noen spørsmål da jeg
var i opposisjon.
Som jeg har vist
til tidligere i mine svar, pågår det et arbeid knyttet til finansiering
av medisinsk utstyr og forbruksmateriell, bl.a. for å klargjøre
skillet i finansieringsansvar mellom blåreseptordningen og helseregionene.
Hensikten er at det skal være forutsigbart for alle aktører om et
nytt produkt skal vurderes og eventuelt finansieres i den ene eller
den andre ordningen.
For legemidler
er dette skillet forskriftsfestet i blåreseptforskriften og satt
ut fra at finansieringsansvaret følger behandlingsansvaret. Det
vil si at blåreseptordningen ikke dekker legemidler der det er lege
i spesialisthelsetjenesten som setter i gang, følger opp og avslutter
behandlingen. Denne praksisen gjelder i stor grad for medisinsk
forbruksmateriell og næringsmidler også, selv om det ikke er forskriftsfestet.
Samtidig ser vi at det er gråsoner, noe som særlig har vist seg
i diskusjonen om måleutstyr ved diabetes.
For diabetes
er det i hovedsak slik at behandlingsansvaret for pasienter med
diabetes type 1 ligger i spesialisthelsetjenesten, mens pasienter
med diabetes type 2 oftest behandles hos fastlegen og får nødvendige
legemidler og forbruksmateriell til glukosemåling på blå resept.
Samtidig er det også pasienter med type 2-diabetes som henvises
til spesialisthelsetjenesten hvis fastlegen ikke kommer i mål med
behandlingen, og ved mistanke om komplikasjoner som følge av dårlig
regulert blodsukker over lengre tid. Representanten Hoksrud hadde
et eksempel på det i sitt innlegg.
For de fleste
pasienter med diabetes type 2 er det verken nødvendig med henvisning
til spesialisthelsetjenesten for oppfølging eller å bruke kontinuerlig
glukosemålerutstyr som CGM-målere. Pasienter med diabetes type 2
som på grunn av komplikasjoner eller av andre grunner er henvist
til og følges opp i spesialisthelsetjenesten, vil kunne få tilbudt
CGM-utstyr finansiert av helseregionene.
Det pågår nå
som nevnt et arbeid knyttet til finansiering av medisinsk utstyr
og forbruksmateriell, og det å ha ordninger som gir et mest mulig
likeverdig tilbud, vil være viktige vurderingspunkter her.
Mange mennesker
lever med diabetes type 2 i dag, og det vil ramme enda flere i framtiden.
Det er behov for økt kompetanse om å forebygge utvikling av diabetes type 2,
og det trengs økt kunnskap om behandling av sykdommen. Slike tiltak
er aktuelle å følge opp i flere av de store sakene regjeringen jobber
med – som folkehelsemeldingen, NCD-strategien og Nasjonal helse-
og samhandlingsplan. Helsedirektoratet arbeider samtidig med oppdatering
av faglige retningslinjer for diabetes.
Bård Hoksrud (FrP) [17:13:00 ] : Jeg vil takke statsråden,
men jeg har allikevel lyst til å gå tilbake til det helseministeren
uttalte i spørretimen 10. november 2021, at «type 2- diabetespasienter
som har nytte av kontinuerlig blodsukkermåling, både har fått det
av sitt regionale helseforetak og bør få det».
Så pekte statsråden
på at jeg viste til ett eksempel. Men i mitt hjemfylke, Telemark,
jobber det en diabetessykepleier. Hun henviser flere pasienter med
type 2-diabetes som bruker insulin, til sykehuset for en kontinuerlig
glukosemåler. Jeg har fått lov til å lese fra svaret hun har fått
fra sykehuset:
Som nevnt er det strenge kriterier
for kontinuerlig glukosemåler hos type 2-ere, også de som bruker
insulin og multiinjeksjonsregime. Det er ingenting i veien for at
de kan kjøpe kontinuerlig glukosemåler privat. Vi har knapt kapasitet
til å ta inn nye tester, men det er viktig å si at de ikke nødvendigvis
får dette utstyret, selv om det bedrer livskvaliteten, da det ikke
er økonomi til det.
Sykehuset sier
altså at de ikke har kapasitet, eller økonomi, til å gi dem med
type 2 kontinuerlig glukosemåler. Samtidig presiserer de at pasientene
gjerne må kjøpe det selv.
Sykehuset som
diabetessykepleieren i Telemark henviser pasientene til, har laget
sine egne, interne kriterier for hvem med type 2-diabetes som kan
få en kontinuerlig glukosemåler. Disse kriteriene står ikke i de
nasjonale retningslinjene fra Helsedirektoratet. Sykehuset skriver
at det er svært strenge krav for å få dette. Det å lage slike strenge
kriterier ekskluderer veldig mange pasienter som virkelig trenger
en kontinuerlig glukosemåler. Hva med alle de pasientene som er
i arbeid, og som trenger god kontroll over blodsukkeret? Hva med
de pasientene som har svingende blodsukker og strever med høye og
lave verdier gjennom døgnet? Disse bør få tilgang på ny teknologi
som bedrer livskvaliteten deres.
Til syvende og
sist er det økonomien til sykehusene som er bestemmende for hva
slags behandling pasientene får. Én ting er at dette er i strid
med kravene til forsvarlig og individuell pasientbehandling, men
det er også en grov forskjellsbehandling av mennesker som bruker
insulin.
Det er interessant
å vite hva statsråden mener når det altså er økonomi som er begrunnelsen
fra sykehusene for å si nei.
Statsråd Ingvild Kjerkol [17:15:17 ] : Først vil jeg si at
jeg har ikke fremmet noe glansbilde av dette. Jeg tar sterkt avstand
fra den beskrivelsen til representanten Hoksrud. Mennesker som er
nødt til å måle blodsukkeret sitt kontinuerlig, bærer en stor byrde,
og de er i all hovedsak sine egne behandlere.
Hvis man har
diabetes type 1, er man nødt til å måle blodsukkeret kontinuerlig.
Man er også nødt til å ta insulin. Det vet presidenten – presidenten
har relevant fagbakgrunn. Det er også noen av dem som har type 2, som
har behov for kontinuerlig blodsukkermåling, og de skal få det.
Når det gjelder avslag begrunnet i økonomi, skal det ikke være sånn
– det skal være reelle behov.
Det er bra at
også representanten Hoksrud har møtt noen pasienter som har fått
det de skal ha. Det å gå inn i enkeltsaker til pasienter som opplever
at de ikke har fått den helsehjelpen de skal ha, er vanskelig for
enhver statsråd. Men har man behov for kontinuerlig blodsukkermåling,
og det er vurdert av fastlegen, og man er henvist til spesialisthelsetjenesten
– ja, så skal man få det. Og når den blå resepten finansierer det
behovet man har for forbruksmateriell, går man og henter det ut
på apoteket. For dem som har fått CGM-målere, er det helseregionene.
Det var en endeløs runde da dette ble tilgjengelig for norske pasienter,
fordi helseregionene måtte foreta et anbud og ikke hadde veldig
mye erfaring med tilsvarende innkjøp.
Det er bakgrunnen
for at departementet og Helsedirektoratet nå jobber med disse spørsmålene:
Hvordan løser vi dette behovet i framtiden? Og det er ikke sånn
at det å bruke CGM-måler versus det å hente ut strips nødvendigvis
er et spørsmål om kostnader. Det er like dyrt å hente ut strips.
Har du behov for kontinuerlig måling, har du behov for kontinuerlig
måling. Det enkleste og mest brukervennlige er CGM-målere for dem
som trenger det. Det er mine svar. Vi jobber med denne saken, og jeg
har ikke fremmet noe glansbilde av dette.
Lavrans Kierulf (FrP) [17:18:10 ] : Uttalelsen til statsråden
om at de som trenger en CGM, får det, står i sterk kontrast til
mediesaker vi har sett i det siste om mennesker som ikke får kontinuerlig
blodsukkermåler selv om de har ustabilt blodsukker og må stikke
seg i fingeren mange ganger om dagen.
Sauebonde Eva
uttalte til Nationen i januar:
«Jeg måler og måler og måler. Fingrene
mine er så oppstukket at jeg nesten ikke får blodskvetten ut av
dem, så jeg må jo stikke på nye plasser hele tiden.»
Diabetesforbundet
uttalte i samme artikkel:
«Landsmøtet mener det er uholdbart
at det er så stor ulikhet og store geografiske forskjeller i hvem
som får tilbud om kontinuerlige glukosemålere blant personer med
diabetes type 2 som bruker insulin.»
I regjeringens
Hurdalsplattform heter det:
«Målet med regjeringens helse-
og velferdspolitikk er å skape helsefremmende samfunn, forebygge
sykdom og sikre en desentralisert helsetjeneste som yter gode og
likeverdige helsetjenester i hele landet.»
Dagens regjering
vil altså satse på forebygging. Kontinuerlig glukosemåler er et
kostnadseffektivt og enkelt teknologisk system som vil kunne gi
store kostnadsbesparelser på kort og lang sikt samt føre til vesentlig
bedre livskvalitet for enkeltindividet. Den forskjellsbehandlingen
og vilkårlige tildelingen av kontinuerlig glukosemåler som utøves
overfor pasienter med type 2-diabetes som bruker insulin, er stikk
i strid med intensjonen i regjeringens plattform. Det fører til
en situasjon der de som har råd til det, selv kjøper utstyret de
trenger.
Et slikt eksempel
er Yngve. Yngve er en gravemaskinfører som har type 2-diabetes.
Hans fastlege og diabetessykepleieren i kommunen har søkt Ringerike
sykehus tre ganger om at han skal få kontinuerlig glukosemåler. Yngve
trenger gruppe 2-sertifikat for å kunne utføre jobben sin og er
avhengig av et stabilt blodsukker. Dette er svært vanskelig når
han bruker insulin og dermed ikke vet hva blodsukkeret er mens han
opererer store maskiner. Han står i fare for å miste førerkortet
sitt og dermed jobben. Allikevel får han avslag på avslag. Sykehuset
mener altså at det er bedre at Yngve potensielt blir arbeidsufør
og får penger fra Nav, enn at han får dekket det lille det koster
i måneden for en kontinuerlig glukosemåler. Yngve har valgt å betale
for en CGM selv for å kunne ha et godt liv med sin diabetes.
Kristian Furuseth
er fastlege og fagekspert i Diabeteslinjen. Han mener regelverket
må endres, og uttalte følgende til Romerikes Blad i november i fjor:
«Myndighetene må bli mer liberale.
Det man er redd for er at flere pasienter enn nødvendig skal få slike
målere, men dette utstyret viser seg å være så nyttig og oppsiden
er så stor at man bør ta sjansen. Med det vil vi få store gevinster
i form av bedre helse og livskvalitet. Samtidig kan man beholde
flere i jobb.»
Slik vi ser det,
er både pasienter, helsepersonell og Diabetesforbundet enige om
at tilgangen til CGM må bedres. I dag bedriver vi brannslukking
av skader som oppstår grunnet dårlig regulert diabetes. Dette koster oss
som samfunn enormt med penger, og enkeltindividet blir påført unødvendige
lidelser.
Forebygging krever
at vi gjør noe for å hindre lidelse og kostnader på sikt. Tiden
er overmoden for å gi alle som bruker insulin, tilgang til en kontinuerlig
glukosemåler.
Bård Hoksrud (FrP) [17:22:11 ] : I Norge er det 315 000–365 000
mennesker som lever med diabetes type 2. Av disse er det ca. 50 000
som bruker insulin. Jeg registrerer at statsråden nå sier det koster
omtrent det samme enten man henter ut strips, som er den gamle metoden,
eller man henter ut CGM-måler, som er den nye måten å gjøre det
på, og som vil gi et langt enklere og bedre liv for de menneskene
det gjelder. Da skjønner jeg ingenting når man registrerer at den
største motstanden mot dette handler om at sykehusene sier de ikke
har råd til det. Hvis man hadde gått inn på det jeg har vært opptatt
av, og som jeg opplever at statsråden også har vært inne på i et
tidligere spørretimespørsmål, nemlig å se på muligheten for at primærhelsetjenesten og
fastlegene kanskje kan gi dette her, så kunne man sørget for at
mange flere ville fått bedre livskvalitet, fått et bedre liv og
en bedre hverdag. Det kunne sannsynligvis gjort noe med både egen
helse og de langsiktige konsekvensene, i tillegg til at det selvfølgelig
ville spart samfunnet for store kostnader på lang sikt. Da blir 50 mill. kr
som peanøtter å regne i det regnestykket.
Jeg syns statsråden
svarte veldig kort og kjapt på interpellasjonen, og selv om hun
sier at man fortsatt jobber med dette, registrerer jeg at med bakgrunn
i svaret fra flere av sykehusene rundt omkring i landet er det ikke
behovet til pasienten som gjelder, men det er faktisk kostnadene
for sykehusene som er argumentasjonen for hvorfor man sier nei.
Statsråden kan gjerne riste på hodet fra plassen sin, men realiteten
er at man må se hva svaret fra sykehusene er, og de er klare og
tydelige. Det er veldig bekymringsfullt fra noen som har sagt at
de er opptatt av at man skal ha like helsetjenester over hele landet.
I tillegg er
det sånn at de som har råd og har muligheten til å kjøpe dette selv,
får bedre tjenester enn dem som ikke har den muligheten. Det er
også spesielt når regjeringen sier at den er opptatt av vanlige
folk, og at alle skal med. Tydeligvis skal ikke alle med når det
gjelder dette.
Jeg kommer fortsatt
til å utfordre statsråden. Jeg vet at statsråden i opposisjon var
veldig opptatt av denne problemstillingen, men jeg opplever nok
ikke den samme iveren fra helseministeren nå som den gang hun satt i
opposisjon og snakket om at man måtte få ryddet opp og ikke gå rundt
i ring osv. Sitatene er der. Jeg håper at statsråden faktisk tar
dette inn over seg, tar med seg dette og sørger for at mange mennesker
får bedre livskvalitet.
Statsråd Ingvild Kjerkol [17:25:20 ] : Jeg etterlyser samme
engasjement fra Fremskrittspartiet når det gjelder å forebygge diabetes
type 2, for til forskjell fra diabetes type 1, som er veldig vanskelig
å forebygge – den rammer dessverre vilkårlig og skjevt – kan vi
faktisk forebygge type 2. Men jeg ser for meg bildet av representanten
Hoksrud og hans kollega i helse- og omsorgskomiteen, Morten Wold,
den gangen de sto i smågodtkøen på en butikk og bare slo bort alle
forslag om en fornuftig folkehelse som kan forebygge lidelser og
plager og gjøre at pasienter i framtiden unngår dem. Så jeg etterlyser
det, og herved er utfordringen kastet fram: større engasjement for
å forebygge type 2.
Så vil jeg bare
si at det ikke er kostnadene det handler om. Det er måten vi har
organisert tjenestene på. Det er et system som tjener oss godt,
men som har noen svakheter, som at behandlingsansvaret også følges
av finansieringsansvaret for de legemidlene og det medisinske utstyret
man trenger. Er man i primærhelsetjenesten og er kroniker, er det
blåresept og det apoteket man selv henter ut utstyr på, som er regimet.
Får man behandling og oppfølging av lege i spesialisthelsetjenesten,
er det også spesialisthelsetjenesten som gir dette.
De beskrivelsene
Bård Hoksrud gir om min motvilje mot å løse dette, stemmer ikke
med virkeligheten. Jeg synes han maler det ut ganske unødvendig.
Ikke for å bli personlig, men jeg har førstehåndserfaring med diabetespasienter
som må måle blodsukker døgnet rundt. Jeg har levd hele mitt liv
– eller det vil si, fram til 2017 – med en far som hadde diabetes
type 1, og som hele tiden måtte måle blodsukkeret. Han fikk ikke
oppleve den teknologiske revolusjonen det er å kunne ha en «pod» på
overarmen og lese på mobilen og følge blodsukkeret fra time til
time, uten å måtte stikke seg i fingrene.
At barn som fødes
i dag og får diabetes i tidlig alder, har slike teknologiske muligheter
– at foreldre kan følge med på barnas blodsukker, at vi har løst
utfordringene knyttet til personvern og alt det der – er fantastisk.
Mitt mål er at alle pasienter med diabetes type 2 som trenger og
har nytte av CGM-måler, skal få det.
Presidenten: Da
er debatten i sak nr. 13 ferdig.
Sak nr. 14, Referat,
er allerede behandlet.
Dermed er dagens
sakskart ferdig debattert. Forlanger noen ordet før møtet heves?
– Så synes ikke, og dermed er møtet hevet.