Stortinget - Møte torsdag den 10. desember 2020

Dato: 10.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 128 L (2020–2021), jf. Prop. 13 L (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:36]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i folketrygdloven (nye etterlatteytelser) (Innst. 128 L (2020–2021), jf. Prop. 13 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg ta opp de forslag som Senterpartiet alene eller sammen med andre partier fremmer i denne innstillinga.

Saken gjelder endringer i folketrygdloven, etterlatteytelser. Den viktigste er den som folkelig sagt kalles enkepensjon, og som ble innført i 1964. Forslagene gjelder folketrygdens ytelser til etterlatte. Regjeringa følger opp etterlatteutvalgets utredning, NOU 2017: 3 Folketrygdens ytelser til etterlatte – Forslag til reform.

Omlegging av etterlatteytelsene er en del av pensjonsreformen. Folketrygdens ytelser til etterlatte omfatter pensjon eller overgangsstønad til etterlatte under 67 år, ytelser til etterlatte barn, forhøyet alderspensjon som følge av særskilte regler for beregning av alderspensjon til etterlatte, gjenlevendetillegg til ny alderspensjon, gjenlevendetillegg og midlertidig gjenlevendetillegg til ny uføretrygd og ytelser til tidligere familiepleiere.

Komiteens flertall, alle utenom Fremskrittspartiet og SV, viser til at ytelsene i hovedsak har stått uendret siden den Senterparti-ledede regjeringa med statsminister Per Borten og Kristelig Folkepartis sosialminister Egil Aarvik i 1966 fikk vedtatt den nye folketrygdloven med virkning fra 1. januar 1967. Dette var en meget viktig reform. 1966-loven inkorporerte tidligere ytelser etter egne lover. Samtidig ble loven og ytelser utvidet til å omfatte alle som er født i landet, har statsborgerskap eller har nok botid. Det ble sikret visse minsteytelser for disse gruppene, mens maksimale ytelser ble beregnet ved et poengsystem basert på antall arbeidsføre år fram til oppnådde 40 år. Dette var en legendarisk velferdsreform, som ikke minst ga større økonomisk trygghet for de tusenvis av slitere som ikke hadde hatt stor arbeidsinntekt gjennom et langt arbeidsliv.

Dagens tildelingsprinsipper som ligger til grunn for utformingen av etterlatteytelsene, tar sikte på å sikre inntekt ved tap av forsørger samt å belønne ubetalt omsorg for barn og pleietrengende og arbeid i hjemmet. Innretningen er bygd på husholdningen som enhet. Ut fra etterlatteutvalgets utredning øker utgiftene per person innenfor en husholdning når samlivspartneren dør, og det blir færre som deler på utgiftene.

For Senterpartiet er dette et sjølsagt resonnement, som vi har med oss i alle saker som gjelder utmåling av nødvendige velferdssikringsordninger. Senterpartiet går derfor inn for at målretting av velferdspolitiske ytelser bør skjerpes for at den opprinnelige intensjonen ved offentlig finansierte velferdsytelser kan videreføres.

Etterlattes mulighet til å skaffe seg et inntektsbringende arbeid som gir vanlig levestandard, er nært knyttet til ens evne til å konkurrere om rimelig godt betalt arbeid i arbeidslivet. Ukontrollert arbeidsinnvandring fra EU-land utenom Norden har gjort dette langt vanskeligere.

Regjeringa foreslår at barn som mister den ene forelderen eller begge foreldre før de er fylt 18 år, skal få en styrket barnepensjon. En samlet komité støtter det – ja, mer enn det. En samlet komité går inn for barnepensjon inntil fylte 20 år uavhengig av utdanning, og det skal gjelde også når en av foreldrene er død.

Komiteen er djupt splittet ellers. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer forslag om at regjeringa beholder ordningen med tilleggspensjon til etterlatte, altså enkepensjonen. Senterpartiet og SV støtter ikke regjeringas lovforslag om innstramming som innebærer at mange etterlatteytelser tas bort og erstattes med tidsbegrenset omstillingsstønad eller gradvis reduseres ved at pensjonene ikke prisjusteres. Ytelsene må målrettes bedre ved at vi styrker den sosiale fordelingsprofilen, f.eks. for minstepensjonister hvor den ene dør. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV ber regjeringa komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer som sikrer at rettigheter til etterlatte under 67 år videreføres som i dag.

De samme partiene er uenig i regjeringas forutsetninger om at gjenlevende alderspensjonister har oppnådd sin egen pensjonsytelse eller formue, slik at kommende etterlattepensjonister med ny alderspensjon ikke har rimelig behov for offentlige etterlatteytelser. For Senterpartiet er de behovsprøvde etterlatteytelsene et sikkerhetsnett for de personer som ikke oppfyller regjeringas forutsetninger om gode tilleggspensjoner og trygge formuesforhold. Dette gjelder langt fra alle. Disse mennesker må føle samfunnets bevågenhet. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV fremmer derfor forslag om at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer som sikrer at dagens rettigheter til etterlatte alderspensjonister videreføres i reglene om ny alderspensjon fra folketrygden. Det må også gjelde etterlatte uføre.

Helt til slutt: Regjeringa har gjort beregninger som viser at en kan spare inn snaut 1,7 mrd. kr per år i perioden 2023–2060. Endringene skal tidligst settes i gang fra 2023. Derfor er det grunnlag for og mulighet for å endre det som regjeringa nå foreslår, dersom det er vilje til det i neste storting.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Lise Christoffersen (A) []: Først av alt: Takk til saksordføreren for å ha bidratt til at komiteen faktisk har greid å få en komplisert sak med mange aspekter gjennom innen svært korte frister, så korte at opposisjonen finner det på grensen til det uansvarlige. Vi snakker tross alt om livsgrunnlaget til personer som plutselig kan oppleve at livet snus opp ned fra den ene dagen til den andre, når livsledsager eller forelder dør.

Arbeiderpartiet har behandlet saken langs to spor, mulig dialog med andre partier, som vi alltid er åpne for, men først og fremst med utgangspunkt i hva denne saken egentlig handler om. For regjeringspartiene og Fremskrittspartiet handler den om nye kutt i sosiale ytelser, slik de har holdt på med helt siden 2013. For Arbeiderpartiet handler saken om to ting, først og fremst om sosial rettferdighet, at folketrygden er der når livet blir vanskelig, men det er også et spørsmål om likestilling mellom menn og kvinner. Manglende likestilling mellom menn og kvinner i arbeidslivet varer nemlig livet ut, siden det også fører til forskjeller i pensjon.

For å starte med behandlingen av saken: Arbeiderpartiet fikk en invitasjon til å drøfte saken med regjeringa. I pensjonsforliket ble det da også forutsatt at reglene for etterlattepensjon skulle vurderes når nytt pensjonssystem var på plass. Men komiteens flertall bestemte, til protester fra opposisjonen, at saken skulle kjøres gjennom i hurtigtogsfart, og da ble det ikke tid til den typen samtaler. Arbeiderpartiet lever godt med det, men det kunne jo tenkes at samråd på tvers kunne spilt en rolle for de etterlatte, at det hadde vært mulig å få til mindre drastiske kutt enn det høyrepartiene kommer til å vedta her i dag.

Så til selve saken: Vi stemmer mot regjeringas forslag om å avvikle etterlatterettighetene i folketrygden. Regjeringas begrunnelse er at trygderettigheter bør være individuelle. I prinsippet kan dette være riktig, men i praksis er det ennå et stykke mellom liv og lære. Fortsatt er det slik at kvinner jobber mer deltid, tjener mindre og sparer mindre til egen pensjon. Forskjellene er størst i privat sektor. Arbeiderpartiets forslag om pensjon fra første krone ville bidratt noe der, men det har vi altså ikke greid å få flertall for. Det er stort sett kvinner som yter ulønnet omsorgsarbeid for sine nærmeste.

Reglene om etterlatterettigheter i trygden er i utgangspunktet kjønnsnøytrale, men de gjelder først og fremst som inntektssikring for kvinner og barn. Vi snakker om fire grupper – den første er etterlatte under 67 år, 90 pst. av dem er kvinner, 65 pst. av dem igjen er over 55 år. Antallet er halvert siden 1967 og går stadig ned. Av familiepleiere er det nesten ingen igjen. Den andre gruppa er etterlatte alderspensjonister. Vi snakker om 120 000 pensjonister med dårlig råd. 95 pst. av dem er kvinner. Antallet begynner å gå ned, også i denne gruppa. Så har vi den tredje: etterlatte uføre. Det er ikke mange uføre som har tillegg som gjenlevende, bare 5 700 personer.

Grunnen til at antallet med etterlatterettigheter går ned, er at ytelsen avkortes mot egen inntekt fra arbeid eller pensjon. I takt med økt likestilling i arbeidslivet har etter hvert de fleste kvinner egen inntekt og egne pensjonsrettigheter, men det er som sagt fortsatt et stykke igjen til full likestilling. Der ligger også grunnen til at det store flertallet av mottakerne av etterlatterettigheter er kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn. Kvinner har lavere pensjon enn menn. Etterlatte kvinner kommer oftere i en vanskeligere økonomisk situasjon enn etterlatte menn. Kvinner lever dessuten lenger enn menn og har større sjanse for å bli etterlatt i utgangspunktet.

Istedenfor å ta pensjonen fra kvinner med dårlig råd vil Arbeiderpartiet heller rette den offentlige innsatsen inn mot økt likestilling i samfunnet. Lykkes vi med det, vil utbetalingene til etterlatte bli borte av seg selv. Men vi er fortsatt ikke der at det er reell likestilling mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Det betyr at å fjerne etterlatterettighetene vil ha en likestillingsmessig slagside.

Vi støtter imidlertid, som saksordføreren var inne på, regjeringas forslag til forbedringer i barnepensjonen, men med den forskjellen at den skal gjelde til 20 år istedenfor til 18. Der står hele komiteen samlet.

Jeg tror kanskje saksordføreren gjorde det, men for sikkerhets skyld tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, der vi ber regjeringa komme tilbake til Stortinget med lovforslag som sikrer at etterlatterettighetene i trygden videreføres.

Presidenten: Presidenten kan forsikre om at de forslagene allerede er tatt opp.

Heidi Nordby Lunde (H) []: De overordnede målene i pensjonsreformen er å gjøre folketrygdens pensjonssystem mer økonomisk bærekraftig og stimulere til høy yrkesdeltakelse, men ett av folketrygdens sentrale formål er å sikre inntekt for dem som av ulike årsaker ikke kan forsørge seg selv ved egen inntekt. Derfor er det viktig at omleggingen av etterlatteytelser tar hensyn til samfunnsutviklingen, f.eks. yrkesdeltakelsen til kvinner, men samtidig sikrer dem som på tross av dette ikke kan forventes å forsørge seg ved egen inntekt.

For Høyre handler dette om å styrke enkeltpersoners evne til å forsørge seg selv. Derfor gjør vi endringene. Derfor er det også viktig og riktig å styrke ytelsene til barn som har mistet foreldre, men å gjøre endringer som bidrar til å styrke evnen til å forsørge seg selv, støtte opp om arbeidslinjen og bedre bærekraften i velferdsordningene.

Da enkepensjon eller etterlatteytelser ble innført i 1964, hadde ytelsene en berettigelse ved at kvinner som regel ble forsørget av sin mann og hadde få muligheter i arbeidslivet. Derfor vil endringene i dagens varige ytelser til etterlatte gjelde for dem som er født etter 1971, altså min generasjon, en generasjon som i hovedsak har deltatt i arbeidslivet og hatt egen pensjonsgivende inntekt. For kvinner på min alder som mister sin forsørger i dag, vil en livsvarig etterlatteytelse kunne føre rett inn i minstepensjon. Etterlatte kvinner føres med andre ord på vei inn i fattigdom, noe som definitivt gir en likestillingsmessig slagside.

Derfor er det på sikt bedre og gir bedre muligheter til et selvstendig liv med bedre økonomisk handlingsrom å få hjelp til å omstille seg selv til å bli selvforsørget. Omstillingsstønaden skal gis i inntil tre år med mulighet for inntil to år ekstra når den etterlatte har behov for utdanning eller tiltak for å komme ut i jobb.

En livslang etterlattepensjon kan bli en fattigdomsfelle for relativt unge etterlatte som fortsatt har muligheter for pensjonsgivende inntekt i arbeidsmarkedet. Jeg mener at denne endringen også er én av flere endringer som fjerner barrierer mot likestilling gjennom å være økonomisk uavhengig, og det styrker forventningene om å bli nettopp dette. Etterlatte med svak tilknytning til arbeidslivet som har fylt 53 år når reglene trer i kraft, og som allerede har en løpende ytelse, får beholde denne fram til 67 år, og de som allerede er pensjonister, blir ikke berørt i det hele tatt.

Barn som mister én eller begge foreldre, er i en sårbar situasjon. Derfor var det riktig av regjeringen å velge å styrke barnepensjonen i sitt forslag til etterlattepensjon for barn. Regjeringspartiene har sammen med Fremskrittspartiet valgt å styrke denne ytterligere, og jeg er veldig glad for at det har fått enstemmighet i komiteen. Barn er i en spesielt sårbar situasjon når de mister én eller begge foreldre.

Barnepensjon har fram til nå kunnet gis inntil fylte 20 år dersom barnet er under utdanning og begge foreldrene er døde. Dette blir nå utvidet til å gjelde uavhengig av utdanning og når én av foreldrene er død.

Framover vil uføretrygd og alderspensjon baseres på egen opptjening også for etterlatte. Tillegg til alderspensjon og gjenlevendetillegg for uføretrygdede foreslås ikke videreført. Allerede innvilgede tillegg videreføres, men unntatt fra årlig regulering, noe som innebærer en langsom utfasing av tilleggene. Med dette sluttføres siste del av pensjonsreformen på folketrygdens område.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder):Når jeg hører et par av de foregående talerne, og spesielt saksordføreren, er det greit, i og med at vi skal behandle budsjettet for arbeids- og sosialkomiteen neste uke, å minne saksordføreren om kanskje å legge midler inn i Senterpartiets alternative budsjett til faktisk å gjennomføre det han prediker i denne saken, for det ligger ikke inne.

Regjeringen har i denne proposisjonen fremmet en rekke forslag til endringer i etterlatteytelsene. Fremskrittspartiet støtter flere av disse, men har også krevd og forhandlet med regjeringen og fått gjennomslag for en styrking av barnepensjonene. Det er gledelig, og jeg er også glad for at de øvrige partiene til slutt sluttet seg til det Fremskrittspartiet fikk forhandlet inn, altså om å styrke pensjonene til dem som trenger det mest.

Etterlatteytelsene oppsto i hovedsak i en tid da det var vanlig å ha én forsørger i familien. Derfor var etterlatteytelsene også økonomisk avgjørende for mange når de mistet familiens forsørger. Slik er det heldigvis ikke lenger. Det er gjort en rekke endringer i reglene for både pensjon og pensjonsopptjening, og de langt fleste i yrkesaktiv alder har egen pensjonsgivende inntekt og opparbeider seg dermed også selvstendige rettigheter. Samfunnet ser ikke slik ut i dag som det gjorde for 50 år siden. Etterlatteytelsene har i praksis stått stille og uendret siden innføringen av folketrygden i 1967. Det er dermed på høy tid å tilpasse disse ytelsene til dagens faktiske situasjon.

Flere av forslagene i proposisjonen er dels nødvendige som følge av ny alderspensjon i folketrygden. Andre er helt rimelige forslag om utfasing av stønader til folk i yrkesfør alder. Velferdsmodellen vår krever at flere deltar i arbeid, og at flere står lenger i arbeid, dersom vi skal sikre gode og brede ordninger. Vi kan derfor ikke ha ytelser som bidrar aktivt til det motsatte, noe en delvis kan si om nettopp etterlatteytelsene. Derfor støtter Fremskrittspartiet en utfasing av flere av disse ytelsene.

Det ligger også inne et viktig økonomisk sikkerhetsnett for barn som mister sine foreldre. Som jeg nevnte tidligere, la regjeringen inn forslag om å styrke dette, men Fremskrittspartiet fikk styrket det ytterligere gjennom forhandlingene med regjeringen. Barn som mister én eller begge foreldre, er i en svært sårbar situasjon. De kan ikke forventes å ta arbeid for å forsørge seg selv. Derfor var det viktig for oss å sikre at barnepensjon både gis lenger – opptil 20 år – og uavhengig av om man er under utdanning eller ikke, slik at de har en reell mulighet til både å kunne fullføre skolegang og få en god start på livet.

Fremskrittspartiet var videre opptatt av å sikre alle barn i en familie som mister én eller begge forsørgere, lik ytelse og gå bort fra dagens ordning med at ytelsene reduseres om det er flere barn i familien.

I sum mener vi at innstillingen nå er god. Den ivaretar de overordnede og viktige målene med velferdsytelsene. De blir modernisert ved å styrke arbeidslinjen for dem som er i yrkesaktiv alder, men de sikrer også sårbare barn den økonomiske tryggheten de trenger når det verste som kan skje, faktisk skjer.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Det er lett å sitja i regjeringskontora og laga ein teori om at kvinner skal ha full jobb og same løn som menn. Men slik er det ikkje i verkelegheita, spesielt ikkje for eldre damer som kanskje ikkje har jobba meir enn deltid i heile sitt yrkesliv. Dette er jo ikkje noko som dei enkeltvis skal klandrast for, men me veit alle at slik har det vore i lang, lang tid. Heilt fram til nyare tid har det vore heilt vanleg at mannen i familien jobbar fulltid og tener godt, mens mor har jobba deltid og vore meir heime. Her kan eg veldig fort leggja til at slik skulle me ønskja at det ikkje var. Med tanke på deltidsarbeid blant damer har det vorte noko betre, men det er framleis ikkje uvanleg at det er slik.

Å tru at å erstatta dagens etterlatneyting med ein mellombels overgangsstønad skal motivera til høgare deltaking i arbeidslivet, er ein illusjon. Tenk deg ei 59 år gamal dame som er sliten av å vera reinhaldar i kommunen, ho jobbar 40 pst. på den lokale skulen og har ikkje utdanning. Mannen var noko eldre og døde dessverre for tidleg. Denne dama har kanskje ei velfortent etterlatneyting, og det å stilla strengare krav eller å setja ei tidsavgrensing på ytinga vil berre gjera denne dama fattigare. Heilt ærleg, kven trur at ho vil gå ut og finna seg ein ny jobb eller be om ei høgare stilling i ein allereie tung jobb? Det trur ikkje eg.

Me skulle alle ønskja at dagens likestilling var komen lenger, og at dagens 50- og 60-åringar var like likestilte som dagens 30-åringar – utan at det er heilt perfekt enno. Men slik er det ikkje. Mykje av denne proposisjonen er skrivebordspolitikk som ikkje passar med verkelegheita. Det gjeld ikkje mange, men for dei det gjeld, er det eit feilgrep å tru at ein overgangsstønad skal føra til at dei vert betre i stand til å forsørgja seg sjølve.

SV vil stemma imot alle endringane som regjeringa her føreslår i etterlatneytingar, bortsett frå forslaget om endringane i barnepensjon, som òg har vorte ein god del betre enn det opphavlege forslaget til regjeringa, gjennom komiteens behandling.

Me er i denne saka med på ein del forslag, og eg anbefaler dei. Eg tek opp forslaget frå SV om å be regjeringa om å innføra barnepensjon fram til fylte 25 år dersom barnet er under utdanning.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Henrik Asheim []: Dagens etterlatteytelser har i hovedsak stått uendret siden 1960-tallet. Lovforslagene innebærer en stor omlegging sammenliknet med dagens regler. Et av forslagene er å erstatte dagens varige etterlattepensjon med en tidsbegrenset omstillingsytelse.

Jeg har merket meg at mindretallet i komiteen mener at rettighetene til etterlatte under 67 år bør videreføres som i dag, begrunnet med at det fortsatt er et stykke til full likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Det pekes også på at dagens arbeidsmarked er svært krevende for de mange som har en svak tilknytning til arbeidslivet, som kanskje bare har delvis arbeidsevne eller lavere formell fagutdanning.

Jeg er enig i at dette er reelle utfordringer, men det er utfordringer som gjelder generelt i arbeidslivet og ikke spesielt for etterlatte. Det er få som blir etterlatt i yrkesaktiv alder, og de aller fleste forsørger seg med egen arbeidsinntekt allerede før dødsfallet. Dette er en sentral forutsetning for hele reformen.

Det er klart at alle som blir etterlatt, står i en utfordrende situasjon. Men for de fleste er ikke utfordringen først og fremst knyttet til å skaffe seg en arbeidsinntekt. Fremtidige etterlatte som har svak tilknytning til arbeidslivet, vil med de foreslåtte endringene kunne motta omstillingsstønad i inntil fem år. Dette vil normalt gi den enkelte tilstrekkelig tid til å omstille seg til å bli selvforsørget. Personer som har nedsatt arbeidsevne av helserelaterte årsaker, kan ha rett til helserelaterte trygdeytelser.

Blant etterlatte i de eldste aldersgruppene er det fortsatt en del som har svak tilknytning til arbeidslivet. Hensynet til denne gruppen er ivaretatt gjennom overgangsreglene. Regjeringens forslag til overgangsregler innebærer at personer som kan være så unge som 51 år i dag, kan fortsette å motta en etterlatteytelse fram til pensjonsalder. Overgangsreglene omfatter også personer som ennå ikke har blitt etterlatt, dersom de har fylt 60 år når nye regler trer i kraft, og har svak tilknytning til arbeidslivet.

Jeg vil også gjerne knytte noen kommentarer til forslaget om at det ikke innføres særfordeler for etterlatte i ny alderspensjon. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser forslaget som et historisk brudd med vår tradisjon for utbetaling av målrettede velferdsytelser som skal medvirke til mer jevnbyrdige forhold mellom folk.

Da dagens regelverk ble gitt på 1960-tallet, var det fortsatt svært vanlig at gifte kvinner ble forsørget av sine ektemenn. På denne tiden var minstenivået på folketrygdens alderspensjon langt lavere enn i dag, og for at gifte kvinner som ikke hadde opparbeidet seg egne pensjonsrettigheter, ikke skulle få en urimelig lav alderspensjon, ble det gitt regler som ga enken rett til alderspensjon som delvis var beregnet med avdødes opptjening.

De fleste som blir alderspensjonister i dag, har hatt arbeidsinntekt og opparbeidet seg egne pensjonsrettigheter. Fremfor å sikre et rimelig minstenivå for etterlatte innebærer dagens regler at personer med normal til høy egen arbeidsinntekt får varig høyere alderspensjon. Langvarige ekteskap er ikke lenger den dominerende samlivsformen i Norge, og stadig flere lever i enpersonshusholdninger. Det er dermed ikke grunnlag for å videreføre ordninger som gir varig høyere ytelse på grunnlag av samlivsstatus. Dette er også den viktigste begrunnelsen for at regjeringen foreslår at det ikke lenger skal gis gjenlevendetillegg til uføretrygd.

Jeg vil minne om at forslagene som gjelder uføre og alderspensjonister, kun skal få virkning for nye tilfeller. Etterlatte uføre som allerede har fått innvilget tillegg til uføretrygd, skal få beholde særfordelene, men vil ikke få årlige oppreguleringer av tilleggene når reformen trer i kraft.

Alderspensjonister som har opptjening etter gamle regler, som gjelder fullt ut for dem som er født før 1954 og delvis for dem som er født i perioden 1954–1962, beholder reglene som kan gi varig høyere alderspensjon som etterlatt. For å redusere forskjellen mellom disse årskullene og de årskullene som er fullt ut omfattet av ny alderspensjon, foreslås det at den delen av alderspensjon som ikke skyldes egen opptjening, ikke gis årlig oppregulering.

Jeg er glad for at en samlet komité er enig med regjeringen i at etterlatte barn må være en prioritert gruppe. Lovforslaget som behandles i dag, innebærer en forenkling og betydelig styrking av folketrygdens ytelser til etterlatte barn. Forslaget vil også styrke økonomien til gjenlevende som har omsorg for barn under 20 år.

Selv om det ikke står en samlet komité bak forslagene som behandles i dag, er jeg glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens forslag. De foreslåtte endringene er viktige og riktige og vil bidra til å styrke prinsippene i pensjonsreformen for øvrig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Regjeringspartiene argumenterer i denne saken med at etterlattepensjon er en fattigdomsfelle, særlig for kvinner, og at etterlattepensjon motvirker arbeidslinja ved at kvinner oppmuntres til å la seg forsørge av sine menn, og avdøde menn, istedenfor å forsørge seg selv. Tror virkelig statsråden på at kvinner av i dag tenker på den måten? Og hvilket belegg har statsråden i så fall for at det faktisk er tilfellet, og ikke bare en formodning?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg tror ingen av oss, heldigvis, vil jeg si, planlegger for f.eks. at ektefellen skal dø. Derfor tror jeg ikke det nødvendigvis er motivasjonen, men utfordringen, hvis man blir etterlatt og har lav tilknytning til arbeidslivet, er at man vil være helt avhengig av partneren for å klare seg selv. Hvis man er så uheldig å oppleve at partneren dør, får man en etterlatteytelse, men det relevante spørsmålet å stille er: Hva hvis han bare går fra? Eller hva hvis man er enslig hele livet? Det vi har nå, og som vi også gjør gjennom pensjonsreformen, er å sikre gode pensjonsordninger – en garantipensjon som er langt høyere enn da ordningen ble innført – men vi gir også en omstillingsstønad på fem år for dem som mister ektefellen sin, for å komme i lønnet arbeid. Som jeg sa til slutt: Denne gjelder helt tilbake til dem som er 51 år i dag, så det er god tid til å omstille seg og til å sørge for at arbeidslinjen vi er for i fellesskap, står seg.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg har et spørsmål i oppfølging til det statsråden tydeligvis er veldig bekymret for: kvinner som har lav tilknytning til arbeidslivet, og hvordan det skal gå med dem når de ender opp som etterlatte.

Vi skal behandle budsjettet vårt i neste uke. Der har Arbeiderpartiet et forslag om statlig bidrag til å fremme heltidskultur i kommunene. Vi har opplevd her i salen når vi har debatter om likestilling, at vi stadig blir nedstemt på et særskilt og aktivt trepartssamarbeid for likestilling i arbeidslivet. Ser statsråden at i hvert fall noen av oss oppfatter at det er litt selvmotsigelse ute og går i måten en argumenterer på, og hvorfor vil ikke regjeringa støtte en aktiv politikk for likestilling i arbeidslivet? Det ville fremme interessene til de kvinnene vi snakker om.

Statsråd Henrik Asheim []: Vi skal selvfølgelig ta budsjettdebatten neste uke, men det er klart, jeg oppfatter et stort engasjement i f.eks. representantens parti, Arbeiderpartiet, for likestilling i arbeidslivet. Men det er det jammen meg også i regjeringspartiene, og det opplever jeg også i Fremskrittspartiet. Forskjellen er kanskje at man har ulik tilnærming til hvordan man oppnår økt likestilling. Denne regjeringen har tatt flere grep som har gjort at det har blitt lettere å få f.eks. flere hele stillinger istedenfor for mange deltidsstillinger innenfor kvinnedominerte yrker, og dette er et av grepene. Dette er en diskusjon som jeg mener først og fremst handler om hvilke virkemidler vi mener er riktige for et felles mål, men jeg mener samtidig at når vi diskuterer denne saken, handler den om å legge om pensjonssystemet vårt for fremtiden, i hovedsak for kvinner, men det gjelder også noen menn, og om å ha et pensjonssystem som gjør at hver enkelt er uavhengig av sin partner, kan tjene opp til sin egen pensjon og leve et uavhengig liv.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg regner med at statsråden er glad for Fremskrittspartiets gjennomslag med at vi skal styrke barnepensjonen ytterligere. Men det er ikke noen tvil om at justeringer man foretar, koster penger. Som jeg nevnte i mitt innlegg, har flere av de andre partiene som ønsker å bevare dagens modell, valgt å ikke legge inn midlene som kreves til det. Spørsmålet til statsråden er: Vil det da være mulig, som Senterpartiet legger opp til bl.a., å videreføre dagens modell samtidig som de også henger seg på Fremskrittspartiets gjennomslag med å styrke barnepensjonen, uten å bevilge penger til det?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne med å si at jeg er absolutt glad for det som Fremskrittspartiet har kjempet for i Stortinget og fått gjennomslag for. Vi kan snakke mye om arbeidslinjen, ikke minst i arbeids- og sosialkomiteen, men det er litt krevende å forlange det av barn – heldigvis, kan man kanskje si.

Så til spørsmålet om man er nødt til å budsjettere med dette. Alle vedtak som gjøres, som innebærer at man ikke gjør endringer som vil ha en innsparing f.eks., er naturligvis nødt til å finansieres. Mange av de grepene vi snakker om nå, er ting som skal skje fremover, så det er ikke nødvendigvis nødvendig å budsjettere med det i 2021, for dette kommer ikke til å ha effekt før om noen år. Men like fullt er det klart at alle forslag må dekkes inn, enten det er i budsjettet eller på andre måter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke for statsrådens siste svar. Det er en oppfordring til komiteens leder om å lese innstillinga. Det står på side én at det tidligst kan settes i verk fra 2023.

Mitt spørsmål gjelder det statsråden sa om at det er mange som har svak tilknytning til arbeidslivet. Det er et generelt problem, og det er vanskelig for alle. Jeg satte veldig stor pris på den ærlige inngangen nok en gang. Men så kommer problemene. Nå blir det verre for dem som blir etterlatte ved at den en bor sammen med, dør. Hvis statsråden mener noe med resonnementet og at dette er vanskelig for alle, blir det ekstra vanskelig for dem som er etterlatte. Hvorfor skal en da svekke den økonomiske tryggheten ytterligere for de etterlatte som har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet, gjennom de krevende fordelingskravene som er – det er altså bare de mest verdig trengende som får?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er klart at noe av det som rammer deg når du blir etterlatt, er naturligvis også et dødsfall. Det er tøft, og det er tøft på en helt annen måte enn f.eks. det å være enslig gjennom hele livet. Men det er jo ikke noe rent økonomisk mer krevende at partneren din dør enn at partneren din går fra deg. Og det er litt krevende for meg å se at det skal være forskjellsbehandling på det, eller at det skal være vanskeligere å oppleve det, med tanke på at man her kan få inntil fem år i omstillingsstønad for å omskolere seg for å kunne komme inn i arbeidslivet for å få den uavhengigheten selv.

Det andre, som jeg også sa i mitt innlegg, og som jeg vil minne om, er at vi har et helt annet pensjonssystem nå enn da dette ble innført med god begrunnelse på 1960-tallet. For det første var minsteytelsene langt lavere i pensjonssystemet. For det andre var det langt mer normalt at kvinner ble forsørget av sine ektemenn. Derfor mener jeg at nå må vi også tilpasse systemet den virkeligheten som mennesker i Norge lever i. Jeg forstår veldig godt at det er tøft å miste en partner, men jeg mener ikke at det er noe mer krevende enn hvis partneren f.eks. går fra deg.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er vel kanskje en av de få i salen her, ved siden av Lundteigen, som husker den tida statsråden omtaler. Poenget er at forslagene framstår som helt unødvendige og litt sånn skrivebordspolitikk, for dette gjelder ikke så mange lenger. Hvis man virkelig er opptatt av for det første å hjelpe dem som kommer i en ekstremt vanskelig situasjon som ingen har valgt, så hjelper ingen insentiver da, da er krisen et faktum. Men det andre man kan gjøre for å stimulere og gjøre det mer lønnsomt, og at kvinner opptjener pensjonspoeng, er nettopp å lovfeste retten til heltid og å lovfeste pensjon fra første krone. Da ville mange færre komme i en slik situasjon. Det er veldig gode insitamenter i tillegg til at man kunne gi flere rettigheter til lengre og kvalifiserende oppfølging gjennom Nav. Hvorfor satser ikke statsråden heller på dette?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne med å si at jeg tror vi er enige om at det er noen strukturer her som gjør at mange kvinner fortsatt har for lave stillinger eller at de har for lav inntekt sammenlignet med menn. Mitt poeng, som jeg har tatt flere ganger nå, som jeg mener er ganske relevant, er: Hvorfor er det da ikke slik at man mener at det også skal gjelde for kvinner når mannen går fra dem? Det betyr at vi må ha et pensjonssystem og et system i arbeidslivet som gjør at det lønner seg for den enkelte å stå i jobb. Det er da du blir uavhengig uansett hva partneren din velger å gjøre. Det er da du får frihet til å få en trygg og skikkelig pensjon basert på det arbeidet du har lagt ned. Og så har vi en langt bedre garantipensjon i bunnen.

Så tar representanten opp flere tiltak, f.eks. pensjon fra første krone. Jeg tror det er i dag kl. 10 at det kommer et forslag fra et partssammensatt utvalg, som riktignok har vært ledet av Finansdepartementet, men hvor mitt departement også har vært involvert, til hvordan man i hvert fall kan gjøre justeringer i den retningen. Det er mange diskusjoner her som vi kommer til å måtte ha fremover, men dette forslaget vi har i dag, er jeg glad blir vedtatt, for det handler om å tilpasse pensjonssystemet det systemet vi har i dag.

Presidenten: Replikkordordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg tror alle er enige om at de som mister sin forsørger, mister sin partner, står i en utfordrende situasjon, men den situasjonen blir jo ikke mindre utfordrende om de ikke får hjelp til å bli selvforsørget på sikt. Jeg hørte representanten fra Arbeiderpartiet spørre statsråden om kvinner virkelig tenker slik, altså at man skal leve av etterlatteytelser og planlegge for det, dersom det verste skulle skje? Nei, jeg tror ingen kvinner gjør det. Men det som insinueres her fra flere, er jo at dersom jeg – for dette er en endring som gjelder etter årskullet som er født i 1971, og jeg er født i 1973 – hadde vært hjemmeværende i dag og mistet min mann og forsørger, er jeg for gammel til å omstille meg, til å gå tilbake i arbeidslivet og bli selvforsørget. Og det tror jeg ikke på.

Det har vært snakk om at vi skal fremme en heltidskultur i arbeidslivet, og for Høyre er det viktig. Vi er for en aktiv politikk for likestilling i arbeidslivet, og vi har bl.a. fått flertall i denne salen for fortrinnsrett til heltid for deltidsarbeidende. Men under finansinnstillingsdebatten i forrige uke hørte jeg det ble stilt spørsmål om situasjonen ved Arendal sykehjem, som er i en kommune styrt av Arbeiderpartiet, hvor de var veldig stolte av at de hadde fått til en bedre heltidskultur. Og jeg så det oppslaget på TV 2, med bl.a. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik, der de ansatte ved sykehjemmet understreket at grunnen til at de fikk til dette, bl.a. var at man hadde innført langvakter på 12,5 timers arbeidsdag, som gjorde at turnusen nå gikk opp. Det var en av de endringene denne regjeringen fremmet i arbeidsmiljøloven i 2015, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte mot, og som LO tok ut generalstreik mot. Men det er altså Høyres politikk, denne regjeringens politikk, som har bidratt til at det i Arbeiderparti-styrte kommuner nå blir en bedre heltidskultur, nettopp på grunn av de endringene i arbeidsmiljøloven som de selv stemte mot.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg spurte statsråden om disse innstrammingene var rettferdige, og statsrådens viktigste argument var at de er rettferdige fordi det ikke er mer krevende enn det som er situasjonen ved et samlivsbrudd. Det er en generell påstand, og den er, så langt jeg har erfart, langt fra dekkende. Det er veldig mange som kommer i en situasjon ved død hos den nærmeste, som er langt, langt vanskeligere enn dette, og det er nettopp de gruppene som vi i Senterpartiet ønsker å ivareta.

Det er veldig interessant å høre representanten Heidi Nordby Lunde, som jeg vil si på en god måte representerer de ressurssterke, som på en veldig god måte representerer de som har en god jobb, de som har en jobb som gjør at en kan opparbeide seg sin inntekt og sine pensjonsrettigheter. Men jeg ville oppfordret Høyre til å rette blikket litt utover og se på hele samfunnet, se på alle maurene. Det er ikke bestandig slik at det er situasjonen, virkeligheten er ikke sånn, livet er krevende for mange av oss. Og det er også en del mennesker som velger å leve et liv uten at en har høye økonomiske inntekter. En lever et liv hvor en har inntektene kanskje på en annen måte, på en høyere måte, men som da gjør at en økonomisk sett kommer i en krevende situasjon. Vi må akseptere den valgfriheten.

Ellers er det ganske interessant å observere at Kristelig Folkeparti ikke er med i debatten. Jeg har forståelse for det, for det var ikke tilfeldig at jeg refererte til Kristelig Folkepartis tidligere sosialminister Egil Aarvik, som i sin tid sto last og brast sammen med Per Borten og la grunnlaget for det sikkerhetsnettet, et sikkerhetsnett som høyrepartiene sammen med Fremskrittspartiet nå ønsker å ta vekk.

Jeg er imidlertid glad for at regjeringspartiene og Senterpartiet er enige om at etterlatteutvalgets innstilling er bra på den måten at utgiftene per person innenfor en husholdning øker når samlivspartneren faller fra, at det blir dyrere når det er færre å dele på. Det betyr, sånn som det nå legges opp til, at stadig flere vil måtte leve på garantipensjon, det som i dag heter minstepensjon, hvis en da ikke har egne pensjonsrettigheter fra tidligere.

Avslutningsvis: Dette er en innstramming som treffer dem som er aller svakest. Det er et klart høyremerke på saken, og det er for meg helt naturlig at Fremskrittspartiet støtter en slik politikk, for dette er Fremskrittspartiets sanne sjel.

Karin Andersen (SV) []: Jeg hører representanter fra regjeringspartiene snakke veldig mye om at man skal styrke evnen til å forsørge seg sjøl. Man har en slags blind ideologisk tro på noen insentiver som skal virke. Men i Norge i dag trenger vi ikke et dårligere sikkerhetsnett; vi trenger et sterkere sikkerhetsnett for folk som kommer i krise. Jeg har ikke opplevd å miste mannen min, men jeg har opplevd å bli skilt, som noen trekker inn i denne situasjonen. Jeg vil mene at det er en helt annen situasjon.

Jeg vil også mene at ingen av oss som sitter her, kan sette seg inn i hvordan situasjonen kan være for enkeltmennesker. Jeg tror og vil vedde en femtilapp på at veldig mange av dem som virkelig får stygge smeller i livet, ikke er så veldig godt representert i maktens korridorer. Hvordan livet deres er, er det vanskelig for mange å sette seg inn i – det skjønner jeg – men da bør man være forsiktig med å rive vekk de små tiltakene som hjelper en i livets kast.

Og ja, SV vil veldig gjerne styrke den enkeltes muligheter til å komme i arbeid. Sjøl har jeg vært feminist hele mitt liv og jobbet for det. Da er det mye vi kan gjøre. Vi kan f.eks. la være å innføre karenstid på AAP-ordningen. Vi kan la være å kutte i overgangsordningen. Vi kan la være å fjerne ytelser til folk som har det vanskelig i utgangspunktet.

Det vi vet, er at det er en helt soleklar sammenheng mellom å ha dårlig helse, dårlig råd og å være i en vanskelig livssituasjon og det å ha problemer med å komme seg inn i arbeidslivet. Å bli fattigere hjelper ikke. Vi trenger et mer finmasket sikkerhetsnett, og når man henviser til pensjon framover, er et av de viktigste tiltakene framover å få pensjon fra første krone. Da vil flere ha god opptjening. Slik som pensjonssystemet er nå, har SV tatt initiativ overfor Fremskrittspartiet og fått til en avtale med dem for å styrke pensjonene framover, for å fjerne underreguleringen og for å styrke minstepensjonen. Det er nødvendig, ellers får flere pensjonister framover – også mange av disse og veldig mange av kvinnene – en pensjon det ikke går an å leve av i dagens Norge. Vi kan ikke sammenlikne pensjonsnivået i 1962 eller 1967 med utgiftsnivået til dem som skal leve i dag. Da må vi sammenlikne det med hva det går an å leve av i dag.

Statsråd Henrik Asheim []: Nå skal jeg gjøre noe jeg egentlig ikke er så veldig komfortabel med, men jeg kan ikke la være, siden representanten Karin Andersen kom med det som man begynner å bli vant til når man er på høyresiden i norsk politikk. Det er å bli beskyldt for at man enten er nærmest helt avkoblet fra den virkeligheten som disse vedtakene rammer, eller at man er helt frakoblet at det kan være tøft for mange, f.eks. i en situasjon hvor noen dør.

Da jeg var 15 år, døde faren min. Da hadde moren min vært hjemmeværende i 20 år. Hun er utdannet tannpleier, men hadde ikke jobbet på 20 år. Da fikk hun støtte og hjelp til å omskolere seg og bli legesekretær. Hun jobbet som legesekretær på Bærum sykehus, og i mars i fjor gikk hun velfortjent av med sin egen pensjon i en alder av 67 år.

Det er ikke slik at politikere på høyresiden ikke vet hvordan virkeligheten kan være. Det er faktisk slik at også folk på høyresiden vet at det kan være tøft, men de endringene vi gjør nå, handler om å tilpasse seg slik at kvinner får nettopp den samme uavhengigheten som moren min fikk den gangen, som fikk jobbe og fikk pensjon, og som er stolt over å kunne leve som pensjonist på sin egen arbeidsinntekt.

Det er også forskjell på å bli skilt, og at noen dør – selvfølgelig er det det. For noen kan det å bli gått fra – hvis det er brutalt – være verre og vondere og føre til at man trenger mer oppfølging og hjelp, enn det å oppleve et dødsfall, rett og slett fordi man opplever et svik i tillegg. Men det vi diskuterer nå, er hvilke rettigheter i pensjonssystemet man skal ha.

Jeg mener ikke at det er noen andre argumenter for den ene siden kontra den andre. Det som derimot er svaret på det, er å lage et pensjonssystem som gjør en – kvinne eller mann – uavhengig, med mulighet til opptjening fra egne inntekter og som gir en mulighet til å omstille seg hvis noe alvorlig skjer, men at man kommer i jobb. Det gir ikke bare penger inn på konto en gang i måneden. Det gir også en følelse av verdighet og uavhengighet, som jeg er glad for at vi nå har et pensjonssystem som justerer seg etter.

Til sist, og jeg gjentar det igjen: Vi har et helt annet pensjonssystem, med en helt annen minstesikring på pensjon – garantipensjon – som gjør at alle får et helt annet nivå enn man fikk på 1960-tallet, den gangen dette var nødvendig å innføre.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg synes det var veldig hyggelig å høre om statsrådens mor som fikk hjelp til å etablere seg på egne bein, og jeg skjønner godt at statsrådens mor og statsråden også er stolt av det – med rette, for det er tøft. Men jeg vil da minne statsråden om at det faktisk skjedde under dagens regelverk for etterlatte, så det er ikke noen motsetning i å gi ytelser fra trygden til dem som ikke klarer det statsrådens mor klarte.

Jeg tegnet meg egentlig for å gi en liten kommentar til representanten Nordby Lunde. Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til en debatt om arbeidsmiljøloven, men jeg syntes hun kom med en påstand som ikke kan stå uimotsagt, nemlig at det er regjeringas politikk som har bidratt til en heltidskultur i arbeiderpartistyrte kommuner, fordi langturnuser ble mulig som følge av de borgerliges svekkelse av arbeidsmiljøloven. Det er faktisk feil. Denne typen turnuser var fullt ut mulig og ble også brukt før svekkelsen av arbeidsmiljøloven, da etter avtale med de ansattes organisasjoner. Ni av ti søknader om dispensasjoner fra arbeidstidsbestemmelsene ble innvilget. Den ene som ikke ble innvilget, ble som regel innvilget etter kort tid, etter at en i samråd med de ansattes organisasjoner hadde utformet en slik turnus på en måte som var til å leve med for de ansatte.

Men vi får mange muligheter til å diskutere akkurat det temaet senere. Jeg mener at det som bør stå igjen etter denne debatten, er at det borgerlige flertallet i dag kommer til å gjennomføre nok et usosialt kutt som rammer dem med dårligst råd, og det har en slagside i retning av at det i mye sterkere grad rammer kvinner enn menn. Det bør stå igjen etter denne debatten.

Erlend Wiborg (FrP) []: Debatten er inne på et viktig spor, for hva er det som egentlig er hovedutfordringen her? Det er at vi har mange som ikke har opptjent de nødvendige rettighetene til egen pensjon. Mye av det skyldes, som flere har vært innom, tidligere samfunnsstrukturer osv. Men jeg tror noe av utfordringen her – både i denne saken og i flere av sakene vi skal behandle etterpå – er at det litt har utviklet seg en politisk praksis der flere partier bare er imot enhver form for modernisering, mot enhver form for justering.

Det er sånn at alle i denne sal ønsker at vi skal ha et godt velferdssystem som fanger opp dem som virkelig trenger hjelp. Men skal vi ha et godt velferdssystem, handler det også om at vi må justere det ut fra den tiden vi faktisk lever i. Hvis vi gjør slik som flere partier vil – og her er kanskje spesielt Senterpartiet fanebæreren – at alt skal være som det var på 1960-tallet, hjelper man faktisk ikke dem som trenger hjelpen mest.

Det er derfor Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, har gjort justeringer innenfor velferdssystemet gjennom flere år. Vi har styrket pleiepengeordningen, da vi mente at det var viktig å styrke den. Vi styrker nå pensjonene, og vi har styrket minstepensjonen flere ganger, da vi mener det er viktig. Vi gjør noe nå med den usosiale underreguleringen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sin tid gikk i bresjen for å innføre. På område etter område styrker vi de viktigste velferdsordningene – ja, vi gjør det selv i denne saken, når det gjelder barnepensjon. Men det betyr også at vi da må kunne våge å ta noen justeringer. Der samfunnet har endret seg, må også ordningene justeres.

Noen har så vidt vært innom arbeidsmiljøloven. Jeg mener det er et glitrende eksempel. Der noen partier ønsker å gå tilbake til en arbeidsmiljølov tilpasset arbeidslivet og samfunnsstrukturene vi hadde på 1970-tallet, mener jeg det er mye bedre at vi har en arbeidsmiljølov som er tilpasset dagens samfunn, der vi f.eks. har et annet syn på mennesker som kanskje har nedsatt funksjonsevne eller er psykisk utviklingshemmet – at de også har et rom i arbeidslivet. Men da kan man ikke ha en arbeidsmiljølov som er så firkantet, som er så rigid, at den reelt sett hindrer mange mennesker i å få muligheten til å komme ut i arbeid og tjene opp f.eks. egne pensjonsrettigheter.

De som bare ønsker å bevare alt som det alltid har vært, begår da en bjørnetjeneste. For skal vi styrke velferdssystemet, som alle her er enige om, må vi også våge å ta nødvendige grep når det kreves.

Karin Andersen (SV) []: Hvis vi skal styrke velferden, kan vi ikke kutte i den.

Det har vært gjennomført en rekke usosiale kutt nå de siste årene. Problemet med dette er at det rammer folk som er vanskeligstilte. Jeg hørte på statsråden og hans historie, og det var helt sikkert veldig tøft å oppleve. Men det var altså med dagens regelverk, og med den tryggheten det ga. Da var det mulig, og det vil være mulig, for de aller fleste vil gjerne komme i jobb. De vil gjerne få bedre hjelp av Nav. Det vil faktisk også de som er på AAP. Mange av dem venter – ut og bort – for å få et tilbud som gjør at de kan stå på beina, og som er så langvarig at de faktisk får kompetanse som gjør at de kan komme i jobb, der de får en lønn det går an å forsørge seg av. Det er dét SV er for. Vi er for å styrke de ordningene, også den økonomiske tryggheten, fordi vi vet at den økonomiske tryggheten er helt nødvendig for at man skal kunne klare å bruke kreftene sine på de tunge dagene og de tunge oppgavene som ligger foran en. Det er hele grunnen til at vi vil det.

Når det gjelder funksjonshemmede, som jeg er veldig opptatt av, ville pensjon fra første krone være et kjempeviktig tiltak for mange av dem som ikke har full jobb – mye viktigere enn å stramme inn på etterlatteytelser og den typen ting, som det, hvis vi får gode systemer framover, vil bli mindre og mindre av.

Jeg hører veldig mange nå snakke om at man vil ha kvinner i arbeidslivet, og det er i de partiene som fremdeles tviholder på kontantstøtte. Vi betaler altså friske kvinner for å holde seg vekk fra arbeidslivet og ungene vekk fra barnehagen. Hvis man virkelig skal se på pengebruken og hvordan pengebruk styrer valg, så er det et av de verste eksemplene på hvordan vi kan innrette pengestøtteordninger som gjør at færre kvinner faktisk er i arbeidslivet. Men det er tydeligvis et ideologisk spørsmål, akkurat som det er et ideologisk spørsmål for høyresida at hvis man strever, skal man ha litt mindre, for det er et insitament. Men hvis man har mye – store formuer – skal man få enda mer lettelser, for det er et insitament. Dette øker forskjellene, og forskjellene er vonde nå.

Denne retningen må snus – Norge trenger en ny regjering.

Arild Grande (A) []: Jeg tar ordet fordi jeg syns det er på tide å reagere på måten høyrepartiene ordlegger seg på i disse debattene. Alltid når vi diskuterer disse tingene, framstiller høyresiden det som at deres formål er edelt og nobelt, for å sikre at kvinner skal få muligheten til å bli mer selvberget, at man skal gi bedre muligheter til å forsørge seg selv. Det er det som er fikenbladet de stiller opp, for å beskytte der de er mest sårbare for kritikk.

Jeg synes det er grunn til å reagere på det, for når vi ser på politikken høyresiden fører, er det det stikk motsatte som skjer. Er det sånn at man faktisk ønsker at folk skal få muligheten til å forsørge seg selv i større grad, må man jo gjøre noe med det.

Men hva er det høyresiden gjør? Jo, når det gjelder deltid, er det null interesse fra høyresiden om å gjøre noe for å bidra til at flere får økte stillingsbrøker. Når det gjelder muligheten til å bli fast ansatt, er det null interesse fra høyresiden for å stemme for noen av de forslagene som opposisjonen fremmer for å bidra til at flere får muligheten til nettopp å forsørge seg selv.

Når det gjelder det regjeringen faktisk gjør, er et av de styggeste eksemplene renhold i Forsvaret. Det ble privatisert, med den følge at flere ansatte mistet opptjente pensjonsrettigheter, enkelte på 1,2 mill. kr. Er det et bidrag til at flere skal bli mer selvforsørget? Nei, det er det stikk motsatte.

Et annet eksempel er at regjeringen har velsignet Investinor sin investering i vaskehjelp.no, en plattform som krever at folk skal være selvstendig næringsdrivende i stedet for fast ansatt. Kvinner, ofte, som allerede er sårbare i arbeidsmarkedet, blir enda mer sårbare med regjeringens velsignelse. Vi kan nevne i fleng: Kutt i arbeidsavklaringspengene, og høyrepolitikken virker. Vi ser en eksplosjon i unge uføre. De 30 pst. med lavest inntekt i Norge har fått reallønnsnedgang under dagens regjering, de med mest stikker fra. Pensjon fra første krone er et annet eksempel på noe som regjeringen stritter imot.

Jeg ser ikke bort fra at høyrerepresentantene har personlig erfaring de tar med seg inn i politikken, men poenget er at vi representerer ulike interesser. Høyresiden representerer pengemakten, pengefolkene og kapitalinteressene. Blir det regjeringsskifte til høsten, skal det bli arbeidsfolk sin tur.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Wiborg snakker om modernisering. Folk flest erfarer hva det betyr i praksis. Det betyr i dette tilfellet dårligere for de voksne som trenger det mest. Fremskrittspartiets modernisering er en forverring for de mange, for de mange tusen enker som etter hvert vil erfare Fremskrittspartiets sanne ansikt.

Fremskrittspartiet kunne gjort en forandring i denne saken. De kunne gått sammen med Senterpartiet og flere. Saken har ikke budsjettmessige konsekvenser før i 2023. Det har kanskje gått opp for representanten Wiborg nå. Men Fremskrittspartiet valgte å ikke gjøre det.

Senterpartiet er enig i at vi må se på velferdsordningene våre. Vi kan ikke ha velferdsordninger som ikke har allmenn aksept, og som ikke er oppfattet som rettferdige. Men da bør vi ikke minst se på de rause ordningene for dem som går av med pensjon ved 62 år og så fortsetter i full jobb. Dette er ikke sliterne. Sliterne går ikke av ved 62 år og fortsetter i full jobb. Jeg tar gjerne en diskusjon omkring innretningen av velferdsytelsene, men når det gjelder dem på 62 år, må vi prioritere sliterne.

Representanten Wiborg sa at samfunnet har endret seg. Ja, det har endret seg mye. Men fordelingsperspektivet, holdningen til rettferdighet og fordeling av goder, er akkurat den samme viktige saken i dag som i 1966. Fordelingshensyn og trygghet er minst like viktig. Det er mange etterlatte som har deltid, som har svak tilknytning til arbeidslivet, som trenger denne enkepensjonen.

Til slutt kommer representanten Wiborg med arbeidsmiljøloven og sier at den er rigid. Ja, vi har hørt det hele tiden – at den er så rigid! Arbeidsmiljøloven har i løpet av de siste årene blitt mer rettferdig – rettferdig for lønnsmottakerne og rettferdig for bedriftene. For vi har strammet inn reglene for bemanningsselskapene – bemanningsselskaper, som er en uting når det gjelder det å sikre trygghet for inntekt og rekruttering gjennom lærlinger ved faste ansettelser. Senterpartiet er stolt av hva vi har fått til der i arbeidsmiljøloven. Det er en flott arbeidsmiljølov. Vi begrenser omfanget av midlertidige ansettelser. Det skal vi begrense ytterligere. Og vi skal begrense og ta vekk bemanningsselskapene og erstatte dem med vikarbyråer.

Det er utrolig vesentlig at vi har generelle regler som er entydige og klare, og som gir rettferdighet for arbeidstakerne, men jeg vil understreke – også for bedriftene. Bedriftene ønsker klare rammebetingelser, så de vet hva de har å forholde seg til, og det er noe Senterpartiet står for.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det å diskutere modernisering med representanten Lundteigen må jeg si er en smule surrealistisk. Men ja: Vi i Fremskrittspartiet har brukt makten vår i denne saken til det vi mener var det viktigste, og det var å styrke barnepensjonen. Så nå får vi en betydelig styrket barnepensjon kontra det Senterpartiet har gått inn for tidligere, og kontra det som var resultatet da Senterpartiet satt i regjering. Men jeg merket meg heldigvis at representanten Lundteigen nå, for første gang, skryter av moderniseringene vi har fått til av arbeidsmiljøloven siden dagens regjeringspartier og Fremskrittspartiet fra 2013 flere ganger har modernisert den.

Men det var representanten Arild Grande som mente at vi ikke har gjort noe for de midlertidig ansatte. Det er feil. Det var vi i Fremskrittspartiet og regjeringen som sørget for at man har rett til fast ansettelse hvis man har vært midlertidig ansatt i tre år, mens representanten Grande ønsket at man skulle kunne være midlertidig ansatt i fire år. Vi ønsket altså å redusere det til tre år, og det har vi innført.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel