Stortinget - Møte torsdag den 10. desember 2020

Dato: 10.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 124 L (2020–2021), jf. Prop. 32 L (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [11:53:11]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom Den norske legeforening og KS i forbindelse med hovedtariffoppgjøret 2020 (Innst. 124 L (2020–2021), jf. Prop. 32 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa. Vidare vil det ikkje verta gjeve høve til replikkar, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) [] (ordfører for saken): Lønnsdannelsen i Norge er i all hovedsak noe som avgjøres etter forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, eller via deres organisasjoner. Det er et viktig prinsipp. Noen av oss ønsker riktignok å sikre folk flest en bunnplanke gjennom innføring av en nasjonal minstelønn, men det er en annen debatt.

Det at lønnsdannelsen er en sak mellom partene, gjør at vi skal være varsomme med å gripe inn med lønnsnemndsbehandling, men i noen tilfeller er det nødvendig. I tvisten mellom KS og Den norske legeforening valgte regjeringen å gripe inn med tvungen lønnsnemnd, dette etter at det ble varslet en opptrapping av streiken, som Statens helsetilsyn 30. oktober konkluderte med ville medføre fare for liv og helse. Komiteen er enstemmig i sin støtte til denne vurderingen fra regjeringen.

Komiteen er også enstemmig i sine merknader om at man må se nærmere på de tidligere inngåtte avtalene om unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Det at arbeidsgivere og arbeidstakere forhandler seg frem til fornuftige ordninger tilpasset de forholdene de arbeider under, er fornuftig. Det er et gode for samfunnet vårt at vi har konstruktive parter som kan avtale unntak fra arbeidstidsbestemmelsene. Samtidig må vi ikke få et system der partene blir redde for å inngå en avtale hvis slike unntak, som man har forhandlet seg frem til, blir umulige å få justert eller endret på et senere tidspunkt hvis det skulle være ønskelig. For hvis en av partene nekter å gjøre justeringer og saken etter hvert går til konflikt, streik og etter hvert muligens Rikslønnsnemnda, og hvis det blir en automatikk i at man alltid viderefører dagens ordning, vil det kunne skremme partene fra å ønske å inngå slike avtaler.

Det jeg nå har tatt opp, må ikke tolkes som en føring for Rikslønnsnemnda. Komiteen har derfor vært tydelig i sine merknader på at man ber både partene og regjeringen om å se nærmere på denne problemstillingen, slik at vi også for fremtiden vil ha parter i arbeidslivet som sammen kan forhandle seg frem til gode løsninger, og også – noen ganger – til unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Det er til beste for samfunnet og også for den enkelte innbygger og ansatte.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet står bak en enstemmig tilråding fra komiteen, og saksordføreren har redegjort for årsaken til at komiteen har landet på den tilrådingen, så jeg trenger ikke å gjenta det.

Jeg tar ordet for å understreke at Arbeiderpartiet mener det er helt avgjørende og grunnleggende at Norge følger ILOs kjernekonvensjoner og de konvensjonene vi har ratifisert. I denne saken framstår det noe uklart hvilket syn regjeringspartiene egentlig har på nettopp det. Da vi for en tid tilbake diskuterte og behandlet en sak fra Arbeiderpartiet om å få ILOs kjernekonvensjoner inn i menneskerettsloven, skrev representantene fra høyrepartiene følgende:

«Norge har signert og ratifisert alle åtte konvensjonene og er fullt ut forpliktet etter konvensjonenes innhold. Disse medlemmer presiserer at ILOs kjernekonvensjoner dermed forplikter Norge allerede i dag.»

Det var årsaken til at høyrepartiene stemte ned vårt forslag om å innta det i menneskerettsloven.

Så skriver departementet i den saken vi i dag diskuterer:

«Arbeids- og sosialdepartementet er av den oppfatning at et vedtak om tvungen lønnsnemnd i den omhandlede arbeidstvisten er innenfor rammen av de konvensjoner Norge har ratifisert. Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener Arbeids- og sosialdepartementet at det under enhver omstendighet er nødvendig å gripe inn i konflikten.»

Vi har derfor i merknads form bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med en avklaring av hva som egentlig er regjeringens syn når det gjelder ILOs kjernekonvensjoner. Det er også aktuelt fordi justiskomiteen nå har til behandling en innstilling om et nytt forslag fra Arbeiderpartiet om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven.

Debatten i dag er en anledning for statsråden til å komme tilbake til Stortinget og avklare disse tingene. Mener statsråden at Norge er fullt ut forpliktet av ILOs kjernekonvensjoner? Hvis ja, hvordan henger det sammen med sitatet jeg nettopp gjorde rede for, fra Arbeids- og sosialdepartementet, i denne saken?

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Arild Grande har teke opp dei forslaga han refererte til.

Heidi Nordby Lunde (H) []: La meg først takke saksordføreren for umiddelbart og veldig tydelig å ha formulert komiteens syn på denne saken, for vi står sammen om at et godt organisert arbeidsliv er et gode for både arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnet for øvrig. God dialog mellom partene sikrer omstilling, ansvar i lønnsforhandlinger og lavt konfliktnivå i arbeidslivet.

Selv om det ikke er Stortingets rolle å gripe inn i konflikter mellom partene i arbeidslivet, mener Høyre at vi som lovgivende forsamling plikter å følge opp at intensjonen i lovverket blir fulgt. Arbeidsmiljøloven og arbeidstidsbestemmelsene er vernelover som sikrer arbeidstakers rettigheter. Det er fleksibilitet til å avtale midlertidige unntak i arbeidstidsbestemmelsene når det vurderes som forsvarlig. Det er viktig at både intensjonen og fleksibiliteten ivaretas og har oppslutning av arbeidslivets parter.

Vi har merket oss at Den norske legeforening over tid har pekt på at siden særavtalen mellom KS og Legeforeningen ble inngått, har forutsetningene endret seg på grunn av økte oppgaver for fastlegene i kommunene. Legeforeningen har i flere år tatt opp behovet for innstramning av arbeidstidsbestemmelsene med KS. I tariffavtalen er det omfattende unntak fra de verneregler som gjelder for de fleste andre arbeidstakere i arbeidslivet, dette i tråd med avtaleadgangen i arbeidsmiljøloven.

Vi mener at det er uheldig dersom KS fortsetter å få medhold i bare å videreføre unntak i arbeidstidsbestemmelser og tar dette som en selvfølge. Det er flere grunner til det. Det ene er at fastlegene i etterkant har fått flere oppgaver, hvilket betyr at forutsetningene for unntakene i arbeidstidsbestemmelsene har endret seg. Det andre er at bare en videreføring undergraver arbeidstakersidens rett og kompetanse på å opprettholde vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Det undergraver tilliten mellom partene og ikke minst muligheten for å komme sammen om nye eller andre midlertidige løsninger senere, fordi midlertidige løsninger viser seg å kunne bli varige.

Sånn mener jeg faktisk at vi ikke kan ha det. Når det er sagt, var det riktig å avslutte en arbeidskonflikt når små kommuner med få leger gjorde at befolkningen ville stått uten legetjenester for øyeblikkelig og ordinær legehjelp, men dette bør løses på en bedre måte mellom partene i framtiden.

Høyre mener selvfølgelig at vi er folkerettslig forpliktet av ILOs kjernekonvensjoner, men har sett at saken nå ligger til behandling i justiskomiteen og avventer behandlingen der.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet er enig i lønnsnemnd, men det er viktig å fortelle grundig hvorfor i all verden vi er kommet i denne situasjonen, for det er noe som er et resultat av lang tids manglende arbeid.

Senterpartiet har skrevet en grundig merknad, fått oppslutning om den fra opposisjonen og fremmet grundige forslag. Det er et resultat av at det her har vært en diskusjon mellom KS og Den norske legeforening siden 2014, og sakens grunnleggende årsaker til konflikten har ikke blitt løst. Det er lagt fram en egen NOU 2015: 17 Først og fremst – Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus. Regjeringa har ikke fulgt opp utvalgets viktige tilråding på legevaktområdet, som er grunnlaget for lønnsnemndbehandlingen av denne arbeidskonflikten.

Senterpartiet har fremmet flere representantforslag om sakene gjennom de siste årene, og vi fremmer nok en gang forslag som skal forsøke å ta årsakene til konflikten ved rota.

Regjeringa la fram en handlingsplan for fastlegetjenesten våren 2020. Den inneholdt heller ikke tiltak for å styrke legevakttjenesten utover at det skulle settes ned et nytt utvalg – denne gangen en ekspertgruppe som skal kartlegge bl.a. legevaktenes arbeidsbelastning. Det er ikke noen tvil om at legevaktenes arbeidsbelastning er sånn at det skaper kritiske situasjoner og manglende rekruttering.

Senterpartiet vil understreke at årsaken til situasjonen som har ført til streiken, må løses raskt av regjering og storting, og Senterpartiet går inn for at Rikslønnsnemnda behandler konflikten i henhold til sin rolle i tariffsystemet – jeg vil understreke det: sin rolle i tariffsystemet.

Det er som nevnt en kjent problemstilling at arbeidsbelastningen for fastleger som går legevakt i distriktene, i mange tilfeller er svært høy. Dersom ikke arbeidsbelastningen reduseres, vil dette gå ytterligere ut over rekrutteringen og stabiliteten, og mange kommuner vil da stå uten et fullverdig helsetilbud. Nå ble det tvungen lønnsnemnd ved streik hos bare 35 leger ute i distriktene.

Det er derfor etter Senterpartiets vurdering behov for å gjøre endringer i organisering og finansiering som gir befolkningen spesielt i distriktene trygghet for tilgang til fastleger, og en legevaktsordning som sikrer befolkningen akuttmedisinsk nødtjeneste. Vi vil understreke at dersom regjeringa ikke løser årsaken til konflikten, er det stor fare for ny konflikt ved kommende lønnsoppgjør. Dette må unngås.

Jeg vil si det så sterkt: Vi ønsker ikke en ny sak i Stortinget på dette grunnlaget – nå må regjeringa ta affære.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg vil begynna med å seia at eg støttar fullt og heilt opp om det representanten Grande sa om ILOs kjernekonvensjonar i sitt innlegg.

Det er vanskeleg når legar går ut i streik, rett og slett fordi dei har ei så enormt sentral rolle når det gjeld liv og helse. Som me alle veit, skal tvungen lønsnemnd brukast berre når det er fare for liv og helse. Det er ikkje alltid tilfellet. Det har vore anledningar tidlegare der tvungen lønsnemnd har vorte brukt og det ikkje har vore fare for liv og helse. Reelt sett gjer dette at streikeretten til legar er svært innskrenka. Dette gjer saka vanskeleg for oss, men eg kan seia at me kjem til å stemma for. Det går òg fram av innstillinga. Så har me sjølvsagt i tillegg nokre eigne forslag i saka.

Situasjonen til fastlegane er ikkje enkel. Det er ofte dei same legane som driv den lokale legevakta. Dei jobbar etter mi meining altfor mykje, og dette vert det teke for lite omsyn til i konfliktar som dette. Ja, eg forstår at det òg er utfordrande for motparten, men eg meiner at ein i større grad må ta omsyn til dette i den generelle samfunnsplanlegginga. Her kan det med fordel f.eks. leggjast til rette for at me skal utdanna fleire legar i Noreg. Det vil på sikt gjera at fastlegekrisen lettare kan løysast, saman med andre tiltak for å letta på den enkeltes arbeidssituasjon. Me føreslår bl.a. at det vert laga ein plan for korleis kapasiteten, kompetansen og kvaliteten kan aukast i legevakttenesta, og me føreslår at regjeringa må fremja tiltak som i større grad kan stimulera kommunane til å leggja legevaktarbeidet inn i den ordinære arbeidstida til den enkelte legen.

Dette er to skritt på veg i rett retning, men berre dette er sjølvsagt ikkje nok. Fastlegekrisen er overhangande i utruleg mange kommunar, inkludert der eg sjølv bur, som ikkje er veldig usentralt. Personleg forstår eg veldig godt at ein nyutdanna lege ikkje vil jobba 60–70 timar i veka som fastlege og legevakt samtidig som ein skal etablera familie.

Statsråd Henrik Asheim []: Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for inntektsoppgjørene og for arbeidsfreden. Den frie forhandlingsretten med adgang til bruk av kampmidler innebærer at samfunnet må tåle ulempene en arbeidskonflikt fører med seg. Det er samtidig allment akseptert at verken streik eller lockout skal ramme samfunnet på en måte som setter liv og helse i fare.

I september forhandlet Akademikerne kommune og KS om hovedtariffoppgjøret. Forhandlingene omfattet også reforhandling av særavtalen. Akademikerne brøt forhandlingene, mens de øvrige arbeidstakerorganisasjonene kom til enighet med arbeidsgiver. Det ble gjennomført mekling, og alle i Akademikerne unntatt Legeforeningen aksepterte forslaget som var meklet frem. Legeforeningen tok ut 23 medlemmer i streik fra mandag 26. oktober. Dagen etter ble det varslet opptrapping for ytterligere 12 medlemmer.

Statens helsetilsyn fulgte streiken nøye og vurderte løpende de konsekvensene streiken hadde for pasienters liv og helse. Streiken berørte de kommunale legetjenestene. De 23 legene som ble tatt ut i streik fra begynnelsen, hadde ikke legevakt den aktuelle perioden, og streiken kunne forløpe uten konsekvenser for liv og helse.

Den 30. oktober 2020 konkluderte Helsetilsynet med at det ville oppstå fare for liv og helse når den varslede opptrappingen ble satt i gang. Helsetilsynet pekte på at opptrappingen ville berøre små kommuner med få leger. Blant annet ville befolkningen i en kommune stå uten legetjeneste, både for øyeblikkelig hjelp og for ordinær legehjelp.

På bakgrunn av Helsetilsynets vurdering innkalte jeg partene til møte søndag 1. november. Partene bekreftet på møtet at de ikke hadde noen mulighet til å komme til enighet. I lys av dette meddelte jeg at regjeringen så det nødvendig å fremme forslag for Stortinget om tvungen lønnsnemnd om arbeidstvisten. Slik situasjonen hadde utviklet seg, ville det være uforsvarlig å ikke gripe inn.

Så er det fremmet et spørsmål fra representanten Grande, som også SV stilte, nemlig formuleringen som er gitt hva angår forholdet til ILO-konvensjonen. Det er verdt bare å bemerke overfor Stortinget at den formuleringen som brukes i dette dokumentet, er den samme som har blitt brukt av vekslende regjeringer helt siden slutten av 1990-tallet. La meg bare likevel slå fast at vi selvsagt er folkerettslig bundet. Men brudd på konvensjoner som ikke er tatt inn i norsk lov, må også følge de folkerettslige organene. Det er, som det har blitt vist til fra flere, et forslag om dette i justiskomiteen, som vel skal avgi innstilling i slutten av februar, så da må man følge nøye hvordan dette reguleres inn.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Dette er ikkje ei sak som høyrer til helse- og omsorgskomiteen, for det handlar om ein arbeidstvist, men eg føler på kallet til å halda eit innlegg sidan eg trass alt både har jobba som lege på ei legevakt og i fleire år har jobba for denne saka på Stortinget.

I denne saka er det lagt fram tre forslag. Eg vil kort omtala dei. Eg ser at i innstillinga har dei fått støtte frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV.

Det første forslaget lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som stimulerer til at kommunene i større grad kan tilrettelegge for at legevaktarbeidet planlegges og inngår i regulert arbeidstid.»

Dette var eit forslag i NOU-en frå 2015, der ein kom med ei tilråding til regjering og storting som ikkje er vorten følgt opp. Når eg ser kva ein faktisk føreslår, er det å be om at legevaktarbeid i større grad inngår i regulert arbeidstid. Nemn ei anna akutteneste i Noreg der ansvaret for akutthjelp skjer på fritida til dei som har dette som yrke. Det finst ikkje. Legevakta har i altfor mange år vorten organisert slik at det skal skje på utsida av regulert arbeidstid.

Eg kan garantera at det kjem til å verta mange konfliktar og mange streikar, og heile legevakttenesta kjem til å rakna om ikkje forslag nr. 1 vert tatt på alvor. Det vil ikkje vera éin ny lege som finn seg i at dei først skal jobba som fastlege, med all den arbeidsmengda som er i eit slikt yrke, og i tillegg jobba vakter. Det finst ikkje éin ung lege som vil finna seg i dette i framtida. På den andre sida er legevakta så utruleg viktig for liv, helse og beredskap i kommunane. Det er der ein først kjem til, og raknar legevakttenesta, raknar veldig mykje av den akutte hjelpetenesta i kommunar – og særleg ute i distrikta.

Så til forslag nr. 2, om ein handlingsplan for å auka kapasiteten i legevakttenesta. Det har vi føreslått før. Vi har fått fleirtal òg, men regjeringa har ikkje lagt noko fram.

Vidare er det eit forslag om at den ekspertgruppa som no er sett ned for å sjå på legevakttenesta, faktisk må levera den rapporten ganske raskt, for vi kan ikkje tåla at det går endå fleire år og at vi står i den same situasjonen til neste år. Regjeringa har hatt god tid på seg til å styrkja legevaktfeltet. Det har dei ikkje gjort, og no meiner eg at Stortinget må setja litt trykk bak dette kravet.

Arild Grande (A) []: Jeg synes ikke statsråden avklarer det viktige spørsmålet om hvordan man faktisk skal forholde seg til ILOs kjernekonvensjoner. Eller rettere sagt: Det er egentlig avklart, for det er riktig – som statsråden sier – at dette er brukt før, gjennom tvungen lønnsnemnd i flere saker. Det viser at slik det er ratifisert i dag, med de forarbeidene som ligger i grunnlaget, kan man sette ILOs kjernekonvensjoner til side.

Det er hele årsaken til at Arbeiderpartiet har fremmet forslag tidligere, og gjentatt det nå, om at ILOs kjernekonvensjoner skal tas inn i menneskerettsloven. Da er spørsmålet om regjeringspartiene seg imellom vil sortere hvordan de skal forstå det, når de på den ene siden sier at man kan sette ILOs kjernekonvensjoner til side i spesielle tilfeller, men på den andre siden sier at Norge fullt ut er bundet av ILOs kjernekonvensjoner. Det kan bli interessant når vi kommer tilbake til den debatten når justiskomiteens innstilling til Arbeiderpartiets forslag skal behandles utpå nyåret.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel