Runar Sjåstad (A) [12:41:58]: Arbeiderpartiet mener Norge har et selvstendig ansvar for å ta vare på rovdyr i norsk natur, og er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge, i tråd med Stortingets vedtatte bestandsmål, regional forvaltning, naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser.

Stortinget har vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv, ulv og kongeørn. Arbeiderpartiet vil at forvaltningen skal bidra til å sikre en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk, der en kan sikre en bærekraftig forvaltning av alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig ivareta landbruks- og tamreininteressenes bruk av utmarksområder, samt sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som blir særlig nærgående til bebyggelse og befolkning, i samsvar med naturmangfoldloven, og hvor menneskers livskvalitet rammes. Det skal være en lav terskel for uttak av rovvilt i beiteprioriterte områder, og det skal være en høy terskel for uttak i rovviltprioriterte områder.

Vi skal ha en tydelig soneforvaltning og et effektivt regime for uttak av rovvilt når det ikke truer bestandens overlevelse. Tall fra Rovdata viser at det tas ut et betydelig antall ulv, gaupe, jerv og bjørn gjennom skadefelling, hiuttak og lisensjakt. Kongeørnen er en fredet art i Norge, men etter rovviltforskriftens § 12 kan Fylkesmannen fatte vedtak om skadefelling.

For Arbeiderpartiet var det viktig å få vedtatt en forsterkning av naturmangfoldloven § 18, hvor det tydeliggjøres at distriktspolitiske hensyn skal tillegges vesentlig betydning ved uttak av rovvilt når bestandsmålet er nådd og det ikke er i konflikt med våre internasjonale forpliktelser. Oppnådd bestandsmål skal vektlegges ved vurdering av uttak av rovvilt. Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovviltpolitikk og de rammene som er satt gjennom de vedtatte rovviltforlik, som igjen bygger på naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

Vi har til behandling i dag et forslag fra Senterpartiet. Nå ser jeg at det er en ganske så stor endring fra det forslaget som ble levert sist torsdag, til det som ligger til behandling i dag. Det er likevel sånn at Arbeiderpartiet har levert egne forslag i to punkter, hvor vi også har en liten endring. Når det gjelder det leverte forslaget, var det ønsket en hastebehandling. Det har Arbeiderpartiet støttet. I det opprinnelige forslaget lå det også bl.a. an til en forvaltning på individnivå. Det er Arbeiderpartiet helt imot, og det er vi veldig glad for at Senterpartiet har tatt ut av det nå endrede, omfordelte forslaget.

Arbeiderpartiet mener at vi skal ha en klar soneforvaltning. Vi mener at når vi har definerte grenser for ulvesonen, er det først og fremst innenfor man skal forvalte bestanden. Vi har også sagt, gjennom den endringen i naturmangfoldloven, at vi i utgangspunktet ikke ser på ulvesonen som et reservat. Når man ellers har oppnådd de mål man har, er det også i spesielle tilfeller anledning til å ta ut ulv innenfor sonen. Det vi imidlertid er imot, er at man legger opp til faste buffersoner. Vi er imot at man unntar store områder utenfor den definerte ulvesonen for ulvefelling i lisensfellingen. Vi mener også at man innenfor regelverket har mulighet til å benytte seg av det i tidsbegrensede områder, men samtidig mener vi at man har andre tiltak man bør vurdere først. I dette aktuelle tilfellet er vi helt imot at man legger begrensninger på den måten for jakten utenfor ulvesonen. Vi mener tvert imot fra Arbeiderpartiets side at man heller burde vurdere andre muligheter, som f.eks. flytting av de individene, hvis det er sånn at de er viktige, så man får dem innenfor sonen.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av – med den endringen som skal være sendt inn.

Lene Westgaard-Halle (H) [12:46:50]: Det å rope ulv, ulv har blitt en årlig foreteelse fra Senterpartiet før jul. Det blir liksom ikke helt jul uten. Så satt vi i energi- og miljøkomiteen i forrige uke og så november ebbe ut, uten det årlige ulveforslaget, og vi begynte å bli litt bekymret.

Kanskje var det sånn at fordi rovviltnemndene i år har fått lov til å skyte alle dyr de ba om utenfor ulvesonen i lisensjakten, så var det ikke mer å lage konflikt om? Eller var det sånn at Senterpartiet rett og slett hadde sovet litt i timen?

Men frykten var ubegrunnet. Det blir jul i år også, Senterpartiet har nemlig funnet en ulv ingen har bedt om å skyte, og ber oss på Stortinget om å skyte den likevel.

Det som imidlertid er nytt av året, er at forslagsstillerne ikke bare vil at vi skal individbehandle en enkelt ulv i Stortinget, som ingen har bedt oss om å ta ut. De vil også overkjøre komiteen og en regulær behandling av saken, lenge før noe som helst haster. Hvorfor? Jo, fordi man søker å finne nye metoder å lage mest mulig støy på.

Det er åpenbart for de fleste i denne saken.

Egentlig er det ganske synd, for selv om Senterpartiet nok tjener på dette, gagner det verken dem som bor med ulv rundt seg, eller de næringsdrivende som taper på en lite seriøs håndtering av rovdyrsaker. Det skaper mer konflikt.

I denne saken ber altså Senterpartiet Stortinget om å overkjøre lokaldemokratiet. Vi skal ikke bare nekte å lytte til hva rovviltnemndene ber oss om lokalt. Vi skal også gripe inn og gjøre noe de ikke ber om i det hele tatt – alt for å skape en konflikt som gagner eget parti.

Det synes jeg er trist, og helt ærlig, ikke så rent lite uansvarlig.

Når det er sagt, mener jeg det er viktig at vi lytter til dem som faktisk har skoene på lokalt, lytter til og tar på alvor det rovviltnemndene løfter. Det har også statsråden gjort. Departementet og rovviltnemndene er enige i denne saken. Så når nemndene i tillegg ber oss om å vurdere flytting av ulven, bør vi faktisk vurdere det.

Men når denne julegaven fra Senterpartiet gjør at vi likevel debatterer ulv, hvor ulvesonen skal gå og ikke, ønsker jeg å være klinkende klar: Det er helt uaktuelt for Høyre å utvide ulvesonen. Vi står fast ved rovdyrforliket. Vi står fast ved enigheten om stortingsmeldingen om ulvesonen fra 2015, hvor det ble fastsatt en nasjonal ulvesone i tråd med de vedtakene som vi fattet i denne salen da.

Vi har ikke tenkt å «snikutvide», som Senterpartiet så raust og konfliktdempende omtaler det, ulvesonen.

For øvrig vil jeg være like tydelig på at regjeringen må jobbe for å holde bestandsmålene i rovdyrforliket. En ansvarlig rovdyrpolitikk betyr å ta hensyn både til rovdyrene og til dem som bor og jobber i områder med rovdyr. Særlig viktig er det at rovdyrbestanden holdes på det nivået vi var enige om i rovdyrforliket.

Jon Georg Dale (FrP) [12:50:04]: Eg skulle ønskje at dagens debatt var overflødig, det er han dessverre ikkje. Årsaka til det er naturlegvis den situasjonen vi no har, med at ein ulv som forvaltninga meiner er genetisk spesielt viktig, etablerer seg i ulvesona, på grensa til beiteprioritert område. Det skjer i eit område som regjeringa i 2016 føreslo å utvide ulvesona til, men som Stortinget sa nei til.

Ei paretablering i dette området betyr altså ikkje berre ein mellombels stopp i lisensfellinga i eit geografisk avgrensa område no, men i praksis kan det medføre ei fleirårleg utviding av avgrensing av jakt i beiteprioritert område. Difor er Framstegspartiet i dag med Senterpartiet i eit anna forslag enn det dei opphaveleg fremja, eit forslag som faktisk bidreg til at vi forvaltar ulvesona og beiteprioritert område i tråd med ulveforliket frå 2016, fordi det handlar om truverdet, som ulveforvaltninga må og skal ha. Dersom ein over tid skal klare å stå i det å ha ei todelt målsetjing – beitenæringa og behov for å ta vare på rovviltartane våre – fordrar det at vi klarer å handtere også dei vanskelegaste sakene. Då må vi handtere dei på beste vis.

Eg erkjenner at den fridomen som rovviltnemndene har til å gjere desse vedtaka, har dei i dag, men vi kan ikkje la det verte etablert ein fast praksis om i praksis å etablere ei buffersone på utsida av ulvesona. Det har vore klart for Framstegspartiet lenge, og det har vore sentralt i all vår argumentasjon både i regjering og etter at vi gjekk ut av regjering. Det er forvaltninga sitt ansvar å sørgje for at ulvepolitikken kan ha tillit.

Difor har vi levert eit laust forslag i lag med Senterpartiet.

Det andre sentrale poenget er at den situasjonen vi er ferd med å hamne i, ikkje berre kan utvide ulvesona permanent gjennom ei buffersone, men han kan også setje i fare den fleksibiliteten som er i forvaltninga til også i beiteprioriterte område å gjere enkeltståande vedtak knytt til særskilt verdifull ulv. Og det er det ingen av oss som meiner det er fornuftig å setje i fare, heller ikkje med dagens vedtak. Men vi opplever jo at det er nettopp det ein kan oppnå, slik som praksisen ser ut til å verte med dei vedtaka som hittil er gjorde av rovviltnemndene. Difor bør regjeringa heller sjå på kva for andre verkemiddel dei kan bruke.

Avslutningsvis: Dette har det i utgangspunktet vore fleirtal for, det forslaget som Framstegspartiet og Senterpartiet i dag fremjar felles, dersom det var mogleg å få oversikt over kva Arbeidarpartiet eigentleg meiner. Men dei tre–fire siste dagane har dei hatt sju-åtte forskjellige standpunkt. Det er komplett umogleg å forstå kva dei vil. I dag har dei levert eit nytt forslag som minner om – vert det sagt – det som Senterpartiet og Framstegspartiet fremjar, men det kan dei ikkje røyste for. Kva er det som gjer at dei ikkje kan det? Jo, fordi det faktisk legg tydelege avgrensingar på fleksibiliteten til å etablere ei varig buffersone på utsida av ulvesona. Hadde Arbeidarpartiet meint alvor, hadde dei naturlegvis støtta det forslaget. Men dei har kome opp med nokre eigne som dei har endra så seint som i dag. Med det same det vert testa i offentlegheita, er det fullt bluss på alle lamper både internt i Arbeidarpartiet og blant innbyggjarane i og rundt ulvesona, for dei er avslørte. Dei hadde tenkt å lage forslag til vedtak som ikkje betydde noka realitetsendring, men som gav inntrykk av at dei var på rett side. Slik er det også med det nye forslaget. Eg kan difor avklare her og no at dersom Arbeidarpartiet vil endre dette med vedtak i Stortinget, må dei støtte Framstegspartiet og Senterpartiets forslag.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:55:18]: Rovdyrdebatten bærer preg av dype konflikter og skjøre kompromisser, og det er mange som må leve med konsekvensene av det Senterpartiet mener er en dypt urettferdig rovdyrpolitikk, for det er folk i rovdyrområder som må bære kostnaden av nasjonale vedtak om at vi skal ha store rovdyrbestander.

Vi har et bestandsmål for ulv som er overoppfylt. Det fører til et veldig høyt konfliktnivå. Det fører til at respekten for forvaltningen og regjeringens håndtering av rovviltforliket er kraftig svekket, og tilliten er på et veldig lavt nivå i rovdyrområdene.

I dag behandler Stortinget heldigvis et forslag fra Senterpartiet som handler om forvaltningen av ulv, men det handler aller mest om respekten for Stortingets vedtak, respekten for folkestyret og folks rett til å bli sett, hørt og lyttet til.

Jeg hører at Westgaard-Halle mener dette er et stunt fra Senterpartiet, men faktum er at det for bare en drøy uke siden over natten oppsto en helt enorm utvidelse av ulvesonen. Den ble plutselig 1,4 millioner dekar større for å verne én enkelt ulv – og det til tross for at rovviltnemndene gjentatte ganger har bedt om at denne ulven må flyttes, eller at det blir gitt fellingstillatelse i Deisjø-reviret. De anmodningene har regjeringen selv valgt å ikke lytte til.

Resultatet er at vi nå står i en situasjon som har skapt en ny, enorm konflikt i rovdyrpolitikken, fordi rovdyrforliket brytes med en utvidelse av sonen, som ikke er forankret i Stortinget, og folk i Rendalen og Stor-Elvdal, hvor dette skjer, er regelrett overkjørt av regjeringen enda en gang.

Soneforvaltningen er omstridt. For Senterpartiet er det et ekstremt viktig prinsipp at det er Stortinget, altså folkestyret, som må sette rammene for rovdyrforvaltningen, for dette er politiske spørsmål. For Senterpartiet er det helt umulig å akseptere en utvidelse av ulvesonen dersom den ikke er vedtatt i Stortinget. Regjeringen må forholde seg til at det er Stortinget som skal vedta rammene for rovdyrpolitikken. Da kan ikke Fylkesmannen, rovviltnemndene eller departementet endre ulvesonen uten videre, for den beslutningen skal tas av Stortinget.

Hvis regjeringen ønsker å beholde tilliten til rovdyrforliket, må det følges opp på en bedre måte. Da kan det ikke aksepteres at det er altfor mye ulv i forhold til bestandsmålet. Det kan heller ikke aksepteres at ulvesonen utvides helt vilkårlig. Det at ulvesonen skulle utvides nordover, har vært fryktet lenge. Det er noe Stortinget har sagt nei til, som tidligere talere har vært inne på, og det har vært store tap av dyr i beiteprioriterte områder til ulv i nærheten av sonen i de områdene hvor vi nå diskuterer å fjerne den nye buffersonen.

Hvis vi aksepterer at ulvesonen kan utvides uten behandling i Stortinget, aksepterer vi at departementet og forvaltningen får vide fullmakter til å innskrenke handlingsrommet rovviltnemndene har, og til å presse ulveforvaltningen i en retning som handler om å verne flere ulv – uten at det er forankret politisk.

Lisensfelling utenfor ulvesonen er i gang. Den startet på tirsdag. Men nå er det altså ikke tillatt å jakte i et område hvor ikke bare denne Elgå-ulven, men også flere andre ulver befinner seg. Derfor må saken hastebehandles, og derfor står vi her nå. Senterpartiet er veldig glad for at Stortinget har tatt saken på alvor og gitt støtte til hastebehandling.

Vi har ønsket å finne fram til et felles forslag som både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kunne være med på, og som et flertall kunne stemme for. Derfor velger vi nå å erstatte de opprinnelige forslagene vi hadde, med forslag nr. 3, som jeg legger fram på vegne av Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Og med Arbeiderpartiets uttalelser i media håper jeg at vi får deres støtte til å gi regjeringen en klar og tydelig instruks i denne saken. Vi trenger et krystallklart vedtak på at enhver utvidelse av ulvesonen skal stoppes, og at det må skje fra 15. desember. Det bør Arbeiderpartiet også kunne være med på.

Arne Nævra (SV) [13:00:45]: Dette er et trist forslag, som har store konsekvenser, mye større enn flertallet her i salen er klar over. Jeg ber spesielt Arbeiderpartiet lytte godt når jeg skal si det jeg skal si akkurat nå.

Det å ha en buffer rundt ulvesona er ikke noe nytt. Sånn har det vært lenge. Det har vært en vanlig praksis i områdene vi her snakker om, for at foreldreparet i en flokk, hovedsakelig innenfor sona, ikke skulle felles. Buffersona og transporten med helikopter i fjor har også en viktig funksjon, nemlig å ta vare på et dyr som er avgjørende viktig for den skandinaviske ulvebestanden. Det skal jeg forklare nærmere.

Hvor viktig er den, denne Elgå-ulven, V862? Hele den skandinaviske bestanden – hele den skandinaviske bestanden – bygger på fem individer. Det er det vi har av avlsmateriale. Fem individer bygger den på. Det er viktig å få inn nytt blod. Det er så viktig at svenskene for få år siden, og det er faktisk et stående vedtak, vedtok å sette ut ulv fra fangenskap inn i svenske bestander. Så viktig mente de det var å få inn nye friske gener i en deformert bestand.

Det er ikke god politikk i Norge å sette ut ulv, og det er jeg enig i – det bør vi helst ikke gjøre. Vi skal i størst mulig grad unngå å sette oppdrettede gener inn i en vill bestand. Men det er altså uomtvistelig, biologisk sett, at en bestand må være mye større for å opprettholde overlevelse dersom innavlen øker. Dette er ikke noe å diskutere. Sånn er det.

Dermed er det altså en bjørnetjeneste å ta ut genetisk viktige individer. Vi må bl.a. ha flere flokker – det er ikke alle her i salen som vil like det – for flokkstørrelsen, altså kullstørrelsen, går ned ved innavl. Det er uomtvistelig biologisk kunnskap.

Men svenskene har altså lagt sin beslutning på is fordi vi har én eneste skriftlig avtale mellom Norge og Sverige. Det var en statssekretæravtale av 2011. Den ligger der. Det er den eneste vi har, og den sier at vi skal ta vare på genetisk viktige individer. Vi viste også til Kynna-ulven og Galven-ulven, som hadde friskt blod fra Finland/Russland, og svenskene slo seg til ro med det. Da slo de seg til ro.

Forskerne i SKANDULV, som har verdensrenommé, det tror jeg statsråden kan bekrefte – i Nord-Amerika bøyer de seg i støvet for den kunnskapen som har kommet fra Skandinavia – mener at det holder å få inn én ny innvandrer hvert femte år. Det holder for å stoppe innavlsdepresjonen. Nå har vi en innvandrer nummer seks siden 1983 – en innvandrer nummer seks. Det er den Elgå-ulven.

Hva gjør nå svenskene om vi gjør noe så dumt som det Senterpartiet nå foreslår, og åpner for jakt på den verdifulle ulven? Hva gjør svenskene da? Kan det da være at de igjen får lyst til å forsøke å sette ut ulv i Sverige? Det er ikke umulig. Det kan hende at det blir en bjørnetjeneste for dem som ikke ønsker å ha noe særlig ulv i Skandinavia.

At Senterpartiet står for en sånn forvaltning, begynner vi å bli vant til. Men at Arbeiderpartiet nå begynner å gå i samme retning for å møte distriktstrusselen fra Senterpartiet, er skrekkelig skuffende. Og at det internasjonale Arbeiderpartiet – altså det internasjonale Arbeiderpartiet – har såpass lite respekt for de avtalene vi har med Sverige, synes jeg er leit. Jeg må spørre: Vet Barth Eide, internasjonalisten, om dette?

Så til hele prosessen her: Opprinnelig foreslo Senterpartiet at vi skulle vedta i det norske storting å skyte et individ av en sterkt truet art, at det er en parlamentarisk oppgave – altså at Stortinget skal vedta å skyte ett eneste individ. Tenk om det kommer en elg som gjør beiteskader på frukt i Lier, der jeg kommer fra. Skal Stortinget vedta det da også?

Attpåtil oppholder dette paret seg nå i et område hvor det overhodet ikke er sau eller rein, og som ikke er et beiteprioritert område. Jeg ber en i så fall dokumentere at dette er et beiteprioritert område etter avtalen. Det er utenfor ulvesonen, men er det et beiteprioritert område? Det ber jeg dem som har en annen oppfatning, dokumentere.

Jeg må si at denne framgangsmåten og det forslaget som foreligger, ikke er verdig en opplyst demokratisk stat, som skal bygge på kunnskap i sin forvaltning. Jeg kommer til noen andre poenger senere.

Ketil Kjenseth (V) [13:06:01]: Som innledning vil jeg nå be dere om å rette blikket mot Nord-Østerdalen i denne førjulstida. Snøen laver ned, det er dype skoger, det er hvite vidder, det er i ferd med å bli iskalde netter. Fullmånen viser seg snart. Det er eksotisk og mytisk.

Tenk deg at du ser en slede på tur innover i det landskapet. Der ser du representanten Emilie Enger Mehl, og ved siden av henne sitter Kevin Costner. Vi leder blikket og hukommelsen mot «Danser med ulver». Det er en sånn regi vi opplever. Dessverre er det ikke premieren på «Danser med ulver versjon etter eller annet» vi er vitne til her i dag, det er en sedvanlig sesongpremiere på en stadig dårligere versjon av «Alene hjemme».

Det er manglende respekt for et rovviltforlik, som slett ikke er et svakt kompromiss, slik representanten Emilie Enger Mehl hevder. Det er manglende respekt for forvaltning. Det er manglende respekt for Stortinget.

Haster det med å skyte denne ulven? Nei, det er jakt til forbi påske. Har rovviltnemndene bedt om det? Nei, det har de ikke. Og som representanten Arne Nævra var inne på: Er det en genetisk viktig ulv? Ja, svært viktig. Har det noe å si? Ja, det er flere av den typen vi trenger. Det er også viktig for dem som er motstandere av ulven. Dette roer situasjonen i betydelig grad, det å ikke få en formering av mange individer basert på få genetiske ulv.

Så av mange grunner er det viktig at vi fortsetter å holde på det rovviltforliket vi har, og den forvaltningen det også er en etablert praksis for, og at vi ikke stadig skal utfordre på sviktende og svakt grunnlag for å drive denne skyttergravskrigen som vi nå holder på med.

Det er beklagelig at vi skal gjennom disse øvelsene hver eneste desember og utover vinteren. Det er en viktig politisk debatt, det er det, men jeg ber om at Senterpartiet har respekt for at det rovviltforliket vi har, ikke er skjørt, og det er vårt felles ansvar å forvalte det.

Statsråd Sveinung Rotevatn [13:09:28]: Når vi adresserer presidenten i denne salen, lèt talen gå via presidenten, som det heiter, er det normalt eigentleg andre representantar eller parti vi snakkar til. Men i dag vil eg faktisk starte innlegget mitt med å rette det rett til presidenten, eller rettare, til Stortingets presidentskap, som altså har lagt opp til ei hastebehandling av denne saka. Det, gode president, meiner eg var uansvarleg. Eg kan ikkje sjå eit einaste argument for den avgjerda. Det har gjeve Stortinget eit dårleg, eg vil eigentleg seie uforsvarleg, avgjerdsgrunnlag av eit forslag som potensielt har store konsekvensar.

Lisensfellingsperioden for ulv varar heilt til 31. mai. Han sluttar med andre ord ikkje når høstsesjonen til Stortinget sluttar, han sluttar når det nærmar seg slutten på vårsesjonen til Stortinget.

Kva er det som hastar så mykje at ein må gå rett til behandling av eit forslag som, etter mitt syn, bryt med rovviltforliket og bryt med ein avtale med Sverige? Og som ansvarleg statsråd får eg ikkje eingong moglegheit til å kommentere det overfor Stortinget, ei sak som ikkje vert komitébehandla, som ikkje har ein saksordførar, som ikkje har ei innstilling. Så vidt eg veit har ikkje eingong departementet mitt fått tilsendt Dokument 8-forslaget. Vi fann det på nettsidene til Stortinget, så eg har lese det.

Eg startar med å seie dette fordi eg har ei opplysningsplikt overfor Stortinget etter Grunnlova. Det er viktig at eg kan opplyse Stortinget, slik at ein har eit godt fagleg grunnlag å fatte avgjerder på. Dei står sjølvsagt Stortinget fritt til å fatte sjølv, men eg må seie at denne behandlingsmåten gjer det krevjande å oppfylle den opplysningsplikta.

Men til saka: Å ta vare på genetisk verdifulle ulvar er ein sentral del av rovviltforliket. Den sør-skandinaviske ulvestammen er så innavla at får ein ikkje inn nye genar med jamne mellomrom, er ganske enkelt bestandsmålet vårt for lågt til at stammen vil vere levedyktig. Det er vel også grunnen til at rovviltnemndene, ikkje eg, har vald å skjerme det aktuelle ulveparet vi her snakkar om, frå lisensjakta.

No vil altså Senterpartiet, gjennom Stortinget, overstyre rovviltnemndene si avgjersle. Ja, dei vil endåtil beordre felling av ein ulv som absolutt ingen har bedt om at skal verte felt – ikkje rovviltnemndene, ikkje fylkesmannen, ikkje departementet, ikkje eingong avisa Nationen. Her vil Senterpartiet setje til side eit lokalt fatta ulvevedtak, som eg har følgt til punkt og prikke. Det meiner eg er uansvarleg. Eg meiner det er brot på den arbeidsordninga vi har mellom statsmaktene, og det er brot på det viktige rovviltforliket, som eg håpa og trudde at vi stod saman om.

Så vil eg understreke at grensene for ulvesona ligg fast. Ulvesona er ikkje utvida. Det rovviltnemndene har avgjort, er at under årets lisensjakt, der eg har oppretthalde vedtaket om å felle inntil 27 ulv, skal ein unngå jakt i det vesle området som grensar til ulvesona, der ein genetisk verdifull ulv har slått seg ned. Det vart òg gjort ei tilsvarande innskrenking av lisensfellingsområdet i fjor av omsyn til den godt innavla ulven som då levde i dette reviret, utan at Stortinget reagerte på det. Så kvifor ein no skal reagere på at rovviltnemndene har fatta eit slikt vedtak, er vanskeleg å forstå.

Det er heller ikkje heilt enkelt å forstå konsekvensane av dei ulike forslaga som er leverte inn. Ta f.eks. forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet. Eg les det som at når ein får f.eks. ei fast reviretablering der konsekvensen er at det vert oppretta ei buffersone inn til ulvesona av meir eller mindre varig karakter, skal ein forsøke å flytte ulvane som er der. Det er det i alle fall mogleg å halde seg til. Men dersom ein meiner at det i eitkvart tilfelle skal vere heilt umogleg å skjerme f.eks. ein verdifull genetisk streifulv som måtte opphalde seg utanfor ulvesona ein plass under lisensjakta, vil det etter mitt syn vere vanskeleg, for ikkje å seie umogleg, å oppfylle rovviltforliket.

At det er meininga at det forslaget skal gå så vidt, trur eg ikkje. Men dersom det er det, vil eg i så fall be Arbeidarpartiets representant om å bekrefte det, for her er det inga innstilling, det er ikkje noko forarbeid å halde seg til, så eg må halde meg til forslaga.

Til slutt vil eg minne om at vi har ei sak som skal opp i Høgsterett om eit ulvevedtak som er fatta, om lisensfelling. I den saka legg staten betydeleg vekt på at i vedtaket sikrar vi genetisk verdifulle ulvar. Det er eit sentralt element i det vedtaket vi fattar om å ta ut ulv utanfor ulvesona. Det bør ikkje minst dei som er for å ha eit lågt bestandsmål for ulv, merkje seg.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:27:28]: Som representanten Sjåstad fortalte, har Arbeiderpartiet vært med på å vedta soneforvaltning og bestandsmål for ulv i Norge. Den 16. mars 2016 la regjeringen og daværende statsråd Helgesen fram et forslag om en betydelig utvidelse av ulvesonen nordover og inn i Rendalen. Dette behandlet Stortinget i Innst. 330 S for 2015–2016. Den 6. juni 2016 fattet Stortinget et klart vedtak, og bak det vedtaket sto Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. I vedtak romertall én ble det helt uomtvistelig avklart, ved behandling av dette kartet, hvilket område som Stortinget sa nei til å inkludere i ulvesonen.

Det er grunnen til at vi nå har en sak til behandling. Det er dette området som nå blir forsøkt unntatt fra den ordinære lisensfellingen. Det har altså vært et klart og tydelig flertall på Stortinget – nasjonalforsamlingen i demokratiet vårt – som har vedtatt hvor ulvesonen ikke skulle utvides.

Det handler bl.a. om at Stortinget har klare mål for samisk kultur og reindrift. For det er kort vei fra dette området nord i Rendalen, som er veldig nært der jeg bor, og over til Femunden, hvor vi har sørsamisk bosetting i Norge. Vi har hatt møter med flere av de samiske familiene, som de siste årene har hatt problemer med ulv på grunn av at de har kommet utenfor sonen, og som nå vurderer å slutte med reindrift.

Likeledes er dette et område med kort vei over til Gudbrandsdalen, hvor det er mange beitedyr, og hvor Stortinget bevisst har vedtatt at vi ønsker å ha bærekraftig matproduksjon med økt bruk av utmarksbeite, som er både naturvennlig og klimavennlig.

Dette området ble feilaktig påstått å være det «vesle området», men området som nå er unntatt, er på 1 500 km2. Nå kommer dagens viktigste poeng, som er følgende: I dette området er det langt flere dyr, så den enkeltulven oppholder seg bare på et område som nå sannsynligvis er innenfor sonen, mens det er alle de andre dyrene som kan etablere flokker og dermed presse både beitenæring og sørsamisk reindrift i året som kommer og videre framover.

Derfor har vi fremmet et forslag, og det lyder:

«Stortinget ber regjeringen omgående og senest innen 15. desember 2020, følge opp en tydelig soneforvaltning av ulv ved ikke å tillate at områder utenfor ulvesonen unntas fra lisensfelling så lenge Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv er oppnådd.»

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:30:56]: Arne Nævra fra SV har blitt regjeringens fremste våpendrager i denne debatten. Jeg hadde møte med den svenske regjeringen om dette utsettingsprosjektet som han argumenterte så kraftfullt for, med daværende statsråd Eskil Erlandsson, som var landsbygdminister, som det heter i Sverige, og som argumenterte kraftfullt imot det prosjektet. Det prosjektet ble stoppet og lagt på is på grunn av at den ene dyrepasseren som skulle inn og mate ulvene, ble drept i 2012. Derfor la hele den svenske regjeringen prosjektet på is – det ble veldig kontroversielt også i Sverige. Det var en tragisk hendelse.

Hvis vi går tilbake til rovviltforliket fra 31. mai 2016, la daværende statsråd Vidar Helgesen opp til at vi skulle utvide ulvesonen. Heldigvis ble det et opprør i datidens Høyre, for de hadde en som heter Gunnar Gundersen på Stortinget som turte å si fra. Han turte å bryte ut og stå imot Vidar Helgesen og statsminister Erna Solberg. Gjennom at han hadde en så fri rolle og turte å være så tydelig, klarte vi å skape et annet flertall og få et krystallklart vedtak mot å utvide ulvesonen. Venstre var ikke med på det vedtaket, for Venstre var enig med Høyre-statsråd Vidar Helgesen. Gunnar Gundersen ble for øvrig straffet for det i nominasjonen i Hedmark, da Erna Solberg gikk aktivt inn og støttet Tonning Rise i nominasjonen. Hun syntes det var slitsomt å ha en representant som turte å tenke selv og stå for lokale interesser, og hun stilte opp på intervju med Tonning Rise for å hjelpe han fram og for å få Gundersen ut. Det er et faktum.

Det som er problemet nå, er at tilliten til ulveforvaltningen er veldig liten i områdene der det er ulv. Og så er den større i Oslo, i noen tenketanker her, langt unna der det faktisk er et problem. Det var en stor debatt i 2016 om hvor ulvesonen skulle gå, og man gjorde et helt krystallklart vedtak om at man var imot den utvidelsen som regjeringen ønsket, og som Venstre ønsket. Det står ingenting om buffersoner eller noe sånt i de vedtakene som Stortinget fattet. Ordet «buffersone» står ikke ett sted i vedtakene. Men for å komme seg rundt det vedtaket som Stortinget fattet, finner man på nye begrep, som «buffersone» – en buffersone som er kanskje to tredjedeler av Vestfold i areal, altså et enormt areal som nå skal være en buffersone, og som er nettopp det området man i 2016 sa nei til å ha ulv i.

Så kjære medrepresentanter i Arbeiderpartiet: Det er ingen grunn til å stole på at Sveinung Rotevatn og regjeringen kommer til å tolke vedtaket som dere legger til grunn, i beste mening. Det er klokt å være tydelig og klar, for vedtaket i 2016 var krystallklart, men likevel omgås det av Venstre og regjeringen. Så til Arbeiderpartiet: Bli med og skap et trygt flertall sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet – oss. Hvis dere blir med hele gjengen, får vi til en endring.

Ola Elvestuen (V) [13:34:16]: Først og fremst vil jeg si at det kan godt hende det er hele Stortinget som er ansvarlig, men det er en sjokkerende lemfeldig behandling av denne saken i Stortinget vi nå ser. Det er et forsøk på en detaljstyring av regjeringen og bryter med rovviltforliket. Man vil ikke ta vare på genetisk verdifull ulv. Det bryter med avtalen med Sverige, det bryter helt klart med Bernkonvensjonen, og det innfører i praksis en helt ny forvaltning av ulv i Norge. Det skjer uten komitébehandling, og det skjer uten noen som helst spørsmål eller innspill fra fagdepartementet.

Alle arealer og all ulv i Norge vurderes og tas en beslutning om når det gjelder lisensfelling, men det tas to beslutninger. Det tas én beslutning utenfor ulvesonen, og det har nettopp statsråden gjort, etter klagebehandling, der man har sagt ja til at det kan skytes 27 individer. Utenfor ulvesonen er dette stort sett for å ta unna det som er streifulv som går rundt. Så skal det tas en beslutning om eventuell lisensfelling innenfor ulvesonen, og innenfor ulvesonen regnes da også både par og flokker som er mer enn 50 pst. innenfor ulvesonen. For å ivareta disse slik at de ikke blir skutt i den andre lisensfellingen, er det nødvendig å opprette buffersoner som er midlertidige. Det gjøres hvert år når det er nødvendig, og med genetisk viktig ulv lager vi til og med buffersoner rundt dem når de beveger seg, slik det ble gjort i fjor med denne ulven.

Det man nå legger opp til, er at man skal sette en permanent strek der ulvesonen er. Utenfor den, selv om det dreier seg om dyr fra familiegrupper som beveger seg innenfor sitt revir – noen innenfor og en mindre del utenfor – skal man kunne skyte ut enkeltindivider fra disse flokkene. Det er dyreetisk helt forkastelig og undergraver hele den forsvarlige forvaltningen vi har av ulv i Norge.

Vi har et system som fungerer. Det gjøres vedtak om lisensfelling utenfor ulvesonen – det er streifdyr – og også egne beslutninger om det er flokker som har størst andel utenfor. Ulv i Julussa og Osdalen ble tatt vekk med en slik beslutning. Det tas også en egen beslutning innenfor ulvesonen. Dette systemet virker, og det er det vi trenger å beholde.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:37:35]: I stad tok representanten Kjenseth oss med på en vinterreise til Østerdalens snødekte vidder, der kvikksølvet i gradestokken synker. La oss gå noen måneder fram, også til Østerdalen, på de grønne jordene og de små setergrendene med sauebjeller, og med villrein som faktisk er innom innimellom. Det er også Østerdalen, hvor en har skaffet seg et levebrød av de ressursene som finnes. Det er det også viktig å ha med seg, ikke bare når kvikksølvet har sunket lavt ned på gradestokken og sauene står trygt inne i fjøset.

Norsk rovdyrpolitikk er konfliktfylt. Det gjør at de som forvalter Stortingets vedtak, skal være uhyre forsiktige med å utfordre de vedtakene som gjøres. Noen ganger er det derimot slik at Stortinget etterlater seg et stort tolkningsrom. Det kan vi ikke si er tilfellet i denne saken. Her ser det ut som forvaltningen rett og slett har utvist uforstand når de velger å utfordre Stortingets definisjon av hvor ulvesonen er, med såkalte buffersoner. For i både 2004 og 2016 slo Stortinget ettertrykkelig fast at det ikke skal være ulvesoner i Rendalen og Stor-Elvdal. Da er det ikke rart at det vekker skarpe reaksjoner når forvaltningen velger å utvide sonen uten å spørre Stortinget.

Rendalen og Stor-Elvdal representerer både samiske tamreinområder og tunge beiteområder for husdyr, og det er ikke forenlig med ulv. For å si det som Høyre sa: Vi skal lytte til dem som har skoa på.

Den utvidelsen av ulvesonen vi nå har sett, er et brudd på de vedtak Stortinget har fattet for tilholdssted av ulv i Norge. I denne saken er det hensynet til såkalt genetisk viktig ulv som er årsaken til det jeg vil kalle en illegitim utvidelse av sonen. Dessverre er «genetisk ulv» et begrep forvaltningen stadig bruker, og det virker nesten som en gjør det fordi det er vanskelig å argumentere mot.

Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet gjerne skulle hatt en strengere ulvepolitikk, og at vi har vært kritiske til den ulvepolitikken flertallet har stått for. Vi er likevel opptatt av at de grensene Stortinget faktisk har dratt opp, skal overholdes. For det er tungt for lokalbefolkning, beitenæring og reindriftsnæring å måtte sloss for sine rettigheter, gang på gang, både før jul og før sommeren.

I dag har Senterpartiet og Fremskrittspartiet et forslag som ikke er annet enn at det inviterer Stortinget til faktisk å slå fast vedtatt politikk gjennom å lukke muligheten for tolkning og slå fast hvor ulvesonen er, uavhengig om ulven er utenfor eller innenfor, genetisk eller ikke-genetisk viktig. Sonen er sonen.

Sandra Borch (Sp) [13:40:43]: Bakgrunnen for saken og forslaget vi har fremmet, er at ulvesonen nå helt uten politisk forankring over natten plutselig er utvidet, og det kun for å verne om én ulv, den såkalte Elgå-ulven. Nå har vi altså nok en sak i rovdyrpolitikken som lager konflikt, og det er ikke akkurat første gangen det skjer under denne regjeringen. Det er nok ganske kjent at Senterpartiet mener at den rovdyrpolitikken som føres nå, er urettferdig, fordi folk i rovdyrområdene må bære en stor kostnad og belastning for at regjeringen ikke evner å følge opp rovdyrforliket. Det gjør at respekten for forvaltningen og regjeringens håndtering av rovdyrforliket er kraftig svekket. Realiteten er at bestandsmålet for ulv i Norge er overoppfylt, og nettopp det fører til store konflikter. Ulvesonen er også overoppfylt, det er rett og slett ikke plass til mer ulv der. Det blir da helt feil å skulle utvide ulvesonen på den måten regjeringen har gitt aksept for.

Dersom den nye vernesonen som regjeringen nå har gitt aksept for, blir stående, vil det bety en stor utvidelse av ulvesonen. I tillegg til denne ulven er det observert flere andre ulver i dette området, som nå også er unntatt fra lisensjakten. Dette kan potensielt bety flere nye pardannelser i beiteprioriterte områder de neste årene – og det i et område et bredt flertall på Stortinget har sagt at det ikke skal være ulv i.

Senterpartiet mener at enhver midlertidig eller permanent utvidelse av ulvesonen er i strid med rovdyrforliket. Det er å overkjøre lokalbefolkningen og er ekstremt konfliktskapende. At regjeringen velger å ikke følge opp rovdyrforliket, ikke følge opp den todelte målsettingen og i det store og hele ikke følge opp Stortingets demokratisk fattede vedtak, handler faktisk om mer enn rovdyr. Det handler grunnleggende sett om folks tillit til myndighetene når staten endrer spillereglene underveis, når staten driver maktutøvelse uten demokratisk forankret begrunnelse – da svekkes tilliten til dem som styrer landet.

Rovviltnemndene har flere ganger forsøkt å få denne ulven flyttet eller felt, men departementet har ikke engang svart på henvendelsen. Det Senterpartiet nå prøver å skape et flertall for i denne saken, er at denne nye vernesonen skal oppheves fra og med 15. desember. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å være med på et tydelig vedtak som instruerer regjeringen, for det er det behov for i denne saken.

Arne Nævra (SV) [13:43:54]: Representanten Borch sier at det er én ulv som skaper konflikt igjen – nei, det er ett parti som skaper denne konflikten, jeg skal ikke nevne navnet på det partiet.

Jeg synes vi skal skille mellom to grupperinger her i salen, det er mellom dem som ikke ønsker å ha ulv i norsk natur, og så er det de andre, flertallet. Hvis man ønsker at man skal ha den kritisk truede arten som heter ulv, i norsk natur, må vi foreta oss noe, vi må ha noen vedtak, vi må sette noen rammer for å få det til. En av betingelsene for å ha en levedyktig bestand, eller for å ha en noenlunde sunn genetisk bestand, er at det kommer nytt blod til, ellers blir det ikke det. Det betyr at det må komme innvandrere over Bottenvika fra Finland/Russland. Den eneste måten vi kan få naturlig innvandring på, er fra rundt Bottenvika. Det er litt av en øvelse for en ulv å gå rundt der og komme ned og treffe blink på 5 pst. av Norges landareal, hvor det er en ulvesone – den skal treffe de 5 prosentene før den blir skutt på veien. Tre av fire blir skutt på veien til den 5-prosenten. Dette er bingoen som skal treffes for å få dette til.

Så har vi altså fått nummer seks som har klart dette. Den har kommet hit til Norge i norsk varetekt og i norsk forvaltning, og hva er det vi tilbyr den? Det er dette Dokument 8-forslaget, som attpåtil ble hastebehandlet.

Når vi først får et revir, en flokk, et foreldrepar med valper, holder de seg der, det er ingen som er bedre voktere av det reviret enn foreldreparet og flokken sjøl. Dette er rein og skjær biologi, de vokter det området bedre enn SNO noen gang kan gjøre. Det kommer ikke flere ulver dit – det er fasiten, det er biologien.

Dermed skal jeg også svare litt på spørsmålet som representanten Enger Mehl rettet til statsråden – det spiller ingen rolle hvem hun rettet det til: Hva skjer eventuelt med valpene fra det reviret? Vi har tall på det. De siste 20 år, eller fram til 2017, ble det telt opp. Hør ordentlig etter nå: Av 40 ulver som ble skutt i lisensfelling eller skadefelling, som ble felt fordi de gjorde ugagn, var 39 født i Sverige. Det var én ulv som var født i Norge. Det betyr, og det har jeg sagt mange ganger her fra talerstolen, at det er den svenske Riksdagen som bestemmer tap av sau til ulv, det er ikke Stortinget. Men vi må i hvert fall gjøre vårt ytterste for å beholde en levedyktig bestand. Det betyr at det er ganske meningsløst å flytte denne ulven. Jeg synes den skal få etablere seg der, det er det perfekte området for ulv. Det er ikke sau der, det er ikke rein der. Mer rekker jeg ikke å si akkurat nå.

Heidi Greni (Sp) [13:47:09]: Det er mange ulike meninger om det skal være soneforvaltning, men flertallet i Stortinget har vedtatt en soneforvaltning, og det minste en da kan forvente, er respekt for sonen. Dette startet ikke med spill og spetakkel fra Senterpartiet, det startet med en snikutvidelse av sonen. Skal det være endring av ulvesonen, skal det vedtas av Stortinget. Det er ikke snakk om en liten flekk som nå er unntatt lisensjakten, det er snakk om 1,4 millioner dekar. Det er ikke bare Elgå-ulven som lever i dette området, samtidig blir også alle andre ulver som befinner seg i dette området, fredet.

Til statsrådens innlegg må jeg si at det mildt sagt startet litt spesielt. Når en statsråd starter innlegget fra talerstolen med refsing av stortingspresidenten, refsing av presidentskapet og refsing av Stortingets vedtak om å få en hastebehandling, vil jeg anbefale statsråden å lese seg opp på regjeringens forhold til Stortinget. Det var mildt sagt mangel på respekt.

Så følger statsråden opp med å nekte å besvare Senterpartiets spørsmål i replikkrunden. På en parlamentarisk riktig måte antyder han at Senterpartiet har fryktelig tungt for det. Nei, Senterpartiet skjønner at når vi skal bevare en genetisk viktig ulv for å unngå innavl, er det for at den skal yngle. Det er nettopp derfor der vi spør om hva som skjer når denne ulven yngler. Hva skjer når den får – la oss si – åtte valper? Er de åtte valpene da også genetisk viktige? Vil det bety at de åtte valpene skal etablere seg innenfor ulvesonen, der det ikke er plass til Elgå-ulven? Hvis de da etablerer seg i buffersonen eller i randsonen til beiteområdet, eller i beiteområdet, skal disse da ha en ny buffersone rundt seg? Og hvordan i all verden vil dette bli seende ut etter et par generasjoner? Det var det Senterpartiet spurte om, og som statsråden ikke evnet å svare på. Det håper jeg han kan gjøre i neste innlegg.

Et annet viktig poeng er at dette er i nærheten av samisk tamreindrift. Norge har forpliktet seg internasjonalt gjennom ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 til å ta vare på den samiske tamreindriften, og Sametinget har gitt tydelig uttrykk for at rovdyrpresset er den største utfordringen for at vi skal klare å ivareta samisk kultur i tiden framover.

Jon Georg Dale (FrP) [13:50:22]: I motsetning til førre representant greier ikkje eg å la meg provosere veldig over at statsråden føler behov for å opplyse Stortinget i ei sak vi hastebehandlar. Det synest eg vi må vere såpass rause, sjølv i ei sak som dette, at vi gjev rom for. Det er trass i alt slik vi er sette opp til å skulle handtere denne typen saker.

Når det er sagt, synest eg både statsråden og andre representantar går vel langt. For eksempel seier representanten Elvestuen at det ikkje vert mogleg å handtere dyr på streif. Jo, ordlyden i desse forslaga handlar om ei utviding av ulvesona. Det er heilt klart kva dette omhandlar, så ein treng ikkje forsøkje å dra dette til noko det ikkje omhandlar. Dersom argumenta hadde vore gode nok til å kunne stoppe dette, hadde det vore ei anna sak, men det vi seier no, er at det forsøket som no skjer, og som vil skje år etter år, på å flytte ulvesona ut, i strid med vedtaket frå 2016, i strid med anbefalingane frå Venstre i 2016, om ein vil, aksepterer vi ikkje – ryddig og greitt.

Det som er det store problemet etter å ha følgt denne debatten ein times tid, er at fordi Arbeidarpartiet no gjev inntrykk av at dei skal vere faste i fisken, men koker rundt med nokre forslag for seg sjølve som vert endra nærmast frå time til time, risikerer vi å stå utan fleirtal for noko som helst – fordi Arbeidarpartiet koker rundt i kålen. Det er det som er hovudproblemet i den situasjonen vi akkurat no er i – det handlar om den langsiktige tilliten og respekten for den todelte målsetjinga.

Framstegspartiet erkjenner at gjennom ulveforliket har vi eit spesielt ansvar for å vareta nokre spesielle rovdyr med spesielt viktig genetisk materiale. Vi erkjenner det. Politikken er tilpassa det i ulveforliket, på akkurat same måte som at det ikkje er etablert ei buffersone på utsida av ulvesona i ulveforliket. Poenget vårt er jo heilt openbert: Dersom regjeringa skal kunne forvente at stortingsfleirtalet held seg til ulveforliket i eitt og alt, må regjeringa også sørgje for at forvaltninga held seg til ulveforliket i eitt og alt. Det er ikkje vanskelegare, ikkje meir komplisert – det er ikkje andre, skjulte agendaer – enn det faktum at når Stortinget står ved sitt forlik, må regjeringa sørgje for at vi gjennomfører det.

Statsråd Sveinung Rotevatn [13:53:37]: Eg har ikkje refsa nokon som helst, men i starten av innlegget mitt fann eg grunn til å rette kritikk mot både presidentskapet, som innstiller, og Stortinget, som vedtek hastebehandling av ei sak som ingen i løpet av debatten har klart å grunngje kvifor skal hastebehandlast. Grunnen til at eg gjer det, er at eg har opplysningsplikt overfor Stortinget. Så skal Stortinget gjere vedtak, men eg må forsøkje å leggje til rette for ei god behandling. Det er krevjande for meg når forslaga først ligg føre den dagen ein debatterer og det ikkje finst ei innstilling å halde seg til eller vi har fått moglegheit til å seie noko om dette. Det var grunnen til det.

Så meiner eg også at debatten har vist nettopp behovet for å ha ei ordentleg behandling, for her vert det rett og slett sagt veldig mykje feil. Representanten Emilie Enger Mehl seier at nemndene har bedt om felling av det aktuelle ulveparet. Det er feil. Representanten Sandtrøen seier at det er masse ulv i det aktuelle området. Så vidt eg har klart å få kunnskap om, vart det kanskje observert ein ulv der i sommar. Det er ikkje bekrefta, og sidan det er det ingen bekrefta observasjonar av ulv i det området.

Representanten Myhrvold seier at dette med «genetisk viktig ulv» er eit eller anna omgrep som eg, eller regjeringa, har funne på. Men dette står jo i både rovviltforliket, i ulveeinigheita og i einigheita med Sverige. Og Senterpartiet har vore med på alt. Så at eg skal ha funne på det, er litt vanskeleg å forstå.

Representanten Trygve Slagsvold Vedum seier at tilliten til ulveforvaltninga er låg, og at det visstnok er ein eller annan tenketank i Oslo som har funne på dette. Det vedtaket vi snakkar om, er gjort av dei lokale rovviltnemndene. Han seier at det er eg, statsråd Rotevatn, som driv og overkøyrer rovviltforliket på Stortinget. Dersom ein først skal nemne namn her, kunne ein kanskje nemnt nokre andre namn, f.eks. Stein Tronsmoen, Mari Gjestvang, Dagfinn Sundsbø. Eg vil tru at det er namn som representanten Slagsvold Vedum kjenner igjen, for dei er medlemer av Senterpartiet, og dei sit i rovviltnemndene som har gjort dette vedtaket.

Vi kan gjerne vere ueinige om det vedtaket er klokt eller ikkje, men vi skal ikkje gje inntrykk av at dette er noko som eg eller regjeringa eller Klima- og miljødepartementet har bestemt. Dette er det rovviltnemndene som har bestemt. Og det var faktisk ikkje ein einaste klage på det vedtaket som var grunngjeve i den buffersona. Den einaste klagen som kom, var frå miljøorganisasjonane. Så at det no har oppstått ein stor konflikt rundt det, er ikkje heilt lett å skjøne – når vedtaket er gjort og forankra lokalt og ingen har klaga på det. Det har ikkje vore nokon konflikt rundt det før Senterpartiet vel å skape ein konflikt rundt det i Stortinget. Det er ikkje godt for tilliten til norsk rovviltforvaltning, og eg vil seie at det er uklokt også med tanke på tilliten til den lokale forvaltninga.

Ola Elvestuen (V) [13:56:39]: Det er som statsråden sier: Det var ingen konflikt om dette spørsmålet før det ble tatt opp her i Stortinget av Senterpartiet og nå av Fremskrittspartiet. Vi har rovviltnemndenes beslutninger, vi har en prosess for klagebehandling av det som er lisensfelling utenfor ulvesonen, og vi har en ny prosess for det som er innenfor ulvesonen. Det er slik det skal være.

Vi har også et internasjonalt ansvar for å ta vare på genetisk viktig ulv – ta vare på denne stammen og dens beskaffenhet, slik at den ikke har det innavlpreget som den har i dag. Det er gjennom en avtale med Sverige – den følger vi opp – og det er gjennom den forpliktelsen vi har etter Bernkonvensjonen.

Når det gjelder det rent biologiske, synes jeg representanten Arne Nævra har beskrevet det på en veldig god måte: Avkom fra ulv i Norge trekker i hovedsak mot Sverige, mens svensk ulv trekker hitover og ofte er den som blir problemet når det gjelder lisensfelling.

Forslaget fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet gjør noe mye mer. Det endrer hele forvaltningsprinsippet, ikke ved at ulvesonen skal utvides – den er akkurat der den er, det er ingen som har foreslått at den skal utvides – men fordi det alltid er noen flokker som er både på innsiden og noe på utsiden. Da må man ha en forvaltningsmessig klarhet i det. De som er innenfor, skal vurderes etter det som er inne i ulvesonen, og da må man ha en buffersone, slik at de ikke avskytes ved lisensfelling utenfor ulvesonen.

Hvis man legger opp til den praksisen som Senterpartiet og Fremskrittspartiet nå ønsker, er det dyreetisk helt forkastelig. Da legger man opp til en praksis hvor man kan stå på grensen til ulvesonen og nærmest skyte enkeltindivider fra flokker – etablerte flokker – delvis i filler, mens prinsippet vi følger, er at om det er lisensfelling i ulvesonen, tas de flokk for flokk, noe som er dyreetisk riktig å gjøre.

Dette forslaget er feil fordi det angriper det vi virkelig trenger å ha: genetisk viktig ulv. Denne sjette ulven, som kan bli en del av grunnlaget vi har for den sørskandinaviske ulvestammen, må vi ta vare på. Det andre er at det endrer hele praksisen for hvordan vi forvalter flokker som er i grenseområdet for ulvesonen – innenfor og utenfor. Jeg misunner ikke dem som skal prøve å argumentere for statens syn i Høyesterett dersom dette får flertall her. Da faller hele grunnlaget for saken – gjennom argumentasjonen fra statens side – rett til jorden, og det er Stortinget som sørger for det.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:59:59]: Dette stuntet, som Senterpartiet selv kaller det, er ganske merkelig. Representanten Enger Mehl står her på talerstolen og snakker om hvor lite tillitvekkende det er at rovviltnemndene blir overkjørt, i en sak hvor Senterpartiet foreslår å valse over rovviltnemndene. Det er jo det forslaget gjelder, det er det vi diskuterer her i dag, at Senterpartiet vil overkjøre dem lokalt. Det er ikke regjeringen Senterpartiet angriper her, selv om jeg ser at Senterpartiet prøver å selge inn dette ved å si at dere i regjeringen ikke gjør ditt og gjør ikke datt – det er ikke regjeringen som angripes her, det er lokaldemokratiet. Senterpartiet angriper lokaldemokratiet med sine forslag. De angriper rovviltnemndene, og de angriper de lokale ønskene.

Representanten Slagsvold Vedum driver en ganske kreativ historiefortelling fra talerstolen her i dag, med karakterisering av politiske motstandere og insinuasjoner han ikke under noen omstendighet har dekning for, nesten uten å snakke om det saken faktisk dreier seg om. Det er egentlig ganske betegnende både for denne debatten og for de fleste debatter Senterpartiet løfter om dagen, særlig om rovdyr. Senterpartiet angriper regjeringen. Regjeringen har ikke foreslått det de angriper dem for. Det skaper både et virkelighetsbilde og en konflikt som ikke egentlig eksisterer.

Hvorfor velger Senterpartiet å kalle rovviltnemndene i regionene 4 og 5 for forvaltningen i denne debatten? Vi som sitter i salen her, skjønner jo det. Det er fordi det er lettere å forsvare at man overkjører forvaltningen enn at man overkjører rovviltnemndene.

Å lytte til rovviltnemndene kun når de er enige med Senterpartiet, er en måte å drive politikk på som vi har sett i fire år i et ganske mye større land litt lenger vest for oss. Det er heldigvis over nå den 20. januar. Det er respektløst, det undergraver demokratiet, og det øker konflikten igjen. Jeg har ikke hørt én representant i salen her i dag ta til orde for å utvide ulvesonen. Likevel debatterer vi det. Likevel skyggebokser Senterpartiet med en fiende som ikke finnes, for å skape konflikt.

Jeg må innrømme at jeg er ikke enig med Fremskrittspartiet i denne saken, men Fremskrittspartiet klarer iallfall å forholde seg til både saken og sannheten, noe jeg tror er helt avgjørende for å finne løsninger og dempe konflikter i rovdyrsakene.

Sonen skal ikke utvides, men vi skal lytte til rovviltnemndene, vi skal sikre rovdyrene, vi skal sikre dem som bor i ulvesonen, og vi skal sikre beitenæringen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:02:49]: Representanten Dale hadde en rolig og fin tone i innlegget sitt, og nå skal jeg ta en rolig og fin gjennomgang av kartet, for det er det som er hele grunnlaget for saken vi behandler. (Representanten holder her opp en mobiltelefon og viser et kart.)

Representanten Elvestuen mente det var problematisk å ha lisensfelling inntil ulvesonen, men det gjennomførte jo representanten selv da han var statsråd. Det er det som er faktum langs hele grensen ved ulvesonen i Innlandet – det er lisensfelling. Så hvis det var etisk forkastelig, har jo representanten selv bidratt til noe som høres veldig tvilsomt ut. Grunnen til at tidligere statsråd Elvestuen gjorde det og hadde lisensfelling langs grensen i mange mil, er jo at det er det som er hovedregelen, fordi Stortinget har vedtatt en tydelig soneforvaltning.

Hvis vi da går tilbake til kartet, lurte representanten Westgaard-Halle på det reelle innholdet i saken, og det er at det er 1 500 km² som er unntatt fra den ordinære lisensfellingen. Det er det vi behandler i dag. Det er et så stort område at det utgjør opp mot 67 pst. av Vestfold, hvor representanten Westgaard-Halle er valgt inn fra. Så det sier seg selv at dette er ganske store områder, som har betydelige konsekvenser for både sørsamisk bosetting og annen beitenæring i et stort område også utenfor dette feltet dersom vi får flokker som etablerer seg og tar i bruk nye, større områder.

Det er også bakgrunnen for at vi i Arbeiderpartiet har fremmet et så tydelig forslag, som sier at vi må få lisensfelling «omgående» i Rendalen. Det er innholdet i forslaget: Det må skje «omgående», og med virkning senest 15 desember. Det er et forslag som er lett å forstå på norsk språk – «omgående» betyr ifølge ordboka umiddelbart, med en gang eller øyeblikkelig. Og det har jo kommet fram fra statsråden at han vil følge opp de vedtakene som Stortinget gjør.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:05:22]: Jeg registrerer at de som tar til orde for ikke å støtte forslaget, først og fremst er to statsråder fra Venstre, som har gjort alt de kan for å trenere jakt på ulv – tidligere statsråd Ola Elvestuen og nåværende statsråd Sveinung Rotevatn. Rotevatn bruker ikke så mye tid på å diskutere innholdet i forslaget, han diskuterer mest hvordan Stortinget har valgt å behandle forslaget, noe han bør ha respekt for at Stortinget selv kan bestemme i plenum.

Det er en grunn til at det er en åpning i forretningsordenen § 39 c for å hastebehandle saker. Det er nettopp når det haster med å få gjort en endring, som det gjør nå, fordi lisensfelling allerede er i gang, og uten at det er i tråd med rovviltforliket, er områder unntatt fra lisensfellingen.

Rotevatn har vært utfordret konkret på de forslagene som ligger i salen, uten at han har klart å kommentere dem nærmere, fordi han savner en innstilling. Her har ikke statsråden en innstilling, men han har løse forslag, som ligger i salen, han har det dokumentet som er et representantforslag, han har debatten, og det må han forholde seg til.

Så sier også statsråden ting som er feil. Han har f.eks. sagt både i møte med oss i går og gjentatt i salen i dag at i fjor ble det også en buffersone rundt Elgå-ulven, men da var det ingen som protesterte. Det sa jeg fra om i går: Det er feil, det var protester. Og jeg vil sitere fra nrk.no. Overskriften var: «Denne ulven stoppet ulvejakta før den startet». Ingressen var:

«Denne ulven satte en stopper for ulvejakta i deler av Hedmark før den hadde startet. Jegerne raser og vil ha et møte med miljøministeren mandag.»

Dette var nrk.no 1. desember 2019. Det var en diskusjon om en buffersone rundt akkurat den samme ulven. Det har tydeligvis statsråden glemt nå, ett år senere.

Så har vi en annen sak – vi kan spole fram til i år. Den 1. desember 2020 står det på nrk.no, igjen:

«Da rovviltnemndene for Hedmark, Oslo, Akershus og Østfold i høst skulle bestemme hvor mange ulver som kunne skytes under lisensjakta ble derfor den genetisk viktige ulven tema. Grunnen er at den har gjort stor skade på beitedyr utenfor ulvesona, i Rendalen.»

Rovviltnemndene foreslo overfor Klima- og miljødepartementet at hannulven og tispa skulle flyttes ut av Deisjøreviret. Også Innlandet Venstre sendte en henvendelse til sin partifelle miljøminister Sveinung Rotevatn om det. Og så er det:

«Det hadde jo vært angrep på dyr i området. Derfor mente vi at det var nødvendig å enten flytte den eller skyte den.»

Det sier leder av Innlandet Venstre, Sjur Skjævesland.

Så mitt forslag er at statsråden begynner å delta i debatten på bakgrunn av det materielle innholdet vi diskuterer, og hører på sine egne i Innlandet Venstre.

Runar Sjåstad (A) [14:08:28]: Det er vel aldri et år at det nærmer seg jul uten at vi har denne type debatter i denne salen. Det er kanskje greit nok, for rovvilt og rovviltforvaltning angår mange, det opptar mange, og det er delte meninger. Det har vi også sett her i salen i dag. Frontene er her, meningsforskjellene er her, men noen har nok kanskje et lite behov for å prøve å gjøre debatten mer spennende og reell enn den er. De prøver å gjøre forskjellene litt større enn de er.

Når representanten Dale forteller at Arbeiderpartiet har levert et forslag, og at det er litt vanskelig å forstå hva vi mener, for vi endrer forslaget fra time til time, må jeg bare si at Arbeiderpartiet ikke nødvendigvis er for en hastebehandling. Vi mener at vi skal være veldig forsiktige med det. Det skal være unntaket og ikke regelen. Når vi likevel støttet hastebehandling i denne saken, mente vi det var rett. Det er rett ut fra den praksisen man har lagt seg på, det er rett ut fra de vedtakene som har vært gjort tidligere, og det er rett med hensyn til at det omhandler jakt som allerede er påbegynt.

Jeg reagerer likevel når representanten Dale forteller at hvis Arbeiderpartiets forslag blir vedtatt, får vi et uklart og ubrukelig vedtak, men hvis vi vedtar forslaget fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, blir alt så mye tydeligere. Det blir også litt merkelig, når de siste dagene har vist at vi blir kritisert for at de er veldig like, og spurt om hvorfor vi ikke har samordnet dem. De reelle forskjellene er kanskje ikke så store.

Jeg skal ikke på noen måte forskuttere hvordan voteringen går i denne saken, når vi en gang kommer så langt. Men jeg har bare lyst til å si at når Arbeiderpartiet støtter en hastebehandling, er det ikke hasten som er viktigst, men at vi får en forsvarlig behandling. Det mener vi at vi har gjort. Vi har behandlet dette i AU, vi har behandlet det i styret, vi har behandlet det i gruppen. Når gruppen vår på Stortinget var ferdig med sin behandling på onsdag, var vi også veldig åpne om det forslaget vi satt igjen med. Vi har gjort én liten endring, som det er redegjort for fra denne talerstolen i dag, ellers har vi stått på samme forslaget hele veien.

Så var statsråden inne med et spørsmål og lurte på om dette betyr at vi aldri vil tillate at man unntar enkelte områder fra fellingsjakt utenfor ulvesonen for å bevare genetisk viktige ulver. Det betyr det ikke, men det betyr at vi har et klart standpunkt når det gjelder denne utvidelsen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:11:40]: Det er noen «repeat»-knapper i Høyres kommunikasjonsstrategi, og jeg hørte Westgaard-Halle trykke på en av dem i dag: Det er Senterpartiet som skaper konflikten. Hvis man ikke tror det er en reell konflikt, har man ikke vært mye i områder med ulv og hørt diskusjonen om hvordan ulv skal forvaltes. Det er en reell konflikt i folks liv. Det er derfor noen av de største demonstrasjonene som har vært i norsk politikk de siste sju årene, har vært store, store ulvemarkeringer med tusenvis av folk som har blitt flydd inn fra hele Norge. Folk har tatt turen, folk har tatt fri fra jobb, fordi det er en reell konflikt i reelle menneskers liv. Så prøves de umyndiggjort av dem som dominerer Høyre akkurat nå, av Westgaard-Halle, og Sveinung Rotevatn, Arne Nævra og andre, med at dette bare er en teoretisk debatt som Senterpartiet skaper for å skape konflikten. Konflikten er der, den er reell i reelle menneskers liv.

Vi ble beskyldt for akkurat det samme i diskusjonen om Troms og Finnmark, at vi forsøkte å skape konflikt rundt det. Det var ikke en skapt konflikt. Det var en reell konflikt. Folk i Finnmark ville ikke bli overkjørt av regjering og storting.

Det som er problemet i ulvepolitikken, er at de som faktisk kjenner problemet på kroppen, har blitt oversett, overprøvd og overkjørt gang etter gang. Da blir folk sinte og frustrerte, og noen blir også apatiske. Når f.eks. Rotevatn prøver å gjengi rovdyrforliket, ulveforliket, er det viktig at det ikke står ett sted i det vedtaket at vi er spesielt bekymret for genetisk viktig ulv. Det står akkurat det motsatte. Det står også i et av vedtakspunktene:

«Stortinget ber regjeringen bestille en ny uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge.»

Så det store spørsmålet i ulvedebatten i 2016 var nettopp: Er det en særnorsk ulvestamme, eller er det gjeninnføring av en art, innføring av en fremmed art? Det var den store debatten. Derfor er det også særlig viktig, for da statsråd Vidar Helgesen gikk så tydelig ut som han gjorde, og ønsket å utvide ulvesonen, sa Stortinget tvert nei – med unntak av Venstre, SV og MDG, som ikke ønsket det. Men de andre partiene sa: Vi ønsker ikke å utvide ulvesonen.

Og det er, om Westgaard-Halle liker det eller ikke, et faktum at Gunnar Gundersen fikk veldig røff behandling av eget parti fordi han skapte en politisk stemning som gjorde at det var mulig å få til et annet flertall. Det er et faktum at Erna Solberg blandet seg direkte inn i nominasjonen i Hedmark for å hjelpe fram Tonning Riise, og vi ser i dag at Høyre ikke tar ordet i det hele tatt i de debattene på den siden som handler om å se folk som faktisk kjenner problemene på kroppen. Det er sørgelig at ikke Høyre fortsatt har den type røst som Gundersen var før.

Ola Elvestuen (V) [14:14:51]: Når det gjelder hvem som har de beste kommunikasjonsstrategene, tror jeg like gjerne det er Senterpartiet nå om dagen. Og akkurat når det gjelder diskusjonen om ulv – ja, det er en reell konflikt om ulv. Men det er ingen partier som dyrker den konflikten mer og forsøker å gjøre den større enn Senterpartiet, som aldri søker etter kompromisser, og der man undergraver forvaltningen i stedet for å støtte opp under det som er den mest profesjonelle rovviltforvaltningen som kanskje finnes i verden, med stor respekt for vedtak i Stortinget.

Jeg ble utfordret på en ting – hvorfor vi har de ulvesonene, hvorfor vi ikke har slike buffersoner andre steder. Det er selvfølgelig fordi det ikke er ulveflokker som er hovedsakelig på innsiden og litt på utsiden. Hadde de vært det andre steder, ville vi måttet ha den samme buffersonen også der. Dette er helt standard prosedyre – ingenting spesielt i år. Vi har ansvar for to ting: Vi må ta vare på genetisk viktig ulv, og vi må ha den forvaltningen vi har i dag.

Arne Nævra (SV) [14:16:09]: Jeg har noen punkter til en oppsummering:

1. Det etablerer seg en veldig verdifull ulv i et revir delvis innenfor og delvis utenfor ulvesonen.

2. Det er ikke sau og rein i det området, og de vil holde seg i reviret sitt biologisk sett – faktum.

3. Det er, så vidt jeg vet, fra forvaltningsplanen ikke beiteprioritert område. Hvis jeg tar feil, ber jeg om at det blir opplyst av dem som mener noe annet.

4. Eventuelle valper vil med 95 pst. sannsynlighet ikke etablere seg vestover eller nordvestover i beiteprioriterte områder – det sier forskningen.

5. Dersom de skulle gjøre det, vil både regjeringen – så vidt jeg kjenner dem – og SV ta dem ut. Jeg vil ikke akseptere at de skal være slaktemaskiner i beiteområder. Det må vi avklare.

6. Vi provoserer Sverige og avtalen med dem.

7. Jeg har aldri erfart så lite kunnskap om noen sak i salen.

Jeg vil til slutt opplyse om stemmegivningen. SV vil stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet.

Lars Haltbrekken (SV) [14:17:35]: Veldig mye av grunnlaget for den saken som vi behandler her i dag, og grunnlaget for at Senterpartiet ba om hastebehandling, var at man ønsket en hurtig avgjørelse på å få felt Elgå-ulven. Grunnlaget for saken vi behandler, er altså et ønske om å overkjøre rovviltnemndene i regionene 4 og 5. Grunnlaget for saken er et ønske fra Senterpartiet om å overkjøre rovviltnemndene og sine egne medlemmer i de to rovviltnemndene – Stein Tronsmoen, Mari Gjestvang og Dagfinn Sundsbø.

Det har i flere år vært diskusjon om rovviltnemndene. I de årene har jeg registrert at Senterpartiet alltid har ment at forvaltningen blindt skal følge de vedtak som rovviltnemndene gjør. Men når det kommer et vedtak det ikke er mulig å lage konflikt av, skal Senterpartiet overkjøre lokaldemokratiet, rovviltnemnda og sine egne medlemmer.

Jeg tolker dette positivt. Jeg tolker dette som at Senterpartiet har skiftet syn, og at vi ikke lenger blindt skal følge rovviltnemndenes vedtak i ett og alt. Derfor kan dette være et lyspunkt for framtidige debatter om rovviltforvaltningen i Norge.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:20:02]: Selvfølgelig er det en reell konflikt i rovdyrdebatten, men det er jo ikke det denne debatten handler om. Dette er en konstruert konflikt; det er ikke den klassiske rovdyrdebatten. Representanten Slagsvold Vedum kjører det samme, gamle retoriske, litt slitte, trikset: Han snakker om noe annet enn det som er saken, og så angriper han det – en klassisk måte å drive Senterparti-politikk på. For eksempel er nominasjonsprosessen i andre partier veldig lite relevant for ulvedebatten. Heller ikke regionreformen i Nord-Norge er spesielt relevant for ulvedebatten. Jeg lurer for øvrig lite grann på hva Senterpartiet mener om regionreformen og Vestfold og Telemark. Der har Senterpartiet fylkesordføreren, så jeg gleder meg til å se dem be oss splitte opp det.

Det jeg også lurer lite grann på, og som jeg håper noen i Senterpartiet kan svare meg på, er: Hvorfor vil Senterpartiet overkjøre de lokale rovviltnemndene i denne saken?

Jon Georg Dale (FrP) [14:21:05]: Dei som lurer på kvifor det er nødvendig med eit presiserande vedtak om etablering av buffersone på utsida av ulvesona i dag, kan berre spole tilbake i feeden og høyre på representanten Elvestuen, som i sitt innlegg aktivt argumenterer for ei buffersone på utsida av ulvesona, i strid med ulveforliket. Det er grunnen til at vi står her.

Så vert det dratt inn korleis dette påverkar domen i saka som går for Høgsterett no. Til det vil eg berre seie at om domen frå Høgsterett i den rettslege prøvinga av ei sak som har vore gjennom domstolane tidlegare, ut frå eit vedtak i 2017, blir påverka av eit nytt vedtak i Stortinget i desember 2020, då skjønar eg ingenting. Naturlegvis er det vi gjer no, berre å fastsetje korleis ein må forstå ulveforliket, gjennom eit særeige vedtak forvaltinga kan leggje til grunn for ettertida.

Statsråd Sveinung Rotevatn [14:22:21]: Representanten Slagsvold Vedum har lært seg eit debattriks, og det er eitt av dei eldste triksa i boka. Det er at når ein ikkje har noko godt svar på det som vert sagt, lèt ein som om det som vart sagt, var noko heilt anna, og så argumenterer ein mot det. Det er det vi kallar å setje opp ein stråmann. I dette tilfellet vart det sagt både frå meg og andre. Og det har ikkje vore nokon konflikt rundt dette vedtaket all den tid det er fatta lokalt, av rovviltnemndene, og ingen har klaga på det. Det vel representanten å høyre som at vi seier at det finst ingen konflikt i ulvepolitikken generelt. Det har ingen sagt, og det trur eg ingen meiner. Då følgjer dei i alle fall dårleg med. Men det var kanskje det som måtte til for å ha noko å seie når han kom på talarstolen etterpå.

Eg vil seie tydeleg at eg synest dei ulike forslaga her ikkje er kloke, men det er sjølvsagt slik at dersom Stortinget skulle fatte vedtak, rettar eg meg etter dei. Det er vanskeleg å ta omsyn til dei når ein ikkje har ei innstilling og dermed ei forklaring på kva som er meint, men eg vil seie at debatten har vore klargjerande, og at det har vorte sagt frå fleire representantar kva dei legg i innhaldet i forslaga sine. Det har eg notert meg, og det er godt. For eksempel er det tydelegvis ingen som har meint at det skal vere noko totalforbod mot å ha ei buffersone dersom det er behov for det, f.eks. når verdifull streifulv kjem inn.

Så er det i begge forslaga sett ein frist til 15. desember, og eg vil berre knyte ein kort kommentar til det. Dersom Stortinget fattar desse vedtaka og ønskjer at eg med det skal flytte ulv, vil eg sjølvsagt gjere det omgåande. Det er til vurdering også, for det har nemndene bede om. Men eg vil også leggje til at sjølv om vi gjer alt i vår makt for å klare det, og sjølv om eg styrer over Meteorologisk institutt, styrer eg ikkje over vêret. Det er også nokre faktorar der som er viktige når ein skal klare å finne ulv og flytte dei. Men vi vil sjølvsagt følgje dei fristane Stortinget set, og forsøkje alt som står i vår makt for å gjere dei kloke vedtaka som Stortinget alltid fattar.

Til sist: Det vert stadig gjenteke at det har skjedd ei utviding av ulvesona her. Det er ikkje riktig. Det er Stortinget som bestemmer utbreiinga og kor stor ulvesona skal vere. Det er ingen ueinig i, så vidt eg har fått med meg her. At nemndene frå tid til anna meiner at det er behov for buffersone når ein skal ha ordinær lisensjakt, er det nemndene som bestemmer. No ønskjer nokon å overstyre dei på det, og det må ein jo forsøkje å rette seg etter, men eg vil seie veldig tydeleg at regjeringa her ikkje føreslår at ulvesona skal utvidast. Det gjer heller ikkje nemndene. Det er eigentleg ingen som har sagt noko om det, andre enn Senterpartiet sjølv. Det trur eg ikkje at Senterpartiet er for, og då treng ein heller ikkje å argumentere mot det.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:25:16]: Måten Venstre og Høyre bruker nemndene på i dette spillet, er veldig uredelig når vi vet at grunnen til at vedtaket om buffersonen endte opp som det gjorde, er at nemndene har bedt om å få flyttet de ulvene. Det trenerer regjeringen. Man sier at man har det oppe til vurdering. Så bli ferdig med den vurderingen og bare gjør det!

I spørsmålsstilling til departementet har man bedt om det er mulig å få fellingstillatelse på Deisjø-paret. Det har blitt avvist. Da står man igjen med ett handlingsalternativ, som i realiteten er presset fram av regjeringen. Det høres ikke ut som om verken Westgaard-Halle, Rotevatn eller noen andre her har tatt seg tid til å ta en telefon til f.eks. Stein Tronsmoen, som er leder i rovviltnemnda i region 5. Dere har tydeligvis tatt dere tid til å søke fram hva de heter. Jeg ville ringt og spurt: Er dette et forslag i strid med det dere mener er riktig? Jeg tror dere ville fått et svar som overrasker – at vi har støtte for dette.

Heidi Greni (Sp) [14:26:51]: Statsråden beskyldte Vedum for å svare på noe helt annet enn det det ble spurt om. Da skal jeg prøve å gjenta spørsmålet mitt, som jeg ikke har fått med meg at jeg har fått noe svar på. Hva skjer når den genetisk viktige Elgå-ulven får valper? Vil de valpene også bli behandlet som genetisk viktig ulv, der man må ha en buffersone rundt uansett hvor de befinner seg hen? Hvis den får åtte valper, vil vi da få åtte buffersoner, potensielt i beiteprioritert område eller inn mot beiteprioritert område, som gjør at lisensjakta ikke kan foregå i de områdene? Så kan vi jo tenke oss neste generasjon, osv. Det har blitt spurt om tre ganger nå. Jeg kan ikke forstå at det har vært noe svar fra statsråden på akkurat det.

Det er mange som hevder at dette er langt unna beitedyr, at det er langt unna reindrift, og at denne ulven helt sikkert ikke kommer til å vandre inn i noe reindriftsområde. Jeg tror grunnen til at denne ulven blir kalt Elgå-ulven, er at den har vært oppe i Elgå og revet i hjel rein. Elgå er samisk beiteområde, og det har vært mange oppslag i lokalavisene de siste par årene om det tiltakende rovdyrpresset både i Elgå og i Riast/Hylling nettopp på grunn av ulv. Det ble heldigvis felt en ulv i Riast/Hylling beiteområde i fjor høst. Etter det har det blitt litt bedre. Dette er noe som potensielt er en stor utfordring for beitenæringene og særlig for den samiske reindriften i dette området, som er en marginal næring, og som vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ta vare på.

Jeg håper statsråden kan bekrefte at eventuelle valper ikke vil få det samme vernet som Elgå-ulven har i dag, og at vi ikke vil få åtte buffersoner rundt omkring hvis vi skulle få åtte valper som etablerer seg f.eks. i randsonen til ulvesonen. Statsråden kan kanskje også reflektere lite grann over om det nå er sånn at de ulvene som er innenfor ulvesonen, er så innavlet at det er en stor trussel for bestanden. Jeg håper han kan bekrefte at vi er nødt til å ta ut det som rovviltnemndene har foreslått, og at vi kanskje også bør ta ut flere ulv innenfor sonen, sånn at det blir plass til den genetisk viktige Elgå-ulven og eventuelle avkom fra den.

Statsråd Sveinung Rotevatn [14:30:11]: Det er litt krevjande for meg å behandle hypotetiske fellingsløyve frå talarstolen i Stortinget. Det er også grunnen til at eg ikkje har kommentert det spørsmålet så mykje. Lat meg likevel forsøkje å antyde nokre linjer om det, sidan det har vorte veldig etterspurt av representanten.

Dersom det ulveparet det er snakk om her, får kvalpar – det får vi håpe, det er jo heile poenget med å ta vare på genetisk verdifull ulv – får vi for det første håpe at dei i så fall vert verande i ulvesona. Meir sannsynleg er det at dei vil ta vegen til Sverige. Det er ofte det som skjer når dei får kvalpar. I alle tilfelle – og dette har eg også sagt tidlegare – er det ikkje noko totalforbod mot å felle genetisk verdifull ulv. Det er mogleg å gjere det, men det vil heilt klart vere ein høgare terskel. Det vil vere ei konkret vurdering, og ein skal, som det står i rovviltforliket, som Senterpartiet har signert, forsøkje alle andre ting først, f.eks. flytting. Eg registrerer at Senterpartiet har valt å forsøkje ingenting anna først, men å føreslå direkte for Stortinget at ein skal felle. At dei ikkje oppfattar det som eit brot på rovviltforliket, synest eg er merkeleg, men det er i alle fall ikkje eit forslag dei enda opp med faktisk å fremje i salen, trass i at dei meinte det var viktig å hastebehandle det. Det er bra.

I det siste representanten seier, verkar det å vere ei openbar misforståing, for her vert det antyda at fordi ulvestammen er innavla, må ein felle meir. Men realiteten er – nær sagt dessverre – det motsette, nemleg at jo meir innavla ulvestammen er, jo større vil den stammen måtte vere for å kunne vere levedyktig. Difor er ein i dei ulike rovviltforlika einige om at det er viktig å få inn genetisk variasjon, slik at stammen ikkje er større enn nødvendig. Eg trur ikkje at Senterpartiet ønskjer at ulvestammen skal vere større enn nødvendig, og då er det rart at dei legg opp til ein politikk som vil føre til nettopp det. Eg synest det er rart at ingen har reflektert over det i løpet av debatten, men ein får gå heim og gjennom helga eventuelt tenkje litt godt over nettopp det poenget.

Lars Haltbrekken (SV) [14:32:21]: Mye av grunnlaget for at Stortinget nå behandler denne saken, er at Senterpartiet ønsker å få gitt fellingstillatelse for Elgå-ulven, som vi har hørt så mye om. Det forslaget står ikke Senterpartiet lenger bak, har vi hørt i løpet av debatten. Det kunne da ha vært interessant å få vite hvorfor det som på tirsdag hastet slik å få behandlet, ikke lenger er aktuelt å behandle i det hele tatt. Er det – og jeg tar den positive innfallsvinkelen igjen – fordi Senterpartiet også har innsett at Stortinget kanskje ikke er rett organ for å behandle enkelte ulveindivider gjennom en stortingsbehandling? Jeg håper det.

Sandra Borch (Sp) [14:33:40]: Til det siste først: Senterpartiet har her prøvd å skaffe et flertall for et forslag som opphever buffersonen fra 15. desember. Da skal lisensjakten starte, og da vil det være mulig å jakte ulv i det området. Så må statsråden da bestemme om han ønsker å flytte denne Elgå-ulven. Jeg hørte representanten Kjenseth snakke om både dans med ulver og vakkert snøvær i måneskinn, så det virker jo som om snøen har lagt seg og at det vil være enkelt å finne den ulven og eventuelt flytte den.

Så, når folk skyver rovviltnemndene framfor seg i denne debatten: Jeg tror ikke regjeringen skal snakke om at vi overkjører rovviltnemndene, for det har denne regjeringen gjort år etter år når det har vært snakk om felling av ulv innenfor sonen. Vi har stor tillit til nemndene, og nemndene har jo nettopp bedt om at denne ulven enten må flyttes, eller at det må tillates jakt. Det har statsråden og departementet ikke svart nemndene på. Det bør man kanskje starte med.

Jeg reagerer også på at man sier at det ikke er noen konflikt rundt rovdyr i dette området, og at dette er konstruert av Senterpartiet. Da lurer jeg på om ikke statsrådene eller de andre partiene er ute og møter folk. Jeg har vært på utallige folkemøter i det området, hvor folk er frustrert og fortvilet over den politikken som dagens regjering fører.

Så håper jeg at Arbeiderpartiet kan vurdere å stemme for Senterpartiet og Fremskrittspartiets forslag. Vi har vært konstruktive i de forhandlingene som har vært, vi har prøvd å skaffe et flertall. Arbeiderpartiet har hatt veldig mange ulike forslag i løpet av de siste tolv timene. Jeg håper at Arbeiderpartiet kan være med og skaffe et flertall for det forslaget vi har lagt fram nå, sammen med Fremskrittspartiet. Hvis Arbeiderpartiet er opptatt av å få flertall i denne saken, bør de stemme for det forslaget som vi har inne nå.

Runar Sjåstad (A) [14:36:34]: Jeg skal ikke forlenge debatten unødig, men jeg har bare lyst til å si at det ikke akkurat inviterer til samarbeid stadig å hevde at vi har så utydelige og mange forskjellige forslag. Vi har hatt ett forslag hele veien, med en endring, mens det vi egentlig behandler her i dag, er et forslag som ikke lenger finnes – til tross for at vi hastebehandler det. Så de store endringene har vært på Senterpartiets side og ikke på vår.