Stortinget - Møte torsdag den 26. november 2020

Dato: 26.11.2020
President: Ingjerd Schou
Dokumenter: (Innst. 76 S (2020–2021), jf. Dokument 8:70 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [11:05:07]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Freddy André Øvstegård og Petter Eide om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig av hvilken kommune de bor i (Innst. 76 S (2020–2021), jf. Dokument 8:70 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletiden – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Maria Aasen-Svensrud (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet om saken.

Forslaget vi skal behandle, er et representantforslag fra Karin Andersen, Freddy André Øvstegård og Petter Eide om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatning uavhengig av hvilken kommune de bor i. Dette forslaget ble også behandlet for ikke lang tid tilbake her i Stortinget. Riktignok var forslagene litt annerledes, og de var fremmet av nåværende statsråd Bollestad og stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold, begge fra Kristelig Folkeparti. Nå sitter ikke Kristelig Folkeparti i justiskomiteen, men de sitter i regjering, så spørsmålet er om engasjementet for barn utsatt for umenneskelig vold er noe som forsvinner når man går inn i regjering. Det håper jeg selvfølgelig virkelig ikke.

Vi i Arbeiderpartiet støttet Kristelig Folkepartis forslag den gangen og viste bl.a. til Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp», der storesøster kjemper for likebehandling for sine søsken og rettferdighet etter å ha opplevd svik fra barnevernet i Norge. Dokumentaren viser at det er mange ulike ordninger for oppreisning av tidligere barnevernsbarn, og at det dermed er stor sannsynlighet for forskjellsbehandling avhengig av hvor en bor i landet. Dette eksemplet er dessverre ikke enestående.

Dessverre er det fortsatt ingen endring i rettstilstanden, og vi vet egentlig heller ikke så mye om hvor store forskjellene er. Derfor har vi nok en gang tatt fram Kristelig Folkepartis forslag. Forslaget fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»

Begrunnelsen for engasjementet fra forslagsstillerne i SV og Arbeiderpartiet er åpenbar. Det er avdekket stor forskjellsbehandling i de ulike ordningene for oppreisning avhengig av hvor man bor i landet. Vi mener det er svært uheldig dersom oppreisningsordningene preges av store forskjeller og tilfeldigheter. Vilkårligheten og uretten som følger av dagens system, er dessuten ved flere anledninger påpekt bl.a. av frivillige organisasjoner og enkeltpersoner.

Da NRK Brennpunkts dokumentar ble vist, kom det tydelig fram at alle partiene i 2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. Fra regjeringen uttalte helseminister Bent Høie seg, og fra Arbeiderpartiet uttalte nestleder Hadia Tajik seg tydelig.

Alle partier bør også i 2020 være opptatt av at barn som har blitt utsatt for den største urett, skal få sin rettferdige oppreisning.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Maria Aasen-Svensrud har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ingunn Foss (H) []: De alminnelige erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av, gjelder likt for alle i hele landet, enten det er privatpersoner eller kommuner. Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeerstatningsloven åpner for å dekke det økonomiske tapet når vilkårene er til stede.

Hensynet til kommunalt selvstyre har også noe å si i denne sammenhengen. Kommunene må utover hva de er forpliktet til etter de alminnelige erstatningsreglene, selv vurdere hvordan de skal prioritere ressursene sine ut fra lokale forhold. Frivillige ordninger om oppreisning eller erstatning kommer i tillegg til de alminnelige reglene som gjelder for alle.

Vi mener det må være opp til kommunene og fylkeskommunene selv å opprette supplerende ordninger. Det er et grunnleggende prinsipp i erstatningsretten at den som gjør feil, også må stå ansvarlig. En nasjonal ordning kan utvanne effekten av dagens regler, som skal fungere preventivt, og som også har vist seg å ha betydning for den som mottar erstatningen.

Foreldelsesloven har en særskilt bestemmelse for krav om erstatning som settes fram i en straffesak. Selv om kravet er foreldet etter de alminnelige reglene i § 9, gir foreldelsesloven § 11 likevel adgang til å framsette krav på erstatning, oppreisning og inndragning som springer ut av en straffbar handling under en straffesak, der skyldneren blir funnet skyldig i de forhold som medfører ansvaret. Kravet kan også settes fram ved et sivilt søksmål reist innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig, eller skyldneren vedtar forelegg om forholdet. På denne bakgrunn mener vi at hensynet til skadelidte er ivaretatt.

Til forslaget om å sørge for at rettferdsvederlagsordningen blir bedre kjent, mener vi at utgangspunktet bør være at staten informerer om statlige ordninger og påser at informasjonen er korrekt og oppdatert, og at Stortinget, som har ansvar for denne ordningen, informerer om den.

Til forslaget om gjennomgang av statlige oppreisningsordninger, så vises det til en grundig gjennomgang i 2013 av regjeringen Stoltenberg, som konkluderte med at ordningene burde beholdes slik de er. En viktig fordel med ordningene er at det nettopp ikke er noen saklige begrensninger for hva det kan søkes rettferdsvederlag for. Alle som har kommet uheldig ut i sitt møte med det offentlige i forhold til andre på samme tid, kan søke om rettferdsvederlag.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Forslagsstillerne viser til at det har vært flere eksempler på at innbyggere som da de var barn ble utsatt for svikt fra det offentlige, ikke får erstatning, eller at erstatningen kan variere svært mye fra kommune til kommune.

Innledningsvis vil jeg si at grunnen til at Stortinget opprettet sin egen erstatningsordning, var nettopp det som forslagsstillerne påpeker. Stortingets billighetserstatning, nå kalt Stortingets rettferdsvederlagsordning, skulle fange opp alle de som ikke nådde opp noen andre steder. Hadde Stortinget ment at alle kommuner måtte ha en ordning, hadde ikke Stortinget behøvd å lage sin egen.

Selv mener jeg det er en skam at ikke alle kommuner har tatt et oppgjør med sine egne svik, men man får de politikerne som man stemmer på. Heldigvis er det slik at stadig flere kommuner og fylkeskommuner faktisk har innført en ordning, men med dette har vi også fått en ny urettferdighet. De som bor i en kommune som var tidlig ute med å gi en erstatning, har fått avslag av Stortinget. Men noen som søkte Stortinget tidlig, og som bor i en kommune som etterpå innførte en kommunal ordning, har fått erstatning to ganger.

Å ta en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling, slik enkelte partier ønsker, ser jeg ingen nytte av. Vi vet at det er store forskjeller.

Det er flere utfordringer ved å kreve lik erstatning for alle kommuner. Det betyr at Stortinget enda en gang fratar kommunene selvråderetten. Det betyr også at vi må sette ett nivå og ett regelverk. Skal de kommunene som har hatt høyere nivå og lavere dokumentasjonskrav enn det vi eventuelt vedtar, kreve tilbake innvilgede erstatninger? Det er åpenbart urimelig. Skal vi unngå videre urettferdighet, må i så fall høyeste sats og laveste dokumentasjonskrav som eksisterer, innføres for alle. Skal da alle de kommunene som faktisk har tatt ansvar, ta opp igjen alle søknader og behandle disse på nytt?

På grunn av alle disse dilemmaene vedtok Stortinget i 2018 at regjeringen skulle ta initiativ overfor KS til å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. KS er i gang med dette arbeidet, og Fremskrittspartiet trenger å se de svarene KS kan gi oss, før vi eventuelt vurderer en endring. Det er også viktig å ikke glemme at de alminnelige erstatningsreglene, som alle kommuner er omfattet av, gjelder likt for hele landet.

Forslagsstillerne ønsker også en gjennomgang av statlige oppreisningsordninger. Rettferdsvederlagsordningen ble grundig gjennomgått i 2013 av den regjeringen som SV den gangen var en del av, og konklusjonen ble at den burde beholdes slik den er.

Fremskrittspartiet er enig med justis- og beredskapsminister Monica Mæland, som i sitt svarbrev til justiskomiteen presiserer at en fordel med rettferdsvederlagsordningen er at det ikke er saklige avgrensninger for hva det kan søkes rettferdsvederlag for. Alle personer som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige, og som ikke omfattes av noen annen erstatningsordning, kan søke.

Samtidig er det slik at flere av «internatbarna», «kysthospitalbarna» og andre historiske grupper ikke føler at de har fått prøvd sin sak fordi Sivilrettsforvaltningen, som forbereder sakene, avviser disse før behandling i utvalget. Det er godt mulig at de ville fått avslag også fra utvalget, men det å faktisk få saken prøvd for utvalget har en stor egenverdi for dem det gjelder. Stortinget bør kommunisere dette til utvalget, med håp om at de tar problemet opp med sekretariatet. En gjennomgang viser dog at noen av de nevnte gruppene har fått sin sak behandlet av utvalget og fått innvilget erstatning.

Forslagsstillerne foreslår å samordne regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven for å forhindre at kravene om erstatning foreldes før en eventuell straffeforfølgelse. Reglene avviker ikke mye sammenlignet med foreldelsesfrister etter straffeloven, men vi velger likevel å støtte dette.

Stiftelsen Rettferd gjennomførte høsten 2018 en undersøkelse hvor de spurte 1 000 personer om de kjente til rettferdsordningen. Kun 7 pst. svarte at de kjente til denne. Fremskrittspartiet ønsker derfor å imøtekomme deres ønske om mer informasjon om ordningen og støtter derfor også dette forslaget.

Jeg tar opp det forslaget som Fremskrittspartiet har sammen med Senterpartiet og SV.

Presidenten: Da har representanten Kari Kjønaas Kjos tatt opp det forslaget hun viste til.

Karin Andersen (SV) []: I valgkampen i 2017 var jeg på et møte på Grønland. Der var representanten Kjønaas Kjos også. Og som det er referert til i innstillingen her: Flere ble sendt på nett, bl.a. helseminister Bent Høie, Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet, det var en representant fra Venstre, jeg tror det var Anne Sender, som var der, og fra Senterpartiet tror jeg det var Kjersti Toppe. Alle sa at de mente at vi trengte et felles regelverk for erstatninger til dem som var blitt sviktet av barnevernet i sin barndom. For de store forskjellene som er nå, er rett og slett ikke til å leve med.

Her er det altså folk som har blitt utsatt for noe av den groveste svikten som kan forekomme – som statsråden sa i den forrige saken, vold fra noen i familien er noe av det største sviket man kan være utsatt for, og når man er barn er det selvfølgelig enda verre, nettopp fordi man er barn og hjelpeløs, og så melder man fra eller prøver å rope om hjelp til barnevern eller skole, og så blir man ikke hørt – og så skal vi sitte og diskutere? Dette er en pålagt oppgave alle kommuner har, å ha et barnevern og ivareta disse barna. Og når kommunene svikter det ansvaret, skal det altså være helt opp til kommunene om de syns at de skal ha en erstatningsordning for dette. Det kommunale sjølstyret i disse sakene blir brukt mot disse ungene, som har vært utsatt for et så forferdelig svik som dette er.

Jeg tror nesten ikke det jeg hører her, når jeg oppfatter at det er argumentasjonen for å være mot dette. Det finnes ingen god begrunnelse for at dette skal behandles ulikt fra kommune til kommune. Man kan problematisere opp og ned, med tilbakevirkende kraft og alt man vil – få på plass et regelverk som sier at det skal være en slik ordning i alle kommunene. Det er helt nødvendig, for her er det mange som ikke får noen ting, og mange sliter seg kavende ut sånn som situasjonen er i dag.

Vi har fremmet disse forslagene om igjen. Forrige gang registrerte vi at flertallet sa at de skulle sende det tilbake til KS, som skulle lage en veileder. KS hadde allerede da sagt fra til komiteen, under behandlingen av saken den gang også, at dette ville de ikke ha. Man sier altså at man skal overlate dette arbeidet, som er så viktig for mennesker som har vært utsatt for så alvorlig urett, til et organ som sier at de ikke vil ha noen regler. KS sa til Stortinget under den behandlingen at de ikke vil ha noen felles regler.

Jeg skjønner at det er en del arbeid på gang i regjeringen, og det er bra. Men det er behov også for å få en gjennomgang, sånn at vi ser hvilke hull som finnes i de ordningene som er i dag. Jeg ser at regjeringen viser til at de jobber med voldsoffererstatningsordningen, men det er på høring. Vi vet ikke hvordan regjeringen vil konkludere etter en slik høring.

Det er behov nå for å sikre at vi har et regelverk som gjør at ikke noen av disse sakene blir foreldet på en slik måte at man mister retten. For alle som sitter i salen, vet at når man har vært utsatt for denne typen overgrep, kan det ta mange år før man i det hele tatt orker å forholde seg til det. Det kan ta mange år med behandling før man klarer å ta opp kampen mot den uretten man har blitt utsatt for. Det er kunnskap hele Stortinget har. Da kan vi ikke ha foreldelsesfrister som gjør at man kan miste rett til erstatning, eller at den som har begått overgrepet, går fri.

Jeg er både skuffet og ikke minst overrasket over at de partiene som var til stede på det samme møtet som jeg var på på Grønland, har snudd, for det at disse barna ikke skal forskjellsbehandles fra kommune til kommune, er en så viktig prinsippsak.

Jeg tar opp SVs forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Solveig Schytz (V) []: En stor del av sakene om erstatning og oppreisning handler om personer som har blitt utsatt for omsorgssvikt i barnevernet. Dette er personer som har opplevd direkte svikt eller overgrep på barnevernsinstitusjoner, eller personer som har opplevd at barnevernet ikke grep inn når det forelå klare tegn på overgrep og omsorgssvikt i hjemmet. Dette er forferdelige saker som har ødelagt livet til mange, og det offentlige skylder dem en unnskyldning.

I tillegg til unnskyldningen bør disse barna, som nå ofte er voksne, få en form for oppreisning eller erstatning som et tegn på at det offentlige erkjenner ansvaret for svikten. Dette gjelder barnevernsbarn, barn der omsorg og utdanning åpenbart har sviktet, og andre som er utsatt for svikt fra det offentlige. Det viktigste er ikke nødvendigvis summen på erstatningen, men at det betales ut en erstatning, og at det blir gitt en unnskyldning fra det offentlige.

Derfor er det veldig bra at over 300 kommuner deltar i ordningen som utbetaler erstatning for svikt i barnevernet i etterkrigstiden. Summene som utbetales, varierer noe, men det viktigste er at kommunen faktisk erkjenner ansvaret for svikten som har skjedd.

I tillegg er det rundt 100 kommuner som ikke har en ordning for å betale oppreisning, og det er problematisk. Derfor har regjeringen tatt initiativ overfor KS for at det skal utarbeides en veileder for hvordan kommuner bør opprette en ordning.

I tillegg finnes Stortingets rettferdsvederlagsordning. Dette er en ordning som offeret kan søke på dersom de ikke har fått oppreisning andre steder. Hvert år behandles rundt 450 saker, der hovedparten av søkerne er utsatt for svikt i barnevernet eller innen utdanning. Rundt halvparten av søknadene blir årlig innvilget, og det har blitt utbetalt oppreisning og gitt en unnskyldning. Ordningen behandler nå færre saker enn tidligere.

Jeg har tillit til at arbeidet som nå pågår i departementet og initiativene som nå kommer gjennom KS, sammen med kommunene, blir viktig for å sikre god oppreisning fra erstatningsordninger i flere kommuner.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Representantforslaget fra forslagsstillerne har svært mye til felles med det forslaget som Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold fremmet, Dokument 8:165 S for 2017-2018. Kristelig Folkeparti deler fremdeles den utålmodigheten som forslagsstillerne har i dagens forslag. Men debatten som fulgte den 4. desember 2018, endte med et vedtak hvor Stortinget ba regjeringen «ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger».

Kristelig Folkeparti vil ikke diskvalifisere KS. KS er godt i gang med dette arbeidet, og på det grunnlag mener Kristelig Folkeparti at vi nå skal avvente effekten av de tiltakene og de føringene som er gitt, og som er satt i gang, før vi vurderer nye tiltak, noe Kristelig Folkeparti vil følge nøye med på.

Kristelig Folkeparti anerkjenner at staten ikke skal gripe inn i kommunale ordninger, men vi er enige med forslagsstillerne i at det har vært et behov for en gjennomgang av disse ordningene for å avdekke i hvor stort omfang grupper og enkeltpersoner forskjellsbehandles etter hvilken kommune de er oppvokst i. Kristelig Folkeparti er kjent med flere bekymringsmeldinger, og vi har sett eksempler på saker hvor dette er tilfellet. Vi har stor forståelse for at det kan oppleves urettferdig. Kristelig Folkeparti mener dette er uheldig, da opplevelsen av rettferdig behandling jo er selve hensikten med alle rettferdsvederlagsordningene.

Kristelig Folkeparti er videre enig med forslagsstillerne i at det er svakheter ved dagens system, som fører til at rettsvernet utøves forskjellig fra kommune til kommune ut fra søketidspunkt. Denne vilkårligheten og uretten er påpekt ved flere anledninger, bl.a. fra frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, noe KS også er kjent med.

Kristelig Folkeparti anerkjenner at mange har vært utsatt for mishandling i barndommen som barnevernet kunne og skulle ha stoppet. Det er ofte en tung mental prosess å klare å ta opp slike saker. Derfor kan mange vente lenge før de makter å åpne seg opp for hva som har skjedd. Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstillerne i at en foreldelsesfrist ikke passer for personer som har vært mishandlet. Personer som har vært traumatiserte, kan ha en lang vei å gå for å erkjenne at de har fått varige skader. Vi vet også at det ikke er alle som er i stand til å anmelde vold og overgrep selv. Derfor er nettopp foreldelsesfrister et område Kristelig Folkeparti har prioritert og er veldig opptatt av.

Kristelig Folkeparti er på denne bakgrunn enig med forslagsstillerne i flere ting, bl.a. at det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av alle de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper, og også hvor store erstatninger som skal utløses. Det jobber vi med i regjering.

Kristelig Folkeparti har alltid arbeidet hardt for å sikre sårbare barn og unge mot vold og overgrep. Barn er en sårbar gruppe i samfunnet og har et særlig beskyttelseskrav etter menneskerettighetene. Alle mennesker har rett til å leve et liv uten å bli truet eller utsatt for vold, og de som opplever å bli utsatt for dette, har krav på erstatning fra staten. Det skal vi jobbe for å sikre at voldsutsatte får.

Som politikere er vi ansvarlige for å bidra til at mishandling av barn tar slutt. Stemmene og rettighetene til barneofrene må være i hjertet av vårt arbeid.

Kristelig Folkeparti har alltid jobbet for å beskytte sårbare barn, og det vil vi fortsette å gjøre i tiden framover. Så ble det sagt at en kanskje har oppgitt slike idealer ved å gå inn i regjering. Da har en ikke forstått Kristelig Folkepartis hensikt. Kristelig Folkeparti har gått i regjering nettopp for å jobbe for å bedre barns vilkår.

Statsråd Monica Mæland []: Dette er en vanskelig sak. Historien bak de ulike erstatningssakene er sterke, og vi må velge kloke løsninger. Jeg mener på prinsipielt grunnlag at løsningen ikke er å opprette nasjonale erstatningsordninger eller nasjonale regelverk for feil begått i kommunene. Kommunene må stå ansvarlig for kommunenes feil. Noe annet vil være både å undergrave kommunenes selvstendige ansvar som ansvarlige forvaltningsorganer og å undergrave den alminnelige erstatningsretten og ikke minst dens preventive effekt.

Den alminnelige erstatningsretten gjelder likt over hele landet. At noen kommuner gir mer enn de plikter etter erstatningsretten, må være opp til den enkelte kommune. Løsningen er heller ikke å gjennomgå alle offentlige kompensasjonsordninger for å se hvilke grupper som omfattes og ikke. For det første vil en utredning som tar utgangspunkt i grupper i stedet for prinsipper, være uheldig. For det andre løser enda en utredning ingenting i denne saken.

Voldsoffererstatningsordningen er allerede under full gjennomgang. Stoltenberg-regjeringens utredning av rettferdsvederlagsordningen fra 2013 konkluderte med at ordningen ikke burde endres, og at nye særordninger ikke burde opprettes. KS er også godt i gang med å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale- og fylkeskommunale erstatningsordninger. Arbeidet vil kunne gi bedre og mer enhetlige ordninger for både søkere og kommuner. Jeg mener derfor at vi bør avvente effekten av det arbeidet før nye tiltak eventuelt vurderes.

Så til spørsmålet om foreldelse: Det er viktig at foreldelsesreglene gir skadelidte tid til å ta inn over seg virkningen av en skade. Det mener jeg reglene gjør i dag, og der det tar lang tid, har vi også regler som tar inn over seg dette. Våre tilpassede foreldelsesfrister gir skadelidte tid samtidig som vedkommende oppfordres til å klargjøre rettsforholdet, slik at bl.a. bevissituasjonen ikke vanskeliggjøres. Selv om foreldelsestiden er ute, kan dessuten krav som springer ut fra en straffbar handling, settes fram under en rettssak eller ved søksmål reist innen ett år etter en fellende dom.

Videre kan det offentlige la være å påberope seg foreldelse i erstatningssaker. Er kravet foreldet, kan dessuten rettferdsvederlagsordningen gi en viss kompensasjon.

Det har vært etterlyst informasjon knyttet til rettferdsvederlagsordningen. Det er jo slik – og det er viktig å understreke – at dette er en ordning som forutsetter at alle andre kompensasjonsordninger er utelukket. Det er viktig at hver enkelt vet det og ikke forledes til å tro at rettferdsvederlagsordningen kan omsøkes først. Vi har informasjon om ordningen på flere offentlige nettsider. Det er også slik at Statens sivilrettsforvaltning, som er sekretariat for ordningen, veileder den enkelte som tar kontakt. Så kan vi sikkert alltid bli bedre også på dette området.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Spørsmålet mitt til statsråden handlar om valdsoffererstatningsloven. Statsråden viste i innlegget sitt til at ein no arbeider med det, og at forslaget er sendt ut på høyring. Når ser statsråden for seg at Stortinget kan få forslag til ny lov? Dette er jo noko me har venta veldig lenge på.

Statsråd Monica Mæland []: Ja, det vet jeg, og derfor hadde jeg høyt trykk – også i tider som dette – på å få saken frem. Jeg vet at representanten har vært en ivrig forkjemper for dette. Vi sendte derfor et forslag ut på høring, som er på høring nå. Jeg regner med at vi får ganske mange høringsinnspill, som må bearbeides, men vi skal jobbe frem den saken så fort vi bare kan. Det er det beste svar jeg kan gi.

Lene Vågslid (A) []: Takk for det.

Mitt neste spørsmål handlar om det vedtaket me gjorde sist me behandla spørsmålet om erstatning og behovet for ein gjennomgang av regelverket, for to år sidan. Då var vedtaket, som etter Arbeidarpartiets meining var for svakt, at regjeringa skulle ta initiativ overfor KS. Kva initiativ er teke sidan dette vedtaket blei fatta?

Statsråd Monica Mæland []: Det kan jeg faktisk ikke svare på. Dette er nok et initiativ som ble tatt rett i etterkant av behandlingen, og da var ikke jeg statsråd på dette feltet, men jeg vet og er informert om det arbeidet KS nå gjør overfor kommunene for å lage denne beste praksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg hadde bare behov for å svare på påstanden som kom fra representanten Karin Andersen, hvor hun viste til et møte på Grønland. Det er riktig, jeg var til stede der, så jeg vet egentlig ganske godt hva jeg svarte på. Fremskrittspartiet har aldri lovet at vi skal tvinge kommunene til å innføre en ytterligere ny erstatningsordning som skal være lik for alle. Men jeg informerte på det møtet om at jeg hadde snakket med Justisdepartementet, og at Justisdepartementet fortalte at de var i gang med arbeidet for å se på flere sider ved bl.a. voldsoffererstatningsordningen. Det var det som alle partiene var opptatt av, at det er noen ordninger vi allerede har i dag som er nasjonale, men som har noen hull eller noen svakheter som vi ønsket å forbedre. Det var det som ble kommunisert på dette møtet. Det er litt viktig at man ikke roter inn at man har lovet det vi faktisk behandler her i dag, kommunale frivillige ordninger.

Det er flott at noen kommuner frivillig lager sine egne ordninger fordi de synes de har gjort en forferdelig dårlig jobb. Så oppfordrer jeg alle partiene til å ta opp det med sine lokallag, sånn at alle kommuner får på plass ordninger. Det er det jo fritt opp til alle partier å oppfordre om rundt i kommunene.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil berre knyte nokre kommentarar til innlegget til Kari Kjønaas Kjos tidlegare i debatten, for der blei det påstått frå Framstegspartiet at det ikkje er behov for nokon gjennomgang av regelverket me veit er urettferdig. Viss Framstegspartiet sit på ei slik systematisk oversikt, vil eg gjerne motta denne på e-post, for eg meiner at me ikkje har ein slik systematisk oversikt – som Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og fleire bad om for to år sidan, og som me òg burde ha fått no. Det hadde vore det beste utgangspunktet for vegen vidare.

Så registrerer eg at Kristeleg Folkeparti i debatten seier at dei arbeider for dette i regjering. Det er bra, og eg får håpe me får sjå nokon resultat av det, kanskje òg i forbindelse med den nye valdsoffererstatningsloven, som eg er glad for at statsråden seier at dei arbeider for å kome raskt til Stortinget med.

Berre ei kort, lita bekymring frå meg: Det har kome ein del bekymringar, iallfall til oss i Arbeidarpartiet, rundt det som er sendt ut på høyring til ny valdsoffererstatningslov. Ein del er redde for at folk kjem til å dette ut av ordninga, at terskelen blir heva osv. Det reknar eg med at statsråden òg har fått mange høyringsinnspel på. Eg håpar det blir teke på alvor, slik at me unngår å gjere det når me får ein ny lov til Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel