Stortinget - Møte mandag den 7. juni 2021

Dato: 07.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 577 S (2020–2021), jf. Dokument 3:6 (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 33 [19:14:48]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken (Innst. 577 S (2020–2021), jf. Dokument 3:6 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 10 minutter til saksordføreren, 5 minutter til hver av de øvrige partigruppene og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Enkelte øyeblikk i historien glemmer vi aldri. Den 27. mars 1980 var et slikt øyeblikk. At en plattform i Nordsjøen hadde veltet, var en helt uvirkelig nyhet å få. Jeg var 21 år, og mitt forhold til plattformer var skapt av reportasjer og spennende fortellinger om eventyret som skjedde der ute i Nordsjøen – mange nye arbeidsplasser, og hva det betydde for landet vårt. Intensiteten på nyhetssendingene de første døgnene grep oss, og vi slet med å fatte omfanget. Vi fattet ikke at noe slikt kunne skje, og at dette var en virkelighet ikke langt unna. Men det var virkelig og endret livet til mange mennesker på et øyeblikk: etterlatte som mistet en av sine, overlevende som var gjennom traumatiske øyeblikk, og alle rundt disse enkeltpersonene og familiene som ble påvirket av dette den gangen og fram til i dag.

Å treffe historien igjen første gang våren 2019 og så arbeide med den igjen våren 2021 har vært krevende. Jeg vil takke komiteen for særdeles godt samarbeid i saken. Jeg vil også takke Kielland-nettverket for dialogen vi har hatt disse årene. Kielland-nettverket har gjort et betydelig arbeid med stor frivillig innsats og har formidlet sine tanker og ønsker på en god måte overfor oss i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Nettverkets klare budskap og mål da de tok kontakt med komiteen i 2019, var å få på plass en ny gransking fordi de hadde for mange ubesvarte spørsmål etter arbeidet som den opprinnelige granskingskommisjonen hadde gjort. De var også tydelige på at det etter deres mening var både uryddighet og uklare prosesser i arbeidet som var gjort, og nettverket påpekte i tillegg det mangelfulle arbeidet som ble gjort rundt overlevende og etterlatte etter ulykken.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen kom i 2019 etter grundige vurderinger fram til at en ny stortingsoppnevnt granskingskommisjon ikke var det rette, men valgte å fremme et forslag for Stortinget i plenum om å be Riksrevisjonen undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken når det gjelder følgende tre punkter: gransking og klargjøring av årsakene til at Alexander L. Kielland-ulykken inntraff, og om granskingen har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig, oppfølgingen av anbefalinger fra granskingsarbeidet, herunder implementering av tiltak for å forebygge og forhindre nye ulykker, og oppfølging av de etterlatte og overlevende. Riksrevisjonen leverte 9. mars 2021 sin rapport til Stortinget.

Riksrevisjonen har som vanlig gjort et grundig og godt arbeid, og jeg vil understreke Riksrevisjonens kompetanse og erfaring med å se på hvordan forvaltningen følger opp saker, og hvilke konsekvenser eventuelle mangler får. Riksrevisjonen oppsummerte i fem konklusjoner: Det er ikke grunnlag for å gjennomføre en ny gransking av Alexander L. Kielland-ulykken. Myndighetene gjorde en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken, men enkelte svakheter kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen. Ansvarsforholdene rundt ulykken ble ikke fullstendig kartlagt. Myndighetene har fulgt opp anbefalingene fra granskingen. De etterlatte fikk ikke oppfølging, og oppfølgingen av de overlevende var ikke god nok.

Riksrevisjonen har gitt Kielland-nettverket rett i at det var svakheter i granskingskommisjonens arbeid, og at dette kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen, bl.a. ved at det i granskingen ble involvert personer og miljøer som det av habilitetshensyn kunnes settes spørsmålstegn ved. Riksrevisjonen mener å slå fast at dette likevel ikke har påvirket resultatet av granskingen. Riksrevisjonen slår i rapporten videre fast at granskingskommisjonen var dårlig på kommunikasjon med de berørte underveis, og at framstillingen av kommisjonens arbeid er upresis og til tider vanskelig å forstå. Riksrevisjonen gir også Kielland-nettverket rett i at ansvarsforholdene rundt ulykken ikke ble fullstendig klarlagt.

Det har vært pekt på at den franske rapporten kunne bidra til oppklaring dersom den ble oversatt. Riksrevisjonen har gjort også den jobben og slår fast at det er mange sammenfallende funn i de to rapportene, selv om ansvaret for eventuelle feil ikke fordeles likt. Hva så med videre gransking for å finne flere svar? Riksrevisjonen mener at det ikke er grunnlag for en ny gransking, og begrunner dette med at det så lang tid etter ulykken ikke er sannsynlig at det vil kunne frambringes vesentlig ny informasjon. Store deler av det tekniske bevismaterialet er borte, og selv nye analyser og simuleringer vil vanskelig få mer pålitelig informasjon enn grunnlaget i 1980. Også vedrørende ansvarsforholdene vil det være vanskelig å finne pålitelig og presis informasjon. Gjennom undersøkelsen har vi også fått slått fast hvor mangelfulle både rutinene og kontrollen var i en sektor i vekst: mangelfull sikkerhetsopplæring, manglende rutiner for loggføring av hendelser og ingen rutiner for å ha kontroll med lukkede og åpne luker og dører. Det er ingen tvil om at dette også gjorde granskingskommisjonens undersøkelser vanskeligere. I dag er det et helt annet regime, bl.a. på grunnlag av lærdom fra denne ulykken – det er bra.

Oppsummert slår Riksrevisjonen fast at myndighetene gjorde en grundig jobb med å klargjøre årsakene til ulykken, og at anbefalingene fra granskingen er fulgt opp i ettertid. Det alvorligste – og i dag nesten uforståelige – som slås fast, er at overlevende og etterlatte ikke ble fulgt opp godt nok. De overlevende fikk naturlig nok medisinsk hjelp etter å ha blitt reddet, men de som ikke hadde behov for dette, ble sendt hjem uten noen form for psykiatrisk hjelp i akuttfasen. De som kom på sykehus, fikk noe slik hjelp. Lærdommen etter å ha forsket på ulykken i ettertid har imidlertid vært viktig for den oppfølgingen som i dag skjer etter store ulykker. Enda mer uforståelig og alvorlig er det at myndighetene valgte bort oppfølgingen av de etterlatte til tross for at det medisinske fagmiljøet påpekte behovet for dette. Vi har lært av dette i dag, men det er en mager trøst for dem som ikke fikk hjelp.

SV fremmer i innstillingen et forslag om videre undersøkelser, noe de selv vil redegjøre for. For øvrig er det en samlet komité som slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen har også et ønske om å vise respekt for og bidra til Kielland-nettverkets grundige og viktige arbeid. Det er derfor en samlet komité som fremmer innstillingens fire forslag til vedtak. Det aller viktigste er I, der Stortinget på det sterkeste beklager den mangelfulle oppfølgingen av overlevende og etterlatte etter ulykken i april 1980. Dette følges også opp i II, ved å be regjeringen sørge for at det i samarbeid med Kielland-nettverket gjennomføres en studie for å få kunnskap om hvilke konsekvenser den manglende oppfølgingen har gitt. Videre ber Stortinget, i III, regjeringen gå i dialog med Kielland-nettverket om et arbeid for å samle nettverkets innsamlede materiell og bidra til dokumentasjon. Mye er gjort, og noe må det arbeides videre med. Komiteen håper at Kielland-nettverket og regjeringen i god dialog kan finne ut av det. Historien, både fakta, dokumentasjon, beskrivelser av opplevelsene og synspunktene sett fra overlevende og etterlattes ståsted, vil det være viktig å få på plass. Vi håper at Kielland-nettverket vil fortsette å bidra til det, og setter pris på målet de har satt for sitt arbeid: sannhet og forsoning.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Denne gangen vil jeg begynne med å takke saksordføreren for en godt utført jobb og ikke minst en god gjennomgang av en komplisert sak i sin innledning nå.

Datoen 27. mars 1980 kommer bestandig til å stå i norsk historie som en av våre mørkeste dager, med 123 omkomne og 89 overlevende, som selvfølgelig har blitt preget av den opplevelsen de var med på.

Det var en tragedie. Tragedien blir ikke mindre av at da undersøkelseskommisjonen la fram sin rapport i mars 1981, var det veldig mange av de berørte som ikke festet tillit til de konklusjonene som kom fram der. Det har kommet til å prege livet til mange i nå over 40 år.

Vi blir alle berørt av enkelthistoriene som fortelles. Vi ble også berørt av kontrollkomiteens møte med Kielland-nettverket etter at de hadde vært i kontakt med departementet tidligere, og den bakgrunnen de hadde for et ønske om å gå dypere inn i saken. Som saksordføreren redegjorde for, valgte vi da den litt utradisjonelle, men mulige, måten at Stortinget ba Riksrevisjonen om å ta det oppdraget.

Jeg vil si at Riksrevisjonen har levert en grundig rapport. Der de er kritiske, bruker de særlig begrepet «alvorlig» om den manglende oppfølgingen av etterlatte og «sterkt kritikkverdig» når det gjelder de overlevende.

Ett av poengene med at en ønsket å gå inn i saken igjen, var – som saksordføreren nevnte – den franske rapporten, som ikke var oversatt. Så viser det seg i den rapporten som Riksrevisjonen nå har laget for oss, at mange konklusjoner var sammenfallende mellom den norske rapporten fra 1981 og den franske rapporten, herunder det som har blitt diskutert av mange, som Riksrevisjonen sier, at eksplosjonsteorien framstår som lite sannsynlig. Det var en av tingene som var avklarende når det gjelder innsynet i den franske rapporten.

Det var mye som gikk galt den gangen. Det var manglende regelverk, det var manglende kontroll, det var manglende systemer når det gjelder sikkerhetsrisikoen. Det var mye som sviktet. Det var også mye som sviktet, som Riksrevisjonen påpeker, når det gjelder oppfølgingen på den helsemessige siden i ettertid.

Det vi også har fått belyst gjennom behandlingen av denne saken, er at når det gjelder både tilstand på sikkerhet, de offentlige tilsyn og de offentlige regelverk, og også når det gjelder oppfølginga på helsesiden, er situasjonen i dag helt annerledes enn den var i 1980. Det er bra.

Så sier Riksrevisjonen at det ikke er grunnlag for ny gransking, at det ikke er grunn til å trekke granskingskommisjonens hovedkonklusjon om årsaken til ulykken i tvil. De sier det er lite sannsynlig at gransking vil kunne frambringe vesentlig ny informasjon over 40 år etter. Det er med litt vemod vi må si oss enig i den konklusjonen. Nettopp derfor er de forslagene som saksordføreren redegjorde for, viktige – ikke minst en offentlig beklagelse fra forhåpentligvis et enstemmig storting for den mangelfulle helsemessige oppfølgingen som ble påpekt i rapporten.

Vi er veldig opptatt av at Kielland-nettverket har etablert en voldsom kompetanse og kunnskap om ulykken – og også om ulykker og det å håndtere den typen traumatiske situasjoner. Jeg forstår at det har vært en god dialog med Helsedepartementet og forslag om å be Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om å følge opp i nært samarbeid med Kielland-nettverket. En historisk dokumentasjon av ulykken og arbeidet i ettertid, i nært samarbeid med Kielland-nettverket, har vi regnet med at det kanskje er Arbeidsdepartementet, med sitt ansvar for HMS og Petroleumstilsynet, som er nærmest til å følge opp.

La meg understreke til slutt: Hensikten er at de prosjektene skal utvikles i nært samarbeid med den kompetansen Kielland-nettverket har.

Solveig Horne (FrP) []: Først vil jeg få lov til å takke saksordføreren og også komitélederen for en grundig gjennomgang av saken, og også for det arbeidet som saksordføreren har gjort, og for et godt samarbeid i hele komiteen. Jeg vil også gi ros til Riksrevisjonen for et grundig arbeid, og ikke minst til Kielland-nettverket for gode møter, høringer og innspill.

Jeg var elleve år da denne ulykken skjedde. En husker ikke så mye fra den tida, men som lokalpolitiker i Rogaland siden 1995 kan jeg i hvert fall med hånda på hjertet si at dette er en sak som har preget hele fylket, selv om det også er mange berørte som kommer fra andre land og andre steder.

Det er en krevende sak, og spesielt for dem som har vært og er rammet av denne ulykken. Jeg vil også få lov til å uttrykke medfølelse med alle de overlevende og etterlatte etter ulykken. Det gjorde inntrykk å høre historiene til både de etterlatte og overlevende. En slik ulykke og en så brutal opplevelse vet vi kan være krevende for dem som er berørt.

Saksordføreren var inne på selve rapporten til Riksrevisjonen, men jeg vil likevel vise til at den rapporten som vi skal behandle i dag, er en sak med et utspill fra 2019, da Stortinget ba Riksrevisjonen om å undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken.

I likhet med foregående taler vil jeg understreke at Riksrevisjonen har levert en ryddig og god rapport, svært grundig ut fra Stortingets bestilling. Riksrevisjonen har også kommet med klare konklusjoner, og den ene konklusjonen var at det ikke er grunnlag for en ny gransking. Det er noe jeg stiller meg bak. Det er lite sannsynlig at en ny gransking vil kunne frambringe vesentlig ny informasjon om årsaken til ulykken.

Det er likevel viktig, og noe av det som er viktig at vi diskuterer i dag, at den sterke kritikken i Riksrevisjonens rapport er knyttet til oppfølgingen av overlevende og etterlatte. Selv om Riksrevisjonen slår fast at systemer for å ivareta overlevende og etterlatte etter katastrofer nå er betydelig styrket, hjelper ikke det for de etterlatte og overlevende etter Alexander L. Kielland-ulykken.

Selv om vi ikke går inn for en ny gransking, tar vi Kielland-nettverket på alvor og vil først og fremst beklage på det sterkeste den mangelfulle oppfølgingen de overlevende og etterlatte etter ulykken har fått, og at de etterlatte ikke har blitt sett på som en del av ulykken og derav ikke fått oppfølging. Med de rutiner og den kunnskapen vi nå har, er det likevel vanskelig å forstå at en ikke kunne fulgt bedre opp den gangen. Jeg er glad for at det er en samlet komité som understreker alvoret, og at Stortinget nå på det sterkeste beklager den mangelfulle oppfølgingen. Jeg viser til det forslaget som ligger i denne saken der vi ber regjeringen om å gi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i oppdrag å gjennomføre en studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken for å få kunnskap om hvilke konsekvenser manglende oppfølging etter ulykken, og ulykken i seg selv, har for menneskers fysiske og psykiske helse, og jeg er glad for at vi har fått med at denne studien skal gjøres i samarbeid med Kielland-nettverket.

Jeg håper at de to forslagene som foreligger, kan være med og skape ro for overlevende og etterlatte etter denne forferdelige ulykken, og jeg håper at det tette samarbeidet som Stortinget ber om at de skal bli trukket inn i, blir en virkelighet. Når Stortinget sier det så klart, tar jeg det som en selvfølge at Kielland-nettverket blir tatt med i dette arbeidet.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Fyrst vil eg takka saksordføraren og heile komiteen for eit godt samarbeid. Dette er ei vanskeleg sak, og eg er glad for at me har klart å finna løysingar i fellesskap. Eg vil òg takka Kielland-nettverket for arbeidet deira og innspela som dei har kome med.

Alexander Kielland-ulukka var ei ulukke ein heil nasjon aldri gløymer. Det gjekk vel etter kvart slik, etter som åra gjekk, at minna vart svakare – ein hadde i alle fall ikkje det same forholdet til det, sjølv om biletet av dei fire pontongane som låg att i havet, er noko ein vel aldri kjem til å gløyma.

Men for mange er Alexander Kielland-ulukka meir enn ei alvorleg hending som ligg i minnet. Dei 123 omkomne var nokon sine fedrar, ektefellar, søsken og barn. Dei 89 overlevande kom frå det med livet, men mista arbeidskameratar, og mange mista sjelefreda. Ulukka greip inn i livet for alltid. Ulukka vart starten på livet som ikkje vart – den tomme stolen ved kjøkkenbordet, samtalen dei aldri hadde.

For meg gjekk alvoret for dei overlevande for fullt opp for meg nærmare 20 år etter ulukka då eg fekk eit tett samarbeid med ein av dei overlevande. Eg undra meg fyrst over kvifor han sleit, til eg fekk historia. Han var ein av dei som berga livet, men som sleit resten av livet sitt. Det har gjeve varige spor for meg.

40 år etter har Riksrevisjonen gått gjennom korleis styresmaktene handterte ansvaret sitt knytt til ulukka. Eg vil takka Riksrevisjonen for ein god, forståeleg og respektfull rapport. Det er krevjande å gå tilbake i tid på denne måten, og det er eit nytt arbeid for Riksrevisjonen. Det mest alvorlege som kjem fram, er korleis dei etterlatne og overlevande vart overlatne til seg sjølve. Sosialdepartementet valde bevisst ikkje å fylgja opp dei etterlatne. Dei overlevande fekk ikkje den hjelpa dei trengde. Dette skjedde i ei tid då ein visste kor viktig oppfylging var for at folk skulle klara å leva med hendingar. Styresmaktene tok ikkje ansvar for dei som satt att.

Opplevinga av at ingen tok ansvar vart forsterka av måten ulukka vart granska på. Prosessen var lukka, og rapporten kom i eit språk folk ikkje forstod. Det Norske Veritas var kontrollør av plattforma og fekk ei dobbeltrolle i granskinga. Slikt skaper ikkje tillit.

Det er gode grunnar til at dei etterlatne og overlevande har liten tillit til granskinga av årsakene til ulukka. Riksrevisjonen vurderer likevel at granskinga som vart gjord, var grundig, og at konklusjonane i hovudsak står seg, 40 år etter. Riksrevisjonen vurderer at det er lite truleg at meir gransking vil få fram vesentleg ny informasjon om årsaka til ulukka. Store deler av det tekniske bevismaterialet er borte, og nye analysar vil vera usikre. Eg er samd med Riksrevisjonen i dette.

Samstundes må me så langt som råd er, retta opp att feila som styresmaktene gjorde for 40 år sidan. Komiteen ber Stortinget om å orsaka den mangelfulle oppfylginga av dei overlevande og etterlatne. Slik seier me klårt ifrå om at handsaminga ikkje var god nok. Vi ber om ei studie om dei overlevande og etterlatne, og om at all relevant informasjon om opplevingane og erfaringane deira vert tekne vare på. I dette arbeidet må alle historier koma fram, og om det framleis er mogleg å hjelpa dei som treng det, skal det gjerast. Dokumentasjonen og studien er ikkje berre av historisk interesse. Arbeidet må peika framover. Me må få fram kva for område i sikkerheitsarbeidet me må styrkja og vera gode på for å hindra store ulukker. Innteninga på sokkelen må aldri verta viktigare enn livet og tryggleiken til arbeidsfolk. Berre slik kan orsakinga her i dag gje tillit til styresmaktene.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å tilslutte meg den sterke beklagelsen som en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité fremmer til de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken, for den totalt mangelfulle oppfølgingen de har opplevd. Riksrevisjonen beskriver grundig hvordan overlevende etter ulykken fikk en svært dårlig oppfølging, og at de etterlatte ikke fikk noen oppfølging i det hele tatt. Det er alvorlig, og det er hjerteskjærende.

Det er mange ting som har gjort stort inntrykk på meg i behandlingen av denne saken. Jeg er født i god tid etter den katastrofale dagen og kjente ikke saken så godt fra før. Derfor gjorde det veldig inntrykk å lytte til de berørte og høre hvordan det som skjedde den gang, i så stor grad fortsatt påvirker dem, til denne dag. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det oppleves, men jeg vil uttrykke min sterkeste medfølelse.

Riksrevisjonens grundige undersøkelse har også fått fram mange og vesentlige svakheter ved den opprinnelige granskingen av ulykken. Det er manglende klargjøring av ansvar, involvering av inhabile parter i granskingsarbeidet, spørsmål som ikke i tilstrekkelig grad er blitt forsøkt besvart, og arkiver med informasjon som kan være relevant for ulykken, som til denne dag står lukket og gjemt. Det er ikke sikkert at vi kan få besvart alle de ubesvarte spørsmålene. I SV ilegger vi Riksrevisjonens anbefalinger en betydelig autoritet. Det vil jeg understreke. Men likevel, selv om det skulle være spørsmål som ikke kan besvares, mener vi at vi skylder de berørte i alle fall å prøve.

Det er et stort behov for å skape ro i denne saken, for å lukke dette tragiske kapitlet i norsk historie. Jeg mener det er vanskelig – om ikke umulig – å oppnå et slikt punktum i saken så lenge tilliten til den opprinnelige granskingen er så lav blant de berørte, og det fremdeles finnes vesentlige, ubesvarte spørsmål som de berørte opplever at ikke har blitt forsøkt besvart eller klarlagt fra det offisielle Norge.

Tilliten som de etterlatte og overlevende med rette ikke har til det offisielle Norges håndtering av saken, må gjenopprettes. Det er et hensyn Stortinget må vurdere, og det er et hensyn Stortinget må ta. Det er ikke noe Riksrevisjonen har vurdert eller bør vurdere. En ny prosess for sannhet og forsoning kan bidra til å gjenopprette tillit, selv om ikke en slik prosess skulle klare å besvare alle de ubesvarte spørsmålene. En ny prosess som involverer de berørte, som henter inn oppdatert undersøkelseskompetanse, og som ikke minst sikrer åpenhet, vil være det mest hensiktsmessige forsøket på å sikre en omforent historiefortelling som alle parter kan stå inne for. Derfor foreslår SV i denne saken å be presidentskapet forberede og legge fram forslag om en slik prosess i løpet av høsten 2021.

Til slutt: Selv om det ikke ble enighet om det forslaget i komiteen, vil jeg takke komiteen og særlig saksordfører Svein Harberg for et veldig grundig arbeid med saken, og ikke minst for å komme fram til noen enighetspunkter som i det minste vil kunne bidra til å bedre situasjonen noe. Særlig vil jeg trekke fram dialogen og det bidraget Stortinget nå ber regjeringen gjøre overfor Kielland-nettverket, for å bidra til et arbeid med å samle og gjøre tilgjengelig nettverkets arbeid, dokumentasjon og innsamlet materiell. Den kompetansen som nettverket sitter på, det de har opparbeidet seg, anerkjennes av hele denne salen. Det er jeg veldig glad for, og jeg håper også at Kielland-nettverkets ønske om å få på plass et forskningsprosjekt er noe som kan inkluderes i dette arbeidet.

Med det tar jeg opp SVs forslag til saken.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Kielland-ulykken er den største industriulykken i Norges historie. 123 personer omkom, 89 ble reddet, og enda flere pårørende mistet noen av sine nærmeste i ulykken. Som Riksrevisjonens gransking viser, er ulykken fortsatt ikke grundig nok gransket, så Rødt støtter SVs forslag om en ny gransking.

For det første avdekker Riksrevisjonen at det er mangler i granskingen fra 1981. For det andre har det i ettertid blitt gjort betydelige og viktige framskritt som gjør det mulig å få fram nye opplysninger om ulykkens årsaker, både direkteårsakene og også de mer bakenforliggende årsakene som handler om ledelse og organisasjon. For det tredje er det fortsatt tidsvitner som ikke har blitt avhørt. For det fjerde – og det er kanskje det aller viktigste – har vi en forpliktelse overfor de etterlatte og de overlevende om å gjøre alt vi kan for å få fakta på bordet om ulykken som rammet dem, sånn at de endelig kan få vite sannheten, legge tvilen bak seg og kunne gå videre. I tillegg er vi ennå ikke sikre på om vi vet den hele og fulle sannheten om hvilken rolle Det Norske Veritas, som var ansvarlig for inspeksjon og kontroll, kan ha hatt, direkte eller indirekte, i kommisjonen som sto for 1981-granskingen.

Det som derimot er sikkert, er at når Riksrevisjonen avdekker betydelige mangler i den forrige granskingen, og over 80 pst. av de overlevende sier de ikke har tillit til den granskingen, mener vi at Stortinget bør ta grep. Beskjeden fra de overlevende og etterlatte, fra NITO, fra Tekna, fra Lederne og også fra oljefagforbundet SAFE er klar: Kielland-ulykken må granskes på nytt. Vi mener Stortinget må sikre en ny undersøkelse der vi tar i bruk ny kompetanse og teknologi, både etterlatte, overlevende og representanter for arbeidstakerne må være representert, og ikke minst må vi ha mest mulig åpenhet om undersøkelsen. Vi er også enig i kravet om at Kielland-nettverket og fagforbundene må involveres i å lage et mandat for en slik ny undersøkelse.

De som har blitt sendt ut i Nordsjøen under vanskelige og farlige værforhold, har skaffet Norge enorme olje- og gassinntekter, men mange av dem har betalt en veldig høy pris, ikke minst nordsjødykkerne og de etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Det påligger staten et særskilt ansvar for å gjøre grundige undersøkelser når store ulykker skjer, både av hensyn til de berørte og ikke minst for å forebygge at nye ulykker skjer.

41 år etter Kielland-ulykken har den norske staten ikke sørget for en tilstrekkelig undersøkelse av hvordan og hvorfor denne katastrofen skjedde. De etterlatte og overlevende sier de sliter med å komme seg videre så lenge det ennå er tvil om at sannheten om ulykken har kommet helt fram. Heller ikke Stortinget burde legge saken bak seg og gå videre før vi har gjort alt som står i vår makt for å få alle fakta på bordet. Det skylder vi de etterlatte, de overlevende og alle som jobber i olje- og gassnæringen, innen offshore og andre næringer. De fortjener å vite at vi folkevalgte gjør alt vi kan for å undersøke og forebygge industriulykker, som den som rammet boreplattformen Alexander L. Kielland 27. mars 1980. For som NITO, Tekna, Lederne og SAFE skriver i brevet de sendte til de folkevalgte i våres: Først da kan vi sluttføre denne historien med verdighet og respekt for de etterlatte og ikke minst de 123 menneskene som mistet livet i ulykken.

Statsråd Bent Høie []: Riksrevisjonen har gjort en grundig undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken. Undersøkelsen peker bl.a. på at de etterlatte ikke fikk oppfølging i tiden etter ulykken. Den viser også at de overlevende ikke opplever å ha fått den hjelpen de hadde behov for. Mange savnet oppfølging fra det lokale hjelpeapparatet. Det er sterkt beklagelig at verken de overlevende eller de etterlatte fikk den hjelpen de burde ha fått, fra datidens myndigheter. Jeg er derfor glad for at komiteen har foreslått at Stortinget vil beklage denne mangelfulle oppfølgingen. Dette er viktig for dem som står igjen. Jeg tror også det er klokt å innhente mer kunnskap om behovene til de overlevende og pårørende etter ulykken, slik som Stortinget ser ut til enstemmig å vedta i dag.

Rapporten er også tydelig på at mye har skjedd når det gjelder oppfølging av berørte etter kriser og katastrofer i årene etter Kielland-ulykken. Kommunene har siden 2001 vært pålagt å ha planer for psykososial oppfølging etter større alvorlige hendelser som skjer innenfor kommunen. Ansvaret for psykososial oppfølging og beredskap er også tydeliggjort i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom lovendringer i 2017.

Helsedirektoratets veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer, som utkom første gang i 2011, har vært viktig for kommunenes og spesialisthelsetjenestens arbeid med krise- og katastroferammede. Her understrekes bl.a. behovet for tidlig, proaktiv hjelp.

Kunnskap, kompetanse og kapasitet er andre viktige faktorer som har bidratt til et mer robust system. Etableringen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging har gitt mer forskningsbasert kunnskap og kompetanseheving ut mot tjenestene.

Den betydelige styrkingen av psykisk helse- og rustjenester både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten har også vært viktig. Hjelpen er mer tilgjengelig og nær nå enn det den var den gangen. Det gir bedre forutsetninger for å gi god hjelp når krisen rammer og for å følge opp de behovene en har over tid.

Det arbeidet som Stortinget vedtar i dag å igangsette, vil være viktig for de etterlatte etter Kielland-ulykken, men jeg er også helt overbevist om at dette vil gi kunnskap som også vil komme andre til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Takk til statsråden for imøtekommenhet når det gjelder de forslagene vi legger fram. Jeg vet at statsråden var kjent med at det ville komme et slikt forslag.

Som statsråden har skjønt av innleggene i dag, er vi veldig opptatt av Kielland-nettverkets bidrag, særlig fordi at når kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress skal inn i denne situasjonen, er den 40 år gammel. Det kan være noe variasjon i ønsket om å delta i den type undersøkelse som kan være aktuell her. Derfor blir spørsmålet mitt til statsråden om han har fått tenkt noe på hvilken måte vi kan bruke Kielland-nettverkets kompetanse til å bygge opp oppfølgingen av det som ser ut til å bli et enstemmig vedtak i Stortinget.

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener det er helt naturlig at når vi gir dette oppdraget til Nasjonalt kunnskapssenter, vil det også i det ligge at de skal involvere Kielland-nettverket i dette arbeidet helt fra begynnelsen av med å utforme på hvilke måter dette skal gjøres, og også i oppfølgingen etterpå.

Dette er en måte å jobbe på som det nasjonale kunnskapssenteret har erfaring med også fra andre tilsvarende oppdrag, så jeg er overbevist om at Kielland-nettverket kommer til å oppleve at de blir godt involvert i arbeidet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil også starte med å uttrykke min medfølelse med de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980. Ulykken var en katastrofe, hvor 123 mennesker omkom. Mange enkeltpersoner og familier ble hardt rammet. Riksrevisjonens rapport er et viktig bidrag til historien om ulykken og oppfølgingen av denne.

Vi må erkjenne at petroleumsvirksomheten av natur har et potensial for storulykker. Sikkerhet er ferskvare og krever kontinuerlig oppfølging og forbedring. Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet skal være verdensledende på HMS. Denne ambisjonen ble forankret i Stortinget gjennom behandlingen av Meld. St. 12 for 2017–2018 om HMS i petroleumsvirksomheten.

Det er viktig å si at dagens HMS-regime i petroleumsvirksomheten er utviklet på bakgrunn nettopp av de historiske erfaringene vi har siden oppstarten av norsk petroleumsvirksomhet. Ulike hendelser og granskinger samt utstrakt dialog med partene har vært veldig viktige for utviklingen. Det var særlig Alexander L. Kielland-ulykken som forståelig nok og riktig nok førte til omfattende endringer av både regelverket og tilsynsordningen i Norge. I oppfølging etter ulykken ble myndighetene enige om et nytt kontrollregime som klargjorde ansvarsdelingen mellom myndighetene. Viktige avklaringer i henhold til myndighetenes roller og ansvar kom med petroleumsloven med forskrifter i 1985. Ansvaret til reder og operatør ble tydeliggjort, og Oljedirektoratet, senere Petroleumstilsynet, fikk et samlet ansvar for tilsyn med sikkerhet på sokkelen. Det overordnete myndighetsansvaret ligger i dag hos Petroleumstilsynet. Riksrevisjonen konkluderer med at myndighetene har fulgt opp anbefalingene fra granskingen etter Kielland-ulykken, og at det har vært en vesentlig bedring av sikkerheten på flyttbare innretninger etter ulykken – selv om Riksrevisjonen, som det også har vært sagt her, også påpeker områder hvor myndighetene og vi som samfunn ikke har fulgt opp.

Utviklingen av dagens sikkerhetsregime på norsk sokkel har vært et langsiktig utviklingsarbeid. Fra et regelverk som i detalj spesifiserte kravene til konstruksjoner, teknisk utstyr og operasjoner, ble det fra 1980-tallet utviklet et regelverk med stor grad av funksjonskrav som legger vekt på aktørenes ansvar for å sette kriterier for, og følge opp, egen virksomhet. Tilsynet med virksomheten, som i startfasen var preget av stor grad av detaljkontroll fra myndighetenes side, har gradvis utviklet seg til å fokusere på ansvarliggjøring av aktørene og aktørenes systematiske oppfølging av egen virksomhet. En slik myndighetstilnærming er viktig i en næring som preges av høy kompetanse og meget rask teknologisk utvikling. Dette regimet, med funksjonelle krav og klar ansvarliggjøring av næringen, et systembasert tilsyn med vekt på to- og trepartssamarbeidet, er godt tilpasset petroleumsnæringen. Det er også bred enighet om at HMS-regimet over tid har bidratt til at HMS-nivået i petroleumsvirksomheten har utviklet seg i positiv retning, og at sikkerhetsnivået i næringen jevnt over er høyt.

Hvorfor bruker jeg tid på dette? Jo, fordi denne ulykken var så enorm, og konsekvensene var så store at det også er viktig i ettertid at vi lærte det helt avgjørende om nettopp utviklingen av HMS-standardene og sikkerheten på sokkelen – ikke fordi vi kan gardere oss mot ulykker, men fordi vi også på dette området kan tenke at vi skal gjøre alt for at det ikke skal skje tilsvarende igjen. Det er også en viktig arv etter oppfølgingen av Alexander L. Kielland-ulykken.

Det betyr også at det etablerte HMS-regimet fortsatt vil være viktig. Det er et høyt risikopotensial og rask utvikling, det er viktig at vi tar vare på det gode partssamarbeidet samtidig som vi også tenker hvordan vi skal videreutvikle dette for de kommende årene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Statsråden brukte mye tid på det som går på læring og konsekvenstenking. Det er et viktig aspekt ved en gransking av en katastrofe av den dimensjonen som denne ulykken var. HMS er, som statsråden understreket, viktig i alt arbeid og det som foregår på norsk sokkel.

Men Riksrevisjonens rapport melder om dels manglende dokumentasjon og dels manglende undersøkelser av alternative årsakssammenhenger til tretthetsbrudd på riggen. Mange, bl.a. Kielland-nettverket, har ønske om et tverrfaglig forskningsprosjekt for å fjerne eventuell tvil om årsaker. Da vil jeg gjerne spørre statsråden om han er enig i at det gjennom de vedtak som fattes i denne saken, og i dialogen med Kielland-nettverket åpnes for en mulighet for forskningsprosjekt for å avklare eventuelle mangler i granskningskommisjonens rapport.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for spørsmålet. Jeg må si at slik jeg leste f.eks. konklusjonspunkt nr. 3, eller forslag til vedtak III i Stortinget, hvor man nettopp snakker om et arbeid med å samle og gjøre tilgjengelig arbeid med dokumentasjon og innsamlet materiell i en historisk dokumentasjon knyttet til Alexander L. Kielland-ulykken, mener jeg også åpenbart berører forskningssider. Uten at jeg dermed på stående fot kan love et fullt forskningsprosjekt, mener jeg at det her ligger mange viktige saker som må følges opp. Det er veldig tydelig også fra Stortingets side at man ønsker å fortsette dialogen med Kielland-nettverket, og det må vi sørge for å gjøre. Så må vi også sørge for at disse sakene ikke blir borte mellom departementene, det kan av og til skje, men at vi følger dem opp og koordinerer oss godt.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg ser at kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjort ein grundig jobb med denne innstillinga, men eg vil likevel uttrykkja skuffelse over at eit så stort fleirtal ser seg nøgd med ein konklusjon som Kielland-nettverket er såpass skuffa over, som dei veldig tydeleg har gjeve uttrykk for. Eg har tidlegare fortalt Stortinget om min far som er overlevande etter denne katastrofen. Han er ein av ganske mange som med bakgrunn i denne ulykka har følt seg svikta av staten. Det er ikkje fyrst og fremst på grunn av manglande oppfølging at folk har følt seg svikta; det er alt det den gamle granskingsrapporten ikkje såg på, og ikkje tok inn over seg.

I seinare tid har det vore gjort eit godt stykke arbeid frå mange hald for å få fram meir kunnskap. All den kunnskapen som er komen fram i seinare tid, har reist ei rekkje nye spørsmål som ikkje har fått svar. Stortinget har frå tidlegare, etter «Scandinavian Star»-katastrofen, dårleg erfaring med vedtak om granskingskommisjon. Det meiner eg ikkje skal verta brukt som eit argument for å la vera å gjera det vedtaket i andre saker, nettopp fordi dette er ei anna ulykke, med andre spørsmål, og det vedkjem andre menneske. Det vert feil å la éi hending og éin granskingsrapport heva denne terskelen, slik at andre ulykker vanskelegare når opp. Eg synest òg at dei 7 pst. som i undersøkingar har svart at dei ikkje vil opna saka igjen, vert vektlagde for mykje. Det er trass alt 93 pst. som ikkje har dette standpunktet.

Det er behov for å sjå meir nøye på mange forskjellige faktorar knytte til denne ulykka. Difor føreset eg at det stemmer, det som komitéleiar seier, og som vart sagt i replikkordskiftet, at det i innstillinga ligg ei opning for å setja i gang eit tverrfagleg forskingsprosjekt som kan svara ut fleire av dei spørsmåla Kielland-nettverket enno ikkje har fått svar på.

Heilt til slutt vil eg dela min fars oppleving av granskinga av ulykka som var. Min far fortalde i avhøyr til politiet om sine observasjonar frå ulykka og vart møtt med latter og fnising. Han har aldri i etterkant fått innsyn i dokumenta frå avhøyret. Det er som om dei ikkje finst, eller at det ikkje vart notert i det heile teke. Dette er berre ei av veldig mange årsaker som taler for å opna saka på ny.

Eg vil òg seia at han i dag igjen føler seg svikta av staten. Han seier til meg at han i alle fall er fornøgd med min innsats, men i denne samanhengen er det ei mager trøyst.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Temaet Kielland-ulykken er jevnlig oppe til debatt i det offentlige rom. De fleste som snakker helseministerens, Lerbrekks og min dialekt, kjenner noen eller vet om noen som enten har mistet noen eller kjente noen som omkom i ulykken. Både operatøren og riggselskapet hadde kontorer i Stavanger. Selv har jeg bekjente som var direkte involvert, og min senere ektefelle tilbrakte natten etter ulykken sammen med en venninne og hennes to barn, hvis mann og far var savnet og senere ble bekreftet omkommet.

Det er klart at slike ting setter dype spor. Derfor har jeg hele tiden vært for åpenhet rundt problematikk med HMS og risikominimering knyttet til aktivitet på sokkelen, og derfor skjønner jeg også at det er vondt når en føler at en ikke har fått svar på sentrale spørsmål knyttet til en katastrofe av dette omfanget.

Jeg hadde håpet at denne behandlingen skulle føre til en løsning der en kunne finne ut av de mange løse trådene som overlevende og etterlatte kjenner på i denne saken. Derfor er jeg veldig glad for at statsråden bekrefter at dagens vedtak kan åpne for dette, gjennom dialogen regjeringen skal ha med Kielland-nettverket, og at det kan initiere et tverrfaglig forskningsprosjekt som kan nøste i disse trådene. De involverte trenger å kjenne at de har fått noen flere svar på hva som førte til utmattingssprekker og brudd i plattformbeinet.

Det var mange ting som var feil på Alexander L. Kielland, men heldigvis har det – som mange her har sagt – gitt som resultat at HMS og sikkerhet er blitt mye, mye bedre. Med et forskningsprosjekt nå tror jeg at flere kunne ha slått seg til ro med de konklusjonene, så jeg håper og tror at det blir løsningen på denne saken.

Svein Harberg (H) []: Jeg har bare lyst til å takke for engasjementet i debatten. Det viser at det er mange som bryr seg om det som skjedde, og om hvordan det opplevdes i ettertid. Det også er viktig.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 33.

Votering, se tirsdag 8. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel