Presidenten: Etter ønske fra familie-
og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor den fordelte taletid
– bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.
Silje Hjemdal (FrP) [14:40:42 ] (ordfører for saken): Først
og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger
knyttet til dem i samfunnet som kanskje ikke har det så greit, og
som faktisk er nødt til å rømme fra eget hus og hjem.
Det er flere forslag fra representantene fra
SV, det er syv forslag, men komiteen har entes om ett forslag, som lyder:
«Stortinget ber regjeringen gå gjennom
lov om kommunale krisesentertilbud og legge opp til at det ikke
tas egenandel for mat fra den enkelte.»
Der stopper imidlertid enigheten. Partiene
har utdypet godt i saken hvorfor det er en uenighet knyttet til de
andre forslagene, som jeg går ut fra at representanten fra SV senere
vil løfte opp igjen. Men jeg synes statsråden har redegjort godt
i sitt tilsvarsbrev for hva regjeringen er i gang med, og hvordan
evalueringen av en del av de endringene som forslaget også peker
på, skal gjennomføres.
Imidlertid har jeg et sterkt behov for å si
noe fra Fremskrittspartiets side. Ettersom ikke så veldig mye av dette
ble nevnt i revidert nasjonalbudsjett, har jeg behov for å lese
opp en merknad fra komiteens flertall, fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, som viser til at
«… kommunene har ansvar for å sørge
for et krisesentertilbud, og anerkjenner at ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere
for mange kommuner.»
Dette flertallet mener at
«spørsmålet om offentlig eller ideell
drift er et spørsmål det bør tas stilling til lokalt, og at den
statlige politikken ikke må favorisere en av driftsformene. Flertallet understreker
i denne sammenheng betydningen av å sikre kommunene verktøy til
å velge foretrukken driftsform og av å ha et system for merverdiavgiftskompensasjon
som likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre.»
Så bare med en liten understreking av den merknaden
ønsker jeg lykke til videre med debatten.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Kari Henriksen (A) [14:43:36 ] : Takk til både forslagsstillerne
og saksordføreren for at saken er grundig og godt behandlet.
Jeg ble med som frivillig da det første krisesenteret åpnet
i Kristiansand. Jeg tror det var rundt 1980. Da hadde vi et telefonnummer
som vi kunne kontaktes på, vi hadde en sofa som vi kunne sove på
vi som var telefonvakter, og telefonen var betjent fra kl. 20 til
kl. 7 om morgenen.
Det er blitt bedre, men selv om tiltakene er
blitt bedre og omfatter mange flere, er de voldsutsattes fortvilelse,
desperasjon, frykt, håpløshet og behov for hjelp ikke blitt mindre.
Og pandemien har gjort at tiltak for kvinner har blitt vanskeligere
å dra nytte av, mens volden har økt. De som er utsatt for den, er
blitt mer alene.
De som er utsatt for vold og overgrep, skal
få den hjelpen de har behov for. Det er fellesskapets forpliktelse.
De skal få det når de trenger det, og ikke minst skal de få den
beskyttelsen de trenger for å kunne leve et trygt liv.
Rapporten Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoppsummering
peker på flere utfordringer. Det er behov for å styrke hjelpen de
voldsutsatte får, ikke minst å bidra til at hjelpekjedene blir mer
sammenhengende. Forebygging, beskyttelse, avdekking og etterforskning
må henge sammen med muligheten for å ha et liv etterpå. Da snakker
vi om lavterskeltiltak, bredt hjelpetilbud, nødvendig kompetanse
og gode velferdsordninger, som f.eks. tilgang på et sted å bo –
et trygt sted.
Det er nå ti år siden kommunene fikk ansvar
for krisesentertilbudet gjennom kommunenes rammetilskudd. Arbeiderpartiet
etterlyste i Stortinget i forrige sesjon en grundig gjennomgang
av krisesentervirksomheten. Det er bra at regjeringa nå har tatt
initiativ til en slik gjennomgang.
Vi mener det er viktig å ha denne gjennomgangen som
grunnlag for å endre tilbudene, og vi vil derfor avvente konkrete
forslag til vi har fått evalueringen på bordet i Stortinget. Vi
synes også, som saksordføreren, at statsrådens redegjørelse var
god. Derfor voterer vi ikke for forslagene nå, bortsett fra det
med egenandeler.
Til slutt må jeg si at jeg er bekymret for
de signalene som kommer fra flertallspartiene. Jeg vil minne dem
om at det er et flertall i denne saken for å fase ut de kommersielle
aktørene fra barnevernet, og det er slett ikke noe behov for å fase
dem inn i krisesenterbevegelsen. Det er en politisk retning som
Arbeiderpartiet tar sterkt avstand fra, og jeg håper at vår retning
vil få tilslutning ved valget.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:46:59 ] (komiteens leder): Krisesenter
skal være et lavterskeltilbud til alle voldsutsatte som trenger
det – og det er ikke minst dem som trenger det aller mest, som skal
ha denne trygge havnen. Jeg er glad for at regjeringen har varslet
at den vil utrede lovendringer med tiltak for å øke kvaliteten på
krisesentrene.
Mangel på kontroll og styring over egen økonomi
er ofte en del av voldsbildet. Det er alvorlig at personer som har
behov for tilbudet, ikke vil benytte seg av tilbudet dersom de frykter
egenbetaling i en eller annen form, og i dette tilfellet gjelder
det mat. Takk til representantene fra SV som fremmet dette forslaget.
Jeg er veldig glad for at departementet vil
se nærmere på bruken av egenandeler i forbindelse med loven som
skal gjennomgås. Det er komiteens enstemmige ønske at man skal gjennomgå
loven og legge opp til at det ikke tas egenandel for mat fra den
enkelte.
Høyre støtter at det var et godt grep å overføre
krisesentrene til kommunene. Tilbudet bør være nær brukerne, og
finansieringen bør ligge i kommunene. Velferdsforskningsinstituttet
NOVAs evaluering av kommunenes implementering av krisesentrene viser
at tilbudet blir stadig bedre – og ikke minst tilbudet til menn.
Jeg er glad for at departementet vil se på det.
Norge er et langstrakt land, og det er en utfordring
i en del kommuner at det er lang reisevei. Rapporten Kommunenes
krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt, fra av Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet, viser at kvaliteten i de minste sentrene
ofte er dårligere enn i de større, og dette gjelder særlig relatert
til æresvold og vold i nære relasjoner for personer med minoritetsbakgrunn.
En god faglig oppfølging under et opphold er avgjørende for at man
skal klare å reetablere seg, eller etablere seg.
Ofte er det interkommunale løsninger som gjør
at man får gode krisesentre, og jeg har lyst til å trekke fram et
tilbud i Ringerike kommune. Det er et interkommunalt kompetanse-
og krisesenter, som står fram som et meget godt eksempel. De samarbeider
med Ringerike kommune om styrking av kompetansen på rusfeltet på tvers
av ulike instanser til beste for dem som oppholder seg der. De jobber
tverrfaglig og har også egen avdeling for menn som er utsatt for
psykisk og fysisk vold.
Det viser at det nytter å samarbeide, og det
nytter å jobbe på tvers.
Olav Urbø (Sp) [14:50:07 ] : Eit godt krisesentertilbod er
avgjerande for alle som vert utsette for vald eller trugsel om vald
i nære relasjonar. Dette er diverre eit vedvarande samfunnsproblem.
Kostnadene for den einskilde, barn og samfunnet er store.
Kommunane fekk ansvaret for krisesentra i 2011. Kommunane
er det offentlege si fyrsteline – nær brukarane, nær innbyggjarane.
Krisesentra fungerer godt, men har òg utfordringar, slik rapporten
Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt peikar på. Det er
på høg tid at evalueringa kjem, og at lovendringar og tiltak vert
fremja, slik at ein sikrar eit godt framtidig tilbod.
Den alt nemnde rapporten peikar på fleire tilhøve. Heilt
sentralt er eit heilskapleg tenestetilbod som inkluderer kommunal
helsehjelp, omsorg for barn, traumebehandling samt alternativ bustad.
Kommunane i dette landet er som vi alle veit,
forskjellige, og barnevernet er forskjellig organisert. Det verken
bør eller skal vere til hinder for at alle har eit likeverdig tilbod.
Drifta av krisesentra er finansiert via rammetilskot til kommunane.
Det er Senterpartiet for. Ingen er betre skikka til å tilby gode
tenester på ein effektiv måte enn kommunane, men det er ein heilt
avgjerande premiss at finansieringa av kommunane er i samsvar med
dei tenestene dei skal yte, og dei oppgåvene dei skal utføre.
Kommuneøkonomien har under regjeringa Solberg igjen
vore under press, samstundes som oppgåvene har auka. Ei betring
av kommuneøkonomien er difor avgjerande for den viktige jobben krisesentra
skal gjere også i framtida.
Det er kvinner som i stor grad er utsette for
vald, og tilbodet må sjølvsagt tilpassast dei. Samstundes er det òg
menn, gutar og personar frå etniske minoritetar som treng hjelp
av krisesentra. Om tilbodet er godt nok tilpassa desse, bør ein
evaluere. Å be om hjelp kan vere vanskeleg for mange. Difor er det
så viktig at det vert så enkelt som råd, og at hindringar vert fjerna.
Tilbodet skal vere gratis og utan eigendel.
Til slutt tek eg opp forslaga nr. 1–3.
Presidenten: Da har representanten
Olav Urbø tatt opp de forslagene han refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) [14:52:40 ] : Vold mot kvinner
og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem.
Fra 1992 til 2017 har over 100 000 mennesker oppholdt seg på et
av landets krisesentre. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under
forhold preget av vold, og det anslås av volden som rammer i nære
relasjoner, koster samfunnet mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig.
Vi ser at kvinner i større grad enn menn blir utsatt for grov vold,
omfattende kontroll, trusler, seksuell vold og ikke minst partnerdrap.
I tillegg til de dypt rørende og sterke personlige konsekvensene
som disse tallene handler om, handler også vold mot kvinner om manglende
likestilling, om maktujevnhet mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning
av kvinners frihet.
Derfor er krisesentrene et kritisk viktig tilbud.
Krisesentrene må og skal etter loven være et lavterskeltilbud, men
voldsutsatte møter likevel en stengt dør. Voldsutsatte opplever
å måtte reise i timevis for å komme til sitt nærmeste krisesentertilbud,
og voldsutsatte opplever å sitte igjen med en betydelig økonomisk
regning etter opphold på krisesenter. Mange steder er ikke krisesenteret
et lavterskeltilbud.
Det å beskytte mot vold og overgrep er et kritisk
tilbud, og da er Stortinget nødt til å tenke på: Kan vi da godta
så store forskjeller i tilbudet? Det er den erkjennelsen SV har
kommet til etter endringen av finansiering og overføring til kommunene.
Basert på den refleksjonen har vi fremmet disse forslagene. Vi fremmer
forslag om – sånn som det var i det krisesentrene selv sier var
den beste tiden for dem – at staten skal finansiere 80 pst. av krisesentertilbudet.
Det er viktig når det er store forskjeller i økonomiske rammer –
fra 1,4 mill. kr for det minste til 23 mill. kr for det største.
Derfor foreslår vi krav til nærhet, sånn at man ikke må reise i
mange timer for å komme til sitt nærmeste tilbud. Derfor foreslår
vi krav til døgnbemanning, sånn at man ikke møter en stengt dør
når krisen først har inntruffet. Og ikke minst: Derfor foreslår
vi at man skal ta vekk egenandelene.
Med det tar jeg opp SVs forslag. Jeg vil ikke
minst si at jeg er veldig glad for at komiteen i hvert fall har
samlet seg om det ene elementet i dette representantforslaget.
Presidenten: Representanten Freddy
André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [14:56:03 ] : Først vil jeg si
at jeg deler representantenes engasjement for krisesentertilbudet.
Krisesentrene er for mange en trygg havn i en svært krevende livssituasjon.
For noen vet vi også at krisesentrene er med på å redde liv.
Jeg vet at det er mange kommuner som jobber
veldig bra, og som tar godt vare på kvinner, menn og barn som har
behov for hjelp i en kritisk livssituasjon. Jeg vet også at kvaliteten
kan være ujevn, og at vi må fortsette å jobbe for å få et enda bedre
tilbud.
Representantene setter fingeren på flere sentrale
utfordringer i tilbudet. Det er kompliserte problemstillinger, og
vi må hele tida balansere mellom målet om et likeverdig tilbud over
hele landet og hensynet til at det er et stort mangfold blant de
ulike kommunene. Det fins dessverre ikke enkle løsninger. Jeg vil
overordnet påpeke at ansvaret for krisesentertilbudet ble lagt til
kommunene for vel ti år siden. Vi må huske at kommunenes selvstyre
er et viktig prinsipp. Kommunene skal kunne organisere sine lovpålagte
oppgaver sånn de selv mener er best, ut fra de lokale forholdene.
Jeg syns at vi skal unngå å detaljstyre det kommunale krisesentertilbudet, selv
om det kan være nærliggende. Det er ikke alltid sånn at lovendringer
løser alle problemer. Sterke føringer i kommunenes organisering
av tilbudet skal derfor utredes grundig for å sikre treffsikre tiltak.
Jeg er veldig takknemlig for at Stortinget
debatterer krisesentertilbudet. Alle evalueringene som vi har, understreker
at tilbudet har blitt bedre, og at det har blitt mer profesjonelt.
Det er jeg glad for. Representantene peker likevel på en rekke svakheter
som vi er kjent med, og som vi må jobbe med å forbedre.
Vi er i gang med en gjennomgang av krisesenterloven,
der vi skal vurdere tiltak for å styrke krisesentertilbudet. I dette
arbeidet vil det være naturlig å drøfte en rekke av de problemstillingene
som ligger på bordet i dag.
Arbeidet mot vold og overgrep har høy oppmerksomhet
i regjeringa. Vi legger snart fram en ny handlingsplan om vold i
nære relasjoner med en egen del om vold i samiske områder. Om kort
tid ferdigstiller vi også en ny handlingsplan mot negativ sosial
kontroll og æresrelatert vold. For dem som er utsatt for disse særskilte
formene for vold i nære relasjoner, er også krisesenteret et viktig
beskyttelsestiltak.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [14:58:50 ] : Denne regjeringa har gjentatte
ganger kuttet i frivillige organisasjoners budsjetter og begrunnet
det med at de ikke skal drive med politisk påvirkning. Det er en
politikk som er fjernt fra det Arbeiderpartiet tenker om frivillige
organisasjoners rolle og sivilsamfunnets rolle. Selvfølgelig skal
frivillige organisasjoner drive med politisk arbeid opp mot den
til enhver tid sittende regjering eller kommunestyre. De jobber
der ute og er øret til det vanlige folk opplever av politiske vedtak.
Krisesentersekretariatet er en slik organisasjon,
og Arbeiderpartiet har foreslått å styrke Krisesentersekretariatet
i sine budsjetter nettopp fordi de er en viktig koordinerende aktør
som kan bringe viktig kunnskap fra krisesentrene over hele Norge,
tilbake til storting og regjering. Regjeringa vil ikke styrke budsjettene
til Krisesentersekretariatet. Hvorfor ikke?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [14:59:53 ] : Jeg kjenner meg
virkelig ikke igjen i beskrivelsen av at denne regjeringa har kuttet
i en rekke tilskudd til frivillige organisasjoner. Tvert imot har
vi vært med på å øke tilskuddene til veldig mange, og vi bruker
mye krefter og penger på å løfte og bidra til å støtte opp under
ideell og frivillig sektor, nettopp fordi vi mener at det er ekstremt
viktig. Så jeg deler situasjonsbeskrivelsen av det positive de bidrar
med, men ikke virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder kutt.
Når det gjelder akkurat tilskuddet til Krisesentersekretariatet:
Vi er opptatt av det, og jeg er helt enig i at de gjør en viktig
jobb. Så det har bare vært en vurdering ut fra alle mulige gode
ønsker som ligger i et statsbudsjett, og da har vi ikke prioritert
dette i denne omgang.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:00:47 ] : En del av problemstillingen
SV reiste med dette representantforslaget, er de erfaringene vi
har fått høre fra konkrete mennesker som har opplevd å sitte igjen
med en ganske betydelig regning etter et opphold på krisesenter, og
hvordan det skaper en barriere i en allerede veldig vanskelig situasjon.
Det er ekstremt krevende å ta det valget å bryte ut, rømme fra familien
og oppsøke et krisesenter.
Derfor er vi veldig glad for at komiteen har
blitt samstemt rundt det å be regjeringen gjennomgå loven med sikte
på å gjøre endringer slik at man ikke skal kunne ta betalt for i
hvert fall matdelen av det. Jeg lurer på om statsråden kan si noe
om hvordan han vil følge opp den anmodningen fra en enstemmig komité,
og om lovendringer vil være aktuelt.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:01:48 ] : Takk for et viktig
spørsmål. Jeg er fullt ut enig i beskrivelsen. Det kan ikke være
sånn at det er kostnader ved krisesentertilbud som gjør at en velger
ikke å reise dit. Derfor står det også i loven at tilbudet skal
være gratis. Det var vel for så vidt på bakgrunn av et skriftlig
spørsmål fra en av medrepresentantene til representanten Øvstegård
at vi begynte å undersøke hva praksis er. Det viser seg at det er
litt ulik praksis. De aller fleste håndterer dette på en veldig
god måte, og på veldig mange av stedene kjøper en også inn egen
mat. Så er det noen steder der en får maten, og at det da også er
en egenandel knyttet til det.
Jeg deler intensjonen og engasjementet fullt
ut. Derfor er vi i gang med å se på hvordan dette kan følges opp i
det utredningsarbeidet vi har i gang, og da også eventuelt se på
lovendringer, men det er litt for tidlig å si om det skal løses
på den måten. Mitt inntrykk er at dette hovedsakelig løses på en
god måte på bakken, men det må ikke være en barriere for at en oppsøker
et så viktig tilbud.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:02:51 ] : Jeg er enig i statsrådens
beskrivelse av at rundt omkring på de aller fleste krisesentre løses
både dette og andre av de utfordringene vi peker på i representantforslaget,
på en god måte. Likevel ser vi at mange steder i landet er ikke krisesentertilbudet
et lavterskeltilbud, sånn det skal være etter loven. Det å sitte
igjen med en regning etterpå er en del av det, men det er en rekke
andre problemer også. Derfor vil jeg spørre statsråden om han og
regjeringen syns det er greit at det er opptil fem timers reisevei
for å kunne oppsøke et krisesenter. Er det virkelig et lavterskeltilbud
da?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:03:34 ] : Jeg deler også
bekymringen for at det kan være langt å reise og viktigheten av
at det er geografisk spredning på dem. Vi har et veldig langstrakt
land, og heldigvis bor det folk rundt omkring over hele landet,
så det er klart at hvis en skal ha for mange krisesenter, vil det
bety at det blir veldig små krisesenter. Det kan – jeg understreker «kan»
– gjøre at tilbudet ikke blir så godt som det kanskje burde vært,
og jeg hørte at representanten var veldig opptatt av et likeverdig
tilbud.
Som jeg også sa i mitt innlegg, er det noen
dilemmaer her med størrelsen og det tilbudet man kan få, kontra nærhet,
men jeg mener dette er en viktig problemstilling en må se på. Små
sentre kan sikkert være et av alternativene, men også å hjelpe enda
mer. Tilbakemeldingene jeg har fått, er at de er veldig opptatt
av å hjelpe, så når noen søker hjelp, legger en til rette for ulike
løsninger, men jeg ser at det er en problemstilling.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:04:35 ] : Jeg takker for svaret.
Krisesentrene i Norge har en spesiell historie.
Det har vært en krisesenterbevegelse som i stor grad på ideelt grunnlag
har opprettet krisesentre rundt omkring i landet, og så har dette
blitt overtatt som en del av den offentlige politikken senere. Men
de siste årene – jeg tror også statsråden er enig i det – har fra
myndighetenes side dette med å forebygge, men også hjelpe dem som
er rammet av vold i nære relasjoner, vært et kritisk tilbud. Da
har vi tradisjon for i Norge at på så viktige tilbud godtar vi i
mindre grad store kvalitetsforskjeller.
Derfor vil jeg også spørre statsråden om han
synes det er greit at enkelte personer som rammes av vold og overgrep,
møter en lukket dør når de først kommer fram til krisesentre, fordi
det ikke er krav om heldøgnsbemanning.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:05:39 ] : Jeg er enig i viktigheten
av å ha et godt tilbud for denne gruppen, men jeg synes representanten
gjennom sine innlegg belyser dilemmaene. På den ene siden ønsker
vi veldig likeverdige tilbud, og så vet vi at det ikke vil være
mulig hvis en også skal ha den nærheten. Det vil også være en ekstrem
kostnad hvis en skal pålegge bitte små krisesentre å ha døgnåpent
tilbud, jeg tror omfanget blir så stort.
Jeg tror det viktige er at en får hjelp når
en trenger det. Sånn jeg har forstått tilbudet, er det sånn at hvis
en møter en stengt dør, vil det også være mulig å kunne ta kontakt
med noen, og de aller fleste har opplegg som gjør at en blir møtt
relativt raskt. Men som jeg sier, er flere av disse problemstillingene
veldig relevante, og det er krevende dilemmaer, så jeg vil understreke
at dette vil følges opp i det arbeidet vi gjør. Jeg sier også at
det er ingen enkle svar her for å finne de optimale løsningene.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.
Votering, se tirsdag 25. mai