Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Silje Hjemdal (FrP) [14:40:42 ] (ordfører for saken): Først
og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for å løfte viktige problemstillinger
knyttet til dem i samfunnet som kanskje ikke har det så greit, og
som faktisk er nødt til å rømme fra eget hus og hjem.
Det er flere
forslag fra representantene fra SV, det er syv forslag, men komiteen
har entes om ett forslag, som lyder:
«Stortinget ber regjeringen gå
gjennom lov om kommunale krisesentertilbud og legge opp til at det ikke
tas egenandel for mat fra den enkelte.»
Der stopper imidlertid
enigheten. Partiene har utdypet godt i saken hvorfor det er en uenighet
knyttet til de andre forslagene, som jeg går ut fra at representanten fra
SV senere vil løfte opp igjen. Men jeg synes statsråden har redegjort
godt i sitt tilsvarsbrev for hva regjeringen er i gang med, og hvordan
evalueringen av en del av de endringene som forslaget også peker
på, skal gjennomføres.
Imidlertid har
jeg et sterkt behov for å si noe fra Fremskrittspartiets side. Ettersom
ikke så veldig mye av dette ble nevnt i revidert nasjonalbudsjett,
har jeg behov for å lese opp en merknad fra komiteens flertall,
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som viser
til at
«… kommunene har ansvar for å sørge
for et krisesentertilbud, og anerkjenner at ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere
for mange kommuner.»
Dette flertallet
mener at
«spørsmålet om offentlig eller
ideell drift er et spørsmål det bør tas stilling til lokalt, og
at den statlige politikken ikke må favorisere en av driftsformene.
Flertallet understreker i denne sammenheng betydningen av å sikre
kommunene verktøy til å velge foretrukken driftsform og av å ha
et system for merverdiavgiftskompensasjon som likebehandler offentlig
og privat drift av krisesentre.»
Så bare med en
liten understreking av den merknaden ønsker jeg lykke til videre
med debatten.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Kari Henriksen (A) [14:43:36 ] : Takk til både forslagsstillerne
og saksordføreren for at saken er grundig og godt behandlet.
Jeg ble med som
frivillig da det første krisesenteret åpnet i Kristiansand. Jeg
tror det var rundt 1980. Da hadde vi et telefonnummer som vi kunne
kontaktes på, vi hadde en sofa som vi kunne sove på vi som var telefonvakter,
og telefonen var betjent fra kl. 20 til kl. 7 om morgenen.
Det er blitt
bedre, men selv om tiltakene er blitt bedre og omfatter mange flere,
er de voldsutsattes fortvilelse, desperasjon, frykt, håpløshet og
behov for hjelp ikke blitt mindre. Og pandemien har gjort at tiltak
for kvinner har blitt vanskeligere å dra nytte av, mens volden har økt.
De som er utsatt for den, er blitt mer alene.
De som er utsatt
for vold og overgrep, skal få den hjelpen de har behov for. Det
er fellesskapets forpliktelse. De skal få det når de trenger det,
og ikke minst skal de få den beskyttelsen de trenger for å kunne
leve et trygt liv.
Rapporten Kommunenes
krisesentertilbud – en kunnskapsoppsummering peker på flere utfordringer. Det
er behov for å styrke hjelpen de voldsutsatte får, ikke minst å
bidra til at hjelpekjedene blir mer sammenhengende. Forebygging,
beskyttelse, avdekking og etterforskning må henge sammen med muligheten
for å ha et liv etterpå. Da snakker vi om lavterskeltiltak, bredt hjelpetilbud,
nødvendig kompetanse og gode velferdsordninger, som f.eks. tilgang
på et sted å bo – et trygt sted.
Det er nå ti
år siden kommunene fikk ansvar for krisesentertilbudet gjennom kommunenes
rammetilskudd. Arbeiderpartiet etterlyste i Stortinget i forrige
sesjon en grundig gjennomgang av krisesentervirksomheten. Det er
bra at regjeringa nå har tatt initiativ til en slik gjennomgang.
Vi mener det
er viktig å ha denne gjennomgangen som grunnlag for å endre tilbudene,
og vi vil derfor avvente konkrete forslag til vi har fått evalueringen
på bordet i Stortinget. Vi synes også, som saksordføreren, at statsrådens
redegjørelse var god. Derfor voterer vi ikke for forslagene nå,
bortsett fra det med egenandeler.
Til slutt må
jeg si at jeg er bekymret for de signalene som kommer fra flertallspartiene.
Jeg vil minne dem om at det er et flertall i denne saken for å fase
ut de kommersielle aktørene fra barnevernet, og det er slett ikke
noe behov for å fase dem inn i krisesenterbevegelsen. Det er en
politisk retning som Arbeiderpartiet tar sterkt avstand fra, og
jeg håper at vår retning vil få tilslutning ved valget.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:46:59 ] (komiteens leder): Krisesenter
skal være et lavterskeltilbud til alle voldsutsatte som trenger
det – og det er ikke minst dem som trenger det aller mest, som skal
ha denne trygge havnen. Jeg er glad for at regjeringen har varslet
at den vil utrede lovendringer med tiltak for å øke kvaliteten på
krisesentrene.
Mangel på kontroll
og styring over egen økonomi er ofte en del av voldsbildet. Det
er alvorlig at personer som har behov for tilbudet, ikke vil benytte
seg av tilbudet dersom de frykter egenbetaling i en eller annen form,
og i dette tilfellet gjelder det mat. Takk til representantene fra
SV som fremmet dette forslaget.
Jeg er veldig
glad for at departementet vil se nærmere på bruken av egenandeler
i forbindelse med loven som skal gjennomgås. Det er komiteens enstemmige ønske
at man skal gjennomgå loven og legge opp til at det ikke tas egenandel
for mat fra den enkelte.
Høyre støtter
at det var et godt grep å overføre krisesentrene til kommunene.
Tilbudet bør være nær brukerne, og finansieringen bør ligge i kommunene.
Velferdsforskningsinstituttet NOVAs evaluering av kommunenes implementering
av krisesentrene viser at tilbudet blir stadig bedre – og ikke minst
tilbudet til menn. Jeg er glad for at departementet vil se på det.
Norge er et langstrakt
land, og det er en utfordring i en del kommuner at det er lang reisevei.
Rapporten Kommunenes krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt, fra
av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, viser at kvaliteten
i de minste sentrene ofte er dårligere enn i de større, og dette
gjelder særlig relatert til æresvold og vold i nære relasjoner for
personer med minoritetsbakgrunn. En god faglig oppfølging under
et opphold er avgjørende for at man skal klare å reetablere seg, eller
etablere seg.
Ofte er det interkommunale
løsninger som gjør at man får gode krisesentre, og jeg har lyst
til å trekke fram et tilbud i Ringerike kommune. Det er et interkommunalt
kompetanse- og krisesenter, som står fram som et meget godt eksempel.
De samarbeider med Ringerike kommune om styrking av kompetansen
på rusfeltet på tvers av ulike instanser til beste for dem som oppholder seg
der. De jobber tverrfaglig og har også egen avdeling for menn som
er utsatt for psykisk og fysisk vold.
Det viser at
det nytter å samarbeide, og det nytter å jobbe på tvers.
Olav Urbø (Sp) [14:50:07 ] : Eit godt krisesentertilbod er
avgjerande for alle som vert utsette for vald eller trugsel om vald
i nære relasjonar. Dette er diverre eit vedvarande samfunnsproblem.
Kostnadene for den einskilde, barn og samfunnet er store.
Kommunane fekk
ansvaret for krisesentra i 2011. Kommunane er det offentlege si
fyrsteline – nær brukarane, nær innbyggjarane. Krisesentra fungerer
godt, men har òg utfordringar, slik rapporten Kommunenes krisesentertilbud
– en kunnskapsoversikt peikar på. Det er på høg tid at evalueringa
kjem, og at lovendringar og tiltak vert fremja, slik at ein sikrar
eit godt framtidig tilbod.
Den alt nemnde
rapporten peikar på fleire tilhøve. Heilt sentralt er eit heilskapleg
tenestetilbod som inkluderer kommunal helsehjelp, omsorg for barn,
traumebehandling samt alternativ bustad.
Kommunane i dette
landet er som vi alle veit, forskjellige, og barnevernet er forskjellig
organisert. Det verken bør eller skal vere til hinder for at alle
har eit likeverdig tilbod. Drifta av krisesentra er finansiert via
rammetilskot til kommunane. Det er Senterpartiet for. Ingen er betre
skikka til å tilby gode tenester på ein effektiv måte enn kommunane,
men det er ein heilt avgjerande premiss at finansieringa av kommunane
er i samsvar med dei tenestene dei skal yte, og dei oppgåvene dei
skal utføre.
Kommuneøkonomien
har under regjeringa Solberg igjen vore under press, samstundes
som oppgåvene har auka. Ei betring av kommuneøkonomien er difor
avgjerande for den viktige jobben krisesentra skal gjere også i framtida.
Det er kvinner
som i stor grad er utsette for vald, og tilbodet må sjølvsagt tilpassast
dei. Samstundes er det òg menn, gutar og personar frå etniske minoritetar
som treng hjelp av krisesentra. Om tilbodet er godt nok tilpassa
desse, bør ein evaluere. Å be om hjelp kan vere vanskeleg for mange.
Difor er det så viktig at det vert så enkelt som råd, og at hindringar
vert fjerna. Tilbodet skal vere gratis og utan eigendel.
Til slutt tek
eg opp forslaga nr. 1–3.
Presidenten: Da
har representanten Olav Urbø tatt opp de forslagene han refererte
til.
Freddy André Øvstegård (SV) [14:52:40 ] : Vold mot kvinner
og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem.
Fra 1992 til 2017 har over 100 000 mennesker oppholdt seg på et
av landets krisesentre. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp under
forhold preget av vold, og det anslås av volden som rammer i nære
relasjoner, koster samfunnet mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig.
Vi ser at kvinner i større grad enn menn blir utsatt for grov vold,
omfattende kontroll, trusler, seksuell vold og ikke minst partnerdrap.
I tillegg til de dypt rørende og sterke personlige konsekvensene
som disse tallene handler om, handler også vold mot kvinner om manglende
likestilling, om maktujevnhet mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning
av kvinners frihet.
Derfor er krisesentrene
et kritisk viktig tilbud. Krisesentrene må og skal etter loven være
et lavterskeltilbud, men voldsutsatte møter likevel en stengt dør.
Voldsutsatte opplever å måtte reise i timevis for å komme til sitt nærmeste
krisesentertilbud, og voldsutsatte opplever å sitte igjen med en
betydelig økonomisk regning etter opphold på krisesenter. Mange
steder er ikke krisesenteret et lavterskeltilbud.
Det å beskytte
mot vold og overgrep er et kritisk tilbud, og da er Stortinget nødt
til å tenke på: Kan vi da godta så store forskjeller i tilbudet?
Det er den erkjennelsen SV har kommet til etter endringen av finansiering
og overføring til kommunene. Basert på den refleksjonen har vi fremmet
disse forslagene. Vi fremmer forslag om – sånn som det var i det
krisesentrene selv sier var den beste tiden for dem – at staten
skal finansiere 80 pst. av krisesentertilbudet. Det er viktig når
det er store forskjeller i økonomiske rammer – fra 1,4 mill. kr
for det minste til 23 mill. kr for det største. Derfor foreslår
vi krav til nærhet, sånn at man ikke må reise i mange timer for
å komme til sitt nærmeste tilbud. Derfor foreslår vi krav til døgnbemanning,
sånn at man ikke møter en stengt dør når krisen først har inntruffet.
Og ikke minst: Derfor foreslår vi at man skal ta vekk egenandelene.
Med det tar jeg
opp SVs forslag. Jeg vil ikke minst si at jeg er veldig glad for
at komiteen i hvert fall har samlet seg om det ene elementet i dette
representantforslaget.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [14:56:03 ] : Først vil jeg si
at jeg deler representantenes engasjement for krisesentertilbudet.
Krisesentrene er for mange en trygg havn i en svært krevende livssituasjon.
For noen vet vi også at krisesentrene er med på å redde liv.
Jeg vet at det
er mange kommuner som jobber veldig bra, og som tar godt vare på
kvinner, menn og barn som har behov for hjelp i en kritisk livssituasjon.
Jeg vet også at kvaliteten kan være ujevn, og at vi må fortsette
å jobbe for å få et enda bedre tilbud.
Representantene
setter fingeren på flere sentrale utfordringer i tilbudet. Det er
kompliserte problemstillinger, og vi må hele tida balansere mellom
målet om et likeverdig tilbud over hele landet og hensynet til at
det er et stort mangfold blant de ulike kommunene. Det fins dessverre
ikke enkle løsninger. Jeg vil overordnet påpeke at ansvaret for
krisesentertilbudet ble lagt til kommunene for vel ti år siden.
Vi må huske at kommunenes selvstyre er et viktig prinsipp. Kommunene
skal kunne organisere sine lovpålagte oppgaver sånn de selv mener er
best, ut fra de lokale forholdene. Jeg syns at vi skal unngå å detaljstyre
det kommunale krisesentertilbudet, selv om det kan være nærliggende.
Det er ikke alltid sånn at lovendringer løser alle problemer. Sterke
føringer i kommunenes organisering av tilbudet skal derfor utredes
grundig for å sikre treffsikre tiltak.
Jeg er veldig
takknemlig for at Stortinget debatterer krisesentertilbudet. Alle
evalueringene som vi har, understreker at tilbudet har blitt bedre,
og at det har blitt mer profesjonelt. Det er jeg glad for. Representantene peker
likevel på en rekke svakheter som vi er kjent med, og som vi må
jobbe med å forbedre.
Vi er i gang
med en gjennomgang av krisesenterloven, der vi skal vurdere tiltak
for å styrke krisesentertilbudet. I dette arbeidet vil det være
naturlig å drøfte en rekke av de problemstillingene som ligger på
bordet i dag.
Arbeidet mot
vold og overgrep har høy oppmerksomhet i regjeringa. Vi legger snart
fram en ny handlingsplan om vold i nære relasjoner med en egen del
om vold i samiske områder. Om kort tid ferdigstiller vi også en
ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.
For dem som er utsatt for disse særskilte formene for vold i nære
relasjoner, er også krisesenteret et viktig beskyttelsestiltak.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) [14:58:50 ] : Denne regjeringa har gjentatte
ganger kuttet i frivillige organisasjoners budsjetter og begrunnet
det med at de ikke skal drive med politisk påvirkning. Det er en
politikk som er fjernt fra det Arbeiderpartiet tenker om frivillige
organisasjoners rolle og sivilsamfunnets rolle. Selvfølgelig skal
frivillige organisasjoner drive med politisk arbeid opp mot den
til enhver tid sittende regjering eller kommunestyre. De jobber
der ute og er øret til det vanlige folk opplever av politiske vedtak.
Krisesentersekretariatet
er en slik organisasjon, og Arbeiderpartiet har foreslått å styrke
Krisesentersekretariatet i sine budsjetter nettopp fordi de er en
viktig koordinerende aktør som kan bringe viktig kunnskap fra krisesentrene
over hele Norge, tilbake til storting og regjering. Regjeringa vil
ikke styrke budsjettene til Krisesentersekretariatet. Hvorfor ikke?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [14:59:53 ] : Jeg kjenner meg
virkelig ikke igjen i beskrivelsen av at denne regjeringa har kuttet
i en rekke tilskudd til frivillige organisasjoner. Tvert imot har
vi vært med på å øke tilskuddene til veldig mange, og vi bruker
mye krefter og penger på å løfte og bidra til å støtte opp under
ideell og frivillig sektor, nettopp fordi vi mener at det er ekstremt
viktig. Så jeg deler situasjonsbeskrivelsen av det positive de bidrar
med, men ikke virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder kutt.
Når det gjelder
akkurat tilskuddet til Krisesentersekretariatet: Vi er opptatt av
det, og jeg er helt enig i at de gjør en viktig jobb. Så det har
bare vært en vurdering ut fra alle mulige gode ønsker som ligger
i et statsbudsjett, og da har vi ikke prioritert dette i denne omgang.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:00:47 ] : En del av problemstillingen
SV reiste med dette representantforslaget, er de erfaringene vi
har fått høre fra konkrete mennesker som har opplevd å sitte igjen
med en ganske betydelig regning etter et opphold på krisesenter, og
hvordan det skaper en barriere i en allerede veldig vanskelig situasjon.
Det er ekstremt krevende å ta det valget å bryte ut, rømme fra familien
og oppsøke et krisesenter.
Derfor er vi
veldig glad for at komiteen har blitt samstemt rundt det å be regjeringen
gjennomgå loven med sikte på å gjøre endringer slik at man ikke
skal kunne ta betalt for i hvert fall matdelen av det. Jeg lurer
på om statsråden kan si noe om hvordan han vil følge opp den anmodningen
fra en enstemmig komité, og om lovendringer vil være aktuelt.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:01:48 ] : Takk for et viktig
spørsmål. Jeg er fullt ut enig i beskrivelsen. Det kan ikke være
sånn at det er kostnader ved krisesentertilbud som gjør at en velger
ikke å reise dit. Derfor står det også i loven at tilbudet skal
være gratis. Det var vel for så vidt på bakgrunn av et skriftlig
spørsmål fra en av medrepresentantene til representanten Øvstegård
at vi begynte å undersøke hva praksis er. Det viser seg at det er
litt ulik praksis. De aller fleste håndterer dette på en veldig
god måte, og på veldig mange av stedene kjøper en også inn egen
mat. Så er det noen steder der en får maten, og at det da også er
en egenandel knyttet til det.
Jeg deler intensjonen
og engasjementet fullt ut. Derfor er vi i gang med å se på hvordan
dette kan følges opp i det utredningsarbeidet vi har i gang, og
da også eventuelt se på lovendringer, men det er litt for tidlig
å si om det skal løses på den måten. Mitt inntrykk er at dette hovedsakelig
løses på en god måte på bakken, men det må ikke være en barriere
for at en oppsøker et så viktig tilbud.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:02:51 ] : Jeg er enig i statsrådens
beskrivelse av at rundt omkring på de aller fleste krisesentre løses
både dette og andre av de utfordringene vi peker på i representantforslaget,
på en god måte. Likevel ser vi at mange steder i landet er ikke krisesentertilbudet
et lavterskeltilbud, sånn det skal være etter loven. Det å sitte
igjen med en regning etterpå er en del av det, men det er en rekke
andre problemer også. Derfor vil jeg spørre statsråden om han og
regjeringen syns det er greit at det er opptil fem timers reisevei
for å kunne oppsøke et krisesenter. Er det virkelig et lavterskeltilbud
da?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:03:34 ] : Jeg deler også
bekymringen for at det kan være langt å reise og viktigheten av
at det er geografisk spredning på dem. Vi har et veldig langstrakt
land, og heldigvis bor det folk rundt omkring over hele landet,
så det er klart at hvis en skal ha for mange krisesenter, vil det
bety at det blir veldig små krisesenter. Det kan – jeg understreker «kan»
– gjøre at tilbudet ikke blir så godt som det kanskje burde vært,
og jeg hørte at representanten var veldig opptatt av et likeverdig
tilbud.
Som jeg også
sa i mitt innlegg, er det noen dilemmaer her med størrelsen og det
tilbudet man kan få, kontra nærhet, men jeg mener dette er en viktig
problemstilling en må se på. Små sentre kan sikkert være et av alternativene,
men også å hjelpe enda mer. Tilbakemeldingene jeg har fått, er at
de er veldig opptatt av å hjelpe, så når noen søker hjelp, legger
en til rette for ulike løsninger, men jeg ser at det er en problemstilling.
Freddy André Øvstegård (SV) [15:04:35 ] : Jeg takker for svaret.
Krisesentrene
i Norge har en spesiell historie. Det har vært en krisesenterbevegelse
som i stor grad på ideelt grunnlag har opprettet krisesentre rundt
omkring i landet, og så har dette blitt overtatt som en del av den
offentlige politikken senere. Men de siste årene – jeg tror også
statsråden er enig i det – har fra myndighetenes side dette med
å forebygge, men også hjelpe dem som er rammet av vold i nære relasjoner,
vært et kritisk tilbud. Da har vi tradisjon for i Norge at på så
viktige tilbud godtar vi i mindre grad store kvalitetsforskjeller.
Derfor vil jeg
også spørre statsråden om han synes det er greit at enkelte personer
som rammes av vold og overgrep, møter en lukket dør når de først
kommer fram til krisesentre, fordi det ikke er krav om heldøgnsbemanning.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [15:05:39 ] : Jeg er enig i viktigheten
av å ha et godt tilbud for denne gruppen, men jeg synes representanten
gjennom sine innlegg belyser dilemmaene. På den ene siden ønsker
vi veldig likeverdige tilbud, og så vet vi at det ikke vil være
mulig hvis en også skal ha den nærheten. Det vil også være en ekstrem
kostnad hvis en skal pålegge bitte små krisesentre å ha døgnåpent
tilbud, jeg tror omfanget blir så stort.
Jeg tror det
viktige er at en får hjelp når en trenger det. Sånn jeg har forstått
tilbudet, er det sånn at hvis en møter en stengt dør, vil det også
være mulig å kunne ta kontakt med noen, og de aller fleste har opplegg
som gjør at en blir møtt relativt raskt. Men som jeg sier, er flere
av disse problemstillingene veldig relevante, og det er krevende
dilemmaer, så jeg vil understreke at dette vil følges opp i det
arbeidet vi gjør. Jeg sier også at det er ingen enkle svar her for
å finne de optimale løsningene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 12.
Votering, se tirsdag 25. mai