Statsminister Erna Solberg [12:01:50]: Etter nærmere 20 år går det internasjonale militære nærværet i Afghanistan mot slutten. Den 14. april i år besluttet NATO å avvikle den militære operasjonen Resolute Support Mission i Afghanistan fra 1. mai. Arbeidet er allerede i gang. Innen få måneder skal NATOs militære engasjement være avsluttet.

Den norske innsatsen i Afghanistan har vært vårt mest omfattende og kostbare internasjonale engasjement siden annen verdenskrig. Jeg vil få lov til å takke for anledningen til å gi en redegjørelse om avslutningen av NATOs militære operasjon.

Jeg vil gjerne få starte med å si litt om det militære bidraget vi har hatt i Afghanistan siden 2002. Så har jeg tenkt å si litt om hva vi har oppnådd i Afghanistan, og også litt om hva vi ikke har fått til. Avslutningsvis vil jeg si noe om vår fremtidige innsats i Afghanistan. For selv om den militære operasjonen går mot slutten, forlater vi ikke Afghanistan. Vi vil fortsatt engasjere oss i den afghanske fredsprosessen. Vi viderefører utviklingsbistand og humanitært arbeid.

Høsten 2001 var det bred politisk enighet om å støtte USA etter terrorangrepet 11. september. Allerede 12. september vedtok FNs sikkerhetsråd en enstemmig resolusjon som bekreftet USAs rett til selvforsvar. Samme dag fastslo NATO at angrepet på USA var å forstå som et angrep på alle NATOs medlemsland. Med det aktiverte NATO for første – og hittil eneste – gang Atlanterhavspaktens artikkel 5 om kollektivt forsvar.

Kort tid etter, i oktober 2001, innledet USA og Storbritannia Operation Enduring Freedom. Målet var å fjerne Al Qaida, bekjempe Taliban og hindre at Afghanistan igjen ble et utgangspunkt for terrorangrep mot vestlige land. Stoltenberg-regjeringen signaliserte tidlig norsk støtte til amerikanske aksjoner for å bekjempe terrorisme. Etter regjeringsskiftet samme høst besluttet Bondevik II-regjeringen at Norge skulle slutte seg til den USA-ledede operasjonen.

De første norske styrkene ble satt inn i Afghanistan ved årsskiftet 2001–2002. Dette var spesialstyrker, mineryddere og spesialister på eksplosiver. I løpet av det første året sendte Norge også transportfly og kampfly.

Selv om den militære innsatsen mot Al Qaida var vellykket og Taliban-regimet falt i løpet av få måneder, forsto man tidlig at bekjempelse av terrorgrupper alene ikke ville garantere et stabilt Afghanistan. Fokuset ble derfor flyttet over til stabilisering og statsbygging. Målet var å bygge et Afghanistan som ikke ga grobunn for ny terrorisme. Dette fikk betydning både for NATOs og Norges innsats.

International Security Assistance Force, bedre kjent som ISAF, var i utgangspunktet en koalisjonsstyrke med mandat fra FN for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. NATO overtok ansvaret for ISAF i 2003. På det meste bidro rundt 50 land til ISAF-styrken. 21 av disse var ikke NATO-medlemmer. Det innebar at en fjerdedel av verdens land var med og støttet afghanske myndigheters arbeid for å skape stabilitet og utvikling.

Både Operation Enduring Freedom og ISAF fikk etter hvert også hjemmelsgrunnlag i samtykke fra afghanske myndigheter. En viktig utvikling var opprettelsen av en rekke Provincial Reconstruction Teams, såkalte PRT-er. Norge hadde ansvar for PRT-et i Maimana i Faryab provins fra 2005 og frem til 2012. PRT-ene var en ny måte å drive militære operasjoner på, der tett koordinering med sivile aktører var sentralt. Målet var å støtte utviklingen og sikkerhetsarbeidet i provinsene. Det var også å styrke sentralmyndighetenes kontroll over disse områdene.

Opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker ble etter hvert en sentral prioritering for NATO. Norge var tidlig ute med dette arbeidet. Fra 2010 til 2011 ble norsk deltagelse i kampoperasjonene redusert, og fokuset ble i større grad flyttet over til kapasitetsbygging. ISAFs mål var å bygge opp afghansk kapasitet og eierskap med sikte på gradvis overføring av ansvar til afghanske myndigheter. Fra 2014 ble den norske militære tilstedeværelsen konsentrert til Kabul.

1 2015 gikk NATOs innsats i Afghanistan over i en ny fase. Den 31. desember 2014 ble ISAF-styrken avviklet, og ansvaret for sikkerheten ble formelt overført til afghanske sikkerhetsstyrker. Tanken var at afghanerne nå i større grad skulle ivareta ansvaret for egen sikkerhet. NATO opprettet samtidig Resolute Support Mission, som skulle gi råd, trene og bistå afghanske styrker.

I dag består det norske bidraget av spesialstyrker som trener og veileder afghanske spesialstyrker. Vi har også et norsk sanitetsbidrag og et feltsykehus i Kabul. Til sammen utgjør disse styrkene i underkant av 100 personer.

Jeg hadde i dag morges et videomøte med de norske soldatene i Kabul, både spesialstyrkene og de som jobber på feltsykehuset. Det norske personellet gjør en imponerende jobb i en krevende situasjon. Jeg fikk en oppdatering på hvordan de vurderer situasjonen i Kabul. Den er uforutsigbar, men de norske styrkene har gode planer for å ivareta egen sikkerhet. Spesialstyrken ga også sine vurderinger av de afghanske spesialstyrkene som de har trent de siste 14 årene. Den afghanske styrken er nå i stand til å løse oppgaver selvstendig og vil være en viktig brikke i de afghanske sikkerhetsstyrkene fremover.

Forsvaret har vært kontinuerlig til stede i Afghanistan i nærmere 20 år – fra Kandahar i sør til Mazar-e-Sharif i nord. Alle deler av Forsvaret har bidratt: Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret, Spesialstyrkene, Forsvarets sanitet, Heimevernet og Etterretningstjenesten. Totalt har om lag 9 200 nordmenn tjenestegjort i Afghanistan.

Forsvarets kvinner og menn har løst det oppdraget de har fått, på en forbilledlig måte. Vi er stolte av våre soldater. De har høstet betydelig anerkjennelse både ute og hjemme og er kjent for sin profesjonalitet og integritet. Norske soldater har bidratt i mange internasjonale operasjoner de siste tiårene, men oppdraget i Afghanistan har vært et av de mest risikofylte vi har deltatt i. Soldatene har vært nødt til å ta gode avgjørelser under sterkt press. Det har de klart. Vi har hørt mange historier om situasjoner der våre soldater har fått medsoldater, afghanske partnere og sivile ut av farlige situasjoner med lite bruk av vold. At så mange norske soldater har blitt dekorert for sin innsats i Afghanistan, vitner om dette.

Forsvaret har også lært mye. En hel generasjon soldater har fått trening i skarpe situasjoner. De har kommet tilbake med verdifull kompetanse om bl.a. krisehåndtering og lederskap. Dette er erfaring som de har tatt med seg hjem, og som brukes videre i utviklingen av Forsvaret.

Men den norske militære innsatsen har også kostet. Vi vet at vi tar en stor risiko når vi sender soldater ut i farlige oppdrag. Men noen har betalt en høyere pris enn andre. Ti soldater har falt i tjeneste for Norge i Afghanistan. Disse ti er:

Tommy Rødningsby

Tor Arne Lau-Henriksen

Kristoffer Sørli Jørgensen

Trond Petter Kolset

Claes Joachim Olsson

Andreas Eldjarn

Simen Tokle

Christian Lian

Trond André Bolle

Siri Skare

Vi vil alltid være dypt takknemlig for deres innsats.

Også norske sivile liv har gått tapt. Den norske legen Egil Kristian Tynæs ble drept mens han utførte humanitært arbeid for Leger Uten Grenser. Journalist Carsten Thomassen mistet livet på jobb i Afghanistan på oppdrag for Dagbladet.

Mange nordmenn har jobbet i Afghanistan de siste 20 årene – mange under svært krevende forhold. Dette gjelder bl.a. diplomater og de som har en jobb innen justissektoren, bl.a. jurister, politifolk og ansatte i fengselsvesenet. Disse har vært en viktig del av den norske innsatsen i Afghanistan.

Mange nordmenn har også jobbet i bistandsorganisasjoner og humanitære organisasjoner eller dekket konflikten som journalister. For noen koster innsatsen fremdeles. Flere av dem som tjenestegjorde i Afghanistan, ble alvorlig såret. Noen sliter med alvorlige ettervirkninger, både fysiske og psykiske.

Vi har lært mye av feilene som ble begått mot veteraner fra tidligere operasjoner, mot dem som ikke fikk noen oppfølging i etterkant. Gjennom det siste tiåret har det derfor blitt gjort et stort arbeid for å ivareta våre veteraner både før, under og etter oppdrag. Gode ordninger er kommet på plass, bl.a. bedre tilrettelegging for familier, gode erstatningsordninger og økt kompetanse i det sivile hjelpeapparatet. Vi skal fortsette å ivareta våre veteraner.

Parallelt med det militære engasjementet har Norge bidratt med betydelige midler og innsats til utviklingen av det afghanske samfunnet. Siden 2001 har vi brukt over 12 mrd. kr i langsiktig bistand og humanitær støtte. Det har vært bred, tverrpolitisk enighet om denne prioriteringen. Mål og prioriteringer for det langsiktige engasjementet i Afghanistan har ligget relativt fast under skiftende regjeringer. Disse har vært å bidra til økt sikkerhet og stabilitet, forbedret styresett – med vekt på demokrati, menneskerettigheter og likestilling – og styrket sosial og økonomisk utvikling.

Norges bistand har vært samordnet med det internasjonale giversamfunnet, FN og Verdensbanken. Afghanske prioriteringer har vært vektlagt. På tross av den pågående konflikten har bistanden bidratt til sosial utvikling og en gradvis oppbygging av myndighetsstrukturer. Disse leverer nå strøm, vann og veier til flere deler av befolkningen. Skoler og helsevesen er bygget ut. I 2002 gikk mindre enn 1 million afghanske barn på skole. I dag går mellom 9 og 10 millioner barn på skole. Nesten 40 pst. er jenter.

Antall skoler har i samme periode økt fra rundt 3 000 til over 16 000. Blant Norges bidrag er finansieringen av 27 skolebygg i Faryab-provinsen. Skolebyggene er bygget med tilfredsstillende sanitære anlegg og med høye murer rundt, slik at afghanske foreldre skal føle det trygt å sende barna – også døtrene sine – på skolen.

Afghanistan gjør det i dag bedre på flere utviklingsindikatorer som har betydning for befolkningens livskvalitet. Blant annet er barnedødeligheten nesten halvert siden 2001. Den er fortsatt høy, men tendensen er fremdeles nedadgående. Antallet kvinner som dør i barsel, er også fortsatt høyt, men er nesten halvert. Også for andre helseindikatorer har det vært betydelig bedring. Flere har tilgang til rent vann og elektrisitet.

Afghanistan har også tatt viktige skritt mot et demokratisk styresett, med en grunnlov som er bygget på menneskerettighetene. Det er et aktivt sivilsamfunn i deler av landet. Medier stiller kritiske spørsmål både til myndighetspersoner og andre aktører i det afghanske samfunnet.

Samtidig må vi erkjenne at på viktige områder har vi ikke oppnådd de målene vi satte oss for bistanden til Afghanistan. Det er dessverre langt fra å være en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Vi må erkjenne at statsbygging er en krevende oppgave så lenge det pågår konflikt.

Det er fortsatt betydelige demokratiske mangler ved det afghanske styresettet. Valgene har vært preget av store svakheter. Konflikten med Taliban og andre opprørsgrupper i samfunnet har spilt negativt inn. Selv om grunnloven gir kvinner og minoriteter likeverdige rettigheter, er realiteten for veldig mange kvinner vold, undertrykkelse og begrenset frihet.

Det er bekymringsfullt at antall drepte journalister og menneskerettighetsforkjempere øker. Det har også vært angrep på byråkrater, dommere, helse- og hjelpearbeidere. Utfordringene med korrupsjon og et svakt afghansk eierskap har også vært store.

Afghanistan er fortsatt helt avhengig av internasjonal utviklingsbistand. I den såkalte Godal-rapporten om innsatsen i Afghanistan som kom i 2016, vises det til antatt gode bistandsprinsipper, men også beskjedne resultater. Som det heter i rapporten:

«I forhold til de enorme bistandssummene som har vært brukt på Afghanistan, er resultatene heller svake. Et tradisjonelt kost-nytte-perspektiv gir ikke et positivt bilde.»

I 2017 erkjente daværende utenriksminister Børge Brende på Stortingets talerstol at vi gikk inn «med høye ambisjoner. Noen har vært for høye».

Det kan vi gjerne gjenta i dag.

På noen områder har den internasjonale bistanden også virket mot sin hensikt. De store pengestrømmene har medvirket til korrupsjon og dermed hindret utvikling. Afghanistan har fått på plass en god lovgivning når det gjelder korrupsjon, men det er forskjell mellom lovgivning og praksis. På Transparency lnternationals korrupsjonsindeks ligger Afghanistan på 173. plass av 198 land.

Som jeg sa innledningsvis, vil vi fortsette vårt sivile engasjement i Afghanistan. Afghanistan vil trenge bistand i lang tid fremover. Vi vil fortsatt være en viktig og langsiktig partner, så hvordan kan vi sørge for at bistanden i fremtiden blir brukt riktig? På giverlandskonferansen i november 2020 ga Norge tilsagn om opptil 650 mill. kr i 2021. Vi sa også at vi vil vurdere et tilsvarende nivå de neste tre årene. Samtidig er vår bistand betinget av at afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser, særlig at de arbeider for å redusere korrupsjon. Det er viktig at norske midler blir brukt på en ansvarlig måte. Derfor kanaliseres det meste av vår bistand gjennom fond som administreres av Verdensbanken og FN, og gjennom organisasjoner med gode rutiner for oppfølging og kontroll. Vi støtter prosjekter som bidrar til styrking av menneskerettigheter, inkludert for kvinner, bekjempelse av korrupsjon, økt næringsutvikling og jobbskaping på landsbygden, og utdanning, særlig for jenter.

Vi vil gjøre det vi kan for å bidra til at fremgangen som er oppnådd de siste 20 årene, ikke reverseres. Dette gjelder særlig kvinners rettigheter, jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse minoriteter. Samtidig må vi forvente visse tilbakeslag.

Mange vil spørre: Hvorfor trekker vi oss ut nå? En viktig lærdom fra Afghanistan er at konflikten ikke kan løses militært. Nesten 20 år med militær innsats har ennå ikke resultert i en fredsløsning. På det meste var det 130 000 utenlandske soldater i Afghanistan. Samtidig fortsatte Taliban å styrke sin stilling. Vekslende norske regjeringer har sagt at en fredsløsning må skapes mellom partene i Afghanistan. Denne prosessen må være afghansk ledet, og den må også gjennomføres av afghanerne selv. Vi er ikke der nå. Samtidig er det vanskelig å hevde at et forlenget militært nærvær vil bringe oss nærmere en fredsløsning. Å bli værende på permanent basis er ikke et alternativ.

Dette var bakgrunnen for at USA innledet forhandlinger med Taliban, som resulterte i Doha-avtalen i februar 2020. Avtalen la til rette for uttrekking av amerikanske og internasjonale styrker og for fredsforhandlinger mellom Taliban og den afghanske republikken. Målet var å få bevegelse i det fastlåste politiske sporet. Det lå også en erkjennelse der fra amerikansk side om at Taliban var nødt til å være en del av en fremtidig politisk løsning. Gjennom hele det militære engasjementet har det vært et viktig prinsipp fra norsk side at vi har gått inn sammen med våre allierte, foretar justeringer sammen og trekker oss ut sammen. Når USA så tydelig signaliserte at de ønsket å avslutte sitt militære engasjement og bidrag i Afghanistan, var det helt naturlig at NATO besluttet det samme.

Jeg skal samtidig være ærlig på at det er forbundet med betydelig risiko å trekke seg ut før det foreligger en fredsavtale mellom de afghanske partene. Uttrekket kan føre til at andre konflikter kommer til overflaten. ISIL og andre væpnede grupper vil kunne bli mer virksomme. Det er en fare for økt voldsnivå. Stabiliteten er allerede skjør. Det er derfor viktig at vi fortsetter å støtte opp om den afghanske fredsprosessen og fortsetter vårt sivile engasjement.

Det er i Norges og NATO-alliansens interesse å videreføre et betydelig sivilt engasjement i Afghanistan. Det er et viktig signal til myndighetene og befolkningen. Dersom de nåværende styringsstrukturene bryter sammen, står vi overfor alvorlige humanitære utfordringer. Dette vil igjen kunne skape nye flyktning- og migrasjonsstrømmer.

En politisk løsning er en forutsetning for varig fred. Det er afghanerne selv som eier fredsprosessen, og som må drive den videre. Men vi kan bidra ved å støtte og legge til rette. Norge har ikke hatt en formell rolle i forhandlingene i Doha, men gjennom et aktivt norsk fredsdiplomati og tidlig kontakt med Taliban har vi bidratt til å berede grunnen for fredssamtalene i Doha. Vi har vært til stede i Doha etter invitasjon fra Qatar. Vi har fremmet synspunkter knyttet til grunnleggende spørsmål om menneskerettigheter, religiøs toleranse og kvinners rolle i samfunnet. Vi har vært tydelige overfor Taliban på at bevegelsen må endre mye av den politikken de tidligere har ført, for at en forhandlingsløsning skal være mulig. Vi forsøker løpende å bidra til at disse hensynene tas med i forhandlingene. Norge har bred internasjonal støtte i dette arbeidet.

Utviklingen i forhandlingene i Doha har bekreftet det vi var forberedt på: Det er svært utfordrende, og ikke minst tidkrevende, for partene å oppnå enighet om en endelig fredsløsning. Dette er en erfaring også fra andre fredsprosesser. Vi vil opprettholde dialogen med begge de afghanske partene og støtte fredsarbeidet selv om den videre veien skulle bli lang og fortsatt voldelig.

Afghanistans naboer har også et betydelig ansvar for å bidra til en positiv utvikling. Historisk har mange av Afghanistans utfordringer vært en følge av regionalt maktspill. Norge har vært en pådriver for dialog og samarbeid mellom landene i regionen om fred i Afghanistan. Det er viktig at nabolandene bruker den innflytelsen de har, til å støtte prosessen og partenes kompromissvilje, ikke minst Talibans. Det vil også være av stor betydning for velstandsutviklingen i landet dersom Afghanistan kunne integreres bedre i den regionale økonomien.

Norge har fått et særlig ansvar i Sikkerhetsrådet for å følge opp situasjonen i Afghanistan gjennom den såkalte penneførerrollen. Det gjør vi sammen med Estland i 2021. Vårt kjennskap til partene i konflikten gir oss gode forutsetninger for å være en konstruktiv aktør som kan bidra til felles løsninger. Sammen med de øvrige rådsmedlemmene jobber vi for å avklare premissene for FNs videre engasjement. Vi jobber også for en bred enighet om hvordan FN og det internasjonale samfunnet best kan støtte opp under fredsprosessen og de politiske prosessene. FNs fortsatte engasjement i landet er svært viktig. Betydelig internasjonal støtte vil være viktig for gjennomføringen av en eventuell fredsløsning.

Regjeringen er klar på målsettingen om å opprettholde et høyt nivå på utviklingsbistanden og den humanitære bistanden også i kommende år. Vår støtte er samtidig avhengig av utviklingen. Dersom Taliban tar makten ved bruk av vold, vil vi ikke kunne støtte et slikt styre. Dersom Taliban kommer til makten gjennom en forhandlet fredsløsning, vil vi måtte gjøre en konkret vurdering av det grunnlaget en slik afghansk myndighetsstruktur er bygget på.

Det er for tidlig å si hvordan et Afghanistan med Taliban i en eventuell maktposisjon vil se ut. Taliban har et verdi- og samfunnssyn vi ikke deler. Samtidig har de ikke kommunisert tydelig hvordan de ønsker å organisere det afghanske samfunnet dersom de kommer i en styringsposisjon. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om kvinners rettigheter. De siste 20 årene er utdannings- og kompetansenivået i Afghanistan betydelig hevet. Det er i dag en generasjon som er oppvokst med større grad av frihet, og det afghanske samfunnet er et helt annet i dag enn da Taliban satt med makten. Dette må også Taliban forholde seg til dersom de blir en del av det fremtidige regjeringsapparatet.

Når vi nå holder på å avslutte NATOs militære operasjon i Afghanistan, fokuserer vi i høy grad på sikkerheten til det norske personellet i Kabul. Etter avtalen som ble inngått med USA, har Taliban lagt bånd på sine angrep mot internasjonale militære og sivile mål. Samtidig er det en uro for at bevegelsen ikke lenger vil føle seg forpliktet til en slik tilbakeholdenhet etter den opprinnelige sluttdatoen for det militære uttrekket, som var 1. mai. Dette betyr at internasjonale militære styrker og sivile aktører kan komme i en mer utsatt posisjon. De militære styrkene har gjennomført sikkerhetstiltak for egenbeskyttelse.

Vi har også en løpende vurdering av sikkerheten til vårt ambassadepersonell i denne kritiske fasen. Vi er beredt til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerheten for våre ansatte ved ambassaden dersom situasjonen skulle tilsi dette. Sikkerheten til våre ansatte har høyeste prioritet.

Fra norsk side har vi vært tydelige i NATO om behovet for at et uttrekk av internasjonale styrker må foregå på en ordnet måte. Vi ønsker i så stor grad som mulig å holde oss til NATOs planer for et koordinert uttrekk.

Norge har ansvaret for feltsykehuset på flyplassen i Kabul. Dette er en kapasitet som er viktig for alle NATOs styrker og for den internasjonale tilstedeværelsen. Norge kommer derfor til å være blant de siste som trekker seg ut.

Det er fortsatt et høyt voldsnivå i store deler av Afghanistan. Dette rammer særlig sivile afghanere. Vi får nesten daglig meldinger om omfattende voldshandlinger. Noen er særdeles rystende. Angrepet som rammet en skole i Kabul den 8. mai, der nesten 100 personer ble drept, svært mange av dem skolejenter, er dessverre bare ett av flere eksempler på at sivile rammes svært hardt av den pågående konflikten. Sikkerhetsbildet i Kabul er krevende og kan forverres etter uttrekket av allierte styrker.

Norge planlegger for fortsatt diplomatisk tilstedeværelse i Kabul. Men dette forutsetter at sikkerheten til de ansatte ved ambassaden kan ivaretas. Mange års godt arbeid til støtte for utviklingen i Afghanistan har skapt en politisk kapital vi bør søke å ta vare på. Hva slags strukturer som blir igjen for å sikre den internasjonale tilstedeværelsen, er ikke avklart ennå, ei heller om Norge på noen måte vil ha en rolle i dette.

Vi vil ta vare på lokalt ansatte som har jobbet for norske sivile eller militære myndigheter, og som er i en utsatt sikkerhetssituasjon. Det jobbes nå med å vurdere situasjonen og praktiske løsninger. Vi oppfatter at vi har et ansvar for at de som har jobbet for Norge, ikke kommer i en vanskelig sikkerhetssituasjon. Vi vil også samarbeide med andre NATO-land hvis det blir nødvendig, for å ivareta andre grupper som har jobbet for NATO-operasjonen.

Avslutningsvis vil jeg takke alle de 9 200 norske soldatene som har gjort en innsats i Afghanistan. Etter angrepet på USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5 om kollektivt forsvar av alliansens medlemsland. ISAF-styrken hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd. Etter hvert fikk operasjonene også samtykke fra afghanske myndigheter. Det har med andre ord vært bred internasjonal oppslutning om operasjonene i Afghanistan.

Også i denne sal har det vært en bred oppslutning. Stortinget har bl.a. drøftet en redegjørelse i forbindelse med overgangen fra ISAF til RSM i 2014. I 2017 var det en større behandling av NOU-en fra Godal-utvalget. Jeg er glad for å ha fått muligheten til å redegjøre også nå i forbindelse med avslutningen av NATOs operasjon.

Etter nesten 20 år har vi gjort oss noen lærdommer. En av dem er at det er svært vanskelig å skape en fredsprosess med militære virkemidler. Akkurat nå finnes det få gode løsninger.

Selv om den militære operasjonen går mot sin avslutning, avslutter altså ikke vi – Norge – vårt engasjement. Vi vil fortsette å bidra både gjennom fredsdiplomati og støtte til forhandlinger mellom de afghanske partene. Norge skal fortsette å bidra økonomisk, gjennom langsiktig kapasitetsbygging, bistand og humanitær hjelp. Men dette betinger at det er mulig, og at de løsningene som etter hvert vokser frem, er i tråd med våre prinsipper og våre prioriteringer. Det er helt nødvendig med fortsatt internasjonal støtte, slik at de skjøre fremskrittene som er oppnådd, ikke blir reversert.

Vi må være forberedt på en vanskelig periode i Afghanistan fremover. Afghanerne må selv finne veien til en løsning. Men både Afghanistans naboland og det internasjonale samfunnet for øvrig har et ansvar for å bidra konstruktivt.

Jonas Gahr Støre (A) [12:34:07]: Jeg takker statsministeren for redegjørelsen. I en debatt om Norges innsats i Afghanistan er det rett å starte med å rette en dyptfølt takk til de tusenvis av norske kvinner og menn, med og uten uniform, fra Forsvaret, utenrikstjenesten og humanitære organisasjoner som har tjenestegjort i og gjort en innsats for Afghanistan. Mange i vårt land har engasjert seg for Afghanistan gjennom flere generasjoner. Det er et engasjement vi skal ta vare på.

Så er dette også en anledning, spesielt for meg på vegne av den forrige regjeringen og her i Stortinget, til å minne og hedre de nordmennene som mistet livet i Afghanistan, fra Forsvaret, media og sivil virksomhet – de som ble skadet, og de som sliter med inntrykk og opplevelser fra tjenestetiden. Vi skal stå sammen med dere.

Høsten 2001 var det riktig å engasjere seg militært i Afghanistan. For 20 år siden satt Norge, som i dag, i FNs sikkerhetsråd. 12. september 2001 vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig at terrorangrepene mot USA dagen før utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Samme dag utløste et enstemmig nordatlantisk råd – også med Norge rundt bordet – artikkel 5 i NATO-pakten om en for alle og alle for en, for første og siste gang i NATOs historie.

Til høsten er det altså 20 år siden de første norske soldatene ankom Afghanistan. Vi har gitt våre bidrag som en del av NATO-fellesskapet. Den norske linjen har vært inn med allierte, ut med allierte. Det er en riktig tilnærming. Norge er en pålitelig alliert, og vårt oppdrag har også vært forankret i klare og gjentatte vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Samtidig: De to tiårene som har gått, har også gitt oss mange viktige lærdommer om militære intervensjoners begrensninger – hva et militært oppdrag kan utrette, og hvor det kommer til kort. Det er rett å påpeke at Afghanistan som følge av den internasjonale militære operasjonen ikke har blitt utgangspunkt for angrep eller terror, slik Al Qaida gjennomførte i 2001. Det har vi lykkes med. Men vi har også erfart de åpenbare begrensningene som ligger i å kjempe andre menneskers krig, eller bygge legitimitet rundt en stats styresett støttet på utenlandske militære styrker. Det finnes ingen annen løsning enn at afghanere finner veien videre for Afghanistan. Vi kan støtte utviklingen med både sivil, militær og også politisk kapasitet. Men det politiske ansvaret må tas av afghanere, enn så vanskelig det måtte være.

Norge var tidlig ute, helt tilbake i 2007, med å ta til orde for samtaler og forhandlinger mellom representative afghanske grupper, og at det også var rett å inkludere Taliban. Det var den gang både omstridt og kontroversielt, men det var riktig selv om forhandlinger med opprørsgrupper fører med seg en lang rekke vektige motargumenter og dilemmaer.

Det er viktig å lære av våre utenlandsoperasjoner. I 2016 la Godal-utvalget fram sin rapport om Norge i Afghanistan. Vi har fått en tilsvarende evaluering av Libya-operasjonen fra 2011. Arbeiderpartiets holdning er at uavhengige evalueringer av større militære utenlandsoppdrag nå bør bli etablert praksis. Et naturlig neste steg er en evaluering av Norges deltakelse i koalisjonen mot ISIL. Denne typen rapporter er viktig både for å lære og for å skape best mulig og mest mulig åpen offentlig debatt om viktige spørsmål i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Til sist: Veien videre for Afghanistan vil bli krevende. Den aller største prisen for konflikten er betalt av afghanere selv – alle de som er drept, skadet eller drevet på flukt. Det er fortsatt viktig for regional og internasjonal sikkerhet at Afghanistan ikke synker ned i konflikt, lovløshet og undertrykkelse, at landet ikke igjen blir et arnested og fristed for terrorgrupper som også kan ramme land som vårt. Det er likevel riktig at det internasjonale militære engasjementet som har vart i 20 år, nå avsluttes. Alternativet hadde vært forpliktende nærvær i lang tid framover.

Afghanistan må inkluderes i det regionale og internasjonale samarbeidet, landets naboer må ta sitt ansvar, og også vi må fortsatt gi støtte til landets utvikling, slik statsministeren skisserte. Jeg er enig i det, ikke minst innen områder som helse og utdanning, der vi har oppnådd mye. Og vi må være tydelige i våre forventninger til respekt for menneskerettighetene, kvinners rettigheter og demokratiske prinsipper. Det er også riktig at vi tar et særlig ansvar for de afghanere som har stått i Norges tjeneste, og som kan bli utsatt i den situasjonen som nå følger. Overordnet må vi gjøre vårt for at nye generasjoner afghanere kan se en framtid i eget land.

Michael Tetzschner (H) [12:39:15]: Jeg vil begynne med å takke statsministeren for en grundig og reflektert redegjørelse. Jeg synes ikke minst det var interessant med de prinsippene hun la til grunn for det videre engasjementet, for om det militære nærværet trappes sterkt ned, til nesten ingenting, for noe blir det tilbake, vil det internasjonale samfunn ha stor interesse i utviklingen videre. Vi må også passe på å ansvarliggjøre de kreftene som det helt riktig er sagt her må bygge det landet videre. Det må være de interne ressursene som også er skapt i løpet av disse 20 årene.

Det er en tendens til å glemme hvilket Afghanistan man i sin tid, på bredt internasjonalt mandat, gikk inn i. Det var et Taliban-styre som brukte Kabuls sentrale fotballstadion til offentlige henrettelser. I dag og i lengre tid har det vært et sted hvor det drives idrett. På tross av en vanskelig sikkerhetssituasjon brukes i hvert fall stadionet til det det skal, og man finner også kvinner på tilskuerbenken, for ikke å snakke om på banen.

Mye av Afghanistans fremtid avhenger også av at Taliban selv har gjennomgått en endring. Da noen av oss fra utenrikskomiteen var i Kabul i 2019, var det store uavklarte spørsmålet, som dessverre heller ikke er entydig avklart med Doha-forhandlingene, hvorvidt Taliban, når de nå er blitt anerkjent som en part i fredsforhandlingene, vil respektere de forfatningsmessige rammene som er bygget opp, riktignok i en skjør stat, men som legger til rette for fredelig maktveksling. De har vært uklare. Man kan håpe at de selv ser seg tjent med at man legitimerer et internt styre ikke gjennom vold, men ved å respektere prinsippene for fredelig maktovertakelse i samsvar med folkets vilje.

Jeg er glad for at statsministeren var så tydelig på sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene som skal gjennom en demobilisering, og hvilke tanker man har for det norske ambassadepersonalet og de som fortsatt skal representere Norge og vestlige interesser der borte. Jeg synes også det var meget på sin plass å dvele så mye ved de moralske forpliktelsene vår veteranpolitikk må inneholde, i takknemlighet til de menneskene som har båret de største personlige tapene – de ti livene fra de uniformerte styrkene våre og også ytterligere representanter for media og frivillige organisasjoner som har mistet livet, som kun har vært der for å drive humanitær håndsrekning. Det er en stor moralsk forpliktelse for Norge både å ta vare på de pårørende og utvikle en veteranpolitikk som tar hensyn til dette moralske imperativet.

Videre er jeg glad for at man legger så stor vekt på at det videre engasjementet i Afghanistan må baseres på en kondisjonalitet, altså betingelser for fremtidig engasjement. Det internasjonale samfunnet har stilt opp, først ved å befri dette landet fra et middelaldersk prestestyre, deretter ved å hindre at det ble et oppmarsjområde for Al Qaida. Det har ikke vært mulig å beregne i noen vektskål virkningen av uteblitt terror i verdenssamfunnet, selv om vi så hva et vellykket terrorangrep kunne anrette i september 2001. Denne kondisjonaliteten betyr at man fortsatt engasjerer seg, mer på det humanistiske, men også i det samfunnsbyggende, gjennom Verdensbanken og gjennom de internasjonale institusjonene som man kan håpe man klarer å koble til en fremtidig regjering som i beste fall kan respektere den grunnlovsmessige rammen som allerede er lagt, og at man på den måten siviliserer de forskjellige partene i det som dypest sett har vært en lang borgerkrig.

Norges internasjonale solidaritet har vi vist. Det ble nevnt at det har vært 130 000 styrker, det har vært FN-mandat, og det har vært 50 land involvert hvorav 21 ikke er med i NATO. Det er altså ikke Vestens operasjon. Det har vært verdenssamfunnets operasjon i et vanskelig område.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:44:47]: Jeg vil også takke statsministeren for en grundig redegjørelse. Men jeg vil aller først, på vegne av Fremskrittspartiet, uttrykke en ærbødig takk til dem som har gitt sitt liv på oppdrag i Afghanistan. Jeg ønsker også å gi uttrykk for min dypeste medfølelse med de pårørende og deres familier.

Afghanistan-utvalgets leder, Bjørn Tore Godal, la i 2016 frem en rapport om alle aspekter ved Norges engasjement i Afghanistan. Det var en tydelig dom: Med vår deltakelse hadde vi ikke nådd de målene vi hadde satt oss. Det er lett å være etterpåklok, men man kunne tenkt seg om lite grann tidligere. I debatten i Stortinget i mars 2017 sa jeg:

«Krigen i Afghanistan er i ferd med å bli en av historiens lengste. Konklusjonen er derfor åpenbar: Vi kan ikke fortsette som vi stevner. Vi må tenke annerledes, og vi må handle annerledes. Vi må finne en vei ut.»

Det gjorde vi ikke. Vi fortsatte som før.

Et av Afghanistan-utvalgets tydelige råd var at Norge ikke burde engasjere seg i statsbygging, utvikling og sikkerhet av større omfang – altså det motsatte av det statsministeren sa på denne talerstolen.

Fremskrittspartiet vil advare mot den utviklingen at vi kommer inn i en hengemyr som gjør at vi aldri kommer oss ut, at vi forsøker å gjøre noe vi ikke er kvalifisert til, og noe som afghanerne er nødt til å gjøre på egen hånd, noe også representantene Michael Tetzschner og Jonas Gahr Støre var inne på.

Utvalget understreket også at norsk militær innsats i konfliktområder må inkludere en exit-strategi, være begrenset i tid og målbar med tanke på oppdrag. Intensjonen med å intervenere i Afghanistan var å bekjempe et internasjonalt onde og samtidig et forsvar av norsk sikkerhet. NATO-landene gikk inn i Afghanistan med mål om å stille dem som sto bak terrorangrepet i New York, ansvarlig. Det målet har NATO nådd. Lederen av Al Qaida, Osama bin Laden, ble drept av allierte styrker i Pakistan i 2011, og hans direkte medansvarlige er for lengst drept eller tatt til fange. På det tidspunktet kunne NATO-landene ha trukket sine styrker ut og erklært seier.

Jakten på terrorister utviklet seg raskt til et storstilt engasjement for å bygge en ny, demokratisk afghansk stat. Det var fåfengt, og det er fåfengt. Afghanistan-utvalget konkluderte videre med at militante islamistgrupper fortsatt hadde fotfeste i landet, og at Taliban var sterkere enn noen gang siden 2001. Antall drepte afghanere kan være over 100 000. 3 500 internasjonale soldater er døde, inkludert 10 norske.

Til tross for Afghanistan-utvalgets konklusjoner fortsatte NATOs engasjement som før, og antallet norske soldater og annet personell ble holdt på samme nivå. I 2018–2019 var det 60 soldater i Resolute Support Mission. I 2021 var det 100 soldater og annet personell og sanitetsbidrag i tillegg.

Godal-rapporten ble lagt i en skuff og glemt. Sjelden har et regjeringsoppnevnt utvalg vært så tydelig på at et så omfattende internasjonalt oppdrag har vært mislykket. Utvalget sier sågar i første setning: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående.» Særlig tydeligere kan det ikke sies. Målsettingen for engasjementet er ikke nådd. Krigen styrker NATO, og det er for så vidt vel og bra, men det sier ingen ting om NATOs evne til å bekjempe fienden.

Et av Norges mål var å bygge en stabil og demokratisk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Det er ikke oppnådd. Afghanistan-utvalget konkluderte sågar med at Norge ikke har utgjort en betydelig forskjell.

I 2016 var beregnet kostnad for det internasjonale engasjementet nær 5 000 mrd. kr, eller omtrent fire norske statsbudsjetter. Norge hadde inntil 2016 brukt nær 20 mrd. kr, hvorav 11,5 mrd. kr på militær innsats.

Velger vi å delta i en krig, må målet kommuniseres tydelig. Stortinget må informeres og involveres, og deltakelsen må ha forankring hos det norske folk. Det må etableres et tydelig mål, og drift i målene må unngås. Nå ser vi at drift i målene er akkurat det som skjer.

For øvrig er det et paradoks at samtidig som vi sender våre unge, veltrente menn og kvinner ut for å krige i Afghanistan, reiser mange av landets egne unge menn og kvinner til vårt land for å søke beskyttelse fra krig. Afghanistans egne unge burde jo ha en egeninteresse av å skape fred og gode levevilkår i sitt eget hjemland. Det burde sågar vært en plikt.

Med et slikt bakteppe må det være naturlig å stille følgende spørsmål: Hva var mandatet for det militære engasjementet i Afghanistan, og hvorfor endret det seg underveis?

Når man snakker om kvinners rettigheter, kan man si at det er blitt bedre for kvinner i Afghanistan – ja, litt, men i forhold til det man kan forvente etter 20 års krigsinnsats, er det nedslående.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:50:12]: Takk til statsministeren for ei grundig utgreiing om både situasjonen og kva regjeringa planlegg å gjere framover.

På vegner av Senterpartiet vil eg òg rette ein stor takk til alle dei som har delteke frå Noregs side i Afghanistan, både militært og sivilt, og spesielt til dei familiane som har mista nokon av sine – dei som har betalt den største prisen ved å gi livet sitt i kampar, og deira familiar som har mista nokon dei var glad i.

Mange av våre veteranar har djupe skadar, både fysisk og psykisk, og det er gjort ein enorm innsats frå Noreg si side. Det er viktig å understreke det, sjølv om ein kan vere kritisk til resultata, for det er gjort ein stor jobb av dei som landet vårt har sendt ut. Og me er stolte over den innsatsen.

Førre talar gav nokre smakebitar frå Afghanistan-utvalet, eller Godal-utvalet, som gav ein grundig analyse av det norske bidraget til Afghanistan. Me skal ikkje dvele for mykje ved det i dag, no skal me diskutere meir kva som skjer framover. Likevel er det viktig å peike på, som òg statsministeren gjorde, at det å byggje fred og demokrati gjennom militær intervensjon har vist seg særdeles vanskeleg. Me har sett det i Afghanistan, me har sett det i Irak, og me har sett det i Libya – å byggje stabilt demokrati i krigsherja område har vist seg nesten umogleg. Godal-utvalet slo òg fast nettopp det. Krigshandlingar undergrev grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truar oppnådde resultat og svekkjer moglegheitene for å byggje ei stabilt fungerande statsmakt på demokratisk grunnlag, skreiv dei i det fyrste avsnittet av rapporten som kom i 2017. Det må me lære av. Me må lære at me må ha ein exit-strategi før me går inn i slike militære aksjonar saman med allierte.

Men kva no? Krigen i Afghanistan har kosta mykje både økonomisk og menneskeleg. Kva kan Noreg gjere for å medverke til at alt håp om fred og eit betre liv ikkje svinn for det hardt prøvde afghanske folket? Sjølv om resultata etter 20 år er nedslåande, er det òg nokre lyspunkt: Fleire har fått utdanning, fleire jenter har fått utdanning, kvinner er vortne meir synlege og har fått rettar dei vil mista straks Taliban får makta. Det er eit skjørt sivilsamfunn, men det er òg institusjonar som er verde å byggje vidare på.

Taliban har sagt seg villige til å forhandle med NATO og USA. Det gir òg Noreg moglegheit til å påverka.

Sivilsamfunnet må vernast. Sjølv om me militært går ut av Afghanistan, saman med våre allierte, er det ikkje mindre viktig at me deltek i den vidare oppbygginga av landet. Dei unge som har fått utdanning, må vere grunnstammen i eit hjelpearbeid som går ut på å byggje institusjonar, utvikla arbeidsplassar, byggja eit samfunn. Slik er Senterpartiet nøgd med statsministerens tydelege understreking av at Noreg vil bidra med utviklingsbistand og humanitær bistand òg vidare. Men fyrst må USA og NATO seie tydeleg nei til eit islamsk emirat. Om Taliban vinn fram og får styra etter sharialover, vil det som er bygd opp, raskt verte rive ned. Og statsministeren var òg tydeleg på at det er føresetnader for norsk bistand.

Taliban må vere ein del av ei politisk løysing, men ikkje løysinga. Me må ikkje kome tilbake dit der fotballstadion vart brukte til åstad for offentlege avrettingar. Men fotballstadion kan brukast til leik og fredelege idrettskampar.

Å sende norske soldatar i krig er av dei viktigaste og vanskelegaste avgjerdene ein kan ta, og det har vidtrekkande konsekvensar – kanskje meir vidtrekkande enn me folkevalde maktar å føresjå. Til dømes kunne ingen i 2001 føresjå kor lenge konflikten i Afghanistan ville vare, eller kva som ville verte konsekvensane. Sanninga er vel at det er knapt nokon som ser det heilt klårt i dag heller.

Å verta verande med militære styrkar er ikkje eit alternativ i dag. Men Senterpartiet vil sterkt støtta at Noreg bidreg til vidare oppbygging av det afghanske samfunnet, me har eit ansvar for det. Det er det afghanske folket som må vise veg, men dei treng oss, og dei treng internasjonal solidaritet for å lukkast. Og eg er glad for at statsministeren tydeleg understreka at Noreg skal bidra til det.

Audun Lysbakken (SV) [12:55:34]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen. Jeg vil også slutte meg til statsministerens takk til de norske kvinner og menn som har deltatt militært og sivilt i Afghanistan. Det er en dyptfølt takk som vi står bak alle sammen, og som jeg synes det er viktig å understreke at samler oss, uavhengig av syn på de militære bidragene i Afghanistan. Også vi som har vært mot dem, har behov for å slutte oss til det og også det tverrpolitiske ansvaret vi har for å ta vare på veteranene våre i årene som kommer.

Det er en riktig beslutning å trekke ut soldatene, men det er jo også en beslutning som burde vært tatt før. De argumentene som legges fram i dag, kunne vært brukt for 5 år siden, de kunne vært brukt for 10 år siden, ja, de kunne i stor grad, og ble vel også, brukt til å si nei til i det hele tatt å sende norske soldater til Afghanistan for snart 20 år siden.

Og hvis en i dag ser, som flere har vært inne på, tilbake på Godal-utvalgets oppsummering, var de altså opptatt av å finne ut om tre ulike mål var nådd: for det første det som handlet om forholdet til USA og NATO, det å være en god alliert, for det andre internasjonal terrorbekjempelse og for det tredje statsbygging og utvikling. De kom fram til at bare det første var nådd, og nettopp det å være en god alliert for USA og NATO må vi vel også kunne si har vært en viktig grunn for det norske engasjementet hele veien. Det illustreres også gjennom måten dette skjer på, at den tilstedeværelsen som var tvingende nødvendig helt fram til nå, ikke er det lenger i det øyeblikket USA har besluttet å trekke seg ut.

Jeg har sett litt på referatet fra stortingsmøtet 5. desember 2001. Det var den dagen Stortinget diskuterte og også hadde en votering over det første norske militære bidraget til Afghanistan. Det er ikke så mange her i salen som var til stede da, men statsministeren var vel det, og jeg var det, og det er tankevekkende å se på det referatet, både fordi mye av debatten er preget av helt urealistiske forventninger til hva en skulle kunne oppnå når det f.eks. gjaldt demokratiutvikling og terrorbekjempelse, og også hvor gjennomgående forventningen om at dette skulle være en kort overgang, var.

Argumentene imot: SV fremmet den dagen følgende forslag:

«Stortinget samtykker ikke i at norske styrker stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando.»

Kun SV stemte for forslaget. Argumentene var jo veldig mange av de samme som legges fram i dag: Det er vanskelig å se for seg en militær løsning på problemene i Afghanistan, risikoen for at en istedenfor å bekjempe skrekkideologien til Taliban, kunne gi den ny næring, osv.

Allerede i 2008–2009 var det mye debatt i Norge rundt disse tingene. SV reiste også da debatten om Afghanistan-bidraget, med de samme typer spørsmål som vi diskuterer i dag. Det var nødvendig med en fredsprosess, mente vi. Det var vanskelig å se for seg en vestlig militær løsning.

Men det som har vært gjennomgående gjennom disse årene, er jo at det har blitt sett på som umulig å trekke seg ut, fordi det ville bli tilbakeslag. Nå trekker vi oss ut, selv om statsministeren forventer tilbakeslag, rett og slett fordi, som hun sier: Et forlenget militært nærvær vil ikke bringe oss nærmere en løsning. Det er sant, men det har dessverre vært sant i mange år.

Jeg håper at den debatten vi har nå, vil markere en slutt på den intervensjonspolitikk som Norge også har vært en del av, og som har preget mange vestlige land de siste tjue årene. Etterpåklokskap retter jo ikke opp ting, men etterpåklokskap kan likevel være viktig for å lære. Som flere har trukket fram, er det veldig tydelig ut fra disse erfaringene at demokrati ikke lar seg bygge med utenlandske våpen. Det bør heller ikke være det norske forsvarets oppgave å delta i USAs kriger rundt om i verden.

I 2001 hadde Afghanistan vært glemt av Vesten i mange år. Vår store utfordring nå er å sørge for at det ikke blir sånn igjen. Derfor må vi ha en reell og forpliktende plan for et videre norsk engasjement. Vi må ha et reelt tverrpolitisk ansvar for våre veteraner. Og så vil jeg oppfordre regjeringen til å se på flyktningpolitikken, der man nå driver med tvangsretur av afghanere til internflukt i Kabul, og stille seg spørsmål om det er et godt bidrag i en vanskelig situasjon for Afghanistan.

Ola Elvestuen (V) [13:01:00]: Jeg vil også begynne med å takke statsministeren for orienteringen – og også takke de 9 200 norske soldatene som har tjenestegjort i Afghanistan, og spesielt minne om de ti som har mistet livet i tjeneste for Norge. Alle ga noe, og noen ga alt.

Jeg synes også det er viktig å huske på at det er mye som ikke er oppnådd. Afghanistan er i krig, og det er en krig som fortsatt vil kunne eskalere framover, men, som også statsministeren påpekte, millioner av afghanere har fått en mulighet de ellers ikke ville fått gjennom skolegang og gjennom den utviklingen som har vært i Afghanistan. Vi skal ta med oss også den siden, samtidig som vi erkjenner at det er gjort mange feil i operasjonene i Afghanistan.

Det viktige nå er å se framover. Krigen er ikke over. Det er fortsatt sånn at den afghanske hæren, eller politiet, mister 200–300 soldater hver eneste måned. Det er i hvert fall et par hundre sivile som blir drept hver eneste måned. Det er en situasjon hvor krigsherrene igjen etablerer seg, og det er også folkegrupper som igjen bevæpner seg i Afghanistan.

Så nå er det viktig å se framover. Når NATO avslutter sitt militære nærvær, må det ikke bety at verden vender ryggen til situasjonen i Afghanistan. Tvert imot – vi må vise tilstedeværelse og ha en strategi framover.

Jeg er nok en av dem som er usikker på om det som nå gjøres, er riktig. Å inngå en avtale med Taliban, som vi gjorde i februar 2020, med en tydelig tidsplan for når de skulle trekke seg ut, har ikke ført til at konflikten har stilnet. Det har ikke ført til at situasjonen i Afghanistan er blitt roligere. Jeg er ikke sikker på om det er riktig å sette en tidsplan nå – som den nye Biden-administrasjonen har gjort – fram mot 11. september. Styrkene til Afghanistan vil ha behov for støtte også etter 11. september i år.

Det er ikke en kritikk av det Norge gjør. Vi gikk inn sammen med NATO. Vi må gå ut sammen med NATO. Og vi har utført våre oppgaver på en forbilledlig måte i de årene vi har vært i Afghanistan. Men vi må også se på hvordan og hvilken strategi vi har valgt.

Som det ble sagt av statsministeren og andre, hadde Norge tidlig kontakt med Taliban og har vært med på å bygge opp en kontakt hvor det også har vært ført fredssamtaler.

Før denne redegjørelsen leste jeg på nytt boka til vår fremste pashtun-ekspert, professor og antropolog Fredrik Barth, Afghanistan og Taliban, fra 2008, hvor han skriver, og anbefaler, og det tenkte jeg også mye på den gangen:

«Det skal ikke etableres en kanal» – den gang til Mulla Omar – «så krav og tilbud kan brynes i en lang dialog med håp om å oppnå en forpliktende fredsavtale til slutt. For vi får aldri noen slik avtale. Jeg vil derimot hevde at forhandlinger med Taliban skal føres på et så lavt plan som mulig, og dreie seg om bare én ting: å få den andre part til å skifte side. Slike forhandlinger kan pashtunere forstå og er vant med, og de skal føres med alle og hver enkelt.»

Jeg tror det er en klok tilnærming, og jeg tror det er viktig at vi fortsetter å støtte opp under den afghanske ledelsen i dag for å utvikle og bygge opp en støtte i Afghanistan også framover. Og dersom det også vil måtte innebære militær støtte, bør vi også støtte det – selv om det ikke er med norske styrker.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:06:20]: Jeg vil først få takke statsminister Solberg for en grundig og ærlig redegjørelse om en situasjon vi gjerne skulle sett en annen ende på.

Det er sterkt, etter en enestående egen nasjonaldagsfeiring her hjemme, å innse at vi etter 20 års betydelig innsats ikke er nærmere en god fredsløsning for Afghanistan. Vi har lært mye, og noe har vært forgjeves. Et forlenget militært nærvær hadde trolig heller ikke brakt oss dit vi ønsker, det er egentlig en gammel lærdom om krigens gru og risiko. Kristelig Folkeparti deler derfor alliert konklusjon om at å bli værende militært ikke er et alternativ, men at de fleste andre metoder nå må benyttes og målrettes nøye videre.

Det var bred politisk enighet om å støtte USA etter terrorangrepet 11. september. FNs sikkerhetsråd vedtok en enstemmig resolusjon som bekreftet at angrepet var å forstå som et angrep på alle NATOs medlemsland. Artikkel 5 ble benyttet. Både Stoltenberg-regjeringen og etterpå Bondevik II-regjeringen holdt fast ved at Norge skulle slutte seg til NATO-alliansen for å fjerne Al Qaida og bekjempe Taliban. Det har vært et viktig prinsipp fra norsk side at vi har gått inn sammen med våre allierte og trekker oss ut sammen.

Alle norske regjeringer har sagt at en fredsløsning må være afghansk ledet og må skapes mellom konfliktpartene i landet. Dessverre: Vi er ikke der nå, som statsministeren sa.

De første norske styrkene ble satt inn ved årsskiftet 2001–2002. Målet ble raskt utvidet til stabilisering og statsbygging i tillegg til bekjempelse av terrorgrupper. Både Operation Enduring Freedom og ISAF fikk hjemmelsgrunnlag fra afghanske myndigheter. Norge var også tidlig ute med opplæring og kapasitetsbygging av afghanske styrker i NATO-regi med sikte på gradvis overføring av ansvar. Alle deler av det norske forsvaret har bidratt. Over 9 000 nordmenn, kvinner og menn, har tjenestegjort og høstet anerkjennelse og skal hedres for sin profesjonalitet og integritet. Innsatsen har vært risikofylt, og mange har betalt en høy pris, noen ved å miste livet. Vi er dypt takknemlig for deres, familienes og pårørendes innsats. Sorgen over tap av liv er hele nasjonens.

Kristelig Folkeparti er særlig tilfreds med at regjeringen og Stortinget nylig har forbedret veteransituasjonen for belastninger som dukker opp etter innsatsen storsamfunnet har pålagt dem. Tilrettelegging for familier, gode erstatningsordninger, forlengelse av frister og økt kompetanse i det sivile hjelpeapparatet er viktige forbedringer, og Kristelig Folkeparti vil følge dette videre.

Parallelt med det militære engasjementet har Norge bidratt med betydelige ressurser til utviklingen av det afghanske samfunnet, med over 12 mrd. kr. Målet har vært økt sikkerhet og stabilitet, forbedret styresett med vekt på demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Norges bistand har vært samordnet med det internasjonale giversamfunnet, og afghanske prioriteringer har vektlagt strøm, vann, veier, skoler og helsevesen. Det er utrolig bra at antall skolebarn har økt ti ganger, og nesten 40 pst. er jenter. Antall skoler er mer enn femdoblet.

Afghanistan har også tatt viktige skritt mot en demokratisk grunnlov bygd på menneskerettighetene. Det er trist at viktige områder ikke er forbedret, slik målene var. Det er ikke en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Valgene har vært ujevne, og konflikter med Taliban har preget arbeidet. Grunnloven gir kvinner og minoriteter likeverdige rettigheter, men realitetene er vold, undertrykkelse og begrenset frihet. Afghanistan er derfor fortsatt helt avhengig av internasjonal utviklingsbistand både økonomisk og politisk. Vår bistand må være betinget av at afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser, særlig at de arbeider for å redusere utbredt korrupsjon. Norske midler må kanaliseres og brukes målrettet med gode rutiner for oppfølging og kontroll.

Kristelig Folkeparti støtter derfor prosjekter som bidrar til styrking av menneskerettigheter, bekjempelse av korrupsjonen, økt næringsutvikling og utdanning, særlig for jenter. Vi må bidra til at framgangen som tross alt er oppnådd de siste 20 år, kan utvikles videre.

En viktig lærdom fra Afghanistan er at konflikten ikke kan løses militært. Nesten 20 år med militær innsats har ikke resultert i en fredsløsning. Mange av Afghanistans utfordringer er en følge av regionalt maktspill, historiske forhold og totalitære regimer.

Når vi nå skal avslutte dette engasjementet, forventer vi at regjeringen har høyt fokus på sikkerheten til det norske personellet og til ambassadepersonellet. Vi forventer at regjeringen og NATO ivaretar deres sikkerhet når tjenesten nå skal gå til opphør. Vi må være forberedt på en vanskelig periode for Afghanistan i tiden framover, og Norge må fortsatt bidra til landets utvikling.

Bjørnar Moxnes (R) [13:11:46]: Afghanistan-krigen har vært en katastrofe. 160 000 mennesker er drept, og millioner er skadd, traumatisert eller drevet på flukt. Dette nevnte ikke Erna Solberg med ett ord i sin redegjørelse. Krigen skulle være et svar på Al Qaidas terrorangrep mot USA i 2001, som også Rødt naturligvis fordømte på det sterkeste. Men den ene tingen det store flertallet av krigens mange millioner ofre har til felles – som drepte afghanske sivile, skadde eller drepte norske krigsveteraner eller tilfeldige ofre for USAs tortur på Guantánamo – er at de ikke hadde noe som helst med terrorangrepet å gjøre.

Så hva har disse menneskene dødd for? Her er Godal-rapporten dessverre krystallklar. Vi gikk inn i Afghanistan-krigen for å hindre terrorgruppers tilgang til afghansk territorium, mens rapporten konkluderer med at Al Qaida ennå er til stede i landet, og etter at USA og NATO gikk inn i landet, har i tillegg IS fått fotfeste.

Det andre hovedmålet for å gå inn var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat. Konklusjon: Målet er ikke nådd. Tvert imot styres landet i dag av Taliban på den ene siden og i stor grad det som er mer eller mindre kriminelle krigsherrer på den andre siden. På begge sider finansieres den ødeleggende krigføringen med penger fra opiumsproduksjon. Afghanere flest har dessverre fått det mye verre totalt sett. Ifølge Verdensbanken lever 70 pst. i dag under fattigdomsgrensen, nesten dobbelt så mange som før krigen startet.

Men det hovedmålet som vi har oppfylt, ifølge Godal-utvalgets rapport, er å vise Norge som en USA-lojal stat. Det interessante er altså at regjeringen fortsatte krigen også etter at Godal-rapporten fastslo at krigen var mislykket på alle andre punkter.

Erna Solberg nevnte også de norske veteranene. Regjeringen har, og det må sies, brukt milliarder av skattepenger og også satt norske soldatliv i fare for USAs krigføring. Det er riktig. Men overfor dem som har kommet hjem fra krigen med ødelagt psykisk helse, har det vært en rimelig brutal innstramning fra den samme regjeringens side. Mange som har slitt tungt med traumer, har ikke møtt en hjelpende hånd, men er blitt mistrodd, er nektet erstatning og sitter igjen med ruinert personlig økonomi og ødelagte liv. For dem er fine ord herfra i dag lite verdt.

Rødt er, som mange vet, imot å sette norske soldatliv i fare for USAs kriger, men vi er krystallklare på at når vi sender soldater ut i krig, tar vi ansvar for dem når de kommer tilbake igjen med skader.

Takket være amerikanske dokumenter lekket gjennom WikiLeaks vet vi i dag at USA naturligvis har løyet for Norge om påstått framgang i Afghanistan. Vi vet hvordan NATO har drevet skjult påvirkning mot norske beslutningsprosesser for å dra Norge dypere inn i krigen på åpenbart, dokumenterte falske premisser.

Rapportens lærdommer blir noe underkommunisert av statsministeren her i dag. USA- og NATO-styrkenes drap på sivile nevnes ikke med ett ord. De amerikanske torturprogrammene nevnes ikke med ett ord. Det er svakt. Og det kommer ikke en eneste god grunn til hvorfor vi ikke trakk oss ut av krigen for lenge siden – utenom ett poeng: at vi altså, naturligvis, dilter etter USA, som regjeringen som oftest gjør.

Utvalget ledet av Godal konkluderte med at det er tankevekkende at folkevalgte og medier i ganske liten grad stilte grunnleggende spørsmål om Afghanistan-krigen. Rødt har foreslått å sette ned et uavhengig utvalg for å utrede norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Dagens redegjørelse, der praktisk talt alle de negative følgene av krigen er skjøvet under teppet, viser hvor viktig det er at Stortinget støtter forslaget vårt, sånn at vi lærer av den katastrofale Afghanistan-krigen og ikke prøver å gjemme unna det som er dokumenterte, svært negative konsekvenser av krigen, og som burde være kjent for alle i Norge, ikke minst for alle i vår egen regjering.

Statsminister Erna Solberg [13:17:02]: Jeg synes det var viktig at vi markerte det som skjer i Afghanistan, etter nesten 20 år med tilstedeværelse, gjennom en debatt og en redegjørelse i den sluttfasen vi nå er inne i for vårt direkte militære engasjement.

Jeg er glad for å høre en veldig tydelig tilslutning til at vi skal fortsette vårt humanitære engasjement, at vi skal fortsette vårt utviklingsengasjement, men med tydelige og klare betingelser – betingelser om hvem som styrer, og hvordan de styrer, at vi i fremtiden kan stå inne for den utviklingen Afghanistan er inne i, og at vi skal bidra til institusjonsbygging, til menneskerettigheter og til bedring av kvinners situasjon også etter at vi ikke militært er til stede for å bygge sikkerhet.

Så finnes det veldig mange store dilemmaer når man bruker militær aktivitet. Det finnes også mange dilemmaer ved å la være å bruke militært engasjement. Spørsmålet om det blir mindre eller mer aktivitet, får vi aldri svar på når man har valgt, eller ikke valgt, for det finnes ikke noe alternativt laboratorium som viser hvordan Afghanistan ville vært. Men vi vet hvordan Afghanistan var før, og vi vet at det var hjem for internasjonale terrorister som gjennomførte et stort angrep på en av våre allierte, og som utløste artikkel 5 i NATO-pakten.

Jeg har forståelse for at partier i Stortinget som er imot NATO, og som ikke mener at Norge skal ha den sikkerhetsgarantien det er å stå sammen med andre land og få hjelp og forsvar, mener at vi heller ikke skal hjelpe de landene i det øyeblikket de blir angrepet. Men alle vi andre som vet at Norges sikkerhet ligger nettopp i den garantien, vet at dette også er en forpliktelse til å delta. Det er en forpliktelse til å bidra når et annet land blir angrepet.

Så er det sånn at etter at Al Qaida ble bekjempet, var ikke dette lenger en operasjon mandatert i USAs rett til selvforsvar. Det var en FN-ledet verdensorden som faktisk vedtok et mandat som bidro til at vi skulle stabilisere Afghanistan og forsøke å få til utvikling, og da trenger man sikkerhet. Det er finnes nemlig ikke utvikling uten sikkerhet, men det finnes sannsynligvis heller ikke sikkerhet uten utvikling. Det er dilemmaet vi alltid kommer til å stå i.

Når representanten Lysbakken, akkompagnert av omtrent de samme ordene fra representanten Moxnes, sier at det ikke bør være Forsvarets oppgave å delta i USAs kriger verden over, er det en veldig feil vurdering av hva dette har vært. Dette har i utgangspunktet vært en NATO-operasjon, som svar på et angrep på en alliert – helt legitimt folkerettsmessig og en del av vårt allianseforsvar, hvor vi også stiller opp for andre. Etter det har det vært en operasjon ledet av NATO, men mandatert av FN, som mente at sikkerheten måtte ivaretas for å bygge.

Så kan man alltid si at vi kunne gått ut på ulike tidspunkt. Men vi har hatt en tydelig exit-strategi – og det samme for at vi skulle delta: at vi gikk inn med NATO, og ut med NATO. Vi har også gjort endringer i sammensetningen sammen med NATO. For dette har ikke vært en selvstendig norsk operasjon, det har vært en FN-mandatert NATO-operasjon, og med invitasjon fra afghanske myndigheter etter dette.

Den viser, og det synes jeg er helt tydelig, alle dilemmaene som finnes. Utvikling skapes ikke utenfra, det skapes innenfra. Fredsløsninger skapes innenfra, ikke utenfra. Det gjelder alle typer løsninger og alle typer engasjement, militært, sikkerhetsmessig eller annet. Men vi står igjen med det dilemmaet som alltid vil være der: Er vi i stand til å klare å skape utvikling og endring uten at sikkerheten også er på plass? Det ser vi i veldig mange andre land. Derfor er nok mitt viktigste svar i disse spørsmålene at vi bør engasjere oss tidlig for å forhindre «failed states». Vi bør ha et sterkt engasjement for fredsdiplomati før konfliktene oppstår, og sørge for at vi bidrar internasjonalt til god utvikling i mange av disse landene. Det å skape de varige fredsløsningene ligger alltid i hendene til de folkene som bor i landet.

Så synes jeg selvfølgelig ikke at vi skal slå oss på brystet og si at vi har løst utfordringene i Afghanistan. Det kommer til å stå mange utfordringer foran oss. Men for mange afghanere har de siste 20 årene gitt nye muligheter. Det har gitt utvikling, det har gitt utdanning, det har gitt mulighet for å bygge på noe. Det vil være med uansett hvem som styrer fremover, og det vil forhåpentligvis bety at det tas hensyn til, sånn at vi hvis Taliban skulle få makten, ikke kommer tilbake igjen til det Afghanistan vi så i år 2000, men til en annen type afghansk samfunn med bedre balanse og med bedre utvikling, ikke minst for kvinner.

Roy Steffensen (FrP) [13:24:02] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 3): Denne debatten omfatter en stortingsmelding fra regjeringen om styring av høyere utdanning samt to representantforslag fra Fremskrittspartiet om fjerning av gradsforskriften og opptrappingsplan for helseutdanninger.

To av sakene har felles innstilling, mens representantforslaget om opptrappingsplan for helseutdanningene har sin egen. Det har vært muntlig høring om styringsmeldingen og skriftlig høring om representantforslagene. Komiteen har foreslått felles debatt, da dimensjonering av høyere utdanning også er tema i styringsmeldingen.

Styringsmeldingen handler kort oppsummert om at universiteter og høyskoler framover skal styres mer i det store og mindre i det små. For å nå dette målet legger regjeringen opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av målstrukturen for universiteter og høyskoler. Vi gjør endringer i gradsforskriften. Vi foreslår endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene. Videre foreslår regjeringen en omorganisering av underliggende virksomheter, legger opp til å slå sammen flere virksomheter og vil fortsatt at det skal være opp til institusjonene å velge om de ønsker ansatt eller valgt rektor – for å nevne noe.

Meldingen fikk stor støtte på høringen og av komiteen, men hvert parti vil selv redegjøre for sine egne standpunkter og forslag.

For Fremskrittspartiet er det mye å glede seg over i dag, bl.a. at vi får nesten et enstemmig storting med oss på flesteparten av våre forslag om gradsforskriften, for i dag faller monopolordningen for flere av utdanningene, bl.a. jurister og psykologer. Vi skulle gjerne gått et skritt lenger og åpnet opp også for medisin. Norge utdanner kun halvparten av legene vi trenger. Resten tar sin utdanning i utlandet. På tross av dette tviholder regjeringen og resten av Stortinget på at medisinutdanning skal være underlagt monopolsituasjonen, men det er nå heldigvis satt i gang et arbeid med å utrede framtidig behov og kapasitet, og jeg er overbevist om at det ender med at enten fjernes monopolordningen, eller så får også Universitetet i Stavanger utdanne leger.

Det er synd at dette må gå til ekstraomganger, for regionen rundt Universitetet i Stavanger er overmoden for dette. Det er ledig medisinsk kompetanse ved UiS og i primær- og spesialisthelsetjenesten. Studiemodellen som er ønsket av UiS, har fått gode tilbakemeldinger og har blitt grundig faglig vurdert. Regionen har med andre ord alt som trengs, som infrastruktur, pågangsmot, og regionen er også klar med penger til oppstarten. Det eneste regionen ikke har, er tøffe nok politikere i Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre, for i dag støtter kun Fremskrittspartiet konkret forslag om dette.

For en snau måned siden fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet også forslag om opptrappingsplan for studieplasser for bl.a. medisin og sykepleie. Vi vil mangle 28 000 sykepleiere om 15 år, og det er tusenvis av søkere hvert år som ikke kommer inn. I dag får vi flertall for at regjeringen i høstens statsbudsjett må presentere en opptrappingsplan for å tette dette gapet. Samtidig er det som nevnt en merknad i styringsmeldingen som peker på at regjeringen har satt i gang et arbeid med framtidig dimensjonering av medisinutdanningen, og jeg tar det som en selvfølge at en opptrappingsplan for medisin vil måtte vente på den utredningen, og at den blir førende for opptrappingsplanen.

Jeg er glad for å få flertall for opptrappingsplanen for flere studieplasser for sykepleie. Dette er noe vi foreslo i vårt alternative statsbudsjett, men det er skuffende å se at regjeringspartiene ikke ga oss noe i budsjettforhandlingene, og heller ikke gir oss noe i dag. Da er det rart å lese at de mener at dette er å slå inn åpne dører. Døren er kanskje åpen, men regjeringen har ikke tatt den berømte dørstokkmila. Nå blir de tvunget av opposisjonen til å ta det viktige steget og gå gjennom den såkalte åpne døren.

En av årsakene til at jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke er med på flertallsvedtaket om opptrappingsplan, er at jeg har dårlig erfaring med regjeringens vilje til å følge opp Stortingets vedtak når de selv ikke har vært med på dem, enten det gjelder opptrappingsplan for flere studieplasser til fagskoler eller nytt finansieringssystem, som er omtalt i meldingen her i dag. Før sommeren fikk Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet flertall for at det i dag skulle vedtas et nytt finansieringssystem, hvor bl.a. relevant arbeid etter endte studier og arbeidslivsrelevans skulle være insentiver og faktorer. Jeg er skuffet og overrasket over at det ikke foreligger en gjennomgang av nytt finansieringssystem i stortingsmeldingen, og at regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. Nå må vi stole på at en statsråd som er uenig med stortingsflertallet, og som allerede har utsatt saken en gang, skal levere i neste omgang. Jeg håper gjennomgangen skjer raskt, og at statsråden legger opp til at målene som er nevnt i Stortingets anmodningsvedtak, faktisk blir fulgt opp.

Roy Steffensen (FrP) [13:28:52]: Takk, det hadde jeg tenkt å bruke de siste 10 sekundene på.

Mona Fagerås (SV) [13:29:09] (ordfører for sak nr. 4): Da starter jeg med den saken jeg er saksordfører for, om en opptrappingsplan for helseutdanningene.

I denne saken har flertallet, opposisjonspartiene, gått sammen om at det er behov for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin, helsefag og sykepleie, slik at utdanningssektoren får kapasitet til å utdanne den kompetansen samfunnet trenger. Per i dag viser Statistisk sentralbyrås framskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen fram mot 2024 et stort behov for arbeidskraft i helsesektoren. Flertallet deler forslagsstillernes uro for at vi ikke skal ha nok helsepersonell i samfunnet. Et velferdssamfunn er avhengig av at vi har tilgang på grunnleggende helsehjelp, og da må det legges til rette for at vi har tilgang til nok helsepersonell. Jeg er glad for at opposisjonen står samlet om dette, og legger til grunn at mindretallet legger fram sine standpunkt.

Så til saken om styring av statlige universiteter og høyskoler. Det trengs en velfungerende universitets- og høyskolesektor som bidrar til verdiskaping og til bærekraftige løsninger for framtiden. Skal Norge som nasjon lykkes med omstilling til et grønt skifte i en global konkurranse, må mer av forskningsinnsatsen rettes mot de store samfunnsutfordringene. Styringspolitikken er avgjørende for at institusjonene innfrir hele bredden av politiske mål for forskning og høyere utdanning, og vi i SV er skuffet over at regjeringen på et så viktig område nok en gang legger fram en melding som i all hovedsak utreder og beskriver. Situasjonen tatt i betraktning: Vi hadde trengt en regjering som ledet an og viste retning.

Så vil jeg særlig peke på to forhold. For det første: Flere og flere representanter fra sektoren er nå klare på at det trengs en gjennomgående tillitsreform i høyere utdanning og forskning. Det er vi i SV enig i, og vi tar disse signalene på alvor.

For det andre: Flere regjeringsoppnevnte utvalg viser til at regjeringen ikke har lyktes med å ivareta distriktene, som i dag tappes for innbyggere, kompetanse og muligheter. SV er ikke i tvil: Regjeringens svar på disse utfordringene er for svake, og vi etterlyser en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning. Nøkkelen til å utvikle distriktene generelt og Nord-Norge spesielt, på folks egne premisser, ligger i sterke utdanningsinstitusjoner og i et løft for yrkesfagene. Det skal vi snakke om senere i dag. Men dette er de viktigste virkemidlene vi har i kampen mot fraflytting og sentralisering. Det er et skrikende behov for et krafttak for desentralisert høyere utdanning.

Så noen ord om gradsforskriften. Vi mener at gradsforskriften gjør nasjonal styring av sentrale utdanninger mulig og sikrer at man kan hindre uhensiktsmessig konkurranse mellom utdanningsinstitusjonene. Vi er redd for at tilfeldig konkurranse mellom institusjonene vil slå uheldig ut for noen kompetansemiljøer og noen regioner. SV frykter at den konkurransen i sektoren som regjeringen nå legger opp til, vil svekke finansieringen av praksisstudiene ytterligere. Dagens forskrift er en hensiktsmessig måte å regulere det nasjonale behovet for forskjellige utdanninger, regionale kompetansebehov, kostnader og konsekvenser for kvalitet på, fordi det er Stortinget og Kunnskapsdepartementet som sikrer tildelingen av studieplasser og ressurser. På denne måten kan vi sikre tilstrekkelig opptak til sentrale yrker i den hensikt å dekke framtidens behov.

Meldingen burde lagt til rette for mer samarbeid og arbeidsdeling i sektoren. Regjeringens forslag om å gi gradsrettigheter innenfor rettsvitenskap, psykologi og teologi til de institusjonene som får akkreditering av NOKUT, signaliserer at regjeringen ønsker å gå bort fra en politikk som bygger på samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Flere av høringsinstansene understreker at dagens praktisering av gradsforskriftene sikrer kvalitet.

Jeg tar dermed opp de forslagene som SV står bak.

Nina Sandberg (A) [13:34:31]: Arbeiderpartiet har store ambisjoner for universitetene og høyskolene. Koronakrisen viser hvor viktig det er, og hvor viktig det blir med en kunnskapspolitikk som svarer på utfordringene. Vi trenger en velfungerende universitets- og høyskolesektor som bidrar til verdiskaping og til bærekraftige løsninger for framtiden. Skal Norge lykkes med nødvendig omstilling og innovasjon, må forskningsinnsatsen intensiveres, og den må rettes mer mot de store samfunnsutfordringene, samtidig som institusjonenes autonomi ivaretas.

Styringspolitikken er avgjørende for at institusjonene løser dette samfunnsoppdraget. Derfor er Arbeiderpartiet skuffet over at denne meldingen mangler tydelige anbefalinger. Framtiden krever kontinuerlig og offensiv satsing på kunnskap og et veiskille i styringen av kunnskapsmiljøene. Derfor har Arbeiderpartiet programfestet en tillitsreform i høyere utdanning. Kunnskapsorganisasjoner skal styres overordnet, ikke i detalj. Vi mener at styrking av demokratiet på lærestedene burde vært tema i meldingen. Av tillitsbasert styring følger at studenter, ansatte og tillitsvalgte har mer medbestemmelse over hvordan arbeidet organiseres.

De siste årene har regjeringen bygd opp et direktoratvelde i universitets- og høyskolesektoren med et rapporteringsregime og kryssende styringssignaler. Regjeringens flate kutt i sektoren beløper seg til mer enn 1,5 mrd. kr. Begge er styringsgrep som reduserer autonomi, og drar aktivitet bort fra det faglige. Den toppstyrte ABE-reformen er heller ikke tema i meldingen. Det er påfallende, mener vi, av en regjering som framhever autonomi som betingelse for måloppnåelse i sektoren. Arbeiderpartiet vil erstatte ABE-kuttene med målrettet effektivisering.

Distriktene mister innbyggere og kompetanse i høyt tempo nå, og regjeringens respons er altfor svak. Arbeiderpartiet ber derfor om at strategien for fleksibel og desentralisert utdanning blir lagt fram for Stortinget. Vårt alternativ til høyreregjeringen er en kraftig satsing på desentralisert utdanning. Når staten har lagt læresteder for høyere utdanning rundt omkring i Norge, er det bl.a. for å legge grunnlaget for regionale arbeidsmarked med kompetent arbeidskraft, og på den måten bidra til bosetting og utvikling. Det oppdraget mener vi må tydeliggjøres. Vi foreslår derfor å styrke universitetenes og høyskolenes regionale ansvar som del av styringsdialogen.

Vi er også skuffet over at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak om å få ny finansieringsmodell lagt fram sammen med denne meldingen. Finansiering er et helt sentralt aspekt ved styringspolitikken, og regjeringen skyver både finansiering og et helhetlig lovverk foran seg. Et nytt finansieringssystem bør fremme lærestedenes brede samfunnsoppdrag, bidra til målene om bedre studiekvalitet, livslang læring og god arbeidslivsrelevans og til at de faktiske utdanningskostnadene dekkes. Det har vi forankret i partiprogrammet.

Arbeiderpartiet vil at utviklingsavtalene skal brukes mer aktivt for mer overordnet styring og et differensiert utdanningstilbud. Det er vi glad for blir foreslått, og det har vi gjentatte ganger tatt til orde for, både i budsjettbehandling og i langtidsplan.

Så til gradsforskriften: Mer konkurranse og selvregulering på utdanningsområdet, som synes å ligge litt til grunn for argumentasjonen her, er definitivt ikke Arbeiderpartiets politikk. Samtidig har vi vanskelig for å se prinsipielle grunner for å beholde gradsmonopol på noen fem- eller seksårige integrerte profesjonsutdanninger, men ikke på andre. Vi har tillit til at autonome institusjoner selv kan vurdere sin egen studieportefølje og la kvaliteten være det som fører akkrediteringene.

Endring i gradsforskriften kommer ikke til å løse Norges kompetansebehov. Regjeringen begrunner endringen med behovet for jurister og psykologer, men merk at det ikke loves nye studieplasser. Skal man åpne opp, må man også følge opp. Vi mener det trengs mer kapasitet og styrking av fagmiljøene, og vi foreslår å innlemme opptrappingsplaner for studieplasser og stipendiater i langtidsplanen. Endring i forskrift må følges av grundige vurderinger for å forebygge oppsplitting av dagens fagmiljøer og utvikle nye, av god kvalitet.

Det blir viktig å videreutvikle styring av godkjenningsmekanismene, og vi foreslår derfor å vurdere økte bevilgninger til NOKUT. Vi tar dimensjoneringen av medisinutdanningen alvorlig og mener at den må utredes grundig, og at utredningen må legges fram for Stortinget.

Til slutt: Arbeiderpartiet støtter forslag nr. 15.

Kent Gudmundsen (H) [13:39:59]: Gjennom våre snart åtte år i regjering har kunnskap og forskning vært en av Høyres og regjeringens hovedprioriteter, og det går godt i sektoren. De siste fem årene har midler til FoU over statsbudsjettet ligget over 1 pst. av bruttonasjonalprodukt. Norge henter mer og mer penger hjem fra internasjonale forskningsprogram, og i tillegg har universiteter og høyskoler hatt en realvekst på over 20,5 pst., altså om lag 6,9 mrd. kr. Vi har høye ambisjoner for sektoren, og vi har gjennom store løft, med bl.a. strukturreformen, kvalitetsreformen og kompetansereformen osv., tatt viktige grep for å fremme kvalitet, egenart og ikke minst god dimensjonering.

Jeg vil berømme innsatsen og engasjementet i utdanningsinstitusjonene blant de ansatte og studentene det siste året. Alle, men kanskje særlig studentene, har stått i en krevende situasjon. Samtidig som mange nå er trøtte og leie av pandemien, er det mange læringspunkter vi må ta med oss videre, og behovet for raskt å kunne omstille seg har blitt enda mer aktualisert under pandemien.

Vår evne til å møte framtiden og det ukjente henger mye sammen med hvor sterke utdannings- og forskningsmiljøer vi har i Norge, og vi trenger derfor en styringspolitikk som tar høyde for endringer i sektoren, som vi har sett de siste årene, og ikke minst å ruste den for kortsiktige og langsiktige trusler i framtiden – trusler mot samfunn, mot helse og mot velferd.

Regjeringen har lagt fram en plan for styring av universiteter og høyskoler, som skal styres mer i det store og mindre i det små. Vi er alle avhengige av å ha en utdanningssektor som driver med god og samfunnsrelevant forskning og høyere utdanning. Styringspolitikken må både legge de lange linjene og sørge for at sektoren klarer å innfri bredden av politiske mål, og samtidig være målrettet og tilpasset den enkelte institusjon. I behandlingen av denne meldingen har vi fått et godt samarbeid med sektoren, og det har kommet mange gode innspill. Flere av høringsinnspillene peker på at utdanningstilbudet må speile studentenes ønske og arbeidslivets behov, og dette er en viktig balanse som regjeringen sørger for å ivareta i denne meldingen.

En god dimensjonering av utdanningstilbud er viktig for at studentene skal ha et mangfold av studier og studiesteder å velge mellom, samtidig som det skal svare til hvilke utdanninger samfunnet trenger i framtiden. Deler av det svaret ligger i endringer, bl.a. av gradsforskriften, slik at flere utdanningsinstitusjoner med gode fagmiljøer skal kunne tilby utdanninger som samfunnet etterspør. For meg er det viktig å understreke at selv om vi har en endring i gradsforskriften, endrer man ikke kvalitet eller innhold, tvert imot. NOKUTs rolle vil være enda viktigere, slik at det stilles høye krav til kvalitet og innhold ved den enkelte utdanningsinstitusjon.

For høyreregjeringen har det vært viktig å få til en styringspolitikk som understøtter at målet vårt er å løfte fram og utvikle fremragende fagmiljøer i Norge. Innenfor rammene av NOKUTs kvalitetsstyringssystem vil vi dermed legge grunnlaget for flere gode utdanningstilbud for kommende studenter, som er i tråd med samfunnets og næringslivets behov. I et lite land som Norge er det viktig med god arbeidsdeling, og det er viktig at vi i det videre arbeidet styrker våre kunnskapsinstitusjoner gjennom målrettet satsing og opptrapping i tråd med ambisjonene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Selv om vi har våre klare ambisjoner og har fått til økt utveksling og at flere tar grader i utlandet, vil det være et selvstendig poeng at ulike studieretninger har en balanse opp mot nasjonale behov. En utredning av medisinutdanningen vil bl.a. bidra til et godt grunnlag for hvordan man best kan ivareta økt antall studieplasser innenfor medisin og de miljøene vi har. I spørsmålet om opptrappingsplaner for flere studieplasser er det verdt å nevne at det er i statsbudsjettene vi behandler finansiering av studieplasser.

Det er mye man kunne ha tatt tak i en stor styringsmelding. Det viktigste er å kunne si at det har vært en melding som i all hovedsak har blitt svært godt mottatt av sektoren, og som har hatt en god forankring i prosessen. Når man da diskuterer tillit til sektoren i en styringsdialog, synes jeg det er på sin plass å bemerke at det er et paradoks når man fra venstresiden i norsk politikk kritiserer bl.a. ABE-reformen, en ordning som nettopp er tuftet på tillit, og som har bidratt til å stille krav til statlig omstilling i sin helhet. Det har slått svært positivt ut for UH-sektoren, som har fått store økonomiske satsinger siden regjeringsskiftet. Det har bl.a. gjort at vi har fått en historisk satsing på studieplasser og forskning, og ikke minst vært med på å øke rammen til sektoren som helhet. Svaret til venstresiden er i stedet målrettede kutt, og dermed mangel på tillit. Det kan være et tankekors når vi har en styringsmelding til behandling.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:45:24]: Til siste taler først: Jeg anbefaler Høyre å lese en del av forslagene som Senterpartiet er med på å fremme i dag, for de går nettopp inn på hvordan finansiering av basiskomponenter kan øke handlingsrommet til institusjonene.

Samfunnet er avhengig av kunnskap, forskning og innovasjon. Universiteter og høyskoler er nøkkelinstitusjoner i arbeidet med å utvikle det norske samfunnet, og de skal styres etter ambisiøse målsettinger. De skal både sikre at Norge har den kompetansen vi trenger, og at vi hevder oss internasjonalt. De skal ivareta folks, bedrifters og det offentliges behov for utvikling av kunnskap.

I dag behandler Stortinget meldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler, et representantforslag om gradsforskrift og et om opptrappingsplan for helseutdanningene. Senterpartiet mener at vi må bruke og forvalte ressurser som kompetanse, kompetansemiljøer og offentlige midler klokt. Derfor er vi kritiske til hvor stort innpass byråkrati har fått også ved styring av akademia, med detaljerte mål og føringer kombinert med ABE-kutt, som har gitt institusjonene krevende kår å stå i.

Høyres utspill med vurdering av foretaksmodell samt overtakelse av bygg og eiendom som institusjonene fint forvalter selv i dag, har ikke vært fruktbart. Heldigvis har regjeringen tatt til fornuft.

Fremskrittspartiet har vært en del av Solberg-regjeringen i nesten sju av åtte år, men er i levende opposisjon i dag. Da meldingen ble annonsert, håpet Senterpartiet på å få ryddet opp i styringen av høyere utdanning. Dessverre ble det langt mer stykkevis og oppdelt enn vi så for oss. Bare denne våren har Stortinget flere saker til behandling som rører ved høyere utdanning, uten at Aune-utvalgets eller Grimstad-utvalgets framlegg har blitt fulgt helt opp. Det virker for meg som at regjeringen er flinkere til å sette ned utvalg enn til å følge opp og realisere politikk. Senterpartiet mener regjeringen godt kunne ha vært strengere overfor sin egen forvaltning når styringsmeldingen nå skal peke ut kursen videre. Formålet er å legge til rette for universitetenes og høyskolenes faglige og strategiske utvikling og å ivareta studenters og ansattes rettigheter. Derfor vil vi utrede tiltak for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning, uten at vi får flertall for det.

En vesentlig del av rammene lagt fra statens side er hvordan direktorater og organiseringen rundt høyere utdanning og forskning legger til rette for eller er til hinder for faglig utvikling og aktivitet. Senterpartiet mener meldingen blir for overfladisk og lite konkret på styring direkte fra Kunnskapsdepartementet og forvaltningen av direktorat. En annen vesentlig del av Stortingets inngripen er ved finansieringen av forskning og høyere utdanning. Senterpartiet har gjentatte ganger bedt om en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, men har ikke fått gehør hos regjeringspartiene for det.

En melding om styringspolitikken blir ufullstendig når den ikke inkluderer hvordan de ulike elementene i finansieringssystemet påvirker mål og helhetlig styring av sektoren. Slik sett er denne meldingen mangelfull, men nå varsler i det minste regjeringspartiene at de er enige med Senterpartiet i at en slik gjennomgang må på plass. Dette påvirker i stor grad hvordan struktur og studiesteder ved ulike institusjoner utvikler seg videre.

Senterpartiet har hele veien vært tydelig på at det er et politisk ansvar hvor studiesteder blir opprettet og lagt ned. Historisk hadde man et sterkt ønske om å sikre tilstedeværende høyskoler i hele landet. Så fikk regjeringspartiene med seg Stortinget på at det måtte en strukturreform til, uten at konsekvenser eller kost–nytte av det ble vurdert. Nå sitter vi igjen med studiesteder knyttet til større overbygninger, med fare for at ledelse og finansiering er lenger unna der studentene og den faglige aktiviteten er. I verste fall kan regionale mål og desentraliserte studietilbud gå tapt uten at Stortinget og de fremste folkevalgte i Norges nasjonalforsamling vil ta ansvaret for det. Nesna er et levende eksempel.

Senterpartiet er med og fremmer en rekke gode forslag i saken i dag. Blant annet vil vi at regjeringen utsetter sammenslåingen av direktoratene og kommer tilbake til Stortinget med forslag der antall direktorater og underliggende virksomheter reelt reduseres, med tydelig overføring av oppgaver til institusjonene og en tydelig plassering av ansvar i departementet. Vi mener dessuten det er en grunnleggende verdi at folkevalgte blir stilt til ansvar gjennom valg, og at Stortinget tar ansvar for videre utvikling. I sum vil Senterpartiets forvaltning og ønsket styring av høyere utdanning og forskning bidra til større aktivitet og forskning samt til ivaretakelse av studenter og fagmiljøer i hele landet.

Jeg har ikke helt oversikt over om våre forslag er tatt opp. Ett igjen? Da må jeg ta opp det.

Solveig Schytz (V) [13:50:49]: Jeg er glad for at regjeringen i stortingsmeldingen løfter en politikk som legger opp til at universitets- og høyskolesektoren skal styres mer i det store og mindre i det små. Jeg er glad for at dette har bred støtte hos høringsinstansene. Det er viktig å finne en god balanse mellom studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det grunnleggende at UH-institusjonene må planlegge for framtidige samfunnsbehov.

Regjeringen legger opp til en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høyskoler for å sikre at ressursfordelingen treffer riktig, basert på gjeldende politiske mål: å kombinere studentenes etterspørsel etter utdanning og å møte arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft.

Arbeidslivet er i rask endring. Oppgavene løses på nye måter, og endringene skjer i raskt tempo. Da må også utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling. Dette forutsetter rammebetingelser som legger til rette for mangfold, fleksibilitet og endring i universitets- og høyskolesektoren. Jeg er glad for at regjeringen har lagt fram en plan for styringen av universiteter og høyskoler, at de skal styres mer i det store, og som tar viktige grep for å fremme kvalitet, egenart og dimensjonering. Denne meldingen er en historisk endring i retning av et tillitsbasert styringssystem for universiteter og høyskoler, som vil bidra til økt fokus på kvalitet og på institusjonenes egenart.

Fri forskning – forskning som vi har tillit til – er grunnleggende. Jeg er glad for at regjeringen er tydelig på at styringen må hegne om og beskytte den akademiske friheten som en sentral, demokratisk verdi, og at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske friheten i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven.

Tilgangen på god utdanning av høy kvalitet i hele Norge er også grunnleggende. Derfor er det viktig at man ser på både støtteordninger til den enkelte student og insentivene til den enkelte institusjon til å tilby og tilgjengeliggjøre utdanning av høy kvalitet i hele landet, gjennom fleksible studier. Jeg ser fram til at regjeringen vil legge fram en egen strategi for desentralisert og fleksibel utdanning før sommeren 2021, om kort tid.

Gratisprinsippet i høyere utdanning er også grunnleggende for at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning, uavhengig av sosial bakgrunn. Dette ligger også til grunn for gjennomgangen av finansieringssystemet.

Dimensjonering av tilbudet innen høyere utdanning må dekke både studentenes etterspørsel og arbeidslivets behov. Da er det viktig å videreutvikle arenaene for samspill mellom sektoren og aktører i arbeids- og samfunnsliv for å ivareta en god dialog om dimensjoneringsbehov for framtiden. Men dette må også ha en stor grad av fleksibilitet, slik at institusjonene kan tilpasse seg både lokale og regionale forhold og sin egen faglige egenart på best mulig måte.

De foreslåtte endringene i gradsforskriften åpner for at bl.a. psykologi og juss kan tilbys ved flere institusjoner. Det er veldig gode nyheter.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid for å se på hvordan kapasiteten på medisinutdanningen kan utvides. Jeg legger til grunn at dette arbeidet kan skje raskt, slik at vurdering av både kostnader og modeller for opptrapping legges fram i løpet av inneværende år. En samlet komité oppfordrer også regjeringen til å vurdere om medisinutdanningen skal tilbys ved flere institusjoner enn i dag, inkludert ved Universitetet i Stavanger. Venstre håper at en videre avklaring av dette kan komme så snart som mulig.

Statsråd Henrik Asheim [13:54:54]: Koronapandemien har til fulle minnet oss på hvor avgjørende kunnskap er. Livslang læring, forskningsdrevet innovasjon og et kunnskapsdrevet arbeidsliv blir stadig viktigere i møte med globale megatrender. Det vil kreve fleksibilitet og omstilling hos oss alle, også universitets- og høyskolesektoren.

Da regjeringen besluttet at det skulle lages en melding om styring av de statlige universitetene og høyskolene, sa vi at hovedmålet var å sørge for at studentene og vi som samfunn har et godt og velfungerende system for høyere utdanning og forskning.

Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen. Jeg er glad for at vi deler synet på betydningen av et godt styringssystem for denne samfunnsviktige sektoren, og at styringspolitikken må preges av en visjon om å styre mer i det store og mindre i det små.

Interessen for det universitetene og høyskolene gjør, er økende, og det er veldig bra. Det er legitime behov i mange av interessene, men vi må møte det med mangfold i sektoren og dialog i styringen, ikke sterkere sentralstyring. Det er en utfordring at styringssystemet i dag er for tungt og tar for lite hensyn til at det er store forskjeller på f.eks. NTNU og Samisk høgskole, både i størrelse og i samfunnsoppdrag.

I arbeidet med meldingen har det kommet tydelig frem hvor komplekst styringssystemet vårt er, med utrolig mange mål og virkemidler som virker samtidig. Det gjør det uklart hva vi som regjering styrer på, og hvilket ansvar som er gitt til institusjonene. Det gjør det også vanskelig å vite hva effekten av de ulike virkemidlene faktisk er.

I dag styrer vi for mye – og for mye i detaljene. Dermed styrer vi sannsynligvis også på en måte som ikke gir oss de resultatene vi vil ha, og som samfunnet trenger. Vi skal fortsatt styre, men regjeringen har lagt frem en melding som skal sørge for at vi styrer smartere og mer målrettet. I meldingen foreslår vi fire prinsipper for god styring. Dette er basert på de innspillene vi har fått i meldingsarbeidet, og kunnskapsgrunnlaget om god styring.

For det første skal vi styre mer dialogbasert. Styringsdialogen skal sikre at styringen er transparent og forutsigbar. For det andre skal vi styre mer differensiert. Styringen skal sikre mangfold og at ulike institusjoner utfyller hverandre.

En dialogbasert og differensiert styring skal sikre mangfold og arbeidsdeling i sektoren. Dette vil ivareta og støtte opp om institusjonenes regionale rolle og styrke kunnskapskapasiteten samlet sett. Tilgang til relevant utdanning og kunnskap av høy kvalitet i hele landet er en viktig prioritering for denne regjeringen og skal dermed også prege styringen.

De to siste prinsippene er at vi skal sørge for at styringen er strategisk og kunnskapsbasert. Varigheten av virkemidlene skal vurderes for å unngå at de blir liggende i lag etter lag – noe som gjør styringen mer kompleks og mindre effektiv.

For å implementere den styringspolitikken regjeringen har gått inn for, har vi i meldingen også lagt frem en rekke forslag for fem ulike områder av styringen: finansiering, dimensjonering, målstyring, styring av profesjonsutdanningene og endringer i direktoratene for høyere utdanning og kompetanse.

Vi må ha tillit til de ansatte og studentene på universiteter og høyskoler og at de sammen med sine samarbeidspartnere i både offentlig og privat sektor vet best hvor utfordringene er størst, og hva som er de beste løsningene. Det er det som skaper innovasjon, kvalitet og institusjoner med tydelige regionale og nasjonale roller.

Å oppfylle studentenes etterspørsel etter utdanning og arbeidslivets kompetansebehov er en viktig del av en slik samfunnsrolle. Derfor har vi gått inn for at alle institusjoner som får akkrediterte profesjonsutdanninger i psykologi, rettsvitenskap og teologi, fremover skal få tildele disse gradene. Det er også en av grunnene til at vi vil se på dimensjoneringen av medisinutdanningen.

Som jeg sa innledningsvis: En god styringspolitikk betyr ikke at vi skal slutte å styre. Men vi må styre på en måte som støtter opp under de målene vi har for universiteter og høyskoler. Regjeringen vil derfor bl.a. foreta en grundig gjennomgang av hele finansieringen av universiteter og høyskoler for å se hvordan det skal bli bedre, og for å følge opp Stortingets vedtak om arbeidslivsrelevans og livslang læring. Vi trenger et system som i større grad støtter opp under det å tilby etter- og videreutdanning, og sørger for god tilgang på utdanning over hele landet.

Klimaendringer, digitalisering og demografiske endringer vil også fremover utfordre oss på helt nye måter. Universiteter og høyskoler har en avgjørende samfunnsrolle, og uavhengige og kritiske kunnskapsinstitusjoner er en sentral del av et velfungerende demokrati. Med denne meldingen legger regjeringen frem en helhetlig styringspolitikk som setter forutsigbare og tydelige rammer for den strategiske utviklingen av sektoren som skal stå seg over tid – i møte med den omstillingen vi må gjennomføre de neste tjue årene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:10:58]: Stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler skal bidra til en mer overordnet og helhetlig styringspolitikk. Den skal legge til rette for at universitetene og høyskolene framover styres mer i det store og mindre i det små. Dette var også viktige synspunkter som kom fram under høringen etter at meldingen ble lagt fram.

For å nå dette målet legges det opp til bl.a. en gjennomgang og forenkling av målstrukturen på universiteter og høyskoler, endringer i gradsforskriften og forslag om endringer i rammeplanene for profesjonsutdanningene for å gjøre dem mer overordnet og mindre detaljerte enn de var før.

Kristelig Folkeparti er opptatt av akademisk frihet og mener dette er et kraftfullt symbol på en sentral demokratisk verdi. Vi er derfor glade for å se at meldingen i stor grad legger opp til å sikre at styringen både hegner om og beskytter denne. At det nå varsles fra regjeringen at det vil settes ned et ekspertutvalg som skal se på den akademiske friheten i forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven, stiller vi oss derfor positive til, men vi ber om at dette utvalget får en bredest mulig sammensetning som også ivaretar de private høyskolene på ideelt grunnlag sitt anliggende.

Meldingen løfter også fram viktigheten av å innføre mer overordnede rammeplaner. For stramme rammeplanstyrte profesjonsutdanninger kan være til hinder for lokal profesjonsfrihet og fagutvikling. Mer overordnede planer vil gi større grad av tilpasningsmuligheter og fleksibilitet, som vil ivareta UH-sektorens behov for utvikling for framtiden.

Men det er få av tiltakene i denne meldingen som har fått så mye nasjonal og lokalpolitisk oppmerksomhet – og trykk – som forslaget om å endre gradsforskriften. Debatten har vel vist, hvis vi skal være helt ærlige, at til tross for anførsler av viktige prinsipielle argumenter den ene eller den andre veien har det ikke vært så vanskelig å se at vi uansett partitilhørighet er representanter fra ulike deler av det langstrakte landet vårt, og at vi alle står vårt eget hjemsted, vårt eget universitet eller vår egen høyskole nærmest.

Jeg vil i den anledning gi honnør til statsråd Asheim for å tenke de store og overordnede tankene i denne saken, og jeg mener vi har klart å lande den på en god måte. For gradsforskriften slik som den er praktisert, har åpenbart fungert som et monopol som har beskyttet de veletablerte universitetene og studietilbudene, til ulempe for de nyeste universitetene. Det har vært uheldig at enkelte utdanninger er begrenset til et fåtall universiteter og høyskoler når behovet for mennesker med denne yrkesbakgrunnen er stort, og vi utdanner i tillegg mange av disse i dag allerede, men vi gjør det i utlandet. Derfor vil det oppleves som mer rettferdig at det nå skal godkjennes utdanninger på bakgrunn av hva slags kvalitet de klarer å levere, framfor på grunnlag av en gammel forskrift som gir enkeltinstitusjoner monopol på utdanninger samfunnet helt klart har behov for økt kapasitet på.

Det har vært uheldig og et tap for både nåtidens og framtidens arbeidsliv at mange godt kvalifiserte søkere har blitt stående uten studieplass, reiser til utlandet eller bruker svært lang tid og mye penger på å komme inn på de få plassene som finnes. Nå skal NOKUT, som er et uavhengig organ, i tillegg til å godkjenne føre tilsyn og følge opp alle typer utdanninger. De gis samtidig et mandat til å trekke tilbake akkrediteringen hvis kravene ikke er oppfylt. Dette mener vi sikrer oss høy kvalitet i utdanningene også framover og er etter vår oppfatning en god måte å løse gradsforskriftsproblematikken på.

En helhetlig styringspolitikk på UH-sektoren blir ikke god nok om vi bare skal verne om situasjonen slik som den er i dag. Derfor er vi glad for at meldingen er modig og viser vei mot en igangsetting av en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Gjennomgangen vil sikre et bedre samsvar med politiske mål, ivaretakelse av sektoransvar og etter vår oppfatning en bedre ressursutnyttelse. Samtidig holdes gratisprinsippet fast, slik at vi sikrer at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av sosial bakgrunn. Dette er viktig og god Kristelig Folkeparti-politikk.

Sammen med meldingens ytterligere tiltak vil vi nå sette institusjonene i best mulig stand til å løse sitt samfunnsoppdrag, og sektoren samlet vil rustes til å dekke de viktige nasjonale kunnskapsbehovene i samfunnet vårt framover. Med denne meldingen vil vi nå sikre en overordnet, transparent og ikke minst forutsigbar styringspolitikk for de statlige universitetene og høyskolene.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:16:14]: Det er et problem i Norge at universitetene og høyskolene ikke utdanner folk til det arbeidslivet har behov for. Det er et særlig stort problem at Norge ikke utdanner nok leger, sykepleiere og psykologer, som helsevesenet har behov for. Vi har definitivt både sett og kjent på under koronapandemien hvilken sårbarhet som ligger i det å være fullstendig avhengig av import av helsepersonell for å drifte Norges helsevesen.

Det finnes knapt en arbeidsledig psykolog, og vi mangler tusenvis av sykepleiere og leger. Hvorfor utdanner da ikke norske universiteter og høyskoler flere? 40 pst. av legene i Norge har sin utdannelse fra utlandet, og andelen øker. I 2017 ble 70 pst. av autorisasjonene gitt til leger med utenlandsk utdanning. Da klarer ikke jeg å forstå hvorfor regjeringen ikke pålegger universitetene å utvide studiekapasiteten. I 2019 la Grimstad-utvalget fram en rapport som konkluderer med at Norge bør utvide kapasiteten på medisinutdanning i Norge. Norske legestudenter i utlandet får god utdannelse, men de utdannes til et helsevesen som er annerledes enn det vi har. Det norske helsevesenet er også svært sårbart i en pandemi, som vi har sett nå, hvor muligheten for å importere arbeidskraft fra andre land er begrenset.

Jeg har lyst til å si at jeg er veldig glad for at disse viktige endringene nå kommer på plass for Sørlandets del. Vi får utdannet flere folk – rett ut i viktig og relevant jobb – og vi får etablert en psykologi- og jusutdanning som er viktig for oss. Men avslutningsvis vil jeg understreke en stor skuffelse over at regjeringen og Arbeiderpartiet ikke tillater Universitetet i Stavanger å opprette en medisinutdanning. Det er synd for norske jusstudenter, og det er synd for norsk helsevesen.

Aleksander Stokkebø (H) [14:18:04]: Dette er en gledens dag. Når gradsforskriften endres, skriver statsråden og Stortinget utdanningshistorie, der man setter kvalitet og behov først i utdanningen av framtidens jurister og psykologer, der man gjør grep for å svare ut behovet i kommunene og næringslivet, og der man sikrer et bredere rekrutteringsgrunnlag for å bygge opp sterke norske fagmiljøer. Enten det er UiA eller BI, er jeg sikker på at man vil vise seg tilliten verdig. Og på hjemmebane vil jeg gratulere UiS, med professor Folkvord i front, som har bygget opp et sterkt juridisk miljø, spesielt innen skatteretten. Med Skatteklagenemnda, som Høyre og regjeringen opprettet noen steinkast unna, vil man også kunne oppnå gode synergier. Jeg er trygg på at de strenge og riktige kvalitetskravene vil bli tilfredsstilt, som gjør at det nå bare er tiden og veien for å komme i gang med å utdanne også advokater i energihovedstaden.

Vi trenger flere leger, og vi trenger flere som er utdannet i Norge. Helt siden daværende ordfører Leif Johan Sevland i 2009 tok opp saken med daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen, har Stavanger-regionen kjempet for å få bruke kompetansen sin i den nasjonale dugnaden. Grunnene til det er mange og åpenbare: En har fagmiljøet, Norges tredje største akuttsykehus med om lag 200 doktorgrader og 36 professorer, som regjeringen har bygget side og om side med landets tredje mest forskningsintensive universitet. En har en sterk helseklynge med globalt dominerende helsebedrifter som Laerdal Medical. En har oppstarten på 84 mill. kr, klappet og klar, finansiert av næringslivet, som vil dekke personell og infrastruktur til oppstarten. Og en har tilgjengelige arealer og infrastruktur, som er spesifikt trukket fram av Grimstad-utvalget.

Sånn kunne jeg fortsatt. Derfor er det veldig bra at regjeringen nå utreder hvordan en kan møte behovet for flere leger, og spesifikt ser på mulighetene med UiS. For min egen del er jeg i hvert fall trygg på at UiS med en gradsrett vil kunne være et viktig bidrag for å møte behovet for flere leger, og det vil styrke hele Helse-Norge.

Jeg vil rose statsråden for nytenking og det å sette kvalitet og behov for jus og psykologi først. Så håper jeg – og kommer til å jobbe for – at vi snart også kan si det samme for legene i Norge.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [14:21:08]: Det er et stort behov for å iverksette en opptrappingsplan for studier innenfor medisin, helsefag, psykologi og sykepleie, slik at utdanningssektoren får kapasitet til å utdanne til den kompetansen samfunnet trenger, men da må vi også være åpne for å endre gradsforskriften slik at dette blir mulig. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har siden 2014 tildelt midler til i underkant av 1 600 nye studieplasser til helseutdanningene, hvorav 450 til sykepleie og 230 til videreutdanning av sykepleiere.

Men vi må også få opp andelen legestudenter, da norske leger som tar sin utdannelse i utlandet, er svært høy – rundt 50 pst. Grimstad-utvalgets anbefaling er at Norge bør ha en utdanningskapasitet i medisin som er i samsvar med WHO-koden for rekruttering av helsepersonell. For å få til dette er det behov for en betydelig oppjustering av studieplasser i medisin. En justering av forskriften vil bidra til at universitetene i Norge får større muligheter til å tilby utdanning som arbeidsmarkedet har behov for.

Jeg har også merket meg at mange ser på dette som en trussel mot Nord-Norge og medisinutdanningen i Tromsø. Jeg vil heller påstå at det er tvert imot – medisinstudier ved flere universiteter er ingen trussel mot Nord-Norge. Det er ingen motsetning mellom å ville opprette flere medisinstudieplasser ved Universitetet i Tromsø og samtidig være åpne for at også andre universiteter kan være kompetente nok til å ha medisinstudier. 440 nye studieplasser, som vi trenger, betyr ikke at alle 440 skal plasseres i Stavanger; det betyr at samtlige eksisterende universiteter også kommer til å få økte antall studieplasser. Så hvorfor skal man ikke kunne utdanne leger i Stavanger? Stavanger har universitet, og de har universitetssykehus, men i dag får de sine studenter fra Bergen. Hva er logikken med at de ikke kan hente studentene sine fra eget universitet?

Er det noen som tror at flertallet på Vestlandet kommer til å reise til Tromsø for å utdanne seg til lege, når det er kortere å reise til Ungarn?

Å endre forskriften slik at man kan tilby flere plasser og flere steder, tenker jeg på som en vinn-vinn-situasjon for Nord-Norge og for hele Norge. En endring av gradsforskriften vil gi flere utdannede leger i Norge og flere utdannede leger i Nord-Norge. Jeg bare spør: Kan det bli bedre?

Nina Sandberg (A) [14:24:22] : Jeg tenkte å ta ordet til Innst. S 419 S, hvis det er ok. Det er sånn at Arbeiderpartiet er en del av flertallet som fremmer tilrådingen i den saken. Vi mener at det er behov for å iverksette en opptrappingsplan for medisin, helsefag og sykepleie, fordi høyere utdanning trenger en kapasitetsopprustning for å få til å utdanne til den kompetansen som samfunnet har bruk for. På mange områder er det vanskelig å framskrive kompetansebehovet. Dette er ikke et sånt område.

Vi er bekymret for at Norge ikke skal få tilstrekkelig med helsepersonell, og har derfor i våre alternative statsbudsjetter gjentatte ganger foreslått 3 000 nye studieplasser med særlig vekt på velferdsstatens profesjoner, som sykepleiere og helseutdanning ellers. I tillegg har vi programfestet at vi vil ha opptrappingsplaner for studieplasser i langtidsplanen for å få mer nasjonal styring på nettopp kapasitetsopprustningen. Vi ønsker også å få ned deltidsandelen i helse og omsorg sånn at mer av arbeidskraften kan utnyttes fullt ut, og sånn at de ansatte, som ofte er kvinner, får en lønn å leve av og klarer å opparbeide seg pensjonsrettigheter osv.

Vi vil også understreke at vi står sammen med flertallet når det gjelder å understreke at planen må ha utgangspunkt i behovsprognoser, og den må være forpliktende. Og – det er viktig – den må i tillegg beskrive konkrete tiltak for å få opp kapasiteten i praksisplassene.

Så mener vi det er kritikkverdig at regjeringen ikke har konkludert i budsjett på grunnlag av Grimstad-utvalget. Denne handlingslammelsen gjør at legemangelen fortsetter å vokse.

Avsluttende vil jeg minne om at Arbeiderpartiet gjentatte ganger har oppfordret regjeringen til å gjennomgå autorisasjonsordningene, fordi svært strenge krav og høye terskler for godkjenning også bidrar til å begrense adgangen til helsepersonell. Et grunnleggende premiss her er selvsagt at faglige kvalifikasjoner og pasientsikkerhet ivaretas.

Til slutt: Jeg hører at både representanten Gudmundsen og statsråden forsvarer avbyråkratiseringskuttene ut i det litt absurde, for dette er ikke den typen forutsigbarhet som sektoren ønsker seg. Regjeringen sa selv i Granavolden-erklæringen at de ville vurdere å målrette disse kuttene. Arbeiderpartiet vil selvsagt ha en effektiv offentlig sektor, men flate kutt på «repeat» er ikke veien til det målet.

Roy Steffensen (FrP) [14:27:09]: Galleriet er jo stengt, men jeg vet at noen følger med på nettsendingen, for på Twitter har Norsk studentorganisasjon lagt ut at de venter i spenning på om forslag nr. 15 kan få flertall i dag. Da kan jeg røpe at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag nr. 15, og så håper vi at de andre partiene også kan gjøre det, så det blir enstemmig. Årsaken til at vi ikke gikk inn i forslaget fra starten av, var at vi mener at det å utrede tiltak for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene er noe statsråden gjør på daglig basis. Men vi kan med glede støtte forslaget.

Ellers så registrerer jeg med skuffelse igjen at statsråden åpenbart har tenkt å benytte seg av filibustertaktikk ved å trenere gjennomgangen av finansiering. Jeg håpet at den kunne vært på plass på et mye tidligere tidspunkt enn det som statsråden nå har lagt opp til. Angående filibustertaktikk, så trodde jeg at jeg måtte tegne meg for å sørge for at representanten Tvedt Solberg skulle få tid til å komme inn i salen så han kunne tegne seg, for dette er jo tross alt en av Arbeiderpartiets viktigste saker hvis man skal tro det som er blitt skrevet på sosiale medier hos bl.a. Stavanger Arbeiderparti. Den 19. mars skrev de at det haster med en ny regjering for å få fart i saken om medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger:

«Dette er en av våre aller viktigste saker, og vi er glade for at Arbeiderpartiet er tydelig nasjonalt på at de støtter medisinutdanning ved UiS.»

Det ble «likt» av utdanningspolitisk talsperson Torstein Tvedt Solberg, som også er fylkesleder i Arbeiderpartiet, har støtte av finanspolitisk talsperson og nestleder i Arbeiderpartiet, som har vært ute og til og med lansert sin egen modell for hvordan dette kan skje i et forpliktende samarbeid mellom UIB og UIS, uten at jeg ser at det er fremmet i saken i dag. Det er jo litt rart siden utdanningspolitisk talsperson 7. oktober sa at det var et mageplask av regjeringen, han var ekstremt skuffet over at det ikke ble tatt noen nødvendige grep, fordi det hastet å få på plass en avklaring sånn at universitetet i Stavanger kan få drive med medisinutdanning.

Jeg skjønner at Stavanger Arbeiderparti har trodd at dette ble en av de viktigste sakene til Arbeiderpartiet i Rogaland. Det må jo være trist å måtte spise kameler også når man er i opposisjon og ikke bare når man er en del av en regjering. Men jeg håper at representanten Tvedt Solberg kan tegne seg og forklare hva som har skjedd siden 7. oktober, siden det nå er nødvendig med en utredning framfor å ta nødvendige grep.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:30:18]: Det er fristende å minne siste taler om at Fremskrittspartiet også har sittet med makten nesten sju av de åtte årene Solberg-regjeringen har styrt dette landet. Så det er klart at Fremskrittspartiet også i posisjon kunne bidratt både til flere studieplasser og til at det hadde stått annerledes til med styringen av høyere utdanning, også medisinutdanningen, her til lands.

Ellers må jeg si at jeg blir veldig glad for at Fremskrittspartiet annonserer støtte til forslag nr. 15, og oppfordrer selvsagt alle andre partier til å støtte forslaget, utenom Senterpartiet og SV, som allerede står inne i det, for det er jo et kjempeviktig forslag for å forhindre frafall og forsinkelser i studiene for studenter i høyere utdanning. Det er ikke noe kontroversielt rundt det. Det er et oppriktig godt ment forslag for å få mer kunnskap på bordet, og også for rett og slett å følge opp styringen av høyere utdanning og for å ivareta studenter og studentvelferden rundt omkring i landet.

Så mener jeg det er viktig å omtale de representantforslagene som er tatt opp her i dag, og det er jo også det de siste talerne har brukt taletid på. Debatten om gradsforskriften, f.eks., er en sammensatt debatt, der Senterpartiet på mange måter støtter intensjonen om at flere utdanninger kan bli tilbudt flere plasser i landet. Samtidig mener vi at åpningen knyttet til gradsforskriften ikke må gi utilsiktede konsekvenser. Det kom også tydelig fram i høringen som komiteen gjennomførte, at det var flere som delte den bekymringen. Derfor er vi med og åpner opp for utdanningene, utenom medisin og veterinærmedisin. Her skal regjeringen komme med mer kunnskap.

Norge trenger større kapasitet og flere kandidater innenfor disse fagene. Særlig prekær er bl.a. etterspørselen etter både fastleger og sykepleiere rundt omkring i landet, som trengs for at vi kan være trygge på god og operativ beredskap og helsetilbud nær folk. Derfor blir det også flertall i dag for at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 må komme tilbake til Stortinget med innledende tiltak for å sikre flere studieplasser innenfor medisin, helsefag, sykepleie og psykologi. Det må på plass en opptrappingsplan for studieplasser innenfor disse fagene. Planen skal inneholde konkrete tiltak for opprettelse av studieplasser ved utdanningsinstitusjonene og tiltak som sikrer studentene praksis i helsesektoren, i tråd med samfunnets behov. Planen må også inneholde tiltak som gjør at det blir attraktivt for helsearbeidere å være i sektoren.

Den pågående pandemien har med tydelighet avdekket svikt i landets beredskap på en rekke områder. Vi hadde behov for flere varme hender og kloke hoder i helsevesenet også før covid-19 rammet verden.

Senterpartiet har ropt varsku om helseutdanningene i lang tid. Nå er det på tide at det blir tatt tak, og det er jeg glad for at stortingsflertallet sikrer her i dag.

Kent Gudmundsen (H) [14:33:28]: Jeg vil også starte med å rette oppmerksomheten mot forslag nr. 15. Det er et forslag som helt åpenbart er den daglige oppgaven til statsråden, så vi er på ingen måte imot det, og når vi ser hvordan stemningen er her i salen, ser vi heller ingen grunn til å stemme imot det. Jeg varsler her at regjeringspartiene vil støtte forslag nr. 15. Så kan jeg betrygge med at selv om vi vedtar det i dag, har det vært på statsrådens bord så lenge han har sittet i stolen.

Men det som fikk meg til å ta ordet særskilt, er dette: Vi hører opposisjonen diskutere tillit, hvor viktig det er å ha tillit i sektoren, og samtidig fortsatt kritisere oss for den måten vi har innrettet effektivisering og helhetstenkning på, nettopp for å skape effektivitet i offentlig sektor som helhet. Den økonomiske friheten man får gjennom slike budsjettgrep, bidrar til at man på den ene siden frigjør veldig mye midler som gjør at man kan satse nettopp på universiteter og høyskoler, på forskning, på flere studieplasser, samtidig som man har latt dem som har skoen på, finne ut hvordan man best tar ut den effekten. Det har man gjort nettopp for å sikre at man har tillit og sikre satsinger. Det som må være det store paradokset her, er jo, som jeg nevnte i mitt første innlegg, at når f.eks. Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foretar målrettede kutt innenfor en rekke institusjoner i universitets- og høyskolesektoren – uten i det hele tatt å kunne vise til konsekvensene av det – er det å spille litt hasard, spør du meg. Man kjenner rett og slett ikke konsekvensene av det, og det er egentlig på grensen til det useriøse, etter mitt skjønn.

Når det kommer til opptrappingsplanen for studieplasser, har vi jo hatt et Dokument 8-forslag knyttet til helsefagutdanningene til behandling i komiteen. Men jeg vil minne om at vi også har hatt oppe til debatt i Stortinget veldig mange andre utdanninger som mangler studieplasser, enten det er innenfor IKT, innenfor kryptologi eller hva det måtte være. Det er mange behov, det er mange hensyn som skal veies mot hverandre.

Derfor mener jeg at det viktige når man skal legge en plan, er at man gjennom langtidsplanen for forskning og høyere utdanning viser en retning, og så vil det være i de enkelte statsbudsjett man gjør de nødvendige avveiningene. Det vil jeg fortsatt stå fast ved. Det mener jeg er den riktige måten å gjøre det på, og det er også den ansvarlige måten å gjøre det på, for da ser man det i en helhet og i en sammenheng.

Statsråd Henrik Asheim [14:36:32]: Det er ingen tvil om at vi kommer til å trenge flere studieplasser i helse- og sosialfagene fremover. Nettopp derfor har også denne regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, prioritert å øke kapasiteten i høyere utdanning betraktelig. Faktisk møtte over 20 000 flere studenter til studiestart høsten 2020 enn høsten 2013.

For regjeringen har det også vært viktig at studieplassene går til fagområder hvor det er stort behov for kompetanse i årene fremover. Nettopp derfor har vi siden 2014 tildelt midler til om lag 1 600 nye, øremerkede studieplasser i helseutdanningene, hvorav 450 studieplasser innen sykepleierutdanning og 230 innen videreutdanning i sykepleie. Siden 2013 har bevilgningene til universiteter og høyskoler økt med over 13 mrd. kr. Utover justeringer for prisvekst er det en økning på over 16 pst.

Den store flaskehalsen for å utdanne flere sykepleiere er tilgangen på praksisplasser. Økt kvalitet og kapasitet på praksisplasser i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er helt avgjørende for å kunne utdanne et tilstrekkelig antall kvalifisert helsepersonell. Det er ikke mulig å øke antallet studieplasser vesentlig uten at man få løst kapasitetsutfordringer for praksis. Derfor har regjeringen i stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans flere forslag som skal bidra til at flere praksisplasser opprettes i hele landet. Jeg er veldig glad for at stortingsflertallet imøteser en utredning om forsterkning av kommunenes ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudenter.

Regjeringen har også igangsatt en pilotordning for mer og bedre praksis i de kommunale helse- og velferdstjenestene. På sikt er målet at erfaringene fra pilotordningene vil bidra til flere praksisplasser. Pilotene har bl.a. som mål å utarbeide nye og innovative måter å organisere og finansiere praksismodeller på som kan bidra til å øke kapasiteten i praksisfeltet og ta i bruk kommuner som ligger lenger unna studiestedene.

Hva gjelder medisinutdanning, presenterte regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 2021 et mål om at en større andel norske leger over tid skal utdannes i Norge. Et samlet stortingsflertall deler også denne ambisjonen og har i innstillingen til styringsmeldingen uttrykt forståelse for at regjeringen har satt i gang et arbeid for å se hvordan kapasiteten på medisinutdanning kan utvides, og imøteser dette arbeidet.

Økt utdanningskapasitet i medisin innebærer kostnader til bl.a. vitenskapelig ansatte, bygg og infrastruktur, i tillegg til nye studieplasser. Derfor omfatter dette arbeidet nær kontakt både med de aktuelle universitetsmiljøene og med primær- og spesialisthelsetjenesten.

En økning i utdanningskapasitet og opptrapping av nye studieplasser i høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning vil måtte vurderes og behandles i de årlige budsjettprosessene, men jeg tar med meg vedtaket om at vi også skal komme tilbake med en opptrappingsplan.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:39:46]: Grunnmuren i det norske helsevesenet er basert på import av helsepersonell og utdanningsplasser i andre land. I det bildet burde regjeringen pålagt universitetene i Norge å utvide sin kapasitet innenfor medisinstudiet. Det kan vi dessverre se langt etter, for jeg registrerer at regjeringen ikke bare undervurderer behovet for å utvide antall studieplasser der det finnes et tilbud nå; regjeringen vil ikke engang la Universitetet i Stavanger få lov til å etablere et nytt medisinstudium. For Fremskrittspartiet er det komplett uforståelig.

Gradsforskriften må endres. Det har vi i Fremskrittspartiet fremmet forslag om, og jeg er glad for at regjeringen har kommet oss delvis i møte på det. Regjeringspartiene argumenterer mot å endre dette for medisinstudiet med en videre utredning, og det begynner vi i Fremskrittspartiet for så vidt å bli ganske vant til. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne sal bruker som sitt hovedargument mot Universitetet i Stavangers ønske om et nytt medisinstudium frykt for konkurransesituasjonen. Det stiller jeg meg veldig uforstående til. Det er knapt noe studium i Norge med så skjerpet konkurranse som medisinstudiet. Når nesten halvparten av landets leger tar sin utdannelse i et annet land, når det er legemangel i Norge, og når snittkarakteren for å komme inn på de etablerte medisinstudiene er over 6, hvorfor er ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet mer redde for at vi i Norge skal mangle leger, enn at flere universiteter skal få mulighet til å tilby dette medisinstudiet? Jeg synes det er spesielt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at konkurranse skal føre til at kun de etablerte universitetene skal beholde medisinstudiet når Norge står i en legemangel.

Nina Sandberg (A) [14:41:45]: Til representanten Gudmundsen: Det er riktig som representanten sier, at det trengs masse studieplasser på ulike studier rundt omkring i landet. Til nå har dette vært gjort i forbindelse med de årlige budsjettene. Det Arbeiderpartiet vil, er å få opptrappingsplaner inn i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er forutsigbart både for samfunnet og for institusjonene.

Torstein Tvedt Solberg (A) [14:44:01]: Jeg skal hilse fra saksordfører Jorodd Asphjell, som dessverre er forhindret fra å delta i debatten i dag. Han sitter hjemme i Trøndelag i ventekarantene, noe som har blitt litt av hverdagen nå under koronaen. Jeg er helt sikker på at han ville ha takket komiteen for godt arbeid med disse tre sakene, og ikke minst også SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet for å ha fremmet de forslagene som er til behandling.

Jeg synes det er lovende at det er et såpass bredt spekter av forslag som nå er fremmet som har en mer praktisk skole og et løft for yrkesfag som en fellesnevner. Dette er forslag og politikk som Arbeiderpartiet har etterlyst lenge. For lenge har utviklingen i skolen gått i feil retning. Vi har fått en skole som har blitt for stillesittende, for teoretisk, ja egentlig altfor gammeldags, der for mange elever og barn faller fra og for mange også opplever nederlag framfor mestring.

Jeg og Arbeiderpartiet tror ikke løsningen er et isolert yrkesfagløft for videregående, mindre justeringer for ungdomsskolen alene eller en mer praktisk skoledag i grunnskolen alene. Skal vi få snudd den utviklingen som har vært, handler det om å endre kulturen. Skal en få til en mer praktisk læring og en mer praktisk skole, må det en mer helhetlig tilnærming til. Da må en se dette i en sammenheng fra 1. klasse gjennom tida fram til en går i lære.

Derfor er det nå positivt at så mange partier ser dette behovet, og at det fremmes gode forslag. Men det er skuffende at så få av de mange forslagene vi i dag har til behandling, får flertall. Igjen blir vi i Stortinget minnet på at det må et nytt flertall og ikke minst en ny regjering til for å få til reell endring. Det er avslørende at høyresida gjennomgående går mot nesten alle forslag som i dag blir fremmet. En kan jo merke seg at Fremskrittspartiet etter at de kom i opposisjon, har sett lyset, men kun på sitt eget forslag når det kommer til yrkesfag. Det er en god start, og det gjør at vi får en del gode flertall i dag. Men i all hovedsak blir mange av de gode forslagene – de utålmodige, viktige forslagene – som i dag er fremmet, dessverre nedstemt.

Derfor vil jeg nå til slutt ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen med andre partier står bak i de tre innstillingene, men også melde at Arbeiderpartiet ønsker å stemme for forslag nr. 2 i Innst. 414 S, altså saken om yrkesfagløft for verdiskaping, som handler om å styrke rådgivningstjenesten og veiledningstjenesten.

Turid Kristensen (H) [14:47:37]: Jeg har bare lyst til å begynne med å si at litt gjennomgående for de forslagene som er lagt fram, spesielt av SV og Senterpartiet, som også Torstein Tvedt Solberg demonstrerte godt her nå, er at man ser ut til å ha lukket øynene ganske hardt og godt for alt som har skjedd i norsk skole de siste årene. Jeg snakker selvfølgelig om ting som fagfornyelsen, etter- og videreutdanning av lærere, at det er blitt mer praktiske fag i norsk skole og lagt til rette for mer praktisk undervisning. Derfor er jeg også litt overrasket over en del av forslagene som fremmes i dag. Men en del av dem mener jeg også er viktige.

Én ting er fagarbeiderne våre. Uten fagarbeiderne stopper Norge, og det er ingen tvil om at vi kommer til å trenge flere dyktige fagarbeidere i årene framover. Derfor er jeg også veldig glad for at et av regjeringens viktigste satsingsområder har vært satsing på yrkesfag. Det har også gitt resultater: Flere søker seg til yrkesfag, flere får læreplass, og flere fullfører også med fag- og svennebrev. Så pilene peker i riktig retning, og det er jeg veldig glad for. Men jeg er også veldig glad for at satsingen fortsetter. For det er ingen tvil om at vi trenger både at flere søker seg til yrkesfag, og at flere vil fullføre.

Fullføringsreformen, som vi nå har til behandling her på Stortinget, vil være et viktig neste steg i satsingen på yrkesfagene. Det å gi alle elever rett til å fullføre og ikke bare begynne, det å styrke yrkesfagene, det å legge til rette for flere læreplasser er viktige steg. Nå skal ikke jeg si så mye mer om den her i dag, for den kommer snart opp til en egen debatt, men det er et viktig neste steg for å fortsette å satse på yrkesfagene.

Jeg er ikke i tvil om at forslagsstillerne til disse representantforslagene har gode intensjoner. Men som jeg var inne på, ser det ut som om enkelte helt har lukket øynene for hva som har skjedd i norsk skole de siste årene, og det gjelder i aller høyeste grad representantforslaget fra SV. Gjennomgående er det sånn at de fleste forslagene i dette representantforslaget enten allerede er gjennomført, er en del av pågående prosesser, avventer evaluering før tiltakene iverksettes, eller rett og slett er ganske dyre budsjettspørsmål som bør tas i en ordinær budsjettbehandling.

Jeg er kanskje mest overrasket over at flere av forslagene i SVs representantforslag innebærer en veldig stor grad av detaljstyring både når det gjelder utforming av lærerutdanningene, lærernes handlingsrom og også kommunenes handlingsfrihet. Det er veldig overraskende fra et parti som på inn- og utpust snakker om at vi må ha tillit til lærerne, samtidig å detaljstyre ikke bare i denne saken, men også i tidligere saker. Det er også lagt for dagen en veldig manglende tillit til kommunenes evne til å ivareta lovpålagte oppgaver, men også til å tilrettelegge for lokale behov. Vi kommer derfor ikke til å støtte noen av forslagene der, og det er begrunnelsene for det.

Når det gjelder Senterpartiets forslag, om at alle skoler må tilby arbeidslivsfag, gjelder til en viss grad det samme. Jeg selv er veldig begeistret for dette faget, ikke minst etter at jeg var på besøk på Søndre Land Ungdomsskole, som viste hvor godt man arbeidet med det, og hvor populært det var blant elevene. Jeg ser gjerne at flere skoler velger å tilby det, men det er noe alle skoler har muligheten til i dag. Vi har innført et nytt praktisk håndverksfag i ungdomsskolen. Det som forundrer meg, er at Senterpartiet da ønsker å overstyre og pålegge skoler å velge ett bestemt praktisk valgfag. Dette bør være opp til skolene selv. Jeg er helt enig i at flere bør få muligheten til det, og i helgen vedtok vi i Høyre et eget partiprogram, der vi går inn for en ungdomsskolereform der bl.a. et obligatorisk yrkesfaglig valgfag skal være en av de tingene vi jobber med, i tillegg til mer praktisk undervisning. Men det er altså ikke Senterpartiet eller vi her på Stortinget som skal sitte og bestemme hvilke valgfag skolene skal tilby. Det bør de kunne tilpasse lokale forhold.

Når det gjelder Fremskrittspartiets representantforslag, må jeg si at det er mange gode forslag som ligger i det. Det er kanskje ikke så rart at det er det, for veldig mye av den satsingen som regjeringen har hatt på yrkesfagene, har vært gjort i samarbeid med Fremskrittspartiet. Vi deler mye av den samme problembeskrivelsen, og vi har jobbet fram veldig mange gode forslag sammen. Grunnen til at vi ikke støtter en del av disse, er den samme som for de andre: Det er forslag som ligger til behandling i fullføringsreformen, som krever budsjetter, osv.

Jeg skulle sagt litt mer om Fremskrittspartiets forslag, for det er mye bra i det, og også noe vi ikke er enig i, men jeg ser at tiden renner ut, så jeg får heller komme tilbake. Men det jeg ønsker å si, er at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti uansett ønsker å støtte forslagene nr. 1, 2, 9 og 17 i Fremskrittspartiets forslag. Så skal jeg heller komme tilbake og fortelle litt mer om hvorfor senere.

Roy Steffensen (FrP) [15:26:32] (komiteens leder): Jeg er glad for den støtten forrige taler sa at Fremskrittspartiets forslag ville få fra regjeringspartiene. Jeg synes også representanten på en god måte forklarte en del av Fremskrittspartiets måte å avgjøre de forskjellige sakene som ligger her i dag, på, alle forslagene, og hvorfor vi synes at vårt representantforslag er det som det er verdt å bruke mest tid på.

Så hørte jeg at det på vegne av saksordføreren ble sagt at en var glad for at Fremskrittspartiet endelig hadde sett lyset. Da vil jeg minne om at Fremskrittspartiet siden 2013 altså har vært med på å gjennomføre yrkesfagenes år for å løfte yrkesfagenes status, vi har endret tilbudsstrukturen til å være mer i tråd med arbeidslivets behov, vi har yrkesrettet fellesfagene sånn at mer av utdanningen er tilpasset jobben man skal gjøre, og vi har bevilget penger til gaveforsterkningsordning for utstyr, økt utstyrsstipendet, stilt krav om lærlinger ved offentlige anbud, innført et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag som valgfag i ungdomsskolen, innført en egen merkeordning for lærebedrifter og innført rett til påbygging til studiekompetanse etter fullført fag- og yrkesopplæring. Og vi har gjennom flere anledninger økt lærlingtilskuddet, som i praksis sto helt i ro under regjeringen Stoltenberg.

Om vi har sett lyset, har representanten Tvedt Solberg vært i mørket i snart åtte år. Fremskrittspartiet er veldig stolt over det yrkesfaglige løftet vi bidro til i den perioden vi var i regjering, og vi ser at politikken virker.

De siste årene har vi gjentatte ganger slått alle rekorder i antall læreplasser. Flere søker seg til yrkesfag, og flere fullfører. Pilene peker i rett retning, men Fremskrittspartiet er opptatt av at vi ikke er i mål, og har derfor fremmet det ene av dagens tre representantforslag som behandles, da vi mener det er behov for et yrkesfagløft versjon 2.0.

Et av de viktigste grepene vi har gjort i året som har vært, og som har hatt stor effekt, har vært å øke lærlingtilskuddet. I dag foreslår vi at dette skal fortsette, samtidig som vi foreslår å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Dessverre faller begge forslagene, da verken Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre eller Arbeiderpartiet ønsker å støtte disse forslagene.

Jeg synes det er merkelig at disse partiene snakker varmt om seg selv som partier som står på lærlingenes side, når de ikke ønsker å støtte to svært konkrete forslag som ville gitt tydelig effekt i det å redusere køen av lærlinger uten læreplass. For selv om mye godt arbeid er blitt gjort de siste årene, står det fortsatt tusenvis av ungdommer i kø for å få læreplass. Det er den mest meningsløse køen å stå i, for det handler om å få fullføre utdanningen sin for å komme seg i arbeid.

Jeg skal likevel ikke bruke mye tid på å beklage meg over det vi ikke får flertall for. Selv om vi ikke får full tilslutning til alle våre 17 forslag, får vi altså med vekslende flertall Stortinget med på å styrke rådgivningstjenesten, styrke hospiteringsordningen for yrkesfaglærere og styrke ordningen med rekrutteringsstipend. Vi ber om at det utvikles en bransjestandard for undervisningsutstyr og en minimumsstandard, og vi får flertall for at regjeringen må øke utstyrsstipendet til de dyreste studieretningene på videregående yrkesfag.

Jeg skulle gjerne sett at vi fikk til langt mer i dag, men konstaterer at skal vi få et skikkelig yrkesfagløft versjon 2.0, må Fremskrittspartiet få økt innflytelse og gjennomslag. For Norge vil trenge nesten 100 000 flere fagarbeidere de neste 20 årene. Da har vi to alternativer. Det er enten å importere dem eller å utdanne dem selv, og Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal utdanne dem selv. Vi vil etter valget ta opp igjen kampen for et nytt, forsterket og forbedret yrkesfagløft, for vi trenger økt oppmerksomhet om verdiskapende yrker og fagarbeidernes viktige rolle i tiden som kommer.

Med det tar jeg opp alle forslag Fremskrittspartiet er en del av som ikke er tatt opp allerede.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:31:09]: Senterpartiet ønsker større likevekt mellom praktiske og studieforberedende utdanninger. Søkertallene i videregående opplæring viser nå at elevene selv søker seg halvt om halvt til de to retningene, enten for videre skolegang og studier eller mot profesjonsutdanning og kvalifikasjon. Vi må ivareta bedre den halvdelen av elever som ønsker praktisk og yrkesrettet videregående opplæring, og sikre elever med motivasjon for studier innblikk i og motivasjon fra praktiske utfordringer i grunnskolen. Elevene er hele mennesker i utvikling, som ikke bare skal kunne mestre PISA. De skal kunne mestre livet og en arbeidshverdag etter skolegang. Senterpartiet ønsker en mer praktisk og aktiv skolehverdag for både elevenes, læringens og lærernes del.

Fremskrittspartiet har sittet nesten sju år i regjering uten å sikre det, så her må det åpenbart en ny regjering til, med en ny statsminister, for å få utviklingen vi ønsker. Heldigvis viser stortingsflertallet i dag vilje til å ta grep, når Fremskrittspartiet finner sammen med opposisjonen om flere gode forslag. Dessverre får ikke alle gode forslag flertall, men vi tar steg i rett retning. Når nye læreplaner nå åpner for nye måter å jobbe på med læring og fag, må vi følge opp med tiltak og støtte for mer praktisk og aktiv læring.

Senterpartiets hovedbidrag i dag er knyttet til vårt representantforslag om arbeidslivsfag. Senterpartiet har tidligere omtalt ungdomsskolen som en forsømt del av skolen. Derfor er både arbeidslivsfag og utdanningsvalg viktige fag for å ruste elevene til å gjøre et av livets store valg: linjevalget i videregående. Dette skal også gjøre ungdomsskolen mer knyttet opp mot arbeidslivet og motivasjonen for skolegangen: en fullført utdanning og redskap for å leve et godt liv. Alle elever skal få mulighet til det. Stortinget vedtar senere denne våren en fullføringsrett i videregående, som igjen stiller større krav til grunnlaget elevene har med seg fra grunnskolen.

Høyre varslet på landsmøtet i helgen en ungdomsskolereform. Mitt tips er å se på Senterpartiets forslag her i dag og bakgrunnen for dem. Hvis Høyre er så positiv til arbeidslivsfag som de sier her i dag, bør de lese forskriften som regulerer valgfag, og støtte Senterpartiets forslag. Senterpartiet ønsker at det fokuseres i større grad på læring og i mindre grad på testing i grunnskolen. I tillegg må lærere få tid og tillit til å fokusere på dette. Praktisk og aktiv læring stiller krav til lærerne og ressursene i skolen. Det er tidkrevende å legge til rette, tilpasse og å følge opp alle elever.

Forslagene det blir flertall for i dag, tar for seg mye. Vi skal nå øke kunnskapen om fagskoleutdanning i rådgivningstjenesten i skolen. Videre vil stortingsflertallet styrke ordningen med rekrutteringsstipend for personer utenfor skolesektoren som ønsker å ta en yrkesfaglærerutdanning for å jobbe i skolen, og styrke hospiteringsordningen for yrkesfaglærere. Koplingen mellom avgivende skoler og lærebedrifter må være tettere også gjennom lærlingtiden, slik at innholdet i yrkesopplæringen er relevant. Balansen mellom lærlingenes og arbeidslivets behov må bli sikret slik at flere fullfører med fagbrev og flere bedrifter får sårt tiltrengt kompetanse. Nivået på kompetansen avhenger også av utstyr, som Senterpartiet har påpekt i alternativt statsbudsjett. Derfor vil nå en bransjestandard med et minimumsnivå for undervisningsutstyr i tekniske fag i videregående skole være viktig. En slik standard kan følges opp med en samordning av innkjøp og vedlikehold av utstyret. På toppen av det vil flertallet øke utstyrsstipendet til de dyreste studieretningene på videregående yrkesfag. Dette sikrer elevene bedre forutsetninger for å fullføre utdanningene de begynner på, og for motivasjonen deres og for relevansen opp mot arbeidslivet.

Dessverre vinner vi ikke fram med forslag om endringer i opplæringsloven for at alle elever i ungdomsskolen får mulighet til å velge arbeidslivsfag. Vi får heller ikke flertall for tiltak for å legge til rette for etter- og videreutdanning av lærere som skal undervise i arbeidslivsfaget, gode veiledninger for utarbeidelse av lokale læreplaner i faget eller videre innsats for at elever på ungdomstrinnet kan få økte valgmuligheter og større andel praktiske og estetiske fag på timeplanen.

På sikt bidrar de forslagene som vinner fram, til at likevekten mellom teori og praksis øker, men omdømme og rekruttering kommer ikke uten godt innhold og god oppfølging nasjonalt. Det ønsker Senterpartiet å jobbe videre for med de forslagene vi er en del av. De forslagene vi har sammen med SV, vil jeg ta opp, og jeg vil også gi en kort stemmeforklaring. Senterpartiet stemmer selvsagt primært for våre egne forslag, men sekundært vil vi også stemme for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet, i Innst. 412 S for 2020–2021, og sekundært for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, i Innst. 414 S for 2020–2021.

Mona Fagerås (SV) [15:36:41]: I siste utgave av Utdanningsnytt forteller Øivind fra Moi og Mosjøen om sin opplevelse av ungdomsskolen:

«Diktanalyse føles som et kvelertak på lærelysten min. Hvorfor er det ikke mulig for en som vil bli mekaniker å lære mer om dette allerede på ungdomsskolen? (…) Det verste er at det skjer så lite praktisk. Vi sitter for det meste og skriver. Det er kjedelig. Jeg føler ikke at jeg får gjort noe.»

Fjortenåringen er ikke alene om å føle dette. Elevundersøkelsen viser at motivasjonen til elevene daler fra 5. klasse. Mellom 7. klasse og 10. klasse når den bunnen. Det er nok veldig mange som har det sånn på ungdomsskolen som Øivind, dessverre.

Etter åtte år med Høyres gammeldagse syn på læring må vi forbedre skolen. Motivasjon og læring henger nøye sammen. Når elevene er demotiverte, kjeder de seg, og når de ikke opplever at skoledagen er relevant, er det vanskelig å gi god læring. Tallene fra Elevundersøkelsen er nedslående lesning. Allerede i 5. klasse begynner motivasjonen å falle og når sitt bunnpunkt i 10. klasse, når elevene skal begynne i videregående. Dette er svært bekymringsfullt.

En mer praktisk og variert skoledag med fysisk aktivitet der lekser gjøres på skolen, vil gi mer motivasjon. Barn og unge forberedes ikke på framtiden med å kunne ramse opp flest mulig innlærte svar på kortest mulig tid. Dybdelæring gir elevene varig kunnskap og sørger for mer læring. Skolen skal ha plass til kreativitet og kultur og dyrke nysgjerrighet og gleden over å mestre og lære.

En mer praktisk skole krever nye undervisningsformer og nye arbeidsmåter. Dette forutsetter aktive elever, tettere kollegialt lærersamarbeid og synlige ledere. Det må settes av nok tid til at det blir rom for aktiv læring, mer praktiske fag og øving som alle barn kan ha utbytte av. De siste årene har vi sett en økt teoretisering av skolen der barn måles med standardiserte prøver. Skolen må dyrke fram et større mangfold av ferdigheter.

Valgfaget arbeidslivsfag på ungdomstrinnet praktiseres ulikt, og elever oppnår ulik kompetanse knyttet til de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Vi må skape et miljø for praktisk, yrkesrettet opplæring, og faget utdanningsvalg må gjøres mer engasjerende og mer meningsfullt for flere elever.

Til representanten Kristensen: Fagfornyelsen alene endrer ikke norsk skole. Skal vi få til en mer praktisk og variert undervisning med tid til lek og fysisk aktivitet, må det legges til rette for det, bl.a. ved å ha gode rom for praktisk undervisning. Det har ikke denne regjeringen løftet en finger for. I stedet har de kuttet ut hele rentekompensasjonsordningen som ga norske kommuner mulighet til å investere. Innredningen av klasserommene samt mangel på gymsaler, skolekjøkken, musikkrom, sløydsaler, svømmehaller, rom for kunst og håndverk, tegnesal og håndarbeidssal står ikke godt nok i stil med hva man vet om elevers læring. Høvelbenken må få tilbake sin heder og verdighet og må inn allerede fra 1. klasse.

Norge skal være en kunnskapsnasjon, og vi trenger flere gode fagarbeidere. De aller fleste som fullfører et yrkesfag, får jobb når de er ferdig. Likevel velger altfor få unge et yrkesfag. Gjennom å heve statusen til og kunnskapen om yrkesfag kan vi bidra til at flere ungdommer velger denne veien til et framtidig yrke. SV vil styrke lærlingordningen og gi en læreplassgaranti. Vi vil styrke innsatsen mot frafall og sikre at alle får et videregående opplæringstilbud med høy kvalitet, uavhengig av bakgrunn og bosted. SV vil sikre at elevene har godt nok utstyr. Mange yrkesfaglinjer har for dårlig utstyr til å kunne ha skikkelig undervisning.

Jeg tar dermed opp de forslagene SV har alene.

Solveig Schytz (V) [15:41:52]: Vi debatterer en rekke representantforslag som omhandler temaer som arbeidslivserfaring, praktiske fag, økt rekruttering til yrkesfag, yrkesfagløft og verdiskaping.

De siste årene har vi sett en historisk satsing på yrkesfag. Nå er det flere som søker seg til yrkesfag, flere får læreplass, og flere fullfører med fag- og svennebrev. Det er svært gledelig, men satsingen må fortsette, og regjeringens satsing på yrkesfagene og økt rekruttering til yrkesfagene fortsetter, ikke minst gjennom Meld. St. 21 for 2020–2021 – fullføringsreformen. Viktige pilarer i denne stortingsmeldingen er at det innføres en rett til å fullføre videregående opplæring, rett til å ta et nytt fagbrev og rett til læreplass eller likeverdig tilbud. Fullføringsreformen inneholder tiltak som legger til grunn et nært samarbeid mellom videregående skole, lærebedrift og arbeidslivet. Samarbeid mellom videregående skoler, fagskoler, næringsliv og forskningsmiljøer står også sentralt i regjeringens forslag om å etablere sentre for fremragende yrkesfag.

De siste årene har det vært en historisk høy økning i lærlingtilskuddet, noe som gjør det lettere for bedrifter å ta inn lærlinger. Man har innført en merkeordning for lærebedrifter for å synliggjøre hvilke bedrifter som har lærlinger, og etablert Nasjonalt register for lærebedrifter.

Utviklingen går i riktig retning. De siste årene har andelen elever som søker seg til yrkesfag, økt. I 2021 er det 1 000 flere søkere til yrkesfag enn til studiespesialiserende på Vg1. Gjennom flere år har flere fått læreplass. Det er også færre som faller fra i videregående skole. I fullføringsreformen foreslås det altså også en rett til læreplass eller et likeverdig tilbud.

Det er viktig at elever får kvalifiserte råd om utdanningsvalg, jobbmuligheter og arbeidsmarked. Dette er avgjørende for at elevene skal kunne ta gode valg og for å motvirke feilvalg, omvalg og frafall. Det skal være et utstrakt samarbeid mellom de ulike karriereveilednings- og rådgivningstjenestene. Regjeringen vil legge til rette for økt samarbeid mellom ulike aktører på veiledningsfeltet, spesielt mellom skolen og oppfølgingstjenesten og de fylkesvise karrieresentrene, slik som det står i stortingsmeldingen om fullføringsreformen.

Dyktige yrkesfaglærere er en forutsetning for en god fag- og yrkesopplæring. Det inngår en rekke tiltak for å rekruttere flere yrkesfaglærere og bidra til økt kompetanse for yrkesfaglærere i strategien Yrkesfaglærerløftet. Kompetanseutvikling i yrkesfagene er skilt ut i en egen ordning der midlene til kompetanseutvikling går direkte til fylkeskommunene. En sentral del av denne ordningen er muligheten for hospitering. Regjeringen har prioritert flere tiltak for å støtte kompetanseutviklingen de senere årene, og i stortingsmeldingen Fullføringsreformen er det klart at dette vil fortsette.

God og riktig dimensjonering av videregående opplæring er avgjørende for at vi skal lykkes med at flere skal fullføre og bestå videregående opplæring – ikke minst i yrkesfaglige studieprogram. En av grunnene til at elevene på yrkesfag ikke fullfører og består, er at det ikke er godt nok samsvar mellom dimensjonering av utdanningsprogram og tilgjengelige læreplasser.

Fylkeskommunene har ulike tradisjoner for hvordan de balanserer elevenes utdanningsønsker og søknader til videregående opplæring, mot arbeidslivets behov. Vi vet at elever som får oppfylt førstevalget sitt, har større sjanse til å fullføre videregående opplæring, og det må også vektlegges. Men det er avgjørende at det er tilgjengelige læreplasser for at elevene skal kunne fullføre og bestå. Derfor har yrkesopplæringsnemnda en helt sentral rolle i å bidra til å sikre riktig dimensjonering og kvalitet i fagopplæringen. Jeg er glad for at regjeringen i meldingen om fullføringsreformen viser til at de vil komme tilbake til opplæringslovutvalgets forslag om å legge stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjonering av videregående opplæring, i forbindelse med opplæringsloven.

Dagens regelverk åpner for mange ulike måter å organisere opplæringen på. Fylkeskommunene står ganske fritt til å tilrettelegge for ulike opplæringsmodeller. Jeg finner grunn til å påpeke at både på dette området og på flere andre felt er det i de representantforslagene som vi behandler i dag, lagt fram en rekke forslag som jeg oppfatter er helt unødvendig detaljstyring av både skoler og skoleeiere. Venstre ser fram til fullføringsreformen – med rett til å fullføre videregående opplæring, rett til å ta nytt fagbrev og rett til læreplass eller likeverdig tilbud.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:46:52]: Intensjonen om å gjøre skolens undervisning mer praktisk for å tilrettelegge for en skoleopplevelse som kan utfordre hele mennesket, deler vi fullt ut. Derfor har også fagfornyelsen, som ble implementert fra høsten 2020, tatt i bruk en læreplan som nettopp bidrar til en mer praktisk og utforskende skolehverdag, samtidig som læring gjennom lek er understreket som et viktig prinsipp i opplæringen.

En skole som skal utfordre hele mennesket, må gi de praktisk-estetiske fagene en viktig plass. Samlet sett utgjør disse fagene i dag ca. en fjerdedel av skolens samlede timetall og er derfor i dag en viktig del av skolens undervisning. I tillegg har regjeringen innført et nytt og praktisk håndverksfag som valgfag på ungdomstrinnet. Dette er et fag som skal legge til rette for samarbeid med lokalt arbeidsliv for bl.a. å kunne bli kjent med hva ulike yrker innebærer for elevene.

Til tross for gode intensjoner opplever jeg at flere av forslagene i sakene vi behandler i dag, griper langt inn i lærerens metodefrihet og innebærer en detaljstyring som det er grunn til å advare mot. Å pålegge alle skoler valgfaget arbeidslivsfag griper sterkt inn i den enkelte skoles muligheter for å tilrettelegge ulike typer valgfagtilbud som kan møte en bredde av interesser fra elever med ulike forutsetninger. Det bør være et lokalt handlingsrom med hensyn til både hvilke valgfag en skole tilbyr ut fra interessen hos elevene, og hvordan man organiserer undervisningen i de praktisk-estetiske fagene.

Det samme gjelder for innhold og metoder i lærerutdanningen. Det kan virke som om noen mener at vett og forstand i stor grad er samlet i denne salen, og at de som til daglig jobber med disse spørsmålene, må få beskjed herfra om hvordan ting skal gjennomføres og organiseres. Dette er et forsøk på detaljstyring jeg vil advare mot. Skal alle elever tilbys f.eks. arbeidslivsfag, om det er en eller tretti elever som ønsker valgfaget på en skole, vil det kreve ressurser som går ut over andres muligheter til å få oppfylt sine ønsker. Det kan umulig være hensikten.

Regjeringen har gjennomført en historisk satsing på yrkesfag. Denne satsingen fortsetter gjennom fullføringsreformen. Det er et stort behov for flere fagarbeidere framover. Yrkesfag er et satsingsområde fordi vi trenger flere fagarbeidere for å trygge velferdssamfunnet vårt framover. Vi vil at fagutdanningene i videregående opplæring skal bli mer praksisnære og mindre teoretiske. Med den statistikken vi har tilgjengelig i dag, vil Norge komme til å mangle fagarbeidere i framtiden. Ifølge SSB kan vi trenge så mange som 70 000 flere fagarbeidere i 2035. Så skal vi komme i mål, trenger vi større grad av rekruttering. Vi trenger høyere grad av gjennomføring. Vi trenger flere læreplasser og flere tilpassede utdanningsløp.

Vi er glad for at flere nå søker seg til yrkesfag. Det har vært et trendskifte over flere år. Vi ser at rekrutteringen blir bedre, og at flere fullfører. Det er også bra. Men dette er en satsing vi trenger å videreføre på flere nivåer også de neste årene. Større grad av gjennomføring er en av de store utfordringene i opplæringsløpet, sånn som vi ser det. Mange ungdommer kommer seg i dag ikke gjennom videregående skole, noe som for mange fører til varig utenforskap fra arbeidslivet. Det er en stor samfunnsutfordring.

Tiltak som tidlig innsats og innføring av lærernormen mener vi vil få virkning på frafall i videregående skole på sikt. Færre elever per lærer gir tettere og bedre oppfølging av den enkelte elev i grunnskolen og legger til rette for et bedre grunnlag for å mestre overgangen fra grunnskole til videregående skole.

Så er det viktig å legge til rette for å bidra til å bygge sterke nasjonale yrkesfaglige miljøer, noe som kan bidra til økt kvalitet i undervisningen i yrkesfag. For å møte framtidens kompetansebehov i yrkeslivet er det derfor nødvendig å arbeide systematisk med etter- og videreutdanning. Økt kvalitet i yrkesfag handler mye om å koble sammen teori og praksis på en bedre måte i det daglige arbeidet på videregående skole. Nettopp derfor er det viktig at vi ser på hvordan yrkesutdanningen er bygd opp, og på hva som skjer på skolene og ikke minst i læreprosessene, for å knytte dette opp mot arbeidslivet.

I tiden som kommer, vil yrkesfagene få enda større betydning fordi vi ser at det er mangel på mennesker med yrkesfaglig kompetanse i samfunnet. Vi trenger å legge til rette for mer yrkesfaglig kompetanseutvikling, fagutvikling og forskning på feltet, for ute i dagens arbeidsliv finner vi dyktige fagarbeidere som ikke bare er gode elektrikere, helsefagarbeidere eller tømrere, men som også tar ansvar og deltar i viktig innovasjonsarbeid. Derfor trenger vi å arbeide for en høyere grad av anerkjennelse av yrkesfaglig kompetanse, både i utdanningssektoren og arbeidslivet.

Statsråd Guri Melby [15:52:14]: Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. Den samlede opplæringen og fagenes sammensetning skal bidra til at elevene får et bredt grunnlag for livslang læring. Vi debatterer nå tre representantforslag som har det til felles at de handler om at elevene skal ha en variert og praktisk skolehverdag – et mål jeg tror vi alle er enige om.

En kunnskapsskole betyr slett ikke en stillesittende skole. Mer variasjon og tilpasning til hver enkelt elev betyr også mer læring og mer kunnskap. Men for regjeringen er det samtidig viktig å gi lærerne det nødvendige pedagogiske handlingsrommet for å tilpasse opplæringen til elevene sine.

Vi har nettopp innført nye læreplaner. Flere fag har fått en mer utforskende og praktisk dreining, og det legges bedre til rette for en utforskende praksis i undervisningen. Jeg mener det nå er grunn til å la skolen bli kjent med og ta de nye læreplanene i bruk før vi eventuelt gjør nye endringer. Fagfornyelsen evalueres, og kunnskapen skal både kunne brukes til å justere kursen underveis og legge grunnlag for framtidig politikkutvikling. Men det kunnskapsgrunnlaget har vi ikke ennå.

Jeg mener flere av forslagene fra representantene legger opp til en uheldig detaljstyring av skolen. Kommunene har f.eks. allerede ansvar for å ha hensiktsmessige skoleanlegg og nødvendig utstyr, inventar og læremidler. Det å innføre en nasjonal forskrift for å «sikre at alle grunnskoler har sløydsal, musikkrom, naturfagrom, skolekjøkken, gymsal og egnede rom for kunst og håndverk», legger derimot opp til en statlig detaljregulering som jeg mener vi bør være tilbakeholden med.

En måte å sikre elevene mer variasjon og praktiske fag i skolehverdagen på er å gi dem mer valgfrihet. Jeg er i likhet med representantene opptatt av at elevene skal ha ulike valgmuligheter på ungdomstrinnet, og at de skal få arbeidslivserfaring. Jeg mener at elevene har flere muligheter til det i dag. For det første skal alle elever på ungdomstrinnet ha faget utdanningsvalg. Her er det mulig å kombinere undervisning på skolen med utprøving og praksis på en arbeidsplass. Med fagfornyelsen innførte regjeringen også praktisk håndverksfag som valgfag. Jeg kan også nevne at skoleeier har anledning til å tilpasse opplæringen ytterligere gjennom ulike former for fleksibilitet i fag- og timefordelingen.

En potensielt utilsiktet konsekvens av å gjøre arbeidslivsfaget obligatorisk å tilby kan være at noen skoler f.eks. må tilby færre fremmedspråk. Jeg mener en sånn type styring vil være uheldig, og det reduserer det lokale handlingsrommet. Jeg har tillit til at skolene har elevenes beste som utgangspunkt når de foretar avveininger av hvilke alternativer de kan tilby. Det samme gjelder krav til innhold i lærerutdanningene. Rammeplanene er overordnet, og styringen av lærerutdanningsinstitusjonene er nøye balansert for å ivareta det profesjonelle handlingsrommet og statens behov for styring av lærerutdanningen.

Jeg er også opptatt av at grunnskoleopplæringen bidrar til god rekruttering til yrkesfag. Nettopp derfor skal de nye læreplanene bidra til at elevene i grunnskolen får det grunnlaget de trenger for å gå videre på alle de ulike retningene og mulighetene i videregående opplæring.

I representantenes forslag til et yrkesfagløft for verdiskaping viser representantene til en positiv utvikling innenfor fag- og yrkesopplæringen de siste årene. Det er flere som søker seg til yrkesfag. Flere får læreplass, og flere fullfører og tar fagbrev. Det er veldig bra. Dette er en beskrivelse som jeg deler, og jeg er veldig glad for at vi nå ser resultater av regjeringens satsinger på fag- og yrkesopplæringen. Men fortsatt er det for mange som faller fra på yrkesfag, og vi trenger fortsatt flere læreplasser og flere tilpassede opplæringsløp. Med den foreslåtte fullføringsreformen skal unge sikres rett til opplæring fram til de har fullført og bestått. Meldingen styrker dermed satsingen regjeringen allerede gjør på yrkesfag. Regjeringen er som komiteen også opptatt av høyere yrkesfagutdanning, og derfor legger vi fram en egen strategi for fagskolesektoren før sommeren.

Yrkesfagene er avhengig av oppdatert utstyr for at opplæringen skal være relevant og av god kvalitet. Jeg tror ikke at bransjestandard og minimumskrav er veien å gå. Regjeringen er nå i gang med et prosjekt med partene i arbeidslivet der det skal utvikles og forskes på modeller for finansiering av utstyr i skolene. Hensikten er å finne de modellene som gir en bærekraftig og langsiktig finansiering av utstyr på yrkesfag.

Jeg vil mot slutten påpeke at flere av representantenes forslag er kostnadskrevende, og de bør utredes nøye før de eventuelt tas som en del av den ordinære budsjettprosessen. Det vil også være viktig å høre dem som berøres av disse forslagene. Jeg vil likevel avslutte med å understreke at jeg opplever at representantene og jeg har samme mål, så jeg vil bare advare mot at vi i vår iver etter å nå disse målene fratar lærerne, skolene og skoleeierne nødvendig handlingsrom. Vi bør ha tillit til at de bruker dette handlingsrommet til det beste for elevene og til å ivareta sitt brede samfunnsoppdrag.

Turid Kristensen (H) [16:05:51]: Representanten Steffensen påpekte at noen nok satt ganske i mørket. I mitt innlegg var jeg også inne på at man ser ut til å ha lukket øynene når man ikke har fått med seg alt det som faktisk er gjort i norsk skole de siste årene. Men jeg tror faktisk egentlig ikke at noen sitter i mørket, og jeg tror egentlig ikke heller at noen har lukket øynene, men man har bare ikke lyst til å anerkjenne den virkeligheten vi faktisk lever i.

Nå forventer ikke jeg at opposisjonen skal gi stående applaus for regjeringens politikk, men man kunne i det minste anerkjenne hva som har skjedd, og ikke late som om situasjonen i norsk skole er noe helt annet enn det den er. Skolen har ikke blitt mer teoretisk under denne regjeringen. En fjerdedel av fagene, f.eks. i ungdomsskolen, er praktiske og estetiske. I tillegg har de valgfag. I tillegg har de utdanningsvalg. De har også, som kunnskapsministeren var inne på, rom til å endre på fag- og timefordelingen for å sørge for enda mer. Det er lagt til rette for alternative opplæringsarenaer.

Når det gjelder satsing på lærere, later man som om lærere i praktiske og estetiske fag ikke får etter- og videreutdanning. Det er heller ikke sant. Mange hundre lærere har fått etter- og videreutdanning i praktiske og estetiske fag. 30 mill. kr av satsingen er øremerket nettopp til lærere i praktiske og estetiske fag. Man etterlyser veiledning i bruk av læreplanene. Det eksisterer. Altså: Det er gjort en masse ting som man ikke vil anerkjenne. Men så er jeg helt enig i at vi ikke bare skal klappe oss selv på skulderen, vi heller. Vi ønsker å gå videre. Det er nødvendig.

Nå kalte representanten Steffensen dette for yrkesfag 2.0. Det mener jeg vi faktisk også er i gang med. Det kalles fullføringsreformen, som er proppfull av tiltak, både for bedre veiledning, at flere skal kunne velge, at vi skal få flere læreplasser. Vi er i ferd med å jobbe med ny opplæringslov, og noe av det viktigste der, mener jeg, og et av de aller viktigste tiltakene for at vi faktisk skal få flere læreplasser, er bedre dimensjonering. Kunnskapsministeren var inne på det. Det er klart, vi kan ikke detaljstyre hva alle ungdommer skal velge, men vi er nødt til å sørge for at fylkespolitikerne våre faktisk dimensjonerer studietilbudet ut fra hvor det er ledige læreplasser. Det er det som er en av de store svakhetene i dag, at man velger å ta opp elever på skoler som det ikke finnes læreplasser til i den andre enden. Jeg mener at det er rett og slett dårlig gjort. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å klare å lykkes med å skaffe flere læreplasser.

Så snakker man som om det ikke har skjedd noe på utstyrssituasjonen. For det første har denne regjeringen økt utstyrsstipendet, og for det andre har vi satt i gang et stort forskningsprosjekt, nettopp for å kunne klare å ha en god finansiering og en bærekraftig utvikling.

Så, i det minste: Titt på hva som er gjort. Hvis dere ønsker å være med og utvikle norsk skole videre, må dere faktisk anerkjenne hvor vi står i dag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:09:09]: Høyre bruker mye taletid på å radbrekke forslagene våre her i dag, men fremmer samtidig selv en ungdomsskolereform hvor et av punktene nettopp er praktiske valgfag. For meg høres det ut som en selvmotsigelse da å være kritisk til det arbeidslivsforslaget og de punktene vi tar til orde for her i dag. Kanskje vi egentlig er mer enige enn det kan se ut som.

Jeg synes det er veldig hyggelig at representanten Kristensen har besøkt Søndre Land ungdomsskole og hørt hvor gode erfaringer de har der. Så anbefaler jeg egentlig at både statsråden og Høyre tar en studietur videre til Nordre Land, for der har de opplevd hvordan den forskriften hindrer dem i å tilby arbeidslivsfag, selv om de har veldig, veldig lyst. Det er faktisk noen begrensninger vi burde få gjort noe med, og det er det Senterpartiet tar til orde for med vårt representantforslag.

Så har jeg lyst til å bruke litt taletid på å prate om et glimrende eksempel, nemlig Gausdal ungdomsskole, også i mitt vakre stortingsvalgdistrikt Oppland. Som i Søndre og Nordre Land er det der 30–40 pst. av elevene som hvert år velger arbeidslivsfag. Der har de klart å gjøre arbeidslivsfag til et fag hvor folk er stolte av og interesserte i å velge et praktisk og aktivt tilskudd til hverdagen sin. Det er ikke en homogen gruppe som velger faget, men det er elever som deler et engasjement for praksis og praktiske fag.

Eksempler på fag de tilbyr, er treproduksjon og en mek.-avdeling, og i tillegg har de restaurant- og matfag, hvor de to dager i uken lager mat til elevkantinen. De har også hatt rørlegging, der de har hatt besøk av lokale bedrifter som bidrar med undervisning og fagfolk.

Etter ni år med dette faget har de noen erfaringer. Det positive er at alt tyder på at skolemiljø og læring går rett vei og blir bedre. Elevene er mer fornøyd med skolen generelt, og det er mindre atferdsproblemer. Det negative er at rektor kunne fortelle i et møte med Senterpartiet for et par uker siden at faget i for stor grad er basert på idealisme, og at når kun 20 pst. av landets ungdomsskoler tilbyr faget, blir de sittende alene når de skal vurdere og utbedre tilbudet sitt. Det er få andre skoler å dele erfaringer med. De opplever også at dette som går på utdanning og etterutdanning, er uavklart. Det er krevende å gjennomføre eksamen når det er manglende interesse fra andre skoler og miljøer, og det blir ikke tatt like seriøst, opplever de. Ressurser er selvfølgelig også begrensende.

Det overordnede her er at elevene er gode på mange plan, både teoretisk og praktisk, men arbeidslivsfaget styrker dem i alle fag og all læring. De har noe kontakt med bedrifter, men her er det et stort potensial, for arbeidslivsfag er framtidsrettet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:13:15] (ordfører for saken): Statsråd Asheim varslet i oktober 2020 at regjeringen skulle nedsette et utvalg som skulle vurdere endringer i opptakssystemet vårt, og for noen uker siden ble dette utvalget nedsatt. Det er et spennende og viktig arbeid.

For Høyres del er det viktig å si at opptakssystemet til høyere utdanning som hovedregel kanskje bør baseres på karaktersnitt. Ifølge undersøkelser fra bl.a. NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, har det legitimitet hos folk. Karakterer oppleves som rettferdig, eller i hvert fall så rettferdig som det kan være når man først skal fordele knappe ressurser, som studieplasser er. Det er også i mange studier en sammenheng mellom karaktersnittet studentene har når de søker seg til studiet, og gjennomføringen av studiet. Det ser vi bl.a. på lærerutdanningen – etter at vi innførte karakterkravet 4 i T-matte, har gjennomføringen økt med 7 prosentpoeng.

Men det er flere ulemper med dagens opptakssystem som har forsterket seg de siste årene. Selv om vi har økt antall studieplasser kraftig, ser vi ved noen studier der det er svært stor konkurranse om plassene, at det er veldig vanskelig å komme inn hvis man ikke har maksimalt med alderspoeng. Det fører til at mange av dem som ikke kommer inn på studiet rett fra videregående skole, må vente flere år før de får plass på studiet.

I tillegg er det veldig mange unge som bruker flere år på å ta opp en rekke fag fra videregående skole og forsøker å få full uttelling for alle tilleggspoengene. Tilleggspoengene har vi innført litt stykkevis og delt. Det har sikkert vært gode hensikter bak hvert eneste poeng, men samlet sett har det bidratt til å presse opp karaktersnittet. Det vil si at vi har et system som oppmuntrer unge folk til å bruke verdifulle år på å ta opp en rekke fag fra første klasse på videregående og samle alderspoeng før de skal studere. Det er ikke god bruk av verdifulle studieår, og det bidrar også til at norske studenter er mye eldre når de er ferdigstudert, enn i land vi liker å sammenligne oss med.

Det er land som har andre typer opptakssystemer. I Danmark har man f.eks. en modell med to kvoter – en første kvote som gir inntak basert på karakterer fra videregående opplæring, og en mindre kvote 2, der man i tillegg vurderer en del andre kriterier, enten det er opptaksprøve, motivasjonsbrev, intervju, test eller relevant erfaring. Det kan være en spennende modell å se på, men det må utredes nøye hva slags modell som er tilpasset norske forhold.

Jeg håper virkelig dette er noe det kan bli tverrpolitisk enighet om dersom man skal gjøre endringer, for vi må unngå situasjoner som vi ser i land der man endrer opptakssystemet hvert fjerde år. Det er svært uheldig for våre ungdommer og andre som ønsker å studere. Det er viktig at vi får et rettferdig og forutsigbart opptakssystem som kan ha mest mulig tverrpolitisk støtte, slik at flere både kan begynne å studere og studere ferdig det de ønsker.

Nina Sandberg (A) [16:16:19]: Allerede i 2018 ba en enstemmig utdanningskomité regjeringen om å gjennomgå opptaksreglene i høyere utdanning. Arbeiderpartiet har lenge etterlyst en slik gjennomgang – en helhetlig gjennomgang. Vi mener at søkere og samfunn vil være tjent med et bedre system enn det vi har i dag.

Nylig satte regjeringen ned et offentlig utvalg som skal gjennomgå regelverket for opptak til høyere utdanning. Vi er fornøyd med at arbeidet med den nødvendige gjennomgangen dermed er i gang, og vi mener at mandatet er dekkende for det som trengs å ta hensyn til. Vi mener at intensjonen i representantforslaget i all hovedsak er ivaretatt med det utvalget som er satt ned og kommer derfor ikke til å stemme for forslaget.

Vi ser at det er nødvendig å få til en grundig og helhetlig vurdering av et system som det er helt avgjørende at fungerer godt både for søkere, for høyere utdanning og for samfunnet ellers.

For oss i Arbeiderpartiet er lik rett til utdanning en grunnleggende verdi for samfunnet. Utdanningssystemet, inkludert opptaksregelverket, skal sikre like muligheter. Vi ønsker et opptakssystem som bidrar til at flest mulig får studieplass og fullfører, slik at ikke unødvendige systemiske hindre fratar søkere muligheter der alt annet likt ellers ville vært realisert.

Opptakssystemet må sikre at utdanningssøkere får realisert sitt potensial, samtidig som lærestedene får studenter som kan gjennomføre og samfunnet får nødvendig kompetanse. Mandatet vektlegger bl.a. at nytt regelverk skal bidra til at vi får dekket kompetansebehovene i arbeidslivet. Ut fra mandatet og fra et samfunns- og arbeidslivsperspektiv burde helt klart partene vært representert i dette utvalget. Så Arbeiderpartiet mener at det er en åpenbar svakhet at regjeringen ikke har sørget for at utvalget har partsrepresentasjon.

Opptakssystemet skal også ivareta arbeidslivets behov, og partene burde ha vært selvsagte aktører å involvere i en gjennomgang og videreutvikling av systemet. Utvalget skal vurdere og foreslå opptaksregler som bidrar til å dekke kompetansebehov i arbeidslivet, og vi ønsker en høyere utdanningspolitikk som spiller på lag med arbeidslivspolitikken.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [16:19:02]: Fremskrittspartiet viser rett og slett til behandlingen av Dokument 8:196 S for 2017–2018, der en enstemmig komité i innstillingen fremmet et forslag der «Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regelverk for rangering av søkere til høyere utdanning, inkludert utdanning som i dag ikke gir poeng», og vi ba om å få den saken tilbake til Stortinget.

Nå har denne gjennomgangen startet. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å avvente denne gjennomgangen før man eventuelt setter i gang en ny utredning, som forslagsstillerne her ønsker. Så der er vi ikke enige.

Opptaksforskriften ble for det meste fastsatt i 2007. Det begynner å bli noen år siden, så Fremskrittspartiet er enig i at dette regelverket trenger en skikkelig gjennomgang, og muligens litt opprydding. Man kan lett gå seg litt vill i alt det man kan få poeng for, og de unntak som finnes. Så at man får en opprydding og gjennomgang, synes vi er på sin plass.

Samtidig må jeg ærlig innrømme at Fremskrittspartiet kanskje bidrar med sitt, siden vi på landsmøtet forrige helg vedtok at vi ønsker at fullført og godkjent fagbrev skal gi to tilleggspoeng. Men det er basert på det som står i regelverket i dag. Derfor er vi nå veldig glad for at dette utvalget skal gjøre denne jobben, og at det skal leveres en ny utredning til oss senest 1. desember 2022. Vi mener vi er nødt til å avvente den, og kommer ikke til å stemme for SVs forslag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:21:15]: Dette er en viktig sak. Stortingsflertallet har jo allerede ønsket seg en utredning, så vi ser fram til den.

Opptak til høyere utdanning opptar mange og er en forutsetning for at man nettopp kommer inn på høyere utdanning og kanskje kommer inn på den utdanningen man ønsker seg, og for at utdanningene får tatt opp de studentene de trenger.

Senterpartiet deler mye av forslagsstillernes bekymring i saken. Flere av problemene for høyere utdanning har vi også diskutert tidligere i dag, og vi ser fram til utredningen som regjeringen er i gang med, og som både representantene Sandberg og Mathilde Tybring-Gjedde har tatt opp i innleggene sine tidligere her.

Jeg har lyst til å kommentere noen av poengene som er tatt opp.

Jeg mener tilleggspoeng er et av verktøyene som gir institusjonene mulighet til å rekruttere bredere. Å rekruttere bredt er viktig også for å ivareta samfunnsoppdraget.

Så deler jeg bekymringen for at mange bruker mange unødvendige år, tid, energi og kapasitet på å ta opp igjen fag. Da synes kanskje Senterpartiet at praktisk erfaring kunne telt mer, men det regner jeg med vi kan diskutere mer når saken kommer tilbake.

Jeg har også jeg lyst til å bruke muligheten til å nevne noen konkrete opptakskriterier som Senterpartiet er kritiske til. Vi ønsker f.eks. å fjerne kravet om at alle lærerstudenter må ha 4 i matematikk ved opptak til lærerutdanningen. Vi mener at det ikke er gitt at det gir bedre lærere i andre enden, at det gir bedre gjennomføring, eller at det gir bedre motivasjon til opptak til studiet, nettopp fordi det ikke er sikkert at det er mattelærer man skal bli en gang. Inntak mener vi heller bør basere seg på gjennomsnitt.

Som en tidligere taler har tatt opp, om yrkesfaglærere – vi mener også at fagbrev bør være opptaksgrunnlag for praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfag, altså PPUY. Jeg mener at masterkrav for alle slags fag i PPU ikke nødvendigvis er riktig for å sikre godt kvalifiserte fagfolk rundt elevene. Innen f.eks. grønne utdanninger bør det heller satses på å få flere faglærere med PPU enn å kreve flere mastergrader og økt spisskompetanse i alle fag. For folk og formidling, som PPU er læren om, er også avgjørende fag og kompetanse for å kunne være en god lærer og for å bidra til læring og en meningsfull hverdag for elevene.

Mona Fagerås (SV) [16:24:08]: Vi i SV mener at vi trenger et nytt opptakssystem for høyere utdanning. Helheten i opptakssystemet må utredes for å fremme kvalitet, inkludere eksempelvis firerkravet i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen, tilleggspoeng, alderspoeng, kjønnspoeng, språkpoeng, realfagspoeng, unntaksregler, spørsmål om eventuelt økt frihet for institusjoner til å tilpasse kriterier for opptak, bruk av arbeidsprøver, vekting av relevante karakterer i tillegg til karaktersnitt og eventuelle andre endringer av opptakssystemet.

Målet i dette arbeidet må være å fremme kvalitet og kompetanse, både danning og utdanning, og at man på en best mulig måte sikrer at elevene får vist fram hva de kan ved opptak. En utredning må også vurdere alternative opptaksmuligheter som er i bruk i andre land, og alternativene som institusjonene selv ønsker å ta i bruk, sånn som prøveprosjektet på Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo med en egnethetstest, uniTEST.

Utvalget må inkludere representanter fra sektoren selv, fagorganisasjonene, studenter og elever. Vi mener at regjeringen endret forutsetningen for opptakssystemet da de innførte firerkravet i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen. Dette kravet er blitt møtt med betydelig motstand i sektoren, og om sånne enkeltkrav er hensiktsmessig for å komme inn på utdanning, må inkluderes i utredningen.

SV vil vise til høringsnotatet fra Sykepleierforbundet, som hadde flere gode konkrete forslag til hva utredningen bør inneholde. Særlig merket vi oss forslaget om at det bør vurderes tilleggspoeng for lokal tilhørighet ved opptak til desentraliserte sykepleierutdanninger. SV er tydelig: Vi må legge til rette for studietilbud for å bidra til å sikre nødvendig og livsviktig kompetanse i distriktene. Det gjelder både i små og større kommuner i rurale strøk. Desentraliserte studietilbud bidrar til at folk fra distriktene som av ulike grunner ikke har mulighet til å være hjemmefra i kortere og lengre perioder, sikrer nødvendig og livsviktig kompetanse til næringsliv og viktige samfunnsfunksjoner.

Jeg tar dermed opp det forslaget som SV står bak.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:27:14]: Et godt, forståelig og rettferdig opptakssystem for høyere utdanning har vi behov for. Kristelig Folkeparti stiller seg bak behovet for å vurdere et nytt opptakssystem, men mener det i denne saken er viktig for alle parter at det brukes tid på å innhente kunnskap for å kunne ta de riktige grepene.

Sist høst varslet denne regjeringen at det skulle settes ned et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av regelverket for opptak til høyere utdanning. Utvalget skal komme med sine anbefalinger til Kunnskapsdepartementet om hvordan vi kan lage et forståelig og fleksibelt opptaksregelverk som både ivaretar søkernes rettssikkerhet og er tilpasset framtidens høyere utdanning og den teknologiske utviklingen. Jeg opplever at både tidspunkt og mandat ivaretar synspunktene i tidligere avgitt innstilling i forbindelse med Dokument 8:196 S for 2017–2018, der en enstemmig komité fremmet forslag om at det skulle foretas en gjennomgang av dagens regelverk for opptak av søkere til høyere utdanning, inkludert utdanning som i dag ikke gir tilleggspoeng. Utvalgets arbeid skal, slik statsråd Asheim orienterte om i brev til komiteen, resultere i en NOU, som skal leveres Kunnskapsdepartementet senest 1. desember 2022.

Utdanningsvalg er kanskje et av de aller viktigste valgene vi tar i livet. Derfor er det viktig at vi har et regelverk for opptak til høyere utdanning som både er helhetlig, oppleves rettferdig og er enkelt å forstå og forholde seg til. I dag teller faktorer som alder, militærtjeneste, siviltjeneste, folkehøyskole, fagskole, høyere utdanning, kjønn, realfagspoeng og språkpoeng med når det søkes om opptak til høyere utdanning.

Kristelig Folkeparti mener at i arbeidet som skal gjøres, må gevinst ved eventuelle endringer veies opp mot faren for å svekke andre positive trekk ved opptaksregelverket slik det er i dag. Det vil f.eks. være viktig for studentene og studiestedene at opptakssystemet fortsatt skal være effektivt og transparent og oppleves som rettferdig og relevant. For eksempel bør det etter Kristelig Folkepartis oppfatning være slik at utdanninger som har mye tilnærmet likt innhold, bør telle likt for opptak til høyere utdanning. I dag gis det f.eks. tilleggspoeng for ett år på folkehøyskole, mens det ikke gjør det for ett år på bibelskole, selv om de inneholder mange av de samme allmenndannende fagene.

Kristelig Folkeparti støtter forslagsstillernes intensjon, men mener denne er ivaretatt på en god måte gjennom utvalget som nå er satt ned og har startet sitt arbeid, og det mandatet som dette utvalget har fått. Vi mener også at en så viktig ordning for studenter, studiesteder og arbeidsliv ikke bør være noe som hurtigbehandles.

Statsråd Henrik Asheim [16:30:28]: Det fremmede representantforslaget er et godt forslag. Faktisk varslet regjeringen allerede i høst at vi ville sette ned et slikt utvalg. Utvalget ble oppnevnt i statsråd den 23. april.

Av alle de områdene jeg har ansvaret for, er opptak til høyere utdanning blant dem som det er knyttet mest oppmerksomhet til. Utdanningsvalget er et av de viktigste valgene vi gjør som enkeltmennesker, og for samfunnets del er det avgjørende at vi klarer å rekruttere nok kvalifiserte og motiverte studenter til f.eks. lærer- og sykepleierstudiet.

Opptaksregelverket påvirker svært mange mennesker. Det er viktig at vi har et regelverk som er forståelig og fleksibelt, som ivaretar søkernes rettssikkerhet, og som kan tilpasses fremtidens høyere utdanning og den teknologiske utviklingen.

Dagens opptaksforskrift ble i hovedsak fastsatt i 2007. Siden den gang har det blitt gjort flere endringer for å tilpasse ulike behov. Vi har over tid sett at utviklingen har gått ut over helheten i regelverket, slik at regelverket i dag kan fremstå som komplisert og fragmentert.

Representantene Wilkinson, Øvstegård og Fagerås nevner flere områder i regelverket det er verdt å se nærmere på, som f.eks. ordningen med alderspoeng. I likhet med representantene fra SV mener regjeringen det er på høy tid at vi får en helhetlig gjennomgang av opptaksregelverket.

Opptaksutvalget ble som sagt oppnevnt i statsråd 23. april, og deres mandat er å foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av regelverket for opptak til høyere utdanning. Utvalget skal gi sine anbefalinger til hvordan Kunnskapsdepartementet kan utforme et regelverk

• som er lett å forstå for søkerne, og som oppfattes som rettferdig

• som bidrar til at elever i videregående opplæring og andre kan ta gode og informerte fagvalg og komme raskt i gang med utdanningen

• som bidrar til at ressursene i befolkningen utnyttes best mulig

• som bidrar til forståelse om konkurransen om og fordelingen av studieplassene

• som bidrar til at vi får dekket kompetansebehovene i arbeidslivet, og som ikke er til hinder for et mangfoldig og kjønnsbalansert arbeidsliv

• som er effektivt og digitaliseringsvennlig

Utvalget skal gi sine anbefalinger om en gjennomførbar tidsplan med frister for det samordnede opptaket. Utvalget skal ta utgangspunkt i en vurdering av hvordan dagens opptakssystem fungerer, og hvilke effekter det har. Jeg ønsker også at utvalget skal se på opptaksordningene på både lavere og høyere grad, herunder også desentralisert utdanning. Videre bør utvalget se på opptak både sentralt og lokalt ved UH-institusjonene samt opptak av internasjonale studenter.

I mandatet har vi lagt vekt på at utvalget skal ha dialog med sentrale aktører underveis i arbeidet, og at de skal sørge for å få innspill fra relevante organisasjoner og fagmiljøer. Vi har også lagt vekt på at utvalget skal vurdere de norske opptaksreglene i et internasjonalt perspektiv og drøfte hvilke erfaringer, tenkemåter og løsninger vi kan lære av fra andre land.

Ove Trellevik (H) [16:41:46]: (ordførar for saka): Proposisjonen inneheld i hovudsak to lovendringar. Den eine går på endringar i utlendingsloven og forlenging av den mellombels loven om innreiserestriksjonar av omsyn til folkehelsa. Den andre går på å forankra innreiserestriksjonar for utlendingar av omsyn til folkehelsa i loven. Dette har tidlegare vore forankra i forskrift.

Det er to mindretalsforslag frå komiteen, eitt frå Arbeidarpartiet og SV og eitt frå SV aleine. Eg reknar med at dei vil gjera greie for forslaga sine sjølve.

Det er ein samla komité som står bak innstillinga.

Karin Andersen (SV) [16:42:39] (komiteens leder): Det har vært mange vanskelige situasjoner knyttet til disse innreiserestriksjonene – veldig mange familier og enkeltpersoner som har blitt satt i veldig vanskelige situasjoner. Vi får mange henvendelser; det regner jeg med at regjeringen og alle de andre også får.

Blant annet har vi vært opptatt av å sikre at familier og kjærester, veldig nære personer, kan få være sammen så fort det er mulig. I tillegg har vi tatt opp dette med at en del personer som har jobb og er bosatt, men ikke folkeregistrert i Norge har blitt nektet å reise inn igjen etter at de har reist ut av landet. Det gjelder ett av forslagene. Men der har jeg i dag mottatt et skriftlig svar fra justisministeren, der justisministeren bekrefter at de vil gjøre det som dette forslaget innbefatter. Hvis statsråden tar det opp i sitt innlegg eller jeg tar det i replikkordskiftet og kan få bekreftet at det er det som blir fulgt opp, er det ikke behov for å stemme over det forslaget. I brevet fra regjeringen står det at det i så fall skal innføres fra 21. mai, og det er jo straks. Det er bra. Det er litt rart da å stå alene om forslaget i innstillingen, når regjeringen tydeligvis mener det samme.

Det andre forslaget handler om at ventetida i UDI og i politiet nå er helt uakseptabelt lang, både for dem som søker om familiegjenforening, og for dem som søker om pass. Det er greit at det er korona, og at det er vanskelig, men det må gå an å få disse ventetidene ned, for det er rett og slett ikke akseptabelt at det skal være tolv måneders ventetid f.eks. bare for å komme på et intervju i familiegjenforeningssaker eller tolv måneders saksbehandlingstid på statsborgerskap – i tillegg til at det er lang ventetid for å få lov til å levere søknaden. Det er vi opptatt av å få ned. Derfor fremmer jeg det forslaget, som er et fellesforslag mellom SV og Arbeiderpartiet.

Så bare en kort merknad til dette med fjernmøter i UDI knyttet til asylsaker og andre saker der. Det er viktig at man ikke bruker det instrumentet mer enn høyst nødvendig. Det må være mulig å gjennomføre en del av disse møtene med nødvendig smittevern, og at personer får møte når det er behov for det.

Statsråd Monica Mæland [16:46:03]: Det er andre gang jeg står her med et forslag fra regjeringen om å forlenge den midlertidige loven om innreiserestriksjoner. Da jeg sto her forrige gang, i oktober i fjor, virket utløpsdatoen for regelverket den 1. juni langt fram i tid. Jeg sa da at det ikke var sikkert at det ville være behov for innreiserestriksjoner helt fram til denne datoen, og understreket at lovforslaget sikret at innreiserestriksjonene ville kunne oppheves så snart det ikke lenger var behov for dem. Lovforslaget her i dag sikrer også dette, men dessverre virker det ikke nå usannsynlig at behovet for innreiserestriksjoner fortsatt vil være her ved lovens utløpsdato. Jeg synes derfor komiteens avgjørelse om å utvide virkeperioden til 1. desember er fornuftig.

Likevel understreker jeg, slik regjeringen også har gjort i lovforslaget, at det ikke er usannsynlig at det blir aktuelt med ytterligere forlengelse etter denne datoen. Pandemien er ikke over før den er over i alle land. Det kommer til å ta tid. Selv om vi etter hvert får kontroll på smittenivået innad i Norge, vil vi fortsatt kunne ha behov for å begrense importsmitte fra andre land.

Regjeringen har stor forståelse for de vanskeligheter disse restriksjonene medfører for privatpersoner, næringsliv og kulturliv. Vi vurderer hele tiden om smittesituasjonen tilsier at det kan gjøres oppmykninger. Men det er viktig at lemping skjer gradvis og kontrollert. Vi har ofret mye for å få smitten under kontroll i Norge, og det er viktig at vi bevarer denne kontrollen.

Hvis jeg kort skal kommentere noe av det representanten Andersen var inne på, er det riktig at ventetiden hos både politiet og UDI er for lang. Målet er at den skal kortes ned. Det er ulike grunner til dette. Politiet har fått mange nye oppgaver, og UDI har et enormt press, spesielt knyttet til å bidra med veiledning. Det å greie å holde åpne publikumsarealer hvor man skal holde avstand, ha smittevern etc., har også vært en utfordring, kombinert med at enkelte er gått i karantene, blitt syke eller den type ting. Men dette jobbes det med hele tiden, ikke minst med digitale løsninger.

Når det gjelder bosattkravet, er det riktig at det er vedtatt endret: Det blir iverksatt 21. juni sammen med en del andre endringer.

Det er veldig forståelig at kjærester har lyst til å møte hverandre. Det er bare det at kjærester ikke er et veldig ensartet begrep – det kan innbefatte mye – og det var slik at når vi åpnet for kjærester, måtte dette være helt tillitsbasert. Vi så at vi gjennom både sommeren, høsten og julen fikk økt reiseaktivitet og økt importsmitte. Derfor velger vi nå å avvente situasjonen litt. Det er fortsatt mye, spesielt i denne kommunen, som er helt nedstengt, og vi er nødt til å prioritere det først.

Olemic Thommessen (H) [16:56:56]: Vi skal som referert behandle Prop. 143 L for 2020–2021 om interkommunale selskaper, elektronisk signering.

Siden pandemiens begynnelse har det vært gitt midlertidig unntak fra kommuneloven og IKS-loven for å gjennomføre fjernmøter og gå fra fysisk til elektronisk signatur. Unntakene ble gitt fordi ulike smitteverntiltak gjorde det vanskelig å arrangere fysiske møter og fysisk å underskrive protokoller. Den teknologiske utviklingen og erfaringen fra de midlertidige unntakene viser at dette er en ordning som bør bli permanent.

Det er en samlet komité som støtter proposisjonens forslag om at IKS-loven endres slik at det gis en permanent adgang til bruk av elektronisk signering for å signere møteprotokoller, og at representantskapet, styret og avviklingsstyret skal kunne ha fjernmøter dersom de ønsker det.

Videre tar proposisjonen opp forslag om å videreføre § 1 i midlertidig lov av 6. november 2020 nr. 126 om unntak fra kommuneloven og IKS-loven. Paragrafen foreslår at folkevalgte organer i kommunene kan gjennomføre fjernmøter også i de tilfeller hvor møtet skal være lukket etter kommuneloven. Den utvidede adgangen for lukkede fjernmøter i kommuner og fylkeskommuner skal gjelde midlertidig frem til 1. desember 2021, noe komiteen også støtter.

Komiteen har merket seg at det i høringen om lovforslaget er påpekt at spørsmålet om kommunelovens regler om møteoffentlighet også bør gjelde IKS-ene, og at departementet har igangsatt et arbeid for å vurdere andre endringer i IKS-loven enn dem som foreslås i denne proposisjonen. En samlet komité imøteser dette og mener at nye arbeidsformer i det offentlige krever fokus på hvordan åpenhet og medvirkningsmuligheter kan ivaretas.

Jeg viser også til at Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet i merknadene peker på at det på prinsipielt grunnlag er uheldig at permanente endringer foreslås i proposisjoner som omhandler midlertidige endringer for å avhjelpe konsekvenser av covid-19.

Med dette som bakgrunn anbefaler jeg herved komiteens innstilling, som også er enstemmig.

Heidi Greni (Sp) [16:59:36]: Dette er i utgangspunktet en proposisjon som handler om forlengelse av midlertidige endringer i lov om interkommunale selskaper knyttet til pandemien, en av mange covid-19-proposisjoner som handler om forlengelse av midlertidige lover. Senterpartiet støtter proposisjonen, også den delen som omhandler en permanent endring, men vi er ganske kritiske til at det i en såkalt covid-proposisjon blir foreslått permanente endringer. Vi vil understreke, som representanten Olemic Thommessen var inne på, at på prinsipielt grunnlag mener vi det er veldig uheldig at permanente endringer foreslås i en proposisjon som omhandler midlertidige endringer for å avhjelpe konsekvenser av covid-19. Vi ønsker at slike permanente endringer framover behandles i egne proposisjoner som er atskilt fra foreslåtte midlertidige endringer som er begrunnet med å avhjelpe konsekvensene av pandemien.

Statsråd Nikolai Astrup [17:00:59]: Representanten Thommessen har redegjort godt for proposisjonens innhold, så da har jeg ikke behov for å gå i detalj på det, men jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til de endringene vi foreslår.

Til representanten Grenis innlegg: Det er ikke slik som Senterpartiet har tolket det, at vi har fremmet permanente endringer i en proposisjon om forlengelse av en midlertidig lov, men vi har lagt inn et forslag om forlengelse av midlertidig lov i en proposisjon om permanente endringer. Jeg håper det oppklarer saken, og med det takker jeg for oppmerksomheten.

Masud Gharahkhani (A) [17:02:56] (ordfører for saken): Saken gjelder et Dokument 8-forslag fra Fremskrittspartiet der man foreslår følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag som gir kommunene en klar lovhjemmel til å gripe inn for å stanse virksomhet og fritidsaktiviteter rettet mot barn og unge som anses å ha en klart integreringshemmende effekt.»

Så langt – som saksordfører.

Tros- og livssynssamfunn er en viktig møteplass for flere generasjoner i mange lokalsamfunn. I Norge har vi trosfrihet, og vi har en sjenerøs tilskuddsordning. Trossamfunn har en viktig rolle i utviklingen av gode integreringsarenaer og hva slags verdier vi bygger fellesskapet på. Derfor har Arbeiderpartiet tidligere foreslått en rekke forslag for å styrke tros- og livssynssamfunnenes rolle i integreringsarbeidet. Vi har foreslått en forpliktende samfunnskontrakt som forutsetning for å motta statsstøtte, en samfunnskontrakt som handler om gjensidig arbeid for å styrke integreringen. Vi har også foreslått at det skal være minst 40 pst. kvinner i styrene, fordi en av de viktigste verdier det norske samfunnet bygger på, er likestilling. Dette er forslag som høyresiden dessverre har stemt ned.

Vi har også bedt regjeringen om å gjøre tilsyn med og åpenhet om opplegget i koranskoler og andre trossamfunnsskoler til en del av betingelsene for å få statsstøtte. Viktige faktorer er bruk av norsk språk og at man ikke fremmer ekstreme holdninger og har kjønnssegregering. Regjeringen har fortsatt ikke levert på Stortingets vedtak fra mars 2020 om lovendring med sikte på å forby faste etterskoletilbud med overnatting over lengre tid.

Forslagsstillerne henviser i sitt representantforslag til Islam Nets oppkjøp av en eiendom i Oslo. Både byrådsleder Raymond Johansen og jeg selv har vært tydelig på at denne etableringen er uønsket. Islam Net er registrert som en forening, ikke som et trossamfunn. Det betyr at den ikke er underlagt de samme krav til tilsyn og rapportering som det andre trossamfunn er. En organisasjon tuftet på salafisme, en bokstavtro tolkning av islam med klare antidemokratiske grunnverdier, har altså planer om å drive et aktivitetssenter for barn og unge uten å være underlagt kontrollmekanismer slik de ville vært dersom de var registrert som et trossamfunn. Dette gir grunn til bekymring og viser at det er behov for å tenke nytt.

Jeg mener det også er bekymringsverdig at det fortsatt framstår uklart hvordan denne organisasjonen har klart å skaffe 60 mill. kr til oppkjøp av eiendom i Norge. Det er behov for ytterligere tiltak. Derfor fremmer vi i dag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om tiltak for å kartlegge omfanget av pengestøtte fra utlandet til religiøse organisasjoner, uavhengig av om organisasjonen mottar statsstøtte.»

Vi foreslår videre:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag som gir kommunene bedre virkemidler til å hindre fritidsaktiviteter for barn og unge som kan bidra til radikalisering eller være i strid med barns rettigheter eller likestillings- og diskrimineringsloven, herunder:

• – en forpliktende samfunnskontrakt for integrering i samarbeid med tros- og livssynsamfunnenes organisasjoner

• – mulighet til å kartlegge og føre tilsyn med fritidsaktiviteter for barn og unge som omfatter religiøs undervisning.»

Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag.

Olemic Thommessen (H) [17:06:14]: Det at enkelte muslimske organisasjoner og trossamfunn har drevet ungdomsarbeid der aktiviteter som – satt inn i en tradisjonell norsk kontekst – fremstår som indoktrinerende og fremmedgjørende, vakte selvsagt sterke reaksjoner da nyheten kom. Det er ganske lenge siden, men allikevel; det er viktige perspektiver som blir tatt opp. Det er bred enighet om at dette motvirker god integrering og er svært uheldig både for den enkelte ungdom og for det norske samfunnet i sin alminnelighet.

Samtidig lever vi i et demokratisk land som holder prinsippene om organisasjonsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet høyt, og det er i kampen mot de antidemokratiske holdninger vi utfordres på å huske hva som er demokratiets spilleregler, og at de må gjelde for alle. Har vi glemt det, har vi også tapt. Samtidig skal vi selvsagt heller ikke være naive, men møte antidemokratisk virksomhet med de virkemidler som er forsvarlige innenfor vårt demokratis rammer. Dette er en meget krevende balansegang.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av tros- og livssynsmeldingen tidligere anmodet regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med et forslag til nødvendige lovendringer med sikte på å forby faste etter-skole-tilbud med overnatting over lengre tid for å forhindre segregering, parallellsamfunn, negativ sosial kontroll eller radikalisering. Dette arbeidet er i gang, og jeg tipper – uten at noen har sagt noe om det – at dette er en meget krevende oppgave. Det skal også bli interessant å se hva som faktisk er mulig å lovregulere, tatt i betraktning de skjønnstemaene som naturlig vil komme opp.

Min overbevisning er at demokratiske verdier til syvende og sist må utvikles og beskyttes av folket selv gjennom holdninger, deltakelse og i offentlig debatt. Ikke alt kan overlates til staten. Demokratiet er, når alt kommer til alt, vårt felles ansvar. Jeg ser selvsagt frem til at vi får på plass målrettet lovgivning på dette området, men jeg mener det er like viktig med godt integreringsarbeid generelt, og som økonomisk lønner seg for våre nye borgere, hvilke holdninger som formidles gjennom skoleverk, gode debattarenaer, ikke minst i innvandrermiljøene selv, klar grensesetting fra offentlige myndigheter, eksempelvis knyttet til kvinners og barns rettigheter eller sosial kontroll generelt. Alt dette er eksempler på tiltak som i det lange løp vil være de mest egnede til å bekjempe de antidemokratiske kreftene vi her snakker om.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [17:09:20]: Da nyheten kom om at Islam Net hadde skaffet seg lokaler i Groruddalen i Oslo, var alle partier raskt ute med å kritisere og advare mot etablering av et aktivitetssenter i regi av Islam Net. Fremskrittspartiet fremmet da et forslag som bør være konstruktivt nok til å få flertall i denne sal. Forslaget går ut på at vi trenger en bedre lovmessig beskyttelse av integreringsarbeid, dvs. at kommunene trenger et verktøy for å gripe inn mot aktiviteter og virksomheter som hele denne salen mener er uheldig og uønsket.

Da er det veldig rart at når vi kommer til votering i denne saken, ser det ut til at ingen av de andre partiene som var høyt ute med at de ikke ønsket dette, vil støtte vårt forslag. Da var det helt åpenbart mye viktigere å snakke på en måte som man trodde folk ville like, enn å handle.

Vi kan se rundt oss hvordan det går dersom man ikke lykkes med integreringen. Andre land i Europa har mislyktes mye mer enn Norge, og har nå store problemer. Vårt forslag er så lite inngripende at det nå kan ta tak i problemene uten å sette andre verdier og frihetsrettigheter på spill.

Førsteamanuensis Eivor Andersen Oftestad ved Høgskolen i Innlandet var også ute og kommenterte vårt forslag, og mente at dette var et konstruktivt, riktig, balansert og godt forslag, og da synes jeg det er enda mer merkelig at de andre partiene ikke støtter det. Det kommer en rekke andre forslag i saken som er vel og bra, men det vil ikke ivareta hensynet i denne saken. Man kan ikke bruke noen av de forslagene som fremmes i denne saken, bortsett fra Fremskrittspartiets, til å stanse Islam Nets planer om et aktivitetssenter i Groruddalen, som ingen i denne salen vil ha. Fremskrittspartiet kommer likevel til å støtte andre forslag subsidiært, dvs. forslag nr. 1, fra SV og Arbeiderpartiet, og forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet. Men forslag nr. 4, fra Senterpartiet, ligger egentlig i vårt forslag – man må jo utrede et sånt lovforslag, og forslag nr. 5, fra SV, er egentlig ivaretatt i Arbeiderpartiets forslag.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, med denne stemmeforklaringen.

Heidi Greni (Sp) [17:12:35]: Fellesskapets politikk overfor ulike tros- og livssynssamfunn må utformes opp mot viktige fellesverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering, likestilling og trosfrihet. Jeg deler bekymringen til Likestillings- og diskrimineringsombudet om konsekvenser for barn og unge som deltar i kjønnsdelt ungdomstilbud i regi av religiøse foreninger etter skoletid.

Forslagsstillerne viser til Islam Nets oppkjøp av en eiendom i Oslo, med planer om å utvikle det til et aktivitetssenter for barn og unge. Islam Net er registrert som en forening og ikke som et trossamfunn og er dermed ikke omfattet av den nye trossamfunnsloven og medfølgende rapporteringskrav. Aktivitetssenteret er registrert som en stiftelse, men skal også ha vært promotert som en moské og et forkynnelsessenter.

Senterpartiet mener det er bekymringsverdig at en organisasjon tuftet på salafisme, en bokstavtro tolkning av islam med klare antidemokratiske grunnverdier, har planer om å drive et slikt aktivitetssenter for barn og unge uten at de vil bli underlagt tilsyn og rapporteringskrav. Det vises til at selv om Islam Net selv tar avstand fra terror, viser erfaringer fra resten av verden at salafistiske miljøer likevel kan utgjøre en trussel ved at de kan fungere som en inngangsport til videre radikalisering.

Jeg mener også det er bekymringsverdig at det per i dag ikke ser ut til å være klarhet i hvordan Islam Net har klart å samle inn 60 mill. kr til oppkjøp av denne eiendommen. Det er uklart om utenlandske aktører har bidratt til denne finansieringen. Det er viktig å kartlegge omfanget av pengestøtte fra utlandet til religiøse organisasjoner, uavhengig av om organisasjonen mottar statsstøtte eller ikke. Senterpartiet vil derfor støtte forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV.

Senterpartiet støtter intensjonen om å gi kommunene lovhjemmel for å hindre integreringshemmende aktivitet. Samtidig er det behov for å understreke at dette må gjøres på en måte som ikke svekker friheten til å utøve religion. I kampen mot antidemokratiske krefter må vi passe på så vi ikke selv tyr til antidemokratiske virkemidler som krenker tros- og foreningsfriheten. Det er likevel avgjørende at storsamfunnet ikke utviser naivitet overfor krefter som kan true våre grunnleggende samfunnsverdier, og at vi sikrer trygge rammer for de fellesarenaene som våre barn og unge skal delta i.

Senterpartiet mener en slik lovhjemmel som forslagsstillerne etterspør, må utredes grundigere før vi kan stemme for et slikt forslag. En utredning om en slik lovhjemmel må også vurdere om andre offentlige myndigheter i tillegg til kommunen skal kunne ta grep som hindrer integreringshemmende virksomhet.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Karin Andersen (SV) [17:15:54] (komiteens leder): SV ønsker ikke at det blir utviklet fritidstilbud i regi av Islam Net, og vi er kritiske til at det i mange religiøse sammenhenger drives virksomhet som gjør at det er vanskelig for unger og ungdommer å bryte ut. Det vet vi, for det er det mange som forteller om, og det er ikke bare i muslimske sammenhenger dette er en realitet. Derfor er det behov for en ordentlig, bred gjennomgang av dette, slik at vi har mulige regler vi kan styre etter, både på statlig og kommunalt nivå, både for å kunne sette grenser for slike aktiviteter og selvfølgelig også se på det som skal være statsstøtte eller eventuelt kommunal støtte til slike tilbud. Slike tilbud må jo ha veldig klare krav knyttet til seg om at det ikke skal foregå noen form for segregering eller trusler mot dem som ønsker å tenke annerledes eller gjøre noe annet.

Det er også nødvendig å se på hvordan finansieringen av deler av disse tilbudene faktisk foregår. Det har SV foreslått før, og vi har ventet på at regjeringen skulle komme med forslag om hvordan det skal reguleres. Nå fremmer vi altså dette forslaget på nytt, om at man må kartlegge hvordan pengestøtte til religiøse organisasjoner fra utlandet kommer.

Det er veldig viktig når vi snakker om fritidstilbud til ungdom i utsatte bydeler og lokalsamfunn at vi sørger for at kommunene og frivillig sektor har muligheter og rammer til å drive gode fritidstilbud, og at det ikke blir tilbud som blir for dyre eller så spesielle at de skyver ungdom ut. For det vi vet, er jo at ungdom som ikke føler at de hører til noe sted, har lett for å bli fanget opp av ulike mer ekstreme grupper, enten det er trossamfunn eller andre grupper.

Så SV fremmer et forslag her der vi ber om at man skal komme med forslag som gir kommunene bedre virkemidler for å hindre fritidsaktiviteter for barn og ungdom som kan bidra til radikalisering eller være i strid med barnas rettigheter og diskrimineringsloven, og mulighet til å føre tilsyn og kartlegge slike fritidsaktiviteter for barn. Grunnen til at vi fremmer dette og ikke går inn i Arbeiderpartiets forslag, er at de har et punkt i det som handler om en forpliktende samfunnskontrakt, som vi mener er feil, og som blir for snever. Derfor mener vi at vårt forslag er bedre.

Jeg tar dermed opp SVs forslag.

Torhild Bransdal (KrF) [17:19:33]: I Norge har vi en lang tradisjon for å forsvare trosfriheten, også når vi er uenig i hvordan ulike organisasjoner eller trossamfunn velger å organisere seg. Vi har en stolt tradisjon for meningsmangfold og for at friheten til å utøve sin tro kommer foran hva vi politikere til enhver tid måtte mene er rett og galt.

I denne saken ser vi en rekke eksempler på at trosfriheten og retten til å organisere seg er under politisk press. Vi ser det med Fremskrittspartiets forsøk på politisk å ramme inn et helt klart angrep på et enkelt trossamfunn, og vi ser det på Arbeiderpartiet, som viser sitt stadig økende behov for mer kontroll og styring over trossamfunn. Disse to står forbausende nær hverandre både i innvandringspolitikken og i tros- og livssynspolitikken. Vi har allerede eksempler på at enkelte kommuner begynner å bruke offentlig støtte som pressmiddel mot bl.a. kristne organisasjoner de er uenig med. Nå foreslås det å gi en hjemmel til kommuner for å gripe inn og stanse trossamfunn eller andre religiøse virksomheter. Jeg må spørre meg selv: Hvor er vi på vei?

Fra denne talerstolen vil jeg presisere at det ikke er Kristelig Folkepartis politikk å begrense en religions frihet eller troende menneskers rett til å organisere seg. Derfor står vi sammen med andre troende i et demokratisk samfunn med ytringsfrihet og for full religionsfrihet. Vi vil ha tillit og dialog framfor kontroll og styring. Vi vil ha et livssynsåpent samfunn med plass til alle.

Jeg står ikke her for å forsvare lovbrudd. Lovbrudd skal ikke skje, heller ikke i trossamfunn. Om loven brytes, bør vi kunne legge til grunn at norsk lovverk må heves, og at likhet for loven må opprettholdes som et viktig juridisk prinsipp. Men jeg blir ikke med på at vi som stortingspolitikere begynner å forby det vi ikke liker. Vi må la trossamfunn gjøre som de ønsker innenfor lovfaste rammer. Religionsfriheten gir oss foreldre frihet til å oppdra våre barn slik vi ønsker, og i tråd med vår egen tro. Flertallet kan derfor ikke begrense et trossamfunns aktiviteter fordi de har feil tro, eller fordi foreldre velger å la sine barn bli påvirket og oppdra dem i tråd med sin tro. Så lenge det ikke har foregått noe ulovlig, kan man ikke innskrenke religionsfriheten. Det er diskriminerende. Dette må vi faktisk tolerere.

Statsråd Guri Melby [17:22:34]: Det er ingen tvil om at vi her har en sak som reiser en rekke prinsipielle dilemma. Jeg tror det er bred enighet blant alle som deltar i debatten, om at vi ikke ønsker fritidsaktiviteter i regi av Islam Net. Samtidig er det vanskelig å se hvordan vi i et samfunn med trosfrihet og organisasjonsfrihet skal stoppe denne typen virksomhet.

Som kunnskaps- og integreringsminister er jeg opptatt av å bryte ned barrierer som er til hinder for barn og unges deltakelse både i skole og i fritidsaktiviteter. Dette er aktiviteter som er viktig både for deres trivsel, integrering, språkutvikling og for sosial tilknytning. Integrering skjer der folk møtes i både små og store fellesskap, på formelle og uformelle arenaer, i barnehage og skole, i bo- og nærmiljø, i kulturlivet og gjennom engasjement i frivillige organisasjoner og andre deler av sivilsamfunnet.

Tiltak rettet mot innvandrere og deres barn i regi av frivillige organisasjoner utgjør et viktig supplement i myndighetenes arbeid med å fremme integrering. Dette representantforslaget ber om en klar lovhjemmel for kommunene til å gripe inn for å stanse virksomhet og fritidsaktiviteter rettet mot barn og unge som anses å ha en klart integreringshemmende effekt. Forslaget har, som flere har nevnt, sin bakgrunn i Islam Nets kjøp av en eiendom i Oslo med planer om å drive et aktivitetssenter for barn og unge.

Jeg deler komiteens bekymringer knyttet til Islam Net og organisasjonens oppkjøp og etablering av et aktivitetssenter i Groruddalen. Regjeringen oppfatter at Islam Net er en salafistisk ungdomsorganisasjon, og salafisme assosieres med antidemokratiske verdier og en skepsis mot flere av de sekulære rettighetene som vårt samfunn er tuftet på.

Det er uheldig om Islam Net med sin organisering, nettverk og tydelige oppmerksomhet rettet mot unge bidrar til at det utvikler seg alternative tilbud på utsiden av etablerte velferds- og fritidsordninger, og som kan bidra til segregering og i ytterste konsekvens radikalisering.

Islam Net er registrert som en forening og ikke et trossamfunn og er dermed ikke omfattet av den nye trossamfunnsloven og medfølgende rapporteringskrav. Kommuneloven er etter mitt syn ikke egnet for å plassere en slik eventuell plikt som foreslås. Loven legger til rette for kommunenes organisering og utøvelse av offentlig myndighet. Konkrete plikter og oppgaver for kommunen innen ulike sektorområder er ikke regulert i kommuneloven, men i den enkelte sektorlov. En eventuell lovhjemmel vil dessuten måtte vurderes opp mot Grunnlovens og menneskerettskonvensjonenes bestemmelser og krever en større utredning.

I regjeringens innsats mot radikalisering og ekstremisme er nye tiltak utviklet i tråd med ny kunnskap og nye trusselvurderinger. I juni 2020 lanserte regjeringen revidert versjon av Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme med nye tiltak.

Regjeringen har sett at organisasjoner kan fungere som en rekrutteringsarena for radikalisering, og regjeringen vil utrede nærmere ulike tiltak som kan bidra til å hindre eller begrense organisasjoner og aktivitet som kan fungere som en rekrutteringsarena for radikalisering.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [17:37:01]: Nå har ikke jeg sittet på Stortinget så lenge, så jeg har ikke all historikken, men jeg tror det er sjelden man har en debatt i denne salen der det er så bred enighet om et uønsket fenomen, men også tilsvarende bred enighet om ikke å gjøre noe med det.

Det har vært veldig mange gode innlegg her som veldig godt synliggjør den risikoen det er dersom man ikke gjør noe. Det er veldig mange som har beskrevet godt hvordan Islam Net opererer, hva de står for, og hvordan det utfordrer våre demokratiske verdier. Men fortsatt ønsker man ikke å gjøre noe med det. For hvis man hadde ønsket å gjøre noe med det, ville man stemt for vårt forslag, som selvfølgelig skal utredes på en grundig måte og ville ivaretatt de aller, aller fleste bekymringene, kanskje bortsett fra Kristelig Folkeparti, som etter min tolkning ikke ønsker å gjøre noe med utfordringen, og som heller ikke er bekymret for det som skjer.

Det kom noen påstander om at dette er et forslag som ville ramme én religion. Det er feil. Dette har lite med religion å gjøre. Dette er et forslag som skal beskytte integrering og gjøre kommunene i stand til å handle dersom noen ødelegger for integreringsarbeidet. Den loven skal gjelde likt for alle, uansett hva man står for, eller hva man tror på. Det har lite med religionslovgivningen å gjøre, som flere har påpekt.

Jeg synes også ministeren var veldig klar og tydelig i sin bekymring for hva dette kan bety. Likevel pekes det på at våre demokratiske friheter hindrer oss i å gjøre så mye med det.

Jeg er veldig enig i at våre demokratiske frihetsverdier, som ytringsfrihet og religionsfrihet, må stå høyt, men det er en avveining hvor langt vi skal la ting gå før vi begynner å handle. I Frankrike har man nå sett seg nødt til å gå til svært inngripende tiltak fordi man i altfor mange år ikke har ønsket å gjøre noe på et tidlig nok tidspunkt. Da har man gått inn og stengt trossamfunn, man har til og med gått til arrestasjoner som kan sies å være svært dårlig begrunnet, fordi man har ventet og ventet og ventet og latt ting skure og gå.

Det finnes organisasjoner og grupperinger som er mer enn villige til å bruke våre demokratiske friheter til å fremme antidemokratiske holdninger. Hvis vi er naive og ikke gjør noe med det – noe denne salen ikke ønsker – kommer ikke den utviklingen til å stanse. Det er rett og slett trist å se at det er så bred enighet om trusselen som venter, og så bred enighet om ikke å gjøre noe med det.

Jon Gunnes (V) [17:41:07] (ordfører for saken): Dette representantforslaget fra SV som vi har til behandling i dag, er noe underlig. Intensjonen med forslaget om miljødifferensiert bompengebetaling i Trondheim og mellom Trondheim og Stjørdal er flott. Formålet tror jeg ikke Stortinget på noen som helst måte vil motsette seg. Trondheim får nok innføre at nullutslippsvarebiler, sammenliknet med passasjerbiler, fortsatt skal få større rabatt – i hvert fall innenfor Miljøpakkens område.

Men prosessen er vanskelig å forstå. Hvorfor søker ikke Trondheim og Trøndelag om dette i stedet for at SV sender inn et representantforslag for Stortinget? I tillegg, når vi vet at SV har varaordføreren i Trondheim og sitter i posisjon i fylkestinget, er det enda rarere. Visste ikke SV at dette initiativet skulle komme fra lokale myndigheter, behandles av Samferdselsdepartementet og regjeringen og legges fram for Stortinget? Underveis har Miljøpakken blitt gjort oppmerksom på at de må søke, og ordføreren sendte søknad to uker etter at representantforslaget ble lagt fram.

Det er vanlig at bypakker får gjennomslag for innføring av miljødifferensierte satser, men mer strekningsvise bompengepunkt er det ikke gitt adgang til. Jeg regner med at regjeringen kommer tilbake med en proposisjon som gjør Stortinget forberedt på å fatte et klart vedtak.

Kirsti Leirtrø (A) [17:43:26]: Dette er en spesiell sak, men den er også ganske klargjørende. Hvis vi har forstått denne saken riktig, er det ikke mulig for Miljøpakken i Trondheim og E6 Trondheim–Stjørdal å innføre miljødifferensierte bompengetakster fordi det ikke var en del av bompengeproposisjonen da den ble vedtatt i Stortinget i sin tid. Statsråden skriver i sitt svarbrev til komiteen at det er opp til berørte kommuner og fylkeskommuner å ta initiativ og treffe vedtak om et fleksibelt takstsystem. Statens vegvesens ansatte i Miljøpakken har tidligere sagt til politisk nivå i Trondheim og Trøndelag at dette ikke kan gjøres, så det er helt tydelig at det er noen uklarheter i formidlingen av beskjedene. Det skal være både faglig begrunnet og lokalpolitisk forankret, og det er ulike regler for Miljøpakken og for strekningsvise prosjekter.

I denne saken gjelder det å gi nullutslipps næringstransport fritak av bompenger, et tiltak som vil bidra til å øke andelen klimavennlige varebiler. Nå hørte vi også saksordføreren si at dette fullt ut er mulig, og at det er kommet en anmodning fra ordføreren i Trondheim, datert 21. april. Vi ber derfor i vårt forslag, som Arbeiderpartiet er en del av, om at regjeringen legger fram forslag til Stortinget om miljødifferensierte bompengetakster for Miljøpakken i Trondheim og E6 Trondheim–Stjørdal.

Dermed er forslag nr. 1 i saken tatt opp, og vi håper at dette kan gjøre at vi får en fortgang i denne saken.

Nils Aage Jegstad (H) [17:45:54]: I representantforslaget fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken og Arne Nævra bes det om at det innføres miljødifferensierte bompengetakster for Miljøpakken i Trondheim og E6 Trondheim–Stjørdal Høyre.

Høyre støtter intensjonen i forslaget. Selv om det er et lokalt anliggende, er det viktig at innføringen av et slikt system er bredt forankret både i det politiske miljøet og hos innbyggerne. Det har vist seg at det kan være forskjellig entusiasme for dette systemet lokalt. Bompengefinansieringen må være basert på lokalpolitiske initiativ og vedtak. Så må det være opp til berørte kommuner og fylkeskommuner, i samarbeid med departementet, å fremme forslag om et fleksibelt og godt takstsystem innenfor lovens rammer.

Departementet viser til at det formelle grunnlaget ikke foreligger på det nåværende tidspunkt i den aktuelle saken. Det vises imidlertid til at når det formelle og faglige grunnlaget foreligger, samt de nødvendige lokalpolitiske vedtakene, vil departementet kunne legge fram en sak for Stortinget.

Jeg er ikke i tvil om at det er bred støtte for dette i Trondheim, men det blir for enkelt å ettersende et brev fra ordføreren i kommunen for å hoppe bukk over en skikkelig og grundig utredning og involvering, slik Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker. Som beslutningstakere må Stortinget få seg forelagt både pro et contra i alle saker. Dette gjelder ikke minst for saker med potensial for en betydelig motstand lokalt. Vi kan ikke se bort fra at nettopp denne type saker har ført til store protester over hele landet.

Statsråden legger vekt på at kommunene skal ha en rikholdig verktøykasse av tiltak de kan bruke i arbeidet med å redusere lokal forurensning og utslipp av klimagasser. Dette har kommunene allerede. I vegloven § 27 andre ledd åpnes det for at man i byområder kan ta i bruk et fleksibelt takstsystem for bompenger, bl.a. ved at takster kan fastsettes etter tid på døgnet og kjøretøyets miljøegenskaper. For strekningsvise prosjekter er det ikke åpnet for et slikt fleksibelt takstsystem, men det vil være en mulighet for lokale myndigheter til å fastsette en takst på mellom 0 og 50 pst. for nullutslippskjøretøy.

I forslaget til Nasjonal transportplan legger regjeringen opp til at nye og mindre byområder skal kunne få byvekstavtaler. Erfaringene fra de fire største byområdene er gode. Miljøpakken i Trondheim har også fungert godt, og dette er erfaringer en ønsker å bygge videre på.

Tor André Johnsen (FrP) [17:48:44]: Dette er en helt fantastisk sak. Jeg er litt spent på om dette er en ny kurs for SV – at SV tar opp bompengesaker og ønsker å gi bompengefritak, varmer hjertet til oss FrP-ere. Selv om bompengefritaket bare skal gjelde for noen få og for nullutslippskjøretøy, er det en herlig følelse. Men jeg må si det er litt merkelig at SV bare løfter fram én enkelt bompengepakke og én enkelt sak og ikke tar det mer helhetlige perspektivet.

Vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av å vise til vårt representantforslag, Dokument 8:275 S for 2020–2021, hvor vi foreslår å nedbetale bompengegjelden i alle bompengeprosjekter i hele Norge, ikke bare i Miljøpakken Trondheim og på prosjektet E6 Trondheim–Stjørdal, men på alle andre prosjekter. Det vil nettopp løse de utfordringene som bl.a. SV her påpeker. Da får man fordelen med rimeligere mobilitet for næringslivet, men også for folk flest i Trondheims-regionen, som er avhengige av bil for å komme seg på jobb og fritidsaktiviteter – også for nullutslippsbilene, som representanten Nævra her viser til i forslaget sitt.

Jeg håper det blir en spennende votering når vi kommer tilbake med Fremskrittspartiets forslag om å fjerne bompenger. Det blir spennende å se om vi kan få med SV på laget i kampen mot bompenger, spesielt i Trondheims-området.

Når det gjelder saksordfører Gunnes’ kommentar om at han regner med at Stortinget kommer tilbake med et klart vedtak som kanskje åpner for slike ønsker som SV har i denne saken, er ikke det noe vi i Fremskrittspartiet akkurat ser fram til. Det vil bekymre oss, og konsekvensen av det vil ikke nødvendigvis bli at det blir flere som får bompengefritak. Det kan bli verre, at de som må betale bompenger, må betale enda mer, en enda høyere takst. Det reagerer vi i Fremskrittspartiet på. Hvis det ligger an til det som saksordføreren sier, at regjeringen, som opposisjonen, sannsynligvis støtter et slikt forslag, er vi sterkt skeptisk til det.

Siv Mossleth (Sp) [17:51:34]: Flertallet i komiteen, regjeringspartiene pluss Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, er tydelig på at bompengefinansiering er basert på lokalpolitiske initiativ og vedtak. Det vil derfor være opp til berørte fylkeskommuner og kommuner å ta et initiativ og treffe vedtak om et fleksibelt takstsystem i Trondheim. Det er et klart flertall i komiteen som mener at forslaget som fremmes i representantforslaget, er mulig å få til, og bemerker at dette krever at initiativet kommer fra lokalpolitisk hold. Det er, slik vi kjenner til, fra lokalt hold ikke utarbeidet noen søknad til Samferdselsdepartementet.

Senterpartiet viser til representantforslaget og understreker at det er tatt lokalt initiativ i denne saken – brev sendt fra ordføreren i Trondheim 21. april 2021 til departementet. Det er viktig fortsatt å gi fordeler til de delene av næringslivet som bruker nullutslippstransportløsninger for å nå klimamålene om å kutte utslipp. Det er helt naturlig at Trondheim gis mulighet til et miljødifferensiert takstsystem på lik linje med Oslo og Bergen. Grunnen til at det ikke er sånn i dag, må være en glipp i systemet.

På denne bakgrunn fremmer Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen så snart anmodningen fra ordføreren i Trondheim av 21. april 2021 er behandlet, legge fram forslag for Stortinget om innføring av miljødifferensierte bompengetakster for Miljøpakken i Trondheim og E6 Trondheim–Stjørdal.»

Senterpartiet registrerer at Fremskrittspartiet nok en gang vil fraskrive seg ansvaret for Meld. St. 33 for 2016–2017, Nasjonal transportplan 2018–2029. Det er grunn til å påpeke at regjeringspartiet Fremskrittspartiet, den gangen med sittende samferdselsminister og finansminister, forutsatte tilslutning til bompengefinansiert utbygging av prosjektene Miljøpakken Trondheim og prosjektet E6 Trondheim–Stjørdal. Disse prosjektene er altså i tråd med Fremskrittspartiets ønsker og krav.

Senterpartiet viser videre til statsrådens brev av 27. april 2021 med svar knyttet til representantforslaget, Dokument 8:275 S for 2020–2021, om å slette opparbeidet bompengegjeld, hvor han skriver at det er betydelige forpliktelser knyttet til bompengeprosjekter vedtatt i Stortinget, langt utover innskuddet i infrastrukturfondet på 100 mrd. kr.

Arne Nævra (SV) [17:54:51]: Det ser ut til at alle partier mener det er mulig, og alle partier, kanskje unntatt Fremskrittspartiet, mener det er ønskelig med differensierte takster for varebiler med nullutslipp og for fossilbiler. Det er bra. I vegloven § 27 andre ledd er det åpnet for at man i byområder kan ta i bruk et slikt fleksibelt takstsystem for bompenger, bl.a. ved at takster kan fastsettes etter tid på døgnet og utslipp fra bilene. Det er også bra. Ordningen med miljødifferensierte takster gjelder bompengeordninger i byområder generelt og er dermed forbeholdt disse bypakkene, som også statsråden skriver i brevet sitt, men for strekningsvise prosjekter er det en mulighet for lokale myndigheter til å fastsette takst på mellom 0 og 50 pst. for nullutslippskjøretøy. Det har flere talere nevnt.

Så har det altså kommet en henvendelse fra Trondheim kommune, der ordføreren i brev av 21. april i år har bedt om at man ser på mulighetene for å innføre sånne takster, for det har både Oslo og Bergen. Når jeg leser brevet fra ordfører Rita Ottervik, står det faktisk der at det var en utilsiktet konsekvens av de proposisjonene at det på en måte ble som det ble. Så kan man si at forslagsstillerne burde visst at det skulle komme inn en søknad i forkant. Det kan jeg gjerne ta sjølkritikk på, men jeg visste ikke det. Jeg trodde faktisk at de vedtakene som lå til grunn for det brevet som kom senere, var greie, dvs. at det er lokalpolitisk tilslutning til dette, med rene vedtak i mars, både i Trondheim kommune og i fylkeskommunen, om at de ønsker fullt fritak for bompenger for nullutslippsbiler. Dette er bare snakk om noen formelle spørsmål med hensyn til rekkefølge. De lokale vedtakene er der, brevet fra ordføreren, med fortellingen om vedtaket lokalt, er der.

Dette er vel et spørsmål om at statsråden, departementet og politisk ledelse må ønske det nok, og så er det å ta et initiativ, for lokalt vedtak foreligger, brevet foreligger. Vi får høre hva statsråden sier. Jeg kan ikke se annet enn at alt det formelle – mer eller mindre – nå burde være i orden. Det blir sagt at det skal være pro et contra. Dette er ikke et svært utbyggingsprosjekt eller et nytt prinsipp, dette er kjente prinsipper. Det er bare snakk om å få det gjennomført.

Statsråd Knut Arild Hareide [17:58:04]: Eg har lyst til å starte med å seie at miljødifferensierte takstar i byområda kan bidra både til betre luftkvalitet og til å få ned utsleppa, og det er eg positiv til.

Eg er opptatt av at kommunane skal ha ein rikhaldig verktøykasse til nettopp å sikre at dei kan gjere det dei kan for å redusere lokal luftforureining og utslepp av klimagassar. Derfor har me opna nettopp for denne moglegheita òg andre plassar – som eg synest den gode debatten så langt òg har påpeikt. Så er eg opptatt av at bompengepolitikken er basert på lokale, regionale vedtak, og det er eit viktig prinsipp at me held fast ved det.

Om det no kjem opp at det er ønskjeleg å ta i bruk miljødifferensierte takstar for Miljøpakken Trondheim, vil det vere mogleg. Eg vil sjå positivt på eit sånt initiativ. Saka må da starte med at lokale myndigheiter i samråd med Statens vegvesen førebur eit fagleg grunnlag for ei sånn sak. Dette vil bl.a. innebere berekning av effektar for trafikken og inntekter ved å innrette bompengetakstane på bakgrunn av miljøklassen til køyretøyet. Det faglege grunnlaget vil måtte vere forankra gjennom forpliktande lokalpolitiske vedtak om innføring av miljødifferensierte takstar både hos kommunane og hos fylkeskommunen. Når det formelle og faglege grunnlaget og alle lokalpolitiske vedtak ligg føre, vil departementet kunne leggje fram ei sak for Stortinget. Så enkelt er det.

Eg har lyst til å seie at er det éin by som har lykkast og gjort ein god jobb knytt til dei bypakkane og dei tiltaka dei har hatt, er det nettopp Trondheim. Eg håpar at dette vil bli følgt opp, og at intensjonen i dette forslaget vil bli vedtatt i denne salen når dette viktige forarbeidet òg er gjort.

Jon Gunnes (V) [18:05:49]: Jeg hører at enkelte representanter tror at det er en glipp at Trondheim ikke har hatt muligheten til å differensiere tidligere, men det er det slett ikke. Trondheim har ikke hatt behovet. De har ikke søkt om dette fordi det har vært gratis for alle nullutslippskjøretøy i Trondheim, helt fram til nå. For en måned siden vedtok bystyret 20 pst. av maksimal pris, altså av det som vanlige biler betaler. Fylkestinget vedtok 50 pst, så de er ikke helt enige. Det sitter altså ordførere fra Arbeiderpartiet som styrer begge disse politiske arenaene, og SV har mye med dem å gjøre, og Senterpartiet også. Men det er det som er saken, at det de søker om nå, er selvfølgelig å få innføre dette.

Trondheim har vært veldig langt bak andre byer når det gjelder antall elbiler. Det er ca. 17 pst. av bilene som passerer bomsystemet i Trondheim i dag, som er elbiler. Det er veldig lavt i forhold til Bergen og Oslo. Eierskap til en elbil er det bare 12 pst. som har i Trondheim. Så vil man innføre en differensiering, opp til 20 pst. – det skal altså bli dyrere for elbiler nå enn hva det har vært tidligere. Det er det mange som er bekymret for, at det kan ødelegge det videre salget. Så det er den veien det går, ikke mot et miljøfortrinn, som man kanskje kan oppfatte det som.

Men det SV spør om i sitt representantforslag, er at man kan differensiere mellom elbilene. Elbilen, en passasjerbil, skal betale 20 pst. av maksimal pris, mens elvarebilen fortsatt skal gå gratis. Det er derfor vi må ha et vedtak, og det er derfor vi må beregne både kostnader og nytteverdi og ikke minst hva slags innflytelse dette får for det videre trafikkmønsteret i Trondheim. Vi må huske på at Trondheim var den eneste byen som faktisk ikke hadde nedgang i biltrafikken i 2019, og det er et faresignal. De har hatt god nedgang før det i Miljøpakkens levetid, men vi skal være oppmerksom på at Trondheim må virkelig kjøre inn med flere tiltak. Det kan også hende at man må øke bomsatsene generelt både ut mot Værnes og også i Miljøpakken.

Arne Nævra (SV) [18:09:35]: (ordfører for saken): Dette er en sak som store deler av komiteen er enige om, og det blir også skrevet mye fint av en samlet komité i denne sakens anledning. Men Fremskrittspartiet fremmer et forslag om at for å spare kostnader og for å holde kvalitetsnivået oppe – det var vel det det sto – vil man ikke følge en internasjonal sertifiseringsordning, et slags internasjonalt verktøy for å ta hensyn til en god del miljøaspekter rundt samferdselsutbygginger. Jeg tror saken koker mye ned til det.

Jeg må sjøl få lov til å tilføye, på vegne av SV, at det ikke er noe tungt, ekstra byråkratisk skjemavelde som kommer på toppen, som jeg tror Fremskrittspartiet, forslagsstillerne her, later til å tro at det blir. Det er nå sånn at utgiftene til denne CEEQUAL-sertifiseringen påløper uansett om det i prosjektene gjennomføres oppfølging og dokumentasjon av krav og føringer som er gitt i lover og forskrifter. Hvis en ikke har et verktøy til å ta seg av alle de kravene som er, blir det faktisk mer byråkrati, mer arbeid for dem som er involvert.

Så sier hele komiteen at det er viktig at store utbyggingsprosjekter i Norge tar hensyn til miljø og påvirkninger de kan ha. Det er slett ikke sikkert at sånne hensyn blir tatt i alle samferdselsutbygginger. Jeg må nok si at jeg har vel kanskje vært den største eksponenten her i salen for kritikk av regjeringa og stortingsflertallet nettopp for at sånne hensyn ikke er tatt. Det er viktig at klimaspørsmål, naturverdier, forurensningsfaren osv. blir fulgt opp. SV og hele komiteen mener at sertifiseringsordningen vil styrke dette arbeidet.

Det er selvfølgelig viktig at kostnadseffektive veiinvesteringer skjer, alle er vel enige om det, men det er også helt avgjørende å ta hensyn til verdifulle arealer og til klima. Det er her Fremskrittspartiet fullstendig detter av lasset. Det underlige er at Fremskrittspartiet ikke bare snur ryggen til miljøhensyn jevnt over i alle voteringer her i salen, men de tillegger ikke bransjeforeningen, Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg, EBA, større vekt. De støtter jo bruken av dette systemet. EBA oppfatter systemet som velfungerende, og de sier det gir forutsigbarhet og bidrar til lønnsomme prosjekter. Bransjen trenger felles verktøy i det grønne skiftet. EBA mener CEEQUAL har en stor fordel, og at det kan gi bransjen en felles plattform rundt hva bærekraft er.

Kirsti Leirtrø (A) [18:12:53]: Dette Dokument 8-forslaget har overskriften «kostnadseffektive veiinvesteringer» – mens en samtidig ber om at investeringsprosjekter ikke skal sertifiseres i tråd med CEEQUAL, The Civil Engineering Quality Assessment & Awards Scheme, eller lignende.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at det er behov for mer kostnadseffektive veiinvesteringer, og at dette samt kvalitetskrav skal veie tungt i vurderingen av investeringsprosjekter. Men da kommer forskjellene fram – det er andre ting enn mer vei for pengene som må telle. Samferdselsinvesteringene vi skal gjøre, og som vi planlegger gjennom Nasjonal transportplan, må også legge til rette for lokal og regional verdiskaping. Vi i Arbeiderpartiet vil styrke norske, seriøse bedrifter ved å stille krav i anbudsutlysning som gir dem like konkurransemuligheter. Andre momenter som vi mener må vektes høyt, er trafikksikkerhet, naturens egenverdi, redusert bruk av dyrka jord og ikke minst klimavennlig utbygging. Dette systemet vil være et nyttig verktøy i det videre arbeidet for en mer bærekraftig veisektor og på sikt gi en mer kostnadseffektiv gjennomføring.

Arbeiderpartiet støtter Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg, som mener CEEQUAL i større prosjekter kan gi bransjen en felles oppfatning og plattform rundt hva bærekraft er. At alle forholder seg til det samme systemet, vil igjen bidra til bedre langsiktighet i satsingene og til at det konkurreres på like vilkår. Det systemet er dermed godt og forutsigbart for vår entreprenørbransje.

Vi er derfor en del av komitéflertallet, som avviser dette forslaget fra Fremskrittspartiet.

Helge Orten (H) [18:15:24] (komiteens leder): Som det står i overskriften, «kostnadseffektive veiinvesteringer» – det er for så vidt noe vi har samarbeidet godt om med Fremskrittspartiet i de siste nesten åtte årene. Det er gjort mye for å bidra til at vi faktisk får mer igjen for hver krone vi bruker innenfor veisektoren. Eksempelvis har vi jo etablert Nye Veier, som har introdusert nye måter å jobbe på – tidlig involvering, porteføljestyring, mer forutsigbarhet – som gjør at vi klarer å få ned kostnadene og opp nytten i veiprosjektene. Det er jeg veldig fornøyd med, og så gjelder det å bygge videre på det.

Når det gjelder problemstillingen knyttet til miljøsertifisering, ser jeg det ikke primært som et tiltak for kostnadseffektiv veibygging eller det motsatte. Det er vel mer et tiltak for å sikre at vi når målene våre knyttet til miljøet når det gjelder utslipp, og sørge for at vi kan dokumentere på en god måte miljøeffekten av de investeringene vi gjør innenfor anleggssektoren. Slik sett er ikke vi forberedt på at vi skal gjøre noen særlige endringer i dette, rett og slett fordi vi ser det som et nyttig verktøy for å nå de målsettingene.

Statens vegvesen har jo anbefalt å bruke dette sertifiseringssystemet. Jeg tror vi skal ha respekt for det når fagetaten mener at det er et godt verktøy for dem i arbeidet med prosjektene. Tilsvarende ser vi at EBA, entreprenørbedriftenes organisasjon, er opptatt av det samme og også ser på dette som et godt verktøy for å nå nettopp målsettingene innenfor miljø. Det gjør at jeg tenker at her er det egentlig både oppdragsgiveren, byggherren og entreprenørene i fellesskap som mener at dette er et godt verktøy både for å nå de målsettingene og på lang sikt kanskje bidra til at vi får en kostnadseffekt av det. Slik sett tenker jeg at det er god grunn til å videreføre denne ordningen, lytte til fagfolket, lytte til fagekspertisen knyttet til dette og sikre at vi når både målene våre om kostnadseffektiv veibygging og målene våre om å redusere miljøpåvirkningen og kunne dokumentere miljøpåvirkningen av viktige anleggsprosjekt.

Tor André Johnsen (FrP) [18:18:26]: Det er helt korrekt som representanten Orten sier, at takket være godt samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet fikk vi gjennomført en historisk kursendring i samferdselsbyggingen i Norge, både i antall meter vei som blir bygd, og ikke minst i kostnader og kutt i kostnader. Hadde vi klart å kopiere den suksessen med Nye Veier på flere samfunnsområder, hadde vi virkelig effektivisert dette landet og gitt folk flest skattelette så det monner.

Utover etablering av Nye Veier, som vi har god erfaring med fra Høyre-samarbeidet, må jeg si at for Fremskrittspartiets del er respekt for skattebetalernes penger avgjørende viktig – og det er det vi snakker om her. Vi snakker om respekt for skattebetalernes penger. Ved å etablere Nye Veier har vi spart nesten 30 mrd. kr, og samfunnsnytten har økt med ca. 60 mrd. kr. Det overrasker oss egentlig at komiteen her, fullt vitende og frivillig, uten å bry seg om kostnader, skriver:

«Komiteen ser at det har høye kostnader å knytte alle anleggsprosjekter opp til denne typen sertifiseringsordninger, men komiteen viser til at det er nødvendig for å nå miljø- og klimamålene som Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler.»

Det er helt utrolig. I klimahysteriets navn er det tydeligvis ingen grenser for hvor ukritisk pengebruken kan være blant flertallet i denne sal. At SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har respekt for skattebetalernes penger, overrasker oss ikke. Men at Høyre med sine to kamerater i Venstre og Kristelig Folkeparti også beveger seg inn på det sporet, må jeg si er overraskende og skuffende, for vi vet at i hvert fall Høyre er et parti som vanligvis er opptatt av kost–nytte og skattebetalernes penger. Dessverre fraviker de nå det prinsippet når det gjelder klima og miljø.

Det er også et viktig poeng at Norge har allerede vanvittig mange lover, regler, restriksjoner, føringer og reguleringer for det å bygge veier, for store offentlige veiprosjekter. Blant annet det at Mjøsbrua kommer til å bli bygget i tre, er en føring som vi, sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, har fått inn i dagens NTP, at det skal brukes miljøvennlige materialer for å få mindre CO₂-avtrykk.

Når man snakker om kulturminner og naturens egenverdi, som representanten fra Arbeiderpartiet nevnte, er det tydeligvis ingen grenser. Hadde det bodd 50 millioner i Norge, eller 500 millioner personer, hadde jeg forstått bekymringen fra Arbeiderpartiet og stortingsflertallet for naturens egenverdi og det å ta vare på hver lille busk og hvert lille tre man finner rundt om i naturen. Det er tross alt heldigvis ikke så mange mennesker i Norge. Vi har mer enn nok med natur, og vi har ikke for mye veier. Vi må beskytte også dem som skal bygge veier, og jeg tar da opp Fremskrittspartiets forslag.

Siv Mossleth (Sp) [18:21:56]: Det er fantastisk at Mjøsbrua skal bygges med mye tre.

Norge er avhengig av god infrastruktur for å kunne opprettholde både bosetting og næringsliv i hele landet. Stortinget og staten har et ansvar for å se til at skattebetalernes penger forvaltes på en god måte, slik at fellesskapet får mest mulig ut av hver krone som benyttes til samferdselsinvesteringer.

Statens vegvesen har valgt å benytte dette systemet som et verktøy for å nå NTP-målet om å bidra til å nå Norges klima- og miljømål. Ved å gjennomføre CEEQUAL-sertifiseringen allerede fra planfasen er det mulig å oppnå en mer systematisk tilnærming til miljø- og bærekraftsutfordringene og planlegge mer kostnadseffektive tiltak i senere faser av prosjekter.

Det er viktig at store utbyggingsprosjekter i Norge tar hensyn til miljøet og påvirkningen de kan ha. Særlig viktig er det at skader og forurensning minimeres eller elimineres. Dette ansvaret har både anleggssektoren og entreprenører fulgt opp, og sertifiseringsordningen styrker dette arbeidet.

Kostnadseffektive veiinvesteringer og kvalitetskrav skal veie tungt i vurderingen av investeringsprosjekt. Det er også andre viktige momenter som må vektes høyt, som trafikksikkerhet, naturverdier, klimamål og bruk av dyrka jord. CEEQUAL vil være et nyttig verktøy i det videre arbeidet for en mer bærekraftig veisektor, som også kan bidra til en mer kostnadseffektiv gjennomføring. På sikt vil dette kunne bety reduserte kostnader for prosjekter.

Bransjeforeningen Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg, EBA, støtter dette kravet i større anleggsprosjekt. Ifølge EBA oppfatter de systemet som velfungerende, at det gir forutsigbarhet og bidrar til lønnsomme prosjekt. Bransjen trenger felles måleverktøy for å kunne lede an i det grønne skiftet. EBA mener at CEEQUAL har en stor fordel ved at det kan gi bransjen en felles oppfatning og plattform rundt hva bærekraft er. Det at alle forholder seg til det samme systemet, kan bidra til langsiktighet i satsingen, og at det konkurreres på like vilkår.

Derfor er Senterpartiet med på avvise dette forslaget fra Fremskrittspartiet.

Jon Gunnes (V) [18:24:58]: Denne sertifiseringen er et internasjonalt miljøsertifiseringssystem for anleggsprosjekter som stiller krav til miljøvennlighet og bærekraft. Først til det internasjonale: Vi er medlem av EØS, og vi har mange prosjekter som det er internasjonal konkurranse om når det gjelder både veibygging, brobygging og forskjellig, og da må man ha likt regelverk for det. Fotballkampene har også regler. Det er likt om en spiller fotball i Norge, eller om en er i Japan, eller hvor en skal være. Sånn må det også være innenfor en anleggsbransje som konkurrerer på like vilkår.

Når det da gjelder denne bærekraftsituasjonen – som vi andre er opptatt av – er det skuffende at Fremskrittspartiet framstiller det som at dette er bortkastet arbeid. Det er det vi hører fra representanten Johnsen, at dette trenger vi ikke fordi vi har så mye natur ved siden av. Jo, men det er slik at vi har ikke råd til å ødelegge denne naturen hvis den skal være bærekraftig, og hvis vi skal nå klimamålene. For eksempel myr: Den kan ikke bygges ned hvor som helst, fordi den fanger opp mye CO₂. Jeg tror at vi må innføre kanskje enda strengere regelverk, men det viktige i denne sammenhengen er at vi faktisk har en sertifisering, slik at alle har noe å forholde seg til når de skal by i konkurransen, med tanke på å gjennomføre et prosjekt.

Vi har Parisavtalen, der vi har forpliktet oss til å nå målene, og jeg håper at det fortsatt er et stort flertall, og at det blir et stort flertall i Stortinget, for å nå disse målene. Det skulle tatt seg ut om vi skulle begynne å fire på de kravene som er i dagens Parisavtale.

Statsråd Knut Arild Hareide [18:27:39]: Eg synest det er sagt veldig mykje klokt av fleirtalet i denne salen i denne saka. Me er nøydde til å gjere det me kan for å få ned kostnadene på dei store prosjekta. Det er ein naturleg jobb. Og ja, eg har lyst til å gi honnør til Nye Vegar for det dei har lykkast med, men det var nokon som sa at det einaste som har skjedd, er Nye Vegar. Det er feil. Me hadde betydelege kostnadsoverskridingar på ein del prosjekt innanfor Statens vegvesen. Der har me sett ei betydeleg betring. Eg meiner at det at Nye Vegar har kome, har vore positivt, ikkje berre for Nye Vegar, men òg for Statens vegvesen. Eg har samanlikna det med den gongen TV 2 kom. Det skapte ein positiv konkurranse og gjorde òg NRK betre. Me har sett noko av det same på vegsida, og eg håpar me kan få til den same positive dynamikken òg på jernbanesida, med to utbyggingsmiljø.

Så til det som har skapt ueinigheit her, og det er om me skal ha ei miljøsertifisering, ei internasjonal sertifisering. Der deler eg synet til det store fleirtalet her og er glad for den støtta. Dette ønskjer bransjen, dette ønskjer organisasjonane. Statens vegvesen og Skanska har hatt to prosjekt, på 1,5 mrd. kr og 3,5 mrd. kr. Kostnaden dei har hatt på denne sertifiseringa, er 0,03 pst. og 0,07 pst. Det er snakk om 0,3 og 0,7 promille. Så det er ikkje dei store kostnadene.

Til spørsmålet om dette er dårleg bruk av skattebetalarane sine pengar: Nei, eg vil seie at det er motsett. For me veit at når me gjer den typen arbeid i forkant, kan det òg bli billegare på lengre sikt. Det dyraste me gjer, er å gjere feilinvesteringar på dette området. Det er det mest kostbare, og derfor er eg glad for at det er brei einigheit om denne sertifiseringa. Det er òg noko bransjen ønskjer, og det skal me fortsetje å følgje opp.

Me tar på alvor og skal gjere det me kan for å få ned kostnadene. Det har me lykkast godt med. Nye Vegar har vore viktig, men eg har òg lyst til å gi honnør til det arbeidet Statens vegvesen har gjort på dette området dei siste åra. Det har òg vore veldig viktig.

Helge Orten (H) [18:41:46]: Jeg skal bare knytte en kort kommentar til representanten Johnsen, som jeg synes var litt selektiv i sitatene sine da han plukket ut at dette vil koste noen kroner – og det vil det jo. Det som står videre i innstillingen, er at det er vanskelig å skille ut om dette isolert sett knytter seg til denne miljøsertifiseringsordningen eller om det ville være kostnader som uansett ville påløpe på grunn av de kravene som ligger der. Derfor blir det litt for lettvint bare å vise til det. Og hvis han leser enda litt lenger ned i innstillinga, som vi står bak, tror vi også at dette kan ha en positiv betydning på sikt gjennom at vi kan bedre kostnadseffektiviteten i prosjektene.

Jeg vil også bemerke at det er for prosjekt på over 200 mill. kr dette er aktuelt, så sånn sett er det ikke alle store og små prosjekt innenfor veisektoren der det ville bli satt krav til denne miljøsertifiseringsordningen. For veldig mange er det litt større prosjekt, på over 200 mill. kr. Så samlet sett tror jeg dette vil være bra, rett og slett fordi vi er nødt til å ha denne typen sertifiseringsordninger for også å kunne dokumentere miljøpåvirkninger i denne typen veiprosjekt, og for så vidt samferdselsprosjekt generelt.

Bård Hoksrud (FrP) [18:43:15]: Jeg er litt usikker på hvor mange i denne salen jeg klarer å overbevise om at dette burde vi kutte ut. Men utgangspunktet vårt er jo at jeg hører at alle sier at organisasjonene er veldig for og synes dette er veldig bra. Vi har i hvert fall fått innspill fra flere organisasjoner som mener det motsatte, og som er bekymret. Medlemmene deres er bekymret for konsekvensene det har for en mindre bedrift som er underleverandør til disse prosjektene som foregående representant var oppe og pratet om.

Det er altså sånn at vi har et lovverk i dag som er veldig omfattende når det gjelder krav om alt mulig. Vi har flyttet veier på grunn av hoggorm, vi har flyttet veier på grunn av hubropar, vi har flyttet veier på grunn av salamandere, og vi har sørget for å bygge salamanderhotell. Vi har brukt mye penger på mye rart når det gjelder samferdselsutbygginger, så det er kanskje ikke rart at det koster mye penger i dette landet.

Jeg registrerer at statsråden ikke svarte på hva som er så fantastisk bra med akkurat denne ordningen, som man ikke kan klare å fikse selv med alle de kravene vi allerede har i Norge i dag. Jeg er enig i at man faktisk skal ta hensyn og gjøre ting kjapt og tidlig, slik at man ikke risikerer at man etterpå må gjøre om. Men det var nettopp derfor Nye Veier og den nye tankegangen bak måten å bygge ut vei på kom. Det var det som var hele hensikten. Fremskrittspartiet var opptatt av at vi skulle tenke mer langsiktig og mer helhetlig og bygge ut mer helhetlig. Da sørger man for at man tar de hensynene tidlig i prosessen. Så bygger man smart, og så kan man ta hensyn til andre viktige områder som vi må ta hensyn til. Men jeg har fortsatt ikke fått et ordentlig godt svar på hvorfor dette er en så fantastisk bra ordning i forhold til hva vi klarer å gjøre i Norge selv uten at vi må ha en internasjonal godkjenningsordning.

Arne Nævra (SV) [18:45:22]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å oppsummere, jeg hadde tenkt å ta nærmest en slags lengre replikk til representanten Hoksrud, men jeg kan prøve meg på en liten oppsummering helt til slutt likevel.

Det virker som det er ganske stor enighet om å isolere Fremskrittspartiet i denne saken, og det er jeg veldig glad for. Det er nå en gang sånn at Fremskrittspartiet aldri har satt noe særlig pris på verken salamandere, hubroer eller andre skapninger. Det kan jeg for så vidt leve med, men det jeg ikke helt skjønner på innleggene til representanten Hoksrud, er at han ikke tar inn over seg at det faktisk er en nødvendig faktor for konkurransesituasjonen for norske bedrifter. Det skjønner jeg ikke.

Vi har nesten alltid krav som etter hvert blir internasjonale, og som blir referanser i en konkurransesituasjon. Hvis man ikke har gjennomgått den referansen, den sertifiseringen, taper man i konkurransen. Dette er et veldig viktig poeng, som jeg tror representanten Hoksrud må legge seg på sinne. Vi har forskjellige ordninger, også ved norske bygg, f.eks. Noen er norske, noen er internasjonale. Vi har forskjellige TEK-krav, vi har mange forskjellige slike krav. Da kan man referere til en felles norm på et vis. Hvis man ikke har den med på innerlomma – en slags sertifisering – taper man faktisk i den konkurransen.

EU er ganske framoverlent på dette, med den nye europeiske grønne given sin, så jeg tror nok vi vil se flere og flere slike sertifiseringsordninger innen forskjellige felt. Og da taper vi i konkurransen.

Jeg tror Fremskrittspartiet er veldig opptatt av konkurranse. De er liberalister, de vil gjerne ha konkurranse, men sjølsagt uten noen særlige krav. Men jeg tror ikke vi har noe valg. Jeg tror rett og slett ikke vi har noe valg lenger – vi er nødt til å gå inn i slike sertifiseringsordninger hvis vi skal lese felles språk, på et vis. Det er litt viktig for meg å få sagt. Jeg tror rett og slett at det kan være en bjørnetjeneste Fremskrittspartiet prøver å få til her. Hvis dette hadde blitt vedtatt, tror jeg det ville slått tilbake på norske entreprenører, i hvert fall når det er sånn at grensa er på et par hundre millioner i omsetning. Da bør man ikke være så bekymret for de små heller.

Statsråd Knut Arild Hareide [18:47:54]: Eg skal ikkje dra ut debatten, men sidan representanten Hoksrud ikkje hadde fått med seg svaret mitt, vil eg gjerne gjenta det, for det er nettopp den systematiske tilnærminga denne sertifiseringa gir, som gir ein gevinst. Da veit me at før me begynner å byggje, har me gjort sjølve grunnjobben. Me veit da at det ikkje kjem store kostnader etter at me har starta å byggje, eller at me må stoppe opp, endre undervegs eller reparere til slutt.

Det trur eg – som òg representanten Arne Nævra sa – norsk næringsliv ser: at skal dei gjere prosjekt utanlands, vil denne typen krav og føringar kome, og da er det bra at me er i forkant. Eg opplever at dette forstår bransjen, og dei ønskjer å gjere nettopp det. Me jobbar òg vidare med fossilfrie anleggsplassar, nettopp for å vise at me kan få ned utslepp, for dette handlar òg om miljøkonsekvensar.

Og om eg kan seie det: Representanten Arne Nævra er òg ein svært kjend fotograf, og eg har faktisk hatt gleda av å gi han ein pris, nettopp for å ha dokumentert dei verdiane denne sertifiseringsordninga ønskjer å vareta.

Helge Orten (H) [18:50:01] (komiteens leder): Jeg skulle hilse så mye fra saksordføreren. Han har litt ufrivillig havna i karantene, og da må noen steppe inn.

Først og fremst vil jeg bare understreke at kortbanenettet er viktig for oss alle. Det er viktig for både bosetting og næringsliv i hele landet, og spesielt i Nord-Norge og deler av Vestlandet. Det hersker ingen tvil om at vi ønsker å bidra til å utvikle kortbanenettet. Kortbanenettet har en lang og stolt historie, og jeg vil si at det tjener landet godt ved å binde sammen en veldig verdiskapende del av landet på en god måte der det ikke finnes så veldig mange gode alternativ. Jeg er opptatt av at vi skal videreutvikle dette.

Nå har vi hatt – og står midt i – en pandemi, og vi håper at vi kanskje beveger oss ut av den pandemien snart. Det gjør at det også er nødvendig å sette en fot i bakken. Vil det fremdeles være sånn at en del av de rutene som kanskje før pandemien var kommersielt bærekraftige, vil være det etter pandemien? Vi er forberedt på at vi må se på FOT-rutesystemet på nytt, og at vi må legge til rette for at man også kan utvikle dette i tråd med de reisemønstrene vi vil se i etterkant av pandemien. Hva blir den nye normalen?

I denne innstillinga – der det i forbindelse med regionreformen og tidligere har vært flertall for å overføre ansvaret for FOT-rutene til fylkeskommunene – er det nå, i og med at Fremskrittspartiet har snudd i denne saken, et flertall for at staten skal ha det ansvaret. Jeg må si jeg er litt forundret over kanskje særlig Senterpartiet i denne saken. Jeg er for så vidt forundret over at også Fremskrittspartiet har snudd i saken – men Senterpartiet, som ellers på inn- og utpust snakker mot sentralisering, velger i denne saken å gjøre det motsatte, nemlig å flytte oppgaver fra fylkeskommunen til staten.

Jeg tror den ordningen det var lagt opp til, kunne bidratt positivt til at fylkeskommunene som sitter både nærmere befolkningen, nærmere næringslivet og kjenner hvor skoen trykker, hadde hatt muligheten til på en god måte å tilpasse dette tilbudet slik at vi kunne utviklet det videre i tråd med det som er de lokale og regionale behovene.

Men jeg må bare registrere at sånn er flertallet, slik blir situasjonen, og det må vi selvfølgelig innrette oss etter. Samtidig vil jeg påpeke at dette kan innebære en krevende situasjon for fylkeskommunene som etter hvert nå har forberedt seg på å ta over dette ansvaret i 2022, og samtidig en utfordring for Samferdselsdepartementet og staten, som må ta det tilbake. Så den endringen som her skjer, bidrar også til økt uforutsigbarhet, slik jeg ser det.

Øystein Langholm Hansen (A) [18:53:19]: Avinor-modellen har tjent Norge og i særdeleshet distriktene på en utmerket måte. Modellen har sørget for at distriktene har fått opprettholdt aktiviteten på sine flyplasser, og de store og lønnsomme flyplassene er med på å bidra til at marginalt lønnsomme og ulønnsomme flyplasser opprettholder driften, sånn at staten kan kjøpe flyruter der det ikke er grunnlag for lønnsomme ruter.

Denne kombinasjonen av virkemidler bidrar til at opprettholdelsen av næringsliv og bosetting skjer i store deler av landet. Den situasjonen vi er inne i nå, gjør imidlertid at vi må gå gjennom for å se og planlegge for hvordan vi vil at luftfarten skal se ut etter pandemien. Med i dette bildet er selvfølgelig også en gjennomgang av kortbanenettet og kjøpet av FOT-ruter framover.

Situasjonen nå er at regjeringen ikke har flertall i Stortinget. Det gjør at denne saken får et annet utfall enn da regjeringen hadde flertall sammen med Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet har helt siden regjeringen la fram regionreformen på Stortinget i 2017, ment at det ville være et feilgrep å overføre ansvaret for kjøp av FOT-ruter til fylkeskommunene.

Arbeiderpartiet jobbet imidlertid mot en regjering som mente dette var en god sak, og vi fikk heller ikke flertall for vårt forslag om å beholde dette som et statlig ansvar. Det flertallet blir det altså nå, og grunnen til det er at Fremskrittspartiet har snudd, som de har gjort i sak etter sak denne våren etter de kom ut av regjering. Vi stemmer i dag sånn som vi har stemt hele denne perioden, mens Fremskrittspartiet vingler. Vi ser at denne saken gir utfordringer for enkelte fylkeskommuner, men Arbeiderpartiet kan ikke snu for å sikre forutsigbarhet for et vinglete Fremskrittsparti, som i tillegg har bidratt til å svekke overføringene til fylkeskommunene.

Vi står inne i flertallet i denne saken. Når vi så vet at utviklingen med utslippsfrie fly kommer fortere enn vi aner, er det viktig å sørge for å opprettholde kortbanenettet, og da er det nær sagt som skapt for eksempelvis elfly. Derfor er det viktig å opprettholde og øke aktiviteten på kortbanenettet, gjerne også med hjelp av økt frekvens og lavere billettpriser. Derfor tar jeg opp forslaget vi står inne i i saken sammen med Senterpartiet og SV.

Bård Hoksrud (FrP) [18:56:36]: Det å sikre et godt flytilbud i hele landet, også på kortbanenettet, er viktig for Fremskrittspartiet. Vi mener at dette altså er kollektivtilbudet for mange i Nord-Norge og på Vestlandet som er avhengige av å bruke kortbanenettet. Derfor er det også viktig å sikre at det er et godt tilbud. Det er like viktig for folk i distriktene som det bussen, trikken, toget og T-banen er for folk på det sentrale Østlandet. Derfor er Fremskrittspartiet opptatt av å ha gode tilbud i hele landet.

De fleste i denne salen, også Arbeiderpartiet, burde være veldig klar over at Fremskrittspartiet ikke er noen tilhenger av fylkeskommunen. Fremskrittspartiet ønsker å nedlegge fylkeskommunen. Vi mener at vi skal ha to forvaltningsnivåer i Norge, og det trodde jeg også Høyre mente. Til representanten Orten: Jeg trodde de vedtok det på landsmøtet sitt. Derfor er det ikke veldig rart at Fremskrittspartiet nå stemmer for det vi er for, og mot det vi er mot – når man altså ikke har inngått kompromisser.

Det var interessant å høre på representanten Langholm Hansen, som sa at Arbeiderpartiet hadde gjort sånn i «denne perioden». Ja, for det er vel ikke bestandig at det har vært sånn fra Arbeiderpartiets side heller. Det hender faktisk av og til at man må inngå noen kompromisser når man sitter i en regjering. Men det betyr også at det er mulig at man når man ikke lenger er der, faktisk stemmer sånn man vil stemme, i tråd med partiets politikk. Derfor mener vi det er unaturlig å gi mer oppgaver til et nivå man egentlig mener ikke skal være der.

Det er nesten som å putte på en femmer, og så gjentar de nok ganger fra Arbeiderpartiets side at fylkeskommunen og kommunesektoren har fått mindre penger disse årene. Det stemmer jo ikke. Det er ikke en realitet, men det handler om hva de bruker pengene på. Da kan jeg bare vise til Troms og Finnmark fylkeskommune. Etter at man fikk rød-grønt styre, gikk pengene til vedlikehold på fylkesveibudsjettene ned, mens de da Fremskrittspartiet var en del av dette, faktisk gikk opp. Det viser at det handler om å prioritere.

Vi tror ikke det er riktig at fylkeskommunene skal ha ansvaret for dette. Derfor går vi også for det som er vårt primære standpunkt, at vi ønsker to nivåer, og da er det naturlig at det er staten som har dette ansvaret. Så det kan ikke være veldig overraskende at vi faktisk stemmer i tråd med det vi har i programmet vårt.

Jeg ønsker å ta opp det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet i saken.

Siv Mossleth (Sp) [18:59:40]: Å ta hele landet i bruk er viktig for Senterpartiet. Derfor fremmer vi dette representantforslaget om å styrke kortbanenettet, som debatteres nå. Takk til komiteen for samarbeidet i saken.

Flytilbudet i distriktene og kortbanenettet er spesielt viktig for folk og bedrifter mange steder i nord og i vest. Høye priser på flybilletter på kortbanenettet gjør det vanskeligere for folk å bo og jobbe i distriktene og reduserer muligheten innbyggerne der har til å delta i samfunnet. Kortbanenettet er både livsnerven og kollektivtransporten for mange.

Senterpartiet mener det skal være små sosiale og geografiske forskjeller i Norge. Nettopp behovet for like muligheter i hele landet var bakgrunnen for at Borten-regjeringen startet utbyggingen av kortbanenettet på 1960-tallet, og behovet er vel enda større i dag.

Jeg ser at noen av partiene som har sultefôret fylkeskommunene i distriktene i snart åtte år, kritiserer forslaget om at FOT-rutene fortsatt skal være statlige. Men flyruter som går over flere fylker, må koordineres og tilpasses, og det er behov for å få til gjennomgående ruter og gjennomgående billetter. Jeg regner med at det gjøres i samarbeid med fylkeskommunene.

Norman-utvalget slår fast følgende:

«Utvalget mener at de store avstandene i Norge og mangel på alternative transportformer gjør at store deler av distriktene er avhengig av fly.»

Og videre:

«Det vil særlig være viktig å redusere flyprisene i områder uten gode alternative transportmidler, for eksempel på kortbanenettet i Nord-Norge.»

Det er klart at Senterpartiet er enig med det regjeringsutnevnte Norman-utvalget her. Forskjellen på oss og regjeringa er at vi virkelig ønsker å følge dette rådet, når det gjelder både billigere og bedre flytilbud og billigere og bedre båt- og fergetilbud.

Det vil gjøre det lettere å ta hele landet i bruk. Det vil være investeringer som gir levende samfunn og større næringsaktivitet igjen.

Komiteens tilråding fremmes av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, og det gir et flertall i Stortinget som ber regjeringa sørge for at kjøp av innenlandske flyruter videreføres som et statlig ansvar.

Det andre forslaget vi fremmer i denne saken, i lag med Arbeiderpartiet og SV, lyder:

«Stortinget ber regjeringen sikre flere avganger og lavere billettpriser på FOT-rutene i kommende anbudsrunder.»

Dette forslaget er viktig, og jeg håper Fremskrittspartiet subsidiært vil stemme for det, selv om de har et eget, nokså likelydende, forslag.

Jon Gunnes (V) [19:03:03]: Vi i Venstre synes også det er veldig bra at vi har FOT-ruteordningen. Vi må være klar over hva som egentlig ligger i den. Jo, det blir en subsidiert pris. Det er ca. 1 million som benytter seg av FOT-ruter i dag, dvs. i 2019 – ikke i 2020–2021, det glemmer vi lett i all statistikken. Bevilgningene var på 720 mill. kr. Det betyr at det var ca. 720 kr per billett som ble subsidiert. I forslag nr. 1, som representanten Siv Mossleth refererte til, sier man at det kanskje bør økes, og det mener jeg er en budsjettsak. Jeg stiller meg ikke avvisende til det, men det er noe som hører til i et budsjett.

Men det forundrer meg at man i komiteens forslag til vedtak skal ha dette til staten. Her prøver regionreformen virkelig å få mer makt ned til lokalsamfunnene, til regionene. Det vi hevder, og som flere partier enn Venstre har hevdet, er at man tar bedre beslutninger dess nærmere man er der folk bor. Jeg tror at fylkeskommunene klart hadde vært i stand til å prioritere hvilke flyruter som skal være innenfor FOT-ordningen, og ikke minst kriteriene for anbudet. I min tid som både kommunepolitiker og samferdselspolitiker har det vært veldig mye om å gjøre at avgangene må være til rett tid. For eksempel må Røros–Oslo gå om morgenen, og det må gå tilbake om ettermiddagen. Det må ikke gå midt på dagen, for da er det ikke noen passasjerer. Det må tilrettelegges for å nå passasjergruppen. Og hvem er det som er best i stand til det? Jeg tror det er fylkeskommunene og de regionale politikerne som er best til å vurdere anbudskriteriene overfor flyselskapene. Det forundrer meg at man nå skal ha det over på staten igjen. Jeg kan forstå det akkurat i en overgang, at man kanskje hadde utsatt overgangen til regionene på grunn av pandemien, men at man tar det som en varig ordning, synes jeg er veldig synd.

Arne Nævra (SV) [19:06:05]: Jeg skal ikke si så mye, nærmest en fotnote, om FOT-rutene.

Det SV har vært veldig opptatt av, tror jeg alle representantene i komiteen har hørt opp igjennom de siste årene, er å differensiere mellom kortbanenettet, altså flytrafikken i spesielt Nord-Norge, og den enorme flytrafikken i Sør-Norge. Dette har vært et dilemma gang etter gang etter gang. Vi har hatt flere forslag i salen om utredning av forskjellige ordninger, som har blitt nedstemt. Jeg skal komme tilbake til det i forbindelse med behandlingen av NTP-en. Men det er der problemet i stor grad ligger. Det er ikke for dyre billetter i Sør-Norge på de store flyene, snarere tvert imot, det er faktisk for billig. Det er ikke bærekraftige prisnivåer det ofte har ligget på, og vi fløy, før pandemiens tid, ti ganger så mye som gjennomsnittet i Europa. Dette er ikke bærekraftig. Det kan ikke fortsette sånn. Men for Nord-Norges og kortbanenettets del må vi prøve å finne ordninger – det blir jo, hvordan man enn snur og vender på det, støtteordninger, enten de er skjulte eller tydelige – og ta grep som skjermer kortbanenettet og prisveksten nordpå. Det gjelder f.eks. flypassasjeravgiftene. Det kan være avgiftene på flyplassene, osv.

Det jeg har savnet opp igjennom, er skiftende statsråders interesse for å finne handlingsrommet, prøve det ut, være litt tøffe i fletta, for å bruke det uttrykket, når det gjelder EØS-regelverket og de internasjonale avtalene. Hva kan vi få til? Vi har prøvd oss med vektbegrensninger på 20 tonn, da vet vi at det slår ut gunstig for de fleste flytyper hos Widerøe. Skulle de vært fritatt? Men jeg ser gang etter gang at det blir nedstemt i salen. Vi er nødt til, synes jeg, å finne løsninger innenfor det handlingsrommet vi har i EØS-avtalen, som gjør at vi kan få ned prisene på kortbanenettet, særlig nordpå, men kanskje også på flyvninger mellom nord og sør, selv om flyene er store. Det kan være Kirkenes–Oslo, f.eks. Det er ofte kolossalt kostbare billetter. Det er noe som gjør at vi på en måte avsondrer den nordlige landsdelen i mye større grad enn nødvendig fra den sørlige landsdelen. Dette er i hvert fall et alvorlig tema som jeg har lyst til å ta opp her igjen, så får vi se hva slags forslag vi kommer med i forbindelse med NTP-en. De fleste er fremmet og nedstemt, så vi kan ikke fremme dem igjen. Vi har jo en ganske fin kontrollkomité i presidentskapet som passer på slikt. Så vi får se. Jeg kommer tilbake til saken der.

Statsråd Knut Arild Hareide [19:09:11]: Regjeringa er opptatt av å sikre eit godt flyrutetilbod i heile landet. Det handlar om at me skal kunne både bu og arbeide i heile landet, og da veit me at i eit land som Noreg vil nettopp flytilbodet vere veldig viktig. Eg synest me har sett betydninga av luftfart òg det siste året. Sjølv om trafikknedgangen har vore der, har me sett kor viktig det er for samfunnskritiske funksjonar, og derfor har det vore viktig for oss å oppretthalde flyplassar sjølv om trafikken har gått ned.

Så har eg merka meg forslaget frå fleirtalet i transport- og kommunikasjonskomiteen om å be regjeringa sørgje for at kjøp av innanlandske flyruter blir vidareført som eit statleg ansvar. Eg har lyst til å seie at når det gjeld dei oppgåvene me har gitt til fylka, til det regionale nivået, er det for dei fleste av dei både argument for og argument mot å gjere det. Det har eg forståing for, men eg har lyst til å minne om grunngivinga for å overføre flyrutekjøp til fylkeskommunane. Det handla om å styrkje fylkeskommunane som politisk avgjerdsnivå. Det handla om å flytte makt frå staten og nærare folk. Dette er noko eg går ut frå at forslagsstillarane og delar av fleirtalet òg er opptatt av.

Kjøp av flyruter er ei viktig samfunnsoppgåve. Når fylkeskommunane overtar ansvaret, kan dei i større grad gjere eigne prioriteringar. Dei kan vege flyrutekjøp opp mot andre tiltak som har mykje å seie for samfunnsutviklinga regionalt, deriblant andre regionale transporttiltak. Fylkeskommunane vil ha gode økonomiske insentiv til samarbeid der det er fornuftig, og òg sjå heilskapen. Det er vidare verdt å merke seg at fylkeskommunane har brei erfaring med innkjøp innanfor land- og sjøbasert transport, og at dei dermed skal ha gode føresetnader for å løyse denne oppgåva. Vår dialog med fylkeskommunane tyder på at dei tar denne oppgåva veldig alvorleg, og at dei har eit ønske om å gjere ein best mogleg jobb.

Me kan verke noko uføreseielege med det vedtaket Stortinget no ser ut til å gjere. Eg vil i alle fall leggje inn over fleirtalet at det vil vere ei betydeleg endring ut frå dei føresetnadene og dei signala fylka har fått så langt. Eg vil sjølvsagt følgje opp det vedtaket Stortinget gjer, og eg meiner det er viktig at eg ganske straks orienterer fylka om det vedtaket Stortinget har gjort, sånn at dei stoppar det arbeidet dei er i gang med. Så må me kome tilbake på ein eigna måte om korleis dette skal følgjast opp konkret.

Bård Hoksrud (FrP) [19:24:59]: Som alle har sagt, er FOT-rutene viktige. Det handler om distriktene, det handler om mulighetene for folk i distriktene til å kunne bo og drive næringsvirksomhet i hele landet. Derfor er det viktig å sikre at det tilbudet er der. Så er det alltid sånn når SV og representanten Nævra kommer, at han skal fortelle at vi flyr så mye mer enn alle andre, men det er kanskje ikke så rart. En av kollegaene hans i denne salen kunne tatt toget fra Mosjøen til Oslo. Det tar et sted mellom 13 og 18–20 timer, og det tar under 3 timer med fly. Da skjønner man at folk velger det andre alternativet.

Så ville jo SV løpt opp her og fortalt hvor flinke de er på jernbane, og hva de gjorde, men da er det greit å minne representanten Nævra om at med Fremskrittspartiet i samferdselsstolen og med denne regjeringen har man økt jernbanebevilgningene med tre ganger det de rød-grønne klarte. Det viser altså at det har vært en sinnssyk økning og en vilje til å satse. Man må være ærlig på at det har vært noen kostnadsøkninger her også, men de kostnadsøkningene startet ikke da Fremskrittspartiet satte seg i samferdselsstolen, de startet lenge før med rød-grønne forslag – som omtrent ikke kostet noen ting, men som i realiteten har doblet seg flere ganger, bl.a. på Follobanen, som sikkert flere representanter husker godt.

Fremskrittspartiet synes det er bra at folk skal ha alternativer, og derfor er vi opptatt av at vi skal sikre et skikkelig godt flytilbud. Så synes jeg statsråden redegjorde veldig godt både herifra og på spørsmål om hvorfor man ønsket at fylkeskommunen skulle ha denne oppgaven. Da er det interessant å registrere at Senterpartiet ikke vil at fylkene skal ha det. Jeg er glad for det, for da er de med på å bidra til det som Fremskrittspartiet vil, nemlig at vi skal legge ned fylkeskommunen, ikke gi fylkeskommunen nye oppgaver. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet nå er imot, og det kan ikke være veldig overraskende.

Som sagt er vi glade nå, det er en gledens dag i dag. Vi sørger for at man nå ikke gir fylkeskommunene disse oppgavene. Og så er det greit å ha med at det er flere av selskapene som er bekymret og har vært uenig i at det skulle overføres til fylkeskommunene. Da blir det vel et godt vedtak for dem i dag.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [19:28:18] (ordførar for saka): Takk til komiteen for samarbeidet om dette representantforslaget frå medlemer frå Framstegspartiet, om medisinsk grunngjeven dispensasjon for svaksynte.

Å ha førarkort er for veldig mange svært viktig. Å miste retten til å køyre bil er for mange tungt. Førarkortforskrifta angjev krav til helse for å ha førarkort, og det er strengare krav til synsfelt for førarkort i tunge klasser, og for å ha køyresetel, enn det er for førarkort i lette klasser. Dei norske krava til synsfelt er i tråd med minimumskrava etter EUs førarkortdirektiv.

For førarkort i lette klasser er det mogleg å gje unntak, og det kan i heilt spesielle tilfelle og etter uttale frå augelege gjevast førarrett sjølv om krav til synsstyrke eller synsfelt ikkje er oppfylt. Tidlegare opna dagjeldande førarkortrettleiar for at det på visse vilkår kunne gjevast dispensasjon frå forskriftskrava til synsfelt også for førarkort i tunge klasser, men etter ei endring av helsekrava frå oktober 2016 var dette ikkje lenger mogeleg, med unntak av at dei som allereie hadde fått innvilga dispensasjonar, fekk forlengde desse med tre år, fram til 30. september 2019. Seinare er det etter særskilt vurdering gjeve dispensasjonar også utover denne datoen. Det er dette fleirtalet i komiteen ønskjer å mjuke opp, slik at praksisen som gjaldt fram til 2019, blir innført igjen.

Komiteen er kjend med at helsekrav til køyresetel for drosje ikkje er omfatta av førarkortdirektivet og dermed ikkje omfatta av EUs direktiv. Det gjev nasjonalt handlingsrom. Komiteen viser til svar frå statsråden der han opnar for ei vurdering av om køyresetel i særskilte tilfelle bør vere mogleg på medisinskfagleg grunnlag etter individuell vurdering, og om ein kan gjere avgrensa unntak også der dette ikkje er mogleg etter helsekrav for førarkort for buss. Denne problemstillinga må vurderast i samarbeid med helse- og justismyndigheitene.

Det er eit fleirtal ved Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti som står bak forslaget i innstillinga, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om å myke opp adgangen til medisinsk begrunnet dispensasjon etter førerkortregelverket, slik at personer med nedsatt syn kan få førerrett i tråd med praksis som gjaldt frem til 2019.»

Høgre, som utgjer ein del av mindretalet, vil stemme imot forslaget. Dette er ut frå omsynet til trafikksikkerheita og at dei føreslegne endringane, slik Høgre oppfattar det, er i strid med EØS-avtala.

Kirsti Leirtrø (A) [19:31:19]: Dette er ingen enkel sak, men Arbeiderpartiet støtter forslaget fra forslagsstillerne om at det fremmes en sak om å myke opp adgangen til begrunnet dispensasjon. Det har skjedd mye når det gjelder standardisering av førerkort, både gjennom EU og gjennom norske krav, bl.a. når det gjelder syn.

For Arbeiderpartiet er det viktig at trafikksikkerheten blir ivaretatt, men vi ser også at noen urettmessig har mistet dispensasjonen sin. Svaret fra statsråden til komiteen viser at førerkortdirektivet er under revisjon, og at det nå utvikles en ny synsfeltstest. Vi mener at dette er ytterligere moment for å legge til rette for en mer individuell vurdering, og det er det vi legger i komiteens tilråding. Vi ber dermed om en sak om å myke opp adgangen.

Bård Hoksrud (FrP) [19:32:52]: Det er godt vi ikke har lagt ned flaggene, for dette er en gladsak for en person som har kjempet en kamp for å få lov til å beholde førerkortet sitt. Det viser at det er mulig for enkeltmennesker å løfte saker opp og faktisk klare å få gjennomslag.

Det interessante i denne saken er at dette ikke handler om at legen har sagt at han ikke kan fortsette å ha førerkortet. Nei, det er byråkrater innenfor helsevesenet i Norge, eller byråkrater i EU i Brussel, som sitter og bestemmer at denne personen ikke lenger skal kunne ha førerkortet sitt på grunn av byråkratiske regelverk og direktiver. Derfor er jeg veldig glad for at et flertall i komiteen og et flertall i Stortinget sannsynligvis på torsdag kommer til å fatte vedtak om at man skal ta hensyn til de menneskene dette gjelder – at de skal ha samme mulighet til å kunne få kjøre som regelverket ga dem fram til 2019.

Jeg er helt sikker på at Bjørnar Roald, som har kjørt bil i 30 år, som ikke har hatt problemer, og som har vært hos legen sin som har tatt testen – og dette sier han også til Sunnmørsposten – fint kan fortsette å kjøre, det vil ikke være noe problem. Likevel er det stivbente byråkratiske regler som ville hindre ham i fortsatt å få den muligheten. Derfor er det litt synd at ikke hele Stortinget ville støtte opp om dette forslaget, som jeg er veldig glad for at SV har sagt at de støtter – hvis ikke SV skulle snu, men det tror jeg ikke noe på – men Senterpartiet støtter ikke forslaget.

Det er en gledens dag for dem dette gjelder.

Siv Mossleth (Sp) [19:35:16]: Kravene til helse for å ha førerkort generelt følger av vedlegg 1 til førerkortforskriften og § 9 andre ledd med reglene om synsfelt. Det er strengere krav til synsfelt for førerkort i tunge klasser og for å ha kjøreseddel enn det er for førerkort i lette klasser, og førerkortveilederen gir nærmere veiledning til lege, optiker og øyelege om undersøkelse av synsfeltet. For førerkort i lette klasser er det mulig å gi unntak, og det kan i helt spesielle tilfeller, etter uttalelse fra øyelege, gis førerrett selv om kravene til synsstyrke eller synsfelt ikke er oppfylt. Synsfunksjonen må i sånne tilfeller ikke være ytterligere svekket på grunn av andre forhold. Kjørevurderingen må være gjennomført etter anmodning fra Statsforvalteren, og førerrett må være anbefalt av Statens vegvesen.

Senterpartiet er opptatt av at regelverket må fungere etter hensikten, og at det ikke får utilsiktede konsekvenser. Vi synes det er noe uklart hva som menes med forslaget, og synes at forslagsstilleren er noe upresis i sin problemstilling.

Senterpartiet er av den oppfatning at endringene som ble gjort i regelverket, kan ha fått utilsiktede konsekvenser, og vi ønsker en vurdering av hvordan regelverket kan endres for å hindre at uønskede konsekvenser inntreffer. Det er etter Senterpartiets vurdering viktig at Stortinget får en bred og helhetlig vurdering av hva som er situasjonen nå etter at regelendringen ble innført. Det vil ikke være riktig å konkludere før konsekvensene av de spesifikasjonskravene er blitt belyst, både med hensyn til trafikksikkerhet og en eventuelt for streng praksis som medfører at sjåfører som er egnet til å ha kjøreseddel, blir fratatt kjøreseddelen.

Det er også viktig for Senterpartiet at den norske staten på vegne av innbyggerne finner gode løsninger for norske sjåfører på norske veier, og at reglene som er fastsatt i Brussel, ikke bør være avgjørende.

Senterpartiet har fremmet et eget forslag i denne saken for å få en vurdering av hvordan denne praksisen har fungert i hverdagen, og har på ingen måte konkludert i saken, men vi mener at i saker som gjelder trafikksikkerhet, er det viktig å få fram fakta før beslutningene tas. Det er på det grunnlaget vi fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en vurdering av hvordan dispensasjon fra helsekravene for kjøreseddel fungerer, for å sikre at sjåfører som er egnet til å ha kjøreseddel, får det, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Statsråd Knut Arild Hareide [19:38:32]: Slik eg har forstått det, har det vore ei enkeltsak som har ført til at ein tar opp denne saka, og til engasjementet for ho som Stortinget har vist. Eg kjenner ikkje til saka meir enn frå media, og kan derfor ikkje svare på kva som har vore grunnlaget for utfallet i den konkrete enkeltsaka.

Men det eg har lyst til å seie, er at det er i dag, i tråd med førarkortdirektivet, mogleg å gi dispensasjon frå dei gjeldande synskrava for førarkort for personbil og motorsykkel, det vil seie lette klassar. Men det er ikkje i dag mogleg å gi nye dispensasjonar frå helsekrava til syn for førarkort for lastebil og buss, det vil seie tunge klassar. Tilsvarande gjeld for helsekrava for køyresetel.

Så ser eg at fleirtalet i innstillinga har tilrådd følgjande:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om å myke opp adgangen til medisinsk begrunnet dispensasjon etter førerkortregelverket, slik at personer med nedsatt syn kan få førerrett i tråd med praksis som gjaldt frem til 2019.»

Eg ser ikkje at det er i tråd med minimumskrava etter førarkortdirektivet no å gi dispensasjonar frå synskrava for førarkort for lastebil og buss. Eg vil derfor understreke at eg ikkje ser at vi har handlingsrom, innanfor dei forpliktingane vi har etter EØS-avtalen, til igjen å innføre dispensasjonsreglane for helsekrava til syn for førarkort for buss og lastebil, som blei fasa ut i 2019, dersom det er dette komiteen ønskjer i innstillinga si.

Det går ikkje fram av innstillinga at Stortinget ønskjer å opptre i strid med forpliktingane våre etter EØS-avtalen. Eg vil derfor leggje til grunn at oppfølginga av vedtaka i Stortinget i denne saka skal skje innanfor rammene av forpliktingane våre etter EØS-avtalen. Eg vil i den samanhengen peike på at vi har handlingsrom til å endre helsekrava til syn når det gjeld køyresetel. Eg vil derfor i første rekkje følgje opp vedtak frå Stortinget for å sjå nærare på moglegheit til å dispensere frå helsekrava til syn for køyresetel for drosje. Ei slik eventuell endring vil kunne gjere at personar som ikkje oppfyller helsekrava for syn, etter ei særleg vurdering av helsa deira og på nærare vilkår vil kunne fortsetje å vere drosjesjåfør, slik som det kan sjå ut til at situasjonen er i den enkeltsaka det er vist til her.

Eg peiker elles på at førarkortdirektivet er under revisjon. Dersom det kjem endringar som aukar det nasjonale handlingsrommet i slike saker, vil det vere aktuelt å nytte dette i Noreg.

Ingalill Olsen (A) [19:42:09] (ordfører for saken): IALA er forkortelsen for Den internasjonale organisasjonen for maritime navigasjonsinnretninger og -tjenester. I denne proposisjonen foreslås det ratifikasjon av konvensjonen om nevnte organisasjon. Denne organisasjonen som det er foreslått å ratifisere konvensjonen om, er forløperen for en organisasjon som tidligere het internasjonal organisasjon for navigasjon og fyrlykter – nødvendig for internasjonal skipsfart både før og nå.

Komiteen innstiller enstemmig på at konvensjonen ratifiseres, og utenriks- og forsvarskomiteen har sluttet seg til det.