Statsråd Abid Q. Raja [14:21:46 ] : Ytringsfrihet er både grunnlaget
og målet for mediepolitikken.
Ytringsfrihet
er en fundamental individuell rettighet og avgjørende for samfunnsutviklingen,
rettsstaten og demokratiet. Ytringsfrihet bidrar til et mer opplyst samfunn
gjennom fri tilgang til et mangfold av informasjon og synspunkter.
Det er selve grunnlaget for fri meningsdannelse og gjør at befolkningen
kan være aktivt deltakende og kritisk tenkende medborgere i samfunnet.
Grunnloven pålegger
myndighetene å legge til rette for fri meningsutveksling gjennom
en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette er det såkalte infrastrukturkravet
i Grunnloven § 100.
Mediene fyller
en uunnværlig rolle i infrastrukturen for offentlig utveksling av
informasjon og meninger. Et mangfold av uavhengige, redaktørstyrte
medier med samfunnsviktig journalistikk fra ulike samfunnsområder
er av avgjørende betydning for ytringsfriheten og et velfungerende
demokrati. Et slikt mediemangfold bidrar også til å styrke det norske
og de samiske språkene.
I går var den
internasjonale dagen for pressefrihet. Dagen er en markering av
de fundamentale prinsippene om pressefrihet og forsvar av media.
Det er også en dag for å minnes journalister som har mistet livet
i utøvelsen av sitt yrke, for det er det mange av rundt om i verden.
Norge har en ambisjon
om være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet
og uavhengige medier. Det er vi. Men det er en posisjon vi hver
eneste dag må jobbe for å beholde og forbedre.
Ytringsfrihet
og pressefrihet står sterkt i Norge. Vi topper den internasjonale
pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for femte år på
rad. Indeksen er basert på kriterier knyttet til åpenhet i samfunnet,
medienes uavhengighet, statlige rammebetingelser, journalisters
sikkerhet og mediemangfold. Topplasseringene viser at vi i stor
grad lykkes på svært mange av disse områdene, og det er bra.
Mediemangfold
er et sentralt mål for regjeringen. Medietilsynet dokumenterer utvikling
og status for mediemangfoldet i Norge gjennom sitt årlige mediemangfoldsregnskap,
som første gang ble lagt fram i 2020. Regnskapet viser at vi har
et mangfold av redaktørstyrte medier over hele landet, som står
sterkt som nyhetskilder og fellesarena. Vi har også et godt bruksmangfold. Det
vil si at store deler av befolkningen bruker mange ulike redaktørstyrte
medier.
Det er viktig
at vi alle eksponeres for flere kilder for å kunne se komplekse
forhold i samfunnet fra forskjellige perspektiver. Staten og mediepolitikken
skal ikke regulere hvilke medier folk bruker, men vi skal legge
til rette for at befolkningen har tilgang til et mangfold av medier
som dekker ulike sider av samfunnslivet. Mediemangfoldsregnskapet
viser at vi ligger godt an.
Covid-19-pandemien
har styrket de redaktørstyrte medienes rolle i det norske samfunnet.
Bruken av både tv, nettaviser og strømmetjenester økte betraktelig
under første del av pandemien. I en tid med et betydelig informasjonsbehov
i befolkningen har mediene fungert som en nasjonal fellesarena og
formidlet løpende nyhetsdekning, pressekonferanser, analyser og
debatt. Også lokalmediene har spilt en viktig rolle som formidlere
av løpende nyheter, ikke minst når det gjelder den lokale smittesituasjonen
og smitteverntiltak.
Den samfunnsviktige
journalistikken skal opplyse borgerne og granske kritikkverdige
forhold. Mediene skal være en arena for et åpent og opplyst offentlig
ordskifte. Mediene har spilt en uvurderlig rolle under covid-19
og fortjener hele samfunnets takk. De har holdt oss løpende oppdatert
om både internasjonale og nasjonale forhold og situasjonen der vi
bor. Mediene har formidlet konsekvenser av pandemiens utvikling
og gitt oss informasjon om nødvendig smittevern. Mediene har – heldigvis
– også stilt kritiske spørsmål til oss politikere og fagmyndigheter.
Betydningen av dette kan ikke undervurderes. Kritiske spørsmål gir
bedre politiske beslutninger. I tillegg har de redaktørstyrte mediene
fungert som en viktig motvekt til spredning av desinformasjon om
covid-19, som har foregått i sosiale medier. Under covid-19-pandemien
har den samfunnsviktige journalistikken virkelig demonstrert sin
demokratiske funksjon, både nasjonalt og lokalt.
Det er nå godt
over ett år siden det første covid-19-tilfellet i Norge. Næringslivet
har stått, og står fortsatt, i en utrolig krevende situasjon. For
regjeringen har det vært viktig å sikre at mediene har kunnet opprettholde sin
samfunnsfunksjon i denne situasjonen. Noe av det første vi gjorde,
var formelt å definere mediene som en viktig samfunnsfunksjon. Dette
har sikret at nøkkelpersonell i mediene har kunnet stå i jobb, f.eks.
ved at de har fått prioritert tilgang til barnehager. Vi etablerte
i tillegg en midlertidig kompensasjonsordning for redaktørstyrte
medier som har hatt inntektsbortfall som følge av covid-19. Denne
ordningen var enda bedre enn de generelle ordningene for næringslivet
ved at grensen ble satt allerede ved 15 pst. inntektssvikt. Vi satte
grensen så lavt fordi vi ville sikre at mediene kunne opprettholde
sin virksomhet under pandemien.
Kompensasjonsordningen
var et resultat av god dialog med bransjen og vår evne til å sette
inn tiltak når situasjonen krever det. 132 medier fikk utbetalt
til sammen 92 mill. kr i kompensasjon for inntektsbortfall som følge
av covid-19. Totalrammen for ordningen var på 300 mill. kr. Vi brukte
altså ikke hele rammen. Det skyldes ikke at ordningen bommet på
målet, det skyldes ganske enkelt at det har gått bedre for mediebransjen enn
situasjonen i starten av pandemien ga grunn til å frykte. Enkelte
medier har til og med valgt å betale tilbake kompensasjonen fordi
de oppnådde gode økonomiske resultater til tross for pandemien.
Det står det respekt av.
Men rapportene
viser også at de små lokale mediene er mest sårbare i en slik krise,
og de har vært hardest rammet av covid-19-pandemien. Som varslet
i mediestøttemeldingen omfordeler vi mediestøtte til små lokale
medier. Det gjør vi både fordi lokalmediene er viktige for lokaldemokratiet,
og fordi mange av disse mediene har en liten og sårbar økonomi og
trenger bistand til helt nødvendig innovasjon og digital omstilling.
Det står rett
og slett bra til på ytrings- og mediefeltet i Norge. Sett i et internasjonalt
perspektiv er Norge et åpent samfunn, med statlige rammevilkår som
sikrer høy grad av ytringsfrihet og medienes uavhengighet. Vi har
et mangfold av medier og en godt tilrettelagt infrastruktur for
medieproduksjon og en mangfoldig mediebruk. Men det betyr ikke at
vi kan slappe av og tenke at jobben er gjort.
Det er lett å
ta ytringsfriheten som en selvfølge i et land som Norge og tenke
at den både er solid forankret og på mange måter litt ukontroversiell.
Men ytringsfrihet er allikevel ikke et enkelt tema. Ytringsfriheten
er både et mål i seg selv og et virkemiddel – et virkemiddel for
å fremme «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse»,
slik det formuleres i Grunnloven. Det er derfor ikke de ytringene
alle er enige om, som trenger vern. Likegyldigheter og selvfølgeligheter klarer
seg fint uten. De ytringene som trenger vern, er de kontroversielle,
de provoserende, de ytringene som bryter med etablerte sannheter.
Det er disse ytringene som kan bringe oss framover, til bedre innsikt
og forståelse. Samtidig er det også slike ytringer som nettopp gjør ytringsfriheten
så vanskelig, og noen ganger så vond.
Hver dag ser vi
nye eksempler på at ytringsfriheten enten blir satt under press,
eller at den brytes mot andre hensyn og interesser. Ofte dreier
det seg om dilemmaer som ikke har åpenbare svar. Ytringsfriheten
kommer f.eks. opp når vi diskuterer
koranbrenning
opp mot voldelige demonstrasjoner mot SIAN
retten
til å kritisere myndighetenes pandemihåndtering opp mot framveksten
av konspirasjonsmiljøer og vaksineskepsis
den
kunstneriske ytringsfriheten til Black Box opp mot hensynet til
politikernes personvern
retten
til å argumentere kraftig for sine meninger i sosiale medier samtidig
som en del – særlig i utsatte grupper – velger å trekke seg ut fordi
kostnaden ved å stå i stormen blir for høy
Alle disse debattene,
og flere, viser behovet for å ta et skritt tilbake og tenke litt
overordnet og prinsipielt om den kanskje aller viktigste demokratiske
rettigheten vi har. Derfor nedsatte regjeringen i fjor en ny ytringsfrihetskommisjon.
Mandatet til kommisjonen tar for seg mange av de mest aktuelle,
men samtidig vanskeligste, spørsmålene og dilemmaene i vår samtid.
Mandatet anerkjenner
de redaktørstyrte journalistiske mediene som en helt sentral del
av ytringsfrihetens infrastruktur. Kommisjonen er bedt om å vurdere de
redaktørstyrte medienes rolle, og hvordan distribusjon i digitale
kanaler i konkurranse med andre typer innhold påvirker rammebetingelsene
for produksjon og formidling av kvalitetsjournalistikk. Kommisjonen
skal også vurdere tiltak mot manipulering av offentligheten gjennom
desinformasjon eller påvirkningskampanjer, og tiltak for å ivareta
journalisters sikkerhet.
Digitalisering
har endret strukturene og forutsetningene for ytrings- og mediefeltet.
Digitalisering og innovasjon har gitt oss fantastiske nye verktøy
å kommunisere med. Vi har alle telefoner som vi kan bruke til å
ta bilder, filme og tekste med, og vi kan legge øyenvitneskildringene
eller meningene våre ut på sosiale nettverk som når store deler
av klodens befolkning. Verktøyene gjør det mulig å organisere seg
og bli hørt på nye måter. Metoo, Black Lives Matter og videoopptakene
av politimannen Derek Chauvin med kneet på nakken til George Floyd
er noen få eksempler. Videre har plattformene skapt en infrastruktur
som andre virksomheter, bl.a. mediene, benytter for å tilby innhold
og tjenester til et bredt publikum.
Lenge var vi mest
opptatt av de positive sidene ved de nye plattformene og verktøyene.
De siste årene har vi sett mer av medaljens bakside. Plattformselskapene, som
Google og Facebook, har blitt svært store og spiller en viktig rolle
i formidlingen av redaksjonelt stoff. Vi har sett flere eksempler
på at plattformene griper inn overfor norske virksomheter og norske
borgere på en måte vi ikke ønsker. For noen år siden sensurerte
Facebook det historiske bildet av napalm-jenta fra Vietnamkrigen som
Aftenposten publiserte. Nylig ble Holocaustsenteret utestengt i
dagevis uten noen forklaring. Det viste seg at grunnen var en QAnon-illustrasjon
som senteret hadde brukt i forbindelse med et arrangement om konspirasjonsteorier
i det amerikanske presidentvalget. Vi har sett at Google ikke ville
godkjenne NRK Super-appen på grunn av nakenhet i nettserien Superkroppen
og Fantorangen som prompet.
Det er dypt problematisk
når plattformene opptrer som sensurinstans overfor norske redaktører,
basert på interne retningslinjer med utgangspunkt i amerikanske kulturelle
normer og regler. Dersom et norsk redaktørstyrt medium publiserer
innenfor rammene av norsk straffelov, medieansvarsloven og norske
mediers presseetiske regelverk, bør ikke plattformen kunne overprøve dette.
Dersom en plattform fjerner noe den ikke burde ha fjernet, bør norske
organisasjoner, borgere og medievirksomheter ha et norsk kontaktpunkt
de kan henvende seg til for å få en forklaring. Ideelt sett bør
disse plattformene ha talspersoner som kan forsvare avgjørelser
på direkten i Dagsnytt 18. Slik er det ikke i dag. Da NRK forsøkte
å ta opp sperringen av Superkroppen i NRK Super-appen med Google,
var de usikre på om de kommuniserte med en automatisert tjeneste
eller en person. Eksempelet er kanskje litt komisk, men først og fremst
skremmende. Vi kan ikke overlate ansvaret for den norske offentligheten
til ansiktsløse teknologiganter.
Plattformene har
potensielt enorm innflytelse på hva du og jeg – ja, alle – får se
på nettet. Med hemmelige oppskrifter – algoritmer – avgjør de hvilket
innhold som løftes opp og promoteres i Facebook-feeden, hvilken filmsnutt
som er den neste som starter på YouTube, hvilken filterboble du
roter deg inn i på Instagram, og hvilket innhold som begraves på
andre eller tredje side av søkeresultatene på Google. Vi mener det
er helt nødvendig med en offentlig debatt om hvilke prioriteringer som
ligger bak når plattformene velger ut innhold for oss.
Derfor går vi
inn for økt transparens, bl.a. rundt plattformenes anbefalingsalgoritmer.
Det ligger i ytringsfrihetskommisjonens mandat å vurdere disse problemstillingene.
Kommisjonen skal drøfte hvordan myndighetene kan bidra til at nye
portvokterfunksjoner blir praktisert i tråd med prinsippene om ytringsfrihet, etterrettelighet
og uavhengighet, og drøfte behovet for å avklare plattformenes rolle
og rettslige ansvar og vurdere internasjonalt samarbeid og eventuell
regulering.
Det sier seg selv
at mange av disse utfordringene ikke kan løses på nasjonalt nivå.
Her er det behov for internasjonale kjøreregler. EU har fremmet
forslag om en ny forordning kalt Digital Services Act, som bl.a.
inneholder et rammeverk for hvordan teknologiselskaper skal forholde
seg til ulovlig innhold på sine plattformer, mer åpenhet om plattformenes
bruk av algoritmer samt å styrke forbrukernes rettigheter ved å
legge til rette for sikker bruk av digitale tjenester og ved at
brukere skal kunne anmelde ulovlig innhold og bestride at plattformer
fjerner innholdet deres. Vi tar sikte på å utarbeide en EFTA-posisjon
for å ivareta våre interesser.
Som en del av
den digitale strategien har EU videre foreslått en Digital Markets
Act der store plattformselskaper vil bli utpekt som portvoktere
og ilagt plikter som bidrar til balanserte og åpne konkurransevilkår. Det
innebærer bl.a. å forby de store plattformene å diskriminere til
fordel for egne tjenester, og å sikre tredjeparter tilgang til data
som deres egne tjenester genererer på plattformen. Også her vil
Norge arbeide for å ivareta norske virksomheters og forbrukeres
interesser i utarbeidelsen av den endelige forordningen.
Endringsdirektivet
til direktivet om audiovisuelle medietjenester, også kalt AMT-direktivet,
ble vedtatt i 2018. Endringsdirektivet oppdaterer AMT-direktivet
fra 2010 og inneholder mange nye og oppdaterte regler som vil prege
den norske reguleringen av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
de kommende årene.
I tillegg stiller
direktivet krav til videodelingsplattformtjenester, dvs. tjenester
som brukes til å dele brukergenerert innhold. YouTube er kanskje
det mest kjente eksemplet. Dette er tjenester som ikke har vært
underlagt detaljert regulering på EØS-nivå tidligere. Medlemsstatene
må pålegge tilbydere av YouTube og andre slike tjenester å gjennomføre
tiltak for bl.a. å beskytte mindreårige mot skadelig innhold. Slik
sett kan vi si at dette er EUs første skritt på veien mot en mer
detaljert regulering av de store teknologiske plattformene.
Endringsdirektivet
inneholder videre bl.a. to tiltak for å fremme europeisk audiovisuelt
innhold. Det ene er et krav om at strømmetjenester, som f.eks. Netflix,
skal ha minst 30 pst. europeisk innhold i sine kataloger, og at dette
innholdet gis en framtredende plassering. Det andre er at medlemsstatene
kan pålegge slike aktører en plikt til å bidra til finansiering
av audiovisuelle produksjoner. Som varslet i statsbudsjettet for
2020, vil vi legge fram et forslag om at de må investere en andel
av sin omsetning i norske audiovisuelle produksjoner.
Endringsdirektivet
inneholder også en rekke andre bestemmelser, bl.a. skjerpede krav
til tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser, økte
krav til uavhengighet for tilsynsmyndighetene på feltet og økt fleksibilitet
for visning av reklame i fjernsyn.
Direktivet er
EØS-relevant, men er ikke enda innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet
krever omfattende endringer i kringkastingsregelverket, og departementet tar
sikte på å fremme et høringsnotat med forslag til gjennomføring
av endringsdirektivet til høsten.
Digitaliseringen
av økonomien innebærer at selskap i dag kan ha betydelig verdiskaping
i et land uten å være fysisk til stede. Samtidig er hovedregelen
i internasjonale skatteregler at et selskaps inntekter bare kan skattlegges
om de er fysisk til stede i landet. Dette reiser problemstillinger
som berører mange land og krever internasjonale løsninger.
Et samarbeidsorgan
i OECD/G20 arbeider med en samordnet løsning for internasjonal beskatning,
som er delt opp i to pilarer. Pilar 1 dreier seg om ny fordeling
av beskatningsrett uavhengig av selskapenes fysiske tilstedeværelse,
med økt beskatningsrett til markedslandene. Pilar 2 handler om å
sikre en minimumsbeskatning av store multinasjonale selskap. Norge
deltar aktivt i dette arbeidet.
Målet er å oppnå
enighet innen midten av 2021. Biden-administrasjonen har uttrykt
støtte til dette arbeidet og foreslått endringer i sitt skattesystem
som vil innebære en minimumssats for beskatning av flernasjonale
selskap. Dette øker sannsynligheten for at vi kan oppnå internasjonal
enighet om felles løsninger.
Digitaliseringen
gir økte ytringsmuligheter og en styrket informasjonsfrihet, men
også økt tilfang av hets, hatefulle ytringer, falske nyheter og
desinformasjon.
Journalister opplever
hets og trusler, både fysisk og digitalt. Det samme gjør en del
av dem som velger å delta aktivt i det offentlige ordskiftet. En
ny undersøkelse fra Medietilsynet som ble presentert sist uke, viser
at omtrent én av ti har opplevd en eller annen form for sjikane
på nett. Det betyr at de fleste heldigvis ikke har vært utsatt for
slike opplevelser, men andelen er dobbelt så høy blant de yngste
aldersgruppene. Og for dem som opplever hets og hatefulle ytringer,
er dette selvfølgelig veldig alvorlig.
Dette har jeg
dessverre personlige erfaringer med. I mitt tilfelle endte det med
en fellende dom mot den truende personen, men jeg kan skrive under
på – og det tror jeg mange politikere kan – at hets kan være belastende både
som politiker og som privatperson. Men det er også et faresignal
for demokratiet når fire av ti som har vært utsatt for nettsjikane,
sier at de er blitt mer forsiktige med å si sin mening. Videre er
desinformasjon og falske nyheter en stadig større trussel mot demokratiske prosesser.
Åpenhet og tillit
er grunnleggende i demokratiet vårt. Vi vil opprettholde den høye
tilliten folk har til gjennomføringen av demokratiske valg i Norge.
I juni 2019 lanserte regjeringen derfor en tiltaksplan med formål
å styrke motstandsdyktigheten mot påvirkning og hybride trusler
i gjennomføringen av kommunestyre- og fylkestingsvalg det året.
Fram mot årets stortingsvalg og sametingsvalg utarbeides det nye
konkrete tiltak.
De redaktørstyrte
journalistiske medienes demokratiske rolle hviler særlig på to forutsetninger:
For det første at de er redaksjonelt uavhengige, fra både myndigheter,
eiere og andre aktører. For det andre at de drives etter publisistiske
prinsipper om etterrettelighet og kildekritikk, slik at vi alle
kan bruke den informasjonen vi får, som grunnlag for egen meningsdannelse.
Vi ser i dag en
del utviklingstrekk som kan true den åpne og frie samfunnsdebatten
som demokratiet vårt bygger på og er avhengig av – slik som desinformasjon og
påvirkningsoperasjoner, framveksten av konspirasjonsteorier, hat
og hets i sosiale medier eller frykten for overvåking eller for
å legge igjen elektroniske spor i kommunikasjonsnettene. Redaktørstyrte
journalistiske medier som vi kan ha tillit til, er en viktig del
av forsvarsverket. Derfor er det nødvendig å verne om redaktørinstituttet
for å sikre den frie og uavhengige journalistikken.
I 2020 fikk regjeringen
vedtatt den nye medieansvarsloven. Det er en lov som mediene selv
også har vært veldig positive til. Et hovedmål med loven er å skape
insentiver for god ledelse og kontroll av redaksjonelle medier basert
på journalistetiske normer og prinsipper. Det gjøres ved at redaktøren
får en særlig uavhengig stilling og samtidig tar et utvidet rettslig
ansvar for innholdet. Loven inneholder også regler om ansvar for
ytringer i kommentarfelt og debattfora tilknyttet redaktørstyrte journalistiske
medier og en avklaring av ansvaret til eiere, utgivere og tekniske
medvirkere.
Jeg mener at klare
og forutsigbare ansvarsregler forankret i redaktørens uavhengige
stilling bidrar til at vi også i framtiden kan ha tilgang til journalistikk
av høy kvalitet.
Ulike undersøkelser
viser at befolkningen generelt har høy tillit til norske redaktørstyrte
journalistiske medier. Og dette må det vernes om. Tillit er en forutsetning for
at de redaktørstyrte mediene skal kunne fungere som en helt nødvendig
motvekt til spredning av desinformasjon. Betydningen av dette har
vi ikke minst sett nå under pandemien. Over halvparten av oss har
kommet over falske nyheter om covid-19. Det er på ikke-redaksjonelle
nettsteder, som bl.a. Facebook, at de fleste tilfeller av falske
nyheter forekommer. Desinformasjon og falske nyheter er et av våre
mest alvorlige samfunnsproblem. Vi har sett hvor ille det kan gå
dersom denne typen informasjon får fotfeste. Fornektelse av covid-19 kan
i ytterste konsekvens føre til dødsfall. Et annet eksempel er desinformasjon
og falske nyheter i forbindelse med presidentvalget i USA i fjor,
som medvirket til at QAnon-tilhengere stormet Kongressen. Det viste
oss at desinformasjon og falske nyheter kan være en trussel mot
selve demokratiet.
Den nye ytringsfrihetskommisjonen
skal drøfte tiltak mot manipulering av og svekkelse av tilliten
til det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer
og falske nyheter. I denne sammenheng skal kommisjonen også drøfte
tiltak for å fremme motstandsdyktighet og kritisk medieforståelse
i befolkningen.
Et stadig mer
komplekst medielandskap stiller større krav til oss som mediebrukere.
God kritisk medieforståelse er en forutsetning for å skaffe seg
tilgang til informasjon og på en ansvarlig og trygg måte bruke og
kritisk vurdere medieinnhold. Et viktig mål for mediepolitikken
må derfor være at alle skal kunne tilegne seg denne kompetansen
– slik at vi kan utvise digital dømmekraft, slik at vi kan forstå
en kompleks virkelighet, slik at vi kan skille mellom meninger og
fakta og mellom redaksjonelt og kommersielt innhold, slik at vi kan
avsløre falske nyheter. Utvikling av kritisk medieforståelse er
blitt stadig viktigere de siste årene i lys av det enorme tilfanget
av innhold og kilder vi alle eksponeres for hver eneste dag.
Regjeringen ønsker
å utvikle den kompetansen vi alle trenger for å kunne håndtere den
komplekse medievirkeligheten, som er en så stor del av hverdagen
vår. En viktig del av dette arbeidet er å skaffe kunnskap om den
kritiske medieforståelsen i befolkningen. Medietilsynet er godt
i gang med dette arbeidet og har de siste årene gjennomført to store
undersøkelser for å kartlegge befolkningens kritiske medieforståelse.
Undersøkelsene viser bl.a. at evne til kritisk medieforståelse henger sammen
med alder og utdanning. For eksempel vet de yngre mer om å ivareta
personvern på nett og hvordan algoritmer fungerer, mens de eldre
vet mer om eierskap i og finansiering av tradisjonelle medier. Dette
er innsikt vi bruker for å utvikle treffsikre tiltak rettet mot
prioriterte grupper. Med Kunnskapsløftet 2020 har regjeringen styrket
arbeidet med god mediekompetanse i grunnskolen og den videregående
skolen. Det bidrar til å styrke barn og unges digitale dømmekraft.
Medietilsynet
driver aktiv kunnskapsformidling, rådgiving og kommunikasjon rettet
mot ulike grupper i befolkningen. Gjennom arrangementer, undervisningsopplegg,
utvikling av verktøy og kampanjer blir barn og unge, foreldre og
besteforeldre bedre rustet til å møte den nye mediehverdagen.
I dag er det digitale
en integrert del av barn og unges hverdag. Pandemien har bidratt
til å skyve enda flere aktiviteter og mer av den sosiale kontakten
over på digitale arenaer.
Utgangspunktet
for regjeringens arbeid på dette området er at nettet først og fremst
gir enorme positive muligheter – for både sosial kontakt, læring,
underholdning og kreativ utfoldelse. Samtidig vet vi at digitale
aktiviteter og arenaer også kan utsette barn og unge for ulike former
for risiko. Det kan dreie seg om eksponering for pornografi og voldelig
innhold, innhold om selvskading eller selvmord, kroppspress, hatytringer,
desinformasjon og fare for nettovergrep.
I barne- og ungdomskulturmeldingen,
som ble lagt fram 19. mars, varslet regjeringen derfor at det skal
utarbeides en nasjonal strategi for trygg digital oppvekst. Barne-
og familieministeren og Medietilsynet skal ha koordinerende roller
på henholdsvis regjeringsnivå og det mer praktiske publikumsrettede
nivået. Formålet er å legge til rette for en samordnet, målrettet
og effektiv offentlig innsats for å trygge barn og unges digitale
liv.
Medieskadelighetsutvalgets
utredning, som ble lagt fram 15. mars i år, danner et viktig grunnlag
for det videre arbeidet. Utvalget har bl.a. hatt i oppgave å kartlegge eksisterende
kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold
og å skissere alternative muligheter for å sikre barn bedre beskyttelse
mot skadelig innhold i digitale medier. Utvalget anbefaler bl.a.
en styrking og utvidelse av kritisk mediekompetanse i skole og barnehage
og å utvikle tiltak for å øke foresattes kompetanse til å veilede
barna sine i møte med den digitale medievirkeligheten, gjerne i
samarbeid med skoleverket. Utredningen gir også en oppdatert oversikt
over tilgjengelig forskning på skadevirkninger av eksponering for
ulike typer medieinnhold. Dette blir til stor hjelp når vi nå skal
legge grunnlaget for en mer effektiv og faktabasert innsats gjennom
en nasjonal strategi.
Demografiske og
sosiale skillelinjer knyttet til hvilke medier folk bruker, kan
føre til informasjonskløfter, f.eks. ved at enkeltgrupper ikke tar
i bruk de redaktørstyrte mediene som har en fellesarenafunksjon
i samfunnet. Dette kan medføre en mer fragmentert offentlighet,
økt risiko for polarisering og ekkokamre. Det kan også medføre at
enkelte grupper ikke får tilstrekkelig informasjon til å ta kvalifiserte
valg.
Mediemangfoldsregnskapet
som Medietilsynet utarbeider, peker på tendenser til slike informasjonskløfter
mellom ulike grupper i befolkningen. Denne utviklingen må vi følge
nøye framover. Mediemangfoldsregnskapet viser i tillegg at vi ikke
vet nok om ulike innvandrergruppers mediebruk. Dette ble også tydelig
i forbindelse med behovet for å nå ut med informasjon om covid-19
til alle deler av befolkningen. Vi har derfor nå satt i gang flere
undersøkelser for å øke kunnskapen på dette området. Vi skal bl.a.
undersøke hvordan ulike innvandrergrupper har fått tilgang til informasjon
om covid-19. Vi skal også gjennomføre en større undersøkelse av
medievanene til ulike innvandrergrupper generelt. Det er mange år
siden dette sist ble gjort. Og vi trenger kunnskap om dette for
å vite om vi har en mediepolitikk som er relevant for ulike grupper
av innvandrere.
Digitaliseringen
og globaliseringen gir endrede strukturer på mediefeltet som påvirker
de økonomiske rammevilkårene for medievirksomhet i Norge. Som jeg har
vært inne på tidligere, møter de norske mediene stadig sterkere
konkurranse fra de store globale aktørene, som Facebook, HBO, Netflix
og Spotify. Det setter store krav til digitalisering og produktutvikling
i de norske redaktørstyrte mediene i kampen om det norske mediekonsumet,
annonsemarkedet og brukernes betalingsvilje. Den stadig økende globale
konkurransen og overgangen til digitalt mediekonsum utfordrer norske
mediers driftsgrunnlag.
Medietilsynet
utarbeider hvert år rapporter om den norske medieøkonomien, som
gir informasjon om utviklingen i konkurransesituasjonen, økonomien
og mangfoldet i mediemarkedet. Det overordnede bildet er at tv-virksomhetene
økte driftsinntektene, mens inntektene til radiovirksomhetene og
avisene gikk ned i 2019. Men mediebransjen er en bransje med svært
ulike aktører, og variasjonen mellom medievirksomhetenes økonomi
er derfor stor.
Covid-19-pandemien
har forsterket de økonomiske utviklingstrekkene vi har sett hos
norske medier de siste årene: Annonseinntektene går ned, mens brukerinntektene
øker, og de blir dermed stadig viktigere for medieøkonomien. De
norske mediene har gjort en god jobb med å utvikle sine forretningsmodeller
i tråd med den nye markedssituasjonen. En nylig publisert rapport,
bestilt av Nordisk ministerråd om covid-19s effekter på de nordiske
nyhetsmediene, viser at nedgangen i digitale reklameinvesteringer
har vært lavest i Norge. Dette skyldes bl.a. at mediene her i landet
hadde en sterk posisjon i det digitale reklamemarkedet også forut
for pandemien. De norske mediene har også den mest positive utviklingen
når det gjelder brukerbetaling: Nær dobbelt så mange nordmenn som
innbyggere i våre naboland, betaler for digitalt redaksjonelt innhold,
og i Norge betaler tre ganger så mange som gjennomsnittet i Europa.
Det er gledelig
at mediene har hatt vekst i brukerinntekter de siste årene, men
jeg er klar over at dette ikke kompenserer fullt ut for fallet i
annonseinntekter. Mange medievirksomheter opplever svekket lønnsomhet,
særlig som følge av økende global konkurranse og digitalisering,
men også som følge av at vi har et omfattende mediemangfold i Norge.
Dette er en styrke sett fra et demokratiperspektiv, men i et markedsperspektiv innebærer
det en tøff konkurranse om annonsekroner og brukernes penger.
I en slik markedssituasjon
må mediepolitikken bidra med forutsigbare rammer som kan gjøre mediene
i stand til å tilpasse seg markedet og nye mediebruksvaner, og utvikle
produkter, løsninger og strategier for å fylle sin demokratiske
funksjon. (Presidenten klubber.)