Jonas Gahr Støre (A) [10:01:40]: Koronakrisen har store konsekvenser for menneskers liv og helse i landet vårt, og vi skylder å lære av det vi har erfart, lære av det som har fungert, og lære av de alvorlige manglene og svakhetene som koronakommisjonen har avdekket. De svakhetene og manglene kan ikke skyves til side, og de er ikke skjønnhetsfeil.

Det er riktig som kommisjonen skriver, og som det er påpekt fra regjeringens talspersoner ofte, at håndteringen alt i alt har vært god. Ikke minst skyldes det at den norske modellen, med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste og et organisert arbeidsliv, har fungert. Læringen her må handle om å ta godt vare på denne samfunnsmodellen.

Det er likevel slik at manglene og svakhetene kommisjonen avdekker, er alvorlige. Det er her behovet for læring og endring ligger. Det manglet gode beredskapsplaner, det manglet smittevernutstyr, det var ikke øvd på omfattende og langvarig pandemi, bl.a.

Det er ikke selve pandemien som var et paradigmeskifte, slik enkelte statsråder sier. Paradigmeskiftet handler om den omfattende bruken av smitteverntiltak. En pandemi har vært en sannsynlig hendelse. Den burde vi vært bedre forberedt på.

Når vi spør hva vi kan lære, er det spesielt alvorlig og nedslående at et av de sentrale læringspunktene kommisjonen trekker fram, lyder som et ekko av Gjørv-kommisjonen i 2012. Krisene er ulike, men kjernen i kritikken er den samme. Beredskapen og krisehåndteringen lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Koronakommisjonen skriver at «ingen har tatt ansvar for å vurdere (…) summen av konsekvensene». Gjørv-kommisjonen slo fast at kritiske ressurser ikke fant hverandre.

NRK oppsummerte sammenligningen slik:

«Et nøkkelpoeng for 22. juli-kommisjonen, var at ressursene ikke fant hverandre da terroren rammet. (…) Kommisjonen mente det var behov for bedre og mer koordinert lederskap på tvers av sektorer. Et lignende poeng trekkes frem ni år senere.»

Vi kunne legge til et inntrykk fra en annen aktuell sak, salget av Bergen Engines til russiske interesser, der det i ukesvis kom motstridende uttalelser fra hele fire ulike departementer. Samordningen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet framstår som mangelfull.

Denne kritikken og disse manglene rammer regjeringens ledelse. Erna Solberg gjorde i 2013 det å bedre den overordnede ledelsen av beredskaps- og sikkerhetsarbeidet til et av sine viktigste valgløfter. Samordningen av beredskapsarbeidet skulle styrkes, og Erna Solberg sa til VG i 2013: «Man trenger en statsminister som har styringen i disse sakene».

Det ble varslet et sikkerhetselement på Statsministerens kontor, og Justisdepartementet skulle ha et overordnet beredskapsansvar. Men det såkalte sikkerhetselementet på Statsministerens kontor fungerte ikke, og sju ulike justisministre har kommet og gått på åtte år i et departement som virkelig trengte kontinuitet for å kunne jobbe godt med en bedre beredskapskultur og sørge for at hele beredskapsapparatet fungerer hver for seg og som en helhet.

Der vi nå står i 2021, må Stortinget spørre seg hvor langt vi egentlig er kommet siden 2013 med å sørge for et beredskapsapparat som henger bedre sammen, som øver sammen, som samhandler bedre, og hvor den ene delen av vår fragmenterte stat vet hva den andre gjør. Dette er viktig, for den neste krisen blir ikke lik den andre. Den neste krisen kan utfordre oss på nye områder, men beredskapsapparatet vi har, skal kunne møte dem alle.

Det er utvilsomt – la oss være tydelige på det – investert mye i bedre beredskap siden terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet i 2011. Beredskapen i Norge er på mange enkeltområder blitt bedre, også innenfor helse. Det har tverrpolitisk støtte. Men før koronakrisen manglet det overordnet beredskapsledelse som kunne gjort oss bedre rustet til å møte en pandemi. Under koronakrisen har det ifølge kommisjonen vært vesentlige mangler i koordinering og ledelse av håndteringen, og i den pågående Bergen Engines-saken ser vi departementer som går i beina på hverandre – igjen en tydelig mangel på ledelse og samordning. Det gjør meg urolig for hvor langt vi egentlig er kommet for å sikre bedre ledelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge. Erna Solberg lovet å samordne beredskapsarbeidet, ta styring, som hun selv sa. Åtte år senere tyder det på at det ikke har skjedd.

Behandlingen av koronakommisjonens rapporter må føre til læring, og læringen må føre til endring på vesentlige punkter: forbedre beredskapskapasitet, sterkere beredskapskultur og stødigere beredskapsledelse.

Trond Helleland (H) [10:07:07]: Jeg er glad for at koronakommisjonens delrapport blir gjenstand for en bred debatt her i Stortinget i dag. Vi hadde jo også en runde i forrige uke. Det er viktig å lære av det kommisjonen peker på. Jeg har ikke oppfattet det sånn at regjeringen ikke har sagt at de vil ta lærdom. Tvert imot – jeg synes statsministeren og regjeringen har vært ydmyke i forhold til de påpekningene som kommisjonen kommer med. Men statsministeren har også redegjort for at kommisjonens arbeid skal fortsette. Jeg ser at det ligger en del forslag på bordet i dag som er ønsker om temaer som skal adresseres av koronakommisjonen. Det er helt greit, det er et uavhengig kommisjonsarbeid, men jeg regner med at kommisjonen lytter til signaler fra Stortinget. Det viktige er jo at mens koronakommisjonen fortsetter sitt arbeid, fortsetter regjeringen sitt arbeid med å bekjempe pandemien.

Det må vel være lov når man står på talerstolen i landets nasjonalforsamling, å gratulere en som har jobbet veldig mye det sist året, med 50-årsdagen, nemlig Bent Høie, som er 50 år i dag. Gratulerer til helseministeren, som virkelig har stått i stormen.

Stortinget har vært involvert i koronahåndteringen, men regjeringen har selvsagt hatt hovedansvaret i og med den smittevernloven vi har. Derfor er det naturlig at kommisjonen peker på punkter der regjeringen etter deres mening ikke har gjort en god nok jobb. Og jeg er helt sikker på at regjeringen vil følge opp påpekningene når kommisjonen også leverer sin endelige rapport. Statsministeren har også vært tydelig på at det vil bli utarbeidet en stortingsmelding når kommisjonen er ferdig med sitt arbeid, og at vi får full og bred anledning til å diskutere det her i Stortinget.

Vi har fortsatt store utfordringer knyttet til pandemien. Å håndtere krisen er selvsagt førsteprioritet. I det arbeidet vil også kommisjonens foreløpige bidrag være nyttig. Kommisjonen peker på flere punkter som var for dårlig forberedt. Det står at man var forberedt på en pandemi, men ikke en pandemi som ga oss tiltak som vi for to år siden bare ville ristet på hodet av og sett som helt urealistiske. I det ligger det selvsagt mange læringspunkter. Det vil være vanskelig å være forberedt på det utenkelige, men det vi må ha på plass, og det føler jeg at vi også har vist gjennom det året som er gått, er et samfunn som kan takle det utenkelige – et samfunn som raskt responderer og som samhandler. Det har vi i Norge.

Det har vært gjort forberedelser til pandemier, og vi i Stortinget har vært med på flere av forberedelsene. I 2019 reviderte vi smittevernloven, som en oppfølging av pandemimeldingen fra 2013, som vel daværende helseminister Gahr Støre hadde ansvaret for. Det ble fastsatt nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer. Det ble etablert mandat for beredskapsutvalget mot biologiske hendelser, og i 2018 ble det lagt fram en ny versjon av nasjonal helseberedskapsplan.

Kommisjonen peker på mange ting, bl.a. mangel på smittevernutstyr, at det burde vært på plass. Det var åpenbart en svakhet i beredskapen som vi må ta lærdom av, og som regjeringen har sagt de vil ta lærdom av. Heldigvis er lagrene fylt opp nå, slik at vi er godt forsynt for svært mange år framover.

Den 12. mars stengte Norge ned. Kommisjonen uttaler at de er enig i at man skulle sette inn inngripende tiltak. Dette var tiltak som er de mest inngripende vi har hatt i fredstid, og la sterke begrensninger på enkeltmenneskers frihet. Det gikk fra å være en helsekrise til å bli en samfunnskrise, der mange andre sektorer enn helsesektoren ble berørt – ja, alle sektorer.

Kommisjonen peker på at denne beslutningen skulle vært tatt av regjeringen og ikke Helsedirektoratet. Det er viktig å opptre i samsvar med Grunnloven når slike kriser oppstår, og regjeringen har erkjent at det var en feil at det ikke var regjeringen i statsråd som fattet beslutningen. Men allerede dagen etter, fra den 13. mars, har alle rettslige tiltak blitt fattet av regjeringen med faglige anbefalinger fra FHI og Helsedirektoratet.

Flere innlegg fra Høyre vil bli holdt om ulike deler av pandemihåndteringen, og jeg har lyst til å si at man kan naturligvis se på koronakommisjonens delrapport som en karakterbok, det er fullt legitimt, men man bør også se på den som en lærebok – en bok som anviser hvilke tiltak som må iverksettes for å komme bedre ut av pandemien.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:12:28]: Koronakommisjonen har lagt fram en foreløpig rapport som konkluderer med at myndighetenes håndtering samlet sett har vært god. Det skal vi være glade for. Norge har hatt få dødsfall og relativt få syke sammenliknet med mange andre land.

Dessverre er ikke pandemien over ennå. Vi står midt i krisen. En viktig grunn til det er importsmitte. Det er bra og nødvendig at statsministeren erkjenner at regjeringen ikke har gjort nok for å stoppe importsmitten. Etter Fremskrittspartiets syn har regjeringen vært på hælene helt siden i fjor høst. Rapporten sier også at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge høsten 2020.

Fremskrittspartiet tok til orde for å innføre obligatorisk testing på grensene allerede i august 2020, og debatten gikk hele høsten. Først fra nyttår ble dette innført, i alle fall på papiret. Det at man ikke hadde kontroll, bidro til at vi fikk flere varianter av muterte virus til landet. Det bidro til at folk etter nyttår ble pålagt svært kraftige restriksjoner. Vi fikk ikke besøke hverandre, og landet ble på det nærmeste stengt ned, spesielt i Oslo-området. Butikker, restauranter og andre virksomheter ble i praksis stengt av myndighetene.

Regjeringen sendte på høring forslag om portforbud, i praksis å sette befolkningen i fengsel i eget hjem, mens det strømmet folk over grensene, uten kontroll. Det er ikke rart mange ble mektig provosert. Vi som bor i landet, fulgte stort sett lydig opp, med de omkostningene det har, mens det kom titusener av personer over grensene, og med kontroll kun på papiret. Det var Stortinget som presset regjeringen til å stramme kraftig inn, slik at man fikk mer kontroll på grensene.

Norge er ikke medlem av EU. Det norske folk har stemt nei to ganger. Vi skal være et selvstendig land. Selvsagt er det fornuftig i mange sammenhenger å samarbeide med EU og andre land, men Fremskrittspartiet er kritisk til den nesegruse beundringen av EUs vaksineinnsats som regjeringen har lagt for dagen. I EU-landene får EU-kommisjonen flengende kritikk for den jobben som er gjort for å skaffe vaksiner. I Norge deler regjeringen ut hyllester.

EU og Norge ligger langt bak de beste landene. Det går dessverre smått med vaksineringen, og dermed smått med gjenåpningen. Prisen betaler barn, unge, studenter, eldre og næringsdrivende, som er knallhardt rammet av pandemien. Vi har, på samme måte som Israel og andre land, hatt muligheten til å ta initiativ overfor vaksineprodusentene for å få til egne avtaler, men det ser ut til at regjeringen heller valgte å stole blindt på EU og overlate jobben til EU og EU-kommisjonen.

I koronakommisjonens rapport kommer det fram at det har vært et møte med AstraZeneca. På NRK kunne vi lese at det også vært et møte med Pfizer, som da har vært hemmeligholdt for kommisjonen. Hvorfor? Har det vært møte med andre? Hva har norske myndigheter signalisert i møtene? Det påstås langt på vei fra helseministeren at det ikke var mulig for Norge å få egne avtaler. Hvorfor greide da Israel og andre land det? De fikk egne avtaler og har vaksinert befolkningen rekordraskt. Handler det om penger? Vi har brukt over 300 krisemilliarder. Noen milliarder til vaksine ville sannsynligvis kunne spare oss for penger ved at vi fikk gjennomført raskere vaksinering, og dermed gjenåpning av samfunnet.

Fremskrittspartiet vil til bunns i dette og foreslår derfor å sette i gang en gransking av regjeringens vaksinestrategi for både innkjøp og fordeling. Erfaringene med EU-samarbeidet om vaksiner er at Norge må ta et større ansvar selv. Vi er et selvstendig land med ansvar for egen befolkning når det gjelder vaksiner, medisin og medisinsk utstyr. Vi har en norsk næring som er klar til å bidra med egen produksjon. Det er derfor en skuffelse at det i statsministerens redegjørelse igjen høres ut som om hun skal lene seg på EU.

Fremskrittspartiet er uenig i at vi skal stole blindt på EU, og mener vi skal sikre oss produksjon og beredskap i Norge og slutte å opptre som om vi er medlem i EU. Europeiske land og EU-kommisjonen kan gjerne kjøpe medisiner av oss. Fremskrittspartiet fremmer forslag om norsk produksjon og beredskap og håper på flertall for dette.

Mye tyder på at mange innvandrere ikke har fått med seg at vi står midt i en pandemi. På tross av massiv satsing på informasjon på alle språk har smitten blant innvandrere økt jevnt og trutt gjennom hele pandemien. Det statsministeren ikke nevnte noe om i sin redegjørelse, var andre mulige årsaker til at innvandrere er overrepresentert. Da Fremskrittspartiet pekte på at innvandrere måtte begynne å ta ansvar og følge smittevernreglene, beskyldte regjeringen oss for å stigmatisere. Helseministeren sa at det var yrke, trangboddhet og sosiale forhold som var årsaken til høy smitte blant innvandrere. Senere har flere forskningsrapporter pekt på at slike ting i liten grad er forklaringen. Når regjeringen forklarer at høy smitte blant innvandrere kommer av faktorer de ikke kan gjøre noe med, må man heller ikke bli overrasket over at det skurer og går. Når det viser seg at regjeringens forklaring var helt feil, ville det vært på sin plass med en litt mer ydmyk holdning og mindre berøringsangst for framtiden.

Statsministeren var i sin redegjørelse innom at man ikke nådde fram til innvandrerbefolkningen. Hva sier dette om norsk integreringspolitikk? At den har spilt fallitt. Vi bruker mange milliarder kroner hvert eneste år på integrering. Krisen har vist oss at deler av befolkningen ikke får med seg det som skjer rundt dem, og om de gjør det, bryr de seg ikke om det, noe som er enda verre.

Statsministerens budskap er at nå har man lært at man må lage en egen kommunikasjonsordning for å nå deler av innvandrerbefolkningen i nye krisesituasjoner. Fremskrittspartiet mener at lærdommen må være at vi forventer at de som får opphold i Norge, lærer seg norsk, og at de skjønner det samfunnet de bor i. Myndighetene skal konsentrere seg om å håndtere krisen og ikke drive voksenopplæring på alle mulige språk gjennom ulike kommunikasjonskanaler. Man har et ansvar selv for å sette seg inn i regelverk og å følge med på det som skjer.

Mange er knallhardt rammet av pandemien. Psykiske lidelser har eksplodert. Det samme har spiseforstyrrelser. Helsekøene har økt. Elever har store kunnskapshull. Studenter har det svært vanskelig. Næringsdrivende er redde for å miste livsverket sitt. 200 000 er uten arbeid eller er permittert. Statsministeren har uttalt at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Jeg er spent på hvordan dette skal følges opp i praksis. Det er mange næringsdrivende som knapt har fått én krone selv om det har gått over ett år siden pandemien traff. Mange har utsatt innbetalingen av skatter og avgifter og gruer seg til å betale dette tilbake. Det kan være det lasset som velter tuen. 8 pst. rente gjør det ikke lettere. Tusenvis av permitterte lurer på om det er en jobb å gå tilbake til.

Finansministeren er opptatt av budsjettbalanse og pengebruk. Fremskrittspartiet vil ikke bruke mer penger enn nødvendig, men vi vil sende mindre penger ut av landet. Vi vil bruke mindre penger på rådyr integrering ved å ta imot færre flyktninger, men styrke hjelpen i nærområdene. Vi vil bruke mindre penger på symbolske klimatiltak og sikre egen befolkning og næringsliv. Nå handler det om å sette tæring etter næring og prioritere å gjenreise næringsliv som er hardt rammet, sikre at flest mulig kommer tilbake i jobb, hjelpe elever med å tette kunnskapshull og redusere helsekøene igjen etter koronaen.

Det er bra at kommisjonen skal jobbe videre, for krisen er ikke over.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets løse forslag og vil også benytte anledningen til å gratulere helseministeren med 50-årsdagen. Så får vi håpe pandemien er over snart, så han kan feire skikkelig!

Marit Arnstad (Sp) [10:21:02]: Som flere talere allerede har vært inne på, er det viktig å ha denne debatten for å kunne lære og også vurdere koronahåndteringen underveis. Men dette er bare en underveisetappe, for det er klart at koronakommisjonens arbeid vil fortsette, og vi kommer til å ha flere debatter om dette også i årene som kommer.

Koronakommisjonens klareste konklusjon var at det var en alvorlig svikt at regjeringen ikke var forberedt da pandemien kom. Det er også et underlag for koronakommisjonen at vår solide samfunnsmodell, de breie velferdsordningene våre, arbeidslivssamarbeidet og de sterke kommunene våre har vært helt avgjørende i måten vi har håndtert pandemien på, og at det er en styrke at vi er et samfunn der vi stoler på hverandre og har tillit til hverandre og til myndighetene.

Jeg kan på en måte forstå at regjeringen har valgt en strategi der de først og fremst ønsker å snakke om det de kaller paradigmeskiftet, det som skjedde etter 12. mars i fjor. Det er forståelig. Jeg vil si det er menneskelig å gjøre det, for regjeringen viste stor handlekraft i dagene rundt 12. mars. At en ønsker å snakke om det, forstår jeg godt, men en må også ta med seg hele bildet som koronakommisjonen legger fram for oss. Det bildet er både at regjeringen var handlekraftig 12. mars i fjor, at vi har et samfunn som er i stand til å håndtere denne typen utfordringer, og at vi var for dårlig forberedt, at beredskapsarbeidet ikke har fått den oppmerksomheten og det alvoret som det fortjener. Det er et paradoks fordi Høyre gikk i regjering nettopp på et valgkampløfte om å gjøre Norge bedre rustet til denne typen kriser. Kommisjonen dokumenterer at de løftene som en gikk til regjering på, ikke er innfridd etter sju år og like mange beredskapsministre. Det er alvorlig, og det må en også ta med seg.

Jeg har også lyst til å si at underveis i håndteringen er det regjeringen som har hatt ansvaret. Det er ikke riktig som representanten Helleland sier, at Stortinget har vært så veldig involvert i det. Regjeringen har faktisk ikke konsultert Stortinget underveis. Regjeringen har informert underveis, men det er regjeringen som har det overordnede ansvaret.

Da har jeg lyst til å peke på noen få punkter fra koronakommisjonen som jeg mener vi må lære av i årene framover. Det ene er manglende samordning – at de ulike sektorene ikke ser hverandre, at en ikke er i stand til å samarbeide om ting raskt nok, effektivt nok. Det andre er at en ikke tok tilstrekkelig hensyn til kommunene, som viste seg å være noen av de viktigste aktørene i hele arbeidet. Hvor viktig kommunene har vært underveis i pandemihåndteringen, var vi egentlig veldig lite forberedt på. De fikk altfor dårlig hjelp i starten, for lite informasjon, for lite hjelp, og de fikk også for lite smittevernutstyr. Men kommunenes rolle kan nesten ikke overvurderes i det arbeidet som er lagt bak oss. Det viser, også for et senterpartihjerte, hvor viktig norske kommuner er, små som store, når det gjelder å ta ansvar i den situasjonen en er i.

Når det gjelder beredskap, ligger det flere forslag til behandling i Stortinget akkurat nå. Det ligger et forslag som skal behandles på torsdag. Regjeringspartiene går imot alle forslagene i den innstillingen. Det ligger et forslag om totalberedskap som Senterpartiet fremmet igjen nå i vår. Jeg har ingen forhåpninger om at regjeringspartiene går for det. Justisministeren påsto at regjeringen var positiv til det, men hadde ikke tida til det akkurat nå. Men regjeringspartiene har jo stemt imot en totalberedskapskommisjon helt siden 2017 – fordi det var noen andre som kom på den ideen enn de selv, tror jeg. Men jeg mener at koronakommisjonen også viser oss at vi trenger en total gjennomgang av hele samfunnets beredskap, og at det har gått for lang tid når vi ikke har hatt en slik gjennomgang helt siden 2000, da Willoch-utvalget la fram sin innstilling – Et sårbart samfunn.

Koronakommisjonen må føre til at vi lærer noen ting. Det er viktig at en kommer til å arbeide videre, og at det kommer til å være nye behandlinger, men Senterpartiet har et krav som vi fremmer som forslag her i dag, nemlig at vaksinestrategien ikke kan overlates til koronakommisjonen. Der bør Stortinget bidra til å nedsette en egen, uavhengig kommisjon som går gjennom den strategien regjeringen har valgt i denne saken.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak.

Audun Lysbakken (SV) [10:26:28]: Det var mangelen på selvkritikk fra regjeringspartiene i forrige uke som gjorde at reaksjonen fra opposisjonen var ganske hard. Jeg synes at jeg ante en litt annen tone i innlegget til representanten Helleland nå, og det er jeg glad for. Jeg synes beskrivelsen av kommisjonens rapport som en lærebok er god. Det er jo for å sikre at vi lærer, at vi også mener at dette ikke kan være punktum for Stortingets behandling, men at saken bør sendes til kontrollkomiteen for videre diskusjon, nettopp for at både Stortinget og regjeringen får lagt føringer for hva det er som skal læres, og hva det er som skal skje.

Regjeringen som sitter nå, ble valgt i 2013 med beredskap som fanesak. Derfor er det sånn at selv om kommisjonen er tydelig i sin ros til håndteringen av pandemien på mange områder, rammer også den kritikken som er der, statsministeren hardt fordi nettopp bedre beredskap var et så sentralt løfte i 2013.

Hva er det som er viktige punkter å ta med seg av den kritikken kommisjonen kommer med? Det ene er rett og slett at Norge var for dårlig forberedt på en pandemi. En hadde ikke øvd, en hadde ikke en plan, hyllene var tomme.

Det andre som vi mener er veldig viktig for Stortinget å diskutere videre, er mangelen på – skal vi si – en demokratisk forankring underveis i pandemien. Det er et spørsmålet SV har tatt opp mange ganger underveis. Vi har en smittevernlov som er godt tilpasset en kortvarig krise, men som har vist seg ikke å være tilpasset en langvarig krise. Den manglende involveringen av Stortinget underveis mener vi har betydd at vi har fått for lite åpenhet, men kanskje vil det også vise seg at vi har fått for lite diskusjon underveis om helheten – om de som har tapt på tiltak, om hvordan ulike tiltak og hensyn må veies opp mot hverandre. En stortingsbehandling av de mest inngripende tiltakene knyttet til både nedstenging og gjenåpning ville gitt oss en annen debatt. Jeg er helt sikker på at vi ville klart å bli enige – sånn som de har gjort det gjennom brede forhandlinger i Danmark – men jeg tror det ville gitt håndteringen av krisen en del ting som vi har manglet. Derfor bør en av konklusjonene være at smittevernloven endres sånn at de mest inngripende tiltakene overfor innbyggerne må behandles i Stortinget.

Men den aller viktigste kritikken av regjeringen er håndteringen av den forskjellskrisen som pandemien har blitt. Det har igjen og igjen helt konsekvent vært opposisjonen som har måttet presse på plass de tiltakene som trengtes for de arbeidsløse og for bedriftene, mens regjeringen har kommet etter, og ikke på noe tidspunkt greid å legge fram en fast plan for, f.eks., hva slags sosiale tiltak som skulle følge de ulike nedstengingene.

SV fremmer en rekke forslag i dag, og det er bl.a. fordi vi ønsker å sikre at vi også kommer i gang med å se på en del sider ved håndteringen av pandemien og beredskapen som kommisjonen ikke har lagt mye vekt på. Det gjelder bl.a. systemproblemene i helsevesenet vårt. Hvorfor har Norge så lav intensivkapasitet sammenliknet med mange andre land? Ja, det er nærliggende å tro at en årsak til det er det markedsinspirerte finansieringssystemet, den foretaksmodellen vi har i helsevesenet, som gjør at det ikke lønner seg å tenke langsiktig.

Vi må også se på disse systemspørsmålene i denne sammenhengen. Hvordan lager vi en finansieringsmodell og en organisering av sykehusene våre som gjør at beredskapstenkning lønner seg eller i hvert fall ikke er ulønnsomt? Da må vi se på stykkprisfinansiering, da må vi se på foretaksmodellen, da må vi se på hvordan vi skal innrette styringen av sykehusene våre. Derfor fremmer vi forslag i dag om å be kommisjonen se på det. Dette tok SV opp også i fjor, men kommisjonen har i liten grad sett på det, og jeg opplever også at regjeringen har vært ganske uinteressert i problemstillingen.

Vi ønsker også å be om at det jobbes videre med å se på de sosiale tiltakene. Vi må evaluere ikke bare hvordan vi har håndtert smitten, men også hvordan vi har håndtert arbeidsløsheten, den sosiale krisen og de store forskjellene som har vist seg å være i landet vårt i løpet av pandemien.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har fremmet.

Terje Breivik (V) [10:31:51]: Det står respekt av at regjeringa har sett i gang ei ekstern uavhengig evaluering av og debatt om eiga krisehandtering midt under pandemien, og at statsministeren seier seg samd med koronakommisjonen på sentrale kritiske punkt. Det føyer seg inn i eit systematisk mønster som regjeringa fortener skryt for – at dei har vore så opne og tilgjengelege frå dag éin om kva dei har sett i verk av tiltak, men òg om tvilen og vurderingane undervegs, viljen dei har hatt til å lytta breitt heile tida og samspelet med Stortinget.

At me alle, Stortinget inkludert, har ei slik audmjuk tilnærming når me no så smått skal både evaluera og læra, og – viktigast av alt – leggja til rette for at me som styresmakter og ansvarlege er betre førebudde om det skulle koma ei ny, liknande krise i framtida, trur eg er klokt, ikkje minst med tanke på å ta vare på og vidareforedla det unike tillitsforholdet me har mellom styresmaktene, borgarane og sivilsamfunnet i Noreg – eit tillitsforhold kommisjonen kort og godt summerer opp slik:

«Myndighetene kunne imidlertid ikke lykkes uten oppslutning fra befolkningen.»

Myndigheitene, styresmaktene, er i denne forstand like mykje Stortinget som regjeringa. Folk der ute gjer ikkje nødvendigvis forskjell på regjering og storting. Dei gjer seg opp ei meining om korleis me har styrt landet gjennom krisa, og om styresmaktene saman handterer dette slik at det avgjerande tillitsforholdet ikkje berre står seg, men kjem styrkt ut av koronakrisa.

For at eg ikkje skal verta misforstått: Eg er sjølvsagd samd i at Stortinget har ei viktig rolle i å vera konstruktivt kritiske til korleis ei regjering heile tida opptrer, òg i ein krisesituasjon. Med tanke på akkurat denne krisa trur eg likevel Stortinget med fordel òg bør bruka tid og ressursar på å stilla spørsmål om Stortinget kunne handtert ein slik pandemi annleis og betre, før me eventuelt fell for freistinga til å slå kortsiktig politisk mynt på einsidig å kritisera regjeringa. Det er me, Stortinget, som har gjeve regjeringa og helsestyresmaktene vide fullmakter i smittevernlover for å handtera ein slik pandemi. Og utan at eg skal ta på meg rolla som betrevitar, tvilar eg sterkt på om Stortinget den gongen hadde føresett å innretta lovverket slik at det er optimalt tilpassa for å handtera ein slik krisesituasjon. Den debatten er det ikkje tid for å ta i dag, midt i krisa. Men når Stortinget skal ha den store evalueringsdebatten i kjølvatnet av koronapandemien, er det likevel ei av dei største og viktigaste problemstillingane som bør drøftast: Har Stortinget lagt godt nok til rette gjennom lov- og rammeverk for at Noreg som samfunn er godt nok skodd til å handtera liknande kriser i framtida? Kan samspelet storting–regjering gjerast enda betre, òg frå Stortinget si side?

Avslutningsvis vil eg på vegner av Venstre igjen nytta høvet til å seia at me på Stortinget i stort er imponert over jobben regjeringa og dei to fremste faginstansane me har, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, har lagt ned. Ingen land i verda var godt nok førebudde på å takla ein slik pandemi. Ingen hadde føresetnader for å ha planar, strategiar og beredskap som var førebudde på eit totalt ukjent virus, som var så smittsamt, og som har slikt fatalt sjukdomsbilete for utsette grupper. Likevel er Noreg eit av landa som har lågast smitte, færrast dødsfall og er minst rama økonomisk.

Så veit me alle at alt langt frå er rosenraudt, og at mykje arbeid framleis står igjen, ikkje minst for dei som slit helsemessig, anten på grunn av etterverknader av smitte eller på grunn av belastningar nedstenginga har påført dei. Slik sett er det svært lett å stilla seg bak målet regjeringa er så tydeleg på: Ingen skal stå igjen åleine med utfordringar som er forårsaka av pandemien. Saman skal me koma oss ut av krisa.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:36:38]: La meg starte med å understreke at det er viktig å huske på at denne rapporten er en delrapport og ikke en helhetlig vurdering av hele håndteringen. Pandemien pågår fortsatt, den er ikke over. Vi må være åpne for at det kan bli avdekket forhold også i månedene framover, forhold som ikke er tatt opp og belyst i denne rapporten, rett og slett fordi pandemien fortsatt pågår.

I en rapport som den vi nå har fått på bordet, vil naturligvis hovedfokuset være tilbakeskuende. Men som sagt, nå tar vi med oss det som er kommet fram, vi lærer av det, og vi ser framover. Denne rapporten må bli et verktøy for å avdekke ny viktig kunnskap inn mot pandemiens sluttfase.

Myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god. Her er rapporten helt klar. Så skal vi ta lærdom av de punktene i rapporten som dokumenterer svakheter. I samfunnets krisetenkning tar en gjerne utgangspunkt i den forrige krisen som oppsto. Vi planlegger ofte som om den neste krisen blir lik den forrige. Det ligger naturlig i menneskets natur å tenke sånn, men denne krisen kan lære oss at vi også må forberede oss på nye scenarioer, nye typer kriser, og at det utenkelige kan skje – som har skjedd i denne. Det å være forberedt på full nedstenging av Norge har ingen kunnet ha et fullstendig bilde av konsekvensene av. Det er en ekstrem situasjon som vi som samfunn ikke har kunnet se konsekvensene av fullt ut, uavhengig av hvem som hadde styrt.

Så er vi veldig glad for at vi har satt liv og helse først i denne krisen. Det er et viktig verdivalg, og det har vært en grunnleggende tilnærming for hele håndteringen av krisen. Vi har prioritert barn og unge. Det er også et viktig verdivalg.

Norge står i en særklasse internasjonalt når det gjelder antall døde. Det er nok flere årsaker til at det er sånn, men det er ikke tvil om at det bl.a. er resultat av tydelige prioriteringer, der vi setter liv og helse først.

Diskusjonen rundt organisering er gjerne en gjenganger i evaluering av kriser. Det gjelder også i denne rapporten. Men vi må samtidig huske alt som har fungert svært godt, noe vi må ta med oss som positive erfaringer. Det er også en viktig lærdom.

Så vet vi at vi vil merke konsekvensene av denne pandemien i lang tid framover. De menneskelige kostnadene er store. La oss ikke undervurdere de utfordringene. De psykiske belastningene kan ha store konsekvenser for dem det gjelder. Derfor er det viktig at vi styrker satsingen på psykisk helse ytterligere, og vi må styrke innsatsen på forebygging, slik at vi tidlig kan fange opp barn og unge som sliter, og som står i fare for å falle utenfor.

Pandemien har forsterket behovet for en tettere og tydeligere oppfølging av barn og unge og ikke minst av de voldsutsatte og de som sliter med psykisk helse. Dette er viktig for at en skal være rustet til å ta livet tilbake til det normale igjen når krisen er over. Her har både helsevesenet, skoleverket og barnevernet viktige oppgaver foran seg, og det er viktig å føre en politikk som gir familiene et best mulig utgangspunkt.

Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen ledet landet trygt gjennom krisen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å gjøre det aller viktigste: redde liv. Nå står vi foran en stor og viktig test når vi gradvis vender tilbake til en mer normal tilstand. Husker vi da på alle som sliter med psykiske plager? Husker vi da på de barna som fikk sin barndom satt på vent, og alle dem som opplevde ensomhet og isolasjon?

Det er når det åpner opp, at vi virkelig skal vise hvilket tillitssamfunn vi er. Det handler om enkeltmennesker, de små fellesskapene som skal på plass igjen og fungere normalt igjen, familiene, barn og unge, de som har vært permittert og arbeidsledige, som vi som storsamfunn nå skal stå opp for og hjelpe for at disse skal kunne skape seg en ny framtid.

Bjørnar Moxnes (R) [10:41:36]: I redegjørelsen sist uke erkjente Erna Solberg at pandemien rammer skjevt, men hun fortsetter å tåkelegge at regjeringens krisepolitikk øker forskjellene, noe som går hardest ut over arbeidsfolk, barn og unge, de som bor alene, de som er syke og sårbare. Ikke minst har regjeringen sørget for å holde krisepakkene utenfor kommisjonens mandat, selv om det er i krisepakkene at regjeringen nettopp lar rike bedriftseiere og eiendomsbaroner få alt de peker på, mens regningen veltes over på arbeidstakerne. Det er derfor vi i Rødt sier at selv om viruset i seg selv ikke gjør forskjell på folk, har regjeringens pandemihåndtering definitivt økt forskjellene. Vårt krav er klart: Vi har vært gjennom en urettferdig nedstengning, nå må vi sikre en rettferdig gjenåpning av samfunnet vårt.

Pandemien har også vist hvordan høyreregjeringen har skaltet og valtet med velferden vår på en måte som har gjort oss mer sårbare. Det er for få intensivplasser, de ansatte har for små stillingsbrøker, det er ufrivillig deltid og også outsourcing av tjenester. Alt dette i sum har økt smittefaren i samfunnet vårt. Rapporten har også vist at regjeringen ga etter for press om å åpne for arbeidskraftimport fra land med høy smitte, til tross for advarsler fra helsemyndighetene – altså det motsatte av hva helseministeren fortalte Stortinget. Rødts krav er fortsatt at kontrollkomiteen tar tak i dette og får alle fakta på bordet.

Koronakommisjonens rapport er en real slakt av beredskapspolitikken til høyreregjeringen, som gikk til valg på å skulle bedre Norges beredskap. Dette rammer også Fremskrittspartiet med sine sju – er det vel – justisministre på rekke og rad i Solberg-regjeringen, inklusiv påtroppende partileder Sylvi Listhaug. Som det sto i en aviskommentar sist uke:

«Siden 2013 har Frp hatt så mange beredskapsministre at de ville brutt koronaforskriftene om de møttes hjemme til mimrefest.»

Det blir interessant å se om partiene som sitter eller har sittet i regjering, vil blokkere Stortingets rolle i å kontrollere deres eget arbeid. Problemet – og det skal sies – går for så vidt lenger tilbake enn til den nåværende regjeringen. De siste tiårene har skiftende regjeringer nedprioritert selvforsyning og beredskap. Beredskapslager for smittevernsutstyr er solgt og lagt ned. Det samme har skjedd med beredskapslagre for mat og medisiner. Rødt forventer at de andre partiene nå snart legger vekk den naive troen på frihandel. Det må bli slutt på at man legger ned og selger ut landets beredskap og stoler blindt på lange internasjonale forsyningskjeder og legemiddelindustriens gigantselskaper.

I rapporten kommer det også fram at Grunnloven trolig ble brutt. Alle vet at det er nettopp i en krise at risikoen for undergraving av demokratiske prinsipper og rettigheter er størst. Men istedenfor å sikre at krisetiltakene i møte med pandemien var innenfor Grunnlovens og menneskerettighetenes rammer, hevet regjeringen seg over sånne hensyn og tilsidesatte både Grunnloven og menneskerettighetene.

Rødts krav er tydelig: Koronakommisjonens rapport må behandles grundig av Stortinget før valget. Vi har derfor foreslått at statsministerens redegjørelse sendes til kontrollkomiteen for behandling, og jeg opprettholder det forslaget i dag.

Rødt tar veldig alvorlig all overføring av makt til EU, spesielt når det kan stride mot Grunnloven, som rapporten jo peker på at trolig kan ha skjedd da vi tilsluttet oss EU-avtalen JPA uten behandling i Stortinget, til tross for at Regjeringsadvokaten i et brev til regjeringen skrev at det «fremstår rimelig klart at Stortingets samtykke er nødvendig». Solberg sier at hun

«informerte (…) utvalget om at saken var på grensen for hva som burde behandles i Stortinget.

Jeg noterte ikke (…) bemerkninger til dette fra de parlamentariske lederne.»

Ingen på Stortinget har kunnet bekrefte hittil at Solberg informerte Stortinget om dette. Så jeg spør igjen: Informerte Solberg Stortinget om Regjeringsadvokatens konklusjon om at avtalen krever Stortingets samtykke?

Statsminister Erna Solberg [10:47:05]: Koronakommisjonen har 63 læringspunkter og anbefalinger, og regjeringen jobber med oppfølgingen av alle disse på ulike måter fremover. Den peker bl.a. på at Norge ikke var godt nok forberedt, at myndighetene ikke hadde laget scenarioer og gjennomført øvelser som tok høyde for nedstengningen av store deler av samfunnet.

Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres. Vi har vært forberedt på at det kunne komme en influensapandemi, og det var både systemer og nasjonale planer for dette, men vi var ikke forberedt på en pandemi som krevde omfattende nedstengning av samfunnet. Tvert imot, det var advart mot nettopp den typen tiltak. En viktig lærdom er at vi ikke bare kan tegne opp de scenarioene vi mener er mest sannsynlige. Vi må også planlegge for det som virker mindre sannsynlig. En pandemiøvelse kunne ha avdekket noen av de mangler i planverket som kommisjonen tar opp.

Kommisjonen peker på at Norge burde hatt større lagre av smittevernutstyr. Det er jeg også enig i.

Kommisjonen peker også på at beslutningen om å innføre tiltakene 12. mars burde vært fattet i statsråd. Selv om vedtaket ble fattet av Helsedirektoratet, så ble beslutningen tatt i samråd med regjeringen. Jeg er likevel enig i at vedtaket burde vært fattet i statsråd.

Kommisjonen mener også at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge i Europa høsten 2020. Vi hadde et system på plass, men må i ettertid erkjenne at karanteneplikten for lenge var for tillitsbasert.

Regjeringen vil bruke rapporten fra kommisjonen til videre håndtering av pandemien og til å forberede oss for fremtidige kriser.

Det vi har gjort i over ett år nå, representerer et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid som få hadde forestilt seg var mulig. Vi har lært underveis, og vi har justert kursen når det har vært nødvendig. Også fra det som har fungert, skal vi ta med oss nødvendige lærdommer, for det er mye som har fungert. Grunnberedskapen i Norge har vært god.

Koronakommisjonens vurdering er at håndteringen av pandemien samlet sett har vært god. Målt per innbygger er dødstallene i Norge om lag en tiendedel av gjennomsnittet for andre europeiske land. Norge er også et av de landene i Europa som er minst rammet økonomisk.

Mye har fungert, men krisen er ikke over. Det å håndtere krisen er fortsatt regjeringens absolutt viktigste førsteprioritet.

Vi er også over i fasen der vi skal håndtere følgevirkningene av en del av de tiltakene som er gjennomført. Jeg har tidligere, i forbindelse med redegjørelsen om gjenåpningen, pekt på de fire viktige områdene som vi ser på som oppfølging.

Noen av dem som har opplevd covid-19, opplever langvarige symptomer. Helsedirektoratet arbeider nå med å ferdigstille en nasjonal plan for rehabilitering etter covid-19-sykdom. Noen få pasienter opplever særlig komplekse og vedvarende symptomer. Regjeringen ønsker å legge bedre til rette for at disse pasientene kan få et bedre utredningstilbud og et mer persontilpasset rehabiliteringstilbud.

Regjeringen vil derfor gi de regionale helseforetakene i oppdrag å etablere tverrfaglige senfølgeklinikker for dem som er hardest rammet. Vi kommer også til å be Helsedirektoratet vurdere å etablere et nettbasert opptrenings- og rehabiliteringsprogram som skal fokusere på symptomoppfølging, opptrening, psykisk helse og ernæring. Et slikt program er utviklet i Storbritannia og er en ny og innovativ måte å drive opptrening på.

Regjeringen har sett på fire viktige oppfølgingstemaer, som jeg også har nevnt for Stortinget tidligere, og vi kommer tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for å styrke alle disse områdene og for å begrense langtidskonsekvensene. Samtidig er det et helt overordnet mål at vi skal løfte Norge ut av denne krisen, også ved å løfte antallet jobber, og sørge for at når vi går ut av denne krisen, skal ingen stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi skal sammen komme oss ut av krisen, slik vi sammen har stått i denne krisen.

Ingvild Kjerkol (A) [11:12:13]: Koronakommisjonen har levert sin første rapport, og statsministeren har gitt sin redegjørelse til Stortinget. Kommisjonen konkluderer med at vi var for dårlig forberedt. Norge manglet smittvernutstyr, legemidler og annet nødvendig utstyr. Sårbarheten som følge av lav intensivkapasitet i sykehusene var også godt opplyst. Koordinering mellom sektorene manglet.

I sin redegjørelse sa statsministeren til Stortinget:

«Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge.»

Ifølge statsministeren hadde regjeringen planlagt for en pandemi, bare ikke denne pandemien. Det er særlig to spørsmål Stortinget må få svar på:

1. Var vi forberedt på en pandemi i tråd med den statsministeren hevder de hadde planlagt for?

2. Burde vi hatt planer for en mer alvorlig pandemi?

På spørsmål 1 svarer koronakommisjonen nei. Regjeringen var informert, men ikke forberedt. Det er ikke øvd på nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa i tråd med smittevernloven, ikke laget scenarioer, planer eller gjennomført øvelser som tar høyde for bruk av virkemidlene som ligger i smittevernloven. Det er ikke øvd på omfattende nedstenging selv om smittevernloven har hjemler for det. Det har heller ikke vært gjennomført nasjonale sivile øvelser eller nasjonale helseøvelser i den senere tid hvor krisehåndtering av pandemi, epidemi eller smittevern, smitteutbrudd har vært et hovedtema.

Regjeringen har i altfor liten grad tatt stilling til hva en alvorlig hendelse som pandemi betyr for samfunnet som helhet, og det er derfor vanskelig for hver sektor å ivareta sitt ansvar. Regjeringen sendte ut meldinger til kommuner og helseforetak: Forbered dere på høyt sykefravær, opp imot 40 pst., men ingen analyse av hva konsekvensene for samfunnet var om 40 pst. ble sykemeldt.

Så til spørsmål 2: Burde vi hatt planer for en mer alvorlig pandemi? Selv om covid-19 er et nytt virus, er ikke korona en ny virustype. SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, har høy smittsomhet, sykelighet og en dødelighet på ca. 10 pst. Det ble registrert i Kina i november 2002, og majoriteten av pasientene var i alderen 25–70 år og hadde vært friske på forhånd. I juli 2003 erklærte WHO SARS-epidemien for over, og det kom aldri en vaksine. Høsten 2012 ble det påvist en ny type koronavirus hos personer som hadde oppholdt seg i Midtøsten, Middle East Respiratory Syndrome, MERS. Dødeligheten er høy og ligger på rundt 35 pst. basert på de rapporterte tilfellene. I stortingsmeldingen om pandemisk influensa i 2012 ble SARS/koronavirus omtalt og brukt som eksempel på langt mer alvorlige pandemier.

«Den neste alvorlige naturlige pandemien trenger ikke å være ondartet influensa A. En SARS- eller Corona-pandemi er ikke umulig å tenke seg.»

Regjeringens pandemiplan ble ikke oppdatert etter SARS, MERS og heller ikke etter ebolakrisen i Kongo i 2014, da også en helsearbeider sendt fra Norge ble smittet.

Ulike beredskapspolitikere har kommet og gått i Solbergs regjering uten at helhet og samfunnssikkerhet over sektorene er ivaretatt. Statsministeren har uttalt at covid-19-pandemien er et paradigmeskifte. Arbeiderpartiet mener det er viktig at Stortinget ser nøye på kommisjonens bruk av begrepet «paradigmeskifte». Kommisjonen bruker det ordet for å beskrive at ingen pandemi før har blitt håndtert med å slå viruset ned. Det er premisset for kommisjonens bruk av ordet «paradigmeskifte».

Sveinung Stensland (H) [11:16:51]: Det fineste med koronakommisjonens rapport er at den tar inn over seg at dette er noe samfunnet har håndtert som helhet sammen – ikke noe «oss» og «dem», men «vi». Men regjeringen har selvsagt ansvaret.

Vi har stadig store utfordringer knyttet til pandemien. Koronaepidemien er ikke over, og det vil ta tid før vi fullt ut vet hva denne epidemien har medført. Vi vet at enkelte av dem som ble syke, vil få følgeskader og trenge oppfølging i lengre tid. Vår oppgave er å sørge for at de får hjelp.

I tidlig fase ble det tatt beslutninger under stor usikkerhet og uten sikker kunnskap om effekten, men vi skal være glade for at det ble handlet raskt og resolutt. Hadde en krevd full oversikt før en handlet, hadde vi fått mer sykdom og lidelse. Land som ventet lenger, kom dårligere ut. De som ikke tok dette på alvor og hadde en idé om at viruset ikke var så farlig, ble straffet hardt for akkurat det.

Norge var ikke godt nok forberedt da covid-19-pandemien kom. Vi var forberedt på at det skulle komme en pandemi, og hadde både systemer og planer for det, men sykdomsforløpet, smitteveiene og behandlingen av covid-19 er annerledes enn for mange andre virus. Vi fikk et nytt virus å hanskes med. Denne pandemien innebærer bruk av smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid at ingen kunne forestille seg eller planlegge for det, noe også koronakommisjonen er inne på. Men nettopp det å håndtere det ukjente og kommunisere tydelig kjennetegner god kriseledelse, og kommisjonen påpeker at regjeringen har lyktes med akkurat det.

Oppslutningen om regjeringens strategi har vært god. Det har selvsagt vært debatt, og det er det fortsatt. Det kjennetegner et demokrati at en har debatt i både gode og mer krevende dager. Pressen, opposisjonen, fagfolk og andre har stilt kritiske spørsmål. Det at vi har denne debatten i dag, basert på en rapport regjeringen bestilte, viser at alle tar dette på alvor, og vi er opptatt av å lære og bli bedre.

Kommisjonen mener at det ikke tas nok hensyn til hvor stor risikoen i én sektor avhenger av risikoen i en annen sektor. Det må følges opp. Det er den samlede beredskapen som er interessant. En kjede er aldri sterkere enn dens svakeste ledd. Samtidig ser en at noe av det som har vært bra, er hvordan forskjellige samfunnssektorer har samarbeidet, og fleksibiliteten vi ser i systemet. Ikke minst ser vi det i det ansvaret kommunene har tatt. Det er et ansvar de for øvrig har etter smittevernloven, men i forlengelsen av det har kommunene fått en rekke ekstra oppgaver de ikke ante at de skulle få for litt over et år siden.

I det hele tatt er det mye vi driver med her i landet nå som vi ikke visste om vinteren 2020. Men det er jo nettopp det som er beredskap – hvor godt en er rustet til å møte nye og uventede oppgaver.

Kommisjonen trekker frem styrken i at kommunene har et stort ansvar for smittevernarbeidet i Norge. Tiltaksmengden har tidvis vært stor og rammet særlig der smitten har vært størst. Dette har rammet enkelte mer enn andre. Enkeltbransjer har kommet ekstra ille ut, og mange er med rette bekymret for både unge og eldre som opplever ensomhet. Det skal være forholdsmessighet mellom smittesituasjon og tiltak, og det må settes inn kompenserende tiltak der det er mulig, men slike tiltak kan aldri fullt ut kompensere for det vi kan kalle en normalsituasjon. Landet vårt har vært og er i en ekstraordinær situasjon, og det er krevende for mange. Besøksrestriksjoner ble innført på sykehjem og sykehus for å stenge smitten ute. Disse restriksjonene ble mange steder praktisert litt for strengt både under og etter den første smittebølgen.

For mange er det største savnet å få en klem eller å få reise. Vi er alle forskjellige, og innstramningene rammer ulikt. Hadde en hatt full oversikt over konsekvensene av enhver innstramning, ville en nok vært mer på med kompenserende tiltak, men jobb nummer én har vært og er fortsatt å stanse smitten, og der har vi samlet sett lyktes bedre enn mange land det er naturlig å sammenligne seg med.

En av konklusjonene til kommisjonen er at håndteringen av pandemien samlet sett er god. Vi må da ta med oss at rapporten bare dekker starten av pandemien. Derfor er det bra at kommisjonen fortsetter arbeidet. Vi er ikke ferdig med denne pandemien. Vi vet ikke når og hvordan den ender. Vi kjenner ikke fullt ut konsekvensene verken økonomisk eller helsemessig.

Det vi vet, er at vi har en sterk nasjon med høy grad av tillit. Norge er et veldig bra land. Vi har veldig bra innbyggere, og vi stoler på hverandre. Det er den viktigste grunnen til at dette har gått bra. Det er også den viktigste grunnen til at alt blir bra.

Kjersti Toppe (Sp) [11:21:46]: Koronakommisjonen har levert ein grundig rapport med fleire bodskap, læringspunkt og anbefalingar. Dei konkluderer med at myndigheitene samla sett har handtert pandemien godt, men at det er kritikkverdige forhold, særleg ved beredskap. Regjeringa visste at ein pandemi var den nasjonale krisa som var mest sannsynleg og ville ha dei mest negative konsekvensane. Det er ein alvorleg svikt at dei likevel ikkje var førebudde då covid-19-pandemien kom. Det fanst ingen scenario, planar eller øvingar.

Regjeringa visste at det var sannsynleg at det ville verta vanskeleg å skaffa smittevernutstyr under ein pandemi. Likevel var lagera tomme. Evalueringa av både SARS-epidemien i 2003 og ebolautbrotet i 2015 slo fast at det kunne verta mangel på smittevernutstyr globalt. Likevel har regjeringa sin einaste plan vore å kjøpa utstyr i den globale marknaden på vanleg måte. Om smitten i Kina hadde vore i ein fase med resten av verda, ville situasjonen ha vorte særs kritisk. Statsministeren tar sjølvkritikk på dette her. Det er bra, og det er nødvendig.

Statsministeren viser òg til at dei manglande planane var på grunn av at ein hadde planar for ein influensapandemi, ikkje ein pandemi som kravde omfattande nedstenging av samfunnet. Statsministeren sa i utgreiinga at det aldri ville vera mogleg å planleggja for alle hendingar på førehand, og at det er ein diskusjon kor detaljert krisescenarioa bør vera.

Eg tenkjer dette er litt provoserande, for DSB sin krisescenariorapport frå 2019 omhandlar pandemi. Det tilfellet er eit influensavirus, men det er eit influensavirus som har svært store konsekvensar for samfunnet. Scenarioet er 35 000 alvorleg sjuke, 6 000–8 000 døde. Det stod i rapporten at dagens intensivkapasitet ikkje er tilstrekkelig til å dekkje behovet for dette scenarioet, så ein burde ha lært òg av det scenarioet som var.

Beredskap handlar om å vera budde på å handtera uventa hendingar av ulike storleikar. Beredskap er vesentleg for samfunnssikkerheita vår, og det er eit politisk ansvar å ta stilling til ulike scenario. Dette ansvaret har ikkje regjeringa tatt, sjølv om dei i 2013 gjekk til val på å betra beredskapen i samfunnet. Neste pandemi vil vera annleis, om og når han kjem. Han kan vera mindre smittsam og mindre alvorleg, eller motsett.

Statsministeren sa òg i utgreiinga si: «Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, barn og rus/psykiatri, noe spesialisthelsetjenesten også lyktes godt med.»

Eg spør: Veit regjeringa dette? Koronakommisjonen slår fast at Noreg ikkje har hatt ei overdødelegheit under pandemien, men kommisjonen slår òg fast at dette kan endra seg i eit lengre perspektiv, for sjukehusaktiviteten når det gjeld akuttilbod, kreft, rus og psykiatri, vart ramma. Under nedstenginga gjekk augeblikkeleg hjelp ned med 24 pst. Rus og psykiske lidingar fekk nedgang i døgnbehandling på 22 pst., for barn 14 pst. Det mest bekymringsfulle er at kreftdiagnostikken har gått så kraftig ned. Screeningprogramma vart stengde, men framleis er det lågt oppmøte. Det er mange færre nye krefttilfelle oppdaga i fjor, ein nedgang på 17 pst. med brystkreftdiagnostikk, tarmkreft 16 pst.

Dette er alvorleg, og dette må vi ta tak i framover, for ein sånn redusert aktivitet i spesialisthelsetenesta kan medføra at færre pasientar har fått stilt sin diagnose og vorte behandla for sjukdomen sin. Det kan få konsekvensar for helsetilstanden og sjukelegheit i befolkninga i framtida, og det kan gi auka pågang på helsetenestene i åra framover. Det er eit politisk ansvar å sørgja for at den kapasiteten finst, slik at ikkje resultatet av denne pandemien vert at det er ei større dødelegheit enn nødvendig. Vi må læra av dette. Både sjukehuskapasitet og intensivkapasitet er viktig både før, under og etter ein pandemi. Vi må læra at pasientens helseteneste, som er regjeringa sin visjon, ikkje tolte denne pandemien, for pasientens helseteneste handlar ikkje om landets helseberedskap.

Statsråd Monica Mæland [11:27:08]: Covid-l9-pandemien har vist oss hvor vidtrekkende konsekvenser store tverrsektorielle kriser kan få, og hvor krevende de kan være å håndtere. Koronakommisjonen peker på flere forbedringspunkter, men den overordnede vurderingen er altså at myndighetenes håndtering av covid-l9-pandemien samlet sett har vært god. En viktig årsak til dette er at vi har bygget en god grunnberedskap.

Regjeringen har siden vi tiltrådte, jobbet systematisk med å følge opp 22. juli-kommisjonens anbefalinger og styrke grunnberedskapen. Mye er blitt bedre. Derfor er det norske beredskapssystemet godt forberedt på at store og tverrsektorielle hendelser vil kunne inntreffe. Vi er forberedt gjennom å ha kunnskap om et bredt spekter av hendelser som kan treffe oss. Vi er forberedt gjennom omfattende øvingsvirksomhet og gjennom systematisk oppfølging og læring fra øvelser og tidligere hendelser. Og selv om vi ikke har øvet på covid-19-pandemiens hendelsesforløp, bidrar andre øvelser til å styrke grunnberedskapen og til at vi har et godt utviklet system for sentral krisehåndtering.

Koronakommisjonen slår da også fast at Justis- og beredskapsdepartementet har god trening i å være lederdepartement. Så er vi forberedt gjennom å ha konkrete ordninger for å organisere krisehåndteringen, og verktøy som raskt kan tas i bruk. Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet, kriserådet, lederdepartementsrollen og rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene er eksempler på det.

Rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene framgår hvert år av Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 1 S og er godt kjent i forvaltningen. Under NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018 rapporterte departementene med hovedansvar for de 14 funksjonene jevnlig på evnen til å opprettholde kontinuiteten under det scenarioet øvelsen fulgte. Et trafikklyssystem med rødt, gult og grønt ble tatt i bruk. Dette rapporteringssystemet var derfor øvet og klart til å tas i bruk da pandemien traff oss.

Listen med de 14 funksjonene gjorde også at regjeringen i løpet av to døgn fra 12. mars i fjor kunne lage en liste over hvilke foresatte som ville få ha barn i barnehage og på barneskole selv om disse i hovedsak var stengt. Den samme listen har vært et viktig grunnlag for prioriteringer ved innreisereguleringer til Norge.

Koronakommisjonen slår fast at det under pandemien ikke har vært vesentlige utfordringer knyttet til å sikre kontinuiteten i de 14 funksjonene. Denne vurderingen deler jeg. Tolv av funksjonene har hele tiden vært grønne. Funksjonen «Styring og kriseledelse» var gul i en periode i mars og april i fjor, bl.a. på grunn av bekymring over hvordan belastningen med håndteringen kunne påvirke håndteringsevnen. Funksjonen «Helse og omsorg» har vært i gult under hele pandemien. Det har ulike årsaker, men bl.a. bekymringen for sårbare barn og unge. Rapporteringen på helse og omsorg har derfor bidratt til et vedvarende fokus på nettopp denne gruppen under pandemien.

Alle de 14 kritiske samfunnsfunksjonene er tverrsektorielle, og rapporteringene har gitt regjeringen god innsikt i tverrsektorielle utfordringer under pandemien. I tillegg har Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement jevnlig innhentet rapporteringer fra samtlige departementer om konsekvenser av tiltak og lagt en samlet vurdering fram for regjeringen for oppfølging. Evnen til tverrsektorielle konsekvensvurderinger under en hendelse er likevel noe som må videreutvikles.

Koronakommisjonen sier regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte høsten 2020. Jeg er enig i at vi ikke var godt nok forberedt på dette punktet, selv om vi hele tiden har hatt blant Europas strengeste regler for innreise og karantene. Dette punktet må vi likevel gjennomgå og lære av.

Koronakommisjonens rapport er nå sendt på høring. I tillegg har Justis- og beredskapsdepartementet sendt brev til samtlige departementer og bedt om status for oppfølging av koronakommisjonens læringspunkter. Gjennom denne oppfølgingen vil vi bruke rapporten og de tilbakemeldingene vi får, til å lære og styrke beredskapen ytterligere.

Statsråd Bent Høie [11:54:26]: Koronakommisjonen slår fast at ingen vestlige land eller WHO hadde planlagt for så omfattende og inngripende tiltak som Norge var villig til å ta i bruk under denne pandemien. Vi har tatt lærdom av at vi ikke var godt nok forberedt på dette. Nasjonal helseberedskapsplan og plan mot alvorlige sykdommer var likevel viktige grunnlagsdokumenter for vår håndtering. Regjeringen har også basert sin håndtering på læring fra andre land og faglige råd fra helsemyndighetene. Vi må erkjenne at ikke alle beslutninger, mange tatt under stor usikkerhet og tidspress, har vist seg å være like gode. Jeg setter derfor stor pris på kommisjonens anerkjennelse av at fleksibilitet, omstillingsevne og handlekraft var viktige komponenter i regjeringens håndtering av denne krisen.

Den norske modellen, preget av høy grad av tillit mellom befolkning og myndigheter og mellom folk flest, har gitt høy etterlevelse av nasjonale og kommunale tiltak. Den nasjonale dugnaden vi inviterte til 12. mars, er en viktig suksessfaktor. Men vår samfunnsmodell ville trolig ikke alene gitt samme resultat uavhengig av hvordan vi hadde håndtert situasjonen. Vi ser land rundt oss som er lik oss og bygger på den samme samfunnsmodellen, som er hardere rammet enn oss av pandemien når det gjelder liv og helse.

Behandlingsaktiviteten i sykehusene gikk i perioder betydelig ned for planlagte aktiviteter, men også for øyeblikkelig hjelp og enkelte andre behandlingstyper. Jeg merker meg at kommisjonen peker på at reduksjonen i planlagt aktivitet og reetablering av mer normalt aktivitetsnivå ikke var godt nok koordinert, og at det kan være hensiktsmessig med et nasjonalt plangrunnlag for å unngå å redusere behandlingskapasiteten unødvendig. Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, til barn og til rus/psykisk helse, noe jeg mener spesialisthelsetjenesten under de forholdene som var, også lyktes godt med.

Mange kommuner har måttet omorganisere virksomheter og omdisponere personell til smittesporing og testing. Reduserte dagaktivitetstilbud og reduserte tilbud om rehabilitering og trening kan ha ført til ensomhet og gått ut over fysisk og kognitiv funksjon. Innledningsvis iverksatte vi stort sett nasjonale tiltak for å unngå at sykehusene ble overveldet. Noen kan derfor ha opplevd det som at statlige myndigheter har konsentrert seg om spesialisthelsetjenesten. Da vi fikk slått ned smitten, ble lokale kommunale tiltak mer sentrale der det var forhøyet smitte.

Testing, isolering, sporing og karantene, TISK-strategien, har vært viktig for å slå ned lokale utbrudd. Her har kommunene gjort en svært god jobb. Kommisjonen anbefaler at planene bør inkludere oppskalering av kapasitet og behov for å beskrive tettere samarbeid og koordinering mellom laboratorier, sykehus og kommuner. Kommisjonen anbefaler også at smittevernloven bør regulere dette nærmere og påpeker behov for digitale verktøy i kommunene. Regjeringen vil følge opp disse anbefalingene.

Vi hadde ikke nok smittevernutstyr på lager da pandemien førte til sammenbruddet i globale forsyningslinjer samtidig med enorm økning i etterspørselen. Vi etablerte raskt en innkjøpsordning som klarte å skaffe smittevernutstyr fra utlandet og fra norske produsenter. Regjeringen har nå bygd opp et nasjonalt lager av smittevernutstyr som tilsvarer seks måneders pandemiforbruk, i tillegg til kommunenes og helseforetakenes egne lagre. Vi vil foreslå en permanent ordning i statsbudsjettet for 2022.

Kommisjonen gjør i denne runden ingen fullstendig vurdering av vaksinespørsmålene. Tilgang til vaksiner og vaksinasjonsprogrammet er avgjørende for at vi skal kunne gjenåpne samfunnet. Per i dag har ca. 30 pst. av den voksne befolkningen fått minst én dose. Og tilgangen til vaksiner gjennom EUs anskaffelse er økende. Sist fredag vedtok regjeringen etter anbefaling fra FHI å forlenge perioden mellom første og andre dose. Hvis alt går etter planen, betyr det at alle over 18 år vil ha fått tilbud om første dose i løpet av juli.

Jeg vil framheve at det ikke er tilfeldig at Norge ser ut til å komme bedre ut av pandemien enn mange andre land. Mange dyktige mennesker i helsetjenesten og i forvaltningen har jobbet ekstremt mye med å behandle syke, spore smitte, vaksinere og ikke minst utarbeide grunnlag for vanskelige beslutninger. Jeg vil takke hver og en av dem for innsatsen så langt.

Martin Henriksen (A) [12:16:45]: Vi trenger en ærlig debatt om beredskap i Norge. Da må regjeringa og Høyre også erkjenne feil som er gjort. Høyre gikk til valg på beredskap to ganger. Enkelte Høyre-representanter sa også at Erna Solbergs personlige egenskaper skulle utgjøre en forskjell. Likevel har vi de siste åtte årene eksempler på at oppfølgingen ikke har vært god nok.

Koronakommisjonen påpeker mangler i beredskapen forut for en pandemi. Kommisjonen avdekket at regjeringa ikke hadde sørget for å oppdatere beredskapsplanen for pandemi siden 2014. Landet manglet intensivkapasitet og utstyr selv om regjeringa visste at det kunne bli et problem. Statsministeren tok heller ikke initiativ til at aktørene ble samordnet i starten, ifølge kommisjonen.

Tidligere har regjeringa fått kritikk gjentatte ganger fra Riksrevisjonen for manglende objektsikring. Vi så sviktende sikkerhetskultur i Bergen Engines-saka. Og Arbeiderpartiet mener at det er en manglende satsing på beredskapen nær folk, altså den lokale beredskapen i kommunene.

Åtte år etter Gjørv-kommisjonens konklusjoner er det fortsatt punkter som ikke er utbedret. Koronakommisjonen peker på mangler i samordning og samvirke, øvelser, planverk og helhetsansvar.

God beredskap krever også at man erkjenner feil, for å lære. Jeg har dessverre inntrykk av at regjeringa er mer opptatt av å være indignert enn å vise vilje til ydmykhet.

Representanten Sylvi Listhaug sa tidligere i sitt innlegg at det var på sin plass med litt mer ydmyk holdning.

Regjeringa fortjener kritisk søkelys, men det fortjener også partiet Erna Solberg ga beredskapsansvaret. Fremskrittspartiet hadde ansvar for beredskap i sju år, fra oktober 2013 til januar 2020. I den perioden hadde Fremskrittspartiet ti statsråder med ansvar for beredskap – sju justisministre, to samfunnssikkerhets- og beredskapsministre og en folkehelseminister. Det er ikke bare tegn på Erna Solbergs styring av Justisdepartementet, men også en dom over Fremskrittspartiets arbeid. Likevel nevnte altså representanten Listhaug ikke tida før 12. mars 2020 med et eneste ord. Hun nevnte heller ikke sitt eget ansvar. Det ansvaret kan ikke Listhaug snakke seg bort fra.

Koronakommisjonens kritikk av alvorlig svikt før pandemien rammer i høyeste grad også Fremskrittspartiet i tillegg til Erna Solberg.

Ove Trellevik (H) [12:20:00]: Koronakrisa har store konsekvensar for norsk økonomi og rammar alle næringar og sektorar over heile landet, også kommunesektoren.

I rapporten kan me lesa at det har vore store forskjellar mellom kommunane når det gjeld belastninga i smittevernarbeidet. Fleire små kommunar har sett behovet for ytterlegare kommunelegeressursar under pandemien og har løyst dette på ulikt vis, bl.a. gjennom interkommunalt samarbeid. Eg vil gje honnør til kommunanes handtering, sjølv om fleire kommunar, som f.eks. både Oslo og Drammen, har hatt utfordringar med å nå ut til innbyggjarane sine med god informasjon.

Tidleg og god informasjon er sentralt for myndigheitene og har vore grunnleggjande for at kommunane har kunna varetaka ansvaret for smittevern og bevara innbyggjarane sin tillit, men det står òg noko på kommunanes handtering og formidling av dette.

Statsforvaltarane har også hatt ei viktig rolle i å informera og gje gode råd til kommunane. I tillegg bringar dei viktig informasjon om forholda i kommunane tilbake til sentrale myndigheiter. Dagleg ser me kommunar som på ein eksemplarisk måte bidreg til å kjempa mot pandemien.

Gjennom heile koronakrisa har regjeringa vore tydeleg på at dei vil stilla opp for kommunane, og det har dei gjort gjennom fleire økonomiske tiltakspakker. Kommunesektoren fekk i 2020 meir enn 19 mrd. kr i overføringar og økonomiske tiltak for å vera økonomisk rusta til å handtere utfordringane i samband med covid-19. Av dette var heile 18 mrd. kr løyvingar som var grunngjevne i koronapandemien.

I 2021 er det løyvd koronamidlar til kommunesektoren på nær 16 mrd. kr. Dette inkluderer nesten 2 mrd. kr som er gjevne som ein særskild kompensasjon for skattesvikten til kommunane i 2020.

Den låge løns- og prisveksten har også bidrege til å styrkja kommuneøkonomien, så dei kan handtera pandemien på ein god måte. Dette er midlar dei får behalda, sjølv om prisveksten vart betydeleg lågare enn forventa då me vedtok budsjettet for 2020 her i Stortinget. Regjeringa og Stortinget har dermed gjort det mogleg for kommunane å handtera pandemien på ein god måte, samstundes som dei har kunna oppretthalda tenesteproduksjonen elles så godt som mogleg og sjølvsagt teke omsyn til at pandemien også ramma tilsette i kommunal sektor.

Det er sjølvsagt vanskeleg å anslå nøyaktig kor store konsekvensar virusutbrotet har hatt for kommunane. Regjeringa har etablert ei arbeidsgruppe som saman med KS skal kartleggja dei økonomiske konsekvensane av koronakrisa for kommunane. Denne arbeidsgruppa skal arbeida heilt fram til august 2021.

Så er det òg verdt å nemna at staten og KS er einige om at kompensasjonen frå staten for 2020 er godt i samsvar med kommunesektorens meirutgifter og mindreinntekter som følgje av koronakrisa.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:23:23]: Vi er på vei ut av pandemien, men vi er på ingen måte ferdig med verken pandemien eller konsekvensene den har for samfunnet. Denne første delrapporten fra kommisjonen viser at vi kan lære mye for å sikre at vi er bedre forberedt neste gang en uventet situasjon eller krise rammer landet.

Etter ett år med pandemi er det særlig én ting jeg tenker står sterkt igjen i samfunnet, nemlig tilliten vi har, både til hverandre og til myndighetene. Det har vært avgjørende for at vi har sluttet opp om de strenge tiltakene som myndighetene har innført. Det er allikevel noen læringspunkter vi er nødt til å ta med oss i arbeidet videre.

Når vi ser tilbake på de første ukene, med nedstenging og mangel på smittevernutstyr, er vi nødt til å erkjenne at vi kunne vært bedre forberedt. Hele våren 2020 bar preg av utstyrsmangel, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Selv om vi etter hvert lyktes med å skaffe godt og nok utstyr, var dette en stor utfordring for mange i starten, og det er dette vi bl.a. er nødt til å sikre på en bedre måte i framtiden.

Det siste året har mange vært alene – mer alene enn noen gang. Andre har aldri hatt så mye tid til familien sin. For noen har dette vært et gode, og noe de vil beholde, for andre er det slik at man føler man er på overtid med tanke på at tiltakene må lettes.

Det sikreste vi vet etter et år med tiltak i varierende grad, er at de rammer skjevt. Pandemien rammer skjevt, tiltakene for å kontrollere den rammer også skjevt, og konsekvensene i ettertid vil følgelig også ramme skjevt.

Det er for tidlig å trekke de endelige konklusjonene. Men vi har allerede fått noen viktige læringspunkter som vi må sikre at blir fulgt opp, og at vi ruster vår felles beredskap. Det er viktig. Samtidig er det mye som gjenstår å lære, og sånn sett er jeg enig med Høyres parlamentariske leder i at denne delrapporten også kan være en lærebok. Vi har fått 63 læringspunkter som, forutsatt at de følges opp, kan gjøre at vi er bedre rustet i framtiden.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:26:05]: Jeg vil først begynne med å si at regjeringen har gjort veldig mye bra underveis i denne pandemien. Jobben vår er riktignok å peke på hva som kan gjøres bedre, og bli bedre forberedt til neste gang, men det har vært en imponerende innsats fra regjeringen, og det står det respekt av.

Det er i en krise vi får se hva som egentlig bor i et samfunn, og i det norske samfunnet bor det mye bra. Det er høy tillit, og det er mye dugnadsånd i befolkningen. Men det er en ting jeg har prøvd å ta opp en rekke ganger, og som har vist seg å være viktig å ta opp. Overrepresentasjonen av smitte blant innvandrerbefolkningen kan i perioder sies å ha ført pandemien i Norge. Det har vært et stort problem som det – spesielt i starten – har vært en stor berøringsangst for å ta tak i.

Kommisjonen svarer i liten grad på hva som kunne og burde vært gjort annerledes på dette feltet, annet enn bedre og mer målrettet informasjon. Jeg synes det er vanskelig å se for seg at en så stor del av befolkningen ikke har fått med seg at vi står midt i en pandemi, og ikke får med seg grunnleggende informasjon, uansett hvilke kanaler man følger.

Det viser seg etter hvert at det kan være langt flere og helt andre årsaker som er grunnen til denne overrepresentasjonen, enn det som har blitt pekt på. Regelverket for innreise og karantene har i lang tid vært rettet mot at man har skilt på nødvendige og unødvendige reiser, på tross av at viruset ikke skiller på nødvendige og unødvendige reiser.

Det er et paradoks at det i lang tid har vært lovlig å reise i en begravelse med flere hundre deltagere i Pakistan, et arrangement som ville vært ulovlig i Norge. Det blir ansett som en nødvendig reise, og man slipper karantene. Men hvis man reiser med bil til hytta si i Sverige uten å møte et menneske, må man i karantene. Da er regelverket ikke rettet mot der risikoen er størst. Her mener jeg regjeringen må gjøre en innsats for å kartlegge hva som gikk galt, og hva som bør gjøres bedre i framtiden.

Vi har hatt representanter fra regjeringen som på et tidlig tidspunkt når vi tok opp dette, sa at vi ikke måtte peke på innvandrere, og at innvandrere kom til å bli redde for å teste seg hvis Fremskrittspartiet snakket om smitte blant innvandrere. Vel, etter det har mange flere snakket om det samme, og aldri før har så mange innvandrere testet seg. Det er positivt. Men vi må starte å stille de samme kravene og de samme forventningene til hele befolkningen. Da tror jeg vi vil lykkes bedre.

Rigmor Aasrud (A) [12:29:25]: Jeg vil starte med to sitater fra rapporten:

«Regjeringen har i beredskapsarbeidet ikke tatt hensyn til hvordan risiko i én sektor avhenger av risikoen i andre sektorer.»

«Et beredskapssystem som er basert på at hver sektor skal vurdere egen risiko og sårbarhet, svikter når ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet.»

En kan jo spørre seg: Er dette på grunn av eller på tross av sju beredskapsministre og et beredskapselement på Statsministerens kontor? For allerede i Meld. St. 16 for 2012–2013, Beredskap mot pandemisk influensa, som ble behandlet i Stortinget i mai 2013, omtales aktivitetsbegrensninger som myndigheter vil kunne oppfordre eller pålegge befolkningen å følge, og at det ville være permitteringer.

Etter det fastsatte Solberg-regjeringen en ny pandemiplan i 2014. Nye krisescenarioer kom i 2019, som viste et betydelig mer krevende risikobilde ved en pandemi. Noen scenarioer viste en enda mer krevende situasjon enn det vi har i dag.

Hvordan var så regjeringens planer for arbeidsfolk som ville bli rammet? Planen, hvis det var en plan, ble tydeliggjort for Stortinget i mars 2020. Det var å legge til rette for massepermitteringer og velte kostnader over på arbeidsfolk ved at arbeidsgiverperioden ble kuttet fra 15 til 2 dager. I en rekke krisepakker presset Stortinget regjeringen til å satse kraftigere på økonomiske tiltak for arbeidsfolk og bedrifter.

Gang på gang har regjeringen innført inngripende smittevernstiltak raskt, uten å ha en klar plan for hva som kan gjøres for dem som blir rammet hardt av tiltakene. Tiltak har blitt avsluttet, nye er opprettet, noen med tilbakevirkende kraft, og andre har vært fraværende. Mye har vært uforutsigbart.

Da regjeringen i slutten av januar stengte grensene, hadde de i nesten et år – et år! – vært klar over at stengte grenser kunne bli en nødvendighet. Likevel hadde regjeringen ingen svar til dem som pendlet over grensen, som gikk uten lønn, som gikk mange måneder uten at de visste hvordan ordningen skulle være, og kjente på en stor usikkerhet om hva som skulle skje.

Først den 12. mars, nøyaktig et år etter at krisen rammet, kom regjeringen med forslag til løsninger på et problem som man i lang tid hadde vært klar over kunne oppstå. Det er rett og slett uforståelig at man har vært så lite forberedt på tiltak i situasjoner som man visste kunne oppstå.

Representanten Stensland sa at den viktigste grunnen til at det hadde gått bra, er folket. Det er jeg faktisk enig i. Hvis man legger til alle som har jobbet i helsevesenet, i Nav, i skolen, i renhold og i transport, tror jeg vi er ved noe av det som er kjernen i dette.

Peter Frølich (H) [12:32:39]: Det er livsviktig med grundige kommisjoner etter kriser, og det er like viktig å faktisk følge opp og anerkjenne de punktene som kommisjonen påpeker. Det har vi i dag sett at regjeringen med statsministeren i front gjør ettertrykkelig, og det er bra.

Så må jeg si at noen av analysene og debattene etter at kommisjonens rapport ble lagt fram, har vært litt unyanserte – for å si det mildt. En favoritt som vi bl.a. har fått høre fra Arbeiderpartiet i dag, har vært at regjeringen har sviktet på beredskap. Det er grovt unyansert, det finnes ikke bare beredskap, det finnes terrorberedskap, militærberedskap, naturkatastrofeberedskap, havariberedskap, mat- og forsyningsberedskap, cyberberedskap, atomberedskap, pandemiberedskap. Hvis jeg skulle ha listet opp alle reformene, alle investeringene, alle styrkingene, alle tiltakene på disse ulike feltene, hadde jeg stått her til i kveld. Hovedoppsummeringen er at grunnberedskapen har fungert.

En annen gjenganger vi har hørt, har vært at vi skulle hatt en plan, vi skulle hatt en plan for en lengre pandemi osv. Jeg synes det er veldig etterpåklokt bare å slenge ut en påstand om at det er for dårlig. Kontrollspørsmålet må jo da være: for dårlig i forhold til hva? Det er ikke noe annet land i verden som har hatt planer som ville fungert, og om vi hadde hatt en sånn plan, ville den mest sannsynlig bygget på en annen kunnskap enn det som har vist seg å være den riktige kunnskapen. Men én ting er iallfall helt sikkert – enten man er for planer, mot planer, har eller ikke har planer – og det er at ingen planer, sivile eller militære, overlever møtet med virkeligheten. Det som betyr noe når krisen treffer, er lederskap, det er handlekraft, det er dømmekraft, og det er utholdenhet til stå igjennom krisen. Det har vi vært så heldige å ha i Norge. Vi har en av verdens beste pandemihåndteringer. Rett over grensen til Sverige hadde mange tryglet om å få den samme gode pandemiberedskapen som vi har hatt. Det er et bevis på de utrolige kreftene vi har i dette landet, alt fra eksperter og ledere til næringsliv – og ikke minst millioner av nordmenn som gjør en innsats når det trengs.

Så har pandemihåndteringen faktisk en politisk dimensjon. Er det selvskryt å si at de som håndterte denne pandemien for oss, var dyktige politikere, mens noen politikere kanskje ville ha håndtert dette dårlig? Nei, det er ikke selvskryt, det er realitetene. Men det betyr ikke at det bare er regjeringen som skal løpe av gårde med hele æren. Opposisjonen skal også ha en stor takk for den innsatsen og samarbeidsviljen som de viste, spesielt i begynnelsen av pandemien. Det var Norge på sitt beste.

Når vi nå skal gjøre opp regning og analytisk gå til verks for å finne ut hva vi skal gjøre for å gjøre Norge sterkere og bedre rustet i framtiden, må vi beholde litt av den spiriten fra våren 2020.

Terje Aasland (A) [12:36:01]: I lys av siste taler tror jeg det er grunn til å understreke den rollen Stortinget hadde både i mars i fjor og egentlig helt fram til nå når det gjaldt både å justere, korrigere og ikke minst være en bidragsyter i de ulike beredskapsordninger som er gjennomført.

Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten litt mot de økonomiske tiltakene som er iverksatt, for det er også en viktig del av beredskapen. En del av koronakommisjonens mandat er faktisk å vurdere både de økonomiske og de sosiale konsekvensene av pandemien og smitteverntiltakene. Det er ingen tvil, det som kommer fram i rapporten, er at det var riktig med store, økonomiske kompensasjoner. Men de er ikke vurdert grundig i kommisjonsrapporten som er forelagt, og det mener vi er helt vesentlig at gjøres. Det er opplagt en klar mangel ved rapporten som foreligger nå.

Tilbakemeldingene som kommisjonen har fått, tegner et bilde av en regjering som ikke i stor nok grad har evnet å se smitteverntiltakene og de økonomiske tiltakene i en sammenheng. Disse tiltakene burde etter flere omganger og flere uttalelser fra Stortinget gått hånd i hånd. I stedet har vi i altfor mange tilfeller sett at smitteverntiltak har kommet uten at regjeringen har hatt noen som helst strategi for hvordan tiltakene skal følges opp med økonomisk støttehjelp og ordninger som får bedrifter og arbeidsplasser gjennom krisen. Det har gjort at tiltak enten har kommet for sent eller i mange tilfeller ikke i det hele tatt.

I tillegg er det svært urovekkende at regjeringen etter første smittebølge fjernet ordninger uten at det forelå noen plan for hvordan disse ordningene igjen skulle bli reetablert. Det kanskje mest triste og mest alvorlige tilfellet var da regjeringen i fjor avsluttet kompensasjonsordningen uten at det forelå noen som helst plan for å få ordningen på plass igjen dersom den måtte på plass. Konsekvensen var at regjeringen måtte bruke mange måneder på å lage en teknisk løsning for næringslivet før man igjen kunne få støtte. Dette er selvfølgelig uttrykk for at beredskapen og håndteringen av situasjonen har vært mangelfull og krevende.

I det videre håper jeg at de økonomiske tiltakene som er iverksatt, blir grundig evaluert, enten av koronakommisjonen direkte eller ved at det blir satt ned arbeidsutvalg som faktisk vurderer dette grundig og analyserer på hvilken måte milliardene har truffet, og hvordan de har fungert. Vår oppfatning er at de store pengene i kompensasjonsordningen ikke treffer dem som faktisk nå kanskje har den største slitasjen. Gjennom de små og mellomstore bedriftene sysselsettes og trygges veldig mange mennesker. Så har vi ordninger som ikke treffer på grunn av at de generelle ordningene fra regjeringen er altoverskyggende. Da er det viktig å få gode vurderinger og gode analyser for hvordan en kan treffe tiltakene bedre ved neste korsvei.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:39:27]: Vi må ikke glemme at koronakommisjonen har konkludert med at myndighetenes håndtering samlet sett har vært god. Den påpeker at myndighetene har vist handlekraft og omstilt seg. I motsetning til hva representanten Henriksen sa i sitt innlegg, har regjeringen vist godt lederskap. Det er resultatene som teller. Vi ser det i antall smittede, antall innlagte på sykehus og antall døde – dette er noe mange land ville ønske å ha. Så til Henriksen, som jeg refererte til: Det er kanskje slik at «the proof is in the pudding», som det sies. Jeg skjønner intensjonen med å snakke lederskap ned, men det er faktisk resultatene som er her.

Jeg har lyst til å ta opp punkt 15 i rapporten. Det handler om barn og unges situasjon under pandemien. Kommisjonen påpeker – med rette – at barn og unge har vært hardt rammet. De skriver også at det er for tidlig å trekke de langsiktige konklusjonene når det gjelder koronapandemien, med tanke på smitteverntiltakene og hva det vil føre til. Derfor er det veldig viktig å følge utviklingen. Men regjeringen har hele tiden under pandemien prioritert barn og unge, og det har vært strammet inn på andre områder, slik at de skal få så lav tiltaksbyrde som mulig.

De frivillige organisasjonene har fått beholde tilskudd uavhengig av aktivitetsnivå, slik at man kan være i stand til å komme i gang raskt når smitteverntiltakene lettes på. Gjennom kompensasjonsordninger for frivillighet og idrett har det vært utbetalt over 2 mrd. kr for aktiviteter som har vært avlyst i 2020, nettopp for å holde organisasjonene i gang. I tillegg har barne- og ungdomsorganisasjonene fått ekstra bevilgninger. Hjelpetelefoner har fått midler. Alt dette skal være for at de skal være oppe og gå når smitteverntiltakene en gang kan lettes helt på.

Mange elever har mistet mye tid på skolen dette skoleåret. I krisepakken i januar la regjeringen fram en tiltakspakke på 500 mill. kr til utvidede sommerskoletilbud med kurs for barn og unge i grunnskolen. Jeg kan være glad for at i min hjemkommune, Drammen, har man faktisk fått tildelt 9,4 mill. kr til dette.

Så regjeringen har prioritert barn og unge. Jeg var glad for at det i statsministerens redegjørelse for Stortinget om koronakommisjonens rapport kom fram at det i revidert nasjonalbudsjett vil komme ytterligere tiltak for å imøtekomme sårbare barn og unges behov.

Tuva Moflag (A) [12:42:46]: Kommunelegen i Nordre Follo, der jeg bor, har i flere sammenhenger sagt at eldre har hatt den største sykdomsbyrden, mens yngre har hatt den største tiltaksbyrden. Det er presist oppsummert.

Nå er det heldigvis sånn at vaksinasjonen er godt i gang for de eldste. Sykehjemsbeboerne er ferdigvaksinert, og de eldste hjemmeboende har fått i hvert fall én vaksinedose. Det betyr at sykdomsbyrden for de eldste blir lavere. Men fortsatt er tiltaksbyrden for de yngste ganske høy mange steder. Det er fortsatt rødt nivå på skolene hjemme hos meg. Men aller verst har det vært her i Oslo. Barn og unge her har levd med de strengeste tiltakene over lengst tid.

Koronakommisjonen fastslår at barn og unge kan bære med seg konsekvensene av nedstengningen utover i livsløpet. Hjemmeskole og digital undervisning kan gi mindre motivasjon og dårligere vilkår for læring. Det kan føre til frafall og gi varige konsekvenser for jobbmulighetene senere i livet. Og kanskje har vi blitt litt for fortrolige med begrepet hjemmeskole? Danskene kaller det nødskole, og det er kanskje et bedre begrep? For det er ikke sånn at hjemmeskole er det samme som vanlig skole, bare at det skjer hjemme.

Ikke minst gjelder det studenter som har fått undervisning gjennom en skjerm det siste året. For en uke siden kom det nedslående resultater fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Allerede før pandemien steg andelen studenter som rapporterer om alvorlige psykiske plager – fra 18 pst. i 2010 til 32 pst. i 2018. Nå har denne utviklingen skutt ytterligere fart, og halvparten av studentene rapporterer om symptomer på alvorlige psykiske helseplager. Det er dramatisk. En av fire sier at de har vurdert å ta sitt eget liv. Det skal mer enn en vaksine til for å snu dette.

Sårbare barn og unge har vært et tilbakevendende tema under pandemien. Flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020, noe som kan ha ført til økt omfang av omsorgssvikt, vold og overgrep. Kommisjonen peker på at tallene er usikre. Men det er framtiden også. Vi må være forberedt på at mange trenger oppfølging også etter at pandemien tilsynelatende er slutt. For selv om vaksinasjon representerer lyset i enden av tunellen, er det ikke sånn at pandemien er slutt når siste sprøytestikk er satt. Vi må ruste oss for pandemien etter pandemien.

Jeg var på digitalt besøk hos Romerike Krisesenter for noen uker siden. Deres erfaring er at kriser gjerne har et etterslep som varer i et par år. Mange av oss vil ta hverdagen raskt tilbake. For andre tar det lengre tid. Selv om mange ledige vil komme tilbake i jobb når aktiviteten normaliseres, er det risiko for at noen støtes varig ut av arbeidsmarkedet. Redusert sosial kontakt og mindre fysisk aktivitet kan gi varige negative helseeffekter.

Vårt løfte til dere er at vi skal stille opp så lenge det trengs.

Bente Stein Mathisen (H) [12:46:11]: Når man blir rammet av en krise, er det viktig med godt lederskap, og det er ekstremt viktig å være fleksibel. Det er noe av hele vesenet til en krise at vi ikke kan forutse og planlegge alle detaljer. Mye kan endre seg fra dag til dag eller fra time til time. Da gjelder det å være våken, se hva som skjer, være villig til å legge om strategien, fokusere på nye utfordringer og bruke de ressursene man har, annerledes enn dagen før. En alvorlig krise i et land er en slags eksamen i fleksibilitet for den sitter med ansvaret.

Pandemien som fortsatt preger oss, ble en slik eksamen for vår regjering. Og de har bestått prøven, bedre enn de aller fleste regjeringer i verden. Dette er også koronakommisjonens konklusjon: Hvis vi ser på myndighetenes håndtering samlet, har den vært god.

Vi har lavere dødelighet enn de fleste andre land, og regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har i fellesskap kommunisert godt med den norske befolkning. Ja, de har virkelig vært på og vært synlige. De aller fleste i vårt samfunn har skjønt alvoret i situasjonen og fulgt de retningslinjer og anbefalinger som har kommet.

Så er det selvsagt slik, når vi ser tilbake på det som har skjedd siden mars i fjor, at noe kunne vært gjort bedre. Vi hadde ikke nok smittevernutstyr da pandemien rammet. Det ble en svært krevende situasjon. Men denne svakheten i beredskapen har vi tatt lærdom av. Vi har bygd opp et beredskapslager for smittevernutstyr, og Helsedirektoratet utreder nå hvordan vi skal organisere en fremtidig permanent løsning for beredskapslager. Og selv om vi manglet nødvendig utstyr i 2020, påpeker koronakommisjonen at regjeringen viste fleksibilitet og handlekraft for å skaffe smittevernutstyr.

Ifølge kommisjonen er pandemien vi nå opplever, et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over en så lang tid som ingen hadde forestilt seg eller planlagt for. God kriseledelse er fleksibel. Det handler om å håndtere det ukjente, ta avgjørelser, få ny informasjon, vurdere på nytt og ta en ny avgjørelse. Denne fleksibiliteten har vår regjering vist i den vanskelige tiden og utfordringen vi står oppe i, og jeg og mange med meg vil takke for det.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:48:50]: Jeg er bekymret. Vi har en psykisk helsekrise. Koronapandemien har ført til en dobling av angstsymptomer og en tredobling av depressive symptomer i befolkningen, sier UiO. Flere sliter med ensomhet og psykiske plager. Ifølge FHI sliter unge og aleneboende mest, i tillegg til de som bor i byene, som har hatt mange inngripende tiltak. Den verste statistikken er antall nyhenviste til psykisk helsevern for barn og unge. Fra oktober 2019 til oktober 2020 har det økt med 13,2 pst. Men den nye rapporten om psykisk helse viser at det har økt enda mer etter høsten 2020.

Mental Helse har levert en rapport om brukere av psykisk helsevern. Sju av ti sier at det har blitt verre. Flere forteller om flere symptomer, mer rus, selvmordstanker og trigging av traumeerfaring. Under pandemien, viser forskningen fra Fosse i 2020, har 54 pst. av pasientene opplevd å få avbrutt eller utsatt helsehjelp. Det har skadet mye.

Jeg håper at disse tallene synker inn. SV etterspurte en psykisk helsekrisepakke fra august 2020. Vi var helt alene. Vi fikk flertall for noen smuler for å styrke psykisk helsevern i vinter. Nå trenger vi en psykisk helsekrisepakke. Regjeringen har fått en rapport om psykisk helse med mange viktige og gode forslag. Et viktig tiltak er lavterskeltilbud i hele landet. Det foreslo SV i budsjettet, men fikk ikke flertall. Nå forventer jeg at regjeringen følger opp og fremmer forslag med penger på bordet. Denne krisen bør være startskuddet for endelig å bygge opp det psykiske helsevernet, som har blitt skadet under denne regjeringen.

Stein Erik Lauvås (A) [12:52:07]: Det er alvorlig det kommisjonen skriver om regjeringens manglende styring, både i forkant av og nå i selve pandemiutbruddet. Kommisjonen beskriver i sin rapport bl.a. at:

«Myndighetene visste at en pandemi var den nasjonale krisen som var mest sannsynlig, og som ville ha de mest negative konsekvensene. Likevel var de ikke forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom.»

Så fortsetter de og skriver videre:

«Kommunene og samfunnet for øvrig har derfor ikke hatt mulighet til å forberede seg på at smitte skulle slås ned og holdes nede over lang tid.»

Kommisjonen sier regjeringen visste det var stor sannsynlighet for at det ville bli vanskelig å skaffe smittevernutstyr, men hadde likevel ikke sørget for å bygge beredskapslager. Hele våren 2020 var preget av stor mangel på utstyr, særlig i kommunehelsetjenesten.

Kommisjonen fortsetter med å slå fast at det er en stor styrke at kommunene har et stort smittevernansvar. Så uttaler kommisjonen at regjeringen har vært for sent ute med å informere og involvere kommunene i beslutninger, mens regjeringen samtidig har stilt store krav til kommunene, og at regjeringen burde lagt bedre til rette for at kommunene skulle klare å innfri de kravene regjeringen satte.

Dette er alvorlig kritikk. Regjeringen har altså ved sin mangelfulle håndtering satt samfunnet og kommunene i en mye vanskeligere situasjon enn nødvendig. Regjeringen var ikke forberedt. Regjeringen jobbet med andre saker. De fokuserte ikke på beredskap, de fokuserte ikke på å forberede oss på det som var den mest sannsynlige nasjonale krisen. De satte hele førstelinjetjenesten ute i kommunene i en mye vanskeligere situasjon enn det som hadde vært nødvendig.

Statsministeren omtaler kritikken som bagatellmessig, statsministeren mener regjeringen har gjort en strålende jobb, og statsministeren mener at det kun er noen skjønnhetsfeil i regjeringens håndtering av pandemien. Det er farlig når mennesker med stor makt og innflytelse ikke evner å ta inn over seg kritikk. Det er farlig når statsministeren og regjeringen prøver å omgå kritikk som er både saklig og godt framsatt og dokumentert. Så hører vi her i salen at regjeringen skal ta læring, men den første reaksjonen til regjeringen og statsministeren var noe annet. At det er vanskelige saker og ukjente faktorer, får nå være så, men å avfeie kritikken som skjønnhetsfeil og bagatellmessig, blir for enkelt. Det er direkte uansvarlig.

Nå trenger vi at regjeringen klargjør hvordan de skal sette kommunene i stand til å håndtere ettervirkningen av pandemien, med utfordringer innen omsorg, psykiatritjenester, helse og skole som noen eksempler. Kommunene fortjener klare svar. Kommunene fortjener langsiktighet i dette. Det må regjeringen og statsministeren svare ut, og det raskt.

Kent Gudmundsen (H) [12:55:25]: At samfunnet har stått i en krevende tid siden mars i fjor – ja, det er det liten tvil om. Samtidig er vi privilegert i Norge, der vi så langt har håndtert situasjonen vi står i, og følgene av den, bedre enn de fleste andre land i verden. Men like fullt: Det er viktig at vi er varsomme og følger dette tett, særlig hvordan våre unge, håpefulle har det i denne spesielle tiden. Som vår helseminister så riktig minnet oss om tidlig i pandemien: Barne- og ungdomstiden er her nå, ikke senere. Derfor har regjeringen prioritert barn og unge under hele denne tiden, og det har vært helt riktig og ikke minst veldig viktig.

Undersøkelser tyder heldigvis på at for det store flertallet har arbeidsforholdene i hjemmet vært relativt gode, men mange elever har fått et lavere læringsutbytte enn normalt, særlig elever med vedtak om spesialundervisning og elever med særskilt norskopplæring – man har altså fått færre tilrettelagte timer enn man skulle ønske. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle i oppvekstsektoren som har stått på under pandemien sånn at ungene våre har kunnet oppleve en så normal skolehverdag som mulig.

Framover må vi gjøre vårt ytterste for at alle elever skal få tatt igjen tapt læring. Det har ikke stått på penger. Så langt er det bevilget mange milliarder ekstra til kommunene for bedre å kunne følge opp ungene våre, styrke laget rundt eleven og bidra til en tett og god oppfølging av alle i skolen – bl.a. 300 mill. kr til å følge opp elever for tapt progresjon, 500 mill. kr til nye og utvidede sommerskoletilbud og 200 mill. kr til ekstra digitale hjelpemidler, for å nevne noe.

I lys av dette er altså ikke tiden inne til å senke kravene til fordypning hos læreren, fjerne opptakskrav til lærerutdanningen, melde Norge ut av undersøkelser og redusere kunnskapen om tilstanden i skolen, snakke om det viktigste først og innføringen av en tillitsreform i skolen og like etter styre undervisningen til lærerne med fysisk aktivitet, eller binde opp ressurser til skolemat framfor satsing på flere lærere med fordypning. Likevel er det altså dette kunnskapssynet vi står overfor på rød-grønn side inn i en stortingsvalgkamp der slaget vil stå om hva slags skole ungene våre fortjener å møte etter pandemien.

I Høyre vil satsing på kunnskap om skolen og i skolen, på flere lærere med fordypning og på en målrettet innsats for å sikre grunnleggende ferdigheter tidlig i skoleløpet være helt sentralt. Vi må bidra til at flere barn opplever mestring i skolehverdagen som kommer, for det gjør noe med selvtilliten, det gjør noe med selvbildet og med hvordan barnas ryggsekk fylles for å møte nye utfordringer senere i livet. Det synes venstresiden å ha glemt fullstendig når de overbyr hverandre på alt annet enn en kunnskapssatsing i skolepolitikken. Det er heller ingen god måte å møte skolehverdagen på etter pandemien.

Guro Angell Gimse (H) [12:58:49]: Formålet med all krisehåndtering er å få kontroll over krisen og å beskytte innbyggerne. I koronapandemien har Norge lavere smittetall og færre dødsfall sammenlignet med land som det er naturlig å sammenligne seg med. Regjeringen har i all hovedsak lyktes med håndteringen, selv om koronakommisjonens rapport peker på viktige læringspunkter.

Jeg savner noe vesentlig i denne debatten. Det handler om hva som karakteriserer beslutninger i en krise. Krise er en situasjon som er preget av stor usikkerhet, forutsetningene endrer seg ofte på kort tid, og tiden til å tenke, til å konsultere og vurdere og få aksept for avgjørelser, er mindre i en krise. Når det gjelder planlegging, vil det være sånn i en krise at hva det enn planlegges for, blir man tvunget til å avvike fra planen i møte med virkeligheten. Det er det side opp og side ned med forskning på. Å designe en riktig plan for alle hendelser er helt umulig, og kriseplaner er sjelden midtpunktet for en krisehåndtering når det virkelig gjelder. Ifølge undersøkelser har planer liten eller ingen betydning – altså: liten eller ingen betydning – for en effektiv kriserespons.

Forskere sier at det finnes en fundamental motsetning mellom planlegging og beslutninger i kriser. Planlegging forutsetter at man vet hva som vil skje, noe som er helt umulig i kriser. I kriser kreves derimot improvisasjon og fleksibilitet – mer enn papirplaner.

Opposisjonens kritikk rundt planverket rommer ikke dette perspektivet i det hele tatt. Regjeringen har vist stor evne til nettopp det ekspertene på kriser framhever som viktig: å handle fleksibelt, å ha evne til improvisasjon – og endre kurs når det er nødvendig. De har vært handlekraftige, og strategien som er valgt, har spart mange liv.

Når det er sagt: Koronakommisjonens rapport kommer med berettiget kritikk, som regjeringen har tatt inn over seg og er klare på at de vil lære av. Men vi må ikke glemme hovedkonklusjonen i rapporten, som sier at håndteringen i all hovedsak har vært god.

Carl-Erik Grimstad (V) [13:01:57]: Representanten Helleland kalte kommisjonens rapport for en lærebok, og det er helt sikkert riktig. Det er et stort arbeid som er nedlagt. Nå skal ikke jeg gå inn på læringspunktene i denne rapporten. Jeg synes de er godt gjort rede for av regjeringens representanter her i dag, og jeg ser lite til den indignasjonen som representanten Henriksen refererer til, og registrerer at der hans partileder snakker om imøtekommenhet fra regjeringens side, fortsetter hans partifeller å snakke om indignasjon, bagatellisering og fare.

Jeg skal ofre noen ord på selve rapporten og se på den som en slags pedagogisk tekst, med referanse til lærebokpunktet. Det er ikke fordi jeg synes det er fruktbart å kritisere budbringeren, men fordi jeg mener det er to punkter av betydning som mangler i rapporten, og som har en viss betydning for denne debatten.

Rapporten er tung og god på det rettsvitenskapelige. Professorene Holmøyvik og Graver har fått god plass og har satt store fotavtrykk etter seg i rapporten.

Tilsvarende dårlig mener jeg den er på det komparative perspektivet. Det vil si det politiske perspektivet, referansen til andre land og hvordan de har håndtert situasjonen. Kontrasten til den danske koronarapporten er spesielt slående. For der den norske rapporten nesten ikke viser noen referanser til andre lands håndtering, har altså den danske et eget kapittel om nabolandenes håndtering og et 40 siders notat om både den tyske, den svenske og den norske situasjonen og håndteringen til regjeringen i disse landene.

Når det gjelder kommunikasjon, ofres altså regjeringens håndtering en 10–12 sider. Det er ikke særlig mye i en rapport på 455 sider, og det er nesten ikke empiri når det gjelder kommunikasjon. Den er deskriptiv og ikke analyserende, og det komparative perspektivet mangler også der, både historisk og geografisk. Dette har resultert i mye synsing og selvsagte påstander uten grunnleggende informasjonsanalyser, til tross for at pandemien i betydelig grad har vært en kommunikasjonskrise. Jeg beklager å måtte si dette, men kommunikasjonsmessig er dette ikke tilstrekkelig.

Disse to punktene er jeg lei for at kommisjonsrapporten ikke er bedre på, for det er jo nettopp i det sammenlignende perspektivet at Norges håndtering best kan bedømmes, og jeg håper at kommisjonen i sitt senere arbeid er tydeligere på disse to feltene.

Ingjerd Schou (H) [13:05:12]: Vi behandler og debatterer koronakommisjonens rapport, og vi skal lære, vi skal korrigere, vi skal fornye, og vi skal forsøke å være forberedt på det utenkelige. Det er mange ord om etterpåklokskap, og jeg fant noen av H.C. Andersen:

Slik var kritikken, og den er alltid så klok – etterpå.

Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse om koronakommisjonens rapport og regjeringens videre oppfølging av denne. Det er ingen tvil om at vi har hatt en pålitelig og handlekraftig regjering som har klart å balansere en rekke hensyn gjennom en historisk krevende tid. I vår tid har vi ingen erfaringer tilsvarende dette.

Som nettopp rapporten gjør tydelig, er det å håndtere en pandemi ingen eksakt vitenskap. Det er en løpende prosess som krever raske beslutninger og stiller enorme krav til koordinering og presisjon. Pandemier kjenner ingen landegrenser. Derfor er det ikke tilstrekkelig hva vi i Norge gjør. Vi må samarbeide med andre land for å nedkjempe nettopp denne.

Vi er ikke gjennom pandemien, men vi aner lyset, og i forrige uke hadde New York Times en lengre reportasje om EUs vaksinestrategi. Som vi kunne lese i saken 28. april, har EU sikret seg 1,8 mrd. nye doser med Pfizer-vaksine. Det hele ble sikret ved at EUs øverste ledelse involverte seg direkte i forhandlingene.

Det eneste som kan bekjempe pandemien på sikt, er flokkimmunitet gjennom vaksinasjon. I Norge får vi våre vaksiner nettopp gjennom avtaler med EU, det såkalte EU-sporet. Det er all grunn til å takke for dette. Det er ikke opplagt; vi er ikke medlem.

Det betyr at gode nyheter for EU er gode nyheter for Norge, og regjeringen valgte EU-sporet tidlig under pandemien etter å ha vurdert alternativer for anskaffelse av vaksine. Det manglet ikke på kritikk fra opposisjonen for dette. Norge skulle gått alene, kunne man høre, spesielt fra Senterpartiet. Vaksinenasjonalismen ville vært en uklok linje for et lite land som Norge, men Slagsvold Vedum og hans parti argumenterte likevel for dette. De pekte på land som Israel og Storbritannia, som har høyere vaksinasjonsgrad enn Norge eller EU. Det er likevel helt urimelig for Norge å sammenligne oss med de to landene. Like fullt etterlyste Vedum et samarbeid med disse og ikke med EU.

Sannheten er en annen. Israel inngikk særegne avtaler med produsenter på et tidlig tidspunkt, som det er tvilsomt om Norge ville fått tilbud om eller anledning til å delta i, innenfor rammene av norsk personvern. Britene på sin side har en storstilt hjemlig vaksineproduksjon. Og forslaget om samarbeid blir mer ironisk når man tenker over hvordan lokallag i Senterpartiet har vedtatt boikott av enkelte israelske varer, og hvordan partiet ønsker regjeringssamarbeid med partier som ensidig anerkjenner Palestina.

Kjersti Toppe (Sp) [13:08:33]: Det er tydeleg at regjeringspartia har fått gode talepunkt før denne debatten, der ein skal seia at regjeringa viser handlekraft, der ein skal seia at det er umogleg å planleggja for ein pandemi vi ikkje veit kva tid kjem og korleis er, og så skal ein angripa Senterpartiet. Men det gjer ikkje denne debatten betre. Det er jo slik at det er eit alvorleg bakteppe. Vi har den mest omfattande krisa i landet sidan den andre verdskrigen, og da hadde eg forventa at det vart ein litt meir seriøs debatt enn det som iallfall har kome no på slutten.

Representanten Ove Trellevik hadde eit greitt innlegg om rolla til kommunane – enormt viktig. Men eg er ueinig i at regjeringa har gjort nok, med tanke på dette med at i mai fekk kommunane berre eit krav om at dei måtte testa 5 pst. av befolkninga på ei veke. Dei fekk inga hjelp til korleis dette skulle gjennomførast, korleis smittesporing skulle skje. Det skjedde på gamlemåten, manuelt. Smittestoppappen kollapsa jo, og det gjorde at mange kommunar var heilt bakpå da faddervekene begynte på hausten. Det er det heller ikkje nokon som har snakka om. At kommunane skulle fått meir hjelp, og at ein må ta lærdom av det, kunne eg ønskt at nokon frå regjeringa faktisk hadde sagt, og ikkje berre koma med kva dei har gjort, når det kom langt uti pandemien.

Så vil eg ta opp ein ting i debatten som eg heller ikkje likar, og det er når Framstegspartiet går langt i å leggja skylda på innvandrarar for at vi har fått ein pandemi. Eg tenkjer at det har vi vore borti på litt ulike område. Det var ungdomen som var syndebukkar i haust. Det har ikkje vore greitt å vera polske familiar eller koma frå Polen i Noreg, for arbeidsinnvandrarane vart òg syndebukkar. Og no skal det vera innvandrarar. Eg tenkjer at slik skal vi ikkje ha det i Noreg, for er det noko som gjer at vi alle kjem oss gjennom denne pandemien, er det at ingen skal vera syndebukkar. Vi skal ha full openheit, slik at alle tør å testa seg, for elles går dette i heilt feil retning.

Når det gjeld beredskap og at det finst så mange forskjellige beredskapar, så vi kan faktisk ikkje diskutera dette i dag, er det òg berre tull, for kommisjonen var tydeleg på at regjeringa visste at ein pandemi var den mest sannsynlege nasjonale krisa. Dei seier:

«Det er en alvorlig svikt at de likevel ikke var forberedt da covid-19-pandemien kom.»

Det er det som er utgangspunktet for denne debatten.

Så skal vi sjølvsagt sjå framover. Det er vi alle einige om, for pandemien er ikkje over, og det finst mange krevjande situasjonar igjen som vi må ta ansvar for.

Karin Andersen (SV) [13:11:47]: Først vil jeg si at jeg er helt enig med representanten Toppe, som tar opp dette med å peke ut syndebukker. Ingen er trygge før alle er trygge i denne saken. Derfor er det viktig at vi får vaksinert befolkningen, og at verden får vaksinert befolkningen.

Jeg skjønner at det har vært vanskelig å sitte med ansvaret i en pandemi. Men kritikken som treffer på akkurat det som alle visste, nemlig at den mest sannsynlige krisen som kunne treffe oss, var en pandemi, og at man ikke engang hadde smittevernutstyr på plass, er alvorlig – for det er ikke noe hokuspokus. Det er ikke noe man skulle ha trengt å tenke på og ha store planer for. Det gjelder det basisutstyret man skulle hatt, til den mest sannsynlige krisen som kunne oppstå. Jeg er glad for at SV har tatt det opp flere ganger, også behovet for å produsere både medisiner, vaksiner og mer smittevernutstyr i Norge. Det trenger vi, rett og slett for å ha en viss kompetanse og kunnskap om dette framover.

Og så: Vi har sett hvor viktig kommunesektoren er gjennom denne pandemien. De har ansvaret for noen av de mest sårbare personene, for utviklingshemmede, funksjonshemmede, sjuke gamle, unger som trenger hjelp fra barnevernet osv., og det er mennesker som vi ikke kan forvente skal kunne være fleksible. Men det som skjedde, var at det ikke var kapasitet i systemene til å håndtere litt mer ansvar på smittevern osv., og ivareta veldig mange av dem som var veldig sårbare. Det er en viktig lærdom framover, at vi må ha bedre kapasitet både i skole og i omsorgen, slik at det blir mulig å kunne håndtere kriser – de kommer til å komme – og at vi klarer å ta godt vare på dem som er sårbare i samfunnet.

Så hører jeg mange snakker om etterpåklokskap. Ja, men vi har altså måttet presse regjeringen hver eneste gang når det gjelder kommuneøkonomi. Kommunene sa fra om at de trengte mer, og vi måtte presse på. Da bedriftene sa fra, da kulturlivet sa fra, presset vi på og fikk igjennom bedre ordninger enn det regjeringen la fram. Fra område til område har det vært sånn, og jeg har en del ganger lurt på hvordan det hadde sett ut hvis regjeringens forslag hadde blitt vedtatt. Var det meningen at vi ikke skulle ta det på alvor? Var det bare et slags forhandlingsutspill, det man kom med til Stortinget, og ikke det man egentlig mente var tilstrekkelig?

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:15:05]: Det har vært svært underlig å lytte til denne debatten som har pågått i dag, særlig Arbeiderpartiets – skal vi si – ramsalte kritikk, hvor man angriper alt og ingenting og trekker sammenligninger med erfaringene etter 22. juli. Det er en tilsnikelse ut av enhver proporsjon, for det går ikke an å sammenligne den totale svikten vi så i forbindelse med 22. juli, med de utfordringene vi har sett når det gjelder pandemisituasjonen i Norge.

Med Fremskrittspartiet i regjering har vi styrket norsk beredskap betydelig. Det er et faktum. Men det er mange typer beredskap. Det handler om IKT-beredskap, og det handler ikke minst om terrorberedskap, hvor vi under Fremskrittspartiet i regjering fikk på plass politiets nasjonale beredskapssenter. Det gir en helt annen forutsetning for å kunne bekjempe terroranslag på norsk jord. Ja, vi har styrket politiet, vi har styrket IP3-kapasitetene til norsk politi, og ikke minst har vi også fått på plass og er i ferd med å få etablert en redningshelikopterbase i Tromsø. På alle de viktige punktene hvor Justisdepartementet og justisfeltet har ansvar for norsk beredskap, er det styrket betydelig i regjeringsperioden.

Det betyr ikke at man ikke skal være lydhør for den kritikken som har fremkommet når det gjelder pandemiberedskap, for den er høyst reell. Fremskrittspartiet har vært med på den kritikken. Men det gjelder altså et departement som ikke var styrt av Fremskrittspartiet. Man hadde for lite smittevernutstyr tilgjengelig, og man har tenkt for lite gjennom hvordan man skal forebygge en pandemi på norsk jord. Det er et faktum at det har figurert øverst på lista over hendelser som kan ramme Norge, og det har det gjort over lang tid. Derfor har også regjeringen holdt ulike beredskapskonferanser internt, hvor man har understreket de nødvendige departementenes ansvar for å bygge norsk beredskap. Justisdepartementet har gjort det, i høyeste grad. Jeg er ikke så sikker på at alle andre departement har gjort det samme.

Det er helt utrolig at man klarer å ha denne debatten uten å gå inn på de problemstillingene, og den berøringsangsten, som gjelder smitte i innvandrermiljøer. Kun Fremskrittspartiet snakker om det. Man har ikke tatt det på alvor. Man har forsøkt å være politisk korrekt, har ikke ønsket å ta opp den problemstillingen. Så har vi hatt en smitteutvikling som har vært svært utfordrende for Oslo, og som også har slått inn i resten av landet hva gjelder omfordeling av vaksiner. Det er beklagelig.

Sylvi Listhaug (FrP) [13:18:18]: Jeg vil gjerne gi en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene nr. 1, 2 og 4, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Vi ber også om at forslag nr. 17 blir votert over etterpå.

Karin Andersen (SV) [13:18:56]: Jeg får gjenta det jeg sa i stad. Jeg skjønner at det er vanskelig å styre under en krise, men det er noe med å lytte underveis. Når vi har behandlet krisepakkene i Stortinget, har i hvert fall vi i Stortinget fått beskjed fra kommunene om at det var for lite, og vi presset på. Regjeringen la fram forslag om noe, men Stortinget plusset på.

Så var det ordningene for de permitterte: Der la regjeringen fram ordninger som var for dårlige, og som ville gjort at enda flere hadde fått sosiale problemer, men jeg regner med at det var det regjeringen ville det skulle bli – ikke at det var et slags utspill i en slags forhandling. Men Stortinget plusset på, og hvorfor gjorde vi det? Jo, fordi vi hørte på de signalene vi fikk. Det samme gjorde vi når det gjaldt næringslivet, og de ordningene er ikke gode nok ennå. Vi gjorde det fordi vi lyttet til næringslivet underveis – både reiselivet og særlig veldig mange av de små bedriftene, som det virket som om regjeringen ikke har hørt, og ikke har jobbet med – for å få til ordninger som faktisk funker i praksis. Det er derfor det er litt vanskelig å svelge at regjeringen skal ha, for å si det sånn, hele æren for det også. Det hadde vært en helt annen situasjon hvis regjeringens forslag gjennom hele denne pandemien var det som var blitt vedtatt, og den situasjonen hadde ikke vært bedre.

Så dette handler ikke bare om å være etterpåklok. Det handler om å kunne lytte underveis og ta på alvor de innspillene som kommer inn, for dette er ikke innspill fra noen som ikke skjønner hva de står oppe i. Det gjelder f.eks. turistnæringen og alle småbedriftene som er knyttet til den, og det gjelder f.eks. kulturlivet, som virkelig har hatt det vanskelig. Det vi må gjøre nå, er jo å sørge for at de kommer gjennom krisa og ut av den – og stå på beina.

Derfor har jeg behov for å si nå at vi er nødt til å sikre at disse ordningene ikke opphører, at vi ikke avslutter tiltakene, før vi vet at det går bra. Det må gjelde bedriftene, det må gjelde kulturlivet, det må gjelde kommunene, det må gjelde alt det som vi på en måte kan ordne felles. For det vi vet, er at denne koronakrisen har forsterket forskjellene, og jeg hører alle sier at de vil at forskjellene skal være mindre. Da er vi faktisk nødt til å handle politisk for at det skal være mulig.

Kjersti Toppe (Sp) [13:22:19]: Vi skal ikkje ha berøringsangst for nokon ting når det gjeld ein pandemi. Da skal alle grupper og alle folk få det same tilbodet, og vi skal ha like stor merksemd på dei. Det er forskjell på det og det å uttala seg sånn at ein kan vera med og bidra til at nokre grupper vert oppfatta som syndebukkar. Det er farleg i ein pandemi, og det må vi ta eit ansvar for at vi iallfall ikkje bidrar til.

Framstegspartiet seier at dei har styrkt beredskapen i regjering – ja, men dei har iallfall ikkje styrkt helseberedskapen. Det tenkjer eg vi kan slå fast; at nokre sider av den har vi sett at det no har kome stor kritikk av. Da må vi læra av det, for det er ein ting som er sikkert, og det er at det ikkje er siste gongen vi står i ein situasjon med ein pandemi og ei helsekrise i dette landet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:23:35]: Representanten Toppe er med på å gjøre denne debatten litt mer presis – det takker jeg henne for – for hun snakker om helseberedskap.

Ja, det er viktig. Fremskrittspartiet har også vært kritisk til den. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet påpekte vi nettopp de forholdene: at man burde ha mer smittevernutstyr tilgjengelig, man burde være mer forberedt på at en pandemisituasjon kunne komme, og det var også varslet. DSB har hatt det øverst på topp blant sine scenarioer over mange år. Det er en realitet.

Men derfra til å gjøre seg den tilsnikelsen som jeg oppfatter at særlig Arbeiderpartiet står for i denne sal, og fremstille det som at regjeringen siden 2013 ikke har styrket beredskapen, er med respekt å melde totalt feil. Og de er ganske grundig gjennomgått i denne salen, alle de tiltakene som er gjort, ikke minst for å bekjempe terror, noe som også har vært høyt oppe på listen DSB har operert med. Terrorberedskap og IKT-sikkerhet er viktige forhold som Justisdepartementet har ansvar for, og hvor det i høyeste grad er levert. Å hevde noe annet er en tilsnikelse. Det forblir ukorrekt, og man kan ikke forsøke å sammenligne med den situasjonen Norge står i, i pandemien.

Fremskrittspartiet er ikke enig i alle vurderingene regjeringen har gjort, og regjeringen kunne vært bedre forberedt på helsesiden, men å sammenligne den situasjonen med det vi opplevde 22. juli 2011, er en historieforfalskning ingen er tjent med å forsøke seg på. Den gangen var det sterke krefter som ønsket at regjeringen Stoltenberg skulle gå av, nettopp fordi man ikke var forberedt på å håndtere det dramatiske og forferdelige angrepet vi opplevde 22. juli.

Nå er pandemisituasjonen i Norge, sammenlignet med i veldig mange andre land, relativt godt håndtert. Det betyr ikke at det ikke er grunn til å være kritisk, og jeg har, særlig på vegne av mitt parti, vært kritisk til at man ikke har turt å være tydelig nok hva gjelder innvandrerbefolkningen og innvandrerbefolkningens ansvar i denne situasjonen. Vi kunne altså vært i en helt annen situasjon i Oslo dersom man hadde tatt det på større alvor og ikke vært så forsiktig som man var, og man kunne vært i en annen situasjon dersom vi hadde vært bedre forberedt på helsesiden.

Men håpet er jo at man tar lærdom av det, og at man står bedre rustet neste gang en pandemi er ute. For er det noe vi kan være helt sikre på, er det dessverre at vi risikerer at dette kan skje igjen, og da bør Norge stå langt bedre rustet.

Martin Henriksen (A) [13:26:48]: Fram til de to siste innleggene fra representanten Amundsen har det jo virket som at Fremskrittspartiet har glemt at de satt i regjering i syv år med ti statsråder med ansvaret for beredskapen, bl.a. syv justisministre og to folkehelseministre, og den av folkehelseministrene som satt lengst, var nettopp representanten Sylvi Listhaug. Per-Willy Amundsen er den første representanten fra Fremskrittspartiet som jeg i forbindelse med pandemien har hørt snakke om noe som skjedde før 20. mars 2020, altså den perioden Fremskrittspartiet selv var med og hadde ansvar for å forberede beredskap. Fremskrittspartiet satt altså i regjering fram til januar 2020, en måned før de første registrerte tilfellene av korona kom til landet.

Så til det som både representanten Amundsen og for så vidt også justisministeren tidligere sa: Når jeg, bl.a., har trukket linjene tilbake til Gjørv-kommisjonen, er det for å lære. Når både Amundsen og justisministeren tidligere i dag svarer på utfordringen om å trekke linjene tilbake til hva den forrige regjeringen gjorde åtte, ni eller ti år tilbake i tid uten å erkjenne egne feil, synes jeg det er merkelig. Det er helt riktig at 22. juli 2011 og den koronaepidemien vi har opplevd nå, ikke kan sammenlignes, i hvert fall ikke direkte.

Grunnen til at jeg stusser over at det trekkes så klart fram fra justisministeren, er for det første at justisministeren selv til NRK sammenlignet Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonens rapporter til NRK – hva konklusjonene var den gangen og nå, og hva det sa om regjeringens arbeid. For det andre: Grunnen til at det er viktig å trekke linjene tilbake, er at Gjørv-kommisjonen påpekte at det var noen punkter, noen utfordringer, eller læringspunkter, om man vil, som ikke fungerte, og som er overordnet, som handler om samordning, ledelse, helhetsansvar, øvelse, planverk – som gjelder flere kriser enn kun terror, flere kriser enn kun pandemi. Den brutale kritikken fra Gjørv-kommisjonen er det ingen som bortforklarer, og jeg gjør absolutt ingen forsøk på det heller. Det ble gjort feil før 22. juli. Men jeg mener at regjeringen og Fremskrittspartiet selv må ta selvkritikk på det som koronakommisjonen påpeker av likhetspunkter mellom Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonen – på planverk, øvelser og samordning og helhetsansvar.

Dette er det ikke bare jeg som sier. Det store forskningsprosjektet NEXUS påpekte bl.a. at samordningsproblemene ikke var løst, og at satsingen på beredskap i første rekke hadde kommet i toppen. Det er forskere fra både Forsvarets høgskole og OsloMet som har påpekt likhetene i kritikken fra de to kommisjonene. Da er poenget at hvis man skal ta lærdom av læringspunktene fra de to kommisjonene, må man både ta selvkritikk og ikke underslå alvorligheten i det som har kommet fra de to kommisjonene.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [13:31:01] (ordfører for saken): Først må jeg få lov til å takke komiteen for effektivt arbeid og godt samarbeid. Tilrådingen til Stortinget om å vedta offisielle samiske og offisielt kvensk navn på Kongeriket Norge fremmes av en samlet komité.

I proposisjonen som komiteen har behandlet, er det uttrykt et ønske om å gi navnene bred forankring. Innføring av offisielle samiske og offisielt kvensk navn vil være med på å følge opp Norges forpliktelse etter Den europeiske minoritetsspråkpakten. Overordnet kan vi se dette som en bekreftelse på statens anerkjennelse av både samers og kveners lange tilhørighet til landet.

Det er gjort et grundig forarbeid i saken. Forslag fra KMD ble sendt ut på høring sist oktober, etter utredninger i 2019 og 2020 i tett dialog med Sametinget, Språkrådet og sentrale kvenske organisasjoner og språkmiljøer. Endelig tilråding fra Sametinget kom i november, og det er denne som er foreslått.

Sentrale kvenske organisasjoner og språkmiljøer møtte departementet i februar. Kvensk stedsnavntjeneste støttet Kvensk språktings navneforslag. Det er igjen det Språkrådet anbefalte i sin tilråding i etterkant av møtet og som ligger i vår innstilling

Til nå har vi ikke hatt offisielle samiske eller offisielt kvensk navn på Norge. Det har bl.a. gjort at Statens vegvesen ikke kan skilte på samisk langs riksgrensen vår, noe det har kommet mange innspill på over mange år.

I konsultasjonsmøte med Sametinget i februar ble det konkludert med at KMD foreslår overordnede retningslinjer for bruk av navnene. Det ble oppnådd enighet om at selv om departementet ikke finner det hensiktsmessig å ta inn detaljer om skilting i retningslinjene, vil KMD, i samråd med Samferdselsdepartementet, initiere en prosess overfor Statens vegvesen for å sikre at det blir skiltet i tråd med Sametingets ønsker.

Jeg vil derfor avslutningsvis si at jeg er veldig fornøyd med at Stortinget nå får muligheten til å vedta nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk navn på Kongeriket Norge. Jeg håper offentlige organer tar i bruk navnene der det er mulig, og med det bidrar til å løfte bevisstheten rundt det at vi er en flerspråklig stat, og stimulerer til økt interesse for disse truede og alvorlig truede språkene våre.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [13:34:10]: Norge er en mangfoldig og flerspråklig stat. De samiske språkene og kvensk har en lang historie i Norge, og regjeringen er derfor spesielt opptatt av å verne, fremme og synliggjøre disse språkene.

Nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk navn på Norge er navn som er i levende bruk i dag. Å vedta disse som offisielle navn synliggjør språkene i det offentlige rom og stadfester navnene som viktige, nasjonale kulturminner.

Nye navn på landet er også en anerkjennelse av samenes og kvenenes lange tilhørighet til Norge. Jeg mener det er på høy tid at denne bekreftelsen blir synlig gjennom offisielle vedtak av navn på Norge og Kongeriket Norge på nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk.

Som samisk minister er jeg veldig takknemlig i dag fordi en enstemmig komité står bak denne anerkjennelsen, og forhåpentligvis vil resten av Stortinget slutte seg til det gledelige vedtaket i dag.

Både samene og kvenene har vært opptatt av at offisielle samiske og kvensk navn på landet skal bli synlig på riksgrensen. Vi har derfor startet et arbeid for å sikre at det blir skiltet på samiske og kvensk språk langs riksgrensen. Å vedta offisielle navn gjør flerspråklig skilting på riksgrensen mulig.

Jeg vet mange i Norge gleder seg til å igjen kunne krysse grensene, og selv gjør jeg også det. Jeg gleder meg til å kjøre fra Sverige og inn i Meråker kommune i Trøndelag og se skiltet på sørsamisk langs grensen, og jeg gleder meg fordi det er et sterkt symbol på at samisk og norsk er likeverdige språk.

For dem av oss som har norsk som morsmål, kan det kanskje være vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig å synliggjøre samisk og kvensk. Men når vi tar inn over oss at det har vært forbudt å snakke og skrive samisk og kvensk i skolen i Norge, skjønner vi hvor viktig det er at samiske og kvenske ord nå kan høres og synes i samfunnet, på radio, på TV, på bygninger og veiskilt.

Det er en glede for meg, på vegne av regjeringen, å foreslå for Stortinget at Stortinget vedtar:

• Norga som offisielt nordsamisk navn på Norge.

• Vuodna som offisielt lulesamisk navn på Norge.

• Nöörje som offisielt sørsamisk navn på Norge.

• Og Norja som offisielt kvensk navn på Norge.

Jeg syns det er fint at nye offisielle navn på landet kan bli synlige og høres, også fra landets viktigste talerstol.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:38:05] (ordfører for saken): Først av alt en takk til komiteen for godt samarbeid og effektiv behandling i saken.

Kostnadsoverskridelser og kostnadsøkninger i byggeprosjektet er både uheldig og uønsket, og det kommenterer også komiteen i innstillingen. I proposisjonen foreslås det at kostnadsrammen for prosjektet blir økt med 150 mill. kr til 8 500 mill. kr. i prisnivå per 1. juli 2021, og det vurderes da som nødvendig for å ferdigstille Campus Ås. Samtidig foreslås det å øke kostnadsrammen for brukerutstyrsprosjektet med 25 mill. kr til totalt 1 245 mill. kr.

I proposisjonen vises det til at den pågående pandemien har gjort framdriften i prosjektet vanskelig, og at regler for innreisebegrensninger, økte avstandsregler osv. har ført til forsinkelser og merkostnader og gjort arbeidet krevende i den avsluttende delen av byggeprosessen.

Pandemien har hatt store konsekvenser for mange sektorer i samfunnet vårt. Det må vi erkjenne, men likevel vil komiteen påpeke at det i dette prosjektet har vært flere økninger i kostnadsrammen også før pandemien. Hele komiteen er opptatt av at offentlige byggeprosjekter skal styres kostnadseffektivt, så når vi nå gir vår tilslutning til denne økningen i kostnadsrammen for å få sluttført prosjektet, gjør vi det med en klar forventning om en stram økonomisk oppfølging i de avsluttende arbeidene.

Men når det er sagt, vil Campus Ås, når det er samlet, innebære et stort løft for veterinærmedisinen, med Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet samlet under ett tak, og ifølge Statsbygg er det nye bygget på campus trolig et av de mest avanserte som noen gang er bygd i Norge.

Campus Ås er et prosjekt med mange unike løsninger, avansert brukerutstyr og teknikk som er utviklet og prosjektert for å møte et spesifikt behov hos brukerne av akkurat dette bygget. Mange av løsningene og mye av brukerutstyret har ikke vært tilgjengelig i Norge, og det har gjort det nødvendig å bruke et internasjonalt leverandørmarked. Den pågående pandemien har gjort det krevende å være avhengig av utenlandske leverandører uten at det har vært noe tilgang på gode alternativer.

Så jeg vil presisere, som det også sto i statsrådens brev til komiteen som følger denne saken, at vi ser på dette som en kostnadsramme der det ikke bør være gitt at hele rammen skal benyttes, men at rammen skal sikre sluttføringen av prosjektet og de forpliktelser som må foretas i sluttfasen.

Det er en enstemmig innstilling fra komiteen.

Stein Erik Lauvås (A) [13:41:02]: Takk til saksordføreren, som redegjorde grundig for komiteens innstilling.

Jeg vil bare rette oppmerksomheten mot den merknaden som ligger ifra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, hvor vi viser til svarbrevet fra statsråden, at pandemien har gjort dette til en ekstraordinær situasjon. I merknaden beskriver vi at det er en risiko ved å være helt avhengig av utenlandsk og innleid arbeidskraft, at det kan gi kostnadsøkninger, slik man nå ser, og at det er behov for å gjøre vurderinger knyttet til utformingen og oppdelingen av anbud, slik at også mindre norske bedrifter kan delta i konkurransen.

Det kan hende vi kan spare tid ved å slippe lange replikkordskifter om statsråden i sitt innlegg kunne avklare hvordan han ser på et slikt mer oppdelt anbudssystem. Det ville komme det lokale og regionale arbeidslivet til gode om man hadde en anbudsstørrelse som gjorde det mulig å håndtere også for små og mellomstore bedrifter – dem er det mange av rundt i hele landet – som kunne gjøre seg nytte av å få delta i den type anbud. Men blir det for store og for tunge anbud, begrenser vi egentlig muligheten for å inngi anbud til kanskje en håndfull eller to veldig store og tunge firmaer, og det er ikke sikkert at det til slutt er det som er mest samfunnsøkonomisk nyttig. Det kan være at prislappen der og da kan bli noe billigere, i bunnen, men når man ser på det store bildet, kan det hende at man, ved å la lokale og regionale bedrifter få delta i anbudene og kanskje til og med vinne dem, ville se at en større del av verdiskapningen kunne være igjen lokalt og regionalt, og ikke tilfalle bare en håndfull eller to store selskaper.

Det ville vært interessant om statsråden kunne si noe om hvordan regjeringen tenker rundt den type oppdeling av anbud. Det kan også hende at vi kan få en kortere replikkrunde etterpå.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [13:43:49]: Senterpartiet var en del av regjeringen som i 2008 vedtok at Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet skulle samlokaliseres på Ås i lag med universitetet, NMBU. Vi var også en del av flertallet som gjorde vedtaket om nybygg i 2013. I likhet med de mange studenter som nå for tiden arbeider hjemmefra, gleder vi oss til den nye veterinærhøgskolen åpner for fullt, og vi støtter komiteens tilrådning til Stortinget.

Likevel ønsker jeg å knytte noen kommentarer til merkostnadene i prosjektet. Vi har alle stor forståelse for at koronapandemien forsinker framdriften og gir økte kostnader, også her. Det vises til at utstyr produsert i utlandet er forsinket, at utenlandske leverandører rammes av karantene og innreiseforbud, at det blir merkostnader i forbindelse med innleie av norske leverandører, og at det blir lengre byggetid grunnet avstandskrav på byggeplassen. Økningen på til sammen 175 mill. kr er en betydelig sum. I svar på spørsmål redegjør statsråden for dette, og bekrefter at det er en kostnadsramme. I svaret listes de samme momenter opp som i proposisjonen, med noen flere detaljer rundt hva de faktiske utgiftene er. De løpende månedskostnadene for byggeprosjektet estimeres til 50 mill. kr, mens konsekvensene for brukerutstyrprosjektet anslås til 3,5 mill. kr i måneden. Vi håper, som statsråden også antyder, at kostnadsrammen ses på som nettopp ei ramme, og at utgiftene i beste fall kan bli noe mindre.

Jeg vil også løfte det som komiteens flertall, inkludert Senterpartiet, viser til i sin merknad, og som representanten Lauvås var grundig innom. Vi ser her et godt eksempel på risikoen ved å være helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft i et stort norsk byggeprosjekt. Vi ønsker at man i større grad deler opp og utformer anbud i slike prosjekt på en måte som gjør at mindre norske bedrifter blir konkurransedyktige. Kortreisthet bør i langt større grad kunne vektlegges i byggeanbud.

Til slutt: Jeg ser veldig fram til ferdigstillelsen, og sender kollegiale lykkeønskninger til alle studenter og ansatte som får glede av det nye veterinærbygget.

Statsråd Nikolai Astrup [13:46:30]: Samlokaliseringsprosjektet på Campus Ås er med sine 63 000 m2 den største utbyggingen i universitets- og forskningssektoren i Norge noensinne. Prosjektet gir Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet nye lokaler til undervisning, forskning og behandling av dyr. Ansatte og studenter får tilgang til forsknings-, laboratorie- og undervisningsfasiliteter i verdensklasse.

Så er det selvsagt svært uheldig med den økte tidsbruken og de økte kostnadene i prosjektet. Det er åpenbart et behov for en grundig gjennomgang av prosjektet i etterkant, og vi har derfor allerede lyst ut et anbud om ekstern evaluering av årsakene til forsinkelsene og kostnadsøkningene i prosjektet. Det tas sikte på å tildele kontrakt nå i begynnelsen av mai, slik at evalueringen kan starte opp i løpet av måneden.

Så har flertallet i komiteen en merknad om at denne saken viser at det er en risiko ved å være helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft, og at slik avhengighet kan gi store kostnadsøkninger, som vi nå ser. Flertallet viser til at det derfor er behov for å få gjort vurderinger knyttet til utformingen og oppdelingen av anbud, slik at også norske bedrifter kan delta i konkurransen.

Samlokaliseringsprosjektet på Campus Ås er et prosjekt med en mengde unike løsninger med avansert brukerutstyr og teknikk som skal oppfylle spesifikke behov hos brukerne av byggene. Mange av disse tekniske løsningene og nødvendig utstyr er ikke tilgjengelig i det norske markedet. For enkelte anlegg er det bare noen få leverandører på verdensbasis som kan tilby det ønskede utstyret. Det har derfor vært helt nødvendig for prosjektet å benytte seg av utenlandske leverandører. Pandemien har dessverre gjort det svært krevende å være avhengig av leverandører fra utlandet, uten at Statsbygg som byggherre har hatt gode alternativer.

Det har selvsagt vært mange norske leverandører inne i dette prosjektet. Prosjektet har over 30 entrepriser og 140 utstyrskontrakter med mange hundre underleverandører. Men det er også en rekke utenlandske leverandører som leverer utstyr som ikke er tilgjengelig fra norske firmaer. Da må vi til Sveits, Tyskland, USA og Danmark – for å nevnte noen – for å finne det utstyret som de spesialiserte innretningene på Campus Ås krever.

Jeg håper det var svar på spørsmålet som ble direkte stilt fra representanten Lauvås.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:00:41]: Vi har i dag nettopp vært gjennom en inngående debatt om koronakommisjonens rapport og regjeringens reaksjoner på denne. Det er et godt bakteppe for de problemstillingene jeg tar opp i denne interpellasjonen, men samtidig mener jeg det er grunn til å se situasjonen de siste fjorten månedene i et annet og mer grunnleggende demokratisk perspektiv. Det kommer her og nå til å dreie seg om forholdet mellom representant og velger, makt og legitimitet, altså det man for så vidt kan kalle et statsvitenskapelig kjerneområde – studiet av politiske institusjoners virkemåte, politisk atferd og offentlig politikk under de ekstreme betingelsene som en pandemi kan skape.

Jeg har med vilje unnlatt å ikle denne interpellasjonen en skarp partipolitisk brodd, i håp om at den kan mane til en refleksjon på tvers av ideologiske skillelinjer.

Koronakommisjonens rapport har vært grundig på en del rettsvitenskapelige problemstillinger, noe som åpenbart er av stor betydning når vår juridiske spisskompetanse skal analysere siste års erfaringer og anbefale nye forvaltningsreguleringer. Et av mine ankepunkter mot selve rapporten er at den hopper bukk over den atferdspolitiske analysen som legger grunnlaget for at f.eks. en del kommuner har valgt å se bort fra smittevernloven og nærmest har improvisert på plass nye beslutningsprosesser – sikkert i beste mening, men like fullt ikke i samsvar med lovverket. Som rapporten beskriver det: «Kommunelegene har fattet hastevedtak […] i noe større utstrekning enn det er rettslig adgang til.» Jeg har flere eksempler på slik praksis, men verken opposisjonen i kommunene eller pressen ser ut til å ha fattet særlig interesse for det.

Alle partiene på Stortinget er nå i gang med å gjennomføre digitale landsmøter der stortingsvalgprogram skal vedtas under helt nye betingelser. I slike prosesser blir forholdet mellom partiledelse og grasrot ofte satt på prøve, og jeg synes vi alle kunne ha godt av gode refleksjoner over hvordan mangelen på den fysiske kontakten mellom delegatene kan ha påvirket beslutningsutfallet. Er det slik at enkelte partier har valgt bedre løsninger enn andre, og i så fall: etter hvilke kriterier?

Forholdet mellom storting og regjering har vært inngående problematisert både i den foreliggende rapporten og, ikke minst, i det offentlige ordskiftet. Likevel har få tatt for seg den enkelte representantens politiske virke under pandemien. Ombudsrollen er i beste fall endret, i verste fall er den blitt minimalisert. Jeg synes ikke vi skal være blinde for at dette i noen grad kan ha hatt en langsiktig betydning for forholdet mellom elite og velger, altså selve kjernen i vårt representative demokrati.

Det er all mulig grunn til å gi honnør til presidentskapet for måten arbeidet på Stortinget har vært organisert på, med pleksiglass, 87 representanter i salen, digitale høringer, tause maskevandringer i tomme korridorer og lunsj på kontoret eller på enkeltmannsbord som minner om eksamensavviklinger. Poenget mitt er det totale fraværet av normal politisk, sosial kontakt – ofte på tvers av partigrensene. Med et til dels nedsettende ord går dette gjerne under betegnelsen korridorpolitikk, men man skal ikke ha vært lenge på Stortinget før man ser den demokratiske betydningen av uformelle dialogarenaer i kompliserte beslutningsprosesser.

I midten av mars kunne vi lese en kunngjøring fra Statsministerens kontor om utenriksministeren som skulle på reise til Brussel og deretter gå i karantene ved hjemkomst. Som det het: «Utenriksminister Ine Eriksen Søreide vil delta fysisk på Natos utenriksministermøte i Brussel 23. og 24. mars. […] Deltagelse på Natos utenriksministermøte er viktig for å ivareta norske utenrikspolitiske interesser.» Det var altså et ikke-digitalt møte.

Jeg har ikke registrert noen negativ reaksjon på nødvendigheten av utenriksministerens fysiske deltakelse – det skulle bare mangle – men det samme behovet kan vel også, riktignok i mindre målestokk, tenke seg å bli gjort gjeldende for den enkelte representant her i salen når det gjelder ivaretakelsen av våre velgeres interesser? For ikke å snakke om Stortingets internasjonale virksomhet, som heller ikke er uvesentlig i utviklingen av Norges relasjoner med utlandet, og som også åpenbart lider av mangelen på fysisk kontakt med kolleger utenfor landets grenser. Jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til at noen har problematisert dette nevneverdig.

Mye har vært sagt og skrevet om den parlamentariske situasjonen vi har hatt det siste halvannet året, ikke minst knyttet til de finanspolitiske prosessene ved kompensasjons- og stimuleringsordninger. Hvis man ser isolert på forholdet mellom regjering og storting – altså isolert – er det åpenbart for de fleste at maktbalansen her i huset har tippet i favør av denne salen siden tiden med en flertallsregjering. Så mye som enkelte av representantene her i salen godt kunne tenke seg en flertallregjering, er det opplagt at som institusjon har Stortinget hatt godt av et omdømmeløft i forhold til noe av det som preget inntrykket de første par årene av denne perioden.

Det er blitt etablert som et munnhell at koronaen har vært som et forstørrelsesglass på enkelte samfunnstrekk. Det blir selvsagt en spekulasjon, men kan det tenkes at gamle forslag om endret parlamentarisk praksis, herunder for eksempel investitur, som gjentatte ganger har vært fremmet her i salen, kan få fornyet tyngde under denne pandemien?

Og nå står vi foran et stortingsvalg, et valg der det ennå ikke er gitt noen å vite noe om på hvilken måte partiene skal møte sine velgere. I hvilken grad kommer den finansielle styrken til å være avgjørende – vil de store partiene med solidest økonomi være i stand til å overdøve alle de små i kampen om desibel og oppmerksomhet, gjennom kjøpt spalteplass i sosiale medier? Vil tilgangen til digitale analyseverktøy få betydning? Noen av oss husker vel fortsatt Cambridge Analytica. Får vi en valgkamp preget av politikere mot politikere, der velgerne forsvinner bak sine tv-skjermer og digitale plattformer? Hvilken betydning kommer forhåndsvalget til å få dersom våre helsemyndigheter anbefaler velgerne å spre sin stemmegivning over en lengre periode, så de i så liten grad som mulig står i kø foran urnene på selve valgdagen? Og ikke minst: Hvordan vil pandemien, regjeringens krisehåndtering og f.eks. debatten vi har hatt her i salen tidligere i dag, slå ut på selve valgresultatet?

De spørsmålene jeg har reist under dette innlegget, kan sikkert fylle mange forskningsrapporter. Likevel er jeg mest opptatt av de problemstillingene knyttet til pandemien som ingen av oss har oppdaget betydningen av. Hvilke problemstillinger er det vi har oversett, og som er av betydning for vårt demokratis framtid? Det forbauser meg ikke så lite at koronakommisjonens rapport, som er så full av dyp juridisk innsikt – til tider temmelig spissfindig – ikke har ofret de langsiktige demokratiske konsekvensene større plass. Jeg kan neppe tenke meg et annet forskningstema som er så duket for et komparativt internasjonalt perspektiv.

Sikkert er det i alle fall at de kommende månedene kommer til å bli en stresstest for vårt demokrati, som en har uttrykt det. Derfor tillater jeg meg å antyde overfor statsråden at tiden nå bør være inne for et selvstendig, departementalt egeninitiert forskningsprosjekt på pandemi og demokrati.

Statsråd Nikolai Astrup [14:08:24]: Representanten Grimstad spør om regjeringen vil ta initiativ til en samlet og forskningsbasert rapport med erfaringer fra de demokratiske utfordringene og mulighetene som pandemien har utløst.

Jeg vil takke representanten for et viktig spørsmål. Det korte svaret er at vi ikke bare vil, men at vi har allerede satt i gang et større forskningsprosjekt som skal undersøke tilstanden til det norske demokratiet. Arbeidet startet opp i november 2020 og er ledet av demokratiforskere ved Universitetet i Oslo. De leverer sin første rapport høsten 2022.

Fremover planlegger vi å måle tilstanden til det norske demokratiet hvert fjerde år, slik at vi kan følge utviklingen over tid. Prosjektet skal sammenligne det norske demokratiet med andre demokratier, særlig i de nordiske landene. Forskerne skal lage mål som kan brukes til å se på om, og eventuelt hvordan, koronapandemien påvirker demokratiet og hvordan andre viktige forhold, som f.eks. digitalisering av samfunnet, terrortrusler, klimaendringer og migrasjon, slår ut på ulike sider av demokratiet vårt. Vi kan kalle det en gjennomgang av demokratiets helsetilstand. De analyseverktøyene som er utviklet for å måle denne helsetilstanden til demokratiet, er utviklet slik at de skal gi oss omfattende og nyansert informasjon om demokratiet – uavhengig av om vi er i en pandemi eller ikke. Analyseverktøyene hjelper oss med å avdekke hvor det er potensial til å utvikle demokratiet videre, både hva vi må ta vare på, og hva som kan forbedres.

Jeg vil benytte anledningen til å berømme kommunene for deres vilje og evne til omstilling under koronapandemien – ikke minst gjelder det hvordan kommunene har ivaretatt demokratiske institusjoner og prinsipper i en tid hvor vi ikke har kunnet møtes rent fysisk. Inntrykket mitt er at bruken av digitale møter i kommunene har skutt fart under pandemien. En ordfører sa at hun ikke tidligere har opplevd at så mange innbyggere har fulgt kommunestyremøtene på nett. I lokalaviser kan vi også lese at både formannskapsmøter, utvalgsmøter og høringer har blitt lettere tilgjengelig for innbyggerne. Mange møter har blitt strømmet direkte på kommunenes nettsider og sosiale medier til glede for seere som kanskje ellers ikke ville funnet veien til tilhørerbenken.

Den nye kommuneloven, som trådte i kraft høsten 2019, inneholdt en utvidelse av muligheten for fjernmøter. Nå kan alle organene i kommunene og fylkeskommunene, inkludert kommunestyret og fylkestinget, ha fjernmøter. Det er ikke lenger krav om at en sak må haste. Denne endringen var på plass før pandemien, og den har det siste året fått testet seg og blitt bedre kjent.

Regjeringen har også fremmet forslag om at representantskap og styre i et interkommunalt selskap skal kunne ha fjernmøter. Mange av oss, både i kommuner og fylkeskommuner, i regjeringen og på Stortinget, har gjort oss mange erfaringer med fjernmøter under pandemien. De fleste savner nok å møte kollegaer ansikt til ansikt, og flere enn meg har kanskje også erfart at ikke alt politisk arbeid er så enkelt å få gjennomført digitalt, slik også representanten var inne på. For eksempel kan kroppsspråk si mye som er vanskelig å fange opp i et fjernmøte. Mye av samspillet som er viktig for å finne frem til gode løsninger og kompromisser, er vanskeligere å få til i digitale møter. Korridorpolitikken forsvinner.

Den økte digitaliseringen har likevel gitt oss erfaringer og lærdom som gjør at vi kan bruke teknologien på en enda bedre måte fremover. Det tror jeg ikke hadde skjedd like raskt uten pandemien, og mange av oss har nok gjennomført flere møter og møtt flere mennesker digitalt enn vi hadde rukket å gjøre fysisk. Resultatet er at flere får mulighet til å delta på ulike former for folkemøter og innspillsmøter med politikere og folkevalgte. I løpet av de siste månedene har jeg f.eks. hatt fylkesvise møter med ordførerne i samtlige av landets kommuner. Dette ville vært vanskeligere å få til hvis vi skulle hatt fysiske møter.

Vi har nylig fått overlevert koronakommisjonens første rapport, som representanten også var inne på. Den inneholder interessante vurderinger om hvordan nasjonale og lokale myndigheter har ivaretatt demokratiske prinsipper under pandemien. Selve rapporten, men også de innhentede rapportene fra bl.a. Norges institusjon for menneskerettigheter, drøfter hvordan demokratiske spilleregler, som bl.a. involvering av innbyggerne, åpenhet om vurderinger og innsyn i folkevalgte organer og andre prinsipper, er fulgt under pandemien. Rapporten peker bl.a. på noen demokratiske utfordringer som oppsto da landet plutselig sto i en krisesituasjon og vedtak måtte treffes raskt, til dels på usikkert grunnlag. Kommisjonen kommer også med flere anbefalinger om hvordan demokratiet kan ivaretas på en bedre måte under liknende kriser. Rapporten ble levert for noen uker siden, men ettersom pandemien fortsatt pågår, skal kommisjonen arbeide videre og komme med ytterligere rapporter og anbefalinger.

Koronapandemien har slått ut på de globale demokratiindeksene, som f.eks. V-Dem Institute, Varieties of Democracy, som måler demokratiets tilstand i land verden over. Den siste rapporten viser at pandemien har ført til demokratiske utfordringer av mer alvorlig karakter i flere land. Når det gjelder landene med de best utviklede demokratiene, viser indeksen at de har stått seg bra gjennom pandemien, selv om det også i enkelte av disse landene er ting å ta tak i, og som vi bør forbedre fremover.

Demokratiet står sterkt i Norge og gjør det godt i internasjonale sammenligninger som måler demokratiutviklingen. Et levende og desentralisert demokrati er en av grunnene til det. Demokratiet må hele tiden utvikles. Vi må derfor skaffe oss god kunnskap om tilstanden til det norske demokratiet for å se om vi bør gjøre noe annerledes. Vi møter også nye utfordringer, som f.eks. uønsket påvirkning ved valg, spredning av desinformasjon, hatytringer, trusler mot politikere og journalister og beslutningsprosesser som i en krisesituasjon og unntakstilstand ikke blir godt nok demokratisk forankret.

Tilstandsanalysen som jeg nevnte innledningsvis, vil se på ulike sider ved demokratiet, både knyttet til valg, deltakelse mellom valg, kvaliteten på den offentlige debatten, i hvilken grad ulike grupper i samfunnet i praksis har de samme mulighetene til politisk deltakelse, og konstitusjonell beskyttelse av individuelle rettigheter som f.eks. ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og forsamlingsfrihet. Analysen vil omfatte alle deler av demokratiet, på både nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Dette uavhengige forskningsprosjektet vil gi ny og oppdatert kunnskap om tilstanden til det norske demokratiet – etter hvert også i lys av koronapandemien, slik interpellanten har tatt til orde for.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:15:01]: Jeg takker statsråden for et godt svar og veldig gode refleksjoner. Jeg øyner en kronikk her i et eller annet passende medium.

Jeg er selvsagt svært glad for dette utredningsarbeidet som nå er i gang, og sett fra et statsvitenskapelig synspunkt er det klart at det kommer til å sette spor etter seg. Men det er altså ikke spesielt rettet mot selve pandemisituasjonen. Det kommer til å følge demokratiutviklingen i lang tid framover, og det halvannet året vi har vært igjennom nå, har jo til de grader vært et unntakstilfelle, slik at i et komparativt perspektiv blir det nok et veldig rart resultat de første 14, 15, 16 månedene av analysetiden som dette utredningsarbeidet tar for seg.

Men så er det selvfølgelig helt riktig det statsråden sier – jeg var nok litt kritisk i min inngang til denne interpellasjonen – at det er selvfølgelig en rekke positive trekk som har utviklet seg når det gjelder demokratiforståelsen vår i løpet av denne tiden. Som jeg har sagt, er tellekorps i ferd med å gå ut av det norske språket – det blir ikke savnet – og vi har fått mer effektive måter å utvikle møter på, og digitale høringer her på Stortinget burde egentlig ha vært gjennomført for lenge siden. For det trekker altfor mye reisekapasitet for å sitte i tre minutter og snakke for f.eks. helse- og omsorgskomiteen, som jeg representerer, etter en lang reise fra Finnmark. Det kan sikkert være hyggelig det, men det er helt unødvendig både av klimahensyn og av tidsmessige hensyn for de viktige representantene som kommer fra lokalsamfunnene og inn til Stortinget. Vi kan med fordel fortsette med de digitale høringene selv etter at pandemien er over, etter mitt skjønn.

Så har jeg en bønn, som jeg forstår at statsråden bare er sånn passe interessert i å følge opp, og det dreier seg om: Hvordan skal vi klare å fange opp de problemstillingene jeg har berørt i mitt innledende innlegg? Jeg har tatt det opp i et tidligere innlegg her, i koronakommisjonsdebatten, at spørsmålet om kommunikasjon er spesielt dårlig berørt i den rapporten – 10 av 455 sider, om et spørsmål som er spesielt viktig for regjeringens håndtering av pandemisituasjonen. Det komparative perspektivet er etter mitt skjønn helt manglende også når det gjelder den politiske atferden knyttet til håndteringen. Det vil si: Den danske koronarapporten er mye grundigere og tar forholdene til nabolandene i betraktning.

Statsråd Nikolai Astrup [14:18:21]: Det er mye som har skjedd siden mars 2020.

La meg starte med å si at jeg er enig i at dette er et tema som egner seg for en kronikk, og kanskje representanten og jeg skulle ta initiativet til å skrive en felles kronikk i et egnet medium. Det er jo ikke så ofte vi har både pressen og to potensielle kronikører samlet i salen, og hvor vi stort sett er de eneste her – med unntak av statsråd Raja, selvfølgelig, og han vil også være med, sier han. Så da blir han også med, statsråden altså – jeg skal passe på å omtale ham som det, president.

Men la meg også si: Ja, dette med demokratiprosjektet kommer ikke til å fokusere helt spesifikt på pandemien isolert sett, men fordi man skal måle demokratitilstanden over tid og fortrinnsvis hvert fjerde år, vil jo dette prosjektet fange opp ulike variabler som påvirker tilstanden til det norske demokratiet. Nå er det pandemi. Om fire år kan det være noe helt annet, og mellom der – hvem vet hva som kan skje? Så jeg tror, i seg selv, at selv om prosjektet ikke er innrettet på pandemien isolert sett, vil det likevel fange opp i seg pandemiens effekter. Og kanskje er det sånn at noen av de konsekvensene, både positive og negative, som representanten drøfter, vil avtegne seg mye tydeligere når vi har pandemien noe mer på avstand, enn nå når vi står midt oppe i den. Så dette blir en interessant diskusjon ikke bare å ta nå, men også å følge og se på de langsiktige effektene for demokratiet i tiden fremover.

I dag tidlig startet jeg møtedagen med et møte med 90 mennesker fra hele Innlandet. Vanligvis, hvis jeg skulle gjort dette fysisk, ville jeg kanskje møtt tre–syv av gangen, per stopp i Innlandet, men på en time var vi faktisk 90 mennesker som snakket om generalistkommuneprinsippet. Det tenker jeg er veldig verdifullt også, at vi nå virkelig har tatt i bruk de mulighetene som digitalisering gir.

Så skal vi være klar over de utfordringene som det også skaper, ved at man fjerner de uformelle arenaene, som jo ofte er de arenaene som genererer flest ideer. For en god del år siden, før jeg kom inn på Stortinget, ble jeg invitert til Møre og Romsdal Høyre, til årsmøte, for å innlede om EU. Jeg skjønte om kvelden at det var jo slett ikke EU de var interessert i. De var interessert i å fortelle denne mulige nye Oslo-representanten om behovet for å bygge veier i Møre og Romsdal fylke, for, som de sa: I Oslo har dere fire felt, og her mangler vi gul stripe – og dette var det viktig at jeg forsto. Så jeg tror ikke vi skal undervurdere viktigheten av også de uformelle kanalene som de fysiske møtene legger til rette for.

Jeg gleder meg til å fortsette denne viktige debatten fremover og takker interpellanten for at han tok opp temaet.

Statsråd Abid Q. Raja [14:21:46]: Ytringsfrihet er både grunnlaget og målet for mediepolitikken.

Ytringsfrihet er en fundamental individuell rettighet og avgjørende for samfunnsutviklingen, rettsstaten og demokratiet. Ytringsfrihet bidrar til et mer opplyst samfunn gjennom fri tilgang til et mangfold av informasjon og synspunkter. Det er selve grunnlaget for fri meningsdannelse og gjør at befolkningen kan være aktivt deltakende og kritisk tenkende medborgere i samfunnet.

Grunnloven pålegger myndighetene å legge til rette for fri meningsutveksling gjennom en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette er det såkalte infrastrukturkravet i Grunnloven § 100.

Mediene fyller en uunnværlig rolle i infrastrukturen for offentlig utveksling av informasjon og meninger. Et mangfold av uavhengige, redaktørstyrte medier med samfunnsviktig journalistikk fra ulike samfunnsområder er av avgjørende betydning for ytringsfriheten og et velfungerende demokrati. Et slikt mediemangfold bidrar også til å styrke det norske og de samiske språkene.

I går var den internasjonale dagen for pressefrihet. Dagen er en markering av de fundamentale prinsippene om pressefrihet og forsvar av media. Det er også en dag for å minnes journalister som har mistet livet i utøvelsen av sitt yrke, for det er det mange av rundt om i verden.

Norge har en ambisjon om være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Det er vi. Men det er en posisjon vi hver eneste dag må jobbe for å beholde og forbedre.

Ytringsfrihet og pressefrihet står sterkt i Norge. Vi topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for femte år på rad. Indeksen er basert på kriterier knyttet til åpenhet i samfunnet, medienes uavhengighet, statlige rammebetingelser, journalisters sikkerhet og mediemangfold. Topplasseringene viser at vi i stor grad lykkes på svært mange av disse områdene, og det er bra.

Mediemangfold er et sentralt mål for regjeringen. Medietilsynet dokumenterer utvikling og status for mediemangfoldet i Norge gjennom sitt årlige mediemangfoldsregnskap, som første gang ble lagt fram i 2020. Regnskapet viser at vi har et mangfold av redaktørstyrte medier over hele landet, som står sterkt som nyhetskilder og fellesarena. Vi har også et godt bruksmangfold. Det vil si at store deler av befolkningen bruker mange ulike redaktørstyrte medier.

Det er viktig at vi alle eksponeres for flere kilder for å kunne se komplekse forhold i samfunnet fra forskjellige perspektiver. Staten og mediepolitikken skal ikke regulere hvilke medier folk bruker, men vi skal legge til rette for at befolkningen har tilgang til et mangfold av medier som dekker ulike sider av samfunnslivet. Mediemangfoldsregnskapet viser at vi ligger godt an.

Covid-19-pandemien har styrket de redaktørstyrte medienes rolle i det norske samfunnet. Bruken av både tv, nettaviser og strømmetjenester økte betraktelig under første del av pandemien. I en tid med et betydelig informasjonsbehov i befolkningen har mediene fungert som en nasjonal fellesarena og formidlet løpende nyhetsdekning, pressekonferanser, analyser og debatt. Også lokalmediene har spilt en viktig rolle som formidlere av løpende nyheter, ikke minst når det gjelder den lokale smittesituasjonen og smitteverntiltak.

Den samfunnsviktige journalistikken skal opplyse borgerne og granske kritikkverdige forhold. Mediene skal være en arena for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Mediene har spilt en uvurderlig rolle under covid-19 og fortjener hele samfunnets takk. De har holdt oss løpende oppdatert om både internasjonale og nasjonale forhold og situasjonen der vi bor. Mediene har formidlet konsekvenser av pandemiens utvikling og gitt oss informasjon om nødvendig smittevern. Mediene har – heldigvis – også stilt kritiske spørsmål til oss politikere og fagmyndigheter. Betydningen av dette kan ikke undervurderes. Kritiske spørsmål gir bedre politiske beslutninger. I tillegg har de redaktørstyrte mediene fungert som en viktig motvekt til spredning av desinformasjon om covid-19, som har foregått i sosiale medier. Under covid-19-pandemien har den samfunnsviktige journalistikken virkelig demonstrert sin demokratiske funksjon, både nasjonalt og lokalt.

Det er nå godt over ett år siden det første covid-19-tilfellet i Norge. Næringslivet har stått, og står fortsatt, i en utrolig krevende situasjon. For regjeringen har det vært viktig å sikre at mediene har kunnet opprettholde sin samfunnsfunksjon i denne situasjonen. Noe av det første vi gjorde, var formelt å definere mediene som en viktig samfunnsfunksjon. Dette har sikret at nøkkelpersonell i mediene har kunnet stå i jobb, f.eks. ved at de har fått prioritert tilgang til barnehager. Vi etablerte i tillegg en midlertidig kompensasjonsordning for redaktørstyrte medier som har hatt inntektsbortfall som følge av covid-19. Denne ordningen var enda bedre enn de generelle ordningene for næringslivet ved at grensen ble satt allerede ved 15 pst. inntektssvikt. Vi satte grensen så lavt fordi vi ville sikre at mediene kunne opprettholde sin virksomhet under pandemien.

Kompensasjonsordningen var et resultat av god dialog med bransjen og vår evne til å sette inn tiltak når situasjonen krever det. 132 medier fikk utbetalt til sammen 92 mill. kr i kompensasjon for inntektsbortfall som følge av covid-19. Totalrammen for ordningen var på 300 mill. kr. Vi brukte altså ikke hele rammen. Det skyldes ikke at ordningen bommet på målet, det skyldes ganske enkelt at det har gått bedre for mediebransjen enn situasjonen i starten av pandemien ga grunn til å frykte. Enkelte medier har til og med valgt å betale tilbake kompensasjonen fordi de oppnådde gode økonomiske resultater til tross for pandemien. Det står det respekt av.

Men rapportene viser også at de små lokale mediene er mest sårbare i en slik krise, og de har vært hardest rammet av covid-19-pandemien. Som varslet i mediestøttemeldingen omfordeler vi mediestøtte til små lokale medier. Det gjør vi både fordi lokalmediene er viktige for lokaldemokratiet, og fordi mange av disse mediene har en liten og sårbar økonomi og trenger bistand til helt nødvendig innovasjon og digital omstilling.

Det står rett og slett bra til på ytrings- og mediefeltet i Norge. Sett i et internasjonalt perspektiv er Norge et åpent samfunn, med statlige rammevilkår som sikrer høy grad av ytringsfrihet og medienes uavhengighet. Vi har et mangfold av medier og en godt tilrettelagt infrastruktur for medieproduksjon og en mangfoldig mediebruk. Men det betyr ikke at vi kan slappe av og tenke at jobben er gjort.

Det er lett å ta ytringsfriheten som en selvfølge i et land som Norge og tenke at den både er solid forankret og på mange måter litt ukontroversiell. Men ytringsfrihet er allikevel ikke et enkelt tema. Ytringsfriheten er både et mål i seg selv og et virkemiddel – et virkemiddel for å fremme «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse», slik det formuleres i Grunnloven. Det er derfor ikke de ytringene alle er enige om, som trenger vern. Likegyldigheter og selvfølgeligheter klarer seg fint uten. De ytringene som trenger vern, er de kontroversielle, de provoserende, de ytringene som bryter med etablerte sannheter. Det er disse ytringene som kan bringe oss framover, til bedre innsikt og forståelse. Samtidig er det også slike ytringer som nettopp gjør ytringsfriheten så vanskelig, og noen ganger så vond.

Hver dag ser vi nye eksempler på at ytringsfriheten enten blir satt under press, eller at den brytes mot andre hensyn og interesser. Ofte dreier det seg om dilemmaer som ikke har åpenbare svar. Ytringsfriheten kommer f.eks. opp når vi diskuterer

• koranbrenning opp mot voldelige demonstrasjoner mot SIAN

• retten til å kritisere myndighetenes pandemihåndtering opp mot framveksten av konspirasjonsmiljøer og vaksineskepsis

• den kunstneriske ytringsfriheten til Black Box opp mot hensynet til politikernes personvern

• retten til å argumentere kraftig for sine meninger i sosiale medier samtidig som en del – særlig i utsatte grupper – velger å trekke seg ut fordi kostnaden ved å stå i stormen blir for høy

Alle disse debattene, og flere, viser behovet for å ta et skritt tilbake og tenke litt overordnet og prinsipielt om den kanskje aller viktigste demokratiske rettigheten vi har. Derfor nedsatte regjeringen i fjor en ny ytringsfrihetskommisjon. Mandatet til kommisjonen tar for seg mange av de mest aktuelle, men samtidig vanskeligste, spørsmålene og dilemmaene i vår samtid.

Mandatet anerkjenner de redaktørstyrte journalistiske mediene som en helt sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur. Kommisjonen er bedt om å vurdere de redaktørstyrte medienes rolle, og hvordan distribusjon i digitale kanaler i konkurranse med andre typer innhold påvirker rammebetingelsene for produksjon og formidling av kvalitetsjournalistikk. Kommisjonen skal også vurdere tiltak mot manipulering av offentligheten gjennom desinformasjon eller påvirkningskampanjer, og tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet.

Digitalisering har endret strukturene og forutsetningene for ytrings- og mediefeltet. Digitalisering og innovasjon har gitt oss fantastiske nye verktøy å kommunisere med. Vi har alle telefoner som vi kan bruke til å ta bilder, filme og tekste med, og vi kan legge øyenvitneskildringene eller meningene våre ut på sosiale nettverk som når store deler av klodens befolkning. Verktøyene gjør det mulig å organisere seg og bli hørt på nye måter. Metoo, Black Lives Matter og videoopptakene av politimannen Derek Chauvin med kneet på nakken til George Floyd er noen få eksempler. Videre har plattformene skapt en infrastruktur som andre virksomheter, bl.a. mediene, benytter for å tilby innhold og tjenester til et bredt publikum.

Lenge var vi mest opptatt av de positive sidene ved de nye plattformene og verktøyene. De siste årene har vi sett mer av medaljens bakside. Plattformselskapene, som Google og Facebook, har blitt svært store og spiller en viktig rolle i formidlingen av redaksjonelt stoff. Vi har sett flere eksempler på at plattformene griper inn overfor norske virksomheter og norske borgere på en måte vi ikke ønsker. For noen år siden sensurerte Facebook det historiske bildet av napalm-jenta fra Vietnamkrigen som Aftenposten publiserte. Nylig ble Holocaustsenteret utestengt i dagevis uten noen forklaring. Det viste seg at grunnen var en QAnon-illustrasjon som senteret hadde brukt i forbindelse med et arrangement om konspirasjonsteorier i det amerikanske presidentvalget. Vi har sett at Google ikke ville godkjenne NRK Super-appen på grunn av nakenhet i nettserien Superkroppen og Fantorangen som prompet.

Det er dypt problematisk når plattformene opptrer som sensurinstans overfor norske redaktører, basert på interne retningslinjer med utgangspunkt i amerikanske kulturelle normer og regler. Dersom et norsk redaktørstyrt medium publiserer innenfor rammene av norsk straffelov, medieansvarsloven og norske mediers presseetiske regelverk, bør ikke plattformen kunne overprøve dette. Dersom en plattform fjerner noe den ikke burde ha fjernet, bør norske organisasjoner, borgere og medievirksomheter ha et norsk kontaktpunkt de kan henvende seg til for å få en forklaring. Ideelt sett bør disse plattformene ha talspersoner som kan forsvare avgjørelser på direkten i Dagsnytt 18. Slik er det ikke i dag. Da NRK forsøkte å ta opp sperringen av Superkroppen i NRK Super-appen med Google, var de usikre på om de kommuniserte med en automatisert tjeneste eller en person. Eksempelet er kanskje litt komisk, men først og fremst skremmende. Vi kan ikke overlate ansvaret for den norske offentligheten til ansiktsløse teknologiganter.

Plattformene har potensielt enorm innflytelse på hva du og jeg – ja, alle – får se på nettet. Med hemmelige oppskrifter – algoritmer – avgjør de hvilket innhold som løftes opp og promoteres i Facebook-feeden, hvilken filmsnutt som er den neste som starter på YouTube, hvilken filterboble du roter deg inn i på Instagram, og hvilket innhold som begraves på andre eller tredje side av søkeresultatene på Google. Vi mener det er helt nødvendig med en offentlig debatt om hvilke prioriteringer som ligger bak når plattformene velger ut innhold for oss.

Derfor går vi inn for økt transparens, bl.a. rundt plattformenes anbefalingsalgoritmer. Det ligger i ytringsfrihetskommisjonens mandat å vurdere disse problemstillingene. Kommisjonen skal drøfte hvordan myndighetene kan bidra til at nye portvokterfunksjoner blir praktisert i tråd med prinsippene om ytringsfrihet, etterrettelighet og uavhengighet, og drøfte behovet for å avklare plattformenes rolle og rettslige ansvar og vurdere internasjonalt samarbeid og eventuell regulering.

Det sier seg selv at mange av disse utfordringene ikke kan løses på nasjonalt nivå. Her er det behov for internasjonale kjøreregler. EU har fremmet forslag om en ny forordning kalt Digital Services Act, som bl.a. inneholder et rammeverk for hvordan teknologiselskaper skal forholde seg til ulovlig innhold på sine plattformer, mer åpenhet om plattformenes bruk av algoritmer samt å styrke forbrukernes rettigheter ved å legge til rette for sikker bruk av digitale tjenester og ved at brukere skal kunne anmelde ulovlig innhold og bestride at plattformer fjerner innholdet deres. Vi tar sikte på å utarbeide en EFTA-posisjon for å ivareta våre interesser.

Som en del av den digitale strategien har EU videre foreslått en Digital Markets Act der store plattformselskaper vil bli utpekt som portvoktere og ilagt plikter som bidrar til balanserte og åpne konkurransevilkår. Det innebærer bl.a. å forby de store plattformene å diskriminere til fordel for egne tjenester, og å sikre tredjeparter tilgang til data som deres egne tjenester genererer på plattformen. Også her vil Norge arbeide for å ivareta norske virksomheters og forbrukeres interesser i utarbeidelsen av den endelige forordningen.

Endringsdirektivet til direktivet om audiovisuelle medietjenester, også kalt AMT-direktivet, ble vedtatt i 2018. Endringsdirektivet oppdaterer AMT-direktivet fra 2010 og inneholder mange nye og oppdaterte regler som vil prege den norske reguleringen av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester de kommende årene.

I tillegg stiller direktivet krav til videodelingsplattformtjenester, dvs. tjenester som brukes til å dele brukergenerert innhold. YouTube er kanskje det mest kjente eksemplet. Dette er tjenester som ikke har vært underlagt detaljert regulering på EØS-nivå tidligere. Medlemsstatene må pålegge tilbydere av YouTube og andre slike tjenester å gjennomføre tiltak for bl.a. å beskytte mindreårige mot skadelig innhold. Slik sett kan vi si at dette er EUs første skritt på veien mot en mer detaljert regulering av de store teknologiske plattformene.

Endringsdirektivet inneholder videre bl.a. to tiltak for å fremme europeisk audiovisuelt innhold. Det ene er et krav om at strømmetjenester, som f.eks. Netflix, skal ha minst 30 pst. europeisk innhold i sine kataloger, og at dette innholdet gis en framtredende plassering. Det andre er at medlemsstatene kan pålegge slike aktører en plikt til å bidra til finansiering av audiovisuelle produksjoner. Som varslet i statsbudsjettet for 2020, vil vi legge fram et forslag om at de må investere en andel av sin omsetning i norske audiovisuelle produksjoner.

Endringsdirektivet inneholder også en rekke andre bestemmelser, bl.a. skjerpede krav til tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser, økte krav til uavhengighet for tilsynsmyndighetene på feltet og økt fleksibilitet for visning av reklame i fjernsyn.

Direktivet er EØS-relevant, men er ikke enda innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet krever omfattende endringer i kringkastingsregelverket, og departementet tar sikte på å fremme et høringsnotat med forslag til gjennomføring av endringsdirektivet til høsten.

Digitaliseringen av økonomien innebærer at selskap i dag kan ha betydelig verdiskaping i et land uten å være fysisk til stede. Samtidig er hovedregelen i internasjonale skatteregler at et selskaps inntekter bare kan skattlegges om de er fysisk til stede i landet. Dette reiser problemstillinger som berører mange land og krever internasjonale løsninger.

Et samarbeidsorgan i OECD/G20 arbeider med en samordnet løsning for internasjonal beskatning, som er delt opp i to pilarer. Pilar 1 dreier seg om ny fordeling av beskatningsrett uavhengig av selskapenes fysiske tilstedeværelse, med økt beskatningsrett til markedslandene. Pilar 2 handler om å sikre en minimumsbeskatning av store multinasjonale selskap. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Målet er å oppnå enighet innen midten av 2021. Biden-administrasjonen har uttrykt støtte til dette arbeidet og foreslått endringer i sitt skattesystem som vil innebære en minimumssats for beskatning av flernasjonale selskap. Dette øker sannsynligheten for at vi kan oppnå internasjonal enighet om felles løsninger.

Digitaliseringen gir økte ytringsmuligheter og en styrket informasjonsfrihet, men også økt tilfang av hets, hatefulle ytringer, falske nyheter og desinformasjon.

Journalister opplever hets og trusler, både fysisk og digitalt. Det samme gjør en del av dem som velger å delta aktivt i det offentlige ordskiftet. En ny undersøkelse fra Medietilsynet som ble presentert sist uke, viser at omtrent én av ti har opplevd en eller annen form for sjikane på nett. Det betyr at de fleste heldigvis ikke har vært utsatt for slike opplevelser, men andelen er dobbelt så høy blant de yngste aldersgruppene. Og for dem som opplever hets og hatefulle ytringer, er dette selvfølgelig veldig alvorlig.

Dette har jeg dessverre personlige erfaringer med. I mitt tilfelle endte det med en fellende dom mot den truende personen, men jeg kan skrive under på – og det tror jeg mange politikere kan – at hets kan være belastende både som politiker og som privatperson. Men det er også et faresignal for demokratiet når fire av ti som har vært utsatt for nettsjikane, sier at de er blitt mer forsiktige med å si sin mening. Videre er desinformasjon og falske nyheter en stadig større trussel mot demokratiske prosesser.

Åpenhet og tillit er grunnleggende i demokratiet vårt. Vi vil opprettholde den høye tilliten folk har til gjennomføringen av demokratiske valg i Norge. I juni 2019 lanserte regjeringen derfor en tiltaksplan med formål å styrke motstandsdyktigheten mot påvirkning og hybride trusler i gjennomføringen av kommunestyre- og fylkestingsvalg det året. Fram mot årets stortingsvalg og sametingsvalg utarbeides det nye konkrete tiltak.

De redaktørstyrte journalistiske medienes demokratiske rolle hviler særlig på to forutsetninger: For det første at de er redaksjonelt uavhengige, fra både myndigheter, eiere og andre aktører. For det andre at de drives etter publisistiske prinsipper om etterrettelighet og kildekritikk, slik at vi alle kan bruke den informasjonen vi får, som grunnlag for egen meningsdannelse.

Vi ser i dag en del utviklingstrekk som kan true den åpne og frie samfunnsdebatten som demokratiet vårt bygger på og er avhengig av – slik som desinformasjon og påvirkningsoperasjoner, framveksten av konspirasjonsteorier, hat og hets i sosiale medier eller frykten for overvåking eller for å legge igjen elektroniske spor i kommunikasjonsnettene. Redaktørstyrte journalistiske medier som vi kan ha tillit til, er en viktig del av forsvarsverket. Derfor er det nødvendig å verne om redaktørinstituttet for å sikre den frie og uavhengige journalistikken.

I 2020 fikk regjeringen vedtatt den nye medieansvarsloven. Det er en lov som mediene selv også har vært veldig positive til. Et hovedmål med loven er å skape insentiver for god ledelse og kontroll av redaksjonelle medier basert på journalistetiske normer og prinsipper. Det gjøres ved at redaktøren får en særlig uavhengig stilling og samtidig tar et utvidet rettslig ansvar for innholdet. Loven inneholder også regler om ansvar for ytringer i kommentarfelt og debattfora tilknyttet redaktørstyrte journalistiske medier og en avklaring av ansvaret til eiere, utgivere og tekniske medvirkere.

Jeg mener at klare og forutsigbare ansvarsregler forankret i redaktørens uavhengige stilling bidrar til at vi også i framtiden kan ha tilgang til journalistikk av høy kvalitet.

Ulike undersøkelser viser at befolkningen generelt har høy tillit til norske redaktørstyrte journalistiske medier. Og dette må det vernes om. Tillit er en forutsetning for at de redaktørstyrte mediene skal kunne fungere som en helt nødvendig motvekt til spredning av desinformasjon. Betydningen av dette har vi ikke minst sett nå under pandemien. Over halvparten av oss har kommet over falske nyheter om covid-19. Det er på ikke-redaksjonelle nettsteder, som bl.a. Facebook, at de fleste tilfeller av falske nyheter forekommer. Desinformasjon og falske nyheter er et av våre mest alvorlige samfunnsproblem. Vi har sett hvor ille det kan gå dersom denne typen informasjon får fotfeste. Fornektelse av covid-19 kan i ytterste konsekvens føre til dødsfall. Et annet eksempel er desinformasjon og falske nyheter i forbindelse med presidentvalget i USA i fjor, som medvirket til at QAnon-tilhengere stormet Kongressen. Det viste oss at desinformasjon og falske nyheter kan være en trussel mot selve demokratiet.

Den nye ytringsfrihetskommisjonen skal drøfte tiltak mot manipulering av og svekkelse av tilliten til det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer og falske nyheter. I denne sammenheng skal kommisjonen også drøfte tiltak for å fremme motstandsdyktighet og kritisk medieforståelse i befolkningen.

Et stadig mer komplekst medielandskap stiller større krav til oss som mediebrukere. God kritisk medieforståelse er en forutsetning for å skaffe seg tilgang til informasjon og på en ansvarlig og trygg måte bruke og kritisk vurdere medieinnhold. Et viktig mål for mediepolitikken må derfor være at alle skal kunne tilegne seg denne kompetansen – slik at vi kan utvise digital dømmekraft, slik at vi kan forstå en kompleks virkelighet, slik at vi kan skille mellom meninger og fakta og mellom redaksjonelt og kommersielt innhold, slik at vi kan avsløre falske nyheter. Utvikling av kritisk medieforståelse er blitt stadig viktigere de siste årene i lys av det enorme tilfanget av innhold og kilder vi alle eksponeres for hver eneste dag.

Regjeringen ønsker å utvikle den kompetansen vi alle trenger for å kunne håndtere den komplekse medievirkeligheten, som er en så stor del av hverdagen vår. En viktig del av dette arbeidet er å skaffe kunnskap om den kritiske medieforståelsen i befolkningen. Medietilsynet er godt i gang med dette arbeidet og har de siste årene gjennomført to store undersøkelser for å kartlegge befolkningens kritiske medieforståelse. Undersøkelsene viser bl.a. at evne til kritisk medieforståelse henger sammen med alder og utdanning. For eksempel vet de yngre mer om å ivareta personvern på nett og hvordan algoritmer fungerer, mens de eldre vet mer om eierskap i og finansiering av tradisjonelle medier. Dette er innsikt vi bruker for å utvikle treffsikre tiltak rettet mot prioriterte grupper. Med Kunnskapsløftet 2020 har regjeringen styrket arbeidet med god mediekompetanse i grunnskolen og den videregående skolen. Det bidrar til å styrke barn og unges digitale dømmekraft.

Medietilsynet driver aktiv kunnskapsformidling, rådgiving og kommunikasjon rettet mot ulike grupper i befolkningen. Gjennom arrangementer, undervisningsopplegg, utvikling av verktøy og kampanjer blir barn og unge, foreldre og besteforeldre bedre rustet til å møte den nye mediehverdagen.

I dag er det digitale en integrert del av barn og unges hverdag. Pandemien har bidratt til å skyve enda flere aktiviteter og mer av den sosiale kontakten over på digitale arenaer.

Utgangspunktet for regjeringens arbeid på dette området er at nettet først og fremst gir enorme positive muligheter – for både sosial kontakt, læring, underholdning og kreativ utfoldelse. Samtidig vet vi at digitale aktiviteter og arenaer også kan utsette barn og unge for ulike former for risiko. Det kan dreie seg om eksponering for pornografi og voldelig innhold, innhold om selvskading eller selvmord, kroppspress, hatytringer, desinformasjon og fare for nettovergrep.

I barne- og ungdomskulturmeldingen, som ble lagt fram 19. mars, varslet regjeringen derfor at det skal utarbeides en nasjonal strategi for trygg digital oppvekst. Barne- og familieministeren og Medietilsynet skal ha koordinerende roller på henholdsvis regjeringsnivå og det mer praktiske publikumsrettede nivået. Formålet er å legge til rette for en samordnet, målrettet og effektiv offentlig innsats for å trygge barn og unges digitale liv.

Medieskadelighetsutvalgets utredning, som ble lagt fram 15. mars i år, danner et viktig grunnlag for det videre arbeidet. Utvalget har bl.a. hatt i oppgave å kartlegge eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold og å skissere alternative muligheter for å sikre barn bedre beskyttelse mot skadelig innhold i digitale medier. Utvalget anbefaler bl.a. en styrking og utvidelse av kritisk mediekompetanse i skole og barnehage og å utvikle tiltak for å øke foresattes kompetanse til å veilede barna sine i møte med den digitale medievirkeligheten, gjerne i samarbeid med skoleverket. Utredningen gir også en oppdatert oversikt over tilgjengelig forskning på skadevirkninger av eksponering for ulike typer medieinnhold. Dette blir til stor hjelp når vi nå skal legge grunnlaget for en mer effektiv og faktabasert innsats gjennom en nasjonal strategi.

Demografiske og sosiale skillelinjer knyttet til hvilke medier folk bruker, kan føre til informasjonskløfter, f.eks. ved at enkeltgrupper ikke tar i bruk de redaktørstyrte mediene som har en fellesarenafunksjon i samfunnet. Dette kan medføre en mer fragmentert offentlighet, økt risiko for polarisering og ekkokamre. Det kan også medføre at enkelte grupper ikke får tilstrekkelig informasjon til å ta kvalifiserte valg.

Mediemangfoldsregnskapet som Medietilsynet utarbeider, peker på tendenser til slike informasjonskløfter mellom ulike grupper i befolkningen. Denne utviklingen må vi følge nøye framover. Mediemangfoldsregnskapet viser i tillegg at vi ikke vet nok om ulike innvandrergruppers mediebruk. Dette ble også tydelig i forbindelse med behovet for å nå ut med informasjon om covid-19 til alle deler av befolkningen. Vi har derfor nå satt i gang flere undersøkelser for å øke kunnskapen på dette området. Vi skal bl.a. undersøke hvordan ulike innvandrergrupper har fått tilgang til informasjon om covid-19. Vi skal også gjennomføre en større undersøkelse av medievanene til ulike innvandrergrupper generelt. Det er mange år siden dette sist ble gjort. Og vi trenger kunnskap om dette for å vite om vi har en mediepolitikk som er relevant for ulike grupper av innvandrere.

Digitaliseringen og globaliseringen gir endrede strukturer på mediefeltet som påvirker de økonomiske rammevilkårene for medievirksomhet i Norge. Som jeg har vært inne på tidligere, møter de norske mediene stadig sterkere konkurranse fra de store globale aktørene, som Facebook, HBO, Netflix og Spotify. Det setter store krav til digitalisering og produktutvikling i de norske redaktørstyrte mediene i kampen om det norske mediekonsumet, annonsemarkedet og brukernes betalingsvilje. Den stadig økende globale konkurransen og overgangen til digitalt mediekonsum utfordrer norske mediers driftsgrunnlag.

Medietilsynet utarbeider hvert år rapporter om den norske medieøkonomien, som gir informasjon om utviklingen i konkurransesituasjonen, økonomien og mangfoldet i mediemarkedet. Det overordnede bildet er at tv-virksomhetene økte driftsinntektene, mens inntektene til radiovirksomhetene og avisene gikk ned i 2019. Men mediebransjen er en bransje med svært ulike aktører, og variasjonen mellom medievirksomhetenes økonomi er derfor stor.

Covid-19-pandemien har forsterket de økonomiske utviklingstrekkene vi har sett hos norske medier de siste årene: Annonseinntektene går ned, mens brukerinntektene øker, og de blir dermed stadig viktigere for medieøkonomien. De norske mediene har gjort en god jobb med å utvikle sine forretningsmodeller i tråd med den nye markedssituasjonen. En nylig publisert rapport, bestilt av Nordisk ministerråd om covid-19s effekter på de nordiske nyhetsmediene, viser at nedgangen i digitale reklameinvesteringer har vært lavest i Norge. Dette skyldes bl.a. at mediene her i landet hadde en sterk posisjon i det digitale reklamemarkedet også forut for pandemien. De norske mediene har også den mest positive utviklingen når det gjelder brukerbetaling: Nær dobbelt så mange nordmenn som innbyggere i våre naboland, betaler for digitalt redaksjonelt innhold, og i Norge betaler tre ganger så mange som gjennomsnittet i Europa.

Det er gledelig at mediene har hatt vekst i brukerinntekter de siste årene, men jeg er klar over at dette ikke kompenserer fullt ut for fallet i annonseinntekter. Mange medievirksomheter opplever svekket lønnsomhet, særlig som følge av økende global konkurranse og digitalisering, men også som følge av at vi har et omfattende mediemangfold i Norge. Dette er en styrke sett fra et demokratiperspektiv, men i et markedsperspektiv innebærer det en tøff konkurranse om annonsekroner og brukernes penger.

I en slik markedssituasjon må mediepolitikken bidra med forutsigbare rammer som kan gjøre mediene i stand til å tilpasse seg markedet og nye mediebruksvaner, og utvikle produkter, løsninger og strategier for å fylle sin demokratiske funksjon. (Presidenten klubber.)

Statsråd Abid Q. Raja [15:32:33]: Det er fristende å starte på nytt, men jeg skal fortsette der jeg var. Jeg hadde akkurat snakket om markedssituasjonen, og at i en slik markedssituasjon må mediepolitikken bidra med forutsigbare rammer. Og redegjørelsen fortsetter slik:

Vi skal legge til rette for en bærekraftig mediebransje, bl.a. gjennom et framtidsrettet, forutsigbart og treffsikkert statlig virkemiddelapparat.

Denne regjeringen har tatt en rekke grep for å sikre norsk journalistisk innhold av høy kvalitet og et mangfold av utgivelser over hele landet på ulike plattformer i takt med digitaliseringen og utviklingen i mediemarkedet. Jeg vil nevne noen:

Vi innførte, som første land i Europa, momsfritak for elektroniske nyhets- og aktualitetsmedier i 2016. Dette la til rette for at mediebransjen kunne sette inn det nødvendige digitale transformasjonsstøtet og er en medvirkende faktor til nordmenns vilje til å betale for digital nyhetsjournalistikk. I 2019 ble fritaket utvidet til også å gjelde elektroniske tidsskrifter og bøker, og med virkning fra 1. juli 2020 ble merverdiavgiftsfritaket for aviser utvidet til også å omfatte dybdejournalistikk.

Vi gjorde produksjonstilskuddet, som er den største direkte mediestøtteordningen, plattformnøytralt i 2014. Dette var en helt nødvendig modernisering i tråd med den tiltakende digitaliseringen av nyhetsproduksjonen.

Vi opprettet tilskuddsordningen for innovasjon og utvikling, som skal stimulere til redaksjonell, innholdsrettet innovasjon og utvikling hos nyhets- og aktualitetsmedier, i 2018.

Vi har sikret kommersiell allmennkringkasting gjennom avtalen med TV 2. Avtalen er i internasjonal sammenheng unik. Avtalen forplikter TV 2 til å investere årlige beløp i nyheter, program for barn og unge samt norsk film- og tv-drama. Jeg er veldig glad i NRK, men avtalen sørger for at NRK møter sunn konkurranse. Og det er fint for oss alle at TV 2 har et sterkt nyhetsmiljø i Bergen med folk som kan se verden med litt andre øyne enn de som sitter plassert i Oslo-gryta.

Regjeringen står for en betydelig økning i offentlig ressursbruk på mediefeltet. For budsjettåret 2021 er det bevilget i overkant av 7 mrd. kr til ulike medieformål. Dette inkluderer 6,35 mrd. kr til NRK og inntil 135 mill. kr til TV 2. Tar vi med verdien av momsfritaket for aviser og elektroniske nyhetstjenester, som er beregnet til 2,3 mrd. kr i 2021, viser det at Norge bruker store ressurser på å opprettholde og utvikle det norske mediemangfoldet. Jeg har ikke regnet på hvor mye staten i gjennomsnitt betaler av lønnen til norske journalister. Det er heller ikke interessant. Mediestøtten må betraktes som en helt nødvendig investering i demokratiets infrastruktur.

I 2019 la vi fram mediestøttemeldingen, Mangfald og armlengds avstand – Mediepolitikk for ei ny tid. Den inneholdt en rekke anbefalinger som Stortinget i hovedsak sluttet seg til. Regjeringen har gjort et omfattende arbeid med mediestøtten, i tråd med anbefalingene i mediestøttemeldingen. Mange av de anbefalte tiltakene er nå gjennomført eller i ferd med å gjennomføres. La meg nevne noen:

Stortinget vedtok i fjor mediestøtteloven, som trådte i kraft 1. januar 2021. Mediestøtteloven skal legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier over hele landet ved å bidra til forutsigbare økonomiske rammer for medienes virksomhet og en styrket uavhengighet i forvaltningen av mediestøtten. Mediestøtteloven lovfester en modell med fireårig styringssignal for mediestøtten, herunder også de økonomiske rammene for NRK. Grepet med fireårige styringssignaler gjør at alle medier som er avhengige av offentlig støtte, vet hvor mye staten vil bidra med de neste fire årene. Dette gir forutsigbarhet for mediene og gjør det mulig å planlegge.

En tilleggsdimensjon er at regjeringen gjennom dette systemet hvert fjerde år vil legge fram en samlet vurdering av bruken av økonomiske virkemidler på mediefeltet. Dette gjør det mulig å se ulike tiltak i sammenheng og utforme en helhetlig mediepolitikk.

Vi har lagt om finansieringsmodellen for NRK fra lisensfinansiering til finansiering over statsbudsjettet. Dette er en modernisering av Norge. Ved å finansiere over budsjettet har vi kunnet avvikle et omfattende administrativt apparat. NRK er en av landets viktigste institusjoner. De fireårige styringssignalene for NRKs økonomiske rammer gir selskapet økonomisk forutsigbarhet. I tillegg var vi opptatt av å unngå at NRK blir kasteball i de årlige budsjettforhandlingene på Stortinget. Dette er viktig for NRKs uavhengighet. Og jeg er glad for at finansieringen av NRK nå har en mer rettferdig sosial profil. Tidligere måtte hver husstand betale samme lisens, uavhengig av inntektsnivå og hvor mange som bodde i husstanden. Når betalingen for NRK skjer over skatteseddelen, er den gjenstand for omfordelingsmekanismene som ligger innebygget i skattesystemet.

Vi styrker de lokale mediene gjennom omfordeling av pressestøtten. Covid-19 har som nevnt vært særlig krevende for lokalmediene. Da kommer det godt med at vi i fjor samtidig økte tilskuddet til lokalmedier. I 2020 økte vi bevilgningen til produksjonstilskuddet med 40 mill. kr og bevilget nær 358 mill. kr til ordningen. Av økningen på 40 mill. kr gikk 30 mill. kr til lokalavisene. I statsbudsjettet for 2021 videreføres bevilgningen til produksjonstilskuddet, og det bevilges i år nær 370 mill. kr fordelt på rundt 150 medier. Kulturdepartementet arbeider nå med å revidere produksjonstilskuddsordningen. Formålet er å sikre ytterligere treffsikkerhet i henhold til målene om mangfold og kvalitet i medier over hele landet. Vi ønsker også å se over regelverket slik at det blir enda bedre tilpasset digital publisering. Revisjonen av forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier skal etter planen på høring i løpet av høsten 2021 og være virksom fra og med budsjettåret 2022.

Den digitale transformasjonen er spesielt krevende for de minste mediene. Bevilgningen til tilskuddsordning for innovasjon og utvikling ble i 2020 økt fra 10 mill. kr til 20 mill. kr. Økningen blir videreført i 2021, og i år bevilges 21 mill. kr i innovasjonsstøtte, der over 40 pst. går til små, lokale medier.

Vi fått vedtatt endringer i støtteordningen for lokale lyd- og bildemedier som innebærer at lokalradioer kan søke om driftsstøtte til digitalisering. Vi har også hevet støttetaket for å sikre at digitaliseringsprosjekter kan gjennomføres.

Vi har lagt til rette for overgangen fra FM til digital radio. Det har medført at hele befolkningen har tilgang til et bredere tilbud av radiokanaler enn noen gang før. Vi har samtidig forlenget FM-konsesjonene for lokalradio med fem år, til og med 2026. Lokalradio er en viktig del av mediemangfoldet i Norge, og vi ser verdien av at de får nok tid til å gjennomføre teknologiskiftet. Her er det også viktig å ha i mente at lokalradioene er blant de medier som har blitt hardest rammet økonomisk under covid-19.

Systemet med fireårige styringssignaler for de økonomiske virkemidlene på mediefeltet legger altså til rette for helhetlige løsninger. Vi ønsker å se bevilgningene til direkte mediestøtte, NRK og kommersiell allmennkringkasting i sammenheng fordi vi mener dette gir best mulig avkastning i form av mediemangfold.

Regjeringen vil i budsjettproposisjonen for 2023 legge fram en samlet gjennomgang av de mediepolitiske målene og virkemidlene i lys av utviklingen i mediesektoren. Vi vil samtidig fremme forslag om størrelsen på de langsiktige, økonomiske rammene for mediestøtte i den kommende fireårsperioden fra 2023 til 2026, for både NRK og den øvrige mediestøtten. Til grunn for forslaget om fireårig styringssignal skal det ligge en bred omtale av de økonomiske forutsetningene for medievirksomhet i Norge. Covid-19-pandemien viste at vi er i stand til å håndtere det uforutsette, selv om vi bygger mer forutsigbarhet inn i systemet.

Arbeidet med den mediepolitiske gjennomgangen er godt i gang. Vi vil vurdere NRKs bidrag til mediemangfoldet og virkning på konkurransen i mediemarkedet. Vi vil gjennomgå støtteordningene og vurdere om pengene bør fordeles annerledes, eller om det er behov for nye ordninger. Vi vil også vurdere om staten skal videreføre en avtale med en kommersiell allmennkringkaster når den nåværende avtalen utløper i 2023. Vi er i dialog med medienes organisasjoner om hvordan de tror økonomi og brukertall vil utvikle seg. Vi har bedt NRK beskrive hvordan teknologiske endringer, nye mediebruksvaner og ikke minst den globale kampen om nordmenns tid og oppmerksomhet påvirker NRKs konkurransesituasjon. Dette gjør vi for å ha best mulig beslutningsgrunnlag for de økonomiske rammene for NRK i den nye perioden. Til høsten vil vi dessuten legge NRK-plakaten, som beskriver NRKs allmennkringkastingsoppdrag, ut på åpen høring.

Dette er et omfattende arbeid, men på denne måten sikrer vi et best mulig grunnlag for en faktabasert debatt om den framtidige mediepolitikken.

Denne redegjørelsen viser at regjeringen tar mediepolitikken på det dypeste alvor. Vi ønsker å sikre at vi også i framtiden har et mangfold av nyhetsproduksjon over hele landet, levert av sterke, uavhengige medievirksomheter. Og vi ønsker en levende offentlig samtale mellom informerte borgere som engasjerer seg i demokratiet.

Gjennom det mediepolitiske arbeidet vi har gjort, gjør og skal gjøre videre framover, og gjennom arbeidet mediesektoren selv utrettelig legger ned hver dag, er vi tross alt godt rustet til å møte framtiden.

Vi viser vei i arbeidet med å fremme ytringsfrihet, pressefrihet og mediemangfoldet. Det må vi fortsette å gjøre.

Med dette vil jeg takke for oppmerksomheten og ser fram til en god debatt om to dager.

Martin Henriksen (A) [15:45:07] (ordfører for saken): Jeg var mildt overrasket over at kulturministeren ikke brukte opp hele taletiden sin, men jeg er takknemlig.

Under behandlingen av ny våpenlov i Stortinget, Innst. 146 L for 2017–2018, ble det flertall for følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan våpeneiere som rammes av forbudet mot enkelte typer halvautomatiske rifler, kan kompenseres.»

Da vi behandlet dette forslaget i forbindelse med ny våpenlov, påpekte komiteen at jegere som rammes av forbudet, og som må avhende lovlig ervervet våpen, i praksis uten muligheter til å få solgt disse våpnene, har forventet at det vil komme en kompensasjonsordning. Regjeringa viser i saken til at de har vurdert det og konkludert med at man ikke vil innføre en slik ordning. Jeg overlater til regjeringspartiene selv å redegjøre for det.

La meg bare understreke at Arbeiderpartiet mener forbudet Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av ny våpenlov, var riktig. Tematikken rundt forbudet mot halvautomatiske våpen med stort skadepotensial har vært aktuell i mange år, og det er tunge samfunnsmessige hensyn som ligger bak forbudet Stortinget vedtok. Arbeiderpartiet mener også det var fornuftig av regjeringa å legge forslaget om en overgangsperiode på ett år i skuffen, og at den for kort tid siden sørget for at overgangsperioden ble beholdt slik den var tenkt, til tre år.

Likevel mener Arbeiderpartiet at det er noe stivt og unødvendig å si nei til en kompensasjon for dem som rammes av forbudet. Selv om våpenet med rette forbys i ny våpenlov, ble det kjøpt da det var lovlig. Dette er for det meste er snakk om jegere som har hatt lovlig våpen til jakt, og som vil ha store vansker med å få solgt våpenet.

Jeg må også si at det framstår som noe umusikalsk å skulle mene at jegere bør selge våpen som vi har vedtatt et forbud mot i vårt eget land, til utlandet. Slik andre partier peker på, har også vi fått innspill om at det i realiteten kun er snakk om destruksjon av våpenet som eneste alternativ – et våpen man i sin tid, helt i tråd med loven, har brukt mye penger på å kjøpe. Arbeiderpartiet støtter derfor forslaget om at det utarbeides et forslag til en kompensasjonsordning, og at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med det.

Peter Frølich (H) [15:47:46]: Jeg har full forståelse for at et forbud mot semiautomatiske våpen medfører store ulemper for de eierne som blir rammet. Men dette temaet har altså vært aktuelt siden terrorangrepet i 2011. Det er tunge samfunnsmessige hensyn som ligger bak forbudet, og som begrunner det.

Så er det viktig å huske at det er gitt helt ekstremt romslige frister for å kvitte seg med eller avhende våpen som blir rammet. Tidligere i år vedtok vi ekstra frister for å kunne avhende våpen. De aller, aller fleste jurister som kan denne tematikken, vil være helt klar på at det ikke er noe behov for å gi en erstatning i tilfeller som dette. Men så er likevel det å politisk love erstatninger og kompensasjoner i øst og vest sikkert både behagelig og komfortabelt, særlig når man sitter i opposisjon. Det er spesielt enkelt å gjøre det når man også er fritatt for alle økonomiske tyngdekrefter og budsjettprosesser som vanligvis følger med slik pengebruk.

Som regjeringsparti kunne vi sikkert blitt med på denne runddansen og lovet kompensasjon, men noen ganger påhviler det oss som stortingsrepresentanter en plikt til å også innta standpunkt som er prinsipielt riktig selv om det er upopulært. Vi har et ansvaret for også å vekte andre hensyn enn kun det som er politisk opportunt og kortsiktig. Én ting er de økonomiske hensynene, det er ikke sånn at en kompensasjon her ville knekt statens økonomiske ryggrad på noen måte, men det er noe med at vi også må vurdere hensynet til rettferdighet og likebehandling. Det vi foretar oss i dag, skaper presedens, og det gjør kanskje framtidige forbud vanskeligere og dyrere hvis man hver gang skal gå inn og kompensere. Det er altså en presedens som har uoversiktlige konsekvenser. Det er ofte tendensen med disse representantforslagene, de virker ofte ubegrunnede, litt forhastede og i alle fall under enhver omstendighet ikke finansiert.

I dag åpner man for en potensiell forskjellsbehandling i framtiden. Det er iallfall Høyre, og jeg tror også de andre regjeringspartiene, veldig skeptisk til. Når det er sagt: Når flertallet nå bestemmer seg for å ville gi bort penger uten at det er noen saklig grunn til det fra statens side, må man i det minste huske på dette ved budsjettbehandlingene: Putt inn midler til dette i deres alternative budsjetter, det må være oppfordringen, for nå skapes det forventninger, og de må innfris.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:51:01]: Våpenloven kan man ha mange meninger om. Fremskrittspartiet satt i regjering da loven ble fremmet. Det betyr ikke nødvendigvis at det er en del av vår primærpolitikk.

Men det som er alminnelig anstendighet, er at når vi innfører lover som får tilbakevirkende kraft og rammer mennesker økonomisk, er det et ansvar vi faktisk også må følge opp. Så kan man drøfte frem og tilbake juridisk hvorvidt det er inngripende nok, i dette tilfellet med tanke på de pengene som dette koster dem som satt med de våpnene som blir ulovlige. Faktum er at uskyldige blir rammet, og da er det en del av det at staten skal være tilbakeholden med at lovendringer vi gjør med tilbakevirkende kraft, skal få økonomiske virkninger for mennesker der ute.

Jeg registrerer at representanten Frølich velger å være litt martyr for Finansdepartementet, og det må man gjerne være. Det har en økonomisk kostnad ved seg når man innfører lovforbud – det skal ha det – som har tilbakevirkende kraft, og som rammer mennesker der ute.

Derfor er Fremskrittspartiet med på å danne flertall for dette forslaget. Det er også sånn at i den grad det danner presedens, danner det presedens for at man i fremtiden er forsiktig når man innfører lovgivning som har tilbakevirkende kraft, og som rammer uskyldige i så måte. Så Fremskrittspartiet kan utmerket godt stå og forsvare det vi er med på å vedta i dag, for det er et viktig prinsipp som jeg mener burde være en selvfølge. Man kan mene hva man vil om våpenloven. Vi registrerer at det vedtaket som er fattet, er fattet, men da må man i det minste gjøre opp for seg overfor dem som helt uskyldig havner i en økonomisk vanskelig situasjon på grunn av de vedtak Stortinget fatter.

Jenny Klinge (Sp) [15:53:37]: Eigedomsretten står sterkt her til lands. Det er bra, for tryggleiken for det vi eig, er vesentleg for å unngå urettferdigheit og konfliktar. Då våpenlova vart endra i 2018, var det som om respekten for eigedomsretten brått hadde vorte oppheva hos alle andre parti enn Senterpartiet.

Plutseleg skulle visse våpen bli forbodne utan god grunngjeving. Det var snakk om halvautomatiske jaktrifler som eignar seg til nettopp jakt, men ikkje til sportsskyting. Dette forbodet skulle til alt overmål få tilbakeverkande kraft utan nokon som helst form for kompensasjon. Det inneber at folk som heilt lovlydig har kjøpt dyre våpen til lovlege formål, skulle levere inn desse til staten for destruksjon dersom dei ikkje fekk selt dei.

Innvendinga frå oss i Senterpartiet var klar: Dette er urimeleg og respektlaust. Dessutan, viss stortingsfleirtalet her til lands meiner at akkurat dei jaktvåpena det var snakk om, var uforsvarlege å ha i norske heimar, kvifor var det greitt for det same stortingsfleirtalet om våpena vart selde til andre føremål enn jakt her til lands eller til utlandet? Det var slik dei meinte situasjonen skulle bli løyst.

Høgre skryt av at jegerane har fått god tid til å selje våpena sine, men det hjelper ikkje å få god tid til å selje noko som i praksis er ekstremt vanskeleg å få selt. Dette er til opplysning snakk om halvautomatiske jaktvåpen som ingen sportsskyttar vil vere interessert i, og å selje til utlandet er langt frå enkelt.

I praksis ville flesteparten av våpeneigarane miste eigedom utan kompensasjon. Derfor la Senterpartiet allereie under lovbehandlinga i Stortinget i 2018 fram eit forslag om å opprette ei kompensasjonsordning, men vi vart ståande aleine om det.

Arbeidarpartiet og Framstegspartiet stemte altså mot den gongen, men la samtidig fram ei uforpliktande formulering om ei mogleg kompensasjonsordning som Framstegspartiet sjølv, med sine mange justisministrar, ikkje har brydd seg med å følgje opp. No er dei i opposisjon, og som ved eit mirakel er dei med på forslaget vårt om å sørgje for kompensasjon til dei som blir ramma av forbodet med tilbakeverkande kraft. Også Arbeidarpartiet har støtta dette i justiskomiteen denne gongen. Det set vi pris på.

Mesta for seint er sjølvsagt betre enn aldri, så vi set pris på at forslaget vårt no endeleg får fleirtal i Stortinget. Men kvifor i all verda var det nødvendig å skape så mykje usikkerheit, så lenge, for ei gruppe med jegerar og våpeneigarar?

Forbodet trer snart i kraft. Derfor forventar eg at regjeringa arbeider svært raskt når marsjordren frå Stortinget endeleg kjem. Det må lagast ei kompensasjonsordning som sikrar at folk får tilstrekkeleg betalt for våpena dei må levere inn, og denne ordninga må vere ubyråkratisk og enkel å bruke. Det fortener folk som blir fråtekne eigedom i eit land der respekten for eigedomsretten må fortsetje å vere stor.

Statsråd Monica Mæland [15:56:49]: Med den nye våpenloven innføres forbud mot halvautomatiske rifler som opprinnelig er konstruert for helautomatisk funksjon eller for militæret eller politiet. Dette er skytevåpen som har svært stort skadepotensial, og som ikke bør være i omløp lenger enn det som er strengt nødvendig. Siden skytevåpen har lang levetid, ville et forbud som bare skulle gjelde for framtidige tillatelser, ha begrenset effekt. Forbudet gjelder derfor også for allerede ervervede våpen.

I anmodningsvedtak nr. 529 den 8. mars 2018 ble regjeringen bedt om å vurdere hvordan eierne av slike våpen kan kompenseres. Regjeringen kom til at det ikke bør innføres en kompensasjonsordning.

Jeg viser til at forbudet er en type inngrep som ikke utløser erstatningsplikt for staten. En kompensasjonsordning vil derfor kunne gi presedens for å etablere lignende ordninger ved andre forbud, noe som er uheldig.

Det er også gitt overgangsregler som reduserer ulempen ved forbudet. Forbudet har vært kjent siden mars 2018 og vil først tre i kraft 1. juni 2024. Det er også verdt å merke seg at våpnene som omfattes av forbudet, har ulik verdi. En individuell vurdering av kompensasjon vil derfor være svært ressurskrevende å administrere for politiet.

Jeg viser til at spørsmålet om kompensasjon også ble behandlet av Stortinget så sent som i desember 2020. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2021 opphevet Stortinget anmodningsvedtak nr. 529 fra 2018. Jeg mener at ingenting har endret seg siden stortingsflertallet vedtok det.

Jeg kan, i likhet med justiskomiteens medlemmer fra Høyre, ha forståelse for at forbudet kan medføre en ulempe for noen av dem som eier slike våpen i dag. Siden forbudet mot halvautomatiske rifler ikke utløser erstatningsplikt, mener jeg at vi skal være varsomme med å innføre en kompensasjonsordning. Jeg tilrår derfor at representantforslaget ikke vedtas.

Solveig Horne (FrP) [16:54:50] (ordfører for saken): Jeg har først lyst til å takke komiteen for samarbeidet og et godt arbeid med innstillingen. Jeg er glad for at det er en samlet komité som tar denne undersøkelsen på alvor og stiller seg bak Riksrevisjonens konklusjoner. Jeg har også lyst til å takke Riksrevisjonen for et grundig arbeid og for at de har tatt tak i denne viktige saken.

Politiet skal forebygge og forhindre straffbare handlinger og avdekke, stanse og forfølge lovbrudd og straffbare forhold. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om politiet og påtalemyndighetene har oversikt over, etterforsker og oppklarer IKT-kriminalitet i samsvar med føringer gitt av Stortinget, og om politiet ivaretar sin primæroppgave på det området i samsvar med politiloven.

Med økende digitalisering av samfunnet øker også kriminaliteten som skjer på digitale flater. Mye av kriminaliteten, som bedragerier og seksuelle overgrep, utføres nå som IKT-kriminalitet. Politiets straffesaksstatistikk viser at den tradisjonelle kriminaliteten som skjer i det fysiske rom, har vært i nedgang i flere år. IKT-kriminalitet forekommer både som alvorlig og mindre alvorlig kriminalitet.

Alvorlig kriminalitet treffer barn og unge i form av seksuelle overgrep via internett. Det rammer private virksomheter og medfører store verdimessige tap. IKT-kriminalitet rammer også i form av ID-tyveri, nettbankbedrageri og andre svindelformer på internett. I tråd med digitaliseringen av økonomien og samfunnslivet øker insentivene for potensielle lovbrytere til å vri vinningskriminaliteten over til digitale plattformer. Nesten all kriminalitet i dag har et digitalt element i seg.

Mange av sakene er også mer omfattende og kompliserte enn før. En gjerningsperson kan være ansvarlig for mange hundre ofre for nettovergrep, svindel og andre former for digital kriminalitet. Videre befinner ofrene og gjerningspersonene seg gjerne på ulike steder i landet, også i ulike land. Det gjør etterforskningen mer arbeidskrevende enn før, og vi må sikre oss at vi har et politi som har kapasitet og kompetanse til å håndtere denne utviklingen.

Riksrevisjonens rapport avdekker klare svakheter, som samlet sett er alvorlig. Jeg har lyst til å trekke fram noen funn.

• Politiet mangler kompetanse innenfor etterforskning av IKT-kriminalitet.

• Det er manglende samordning mellom politidistriktene.

• Det er utfordringer med internasjonalt samarbeid.

• Politiet mangler oversikt over IKT-kriminalitet.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at politiets evne til å avdekke og oppklare datakriminalitet har klare svakheter, som samlet sett er alvorlig. Politiet mangler for det første kompetanse på etterforskning av datakriminalitet. I tillegg holder ikke politiet tritt med utfordringen. En stadig større andel av kriminaliteten utføres på nett uten at politiet har klart å følge med utviklingen. Dette er til tross for at politiet har vært budsjettvinnere de siste årene. For det andre fører svakheter ved støttesystemene til ineffektiv ressursbruk og manglende samordning mellom politidistriktene. I tillegg er det utfordrende med internasjonalt samarbeid. Samlet sett bidrar dette til lav oppklaring av datakriminalitet.

Det har vært og er heldigvis bred politisk enighet om at vold og overgrep i nære relasjoner og seksuelle overgrep mot barn skal ha høy prioritet. Det er også en prioritering som Riksadvokaten har gitt klar beskjed om til politidistriktene.

Selv om politiet over flere år har prioritert etterforskning og oppklaring av internettrelaterte seksuelle overgrep, ser vi at politiets etterforskningskapasitet utfordres av store og omfattende nettovergrepssaker med mange fornærmede. Det er svært urovekkende at politiet får en økende mengde tips som det ikke finnes kapasitet til å gå gjennom. Det er også bekymringsfullt at digitale beslag gjennomgås i hvert enkelt distrikt uten særlig samordning, og at politiet mangler en nasjonal løsning som kan bidra til å samordne etterforskningen på tvers av politidistriktene.

Rapporten framholder at politiet ifølge statsbudsjettene har fått ekstra ressurser. Det har i liten grad styrket politiets evne til å håndtere IKT-kriminalitet. Konsekvensene av den manglende prioriteringen er at alvorlig kriminalitet ikke etterforskes og oppklares, og at norske borgere og virksomheter mister tillit til politiet og lar være å anmelde lovbrudd.

Rapporten er alvorlig. Vi vet likevel at det skjer mye positivt innen IKT. Vi vet også at det er et krevende arbeid, og at utviklingen av teknologien går raskt. Likevel er jeg glad for at det er en samlet komité som støtter anbefalingene til Riksrevisjonen. Komiteen forventer at politiets innsats mot datakriminalitet blir betydelig styrket i årene framover.

Nils T. Bjørke (Sp) [17:00:16]: Representanten Trygve Slagsvold Vedum spurde statsministeren i spørjetimen den 14. april om kvifor brannfolka i Salangen må gjera arbeidet til politiet når politiet ikkje er til stades. Då svara statsministeren at politireforma gjev oss betre kvalitet, betre system og meir rettstryggleik, og ikkje minst at ho gjer at politiet er til stades der overgrep og kriminalitet skjer i dag – på nettet.

Rapporten me no handsamar, syner at politiet ikkje er til stades når kriminaliteten skjer på nett. Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet har over mange år vore klar over at politiet sin kompetanse, kapasitet, støttesystem, samordning og internasjonale samarbeid ikkje evnar å halda tritt med den digitale kriminalitetsutviklinga. Riksrevisjonen er særleg kritisk til at departementet ikkje har teke høgd for utviklinga i IKT-kriminaliteten då politireforma vart gjennomførd. Oppbemanninga som har skjedd for å nå målet om to politiårsverk per tusen innbyggjarar, og budsjettauken til dette, er i liten grad nytta til å styrkja evna politiet har til å handtera IKT-kriminalitet.

Eg er glad for at ein samla komité i innstillinga støttar Riksrevisjonens kritikk av at utviklinga i IKT-kriminalitet ikkje er handtert i gjennomføringa av politireforma. Eg er uroa over at statsråden i svaret sitt til Riksrevisjonen legg vekt på at politiet har gjennomført ei omfattande reform i den perioden Riksrevisjonen har undersøkt. Når kriminalitetsutviklinga på nett er ei grunngjeving for å gjennomføra politireforma, kan ikkje statsråden nytta den same reforma som orsaking når politiet ikkje evnar å handtera kriminalitetsutviklinga på nett.

Statsministeren sa i spørjetimen den 14. april at sentralisering av politiet er ein ynskt politikk. Men om ein vil noko, bør ein gjera det ein vil. Det som forundrar meg mest i denne rapporten, er at Justis- og beredskapsdepartementet meiner at andre prioriteringar har vore viktigare enn IKT-kriminalitet. Kva for prioriteringar som har vore viktigare enn formålet med politireforma, får me ikkje svar på i rapporten. Men det er på sin plass å minna statsråden om at om ho kjem til Stortinget med framlegg om ei reform, då er det oppgåva til statsråden å gjennomføra det som ho har lagt fram. Det er oppgåva til statsråden å vurdera korleis reforma kan gjennomførast, og kva som må til for at politiet skal kunna gjera arbeidet sitt, både i Salangen og på nett.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:03:07]: Dette er en alvorlig sak. Riksrevisjonen sier selv at svakhetene de finner i politiets evne til både å avdekke og oppklare datakriminalitet, har klare svakheter som samlet sett er alvorlige. Riksrevisjonen mener det også er kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har tatt tak i utfordringene med effektiv bekjempelse av kriminalitet med internasjonale forgreininger, som jo ofte datakriminalitet har, på et tidligere tidspunkt. Dette slutter SV seg til. At det fortsatt ikke jobbes godt nok med å forhindre, avdekke og oppklare internettrelaterte overgrepssaker på tross av den store oppmerksomheten det området har fått – bl.a. fra Stortinget, og det er også et tverrpolitisk engasjement – er urovekkende.

Vi merker oss at det er akkurat de områdene Riksrevisjonen her kritiserer politiets arbeid med, som regjeringen bruker som begrunnelse for sin politireform. Det er et tankekors at regjeringens budskap har vært så klart på at politiets innsats mot IKT-kriminalitet har blitt styrket gjennom politireformen, mens det finnes få spor av det her. Tvert imot har arbeidet med reformen, ifølge regjeringen selv, tatt vekk ressurser fra andre områder, noe som er bekymringsverdig i seg selv.

Videre støtter vi Riksrevisjonens vurdering av at når departementet har vært kjent med utfordringene og Politidirektoratet ikke har prioritert området, burde Justis- og beredskapsdepartementet hatt en tettere og tydeligere styring.

Statsråd Monica Mæland [17:05:21]: La meg innledningsvis gjøre det helt klart at jeg tar Riksrevisjonens funn på stort alvor.

Som vist til i politimeldingen skal IKT-kriminalitet bekjempes gjennom bl.a. relevant etterretning, forebygging, metode- og regelverksutvikling og etterforskning.

Politireformen har gitt sterkere fagmiljøer. Politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, sier det slik:

«I hele kjeden fra politipatruljen til de spesialiserte fagmiljøene bygger vi opp kompetanse, kvalitet og en profesjonalitet i polititjeneste som vi ikke hadde i Finnmark før politireformen.»

I tillegg til politireformen har det skjedd mye på området de to siste årene, altså i tidsrommet etter Riksrevisjonens undersøkelse.

Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet er i gang med å følge opp Riksrevisjonens forslag til forbedringer. I år har Politidirektoratet tildelt Kripos 40 mill. kr for å styrke politiets nasjonale cyberkrimsenter, NC3, som ble etablert i 2019. Det har også skjedd en betydelig utvikling av politiets forebyggende arbeid. Nettpatruljer og tilstedeværelse i sosiale medier legger grunnlaget for en god dialog med barn og unge. Alle politidistrikter har fått på plass egne forebyggende enheter.

Den 9. april i år fremmet regjeringen en proposisjon om endring av ekomloven med forslag om pliktig lagring av IP-adresser i tolv måneder. Tolv måneders lagringstid er nødvendig for at politiet og påtalemyndigheten skal kunne bruke opplysningene på en tilstrekkelig effektiv måte. Lovforslaget er et viktig og riktig steg i retning mot et tryggere samfunn for barn og unge og alle andre som ferdes på nettet.

Nasjonal strategi for digital sikkerhet ble lansert i 2019. I strategien er bekjempelse av IKT-kriminalitet et av fem prioriterte områder.

Justis- og beredskapsdepartementet er også i sluttfasen med en egen strategi mot nettovergrep, som vil legges fram i løpet av våren.

I Riksrevisjonens rapport påpekes det at manglende kompetanse hindrer avdekking og oppklaring av IKT-kriminalitet. Kripos og NC3 utvikles som nasjonalt kunnskaps- og kompetansesenter i norsk politi innen forebygging, avdekking og bekjempelse av trusler og kriminalitet i det digitale rom, bl.a. bekjempelse av internettrelaterte seksuelle overgrep.

Ulike kompetansemiljøer forventes å bidra positivt framover. Spisskompetansen på Kripos støtter politidistriktenes arbeid, og det er etablert egne enheter med kompetanse innen digitalt politiarbeid i alle politidistrikt.

Politiet er i ferd med å sluttføre en kompetanse- og kunnskapsstrategi med planlagt ferdigstillelse før sommeren i år. Digitalt politiarbeid og bekjempelse av IKT-kriminalitet er et av de foreslåtte prioriterte områdene.

Komiteen peker på manglende samordning av digitale beslag. Det er politiet i gang med å følge opp.

Jeg registrerer også at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet antyder at mer overordnet og strategisk styring av Politidirektoratet er riktig vei å gå. Det er jeg enig i. Det er krevende fordi mer handlefrihet, mer tillit også betyr mindre rapportering og mindre detaljering. Det er krevende for både regjering og storting.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:20:27]: Politiet har en krevende oppgave. Kriminaliteten endrer seg stadig, og det er ikke noen enkel jobb. Det er noe alle må erkjenne.

Likevel er det etter den sterke kritikken klart at datakriminalitet er ikke løst på en tilfredsstillende måte. Det var noe som virkelig skulle løses ved reformen. Statsråden har sagt at arbeidet med reformen har vært svært ressurskrevende, slik at det er en begrunnelse for at en ikke har fått gjort en skikkelig jobb. Det henger jo nøye sammen med at den store sentraliseringsreformen var uten tilstrekkelig finansiering. Ja, min vurdering er langt verre: Den var bevisst underfinansiert. Hvis det hadde kommet fram da reformen ble presentert, at reformen kostet så mye ekstra, hadde det vært mye vanskeligere å få det gjennomført. Denne informasjonen har jeg fra sentrale personer i politiet, som sa at regjeringa satt med den informasjonen, men den tok det ikke på alvor. Det har skapt problemer i ettertid, og nå ser vi hvordan det tyter ut i forbindelse med det som skulle være en prioritert oppgave.

Vi fikk en sentraliseringsreform istedenfor en ledelsesreform av politiet. Basisen for det hele var 22. juli-kommisjonen og behandlingen i kontrollkomiteen. Jeg må nok en gang henvise til hva som ble sagt av flertallet i kontrollkomiteen den gangen. En gikk inn på ledelsesutfordringer i politiet. En presiserte der fra flertallet at det var virkelig det å skjerpe opp ledelsen som var den store utfordringen. Og det ble sagt, avslutningsvis, i merknaden fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV at en

«vil understreke viktigheten av at ledelsen for disse etater» – altså politiet, bl.a. – «ser behovet for å slippe til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivået sin intensjon.»

Det er en rimelig presis beskrivelse av hva vi virkelig trenger i det offentlige, hva vi trenger ikke minst i politiet, at en her går inn på en ledelsesreform som gir tillit, ansvar, myndighet, utdanning og utstyr, slik at en kan være på høyde med situasjonen. Det ble ikke prioritert av regjeringa. En prioriterte sentralisering, og her ser vi et av resultatene.

Jan Bøhler (Sp) [17:23:51]: Som det ble sagt i Riksrevisjonens gode merknader, som er referert i saken, er det politidistriktene som skal etterforske de fleste av sakene som gjelder IKT-kriminalitet, beslag osv., og NC3-enheten, datakrimenheten hos Kripos, tar kun to–tre saker i året. Det vil si at veldig mye ligger på politidistriktenes evne til å kunne avlese og avdekke den informasjonen som ligger i de beslagene de gjør, altså i telefoner, iPad-er, alle slags PC-er og all slags datautstyr.

Når jeg snakker med politidistriktene, er problemet at selv kriminelle som, jeg holdt på å si, er på gata i dag, har lært seg til å bruke krypterte løsninger, en svært avansert form for kommunikasjon. Politidistriktene sier jo åpent og direkte til meg at de greier ikke å knekke, dvs. avdekke, hva slags informasjon som ligger i et beslag f.eks. på en mobiltelefon, en iPad eller en pc. Det er noe som heter dataavlesning, som de fikk lovhjemmel til å drive med av oss på Stortinget i alvorlige kriminelle saker med en viss strafferamme, men det er knapt nok noe politidistrikt som har evne til å gjennomføre dataavlesning i dag. Så det er en stor problemstilling nå, at bruk av det mørke nettet og bruk av kryptert teknologi gjør at politiet ikke greier å komme gjennom, og da er vi avhengig av at Kripos har den kapasiteten som skal til. Og Kripos’ mulighet i dag til å bistå politiet er dessverre for begrenset. Vi har fremmet noen forslag om det tidligere, om bl.a. en gjengenhet som skulle bistå politiet akkurat på dette feltet.

Men en problemstilling jeg vil ta opp med statsråden nå, som jeg har tatt opp i Stortinget ved flere anledninger, går på det nye direktivet som innebærer at politiet når de gjør beslag ute i politidistriktene, ikke har lov til å gå gjennom det hvis de som har fått beslaglagt sin telefon eller sitt datautstyr, sier: Dette er kommunikasjon med min advokat, med min prest, med min psykolog. Det er nå kjent i de kriminelle miljøene. Det vil si at da må det sendes til tingretten, og tingretten har jo ikke utstyr til å analysere kryptert kommunikasjon osv., så de må leie det inn. For eksempel i Oslo har jeg snakket med politifolk som i store saker – dette er snakk om saker med store strafferammer som gjelder organisert kriminalitet – ikke får svar fordi det tar ukesvis for tingretten å leie inn spesialister til å trenge gjennom den kommunikasjonen. Jeg har tatt det opp med statsråden i Stortinget før, men jeg vil spørre igjen: Hvor langt har man nå kommet med en ny løsning på hvordan politidistriktene skal håndtere beslag, for å slippe å sende dem til tingretten og vente i ukesvis?

Svein Harberg (H) [17:27:12]: Først har jeg lyst til å takke saksordføreren for å ha gjort en god jobb med denne saken og oppsummert den godt også her i salen.

Dette er en særdeles viktig riksrevisjonsrapport. Dette er med og synliggjør hvorfor vi har Riksrevisjonen. Jo, de skal følge med på de tingene vi gjør, for å se om vi greier å oppnå de resultatene vi vil, og så har de gjort viktige funn og kommet med gode anbefalinger. Men jeg synes nok at noen av representantene i salen her drar konklusjonene merkelig langt når det blir sagt at ja, denne rapporten viser at politiet ikke er til stede på internett, og at de ikke har prioritert. Det høres ut som om de er totalt fraværende på alt som har med håndtering av datakriminalitet å gjøre. Det er jo ikke tilfellet.

Ja, statsråden har sagt at vi har mye vi fortsatt må rette på, og mye er gjort. Det er bra, det er slik vi skal bruke Riksrevisjonens rapporter, til å jobbe videre. Men at det i denne debatten nå har blitt koplet opp mot alt annet som skjer i politiet, og at det ikke er noen aktivitet, synes jeg er ganske alvorlig.

Jeg også besøker politiet mye og har mye dialog med politiet. De er like fortvilet som mange av oss her i salen når de ikke greier å følge opp IKT-kriminalitet skikkelig. Men de jobber og de jobber. De er til stede, de bygger erfaring, de bygger kompetanse, men det tar tid.

Jeg har lyst til å minne om at i 2007 kom den første smarttelefonen. Det var begynnelsen på mulighetene til den slags kriminalitet som vi snakker om her nå. Det er ikke så mange år siden. Og dette skal en da finne ut, se hva som skjer, en skal utdanne folk til det. Det tar litt tid, og vi kan godt si: Det tar for lang tid. Men det gjøres virkelig mye, og politiet gjør virkelig en stor innsats for å prøve å ta det.

Så er det noen som tror at å splitte opp miljøene er måten å gjøre det på. Noen mener at på dette feltet er det viktig å samle miljøene, samle kompetansen. Jeg er blant dem som tror det siste. Men undersøkelsen viser at vi må få mer samordning med den informasjonen en har, slik at en kan hjelpe, slik at en kan lære av hverandre for å gripe fatt i datakriminalitet. Disse kjeltringene ligger i forkant. Vi må bare henge på og prøve alt vi kan å ta dem igjen.