Ruth Grung (A) [18:18:16 ] : Elektrifisering er vår viktigste
klimaløsning og vår største mulighet til å sikre framtidige lønnsomme
arbeidsplasser og økt verdiskaping. Tilgang på fornybar kraft er
en av våre viktigste konkurransefortrinn. Ambisjonene for elektrifisering og
omstilling er store, og vi må unngå at nettilknytning blir en barriere.
I tillegg til å erstatte fossil med elektrisitet må Norge raskt
klare å innfase en ny utslippsfri teknologi. For å lykkes er det
behov for store strukturelle endringer i hvordan man bygger ut nettet
og finansierer nettselselskapene. Framtidige energisystem må også
ta høyde for mer kompleksitet som følge av økt energimiks, mer bruk
av smarte løsninger for å redusere effektbruken og behov for mer
effektive konsesjonsprosesser for raskere utbygging av nettet.
Det haster å
få på plass et mer dynamisk energisystem for å unngå flaskehalser
i strømnettet. I bergensområdet er det forventet en forbruksøkning
de neste tiårene som tilsvarer det totale forbruket i Oslo. Lyse
Elnett i Rogaland har hatt en markant økning i elektrifiseringstakten
de siste to årene. De forventer en dobling av forbruket i løpet
av de neste 5–10 årene. Begge forutsetter nok kapasitet i transmisjonsnettet
til Statnett. En kartlegging av framtidig effektbehov i Agder viser
mer enn en dobling i nær framtid.
Fleksibilitet
er løftet fram som en løsning på framtidens nettutfordringer, men
det løser ikke utfordringene med store effektbehov til bl.a. ny
kraftintensiv industri. Et uttrykk for endringene er bl.a. at NVE
har til behandling ca. 300 søknader fra aktører som vil koble seg
til kraftnettet. Det er en økning på 50 pst. Det er både nye selskaper
og eksisterende nettselskaper som må oppgradere nettet for å møte
økt forbruk.
Det er viktig
at kostnadene til utvikling og drift av strømnettet holdes under
kontroll. Inntekstreguleringen av nettselskapene er derfor utformet
med sikte på nettopp effektiv drift, utvikling og utnyttelse av
strømnettet. Men dagens modell er ikke designet for det paradigmeskiftet
vi nå står overfor, der vi både skal elektrifisere fossil energibruk
og tilrettelegge for framtidsrettet industri. Nettleien i regioner
med mye økt forbruk som følge av elektrifisering kan bli veldig
høy. Dagens regulering straffer nettselskaper som bygger nye anlegg
for ny industri, framfor å premiere dem. Nettselskaper, og særlig
langs kysten, må knytte til nytt stort forbruk ytterst i sitt nett
for å elektrifisere ferger, skip, havbruksanlegg og annen virksomhet
som tidligere ikke krevde mye effekt, samt ny industri.
Slik inntektsreguleringen
i dag er designet, vil disse investeringene trekke ned den målte
effekten, og dermed avkastningen. Nettselskapene har ikke insentiver til
å legge til rette for en ønsket elektrifisering, men gir tvert imot
insentiver til å utsette og unngå investeringer. Det er derfor viktig
at nettselskapene får insentiver til å gjøre de nødvendige investeringer
i tide.
Brukstid og etableringskostnader
er avgjørende faktorer for om ladeinfrastruktur skal bli lønnsom.
Markedet må få fungere der det er grunnlag for det, men for at folk
og bedrifter skal velge utslippsfrie løsninger, må det bygges ut
tilstrekkelig ladeinfrastruktur også i områder og sektorer der det
ikke er mulig å få lønnsomhet.
Vi registrerer
at utfordringer og behov er forskjellige i ulike deler av transportsektoren.
Personbiler trenger mange ladepunkter, mens effektbehovet er hovedutfordringen
for maritim transport. Økt behov for koordinering og samarbeid mellom
nye aktører øker kompleksiteten. Det må derfor utformes gode målrettede
rammevilkår som tar høyde for de ulike utfordringene.
Transporten i
nettet har fram til nå gått én vei – fra produksjon til kunde. Nå
er også kunder blitt produsenter gjennom eksempelvis solceller og
nye kilder til energi, som biogass, spillvarme, fjernvarme, osv.
Det gjør at kompleksiteten i energisystemet må håndteres på nye måter.
Energisystemet og rammevilkårene må derfor bedre tilrettelegge for
å sikre at kraft kan transporteres fra nye fornybare kilder til
ulike aktører i et samfunn i omstilling.
Statlige avgifter
utgjør i dag om lag 36 pst. av samlede kostnader til strømbruk.
For husholdningskunder har elavgiften som nettselskapene tar inn,
økt med ca. 40 pst. de siste syv årene. I tillegg står vi nå foran
en stor økning i kostnader som følge av oppgraderinger i strømnettet.
Det er bred tilslutning
i befolkningen til elektrifisering av samfunnet, men det er en grense
for hvor mye den enkelte forbruker eller virksomhet kan belastes økonomisk
før det oppfattes som urimelig. Vi er derfor helt avhengig av sosial
aksept for å lykkes med omstillingen.
Lang planlegging
og saksbehandlingstid er også en utfordring. Nettet bør bygges ut
der det er et reelt behov. Når det tar ca. 10 år å bygge ut nett,
blir tidshorisonten vanligvis for lang for industrien. Vi må unngå
at bedrifter velger å etablere seg i andre land som følge av mangel på
overføringskapasitet eller at kostnadene for nettilknytning blir
for høye.
Elektrifisering
er også en av de største forretningsmulighetene for Norge. NHOs
prosjekt «Grønne elektriske verdikjeder» peker på elektrifisering
som en av de største næringsmuligheter for Norge. De framhever maritim
sektor, batteriproduksjon, hydrogen, utvikling og drift av kraftprosjekter
i utlandet, optimalisering av kraftsystem og leverandørkjeden for
havvind. Alt dette krever en radikal omstilling av vårt energisystem.
I dag er det
førstemann til mølla som bestemmer rekkefølgen for nettilgang. Det
fungerer i en tid med god tilgang på kraft og få søkere. I dag,
når fornybar energi er blitt en knapphetsressurs, er ikke dette
holdbart. Det er også en demokratisk utfordring at dagens prioritering skjer
i lukkede fora. Det bør være i samfunnets interesse med åpne prosesser
der man også kan vekte ulike hensyn, som f.eks. sysselsetting, verdiskaping,
regional utvikling, klima, osv. Dagens førstemann til mølla medfører
også at eventuelle økte nettkostnader blir fordelt skjevt dersom
de første slipper å betale anleggsbidrag.
Klimautfordringene
og rask innfasing av lavutslippsteknologi stiller langt høyere krav
til planlegging og utvikling av nettet enn vi har sett tidligere.
Nettselskapene merker dette i form av stor økning i antall kunder
som ønsker tilknytning, og økning i størrelse på effektuttaket.
Kartlegging av framtidig energibehov bør få økt prioritet for å
gi bedre grunnlag for planlegging av nettet. Statnett bør få en
mer aktiv rolle med å redusere flaskehalser raskest mulig.
Dersom vi skal
lykkes med å komme i forkant og gi forutsigbarhet for næringslivet,
må vi ikke miste forspranget vi har. Arbeiderpartiet mener det er
behov for en nasjonal strategi for elektrifisering som identifiserer utfordringene
og barrierene og kommer med forslag til nye, gode, samfunnsøkonomiske
løsninger. Vi mener det ikke kan overlates til hvert enkelt nettselskap,
til hver kommune eller til markedsmekanismer alene.
Norge har store
ambisjoner og en krevende tidsplan for elektrifisering. Maksimal
reduksjon av klimautslipp til lavest mulig pris samt økt sysselsetting
og verdiskaping må være viktige politiske mål som må balanseres. Så
spørsmålet er: Hvordan vil statsråden konkret bidra til at nettselskapene
kan være mer framoverlente og legge til rette for elektrifisering?
Statsråd Tina Bru [18:26:48 ] : La meg få starte med å takke
representanten for å ta opp en viktig debatt, en debatt jeg selv
også er veldig opptatt og bruker mye tid på å jobbe med om dagen.
Det er jo veldig
flott at det er optimisme i næringslivet og mange som ønsker å elektrifisere
eksisterende virksomhet eller etablere ny. Med 98 pst. fornybar
kraftproduksjon, overskuddskraft, et velfungerende kraftmarked med
lave kostnader og et sterkt utbygd strømnett har vi et svært godt
utgangspunkt for elektrifisering i Norge.
Regjeringen er
opptatt av å legge til rette for ny industri og arbeidsplasser.
Industri trenger ikke bare nok strøm, men også tilgang til nett
slik at strømmen kommer frem dit den skal brukes, og regjeringen
har et klart mål om at tilgangen til kraft ikke skal være et hinder
for næringsutvikling. Samtidig må vi huske at utbygging av strømnettet
har konsekvenser for natur og miljø, i tillegg til at det er kostbart
og betales av oss alle gjennom nettleien.
Som representanten
bemerket, er det en grense for hvor mye den enkelte kan betale i
nettleie. Verken næringslivet eller husholdningene er tjent med
at nettleien øker for mye. Altså må vi bygge ut nok, men ikke for
mye nett i landet vårt, og skal vi få til større elektrifisering,
er det derfor nødvendig at vi utnytter nettet best mulig.
Tarifferingsreglene
sørger for en rettferdig fordeling av nettkostnadene. Når kunder
som utløser nye nettutbygginger må betale sin andel av kostnadene
ved utbyggingene, fordeles også kostnadene rettferdig. Samtidig får
kundene signaler om å plassere seg der det er ledig kapasitet i
nettet. Og vi har nettopp gjort en endring i forskrift om nettregulering
og energimarkedet som nettopp legger til rette for utnyttelse av
eksisterende nett. Endringen gjør at nettselskaper og forbrukskunder kan
inngå avtale om tilknytning til nettet med vilkår om utkobling eller
reduksjon i forbruket. Dette kan også bidra til at aktører får raskere
og rimeligere nettilknytning.
Inntektsreguleringen
av nettselskapene skal gi tilstrekkelige økonomiske rammebetingelser
samtidig som den skal sørge for at størrelsen på nettleien er rimelig.
En god regulering er viktig for at investeringene og driften av
nettet skal kunne gjøres mest mulig kostnadseffektivt. Samtidig
skal det legges til rette for fremtidige behov for bl.a. elektrifisering.
Det er viktig at vi har en regulering som er tilpasset de utfordringene
vi står overfor. Jeg vet at Reguleringsmyndigheten for energi, RME, fortløpende
følger behovet for eventuelle endringer i reguleringen.
Gjennom energiloven
legger vi til rette for en samfunnsmessig rasjonell utbygging av
strømnettet. Jeg mener det er viktig å legge til rette for at det
bygges nok nett, men samtidig skal det ikke bygges for mye, som
nevnt, av hensyn til kostnader for kunder samt følger for natur, miljø
og lokalsamfunn. Nye kraftledninger er ofte omfattende og inngripende
tiltak som kan være omstridte og konfliktfylte, og det er derfor
nødvendig med grundig saksbehandling med tett involvering, både
lokalt, regionalt og sentralt. Konsesjoner til nye nettanlegg påklages regelmessig,
også av kommuner og fylkeskommuner, til ny behandling i departementet.
Erfaringsmessig
kan kraftledningssaker være blant de mest konfliktfylte sakene i
forvaltningen, og vi kan ikke ta lett på behandlingen av disse.
Men samtidig er fremdrift i nettutviklingen viktig for å få på plass
ny infrastruktur ut fra hensynet til bl.a. kraftforsyningssikkerhet,
næringsutvikling og fornybarutbygging. Nettet må bygges ut på en
måte som tar hensyn til naturmangfold, landskap, lokalsamfunn og
andre arealinteresser. Samtidig er kjerneoppgaven å sørge for at
forbrukerne får tak i den strømmen de har behov for, og her deler
jeg utgangspunktet til representanten Grung. Vi må lete etter måter
å gjøre dette mer effektivt på, samtidig som vi ivaretar de andre
viktige hensynene.
Vi er inne i
en periode med historisk høye investeringer i det norske strømnettet.
Statnett har investert i størrelsesorden 60 mrd. kr siden 2013.
Det er også gjennomført store investeringer i regional- og distribusjonsnettene.
Statnett forventer å investere for 30 mrd. kr frem mot 2024. Også
på underleggende nettnivå planlegges det store investeringer. Det
er med andre ord stor aktivitet, men det tar tid å øke nettkapasiteten.
Elektrifiseringen
og etablering av ny industri kan innebære at store forbruksøkninger
kommer raskt og utløser behov for økt nettkapasitet. I enkelte områder
er de samlede forbruksplanene så store at det ikke er tilstrekkelig
nettkapasitet til at alle planer kan realiseres samtidig. Både nettselskapene
og energimyndighetene opplever nå en enorm pågang fra aktører som
ønsker tilknytning til nettet. Som eksempel har BKK Nett og Statnett
siden 2018 mottatt henvendelser som tilsvarer over en dobling av
dagens forbruk i Bergensområdet. 65 pst. av søknadene kom i 2020.
Dette viser godt hvor raske og kraftige de potensielle forbruksøkningene
er.
Generelt er det
slik at noen forbruksplaner er modne prosjekter, mens andre er i
et tidligere stadium og har større usikkerhet knyttet til seg. Dette
gjør at det kan være krevende å koordinere nettutvikling og forbruksplaner,
og aktører som planlegger økt forbruk eller ny tilknytning, bør
derfor kontakte nettselskapet tidlig, slik at behovet for eventuelle
tiltak i nettet kan avklares så raskt som mulig. Samtidig ser vi
at noen aktører melder økte forbruksplaner i flere kommuner allerede
før de har avklart lokasjon for prosjektet, og dette kompliserer estimeringen
og grunnlaget for utbygging ytterligere.
Norges vassdrags-
og energidirektorat, NVE, har laget en oversikt over hva som må
være på plass før konsesjonssøknader om tilknytning av kraftkrevende
næring, f.eks. datasentre, kan behandles. Et eksempel er at det må
foreligge en godkjent kommunal reguleringsplan for industriområdet.
Disse grepene vil gi NVE mer komplette søknader, slik at saksbehandlingen
blir mest mulig effektiv. Det vil også kunne bidra til å redusere
konsesjonsmyndighetenes tidsbruk på de mest umodne prosjektene.
Så det gjøres
allerede mye for å legge til rette for elektrifisering som kan gi
reduserte utslipp og ny industrivirksomhet, men vi må også se den
økte elektrifiseringen i sammenheng med overføringsnett, forsyningssikkerhet
og ikke minst kostnader for forbrukerne.
Regjeringen har
varslet at vi i løpet av denne våren vil legge fram en stortingsmelding
om langsiktig verdiskaping fra de norske energiressursene. Elektrifisering og
forholdet til det norske kraftsystemet vil være et helt sentralt
tema i denne meldingen, og da spesielt hvordan vi på best mulig
måte kan legge til rette for en bedre tilpasset utbygging av strømnettet,
med kortere levetid og bedre utnyttelse av eksisterende nettkapasitet.
Nevnte utfordringer
er få av mange som følger av den store grønne omstillingen Norge
og verden nå er midt inne i. Heldigvis ser regjeringen også enorme
muligheter for jobber og verdiskaping i den samme omstillingen,
og vi gjør det vi kan for å legge til rette for at norsk næringsliv
skal kunne gripe nettopp disse mulighetene.
Ruth Grung (A) [18:34:36 ] : Takk til statsråden, for i utgangspunktet
tror jeg at de fleste ser utfordringsbildet, iallfall de som jobber
innenfor feltet.
Når det gjelder
utbygging av nett, er det forskjell med tanke på å bruke 10 år,
sånn som gjennomsnittet er i dag – jeg forstår at også Sverige bruker
10 år, så det er en utfordring i Norden – selv om vi skal ta alle
hensyn, med lokal forankring, miljøhensyn og undersøkelser. Så det
å klare å korte ned den tiden samtidig som man ivaretar de hensynene,
tror vi blir viktig framover.
Så vet vi at
petroleumsnæringen klarte å lage et system med «fast track» på planlegging,
der vi så at det var en klar sammenheng med ønsket om etablering.
For veldig mye av nettutbyggingen er det med forsyningssikkerhet
lagt til grunn, og med elektrifisering blir det kanskje enda mer
viktig å legge næringsaspektet også til grunn, og ikke bare forsyningssikkerheten
på den andre siden.
Spørsmålet er
også om Statnett kan ha en utvidet rolle for å unngå de flaskehalsene
som vi nå ser flere steder, og at kanskje de største nettselskapene
også kan få en større rolle knyttet opp mot det å planlegge og bygge ut.
Selv om det nå stilles krav om at det skal gjennomføres lokale planleggingsprosesser,
er det kanskje ikke slik ny industri tenker, at de først skal ha
en langdryg planprosess med kommunen for å avklare areal, og så
skal de begynne med en lang prosess med hensyn til å få nok overføringskapasitet.
Det siste spørsmålet
som jeg også er interessert i å få et svar på, er om selve prosessen
for prioritering, hvilken type virksomhet som skal prioriteres.
Da vi behandlet vindkraftmeldingen, var det snakk om at man skulle
ha økt grad av regional planlegging, der NVE og Fylkesmannen skulle
gå inn og se på hvor det var smart å etablere ny aktivitet, knyttet
opp mot hvor det var god nettoverføring, osv. Jeg vet ikke hvordan
dette er fulgt opp videre. Jeg har iallfall ikke sett noe konkret
knyttet opp mot det. Slik det er i dag, når det er førstemann til møllen,
er det ikke gitt at det er den aktøren som kanskje vil bidra mest
til å utvikle regionen, sørge for økt sysselsetting og verdiskapning
som vi trenger nå, når oljen etter hvert blir faset ut. Så med tanke
på det å ha åpne prosesser når det er så mange aktører som står
i kø for å få tilgang på en begrenset ressurs, og at de som kommer
først, kanskje slipper å betale anleggsbidrag, mens de andre får
en mye dyrere investering hvis de må dele anleggsbidraget – der
ble det også en konkurransevridning, som kanskje ikke er det mest
effektive med hensyn til etablering av ny virksomhet.
Statsråd Tina Bru [18:37:52 ] : Dette er en debatt med mange
ulike temaer som er viktige å diskutere. Jeg gleder meg til vi skal
få anledning til å diskutere dette enda mer etter at regjeringen
har lagt frem stortingsmeldingen jeg nevnte i innlegget mitt, for
i den vil nettopp nettutvikling være et av de store temaene.
Disse tingene
henger veldig tett sammen. Vi skal gjøre mange ting på en gang.
Én ting er at vi skal elektrifisere samfunnet for å få ned utslippene.
Samtidig skal vi legge til rette for ny industri, masse nytt forbruk
som skaper arbeidsplasser, gir verdiskaping og bygger landet. Det
er superspennende, egentlig. Det er enorme muligheter for et land
som Norge, som har det fantastiske naturgitte konkurransefortrinnet
i form av våre fornybare kraftressurser som gir industri – og alle
andre i dette landet, for øvrig – tilgang til rimelig og forutsigbar kraft.
Det er et konkurransefortrinn vi alltid skal bevare etter beste
evne. Jeg mener det er kjempeviktig.
Representanten
tar opp flere ulike spørsmål jeg dessverre ikke kan gå altfor mye
inn på nå, men flere av disse tingene vil bli diskutert i stortingsmeldingen.
Akkurat debatten om prioritering av hvem som skal få forrang, er
også noe NVE har sett på. Det er en diskusjon som går. Hvordan kan
man prioritere gjennom prosjekter? Blant annet, som jeg viste til
i mitt innlegg, ved at man har en ordning der de som kommer først,
prioriteres. Førstemann til mølla er prinsippet som råder. I tillegg
har man tilknytningsplikten, som gjør at man har plikt til å tilby
nettilknytning for dem som ønsker det. Noen av prosjektene er dog
langt fra modne, mens andre kan være det. Det jeg i hvert fall kan
forsikre representanten om, er at dette er noe av det jeg også ser
på i forbindelse med arbeidet vi gjør nå. Kontinuerlig kommer også
både RME – altså reguleringsmyndigheten – og NVE med forslag til
justeringer for å gjøre dette mest mulig effektivt.
Jeg syns det
er viktig å holde fast på et prinsipp om at det ikke er et mål å
bygge mest mulig nett. Tvert om bør målet være å bygge akkurat nok
nett, og da tror jeg det er viktig at vi har insentiver som ikke
bare går i retning av å bygge mest mulig, men også finne måter å
utnytte det vi har, best mulig. Dette er et veldig viktig hensyn
i forbindelse med den transformasjonen vi står midt oppi. Det kan
bli veldig dyrt, ikke minst også med tanke på konsekvenser for natur
og lokalsamfunn, hvis vi skal bygge mer nett enn det vi trenger,
så det bør ikke være et mål. Men å finne ut hvordan vi kan utnytte
det vi har, på best mulig måte, gjøre det mer smidig, se på hvordan
vi kan gjøre det enklere, det forslaget jeg også nevnte i innlegget
mitt i stad, om å kunne koble seg til på vilkår, tror jeg er et
skritt i riktig retning for nettopp det. Det gjør at man kan unngå
f.eks. å måtte bygge nytt nett, men samtidig koble på forbruk hvis
man er villig til å koble ut hvis behovet blir for stort.
Det er mange
forskjellige små ting som passer inn i det store bildet, men jeg
kan i hvert fall forsikre representanten om at dette er en veldig
viktig debatt. Jeg følger den tett, og jeg gleder meg til vi skal
få anledning til å diskutere stortingsmeldingen som kommer.
Liv Kari Eskeland (H) [18:41:09 ] : Interpellanten tek opp
eit tema som me for få år sidan rekna som eit ikkje-tema. Diskusjonane
om elektrifisering av Noreg gjekk i stor grad på om me hadde nok
kraft, ikkje om den krafta me produserte, var å få tak i der behovet
for kraft oppstår.
Me ser no – med
innfasing av vindkraft frå gjevne konsesjonar, og kraftverk som
gjennom nye insentiv frå regjeringa vil oppgradera og få ny kraft
inn i systemet – at kraftsituasjonen vil vera relativt grei fram
mot 2030. Slik sett gjev dette oss ein grei planleggingshorisont
for korleis me skal møta behovet for meir kraft etter 2030.
Det som framstår
som meir prekært, som interpellanten heilt rett har fokusert på,
er korleis me skal syta for å få krafta fram på ein best mogleg
og hensiktsmessig måte der det er behov for ho, anten det er hydrogenproduksjon,
biogassproduksjon, batterifabrikkar og elektrifisering av sokkelen,
og i transportsektoren er straumforsyninga essensiell. Me ønskjer
ikkje å gå glipp av jobbar, skatteinntekter og å hindra det grøne
skiftet. Me rullar no ut mykje ny politikk for å skapa dei nye grøne jobbane,
og til det treng me god infrastruktur.
Utfordringa er
både rammer til investeringar i nettet, kven som kan gjera desse
tiltaka, og tida det tek frå prosjekt til det er ferdig bygd. I
dag er det, som det vart peikt på, frå 7 til 10 år. Det betyr kanskje
at me treng eit taktskifte i investeringar, ansvar og saksbehandlingstid. Det
kan synast som om desse prosessane går noko seint, og at me må søkja
å finna smidigare prosessar som også tek vare på demokratiet vårt.
Heldigvis jobbar
regjeringa aktivt med dette, både på kort og på lang sikt. Tiltak
er allereie sette i verk, som statsråden var inne på. Seinast i
førre veke kom nyheita om at det var opna for «tilknytning på vilkår».
Det gjeld dei som kan og må ha eit backup-system i bakhand ved straumutfall.
Dei kan knyta seg til på vilkår av at straumutfall kan skje. Det
vil utnytta eksisterande infrastruktur maksimalt og vera samfunnsøkonomisk
lønsamt.
Eg er veldig
glad for at regjeringa søkjer nye og innovative løysingar og ser
utfordringane. Difor jobbar dei også med ei stortingsmelding, som
statsråd Bru var innom, som skal gje langsiktig verdiskaping for
norske energiressursar, der elektrifisering og forholda til det norske
kraftsystemet vil vera sentrale tema.
Me opplever no
òg at bransjen, som gjerne er vorten oppfatta som noko konservativ,
bidreg til gode idear som vil kunna løysa utfordringsbiletet. Det
pågår fleire pilotprosjekt som ikkje berre peikar på at utbygging
av meir nett er svaret, og det er bra.
Men også andre
forhold spelar inn. Disruptive innovasjonar, heilt andre måtar å
forvalta energien på, nye energiberarar, som hydrogen og ammoniakk,
og AMS-målarar som gjev oss ny innsikt, kan gje heilt andre moglegheiter
til styring av effektoppar, noko som er dimensjonerande for nettet
me byggjer ut. Samtidig vert me meir energieffektive, og me kan
styra forbruket i større grad. Nye energiformer, som havvind, kan
koma inn og snu elektronstraumane. Mykje innovasjon er på gang,
og det er viktig ikkje å byggja ut morgondagens nett med dagens
briller på seg.
Digitalisering
kan opna nye moglegheiter. Dette, saman med eit klart ønske om ikkje
å byggja ut meir enn me må, krev at dei tiltaka me gjer, er gjennomtenkte
og langsiktige. Kostnadsbiletet og naturinngrepa gjer at me må søkja
å halda det til eit minimum, og me må ikkje hamna i den grøfta at
me byggjer ut for mykje. Her må òg aktørane syta for å gje oss realistiske
og gode estimat på kva dei ser er behovet for straum framover.
Me treng likevel
smidige prosessar som gjer at me kan halda tritt med elektrifiseringa
av Noreg, og eg er trygg på at olje- og energiministeren har fullt
fokus på desse forholda når ho no legg siste hand på stortingsmeldinga
me alle ser fram til.
Ruth Grung (A) [18:46:05 ] : Takk for vestlandsengasjementet
for utfordringene som er knyttet opp mot energisystemet vårt. Det
er helt rett som representanten Liv Kari Eskeland var inne på –
jeg tror ikke dette var en del av debatten bare for to år siden,
eller kanskje tre år siden. Det har kommet utrolig hurtig på oss,
og samtidig er det så avgjørende for om vi skal lykkes både med
produksjon av ny energi og med tilrettelegging for overgangen til
elektrifisering i hele samfunnet og legge grunnlaget for ny grønn
industri.
Jeg er helt enig
med begge som har hatt ordet, altså statsråd og representant, om
at vi må holde kostnadene nede. Det er helt avgjørende for å sikre
både at vi har folket med oss på den omstillingen vi skal gjennom,
og konkurransekraften til industrien. Det å bygge ut riktig nett
blir veldig avgjørende. Da er det kanskje også viktig at vi prioriterer
det arbeidet med å se på hvilke aktører og hva som ligger der. I
stedet for å vente på at de skal sende søknad, kan vi kanskje sondere
terrenget litt mer i forkant, for det avgjørende her blir også at
vi er i forkant av utviklingen, og ikke i etterkant når det gjelder
tilrettelegging for overføringskapasitet.
Kompleksiteten
i systemene våre har vi alle vært inne på, så det skal jeg ikke
gjenta her. Men det er et moment til, og det er tilgang på arbeidskraft.
Når vi har vært rundt om i landet, har vi sett at når det gjelder
både utbygging av nett og planlegging av nett, er det mye importert
arbeidskraft der også. Det virker som om vi ikke har hatt nok fokus
og vært nok ettertraktet å utdanne seg i de retningene vi trenger
for å utvikle selve systemene rundt nettene, men også for bygging
av nett og vedlikehold av nett framover.
Vi ser virkelig
fram til energimeldingen. Det ble mange ulike tema, men det er helt
nødvendig skal vi lykkes i den omstillingen vi alle sammen har sagt
at vi ønsker å få i gang i samfunnet vårt, og tilrettelegge for
de nye arbeidsplassene og økt verdiskaping.
Med det vil jeg
takke for debatten, og så er det siste ordet til statsråden.
Presidenten: Slik
er det. Det er i alle fall kvinner her i dag i salen som tar ordet
i debatten.
Statsråd Tina Bru [18:48:43 ] : Igjen takk til representanten
for å løfte denne debatten.
Som representanten
også vet godt, har jeg selv vært i energi- og miljøkomiteen i ganske
mange år før jeg fikk denne jobben. Jeg tror sist gang vi egentlig
hadde en bred debatt om disse spørsmålene, var i forbindelse med
behandlingen av energimeldingen tilbake i 2016. Men likevel – og
selv da – var ikke denne debatten så fremtredende. Jeg husker det
ganske godt, og det var egentlig ikke det som var det store overordnede
temaet. For meg var det i alle fall veldig tydelig da jeg fikk den ære
å bli statsråd i fjor, at jeg ønsket å se på hele dette feltet med
et litt bredere blikk enn det som har vært gjort tidligere.
Vi har aldri
tidligere hatt en stortingsmelding som den jeg har varslet at vi
vil legge frem, som ser på alle de ulike energinæringene våre i
sammenheng og med et klart fokus på verdiskaping og den røde tråden
som går fra hvordan vi skal klare å kutte klimagassutslippene våre
samtidig som vi skal legge til rette for vekst og verdiskaping.
Da mener jeg det ikke er noe bedre utgangspunkt enn nettopp å se
på energinæringene. Så den stortingsmeldingen blir, for å si det
med litt folkelige ord, en slags kombinasjon av en petroleumsmelding
og en energimelding. Det er ikke en ren energimelding, som noen
har begynt å kalle den. Det er derfor vi hele veien sier at det
handler om verdiskaping fra de norske energiressursene. Det får
man ikke til uten at også nettstrukturen er god, så jeg har vært
tydelig på hele veien at dette er et tema som må få god omtale i
denne meldingen, hvor vi også ser på bl.a. hvordan vi kan – som
vi har vært inne på i denne debatten i dag – kutte ledetiden på
utbygging av nytt nett. Det er viktig å se om vi kan ta grep for
å få tempoet opp og at det går raskere uten at vi mister av synet
effektivitetsprinsippet, altså at vi ikke skal bygge mer enn det
vi trenger, men at vi skal bygge nok til at det ikke er en hemsko
eller en flaskehals.
Jeg ønsker den
debatten velkommen. Jeg synes det er et utrolig spennende tema.
Jeg opplever stort engasjement rundt det. Vi har fått masse høringsinnspill
til meldingen, og mange aktører er veldig på oss. Det er ingen tvil
om at ok, så hadde vi ikke den debatten for bare noen få år siden,
men nå er den her med full styrke. Og jeg gleder meg til å kunne
følge opp videre og med påfølgende debatter i Stortinget når stortingsmeldingen
er lagt frem.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 6 er over.
Sak nr. 7 er
referat, og det har vi tatt.
Er det noen som
forlanger ordet før møtet heves? – Dermed er møtet hevet.