Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:10:04]: Historien om norsk Nord-Norge-politikk har vært en aktiv stat, en stat som har hatt vilje og evne til å se hvor viktig den nordnorske landsdelen er – en landsdel som dekker 35 pst. av vårt landareal og 60 pst. av vårt sjøareal, en landsdel med enorme ressurser som i sin natur ligger strategisk svært viktig til, med evigvarende fiskeriressurser, gode lokasjoner for oppdrett, olje og gass, store ressurser innenfor fornybar energi som vannkraft og vindkraft, store mineralressurser, en storslått natur – og jeg kunne fortsatt.

Nord-Norge er en landsdel som er rik på ressurser, rik på muligheter, rik på historie, men som er blitt fattigere på en byggende politikk, fattigere på spredning av offentlige arbeidsplasser, grunnet en voldsom sentralisering, og dessverre fattigere på folk, den viktigste ressursen av alle. Til sammen flyttet 7 746 personer ut av Nord-Norge de siste to årene. Det flyttet 7 746 flere ut av landsdelen enn inn i landsdelen. Tallene er dramatiske, og det er ikke bare de små kystsamfunnene eller skogsamfunnene, de små og store samfunnene langs kysten og rundt omkring i hele Nord-Norge som rammes, men også Nord-Norges største by, Tromsø, Norges arktiske hovedstad. Det var 924 flere som flyttet ut av enn inn til Tromsø de siste to årene. Tallet 924 er enormt når Tromsø har vært en av de byene som har hatt jevn vekst. Nå ser vi at også de største byene rammes av sentralisering.

Alle alarmklokkene bør ringe hos en norsk regjering når den nordligste landsdelen gradvis tappes for folk. Men hva gjør regjeringen for å motvirke dette? Hvilke tiltak setter man inn? Hvilke nye grep er det man nå varsler? Det er ingen. Regjeringen har gjort det motsatte. De har tvangssammenslått Troms og Finnmark, selv om 87 pst. av befolkningen i Finnmark sa nei til denne tvangssammenslåingen. De laget en ny region større enn Irland, en lite funksjonell region.

Forsvaret har flyttet helikoptre fra nord til sør, de har lagt ned Andøya, det har vært konstant uro rundt 2. bataljon, for å nevne noe.

Vi har sett tidenes sentralisering av politiet, og det er stor uro i mange lokalsamfunn rundt omkring i Nord-Norge fordi politiet ikke er til stede slik de var vant til.

Vi har hatt en avgiftspolitikk som har rammet landsdelen hardt. Et eksempel er avgiftspolitikken for luftfart – Widerøe og flyseteavgiften. Slik den ble innrettet fra regjeringen, økte avgiftene mer på en tur-retur-tur Bodø–Stokmarknes enn på en tur-retur-tur Oslo–New York, og dette i klimaets navn. Folk kan tenke selv når man ser hvor det rammer hardest.

Selv om regjeringen har økt barnetrygden nasjonalt, har de fjernet det tillegget man hadde for Nord-Troms og Finnmark tidligere. 54 nordnorske kommuner har mistet statlige arbeidsplasser selv om antall statlige arbeidsplasser i Norge har gått opp, og det har vært konstant uro rundt ambulansetilbudet. Man har lagt ned lærerskolen på Nesna, selv om man trenger flere lærere i Nordland, ikke færre. Man har lagt ned sykepleierutdannelsen i Sandnessjøen, og i dag vil Høyre på Stortinget bekrefte Høyres ønske i regjering om å tredoble CO₂-avgiften. Hvilken landsdel rammer det hardest? Det rammer hardest den nordligste landsdelen.

Sentralisering avler sentralisering. Det er det vi nå ser i de dramatiske flyttetallene. Vi ser en landsdel, den nordnorske landsdelen, som har de utfordringene som den har nå, og vi skal behandle en perspektivmelding i Stortinget, en perspektivmelding som i sin natur skal handle om hva som er de største utfordringene for landet framover, og hvilket svar regjeringen har på de største spørsmålene. Da skulle man jo tro at regjeringen hadde en analyse, noen tiltak, noen grep, for den nordnorske landsdelen. Jeg har lett, bladd, sett, søkt: Hva er grepene for Nord-Norge i perspektivmeldingen, eller mot sentralisering? Nord-Norge er ikke nevnt med et ord. Ikke ett ord står det i perspektivmeldingen om Nord-Norge. Jeg har lett etter Troms og Finnmark. Det eneste jeg fant, var en fotnote. Det eneste Troms og Finnmark har fått i perspektivmeldingen, er en fotnote om marginalskatt. Nordland er ikke nevnt med et eneste ord. Hvis vi skal oppsummere hva som er perspektivet i perspektivmeldingen fra regjeringen om den nordnorske landsdelen, er det faktisk bare en fotnote.

Men f.eks. for elbil har man en stor omtale om elbillandet Norge. Hva slags perspektiv er dette? Den manglende oppmerksomheten og det totale fraværet når det gjelder å utvikle hele Norge, står i grell kontrast til regjeringer vi har hatt tidligere, som har sett det som sin oppgave og plikt å utvikle hele landet. Da har konklusjonen vært at vi trenger en aktiv politikk, en aktiv stat, skal vi utvikle de unike delene som den nordnorske landsdelen er, og det har vært en vellykket politikk.

Om vi skal se framover, må vi lære av historien. Etter andre verdenskrig, da Finnmark var nedbrent og man hadde store utfordringer, la man fram en stortingsmelding om gjenreisningen av de krigsherjede områdene, spesielt med fokus på Finnmark. Den var svært konkret, det var mange tiltak, nesten helt ned til antall tømmerstokker, for hva man skulle gjøre for å bygge opp den nordnorske landsdelen. Det var en reell utbyggingsplan. I 1951 hadde man et utbyggingsprogram for Nord-Norge, og det er ganske interessant når man går inn og leser det. Jeg skal lese en liten setning fra den utbyggingsplanen:

Regjeringen anser utbyggingen av Nord-Norge ikke bare for en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden.

Jeg vil anbefale alle å lese den stortingsmeldingen. Den er ambisiøs, tydelig og klar på at en ønsker å bruke ressurser for å bygge opp den nordnorske landsdelen.

Suksesshistorien derfra la grunnlaget for Distriktenes utbyggingsfond, som vi fikk i 1960. Under Borten-regjeringen bygde man Universitetet i Tromsø – man vedtok det 28. mars 1968. Man vedtok at man skulle ha distriktshøyskole i Nordland, og man skulle bygge høyskolen i Bodø. Man vedtok å bygge ut kortbanenett langs hele kysten for å binde Norge sammen. Det har gitt enorme ringvirkninger. I byen Bodø i dag er det rundt 700 stykker som bare jobber i Widerøe for å drifte den enorme satsingen som da skjedde.

Vi har tatt en rekke grep før for å bygge den nordnorske landsdelen. For 70 år siden hadde man en egen utbyggingsplan for Nord-Norge. Når vi ser de dramatiske flyttetallene som vi ser nå, vil vi ha en egen Nord-Norge-plan, en klar Nord-Norge-plan, for det er viktig for Norge som land at vi utvikler landsdelen. Vi må senke flyprisene. Vi må senke ferjeprisene. Vi må ha flere personrettede tiltak som gjør at unge folk har lyst til å satse og tørre å bo i den nordnorske landsdelen. Vi må få på plass flere studieplasser. Vi må ha en aktiv skattepolitikk som gjør det lønnsomt å etablere bedrifter, slik at flere tør å satse på å etablere bedrifter i den nordnorske landsdelen. Vi må lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring i landsdelen, og vi må stanse sentraliseringen. Vi må ha en aktiv fiskeripolitikk, vi må bygge ny industri, og landsdelen må få en større andel av inntektene av sine store naturressurser. Vi må rett og slett investere i landsdelen.

Vi skal ikke investere i landsdelen fordi det er synd på Nord-Norge. Vi skal investere i landsdelen fordi det er viktig for landet Norge at vi bruker de store ressursene som den landsdelen har, og det er særdeles viktig strategisk for Norge som land. Derfor må vi ha en egen Nord-Norge-plan. Derfor må vi snu den negative befolkningsutviklingen vi har nå, og igjen få til vekst. Og vi må lære av historien. Vi må igjen gjøre det klart, slik man har gjort tidligere, at det er en nasjonal plikt og en nasjonal oppgave å bygge ut Nord-Norge. Det er viktig for Norge, og jeg gleder meg til å høre statsministerens perspektiver.

Statsminister Erna Solberg [10:19:21]: Tusen takk til interpellanten for at han igjen gir oss en anledning til å diskutere et viktig spørsmål om utviklingen i Norge.

Befolkningsutviklingen vi ser i distriktene og i Nord-Norge, vil landet som helhet se mer av de neste 20–30 årene. Diskusjonen om hvilke strategier vi skal bruke for å sikre verdiskaping og gode tjenester i hele landet, er et sentralt tema i perspektivmeldingen, som Stortinget nå har til behandling.

Hvis vi ser noen år tilbake, har utviklingen vist at vi særlig har hatt befolkningsvekst – eller bremset fallet – i de områdene og de periodene det har vært høy vekst i verdiskapingen og samtidig god tilflytting av arbeidstakere fra EØS-området. Det er til ettertanke at utvidelsen av EØS-samarbeidet østover har bidratt til både befolkningsvekst og verdiskaping i norske distrikter. Det er begrunnet i at vi trenger flere folk for å løse mange av de store verdiskapingsoppgavene vi har.

Skal vi ha bærekraftige kommuner, der fraflyttingen bremses og lokalsamfunn utvikles, må folk først og fremst ha en jobb å gå til. Da må vi legge til rette for at bedrifter i hele landet er konkurransedyktige. Det gjør vi gjennom å sikre at grunnmuren for bedriftsutvikling og arbeidsplasser er i orden. Denne grunnmuren består av flere elementer. Vi har senket skatter og avgifter med 34 mrd. kr for å gjøre hele det norske næringslivet mer lønnsomt. Vi har senket formuesskatten for norske eiere, men med en omlegging der eiendom, med de største verdiene i byene, verdsettes mer, mens skatten på arbeidende kapital i alle deler av Norge er redusert. Skatten på eierskap i distriktene er altså, med de omleggingene vi har gjort, redusert.

EØS-avtalen er kanskje det viktigste virkemiddelet for eksportbedriftene, ikke minst i Nord-Norge. Jeg har nevnt tilgangen på arbeidskraft gjennom fri bevegelse, som har bidratt til bedre utvikling og at det er flere som bor i Norge. Men det er også slik at disse arbeidsplassene, som vi særlig har i Nord-Norge, er helt avhengige av EØS-avtalen.

Nordland er et av Norges største eksportfylker. En tilnærmet samlet industri advarer mot å melde Norge ut av EØS. Europa er deres store handelspartner. Også havbruks- og fiskerinæringen har Europa som et stort marked. Arbeidslivet i Nord-Norge trenger gode og forutsigbare rammebetingelser. Det er grunnmuren for å beholde befolkningen. Da trenger vi EØS-avtalen. Å sette EØS-avtalen i spill er å gamble med titusener av arbeidsplasser, og det er å forsterke sentralisering og øke befolkningsnedgangen i Distrikts-Norge.

God samferdsel er også en del av grunnmuren for arbeidsplasser i distriktene. Det er en av grunnene til at vi har doblet samferdselsbudsjettene i vår regjeringsperiode. Da samferdselsministeren og jeg la frem ny nasjonal transportplan på fredag, viste vi hvordan vi vil fortsette regjeringens historiske samferdselsløft. Nord-Norge ligger bl.a. an til å få realisert to store flyplassprosjekter, i Bodø og i Mo i Rana.

Gode lokalsamfunn trenger også god tilgang på raskt internett. I starten av februar lanserte regjeringen en historisk satsing på raskt, trådløst bredbånd i distriktene. Vinnerne i 5G-auksjonen over sommeren kan få redusert prisen – mot å bygge ut for minst tilsvarende beløp i områder som mangler et slikt tilbud. Sammen med annen støtte legger dette til rette for over 800 mill. kr til bredbånd fra staten, en enorm satsing for å sikre at vi kan utvikle gode offentlige tjenester, men også enda flere bedrifter i hele landet.

Mindre skjemavelde utgjør også en del av det som trengs for å få levedyktige bedrifter. Regjeringen har forenklet hverdagen til norske bedrifter for 11 mrd. kr siden 2018. De årlige besparelsene for næringslivet er 28 mrd. kr i perioden. Det er særlig en fordel for små bedrifter, som det er mange av, særlig i Distrikts-Norge.

Så til interpellantens spørsmål om «hva har statsministeren gjort det siste året». Vel – da vil håndteringen av koronakrisen komme høyt opp. Samtidig legger håndteringen av pandemien og konsekvensene av den viktige premisser for veien ut av krisen, hvordan vi kan skape mer og inkluderer flere.

Et av de andre største ønskene fra bedriftene i distriktene har vært å få bedre tilgang til arbeidskraft med god og relevant kompetanse. Regjeringen har derfor i det siste året prioritert tiltak som bidrar til at vi i hele landet utvikler arbeidskraft som dagens og fremtidens jobber krever. I situasjonen vi nå står oppe i, har regjeringen det siste året gjennom Utdanningsløftet satt av milliardbeløp for å sikre gjennomføringen og styrke kompetansen for lærlinger, for elever på videregående og for permitterte og ledige.

Pandemien fremskynder digitaliseringen av det norske samfunnet, og det viser oss nye måter å jobbe på. Denne uken utlyste Nærings- og fiskeridepartementet to stillinger som åpner for fjernarbeid. Vi vil vinne erfaringer med å jobbe mer digitalt, mer uavhengig av geografiske avstander og har startet et arbeid for å se på regler og rammer for dette i staten. Etableringen av fire piloter for Statens hus, bl.a i Narvik, er også en del av arbeidet for å bidra til å beholde og utvikle kompetansearbeidsplasser i distriktene.

I morgen lanserer regjeringen en stortingsmelding om fullføringsreformen i videregående opplæring. Den viser at selv om resultatene er blitt bedre under denne regjeringen, er våre ambisjoner for elevene større. Nord-Norge har dessverre de høyeste frafallstallene. Da er det gledelig å se at Troms og Finnmark de siste årene har hatt den største forbedringen i gjennomføring. Det viser at det nytter med målrettet innsats.

Få steder i verden ligger forholdene bedre til rette for fiskeri og oppdrett enn i Nord-Norge, og fra regjeringens side har vi lagt og vil legge til rette for en bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Vi har også økt verdiskapingen som blir igjen i lokalsamfunnet der aktiviteten finner sted. Det jobber flere i Nord-Norge med fisk, oppdrett og fiskeindustri nå enn noen gang siden 2008. Og etter at regjeringen har åpnet for fangst av raudåte, er jeg glad for å se at gründere etablerer seg, slik som den nye raudåtefabrikken i Sortland.

Tilgang på naturressurser for verdiskaping er viktig, også til mineraler og fornybar energi. Det er også spennende med nye store industriprosjekter som utvikles for å møte behov i det grønne skiftet – om det er batteriteknologi eller hydrogen. Her ligger det godt til rette, også i Nord-Norge, bl.a. ved at vi har lagt ut anbud på ferjedrift på hydrogen.

Fra denne regjeringen overtok i 2013 til begynnelsen av 2021 er det blitt over 4 400 flere innbyggere i Nord-Norge, men befolkningstallet har gått ned siden 2019, og det er forflytting fra mindre til større steder, i Nord-Norge som i resten av landet. Det er blitt færre arbeidsinnvandrere, og det er ikke lenger fødselsoverskudd i Nord-Norge. Lave fødselstall er en av grunnene til at regjeringen har en aktiv politikk for barnefamilier generelt og for dem med lav inntekt spesielt.

Den økonomiske veksten i Nord-Norge er også høyere enn landsgjennomsnittet, og arbeidsledigheten er lavere i Nord-Norge enn i Oslo. Det er blitt 2 500 flere statlige stillinger i begge de nordnorske fylkene siden vi overtok. Det har altså ikke blitt færre som jobber i staten, det er flere som jobber i staten.

Vi har tatt Hæren tilbake til Finnmark, og tilstedeværelsen styrkes gjennom forsterking av Grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger og oppbygging av Porsanger bataljon. Samlet er Forsvarets aktivitet anslått å gi ringvirkninger i nord på 4,6 mrd. kr i 2019.

For å oppsummere noe av det vi har gjort den siste tiden, og samtidig unngå potensiell kritikk fra interpellanten for å være for generell, skal jeg trekke frem noen konkrete eksempler:

• Vi har senket skatter og avgifter og økt barnetrygden.

• Vi har økt antallet studieplasser, også i Nord-Norge.

• Det investeres i sykehus og helsetjenester i Nord-Norge som aldri før, og vi har lagt til rette for bygging av nye sykehus i Kirkenes, Narvik og Hammerfest.

• Vi bygger en ny fagskole for brann- og redningspersonell i Tjeldsund.

• Vi styrker Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten.

• Vi har fremmet forslag om å etablere en ny redningshelikopterbase i Tromsø.

• Vi styrker bedriftenes kapitalbehov gjennom å etablere et investeringsfond i Nord-Norge og et gründerfond for unge.

• Vi legger til rette for utvikling og bruk av ny teknologi gjennom hydrogenfergen Bodø–Moskenes.

Og nei, det er ikke geografiske områder som omtales i perspektivmeldingen. Men vi har faktisk, helt klart, en stor satsing. Planen for nordområdene ligger i nordområdemeldingen, som er til behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Nord-Norge også fremover kommer til å være et attraktivt sted for nordmenn og utlendinger å bosette seg. Men vi må ha vår politikk for verdiskaping, for åpen handel – ikke Senterpartiets «lukke-seg-inne-politikk».

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:29:56]: Da Brandtzæg-utvalget la fram sin innstilling for litt tid siden, var det veldig interessant lesning. Noe av det de konkluderte med, var at det er offentlig sektor som er den store sentraliseringskraften i Norge, ikke privat sektor. Der er det mange initiativ og flinke folk som skaper aktivitet, men det er offentlig sektor som er den store sentraliseringskraften. Det som er interessant med svaret til Erna Solberg, er at når hun løfter fram mange av tiltakene, f.eks. skatter og avgifter, er det nasjonale tiltak. Men hvilke ekstra tiltak er det man skal sette inn for de nordligste fylkene? Hvilke nye skattegrep er det man skal ta for å få ekstra vekst der, som gjør at flere har lyst til å etablere sin virksomhet der? Samtidig må vi ha en strategi for hvordan vi skal lokalisere offentlige arbeidsplasser som gjør at man skaper levende lokalmiljø.

Statsministeren løfter fram barnetrygd. Faktum er jo at statsministeren kuttet den ekstra barnetrygden for Finnmark og Nord-Troms, mens man har økt barnetrygden generelt. Man har ikke gjort noe med barnetrygden for de nordnorske fylkene for å gjøre det mer attraktivt f.eks. for en barnefamilie som har lyst til å prøve å flytte sørfra og nordover, bosette seg og satse. Det har man ikke gjort mer attraktivt, man har gjort det mindre attraktivt. Det er den typen personrettede tiltak vi i Senterpartiet mener man må komme med. Det er bra at vi har nasjonale løft, men vi må også ha ekstraordinære tiltak for den nordnorske landsdelen fordi den nordnorske landsdelen har en del andre utfordringer. Det er lengre avstander, det er kaldere klima. Derfor har det vært norsk politikk over lang, lang tid at vi har brukt ekstra ressurser for å få vekst og utvikling i de tidligere tre nordnorske fylkene – nå to, og snart igjen tre.

Så har vi et av de aller største politiske grepene som statsminister Erna Solberg har tatt. Det er å tvangssammenslå Troms og Finnmark. Det er interessant å høre hennes perspektiv når hun brukte så mye kraft på å tvinge igjennom den sammenslåingen mot folkets vilje. Hvilke gevinster mener statsministeren at det kommer til å gi? Hva er gevinsten når hun har brukt så mye prestisje og politisk makt på å tvinge de fylkene sammen? Hva kommer til å bli gevinsten framover, og hva vil være kostnaden hvis vi i Senterpartiet eller andre reverserer det?

Jeg vil avslutte med det jeg begynte med. Det er 7 746 flere som har flyttet ut av den nordnorske landsdelen, enn som har flyttet inn. Ser statsministeren det som et problem, eller synes hun det er helt greit? Hvis hun ser det som et problem, må statsministeren bli med på en ny Nord-Norge-satsing som gjør at vi litt fram i tid kan si at det er flere som flytter inn i landsdelen, enn som flytter ut, slik situasjonen er etter åtte år med statsminister Solberg.

Statsminister Erna Solberg [10:33:18]: Før pandemien startet, var hovedutfordringen i Nord-Norge at vi hadde mange gode jobber, men få folk til jobbene. Vi manglet kvalifisert arbeidskraft. Derfor er noe av det vi har satset på det siste året, å løfte kompetanse og kunnskap, bidra til at folk får mer kompetanse i denne perioden da ting går saktere. Derfor er det sånn at en del av de helhetlige, store grepene vi tar for hele nasjonen, er særlig viktige i Nord-Norge. Det er også sånn at det f.eks. i Finnmark er en større andel utenfor arbeidsmarkedet enn i mange andre fylker. Det betyr at vi er nødt til å se på de ressursene vi allerede har å tilføre, og i tillegg må vi få flere inn.

Jeg er enig i at vi bør jobbe etter interessante og gode, nye strategier. En av dem jeg har omtalt, dreier seg om at man kan være ansatt i staten, til og med i departementer, og bo andre steder. Det er noe vi nå prøver ut som et nytt tiltak.

Vi har hatt en satsing for å sørge for at vi får flere kompetente lærere i Nord-Norge, sørge for at vi stimulerer flere til å ta lærerutdanningen og være der etterpå. Derfor innførte vi for få år siden en betydelig bedre studielånfinansiering for dem som går på lærerutdanning i nord, som et målrettet tiltak for å få flere til å bosette seg. Jeg tror at sånne tiltak er viktig for å møte disse grunnleggende utfordringene.

Det helt grunnleggende fremover er ikke at vi kan stoppe endringer i offentlig sektor. Den store utfordringen vår fremover som nasjon er at vi må ha flere hender i privat sektor, flere som er kvalifisert, flere som jobber der. Vi må modernisere vår offentlige sektor, vi må gjøre de endringene der vi flytter fra administrasjon til tjenester. Det vi faktisk har gjort, er å få flere i tjenestesektoren i staten i Nord-Norge i denne perioden. Vi har også gjort noen endringer der vi bruker digitaliseringspotensialet for å kunne gjøre ting enklere for bedrifter, gjøre det enklere i offentlig sektor, for å ha flere hender til å løse utfordringene. Jeg skjønner at Senterpartiet generelt er imot det.

Dette store nummeret som representanten gjorde av perspektivmeldingen, blir litt spesielt, for i alle fall i 2009-meldingen til den rød-grønne regjeringen var Nord-Norge nevnt null ganger, Troms null ganger, Finnmark null ganger og Nordland null ganger. Det er ikke et stort poeng for meg, men siden det var et stort poeng for representanten, er det interessant.

Vi har levert en nordområdemelding, og vi har flyttet nordområdefokuset fra å være et utenrikspolitisk fokus til også å være et fokus rundt Nord-Norge. Derfor er veldig mye av den prosessen vi har hatt rundt nordområdemeldingen og tiltakene som ligger i nordområdemeldingen, også beregnet på nettopp å sørge for større befolkningsvekst, tilgang på mer arbeidskraft, at denne landsdelen får brukt det store potensialet den har til fortsatt å være en dynamo i den økonomiske veksten fremover for Norge, for det har Nord-Norge vært de siste årene.

Stein Erik Lauvås (A) [10:36:40]: Det er en utfordring at vi har sett en kraftig sentralisering de seneste årene. Og som interpellanten peker på, ser vi en befolkningsnedgang i Distrikts-Norge. Det er en utvikling som er bekymringsfull. Vi må sørge for at vi har en politikk som gjør at folk ser muligheten til å leve, jobbe og bo utenfor de største byene og tettstedene.

Vår velstandsutvikling er avhengig av at vi har levende lokalsamfunn som kan bidra til å utvikle arbeidsplasser. Vi er helt avhengige av at vi har folk og aktivitet som tar hele landet i bruk. Skal vi få til aktivitet og ha levende og gode lokalsamfunn i hele landet, må vi også aktivt legge til rette for det. Vi må ha en politisk retning som ser Distrikts-Norge, og vi må ha et storting – og ikke minst en regjering – som løfter fram mulighetene i distriktene.

Victor Norman, som ledet demografiutvalget, peker på at vi må ha en politikk som gir bolyst, en politikk som gjør at det blir attraktivt å bo og jobbe utenfor de store byene og tettstedene. En stadig sterkere, villet sentraliseringspolitikk er på mange måter distriktenes død og blir byenes problem. Dessverre er det nettopp dette vi har sett fra statsministerens regjering de siste åtte årene. Vi må slutte å sette byer opp mot distriktene. Det må handle om hele Norge. Vi må ha en politikk som gjør at ungdom ser mulighetene i distriktene.

Det er mange grep som må tas om vi skal lykkes i å beholde og utvikle levende lokalsamfunn ute i distriktene. Det første – og åpenbare – er at folk må ha jobb. Det andre er sterke og gode velferdstjenester. Det tredje er infrastruktur.

Vi må altså skape flere arbeidsplasser i distriktene. Disse kan komme innen fiskeri, landbruk, mineralnæring, skognæring og industri basert på ren og fornybar energi. Men skal vi lykkes i å skape flere arbeidsplasser, må vi ha en aktiv næringspolitikk som griper mulighetene, og vi må ha en stat som bidrar og ikke trekker seg unna.

Å fjerne trafikkstasjoner og sentralisere tjenester vekk fra distriktene, slik statsministerens regjering har gjort og foreslått, bare forsterker flyttestrømmen fra distriktene. Når folk mister nærtjenestene sine og får lengre reisevei, blir det automatisk mindre attraktivt å bli værende.

Arbeiderpartiet har fremmet en hel rekke forslag her i Stortinget om en bedre distriktspolitikk de seneste årene – ikke for å plage regjeringen, men fordi vi ser at det er nødvendig å ha et sterkere grep om distriktspolitikken. Vi må ha en mer aktiv stat. Vi i Arbeiderpartiet er veldig tydelige på at vi må styrke den eksportrettede industrien. Vi må fortsette med differensiert arbeidsgiveravgift og en industrioffensiv med stat, fylker, kommuner og det private næringsliv for å styrke eksisterende arbeidsplasser og skape nye. Vi må ha anbudsregler som gjør at lokale entreprenører kan delta i konkurransen. Vi må ha sterkere satsing på regionale næringsutviklingsmidler. Og vi må ha en bedre ordning for pendlere.

Videre må vi øke inntektene til kommuner og fylker. De må settes i stand til å drive lokalt og regionalt utviklingsarbeid. Vi må også etablere nærtjenester der folk får sine tjenester nær der de bor, som f.eks. pass, førerkort og andre sivile oppgaver. Helsetjenestene må være nær der folk bor. Ambulansen må komme, og den må komme med riktig utstyr og riktig personell. Kvinner som skal føde, må ha trygghet for at de har nødvendig hjelp, og folk i akutte sykdomstilfeller ute i distriktene må ha trygghet for rask hjelp.

Så må man ha et desentralisert utdanningstilbud. Vi må få på plass bredbånd – litt på samme måte som vi sørget for at folk fikk tilgang på strøm. Og vi må ha et nærhetsprinsipp for statlig styring. Statlige virksomheter må brukes aktivt i distriktspolitikken, og veksten i statlige arbeidsplasser må vi sørge for å fordele rundt om i landet. Det må altså bli slutt på å nedlegge og sentralisere statlige tjenester. Man får bruke digitale tjenester der det er fornuftig og mulig for å bedre nærtilbudet til innbyggerne, men vi må ha en regel om at distriktspolitiske hensyn må vurderes hver gang nye reformer skal iverksettes.

Skal vi lykkes i å ta i bruk distriktene, i å ha folk som bor og jobber over hele landet, ja, da må vi altså ha en regjering og en sterk stat som bidrar til å utvikle lokalsamfunnene våre – ikke avvikle dem. Arbeiderpartiet har vært tydelig på at vi i regjering vil prioritere å gjøre et kraftig distriktsløft. Vi har 60 punkter for en bedre distriktspolitikk – for arbeid, infrastruktur, helse, klima og miljø. Vi ser mulighetene i distriktene, og vi vil ta vare på de mulighetene vi ser Distrikts-Norge har.

Til slutt: Vi må ha slutt på uttalelser fra distriktene som sier at staten har forlatt dem. Vi trenger definitivt en ny kurs i distriktspolitikken.

Kent Gudmundsen (H) [10:41:58]: Det er ingen tvil om at vi må ta utfordringen med fraflytting fra distriktene på alvor. Men for å ta denne utfordringen på alvor må man ha en politikk som virkelig tar det onde ved roten, og da trenger man en politikk der de mulighetene som finnes i Nord-Norge, tas i bruk. Det handler om å ha en aktiv politikk for å svare mest mulig ja til de menneskene og de initiativene som bidrar til å skape vekst og arbeidsplasser i Nord-Norge.

Det betyr at man må ha en skatte- og avgiftspolitikk som gjør at private gründere og andre som ønsker å investere, har mulighet til det og kan ta i bruk den private kapitalen som de så sårt har spart opp – ikke at man årlig tapper Nord-Norge for en halv milliard i formuesskatt. Men Senterpartiet slår på stortromma og skal bruke en milliard på å kjøre tomme postbiler rundt omkring i Distrikts-Norge fordi det er viktig symbolpolitikk. Det er ikke spesielt treffsikkert.

Jeg mener at når man skal se på perspektiver, er det aller, aller viktigste å adressere nettopp de perspektivene. For øvrig nevnte ikke de rød-grønne Troms og Finnmark i verken 2009- eller 2013-perspektivmeldingen sin, og jeg kan ikke huske at det akkurat ble jublet da deres nordområdemelding ble lagt fram. Det har vi gjort noe med.

Vi har tatt i bruk de mulighetene som finnes i vår landsdel, i Nord-Norge, ved å si mer ja til lokale initiativ, til de reguleringene og de planene som har vært for landsdelen. Det er bare å se på statistikken. Vi har investert i infrastruktur som gjør at avstandsulempene i Nord-Norge, som er store, har blitt mindre og fortsatt vil bli mindre. Vi har en reduksjon i vedlikeholdsetterslepet på riksveiene, og vi har startet en opptrapping for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene, som er så viktige for kystnæringene, der vi har en sjømatnæring i vekst, og der mulighetene er store.

Det handler nemlig om å skape de framtidige arbeidsplassene som gjør at vår ungdom, som nå i økende grad skal fullføre videregående skole, har arbeidsplasser å gå til. Har de ikke det, ja, da er det ikke rart at de flytter. Det er det denne debatten bør handle om. Hvilken politikk de enkelte partiene framfører i denne sal, vil gi flest mulige private, interessante arbeidsplasser? Eller skal vi sitte her og diskutere hvor mye penger vi skal bruke over statsbudsjettet for å ha flest mulige statlige arbeidsplasser rundt omkring i hvert eneste kystsamfunn? Det er jo ikke det som er livskraftig. Det er jo ikke det som er bærekraftig. Det er ikke bærekraftig for den norske stat, og da er det heller ikke bra for Nord-Norge.

Likevel vil jeg bare minne om at denne regjeringen gjennom å ha reformert statlig sektor har bidratt til at vi både drifter med færre byråkrater og tar hele landsdelen i bruk. Det er jo ikke uten grunn vi har fått en avdeling av Utdanningsdirektorat i Tromsø, at Mattilsynet har et kontor på Sortland, eller at vi har fått flere professorer som forsker, og som gjør at Universitetet i Tromsø nå stadig vekk inntar nye, internasjonale posisjoner når det gjelder forskningsprosjekter, deltar langt mer på de arenaene og henter mye mer penger hjem. Vi skaper nye muligheter for framtiden. Vi har mer politi ute i distriktene. I Nord-Troms har politireformen gjort at Senterparti-ordføreren i Lyngen jubler. Endelig ser de politi i gatene! Det er å skape reformer innenfor det statlige og de velferdstjenestene vi skal levere fra denne sal. Det er virkelig å gjøre jobben vår. Det er å møte framtiden på en god måte.

Det det burde handle om, er hvordan vi drifter denne staten mest mulig effektivt, gir best mulige tjenester til innbyggerne våre, får flere av ungdommene våre til å fullføre videregående skole, så de kan møte framtiden på en god og trygg måte, at vi får forsket og utviklet oss, slik at vi møter den ukjente framtiden på en bedre måte, og at vi fortsatt investerer i infrastruktur, slik at de avstandsulempene som måtte være i min landsdel, blir mindre. Så kan man jo reflektere litt over hvordan det ville blitt i Nord-Norge – når 80 pst. av det vi eksporterer, går til Europa gjennom EØS-avtalen – hvis de partiene som er i ferd med å vokse på målingene, og som ikke vil ha noe med EØS-avtalen å gjøre, skulle få viljen sin igjennom og kjøre rundt med tomme postbiler? Hva slags symbolpolitikk er det egentlig man ønsker å gjennomføre?

Det er ikke en politikk jeg har noen som helst tro på. Jeg mener at det aller beste for Nord-Norge er en fortsatt borgerlig regjering som fortsetter på den kursen vi har lagt ut på. Det vil være med på å skape muligheter og framtidsoptimisme og gjøre det mulig å komme tilbake på det sporet vi var på før pandemien – med rekordlav arbeidsledighet og mange muligheter i nord.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:47:13]: Jeg skulle ønske Senterpartiet unnlot å prate ned min landsdel, noe jeg opplever at de gjør i fortellingen de prøver å lage om Nord-Norge. For den er med respekt å melde ikke riktig.

Når man tar utgangspunkt i tallene hva gjelder internflytting i Norge, baserer man det på tall som handler om ettervirkningen av migrantkrisen, da det ble plassert ut en god del asylsøkere rundt omkring i nordnorske kommuner. Statistikken er klar. Den viser at mellom 62 pst. og 73 pst. av dem som har flyttet fra Nord-Norge i perioden 2016–2019, har innvandrerbakgrunn. Hvis vi ser på innfødte nordlendinger, som er født og oppvokst i Nord-Norge, er det et lavere nivå nå enn under den rød-grønne regjeringen hva gjelder utflytting fra Nord-Norge. Det er interessant, og det viser hvordan man kan leke seg med tall.

Uansett er det viktig at man legger til rette for at min landsdel, Nord-Norge, skal være bærekraftig og dra med seg resten av dette landet hva gjelder økonomisk utvikling, hva gjelder verdiskaping, hva gjelder næringsgrunnlag. Det er det dette handler om. Det handler ikke om statlige arbeidsplasser. Det handler om et godt næringsliv som skaper verdier, og som skaper arbeidsplasser så folk faktisk har noe å gjøre, for det er jobb nummer én. I Nord-Norge må vi ha de arbeidsplassene som folk ønsker å jobbe på, og som er til beste for hele nasjonen. For Nord-Norge kan og bør være en økonomisk motor for hele resten av landet.

Skal vi gå inn i detaljene når det gjelder hva de rød-grønne står for, søker man i neste valg et flertallsopplegg der partiene konkurrerer om hvor raskt de skal nedlegge olje- og gassnæringen, en helt fundamentalt viktig del av den nordnorske utviklingen. Den vil flere av disse partiene legge ned. Når det gjelder mineralnæringen, har jeg hørt mange festtaler fra denne talerstolen om at vi må legge til rette for den. Men gjør man det? Sannheten er at det ikke ble løftet en finger for mineralnæringen under de rød-grønne. Tvert imot – en av de viktige sakene som faktisk ble avklart de siste årene, som handler om etableringen av Nussir i Kvalsund kommune, og som kommer til å skape tusenvis av arbeidsplasser, plasserte en Senterparti-statsråd langt nede i skuffen og tok ikke tak i i det hele tatt. Nå er det i hvert fall løst. Nå er det på plass, og det er altså ikke politikken fra venstresiden som har skapt grunnlaget for de arbeidsplassene.

Sånn kan jeg fortsette i sak etter sak etter sak, der man skal verne, ikke skape, og der man har byråkratiske forhindringer som gjør at man ikke får til etableringer. Det er altså den konstellasjonen Senterpartiet samarbeider med, og det er altså det Senterpartiet sto for da de selv satt i regjering.

Det er mange ting vi kan være helt enige om. Vi skal ha bredbånd over hele landet; det skal bygges ut overalt. Det har også Fremskrittspartiet fremmet forslag om i Stortinget. Det kommer til behandling, og da håper jeg at Senterpartiet støtter det.

Det er helt åpenbart at samferdsel er blodlinjen i økonomien. Det er den i Nord-Norge like mye som i alle andre deler av landet. Da er det viktig at man bygger den infrastrukturen. Selv har jeg tatt til orde for Nord-Norge-banen. Det mener jeg er riktig og framtidsrettet. Men vi må jo også bygge ut de veiene vi trenger. I Troms, min valgkrets, er det en Senterparti-styrt fylkeskommune som legger hindringer i veien for å legge til rette for f.eks. sjømatnæringen på Senja. Det er fylkeskommunale veier som i høyeste grad trenger å utbedres, men jeg opplever ikke at fylkespolitikerne tar tak i det i det hele tatt. De er mer opptatt av å krangle internt og diskutere Troms og Finnmark-problematikken enn av å løse problemene der ute for virkelige folk. Det er det jeg frykter vi kommer til å se mer av hvis Senterpartiet får det som de vil.

Willfred Nordlund (Sp) [10:52:34]: En vellykket distriktspolitikk har historisk vært avgjørende for Norge. Spredt bosetting har vært en nøkkel til den velferdsutviklingen vi har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i den framtiden vi ser foran oss. Nord-Norge er derfor en ressurs som vi må bruke. For å benytte disse ressursene til arbeidsplasser, til verdiskaping, er vi avhengige av at det fortsatt bor folk der, som ser muligheter, og som tar disse i bruk.

Det meste av Norge er i ulik grad distrikter. Da må politikken ha tro på hele Norge og ikke minst legge forholdene til rette for at folk skal kunne bo, arbeide og leve sine liv i hele landet, også i nord. Det er jo det interpellanten tar opp i sine spørsmål.

Statsministeren viste i sitt svar til representanten Slagsvold Vedum til at regjeringen har tatt en rekke initiativ, gjort en rekke satsinger og jobbet med rammevilkårene. Problemet er at det ikke veier opp for dag-til-dag-politikken til regjeringen, som svekker mulighetene og bolysten i nord. Det viser jo flyttetallene.

Under Solberg-regjeringen har grunnleggende tjenester og arbeidsplasser forsvunnet. Tryggheten og beredskapen er blitt svekket, og trangere økonomiske tider for kommunene og fylkeskommunene har betydd dårligere tjenester for folk. Innbyggertall og reiseavstander kan altså ikke være de avgjørende økonomiske forutsetningene som kommunene har for å gi den hjelpen folk trenger, i eldreomsorg, i barnehage eller i skole. Men det er altså Høyres mantra: ett hode, én krone. Sånn er ikke utgiftene fordelt i dette landet. Sosiale og geografiske forskjeller må utjevnes på tvers av store og små kommuner, mellom nord og sør, mellom bygd og by. Regjeringen snakker om tidenes kommuneøkonomi, men alle budsjettundersøkelser viser det motsatte. Det er hardt å være lokalpolitiker i Nord-Norge. Folk og næringsliv er mer avhengige av et godt flytilbud enn det regjeringen er villig til å innrømme. Ansvaret skal overføres til fylkene, midt i en krise for luftfarten – koste hva det koste vil – og det det gir, er usikkerhet.

Nærings- og samferdselspolitikken burde bidra til å tilrettelegge for at den naturressursbaserte verdiskapingen Nord-Norge har og har store muligheter til å øke, ble forsterket. Staten burde ha sørget for at fylkeskommunene var i stand til å ruste opp veinettet, redusert billettprisene på ferger og båter, sørget for gode utdanningstilbud og gitt et skikkelig kollektivtilbud – basistjenester som bygger samfunn og gir bolyst.

Alle i Norge skal føle seg trygge, uansett hvor i landet de bor – også i nord. Det ser vi ikke en regjering som tar på alvor. Det er godt kjent i nord at et hus ofte er verdt halvparten når nøkkelen settes i døra. Dette må løses. Stortinget tvang regjeringen til øke Husbankens rammer, men regjeringen har samtidig ikke villet gjøre noe med mandatet og regelverket som gjør at utbyggerne i distriktene ikke kan ta i bruk Husbanken – så også i nord, og i min egen kommune. Kravet er nemlig at alt skal være solgt innen tre måneder. Sånn fungerer jo ikke markedet i nord. Selv mindre byer klarer ikke å selge prosjekter så raskt. Sånn får vi altså boligmangel, og sånn skaper vi heller ikke bolyst.

Regjeringen synes å mangle en grunnleggende forståelse av hvordan dag-til-dag-politikken deres virker på Nord-Norge. Det nytter ikke at næringslivet går godt, og at vi har stor vekst, når tjenestetilbudet forsvinner, staten trekker seg ut og beredskapen svekkes. Nesna nedlegges, Andøya nedlegges, og vi ser et svekket politi og redusert beredskapstilbud for øvrig.

Differensiert arbeidsgiveravgift er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har, sier rapportene – at staten har forskjellig avgift for en arbeidsplass i Finnmark kontra i Oslo for å utjevne en del av de grunnleggende kostnadsforskjellene som ligger der, altså utjevning. Det er et verktøy som burde ha vært utviklet videre, men så langt har vi egentlig hørt svært lite fra regjeringen om hvordan de jobber med det temaet.

Pendlere, som det finnes mange av i Nord-Norge, der pendlervilligheten er høy, har fått svekket sine muligheter under denne regjeringen. Det har blitt dyrere å være pendler. De som har strukket seg ekstra langt og har lang reisevei til jobb, burde ha fått en rimelig kompensasjon for dette. Det har regjeringen, med Erna Solberg, strammet inn.

Nedbygging av folks og næringslivets muligheter ved at bolysten svekkes og folk i nord flytter ut, avspeiler egentlig det politiske målet som Høyre under Erna Solberg har arbeidet for.

Det går godt i mange deler av næringslivet i distriktene, så også i nord, størst vekst. Vi burde ha bygd det opp, ikke ned. Dag-til-dag-politikken burde lagt til rette for bolyst, sikret bosetting, sånn at mulighetene ble tatt i bruk og vi fikk forsterket det positive som skjer. I dag har vi en regjering som sørger for at det slår hverandre i hjel. Den negative befolkningsutviklingen i nord kan endres av politiske beslutninger. Det handler om vilje, vilje til å erkjenne at alt henger sammen med alt, og det trengs nok et regjeringsskifte for å få det til. Det tyder svaret fra statsministeren i dag på.

Karin Andersen (SV) [10:57:54]: Politikk virker. Høyrepolitikk virker, og den virker sentraliserende. Det merkes i hele Distrikts-Norge. SV er optimistisk på vegne av Nord-Norge, for Nord-Norge har store ressurser. Da gjelder det å forvalte de ressursene på en måte som gjør at de varer i et tusenårsperspektiv, at vi ikke f.eks. ødelegger grunnlaget for fiskeriene med rovdrift, at vi sørger for at fiskeriene gir inntekter og arbeidsplasser på land lokalt. Det er utrolig viktig, og det kan styres mer av politikerne enn det man gjør i dag.

Det er slik at politikk på veldig mange områder slår ut i distriktene. En kraftig kommuneøkonomi som gjør at bedriftene møtes på en positiv måte i kommunene, og at de rett og slett har rom til det, er positivt. Derfor styrker SV kommuneøkonomien. Det er viktigere i distriktene enn i byene, der en del ting går mer av seg sjøl.

Det trengs en nærhetsreform i hele offentlig sektor. Statsministeren var inne på det, men det må gå an i kommuner og fylker også å bruke ny teknologi, slik at man ikke må sentralisere, slå sammen, sentralisere og slå sammen. Det går an å tenke nytt, slik at ikke bare kompetansearbeidsplassene, men også tjenestene til folk blir spredd, sånn at man ikke må sitte i bil i timevis for å få en helt alminnelig tjeneste.

Det trengs en storsatsing på grønne virkemidler i hele næringspolitikken. SV har kalt det et rettferdig grønt skifte, og mye av de ressursene ligger i distriktene, både i Nord-Norge og i Innlandet, som jeg kommer fra. Dette er arbeidsplasser vi må sørge for havner i Norge og ikke i utlandet, for det gjør de i altfor stor grad i dag. Det ser ikke ut som om regjeringen har noe politikk for å møte det.

Vi må bruke hele handlingsrommet. Vi kan diskutere EØS opp og ned, men det er handlingsrom i EØS-avtalen som ikke blir brukt i dag. Jeg skal spå: Etter korona, nå når så mange små bedrifter utover i bygdene som holder på med turisme og reiseliv, og alle de som er avhengige av det, brekker ryggen fordi de får for dårlig hjelp av regjeringen og har brukt opp all kapitalen sin – hvordan skal de tørre å gå opp og stå igjen etter det? Da må vi i hvert fall bruke det handlingsrommet vi har, men som regjeringen ikke bruker, til å gi direkte støtte til bedrifter til etablering, investering og markedsføring. Det kan vi gjøre i f.eks. ett, to eller tre år framover, for å få hjelpe dem som trenger det, opp og stå, i stedet for bare å være opptatt av dem som er aller sterkest og har aller mest penger fra før, slik regjeringen er. Det er dit alle de store pengene går.

Det er behov for å styrke politikken på veldig mange områder. Desentralisert høyere utdanning er et av de viktigste tiltakene, som regjeringspartiene dessverre har stemt ned når SV har fremmet forslag om at vi må ha egne tilskudd til det, både gjennom høyskolesektoren og til fylkeskommunene, slik at de kan drive det.

Bredbånd: Det går altså ikke engang an å ha unger på skolen lenger uten at man har tilgang på godt bredbånd. For et par dager siden kom det en rapport som sier at vi må investere én milliard hvert år fram til 2025. Da er det bredbånd i hele landet – til alle, til bedriftene også. Det må på plass, for det er det alle moderne bedrifter trenger for å klare seg, det er det som er et moderne samfunn.

Det er veldig mye jeg kunne ha sagt om dette, men punkt én: Vi kan altså ikke, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, fylle fjordene våre med avfall og tro at vi skal leve godt av fiskeriene framover. Punkt to: Hvis vi skal bygge ut infrastruktur, veger og jernbane, er vi nødt til å slutte å bruke alle pengene på gigantiske motorvegprosjekter i sentrale områder. Vi må flytte pengene over til kommunale/fylkeskommunale veger og de riksvegene i distriktene som trenger styrking. Og så trenger vi Nord-Norge-banen og strøm på Rørøs- og Solørbanen. Da får vi en moderne transportåre helt fra Nord-Norge og ut til kontinentet. Det vil være god Nord-Norge-politikk.

Jon Gunnes (V) [11:03:03]: For å motvirke fraflytting og sentralisering må vi sørge for å ha gode tjenester og utdanningstilbud der folk bor. Det er vi enige om. Vi må ha gode samferdselsløsninger. Nylig framlagt forslag til NTP viser videre vei og gjør det mulig og attraktivt for folk å bosette seg utenom de største byene. Vi må også investere i skole, sånn at ungdommen kan være lenger i bygda.

De videregående skolene har en viktig rolle og betydning som kompetansesenter for lokalsamfunnene. Signalet fra næringslivet og fra skolene, f.eks. i Nordland, er at det er et behov for å opprettholde det tilbudet man har. Næringslivet i Nordland har garantert for læreplasser. Tilstandsrapporten for Nordland viser at mellom 80 og 90 pst. av elevene har fullført de siste årene.

For at ungdommen skal lykkes i å komme igjennom videregående opplæring, og for at vi skal kunne rekruttere nok, er vi nødt til å sikre et bredest mulig tilbud på flest mulige skoler. Ungdommen må ha tilgang på motiverende skoleløp ved sin nærmeste skole. Det er viktig at hver skole har tilbud som kan appellere til begge kjønn, slik at elevene har reell valgmulighet i nærheten av sitt hjemsted. Slik inkluderer vi ungdommen og sikrer næringslivet kompetanse det er behov for.

Til tross for dette bildet velger Senterpartiet å bidra til å legge ned mange distriktsklasser i videregående skole i Nordland, og man kutter i samferdselstilbudet. Dette er alvorlig. Det er tilbud som blir borte der folk bor. Fylkesrådet i Nordland, der Senterpartiet bl.a. har finansråden, ønsker åpenbart denne politikken. Så hører vi at Senterpartiet skylder på at det er for lite penger fra staten. Dette skjer samtidig som fylkesrådet i Nordland er opptatt av å ha penger på bok. Resultatet blir da en sentralisering – med Senterpartiet ved det lokale roret, der folk bor.

Venstre ønsker at vi skal ha levende lokalsamfunn, i både bygd og by. Vi inviterer gjerne Senterpartiet til å være med på denne innsatsen, men da må de ville ha en aktiv distriktspolitikk og ikke bare snakke i store ord i Oslo.

Statsministeren nevnte som en ettertanke at en utvidelse av EU-samarbeidet østover har bidratt til befolkningsvekst og verdiskaping i norske distrikter. Her vil jeg nevne hva som skjedde på Frøya og Hitra i Trøndelag – et eventyr innenfor sjømat, med lakseoppdrett, fiskefabrikker og mange nye arbeidsplasser og bedriftsetableringer, og med en befolkningsvekst i kommunen som for bare 20–30 år siden var preget av fraflytting. Befolkningsveksten er preget av arbeidskraft fra det østlige EU. Vi trøndere ville ikke flytte til øyrekka, men befolkningsveksten og verdiskapingen ble besørget av arbeidsinnvandrere. Frøya og Hitra har en flott utvikling.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:07:04]: Kristelig Folkeparti mener det er bra at det snakkes om distriktspolitikk og om utvikling av hele Norge. Det har alltid vært Kristelig Folkepartis kjernepolitikk å utvikle landbruket, satse på gründere og ikke minst sørge for en god familiepolitikk som gjør det lettere for folk å få flere barn. Alt dette er faktorer som påvirker hvor det bor folk i landet vårt, og det gjelder selvsagt også i Nord-Norge.

Det forundrer meg hvordan Senterpartiet prøver å få det til å se ut som om regjeringen er skyld i befolkningsnedgangen i nord, ja, at det nærmest er en bevisst vilje, at regjeringen ikke vil denne landsdelen noe godt. Det hører vi igjen og igjen i Senterpartiets retorikk. Denne retorikken leder ikke til noe annet enn en uryddig og usann debatt. For å opplyse debatten vil jeg vise til den nylig utgitte Indeks Nordland. Den peker på at det er innvandring fra utlandet som i stor grad har bidratt til befolkningsveksten i Nordland. Men den innvandringen har altså stoppet opp. I tillegg er det noe fødselsunderskudd, som i resten av landet vårt. Nedgangen skyldes altså ikke at nordlendingene ikke lenger trives i Nord-Norge og flytter derfra på grunn av regjeringens politikk. Nei, tvert imot skaper regjeringens politikk grunnlaget for et voksende næringsliv. Reiselivet, industrien, sjømatnæringen og bygg- og anleggsbransjen har svært gode resultat og er i vekst over hele landsdelen.

Nordområdemeldingen varslet en ambisiøs transportsatsing i nord, og da NTP ble lagt fram sist fredag, ble ord til handling. Regjeringen, med Kristelig Folkeparti og samferdselsminister Knut Arild Hareide i spissen, leverte den mest ambisiøse nasjonale transportplanen for Nord-Norge på årtier, og satsingene strekker seg over alle transportformer, på både vei, luft, sjø og bane, men aller mest på veiene og kysten i nord. Dersom ikke satsing på samferdsel i Nord-Norge er god distriktspolitikk, så vet ikke jeg.

Regjeringen har også ført en næringspolitikk som har fått typiske distriktsnæringer til å blomstre, enten det er fiskeri, havbruk eller landbruk, med tilhørende leverandørindustri, næringer som har levert gode resultat også gjennom denne krisen som vi har vært i nå. Men det vil komme til å endre seg drastisk dersom Senterpartiet får gjennomslag for EØS-politikken sin, som vil medføre uforutsigbarhet og usikkerhet for den eksportrettede distriktsnæringen. En tilnærmet samlet industri advarer sterkt mot å melde Norge ut av EØS, for Europa er deres store handelspartner. Det forundrer meg stort at Senterpartiet og representanten Slagsvold Vedum er så ivrige etter å sette EØS-avtalen på spill. Å gamble med titusener av arbeidsplasser og i tillegg bruke hver eneste sjanse de får, til systematisk å lire av seg en elendighetsbeskrivelse av Distrikts-Norge – hva godt skal det bidra til?

Kristelig Folkeparti vil bidra til å snakke opp og fram Nord-Norge, næringslivet og levekårene der. Vi tror at ord skaper noe, og den negative framstillingen av Nord-Norge som Senterpartiet legger for dagen, skaper i alle fall ikke tro og framtidshåp for befolkningen i nord.

Eirik Sivertsen (A) [11:10:55]: Som representant for fylket Nordland må jeg si tusen takk til interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling. Jeg er helt uenig med foregående taler i at interpellanten svartmalte mitt fylke og landsdelen jeg bor i. Tvert imot ble det reist ganske mange viktige spørsmål om de utfordringene vi står overfor, og den politikken vi fører.

Jeg har lyst til å framheve noe som interpellanten sa, som jeg mener er noe av det aller viktigste, og som jeg synes underkommuniseres veldig når vi diskuterer distriktsnæringer og Nord-Norge. Det er at den viktigste ressursen vi har, faktisk ikke er mineralene, fisken eller skogen, men de menneskene som bor her. Når en går til perspektivmeldingen, som har vært omtalt i debatten, er den største andelen av nasjonalformuen ikke realkapital, men verdien av vårt framtidige arbeid. Derfor mener jeg det er viktig, og at det er en verdi i seg selv, at når det bor folk over hele landet, må vi forsøke å realisere de verdiene og det potensialet som ligger i det.

Jeg er litt usikker på om vi fører en debatt på de riktige premissene. Den debatten vi har her i dag, er for så vidt en viktig debatt, men den følger veldig kjente skillelinjer. Vi er alle veldig skråsikre på at akkurat den politikken vi har, fører til de riktige resultatene. Men sentralisering er jo ikke noe nytt, og det er heller ikke et særnorsk fenomen. Vi begynte med sentralisering da vi oppfant konseptet by for omkring 9 000 år siden, og vi har fortsatt med det siden da. I 2007 bodde for første gang ca. halvparten av jordas befolkning i byer. FNs prognoser viser at i 2030 vil 60 pst. gjøre det, og i 2100 vil 75 pst. av jordas befolkning bo i byer og ikke i rurale strøk – eller, på godt norsk, på landsbygda. Er det annerledes i Norge? Ja, det er det, for vi passerte vippepunktet på 50 pst. i 1945. Da bodde halvparten av Norges befolkning i tettsteder og ikke på landsbygda, og i dag bor fire av fem, altså ca. 80 pst., i tettsteder.

Det som er interessant, er at dette er så veldig tett knyttet til den økonomiske og industrielle utviklingen i en nasjon. Hvis vi ser på hva som driver den økonomiske utviklingen i verden i dag, er det ikke lenger primærnæringene, og det er ikke industrien. Det er delvis tjenesteyting, men først og fremst de ti siste årene er det næringer knyttet til data- og informasjonsbehandling som har drevet opp verdiskapingen. Det er den utfordringen vi står overfor også på landsbygda, i distriktene.

Det er også en del andre faktorer som driver i samme retning. Digitalisering er én av dem. Folk vil bo sammen med andre folk, og når du ikke lenger er geografisk bundet til å være nær der arbeidsstedet ditt er – ja, så vil du bo der tilbudet er bedre. Du vil flytte til en by.

Det finnes forskere som hevder at i år 2100 vil 80 pst. av jordas befolkning bo i de 600 største byene. Hvis vi overfører det til Norge, vil det bety at 80 pst. av Norges befolkning skal bo i de fire eller fem største byene. Jeg tror ikke det kommer til å se akkurat sånn ut, men det er en indikasjon på hva vi står overfor.

Så spørsmålet er: Hvordan gjør vi det mulig for folk å bo der de vil, samtidig som vi ivaretar det som jeg mener er en viktig verdi og et kjennetegn ved Norge – at det faktisk bor folk over hele landet fordi det er en verdi i seg selv og gir oss alle større muligheter? Da mener jeg at vi står overfor en ganske sentral utfordring. Det er at det er i ferd med å oppstå et ganske klart skille, større forskjeller mellom dem som bor i byene og har de mulighetene som er der, og dem som bor på landsbygda eller i mindre sentrale strøk.

Da jeg utfordret finansministeren på dette for noen uker siden i spørretimen, svarte han: høyere utdanning. Ja, det mener jeg er helt avgjørende. Vi må lukke utdanningsgapet. Flere må få mulighet til å ta utdanning der de bor, også når de ikke bor i en by. Ja, en må ha større muligheter til å skape økonomiske verdier, og ja, vi må investere i transport. Men vi kan ikke bare snakke det opp, sånn som representanten fra Kristelig Folkeparti var opptatt av. Vi må faktisk levere politikk, og vi må bruke økonomiske og politiske virkemidler som vi hittil ikke har brukt, hvis vi skal lykkes. Hvis ikke avfolker vi distriktene i dette landet.

Ove Trellevik (H) [11:16:16]: Representanten Sivertsen, som nettopp talte, hadde nokre gode poeng. Det er ingen hemmeleg lov som har bidrege til at dei største byane har hatt veldig stor betyding for utviklinga av landet vårt. Senterpartiet klarte heller ikkje å gjera noko med det då dei sat med makta. Men for å følgja opp Sivertsen: Eg trur tida er moden for at dei mindre byane og tettstadene i landet vårt tek eit større ansvar for utviklinga, slik me f.eks. ser i Svolvær. Difor er dei strategiane regjeringa har for både kyst og innland og ikkje minst småbyar og tettstader, viktige.

Sivertsen viste til at Noreg har endra seg frå 1945, då halvparten budde i byar, til no, når over 80 pst. bur i byar. Den trenden har vore internasjonal. Noreg er likevel spesielt; me er på mange måtar eit unntak i Europa. Me bur i store byar og små byar, forstader og tettstader, ytst ute på annakvart nes og øvst oppe i dalen i nesten kvar dal. Og nesten uansett kvar ein køyrer, er det hus, og ikkje berre er det lys i husa, men det er internett og gode moglegheiter.

Regjeringa har ført, og fører, ein vellykka distriktspolitikk med spreidd busetjing, kompetanse og arbeidsplassar i heile landet. Likevel: Attraktive småbyar og tettstader har viktige funksjonar. Dei tiltrekkjer seg folk og verksemder og bidreg til utvikling i sitt omland. I kraft av nærleiken mellom næringsliv, befolkning og det offentlege kan dei små byane og større tettstadene bidra med dynamikk og drivkraft som styrkjer vekst og omstillingsevne i den omliggjande regionen.

Representanten Nordlund frå Senterpartiet etterlyste bulyst i Nord-Noreg. Men det er det. Så han kjenner sannsynlegvis ikkje fylket sitt godt. Eksempelet mitt er Svolvær. Der er det bygd mykje i sentrum, både med offentlege og private investeringar. Det er etablert eit velfungerande torg, nye bustader og nytt kombinert kulturhus og hotell, og kafear, restaurantar og butikkar vender ut mot torget og bidreg til å gjera staden levande. Offentlege bygg og servicefunksjonar, som skule, kulturhus og bibliotek, er plasserte i sentrum. Svolvær har òg satsa på tettleik. Det har vist seg å vera eit godt strategisk vegval. Byen har opplevd ein markant vekst, med bulyst og investeringslyst. Det er maritim næringsverksemd, mekanisk industri og fiskeri, med fiskebåtar som ligg til kai og er synlege i bybildet i Svolvær, og det er vekst i heile næringslivet. Dei siste åra har mange store aktørar investert i eigedomar, og det er mange andre prosjekt som er under planlegging.

Det må likevel vera ein god regional balanse mellom vekst, likeverdige levevilkår og berekraftige regionar i heile landet vårt. Difor er kommunane viktige. Talet på kommunar på den såkalla ROBEK-lista har under denne regjeringa vorte redusert frå 46 i 2013 til berre 12 i dag, og kommunane er rusta for å laga attraktive og gode lokalsamfunn om dei vil. Små byar og større tettstader må bidra basert på lokale behov og føresetnader. Noreg treng fleire kraftsenter som bidreg til vekst og utvikling av distrikta rundt. Næringslivet er ein sentral del av byar og tettstader både som tilbydar av ulike tenester og som arbeidsgjevar, men næringslivet spelar også ei stor rolle utover dette.

Det er i dag eit gjensidig avhengigheitsforhold mellom byar og tettstader og omlandet. Det kan gje distrikta god draghjelp. Mange bygder i Noreg er hardt ramma av demografiutfordringa. Bedrifter og kommunar klarar ikkje å behalda og rekruttera relevant arbeidskraft og kompetanse. Det påverkar næringsutviklinga og tenesteproduksjonen negativt, noko som igjen påverkar bulyst og livslyst – det blir ein negativ spiral. I lengda vil det vera utfordrande å kunna tilby gode offentlege tenester og halda oppe livskvalitet i lokalsamfunn i tynt befolka distriktsområde. Difor er det viktig at tettstader og småbyar i heile landet er attraktive nok. Det vil igjen bidra til vekst og utvikling i heile Distrikts-Noreg, og Svolvær er i så måte eit godt eksempel på det.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:21:16]: Som statsministeren redegjorde for, har det skjedd mye positiv utvikling i hele landet, også i Nord-Norge og Finnmark, som jeg representerer. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i den stakkarsliggjøringen og svartmalingen som Senterpartiet forsøker å framstille min landsdel med. For det går ikke så verst i vår landsdel, faktisk går det langt bedre i Finnmark nå enn da Senterpartiet selv satt i regjering. Fraflyttingen er mindre nå enn da Senterpartiet satt i regjering. Så slutt å nedsnakke min landsdel!

Den viktigste faktoren for at folk skal bli boende eller bosette seg, er muligheten for å ha en jobb å gå til. Den beste distriktspolitikken er å legge til rette for økt jobbskaping og bolyst. Da må vi legge til rette for at norske bedrifter er konkurransedyktige, og at folk synes det er attraktivt å bo i distriktene. Det er flere arbeidsplasser som gir grobunn for økt bosetting. Flere arbeidsplasser betyr økte skatteinntekter og økt behov for barnehager, skoler og SFO. Det gir også behov for flere matbutikker, frisører og apotek. Jobbskaping er god distriktspolitikk.

Fremskrittspartiet har gjennom budsjettsamarbeid i regjering og storting vært med på å senke skatter og avgifter med over 30 mrd. kr.

De mørkerøde partiene er enige om at alle nye biler skal være nullutslippsbiler fra 2025. Det er bare fire år til. Hvilke konsekvenser vil det få for et område med ned mot 30 minusgrader vinterstid?

Med Fremskrittspartiet i regjering fikk vi også gjort noe med det digitale klasseskillet som Senterpartiet hadde lagt opp til. I mitt hjemfylke, Finnmark, hadde bare 8 pst. av innbyggerne tilbud om høyhastighetsbredbånd. Med Fremskrittspartiet i regjering er det økt til nærmere 80–90 pst. i dag.

Distriktene trenger lavere skatter og avgifter, og de trenger også bedre veier og infrastruktur for å utvikle landsdelen og snu befolkningsutviklingen. Distriktene trenger ikke mer Senterparti-politikk. Distriktene og Finnmark trenger mer Fremskrittsparti-politikk.

Fremskrittspartiet fikk i budsjettforliket med regjeringspartiene gjennomslag for et samferdselsbudsjett på 1 645 mrd. kr. Vi fikk på plass 500 mill. kr til reasfaltering av fylkes- og riksveier.

Skal man utvikle hele Norge, må vi også ha regionalpolitikere som løfter blikket framover. Tidligere kjempet politikere for sine saker fram til de var avgjort. Noen ganger vant man, noen ganger tapte man. Så jobbet man videre med det utgangspunktet for å utvikle samfunnet til det beste for innbyggerne. Det er dessverre en trend i tiden at politikere bruker det meste av tiden og ressursene på omkamper og på å reversere tidligere avgjørelser. Det bidrar dessverre ikke til å utvikle Norge eller lokalsamfunnene i riktig retning.

Om man ser på min region, som er styrt av Senterpartiet i lag med Arbeiderpartiet og SV, ser vi det dessverre tydelig. Det er en trend Senterpartiet har satt seg i førersetet for. De bruker det meste av tiden på å se tilbake istedenfor å løfte blikket framover for å utvikle distriktene og lokalsamfunnene i nord. Sammen med SV og Arbeiderpartiet driver Senterpartiet et slags fylkeskommunalt regjereri som vi aldri tidligere har sett i Norge. I iveren etter å reversere sammenslåingen har de stoppet alle prosesser, både politisk og administrativt. Det bidrar dessverre ikke til å utvikle regionen i riktig retning – heller tvert imot.

For å sitere Nordlys’ leder fra forrige torsdag etter siste fylkestingssamling:

«I stedet for samfunnsutvikling har fylkespolitikken blitt en arena for skyldfordeling mellom partier, en kampsone mellom fylkesrådet og regjeringspartiene.»

Jeg må avslutningsvis få nevne Årøya i Altafjorden, der fylkesrådet i Troms og Finnmark med Senterpartiet i førersetet er i ferd med å avvikle gårdsbruk og bygdesamfunn med sin politikk og manglende evne til å forstå utfordringene med ikke å ha et fergetilbud som bidrar til at man kan drive gårdsbruk ute i distriktene.

Karl Rødberg har i lag med sin avdøde bror bygd opp sitt livsverk på hjemplassen sin på Årøya – et gårdsbruk som en gang var et av Finnmarks største melkebruk, og som fortsatt er en mellomstor gård i fylket. Selv etter at de har nedjustert driften, er bruket stort og krevende. Gårdbruker Karl Rødberg sier i klartekst i Altaposten 18. januar i år at han mener fylkeskommunen har lagt ned gården. Med Senterpartiet i styringen er Rødberg dessverre nødt til å helle melka i sluket, og han får ikke levert fôrmel, noe som gjør at han ikke ser andre løsninger enn å legge ned gårdsdriften. Rødberg mener det ikke er noe som minner om normale omstendigheter på Årøya etter at Troms og Finnmark fylkeskommune med Senterpartiet i spissen gjennomførte ruteomleggingen på båtruta.

Siv Mossleth (Sp) [11:26:57]: Talerlista i denne saken ble fort full, og flere Senterparti-politikere får ikke tegnet seg, bl.a. Geir Adelsten Iversen fra Finnmark, som ikke får ordet. Han ville nok sagt noe om bl.a. fiskerinæringen.

Jeg er glad for at to meningsmålinger fra de siste fire ukene viser at Senterpartiet er største parti i Nord-Norge. Folk ser selvsagt hvem som har en politikk som er bra for folk og næringsliv i nord. Det er Senterpartiets politikk som svarer på de endringene vi vil ha. NHO fikk utarbeidet en stor rapport som ble ferdig i 2015, og som viste hva tre ulike politiske retninger ville bety for Nord-Norge.

Retning nr. 1 var å «følge», det vil si å følge utviklingen som var før 2015, altså ikke ta nye politiske grep.

Retning nr. 2 var å «lede» det vil si den retningen som høyreregjeringa har fulgt helt siden den kom til makta. Regjeringa startet en storstilt sentralisering med å endre de nøklene som bestemte hvor mye penger de ulike fylkene skulle få fra staten. De største taperne her var Nordland og de andre distriktsfylkene.

Fylkespolitikerne fikk skylda for kuttene, og det var nok tilsiktet. Høyre og Fremskrittspartiet vil gjerne legge ned fylkeskommunene og heller ha gigantkommuner. Det vil virkelig lede til sentralisering, som har vært mål nummer én for høyreregjeringa, inkludert Fremskrittspartiet, i sju år.

Sentraliseringen har skjedd åpent, gjennom tvangssammenslåing av fylker og kommuner, men den har også skjedd i det skjulte. «Stille sentralisering» er blitt et begrep om Solberg-regjeringas strategi.

Et eksempel er nedleggingen av Helfo-arbeidsplasser i den store nabokommunen min, Beiarn. Der bor det ca. 1 000 mennesker. Det er nok et sted som staten forlot med regjeringa bak roret. Helfo-kontoret i Beiarn leverte gode tjenester, og de avlastet andre kontorer. Men det ble ikke ansatt nye folk der, jobbene ble flyttet. I 2018 ble de siste fem–seks arbeidsplassene flyttet fra bygda, med argumentasjon om at digitaliseringen krevde større fagmiljø. Disse arbeidsplassene betydde like mye for sysselsettingen i Beiarn som alle arbeidsplassene i Oslo kommune betyr for sysselsettingen i Oslo. Det lensmannskontoret hjemkommunen min, Saltdal, og Beiarn delte, er borte. Nav skal sentraliseres, og staten forlater distriktene. Det er de som bor ytterst, i de minste kommunene, som forlates først.

Å lede mot mer sentralisering er en politisk retning regjeringa har spesialisert seg på. Vi ser det på nedleggingen av høyere utdanning på Nesna og i Sandnessjøen. Regjeringa peker på Nord universitet, men det er helt klart at føringene og sentraliseringsviljen først og fremst kommer fra den politikken som føres.

Nedlegging av Campus Nesna betyr mangel på lærere og sykepleiere, spesielt på Helgeland. Det forsvinner 100–120 arbeidsplasser fra Nesna. Og fagmiljøet flyttes ikke til Mo i Rana. Nei, de flyttes til Bodø og Levanger – nok en sentralisering gjennomført. Det å snakke om desentralisert utdanning senere er som å gå et museskritt fram, etter å ha tatt tre store skritt tilbake.

Den tredje politiske retningen er å «snu». Det vil si å satse på mer distriktspolitikk. Både distriktsnæringsutvalget, Norman-utvalget og nordområdemeldinga peker på viktige distriktspolitiske tiltak. Regjeringa har bestilt disse for å gi et skinn av endring mot neste stortingsvalg. Men det føres samme politikken, det er bare innpakningen som er ny.

Mange av tiltakene, som billigere billetter og bedre tilbud på båt, ferge og fly, er saker Senterpartiet har fremmet og regjeringspartiene har stemt ned. Men hva vil motstrømspolitikk bety? Hva vil det bety å snu til mer distriktspolitikk? Jo, det vil være bra for hele Nordland og alle byene i Nordland. Det vil øke verdiskapingen i Nordland med 12,5 mrd. kr. Å lede mot mer sentralisering vil minske verdiskapingen i Nordland med 7 mrd. kr.

Å snu til mer distriktspolitikk er bra for hele Nord-Norge.

Ingalill Olsen (A) [11:32:12]: Først: Tusen takk til interpellanten for anledningen til å ha denne viktige diskusjonen for oss som er distriktsrepresentanter.

Jeg har et mantra i livet, og det er at aktivitet skaper ny aktivitet. Vi må ha arbeid og aktivitet for å få utvikling og for å få folk til å bli. Trygghet for arbeid er det viktigste. Så kan man si at det er ikke arbeidsplasser som er Nord-Norges største utfordring, det er arbeidskraft, og det er også en sannhet.

Men hvis vi skal beholde vår befolkning – og aller helst bli flere – må vi ha varierte arbeidsplasser. Sentralisering av statlige arbeidsplasser gir ikke varierte arbeidsplasser. Det gir et ensidig arbeidsmarked. Et eksempel på det er mitt eget fiskevær, Havøysund. Vi har både fiskere og fiskeriindustriarbeidsplasser, men de senere år er svært mange andre arbeidsplasser forsvunnet, som skattekontor, fiskerikontor, banken er lagt ned, osv.

Havøysund er et produktivt fiskerisamfunn som bidrar til den store eksportnæringen som fiskeriene utgjør, en næring som skal være med og bære Norge på sine skuldre når petroleumsnæringen en gang bygges ned. Men også der er det problemer, f.eks. er det knyttet til pandemien nå bare halv kapasitet på kystruta, og det betyr at det er trøbbel med frakt av fisk under vårtorskefisket. Det som er kapitalen vår, fisken, får vi ikke ut. Nylig så jeg en oversikt over et av fiskebrukene hjemme, som listet opp hvilke dager i påsken – det skal være drift i påsken – de får lov til å levere 60 tonn og 90 tonn, og det er når de har adgang til det. Jeg har aldri sett et sånt oppslag. Det bare illustrerer at det er tapte penger for fiskerne, tapte penger for fiskeindustrien, men det er også tap for Norge. Det må vi nok relatere til koronaepidemien og den problematikken der, men det er et problem.

På mitt hjemsted har vi mange utenlandske arbeidstakere – heldigvis. Min erfaring er at arbeid er det beste integreringsmiddel, og jeg har lyst til å si at EØS-avtalen gir oss ikke bare tilgang til markedet, men det gir oss også tilgang til arbeidskraft. Selv om jeg er EU-motstander, kommer jeg alltid til å kjempe for EØS-avtalen, fordi den gir oss en mulighet. Vi, det lille landet på litt over 5 millioner, har et marked på nesten 500 millioner. Det kan vi aldri komme bort fra, og jeg er glad for at vi i denne salen i hvert fall er enige om det området der.

Statsministeren sier at det er blitt flere statlige arbeidsplasser i nord. Jeg har ikke noen grunn til å tvile på det, men det jeg vet, er at vi også opplever at det har vært en demontering. Mattilsynet i Finnmark er ikke lenger regionkontor, enda vi produserer masse mat, skattekontoret er nedlagt, Statens vegvesen er splittet opp, osv.

Men jeg har lyst til å si her at for meg er det største sviket tidligere Statoil, Equinor. Da ilandføring av Johan Castberg ikke kom til Nordkapp, endret jeg holdning til petroleumsnæringen. Jeg var positiv til det. De hadde fest i Nordkapp kommune 12. februar 2013 og lovte ilandføring, for vi skulle også få ringvirkninger. De uteble. Det er ringvirkninger fra Johan Castberg, men de kommer bare ikke til oss.

Så til slutt: Hva bør vi gjøre? Vi bør satse på Universitetet i Tromsø og campusene. Vi må styrke dem. Vi bør tilføre Nord-Norge kapital som er tilgjengelig for gründere. Det tror jeg kan være flott. Vi må få statlige jobber ut i hele landet, vi må ha en plan for utvikling av et variert arbeidsliv, og vi må bygge ut infrastrukturen, både veier og havner.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:37:25]: Da jeg hørte representantene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, virket det som hovedbudskapet var det som Kent Gudmundsen sa: Vi skal fortsette kursen vi er på, stø kurs framover. Jeg hører at Per-Willy Amundsen – tidligere statsråd, som satte i gang sentraliseringen av politiet og sentraliseringen av tingrettene – sier at vi skal ha den samme kursen framover. Jeg hørte Kristelig Folkepartis representant, som snakket om at vi svartmaler så fælt i Senterpartiet.

Poenget er ikke at vi svartmaler landsdelen. Jeg synes den nordnorske landsdelen er en landsdel med enorme ressurser, store muligheter og en rik historie. Men jeg har vært veldig bekymret når jeg ser flyttetallene derfra, og vi kan ikke ha en stortingsdebatt der vi ikke diskuterer hva som er de reelle fakta. Og de reelle fakta er at det er 7 746 flere som har flyttet ut av de nordnorske fylkene de siste to årene, enn som har flyttet inn, og det er folk som er bostedsregistrert i Norge. Det er 7 746 flere som har flyttet ut enn som har flyttet inn. Vi kunne lagd glansbilder av alt, men man må først se hva som er utfordringen, og så må vi sette i gang tiltak. Men når jeg hører Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, virker det som om det er noen nye tiltak bare for å forsvare alt som er gjort, og så ser man ikke hva vi kan gjøre framover. Jeg er grunnleggende uenig i den måten å tenke politikk på.

Det har vært mange spennende innlegg, bl.a. det representanten Sivertsen hadde om utvikling i forhold til urbanisering. Det er også et av de virkelig bekymringsfulle trekkene nå, at den største byen i Nord-Norge – Tromsø – har nedgang i befolkningstallet, med 924 stykker.

Erna Solberg sa da hun gikk til valg i 2013: Her er min plan for Tromsø og Nord-Troms. Ingen av de tiltakene som var planen, har blitt gjennomført, og det er litt illustrerende. Nå trenger vi i Norge en ny Nord-Norge-plan. Jeg mener det er en rett og en plikt vi har som storting og regjering å se hele landet, og at vi setter i gang tiltak.

Da må vi sørge for at ikke flytrafikken blir overført til fylkene – det er et feilgrep, det kommer til å svekke kortbanenettet og tilbudet der. Vi har gått i motsatt retning. Vi må oppløse Troms og Finnmark, for det å tvangssammenslå fylker mot folkets vilje er ikke lurt. Vi må bruke skattepolitikken mer aktivt, noe som gjør at det blir lønnsomt å lokalisere flere arbeidsplasser i de nordnorske fylkene. Vi må opprette flere studieplasser. Vi må lokalisere statlige arbeidsplasser rundt omkring i de kommende tre fylkene. Vi må styrke nærpolitiet, og vi må ha en fiskeripolitikk som gjør at lokalsamfunnet får tilbake enda mer av ressursene. Vi må rett og slett ha en plan med en rekke tiltak for den nordnorske landsdelen.

Vi i Senterpartiet har også en visjon om Nord-Norge-banen. Vi må ha noen visjoner, men vi må begynne med grep etter grep for å løfte landsdelen, og så får vi håpe at alle partier i fellesskap kan komme med grep som gjør at vi kan få vekst og utvikling i den fantastiske nordlige landsdelen, ikke fraflytting, sånn som vi har nå.

Statsminister Erna Solberg [11:40:44]: La meg takke for en interessant debatt – ikke minst var det interessant at bildet av Nord-Norge nok tegnet seg som et litt annet i løpet av debatten enn det som var interpellantens utgangspunkt.

Det er utfordringer med fraflytting, det er utfordringer i Norge i balansen mellom eldre og yrkesaktive. Det starter i distriktskommunene i Norge, og vi ser at det mange steder kommer til å bli sterkere. Vi trenger en nasjonal strategi for hvordan vi løser disse utfordringene fremover for hele landet, selvfølgelig også i en geografisk kontekst. Vi har lagt frem en del av denne nasjonale strategien i vår nordområdemelding, med en rekke tiltak, bl.a. tiltak knyttet til kapitaltilførsel og spørsmål knyttet til hvordan vi skal jobbe mer med utdanningssystemet og en rekke andre oppgaver.

Så tenker jeg at det vi ikke oppnår noe med, er vrengebilder og svartmaling. Jeg mener egentlig det fremstår to alternativer her, et reverseringsalternativ og et utviklingsalternativ, hvor regjeringspartiene står for utviklingsalternativet. Og så må vi skjønne utfordringene. Da synes jeg faktisk at innlegget til Per-Willy Amundsen var et interessant og viktig innlegg. Hvis det er riktig at storparten av de som har flyttet ut, som altså ikke har blitt værende i regionen, er flyktninger og folk født i utlandet, som kom under flyktningkrisen, og som nå er reist til mer sentrale strøk, ja, så er det kanskje introduksjonsordningen, integreringspolitikken og arbeidet vi gjør i kommunene, som gjør at vi går glipp av disse ressursene. Da er det ikke hva mye av det denne diskusjonen har dreid seg om, som ville vært det viktigste, men hvordan vi sørger for at syriske flyktninger som ble plassert rundt i landet i flyktningkrisen, ønsker å gjøre Nord-Norge til sitt sted – finne sin arbeidsplass og annet der. Hvis det er den riktige analysen, er det mange områder å jobbe enda mer med.

Utfordringene for Nord-Norge er ikke egentlig mangelen på ressurser på den fysiske siden. Vi har mange ting og masse kreativitet. Jeg synes det er helt fantastisk å møte nordnorsk næringsliv, se alle gründerne, mange som tenker, og alle de som har noe de vil gjøre. Utfordringen og flaskehalsen kommer til å være mangel på arbeidskraft som er relevant – å ha den kunnskapen. Derfor er satsingen på utdanningssystemet vårt så viktig, og derfor er satsingen på at voksne kan reutdanne seg, etter- og videreutdanne seg og gjøre det gjennom desentraliserte løsninger, også ekstremt viktig. Nå er det sånn at desentralisert utdanning vokser – i Mo i Rana, syv mil fra Nesna.

Det kommer til å være endringer. Det høres ut som om ting bare er flyttet vekk. Nei, de er omfordelt, det er gjort på andre måter. Det er ikke sånn at vi ikke har P-8-fly fremover, vi har dem et annet sted i Nord-Norge enn vi hadde før, det er ikke sånn at det er fraflytting eller sentralisering. Man kan si mye om Evenes, men knyttet til dette vil jeg ikke kalle det et voldsomt sentralt sted i så måte. Unnskyld, alle i Evenes – det er et veldig fint sted.

Så synes jeg også at representanten Sivertsens innlegg var ekstremt viktig. Folk kommer til å ville bo der de kan bo sammen med andre, og være sammen om felles ting. Så er det vår oppgave å finne de enkle nøklene som gjør at vi kombinerer disse forholdene fremover.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [11:44:59]: I stortingssalen er det høgt under taket. Det er mange meter mellom tak og golv. Eg vel å tru at det er fordi me i denne salen skal tenkja store tankar, at det folk i bygd og by i Noreg drøymer om, kan gjerast til verkelegheit gjennom vedtak i denne salen.

Ein av dei store tankane me no skal diskutera, er lyntog, korleis me med skjener kan foreina by og land, byggja landet og kutta klimagassutslepp.

Eit av SVs store prosjekt for tiåra som ligg føre oss, er å sikra eit rettferdig grønt skifte gjennom at staten brukar alle sine musklar for å rusta Noreg for ei framtid med mindre ulikskap og kutt i utslepp. Me skal kutta, byggja og dela – kutta utsleppa, byggja landet, dela goda. I mine auge svarar lyntog godt på alle tre punkta.

I 2009 vart Deutsche Bahn Internationals rapport om hurtigtog i Noreg lansert, gjort etter initiativ frå Norsk Bane. Den hadde fleire interessante konklusjonar som burde ha gjeve grunnlag for ei storstilt planlegging og bygging av lyntog mellom dei største byane i Noreg.

Korleis reisemønsteret i Noreg og verda etter pandemien vert, er akkurat no vanskeleg å ha oversyn over. Vil me reisa mindre, vil me reisa annleis, eller vil mykje verta som før koronapandemien trefte oss? Svara på dette vil me sjå når dei sterkaste innskrenkingane på livet vårt er fasa ut, men me veit mykje om kor omfattande reiseverksemd som føregjekk innanlands før pandemien.

Oslo–Trondheim er Europas fjerde mest trafikkerte flyrute, med Oslo–Bergen på ein sjuandeplass. Mellom Paris og Lyon var det 940 000 flyreisande året før dei opna lyntog der. På dei aktuelle lyntognettverka Oslo–Trondheim–Ålesund og Oslo–Bergen–Haugesund–Stavanger var det i 2019 høvesvis 3 millionar og 5 millionar flyreisande årleg, altså tre–fem gonger meir enn det var mellom Paris og Lyon før ein opna lyntog der. Det har gått nesten 80 fly dagleg i kvar retning mellom Gardermoen og Torp på Austlandet og Bergen, Haugesund og Stavanger på Vestlandet. Om det vert overført til tog, med 16 driftstimar dagleg, svarar det til ca. fem avgangar i timen i kvar retning. Samla sett er det eit solid passasjergrunnlag for dei ulike lyntogtraséane som er aktuelle i Noreg.

Noko av det som kanskje er underkommunisert i debatten om lyntog, er kva effekt dette vil ha for distrikta. Det vert ikkje flyplass i Sauda, Skodje, Otta eller Bø i Telemark med det fyrste, men langs traséane, anten me snakkar om Dovresambandet eller Vestlandsbanen over Haukeli, vil ei lang rekkje distriktskommunar kunna få eit skikkeleg samferdselsløft. Det vil verta mogleg å bu i distrikta og jobba i ein storby, eller omvendt.

Høg fart gjev høg produktivitet. Me kan kutta reisetida for togreisande mellom dei store byane med mange timar per reise. Det er eit av dei vesentlegaste poenga for kvifor lyntog er så viktig for at folk skal velja tog. Jo kortare tid toget brukar, jo fleire av oss vel toget fyrst. Det skarpe skiljet går ved to og ein halv time eller mindre. Med slike togreisetider vel 80 pst. tog framfor fly, ganske enkelt fordi det å reisa med tog då er raskare og langt meir behageleg enn å reisa med fly.

Viss eg skal reisa frå Stortinget og heim til Stavanger med fly i dag, tek det mellom to og ein halv og tre timar frå Oslo S til Stavanger sentrum, inkludert togreise, innsjekking, sikkerheitskontroll, venting på Gardermoen, flyturen, henting av bagasje, overgang til buss på Sola og vidare inn til sentrum.

Alternativet i dag er toget som går frå Oslo S kl. 15.25 og er framme i Stavanger sentrum kl. 23.15, så sant Go-Ahead held reisetida. Det er altså rett i underkant av åtte timar. Viss eg ikkje rekk toget som går kl. 15.25, må eg venta på nattoget eller toget som går i morgon.

Med høghastigheitstog som gjekk klokka halv fire, ville eg vore i Stavanger før klokka var 18. Om eg ikkje rakk toget klokka halv fire, ville det truleg gå eit nytt tog kvar halvtime fram til klokka var 22. Om eg skulle reisa til Sauda, ville eg ha brukt endå kortare tid med toget – under to timar fordi eg kunne gå av undervegs – mens med fly måtte eg i staden bruka tre timar tilbake frå Stavanger og hatt ei samla reisetid på seks timar.

For alle som bur i distrikta, er dagens lange reiser til og frå flyplassane tungvinte. Lyntog kor ein kan gå av og på undervegs, vil gje distrikta endå kortare reisetid enn byane ved endepunkta, medan det er motsett for fly. Dagens flybaserte samferdsel verkar sentraliserande. Det har mange Senterparti-ordførarar i Distrikts-Noreg skjønt, og dei jobbar difor aktivt for lyntog, bl.a. som medlem i fleire lyntogforum. Eg håpar Senterpartiet sentralt vil støtta distriktskommunane sine aktivt i denne saka og sånn kunna bidra til ei balansert utvikling av heile landet – by og land, hand i hand.

Høghastigheitsbanar i eit fleirbrukskonsept for langdistanse-, regional- og godstrafikk vil vera positivt for bygd og by og for klimaet. Noko av det viktigaste me kan gjera i tida som kjem, er vel å gjera det lettast for folk å gjera dei grøne vala. Viss lyntog var eit alternativ, ville ei reise frå Oslo til Stavanger, Bergen, Trondheim, Ålesund eller Stockholm vera unnagjort på to og ein halv time, og endå kortare til eller frå områda mellom endepunkta. Då vil plutseleg fly verta det mest upraktiske, og det grøne valet verta det enklaste.

Alt skjer dessutan heller ikkje i Oslo. Det er spesielt for ein vestlending at det ikkje er skjener mellom Bergen og Stavanger. Det ville ha gjeve gode ringverknader på Vestlandet, som eg trur både statsråden og eg er oppteken av.

Deutsche Bahn Internationals rapport viser at me i Noreg kan oppnå 270–300 km/t nesten overalt. Det vil vera enkelt å leggja til rette for fleirbruk, altså både langdistanse og regionaltog og ikkje minst godstrafikk. Kapasiteten for godstrafikk aukar med ti gonger samanlikna med dagens jernbanenett. Med overført fly- og godstrafikk og langdistanse biltrafikk vert òg klimaeffektane store. CO₂-utsleppa vil kunna reduserast med 1,5 millionar tonn med Dovresambandet og Vestlandsbanen over Haukeli, meir for eit nasjonalt nett og vidare til Sverige og Europa. Utsleppa under bygging er utrekna til å betala seg ned på under sju år for lyntog Trondheim–Møre og under fem år for Vestlandsbanen gjennom overført trafikk.

Men har me råd til alt dette? Ja, både fordi det er mogleg å prioritera annleis enn fly- og motorvegbasert samferdsel, og fordi ein sånn konkurransedyktig jernbane kan gje inntektsgrunnlag gjennom billettinntekter og fraktinntekter som kan dekkja drifts- og vedlikehaldsutgifter og bidra til finansiering av banebygginga, sånn som utgreiinga til Deutsche Bahn International viste.

Desse gode resultata kan sannsynleggjerast gjennom eksempel. Billettinntektene har i årevis dekka driftsutgiftene til NSB på Dovre- og Bergensbanen, sjølv med lite konkurransedyktige reisetider. SJ og Vy reknar med å kunna drifta banane med høvesvis 1,1 og 2,2 mrd. kr i overskot dei neste ti–elleve åra. Når reisetida kjem ned i to og ein halv time, vil overskotet auka, både fordi marknaden vert større, og fordi utgiftene per tur vert mindre når tog og personalet kan gjera jobben på ned mot ein tredel av tida. I tillegg kjem verknadene for godstrafikken.

Ein av mine gode vener og politiske mentorar, Hallgeir Langeland, brukte sine år på Stortinget til å kjempa for lyntog. Ut frå det eg har høyrt, hadde han òg eit godt forhold til og godt samarbeid med Hareide, som no er samferdselsminister, men som frå 2009–2013 leidde Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Eg har òg forstått at Langeland og Hareide hadde mange samanstøyt på fotballbanen. Men då SVs Hallgeir Langeland gratulerte den nyvalde komitéleiaren i eit replikkordskifte her i salen, hadde Knut Arild Hareide eit veldig godt svar:

«Eg ser fram til samarbeidet med representanten Langeland. Eg ser òg at representanten har eit slogan på jakka i dag som seier: Ja til lyntog. Det er eg villig til å skrive under på.»

Spørsmålet er om samferdselsminister Hareide i 2021 er einig med transportkomitéleiar Hareide i 2009. Det håpar eg verkeleg han er.

SV kjempar for å kutta utslepp, for å dela goda og for å byggja landet – at det skal vera god og klimavennleg infrastruktur i både by og land. Lyntog gjev eit godt bidrag til dette. Eg håpar statsråden er einig.

Statsråd Knut Arild Hareide [11:55:22]: Eg vil takke interpellanten og representanten Eirik Faret Sakariassen for moglegheita til å ta denne debatten – ikkje berre med Hallgeir Langeland, men òg med Faret Sakariassen. Eg tenkjer at det å fokusere på korleis me kan utvikle persontogtilbodet mellom dei største byane i Noreg, er viktig, og òg prioriteringar me gjer i jernbanepolitikken.

Det har gått ti år sidan eg diskuterte dette med Hallgeir Langeland. Hausten 2010 opplevde me at jernbanen i Noreg stod til knes, og Magnhild Meltveit Kleppa var med på å snu utviklinga. Eg vil seie at me i 2009–2010 tok vare på jernbanen, og nå har me altså tredobla investeringane, så reelt sett utviklar me verkeleg jernbanen. Det må med i det perspektivet me tar med oss i dag.

Eg vil ta Faret Sakariassen på alvor og har lyst til å løfte nettopp debatten om lyntog, eller høghastigheitstog, som er omgrepet me nyttar i Noreg. Det er definert som tog med hastigheit på over 250 km/t, der det er svært få stoppestader langs traseen. Eit sånt togtilbod vil dermed kunne konkurrere nettopp med nasjonal flytrafikk på reisetid mellom dei største byane, men vil ikkje i same grad gi auka mobilitet for innbyggjarar ved små stoppestader langs traséen.

Eg vil seie noko om vurderingane som hittil er gjorde om høghastigheitsbane i Noreg. Samferdselsdepartementet gav i februar 2010 oppdrag til dåverande Jernbaneverket om å greie ut moglegheita for etablering av høghastigheits jernbane i Noreg. Jernbaneverket gjennomførte ei grundig utgreiing som blei lagd fram i januar 2012. Utgreiinga konkluderte med at høghastigheitsbane kan byggjast ut i forlenginga av intercitynettet på Austlandet, og at dobbeltspor frå Oslo til Lillehammer og til Skien og Halden kan vere første steg i ei eventuell høghastigheitsutbygging.

Dei samla kostnadene for utbygging av alle korridorane blei anslåtte til om lag 800–900 mrd. 2013-kroner. Utgreiinga viste at satsing på høghastigheitstog kan redusere klimagassutslepp frå transportsektoren, men at utslepp i byggjeperioden, spesielt knytte til bygging av tunnelar, vil vere betydelege. Det kan derfor ta fleire tiår før klimarekneskapen med høghastigheitsbane går i balanse ved at reduksjonane i driftsfasen har tatt igjen utsleppa i anleggsfasen.

Alle strekningane som blei undersøkte, hadde negativ samfunnsøkonomisk nettonytte fordi nødvendige investeringar er svært høge. Om investeringskostnadene blei haldne utanfor, kunne trafikken gitt grunnlag for eit positivt driftsresultat for operatørane.

I lys av dei store transportutfordringane, spesielt for jernbanen, i storbyområda, blei det verken i NTP for 2014–2023, som blei lagd fram av den raud-grøne regjeringa, eller i NTP for 2012–2029 lagt opp til å gå vidare med konkrete byggjeplanar for høghastigheitsbane i Noreg. I staden blei det prioritert å leggje til rette for tiltak som gjer at jernbanen i større grad kan bidra til å dekkje dei store transportbehova inn til og gjennom dei store byane. I tillegg blei det lagt opp til at ein på traséane for ny infrastruktur på intercitystrekningane skal leggje til rette for 250 km/t på dei strekningane der det ikkje inneber vesentlege meirkostnader samanlikna med ei hastigheit på 200 km/t. Dermed kan dei inngå i eit eventuelt framtidig høghastigheitsnett.

I NTP 2022–2033 legg regjeringa opp til å utvikle og styrkje jernbanen der han allereie har ei viktig rolle i transportsystemet. Moderniseringa av jernbanen må fortsetje dersom han skal vere attraktiv for dei reisande. I tillegg til bygging av ny infrastruktur og betre vedlikehald av dagens jernbane er digitalisering eit viktig stikkord. Nytt digitalt signalanlegg og betre nettdekning for dei reisande vil utgjere sentrale element av moderniseringa. Utvikling av persontogtilbodet vil i stor grad framleis rette seg mot reisande som pendlar inn og ut av dei store byområda. Men den pågåande planlagde utbygginga betyr òg at fjerntogtrafikken kan hauste gode gevinstar i form av redusert reisetid, fleire avgangar og eit meir påliteleg tilbod.

Eg har lyst til å nemne nokre av forbetringane me kan oppnå knytte til reisetid og fleire avgangar. Utbygging av Vestfoldbanen vil leggje til rette for å redusere reisetida mellom Skien og Oslo med 15–20 minutt, i tillegg til ein frekvens på to tog i timen mellom Skien og Oslo og fire tog i timen mellom Tønsberg og Oslo. Ferdigstilling av prosjekt på Dovrebanen vil gjere det mogleg å redusere reisetida mellom Hamar og Oslo med om lag 20 minutt og auke kapasiteten til to tog i timen. Ferdigstilling av Follobanen og prosjektet Sandbukta–Moss–Såstad vil redusere reisetida mellom Oslo og Moss med om lag 13 minutt og auke frekvensen på lokaltoget mellom Oslo og Moss.

I den andre seksårsperioden har regjeringa som ambisjon å gi eit betre reisetilbod mellom Hamar og Lillehammer på Dovrebanen og mellom Moss og Halden på Østfoldbanen. Utbygging av Ringeriksbanen vil saman med fleire tiltak på Vossebanen redusere reisetida mellom Bergen og Oslo med om lag éin time og eit kvarter og gi rom for vesentleg fleire avgangar enn i dag.

Det blir lagt opp til å arbeide vidare med planane om ein ny jernbanetunnel gjennom Oslo. Ein tunnel vil doble kapasiteten i jernbaneinfrastrukturen gjennom hovudstaden. Dette vil gi eit betre rutetilbod, meir punktlege tog og betre regularitet i trafikken på Austlandet, med positive ringverknader i togtrafikken andre stader i landet.

Kostnadsanslaga for intercity har auka dramatisk frå førre plan. Det er derfor sett på ulike variantar av optimalisering av intercitykonseptet som kan redusere kostnadene for den utbygginga som står att, samtidig som ein kan behalde mest mogleg av nytta. I det vidare arbeidet med optimalisering blir det lagt vekt på forbetringar i togtilbodet i form av auka frekvens og reduserte reisetider, utan at det er nødvendig å byggje samanhengande dobbeltspor på heile strekninga. I eit lengre perspektiv vil ambisjonane for utvikling av dei lange strekningane kunne utviklast vidare.

I NTP 2022–2033 blir det lagt opp til at punktet i Granavolden-plattforma om å setje i gang strekningsvise høghastigheitsutgreiingar for jernbane blir følgt opp ved at regjeringa vil gjennomføre ei høghastigheitsutgreiing for strekninga Oslo–Trondheim.

Eg vil òg trekkje fram fleire gevinstar og positive utviklingstrekk for fjerntogtilbodet, som blir gjort mogleg gjennom dagens satsing på jernbanen. Jernbanedirektoratet har gjennomført ei utgreiing om forbetring av fjerntogtilbodet, som blei ferdigstilt våren 2019. Utgreiinga vurderer og anbefaler moglege tilbodsforbetringar på fjerntogstrekningane, basert både på igangsette og planlagde infrastrukturtiltak og på kva som er samfunnsøkonomisk lønsamt i forhold til oppdaterte marknadsvurderingar. Konklusjonen er at fleire fjerntog gir god effekt for samfunnet, og det er mogleg og tilrådeleg med forbetringar på alle fjerntogstrekningane. Forbetringar i reisetid og fleire avgangar i Sør-Noreg har eg allereie omtalt. Høgare frekvens og redusert reisetid Oslo–Trondheim gir òg moglegheiter for å optimalisere korrespondanse til viktige destinasjonar vidare nordover.

Vidare vil eg påpeike at reisetid ikkje er det einaste dei reisande legg vekt på i valet mellom tog og fly. Forutan eit ønske om å velje ei mest mogleg miljøvenleg reiseform er talet på daglege avgangar, tilbod om bord og reiseoppleving òg viktig for å gjere toget meir attraktivt. I NTP 2022–2033 legg regjeringa til rette for investeringar som gir betre nettdekning langs jernbanen. Passasjerane kan då utnytte reisetida betre, f.eks. til å jobbe eller til å sjå film.

Me jobbar med å forbetre fjerntogtilbodet. Me ser på kva moglegheiter me har, men det er ikkje tvil om at med dei utfordringane me har med dagens jernbane i og rundt dei store byane, er det ei naturleg prioritering. Me har altså auka løyvingane – tredobla dei – i løpet av ti år, og me har vist vilje til å satse på jernbanen. Eg trur likevel det er noko fram i tid til me har høghastigheitstog mellom dei store norske byane.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [12:05:43]: Statsråden avslutta med å seia at han trudde det var lenge til ein kunne få realisert lyntogutbygging i Noreg. Det er klart at dersom samferdselsministeren har som utgangspunkt at det vil ta lang tid, tek det lang tid, for det er jo statsråden som i veldig stor grad sit på kva veg samferdselspolitikken i Noreg skal gå. Dersom me hadde ein samferdselsminister som var veldig oppteken av å byggja lyntog, ville det vore høgare på den politiske agendaen.

Så må eg seia at eg stussar litt over det statsråden sa – dersom eg oppfatta han riktig – om at det ikkje ville føra til auka mobilitet i distrikta. Det meiner eg ikkje er riktig, nettopp fordi det samanlikna med fly vil vera omvendt når ein reiser med tog for dei som bur i distrikta. Då vil me ha dei kortaste reiseavstandane mellom endepunkta på traseen, ikkje på endepunkta, som det er i dag. Eg vil berre igjen visa til det eg sa knytt til Sauda. Dersom ein skal reise herifrå til Sauda, vil ein bruka om lag seks timar med fly, men dersom ein skulle brukt lyntoget, ville det gått på under to timar.

Så til det som vart sagt om Jernbaneverket: Jernbaneverket har vel aldri vore spesielt entusiastisk når det gjeld lyntog, og det arbeidet som vart gjort for nokre år sidan, hadde ein del manglar, som eg meiner er vesentlege å trekkja fram i debatten. Ein utelét godstrafikken frå oversikten. Ein føresette at under 45 pst. av flypassasjerane ville velja lyntog dersom det gjekk på under to og ein halv time, mot det som er erfaringa, på 80 pst. Ein utelét mykje regional trafikk med berre å ta tre–fem stasjonar undervegs. Mellom Oslo og Stavanger og Kristiansand hadde ein sju f.eks., alle andre tre–fem, og ein hadde ei gjennomsnittleg billettinntekt som justert i 2019-kroner utgjer 609 kr Oslo–Trondheim, Bergen–Stavanger, dvs. ein lågpris på 450 kr og ein ordinær pris på 800 kr, som er veldig langt unna prisen for flybillett og tilbringarteneste frå sentrum til sentrum. Dersom ein justerer dei premissane, meiner eg at det vil vera mogleg både å auka inntektene og å få eit overskot som kan vera med og betala ned investeringane.

Så synest eg ein skal hugsa at 61 pst. av den norske befolkninga har sagt at dei er positive til påstanden: «Norge bør ta seg råd til å bygge høyhastighetstog mellom Oslo, Bergen og Trondheim». Det er bra at statsråden viser til at ein vil gjera ei lyntogutgreiing mellom Oslo og Trondheim, og då vert mitt spørsmål: Kva med Vestlandet? Deutsche Bahn har jo peikt på at Vestlandsbanen òg er veldig lønsam med tanke på lyntogutbygging.

Statsråd Knut Arild Hareide [12:09:00]: Jernbanen har fått tredobla sitt budsjett på i underkant av ti år. Me har gått frå at me tok vare på jernbanen, til at me reelt sett utviklar jernbanen. Men da trur eg òg at me må vere ærlege: Den prioriteringa me no har gjort, knytt ikkje minst til intercity, er det viktigaste, at me får sluttført det arbeidet. Har me starta på noko, må me reelt sett òg sluttføre det.

Så er det riktig oppfatta av Faret Sakariassen at me får mange studiar knytte til høghastigheit. Men nokre av problemstillingane er at skal toga gå veldig fort mellom to byar, gir det ikkje same effekt dersom det er for mange stopp på den vegen. Det kan det ikkje vere dersom dette tilbodet skal vere reelt.

Ja, me hadde for nesten ti år sidan ei utgreiing som blei lagd på bordet. Den gongen var det Magnhild Meltveit Kleppa som fekk utgreiinga, da SV òg sat i regjering, og me såg jo at utgreiinga i realiteten ikkje blei tatt omsyn til da ein la fram Nasjonal transportplan. Og det handlar om at når me legg fram ein NTP, må det vere ein realisme bak det. Me ser at dei tala som ligg der, var særs krevjande å gjennomføre i 2012, og det er det òg i 2021. Og ja, det finst veldig mykje spennande tenking rundt dette, men å tenkje det innanfor ein realistisk bane, der vil eg vere ærleg. Det har òg nokre effektar. Når me legg dette til grunn, fører det til kostnadsaue som er krevjande for andre element av jernbanen.

Men me vel å sjå på strekninga Oslo–Trondheim. Me synest det er viktig å sjå på den, og derfor følgjer me opp med ei utgreiing. I utgreiinga tilbake i 2012 var det Sørlandsbanen som blei trekt fram, da ikkje med høghastigheitsdelen, men fordi befolkningsgrunnlaget langs banen var veldig bra. Ein peikte på at høghastigheit i seg sjølv kanskje ikkje var det store poenget, men å byggje ein enda betre bane frå Oslo til Kristiansand og frå Kristiansand til Stavanger, ikkje minst for å ta opp trafikkgrunnlaget mellom byane, altså det som låg til grunn der.

Eg trur me berre må innrømme at med dei investeringskostnadene som er her, er det eit langt stykke fram, og òg klimaeffektane ved dette, som eg sa, gir ikkje eit så eintydig bilde som det enkelte tilhengjarar trekkjer fram.

Arne Nævra (SV) [12:12:22]: Debatten om høyhastighetstog er ikke død – det vil si: Den burde ikke ha vært det, og vi i SV skal i hvert fall gjøre alt vi kan for å holde debatten varm, også i årene som kommer. Det kan virke som om denne debatten er fullstendig død når vi leser den siste NTP-en som ble lagt fram. Ingen av mine søkemotorer klarte å finne ordet «høyhastighetsbane» der, så det er borte fra NTP-en, så vidt jeg kan se. Det synes jeg er veldig, veldig leit.

I forrige NTP – altså den inneværende, den vi fortsatt skal styre etter i noen måneder – står det:

«alle nye jernbanestrekninger planlegges slik at de vil kunne inngå i et høyhastighetsnett».

Så sier også regjeringserklæringen, Granavolden-plattformen, som både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sto bak, at regjeringa vil

«igangsette strekningsvise høyhastighetsutredninger for jernbane i tråd med NTP».

Det er åpenbart noe Venstre fikk inn, og det bør man bejuble. Så har man fått et svar gjennom at man nå, endelig, får inn en utredning om Oslo–Trondheim. Det setter vi i SV veldig pris på.

Vi må jo kunne gjenta noen av de aller viktigste argumentene, og også interpellanten har nevnt mange av årsakene, til at vi holder fast ved jernbanen som framtidsrettet.

• Det er et nullutslippstransportmiddel når det er elektrifisert.

• Det er ikke utslipp fra vei- og dekkslitasje.

• Det bruker mindre areal enn de store motorveiene som bygges ut.

• Tog har mye større kapasitet enn noe annet transportmiddel.

• Det er lavere ulykkesrisiko – det er altså et veldig sikkert transportmiddel.

• Det gir mindre støy.

• Det er det åpenbart mest energieffektive transportmiddelet vi har.

Alt dette til sammen burde tilsi at dette er framtida, det er ikke fortida, som noen holder fast ved. Derfor bør norsk jernbane bygges som høyhastighetsbane i det som også interpellanten kalte et flerbrukskonsept for langdistanse-, regional- og godstrafikk.

Et ganske viktig poeng er hvordan vi skal bygge Nord-Norge, og i forrige interpellasjon snakket vi om Nord-Norge og distriktene. Nord-Norge-banen kan spille en veldig, veldig stor rolle i utviklingen av Nord-Norge. Jeg har før her fra talerstolen brukt den analogien at Norge ser omtrent ut som en dinosaur, hvis vi ser på kartet. Vi har et hode aller øverst, og hvis vi kaller hodet ressursene, er det enorme ressurser der nordpå, og de ressursene skal ut av landet, og de skal sørover. Men dyret mangler en ryggrad, og denne nye, grønne ryggraden skulle ha bestått av jernbane, og den skulle ha vært «linket» til kroppen sørpå – selvfølgelig.

Tenk dere en rask, moderne jernbane som kan frakte både gods og gull – kan vi vel nesten si; les «fisk» – og folk mellom byene nordpå, men også mellom nord og sør, mellom Oslo og Tromsø. Granskinger utført av bl.a. Norsk Bane, som det ble henvist til her, viser at det vil være fullt mulig å tilby togreisetider på ca. seks og en halv time mellom Oslo og Tromsø og litt over fem timer mellom Oslo og Bodø – hvis man bygger på den rette måten, med høyhastighetstog eller lyntog.

Vi må aldri undervurdere jernbanens betydning for bosetting og næringsutvikling. Det gjaldt i Midtvesten da settlerne kom til Nord-Amerika, og det vil gjelde for Nord-Norge på akkurat den samme måten. Se på hva Bybanen har betydd i Bergen. Der har det ynglet aktivitet, både nye boliger og mer næringsaktivitet, rundt den nye Bybanen.

Når sjømatnæringen nordpå skal vokse så mye som mange vil, det har vært snakk om femgangen, er det åpenbart behov for transport. Skal den eksporten skje på smale veier og gummihjul ut av landet? Hva i all verden er det for slags framtidsrettet klimapolitikk? Som en del av European Green Deal er det nå vedtatt kraftige grep i grønn retning nede på kontinentet. Der har gode EU-byråkrater regnet ut at samfunnskostnadene ved bilbruk – altså alt fra ulykker til utgifter i forbindelse med veislitasje og helse – utgjør omtrent 4 000 mrd. kr per år. Deres svar er altså å bygge ut høyhastighetsbane, men også å legge avgifter på transport. Det skal jeg komme litt tilbake til, for det er et ganske avgjørende poeng, det Europa gjør.

Jon Gunnes (V) [12:17:46]: Venstre har vært veldig entusiastisk til høyhastighetsbaner i mange år. Vi fikk oss en liten knekk, for å si det ærlig, da denne rapporten kom i 2010, som både statsråden og flere som har deltatt i debatten her nå nettopp, henviste til. Det ble ikke veldig stor entusiasme. Så dro vi det opp igjen i Granavolden-plattformen, det er helt riktig. Og vi er veldig glade for at vi nå i den nye NTP-en har et forslag om å utrede Trondheim–Oslo. Vi er særdeles glad for den mulighetsstudien som er åpnet for Oslo–Stockholm 2.55, for å se på hvordan man kan utvikle den strekningen.

Vi må være helt ærlige og si at det var skremmende tall da denne utredningen kom for ti–tolv år siden. Det var høye investeringskostnader. Det er nok det som gjør at særlig finanspolitikere fortsatt sier at dette ikke går an å få til. Venstre tror at det må tenkes nytt her. Man må tenke investering av andre enn staten for en slik løsning. Det er gjort mange plasser. Det kan være en ren privat bedrift, det kan være et OPS, offentlig-privat samarbeid. Jeg tror det er en del investeringskilder som bør kunne åpne enda mer opp for infrastruktur. Vi har åpnet for at livselskap og andre investeringsselskap skal få lov til å være med innenfor dette området. Jeg tror f.eks. at Statens pensjonsfond innland, som i dag nesten er litt ødeleggende for Oslo Børs med sin portefølje innenfor aksjeselskaper, kanskje kunne ha brukt noe til infrastruktur.

Jeg har også vært i kontakt med Norsk Bane ved flere anledninger og sett de utredningene som kommer fra samarbeidet med Deutsche Bahn. Det er oppløftende. Men heller ikke der har vi fått en klar pekepinn om finansieringsbiten oppi dette. Jeg har aldri sett en god plan for finansiering av disse utenom statsbudsjettet. Det jeg håper, er at vi gjennom denne mulighetsstudien av Oslo–Stockholm 2.55 vil se det – selskapet har jo vist at det går an å tenke i de baner. Også når vi skal utrede Trondheim–Oslo, håper jeg at vi får mer svar på det.

Jeg tror at det er som Faret Sakariassen sa, at dette også er et distriktspolitisk virkemiddel. Det kan være noen stoppesteder. Selv om man har god tidsbruk mellom Oslo og Trondheim f.eks., går det an å stoppe på Lillestrøm, Hamar, Lillehammer og kanskje et par, tre plasser til før man kommer til Trondheim. Det er klart at man kan fortsatt klare å komme dit på rundt tre timer. Når jeg går hjemmefra og skal på Stortinget, bruker jeg akkurat tre timer med fly. Jeg vil kanskje si at jeg tåler fire timer på toget, jeg, for det er ikke like behagelig med disse stressende flyturene med kontroll og greier. Så jeg har virkelig håp om at folket kommer til å bruke disse. Og ikke minst, vi vet at vi får en stadig eldre befolkning i Norge, som kanskje både har råd til å reise mer, er ganske fysisk sterke og gjerne vil ha opplevelser i andre områder i landet – ikke akkurat dette året, men kanskje framover. Det tror jeg passer ypperlig med tog. Det er jo stappfulle fjerntog i dag. Oslo–Trondheim har fulle tog hele tiden. Det går på sju timer i dag. Når vi kommer ned til tre timer, tror jeg det er et klart behov for langt større kapasitet.

Sverre Myrli (A) [12:22:49]: Takk for en interessant debatt så langt.

Vi har to store utfordringer framover i dette landet, og det er at vi skal bygge landet, og vi skal kutte utslipp. Jernbane kan gjøre begge deler – hvis det gjøres på riktig måte. Så det er ingen tvil: Vi bør ha en langt mer aktiv jernbanepolitikk i dette landet. Det bør bygges ut mer infrastruktur, mer moderne dobbeltsporet jernbane. Det er det aller viktigste vi kan gjøre for å få flere passasjerer og mer gods på jernbane. Nå vil jeg med en gang si: La oss ikke glemme godstrafikken. Den er også svært viktig. Skal vi virkelig gjøre noe så det monner for klimagassutslipp, må vi også få mer gods på bane og mer gods på sjø.

De siste årene har jernbanedebatten i Norge dreid seg om hvordan vi skal organisere det som går oppå skinnegangen. Konkurranseutsetting, privatisering, anbud, jernbanereform, nye selskaper, nye direktører – det har jernbanepolitikken først og fremst dreid seg om. Det er egentlig ikke så veldig viktig. Det aller viktigste er at vi bygger mer moderne jernbane. Sånn sett er også interpellasjonen interessant.

La meg aller først ta noen begrepsavklaringer, slik i alle fall jeg vurderer det. Det er brukt begrepet «lyntog», det er brukt begrepet «høyhastighetstog», og jeg hørte interpellanten bruke begrepet «hurtigtog». Jeg vet ikke om det er bevisst at det brukes ulike begrep, men jeg er i alle fall helt enig i samferdselsministerens begrepsforståelse, at når vi så langt har pratet om begrepet «høyhastighetstog» i Norge, er det tog som går i over 250 km/t på nybygd skinnegang. Opp til de hastighetene er det konvensjonelle tog. Noen vil kanskje si at Flytoget er et tog med høy hastighet. Ja, det er et tog med høy hastighet, men det er ikke et høyhastighetstog, for det går ikke i 250 km/t.

Jeg tolker interpellanten slik at han vil ha noe annet enn det vi nå bygger i Norge, f.eks. med intercityutbyggingen. Det er veldig interessant, men vi må vel også si at det som ble gjort i den perioden nåværende samferdselsminister var leder i transportkomiteen, og Hallgeir Langeland og Øyvind Halleraker og andre var med, og det var en stor diskusjon om dette, var at en i Norge valgte en mellomvariant, at en skulle bygge intercitystrekninger som senere kunne være med i en del av et større konsept, et større nettverk med kanskje høyhastighetstog, eller i alle fall tog med hastigheter opp mot 250 km/t.

Dette er interessant, men vi må samtidig si at når vi planlegger intercityutbyggingen for såpass høye hastigheter, er det en av grunnene til at intercityutbyggingen også blir så kostbar. Så ærlige må vi være. Det er mye dyrere å bygge en jernbane for 250 km/t enn en jernbane som skal gå i 200 km/t eller 150 km/t. Det er svært, svært store kostnadsøkninger hvis vi skal bygge for de hastighetene. Det må vi være ærlige på.

Jeg tror uansett at skal vi komme videre med dette, må vi også se på nye finansieringsformer. Luftfarten er selvfinansierende. Det gjør at vi har over 40 flyplasser med rutetrafikk i Norge, i alle fall i en normal situasjon. Det finansierer seg selv, uten tilskudd over statsbudsjettet – nå er det litt spesielt i år, men i en normal situasjon gjør det det – gjennom avgifter, direkte avgifter fra flytrafikken og også kommersielle avgifter på flyplasser og alle andre muligheter. Vi har stor grad av bompengefinansiering på vegutbygging. Det er klart at hvis vi ikke finner andre finansieringsformer også på jernbane, vil jernbaneutbyggingen sakke akterut. Så vi må tenke nytt på finansiering av jernbane. Derfor er prosjektet Oslo–Stockholm 2.55, som vi diskuterte tidligere i uka, så interessant. Det er ikke et høyhastighetsprosjekt, men det er svært interessant likevel, og det kan altså få reisetida Oslo–Stockholm ned til under tre timer. Og det er en ny måte å tenke finansiering på, ved at en etablerer et selskap, tar opp lån og nedbetaler lånet gjennom billettprisen.

Slik må vi tenke mer når det gjelder jernbaneutbyggingen. Da kan vi få på plass mer jernbaneutbygging i Norge og mot kontinentet. Tenk hvilke muligheter vi har når Fehmarn-forbindelsen nå kommer – utbyggingen mellom Danmark og Tyskland, som vel er i gang – til også å knytte det norske jernbanenettet mot kontinentet.

Helge Orten (H) [12:28:13]: Det har vært en stor satsing på jernbane de siste årene, og statsråden redegjorde i stor grad for det. Jeg tenker at det er greit å ha med seg i dette, for det bygges jo nå ut ganske betydelig, ikke minst her i østlandsområdet, men også på Bergensbanen og på andre jernbanestrekninger. Så det skjer en stor utvikling. Litt av poenget må være at i arbeidet med å utvikle jernbanen må det handle om å bygge attraktivitet, det må handle om å gjøre jernbanen mer attraktiv som valgt transportform. Det gjør vi gjennom å redusere reisetid, bl.a., og å tilrettelegge for at folk kan sitte og jobbe på toget når de bruker jernbanen. For meg er det det grunnleggende, og om en kaller det det ene eller det andre, er jo det viktigste at vi klarer å bygge sammen landet på en sånn måte, nettopp for å redusere reisetiden og gjøre toget mer attraktivt. Ikke minst gjelder det med intercity her i østlandsområdet der en har såpass mye folk på et såpass begrenset areal, som gjør det mulig å ta ut store gevinster av det.

Den andre siden av dette regnestykket er at vi også har sett en kostnadsutvikling på jernbane som er krevende, både fordi vi, tror jeg, i for stor grad, iallfall i NTP-sammenheng, rett og slett har undervurdert kostnadene ved jernbaneutbygging. I tillegg ser vi at standardkravene har endret seg. Så skal vi nå også ha en gjennomgang av bl.a. Follobaneprosjektet, og få, som representanten Myrli var inne på, få en oversikt over hva dimensjonerende hastighet betyr for kostnadene ved utvikling av jernbane. Det tror jeg også er en veldig viktig sak å få ettergått og en bedre oversikt over – ikke fordi vi ikke skal bygge mer jernbane, men fordi det rett og slett er viktig for oss når vi skal definere ambisjonsnivået for satsingen framover, at vi faktisk vet hva dette koster.

Så blir det hevdet at det å bygge mer høyhastighetstog, eller raskere togframføring, kan være lønnsomt, og det kan det jo være i den grad det f.eks. kan erstatte flytrafikk. Et interessant eksempel som vi hadde til debatt her på mandag, Oslo–Stockholm 2.55, handler om å bygge sammen disse to byene i Skandinavia på en slik måte at en faktisk kan erstatte flytrafikken. Klarer en det på under tre timer, tror jeg faktisk det kan være en reell mulighet. Da har de også, samtidig, lagt fram og ønsker å presentere mulige finansieringsmodeller som betyr at vi faktisk kan få til en jernbaneutbygging basert på billettinntekter og inntekter fra passasjerene.

Det er utrolig spennende. Det tenker jeg det også er for både interpellanten og andre som er opptatt av høyhastighetsjernbane – det å utvikle gode finansieringsmodeller som faktisk viser det markedspotensialet en bruker som argumentasjon her, nemlig at det er lønnsomt å bygge sammen f.eks. Oslo–Trondheim med jernbane, som går fortere, at en faktisk kan erstatte flytrafikken, og at en har et markedspotensial som gjør at dette kan lønne seg. Da må noen være med og ta den risikoen, og jeg vil utfordre litt på at hvis dette er så lønnsomt, bør det være noen som er interessert i det forretningspotensialet som ligger i å bygge ut og ta ut den lønnsomheten som måtte ligge i å lage høyhastighetsjernbane. Det hadde vært utrolig spennende. Jeg tror at en av måtene å komme seg videre med dette på, nettopp handler om å utforske nærmere forretningspotensialet i det, for å snakke på litt økonomspråk.

Så ble det gjort en høyhastighetsvurdering i 2012. Den var grunnlaget for NTP-en for 2014–2023, som ble gjort av Stoltenberg-regjeringen. Nå står vi med en NTP for 2022–2033. Jeg tror realismen har kommet inn over oss. Kostnadsnivået, muligheten til å få bygget ut det vi nå er i gang med, må være førsteprioritet. Så skal ikke jeg utelukke at det ikke kan være lønnsomt på et eller annet tidspunkt å tenke enda større og enda mer visjonært, men da tror jeg vi må få lagt fram en eller annen form for lønnsomhetsstudie, mulighetsstudie, som viser forretningspotensialet i det, utforske finansieringsmodellene, se om det er mulig å få til f.eks. offentlig–privat samarbeid ved å utvikle den type løsninger. Det hadde vært utrolig spennende.

Det kunne i hvert fall være en liten utfordring for både interpellanten og andre om vi kunne komme oss videre knyttet til akkurat det. Og hvis det er noen her som mener at dette har en åpenbar lønnsomhet, mener jeg det bør være naturlig å utfordre dem på å ta en risiko ved å utvikle disse løsningene.

Ola Elvestuen (V) [12:33:30]: Interpellanten tar utgangspunkt i utredningene til Norsk Bane og Deutsche Bahn, og dette er et arbeid de har jobbet med i hvert fall i over 20 år – jeg tror jeg var på det første møtet med dem i 1999 – og jeg tror det er helt klart at tallene som de skriver, stemmer. Det vil si at en høyhastighetsjernbane mellom de større byene både i Norge og i Skandinavia vil ta ned flypassasjertrafikken, og det er ingen tvil om at man vil ha en stor lønnsomhet i driften av et slikt nett. Driften vil lønne seg.

Som det også er påpekt av andre når det gjelder arbeidet med en høyhastighetsutredning, er det klart at høyhastighetsutredningen, da fram mot 2012, førte til en skuffelse fordi den egentlig ble brukt til å utrede bort muligheten i stedet for å legge et grunnlag for det videre arbeidet for høyhastighetsjernbane i Norge. Det er mye man kunne gått inn i og kritisert den høyhastighetsutredningen for.

Det har vært en kamp i tiden etterpå for å løfte opp igjen høyhastighetsjernbane og utviklingen av det i Norge. Én ting – og grunnen til at vi skal ha det – er selvfølgelig å redusere klimagassutslipp, men etter hvert som teknologien utvikler seg innen veitransport og etter hvert også innen lufttransport, er en enda viktigere grunn til å ha høyhastighetsjernbane den bredere økonomiske utviklingen det kan føre til.

Det er klart at høyhastighetsjernbane med en reisetid på to og en halv time mellom Oslo og Bergen samt høyhastighetsjernbane mellom Oslo og Stockholm, Oslo og Trondheim eller sørover mot Göteborg og København vil ha en enorm økonomisk betydning for disse storbyområdene. Den delen trenger vi å utrede nærmere. Det er viktig for byene, det er viktig for byregionene, men det er også viktig for regionene mellom de store byene. Der har en høyhastighetsjernbane den enorme fordelen framfor et fly at den vil bety noe for hele regionen og hele den skandinaviske regionen.

Vi trenger å tenke mer på Skandinavia i sammenheng og på den samlede utviklingen som vi trenger. Dette er jo land som til sammen, enten politisk, økonomisk, forsknings- eller utdanningsmessig, skal konkurrere hvor som helst i verden, men da trenger man også en moderne infrastruktur og en moderne jernbane som knytter sammen disse regionene, byregionene og regionene imellom. Da trenger man økt kapasitet, og en kapasitet som bare jernbanen kan gi, for både persontransport og godstransport.

Heldigvis skjer det ting og har gjort det i årene fram til nå. I Oslo jobbet vi gjennom mange år med det vi kalte Åttemillionersbyen, altså et samarbeid fra Oslo til København, med å se på muligheten for en høyhastighetsjernbane i den regionen. Nå er det videreført gjennom prosjektet STRING, som ser på Oslo–Hamburg og en oppdatert og moderne jernbane og hvilke potensial det kan gi for økonomisk utvikling i hele den megaregionen. Der er det et OECD-prosjekt og utredning som pågår.

Jeg er veldig glad for den mulighetsstudien for strekningen Oslo–Stockholm, som vi vedtok tidligere denne uken, som også vil åpne muligheten for å se på den økonomiske delen av det og også å kunne se på alternativ finansiering.

I Nasjonal transportplan har vi nå et vedtak som følger opp Granavolden-plattformens punkt om strekningsvise høyhastighetsutredninger i Norge. Det er ingen tvil om, som det ble nevnt her, at dette var en kamp som Venstre tok, og jeg er veldig glad for at vi nå får den grundige høyhastighetsutredningen for Oslo–Trondheim. Da er det viktig å se at dette ikke bare handler om når dette skal bli ferdig. Dette handler også om ikke å gjøre feilinvesteringer i det vi driver med i dag. Man trenger å ha et perspektiv for hele strekket Oslo–Stockholm for å kunne ta riktig beslutning om hvordan stasjonsløsningen skal være på Hamar. Dette handler om at det har betydning også for den satsingen vi gjør i dag.

Helt til slutt: Vi trenger å se på finansiering. Vi har åpnet opp for at livselskaper og pensjonskasser kan investere i infrastruktur, og så bør vi se nærmere på hvordan Danmark har finansiert Øresund, Storebælt og Femern nå, som de gjør gjennom statsgaranterte lån. Kanskje trenger vi skandinaviske obligasjoner i framtiden.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [12:38:49]: Takk for debatten. Det har vore interessant å høyra på innlegg frå alle representantane. Eg vil bruka anledninga til å kommentera noko av det som har vorte sagt her.

Til statsråd Hareide, som var inne på at ein ikkje kunne ha for mange stopp på desse traseane: Det er eg ikkje heilt einig i. Ein kan ha mange stopp, men ein treng ikkje stoppa på dei kvar einaste gong. Dersom ein tenkjer at ein stoppar på annankvart eller tredjekvart stopp, ut frå kor hyppig ein ønskjer det skal vere, gjev det moglegheit for faktisk å oppnå høg hastigheit mellom stoppa.

Så til representanten Gunnes, som var inne på at ein må finna ein annan finansieringsplan enn berre statsbudsjettet. Då må eg peika på at både billettinntekter og ikkje minst fraktinntekter, som fleire har vore inne på, er måtar å vera med og finansiera dette på, men i hovudsak har veldig mykje av togutbygginga i Noreg vore finansiert over statsbudsjettet. Ein skal også hugsa at flyplassane og flytransporten i ganske stor grad er finansierte gjennom taxfree-ordninga, og at det at folk kjøper både godteri og alkohol, er med og finansierer flyplassane med rundt 30 mrd. kr årleg. Eg har i SVs programkomité i si tid føreslått taxfree på tog, utan at det vekte den heilt store entusiasmen, heller ikkje i SV, men me får ta det ein annan gong.

Så til representanten Myrli, som vart i stuss av at eg brukte så mange ulike omgrep, sikkert for å variera språket: Dersom representanten Myrli vert for lyntog, hurtigtog eller høghastigheitstog, kan eg kalla det akkurat det representanten vil. Noko av det eg tenkjer var viktig og eit poeng eg kanskje vil trekkja fram frå Myrlis innlegg, er at om ein tenkjer ein skal byggja høghastigheitsstandard ved utbygging av nye strekningar i Noreg, gjev det i alle fall grunnlag for at ein i framtida kan ta ei avgjerd. Det er jo ofte sånn at ein modererer seg eller endrar standpunkt òg politisk etter kvart, og eg vil tru at ein om nokre år kan sjå at fleire parti i Noreg er meir positive til å byggja ut lyntog.

Representanten Orten var også inne på dette med finansieringsmodell. Eg må minna om at dersom ein meiner, noko mange private selskap gjer, at det er lønsamt å driva tog i Noreg – ettersom det har vore ei privatisering, som eg vil kalla det, av fleire jernbanestrekningar – må det jo òg vera lønsamt for staten å driva med tog, også lyntog. Så vil eg berre seia at eg synest representanten Ola Elvestuen hadde veldig gode poeng, som eg synest løfta debatten.

Det siste eg vil seia til statsråden, er at den utgreiinga som me no har bestilt, bør ha nokre tydelege krav, bl.a. at ein greier tydeleg ut f.eks. kor mange stopp og kor ofte avgangane kan vera.

Statsråd Knut Arild Hareide [12:42:06]: Eg har òg lyst til å takke for ein god debatt. Eg synest det er viktig å påpeike den moglegheitsstudien som me no har av Oslo–Stockholm, og den høghastigheitsutgreiinga me skal gjere på ulike strekningar. I første omgang er det Trondheim–Oslo, fordi me tenkjer at der er det eit potensial som me skal sjå på.

Representanten Sakariassen kom med nokre sitat frå underteikna, og eg trur representanten Jon Gunnes sa at da utgreiinga i 2012 kom, var det ein knekk. Det må eg òg skrive under på, og at det nok gjorde noko med mi vurdering av potensialet. I ettertid trur eg nok at til og med dei investeringskostnadene som blei lagde fram da, kanskje i realiteten er endå høgare, men eg er einig med dei som seier dei trur tala for potensial er knytte til reisande, til å ta flypassasjerar. Eg håpar heller ikkje de har misforstått meg: Sjølvsagt kjem det til å ha stor betydning regionalt for dei områda der høghastigheitstoget går gjennom, for ein kan stoppe på ulike stasjonar, kanskje ikkje eingong på annankvar, men på kvar tredje, og det vil likevel gi ein enorm vekst for dei regionane som får det.

Noko av det som er utfordringa no, er at me har ein stor jobb å gjere på jernbanen. På dei ti siste åra har me altså tredobla satsinga, og likevel har me store utfordringar og ein stor jobb framfor oss. Når det gjeld den jobben me har gjort knytt til intercity i og rundt dei store byane, er hovudpoenget mitt at me er nøydde til å sluttføre det me har starta på. Eg kan òg forstå dei som kjenner på ein skuffelse over at me, i den NTP-en me har no, har endra på det konseptet me har snakka om for intercity, og derfor er det viktig for meg at me får gjort det.

Det er heller ingen tvil om at noko av mi bekymring har vore at den utgreiinga frå 2012 la nokre kostnadsdrivande element på den utbygginga me har hatt. Ser me på enkelte stasjonar me har bygt, har me kanskje bygt med ein standard som er for god til det formålet me har i dag. Men om me f.eks., nettopp på langdistansestrekningane, tenkjer å byggje dobbeltspor på heile strekninga mellom Hamar og Lillehammer, kan det jo ikkje vere fordi me berre tenkjer på trafikken mellom Lillehammer og Oslo. Det må vere fordi me ser eit vidare element. Elles blir det aldri rett å forsvare ei fullstendig utbygging av dobbeltspor, f.eks. mellom Hamar og Lillehammer. Ei optimalisering av strekninga vil kunne vareta behovet som er mellom Lillehammer og Oslo, men skal me tenkje lenger, må me òg tenkje på ei heilskapleg utbygging.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:46:42]: Som sagt har Statistisk sentralbyrå, etter sine behovsberegninger, konkludert med at det i dag utdannes for få jurister i Norge. Dette fører bl.a. til at både poengkrav og karakterkrav skyter i været. At man må ha gode karakterer for å bli jurist, ser jeg ikke som noen ulempe, men når dette er et resultat av for få studieplasser, tror jeg ikke kravet er realistisk i forhold til studiet.

Man kan f.eks. lese på nettsiden Rett24 at flere av dagens jurister og advokater tviler på at de hadde kommet inn på jusstudiet med dagens krav, og at mange nå tar til orde for å reflektere litt rundt rekrutteringen av jurister.

Juss er et lesestudium. Det er vel den masterutdanningen som har flest antall sider lesestoff, og man kan nærmest fråtse i tilleggspensum. Listen over relevant lesestoff er tilnærmet utømmelig. Og det å lese krever ikke, i første omgang, et klasserom. Mye av studiet kan man gjennomgå på egen hånd.

Justisdepartementet uttalte, i sin høringsuttalelse om omleggingen av master i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2009, følgende:

Avviklingen av privatistordningen vil kunne føre til en stor reduksjon av antallet jurister noe som først og fremst vil ramme det offentlige.

Videre:

Dersom det blir utdannet for få jurister, kan en konsekvens være at man i større og større grad vil se seg nødt til å ansette kandidater uten juridisk utdannelse i stillinger hvor det kreves juridisk kompetanse. En slik ordning vil på sikt kunne innebære en svekkelse av borgernes rettssikkerhet.

De samfunnsmessige konsekvensene gjør privatistordningen til et politisk spørsmål som universitetene ikke kan avgjøre alene, og derfor det er viktig å få løftet fram studiet.

Jeg er selv et levende eksempel på at det er mulig og fornuftig å kunne ta deler av jusstudiet som privatist. Selv tok jeg min master i perioden 2005–2010 som godt voksen. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke litt lengre tid, men da det var lagt opp til en del selvstudium, hadde jeg muligheten til å ta studiet på normert tid.

De to første avdelingene tok jeg via Folkeuniversitetet. Jeg studerte i Trondheim, og Folkeuniversitetet hadde da et godt samarbeid med Det juridiske fakultet i Tromsø. Etter endt 2. avdeling fikk jeg studierett ved Universitetet i Tromsø, noe som gjorde det mulig for meg å ta 4. og 5. avdeling ved Universitetet i Oslo, som da var mitt ønske. Det var rett og slett fordi studiet i Oslo både hadde andre fag og flere valgfag enn i Tromsø. Men denne muligheten og privatistordningen er nå avskaffet.

I tillegg vet vi at det nå er en bachelorgrad i juss, og det er enkelte aktører som tilbyr det, men denne bacheloren gir ikke rett til å fullføre graden master i rettsvitenskap. Dette skaper problemer for mange, for inntakskravet for master i rettsvitenskap er veldig høyt, og denne bachelorgraden har i teorien ingen betydning. En får ikke automatisk påbygging til master.

På bakgrunn av dette har jeg i første omgang følgende spørsmål til statsråden: Vil statsråden ta initiativ til å tillate flere enn dagens tre universiteter å tilby master i rettsvitenskap, og vil han ta initiativ til å gjeninnføre privatistordningen for jusstudenter?

Statsråd Henrik Asheim [12:50:47]: Jeg er helt enig med representanten Hanne Dyveke Søttar i at det er et dokumentert behov for å utdanne flere jurister i Norge. Derfor har regjeringen nylig foreslått å åpne for at flere institusjoner kan tilby masterutdanning i rettsvitenskap. I stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler, som skal behandles i Stortinget 18. mai, foreslår regjeringen at universiteter og høyskoler som får akkreditert studietilbud for den særskilte profesjonsgraden i rettsvitenskap fremover, vil bli gitt rett til å tildele denne graden. En slik akkrediteringsprosess innebærer en omfattende ekstern kvalitetsvurdering av sakkyndig komité, inkludert krav til studietilbudet og fagmiljøet, og en vurdering av om studiene er i tråd med gjeldende regelverk, slik som studiekvalitetsforskriften og Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk.

Videre vil regjeringen vurdere behovet for felles sluttkompetanse for jurister i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet og berørte universiteter og høyskoler dersom Stortinget gir sin tilslutning til regjeringens forslag om å løsne opp i gradsforskriften.

Når det gjelder spørsmålet om privatistordningen, er det riktig at kandidater tidligere ikke trengte å få opptak til master i rettsvitenskap, men kunne avlegge eksamen uten opptak og deretter få vitnemål og oppnå graden etter beståtte eksamener. Formelt sett er det fremdeles slik at studenter kan avlegge eksamen ved en institusjon som privatist uten å ha fått opptak til studiet. Men etter en lovendring i 2005, i forbindelse med kvalitetsreformen, kan oppmelding til eksamen nektes dersom kandidaten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis. Det er styrene ved hver enkelt institusjon som bestemmer dette.

Grunnen til at privatister ikke kan avlegge eksamen og oppnå mastergrad i rettsvitenskap, er altså ikke at privatistordningen formelt er avskaffet, men at universitetene og høyskolene selv med innføringen av kvalitetsreformen fikk adgang til å fastsette obligatoriske arbeidskrav som en forutsetning for å kunne gå opp til eksamen. Viktige formål med den lovhjemlede muligheten til å fastsette arbeidskrav var å sørge for bedre faglig oppfølging av studentene og gi mulighet for andre vurderingsformer enn bare tradisjonell skoleeksamen.

Jeg mener at regjeringens varslede åpning for at flere universiteter og høyskoler kan tilby master i rettsvitenskap er det viktigste vi kan gjøre for å utdanne flere jurister, samtidig som vi sikrer høy kvalitet på studietilbudene. Samtidig ser jeg at det kan være gode grunner til å ha større fleksibilitet enn i dag uten at det går på bekostning av kvaliteten og oppfølgingen av studenter på ordinært tilbud. Jeg er derfor positiv til å se på mulighetene for litt større fleksibilitet på dette området fremover.

Jeg vil også minne om at samtidig med styringsmeldingen, som også åpner for at flere institusjoner kan tilby dette studiet, jobber vi med en strategi for ikke bare desentraliserte, men også mer fleksible utdanninger. Det gir også en mulighet for at flere institusjoner kan tilby denne graden gitt at kvaliteten er ivaretatt, men også at man kan gjøre det på ulike måter. Så én ting er diskusjonen om akkurat privatistordningen, men det kan også åpnes nå for at flere institusjoner kan tilby disse gradene med mer fleksibilitet enn det som er i dag.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [12:54:30]: Jo, jeg gleder meg til behandlingen vi skal ha nå i løpet av våren, men jeg tror man må lage et lite skille mellom det som er selve privatistordningen, og det som går på f.eks. det Fremskrittspartiet nå har fremmet et forslag om, å endre gradsforskriften sånn at flere studiesteder kan tilby utdanning. Men her er det også snakk om å gå litt tilbake til den ordningen vi hadde før, som jeg refererte til i forrige innlegg, med mer fleksibilitet i løsningen, at man f.eks. kan bruke Folkeuniversitetet, som man gjorde i Trondheim.

Det har bestandig vært sånn at selv om vi var privatister, hadde vi både obligatoriske prøver og arbeidskrav, og vi måtte bl.a. delta på Advokatforeningens etikkurs, som det heter så fint. Så selv om man er privatist, slipper man ikke unna det som er obligatorisk.

Jeg gleder meg til vi skal behandle styringsmeldingen, men jeg håper også statsråden tar seg tid til å sette seg inn i det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet. Det går på at man må få mer oppmykning i selve gradsforskriften, og at man også ser på den muligheten å få utdanningene mer desentralisert, sånn at man ikke er nødt til å knytte seg opp mot et universitet i en by, men at man f.eks. – som vi nå har lært i disse koronatider – kan gjøre veldig mye over nett. Jeg ser fram til de behandlingene vi skal ha, og jeg ser fram til at vi kan få en ordning som gjør at juristbehovet i Norge kan mettes.

Statsråd Henrik Asheim [12:56:41]: La meg begynne med å si at hvis jeg skal klare å telle til 85, trenger vel egentlig bare Fremskrittspartiet å støtte det forslaget som vi har lagt frem. Så da er det vel, slik jeg forstår representanten, flertall for det forslaget. Og det er positivt, mener jeg, nettopp fordi det vil åpne for at flere institusjoner kan tenke nytt. Etter å ha arbeidet med dette, må jeg si at én ting er å øke kapasiteten, men hvis bare kapasiteten var det viktigste, ville vi jo bare ha tildelt langt flere studieplasser til de ni institusjonene som allerede har det. Det handler også om å tenke nytt og identifisere andre behov i samfunnet som kan oppfylles. Enkelte institusjoner har f.eks. identifisert at de masterne i rettsvitenskap som gis i dag, ikke er nok koblet på næringslivsdelen av jussen, og derfor er det institusjoner som i dag ikke har gradsrett, som har sagt at de ønsker å utvikle et slikt tilbud. Det handler vel så mye om å utvikle kvalitet og sørge for at vi får et mer mangfoldig tilbud i utdanningene.

Så skal jeg love å se grundig på det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet i komiteen, og ikke bare det: Vi skal vel antagelig både behandle og diskutere det på et tidspunkt, og det gjør jeg veldig gjerne. Men jeg mener at det er veldig viktig å se hva vi nå gjør i styringsmeldingen, i sammenheng med hva vi gjør på desentraliserte og fleksible utdanninger, som innebærer at man også får en større åpning. Vi skal også ha en gjennomgang av hele finansieringssystemet for å se om systemet har insentiver som gjør at man i dag ikke godt nok prioriterer fleksibilitet eller etter- og videreutdanning.

Det er veldig mange slike diskusjoner som vi skal ha, og jeg setter stor pris på at Fremskrittspartiet bidrar til å løfte de debattene, og jeg lover å følge nøye opp også det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet nå.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:58:37]: Jeg skal bare si noen korte ord her, men jeg synes det var en interessant debatt å følge.

Senterpartiet er også opptatt av privatistordningen og tilbud av studier og reell mulighet for livslang læring. Det er klart at statsrådens varslede strategi for bl.a. desentralisert høyere utdanning og fleksibel utdanning blir interessant, men vi håper jo også at den inneholder en del konkrete tiltak. Nettopp rammevilkårene for å kunne tilby disse utdanningene i praksis og for å kunne ta opp studenter er det som kan være bøygen, når – som statsråden sier så tydelig – lovverket ikke er til hinder i dag.

Så har utdanningskomiteen bl.a. besøkt Universitetet i Tromsø, som peker på at det er tøft å drifte mindre studiesteder, slik at vi må også ta tak i rammevilkårene her. Statsråden peker på muligheten som institusjonene har til å tenke nytt, men jeg opplever at institusjonene egentlig ønsker å ta opp flere studenter – gitt at det rett og slett er mulig rent økonomisk å forsvare det, for de må kunne ha høyt kvalifiserte folk til å sørge for at undervisning og alt er som det skal være. Jeg tenker at både UiT og f.eks. Fleksibel utdanning Norge gjerne skulle ha ønsket seg enda bedre stimulering, f.eks. økonomisk, men også rent praktisk, i rammevilkårene fra regjeringen.

Så ser vi fram til behandling av styringsmelding med mer, også fra Senterpartiets side.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [13:00:37]: Det siste innlegget fra Senterpartiet er jeg veldig enig i. Mange mindre byer og tettsteder i Norge opplever at studenter må flytte for å kunne fullføre en grad, og vi vet fra andre felt at studenter som flytter bort i lang tid, har mindre sannsynlighet for å flytte hjem.

Representanten fra Senterpartiet pratet også om hva de forskjellige universitetene ønsker, og jeg vet bl.a. at Nord universitetet i Bodø er et av dem som nå ønsker å få rettsvitenskap. Styringsmeldingen er én ting, vi har jo også den nye universitets- og høyskoleloven. Vi prøver nå fortvilet å bla igjennom NOU 2020: 3, som er på ganske mange hundre sider, og der står det at prinsippet om rett til å gå opp til eksamen som privatist er blitt ansett som så viktig at det er foreslått opprettholdt. Det må derfor sikres at privatistretten ivaretas av universitetene som tilbyr master i rettsvitenskap.

Statsråd Henrik Asheim [13:01:50]: Det er helt riktig, som representanten Knutsdatter Strand også sa, at det er et ønske mange steder om å tilby enda flere studieplasser på dette, og det er et ønske fra flere institusjoner å tilby dem for første gang. Men det er viktig å minne om hvordan vi finansierer dette i dag. Det er fullt mulig for en institusjon som i dag har gradsrett, å omprioritere studieplasser til det man ønsker å tilby mer av.

Det som er viktig, tror jeg, fremover, er den diskusjonen som for så vidt nå flere partier har og bidrar i, og som vi også skal behandle i denne styringsmeldingen, nemlig hvordan vi kan sørge for både å ha en styring som gir autonomi og frihet til institusjonene, men også at de skal løse noen av de utfordringene som samfunnet står overfor. Når vi ser en stor mangel innenfor en yrkesgruppe og utdanningskapasiteten ikke øker, kan det tyde på at det er riktig å flytte disse studiene ut av gradsforskriften og si at de behandles på samme måte som andre vanskelige og viktige studier å tilby.

Derfor er jeg glad for at interpellanten har løftet denne diskusjonen, og jeg ser frem til den videre diskusjonen med utdanningskomiteen, for dette er diskusjoner som kommer til å komme i samfunnet vårt i årene som kommer, uansett, for utdanning kommer til å være noe stadig flere kommer til å benytte seg av gjennom hele livet, litt som representanten selv er et godt eksempel på.