Stortinget - Møte tirsdag den 9. mars 2021

Dato: 09.03.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 265 S (2020–2021), jf. Dokument 8:33 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [16:21:00]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Grande, Rigmor Aasrud, Lise Christoffersen og Elise Bjørnebekk-Waagen om å innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven (Innst. 265 S (2020–2021), jf. Dokument 8:33 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Grande (A) []: Det norske arbeidslivet er i all hovedsak trygt, produktivt og godt organisert. Dette har også vært Norges fremste konkurransefortrinn, men det utfordres i økende grad av useriøse aktører som får dominere deler av arbeidslivet, av aktører som driver ulovlig innleie, og som bruker dårlige lønns- og arbeidsvilkår som sitt konkurransefortrinn, bedrifter som har svart arbeid, lønnstyveri og ulovlige kontrakter som forretningsidé. Det utfordres av for lav organisasjonsgrad, blant både arbeidsgivere og arbeidstakere, og mange arbeidstakere blir stående alene, prisgitt sin arbeidsgiver, og har ingenting å stille opp med hvis sjefen skulle behandle dem dårlig.

Det utfordres også av en regjering som ikke tar tak i utfordringene i arbeidslivet, som stadig stemmer imot forslag om å styrke det seriøse og organiserte arbeidslivet, som svekker arbeidstakernes rettigheter, og som gjør det dyrere å være medlem i en fagforening. At høyresiden ikke er så opptatt av fagforeninger, er ikke noe nytt. Det rare er at de så aktivt går inn for å svekke de seriøse arbeidsgiverne og bedriftenes muligheter, for det er nemlig de som taper konkurransen når useriøsiteten får bre om seg. Det er trist at regjeringen så til de grader dermed går til angrep på det som er Norges sterkeste konkurransefortrinn.

Vi har lenge sett at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press i bransjer som hotell og restaurant, deler av bygg og anlegg, bilvask, renhold og transport til sjøs og langs veiene våre, men det brer om seg i stadig større deler av arbeidslivet – og landet – også i lufta. I høst så vi f.eks. at Wizz Air ønsker å innta det norske markedet med en konsernsjef som skryter av at de ikke har fagforeninger. Senest i juli fikk fire ukrainske ansatte sparken fra selskapet fordi de var fagorganisert.

ILOs åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Dette innebærer rett til organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Når aktører som benytter brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter som et konkurransefortrinn, får etablere seg i Norge, blir det naturlig nok reist spørsmål ved om ILOs kjernekonvensjoner, om organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger faktisk har et tilstrekkelig vern etter norsk rett. Det er derfor Arbeiderpartiet har fremmet forslaget som behandles i dag, om at disse kjernekonvensjonene må innlemmes i menneskerettsloven for å styrke disse rettighetenes status.

Den kanskje sterkeste begrunnelsen for behovet for at dette må til, er det faktisk høyreregjeringen, paradoksalt nok, som har levert. I saken om tvungen lønnsnemnd mellom Den norske legeforening og KS satte de ILO til side og skrev at det var riktig, selv om det kunne vise seg å være i strid med internasjonale forpliktelser. Og enda verre: I spørsmålet om tvungen lønnsnemnd, som Stortinget behandlet i går, ble departementet en uke før stansingen i brevs form fra LO minnet om at det var to selvstendige streiker, men vurderte likevel streikene samlet. Det bekreftet arbeidsministeren i debatten i går, og gjennom det innsnevret de den selvstendige streikeretten.

Regjeringen forsøker å skyve Helsetilsynet foran seg og sier at dette handler om helsefaglige vurderinger, men det påhviler regjeringen selv å kontrollere at streikeretten faktisk er vurdert av den som fatter beslutningen. Det krever ingen helsefaglig kompetanse å fatte beslutninger på korrekt grunnlag. Det har åpenbart ikke regjeringen gjort. I tillegg viste det seg at det faktiske grunnlaget var feil. Regjeringen er ansvarlig for det og kan ikke skyve Helsetilsynet foran seg.

Det er alvorlig når regjeringen i én og samme sak innsnevrer streikeretten på feil grunnlag og dermed svekker tilliten til at spillereglene i arbeidslivet blir fulgt, til at systemet for å håndtere konflikter fungerer, og til at Norges internasjonale forpliktelser etterleves.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Ingunn Foss (H) []: ILOs kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. De kan deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve disse. Dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Det er opp til den enkelte stat å avgjøre hvordan dette bør skje. Konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni eller ved transformasjon. Presumsjonsprinsippet, som handler om at man legger til grunn at norsk rett er i overensstemmelse med folkeretten, sikrer at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige prinsipper, herunder ILOs kjernekonvensjoner.

Argumentasjonen i denne saken er veldig lik den vi hadde i saken om CRPD. Spørsmålet om hvilke internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven, ble grundig vurdert i lovens forarbeid. Menneskerettighetslovutvalget gjorde i 1993 vurderinger av ILO-konvensjonene om bekjempelse av tvangsarbeid og om organisasjonsfrihet. Konvensjonene ble av ulike grunner ikke ansett å være egnet for inkorporering i menneskerettsloven. Heller ikke i proposisjonen ble det foreslått å inkorporere noen av ILOs kjernekonvensjoner. Departementet trakk et skille mellom konvensjoner som inneholder rettigheter om en rekke forhold som gjelder for alle mennesker, uansett alder og kjønn, etnisk tilknytning og lignende, og konvensjoner som enten gjelder for spesielle grupper av personer eller for spesielt avgrensede rettigheter. ILOs kjernekonvensjoner faller i den siste kategorien av konvensjoner.

Høyres syn i denne saken er at hvis en skal åpne for flere konvensjoner, vil det lett oppstå spørsmål om hvor grensen skal gå. Det vil også kunne danne seg en oppfatning av at konvensjoner som blir inkorporert i norsk lov uten forrang, blir vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Prinsippet om at det i utgangspunktet kun er de utpreget generelle konvensjonene som skal inkorporeres i menneskerettsloven, ønsker vi som hovedregel å opprettholde.

Høyre mener det er fornuftig å utvise tilbakeholdenhet med å inkorporere konvensjoner i menneskerettsloven, for som del av loven får konvensjonene trinnhøyde over norsk lovgivning. Det betyr at norske rettskilder skyves i bakgrunnen dersom det oppstår behov for å harmonisere bestemmelser som trekker i ulik retning. Problemet oppstår ved at man hekter på rettsnormer som er utviklet andre steder enn i vårt rettssystem. Dette mener vi kan representere et demokratisk problem, særlig med tanke på at vi mister kontrollen over hvordan vår egen lovgivning skal tolkes, i tillegg til at vi ikke har kontroll på hvem som utformer tolkningsreglene. Særlig vil dette settes på spissen der konvensjonene har egne håndhevingsorganer som kan være sammensatt av nasjoner og personer som står langt fra den norske rettstradisjonen.

Høyre vil fastholde prinsippet om at det er de utpreget generelle konvensjonene som bør inkorporeres i menneskerettsloven, og vi stemmer derfor ikke for dette forslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: For andre gang i dag har vi oppe til behandling et forslag fra et rød-grønt parti som handler om å inkorporere internasjonale konvensjoner i menneskerettsloven. Nok en gang ser vi at rød-grønne parti er mer opptatt av internasjonale konvensjoner og konstruksjoner enn man er av å ta vare på det norske folkestyret. Jeg oppfatter det faktisk sånn, for man har åpenbart ikke tillit til at vi i denne sal, i det norske storting, kan ivareta norsk lovgivning selv. Det er et demokratisk problem.

Det er en utvikling vi har sett over tid, at man tilnærmer seg disse internasjonale konvensjonene og konstruksjonene og velger å sette dem over norsk lov. Ja, det kan endog virke som om man ønsker å gjøre Stortinget arbeidsledig, for vi kan jo bare vedta en hel masse konvensjoner, og så kan vi ta fri. Hva skal vi sitte her og behandle for? Det er jo noen som har tenkt bedre enn oss i ILO eller i FN eller hva det nå måtte være av internasjonale konstruksjoner.

Fremskrittspartiet er prinsipielt: Vi ønsker at norsk lovgivning skal styres av Norge. Det er faktisk det det betyr når man ønsker å ta vare på norsk selvstendighet, ta vare på vår rett til å styre oss selv, ta vare på det norske demokratiet, det norske folkestyret. Igjen velger Fremskrittspartiet å ha en prinsipiell tilnærming til disse tingene.

Man kan alltid finne argumenter i den enkelte saken for at man skal velge å sette internasjonale konvensjoner over norsk lovgivning og la tolkningsrommet styres av andre. Det er mange eksempler på alt annet enn demokratiske land som er involvert i den type arbeid, land som overhodet ikke respekterer de samme menneskerettighetene og de samme konvensjonene selv, men som skal irettesette Norge, som er fremst i verden på de aller fleste områdene i å ivareta menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner.

Jeg etterlyser en evne blant de rød-grønne partiene til å tenke prinsipielt om disse tingene. Særlig bekymringsverdig mener jeg det er med Senterpartiet, som i hvert fall i offentligheten ønsker å fremstille seg selv som et parti som vil ta vare på det norske folkestyret. I denne saken er man nok en gang – for andre gang i dag – med på et ønske om å sette norsk lovgivning og tolkning av hvordan Norge skal forholde seg til internasjonale konvensjoner, ut til andre. Det aksepterer ikke Fremskrittspartiet. Derfor er Fremskrittspartiet på den siden i dag som sørger for at dette heldigvis blir stemt ned.

Jeg håper vi kan ha en litt mer prinsipiell tilnærming til disse tingene, sånn at vi ikke i hver enkelt sak får opp den type problemstilling hvor det ikke er vanskelig å argumentere for at akkurat denne saken er så viktig, at akkurat denne saken bør ivaretas helt ekstraordinært gjennom å inkorporere det i menneskerettsloven. Da må man også forstå konsekvensen av det. Det betyr at Stortinget avgir makt, det betyr at folkestyret er det som er skadelidende, og vårt eget tolkningsrom blir skadelidende.

Fremskrittspartiet stemmer imot, og vi danner heldigvis flertall i dag for å stemme dette ned.

Petter Eide (SV) []: Vi fikk vite for et par timer siden at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er død, brått og uventet, og når vi diskuterer en sak som i aller høyeste grad handler om norsk fagbevegelse og LO, er det kanskje på sin plass, og jeg håper jeg får lov til, å uttrykke min kondolanse til hans familie fra Stortingets talerstol. Hvis han hadde levd nå, ville han definitivt ha interessert seg for denne diskusjonen. Så jeg vil rette en kondolanse til hans familie og til hans nærmeste medarbeidere.

Denne saken handler altså om at vi opplever et stadig mer brutalt arbeidsliv, med stadig mer innleie av arbeidskraft og et stadig mer useriøst arbeidsliv og med usikre arbeidsforhold for arbeidere, ikke bare i Norge, men rundt om i hele verden. Debatten de siste dagene om VM i Qatar er for så vidt en illustrasjon på de globale forholdene vi står overfor. I noen land fører dette også til sosiale opptøyer. Det rammer ikke bare arbeidsfolk, det rammer også seriøse arbeidsgivere og seriøse eiere, noe representanten Grande også påpekte.

Useriøsitet i arbeidslivet rammer også, vil jeg mene, konkurranseforholdene. Det er faktisk mange rundt i verden, i internasjonalt forretningsliv, som ønsker å respektere gode arbeidsbetingelser, men hvis man er tvunget inn i dårlige arbeidsbetingelser, vil det definitivt også ramme konkurranseforholdene. Derfor er det helt avgjørende, vil SV mene, at vi får ILOs kjernekonvensjoner i større grad inn i norsk lovverk, f.eks. ved at de blir inkorporert i menneskerettsloven, som er forslaget. Det vil gi arbeidsgivere i Norge et bedre rettslig vern, det vil gjøre at ILO-konvensjonene i større grad kan brukes som rettskilde, og det vil gi et tydeligere signal til både arbeidsgivere og eiere, både nasjonalt og internasjonalt. Det vil styrke ILO, og – det er ikke uviktig – å bidra til å styrke ILOs arbeid internasjonalt er også er en helt avgjørende viktig oppgave, vil jeg mene, for Stortinget.

Så sier regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og vi kunne høre representanten Ingunn Foss si her i stad, at dette er unødvendig fordi vi allerede har forpliktelser rundt dette. Vi kan også lese i merknaden deres at det vil forvirre norsk arbeidslivslovgivning fordi det blir strid om fortolkning og hva som egentlig gjelder – er det ILO, er det norsk lov, eller hva er det egentlig? Det er slik merknaden kan leses – at dette vil skape mer forvirring enn klarhet. De ber da i sum om å vise tilbakeholdenhet med å gå inn i dette og knytte den typen konvensjoner sterkere til norsk lovgivning.

Jeg er uenig i det. Jeg mener at det er en passiv tilnærming, og det viser en manglende vilje til å styrke det rettslige vernet av norsk arbeidsliv, som definitivt er nødvendig. Det mangler også en voldsom vilje til å styrke ILO internasjonalt.

Jeg mener at dette forslaget er viktig, men det er også viktig å påpeke, som SV gjør i vår merknad, at det ikke vil løse alle utfordringer i norsk arbeidsliv. Det er faktisk sånn at EØS-avtalen § 120 sørger for at EØS har forrang i norsk arbeidslivslovgivning, og det er helt uavhengig av ILO-konvensjoner, så det å knytte ILOs kjernekonvensjoner til norsk menneskerettighetslovgivning vil ikke forandre det faktum at EØS-avtalen faktisk har forrang i konflikter i norsk arbeidsliv.

SV vil støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, men jeg vil mene at hvis vi skal få til de endringene som jeg tror både SV og Arbeiderpartiet er opptatt av, må vi også ha et løp der vi endrer den delen av EØS-avtalen som gjør at EØS-avtalen har forrang ved arbeidslivskonflikter i Norge.

Statsråd Monica Mæland []: ILOs åtte kjernekonvensjoner fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Norge har ratifisert de åtte konvensjonene og er forpliktet til å etterleve dem. Dette gjelder uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett.

Konvensjonene er gjennomført i norsk rett, enten ved konstatering av at norsk rett allerede er i samsvar med konvensjonsforpliktelsene eller ved egen gjennomføringslovgivning. For eksempel ble det i 2000 gjort endringer i straffeloven og vernepliktsloven i forbindelse med ratifikasjon av ILO-konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for avskaffing av de verste former for barnearbeid.

Videre bidrar presumsjonsprinsippet til å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med folkerettslige forpliktelser, herunder ILOs kjernekonvensjoner.

Jeg har lyst til å understreke at de interessene ILOs kjernekonvensjoner verner, er beskyttet i Grunnloven og i menneskerettighetskonvensjoner som allerede er tatt inn i menneskerettsloven. Dette gjelder f.eks. retten til organisasjonsfrihet.

Spørsmålet om hvilke konvensjoner som bør inkorporeres med forrang i menneskerettsloven, er blitt grundig vurdert tidligere, f.eks. av Menneskerettighetslovutvalget, som anså at ILO- konvensjonene om organisasjonsfrihet og om bekjempelse av tvangsarbeid ikke var egnet for inkorporering i menneskerettsloven.

Ved behandlingen av menneskerettsloven uttalte justiskomiteen at det ikke er aktuelt å inkorporere alle menneskerettskonvensjoner i menneskerettsloven. Både regjeringen og Stortinget har flere ganger framhevet at inkorporering i menneskerettsloven bør forbeholdes de utpreget generelle konvensjonene.

Ved inkorporasjon av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven i 2009 uttalte departementet at inkorporasjon med forrang bør reserveres for helt spesielle tilfeller, og at stadig inkorporasjon vil kunne føre til en oppfatning om at konvensjoner som ikke er inkorporert i menneskerettsloven, blir vurdert som mindre viktige eller annenrangs. Etter mitt syn bør disse prinsippene fastholdes.

Jeg viser også til at Stortinget 16. mai 2019 behandlet et forslag om inkorporasjon av ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven. Forslaget ble ikke vedtatt. De samme hensynene som talte mot inkorporasjon for to år siden, gjør seg etter mitt syn gjeldende også i dag.

ILOs kjernekonvensjoner er viktige konvensjoner som sikrer arbeidstagere sentrale rettigheter, men konvensjonene er allerede tilstrekkelig gjennomført i norsk rett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Statsråden viser i sitt innlegg til sitt syn om at ILOs kjernekonvensjoner allerede er godt nok ivaretatt i lovverket og gjennom de internasjonale forpliktelsene Norge har. Men i saken om tvungen lønnsnemnd mellom Den norske legeforening og KS nylig ble ILO satt til side i regjeringens vurdering av om tvungen lønnsnemnd var lovlig. Regjeringen har også mottatt sterk kritikk for sin inngripen under sykehusstreiken i 2019, og nå sist i konflikten mellom Parat/YS og NHO og Fagforbundet/LO og NHO. Nå ligger jo fagansvaret for håndteringen av disse streikene og tvungen lønnsnemnd til andre departementer, men ser ikke justisministeren at ILO-konvensjonene ikke står tilstrekkelig sterkt i lovverket når de så enkelt kan settes til side når det blir satt på spissen, og når det faktiske grunnlaget ikke kvalitetssikres før streiker avsluttes?

Statsråd Monica Mæland []: Det er slik at vi har lagt til grunn presumsjonsprinsippet i Norge. Det har vært et stort flertall for, og også Arbeiderpartiet har vært en del av det flertallet. Også da menneskerettsloven ble vedtatt, var forutsetningen at alle konvensjoner ikke skal inkorporeres, men man skal presumere at norsk lov er i tråd med konvensjonene. Det gjør at i den grad det ikke er i tråd med konvensjonene, endrer man loven.

Så kan det være tolkningstvil knyttet til konvensjonene. De er jo laget på et annet språk enn norsk. Det kan være uklar rekkevidde, og det kan være uklart innhold. Det er ikke tvil om jeg er tilhenger av en politikk hvor lovtolkning foregår i norske domstoler og lovutvikling foregår i det norske storting, ikke i internasjonale FN-komiteer. Det er rett og slett et politisk syn. Det betyr at jeg er like opptatt av menneskerettigheter som det representanten er, men har altså et annet syn på hvordan det bør legges til grunn i norsk rett.

Arild Grande (A) []: Nå foreslår jo ikke Arbeiderpartiet at samtlige konvensjoner skal inntas. Det er en drøss med konvensjoner fra ILO, og vi foreslår at det er kjernekonvensjonene – de åtte mest grunnleggende menneskerettskonvensjonene – som skal inn i menneskerettsloven.

Et annet problem er at i dag er det sånn at det er kun staten som kan ansvarliggjøres ved brudd på ILO-konvensjonene, og det ender sjelden opp med noe mer enn påpekninger. Regjeringspartiene glemmer da at ved å få dette inn i menneskerettsloven sørger man også for at private parter vil være ansvarlige for å håndheve rettighetene. Mener statsråden faktisk at ILO-konvensjonene står sterkt nok i dag? Og mener statsråden i så fall at det ikke vil ha noen som helst betydning om ILOs kjernekonvensjoner tas inn i menneskerettsloven for private aktører?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg mener altså at presumsjonsprinsippet bør legges til grunn. Det har også Stortinget ment. Det har også Arbeiderpartiet ment. Så det er jo ikke regjeringen som har endret syn, det er det Stortinget som eventuelt har gjort hvis dette nå skulle bli vedtatt. Det vi legger til grunn, er at vi skal slutte oss til konvensjonene. Det er viktige konvensjoner. De skal legges til grunn, og de skal presumeres å være i norsk rett. Men ved tvil og ved fortolkning er det norske domstoler og det norske storting som skal gjøre det.

Jeg mener at menneskerettsloven blir dårligere av stadige inkorporeringer, og det er andre gang bare i dag at jeg diskuterer med Arbeiderpartiet om konvensjoner skal inkorporeres. Det gjør det til et a- og b-lag, hvor de som inkorporeres forventes å være viktigere enn de som ikke gjør det. Sånn er det ikke. Dette er viktige konvensjoner. Men vi skal altså ikke inkorporere alle i norsk rett. Noen skal vi presumere og legge til grunn.

Arild Grande (A) []: Med Høyre-flertall blir det et a- og b-lag i dette, hvor man ser at når det blir satt på spissen, prioriterer man å skyve internasjonale konvensjoner til side, som ILO har blitt gjort i en rekke eksempler under dagens regjering.

Men det som er vel så viktig å få etablert, er at også private aktører har et ansvar for å håndheve rettighetene knyttet til disse konvensjonene. Vi har en rekke eksempler på fra norsk arbeidsliv at private parter ikke blir ansvarliggjort ved brudd på disse rettighetene. Ser ikke statsråden at det å få dette inn i menneskerettsloven ville ha styrket også ansvaret for de private partene i arbeidslivet, og derigjennom også håndhevingen av disse rettighetene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare gjenta at det er Arbeiderpartiet som nå – i et valgår, helt tilfeldig antar jeg – har gått bort fra presumsjonsprinsippet og går inn for inkorporasjonsprinsippet. Det er ingenting i veien for at Arbeiderpartiet, hvis de ønsker å endre norsk lov og gi ytterligere rettigheter til grupper, fremmer lovforslag om det og behandler det her. Det man her forsøker å gjøre, er å endre norsk lov ved bruk av inkorporasjon av internasjonale konvensjoner. Jeg er imot den formen for rettsutvikling. Jeg mener debatten, initiativet og utviklingen skal skje her i denne salen.

Så mener jeg også at vi ikke skal lage et a- og b-lag. Vi skal legge til grunn at både de vi presumerer å være i tråd med norsk rett, og de vi inkorporer, er like viktige. Men det handler altså om måten vi gjør dette på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Henriksen (A) []: Jeg tar kun ordet for å si at i tillegg til at Arbeiderpartiet er opptatt av å ta inn disse åtte grunnleggende kjerneprinsippene i ILO-konvensjonen i norsk lovgivning, mener vi at EØS ikke står i veien for å gjøre det, som det blir hevdet fra SV her fra talerstolen og fra Senterpartiet og SV i innstillinga. Den tolkningen Senterpartiet og SV legger til grunn om at EU skal kunne blokkere grunnleggende rettigheter og friheter, er en tolkning som bl.a. LOs juridiske avdeling ikke er enig i. EØS-avtalen er ikke til hinder for at ILOs kjernekonvensjoner kan tas inn i menneskerettsloven og gis forrang foran andre bestemmelser. LOs juridiske avdeling og professor Finn Arnesen ved UiO har klart gitt uttrykk for at det ikke er noe rettslig hinder for å gi ILOs kjernekonvensjoner en slik status – at det kun er et politisk spørsmål om ILO-konvensjonene skal innlemmes i menneskerettsloven, slik Arbeiderpartiet og LO-kongressen har stilt krav om.

Den tolkningen som SV og Senterpartiet her gir uttrykk for, at bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått, inkludert bl.a. ILO, er argumentasjon som brukes i denne saken, mens vi ikke hørte den bekymringen da vi behandlet en annen konvensjon tidligere i dag, nemlig CRDP, som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dessverre ble nedstemt på å inkorporere i norsk lov. Hvis man skal legge den linja til grunn, som SV og Senterpartiet her gjør, gjelder det altså alle internasjonale avtaler eller konvensjoner man skulle ønske å slutte seg til eller inkorporere. Det at EØS står i motstrid til å kunne gjøre det, er vi uenig i.

Med et annet politisk flertall, som tar arbeidstakerrettighetene på alvor, vil det å ta inn ILO styrke rettighetene i arbeidslivet. Det er altså ikke EØS, men de ulike politiske flertallene i Norge som avgjør hvor langt man kommer i både å sikre arbeidstakerrettigheter og å følge opp det som står i disse konvensjonene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Finnes det egentlig noen grenser for menneskerettigheter? Er det egentlig noe sted hvor det slutter, eller er det slik at internasjonale konvensjoner skal overgå enhver tanke om hva de grunnleggende menneskerettigheter er?

De grunnleggende menneskerettigheter er ytringsfrihet, likeverd og likestilling. Det er det som er de grunnleggende rettighetene og menneskerettigheter. Vi har utvidet dette til å gjelde alt mulig rart. Man har retten til arbeid – hvem er det som skal gi dette arbeidet? Vi har retten til en god levestandard – hvem er det som skal gi denne levestandarden? Dette er vedtatt av FN. Hvor går grensen? Hvor skal man slutte å si at noen andre skal gi en rettighet?

Det er slik at det er bare de vestlige land, bare de velutviklede landene, bare demokratier som gir noe av dette, og til og med her er det advokatmat. Ingen andre land bryr seg døyten om dette. Representanten fra SV nevnte Qatar. Du kan vedta så mye du vil i FN, men Qatar kommer ikke til å bry seg om det i det hele tatt. Hvordan kan du da skyve Qatar foran deg fordi du mener det er noen menneskerettigheter i ILO-konvensjonen som skal hjelpe norske arbeidstakere som minstestandard? Det er et helt meningsløst utgangspunkt.

Det er ikke logikk i dette. Det er klart at levestandarden og kulturen i et land vil påvirke mange av de tingene jeg nevnte her. Hva er en jevn levestandard eller en god levestandard eller en mellomgod levestandard? Det er advokatmat. Er det å tjene 300 000 kr, 500 000 kr, 700 000 kr? Hvem skal definere det? Er det ikke partene i arbeidslivet i Norge som skal definere det, ikke FN? Hvorfor sitter vi og diskuterer noe som egentlig ikke skulle vært diskutert i det hele tatt?

Denne diskusjonen skulle vært nasjonal i alle lovgivende forsamlinger, og så skulle man kommet frem til et kompromiss på bakgrunn av levestandard, pengene man har, hvordan man skal fordele ressursene i samfunnet, og det er ulikt i alle land. Det er utgangspunktet, ikke at noen vedtar noe vi skal gjøre.

De landene som vedtar dette, er udemokratiske i utgangspunktet og følger ikke disse vedtakene selv. Men vi skal bestemme at vi skal vedta det, og så kommer da sosialister i Norge og andre land i Europa og sier at dette skal vi følge. Fri etableringsrett – hvordan skal man få til disse tingene hvis vi ikke skal gjøre det nasjonalt? Det er en utopi å tro at dette skal være internasjonalt, og at alle skal følge det over hele jordkloden. Det kan være en drøm, men sånn fungerer det ikke.

Vi er valgt av det norske folk, og vi skal styre i Norge, FN skal ikke styre over oss. Da bryter vi med den grunnleggende plikten vi har overfor innbyggerne i eget land, og det burde sosialister overalt forstå, at det faktisk er Norge vi representerer, norske innbyggere. FN skal ikke bestemme hva vi skal gjøre i denne salen, og hvordan vi skal ta vare på det norske folk på best mulig måte.

Presidenten: Presidenten ber folk være varsomme med å tiltale hverandre direkte i salen. Vi snakker via presidenten, og vi omtaler hverandre som representanter.

Petter Eide (SV) []: Jeg var vel egentlig ikke forberedt på å ta en generell diskusjon om menneskerettighetenes plass i Norge og verden. Jeg har bare lyst til å ta opp noen grunnleggende prinsipielle forhold for å uttrykke en tydelig ideologisk uenighet mellom Fremskrittspartiet og det partiet mitt og jeg – og jeg tror de aller fleste, egentlig – står for. Fremskrittspartiet er nok ganske alene om de synspunktene som Tybring-Gjedde framfører her.

Internasjonale menneskerettigheter er en standard som man er blitt enig om – en minstestandard for hvordan man mener mennesker skal leve. De skal være universelle, og de skal gjelde alle mennesker, uansett rase, kjønn, etnisitet osv. Vi er i flere internasjonale organisasjoner, både gjennom FN og Den europeiske menneskerettskonvensjon, blitt enige om den standarden. Det er en rettighet folk har, ikke en rettighet som politikere deler ut – det er en viktig forskjell: Det er en rettighet folk har. Konvensjonene som disse rettighetene er skrevet ned i, er avtaler mellom land som skal sikre at land holdes i et internasjonalt nettverk av forpliktelser til å ivareta disse rettighetene på en best mulig måte. Det er hensikten med konvensjonene.

Konvensjonene gir oss en anledning til å kritisere andre land, til å overvåke andre land, og de gir også andre land en anledning til å kritisere og overvåke Norge. Prinsippet er vanligvis en «naming and shaming»-mekanisme, hvor vi forteller andre land at vi mener det er brudd på menneskerettighetene, at det landet torturerer sine innbyggere, at det landet fengsler folk uten lov og dom, eller at det landet nekter en etnisk gruppe retten til utdanning eller retten til helse. Vi kan altså bruke rettighetene eller konvensjonene til å kritisere hverandre.

Jeg mener at det er av helt avgjørende viktighet at vi har dette konvensjonsverktøyet på plass, for i motsetning til Tybring-Gjedde mener jeg at en kvinne fra Nigeria, en mann fra Cuba eller en politiker fra Venezuela skal ha nøyaktig de samme rettighetene som Ola og Kari i Norge, og at vi i Norge også har en forpliktelse til å sikre at mennesker andre steder i verden får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter.

Jeg mener at Stortinget har en forpliktelse ikke bare til å sikre rettigheter til det norske folk, men også til å sikre at vi har internasjonale konvensjoner som jobber for at folk i andre land får det like bra som oss.

Arild Grande (A) []: Representanten Tybring-Gjedde kommer med en oppramsing av noen få rettigheter og friheter som han selv holder høyt, og dermed åpenbart forventer at alle andre skal holde høyt, mens det han selv ikke holder så høyt, det skal heller ingen andre være opptatt av. Han glemte pressefriheten. Om det skyldes en forglemmelse, eller om det skyldes at han deler synet til personen som han nominerte til Nobels fredspris, kan kanskje Tybring-Gjedde selv gjøre rede for fra denne talerstol, men det er interessant at pressefriheten ikke ble nevnt som en grunnleggende frihet man bør forsvare fra parlamentene.

Etter at Trump måtte gå av som president i USA, sier fagbevegelsen i USA at nå er kneet over nakken fjernet. Nå kan fagforeningene endelig begynne å puste igjen etter flere år hvor de har vært nede i knestående, under forbildet til Tybring-Gjedde, Donald Trump.

Når det gjelder forslagene vi har fremmet, kan man spørre seg: Hva av det er det Tybring-Gjedde har problemer med å akseptere? Har han problemer med at folk skal ha retten til å streike? Har han problemer med at folk skal ha retten til å organisere seg? Har han problemer med et forbud mot barnearbeid eller et forbud mot tvangsarbeid? Er det dette som gjør at han fyrer seg så opp at han kommer og holder det innlegget som han gjør?

Nei, jeg tror det handler om at han egentlig vil ha et helt annet samfunn enn det sosialdemokratiske samfunnet. Det representerer en helt annen retning, men det er også fullstendig historieløst, for det som har brakt verden og Norge framover, er jo kollektive avtaler, ikke samfunn med den sterkestes rett. Oljepengene som Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet elsker å strø om seg med, har jo Norge fått eneretten på gjennom havretten og FN, en organisasjon som de ellers elsker å tråkke på. Det er gjennom en organisert verden at små land som Norge ikke står alene, det er gjennom et organisert arbeidsliv at arbeidstakerne ikke blir stående alene, og det er gjennom et organisert samfunn at hver enkelt ikke blir stående alene. Så innlegget fra Tybring-Gjedde representerer utelukkende et helt annet verdisyn, et helt annet samfunnssyn. Det er greit at det sies, men det får de stå for.

Vi vil fortsatt kjempe for ILO inn i lovverket, menneskerettsloven. Det er ikke bare en valgkampsak, det skal vi gjennomføre den dagen vi kommer i regjering.

Martin Henriksen (A) []: Representanten Tybring-Gjedde hadde et relativt uforståelig innlegg som ikke handlet om saken, men noe helt annet. Det er egentlig to ting som står fram i det innlegget. Det ene er at representanten nærmest holdt et innlegg mot menneskerettighetene. Han spør retorisk: Ja, hvem er det som skal følge opp disse menneskerettighetene? Så nevner han noen få og glemmer de fleste andre, enten det er pressefrihet, frihet fra slaveri og tortur eller en lang rekke andre grunnleggende rettigheter. Dette er rettigheter som land som Norge slutter seg til, og dermed er forpliktet til å følge. På spørsmålet om hvem det er som skal følge opp dette – om det liksom er en eller annen merkelig institusjon på andre siden av sjøen, et slags internasjonalt fremmedlegeme – er svaret at det er Norge som skal følge det opp. Vi har sagt at dette er grunnleggende menneskerettigheter. Hvis dine menneskerettigheter blir brutt, er det statens ansvar å sørge for at de blir fulgt. Derfor har vi Barneombudet, Sivilombudsmannen, Pasient- og brukerombudet, Ombudet for Forsvaret og en lang rekke andre institusjoner som skal følge det opp. Det trodde jeg representanten Tybring-Gjedde hadde fått med seg. Derfor er innlegget hans mer enn spesielt.

Men det jeg kanskje tror innlegget til representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet mer er et uttrykk for – et innlegg som egentlig argumenterer mot menneskerettighetene på overnasjonalt nivå, et syn han verken har støtte for i Stortinget eller i dagens fremskrittsparti – er at dette er et symptom og en forsmak på striden i Fremskrittspartiet mellom den nasjonalkonservative delen, som Tybring-Gjedde sannsynligvis er en del av, en stadig mer radikalisert del av Fremskrittspartiet, og den mer moderate fløyen i Fremskrittspartiet. Den interne debatten bør jo helst foregå i Fremskrittspartiet. Jeg mener det er en utfordring for Erna Solberg og regjeringen at Fremskrittspartiets stadig mer radikale elementer drar denne typen debatter inn i Stortinget, men det er altså først og fremst en intern debatt i Fremskrittspartiet. Og det er kanskje en forsmak på hva vi har i vente de neste årene, både med nytt lederskap i Fremskrittspartiet og at vi ser at fløyer i Fremskrittspartiet stadig radikaliseres.

Ut av det som var et ganske uforståelig innlegg i utgangspunktet, kan vi kanskje ane konturene av en debatt som først og fremst ikke er trivelig for ledelsen i Fremskrittspartiet og for Erna Solbergs samling på borgerlig side.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil anmode representantene om at vi heretter i debatten forholder oss strengt til den saken som er under debatt, jf. forretningsordenens § 55 første ledd.

Karin Andersen (SV) []: Dette handler om svært viktige internasjonale konvensjoner som er basis for rettighetene i arbeidslivet. Jeg er både litt forundret og ganske urolig fordi jeg ser at det å arbeide internasjonalt for å sivilisere verden gjennom denne typen konvensjoner, enten det er gjennom FN eller gjennom ILO, er det tydeligvis mange partier som nå er på gli vekk fra. Det er en måte å forsøke å organisere det som skal skje på nasjonalt nivå, men også bli enig om dette internasjonalt, slik at man kan løfte standarden, og ikke minst løfte mange av de menneskene i ulike samfunn som ikke har grunnleggende rettigheter, og som ikke kan leve av sitt arbeid.

Jeg har vokst opp i norsk fagbevegelse. Det er helt grunnleggende at det er i arbeidslivet makt og penger fordeles. Det er den viktigste fordelingsmekanismen vi har i samfunnet. Det har skapt store verdier i Norge at vi har klart å løfte arbeidstakeres rettigheter, at vi har sikret dem. Og vi har jobbet internasjonalt, gjennom ILO, for å få på plass kjernekonvensjonene og en rekke andre konvensjoner. Det har vært kjempeviktig. I veldig mange land er disse rettighetene en fjern drøm. Da er det viktig at land som Norge går foran, for vi kan til og med peke på statsbudsjettet og si at dette går i pluss for landet totalt. Det er positivt å jobbe etter dette. Og for menneskerettighetene er det helt grunnleggende at ILOs kjernekonvensjoner er anerkjent på høyt nivå som menneskerettigheter i vår lovgivning.

Når det gjelder internasjonale avtaler, som f.eks. WTO, som veldig mange i denne salen er for og synes er helt uproblematisk, er det der sanksjonsmuligheter mot enkeltland. Når det gjelder menneskerettigheter, er det ikke sanksjoner mot enkeltland i disse systemene, men det er en forpliktelse for landet til å løfte sitt nivå opp til dette som et minimum. Og så kan man få en pekefinger og en påpekning, men det er ikke overnasjonalitet i disse sakene.

Jeg registrerer at de som er mest opptatt av pengene, aksepterer at det skal være internasjonale sanksjoner hvis det er noen med mye penger som mister sine rettigheter. Det sier litt om de politiske skillelinjene i denne saken.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg registrerer at jeg fikk noen sosialister opp på talerstolen, og ingenting gleder meg mer enn å debattere mot sosialister.

Det er ikke slik at en som er konservativ, liberalist eller nasjonalkonservativ, ikke også ønsker at arbeidstakere og arbeidsgivere skal kunne ha gode vilkår, både for å skape arbeidsplasser og ha lønnsomme arbeidsplasser og for å kunne ha et arbeid. Men vi mener at det ikke er FN som skal definere dette. Om man kaller det et minimum eller maksimum, eller hva man gjør – det er opp til partene i arbeidslivet. For det er faktisk sånn at det også er sosialister som er mest opptatt av å snakke om partene i arbeidslivet, men hvis partene i arbeidslivet allerede har avtalt ting i FN, trenger de jo ikke å jobbe noe særlig mer her i Norge. Det er det som er poenget.

Om de grunnleggende menneskerettighetene: Jeg sa faktisk ytringsfrihet, for det ble snakk om at jeg ikke sa pressefrihet. Jo – ytringsfrihet er pressefrihet. Det er akkurat det samme. Begrepet om ytringsfrihet kom før pressefrihet, for det er ulike former for ytringer i ulike medier. Og jeg kan gjenta de grunnleggende menneskerettighetene én gang til: Det er likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religionsfrihet og stemmerett. Det er ting vi skal jobbe for.

Hvis man mener at man har noe som er ekstremt unikt for akkurat det man er opptatt av, om det er klima eller miljø eller alt mulig sånt, går man til FN og sier: La oss for all del få FN til å vedta det. Så kan vi si her i Norge at FN har vedtatt det, og da har vi en rettighet til det, og så kan det komme mange advokater og organisasjoner og si, se her, FN har vedtatt det, kom igjen, implementer det. Om vi har penger til det, bryr vi oss ikke om, for FN har vedtatt det.

Det er altså denne forsamling som skal vedta det vi mener er best for Norge. En minstestandard i et annet land, i Cuba eller Venezuela, som ble nevnt her oppe – som om ikke jeg skulle være like opptatt av en kvinne i Cuba eller en mann i Venezuela: Hva har det med saken å gjøre? Det har ingenting med denne saken å gjøre.

Det vi ønsker, er at Norge og denne nasjonalforsamlingen skal bli enige om en ressursfordeling, hvordan vi forvalter våre ressurser, og hvordan vi fordeler våre ressurser. Det er ikke FN som skal gjøre det. Hvis man mener det, kan man like godt la være å holde på i denne salen – hvis det er slik at det er FN som skal definere hva vi skal mene her. Det kan ikke være så vanskelig å forstå at jo mer vi vedtar i FN, jo mindre kan vi vedta her, jo mindre fleksibilitet har vi – hvis en sosialist hver gang skal kunne se til FN, skal kunne vise til at det allerede er vedtatt, så vi trenger ikke å diskutere det. Det er helt fundamentalt at vi er i stand til å ha uenigheter og diskutere dette på grunnlag av politiske partier og ulike meninger, og ikke komme med stigmatiserende beskyldninger, begynne å snakke om partipolitikk og hvordan man splitter parti, som Donald Trump, med litt latter fra salen.

Det er ganske store ting vi snakker om, som definerer mye av det som angår oss alle, og som angår landet vårt – og i dette tilfellet også angår oss globalt. Fremskrittspartiet er akkurat like opptatt av rettighetene til arbeidstakere som sosialistene er i denne sal.

Karin Andersen (SV) []: Det denne saken handler om, er de helt grunnleggende konvensjonene i ILO. Det handler om organisasjonsfrihet, kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Jeg og SV er veldig glade for at man internasjonalt har klart å bli enige om dette.

Jeg er litt forundret hvis det er noen i denne salen som mener at dette er noe FN skal tvinge på oss. Nei, dette har Norge vært med og forhandlet om i Genève og vært pådriver gjennom mange år for å få på plass. Dette er helt basic rettigheter for at man i det hele tatt skal kunne fungere som et selvstendig menneske i arbeidslivet, for at man ikke skal drive grov utnytting av folk, og for at den enkelte ikke skal være helt alene. Jeg blir veldig forundret, for det er helt feil, det inntrykket som noen prøver å skape i denne saken, og også i forrige sak. Vi vil forhandle om internasjonale konvensjoner, bli enige om dem og så inkorporere dem i norsk lov. Det må jo være en forutsetning når vi sier at vi er enige om disse konvensjonene, at vi gjør det.

Det er viktig at land som Norge går foran og gjør dette og sier at dette er grunnleggende menneskerettigheter, for det er det det er. Det er ikke sånn at det bare er de politiske og sivile rettighetene som er grunnleggende menneskerettigheter. De kan aldri realiseres hvis ikke det sosiale og økonomiske er på plass og det er grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, som frihet fra barnearbeid og rett til å organisere seg, f.eks.

Jeg registrerer en tendens som jeg ser internasjonalt, og som jeg også ser i Norge, der færre i en del partier på høyresida nå ikke er interessert i å forplikte seg internasjonalt på det som gjelder menneskerettigheter, og den måten å sivilisere verden på – både egne land og samhandling mellom land. Det må jeg si jeg er ganske bekymret over, for det er viktig å få på plass helt grunnleggende rettigheter. Vi er ikke truet her i Norge, men det er utrolig viktig at vi får dette på plass som en del av vårt lovverk. Da vil det også være mulig å bruke det internasjonalt for å presse på for å styrke disse rettighetene. For hvis man vil ha ned forskjellene i verden, og det vil SV, er man nødt til å styrke arbeidstakerrettighetene.

Ingunn Foss (H) []: Det har vært ganske spesielt å sitte i denne salen og høre på opposisjonens debatt i denne saken. Som presidenten helt riktig påpekte, handler denne saken om hvordan man skal implementere ILOs kjernekonvensjoner i norsk rett. Når det påstås at regjeringen ikke er opptatt av menneskerettigheter og arbeidstakeres rettigheter, er det helt utrolig å sitte og høre på.

Norge har ratifisert alle konvensjonene og er dermed forpliktet til å etterleve disse. Det gjelder helt uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. Det som saken handler om, er at vi mener at Stortinget skal vedta de norske lovene, og at å hekte på rettsnormer som er utviklet andre steder enn i vårt eget system, kan utgjøre et demokratisk problem.

Så det har vært en veldig rar debatt å sitte og høre på, og det må være helt klart at regjeringen er like opptatt av arbeidstakeres rettigheter som det opposisjonen er.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg ville bare tegne meg på nytt nå fordi jeg lyttet til representanten Karin Andersens tilnærming til diskusjonen her i dag. Igjen: Man tilslører det faktiske dersom man ikke reelt forstår eller ikke ønsker å forstå – det er vel gjerne det siste – forskjellen mellom å inkorporere noe i menneskerettsloven og å rette seg etter en konvensjon som er ratifisert i denne sal. Det er faktisk en vesentlig forskjell, det er en stor forskjell, og det har betydning for hvordan man skal håndtere det regelverket man forplikter seg til – om det skal skje gjennom norske domstoler, eller om det skal være opp til andre utenfor Norge.

Vi avgir med andre ord suverenitet, vår egen mulighet til å være herre i eget hus, og det mener jeg det er grunn til å advare mot. Man ser det over tid i stadig større grad – og som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, har vi bare i dag allerede diskutert to konvensjoner som man ønsker å inkorporere – og det betyr på sikt at vi utdefinerer det norske storting, vi utdefinerer det norske folkestyret, og vi gir avkall på å styre vårt eget hus.

Det er Fremskrittspartiet imot. Vi har en prinsipiell tilnærming. Det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke kan være enig i innholdet i mange av de sakene som reelt diskuteres. Men det skal styres herfra, og bedømmelsen av hvorvidt man etterlever, skal vi kunne gjøre i norske domstoler – det skal vi ikke gjøre i internasjonale fora. Her er Fremskrittspartiet prinsipielle.

Som jeg også sa: Jeg synes det er litt trist at Senterpartiet, som gjerne oppfatter seg selv som – og liker å fremstille seg som – et parti som setter Norge først, i praksis ikke alltid gjør det. Det gjør i hvert fall Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det som sies, er feil. Det er ingen sanksjonsmuligheter i ILO overfor land. Det er ingen sanksjonsmuligheter i FN overfor land. Men vi som mener at teksten i disse konvensjonene er riktig og ønsker å forplikte oss på dem, ønsker å inkorporere dem i norsk lov, slik at de blir en forpliktelse for oss. Det er rett og slett feil når noen sier at dette er å avgi suverenitet. Det er ingen i disse systemene som kan pålegge Norge noe som helst. Derimot er det i WTO og i EØS mekanismer som gjør at det kreves av det norske storting å endre f.eks. lovverk eller å forholde seg til regler. Så jeg bare registrerer at når det gjelder frihet for kapital, er man for sanksjoner, men når det gjelder frihet for arbeidsfolk, så er man mot å ta det inn i menneskerettsloven.

Presidenten: Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg sa ikke ett ord om sanksjoner i mitt innlegg. Og hvordan dette sanksjoneres, det er én side av saken. Spørsmålet er: Er det norske domstoler som skal få lov å fortolke det, eller vil vi at det skal være en eller annen tilfeldig sammensatt komité, gjerne med representanter fra land som er alt annet enn demokratiske – Saudi-Arabia f.eks. eller Iran – som skal fortelle Norge hvordan vi skal etterleve menneskerettighetene? Jeg foretrekker det første. Jeg foretrekker at det er norske domstoler som bestemmer om vi etterlever internasjonale konvensjoner. Jeg tror på folkestyret, og jeg mener vi skal være herre i eget hus.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se torsdag 11. mars
Forrige kapittel
Neste kapittel