Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 99 S (2019–2020), jf. Prop. 21 S (2019–2020), unntatt kap. 1429)

Søk

Innhold

Sak nr. 36 [13:17:55]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i statsbudsjettet 2019 under Klima- og miljødepartementet (Innst. 99 S (2019–2020), jf. Prop. 21 S (2019–2020), unntatt kap. 1429)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder og ordfører for saken): I rekken av salderinger for 2019 er vi kommet til Klima- og miljødepartementets budsjett. Det er en rekke mindre endringer i forslaget, men det som vel er den store debatten, er om kvoter og kjøp og salg av kvoter, eller rettere sagt sletting av kvoter.

Innledningsvis vil jeg rette blikket mot Madrid og klimatoppmøtet som var der i forrige uke. Det viser til fulle at det er ingen andre aktører, ingen andre kontinenter som leder an for å kutte utslipp, og som står så samlet, som EU og Europa, og vi i Norge har knyttet oss til EUs politikk. Den dugnaden vi skal igjennom fram til 2030 med å kutte 40 pst., og at vi står sammen, er viktig. Så har Norge – i hvert fall regjeringA, i Granavolden-erklæringen – sagt at vi vil overoppfylle og kutte 45 pst. fram til 2030. Salget av kvoter er en del av dette, hvor da regjeringA foreslår å overføre kvoter fra kvotesystemet til utslippsenheter. Det er ambisiøst av Norge. Mens verdens klimautslipp øker, kutter vi utslipp i Norge for tredje året på rad, og vi skal fortsette med en ambisiøs politikk. Det å ta kvoter ut, er en del av det å heve lista og gjøre det mer ambisiøst.

Det vi ber om i denne salderingen, er egentlig to ting. Det ene er å kutte mer innenlands, å ha en ambisiøs politikk på det. I tillegg ber vi også om et mandat til egentlig å tjene mindre penger på kvotehandel, og en anslått pris på det er 160 mill. kr bare over de første fem årene.

Så er det lagt på bordet noen forslag fra opposisjonen her, fra Arbeiderpartiet og SV, som ber om at det gjennomføres en årlig sletting. Det forslaget er ikke mulig å gjennomføre. Jeg registrerer at det er kommet et alternativt forslag, og at en i realiteten skal gjøre det regjeringA sier, at vi skal kutte 45 pst. innenlands, og at vi ikke skal bruke kvotehandel til å slette. Det er altså ikke mulig å sjonglere så veldig med de kvotene. Det er et årlig regnskap med tanke på budsjettet som vi må forholde oss til. Derfor blir det litt pingpong fra opposisjonspartiene her når en ikke helt har oversikt over hvordan kvotesystemet kan benyttes og hvilket virkemiddel det er, og at en kommer med stadige forslag om endringer som verken er mulig eller fører til større kutt.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg skal bruke taletiden min på det samme temaet som komitélederen. I forslaget som kommer fra regjeringen, åpnes det nettopp opp for at vi kan kjøpe kvoter som vi kan bruke, istedenfor å ha nasjonale klimakutt. Det gjør at Norge nå ikke lenger har et nasjonalt klimamål som er enkelt for folk å forholde seg til. Regjeringens opplegg for klimapolitikken gjør den så uforståelig at selv medlemmer av regjeringen ikke vet hva som er regjeringens klimapolitikk. Klimapolitikken trenger det motsatte. Den trenger at vi setter oss klare mål, sånn at folk og næringsliv vet hva de skal forholde seg til.

Jeg mener at det grepet regjeringen gjør, åpenbart er dårlig klimapolitikk, fordi det gjør at vi kanskje ikke behøver å kutte utslippene så mye som vi burde ha gjort. Vi burde ikke lempe på våre forpliktelser. Men det grepet som gjøres, er også dårlig næringspolitikk, for dette er kutt som uansett på et eller annet tidspunkt må gjøres. Det eneste vi får, er noen utsettelser. Vi mener at vi bør investere pengene i Norge, skape nye arbeidsplasser og ny teknologi framfor å kjøpe oss fri.

Så hører vi Venstre, både i innlegget som vi akkurat nå hørte, og vi har hørt Ola Elvestuen flere ganger, vikle seg inn i en argumentasjonsrekke om at dette egentlig er et bra grep for klimaet. Jeg er helt sikker på at hadde Ola Elvestuen vært i opposisjon, hadde han ikke sagt det samme. Da hadde det vært mer ærlig om de sa det som det faktisk er: her har de tapt en kamp mot Erna Solberg og Siv Jensen, det er de som har hatt det avgjørende ordet. Igjen har klimaet tapt diskusjonen. Det er det ikke bare vi som sier – en samlet miljøbevegelse sier det samme, og vi hører det fra mange krefter i næringslivet.

Samme dagen som regjeringen gjorde dette, hadde Jens Ulltveit-Moe en veldig interessant kronikk i Aftenposten, hvor han skrev: «Å legge inn enda et slingringsmonn blir som å trykke på slumreknappen for norsk næringsliv.»

Det er det vi ikke trenger. Vi trenger ikke en slumreknapp verken for næringslivet eller for klimaet, vi trenger ikke nye unnskyldninger og nye utsettelser. Derfor bør Norge istedenfor se på hva våre naboland gjør. Med sosialdemokratene i førersetet i både Danmark og Sverige har de satt seg en helt annen takt for klimapolitikken. Den svenske regjeringen, ledet av Stefan Löfven, sier at denne muligheten skal de ikke benytte seg av. Den danske regjeringen, ledet av Mette Frederiksen, har lagt fram Europas mest ambisiøse klimamål, hvor de skal kutte 70 pst. innen 2030. Det er å vise lederskap på en helt annen måte enn det vi ser i Norge.

Det kommer veldig uklare signaler fra regjeringen. Noen sier det Ketil Kjenseth sa. Fra Statsministerens kontor sier man at man selvsagt skal benytte denne muligheten. Vi hører Fremskrittspartiet si det samme. Det eneste som er sikkert, er at skal vi ikke bruke denne muligheten ved å bruke disse kvotene, må vi faktisk vedta det, og det er det Arbeiderpartiet har foreslått. Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet står bak sammen med SV. Det erstatter det som er mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Åsmund Aukrust har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: Resultatet av klimaforhandlingene i Madrid var svært skuffende. Til tross for det siste årets skolestreiker fra millioner av skoleelever verden over, klimabrøl og det faktum at store deler av næringslivet ønsker å få fortgang i klimaomstillingen, klarte ikke verdens miljøvernministre å svare på den klimahandlingen som folk over hele kloden krever, og som trengs dersom vi skal unngå de verste konsekvensene av klimakrisen.

Derfor blir handling i hvert enkelt land nå stadig viktigere. Det er først og fremst rike land som Norge som kan lede an, som kan utvikle teknologi, og som kan vise at vi kan ha et godt fungerende velferdssamfunn med lave utslipp. Det norske svaret på skuffelsen fra Madrid må være at vi i begynnelsen av februar melder inn økte ambisjoner om utslippskutt, som vi er forpliktet til gjennom Parisavtalen. Vi må sørge for at tempoet holdes oppe. Vi kan ikke sitte og vente på at EU skal bli ferdige med sine runder før vi melder inn våre nye mål. Jeg håper derfor at klima- og miljøministeren vil bekrefte i sitt innlegg at Norge skal holde tempoet oppe, og at vi kommer til å melde inn våre nye mål i februar neste år.

Videre må 2020 bli året hvor regjeringen legger fram en plan for Stortinget som viser hvordan Norge skal kutte sine utslipp fram mot 2030. Vi må få en bred enighet i Stortinget om et klimaforlik, sånn at vi ikke nok en gang bryter klimamålene, som regjeringen gjorde da de brøt klimamålet for 2020 i høst. Da er det viktig at de kvotene regjeringen har tenkt å overføre fra EUs kvotesystem til den ikke-kvotepliktige sektoren, ikke blir en hvilepute, ikke blir en slumreknapp, som Jens Ulltveit-Moe sa i et avisinnlegg tidligere i høst.

Derfor har SV, sammen med Arbeiderpartiet, i dag foreslått at Stortinget slår fast at disse kvotene ikke skal brukes til å dekke opp for manglende innenlandske utslippsreduksjoner, som vi har sett enkelte talspersoner for regjeringspartiene ta til orde for. Kun da kan vi si at denne kvoteflyttingen bidrar til større utslippskutt enn vi ellers ville hatt. Slår vi ikke dette fast, er det grunn til å tro at sterke krefter i regjeringen vil bruke disse kvotene til å dekke opp for en manglende innsats her hjemme.

Statsråd Ola Elvestuen []: Resultatet av klimatoppmøtet i Madrid og effekten av det vil vi få vite i 2020, for uttalelsen fra Madrid gir en tydelig beskjed til verdens land om at man bør forsterke sine mål og melde dem inn til FN i 2020. Norge har sagt at vi vil forsterke våre mål, og vi har jobbet opp mot EU, som kom med sitt utspill under møtet, om at de skal øke sine mål til opp mot 55 pst. Vi jobber opp mot EU for at de skal lande på 55 pst.

Nå har vi endelig fått vedtak om felles oppfyllelse med EU av klimamålet for 2030, og gjennom det får vi mulighet til å overføre klimakvoter fra EUs kvotesystem til ikke-kvotepliktig sektor. Vi må i tillegg si fra til EFTAs overvåkingsprogram innen utgangen av 2019 om vi vil overføre klimakvoter i perioden 2021–2030. Det var utgangspunktet, men Alltinget på Island har ennå ikke gjort sitt vedtak, derfor vil denne tidsfristen nå sannsynligvis bli i slutten av januar. Vi må tidligst melde inn dagen etter at Island har gjort sitt vedtak.

Regjeringen vil benytte denne muligheten, men regjeringens mål om at reduksjonene i ikke-kvotepliktige klimautslipp skal skje gjennom innenlandske tiltak, ligger likevel fast, og vi planlegger videre for dette. Vi skal legge fram forslag og en plan til neste år om hvordan vi skal kutte minst 45 pst. i Norge i ikke-kvotepliktig sektor. Bare om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes. Norge kan overføre totalt knapt 6 millioner klimakvoter over perioden 2021–2030. Det er mulig å gjøre en ny vurdering i 2026, slik at vi nå binder oss til å overføre 3 millioner kvoter.

Norge får årlig en viss mengde klimakvoter som vi auksjonerer bort til europeiske bedrifter som deltar i EUs kvotemarked. Klimakvoter som Norge overfører, vil tas fra det årlige norske auksjonsvolumet. Det vil si at hvis vi ikke gjør dette, vil de bare bli solgt i kvotemarkedet. Overføringene av klimakvoter vil isolert sett redusere utslippene innenfor kvotesystemet. Om de overførte kvotene ikke benyttes mot forpliktende ikke-kvotepliktig sektor, vil de bli slettet etter oppgjøret for utslippsåret 2030 og dermed bidra til overoppfyllelse av klimaforpliktelsene på europeisk nivå. Det er dette som er regjeringens plan. Altså: Anmodningsvedtaket som foreslås, er det regjeringen ønsker å gjøre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Dette er et ganske viktig spørsmål selv om det kan framstå som litt teknisk, for det er altså snakk om å utnytte den muligheten som avtalen med EU har gitt oss for å overføre kvoter fra ETS, altså fra kvotepliktig sektor til ikke-kvotepliktig sektor.

Det vi nettopp hørte, var en statsråd som sa at regjeringens mål – jeg tror det skal forstås som ambisjon – er at man helst ikke skal bruke denne muligheten til i praksis å øke utslippspotensialet i kvotepliktig sektor. Hvis det er regjeringens mål, hvorfor ikke da stemme for det i Stortinget, slik at vi slår det fast en gang for alle? I dokumentet vi har fått, framstår det som om dette skal være en reserve man skal kunne bruke om man ikke lykkes på egen hånd. Det blir nettopp den slumreknappen som flere av mine kolleger har vært inne på.

Hvorfor ikke da vedta her og nå at vi ikke kommer til å bruke den muligheten? Da binder vi oss til masten, og vi vet hva vi har å planlegge etter.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det er fordi jeg ikke ser noen grunn til at Stortinget skal anmode regjeringen om å gjøre det regjeringen har tenkt å gjøre, og det regjeringen fører en politikk for å gjøre, og som vi kommer med en plan for til neste år, nettopp fordi vi skal ha minst 45 pst. reduksjon og overoppfylle det som er forpliktelsen fra EU.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette, for vi får på den ene siden høre at dette skal være en reserve som man helst ikke skal bruke. Så får vi høre at det er regjeringens mål ikke å bruke den, men det er altså ikke vilje til å vedta at den ikke skal brukes. Forskjellen på regjeringens forslag og SV og Arbeiderpartiets forslag er at vi slår fast i vedtaks form at vi bestemmer oss her og nå for ikke å bruke den, altså at vi binder oss til masten. Det oppfattet jeg ikke at statsråden sier seg enig i.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det jeg sier, er at regjeringens politikk og plan er at vi skal overoppfylle målet i ikke-kvotepliktig sektor, men at vi legger fram en plan til neste år om at vi skal ha minst 45 pst.

Til spørsmålet om denne tilsidesettingen: Hvis vi ikke setter den til side, vil den jo bare bli brukt i kvotepliktig sektor og solgt ut. Hvis vi nå setter den til side, er målet at når denne opptellingen gjøres i 2026, 2030, vil disse kvotene kunne slettes.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg må si at dette er litt forvirrende. Statsråden sier at Arbeiderpartiet og SVs forslag er regjeringens politikk, men vil ikke stemme for det, og i sine svar til representanten Barth Eide sier statsråden at målet til regjeringen er at disse kvotene ikke brukes. Det er også det som står i proposisjonen.

Mine spørsmål til statsråden er: Er det sånn at alle regjeringspartiene klart og tydelig slår fast at det overhodet ikke er aktuelt å bruke disse kvotene til å dekke opp for manglende innsats på hjemmebane, og vil det når regjeringen kommer med sin klimaplan neste år, slås fast at disse kvotene ikke skal brukes til å dekke opp manglende innsats på hjemmebane?

Statsråd Ola Elvestuen []: Regjeringens samlede plan er at vi skal kutte mer enn 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030, og vi skal legge fram den planen til neste år. Med gjennomføring av den planen vil det ikke være noe behov for å bruke denne fleksibiliteten. Vi overoppfyller, og disse kan slettes i 2030.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Espen Barth Eide (A) []: Hvis noen måtte være forvirret med hensyn til hva som er regjeringens politikk, er jeg ikke sikker på at det ble noe klarere nå, men jeg tolker det enn så lenge slik at man gjerne skulle se det slik at man kommer i en situasjon der man slipper å bruke disse ekstra «utslippskvotene» på ikke-kvotepliktig sektor, men at man reserverer seg muligheten til å bruke dem. Det er i hvert fall det det står i det vi har fått fra regjeringen, som sier at utslippsenheter som står på denne kontoen, kun kan benyttes dersom Norge har et underskudd, dvs. at vi ikke har oppfylt det årlige utslippsbudsjettet gjennom innenlandske utslippsreduksjoner eller utnyttelse av andre former for fleksibilitet. Med andre ord kan man bruke dem, så hvis man vedtar det regjeringen har foreslått, kan man bruke dem.

Det er vel og bra at man har et ønske om å prøve å unngå det. Det er et ønske vi deler, men vi mener at vi i klimakrisens tid og rett etter Madrid ville stått oss på å slå det fast. Problemet her er jo at det som i utgangspunktet er en veldig god nyhet som vi praktisk talt alle står samlet om, nemlig at vi har bundet oss til EUs utmerkede plan for en mer ambisiøs klimapolitikk, har åpnet et lite smutthull, nemlig denne overføringen, som gjør at vi i prinsippet for første gang plutselig blir stående uten et absolutt fast nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor. Derfor kan ikke jeg forstå at ikke i hvert fall Venstres representanter ønsker å stemme for at vi slår dette helt konkret fast.

Jeg har lyst til å bruke anledningen til å høre hva de andre regjeringspartiene mener. I det offentlige ordskiftet har f.eks. Fremskrittspartiet kanskje lagt noe mer vekt på det reservepotensialet og muligheten for å bruke dette, så det hadde vært nyttig om vi hadde fått høre her i salen om det er slik at hele regjeringen og dens parlamentariske grunnlag står samlet, eller om det faktisk er litt ulike syn på hvordan denne muligheten skal utnyttes.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg er glad for at vi har denne debatten i salen, for det den illustrerer, er jo at forskjellene i norsk klimapolitikk ofte er ganske små. Så forstår jeg at opposisjonen har et behov for å gjøre noe stort ut av noe lite. Det gjør opposisjonen til stadighet i dette stortinget. Men det er bare å lese det regjeringspartiene skriver i sine merknader i denne saken, nemlig at overføringen av klimakvoter åpner for ytterligere reduksjoner i de samlede utslippene. Faktum er at overføringen av kvotene til en egen lukket konto betyr at kvotene ikke blir brukt, og at det isolert vil føre til reduserte utslipp i kvotepliktig sektor. Dette er det regjeringspartiene har skrevet i sine merknader. For dem som ikke måtte ha lest disse merknadene, må det jo høres veldig rart ut med all ståheien fra opposisjonen – hva den egentlig handler om. Det er bare å lese det som står i regjeringsplattformen, og som er politikk denne regjeringen leverer på, nemlig at det planlegges for at vi skal ta utslippene våre nasjonalt. Det er også derfor Klimakur 2030 er bestilt, og en konkret plan for alle sektorer vil komme fra denne regjeringen.

Jeg forstår hvorfor Arbeiderpartiet agerer som de gjør. Jeg forstår hvorfor Sosialistisk Venstreparti agerer som de gjør. Velgerundersøkelser nå angående troverdighet når det gjelder klima, viser jo at Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis troverdighet i dette spørsmålet går nedover, og at det ser annerledes ut for Høyres del – der går det oppover. Det er klart at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti må finne på noen retoriske krumspring nå. Men det er altså slik at vi ikke lar oss belære i klimapolitikk fra partier som er imot at man skal samarbeide om fornybar energi i Europa. Vi lar oss ikke belære i klimapolitikk av partier som støtter et planlagt togkaos fordi man i Europa ønsker å gjennomføre en politikk som gjør det enklere å ta tog over landegrensene og skal redusere utslippene fra transportsektoren. Man lar seg ikke belære i klimapolitikk av partier som sier at de fremmer nye forslag for å nå 2020-målene, mens faktum er at de ikke har levert ett forslag som ville gjort at prosessen med å nå 2020-målene gikk fortere. Da blir det bare retorikk igjen.

Terje Halleland (FrP) []: Representanten Espen Barth Eide ønsket å vite hva regjeringen står for, og da ble jeg litt fristet til å gå opp og egentlig stadfeste det som ble sagt her. Men mitt utgangspunkt er nok litt annerledes, for jeg må helt ærlig si at jeg ofte ikke forstår problemstillingene i den norske klimadebatten. Når vi skal kutte kvoter innenlands, er det selvfølgelig en utfordring å få til, og vi krever internasjonale avtaler. Når vi tar kvoter fra kvotepliktig sektor over til ikke-kvotepliktig sektor, er vi pålagt å beholde dem der. Opposisjonen er så fryktelig imot at Norge har en fordel som vi i en gitt situasjon kan utnytte. Det klarer jeg ikke å forstå at er en problemstilling. Hvis vi kan, gjennom våre vedtak, oppnå resultater kostnadseffektivt og godt, skal Fremskrittspartiet være med og ta kvotene innenlands, men som vår erklæring i regjeringen sier, skal vi gå utenom hvis det blir nødvendig.

Jeg har samtidig litt lyst til å utfordre representanten Åsmund Aukrust, som klarer å gjøre dette til et problem for klimaet. Selvfølgelig skal Norge kutte noen kvoter hjemme og for andre, men med dette systemet, som vi er pålagt å ha, klarer ikke jeg med min beste vilje og min beste kalkulator å se at klimaet taper noe som helst. Vi skal ha en klimapolitikk som kutter kvoter, som har en kost–nytte-effekt som er til fordel for klimaet, og vi skal ha en teknologiutvikling som skal bringe Norge videre, som skal bringe verden videre. På akkurat disse områdene er jeg trygg på at regjeringen leverer, at Norge leverer.

Lars Haltbrekken (SV) []: Kamerat Halleland var forbilledlig ærlig og viser for denne sal uenigheten innad i regjeringspartiene. Kamerat Halleland bekrefter jo det som opposisjonen sier, at sterke krefter innad i regjeringen ønsker å bruke disse kvotene for å svekke innsatsen på hjemmebane. Den ærligheten skulle jeg ønske at også andre representanter fra regjeringspartiene hadde mot til å inneha. Det står jo også i sammendraget i innstillingen til denne saken. Første setning under den delen som dreier seg om dette, er:

«For å oppnå større sikkerhet for at Norge vil kunne oppfylle de årlige utslippsbudsjettene i perioden 2021–2030, foreslår regjeringen at Norge melder inn en intensjon om årlig å konvertere kvoter fra Det europeiske kvotesystemet (EU Emission Trading System (EU ETS)) tilsvarende inntil 2 pst. av 2005-utslippene under innsatsfordelingsforordningen.»

Jeg gjentar første del: «For å oppnå større sikkerhet for at Norge vil kunne oppfylle de årlige utslippsbudsjettene i perioden 2021–2030» – det står ingenting der om at det skal gi økte globale utslipp. Nei, det den setningen viser, er at man har tenkt å kunne bruke de kvotene til å dekke opp for manglende innsats på hjemmebane.

Så hører vi representanten Heggelund snakke om at det er små forskjeller i norsk klimapolitikk. Ja, hadde det bare vært så vel. Representanten sier videre at det ikke er levert inn forslag som ville fått fortgang i arbeidet med å nå 2020-målene. Vel, da tror jeg at jeg må minne representanten Heggelund om planen som SV la fram allerede før valget i 2017, som innebar et utslippskutt i de årene vi snart har bak oss, som ville gjort at vi nådde de klimamålene Norge satte seg. Det er faktisk behandlet om lag 90 forslag i denne sal som regjeringen dessverre har stemt imot.

Presidenten: Representanten Halleland er helt sikkert kamerat, men ikke fra talerstolen – da er han bare representant Halleland.

Åsmund Aukrust (A) []: Dette ble en veldig illustrerende debatt for hva dette egentlig handler om. Da jeg hørte innlegget til Stefan Heggelund, tenkte jeg at jo dårligere sak man har, jo høyere stemme bruker man. For der ble det snakk om privatisering av jernbanen. Det ble snakk om ACER. Det ble det snakk om ting som overhodet ikke har noe å gjøre med den saken vi nå diskuterer. Det vi diskuterer nå, er at regjeringen åpner opp for at man skal kunne ha mindre utslippskutt nasjonalt ved å bruke kvoter internasjonalt.

Egentlig er ikke dette noen ny debatt. Da Arbeiderpartiet foreslo dette sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne da klimastrategien ble behandlet for snart to år siden, ble vi møtt med massive angrep fra Høyre og Fremskrittspartiet, som mente at dette var helt gal klimapolitikk. Nå prøver de å late som om de egentlig har vært enig hele veien, men det var massive angrep da Arbeiderpartiet foreslo dette første gang. Venstre har på en måte skiftet side. Da meldingen kom, sa Ola Elvestuen at den meldingen som klimaminister Vidar Helgesen la fram, ikke var god nok, nettopp fordi man åpnet opp for det han selv står som ansvarlig for. Kristelig Folkeparti har de siste årene sluttet å snakke om klima.

Ola Elvestuen sa i replikkordskiftet at grunnen til at man ikke kunne stemme for dette forslaget, var at det var det regjeringen mente. Det er interessant å høre hva de andre regjeringspartnerne sier. Statsministerens personlige rådgiver gikk til frontalangrep på Arbeiderpartiets politikk og skriver at Arbeiderpartiet har skiftet standpunkter. Så skriver jeg: Hva mener dere selv? – At vi må bruke fleksibiliteten innenfor EUs rammeverk, selvfølgelig. Det er det statsministerens kontor sier.

Terje Halleland går opp etter å ha hørt Ola Elvestuen og sier at dette er ikke regjeringens politikk. Jeg er uenig med Terje Halleland, men jeg setter pris på at han er ærlig. Han sier det som faktisk er regjeringens politikk. Han prøver ikke å tåkelegge det og bortforklare det med noen andre ord. Han sier det som det er.

Nå ser jeg Venstre står på talerlisten etterpå. Da vil de nok sikkert si at dette skal de bare gjøre dersom det er strengt tatt nødvendig. Men hvem er det som skal bedømme om dette strengt tatt er nødvendig? Det er selvfølgelig Siv Jensen og Erna Solberg, og da vet vi jo hva som er fasiten. Det vi nå får, er noen nye slumreknapper. Vi får noen nye utsettelser. Venstre har gått på et nytt stort klimanederlag, og det hadde vært bedre om de sa det som det var, istedenfor å prøve med nytale og pakke dette inn som god klimapolitikk, for det er det ingen som tror på. Det er bare regjeringens egne medlemmer som mener dette er et riktig grep for Norge.

Ketil Kjenseth (V) []: Faktum er at Norge kutter utslipp, og det er jeg glad for at Venstre er med på å gjennomføre. Dette er en ganske teknisk debatt om kvotepliktig sektor og ikke-kvotepliktig sektor og en mulig fleksibilitet.

Representanten Aukrust er inne på innovasjon. Den skjer jo i stort monn i Norge. Der er her elbilrevolusjonen skjer i praksis. Det er her vi nå bygger 70–80 skip som skal gå på elektrisitet og forskjellige hybride drivstoffer. Vi har puttet på 2,3 mrd. kr til et flytende havvindprosjekt i regi av Equinor, og i kvotepliktig sektor er vi det første landet i verden som innfører innblandingskrav for biodrivstoff. Det skjer masse innovasjon i Norge.

Vi diskuterer en innsparing på 160 mill. kr i perioden 2021–2025. Vi tar penger ut av budsjettet, og vi tar kontroll over hvor utslippene kan skje. Det er det vi i praksis gjør. Det er ikke mulig å lage en gjennomsnittsregel for å kutte utslipp. De må kuttes år for år hvis en teknisk skal gå inn for å slette noe.

I stedet for en slumreknapp er dette i større grad en sikkerhetsventil, og vi bestemmer selv. Hvem som er statsminister i perioden 2021–2030, som vi snakker om her, er det ingen gitt å vite i dag. Dette er ikke et nederlag; det er en bitte liten fleksibilitet. Ambisjonen er at vi skal kutte 45 pst. innenlands. I samarbeid med EU, noe vi har forpliktet oss til, er det veldig sannsynlig at vi faktisk skal kutte 55 pst. Det er enormt ambisiøst. Vi står egentlig her og diskuterer at opposisjonen henger etter i klimapolitikken.

Stefan Heggelund (H) []: Lars Haltbrekken siterte meg, og han gjorde det feil. Han sa at jeg sa det generelt er små forskjeller i klimapolitikken. Det sa jeg ikke. Det jeg sa, var at det er liten forskjell i norsk klimapolitikk på noen områder. Den debatten vi har nå, viser at det er liten forskjell i norsk klimapolitikk på akkurat dette området. Men jeg skjønner som sagt hvorfor opposisjonen har behov for å lage ståhei rundt dette når det går så dårlig for dem med klimatroverdigheten blant norske velgere.

Representanten Haltbrekken nevnte hva SV gikk til valg på når det gjaldt 2020-målene. Planen til SV var så dårlig at SV faktisk gikk til valg på å bryte 2020-målene. Det synes jeg det er greit å informere om når man står og skryter av sin egen plan.

Til representanten Åsmund Aukrust: Hvis han mener at jeg er den eneste i denne salen som snakker høyt fra talerstolen i ny og ne, anbefaler jeg at han begynner å se seg selv litt utenfra. Jeg forbeholder meg retten til å snakke om konkrete klimatiltak i en debatt som handler om hvordan man skal nå klimamålene. Derfor nevnte jeg noen konkrete klimatiltak som kutter utslipp – både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter altså en streik, et planlagt togkaos, mot politikk som gjør det enklere å ta tog over landegrenser. Da vil jeg si at man kan legge ut så mange bilder på Facebook man bare vil av at man tar nattog, men hvis man ikke er villig til å støtte den politikken som er nødvendig for at det skal bli lettere å ta tog over landegrenser, og for at transportutslippene i Europa skal kuttes, da har man ikke så mye å fare med. Hvis man stemmer imot et samarbeid om fornybar energi i Europa for å presse ut kull, da har man ikke så mye å fare med i klimapolitikken. Dette er helt relevante eksempler å nevne i en debatt om hvordan Norge og Europa skal nå sine klimamål. Det er ikke noe rart å snakke om det i det hele tatt.

En av de store forskjellene i norsk klimapolitikk nå er mellom dem som faktisk leverer ny politikk med en helhetlig plan for alle sektorer for at vi skal nå målene våre, og dem som later som om de gjør det, men ikke klarer annet enn å fremme forslag som regjeringen stort sett allerede er i gang med å gjennomføre.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil si det slik at vi i løpet av denne debatten i hvert fall er blitt en del klokere om hva som er regjeringen og regjeringspartienes politikk. Da vi kom inn her, trodde vi det var to forskjellige standpunkter i regjeringen, men så skjønner vi at det egentlig er tre. Det er de som mener at det ikke er fleksibilitet her i det hele tatt, fordi fleksibiliteten ikke skal brukes. Det er de som mener det representanten Halleland – jeg holdt på å si representanten utenfor salen kjent som kamerat Halleland – framfører, at dette er en fleksibilitet man må kunne bruke. Og så er det den nye posisjonen til representanten Kjenseth: at det er en bitte bitte bitte liten fleksibilitet, eller en sikkerhetsventil, og det er et ord vi eventuelt godt kan adoptere. Det betyr altså at det er en sikkerhetsventil man eventuelt kan bruke. Da slår vi fast at det er forskjell på opposisjonen, representert ved SV og Arbeiderpartiet, og posisjonen. Vi mener at vi skal slå fast nå at akkurat denne sikkerhetsventilen vil vi ikke ha.

Så kan man spørre seg om hvorfor man ikke vil ha en sikkerhetsventil, for det er i mange andre sammenhenger ganske klokt å ha. I dette tilfellet er det fordi det er viktig at vi har et veldig tydelig og krystallklart styringssignal til det norske samfunn, til norsk næringsliv: Vi skal oppnå de målene vi har satt oss i tråd med Parisavtalen, i henhold til kvotepliktig sektor. Vi skal ikke helst oppnå dem, prøve å oppnå dem eller glede oss over det hvis det tilfeldigvis er slik at vi oppnår dem: Vi skal styre mot å oppnå dem.

Så er jeg enig med representanter her som sier at vi må ha en plan for å nå målene. Vi ser veldig fram til å jobbe med de planene for hvordan vi skal nå målene våre. Men da må man i utgangspunktet vite hva målene er. Det som faktisk har skjedd, innenfor en helhetlig, god historie, nemlig vårt nære samarbeid med EU som nesten hele salen her, fra ytre høyre til ytre venstre, har stemt for, har åpnet en mulighet for ikke lenger å ha et krystallklart mål i ikke-kvotepliktig sektor. Da er det fint at man reduserer de kvotene man har i kvotepliktig sektor, men det blir ingen fordel hvis man har en mulighet til å bruke dem i ikke-kvotepliktige sektorer i stedet. Så vi står på et forslag som sier at vi skal slå fast nå at vi godt kan konvertere dem. Da tar vi dem ut av ETS-systemet, og da blir det litt færre utslipp i kvotepliktig sektor, og det er en god ting. Men vi skal bestemme ved vedtak i Stortinget at vi ikke skal benytte oss av akkurat den fleksibiliteten som vi får på toppen av det rommet for utslipp vi allerede hadde i ikke-kvotepliktig sektor.

Jeg mener at det er veldig klart, at opposisjonen er tydelig og klar, og jeg mener at regjeringspartiene har tre forskjellige varianter av samme forslag, og det er ikke blitt noe tydeligere for meg at regjeringen står samlet i denne saken.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Kjenseth sier at Norge kutter utslipp. Ja, et av de årene regjeringen har styrt, har Norge kuttet utslipp ved å få norske bilister til å kjøre med en orangutang på tanken. Jeg vet ikke om det er noe man bør være stolt over.

Det sies videre at opposisjonen henger etter. Vel, da tør jeg spørre representanten fra Venstre hvor Venstre var da SV foreslo at Norge skulle kutte sine utslipp med 60 pst. innen 2030.

Det sies også av representanten Heggelund at det ikke er rart å snakke om konkrete klimatiltak i denne debatten. Det er jeg enig i. Men da kategorisk å unnlate å nevne klimatiltak man selv har stemt mot, som bedre nattog internt i Norge, som nattogforbindelse til Berlin, som bedre togforbindelse til Hamburg, København, Stockholm og Göteborg … (Presidenten avbryter.)

Presidenten: Da har minuttet løpt ut.

Ketil Kjenseth (V) []: Forrige taler, representanten Lars Haltbrekken, ga meg en veldig god anledning til å snakke om biodrivstoff. I 2009 – den orangutangen som representanten Haltbrekken ynder å snakke om, eller å bade i palmeolje – innførte den rød-grønne regjeringa veibruksavgift, noe som satte en stopper for biodrivstoffproduksjon i Norge. Det ble bom stopp. Fra 2017 har opptrappingen av innblanding av biodrivstoff i Norge gått fra 4 til 8, 12 og nå 20 pst. Det er et av de største utslippskuttene som skjer i transportsektoren, altså i ikke-kvotepliktig sektor.

Om det sa SV den gangen at det er helt umulig å få 20 pst. innblanding av biodrivstoff. Så har det vært noe palmeolje i det. Men som et eksempel: Vi har gått fra 300 mill. liter til ned mot under 50 mill. liter allerede i år, så den andelen er på tur ut. Dessverre overføres den bare til EU, som ikke har satt noen krav, og som skal ha en innblanding på 3,5 pst. neste år. Det viser hvor langt etter resten av verden er, og hvor langt framme Norge er. Det er vi som gjennomfører de konkrete tiltakene: kutt i utslipp i transportsektoren, elektrifisering i personbilsektoren og også biodrivstoff for bussene.

Det er dette vi må snakke om. Det er dette som fører til at Norge er der vi er, at vi faktisk kutter utslipp, mens resten av verden øker utslippene. Det er den banen vi må fortsette på. Fleksibiliteten er marginal for Norges del, for det er en årlig kvote som eventuelt stilles til disposisjon, og det er ikke mulig å låne fra framtida. Jeg tenker at Danmark vil få en ganske heftig diskusjon om hvordan de skal kutte sine 70 pst. Men EU sier at de skal være med Norge til 55 pst. kutt.

Det er store ambisjoner som ligger foran oss, og her snakker regjeringspartiene med én stemme. Vi tar penger ut av markedet, vi tar kvoter ut av markedet, og vi sikrer oss kontroll over hvordan utslippene blir benyttet i framtida.

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stefan Heggelund (H) []: Det er komisk når Sosialistisk Venstreparti prøver å gi inntrykk av at det ikke har skjedd noe på tog. Jernbanereformen gjør at det blir lavere pris og bedre kvalitet. Noen selskaper vil faktisk betale for å få lov til å drive togstrekninger. Ingen mister jobben, men prisen staten betaler, synker med 75 pst. Samtidig kommer vi til å få bedre vogner, bedre mat og bedre tilbud fordi man faktisk må konkurrere om å drive en jernbanelinje.

Så føres det en politikk i Europa som handler om at man skal gjøre det enklere å ta tog mellom landegrenser. Begge disse tiltakene er Sosialistisk Venstreparti imot. De har ingenting å komme med når det gjelder konkrete tiltak for å kutte utslipp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 36.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel