Stortinget - Møte tirsdag den 26. mai 2020

Dato: 26.05.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 298 S (2019–2020), jf. Dokument 8:85 S (2019–2020) og Dokument 8:86 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 25 [21:14:57]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Torgeir Knag Fylkesnes og Audun Lysbakken om å evakuere barn og sårbare flyktninger fra Hellas til Norge og å støtte og bidra til den humanitære løsningen varslet av den tyske regjeringen og Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om solidaritet med Hellas og hjelp til barn som er i flyktningleirer (Innst. 298 S (2019–2020), jf. Dokument 8:85 S (2019–2020) og Dokument 8:86 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for en konstruktiv behandling, på tross av store politiske motsetninger. Det er slik at det ikke i noen av forslagene i saken er forslag til løsninger som kommer til å få flertall, og jeg vil overlate til de respektive partiene å snakke for sitt syn i denne saken. Jeg registrerer også at ansvarlig statsråd ikke er til stede i salen under denne viktige behandlingen, noe jeg synes er uheldig.

Jeg vil snakke for Fremskrittspartiets syn i denne saken. Det har helt utvilsomt vært et enormt press på de politiske partiene. Det er vanskelig å stå imot når mediene kjører en unyansert kampanjejournalistikk for å få fram bare én side av saken. Det kreves ryggrad å stå opp mot feilinformasjon og desinformasjon i disse vanskelige sakene, og jeg var veldig lenge glad for at de store partiene i Norge sto støtt på en ansvarlig og fornuftig politikk, nemlig at det ikke er en god løsning å hente asylsøkere fra Hellas til Norge. Dette har Norge prøvd for. Resultatet var at situasjonen ikke ble noe bedre. Situasjonen er nå verre enn tidligere.

Men ta først Arbeiderpartiet: De sto først på et ansvarlig og fornuftig standpunkt, men snudde trill rundt og gikk bort fra at vi skulle satse på kvoteflyktninger. De sa i mediene at de ville øke antall kvoteflyktninger, og de skulle hentes fra Hellas. Jeg vet at Arbeiderpartiets politikere har mer innsikt i denne saken enn som så. Det finnes ikke kvoteflyktninger i Hellas. Det er ikke kvoteflyktninger Arbeiderpartiet har tenkt å hente 500 stykker av, det er asylsøkere med et uavklart beskyttelsesbehov.

Vi er i denne salen vant med at vi har noen partier som alltid innehar en uansvarlig rolle eller en uansvarlig politikk på disse feltene, som alltid – ukritisk – vil hente flere, uavhengig av om det vil hjelpe eller ikke. Men når Høyre i dag varsler at de også snur trill rundt og går bort fra de ansvarlige og fornuftige standpunktene de har hatt, blir jeg opprørt og skuffet. Vi vet fra før at det er ingen hjelp at man ved å si ja til å hente asylsøkere lokker flere asylsøkere ut på en farlig reise for å ende opp i en håpløs situasjon i overfylte leirer.

Det verste er at det som regjeringspartiene nå har blitt enige om, er langt verre enn Arbeiderpartiets løsning, for partiene Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet ønsker nå å ta hjelpen fra dem som absolutt trenger det, nemlig kvoteflyktninger, og overføre den til asylsøkere med et tvilsomt beskyttelsesbehov.

Jeg har vanskelig for å trekke folks intensjoner i tvil, men det er helt åpenbart at her har noen partier blitt presset til å velge løsninger som de vet ikke er fornuftige. Å ta hjelpen fra dem vi vet trenger den mest, og gi den til asylsøkere med et uavklart beskyttelsesbehov, som bare vil føre til at flere blir lokket ut på en farlig ferd og flere vil ende opp i en håpløs situasjon, har ingenting med solidaritet å gjøre. Det handler om å tekkes helt andre interesser. Arbeiderpartiet har valgt sin løsning for å roe ned gemyttene i egne rekker etter protestene mot den ansvarlige linjen, og Høyre har valgt sin retning for å tekkes sine samarbeidspartnere. Det er urovekkende at vi har en regjering som lar partier som Rødt, Kristelig Folkeparti, Venstre og SV styre innvandringspolitikken.

Masud Gharahkhani (A) []: Asyl- og flyktningpolitikken er et av de mest krevende politiske områdene, som det noen ganger kan oppleves som en umulig oppgave for verden å løse. Det er dessverre ikke rom for mange nyanser i det offentlige ordskiftet heller, og uavhengig av politiske vedtak vil det være mange millioner mennesker som lever i en helt uverdig og håpløs situasjon. For det er flyktningbarn i Bangladesh, det er flyktningbarn i Bekaadalen i Libanon, og det er flyktningbarn i Moria. Derfor må vi som ansvarlige politikere som ønsker en rettferdig flyktningpolitikk, bygge våre handlinger på noen bærende prinsipper. Norge skal tilhøre de land som vil bidra til en solidarisk flyktningpolitikk. Det er både i vår interesse og vårt moralske ansvar. Vi skal være en tydelig stemme for dem som sitter nederst ved bordet. I en verden der 30 millioner mennesker er flyktninger, trenger vi også stemmer som snakker for de flyktningene vi ikke ser på tv. Norge skal stå i front for internasjonale løsninger som sikrer at flere land tar sin del av vårt felles ansvar, og vi skal stille opp for transittland i Europa, men også for mottakerland som huser millioner av flyktninger, for det er der det bor flest flyktningbarn i verden, det er der generasjoner går tapt.

Det er sunt med debatt om politiske løsninger og hvordan vi skal stille opp. Men det vi har sett fra regjeringen den siste tiden, er manglende handlekraft. For tre uker siden la vi i Arbeiderpartiet fram våre forslag. Våre løsninger bygger på våre prinsipper om en rettferdig og forutsigbar flyktningpolitikk. Hovedsporet skal fortsatt være kvoteflyktninger og de mest sårbare, i tett samarbeid med FN. Derfor ber vi regjeringen om å ta ansvar. Norge må i dialog med FN gjenoppta inntaket av kvoteflyktninger, som har stoppet opp. Dette handler om politisk vilje. Når det er historisk lave asylankomster, er det også rom for å øke antallet kvoteflyktninger noe. Sammen med FN må vi vurdere om en andel av økningen av kvoteflyktninger kan inkludere relokalisering av asylsøkere med beskyttelsesbehov fra Hellas, som Norges svar på anmodning fra FN. Og selv om FN sier ja, vil det fortsatt være mange mennesker på bakken som vil leve i en håpløs situasjon. Derfor ber vi regjeringen om en konkret plan for Norges internasjonale bidrag for å etablere verdige og rettighetsbaserte mottaksforhold i transittland som Hellas. Det innebærer kvalitetssikring av asylsaksbehandlingen, fri rettshjelp til sårbare grupper av asylsøkere, frivillig assistert retur og reintegrering av sårbare grupper.

Det at det er diskusjoner, er en del av vårt politiske ordskifte både i partier og mellom partier, men det eneste regjeringspartiene og deres støttepartier enstemmig har formidlet i denne saken, er kaoset som rår mellom dem. Høyre sier den ene dagen at de vil skrote hele ordningen med kvoteflyktninger, og den andre dagen at de vil beholde det høye antallet. Fremskrittspartiet stilte krav om et kutt i kvoteflyktninger for å støtte regjeringen videre, for så å si at det ikke var et ultimatum likevel. Kristelig Folkepartis Bondevik har pekt på alle andre enn eget parti, Kristelig Folkeparti sier de vil gå til opposisjonen, men vil ikke møte dem. I går varslet de at de ville levere et forslag mot egen regjering, men de trakk det i dag tidlig.

Regjeringen har også operert uærlig. De fortalte Stortinget at de trengte mer tid for å snakke med EU og FN, men det er tydelig at det var for å kjøpe seg tid – fordi de er totalt uenige. Og de har feilinformert ved å si at FN og andre aktører ikke er på plass på bakken og kan bistå i Hellas, og ved å si at Norge ikke har muligheten til å sette noen kriterier for hvem som eventuelt skal relokaliseres. De legger nå fram en løsning i tolvte time, noe de kunne ha gjort for lenge siden.

Arbeiderpartiets forslag er lagt på bordet, og der har de vært en god stund. Til regjeringen vil jeg si: Det flyktningpolitikken trenger, er forutsigbarhet og brede løsninger i denne sal – og i en tid der landet og verden er i krise, må regjeringen slutte med å sitte handlingslammet. Vi har nok av utfordringer vi skal løse, både nasjonalt og internasjonalt.

Med dette vil jeg ta opp det forslaget Arbeiderpartiet er alene om, og de forslagene vi har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Masud Gharahkhani har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ove Trellevik (H) []: Toretalen til representanten Engen-Helgheim er ikkje truverdig. Han er grådig flink til å prata, men kva dei har vore med på å forhandla fram, og som står skrive i Granavolden-plattforma, har han altså ikkje fått med seg. Det står der:

«Nivået på kvoteflyktninger må (…) sees i sammenheng med øvrige innvandrings- og integreringsutfordringer, herunder eventuell relokalisering fra EU.»

Det fell på steingrunn, det han seier i innlegget sitt.

Situasjonen i Hellas er heilt akutt. Det er ei humanitær krise, forårsaka av at det er altfor mange immigrantar som søkjer politisk asyl i Europa. Men på langt nær alle har behov for vern etter asylretten.

Det er lett å verta kjenslemessig engasjert. Ein vert prega av bileta og historiene ein ser og høyrer frå leirane i Hellas og andre delar av verda, for den delen. Høgre støttar regjeringas syn. Dersom Noreg skal bidra med relokalisering, bør det vera ein del av ei europeisk og langsiktig løysing, og at ein får ei varig og bindande ordning for ansvars- og byrdefordeling.

Så har det dei siste vekene vore ein prosess der fleire og fleire land har slutta seg til initiativet om relokalisering. For Høgre er det viktig å førebyggja at fleire legg ut på ei farleg reise mot Europa. Regjeringa skriv i sitt svarbrev til komiteen at det ikkje kan utelukkast at relokalisering kan gje ein tiltrekkingseffekt til Europa og dermed bidra til å oppretthalda smuglarmarknaden. Dette er særleg aktuelt og særleg uheldig for einslege mindreårige som er spesielt sårbare immigrantar.

Det finst om lag 5 300 einslege mindreårige i Hellas per i dag. 70 pst. av dei er frå Afghanistan og Pakistan, og meir enn 90 pst. er gutar over 15 år. Det er også verd å merka seg at det er svært få unge menn mellom 18 og 23.

Å hjelpa og beskytta barn som ikkje får nødvendig omsorg, er eit ønskje dei aller fleste av oss har. Det internasjonale samfunnet har eit moralsk ansvar overfor menneske som er på flukt. Men det er legitimt å spørja seg: Korleis og kor kan ein best hjelpa? Det er såleis lett å argumentera for at ei god løysing er å hjelpa flest mogleg av barna som er i leirane, ut av leirane. Spørsmålet er om det på lengre sikt er det rette. Vil ei slik løysing gje håp for andre immigrantar utan behov for vern?

Så er det slik at Noreg frivillig – med Framstegspartiet i regjering – deltok i eit relokaliseringsprogram i 2015–2016, der me relokaliserte 1 509 asylsøkjarar frå Italia og Hellas til Noreg. Det vart ikkje særleg betre i Hellas av den grunn.

Ifølgje Europakommisjonen var det to EU-land, Irland og Malta, som faktisk relokerte like mange asylsøkjarar som me var forplikta til under den midlertidige relokaliseringsordninga i 2015–2016. I tillegg deltok Noreg, Sveits og Liechtenstein frivillig.

Noreg bidrog også i ei adhocrelokalisering frå Malta sommaren 2018. Så Noreg har bidrege mange gongar, utan at Hellas og EU har fått på plass ei varig løysing for asylhandsamingssystemet i Hellas. Noreg har også bidrege ved å handsama asylsøknadene til 970 personar, som skulle ha vore handsama i Hellas. Det vil seia at 650 er handsama, men Hellas nektar å ta dei tilbake, og det er 250 som vert att her i Noreg, som Hellas ikkje ønskjer å ta imot, og som kanskje må få søknaden sin handsama her i Noreg. I den perioden har me også teke imot 24 einslege mindreårige asylsøkjarar.

At regjeringa i dag varslar at ein vil bidra i det pågåande felleseuropeiske initiativet til å avlasta Hellas, bidreg til å betra utfordringa på kort sikt, men det er legitimt å stilla spørsmålet om dette er det rette på lang sikt. Ofte er det dei vala som er mest krevjande å stå i, som kan vera rette på lang sikt. Difor ønskjer Høgre ei varig løysing på utfordringa med asylhandsamingssystemet i Hellas.

Me treng felleseuropeiske løysingar, som sender signal om at om ein kjem hit utan grunn til opphald, kan ein ikkje rekna med å få verta her. Europa treng løysingar som inneber at dei som får avslag, må returnera til sine heimland eller til trygge transittland. Skal flyktningkonvensjonen og asylinstituttet fungera i framtida, er ein heilt avhengig av at systemet fungerer slik at me kan gje vern til dei menneska som treng det, og at dette systemet ikkje vert utnytta til andre formål.

Heidi Greni (Sp) []: Norge bidrar sterkt til mottak av flyktninger. De siste fem årene har Norge tatt imot 12 800 overføringsflyktninger, noe som er et svært høyt antall i forhold til folketallet. I tillegg bidrar Norge med midler til drift av leirene i Hellas og til drift og mottak for enslige mindreårige.

Senterpartiet er opptatt av å hjelpe flest mulig. Det innebærer å hjelpe i nærområdene samt å ta imot noen av de mest sårbare gjennom ordningen med kvoteflyktninger gjennom FN. Det er imidlertid ingen tvil om at situasjonen i mottaksleirene i Hellas gir grunn til bekymring. Leirene er overbefolket. I mars 2020 var det mer enn 37 000 personer i fem leirer i Hellas. De er dimensjonert for 7 000. Moria er den største av leirene. Der oppholder det seg nå 18 000 personer, og av dem er det 1 800 unger. Situasjonen er ekstra krevende for særlig sårbare grupper, og da tenker jeg spesielt på unger under 15 år som befinner seg i leirene uten omsorgspersoner.

Senterpartiet mener kvotesystemet gjennom FN bør prioriteres framfor andre relokaliseringsløsninger. Ansvaret for håndteringen av situasjonen i greske leirer er først og fremst greske myndigheters oppgave. Med den prekære situasjonen knyttet til covid-19 og den sprengte kapasiteten i leirene er det i en ekstremt kritisk situasjon imidlertid nødvendig at en bredde av europeiske land tar et medansvar, og Norge bør bidra.

På grunn av den humanitære situasjonen mener Senterpartiet at Norge gjennom en engangsløsning bør ta imot noen unger under 15 år. Med lave ankomsttall av asylsøkere har vi kapasitet til det. Smittevernhensyn må sikres. Det er viktig både for ungene og også for å ivareta den norske befolkningen for øvrig.

De mest sårbare ungene må prioriteres. Derfor foreslår Senterpartiet at Norge skal ta imot noen av de enslige mindreårige under 15 år uten omsorgspersoner under følgende forutsetninger:

  • at det skal være en bredde av europeiske land som enes om en avtale for mottak

  • at fordelingen beregnes etter folketall i mottakslandene

  • at Norge tar imot enslige mindreårige under 15 år uten omsorgspersoner i leirene, fortrinnsvis jenter, som er de absolutt mest utsatte

  • at Norge går i dialog med FN for å vurdere hvem som er de mest sårbare innenfor denne definerte gruppen

Senterpartiet mener innvandringspolitikken er tjent med en bred politisk enighet. Derfor tok vi til orde for en tverrpolitisk drøfting i komitébehandlingen, men det var ingen interesse fra regjeringspartiene for å få en tverrpolitisk dialog.

I dag har vi blitt kjent med gjennom media at regjeringen har blitt enig om relokalisering. Hva det går ut på, vet vi lite om. Det sies ikke noe om antall. Senterpartiet mener Norge skal relokalisere sin relative andel etter folketallet, dvs. mellom 25 og 40, litt avhengig av hvor mange land som bidrar.

Forslaget sier heller ikke noe om begrensninger i forhold til alder. Vi mener det er de yngste som er mest utsatt, og at de bør prioriteres. Det er også de som mest sannsynlig vil få opphold i Norge, og det vil være uheldig hvis vi f.eks. tar imot 16–17-åringer som bare får midlertidig opphold, og som i neste omgang skal tvangsreturneres når de blir 18.

Det sies heller ikke noe om hvor mange land som må delta for at regjeringen skal betrakte dette som en bred deltakelse fra Europa. Representanten Trellevik avklarte ingen av disse spørsmålene i sitt innlegg, så jeg håper statsråden vil klargjøre det i sitt innlegg.

Til de andre forslagene: Arbeiderpartiet ønsker å øke antall kvoteflyktninger på tross av at vi nå mottar et historisk høyt antall – tre ganger så mange som under den rød-grønne regjeringen. Senterpartiet mener vi ikke må ta imot flere enn at vi klarer å få til en god integrering, noe som er krevende også med dagens antall. Det er vanskelig å få alle i arbeid, og arbeidsledigheten i forbindelse med koronakrisen vil forsterke disse utfordringene. Derfor kan vi ikke støtte Arbeiderpartiets forslag.

SVs forslag om å ta imot 1 500 – og jeg oppfatter at det er i tillegg til de 3 000 kvoteflyktningene vi har forpliktet oss til – mener jeg er urealistisk. Her må flest mulig land i Europa bidra. Norge kan ikke ta ansvaret selv.

Til slutt vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det er veldig mange flyktninger i verden, og de fleste av dem befinner seg i et fattig naboland. Noen av dem kommer også til Europa. Og la meg slå fast med en gang: Alle partier ønsker å hjelpe flest mulig. Det er ingen partier som ønsker at vi skal gi beskyttelse til mennesker som ikke har beskyttelsesbehov. Det er alle enig i. Men jeg må si at jeg forundrer meg litt over flertallet her, som sitter og vet så skråsikkert hvem som er i flyktningleirene, og som ikke har beskyttelsesbehov.

Jeg har vært i mange flyktningleirer, sammen med dem som representantene her forteller om, som har vært der og sett hvor ille det er. Ja, det er det. Men det er enda verre i leirene i Hellas. Det er også en humanitær katastrofe på europeisk jord. Da er spørsmålet: Er det i Norges interesse at Hellas bryter sammen – et land som har vært i økonomisk krise i ti år, som har blitt pålagt av EU og Verdensbanken å ikke ansette folk i offentlig sektor og å skjære ned på ytelsene til egen befolkning, som nå blir utsatt for påkjenningene med å måtte huse alle disse flyktningene?

Norge har sendt masse penger til dette, gjennom mange år, og vi har fått igjen over halvparten. Det vet denne forsamlingen godt. Det er for mye. Det er i Norges interesse å avlaste lokalbefolkningen på øyene, som har fått nok. Det er i Norges interesse å være på den solidariske sida i Europa når et land holder på å knele under byrden, og mange unger sitter alene uten skolegang i flere år, med en helsetjeneste som stort sett er borte, ikke noe aktivitetstilbud, ingen sikkerhet og ingen omsorg. Det er veldig alvorlig, og Norge kan gjøre mer.

Jeg har slåss for dette lenge. Og jeg tenkte at kanskje kom det nå en løsning fra regjeringen som jeg kunne være litt glad for. Men så kommer det en løsning som sier: Nei, vi overlater igjen til andre europeiske land å bestemme om Norge skal gjøre dette.

Regjeringen sier at det må være så og så mange. Ikke vet jeg om det er åtte eller ti som gjelder, og hvis det da er sju, skal ikke Norge gjøre noen ting? Hva er det for slags begrunnelse for ikke å hjelpe? Er det i Norges interesse – at de som ikke vil, skal få lov til å styre retningen for hvilken rolle Norge skal ta? Jeg kan ikke forstå det.

Det står heller ingenting om hvor mange. Betyr det at det flertallet som har dannet seg her nå, kanskje mener at hvis man tar imot to, har man løst jobben sin? Ja, to er kanskje bedre enn null, men for å bidra i denne dugnaden må Norge gjøre mer, og det kan vi fordi det nesten ikke kommer asylsøkere til Norge nå.

Jeg – og SV – mener at det er i Norges interesse å gjøre det, også ut fra at vi skal styrke de forutsigbare ordningene som jeg hører flere i denne salen nå etterlyser. For hva slags rammeverk har vi rundt oss når det gjelder dette? Jo, det er FN-systemet. Og denne nasjonalforsamlingen har altså svekket det systemet ved å ikke si ja når FN ber oss om hjelp. FN har bedt oss om å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Det har blitt 3 000, litt mer enn før, men vi har ikke hørt på FN. FN sa til denne forsamlingen: Hvis dere fjerner rimelighetsvilkåret i flyktningpolitikken, bryter dere konvensjonen. Man hørte ikke på FN.

Man svekker det systemet for forutsigbarhet som man etterlyser. Ja, krig er forferdelig, og det kommer aldri til å bli forutsigbart for noen, men da må Norge være seg sin rolle bevisst som et av de landene som står fast på sine forpliktelser, både hjemme og ute. Nå søker Norge plass i Sikkerhetsrådet, og vi burde være i første rekke av dem som forsvarer FNs konvensjoner og det skjøre, lille nettverket av sivilisasjon som det er, som prøver å fortelle oss hva vi skal gjøre når det er som vanskeligst – ikke for oss, men for de andre. Hva er riktig å gjøre da? Jo, da er det riktig å gi beskyttelse til dem som trenger beskyttelse. Det må Norge gjøre, og da må vi høre på FN.

Jeg tar opp de forslagene SV står bak i dag, og jeg håper den løsningen som regjeringen har kommet til, betyr at vi skal gjøre noe, men jeg frykter dessverre at det kan bety ingenting.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Solveig Schytz (V) []: Det er en humanitær krise i flyktningleirene i Hellas som Norge har et medansvar for at har oppstått, for Norge støtter EU–Tyrkia-avtalen, og leirene befinner seg innenfor det som er Norges Schengen-yttergrense i sør. Vi har derfor også et ekstra ansvar for å bidra til å løse situasjonen, både ved å bidra med hjelp til å bedre forholdene i leirene og ved å bidra til å bygge opp asylsystemet i Hellas, slik vi har gjort, og også til å relokalisere de mest sårbare flyktningene. Vi må hjelpe mennesker der de er, men også hjelpe dem som ikke kan hjelpes der de er. Fellesskapet må ta ansvar for å bidra til disse menneskenes frihet.

En rekke europeiske land, med Tyskland i spissen, har gått foran og tatt på seg å relokalisere og hjelpe ut av flyktningleirene noen av de mest sårbare barna. Jeg er svært glad for at regjeringen slår fast at det skal også Norge gjøre, sammen med mange andre europeiske land. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å løse de store utfordringene, ikke minst når det gjelder migrasjon. Europeisk samarbeid er nødvendig for å løse migrasjonskrisen i Europa, både på kort og på lang sikt. EU-kommisjonen og greske myndigheter har i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger, UNICEF og andre organisasjoner etablert prosedyrer for prosessen med relokalisering av de mest sårbare barna og familiene, og stadig flere land tar ansvar og ønsker å bidra.

For barna i Moria-leiren og i andre flyktningleirer står det om livet, både her og nå og i framtiden. Denne saken viser hvor viktig det er at noen alltid er villig til å stille de ubehagelige spørsmålene om og om igjen. Nå er vi blant dem som går foran i et europeisk samarbeid, og det er en investering i et samarbeid som vi i årene framover må styrke. Nå er vi på god vei.

Jeg legger ikke skjul på at vi har satt pris på det engasjementet enkelte opposisjonsparti har vist i denne saken, og med det gitt Venstre og Kristelig Folkeparti god backing på det som en samlet regjering nå stiller seg bak. Jeg er glad for at regjeringen har slått fast at Norge skal bidra, og legger til grunn at avklaringen om hvor mange barn som kan hentes, og når dette kan skje, kan komme raskt. Det vil ha mye å si for andre europeiske land som nå står og venter på hva Norge og andre europeiske land foretar seg, men det vil ha alt å si for de menneskeskjebnene som berøres av de avklaringene som kom i dag.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Kristelig Folkeparti er i dag glad for at vi har fått et gjennomslag i regjeringen for en løsning som betyr at Norge henter sårbare barn og familier fra leiren i Hellas. Norge skal bidra i en felleseuropeisk løsning gjennom det relokaliseringsinitiativet som nå foreligger. Vi har også fått en tydeligere definisjon på hvordan en felleseuropeisk løsning skal forstås.

Kristelig Folkeparti har sammen med Venstre i regjering arbeidet hardt for en løsning i saken. Dette har vi gjort fordi vi har ment at det eneste rette å gjøre i den situasjonen som vi ser utspille seg på de greske øyene, er å hjelpe, ikke bare gjennom å bevilge midler for å bedre forholdene i leirene – det har vært viktig – men også ved å hente sårbare barn og familier til Norge.

Vi ville at Norge sammen med de andre landene involvert i relokaliseringsinitiativet skulle stå samlet og bidra til en løsning. Vi ville at Norge skulle bidra med å ta sin del av ansvaret for å hjelpe de sårbare barna og barnefamiliene ved å relokalisere en rettferdig andel av disse til Norge. Vi ville at Norge skulle bidra med å relokalisere sårbare barn som er ofre for stormakters spill, voksnes valg og stor fattigdom, fra øyene i Hellas. Vi har fått en beslutning i regjeringen i dag som viser at også regjeringen vil. Det er vi glad for.

Denne saken er viktig, fordi et gjennomslag betyr at Norge fortsetter å ta en aktiv rolle for å finne gode praktiske løsninger som bidrar til både internasjonal solidaritet og innsats og stabilitet. Vi har ment at dette har vært et av sakens kjernemomenter. Den handler om sårbare barn og om de sårbare barnefamiliene, men den handler også om hvilken retning vi vil at Norge skal være med på å bevege Europa i i spørsmål som dette. Det handler om hvilket ansvar Norge velger å ta for å påvirke i en humanitær og solidarisk retning, som kan hjelpe land i krise, og som sikrer at menneskerettighetene etterleves. Derfor har det vært viktig for oss at Norge viser med handling at vi er et land som ønsker å få til en felles byrdefordeling mellom de europeiske landene. Dette mener vi at Norge har hatt en lang tradisjon for å gjøre innen både bistand og innvandring.

Kristelig Folkeparti mener en felleseuropeisk løsning er viktig. I dag har, ifølge de opplysningene som vi har fått, 14 land gitt løfte om å hente sårbare grupper fra Hellas. Dette er et europeisk initiativ Norge ikke kan stille seg på siden av, men som vi må vise gjennom aktiv handling at vi er en del av. Samtidig mener vi at man bør fortsette å jobbe videre for en mer permanent og langsiktig løsning som kan få fram mer av styrken i det europeiske samarbeidet også utover krisen som utspiller seg på de greske øyene akkurat nå. For oss har det aldri handlet om å se den ene saken løsrevet fra det andre. For oss har perspektivet hele tiden vært at å delta i et europeisk samarbeid nå, som en del av en adhocløsning, også kan bidra til å løfte fram en mer langsiktig og en permanent europeisk løsning.

Denne saken har ligget Kristelig Folkepartis politiske hjerte nær – ja, faktisk ligger den helt i kjernen av vår primærpolitikk. Våre medlemmer og velgere har ikke latt oss få fred ett minutt i denne saken, og jeg takker dem for det. Jeg vil også takke kommunene som har stilt opp, og som har bedt oss om å gjøre dette, enkeltpersoner, organisasjoner og alle andre som har bidratt til å sette lys på de ulike forholdene i denne saken. For saken har mange sider, men uansett hvilket spørsmål vi har stilt oss selv, uansett hvilket perspektiv vi har fått presentert, har svaret vårt vært: Det er riktig å relokalisere sårbare enslige asylsøkerbarn og sårbare barnefamilier fra leirene i Hellas til Norge gjennom et felleseuropeisk initiativ.

Vi har vist til tungtveiende grunner som vi har ment det har vært viktig å løfte fram i en sak som dette. Vi har en regjering som nå vil bidra til en felleseuropeisk løsning gjennom initiativet for relokalisering sammen med minimum åtte andre mottaksland, og vi har fått en realistisk, gjennomførbar og bærekraftig løsning som betyr at Norge vil hente sårbare barn og barnefamilier fra leirene i Hellas, som vil ha overveiende sannsynlighet for opphold i Norge.

Une Bastholm (MDG) []: I Moria-leiren sitter barn uten voksne, uten leker og uten trygge fang, uten noe annet å hvile øynene sine på enn søppel, betong og rekken av køyesenger overfylt med andre barn som gråter. De er sperret inne av vårt Europa, av avtalen vårt Europa har gjort med Tyrkia, som gjør at Norge nå knapt mottar asylsøkere.

Moria er nemlig ikke hvilken som helst flyktningleir. Migranter og flyktninger her er fanget på vei inn i Europa. Siden 2016 har EU–Tyrkia-avtalen, som Norge støtter, gjort at migranter og flyktninger må bli værende på greske øyer på ubestemt tid.

For syv måneder siden sendte den greske beredskapsministeren et brev til Norge. Han ba oss ta imot enslige barn fra Moria. Vi behøver å handle raskt for å ta hånd om dem, beskytte dem og hindre overgrep, skrev han. Norges regjering sa nei, og et hovedargument har vært at man heller ønsker en felleseuropeisk løsning. Det høres fint ut, og en bindende avtale om både ansvarsdeling og trygge flyktningruter i Europa er noe grønne grupper jobber hardt for i EU-parlamentet. Men det er nettopp fordi EU ikke har klart å enes om en felles forpliktende avtale, at land etter land nå forplikter seg bilateralt med Hellas, i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger, til å kunne evakuere barn som ellers ikke får hjelp.

Alternativet er at barna ikke får hjelp, mens voksne i dress sitter mette og svette og peker på hverandre. De mener, som Høyre har gjort, at barna kun skal evakueres dersom det først kommer på plass en avtale som alle vet det vil ta årevis å få på plass, om man i det hele tatt noensinne får det til. Det er ikke bare å villede offentligheten, det er også å gjøre barn til brikker i et storpolitisk spill i Europa.

Heldigvis har tolv europeiske land tatt lederskap og meldt at de vil bidra, og evakueringen er så smått i gang. I dag har også regjeringspartiene i Norge endelig åpnet for å ta imot barn fra Moria-leiren – men de sier ikke når, de sier ikke hvor mange barn, og de sier ikke engang om Norge faktisk kommer til å ta imot noen, for i stedet setter de som betingelse at et eller annet sted mellom åtte og ti andre land skal ta imot barn før Norge vil gjøre det.

Det er for meg helt uforståelig – jeg forstår det ikke. Vi er han der fyren som står bak vinduet, kikker ned på de andre i dugnaden i bygården i borettslaget og bare venter til alle de andre har møtt opp, før vi kanskje rusler ned, stabber føttene våre nedover og kanskje griper en rake bare for å vise at vi er til stede. Med all respekt: Hva slags nedrig melding vil det være å gå til Hellas med fra et rikt land i hjørnet av Europa, et land som kom eksepsjonelt heldig ut av den forrige finanskrisen, til et Hellas som fortsatt sitter med dyp statsgjeld, fra et land som nå under koronapandemien tross alt er heldig, til et Hellas hvor smitten sprer seg i flyktningleirene uten skikkelige sanitære forhold eller et offentlig helsetilbud – fra et land med masse kompetanse, kapasitet og vilje i kommunene til å ta imot flyktninger, gi dem oppfølging og muligheter, til et land som nå ber om vår hjelp?

Jeg må si at jeg stadig oftere fornemmer en holdning om en slags norsk eksepsjonalisme som jeg tar sterkt avstand fra, og som er det motsatte av den internasjonale solidariteten som har gitt oss FN, gitt oss menneskerettigheter, gitt oss fred i Europa og gitt nordmenn hjelp de gangene i historien det var vi som trengte hjelp – våre barn som trengte hjelp.

Representanter for regjeringspartiene har også brukt koronasituasjonen som argument mot å iverksette tiltak. Det er blitt sagt at det er praktiske vansker, at vi har nok med våre egne utfordringer. Men flere andre land har klart det, så hva gjør at det er vanskeligere for oss?

Norge har nå tomme asylmottak. Antallet asylsøkere i 2019 var det laveste på 22 år, og i år kommer det nesten ingen. På gode dager snakker Høyre om europeisk solidaritet. I denne saken bidrar de til å svekke den europeiske samarbeidsånden. I mellomtiden sitter barn alene eller med utslitte foreldre i Moria-leiren, og de har ventet lenge nok nå.

Gjør som over hundre norske kommuner nå ber om: Evakuer barna fra Moria nå.

Bjørnar Moxnes (R) []: Å hente ut mennesker som lider i Moria-leiren, er ikke noe vi bør gjøre i stedet for å ta inn kvoteflyktninger. Vi bør gjøre det fordi leiren er overfylt, fordi vi har plass og ressurser til det, og fordi koronakrisen forsterker de uholdbare forholdene i leiren.

Havet utenfor Hellas er en del av vår felles europeiske yttergrense, og det var aldri meningen at Hellas alene skulle ta ansvaret for alle asylsøkere som kommer til Europa. Leirene er en konsekvens av en mislykket asylpolitikk i EU og en mislykket avtale med Tyrkia. Norge har et medansvar for situasjonen til barna som strander i flyktningleirer på greske øyer, og for at flyktninger ikke får reise videre til fastlandet fra disse leirene, fordi vi er en del av EU–Tyrkia-avtalen. Leirene befinner seg innenfor Norges Schengen-yttergrense i sør, og Moria-leiren er opprettet delvis av norske EØS-midler.

Vi vet at Hellas er i en veldig vanskelig økonomisk situasjon og en situasjon hvor fascistiske krefter vokser seg sterkere og angrepene mot flyktninger tiltar. Vi har et ansvar for å bekjempe disse kreftene. Dublin-avtalen, som sier at landet der asylsøkeren først er registrert, også skal ha ansvaret for å behandle asylsøknaden, fungerer ikke. Det ser vi nå når Hellas får den største belastningen fordi europeiske land, inkludert Norge, fortsatt sender mennesker tilbake til det første registrerte asyllandet, som oftest er Hellas.

Flere partier løfter fram at flyktningbarn har en vanskelig situasjon også i andre leirer og i andre land, og det er helt riktig. Men barns situasjon i andre deler av verden kan ikke frita Norge for ansvar for hva som skjer med barn i Moria-leiren, som er en konsekvens av avtaler og ordninger vi støtter politisk og økonomisk. Derfor er det en avsporing og ikke et argument for at vi ikke skal gjøre det vi kan for dem som lider i Moria-leiren.

Regjeringen etterlyser en felleseuropeisk løsning. Det kan ta lang tid siden vi vet at det er lite sannsynlig at alle europeiske land blir enige om en løsning. EU har vært handlingslammet overfor den menneskelige krisen som utspiller seg, og vi kan ikke vente på felleseuropeiske løsninger som kanskje aldri kommer. Regjeringen hadde heller ingen planer om å gjøre noe før koronakrisen brøt ut. Det bør de skamme seg over.

Dette er en varslet krise som har fått pågå altfor lenge allerede. Mens Norge og andre europeiske land har utsatt å gjøre noe for å få slutt på lidelsen, lever flere tusen barn under helt ekstreme, umenneskelige forhold. Nå har flere europeiske land bestemt seg for å være solidariske. Norge burde være blant disse landene.

Norsk Folkehjelp foreslår å ta ankomstsenteret i Råde i bruk for å evakuere fra Moria. Det er bygd for å sette folk i karantene og rommer ca. 1 000 personer. Vi kan på kort sikt også ta i bruk hoteller eller folkehøyskoler som på grunn av koronatiltakene ikke er i bruk, og vi kan ta i bruk den kompetansen Norge bygde opp under den såkalte flyktningbølgen i 2015.

Regjeringens begrunnelse for å ikke evakuere barn fra Moria-leiren er etter vårt syn ren og skjær trenering. Kommuner landet rundt har sagt at de vil stille opp. Et flertall i befolkningen støtter å evakuere barna. Regjeringen har ingen flere holdbare argumenter; de driver symbolpolitikk. Det er spesielt skuffende at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke følger opp løftene sine om å hjelpe disse barna.

Rødt vil opprettholde to av forslagene våre:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for et europeisk samarbeid som avlaster Hellas ved å fordele flyktninger til andre land.»

«Stortinget ber regjeringen tilby Hellas avlastning gjennom å ta imot enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier fra flyktningleirene.»

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Vil representanten ta opp Rødts forslag?

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte.

Statsråd Monica Mæland []: Forholdene i mottaksleirene på de greske øyene gir grunn til bekymring. Dette rammer særlig sårbare grupper som barn, både med og uten nær familie. Regjeringen følger derfor situasjonen i Hellas tett. Det gjør vi for å kunne vurdere hvordan Norge best kan hjelpe.

Jeg oppfatter at det er bred enighet om at Norge skal bistå Hellas. Spørsmålet er hvordan. Utfordringene Hellas står overfor, er Europas utfordringer, og det er et krevende spørsmål hvordan Norge best kan bidra. Regjeringens syn er at den beste løsningen er å sikre langsiktige løsninger for Europa og Hellas.

Regjeringen mener det er avgjørende å bidra til en styrking av det greske asyl- og mottakssystemet. Sammen med EU og europeiske land har Norge de siste ti årene gitt omfattende bistand til Hellas i dette arbeidet. Gjennom EØS-midlene til Hellas har vi bidratt med mer enn 600 mill. kr for å bidra til en bedre og mer effektiv asylforvaltning og økt kapasitet i mottakssystemet. Mye av innsatsen er rettet mot sårbare grupper, som barn. Sentralt er etablering av om lag 300 mottaksplasser for sårbare migranter på fastlandet. Vi har også bistått Hellas med personell gjennom EUs støttetjenester og med utstyr til greske mottak.

Det kan altså ikke være tvil om at Norge stiller opp. Det gjelder også relokalisering. Norge deltok frivillig i EUs relokaliseringsordning i 2015 og 2016. Vi var da blant de veldig få land som faktisk fulgte opp det vi hadde forpliktet oss til. Basert på denne erfaringen ønsker regjeringen et forpliktende europeisk kvotesystem som gir en permanent fordelingsmekanisme mellom alle europeiske land. Det var også enigheten i Granavolden-plattformen.

Det foreliggende initiativet er ikke en slik felleseuropeisk, varig og bindende løsning. Det vi diskuterer i dag, er et eget initiativ om å avlaste Hellas med den krevende situasjonen som de har på øyene. Rundt 10 av EUs 27 medlemsland har sagt seg villig til å relokalisere fra Hellas nå, og med såpass bred deltagelse har regjeringen kommet til at det er grunn for at Norge skal delta i dette initiativet. Forutsetningen for vårt bidrag er imidlertid at minst åtte–ti land som nå har sagt seg villig til å relokalisere, også faktisk relokaliserer det antallet de har sagt. Vi vil da prioritere sårbare barn og sårbare familier som med stor sannsynlighet vil få oppholdstillatelse. Disse vil bli tatt innenfor rammen av det årlige antallet kvoteflyktninger Stortinget har sluttet seg til.

Det er et stort antall flyktninger i verden i dag, også sårbare grupper som er ytterligere utsatt som følge av covid-19. Regjeringens hovedprioritering er å ta imot 3 000 kvoteflyktninger i år og neste år. Av flyktningene vi tar imot på kvoten, er rundt halvparten barn. De har et avklart beskyttelsesbehov, de vil få opphold, de vil bli bosatt, og de vil bli integrert i Norge. Jeg mener vår hovedprioritet må være dette viktige arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Kaoset i regjeringen har jo vært komplett i denne saken. Regjeringen har ikke vist politisk vilje til å gjenoppta uttak av kvoteflyktninger. Regjeringen har feilinformert Stortinget om at det ikke er mulig å hente dem med sannsynlig beskyttelsesbehov, en eventuell relokalisering fra Hellas.

Jeg har ikke lest EUs prosedyrer, men forholder meg til hva statsråden har svart, har Høyres innvandringspolitiske talsperson sagt. Regjeringen ba om to ukers utsettelse for å snakke med EU-kommisjonen, men nektet å møte dem, nektet å snakke med opposisjonen, nektet for at det skal komme en løsning, og etter snart en måned med kaos og interne stridigheter legger den fram en løsning i tolvte time som ikke trenger stortingsbehandling engang. Da må jeg få lov til å stille følgende spørsmål: Mener statsråden dette er god politisk ledelse, og hva er det regjeringen egentlig driver med?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i den virkeligheten som representanten beskriver, og jeg lurer nesten på om vi har levd i hver vår virkelighet de siste ukene. Det første møtet i EU om dette som jeg var invitert til, var 11. mars. Det møtet var jeg på rett etter Stortingets spørretime. Den 12. mars stengte Norge ned. Det gjorde også nesten hele Europa, og kvoteflyktningarbeidet ble suspendert. Grensene ble stengt. Flyplasser ble stengt. Fly gikk ikke. Mennesker beveget seg ikke over grensene. UDs reiseråd til alle våre innbyggere var at ingen skulle reise med mindre det var strengt nødvendig. Det var den faktiske situasjonen.

Vi har hatt en koronakrise i dette landet. Det har vi hatt i Europa. Det har vi hatt i resten av verden. Det gjør at dette arbeidet ikke har kunnet bli gjennomført. Men vi har deltatt hver eneste uke i EUs ministermøter knyttet til både korona og migrasjonsprosessen. Så det er ikke riktig at vi ikke har deltatt i dette. Vi har også vært i jevnlig kontakt med UNHCR for å gjenoppta kvoteflyktningarbeidet.

Masud Gharahkhani (A) []: Jeg hører hva statsråden sier. Jeg registrerer også at regjeringen har sagt at det ikke er mulig å hente ut kvoteflyktninger, men vi vet at det handler om politisk vilje. Og jeg har registrert at regjeringen har sagt i flere uker at Norge ikke kan delta i en eventuell relokalisering av asylsøkere fra Hellas fordi det ikke er mulig å legge føringer for hvem vi ønsker å ta imot. Men UNHCR var raskt ute og sa at dette ikke stemmer, at regjeringen drev med feilinformering.

I dag har statsråden selv lagt fram en løsning om å hente de mest sårbare barna og dem med mest sannsynlighet for å få opphold. Da tror jeg det er viktig å få en avklaring her i dag. Mener statsråden at UNHCR lyver, eller har regjeringen feilinformert Stortinget i denne saken?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må ta sterkt avstand fra påstanden om feilinformasjon. Jeg har blitt spurt om UNHCR driver kvoteflyktningarbeid, kvoteuttak i Hellas. Det gjør de selvsagt ikke. Derfor er Arbeiderpartiets forslag i denne saken helt meningsløst. Vi kommer til å ha store problemer med å hente 3 000 kvoteflyktninger, og det Arbeiderpartiet da svarer, er at da henter vi 3 500.

Det er altså sånn at vi skal hente mennesker som sitter, og som er avklart, i leirer i Jordan og i Libanon, men vi må ha folk som kan utføre dette arbeidet. Vi må ha fly som går, vi må ha flyplasser som er åpne. Derfor kommer dette til å løse seg, men det tar tid, og vi er forsinket, og vi kommer til å få problemer med å hente ut 3 000 i år.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Statsråden sa i sitt innlegg at det foreliggende initiativet ikke er en felleseuropeisk forpliktende løsning, som man var enig om i Granavolden-plattformen. Jeg lurer på hvorfor man går inn på det da.

Videre vil jeg vise til brevet fra statsråden 29. april, altså for en måneds tid siden. Der sto det bl.a. at det er ingen land som har tatt imot like mange kvoteflyktninger som Norge, og at statsråden mener vi fortsatt må prioritere kvoteflyktninger. Det står at en eventuell relokalisering i den nåværende situasjonen vil være en kortsiktig respons, mens statsråden i sitt innlegg sa at man ønsker en langsiktig løsning. Det står at i lys av koronasituasjonen i Norge kan vi ikke respondere på en slik forespørsel fra Hellas nå. Det står også at man ikke kan utelukke at relokalisering kan gi en tiltrekningseffekt til Europa – altså ganske gode formuleringer der.

Hva har endret seg på én måned, som gjør at statsråden nå likevel går inn for alt det hun argumenterte så sterkt imot for en måned siden?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg vil vel tillate meg å si at det å kreve lojalitet til Granavolden-plattformen på en dag som denne er litt spesielt.

Jeg har ærlig redegjort for at det initiativet vi i dag ser, ikke er et forpliktende og permanent opplegg, men et opplegg som har bredde. Det vi imidlertid har sagt, er at vi lærte noe av den relokaliseringen vi gjennomførte i 2016. Det var at Norge sto ganske ensom om å overholde våre forpliktelser. Vi var ganske alene – sammen med to andre land. Det ønsker vi ikke en gjentagelse av, for det gir ikke bærekraft, og det gir ikke gode løsninger for dem som oppholder seg i Moria.

Jeg er også veldig tydelig på at vår hovedprioritering er kvotesystemet. Det er et internasjonalt anerkjent system. FNs høykommissær for flyktninger hjelper og bidrar, bl.a. med å velge ut. Det er det systemet vi bør hegne om. Men vi vil delta dersom et stort antall europeiske land deltar, for å bidra til en løsning for Europa. Det må Norge bidra til, men vi skal ikke bidra til det alene.

Heidi Greni (Sp) []: Etter en relativt kaotisk behandling, der regjeringspartiene har helt forskjellige innganger til diskusjonen i komiteen, fikk vi i morges en pressemelding om at regjeringen nå hadde blitt enig om at de skal ta imot. Jeg hadde forventninger til at vi i denne debatten skulle få litt klarhet i hva det dreier seg om. Jeg forventer ikke et eksakt antall, men kan statsråden anslagsvis si noe om hvor mange det dreier seg om? SV har foreslått 1 500, Arbeiderpartiet har foreslått 500. Vi har sagt at Norge skal ta sin relative andel, dvs. i størrelsesordenen 25–40. Vi ser gjerne at det kommer en klargjøring av hva som egentlig ligger i den enigheten man har kommet fram til.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg beklager at jeg ikke kan gi et tydeligere svar, men det er fordi de svarene ikke finnes akkurat nå. Det er en veldig uoversiktlig situasjon. Det viser denne debatten også, hvor ulike representanter har kommet med helt ulike opplysninger om hvilke land som har sagt at de ønsker å relokalisere.

Det vi vet har skjedd, er at Luxembourg har hentet 12 personer, Tyskland har hentet 47 personer. Det er det antallet som faktisk er blitt relokalisert. Vi vet at det initiativet som har kommet, har omtalt rundt 1 600 totalt. Men Norge har ikke tatt stilling til dette, for vi må se på hvilke land, hvilke forpliktelser og hvilke antall dette handler om. Vi er veldig opptatt av å sikre at de vi eventuelt henter til Norge, skal få oppholdstillatelse. Vi skal jo ikke lure folk til en reise til Norge, for så at de skal oppleve å bli snudd når de kommer hit. Det ville være forferdelig.

Vi er nødt til å se hvordan denne situasjonen, som akkurat nå er uoversiktlig, utvikler seg. Og så vil vi delta hvis et tilstrekkelig antall land gjør det.

Karin Andersen (SV) []: Det er mye spill og spetakkel i denne saken man kunne kommentert. Jeg synes det er litt trist at statsråden gjentar og gjentar, som om det ikke har vært alles mening at de vi skal hente, er de mest sårbare og de som har et antatt beskyttelsesbehov. Det har alle ment hele tida. Det er ikke noe som regjeringen har funnet på. Det har stått i de samarbeidsavtalene som FN har hatt med både EU og Hellas hele tida.

Jeg er opptatt av om det skjer noe nå. Nå sier statsråden at det er bare to land som har evakuert. Andre sier det er litt flere. Spørsmålet er: Hvis det er sju land som har evakuert, skal vi da fremdeles vente? Er det da ikke akutt å evakuere kanskje noen av de barna eller kanskje den treåringen som mistet moren sin, som ble knivstukket i leiren, for to dager siden? Hvor lenge har regjeringen tenkt å vente med å gjøre noe?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er enig i at vi alle snakker om sårbare mennesker, men jeg har nok en følelse av at ikke alle er enige om hvem de er. Når vi snakker om mindreårige, vet vi at hoveddelen av de som befinner seg i leirene, er gutter på 15–18 år som er fra Afghanistan og Pakistan. Det er hovedparten av de mindreårige.

Vi avventer nå en situasjon som har vært uoversiktlig, og det er den fortsatt. Vi vet at Luxembourg har hentet 12, og vi vet at Tyskland har hentet 47. Det er alt som har skjedd disse ukene fordi vi har en koronasituasjon. Vi kan jo håpe at dette arbeidet nå gjenopptas. Vi er opptatt av at kvotearbeidet gjenopptas. Vi har 1 400 personer som er avklart, og som skal til Norge og bosettes. Det håper vi snart kommer i gang. Så må vi se an hvordan disse landene som sier at de ønsker å relokalisere, faktisk gjennomfører det. Det er ikke en utvikling vi alene kontrollerer, men vi skal selvfølgelig delta i samtaler om dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Haltbrekken (SV) []: På ei øy sør i Europa sitter det barn – barn på flukt, barn som lever under de verst tenkelige forhold. Dag etter dag har folk i Norge slåss – slåss for barna i Moria. Dag etter dag har vi som landets folkevalgte blitt møtt av folk som i solidaritet med barna i Moria har stått utenfor Stortinget og gitt oss daglige påminnelser om hvem denne saken egentlig dreier seg om. Dette var en solidaritetshandling vi hadde håpet skulle smitte over i denne sal. Til dem som har stått på, vil vi i SV si tusen takk.

Tidligere i dag fikk vi vite at Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre ikke vil hente barna ut av Moria-leiren med mindre minst åtte andre land gjør det samme. Hva om kun sju land gjør det? Hva om seks land gjør det? Eller hva om alle land gjør som Norge og stiller de samme kravene som den norske regjeringen gjør? Da blir ingen barn hentet ut av Moria.

Skal vi virkelig bare sitte stille og se på lidelsene? Hvorfor skal antall land som vil yte hjelp til noen av de svakest stilte i verden i dag, være det som avgjør om Norge skal bidra? Vi kunne ha bidratt hvis vi ville. Over 100 kommuner i Norge har sagt at de er klare til å ta imot barn fra Moria. De kan. Vi kan også – hvis vi vil.

Det har vært mye snakk om personlig samvittighet på Stortinget i dag. Representant etter representant har brukt sin personlige samvittighet som rettesnor for stemmegivningen i saken om bioteknologi. Mitt spørsmål er: Hvor er det blitt av den samvittigheten? Hvor er samvittigheten for de svakest stilte i denne verden? Forsvant den ut av stortingsdørene nå i ettermiddag?

Katrine Boel Gregussen (SV) []: Dette haster. Unger og barnefamilier er fysisk innestengt i Hellas og lever under helt ekstreme forhold. Over 1 000 unger som er på flukt alene uten foreldre, har ingen til å hjelpe seg eller beskytte seg – tenk om det hadde vært våre unger.

En tredel i Moria-leiren er unger, og de fleste er yngre enn 12 år. Det er en grusom og umenneskelig situasjon, som vi kan gjøre noe med. Jeg står ikke her og mener at vi skal gjøre alt, men jeg ber om at vi i hvert fall gjør noe. Den humanitære krisen kan løses politisk hvis vi gjør en innsats. I Moria har ungene det grusomt, og det ser mørkt ut for dem. Samtidig sitter vi her bak pleksiglassene våre i trygge Norge uten å løfte en finger. Det er så vidt vi tar imot flyktninger, til tross for at vi både har penger og kapasitet til å gjøre nettopp det.

De siste årene har asylsektoren blitt systematisk bygd ned, og det bekymrer meg. Asylmottak er nedlagt, og kommunene roper etter å få bosette flere flyktninger. Vi sitter på kompetanse som det knapt lenger er bruk for, og som kan komme til nytte hvis vi bare bruker den rett og henter hjem ungene fra Hellas nå. Vi kan ikke lenger sitte her i verdens rikeste land og lukke øynene. Vi kan gå foran som et godt eksempel, vise solidaritet, redde liv, redde unger – det er unger som har det fælt, og som vi kan hjelpe før koronaviruset kommer til en leir uten hygieniske eller medisinske forhold til å ta imot det.

Jeg synes det er ufattelig trist at man ikke tar et større ansvar for denne situasjonen. Kristelig Folkeparti og Venstre kan ikke kalle dagens løsning for en seier. Ikke før ungene er hentet hit, kan de partiene si seg fornøyd. Til da er dette ingenting annet enn et gigantisk nederlag for Norge og et enormt mageplask for dem i regjeringa som sier at de er opptatt av solidaritet. Så kan vi bare fortsette å sitte her bak pleksiglassene våre og snakke om ryggraden vår mens vi håper på det beste, håper at ingen flere liv går tapt, og at covid-19 ikke sprer seg blant de aller mest sårbare i verden akkurat nå. Og det er alt annet enn å være modig, det er å være feig.

Camilla Sørensen Eidsvold (SV) []: I mange år har vi fått varsel om en katastrofe som rammer de aller mest sårbare av oss. I Moria-leiren bor det 5 000 barn og unge under forhold ingen av oss har mulighet til å sette oss inn i. 1 600 barn lever uten omsorgspersoner – ingen mamma eller pappa, ingen fosterforeldre eller barnevern, ingen skole, mat, legehjelp, medisiner, ingen rettigheter eller beskyttelse, og ingenting av det vi har snakket så mye om i dag: menneskeverd.

De er også våre barn, for det er nemlig én grunn til at vi er flere mennesker på jorden, og det er for å hjelpe og stille opp for hverandre, ikke slå hverandre i hjel. Det er ikke flere sider av denne saken. Det er ikke pressen som gir et feil bilde. Det er ikke «fake news» om situasjonen i bl.a. Moria-leiren. Et barn alene er ikke en uavklart asylsøker. Det er et barn som trenger hjelp fra Europa, og vi er en del av det Europa.

Jeg er ikke uanstendig. Jeg representerer et parti som alltid vil kjempe for de mest sårbare barna, uansett nasjonalitet. Dette er en akutt krise. Den må vi løse i samarbeid med andre land, men vi har ikke tid til å vente lenger. Europa har rakt fram hånden. La oss for vår anstendighets skyld, selv i disse koronatider, ta den hånden og bidra nå.

Vi skulle vært først på banen, og nå mener regjeringen at vi må vente for å se om Europa mener alvor. For hver dag som går, utsettes disse barna for alt det et barn aldri skal oppleve, uansett hvor det kommer fra. Det er uanstendig.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Da Granavolden-plattformen ble etablert, var det ett punkt jeg var særlig glad for når det gjaldt innvandrings- og flyktningpolitikken:

«Norge skal være en pådriver for å finne gode løsninger for verdens flyktninger, både gjennom hjelp i nærområdene og ved å ta imot kvoteflyktninger.»

Samtidig ble det i regjeringsplattformen slått fast at asylretten er en grunnleggende menneskerett og må ivaretas.

Vi trenger bærende prinsipper og verdier å legge til grunn for vår politikk for dem som er mest sårbare. Norge har tatt ansvar, og Norge skal ta ansvar for å bidra og hjelpe mennesker på flukt. Det er det enighet om i denne salen, og engasjementet som har vært rundt Moria-saken de siste ukene, viser også stor støtte for det i den norske befolkningen, og det er positivt.

Fra tusenårsskiftet har antall migranter og flyktninger på verdensbasis økt betydelig, og det er mange grunner til det: krig, befolkningsøkning, fattigdom, klimaendringer. Det som selvsagt bekymrer oss alle aller mest, er de aller svakeste på flukt, med de farer det innebærer på alle plan.

Jeg oppfatter denne saken slik at det ikke er noen uenighet om Norge skal bistå Hellas i en vanskelig situasjon, men om måten å gjøre det på. Jeg hadde håpet at vi kunne debattere dette uten å trekke hverandres motiver i tvil. Det vi har sett i den senere tida, er et stort engasjement for én leir og ett land. Det er ingen tvil om at tilstanden i Moria-leiren, og da spesielt for barn og andre sårbare grupper, er uholdbar. I min landsdel har det vært stort engasjement for hjelpearbeidet på Lésvos, og det støtter jeg og har stor respekt for. Det er viktig at også sivilsamfunnet bidrar og engasjerer seg der vi ser naken nød. Der har vi alle et ansvar.

Høyre har ønsket et bredt europeisk samarbeid som forplikter. Statsråden understreket også det i sitt innlegg og orienterte om hvordan løsningen nå er blitt, og jeg er glad for det. Som nasjon må vi i tillegg ha et helhetlig fokus som står seg over tid. Det er vanskelig å sette svake grupper opp mot hverandre. Mange hundre kvoteflyktninger venter også på å komme inn i landet vårt, og jeg håper det kan gå raskt. Norge bidrar med humanitær bistand, og Norge har et tett samarbeid med Europa om å bidra til mer permanente ordninger som kan lette de strukturelle utfordringene i Hellas. Det er et pådriverarbeid Norge må styrke, slik jeg ser det.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Nei, det er ikke «fake news» at forholdene i Moria-leiren er grusomme. Det er ikke «fake news» at mange lider der. Forholdene i de aller fleste flyktningleirer er grusomme. Det eneste spesielle med Moria-leiren er at de aller fleste som er der, var trygge i Tyrkia, men valgte likevel å reise til Europa.

Det som er «fake news», er at det vil hjelpe situasjonen å hente asylsøkere med et uavklart og tvilsomt beskyttelsesbehov til Norge. Det vi vet, er at vi har gjort det før, og situasjonen ble verre. Vi vet at det vil bidra til at flere blir lokket ut på en farefull flukt.

Politikk handler om å prioritere. Partiene i flertallet i denne salen går på hver sine måter inn for at asylsøkere med et uavklart og tvilsomt beskyttelsesbehov skal prioriteres. Vi vet at 70 pst. av de enslige mindreårige i Hellas er fra Pakistan og Afghanistan. Hele 90 pst. av dem er gutter mellom 14 år og 17 år. Det er påfallende. Det har ingen ting med moral eller solidaritet å gjøre å prioritere å hente unge gutter fra Pakistan og Afghanistan, på bekostning av kvoteflyktninger som vi vet trenger hjelpen.

Vi vet også at de som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere fra 2014 til 2018, var 591. Etter at familiegjenforeningssøknadene var behandlet, ble de til 2 400. De kom som enslige mindreårige, men hadde likevel familie som også kom til Norge. Vi vet at disse ble sendt ut på en farefull reise for å kunne sende penger tilbake til familien i hjemlandet. Vi vet også at for samme kostnad som det koster oss å ha 35 enslige mindreårige asylsøkere i Norge, kunne vi ha finansiert hjelp til 8 300 syriske krigsflyktninger i Jordan som ikke hadde noe valg om å bli et annet trygt sted.

Det har ingen ting med moral å gjøre å gå inn på sånne løsninger. Det er noen som mener å ha monopol på den rette løsningen på tross av at vi har prøvd det før. Vi vet at situasjonen blir verre av disse løsningene, ikke bedre. I mitt innlegg var det dét jeg pekte på som «fake news». Dette er det motsatte av å hjelpe.

Karin Andersen (SV) []: Det er en fånyttes jobb å få Fremskrittspartiet til å forstå at det er krig og forfølgelse og helt livsfarlige forhold for mange, mange steder, bl.a. i Afghanistan, men jeg hadde håpet at regjeringspartiene hadde sett at det er dette som er hovedårsaken til at folk flykter. Det er ikke slik at noen kan sitte her og si at de fleste har et tvilsomt asylgrunnlag når de sitter i noen av de flyktningleirene vi snakker om nå. Det har ingen noen grunn til å si, for det vet vi ikke. Men det som er helt sikkert, er at vi som har tatt til orde for å evakuere noen av de mest sårbare barna og familiene, har vært helt tydelige på at vi ønsker at det skal være de som er mest sårbare, og de som har størst sjanse til å få opphold, slik FN gjør når de tar ut kvoteflyktninger, og slik de har sagt de kan gjøre det i Hellas.

Jeg må si jeg blir litt opprørt av at statsråden sier hun har en følelse av at noen mener noe annet. Det er feil – akkurat som det regjeringen sa om at FN ikke var til stede i Hellas, akkurat som at det ikke var utvelgelsesmekanismer der Norge kunne påvirke, akkurat som med møtet i EU, der man kunne finne ut om det var mulig å evakuere, som regjeringen valgte å ikke være på.

Spørsmålet er litt hva slags rolle vi skal ha nå. Hvis vi skal påvirke den felleseuropeiske løsningen som alle sier de vil ha, og som SV har foreslått i Stortinget mange ganger, og som de partiene som nå sier de vil ha, har stemt mot å bidra til, må vi vel sjøl i hvert fall melde inn og si at vi vil hjelpe, som flere land nå har gjort. Hvis ikke skjer det som representanten Haltbrekken sa, nemlig at kanskje alle gjør som Norge og sier: Nei, vi venter til det blir så mange. Da blir det ingen løsning. Norge må i hvert fall melde inn et antall som vi er villig til å ta imot, og ikke vente på alle andre.

Ja, det er riktig at sivilsamfunnet i Norge har engasjert seg sterkt i dette, og det har de også gjort på bakken i leirene i Hellas – ikke bare i Moria, men i mange av dem. Men hva har skjedd nå? Jo, de kan ikke være der lenger. Det er farlig fordi høyreekstreme er der og truer dem og truer flyktningene. Dette er en ekstremt farlig situasjon der Norge burde gjøre noe annet enn å sitte og vente på at andre skal evakuere noen av dem som er aller mest sårbare.

Torill Eidsheim (H) []: Balansen i ei sak som dette er krevjande. Det er fort gjort eller lett å plassere seg sjølv som den gode og stemple andre som dei kynisk kalde. Det løyser definitivt ikkje grunnleggjande problem, men det det gjer, er å nøre opp under ein konflikt.

Det er brei einigheit om at Noreg skal hjelpe, og vi har eit ansvar for å hjelpe. Regjeringa viser at dei tek det ansvaret, men den opplagt gode løysinga finst ikkje her. Det er mange flyktningleirar i verda og dessverre fleire med langt verre forhold enn i Moria også – folk som ikkje har hatt ressursar til å kome seg til Europa. Vi ønskjer opplagt å ta vare på dei mest sårbare, og det gjer vi best ved å ta imot kvoteflyktningar frå FN. Mange av dei som er i Moria, er migrantar utan rett til opphald, unge afghanske gutar og menn. Dette er òg fortvila menneske, menneske som vi sjølvsagt har lyst til å hjelpe.

Regjeringa har heile tida ønskt ei brei europeisk løysing, og Noreg tok i 2015 på seg å relokalisere 1 500 asylsøkjarar frå Italia og Hellas. Dette var, som vi veit, ein del av ei større europeisk relokalisering, og i ettertid viste det seg at det nesten berre var Noreg som levde opp til sine løfte. Difor er det heilt avgjerande at andre europeiske land faktisk bidrar til å relokalisere saman med oss, no i denne situasjonen.

Orda vi bruker, har stor makt, stod det å lese i VG på leiarplass for nokre dagar sidan. Det er riktig.

«Snakker vi om flyktninger, familier og foreldreløse barn, som de asylliberale alltid gjør, er instinktet vårt sympati og ønske om å hjelpe. Snakker vi om migranter og unge menn, som FrP ofte gjør, er det helt andre instinkter som slår inn.»

Og det er det som skjer. Orda som blir brukte, påverkar kva vi tenkjer som riktig. Handplukka flyktningar frå Moria kan synast som det hjartevarme, men det løyser ikkje det grunnleggjande problemet for dei altfor mange barna og vaksne som lever livet sitt i flyktningleirar. Vi treng felles europeiske løysingar for relokalisering som gjev vern for dei som treng det.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Ord er viktige, men handling er enda viktigere.

Jeg må si at denne debatten preges litt av at noen setter fram stråmenn som de argumenterer mot – som om det er noen som har sagt at de er imot å ta imot kvoteflyktninger, som om vi som har kjempet for dette, ikke ønsker å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon andre steder. Tvert imot – vi har forslag om det også. Vi har forslag om de brede europeiske løsningene som flertallet her etterlyser.

Men hvis det er slik at det er bred enighet i denne salen om at vi faktisk skal hente noen av de mest sårbare med størst beskyttelsesbehov, så får vi gjøre det, da, og ikke sitte og vente på at andre skal gjøre det først, og ha en slags opptelling og en slags pekelek mellom landene i Europa, istedenfor å ta det ansvaret og bidra til å sørge for at det blir slike løsninger, og at flere blir med. Det gjør vi best ved å si fra nå, melde inn et antall asylsøkere og bli med på den dugnaden.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ove Trellevik (H) []: Eg tek ordet på grunn av at representanten Karin Andersen i sitt nest siste innlegg framstilte det som om det ikkje var tvilsamt at alle hadde eit asylgrunnlag. Eg vil visa til ein rapport som FNs utviklingsprogram nyleg har publisert. Oversikta viste kva grupper som reiste til Europa som båtmigrantar, og undersøkinga har eit stort utgangspunkt, i ca. 2 000 intervju av migrantar frå 39 afrikanske land. Undersøkinga er basert på eit utval som sa at dei reiste av økonomiske grunnar, og det kom fram at heile 64 pst. av det totale utvalet sa at dei hadde andre grunnar for si reise enn krig og forfølging. Vidare viser oversikta at det heller ikkje var arbeidsløyse og fattigdom som var hovudårsaka til at dei migrerte. 58 pst. av utvalet hadde både jobb og konkurransedyktig løn eller gjekk på skule. Den viktigaste motivasjonsfaktoren for å migrera var ønsket om å tena pengar som kan sendast til familiemedlemer i Afrika. Så det er ikkje rart at Hellas, Kypros og Malta har store utfordringar når det har kome mange båtmigrantar som ikkje har behov for vern.

Det beste er å hjelpa FN-kvoteflyktningar før dei kryssar Middelhavet, og motiva for å leggja ut på risikabel flukt må reduserast så mykje som mogleg. Om alt går etter planen i år, vil me ta imot ca. 3 000 FN-flyktningar. 200 av dei er allereie evakuerte frå Libya til Romania, og 600 er evakuerte til flyktningleirar i Rwanda frå Libya. Dette vil bidra til at me kjem til å redusera katastrofen over Middelhavet for båtmigrantar. Eg har større tru på å jobba med FN med båtflyktningar og FN-kvoteflyktningar enn å motivera fleire til å leggja ut på farlege båtruter, for mange migrantar som faktisk viser seg ikkje å ha behov for vern.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 25.

Votering, se torsdag 28. mai

Med dette er også dagens kart ferdigbehandlet.

Ber noen om ordet før møtet heves? – Så synes ikke, og møtet er hevet.