Svein Harberg (H) [10:03:02 ] (ordfører for saken): Dokument
12:5 for 2015–2016, fremmet av representanter fra Sosialistisk Venstreparti,
inneholder fem endringsforslag av Grunnlovens bestemmelser som omhandler
forholdet mellom staten og Den norske kirke. I Dokument 12:32 for
2015-2016, fremmet av representanter fra Venstre, er det framsatt
forslag om to endringer av Grunnlovens bestemmelser som omhandler
det samme. De to forslagene i Dokument 12:32 er identiske med to
av forslagene i Dokument 12:5 og gjelder fjerning av § 4, som omtaler
kongens bekjennelse til den evangelisk-lutherske religion, samt
endring av § 16, slik at Den norske kirke ikke lenger skal ha en
særstilling som Norges folkekirke og ha lovfestet støtte fra staten.
I Dokument 12:5 er det i tillegg forslag om å fjerne verdigrunnlaget
fra Grunnloven § 2 samt ta vekk «så sant hjelpe meg Gud den allmektige
og allvitende» i edsavleggelsen for konge, prinser og prinsesser,
som er omtalt i §§ 9 og 44. Komiteen har i innstillingen behandlet
alle forslagene under ett.
De framsatte grunnlovsforslagene
har som intensjon å tydeliggjøre et fullstendig skille mellom stat
og religion. Etter forslagsstillernes syn er ikke de gjenværende bestemmelsene
i Grunnloven forenlige med en stat som skal være nøytral med hensyn
til tro og livssyn. Forslagsstillerne mener videre at staten ikke
bør knyttes til én bestemt religion, siden det å velge tro og livssyn
er personlige valg.
Jeg regner med
at de respektive forslagsstillerne eller deres partifeller redegjør
nærmere for sitt syn og mindretallets forslag, og vil derfor videre
begrunne konklusjonen til flertallet i komiteen, som fremmes av
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og uavhengig
representant Leirstein.
Den norske kirke
er en folkekirke med svært dype røtter her i landet. Kirken og den
kristne og humanistiske kulturarven har preget Norge i mer enn 1 000
år og må kunne anses som sentral i forståelsen av verdigrunnlaget
for nasjonen. Med dette som bakgrunn mener vi at Den norske kirke
fremdeles skal ha en særskilt forankring i Grunnloven, og at dette
ikke på noen måte er til hinder for at alle innbyggerne i landet
sikres lik og rettferdig behandling, uavhengig av tro og livssyn.
Lik og rettferdig behandling er også ivaretatt gjennom de støtteordninger
som i dag gjelder for finansiering av tros- og livssynssamfunn.
Gjennom mine år
som folkevalgt kan jeg knapt huske en annen sak som har fått så
grundig behandling gjentatte ganger, og som har endt med den samme
konklusjonen med bred støtte i Stortinget, som forholdet mellom
staten og Den norske kirke. Den har gått gjennom flere storting
og har vært behandlet grundig.
I tillegg var det
i 2014 en grundig gjennomgang av Grunnloven, og det framforhandlede
stat–kirke-forliket lå til grunn for gjennomgangen av de paragrafer
som det nå er foreslått endringer i – altså så sent som i 2014.
En ny samlet lov om tros- og livssynssamfunn ble også nylig vedtatt
her i denne salen. Den nye loven er en fullføring av stat–kirke-forliket
og bygger på forliket og på Grunnlovens formuleringer. Dette er
gjort på bakgrunn av et klart flertall på Stortinget som har slått
fast at Den norske kirke skulle ha en særskilt forankring i Grunnloven. Vi
kan ikke se at det er noe som skulle tilsi en endring av dette nå.
Flertallet innstiller
derfor på at forslagene i Dokument 12:5 og 12:32 ikke bifalles.
Dag Terje Andersen (A) [10:07:45 ] (komiteens leder): La meg
starte med å gi min fulle tilslutning til den redegjørelsen for
flertallets syn som saksordføreren har gitt uttrykk for her fra
talerstolen.
Jeg er ikke i særlig
tvil om hvis vi kunne startet med blanke ark og skrive Grunnloven
i dag, ville neppe de nevnte paragrafer være sånn som de nå er.
Men som saksordføreren var inne på, er de balanserte formuleringer som
i dag er både i Grunnloven og annen lovgivning, et resultat av et
veldig grundig arbeid med stortingsmelding, med behandlinger, med
enighet, med forslag og med endring i Grunnloven tidligere. Det
var en vanskelig prosess under god ledelse av daværende kirkeminister
Trond Giske opp mot konklusjonene. Det er sånn med alle kompromisser
at de er ikke nødvendigvis ethvert partis førsteprioritet, men dette
er et resultat av et kompromiss som tar inn over seg og tar hensyn
til at den kristne kulturarven er en sentral del av norsk historie,
og det var en balansert løsning som det da ble funnet fram til.
Som sagt: Jeg tror
ikke at paragrafene ville blitt formulert sånn i dag hvis vi ikke
hadde en forhistorie. Men for Arbeiderpartiet er det naturlig når
vi har inngått i et bredt forlik, der forskjellige hensyn er balansert
mot hverandre, at vi står på de avtaler vi har inngått, og da synes
vi det er naturlig at konklusjonen blir, sånn som saksordføreren
har sagt, at de framlagte forslag til endringer i Grunnloven ikke
bifalles.
Nils T. Bjørke (Sp) [10:09:51 ] : Eg vil fyrst takka saksordføraren
for eit svært godt arbeid, og eg støttar meg til konklusjonane hans
i saka. Dette er ei sak som kjem opp att gong etter gong, men som
stadig vekk får eit klart fleirtal imot seg.
Den norske kyrkja
er ein del av kulturen og historia i Noreg. Det er ei folkekyrkje
med tusenårige røter i landet. Land, folk og kyrkje heng tett saman.
Eit døme på dette finn me heime på Voss, der eg bur. Kyrkja på Voss ligg
midt i sentrum av Vossevangen. Ho har vore ein del av folk sitt
liv både til kvardag og fest – og i sorg. Ho har lege der sidan
1200-talet, ho var bygd av soknet sine eigne menn. Det finn me nedteikna
frå Magnus Lagabøte, som oppmoda mennene til innsats i arbeidet
med den unike steinkyrkja.
Stortinget har
i grunnlovsforliket frå 2014 og gjennom lova om trussamfunn trekt
opp kva som skal vera tilhøvet mellom kyrkja og staten. Grunnlova
slår fast at Den norske kyrkja er ei folkekyrkje, at ho har rett
til økonomisk tilskot frå staten, og at kongen skal vedkjenna seg
til den evangelisk-lutherske religionen. Slik viser Grunnlova at
folkekyrkja ligg i botnen av statsforma og er ein del av kulturen
og historia vår. Dette står støtt på nasjonal grunn, like støtt
som steinkyrkja heime på Voss.
Eg anbefaler at
me ikkje støttar desse forslaga.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:11:40 ] : Vi skal være stolte
over at hva Norge representerer, våre friheter og vårt demokrati.
Vi skal være stolte over vår kristne kulturarv, den skal ikke gjemmes
bort, den skal løftes fram. Vår kristne historie tar vi med oss
inn i en ny tid. Den preger oss som land, og verdiene er stadig
relevante inn i en ny tid.
Kirken og den
kristne og humanistiske kulturarven har preget landet i mer enn
1 000 år. Dette bør fremdeles være verdigrunnlaget for nasjonen
Norge. Kristelig Folkeparti mener Den norske kirke fremdeles skal
ha en særskilt forankring i Grunnloven. Dette står ikke i motstrid
til at alle innbyggere i landet sikres lik og rettferdig behandling,
uavhengig av tro og livssyn.
Jeg er glad for
at flertallet i komiteen og Stortingets flertall fortsatt står på
denne linjen, men verdiene er under press. De må forsvares, og Kristelig
Folkeparti står fjellstøtt i dette forsvaret, for den kristne etikk
og kulturarv er en viktig historisk arv og representerer noen fellesverdier
for det norske samfunn. Ja, kristendommen preger vårt menneskesyn,
våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Dette skal
fremdeles være en viktig del av grunnmuren for det norske samfunnet.
En nyordning av
forholdet mellom kirke og stat innebærer samtidig at disse verdiene
blir beholdt i Grunnloven. Slik bør det være, og Kristelig Folkeparti støtter
ikke forslag som bidrar til å svekke Grunnloven på dette punktet.
Det var historisk
viktig for vår framtidige religionspolitikk at et enstemmig storting
i sin tid samlet seg om å endre Grunnloven, sånn at den politiske
overstyringen av Den norske kirke ble fjernet, at støtten til folkekirken
og andre tros- og livssynssamfunn ble grunnlovfestet, og at det
ble fastslått at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske
arv.
Samtidig ble religionsfriheten
slått fast, sammen med respekten for menneskerettighetene. Det politiske forliket
som man da fikk i stand, er et viktig fundament i framtidens religionspolitikk.
Samtidig er det
riktig at det norske samfunn er et åpent demokrati som ikke er knyttet
til en bestemt tro, men det er like riktig at vi i den norske Grunnloven
i dag har en klar verdiforankring. Som det står: «Verdigrunnlaget
forblir vår kristne og humanistiske arv.»
Retten til å tro
er en av våre mest fundamentale menneskerettigheter. Respekten for
trosfriheten innebærer at vi må tåle at tros- og livssynssamfunn
har et verdisett og en lære som går mot strømmen. Det er viktig. Tro
og livssyn er personlige valg – ja, det er det - men det står ikke
i veien for at vi samtidig skal knytte an til vår tradisjon og vår
1 000 år lange kulturhistorie. Det er ingen motsetning her.
Det er en helt
sentral verdi i et samfunn at vi har trosfrihet, at vi har frihet
til at hver enkelt også kan få praktisere sin tro både i hverdagen
og i høytider. Nettopp derfor, ja nettopp derfor, skal religionen
ha en plass i Grunnloven, og nettopp derfor skal vi samtidig ha
en forankring i vår historiske og kulturelle arv, som er nedarvet
gjennom århundrer i vår nasjon.
La meg si det
sånn: Staten skal sikre trosfriheten, det skal fortsatt gis støtte
til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, det skal
legges til rette for at trosbasert virksomhet virkelig kan gjøre
en sosial innsats i samfunnet, og vi skal bidra til kunnskap om
religion og den kristne kulturarv gjennom skoleverk, lærerutdanning
og trosopplæring i trossamfunnenes egen regi. Ikke minst skal vi
forsvare et fritt og demokratisk samfunn.
Med trygghet for
disse verdiene og med en aktiv religionspolitikk faller det helt
naturlig at også sentrale verdier, som våre kristne humanistiske
arv, reflekteres i Grunnloven gjennom de bestemmelsene som er der. Grunnlovens
verdiparagraf sier at Norge skal forbli et kristent land. Det slås
fast i Grunnloven at staten bygger på den kristne arv. I henhold
til stat/kirke-forliket fra 2008 vil lovendringene som da ble vedtatt,
også sikre at Den norske kirke blir styrt av kvinner og menn som
Kirkens medlemmer selv velger, ikke av staten. Det handler om trosfrihet
og demokrati.
Kristelig Folkeparti
var også glad for at Hans Majestet Kongen personlig engasjerte seg
da omfattende endringer ble diskutert. Det betyr mye. Det var en
seier at alle partiene på Stortinget avviste kravene fra bl.a. Human-Etisk
Forbund om å fjerne kristendommen fra Grunnloven. Mens presset for
å vanne ut Grunnloven på dette punktet vedvarer, står Kristelig
Folkeparti fast i sitt syn, vi viker ikke på dette. Derfor er jeg
glad for at forslagene ikke blir vedtatt i denne omgang, men med
verdier under press, og med enkelte partiers ønsker om å rense Grunnloven
for bindinger til tro og kirke, må vi være på vakt også framover.
Selv om flertallet fortsatt er i tråd med Kristelig Folkepartis
syn i denne saken, kjenner vi motkreftene. Vi kjenner dem som angriper
det som lukter av kristenliv. Det merker vi, og det merker folk,
men i dag er det grunn til å være glad og takknemlig. Vi kan være
stolte over at vi fortsatt har en grunnlov som reflekterer nettopp
det at kristendommen preger vårt menneskesyn og våre verdier. Den
preger våre lover og vår historie - ja hele vår kultur. Kristelig
Folkeparti stemmer imot forslagene og støtter flertallsinnstillingen.
Nicholas Wilkinson (SV) [10:17:36 ] : En moderne stat bør ha
en grunnlov som sikrer en lik og rettferdig behandling av alle sine
innbyggere, uavhengig av tro eller livssyn. Tiden er kommet for
at Den norske kirke må anerkjennes og fullt ut behandles som et
trossamfunn med rettigheter og plikter på lik linje med øvrige tros- og
livssynssamfunn. Jeg vil ha en stat som ikke blander seg opp i hva
folk bør tro. Staten bør ha en nøytral rolle når det gjelder tro
og livssyn.
Stat–kirke-forliket
var viktig, og vi har kommet framover med dette forliket, men vi
er ikke ferdig. FNs menneskerettighetskomité kritiserer Norge. Komiteen uttaler
at §§ 2, 4 og 16 kan påvirke retten til tanke-, samvittighets- og
religionsfrihet.
I § 2 står det
at Grunnloven skal sikre menneskerettighetene, men i samme punkt
står det først at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske
arv. Vårt forslag til § 2 er: «Denne grunnlov skal sikre demokratiet,
rettsstaten og menneskerettighetene.» Det bør bli vår verdiparagraf.
Nå kan vi velge å støtte uttalelsen fra FNs menneskerettighetskomité
og støtte det som står i Grunnloven om at vi skal sikre menneskerettighetene. Hvis
vi følger det – hvis vi skal sikre menneskerettighetene, slik det
står i Grunnloven – må vi endre denne paragrafen.
Ifølge § 4 må
kongen alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.
Jeg er frihetssosialist, og jeg forstår ikke at Stortinget kan,
og bør, pålegge andre hva de må tro eller ikke tro. SV jobber for
tankefrihet og religionsfrihet. Vi støtter menneskerettighetene.
Ingen lover i landet vårt bør pålegge folk å tro eller ikke tro.
Ifølge § 16 skal
Kirken understøttes av staten. Grunnloven har ikke en egen paragraf
for religionsutøvelse. SV foreslår at § 16 skal bli den første egne
paragrafen for religionsutøvelse i Norge. Jeg viser til en meningsmåling
som viser at tre av ti nordmenn tror på Gud. Grunnloven bør være
for alle, også flertallet som ikke tror på Gud eller andre guder.
SV foreslår å
endre §§ 9 og 44 om ed. Vi foreslår at eden for kongefamilien er
at de skal regjere i balanse med vår grunnlov og lovene våre.
SV vil ha en grunnlov
som likestiller alle – de som tror på Gud, de som tror på forskjellige
guder, og de som ikke tror på Gud. SV vil ha full religionshetsfrihet
og følge rådene fra FNs menneskerettighetskomité.
Jeg tar opp SVs
forslag. Vi vil støtte Venstres forslag sekundært.
Presidenten: Da
har representanten Nicholas Wilkinson tatt opp det forslaget han
refererte til.
Terje Breivik (V) [10:22:57 ] : I eit liberalt samfunn er fridom
til å tru på det ein vil, heilt grunnleggjande. Toleranse og respekt
for andre sine val og ytringar på trus- og livssynsområdet er sjølvsagt.
Staten bør verken diskriminera eller favorisera livssyn. Venstre
gjekk til val på å fullføra skiljet mellom stat og kyrkje ved å
fjerna attverande tilvisingar til bestemte kyrkjesamfunn og trusretningar
i Grunnlova.
Stortinget tok
eit fyrste steg i rett retning for å avskaffa statskyrkjeordninga
i stat–kyrkje-forliket. Gjennom å fråkopla enkelte av banda mellom
staten og kyrkja gjekk Stortinget i retning av å sidestilla den
evangelisk-lutherske kyrkja med andre religionar og livssyn i Noreg.
For Venstre er det prinsipielt rett.
Trass i stega
som er tekne for å skilja stat og kyrkje, er det framleis grunnlovfesta
at kyrkja er folkekyrkja, at ho skal finansierast med offentlege
midlar, og vedkjenningsplikta til kongen står ved lag. I eit samfunn
der religionar skal jamstillast, bør dette fjernast.
Med forslaget
me i dag debatterer, ønskjer me å fjerna dei attverande bindingane
mellom stat og kyrkje. Ein sekulær stat kan og skal føra ein heilskapleg
og aktiv trus- og livssynspolitikk, med respekt for eigenarten til dei
ulike livssynssamfunna og med finansieringsordningar som tek vare
på prinsippet om likebehandling. Difor føreslår Venstre å oppheva
§ 4 og endra § 16 slik at han lyder:
«Alle innbyggjarane i riket har
fri religionsutøving. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på
lik line.»
Kyrkja og andre
trus- og livssynssamfunn er viktige samfunnsinstitusjonar, og religiøse
ytringar har ein naturleg plass i samfunnsdebattar og offentlege
rom. I eit liberalt samfunn er livssynet til kvar enkelt ei personleg sak.
Staten og andre offentlege institusjonar skal i namnet til toleransen
vera upartiske og ikkje knytte til ein bestemt religion. Det er
ut frå dette grunnsynet at forslagsstillarane finn det prinsipielt
rett med eit skilje mellom stat og kyrkje.
Venstre vil alltid
forsvara fridommen og retten folk har til å tru og til ikkje å tru.
Avslutningsvis
vil eg fremja forslag nr. 2, frå Venstre. Eg vil òg signalisera
at me støttar forslag nr. 1, frå SV, som har same intensjon.
Presidenten: Representanten
Terje Breivik har tatt opp det forslaget han refererte til.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 1.
Votering, se voteringskapittel