Til Stortinget
Stortinget har gjennom grunnlovsendringene i etterkant av stat-kirke-forliket
10. april 2008 tatt viktige skritt i riktig retning når det gjelder
å avvikle statskirkeordningen og løsne på båndene mellom stat og kirke.
Til tross for dette er Den norske kirke nylig blitt grunnlovfestet
som Norges folkekirke, og Grunnloven krever fortsatt i § 16 at kirkens
ordning fastsettes ved lov. Utformingen av paragrafens formulering
om Den norske kirke er forunderlig tilbakeskuende til å være vedtatt
så sent som i 2012, og er da også nærmest direkte avskrift av den
danske grunnlov, fra 1849.
Samtidig slås prinsippet om likebehandling klart fast i samme
paragraf, og gjennom revisjonen i 2014 har Norge fått en langt mer
moderne og framtidsrettet menneskerettsbasert grunnlov på de fleste
andre områder.
Derfor skurrer det også at statsoverhodet, i Grunnloven, fortsatt
er pålagt bekjennelsesplikt selv om kongen ikke lenger har en formell
posisjon i Den norske kirke.
Det er på tide å ta neste skritt ved å oppdatere Grunnloven også
når det gjelder statens forhold til området tro og livssyn, for
å på den måte muliggjøre reell likebehandling mellom ulike tros-
og livssynssamfunn.
En moderne stat bør ha en konstitusjon som sikrer en lik og rettferdig
behandling av alle sine innbyggere uavhengig av tro eller livssyn.
Situasjonen etter de siste grunnlovsrevisjonene er likevel at Den
norske kirke på den ene side favoriseres som «Norges folkekirke»,
en majoritetskirke med en særstilling i forhold til staten. På den
annen side underlegges kirken begrensninger ved at den ikke nyter
godt av samme grad av selvstendighet som øvrige tros- og livssynssamfunn.
Den norske kirke reguleres fortsatt av en egen omfattende kirkelov,
mens øvrige tros- og livssynssamfunn i langt større grad har frihet
til selv å fastsette egne interne regler og ordninger.
Den norske kirke er et trossamfunn på linje med andre og bør
derfor ha rett til å utøve sin religionsfrihet uten statlig eller
politisk innblanding. I etterkant av stat-kirke-forliket er kirken
godt i gang med å utforme egne ordninger blant annet for å overta
arbeidsgiveransvaret og ivareta rollen som selvstendig rettssubjekt.
Også på andre områder, som regler for avvikling av valg til egne
organer, krav til opprettelse av nye sogn og andre forhold, må Den
norske kirke få frihet til å utforme egne løsninger uten krav om Stortingets
aksept.
Det grunnlovshjemlede kravet om at kirkens ordning fastsettes
ved lov, vanskeliggjør også arbeidet med å utforme en samordnet
og helhetlig felles lov for statens forhold til tros- og livssynssamfunn,
slik blant annet Stålsett-utvalget har foreslått, og regjeringen
Solberg har nedfelt i regjeringsplattformen.
Prinsippet om trosfrihet innebærer en plikt for staten til ikke
å blande seg inn i et tros- eller livssynssamfunns indre forhold,
så lenge trossamfunnet ikke bryter lover eller truer andres rettigheter
og friheter.
Tiden er kommet for at Den norske kirke må anerkjennes og fullt
ut behandles som et trossamfunn med rettigheter og plikter på linje
med øvrige tros- og livssynssamfunn. Dermed kan også staten ivareta
likebehandlingsprinsippet på en langt bedre og reell måte.
Grunnlovens «verdiparagraf», § 2, har i dag følgende ordlyd:
«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne
Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»
En moderne stats konstitusjon er samlet sett en verdierklæring
og et politisk dokument. I dag er det en spenning mellom de menneskerettsbaserte
og oppdaterte delene av Grunnloven, og forankringen av statens verdigrunnlag
i majoritetens religiøse virkelighetsoppfatning.
En stats verdigrunnlag må uttrykke fellesverdier innbyggerne
kan slutte opp om, uavhengig av tro og livssyn. Fellesverdiene kan
forankres i de grunnleggende ideene om demokrati, rettsstatsprinsipper
og menneskerettigheter. En verdiparagraf for en nasjon eller allmenne
institusjoner bør ikke vise til eller forankres i spesifikke religioner
eller livssyn. FNs spesialobservatør for religions- og trosfrihet
Heiner Bielefeldt advarer nettopp mot å knytte nasjonal identitet
til religion, fordi det vanskelig kan oppfattes på annen måte enn
at noen ekskluderes.
Begrepene «forblir» og «vår» tydeliggjør ytterligere det ekskluderende
ved dagens utforming av det felles verdigrunnlaget.
Begrepet «den kristne arv» er både mangetydig og i liten grad
åpent eller inkluderende overfor de borgere som ikke har sine røtter
i den evangelisk-lutherske kirken som i Grunnloven § 16 defineres som
Norges folkekirke. Også begrepet «den humanistiske arv» er problematisk
fordi det dels kan oppfattes som et spesifikt livssyn og dels som
en bred filosofisk tradisjon.
Grunnloven § 2 annet punktum angir grunnleggende rettigheter
og verdier som både Grunnloven og staten er pålagt å sikre. Dette
signaliserer i seg selv et tydelig verdigrunnlag for den norske
stat og et verdigrunnlag innbyggerne kan slutte opp om, uansett egen
livssynsmessige tilhørighet.
I en demokratisk, menneskerettsbasert rettsstat er det urimelig
at statsoverhodet skal pålegges bekjennelsesplikt. At statens overhode
må høre til i et bestemt trossamfunn, sender et uheldig signal om
hva det innebærer å være norsk borger, og legger også en urimelig
binding på framtidige statsoverhoder.
Særlig problematisk er § 2 første punktum, § 4 og § 16 annet
punktum i sammenheng. Samlet gir disse formuleringene ikke det uttrykk
som er ønskelig for et moderne Norge.
I og med at monarkens rolle som kirkestyre er opphevet, er § 4
i tillegg en helt unødvendig bestemmelse.
Grunnloven § 9 første ledd lyder som følger:
«Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger
han følgende ed for Stortinget: 'Jeg lover og sverger å ville regjere
kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover,
så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!'»
Tilsvarende lyder § 44 første ledd slik:
«Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført
i § 41, forestår regjeringen, skal skriftlig avlegge følgende ed
for Stortinget: 'Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen
i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så sant hjelpe
meg Gud den allmektige og allvitende!'»
Ved opphevelse av øvrige bestemmelser som knytter staten til
en bestemt religion, og som bestemmer monarkens religiøse tilknytning,
er det naturlig at også den ed som avlegges kun forholder seg til konstitusjonen
og lovene, og slik kun er en ed knyttet til troskap til folkestyret
og folkeviljen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 2 skal lyde:
Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
–
Denne Grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.
§ 4 oppheves
§ 9 første ledd skal lyde:
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han
følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere
kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover.»
–
Så snart kongen, som myndig, tek til med regjeringa, gjer han
denne eiden for Stortinget: «Eg lovar og sver at eg vil regjere
Kongeriket Noreg i samsvar med konstitusjonen og lovene.»
§ 16 skal lyde:
Alle innbyggere i riket har fri religions- og livssynsutøvelse.
Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
–
Alle innbyggjarane i riket har fri livssyns- og religionsutøving.
Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.
§ 44 første ledd skal lyde:
Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført i
§ 41, forestår regjeringen, skal skriftlig avlegge følgende ed for
Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville forestå regjeringen i
overensstemmelse med konstitusjonen og lovene.»
–
Den prinsessa eller prinsen som står for regjeringa i dei tilfella
som er nemnde i § 41, skal skriftleg gjere denne eiden for Stortinget:
«Eg lovar og sver at eg skal stå for regjeringa i samsvar med konstitusjonen
og lovene.»
Bård Vegar Solhjell | Audun Lysbakken | Torgeir Knag Fylkesnes |
Snorre Serigstad Valen | | Heikki Eidsvoll Holmås |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016